Se også behandlingen av sak nr. 5 på formiddagsmøtet.

 

Jens Stoltenberg (A): I spørsmålet om et IT- og kunnskapssenter på Fornebu har Arbeiderpartiet hatt ett overordnet mål. Det er å få etablert et sterkt kunnskapssenter som kan tiltrekke seg internasjonal kompetanse og bli en drivkraft i utviklingen av norsk informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Vi mener at den framforhandlede avtalen med IT Fornebu Technoport best vil ivareta dette målet. Vi er derfor glad for at flertallet her i salen støtter dette forslaget.

Det betyr at Regjeringens forslag om å velge det andre alternativet, Nettverk Fornebu, vil bli nedstemt. Dermed er det klart at når det gjelder hovedspørsmålet i denne saken, får Arbeiderpartiet flertall for sitt syn, og vi kan endelig komme i gang med å virkeliggjøre IT-senteret på Fornebu.

Vi har også ment at SIVA bør få en sentral rolle når det gjelder å ivareta statens interesser i IT- og kunnskapssenteret. Dette er i tråd med det Regjeringen selv har gitt uttrykk for. Det er også i tråd med den avtalen som er framforhandlet mellom IT Fornebu Technoport og SIVA.

I utgangspunktet hadde et flertall i næringskomiteen foreslått at det skulle fattes et eget vedtak om SIVAs videre rolle. Fra Regjeringens side ble det gitt uttrykk for at dette ble oppfattet som at Stortinget tok stilling til hvilke statsråder som skulle ha ansvaret for etableringen av senteret på Fornebu. Jeg mener at dette ikke er en rimelig tolkning av forslaget, og det har i hvert fall aldri vært intensjonen.

For å unngå enhver tvil om at det er Regjeringen som selv bestemmer hvilke statsråder som er ansvarlig for ulike deler av Regjeringens arbeid, har flertallet valgt å omgjøre forslaget til et oversendelsesforslag. Når et flertall i Stortinget stiller seg bak et oversendelsesforslag, gir det samtidig uttrykk for hva som er Stortingets vilje. Det er fortsatt stortingsflertallets syn at SIVA skal ha en sentral rolle, og jeg går ut fra at Regjeringen følger opp dette i det videre arbeidet. Samtidig unngår vi en avsporing av debatten om etablering av IT-senteret i forhold til spørsmålet om hvem som bestemmer hvilke statsråder som er ansvarlig for hvilke deler av Regjeringens arbeid. På denne måten sikrer vi både flertall for valg av samarbeidspartner for utviklingen av IT-senteret på Fornebu og at SIVA skal ha en sentral rolle i det videre arbeidet. Dermed har vi oppnådd våre mål, og det er vi selvfølgelig glad for.

Det er nå niende gang Stortinget behandler spørsmålet om etablering av et kunnskapssenter på Fornebu. Noen mener at dette innebærer en urimelig form for stortingsregjereri. Jeg er blant dem som er enig i at vi må søke å unngå å komme i situasjoner der Stortinget detaljstyrer Regjeringens arbeid. Men årsaken til problemene i denne saken er ikke at Stortinget gir Regjeringen pålegg. Problemet er at vi har en mindretallsregjering som ikke har vært lydhør overfor stortingsflertallet. Dersom Regjeringen helt fra starten av hadde valgt å følge opp Stortingets ønsker og intensjoner, hadde vi sluppet å få saken til behandling så mange ganger her i salen.

Nå ser det likevel ut til at vi endelig kan få fattet de nødvendige vedtak, og at vi kan komme i gang med etablering av et IT-senter. Og slik jeg har oppfattet regjeringspartienes talsmenn så langt i debatten, er Regjeringen nå innstilt på å følge opp Stortingets vedtak, selv om Regjeringen lider nederlag og anbefalte et annet forslag i utgangspunktet. Det er jeg glad for. Dermed kan vi nå få realisert et nasjonalt kunnskapssenter som er internasjonalt konkurransedyktig, og som stimulerer regional utvikling og skaper et miljø for gode ideer og ny næringsutvikling. Det er det viktigste resultatet av dagens stortingsbehandling.

Statsråd Laila Dåvøy: Det primære mål for Regjeringen i denne saken har vært å etablere et internasjonalt konkurransedyktig IT- og kunnskapssenter som skal ivareta viktige regionale og nasjonale interesser. Vi ønsker å styrke det kunnskapsintensive og framtidsrettede næringsliv. For Regjeringen har det vært sentralt å få til et senter som gjennom et samspill mellom forskning, utdanning og næringsliv skal bidra til langsiktig og vekstkraftig IT-basert næringsutvikling på Fornebu.

Mye har skjedd i denne saken underveis. Flertallet syntes å ønske å flytte grensen mellom Stortingets og Regjeringens arbeidsdeling gjennom sin detaljstyring i saken. I utgangspunktet la flertallet opp til å ta beslutningen om etablering av et IT- og kunnskapssenter uten den grundige utredningen Regjeringen nå har gjennomført. Etter min mening har det vært helt riktig og nødvendig for en forsvarlig behandling at det har vært reell konkurranse blant flere interessenter for å utvikle IT- og kunnskapssenteret på Fornebu.

Det er gjennomført lange og harde forhandlinger med først tre, så to, interessenter – Nettverk Fornebu og IT Fornebu Technoport. Like inn i sluttforhandlingene hadde begge interessentene problemer med å konkretisere sine planer. Ikke minst gjaldt dette IT Fornebu Technoport, spesielt i forhold til deres økonomiske analyser, noe også forhandlingsdelegasjonen påpekte i sin innstilling.

Regjeringen har lagt vekt på at det ikke bør brukes mer kapital og større ressurser enn nødvendig for å utvikle et faglig godt IT- og kunnskapssenter. I likhet med den IT-faglige ekspertisen i forhandlingsdelegasjonen mener Regjeringen at intensjonene med et internasjonalt konkurransedyktig IT- og kunnskapssenter blir utmerket ivaretatt innenfor et areal på 316 dekar. Under forhandlingene har også begge interessentene gitt uttrykk for at det er fullt mulig å etablere et slikt IT- og kunnskapssenter innenfor denne rammen.

Med støtte fra den IT-faglige ekspertisen i forhandlingsdelegasjonen og fra Regjeringens egen referansegruppe har etter Regjeringens vurdering Nettverk Fornebu både faglig, økonomisk og organisatorisk kommet med det beste tilbudet. Nettverk Fornebu vil med sitt konsept bidra til utviklingen av elektronisk handel i Norge, bl.a. gjennom etableringen av Institutt for Elektronisk Distribusjon. De private interessentene bak Nettverk Fornebu vil gå inn med betydelig kapital i forsknings- og utviklingsvirksomheten på Fornebu. I dette konseptet mener vi en kan få til gode synergier mellom forskning, utdanning og næringsliv, som er av vesentlig betydning for å oppnå den ønskede næringsutviklingen på Fornebu. I tillegg har de etter vår mening en langt enklere, ryddigere og mer oversiktlig organisasjonsstruktur.

Næringskomiteens flertall er ikke av samme oppfatning som Regjeringen i dette spørsmålet, og går derfor, som alle vet, inn for IT Fornebu Technoport. Til det ønsker jeg å bemerke følgende:

Jeg mener det er av stor betydning at hoveddelene av det statlige, allerede vedtatte, kontantinnskuddet på 260 mill. kr brukes til å realisere visjonen og formålet med IT- og kunnskapssenteret. Det ivaretas etter min mening best i konseptet til Nettverk Fornebu. Jeg skal forklare hvorfor.

Nettverk Fornebu er organisert som ett hovedselskap som skal stå for både den faglige og den næringsmessige utviklingen av senteret. Med andre ord er det her den direkte styringen av visjonen ligger. Det er i dette selskapet staten går inn med sine 260 mill. kr – hvis man velger Nettverk Fornebu.

IT Fornebu Technoport planlegger en langt mer – jeg vil si – uoversiktlig og komplisert organisering med to selskaper med til dels forskjellige eiere: et visjonsselskap og et eiendomsselskap. I visjonsselskapet går staten inn med under 10 pst. av de 260 mill. kr, mens over 90 pst. legges inn i selve eiendomsselskapet. Dette viser etter min mening en for stor fokusering på eiendomsinteresser og eiendomsutvikling i forhold til det som er primærfunksjonene knyttet til utviklingen av IT- og kunnskapssenteret.

Regjeringen ser det i utgangspunktet ikke som en statlig oppgave å skulle bidra til bygging av et stort antall dyre boliger i det som skal være et utdannings- og næringspolitisk tiltak. IT Fornebu Technoport legger opp til betydelig boligbygging på Fornebu – dette på tross av at det ikke foreligger faglige argumenter som tilsier at så omfattende boligbygging må inngå som en del av et slikt senter. Hva som så får representantene – spesielt fra Arbeiderpartiet – til å velge IT Fornebu Technoport og dermed benytte betydelige statlige midler til realiseringen av kostbare leiligheter på Fornebu, er for meg noe uforståelig, spesielt sett i relasjon til en rekke innlegg i denne sal der Arbeiderpartiet har tatt til orde for en helt annen og heller sosial boligprofil.

Det er viktig at staten får reell innflytelse i senterets policyskapende organer både på kort og lang sikt. Dette skal sikre at det Stortinget og Regjeringen ser som hovedformålet med senteret, også ivaretas over tid. Det sikres etter min mening klart ved Nettverk Fornebu. Avtalen med dem gir i praksis staten vetorett i alle vesentlige spørsmål gjennom vedtekter, aksjonæravtale og eierandel. I IT Fornebu Technoports konsept vil staten i løpet av få år kunne miste sin innflytelse i det selskap der staten har lagt inn hoveddelen av sin investering, nemlig i eiendomsselskapet. Dette skyldes allerede planlagte store emisjoner. Her er ikke nedfelt vetorett for staten ved viktige avgjørelser, utover det som fremgår av statens eierandeler.

Forhandlingene som er ført, viser at ingen av konseptene har solid økonomi, men det er sannsynliggjort under forhandlingene at Nettverk Fornebu får en liten positiv nåverdi, på 38 mill. kr. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiets foretrukne alternativ, IT Fornebu Technoport, viser en negativ nåverdi på minus 127 mill. kr for 605 dekar. Interessentenes egne beregninger viser at økonomien i prosjektet blir dårligere jo mer areal som legges inn. Med andre ord ønsker flertallet å benytte flere hundre millioner kroner av skattebetalernes penger til å finansiere et prosjekt som i verste fall kan gå i minus. På toppen av dette ønsker de samme partiene gjennom stortingsbehandlingen å inkludere et område i senteret som ingen av partene under forhandlingene har uttalt et behov for. Dette er heller ikke utredet.

Vi har sett at flertallet tidligere gikk inn for at SIVA skulle ivareta statens interesser i IT- og kunnskapssenteret. Jeg er imidlertid tilfreds med at flertallet nå frafaller sitt tidligere punkt II i forslag til vedtak, og at dette nå utelukkende er et oversendelsesforslag til Regjeringen.

Flertallet omtaler i sine merknader intensjonsavtalen mellom SIVA og IT Fornebu AS, en avtale som representanten Hedstrøm i sitt innlegg betegner som meget interessant. Intensjonsavtalen innebærer at SIVA, og ikke Nærings- og handelsdepartementet slik Regjeringen har lagt opp til, skal forvalte statens interesser på Fornebu.

Intensjonsavtalen innebærer videre at statsforetaket SIVA sammen med de private aksjonærene bak IT Fornebu vil opprette et nytt selskap, Norsk Regional Innovasjon. Selskapet skal overta SIVAs eierandeler i flere forsknings- og næringsparker, næringshager o.l. Private investorer, langt på vei de samme investorene som står bak IT Fornebu, er tiltenkt aksjemajoriteten i dette selskapet, og vil dermed sikres stor innflytelse på et distriktspolitisk apparat som møysommelig er bygd opp med statlige midler. – Så langt intensjonsavtalen.

Regjeringen har i proposisjonen lagt opp til at SIVA og SND skal delta, men ikke på en slik måte som flertallet i utgangspunktet ønsket. Det er i relasjon til inkubatorvirksomheten at Regjeringen signerer en medvirkning, jf. kap 5.6 i proposisjonen.

At flertallet nå frafaller sitt tidligere punkt II i forslaget til vedtak, medfører fra min side mindre behov for å reise debatt om arbeidsdelingen mellom storting og regjering her i dag. Det hører naturlig inn under Regjeringens ansvarsområde å organisere statens interesser i IT- og kunnskapssenteret, og å organisere SIVA. Og nå kan vi få en forsvarlig behandling av disse spørsmålene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grete Knudsen (A): Først noen merknader om SIVA, som Regjeringen selv har tatt inn i proposisjonen. Regjeringen har også vært kjent med den avtalen som var inngått med SIVA. SIVA vil her sikre ikke minst det regionale og det distriktspolitiske elementet, noe som Morten Lund tidligere i debatten har gjort greit rede for og støttet.

Statsråd Dåvøy brukte mesteparten av innlegget sitt nå til å argumentere mot flertallsinnstillingens forslag til aktør. I Aftenposten den 3. mars bruker hun uttrykk om flertallsinnstillingen som «statlig tap», «ulønnsomt», «risikofylt» og «eiendomsspekulasjon». Spørsmålet mitt blir da: Hva bygger statsråden dette på, og hvordan belegger hun standpunktene sine? Og hvordan kan flertallet, som man nå må regne med får gjennomslag her i dag, forutsette at statsråden på en profesjonell måte følger opp flertallsinnstillingen med en så negativ holdning som her kommer til uttrykk? For vi må jo regne med at statsråden har et ønske nå om å følge opp flertallets innstilling, og ikke tar sikte på en tiende runde?

Statsråd Laila Dåvøy: Vi får håpe at vi ikke får en tiende runde!

Først til SIVA: Jeg viser til proposisjonens punkt 5.6 om administrative konsekvenser og SIVAs rolle i forhold til inkubatorvirksomheten. Der står det følgende:

«I både NFs og ITFTs konsept vil SIVA og SND være naturlige samarbeidspartnere, uten at det foreløpig er tatt avgjørende stilling til spørsmål om hvordan staten skal medvirke i inkubatoren.»

Så til begrunnelsen knyttet til hvorfor Regjeringen primært ønsket og ønsker å gå inn for Nettverk Fornebus konsept. Det er på bakgrunn av lange forhandlinger, der vi har gjort et inngående arbeid og sett på økonomien i disse to prosjektene. Det fremkommer at begge prosjektene er risikofylte, som jeg sa, men det er ingen tvil om at det er større risiko knyttet til å gå inn i konseptet til IT Fornebu Technoport, og dette er godt dokumentert i stortingsproposisjonen. Når det gjelder organiseringen, har vi lagt vekt på at statens innflytelse, som jeg også sa i mitt innlegg, vil være betydelig større i det minste konseptet.

Og jeg har bare lyst til å si at det ville være galt av meg, og jeg ville føle at jeg ikke hadde gjort en god nok jobb i relasjon til Stortinget, dersom jeg ikke påpekte og begrunnet hvorfor Regjeringen ønsket og ønsker at Stortinget skal velge Nettverk Fornebu som sin samarbeidspartner, hvilket også ble sterkt fremhevet fra min side i høringen, som vi også var på. Vi mener at vi har fått fram gode argumenter for hvorfor risikoen ved Nettverk Fornebus konsept er mindre enn risikoen ved det største konseptet.

Øystein Hedstrøm (Frp): Som representanten Knudsen sa, brukte statsråd Dåvøy mye tid og energi på å argumentere mot IT Fornebu Technoport, i stedet for å argumentere for det hun er for.

Hun var også inne på organisasjonsstrukturen hos IT Fornebu Technoport og det med to selskaper. Men det er jo en klar profesjonell fordel å dele dette opp i to, for da unngår man å få uheldige interessekonflikter. Det får man nettopp med Nettverk Fornebu, som må ta hensyn til avkastning og gevinst i samme selskap, der man skal styre visjonen. Dette unngår man på en profesjonell måte med IT Fornebu Technoport.

Staten skal ha en eierandel på nærmere 50 pst. i Nettverk Fornebu. Men dette selskapet skal eie ca. 10 pst. i to underselskaper, som skal drive med inkubatorvirksomhet og forskning og utvikling. Mitt spørsmål til statsråden blir: Hvordan kan man beskrive dette som en modell som gir god statlig styring når det gjelder disse to vitale områdene? Statsråden var jo inne på dette med sterk styring og kontroll, og at det var en fordel i de policyskapende organene i selskapet.

Statsråd Laila Dåvøy: Fra min side har jeg sett det mest hensiktsmessig å gå inn i et konsept der man har visjons- og eiendomsutvikling i ett selskap, og der man har ett styre med de samme personene.

Når det gjelder IT Fornebu Technoports konsept, vil man ha to selskaper – et stort eiendomsselskap og et mindre visjonsselskap – med ulike eiere. Det er også slik at eiendomsselskapet på en måte er overordnet visjonsselskapet, i den grad at det er eiendomsselskapet som skal gi midler til det lille visjonsselskapet.

Når det så gjelder styring og kontroll i Nettverk Fornebu, er det riktig at i f.eks. FU Fornebu, som skal være underlagt Nettverk Fornebu, skal NF eie 10 pst. Men det representanten Hedstrøm da glemmer, er at nettopp i dette selskapet skal universitetene og høyskolene inn og eie 66 pst. Det betyr at staten faktisk er inne med en betydelig aksjemajoritet gjennom universiteter og høyskoler. Det betyr også at vi får en direkte distriktsvennlig innflytelse der det er universitetene og høyskolene som nettopp skal ta beslutningene om forskning og utvikling, og det syntes vi var en veldig god løsning.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg registrerer at statsråd Dåvøy har ført og faktisk fører en heroisk kamp helt til det siste, helt til kamelen skal ned. Det er for så vidt interessant, men ubehaget ved å svelge den blir vel ikke mindre av den grunn.

Det som er blitt et sentralt element helt på slutten i denne saken, er dette SIVA-elementet. Der har SIVA etter sigende gått bak ryggen på Regjeringen, i hvert fall har ikke regjeringsmedlemmene vært orientert. Om de burde ha vært det eller ei, det har jeg ikke kjennskap til. Men det som er helt sikkert, er at den intensjonsavtalen som er inngått mellom SIVA og Fred. Olsen-gruppen, har to premisser for at den skal være rettslig bindende etter at vi er ferdig i kveld. Det ene er i punktet 6.1, der det står at Stortinget skal ha valgt IT Fornebu Technoport etter behandlingen her i kveld. Det forslaget ser ut til å få flertall. I punkt 6.2 står det:

«At Stortinget vedtar at SIVA skal være den statlige aktøren på Fornebu både som statlig investor/eier i ITF og ITFE, herunder at den allerede foretatte bevilgning på NOK 260 mill som er avsatt til investeringer på Fornebu, blir overført til SIVA som egenkapital.»

Det som er mitt spørsmål, er: Vurderer statsråden denne avtalen som bortfalt ved at Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet ikke hadde nerver til å stå løpet ut, eller er det sånn at Regjeringen er innstilt på å ta til etterretning det faktum som stortingsflertallet har gitt uttrykk for i debatten, nemlig at ingenting endres ved at forslaget er gjort om til oversendelsesforslag? Eller har statsministeren her nå i statsrådens øre gitt et annet råd? (Munterhet i salen)

Statsråd Laila Dåvøy: Takk for de gode ord – hvis jeg skal si det slik – om heroisk kamp. Ja, jeg gir meg ikke så lett, jeg innrømmer det, men jeg synes at det er viktig at jeg fra denne talerstol sier hva jeg faktisk mener etter å ha jobbet seriøst og inngående med en sak.

Så til det som gjelder SIVA. Stortinget, som det ligger an nå, vil jo ikke vedta at SIVA skal være statens aktør. Vi skal ha en grundig behandling i etterkant i Regjeringen av hvordan staten skal forvalte sitt eierskap, det er det ene, og hvordan SIVA skal organisere sin virksomhet. Det tilligger det Regjeringen å gjøre. Og så er det jo slik, som jeg har forstått det, og som kanskje kommunal- og regionalministeren vil komme nærmere inn på senere i sitt innlegg, at intensjonsavtalen heller ikke er endelig realitetsbehandlet i SIVAs styre.

Øystein Djupedal (SV): Denne saken utvikler seg mer og mer som en farse, hvis ikke den har vært det hele tiden – og kanskje særlig formiddagens mageplask har jo bekreftet det. Når man nå hører statsråd Dåvøy, som bruker hele sitt innlegg på en utmerket måte til å forklare hvorfor det som Stortinget senere i dag kommer til å vedta, ikke burde bli vedtatt, er jo farsen komplett. For det er jo helt umulig å forstå hvordan Regjeringen kan stille seg bak det, eller i hvert fall akseptere et nederlag, når statsråden faktisk argumenterer utelukkende for det andre alternativet og ikke det som senere kommer til å bli vedtatt. Det viser at denne saken er en farse fra start til mål. Det viser jo også synes jeg, at hele prosjektet og hele ideen IT Fornebu ikke burde bli realisert. Og det er i grunnen det mitt spørsmål til statsråden gjelder.

I proposisjonen argumenteres det for hvorfor det ikke finnes økonomi i prosjektet. Det prosjektet som her vil bli vedtatt, finnes det overhodet ikke økonomi i, og det som Regjeringen anbefaler, finnes det så vidt en liten plussmargin i. Og hvis det da viser seg at det faktisk går sånn at det ikke er økonomi i dette, går mitt spørsmål til statsråden på følgende: Da har ikke staten lenger noen mulighet til å styre prosjektet, hvis jeg har forstått dette rett – det vil jeg gjerne få bekreftet.

Det betyr altså at de som står bak Technoport-prosjektet, har muligheten i prinsippet til å gjøre hva de vil, med eiendommen. Det betyr at man har muligheten, hvis det ikke er økonomi i det prosjektet Stortinget skal vedta, til eventuelt å bygge ut eller selge til et kjøpesenter; man kan bygge nye boliger – man kan i grunnen i prinsippet gjøre akkurat hva man vil, for staten har da lagt 260 mill. kr i en pott som staten ikke har kontroll på. Da vil det i prinsippet være de private investorene som styrer utviklingen. Og hvis det i verste fall går som departementet har antydet, nemlig at her fins det ikke penger, det fins ikke rentabilitet i prosjektet, står det altså fritt for Fred. Olsen og hans kumpaner å gjøre hva de vil med området, og staten har i realiteten bare vært fødselshjelper med 260 mill. kr i eksklusiv bostøtte til landets rikeste menn og kvinner.

Statsråd Laila Dåvøy: Nå får vi håpe at det går bedre enn de verste spådommene til representanten Djupedal, men min poengtering her i dag har vært å gjøre Stortinget oppmerksom på at det største konseptet er risikofylt økonomisk, mer risikofylt. Men Regjeringen har også – det er også en realitet – lagt fram to mulige forslag. Vi er også av næringskomiteen blitt spurt om dette, og vi har svart på spørsmål knyttet til om begge disse konseptene er brukbare. Det har vi også svart på.

Når det gjelder IT Fornebu Technoport og grunnen til at vi synes det er noe problematisk – hvis vi kan si det slik – i forhold til staten og innflytelsen, er det de emisjonene som allerede i det konseptet er besluttet, og som betyr – hvis disse går slik som planlagt – at staten får mindre innflytelse i de besluttende organer i dette konseptet. Det er en realitet, men det har jo vært andre fra flertallskonstellasjonen tidligere her i dag i Stortinget som har sagt at de ikke ser på dette som et problem. Men jeg skylder Stortinget å gjøre oppmerksom på det.

Torstein Rudihagen (A): Eg må få ei avklaring av om statsråd Dåvøy er presis i sin informasjon. Eg har tidlegare i dag referert til SIVA sitt styrevedtak, og eg kan halde fram med å sitere frå det brevet som er adressert til Kommunal- og regionaldepartementet, nettopp frå SIVA sitt styre. Der står det vidare:

«I samsvar med vanlig praksis skjer endelig godkjenning og signering av protokollen i etterfølgende ordinære styremøte. Vedtaket ble utformet, opplest og enstemmig vedtatt i styremøtet, og komplett protokollforslag ble omfordelt til styrets medlemmer 22. februar d.å. Det er ikke mottatt merknader til protokollforslaget.»

– Dette sett i forhold til det som statsråden sa, at det ikkje var behandla i styret i SIVA.

Det andre er at statsråden omtaler IT Fornebu Technoport sitt prosjekt meir som eit eigedomsprosjekt i forhold til det andre alternativet. Faktum er at Stortinget gjennom mange behandlingar har lagt ned kriterium og føringar for val av aktør, bl.a. storleik, evne til å betene regionane, samhandling med internasjonale miljø osv. Men Regjeringa seier med omsyn til sitt val av aktør at dei i stor grad har vektlagt organiseringa av prosjektet, økonomien i prosjektet og staten sin risiko og kontrollmoglegheit.

Når det gjeld Regjeringas vektlegging i val av aktør i samsvar med dei kriterium og føresetnader som Stortinget har trekt opp gjennom tidlegare behandlingar i denne saka, er spørsmålet mitt: Er det ikkje slik at med den vektlegginga som Regjeringa her har gjort, har ein faktisk i enda større grad lagt vekt på eigedomsprosjektet og laga ein profil ut av det?

Statsråd Laila Dåvøy: Først til dette med SIVA. Kommunal- og regionalministeren mottok et brev fra SIVAs styre så sent som i går. Jeg siterer fra det brevet:

«En intensjonsavtale er en modell eller en plan man er blitt enige om, normalt på administrativt nivå, for videre utvikling av et samarbeid. Den endelige oppbinding i et styre, hvis styret ikke har forkastet modellen, kan først skje når realitetsdrøftinger er gjennomført, i dette tilfellet omtalt i Intensjonsavtalen som forhandlinger om Aksjonæravtale og Investoravtale, en prosess som ikke kan startes før rollene på Fornebu er fordelte.»

Det tilsier at styret i SIVA ikke har foretatt den endelige realitetsbehandling av intensjonsavtalen.

Så til det siste, og der skal jeg ta bare ett eksempel. Jeg mener at Regjeringen og jeg så godt vi har kunnet, har fulgt opp Stortingets flertall fra tidligere vedtak. Og det har vært mange merknader og en del vedtak knyttet til dette. Et av de punktene som jeg synes har vært noe av det viktigste, er det punktet som har vært omtalt og fremhevet fra flertallet flere ganger, at staten skal sikres varig kontroll i de policyskapende organene i det selskapet man velger. Det har vi også søkt å gjøre.

Når det gjelder boliger, er det ikke tvil om at selve IT-senteret godt kan etableres uten at man bygger store, dyre boliger. Det er ikke et være eller ikke være for selve senteret.

Torstein Rudihagen (A): Kan eg få ordet til ein openberr misforståing?

Presidenten: Det vil presidenten hevde meget vel kan gjøres i et senere innlegg.

Thorbjørn Jagland (A): Konklusjonen på dagens debatt ser ut til å kunne bli at Arbeiderpartiet får flertall for sitt opplegg i sin helhet, og det har vært vårt mål, som Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Jens Stoltenberg, tidligere sa.

Når det gjelder debatten om stortingsregjereri, har jeg lyst til å si det at den har oppstått fordi Regjeringen gjennom forpurringer og utsettelser har forsøkt å forhindre at flertallets syn ble gjennomført, slik at det altså har vært nødvendig med ni gangers behandling her i Stortinget. Til slutt ble det nødvendig at Stortinget i plenum måtte vedta at det skulle være Stortinget selv som skulle velge den private interessent som partner til staten. Dette var regjeringspartiene med på. At Regjeringen aldri har hatt flertall for sin politikk i Stortinget, viser jo det faktum at Regjeringens endelige anbefaling ventelig ikke får flertall i kveld. Og det er egentlig svært oppsiktsvekkende – vil jeg si – at Regjeringen ikke er del av flertallet i en av de største industripolitiske saker vi på svært lang tid har hatt til behandling i Stortinget. Jeg har ikke så god historikk på det, men jeg tror neppe det har skjedd så mange ganger før. Jeg ble svært overrasket da jeg hørte at den første av Regjeringens talere her, nemlig statsråd Dåvøy, brukte mye av sitt innlegg til å argumentere mot det som kommer til å bli vedtatt. Hun hadde meget tungtveiende innvendinger, men akter tydeligvis likevel å sitte over et vedtak som ventelig vil bli gjort.

Arbeiderpartiets håndtering har vært forankret i det langtidsprogrammet som den siste arbeiderpartiregjering la fram. Vårt utgangspunkt var at vi lever i en kunnskaps- og innovasjonsøkonomi som stiller helt nye krav til statens rolle. Kunnskap og teknologi har dessuten den egenskap at det kreves varierte og brede miljøer, der utdanning, forskning og næringsliv jobber side om side. Kunnskap trives ikke alene, kunnskap tiltrekker seg kunnskap. Derfor utvikles det nå teknologi- og kunnskapssentra i mange land der statlig og privat kapital går sammen for å omsette kunnskap og forskning til nye produkter og å få fram nye ideer.

Et eksempel på hvor nødvendig denne forbindelsen mellom forskning og næringsutvikling er, er det faktum at Norge var ledende i utviklingen av GSM-telefonsystemet, men var ikke selv i stand til å holde tak i utviklingen av det, og andre land har omsatt det vi fant opp, og utnyttet det kommersielt.

Det skjer en rivende utvikling rett utenfor vår stuedør. Den finske stat har sammen med privat kapital bygd opp et av de ledende selskaper på mobiltelefoni, Nokia. I Øresund-regionen satser den svenske og den danske stat betydelig kapital, ja, det vi diskuterer her i dag, er nesten ingenting mot det den svenske og den danske stat satser på å utvikle integrerte miljøer av utdanning og forskning i denne regionen som kanskje kommer til å bli den største magneten for kunnskap og teknologi i hele Nord-Europa, rett utenfor vår stuedør.

Det er fokusert mye på Fred. Olsen i denne debatten over lang tid, men faktum er jo at Telenor er den største partner i IT Fornebu Technoport. Telenor er vårt viktigste teknologiselskap, og man kan kanskje si at det er Norges svar på Nokia og LM Ericsson. Jeg skulle gjerne likt å vite om andre land hadde sett seg råd til å sette et slikt selskap utenfor i en slik sammenheng som vi nå diskuterer.

IT Fornebu Technoport er det eneste av de to som har formelle intensjonsavtaler med utenlandske selskaper og universiteter. IT Fornebu Multimedia Læring har tegnet 17 intensjonsavtaler og rammeavtaler med kommuner og regionale sentra over hele landet om nettbasert undervisning gjennom elektroniske klasserom.

Det vi diskuterer her, er næringsutvikling og distriktsutvikling basert på at vi har et sterkt nasjonalt sentrum på Fornebu som vi skal utvikle, og dessuten få til tilsvarende regionale sentre utover hele landet. Dette er framtidens næringspolitikk og framtidens distriktspolitikk. Det har tatt lang tid å få dette til. Vi har tapt mye tid. Nå håper jeg virkelig at vi kommer i gang.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Representanter for Regjeringen og regjeringspartiene har tidligere i debatten gjort rede for Regjeringens syn på etableringen av et IT- og kunnskapssenter på Fornebu. De har også argumentert for vårt syn på hvilket av de aktuelle selskapene som bør velges som aktør og samarbeidspartner med staten.

Regjeringen har, etter tidligere vedtak i Stortinget, sluttført forhandlinger med to selskaper og lagt resultatet fram for Stortinget, med anbefaling om å velge det ene. Grunnene for dette er gode. Det har å gjøre med statens innflytelse, økonomiske bidrag, risiko mv.

Når vi har lagt fram for Stortinget begge alternativene, har vi også vært innforstått med at Stortinget kan velge et annet alternativ enn det Regjeringen har anbefalt, og jeg forstår av innstillingen og debatten at det ligger an til dette.

På grunn av debattens forløp i formiddagsmøtet får mitt innlegg et noe annet preg enn opprinnelig tenkt. La meg likevel knytte noen merknader til innstillingens forslag II, nemlig om hvilket statlig organ – i forslaget statens industrivekstanlegg SIVA – som skal være statens redskap i samarbeid med det private selskap som velges som aktør. Et vedtak om dette ville etter min oppfatning være å gå inn på et ansvarsområde som tilligger Regjeringen.

Forvaltningen av statens selskaper er tillagt Regjeringen og normalt delegert til det departement selskapet «hører under». Stortinget står ikke i noe direkte forhold til selskapene, og Stortinget utøver ikke selv noen direkte eierstyring. Dette innebærer at selskapsledelsen skal forholde seg til departementet i eierspørsmål.

Etter min vurdering ville et vedtak av flertallets forslag II og de premisser det hviler på, ha anfektet disse viktige prinsipper. Et slikt vedtak ville etter min mening forrykket forholdet mellom storting og regjering på en svært uheldig måte. En regjering som skal regjere, må ha makt og myndighet i slike spørsmål som det her dreier seg om.

Denne problemstillingen dreide seg egentlig ikke om hvorvidt det er SIVA eller andre statlige selskaper eller foretak som skal være statens redskap ved et IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Saken dreide seg om Regjeringen fortsatt skulle ha myndighet – og den nødvendige tillit – til å bestemme hvilke deler av den statlige virksomhet den vil benytte i et slikt tilfelle. Det er viktig at Regjeringen på en forsvarlig måte kan utrede og vurdere konsekvensene av de omfattende spørsmål komiteflertallets forslag og dets premisser innebærer. Det dreier seg om noe langt mer enn under hvilket departement statens engasjement skal organiseres, slik Arbeiderpartiets parlamentariske leder har framstilt det. Det ser man jo ved å lese flertallets merknader i innstillingen, sidene 8 og 9.

La meg avslutningsvis få si at jeg synes håndteringen av dette forslaget nå er kommet inn i et konstruktivt og fornuftig spor. La meg også si at jeg har et håp om og en tro på at det planlagte IT- og kunnskapssenteret kan bidra til en positiv utvikling for norsk kompetanse innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi og nyskapningsvirksomhet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Jeg er glad for at statsministeren gjør det klart at han og hans Regjeringen er innforstått med at de lider nederlag, og velger også på dette området å administrere en politikk de i utgangspunktet er uenig i. Problemet er at vi i mange saker har sett at når Regjeringen ikke driver gjennom saker, men driver med saker den egentlig ikke tror på, tar sakene unødvendig lang tid, vi opplever trenering og vi opplever unødvendige problemer. Men nå håper jeg at vi er over det stadiet, at vi nå kan komme i gang og få iverksatt senteret på Fornebu. Jeg opplever at det statsministeren sier, er at selv om vi vedtar et annet opplegg enn det Regjeringen så for seg – i utgangspunktet var man skeptisk til statlig deltakelse overhodet og valgte en annen modell og et annet selskap – vil det nå bli fortgang i arbeidet. Mitt viktigste spørsmål til statsministeren er bare om han kan bekrefte at man nå lojalt vil følge opp de vedtak som Stortinget ser ut til å gjøre senere i kveld.

Mitt andre spørsmål er knyttet til dette med SIVA. Det er ikke slik at spørsmålet om SIVA er noe Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fant på for å plage Regjeringen. Det er helt riktig, slik representanten Rudihagen sier, at det er en intensjonsavtale som er inngått, og den er realitetsbehandlet i styret. Det hadde vært en fordel om statsministeren kunne klargjøre at det administrasjonsministeren sier, er feil. Intensjonsavtalen er realitetsbehandlet i styret, men de tilleggsavtalene som skal følge av intensjonsavtalen etter at Stortinget har fattet sitt vedtak, er selvsagt ikke behandlet i styret, for de er ikke laget ennå, først må Stortinget fatte sine vedtak. Men den avtalen er på plass, den er behandlet i styret, og vi mener at hovedpoenget er at SIVA skal få en sentral rolle, slik Regjeringen har gitt uttrykk for både i proposisjonen og i andre sammenhenger. Det kunne i hvert fall være greit å få avklart at intensjonsavtalen er behandlet i styret, og at det ikke er slik som administrasjonsministeren to ganger har sagt, at den ikke er behandlet der.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder det siste, må jeg gjøre representanten Stoltenberg og Stortinget oppmerksom på at administrasjonsministeren ikke sa at intensjonsavtalen ikke er behandlet i styret, men hun gjorde oppmerksom på hva styret selv har uttalt i et brev til Kommunal- og regionaldepartementet, der det bl.a. står følgende:

«Den endelige oppbinding i et styre, hvis styret ikke har forkastet modellen, kan først skje når realitetsdrøftinger er gjennomført, i dette tilfellet omtalt i Intensjonsavtalen som forhandlinger om Aksjonæravtale og Investoravtale, en prosess som ikke kan startes før rollene på Fornebu er fordelte.»

Det er dette administrasjonsministeren har gitt uttrykk for.

Jeg plikter også å gjøre oppmerksom på at i intensjonsavtalens kapittel 6 heter det at partene er «enige om gjennomføring av emisjonen som beskrevet i pkt. 5 foran, forutsatt at følgende betingelser oppfylles:». Og en av de betingelsene som her refereres, punkt 6.2, er at «Stortinget vedtar at SIVA skal være den statlige aktøren på Fornebu» osv. Dette er de faktiske forhold.

Når det så gjelder det som for Stoltenberg tydeligvis er et stort poeng, nemlig at Regjeringen er innforstått med et nederlag, har Regjeringen siden vi la fram begge alternativer, vært innforstått med at Stortinget kunne velge et annet alternativ, men her taler Stoltenberg ut fra stor erfaring når det gjelder å ikke få igjennom forslag i Stortinget. Ifølge en artikkel av forsker Hilmar Rommetvedt i Verdens Gang i går viser det seg at når det gjelder antall voteringsnederlag i Stortinget de senere år under ulike regjeringer, topper de regjeringene som Stoltenberg var medlem av, statistikken. Så her taler Stoltenberg med betydelig erfaring.

Øystein Hedstrøm (Frp): Det viser seg at det nå er full enighet i denne salen om at SIVA skal spille en sentral rolle. Regjeringen har omtalt dette i sin proposisjon med veldig sterke formuleringer. Opposisjonen har i debatten og i forslag markert at de også mener SIVA skal spille en sentral rolle. Vi har faktisk muligheten for en vinn-vinn-situasjon. SIVA har nemlig med sin kompetanse i regionene utviklet en inkubatormodell som er meget interessant å videreføre for IT Fornebu Technoport på Fornebu. Vi vet jo ut fra utredninger om disse forskjellige forskningsparkene osv. i regionene der SIVA er deleier, at det som har manglet, er den private biten. De som er mest engasjert i disse parkene, er kommuner, fylkeskommuner, offentlige energiverk osv., men alle rapporter sier at det private element og den innoverende kraft som det private kan være, mangler i dette samspillet. SIVAs direktør Kjelstad er klar over det. Her har altså Regjeringen nå spillerom og muligheter for å se på dette – meget interessant mener vi i Fremskrittspartiet, og jeg håper at en skal komme fram til gode løsninger. Men i Regjeringens proposisjon står det også at dette skal være klart snarest mulig og innen åtte uker, og da må Regjeringen plukke ut hvilken aktør den ønsker skal være med i prosessen på Fornebu, styrerepresentanter osv., så det er ikke mer enn tiden og veien.

Så mitt spørsmål til statsministeren blir: Vil man vurdere SIVAs rolle ut fra hva man kan tilføre regionene ved å få til et slikt samspill og en vinn-vinn-situasjon, slik jeg beskrev den.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er riktig, som representanten Hedstrøm gir uttrykk for, at når det gjelder inkubatorvirksomheten spesielt, har Regjeringen også i sin proposisjon – og jeg viser til sidene 9 og 20 – kommentert SIVAs rolle, og at her bør SIVA kunne spille en viktig rolle. På side 20, som også samsvarer godt med det som står på side 9 i proposisjonen, heter det bl.a. følgende:

«I både NFs og ITFTs konsept vil SIVA og SND være naturlige samarbeidspartnere, uten at det foreløpig er tatt avgjørende stilling til spørsmål om hvordan staten skal medvirke i inkubatoren.»

Dette står vi selvsagt ved. Og det forslag som i dag er foreslått oversendt Regjeringen, vil vi også ta med i det videre arbeid med hensyn til hvordan vi organiserer statens engasjement i IT-senteret på Fornebu.

Men forslag II i innstillingen gikk jo lenger enn som så, fordi det sier:

«Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at SIVA blir det organet» – i bestemt form – «som skal ivareta statens interesser i IT- og kunnskapssenteret.»

Dette hviler igjen på en del premisser i komiteinnstillingen, som er langt mer omfattende enn hva proposisjonen her foreskrev. Men det er klart at vi vil ta med det forslaget, hvis det blir oversendt, i det videre arbeid når vi skal konkretisere statens engasjement i IT- og kunnskapssenteret på Fornebu. Men da vil vi kunne underlegge det den vanlige og, jeg vil si, forsvarlige vurdering og saksbehandling i regjeringsapparatet og håndtere det på en slik måte som jeg mener er fornuftig i ansvarsdelingen mellom storting og regjering. Men når det gjelder SIVAs rolle i inkubatorvirksomheten, vil jeg bekrefte overfor representanten Hedstrøm at der har vi tiltenkt SIVA en betydelig rolle.

Jan Petersen (H): Det er ofte slik at en debatt gjør saken klarere og klarere. Etter å ha lyttet til dagens debatt er jeg neimen ikke sikker på det, og ikke minst gjelder det dette spørsmålet om SIVAs deltakelse.

Jeg la merke til at Jens Stoltenberg gjorde dette spørsmålet til nærmest et spørsmål om hvilken statsråd som skal forvalte området. Men både han i replikkordskiftet og representanter for flertallet tidligere i dag har gitt inntrykk av at realiteten i det flertallet mener, er på plass allikevel, slik at det ikke er noe stort poeng å bringe saken til votering.

Men når vi nå hører på statsministeren, har han et meget fritt forhold til disse merknadene. Han sier at dette vil han vurdere. Det er ikke slik at både flertallet og statsministeren kan ha rett samtidig. Det er helt på det rene at man ikke kan si at alt skal gjøres, som det står i innstillingen, hvis man samtidig skal forholde seg slik som statsministeren nå sier. Så mitt spørsmål, for å gjøre dette helt klart også for meg, er følgende: Er det slik at statsministeren føler seg fri i forhold til det som står i innstillingen på sidene 8 og 9, hvor SIVA beskrives, hvor det er nyttige innspill, men hvor han for øvrig forbeholder seg retten til å foreta en selvstendig vurdering.

Og spørsmål nr. 2 er: Hvis det er slik at statsministeren ikke føler seg fri i forhold til disse merknadene, men føler seg bundet av dem, hva har han i så fall vunnet ved ikke å få forslag II til votering?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For å ta det siste først: Det som er vunnet, hvis dette forslaget blir oversendt uten realitetsvotering istedenfor å bli vedtatt, er jo at vi får et ryddigere forhold i ansvarsfordelingen mellom regjering og storting. Det tror jeg ethvert parti som har tanker om å komme i regjering senere, bør være tilfreds med, for et vedtak av forslag II i dagens innstilling ville etter mitt skjønn ha innebåret at Stortinget begav seg inn på områder som naturlig tilligger Regjeringen. Det er i seg selv viktig, for det har med maktfordeling og ansvarsfordeling mellom regjering og storting å gjøre.

Så vet alle med erfaring fra dette hus at det er en klar forskjell på vedtak i Stortinget og på merknader, som Jan Petersen var inne på nå, og også forslag som blir oversendt uten realitetsvotering. Et vedtak er som kjent konstitusjonelt bindende for en regjering. Merknader er ikke det, men de er politiske føringer. Forslag som er oversendt uten realitetsvotering, har som kjent Stortinget ikke tatt en realitetsstilling til. Men det er klart at forslag som blir oversendt, er også politiske signal som Regjeringen tar med i sitt videre arbeid. Det vil vi gjøre. Vi vil også vurdere forslagets innhold seriøst. Skal det være noen hensikt i å gjøre om et forslag fra et forslag til vedtak til et oversendelsesforslag, er alle klar over at det konstitusjonelt sett er forskjell på den typen forslag med hensyn til hvordan de deretter må behandles.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg er helt enig med statsministeren i at det er et ryddigere forhold konstitusjonelt sett mellom storting og regjering at forslag II gjøres om til et oversendelsesforslag. Men hva er realitetsforskjellen mellom det som var virkelighetens verden da vi møtte her i dag morges, og det som etter hvert ble det?

Jens Stoltenberg sier det slik i sitt innlegg:

«Når et flertall i Stortinget stiller seg bak et oversendelsesforslag, gir det samtidig uttrykk for hva som er Stortingets vilje. Det er fortsatt stortingsflertallets syn at SIVA skal ha en sentral rolle, og jeg går ut fra at Regjeringen følger opp dette i det videre arbeidet.»

Spørsmålet blir da det samme som Jan Petersen stilte: Er det slik at Regjeringen føler at den står fritt til selv å velge hvilken statlig myndighet som skal ta hånd om dette, slik Bondevik la til grunn?

Denne saken har jo en forhistorie. Den er dradd inn i Stortinget sju ganger av et stortingsflertall fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Det er ikke slik at det er Regjeringen som har hatt førerrollen i denne saken. Hvilke forsikringer har Bondevik fått i løpet av denne debatten – det vil kanskje ikke bare gå én uke, men kanskje to-tre-fire, og dersom Regjeringen kommer tilbake med forslag om en annen håndtering enn den stortingsflertallet har lagt til grunn, er vi i gang med spetakkelet på nytt?

Jeg oppfatter det slik at statsministeren har protestert mot tvang, men har underlagt seg frivillig tvang i denne saken. Det er et begrep vi kjenner fra behandlingen av personer med rusmiddelproblemer. (Munterhet i salen)

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg tror jeg tør si med mitt standpunkt til alkohol og andre rusgifter at jeg vel er blant de siste som trenger tvangsinnleggelse i den omsorgen som Kristin Halvorsen refererte til.

Når det gjaldt Stoltenbergs formulering som Kristin Halvorsen refererte til, at SIVA skal ha en sentral rolle, ja, så har jo Regjeringen selv i proposisjonen gitt uttrykk for det. Det er verken under frivillig tvang eller hvilket annet uttrykk en skulle bruke, at Regjeringen vil gi SIVA en slik rolle. Det har vi redegjort for på side 9 og side 20 i proposisjonen.

Men punkt II i forslag til vedtak gikk jo lenger enn som så. Det foreskrev – og hvilte på ganske detaljerte merknader foran i innstillingen – at SIVA skulle være statens redskap ved IT- og kunnskapssenteret på Fornebu. Det er ikke slik at Regjeringen protesterer mot tvang, men frivillig likevel gjør alt som tvangen skulle innebære.

Et forslag som blir oversendt, skal nøye vurderes av en regjering, slik er det alltid, og slik har det alltid vært gjort av alle regjeringer. Det innebærer også at vi nøye vil vurdere SIVAs rolle og hvordan vi kan innpasse SIVAs rolle i et IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Et forslag som ikke er vedtatt, er – som jeg har sagt før – ikke konstitusjonelt bindende for Regjeringen, men det er et politisk signal som vi selvsagt plikter å vurdere skikkelig. Men Regjeringen må ha retten til en forsvarlig saksbehandling og en vurdering av hvordan SIVAs rolle bør utvikles og innpasses sammen med eventuelle andre statlige organer som vi kan komme til å benytte oss av, f.eks. SND, som det er signalisert i proposisjonen i forbindelse med utviklingen av senteret på Fornebu.

Kjell Opseth (A): Det kan jo vere grunn til å seie seg glad for at statsministeren no overfor Stortinget seier at dei skal gjennomføre Stortingets val av samarbeidspartnar. Det er jo kjekt å registrere at vi har ein statsminister som tek eit nederlag så vakse, og vi ser fram til det vidare arbeidet med denne saka i samarbeid med Regjeringa. Det er også grunn til å seie seg glad for at statsministeren uttrykkjer at SIVA skal ha ei sentral rolle som aktør i IT- og kunnskapssenteret på Fornebu. Og det er jo ikkje noko særleg tvil om at statsministeren og resten av Regjeringa særdeles godt veit kva fleirtalet i Stortinget meiner i den samanhengen. Eg reknar med at statsministeren då også velvillig vil syte for at intensjonane i det vedtaket som no blir oversendt Regjeringa, blir følgt opp.

Elles må eg få lov til å gje uttrykk for at det jo er statsrådar sjølve som har stilt spørsmål ved om vi no flytter ansvaret for IT Fornebu og kunnskapssenteret der ute frå eitt departement til eit anna, frå ein statsråd til ein annan, meir presist: frå statsråd Sponheim til statsråd Enoksen. Det har vi jo absolutt ikkje gjort. Det er ingenting i forslaget som går i den retninga, men vi har eit sterkt ønske om at vi skal ha ei tett kopling mellom det lokale, det regionale, det sentrale og det internasjonale, og der er SIVA og den intensjonsavtalen som styret i SIVA har vedteke, eit godt grunnlag.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: At en statsminister og en regjering skal gjennomføre Stortingets vedtak – ja, det skulle bare mangle. Hvis ikke måtte statsministeren gitt klart uttrykk for at det kan han ikkegjøre, og tatt konsekvensene av det. Men dette har som kjent både representanten Opseth, representanten Stoltenberg og andre veldig god erfaring med. For det har vært flere slike vedtak som ikke var i samsvar med forslag også fra deres regjering.

Så kommer Opseth tilbake til spørsmålet om at poenget her ikke var å flytte ansvaret fra ett departement over til et annet. Som sagt, flertallets merknader og forslag II går jo langt videre enn spørsmålet om bare å flytte det fra ett departement til et annet. Det bekreftet vel Opseth indirekte nå.

Men jeg får faktisk ikke dette til å stemme med noe Arbeiderpartiets hovedtalsmann i denne saken, nemlig Torstein Rudihagen, sa i et intervju i Adresseavisen den 3. mars som begrunnelse for hvorfor flertallet foreslo forslag II i innstillingen. Begrunnelsen hans for dette er følgende: «Vi stoler ikke lenger på Sponheim i denne saken.»

Det var altså det som skulle være begrunnelsen for dette forslaget, og det harmonerer jo dårlig med det representanten Opseth sa nå, og som representanten Stoltenberg har sagt tidligere i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Petersen (H): Jo mer jeg har lyttet på debatten, ikke minst mellom statsministeren og forskjellige utfordrere fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har jeg en følelse av at dette etter hvert utvikler seg til en privat slåsskamp som jeg ikke er sikker på om vi andre er invitert til å delta i. Men jeg vil likevel forsøke å gi noen bidrag.

Det som jo er helt på det rene, er at statsministeren og representanter fra de to partier simpelthen ikke er enige. Og det betyr at hvis denne debatten går ut på den måten som jeg nå tror den vil gå ut på, nemlig med de vedtak vi vet vil bli fattet, ja, så har i virkeligheten Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet akseptert et klart nederlag når det gjelder spørsmålet om SIVAs rolle.

Det er jo slik at innstillingen beskriver meget tydelig hva SIVA skal gjøre. Ja, den konkluderer jo med at «SIVA blir statens representant både i visjonsselskapet og eiendomsselskapet».

Det er jo helt åpenbart, når vi hørte på Stoltenberg som mente at det utelukkende er et spørsmål om fordeling mellom statsråder, når vi hørte på Hedstrøm i formiddag, og når vi hørte på Opseth nå nettopp, at flertallet legger atskillig mer inn i disse merknadene enn det statsministeren gjør. Statsministeren, og meget riktig, føler seg fri i forhold til disse merknader, mens Opseth jo var rimelig klar når det gjelder trusselen om hva som ville skje hvis Regjeringen allikevel ikke følger opp denne merknaden. Det er riktig, som mange har observert hittil i debatten, at vi har behandlet saken ni ganger, og jeg føler meg rimelig trygg på at vi kommer til å se en tiende gang når det gjelder behandlingen av den saken. For hvis det er slik at statsministeren etter nå å ha sagt fra at han føler seg fri i forhold til merknadene, allikevel punkt for punkt kommer til å følge dem – ja så har han jo ikke oppnådd mye annet enn en kortsiktig gevinst ved ikke å få votering over II i saken. Det vi derfor ser her, er en helt klar uenighet, som utvikler seg, som muligens ikke vil komme til sin utløsning i dette møtet, men hvor aktørene forsøker å skjule det hele med litt tåke hist og her. Men det er jo ikke noe særlig tvil om at flertallets kombattanter, i særlig grad Hedstrøm og Rudihagen, har fart kraftig opp, og nå ligger som skinnfeller, som isbjørnskinn, foran talerstolen her. Det er ikke de to partiene som har vunnet denne debatten.

Når det gjelder selve substansen i saken, må jeg for mitt vedkommende si at den har for Høyres side holdt seg godt. Vi har i vårt forslag til vedtak beskrevet hvordan rollefordelingen bør være, vi har lyttet til atskillige beskrivelser av hvordan den såkalte nye økonomien slår innover oss, men kan vel konstatere at flesteparten av de vurderingene er ganske halvfordøyde. En av grunnene til at jeg er sikker på at de er ganske halvfordøyde, er at man heller ikke fra flertallets side kan ha unngått å legge merke til at store deler av IT-næringen nettopp har uttalt seg helt klart uenig i det konseptet som flertallet her har lagt opp til. Jeg tror derfor at videre studier av temaet vil være aller mest å anbefale.

Jeg har lagt merke til at det har vært sagt mye tidlig i denne prosessen, ikke minst har Carl I. Hagen antydet at det Regjeringen har sagt i avisene i dagene før, er å betrakte som en søknad om å få gå av, som han umiddelbart ville innvilge. Jeg konstaterer at motet ikke holdt helt frem til stortingssalen, og at man nå altså har vært villig til å se gjennom fingrene med at statsministeren helt klart og greit tolker seg bort fra det som flertallet med stor flid har forsøkt å skape i løpet av dagen. Opp som en løve og ned som en skinnfell!

Statsråd Lars Sponheim: Jeg hører både i og utenfor denne sal at representanter for flertallet hamrer inn at denne saken nå behandles i Stortinget for niende gang. Det skapes et bilde av at grunnen til denne omfattende stortingsbehandlingen er at Regjeringen – og denne statsråd spesielt – gang på gang har forsøkt seg på omkamper og trenert saken.

Dette er alvorlige påstander, og jeg ber om forståelse for at jeg ikke vil la disse utsagnene stå uimotsagt. Jeg vil ikke at den myte skal få lov til å feste seg at da Lars Sponheim var nærings- og handelsminister, var han en statsråd uten respekt for Stortinget og dets beslutninger.

Det er nemlig ikke Regjeringen som har lagt opp til at Stortinget skulle behandle denne saken ni ganger. Regjeringens opplegg var for det første å sette planene om et IT- og kunnskapssenter i et regionalt perspektiv. Det gjorde vi i mai 1998, i St. meld. nr. 38 for 1997-98. Dernest fulgte vi opp med et konkret opplegg for hvordan IT-senteret kunne etableres, i en ny stortingsmelding i november samme år.

De andre sju gangene har saken blitt behandlet på stortingsflertallets initiativ. Uten unntak har et flertall i dette storting – som regel Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet – brukt disse anledningene til å snevre inn Regjeringens handlingsrom i det videre arbeidet med saken. Og uten unntak har disse innsnevringene gjort Regjeringens gjenstående arbeidsoppgave stadig mer lik det svar IT Fornebu til enhver tid har representert.

Likevel har det hele tiden vært et visst handlingsrom igjen for Regjeringen. Dette handlingsrommet har en regjering både rett til og plikt til å bruke. I denne saken har vi brukt det i tråd med våre idealer for politisk håndverk, nemlig

• at det er gjennom åpen debatt de beste løsningene skapes

• at også politiske beslutninger skal ha en faglig forankring

• at der private aktører bringes inn, skal det skje etter rettferdig konkurranse

Dette er noe annet enn «omkamp» og «trenering».

Stortinget gjorde så sent som den 2. november 1999 detaljerte vedtak om hva Regjeringen skulle legge vekt på i forhandlingene med de to gjenstående interessentene. Selv innenfor dette knappe handlingsrommet er det Regjeringens saklige vurdering at det vil være riktig å velge Nettverk Fornebu som statens samarbeidspartner.

Regjeringen har etterkommet Stortingets ønske om å legge fram hver detalj i avtalene med de to interessentene, og gitt vurderinger av disse. Derfor er det overraskende at Regjeringen nå skal få kritikk for at vi akkurat i denne proposisjonen «ikke vurderer og drøfter de dramatiske omstillinger og næringspolitiske utfordringer som følger av IT-revolusjonen». Det har vi gjort tidligere i denne saken og i andre saker til Stortinget. Meldingen om elektronisk handel og forretningsdrift kan være et slikt eksempel.

Men jeg skal gjerne si noe om Fornebu-saken og behovet for et nyskapende Norge også. Når Fornebu-senteret skal vurderes som ett av flere bidrag til å møte de utfordringene vi står overfor, er det avgjørende at man ikke legger til grunn at resten av Norge ser ut slik som Fornebu gjør akkurat nå. Mens Fornebu stort sett ligger brakk, gror det svært godt mange andre steder i landet. Hvor mye penger staten bruker på Fornebu, og hva staten bruker disse pengene til, må stå seg i en vurdering av behovene ellers i landet.

I innstillingen skriver Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet:

«Flertallet vil derfor understreke alvoret i at Norge ikke har maktet å skape ringvirkninger fra Telenor og få frem IKT-bedrifter av internasjonalt format. Det betyr at Norge mangler egen produksjon og er i det alt vesentlige avhengig av å importere IKT-tjenester fra andre land.»

Jeg er enig i at vi må få til enda mer rundt vår ledende IT-bedrift, Telenor. Her vil Fornebu-senteret bli viktig. Men det er ikke riktig at Norge ikke har maktet å skape ringvirkninger fra Telenor i det hele tatt, at vi ikke har IKT-bedrifter av internasjonalt format, eller at vi mangler egen produksjon.

Nera, verdensledende innenfor deler av satellittkommunikasjon og med en omsetning på nær 3 milliarder kr, er en ringvirkning av Telenor. Opera Software, produsent av kanskje verdens beste nettleser, er en ringvirkning av Telenor. Ifølge organisasjonen IKT-Norge, er vekstraten i norsk programvare – multimedie- og internettbransje nå på 43 pst. Det er ikke annenrangs produkter disse bedriftene lager. Det var en norsk bedrift, IntraNet Systems, som vant Microsofts kåring av beste internettapplikasjon i 1998. Og blant 850 nominerte kandidater stakk norske ID Comnet av med førsteprisen i Lotus" internasjonale konkurranse, Lotusphere 99.

I innstillingen viser flertallet også til en OECD-rapport publisert i oktober 1999 som indikasjon på at «Norge ligger langt bak de fleste OECD-landene både hva gjelder ny næringsvirksomhet innen IT eller som bruker av IT».

Nå er selv ferske OECD-rapporter basert på statistikk som er noen år gammel. Men selv for noen år tilbake, da vi hadde en arbeiderpartiregjering, var ikke bildet så svart som det komiteflertallet tegner i innstillingen.

Ser vi på dagens situasjon, er det klare indikasjoner på at vi nå er på rett vei. Den ferskeste internasjonale sammenligningen er basert på tall fra 1998 og 1999, og omfatter altså sentrumsregjeringens virketid. Den plasserer oss som den fjerde fremste IT-nasjonen i verden.

Også IT-næringen gir uttrykk for at det går fortere framover nå. Generalsekretæren i IKT-Norge, Per Morten Hoff, sier at «det har skjedd mer i IT-politikken de to siste årene enn i de ti foregående».

Jeg velger å tro at alle som er engasjert i Fornebu-debatten, har et oppriktig ønske om at vi skal ta de riktige norske grepene i det nye informasjonssamfunnet. Men ulike oppfatninger av situasjonen i IT-Norge fører åpenbart til forskjellige konklusjoner om hvor stor den statlige innsatsen skal være i et IT-Fornebu. Etter min mening må statlig medvirkning på Fornebu veies mot alternativ bruk i annen IT-satsing.

Opera Software er en av våre mest spennende IT-bedrifter. De verdsettes til flere hundre millioner kroner, men har bare fått 1,5 mill. kr i støtte fra det offentlige. Kometbedriften Fast Search and Transfer har, etter det jeg kjenner til, ikke fått én offentlig krone. Suksessen er derimot et resultat av langsiktig forskning ved NTNU og SINTEF i Trondheim.

Naturligvis vil bare noen få av IT-bedriftene som etableres, kunne bli slike suksesser. Men likevel: Den statlige pengebruken på Fornebu må stå i forhold til hva som satses på andre virkemidler i det norske informasjonssamfunnet. Jeg må si at jeg tviler på at flertallets ekstrasatsing på Fornebu vil kunne gi en avkastning større enn den type støtte eller den type forskningsinnsats som eksemplene Opera og Fast representerer.

Flertallet har den siste tiden vist til den svenske suksessen i Kista og den finske i Oulu som eksempel på hva man kan få til hvis man bare satser stort nok. Ja, jeg er enig i at vi skal la oss inspirere av dette. Vi skal heller ikke se på dette som en trussel, men som en styrke for Norden som verdens fremste IT-region.

Men både det svenske og det finske næringsdepartementet opplyser at statlig medvirkning til omfattende boligbygging var en ukjent problemstilling i forbindelse med etablering av disse sentraene. Det er heller ikke slik at disse er etablert mens vi i Norge har diskutert fram og tilbake om Fornebu. Både Kista og Oulu har vært under utviking siden begynnelsen av 1980-tallet. Verdt å merke seg er det også at det er etablert med en annen og klarere rolledeling mellom stat og privat enn det det nå legges opp til for Fornebu-senteret.

I statsbudsjettet for i år foreslo Regjeringen å bevilge 260 mill. kr i aksjekapital til Fornebu-senteret. Det ble gjort klart at eierskapet skulle forvaltes av Nærings- og handelsdepartementet. Dette ble vedtatt av Stortinget uten merknader. Men så kom altså innstillingen fra næringskomiteen, der det ble foreslått at det er SIVA som skal forvalte dette eierskapet.

Samtidig har administrasjonen i SIVA inngått en intensjonsavtale med IT-Fornebu. Formålet er å legge statens eierandeler i forskningsparker, kunnskapsparker og lignende inn i et nytt selskap der private aksjonærer knyttet til IT Fornebu, har flertall. I avtalens punkt 6.2 stilles det som betingelse at Stortinget, altså ikke Regjeringen, vedtar at SIVA skal forvalte statens eierandeler på Fornebu, og at de 260 mill. kr som er bevilget, overføres SIVA.

Dette har vært en meget spesiell situasjon. På den ene side – fra stortingsflertallet – har det vært foreslått å sette til side Regjeringens rett til å organisere sin virksomhet. På den annen side har administrasjonen i et statsforetak inngått en avtale som stiller betingelser om bestemte vedtak i Stortinget. Dette skjer uten at Regjeringen har vurdert saken eller utredet den. Dette er fremgangsmåter som jeg ville ha vondt for å akseptere. Jeg er derfor glad for at flertallet har omgjort forslaget til et oversendelsesforslag. Dermed har behandlingen kommet inn i et mer forsvarlig spor.

Mange har spurt meg om hvorfor jeg har funnet meg i så mye i en sak som dette. Det skal jeg besvare helt kort til slutt. Det er fordi den prosessen som Regjeringen har gjennomført, har forandret Fornebu-saken. Det IT Fornebu som flertallet vil gi oppdraget til, er betydelig forbedret. Det skyldes ikke minst sammenslåingen med Fornebu Technoport, som kom på banen i den konkurransen Regjeringen fikk i stand. Gjennom den faglige forankringen i regi av Spjøtvoll-utvalget er også utdannings- og forskningsvirksomheten på Fornebu sikret en friere og mer selvstendig stilling. Og gjennom den åpne debatten som er gjennomført, kan alle se hvordan de ulike aktørene opptrer.

Ingenting av dette var selvsagt før regjeringsskiftet i 1997. Mens de omfattende planene til Norsk Investorforum og Fred. Olsen bare ble ofret fem setninger i Jagland-regjeringens langtidsprogram, ble det i 1996-97 holdt seks møter med den samme grupperingen på statsrådsnivå i det ansvarlige departement. Bare noen få vet hva som skjedde på de møtene.

Men i den prosessen sentrumsregjeringen har gjennomført, har alt vært synlig for alle. Det er jeg godt fornøyd med. Disse overordnede hensyn oppveier et stykke på vei en del av de nederlag vi har måttet akseptere. Iallfall et stykke på vei.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A): Det var godt å høre at næringsministeren vel ein næringspolitisk innfallsvinkel på denne saka, for det trengst. Det er nok riktig som statsråd Sponheim seier, at det er ikkje heilt svart. Men i forhold til utgangspunktet som vi hadde for nokre år sidan, med faktisk ein av verdas beste infrastrukturar og med stort sett dei lågaste teleprisane i heile verda, så har vi sakka litt akterut når det gjeld konkurranse innafor IKT-verksemd, og vi ser at det kan satsast og det kan utviklast rundt oss. Men framleis er vi av dei mest avanserte brukarane, og det er nettopp det som gjer det interessant for utanlandske miljø å kome og etablere seg og engasjere seg her i Noreg. Det er òg derfor det er ei moglegheit for å trekke til seg utanlandsk kompetanse og næringsverksemd på Fornebu. Derfor hastar det nettopp med å få til dette prosjektet medan vi framleis har denne moglegheita.

I diskusjonen om kven som har skulda for at det har teke så langt tid, hevdar statsråd Sponheim at det kanskje er stortingsfleirtalet, som heile tida har funne nye måtar å stramme inn på. Eg må minne Sponheim om at faktisk allereie i forkant av den meldinga han refererte til, om IT-kompetanse i regionalt perspektiv, hadde Stortinget sagt ein god del om etablering av senteret ute på Fornebu, i samband med innstillinga til statsbudsjettet for 1998. Hadde det vore følgt opp, hadde ein vore i mål for lengst.

Nå har både statsministeren og statsråd Dåvøy signalisert at dei aksepterer nederlaget i val av aktør. Spørsmålet mitt er: Gjer Sponheim det ut frå det han m.a. har sagt i TV2-nyheitene den 7. februar, at IT Fornebu Technoport er eit så uklart selskap å gå inn i at vi kan risikere å køyre landet inn i ein lita utgåve av nye Gardermoen, slik situasjonen er i dag? Kan Sponheim med ei slik oppfatning leve med stortingsfleirtalets vedtak?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg deler ikke den oppfatning jeg forstod at representanten her gav uttrykk for, at vi nå i de siste årene skal ha sakket noe akterut. Tvert imot viser jo den siste ranking, i den grad man kan bruke slikt mellom nasjoner, at vi er svært høyt oppe – heldigvis – sammen med våre nordiske naboland, og det gir kjempemuligheter framover. Jeg synes det er så avgjørende å få fram, fordi det har blitt en svart/hvitt-debatt om at det har ikke skjedd noe i Norge fordi flyplassen på Fornebu ikke har fått annen aktivitet ennå. Men i mellomtiden har det skjedd dramatisk mye i Norge, og så får vi håpe at det som skal skje på Fornebu, kommer i tillegg og kan komplettere et allerede godt bilde. Der tror jeg vi er enige.

Så antyder representanten at vi allerede på bakgrunn av vedtakene i forbindelse med stortingsbehandlingen av vår melding om den regionale IT-utvikling, så å si kunne satt i gang på Fornebu. Det samsvarer ikke helt med det som har vært sagt her tidligere i dag. Blant annet har sakens ordfører gitt meg – til min store overraskelse – ros for at jeg bidrog til å få en åpen konkurranse om dette, som tok tid. Da jeg kom i dag og så at det var et nytt byggverk på utsiden, tenkte jeg at det var herrene Hedstrøm og Opseth som hadde laget skafott til Sponheim, og så kom jeg inn i salen og fikk ros for å ha bidratt til å forlenge prosessen på en måte som har bidratt konstruktivt. Det setter jeg usedvanlig stor pris på. Men det var slik at mye av dette var helt nødvendig for å få fram den kvaliteten som er i disse prosjektene. Det er min og Regjerings oppfatning når vi har lagt fram to alternativer, at begge alternativene er gjennomførbare. Regjeringen valgte det ene. Det ser ut som stortingsflertallet velger det andre. Og det hefter større usikkerhet ved det alternativet som stortingsflertallet nå ønsker å gå for, det viser bl.a. denne såkalte «due diligence»-gjennomgangen. Men jeg er innstilt på at vi skal klare å få til et godt IT-senter også på det grunnlaget.

Presidenten: Presidenten vil bare bemerke at ved innledningen til møtet i dag gjorde presidenten spesielt oppmerksom på at det var til skianlegg dette byggverket skulle være. (Latter i salen)

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg er glad for at nærings- og handelsministeren nå kom inn på næringspolitikk i sitt innlegg; det er jo det en næringsminister først og fremst skal gjøre. Han var inne på Oulu. Ja, finnene var i en vanskelig situasjon på slutten av 1980-tallet. De tradisjonelle næringene gikk dårlig, og de måtte finne på noe nytt. De kom på en ny idé og klarte å utvikle den først og fremst ved hjelp av Nokia. Svenskene har Kista utenfor Stockholm, og vi så hvordan vi kom dårlig ut i Telenor-Telia-debatten, fordi de svenske mediene skrev at Sverige har et miljø, Norge har kun en visjon. Men vi har våre muligheter på Fornebu, og det er tre elementer som må være på plass. For det første må det være et miljø hvis internasjonale selskaper skal være villige til å flytte sine utviklings- og forskningsavdelinger dit. Og vi har jo Telenor som bygges opp der, og da vil vi få et miljø. I tillegg må vi også ha rammebetingelsene, og da vet jeg at man i Regjeringen jobber med opsjonsbeskatning og formuesskatt. Jeg vet også at folk fra departementet til Sponheim har kommet med visse uttalelser om det. Det tredje som gjør at vi er attraktive for Siscot, Hewlett Packard, Compaq og alle disse store internasjonale amerikanske selskapene for å få dem til å etablere seg her, er at Norden ligger to år foran resten av Europa når det gjelder å være avanserte brukere av informasjons- og kommunikasjonsteknologi og Internett.

Så mitt spørsmål til statsråden blir: Hvor langt har man kommet i det næringspolitiske arbeidet ved å gjøre noe med opsjonsbeskatning og formuesskatt for at vi skal få dette til, og for at det ikke bare skal forvitre når det gjelder tradisjonell industri, at den skal nedlegges eller flyttes ut av landet, eller at de få bedriftene vi har innenfor høyteknologiområdene, flytter ut?

Statsråd Lars Sponheim: La meg først få gi uttrykk for at vi ikke bør se på det finske eksemplet som et problem for Norge, men, som jeg sa i mitt innlegg, som en inspirasjon. Og så tror jeg vi skal ha evne til å glede oss over en nabo som på det tidspunkt hvor Nokia vokste fram, faktisk trengte en bedrift og en inntektskilde som den Nokia representerer. Men det viser også den dynamikk det er i et land når en har behov for å skaffe seg et nytt verdiskapingsgrunnlag, hvilken evne man da har til å gjøre det. Mennesker som trenger mat, har en evne til å søke etter og finne mat. Det synes jeg vi skal være glad for. Jeg synes ikke det er et så stort problem. Det har vært sagt tidligere, bl.a. fra representanten Jagland, at vi oppfant mye av GSM-teknologien, mens andre gjorde butikk på grunnlag av den. Det er nok riktig, iallfall når det gjelder den såkalte hardwaren, utstyret. Men vi ser i Norge hvordan det vokser fram mange interessante miljøer som lager den programvaren som trengs for å utnytte denne teknologen og ny annen internetteknologi, ikke minst når det gjelder på mobiltelefon. Og dette er et kjempevekstområde, kanskje mer enn å lage utstyr, som vi har de beste forutsetninger – like mye og kanskje mer enn våre nordiske naboland – for å lykkes med.

Når det gjelder spørsmålet som har med generelle rammevilkår å gjøre, som er så avgjørende for akkurat denne type bedrifter – det er jeg helt enig i – og som handler om å tiltrekke seg mennesker som er ganske mobile på tvers av landegrenser, og hvor det er nødvendig at vi er internasjonalt konkurransedyktig, arbeider Regjeringen med å gjeninnføre konkurransedyktige opsjonsregler. Det har finansministeren varslet vil komme i løpet av vårsesjonen. Og jeg tror nok at når representanten Hedstrøm arbeider for dette, er det nok andre enn de han er i flertall med i dag som han må basere seg på – i alle fall slik som stillingen har vært tidligere ved behandling av dette. Statsministeren har også varslet at han kritisk vil vurdere hvordan formuesskatten virker på bedriftsetableringer i Norge, og vil komme tilbake med en vurdering av dette når statsbudsjettet for 2001 legges fram.

Inge Lønning (H): Det er alltid noe heroisk ved riddere som kjemper mot vindmøller. Og sånn sett har også næringsministeren gjort en heroisk innsats i kampen mot de vindmøllene som har kvernet godt i Stortinget med innholdstom tale om paradigmeskifte, nytt verdensbilde, ny kunnskapsøkonomi og jeg vet ikke hva.

Men det er én ting som forundrer meg allikevel. Næringsministeren snakket om «de nederlag vi har måttet akseptere». Det er da vel slik at en regjering selv velger hvilke nederlag den aksepterer? Det er ingen nederlag noen regjering må akseptere. Og når man har bivånet dagens relativt flaue forestilling, hvor det viste seg at det var tilstrekkelig at en avis antydet at det kanskje ville bli stilt et kabinettsspørsmål for å få den underlige alliansen mellom Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet til å falle til fote, så er det nærliggende å spørre næringsministeren hva han tenker når han tenker tilbake på det som skjedde i fjor i Stortinget. Hvis Regjeringen hadde blitt stående på sitt prinsipale standpunkt, som Høyre har stått på hele tiden og står på fremdeles, og hadde valgt ikke å akseptere et nederlag, ser ikke næringsministeren det som overveiende sannsynlig at den alliansen hadde sprukket allerede den gang, og hadde ikke det vært til vinning både for kongeriket Norge, for Regjeringen og for Stortinget?

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Lars Sponheim: La meg først få gi full tilslutning til den innledning som representanten Lønning hadde på sin replikk, nemlig at her brukes mange nyord om den såkalte nye økonomien. Men det er stort sett de gamle realiteter det handler om dette også, å sette sammen innsatsfaktorer for å skape verdier som gir oss en merverdi mot et marked, og som kanskje er litt andre typer innsatsfaktorer enn det vi tradisjonelt har vært vant til å tenke på. Men jeg er enig, det går an å snakke om dette med ord som vi tradisjonelt er mer fortrolig med enn paradigmeskifte og dette som grenser mer mot den teologiske verden for meg.

Når det gjelder spørsmålet om nederlag og manøvreringsrom, er det klart det går an å holde mange historieseminarer om hva som kunne vært gjort annerledes og hvordan ting kunne vært vurdert annerledes osv. Hvordan ville man ha reagert om Regjeringen hadde satt hardt mot hardt på et tidligere tidspunkt? Jeg synes ikke det er formålstjenlig å spekulere rundt det. Regjeringen valgte i juni måned, etter at vi hadde gjennomført en åpen konkurranse, å gå videre med tre finalister og var innforstått med at dette skulle tilbake til Stortinget, og at Stortinget da kunne gjøre en annen prioritering enn det Regjeringen la opp til. Det var Regjeringen innforstått med da det skjedde. Og det er det som skjer i dag, det er ikke noe mer dramatisk ved det enn det.

Nå var det slik at av de tre gikk to sammen. Og begge de to som nå står igjen til slutt, er av en sånn kvalitet at Regjeringen i sin proposisjon mener at begge er i stand til å gjennomføre dette prosjektet som vi ønsker.

Det jeg må gi uttrykk for er viktig, er at II i dagens forslag til vedtak er gjort om til et oversendelsesforslag, for et slikt vedtak ville være å gripe dramatisk inn i det som er en regjerings ansvarsområde.

Øystein Djupedal (SV): I likhet med statsråd Sponheim var også jeg forbauset over at man hadde satt opp et skafott ved siden av Stortinget i dag da jeg kom. Men så kom jeg på at den henges ikke som druknes skal – er det ikke det det heter? Det var kanskje det som var sammenhengen.

Det er interessant når to statsråder har forklart hvordan dette er å forstå. Ingen av statsrådene har, så langt jeg klarer å se, argumentert med ett positivt ord om det som vil være Stortingets vedtak senere i dag. Begge statsrådene har altså argumentert for hvorfor man egentlig ikke burde valgt IT Fornebu Technoport og hvorfor – tross alt – alternativet som Regjeringen anbefalte, ville vært å foretrekke.

Det er i seg selv interessant også når man hører språkbruken. Statsråd Sponheim brukte nå begrepet «nederlag» som Regjeringen måtte tåle. Det er jo Regjeringen selv som bestemmer hvilke nederlag man eventuelt må tåle. Og hvis det virkelig er sånn som jeg forstod både statsråd Dåvøy og statsråd Sponheim, har man egentlig ikke noe godt å si om det prosjektet man her tvinges til å godta. Det er ganske oppsiktsvekkende.

Jeg tror den gjennomgangen Sponheim nå hadde av IT-utviklingen i Norge de siste årene, er riktig. Og jeg tror det er mange grunner til det. Jeg tror også det er mange grunner til å si at det står i veldig skarp kontrast til det som Stortinget er i ferd med å vedta.

Jeg tror ikke det er sånn at mennesker blir spesielt mye mer kreative om man drikker kaffe sammen i pausene. Jeg tror heller ikke det er sånn at det er mulig for staten å si at her skal vi bygge et Silicon Valley med 260 statlige millioner kr i første omgang, og senere med kanskje flere. Jeg tror det er helt riktig at de bedrifter som ønsker å søke sammen, søker sammen. Og jeg tror det er det som er det helt grunnleggende gale med ideen om hele IT Fornebu, nemlig at her skal staten prøve å diktere eller legge til rette for et opplegg som kanskje allikevel ikke kommer. Og det er det som er det interessante med IT-utviklingen i Norge, som i veldig mange andre land, nemlig at kreative mennesker faktisk får til ting, helt uavhengig av at staten her prøver å gi Fred. Olsen en attraktiv eiendom.

Det jeg ønsker at statsråden skal bekrefte, er at det ikke finnes noen hjemfallsrett i den avtalen, at det ikke finnes noen retrettmulighet etter dagens vedtak.

Statsråd Lars Sponheim: Representanten Djupedal trekker meg langt når han sier at jeg ikke har et positivt ord å si om den aktøren som blir valgt i dag. Jeg har faktisk mye positivt å si om IT Fornebu Technoports prosjekt og arbeid for å jobbe fram noe de tror på. Jeg har også gitt uttrykk for at Regjeringen i sin proposisjon klart har sagt ifra at det er et prosjekt som Regjeringen kan legge fram for Stortinget for en beslutning Stortinget kan ta. Da har vi også gått god for at dette er et prosjekt som kan aksepteres, selv om vi har vurdert saklig – også ut fra de faglige råd vi har, både de uavhengige faglige i forhandlingsutvalg og en referansegruppe av embetsverk – at det andre alternativet var et bedre alternativ.

Det er også slik at når Stortinget i dag velger det alternativet som de velger, er det fremdeles noe uavklart hvor stort det blir, fordi en stor del av arealet må kjøpes i markedet fra Oslo kommune, og det er en prosess som ikke er gjennomført ennå. Men det vil vi sørge for at det nå blir arbeidet med videre fremover. Det er selvsagt min klare hensikt at det ikke skal være behov for Stortinget – i alle fall i en oppbyggingsfase – for å involvere seg mer i beslutninger når det gjelder dette spørsmålet.

Ellers deler jeg mange av de synspunkter om IT-utvikling og det hele som representanten her gir uttrykk for, nødvendigheten av å ta hensyn til miljøet og kanskje først og fremst av boplasser hvor dyktige mennesker ønsker å bo, slik vi opplever at IT-miljøet på Sørlandet er attraktivt, og mange andre plasser i landet.

Når det gjelder fremtidig bruk av arealene der ute om det ikke skulle gå slik som interessentene er opptatt av, vil jeg legge vekt på at her er reguleringsplanen lagt til grunn, at det er IT-føringer knyttet til bruk av arealene, og det binder også opp fremtidig bruk av disse arealene.

Kjell Opseth (A): Det er ein bra føresetnad for det vidare arbeidet at også næringsministeren tek det vedtaket som Stortinget i dag vil gjere, til etterretning. At næringsministeren ikkje er noko særleg glad for det vedtaket, kom jo klart til uttrykk, ikkje så mykje gjennom det han sa, men gjennom det han ikkje sa, for næringsministeren valde stort sett å snakke om det som hadde skjedd innanfor IT-området dei seinare åra. Det er bra at det har skjedd ein god del ting innanfor IT-området, og ein kan stille spørsmål om kven som har æra for det. Det går også an å stille spørsmål om det har skjedd på grunn av Regjeringas politikk eller trass i Regjeringas politikk. Eg er nokså sikker på at det er like mykje det siste som det første.

Men same kor positivt ein beskriv utviklinga innanfor IT-området i Noreg, er det ikkje nokon tvil om at vi har færre nyskapande verksemder og får fram færre nye produkt enn det som er gjennomsnittet i Europa. Det må vi alle ta på alvor, for det er det vi skal leve av i framtida.

Då vil eg spørje næringsministeren om det er slik at ein no verkeleg vil ta fatt i og skape eit miljø på Fornebu som blir det nyskapande miljøet som vi treng for å kome vidare. Vi må jo satse på den motoren vi har innanfor informasjonsteknologi, Telenor, og ein må leggje til rette for å byggje opp rundt den motoren. Vil statsråden no gjere alt han kan for å medverke i den retninga?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg tror nok at vi som har som oppgave bl.a. å gå mye opp og ned på denne talerstolen, ikke skal bruke talerstolen til å slåss om hvem som har bidratt mest til de spennende bedriftsetableringer vi har fått innenfor dette området, men må erkjenne at vi må gi honnør og mye av æren til de gründere, nyskapere og forskere som faktisk har gjort jobben. Jeg tror i all beskjedenhet jeg må si at Opseth og jeg nok er gode til å gå hanekamper på denne talerstolen og andre plasser, men vi trenger de mange gründere der ute til å lage arbeidsplassene og bedriftene vi trenger, det er de som står for bedriftsetableringer.

Så må vi da prøve å sørge for at vi har en politikk og rammevilkår som gjør at alle disse med potensial og evne i seg til å lage nye bedrifter, får anledning til å gjøre det. Det er viktig, og det har ikke minst med generelle rammevilkår å gjøre. Jeg tror det forhold at den regjering som Opseth satt i, foreslo å fjerne hele opsjonsordningen, ble en hemsko i en periode for disse nyetableringer som kunne komme i Norge, fordi det er så viktig for de nye bedrifter som ikke evner å betale en konkurransedyktig lønn, men gir en mulighet til å ta del i den verdiøkning som ligger i bedriften.

Så er jeg enig – selv om jeg vil ordlegge meg annerledes – når representanten Opseth her gir uttrykk for at senteret på Fornebu skal bli det som vi trenger for å komme videre. Jeg tror nok i all beskjedenhet vi må si at det må bli ett av de viktige bidrag vi trenger for å komme videre, for her skjer det veldig mye spennende rundt omkring i Norge. Det skjer i Gaustadbekkdalen og på Kjeller ved Oslo, det skjer i Halden, som har vokst fram til å bli et av de mest spennende IT-miljøer vi har her i landet, hvor det har vokst fram over tusen IT-arbeidsplasser i det stille uten politisk oppmerksomhet i det hele tatt herfra, de har vokst fram på basis av et lite forskningsmiljø som er knyttet til atomreaktoren der nede, osv., osv. Det er alle disse miljøene i sum som må bidra til å gi det landet trenger, og ikke bare utnyttingen av et tomteareal i Bærum.

President: Replikkordskiftet er omme.

Grete Knudsen (A): Uavhengig av statsråd Sponheims forklaringsbehov er det niende gang at Stortinget har etablering av et internasjonalt kunnskaps- og IT-senter på Fornebu til behandling, et senter som skal makte å bringe sammen nasjonale og internasjonale forskere og investorer og slik sikre økt verdiskaping fra og i Norge.

Selvsagt kan man, som regjeringssjefen og statsråder gjør det, snu saken på hodet og argumentere for at Regjeringen blir instruert, i stedet for å peke på det faktum at det hadde nok vært færre behandlingsrunder her i denne salen om det utøvende organ som Regjeringen jo er, hadde fulgt opp Stortingets vilje. Stortingets holdning har vært klar hele tiden. Der Regjeringen har gjort saken om Fornebu til et spørsmål om eiendomsspekulasjon, har Stortingets flertall hele tiden vektlagt den næringspolitiske siden, der kunnskap, utvikling og forskning står sentralt. Men dette må skje sammen med investorer som vil satse på ideene, vel vitende om at arbeidet med å kommersialisere forskningsresultater tar tid. Og vi vet også at med de næringspolitiske virkemidlene vi i dag har, er det nettopp kapital som mangler når en skal over den første kneiken når det gjelder nyskaping. Dette viser bl.a. undersøkelser fra SINTEF, som jo også er med i flertallsinnstillingen.

I land som vi ellers liker å sammenlikne oss med, er generøsiteten overfor kunnskapsintensive næringer og bedrifter påtakelig. Andelen av verdiskaping som kommer fra kunnskapsintensive næringer, er i ifølge OECD i Norge bare 35 pst., mens OECD-snittet er 50 pst. Norge er et av de få land hvor tradisjonell industri har vært toneangivende i den økonomiske veksten.

Også når vi ser på industriproduktenes pris og kvalitet, scorer Norge lavt. Det betyr i klartekst at vi i den tradisjonelle industri ikke greier å utvikle og bruke kunnskap, vi blir volumprodusenter, ikke kvalitetsprodusenter. Men samtidig er vi i tiden som kommer, helt avhengig av at bedriftene våre utvikler kunnskap i ulike former, som igjen gjør at vi styrker kvalitet og verdiskaping.

Derfor er en av de fremste oppgavene vi som politikere kan gjøre i næringspolitikken, å stimulere til nyskaping og kunnskapsutvikling. Og la meg slå fast: IT-næringen selv, som en av de mest internasjonalt orienterte næringer vi har, er et godt eksempel på at eksport og internasjonalisering gir muligheter for sysselsetting i Norge. Norske IT-bedrifter hevder seg godt innenfor områder som maritim overvåking og kommunikasjon, miljøovervåking og telekommunikasjon, og ikke overraskende er den maritime næringsklyngen i front. Men bak denne utviklingen ligger mange års målrettet arbeid og kompetanseutvikling, både i bedrifter og i forskningsinstitusjoner.

Det konseptet og den aktør som Stortingets flertall har valgt, har alle muligheter til å lykkes. De er internasjonalt orientert, de har folk med ideer som har lang erfaring i å satse nytt, og som faktisk har lyktes, og de har i tillegg nå knyttet til seg regioner og distrikt i et samspill. I midten av det hele ligger vårt eminente teleselskap, Telenor, og SINTEF, som har lang erfaring i å prøve ut forskningsideer i praktisk virke og også har gode resultater, og forskningsparkene som har nærhet til våre universitetsmiljøer.

At enkelte bedrifter og utdanningsinstitusjoner har ulike oppfatninger om dette både når det gjelder konsept og aktør, er helt naturlig. Ingen liker konkurranse, men det løpet er for lengst kjørt. Ingen aktører, enten det er bedrifter eller utdanningsinstitusjoner, kan lenger leve i fullstendig isolasjon.

Saken i dag har hatt en vanskelig start. Vi har mistet tid, men forhåpentligvis blir utgangen i dag at startsignalet kan gis. Vi må møte næringspolitikkens sceneskifte åpent og søkende.

Stortinget har nettopp nå behandlet forskningsmeldingen og slått til lyd for en helt annen offensiv innsats på dette området, selv om ikke Regjeringen fulgte oss helt frem. Men så få som vi er her i landet, vil det være vår evne til sammen å se nye muligheter og vår evne til å opptre slagkraftig på tvers av tradisjonelle bransjeinndelinger og samfunnssektorer som vil være med og avgjøre om vi lykkes på fremtidens globale markedsplass. Det er det Stortingets flertall har ønsket med en næringspolitisk offensiv, som forhåpentligvis nå kan komme ut av dødvanne og få full bør.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Regjeringen la fram sitt syn på mulighetene for og konsekvensene av et IT- og kunnskapssenter på Fornebu i St.meld. nr. 38 for 1997-98. Denne meldingen ble lagt fram bare fem måneder etter at Stortinget hadde stilt seg positivt til forslaget om å etablere et slikt senter på Fornebu.

Det var allerede den gang knapphet på IT-kompetanse, og kompetansen var i stor grad konsentrert til sentrale strøk, spesielt Oslo og Akershus. I meldingen beskrives en rekke IT-senter og miljøer som er under utvikling rundt om i landet. Regjeringen la vekt på hensynet til samspill mellom ulike miljøer.

En slik tilnærming var også i overensstemmelse med innstillingen i forbindelse med behandlingen av distrikts- og regionalmeldingen i 1997. Der bad Stortinget Regjeringen om å legge fram en handlingsplan for å legge til rette for å styrke utviklingen av IT-kompetanse i hele landet. Videre uttrykte flertallet i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen under behandlingen av statsbudsjettet for 1998 at det la til grunn at utvikling av et IT- og kunnskapssenter på Fornebu ikke måtte gå på bekostning av næringsliv og utdanningsinstitusjoner i landet for øvrig.

Regjeringens utgangspunkt har hele tiden vært at et IT- og kunnskapssenter på Fornebu kan komme til å virke sentraliserende på landets IT-kompetanse og IT-tilknyttet forskning og utvikling. Målet må nå være å skape en vinn-vinn-situasjon for en så stor del av landet som mulig. Regjeringen mener at dette kan oppnås hvis det sikres gode, forpliktende og langsiktige koplinger mellom Fornebu-senteret og miljøer ellers i landet. Det er ikke til å legge skjul på at jo større senteret blir, desto mer sentraliserende kan det komme til å virke.

Det har vært vanskelig å skille og rangere de to aktuelle interessentene ut fra deres planer om regionalt samspill, slik dette kommer til uttrykk i tilbudene. Dette gjelder også planer for senterets kopling til miljøer i distriktene. Jeg må innrømme at ambisjonene i forhold til dette var noe skuffende i utgangspunktet. Derfor har vi også sagt at det er nødvendig at den interessenten som velges, utvikler senterets regionale dimensjon ytterligere. En stadig mer effektiv bruk av IT kan utløse store utviklingspotensialer i alle deler av landet, både gjennom utvikling av nye teknologibaserte næringer og ved å fornye eksisterende næringsliv. Regjeringen er svært opptatt av å legge til rette for å utnytte dette potensialet.

Jeg mener det er en betingelse at et senter på Fornebu ikke legger beslag på en uforholdsmessig stor andel av den nasjonale kompetansen og ressursene innenfor IT-feltet. Samtidig er det Regjeringens klare intensjon at et senter på Fornebu må få tilstrekkelige ressurser til å bli en viktig drivkraft nasjonalt og internasjonalt. Dette kan være en vanskelig balansegang. Regjeringen har i sin vurdering vært opptatt av at staten må sikre seg muligheten for å ha en tett og aktiv oppfølging av selskapet, slik at de involverte aktører utvikler senterets regionale dimensjon ytterligere.

Det er på denne bakgrunn at Regjeringen har foreslått at selskapet Nettverk Fornebu AS blir statens private samarbeidspartner på Fornebu. I St. prp. nr. 35 legger Regjeringen avgjørende vekt på at staten gjennom denne avtalen sikres nødvendig kontroll gjennom policyskapende organer i senteret. Gjennom denne avtalen har staten dermed bedre mulighet til å ivareta nasjonale, regionale og andre samfunnsmessige interesser.

Regjeringen har i St. prp. nr. 35 tatt til orde for at SIVA vil kunne tildeles en rolle ved etablering og drift av en inkubatorenhet ved Fornebu-senteret, i samarbeid med private og andre offentlige aktører. Bakgrunnen for dette forslaget er SIVAs kompetanse på utvikling av innovasjonsmiljøer og den rollen selskapet har hatt i å utvikle nettverk mellom slike miljøer rundt i landet. Regjeringen mener at SIVA vil kunne spille en viktig rolle i å skape forpliktende, langsiktige koplinger mellom Fornebu og regionale miljøer. Den positive utvikling SIVA har hatt de senere år, akter Regjeringen å videreføre. SIVA har de senere årene hatt et visst engasjement også i sentrale strøk. Jeg har imidlertid vært svært opptatt av at dette ikke må svekke SIVAs distriktsprofil. Blant annet er det i departementets tildelingsbrev til SIVA for inneværende år understreket at det er et mål at SIVAs investeringer i sentrale områder skal utgjøre en mindre andel av selskapets totale eiendomsportefølje. Dersom SIVA også skulle bli statens eiendomsoperatør på Fornebu, vil dette bety et langt skritt i motsatt retning. Samtidig er en slik rolle for SIVA heller ikke nødvendig for å realisere et statlig eiendomsengasjement i Fornebu-senteret. Jeg er derfor fornøyd med at II i innstillingen er omgjort til oversendelsesforslag, slik at Regjeringen får de nødvendige muligheter til å foreta vurderinger av hvordan staten best kan organisere sitt engasjement på Fornebu på en måte som også gjør at SIVAs medvirkning kan bidra til en best mulig utvikling, spesielt i et regionalt perspektiv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A): Statsråd Enoksen sa ein del om SIVA. Nå må kommunalministeren hjelpe oss å rydde opp. Er det slik at kommunalministeren er ueinig med sin eigen statssekretær og det statssekretæren seier om intensjonsavtala mellom IT Fornebu Technoport og SIVA? Det har versert påstandar om at SIVA har gått bak ryggen på næringsministeren og Regjeringa. Eg må spørje: Er det slik at det er Kommunaldepartementet og kommunalministeren som har gått bak ryggen på næringsministeren? Er det slik at Regjeringa har ein indre strid om SIVAs rolle oppi dette? Grunnen til at eg spør, er jo at det nå begynner å versere mange forskjellige innspel om akkurat det. Eg har tidlegare i dag vist til eit brev frå SIVAs styre til Kommunaldepartementet, der det nettopp blei vist til at det var Kommunaldepartementet som bad SIVA om å innleie forhandlingar med dei to interessentane, og dei forhandla fram ei intensjonsavtale med den eine.

Vidare seier tidlegare statssekretær Per N. Hagen at Regjeringa kjende til SIVA-avtala, og at han støtta avtala mellom IT Fornebu og statsselskapet. Samtidig seier han at Regjeringa har kjent til avtala over ein lang periode.

Det er jo faktisk òg slik, ifølgje Adresseavisen – nokon har sitert frå den tidlegare i dag – at Sponheim òg i ein periode stilte seg positiv til denne avtala, dersom det er riktig det som står her, for Sponheim hadde vore på eit møte i Trondheim den 18. mai, og statsråden kom da, både i møtet og overfor pressa, med svært positive utsegner om dei planane som var lagde fram om SIVAs rolle på Fornebu. Med andre ord: Statsråd Enoksen må hjelpe oss med ei oppklaring i forvirringa her.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Jeg skal gjøre et forsøk. Det er ingen indre strid i Regjeringen om SIVAs rolle. Kommunaldepartementet har heller ikke bedt SIVA om å innlede forhandlinger med noen aktør. Den 23. april i fjor gikk det et brev fra Kommunaldepartementet til SIVA hvor SIVA ble bedt om å komme med innspill til spørsmål knyttet til hva slags rolle SIVA kunne ha i forbindelse med utviklingen av et IT- og kunnskapssenter på Fornebu. De innspillene fikk Kommunaldepartementet tilbake den 5. mai. Etter at styret i SIVA hadde behandlet dette den 3. mai, ble det sendt et omfattende dokument tilbake til Kommunaldepartementet med forslag om hvordan man kunne spille en rolle i forhold til utviklingen av Fornebu. Her foreslo SIVA bl.a. at SIVA skulle ivareta statens eiendomsinteresser, og at SIVA også ønsket å medvirke til oppbygging av sterke innovasjonsmiljøer med regionale og internasjonale nettverk i samarbeid med private interesser.

Neste orientering som Kommunaldepartementet fikk fra SIVA – jeg må da også si at det underveis i hele forhandlingsprosessen var kontakt mellom SIVA og Kommunaldepartementet telefonisk og i møter omkring mulig rolle for utvikling – kom den 12. januar i år, hvor Kommunaldepartementet skisserte forslag til organisasjonsendringer, som det arbeides med. Det ble heller ikke på det tidspunkt sagt noen ting om intensjonsavtalen, som det ble arbeidet med. Denne intensjonsavtalen ble Kommunaldepartementet orientert om den 2. februar inneværende år, etter at vi ble kjent med den gjennom Dagens Næringsliv. Det har altså vært en ganske kraftig informasjonssvikt mellom SIVA og Kommunaldepartementet i forhold til framdriften. Og det kan heller ikke være mulig at statsråd Sponheim ble gjort oppmerksom på disse planene under hans besøk hos SIVA i fjor, fordi intensjonsavtalen på det tidspunkt var ukjent. Det var noen helt andre element i forhold til SIVAs planer som statsråd Sponheim ble orientert om.

Ivar Kristiansen (H): I realiteten er spørsmålet om SIVA en bisetning i hele denne saken, som har gått over ni runder. Man skulle nesten tro at det – på boksespråket – er like før man sier «ten and out». Men vi får jo se hva som kommer til å skje etter at jeg ser at Opseth nå i ettermiddag er ute i Nettavisen og slår fast at dagens oversendelsesforslag slett ikke betyr at det nå er opp til Regjeringen å velge hvem som skal være statens samarbeidspartner til aktøren IT Fornebu Technoport. Kan Enoksen da antyde overfor Stortinget om Regjeringen i det hele tatt er utstyrt med noe slags handlingsrom i det videre oppfølgingsarbeidet, eller om man er klemt inne i den opptrukne korridor til Hedstrøm og Rudihagen?

Så sier Enoksen at jo da, saken kan virke nokså sentraliserende, og det sier den samme kommunalminister som henviser til en rapport som viser at mer enn halvparten av de statlige investeringer i de siste år er foretatt på det sentrale Østlandet. Med hva slags entusiasme er det Enoksen nå skal følge opp en ytterligere forsterkning av disse statlige investeringene på det sentrale Østlandet? Og ser ikke Enoksen at han, med det utfall denne saken har fått, må slåss litt hardere for saken og kanskje litt mindre for det som går på overlevelsesaspektet? Da hadde man vunnet fram med det prinsipale synspunkt, et synspunkt som kunne ha vært et bidrag når Regjeringen er ute og snakker om etablering av næringshager i resten av landet, til at man hadde oppnådd noe annet enn det som kan bli resultatet, nemlig at disse næringshagene blir redusert til de reneste verandakassene rundt om i landet?

Statsråd Odd Roger Enoksen: Forskjellen på Regjeringens forslag og Høyres forslag er at det også med Høyres forslag vil kunne komme til å bli bygd et IT- og kunnskapssenter på Fornebu i privat regi, et senter hvor det ikke fins noen form for statlig styring i forhold til en regional dimensjon og i forhold til å gi distriktspolitiske effekter av en slik etablering. Det har vært et viktig anliggende for Regjeringen å få til et samspill mellom et senter på Fornebu og de regionale miljøene, som skal sikre at denne typen bedrifter og denne typen kompetanse blir bygd opp i hele landet. Det har Regjeringen gjort gjennom satsing på næringshager gjennom at SIVA har gått inn i kunnskapsparkene og i forskningsparkene. Vi akter også å la SIVA ha en sentral rolle i forhold til utviklingen av Fornebu, for nettopp å sikre det regionale samspill, som ikke vil bli ivaretatt med et forslag hvor det er fritt fram for private interessenter å utvikle et senter på Fornebu slik som man selv ønsker, og som vil kunne komme til å bli særdeles sentraliserende.

Jeg går ut fra at når et forslag blir omgjort til et oversendelsesforslag, mener også forslagsstillerne noe med at man ikke vedtar forslaget, men faktisk omgjør det til et oversendelsesforslag. Og som jeg sa i mitt innlegg: Jeg er fornøyd med at Regjeringen har det nødvendige handlingsrom til å foreta de vurderinger som vi mener er nødvendig i forhold til hvordan vi skal bruke statens virkemiddelapparat, derunder SIVA, som vi akter å gi en sentral rolle i forhold til utviklingen av Fornebu-senteret. Jeg har også sagt at jeg er skeptisk til å la dette også omfatte eiendomsutvikling, fordi jeg tror det vil medvirke til å dreie oppmerksomheten bort fra det SIVA bør gjøre i forhold til eiendomsutvikling, nemlig å satse tungt i distriktene.

Karin Andersen (SV): Ni ganger har vi behandlet denne saken, og det hadde greid seg med en. For det har vært helt klart fra dag én at resten av behandlingen av denne saken har vært kun for å dekke over at man helt fra utgangspunktet hadde bestemt seg for at IT Fornebu og Fred. Olsen skulle ha dette prosjektet. Det har vært en skinnmanøver fra ende til annen. Fra dag én har flertallet vært i lomma på Fred. Olsen.

Nå undrer jeg meg på om Regjeringa er i ferd med å bli med på en ny skinnmanøver for å dekke over at flertallet kommer til å detaljstyre denne saken like mye i framtida. Det virker som om Regjeringa har tenkt å fortsette å bukke og skrape seg videre etter nitid henvisning fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet også når det gjelder hvordan man skal håndtere det statlige eierskapet i denne bedriften. Det dreier seg om SIVA. Ingen av Regjeringas medlemmer har etter mitt syn klart å redegjøre for om de i det hele tatt har noe handlingsrom, om de har tenkt å bruke det, og om de i så fall ser at det kan være hensiktsmessig å tenke på en annen måte enn det flertallet gjør.

SIVA har retningslinjer og formålsparagraf. SIVA er et distriktspolitisk virkemiddel. Jeg kunne tenke meg å spørre statsråd Enoksen, som har ansvaret for distriktspolitikken: Når ble Fornebu og Bærum et distrikt? SIVA skal også spesielt ta hensyn til små og mellomstore bedrifter. Når ble IT Fornebu og Fred. Olsen en liten eller en mellomstor bedrift som trenger statlig hjelp på denne måten?

Statsråd Odd Roger Enoksen: Jeg mener faktisk å ha svart på dette spørsmålet to ganger allerede. Regjeringen hadde allerede i St.prp. nr. 35 tiltenkt SIVA en viktig rolle i forhold til utviklingen av IT Fornebu, nettopp for å sikre et samspill mellom et IT- og kunnskapssenter på Fornebu og lignende miljøer i regionene. Det skulle bare mangle at ikke Regjeringen skulle stå fast ved sine egne synspunkter i så måte. I tillegg til det har jeg sagt at jeg mener at også å la SIVA ivareta statens eiendomsinteresser på Fornebu vil være et brudd både med retningslinjene til SIVA og med den dreining som jeg ønsker at SIVA nå skal ta i forhold til å foreta en større andel av investeringene i distriktene, nettopp for å bygge opp denne typen miljøer også i Distrikts-Norge.

Jeg gjentar det jeg har sagt: Det at flertallet har omgjort dette forslaget til oversendelsesforslag, gir Regjeringen et rom for å foreta de vurderinger som vi mener er nødvendige. Vi vil organisere dette på en best mulig måte. Vi vil følge opp det vi har sagt i proposisjonen, og vi vil selvsagt, som flertallet har bedt om, og som også Regjeringen har sagt, også tildele SIVA en sentral rolle i forhold til utviklingen av Fornebu-senteret.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Debatten om Selskapet for Industrivekst, SIVA, har vore sentral her i dag, og han har i hovudsak handla om i kva grad SIVA skal delta og ha ei rolle i vidareutviklinga av eit IT- og kunnskapssenter på Fornebu, og om kor sentral denne rolla skal vera.

Synspunkta på innhaldet i SIVA sitt engasjement har vore nokså fråverande. Komiteleiar Lund sa t.d. at SIVA skal ha ei sentral rolle. Statsministeren sa at han tek oversendingsframlegget med seg og ser det som eit politisk signal. Han sa òg at SIVA skal ha ei viktig rolle. Og statsråd Enoksen sa litt om innhald, han sa dei ville kunna bli tildelt ei rolle, men han sa kanskje mest om kva dei ikkje skulle gjera.

Fleirtalet omtalar innhaldet i SIVA sitt engasjement på side 8 og 9 i innstillinga og konkretiserer dette i vedtaks form i punkt 2 – eit forslag til vedtak som no er føreslått omgjort til eit oversendingsvedtak. Men det er meir enn ein idé. Eg viser til forslaget og til fleirtalsmerknaden, som eg trur og meiner ei regjering bør ta på alvor.

Det må vera rimeleg å venta at i det minste kommunalministeren, som har ansvar for SIVA, har tenkt meir på innhaldet i SIVA sitt engasjement. Han bad som nemnt alt i april i fjor SIVA vurdera dette, og eg føreset at han veit kva han vil med SIVA i denne samanheng. Eg ber han informera Stortinget om kva rolle SIVA er tenkt å ha på Fornebu, kva som er innhaldet i det som skal vera deira engasjement, og kvifor meiner ikkje statsråden det han meinte for eit eller eit halvt år sidan? Og til slutt: På kva punkt strid dette som Enoksen ser for seg skal vera SIVA sitt engasjement, mot fleirtalet sine merknader og framlegg?

Statsråd Odd Roger Enoksen: Jeg mener Regjeringen har sagt ganske mye om hva slags rolle vi har tiltenkt SIVA, og jeg har også sagt en del om det i mitt innlegg. Når SIVA har blitt tildelt en mer og mer sentral rolle de siste årene, både i forhold til utvikling av næringshager, i forhold til Regjeringens inkubatorsatsing og i forhold til at SIVA også har fått mulighet til å gå inn som medeier i kunnskapsparkene og i forskningsparkene, er det nettopp fordi vi ønsker at SIVA skal spille en sentral rolle i utviklingen av nye næringer i Distrikts-Norge. Det står fast. Det er også der vi ser at SIVA har en misjon i forhold til Fornebu-senteret, hvor man kan få til et samspill mellom dette senteret og de regionale miljøene.

I flertallets merknad på side 9 fremgår det at man ønsker at SIVA skal bli statens representant både i visjonsselskapet og i eiendomsselskapet. Regjeringen tar selvsagt, som statsministeren sa, disse merknadene med seg i sin videre vurdering. Det skulle bare mangle. Det er flertallets syn, og dette vil Regjeringen ta med seg i det videre arbeidet.

Jeg kan for så vidt avslutte med å gjenta det jeg sa i mitt hovedinnlegg, og som jeg nå har svart i to replikkrunder: I forhold til utvikling av inkubatordelen, i forhold til innovasjonsmiljøene og i forhold til samspill mellom Fornebu-senteret og de regionale miljøene vil SIVA ha en sentral rolle. Jeg er kritisk til også å la SIVA ha en rolle i forhold til eiendomsutvikling på Fornebu. Jeg mener at vi med hell i større grad kan bruke SIVA i forhold til utvikling av denne typen miljøer i distriktene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Kjell Opseth (A): I næringspolitikken står vi overfor tre hovudutfordringar. For det første skal vi leggje vilkåra til rette slik at dei etablerte verksemdene har dei rammevilkår som skal til for å ta den nye teknologien i bruk i den daglege drifta. Undersøkingar syner at norsk næringsliv ligg etter andre OECD-land når det gjeld å ta ny teknologi i bruk.

For det andre skal vi leggje vilkåra til rette for at så mange verksemder som råd er, med utgangspunkt i sin kompetanse og sine produkt greier å ta steget frå den gamle til den nye økonomien og teknologien. Nokia kan her stå som det fremste dømet på at det nyttar dersom verksemda vil og myndigheitene spelar på lag.

For det tredje må vi vere pådrivarar og tilretteleggjarar for at næringslivet utnyttar dei mange nye behov og løysingar den nye teknologien skaper. Dette har også i Noreg skapt grunnlag for nye produkt og nye marknader med stort vekstpotensial. Sjølv om dette har lagt grunnlaget for ei etter måten stor næringsverksemd, er det dokumentert at innan IKT har Noreg vore mellom dei dårlegaste av OECD-landa. Ein rapport frå Noregs forskingsråd syner at Noreg har færre nyskapande verksemder og får fram færre nye produkt enn det som er gjennomsnittet i Europa. Tal frå OECD syner dessutan at Noreg er mellom dei som satsar minst på FoU.

Det er på kva måte ein skal snu dette biletet, debatten i dag burde ha dreia seg om, og det er frå vår side dette denne og alle tidlegare debattar om eit informasjons- og teknologisenter på Fornebu har dreia seg om.

Vi må lukkast med å snu utviklinga skal vi makte å skape 800 000 nye arbeidsplassar i løpet av dei neste 20 åra. I ein slik situasjon er det sørgjeleg at medan andre land har handla, har vi i fleire år gått stadig nye rundar i Stortinget. Det kan ikkje vere tvil om at sidan regjeringsskiftet er det Stortinget som har vore og er pådrivaren for å få fart på næringsutviklinga innan informasjonsteknologi i Noreg.

Stortinget drøfta eit IT-senter på Fornebu første gongen ved handsaminga av regjeringa Jagland sitt langtidsprogram for 1998-2001. Det er tre år sidan, og vi er framleis på pratestadiet, sjølv om stortingsfleirtalet ved fleire høve har fastlagt kursen, nivået og innhaldet i eit IT-kunnskapssenter på Fornebu.

Noreg hadde eit godt utgangspunkt for å liggje i den internasjonale førstedivisjonen i utviklinga av produkt og tenester innan informasjonsteknologi. På grunn av mangel på handling her heime hjå oss har våre naboland, ja fleire land innan OECD, opparbeidd seg eit forsprang. Dersom det er slik at Regjeringa hadde ønskt ein dialog med stortingsfleirtalet i denne saka for å finne løysingar på eit tidlegare tidspunkt, hadde det vore mogleg, men i alle fall for Arbeidarpartiet sin del har det vore særdeles lite initiativ frå Regjeringa si side for å kome i dialog, det vere seg om innhald, storleik og aktør i samband med eit IT-kunnskapssenter på Fornebu.

Kvifor Fornebu, spør mange, og det er brukt mange varierande argument for å mistenkjeleggjere lokaliseringa på Fornebu. Grunnen er såre enkel: Skal vi byggje opp eit IT-kunnskapssenter av internasjonalt format, må vi byggje det rundt det internasjonale teknologiske fyrtårnet Noreg har, Telenor. Som kjent er Telenor i ferd med å etablere seg på Fornebu. Så enkel er forklaringa, og det er ikkje grunn for nokon til å mistenkjeleggjere fleirtalet sine motiv i den samanhengen.

At Telenor må vere ein viktig aktør i eit IT-kunnskapssenter om ein skal lukkast, burde vere opplagt for alle. Det forundrar meg at ikkje Regjeringa ser at når Finland har lukkast, er det med utgangspunkt i Nokia. Når Sverige har lukkast, er det med utgangspunkt i Ericsson. Regjeringa har i denne saka gått frå å vere imot til å bli ein lunken tilhengar. Difor ønskjer Regjeringa det minste alternativet, sjølv om ikkje nokon av dei mest nyskapande teknologiske miljøa vi har, er med på eigarsida i det alternativet Regjeringa tilrår.

Hadde regjering og storting hatt same utgangspunktet i starten på oljealderen som det Regjeringa har i denne saka, ville vi ikkje hatt det nasjonale lyftet innan olje- og gassteknologi som vi har hatt. Det burde vere mogleg for fleire å lære av nettopp den utviklinga vi har hatt på det området.

Det hadde vore framtidsretta dersom Regjeringa hadde vore oppteken av på kva måte IT-senteret skulle bli ein motor for utviklinga av informasjonsteknologien i landet vårt, men samtidig ein støttespelar for dei mange forskingsparkane, næringshagane og kunnskapssentra vi har kring i landet. Det er gledeleg, slik eg oppfattar Regjeringa no, at SIVA skal ha ei sentral rolle i utviklinga av IT-kunnskapssenteret på Fornebu. Eg tek Regjeringa på alvor når dei seier det, og det er ein av grunnane til at vi har gjort II i forslaget om til eit oversendingsforslag. Men det er likevel slik at forslaget ligg der og gjev uttrykk for stortingsfleirtalet sitt syn, og eg reknar med at det blir lagt stor vekt på det i det arbeidet som Regjeringa no ønskjer å gjennomføre i den vidare prosessen på det området.

Men det er også slik at Regjeringa og statsråd Sponheim gjennom denne debatten har akseptert at Stortinget vel ein annan aktør enn den som Regjeringa føreslår, og tek det nederlaget dette er. Eg må vedgå at når det gjeld å forsvare Regjeringa sitt standpunkt så lenge som råd er, er det statsråd Dåvøy som har gått lengst. Men eg går ut frå at når Regjeringa aksepterer dette nederlaget, gjer Regjeringa det som regjering, og at det ikkje er nokon som skal føre den kampen vidare. Det vil vere ille dersom det ikkje er semje i Regjeringa om å akseptere det nederlaget som dei er blitt påført i denne saka her i dag. Eg er overtydd om at utviklinga vidare vil syne at det som mange og kanskje spesielt Høgre er ivrigast i å kritisere, er eit framtidsretta tiltak. Det ville vere merkeleg om vi i Noreg skulle oppføre oss heilt annleis i desse spørsmåla enn det vi ser rundt oss i våre naboland og andre land, det må vere ein motor dersom vi verkeleg skal få fart på utviklinga av nye produkt og tenester innanfor dette området. Vi har sett gjennom lang tid at Noreg ikkje har særlege tradisjonar for nyskapande arbeid innanfor dei mange små og mellomstore bedrifter. Det er godt om vi får ein aktør som kan vere ein støttespelar og ein pådrivar i dette arbeidet innanfor denne viktige sektoren.

Statsråd Jon Lilletun: Eg har merka meg at fleirtalet i Stortinget hevdar at Regjeringa fyrst og fremst har lagt vekt på eigedomsprosjektet i Fornebu-saka. Dette er ikkje tilfellet. Liksom representanten Djupedal er eg nok meir overraska over fleirtalets manglande merknader om kor viktig det vil vere å få etablert forsking og utdanning på eit høgt nivå for at ein skal lukkast med eit IT-senter.

Årsaka til at eg og mitt departement og Regjeringa har vore så engasjert i denne delen av saka er at det har vore viktig å fylle eit IT- og kunnskapssenter med innhald:

• med utdanning på høgt avansert nivå i samarbeid mellom høgre utdanningsinstitusjonar og næringsliv

• med forsking som kan måle seg med det beste internasjonalt

• med etter- og vidareutdanning som skal kunne betre kompetansenivået slik at norske verksemder skal vere internasjonalt konkurransedyktige

Eg har hatt ein god dialog med dei høgre utdannings- og forskingsinstitusjonane som har føresetnader for å kunne bidra til å realisere desse måla, kanskje spesielt Universitetet i Oslo, Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet og sjølvsagt Noregs forskingsråd. I tråd med dei synspunkta som har kome frå desse institusjonane, har Regjeringa fremma forslag om å etablere eit «Senter for framifrå forsking» innafor IKT-området, der Noreg har særlege føremonen. Noregs forskingsråd arbeider no med å konkretisere ei slik satsing. Og gjennom satsinga på «Bedriftsuniversitetet», eit samarbeid mellom Universitetet i Oslo, NTNU og SINTEF om bedriftsretta etter- og vidareutdanning, ynskjer vi å styrkje kompetansen og dermed også konkurranseevna til norsk IKT-næring. Endeleg har fleire av dei høgre utdanningsinstitusjonane, i samarbeid med departementet, lagt konkrete planar for høgre grads utdanning i samarbeid med eit eventuelt kompetent næringsliv som vil verte etablert på Fornebu. Her veit vi jo allereie at Telenor vil kome – same kva for interessent som vert vald her i dag – men det er vel òg alt vi veit.

Regjeringa har altså teke innhaldssida i eit IT- og kunnskapssenter på Fornebu på fullt alvor og lagt konkrete planar. Eg hadde kanskje ynskt at interessentane, og kanskje spesielt den interessenten som fleirtalet her i salen har samla seg om, hadde hatt det same konkretiseringsnivået, spesielt etter så mange år med planlegging.

Men utdanning og forsking i regi av høgre utdanningsinstitusjonar må og skal vere uavhengig av private investorar. Det vil vere direkte galt å leggje rammer på denne aktiviteten som avgrensar institusjonanes handlerom, faglege integritet og autonomi. Difor er eg uroa over organiseringa som IT Fornebu Technoport har lagt til grunn. Her skal altså selskapet IT Fornebu AS ha ei svært koordinerande og sentralistisk rolle i forhold til utdannings- og forskingsaktørane, og eg trur definitivt det er behov for presiseringar i forhold til arbeidsdeling og fordeling av oppgåver.

I organisasjonsmodellen for Nettverk Fornebu er derimot denne verksemda organisert i selskapet FU Fornebu AS, der utdannings- og forskingsaktørane sjølve sit i førarsetet. Eg trur at dette er den beste løysinga, der institusjonane sjølve har ansvar for utvikling og samarbeid knytt til utdanning og forsking. Vi må hugse på at framifrå forsking ikkje kjem gjennom vedtak frå eit styre forskarane har problem å forhalde seg til, men gjennom kreativitet og nytenking i eit miljø der forskarane føler at dei har kontroll og innverknad.

Begge interessentane legg til grunn at det skal setjast av midlar for å unngå for høge leigekostnader for dei areala som skal nyttast til utdannings- og forskingsverksemd, men her legg Nettverk Fornebu inn meir midlar enn det IT Fornebu Technoport gjer. Midlar til å halde leigekostnadene nede er også gjort arealavhengige i Technoports avtaleforslag. Men sjølv med maksimal arealstorleik, altså 605 dekar, er desse midlane mindre enn det som er lagt inn i avtalen med Nettverk Fornebu.

Vidare: Dei private interessentane bak Nettverk Fornebu legg inn større direkte bidrag til utdanning og forsking:

• Dei legg inn 25 mill. kr som skal styrkje og medverke til utdannings- og forskingsverksemda på Fornebu. Desse midlane skal forvaltast av selskapet FU Fornebu AS, der altså utdannings- og forskingsinstitusjonane sit i førarsetet.

• Dei legg inn 100 mill. kr i avansert forsking og utvikling for IKT-sektoren. Desse midlane skal òg stimulere til regional utvikling.

• Og endeleg: Dei private aktørane vil sjølve etablere Institutt for Elektronisk Distribusjon – ei investering berekna til 45 mill. kr.

I eit kort fem minutts innlegg er det klårt at ein argumenterer for det synet som Regjeringa har lagt inn i sin proposisjon. Eg viser til høyringane og dei svara eg gav der. Eg meiner at det òg sjølvsagt er mange gode sider ved den andre tilbydaren. Eg meiner difor at det går an å utvikle det til eit spennande senter. Men det er nødvendig – og eg synest ikkje det er kritikkverdig heller – at representantane frå Regjeringa argumenterer for kvifor dei har prioritert og anbefalt Stortinget dei framlegga som dei har i proposisjonen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grete Knudsen (A): Jeg må først be statsråden å klare opp noe han startet sitt innlegg med, for når det gjelder utdannings- og forskningsinstitusjonene, har Stortinget ved utdanningskomiteen vært krystallklar. Det skal skje på utdanningsinstitusjonenes egne premisser. Der har det ikke vært noen annen holdning fra noen av komiteens medlemmer, og derved har også Stortinget sluttet seg til dette.

Jeg vil tilbake til et innlegg som representanten Morten Lund hadde tidligere i dag, der han tok opp det som skjedde med Ericsson-gruppen i forhold til Sørlandet. Ericsson bestemte seg jo for å bli på Sørlandet. Sørlandsinvestorer satset – en del av de samme som nå er med i IT Fornebu Technoport. Telenor satset, også en del av IT Fornebu Technoport, og Utdannings-Norge satset ved arbeiderpartiregjeringen, som la en sivilingeniørutdanning til Sørlandet, slik at denne regionen kunne utvikle seg. IT Fornebu Technoport har lagt opp til den samme modellen for de ulike regionene. Men det betinger at Regjeringen er villig til å legge ut nasjonale knutepunkt når det gjelder viktige utdanningsområder. Et område som stiller svakt her, er vår nordligste landsdel. Det enkle spørsmålet til statsråden er: Vil statsråden sikre at viktige knutepunktfunksjoner i regionene blir lagt ut, med særskilt omsorg for den nordligste landsdelen?

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst til klargjeringa av kva som er sagt i forhold til styring av utdanning og forsking. Det som går heilt klart fram av denne innstillinga som vi no held oss til, som igjen held seg til dei avtalane som så langt er framforhandla, er at den utdanninga som det offentlege, altså Regjeringa, legg inn, sjølvsagt skal styrast av dei institusjonane som har gått inn. Det som er forskjellen, er at i Nettverk Fornebu har dei laga eit råd for utdanning, der òg dei private midlane vert lagde inn og skal styrast av dei som steller med utdanning og forsking, mens i IT Fornebu Technoport sitt opplegg er det IT Fornebu AS som skal styre det. Det er den store forskjellen. Og då dreier det seg ikkje om kva utdanningskomiteen på eit tidlegare tidspunkt har sagt i forhold til dei som sit der, men om kva som ligg i dei avtalane som no er lagde fram for Stortinget, og som Stortinget no gjev si tilslutning til gjennom fleirtalet i komiteinnstillinga, der dette i det heile ikkje er problematisert.

Så vil eg gje ros til tidlegare statsråd Grete Knudsen for akkurat det som galdt sivilingeniørutdanninga ved Høgskulen i Agder, lokalisert til Grimstad. Der trur eg ho var ein av pådrivarane – som vi rett nok mange var, men det var veldig nødvendig. Sjølvsagt vil Regjeringa vere med på å leggje ut knutepunkt der det er eit fagleg grunnlag for det. Det har vi allereie vist frå vi overtok. Det har vorte lagt opp til at høgskulane og dei regionale forskingsinstitusjonane får svært gode arbeidstilhøve i forhold til kva som var under den førre Regjeringa. Vi vil gjere det vi kan for at den interessenten som stortingsfleirtalet no vel, òg skal gå inn i ein slik funksjon. Og den offentlege delen skal opplagt vere regionalt basert.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Jeg føler på mange måter at utdannings- og forskningsdelen har druknet i denne saken. Utdanning og forskning har druknet i debatt om næring, antall dekar, SIVAs rolle, skipsredere og dagligvarekjøpmenn. For meg er imidlertid utdannings- og forskningsdelen helt sentral.

Det skulle være åpenbart for statsråden at det er et behov for utdanning og forskning innen IT. Dette har vært påpekt i flere av de saker som har vært behandlet innenfor statsrådens fagfelt.

Slik jeg ser det, er det sentralt, om man skal få til utdanning og forskning av en viss størrelse, at man har studentboliger, og man må ha utleieboliger for forskere. På dette området oppfatter jeg IT Fornebu Technoport som klart best.

Statsråden merket seg kanskje at studenthybler ble berørt i replikkvekslingen mellom representanten Morten Lund fra Senterpartiet og meg. Representanten Lund mente at studentene skulle bo i Oslo-området generelt, ikke nødvendigvis på Fornebu. Jeg antar at statsråden er kjent med at området Lund viser til, altså Oslo-området generelt, har en enorm mangel på studentboliger, og det er enormt press i bomarkedet.

For å konkretisere: IT Fornebu Technoport er best på forskning og utvikling med hensyn til bredde og langsiktighet. De har det beste kontaktnettet og har klare intensjonsavtaler. De er lengst fremme med hensyn til desentralisert utdanning basert på IT-teknologi, og de er best på studenthybler og utleieboliger til forskere. Sett ut fra utdanning og forskning burde det være åpenbart at man da bør velge IT Fornebu Technoport. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan utdannings- og forskningsministeren har kommet til å støtte det forslag som han har støttet.

Statsråd Jon Lilletun: Eg er sjølvsagt samd med representanten Ulf Erik Knudsen i at utdanning og forsking er ein sentral del og har vore for lite framme i debatten i forhold til kva som har fått prege debatten. Men eg vil rå representanten Knudsen til å lese gjennom innstillinga til komiteen ein gong til og sjå kva plass dei har gjeve utdanning og forsking. Det er nemleg sørgjelege saker; det er stort sett ingenting. Det viser på ein måte at her har representanten Knudsen og eg begge ein jobb å gjere, men eg føler nok at Regjeringa har gjort atskilleg meir enn Stortinget akkurat i den saka.

Så til kvifor Regjeringa har kome fram til det rådet som dei har gjeve om interessent. I både forhandlingsutvalet og referansegruppa var det plukka framståande folk frå universitet, høgskular og forskingsmiljø – rektor Emil Spjøtvoll frå NTNU og Morten Dæhlen frå Norges forskningsråd. Dei har gjeve klare råd, og det har dei gjort etter eit nært samarbeid med høgskulane og universiteta, om kven dei vil tilrå. Så når Regjeringa og utdanningsministeren er komne fram til det rådet som er gjeve til Stortinget, er det på bakgrunn av dei råda som dei faglege personane som var sette inn i dette arbeidet, har gjeve.

Når det gjeld studentbustader, kan eg godt vere samd med representanten Knudsen i at det er det manko på, det kan vi trenge fleire av. Men dersom ein ser på talet på hovudfagsstudentar og doktorandar som skal vere ved senteret i overskueleg framtid, så er det meir enn nok plass òg innanfor det prosjektet som Regjeringa har tilrådd.

Inge Lønning (H): Utdannings- og forskningsministeren har helt åpenbart rett når han peker på at IT Fornebu, eller IT Fornebu Technoport som prosjektet heter nå, har lagt frem visjoner som ingen i de norske fagmiljøene deler. Det er faktisk verken i IT-bransjen, blant dem som er fagfolk på det området, eller i de aktuelle forsknings- og utdanningsmiljøene noen som har sett det lyset som flertallet i denne salen vedvarende har sett, og som har fått dette flertallet til å kjøpe den retorikk som salgsavdelingen til IT Fornebu til enhver tid har levert inn til Stortinget. Det burde jo i seg selv ha fått stortingsflertallet til å tenke seg om, når ingen av de fagfolkene på området som man sier at man er ute for å hjelpe, har noen tro på at dette er en fornuftig konstruksjon.

Nå argumenterte utdanningsministeren med en viss overbevisning for det nest dårligste alternativet, som Regjeringen har latt seg presse til å gå inn for. Det som for meg – etter hvert som denne debatten har rullet og gått på tomgang i dag – blir mer og mer gåtefullt, er spørsmålet hvorfor ikke Regjeringen stod på sitt opprinnelige forslag. Alt tyder jo på at man ville ha fått gjennomslag for det hvis man hadde våget å stå på det. Det hadde spart landet for unødvendig bruk av ganske mye av offentlig kapital, det ville antakelig ha gitt en bedre IT-utvikling, og det ville også ha gitt utdannings- og forskningsinstitusjonene friere og bedre arbeidsvilkår enn det de nå kommer til å få. Hvorfor har ikke Regjeringen stått på sin egentlige overbevisning?

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst vil eg gjerne takke representanten Lønning for replikken, der den fyrste biten var ei veldig god underbygging av det eg prøvde å seie og ikkje fekk tid nok til å seie i mitt førre replikksvar.

Så spør representanten Lønning: Kvifor stod ikkje Regjeringa på si overtyding? Det har vore svart frå statsministeren og frå andre statsrådar i dag at det er god skikk å bøye seg for eit stortingsfleirtal. Og når ein har akseptert å gjere det, er det òg klokt å leggje inn premissar som vil føre saka i ei best mogleg retning.

Kva er det så Regjeringa har oppnådd i så måte? Regjeringa har oppnådd at dei offentlege institusjonane skal ha styringa med den offentlege forskings- og utdanningsbiten. Det er ein vesentleg del. Så har ein oppnådd at det har blitt ein atskilleg betre regionalpolitisk profil på heile opplegget. Ein oppnår altså ikkje å få det som Lønning skildrar som det nest dårlegaste. Eg har sagt at det er sjølvsagt gode ting med begge prosjekta, og eg trur at det er mogleg å få eit samarbeid som kan vere med og gjere det for IT-bransjen som IT-bransjen på ein måte ikkje har ynskt og bede om på førehand. Så det å stå på si overtyding kan opplagt vere ein god ting, men når ein har vorte nedvotert, synest eg det er god politikk å påverke mest mogleg i den retninga som ein ynskjer at resultatet skal kome.

Karin Andersen (SV): Hvis en virkelig var overbevist om noe – og det trodde jeg kanskje at statsråder fra Kristelig Folkeparti var – tror jeg en valgte å stå på det. Problemet med å ro denne saken i land kommer jo bl.a. av at man er svært utydelig. Det er god skikk å bøye seg, sier statsråd Lilletun. Er det god skikk å gå inn for noe man ikke er trygg på, slik som statsråden så tydelig signaliserer i sitt innlegg? Han er «uroa over organiseringa» av det prosjektet som nå blir valgt, bl.a. fordi han er bekymret for at man ikke kan ha tilstrekkelig styring med forskning og utdanning til at det ikke går ut over det som statsråden er enig i, nemlig at utvikling på dette området skal skje på utdanningsinstitusjonenes egne premisser. SV deler den bekymringen dypt, og vi frykter at dette vil føre til en tapping av ressurser.

Hvis forskning og utdanning hadde vært i fokus, hadde aldri IT Fornebu, som vi ser det i dag, vært realisert. Det hadde kanskje vært et næringsprosjekt basert på næringens egne initiativ, det kunne vært noe. Men problemet er at det kommer, og at man også sier at dette skal være et utdannings- og forskningsprosjekt. Da vil jeg spørre statsråden: Tror statsråden at denne visjonen om å sikre både næringsutvikling, forskning og utdanning kan realiseres uten at dette tapper Distrikts-Norge og går på bekostning av utvikling på forskning, utdanning og skole ellers i landet, uten at man parallelt lager en solid og gjennomtenkt satsing på skole, utdanning og forskning som er langt over det Regjeringen nå har lagt inn i sine budsjetter?

Statsråd Jon Lilletun: Ei mindretalsregjering må akseptere nederlag i Stortinget med jamne mellomrom, og det er på ein måte ein ting som eg òg trur representanten Andersen er samd i når det kjem til stykket.

Så vil eg klargjere ein gong til kva eg sa i forhold til utdanning og forsking. Eg sa at vi hadde oppnådd at i den delen som er offentleg utdanning og forsking, har vi styringa ut frå utdanningsinstitusjonane og forskingsmiljøa sine premissar. På den delen som dei private skyt inn, er det ein styringsmodell for IT Fornebu Technoport som etter mitt syn er dårlegare enn den Nettverk Fornebu har. Men det er altså ikkje slik at vi misser styringa på det som er den offentlege biten av det, den har vi styring på.

Så spør representanten Karin Andersen: Kan ikkje dette tappe distrikta? Eit framlegg som var framme tidlegare, som enkelte ynskte å køyre på, var at ein i større grad skulle leggje utdanningsplassar for lågare grad til Fornebu. Det har vi klart å få gjennomslag for at ein ikkje skal gjere, trass i at enkelte høgskular her i distriktet ynskte det. Det ville heilt klårt ha tappa høgskulane utanfor.

Når det gjeld forskingsbiten, trur eg at det er mykje klokskap i å ha eit senter for framifrå forsking kopla opp mot Telenor. Derfor er det ikkje berre svart og kvitt, det er mange nyansar i denne saka. Det som eg no vil rå representanten Karin Andersen til, er at vi saman søkjer å få ei teknologiutvikling her i distriktet som er god, knytt til IT-Fornebu, samtidig som vi varetek den regionale biten på ein god måte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Statsråd Lilletun har, etter det eg har forstått, vore ein av entusiastane i Regjeringa for ei etablering av IT Fornebu etter modell frå Norsk Investorforum. Ja, han var så positiv at han meinte at Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo skulle lokaliserast til Fornebu. Men det var det ikkje nokon andre som meinte.

Kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen har derimot gått inn for at dei enkelte utdanningsinstitusjonane sjølve skal bestemme korleis eit eventuelt samarbeid skal vere, på utdanningsinstitusjonane sine eigne premissar. Dei skal delta, om dei vil, og trekkje seg ut når dei vil, og på denne måten kombinere si eiga undervisning med tilboda på Fornebu. Eg skal gi statsråden ein ny sjanse. Eg bed om at statsråden stadfestar at også han tolkar det slik som Stortinget i alle sine dokument har lagt til grunn. Tidlegare har statsråden vore litt uklar i sine svarreplikkar på dette spørsmålet.

Då ein høyrde statsråd Dåvøy tidlegare i kveld, kunne ein få det inntrykket at det berre var Regjeringa som ønskte å ha med utdannings- og forskingsinstitusjonane på deira eigne premissar. I så fall er dette feil. Stortinget har hatt den same generelle innfallsvinkelen til dette spørsmålet heile tida.

Statsråd Jon Lilletun: Til det siste fyrst: Det som statsråd Dåvøy har kommentert, og det som eg har kommentert, er at ein vesentleg del av forskingsbiten, den delen som tilbydarane sjølve skulle gå inn med, er meir styrt i forhold til premissane til forskingsmiljøa sjølve hos Nettverk Fornebu enn hos IT Fornebu Technoport. Det kan ein lese i den noverande innstillinga frå næringskomiteen, der vil ein få dokumentert akkurat den biten. Dei intensjonsavtalane som ligg føre, dokumenterer det heilt klårt.

Så vil eg igjen vise til at den saka vi behandlar her i dag, er den innstillinga som ligg føre i dag. Der er det nesten ikkje sagt nokon ting om utdanning og forsking, trass i at det som grunnlag for saka her i dag ligg to intensjonsavtalar der det òg er ein vesentleg del.

Så til det fyrste punktet som representanten Oppebøen Hansen hadde framme, nemleg Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo. Kva er realiteten i det? Jo, det har seg slik at då ein skjønte at eit fleirtal i Stortinget ynskte at det offentlege skulle gå inn med investeringar og forsking på Fornebu, var det vesentleg at ein sytte for at dei offentlege institusjonane fekk moglegheit til å vere dei som gjekk tungt inn i dette miljøet. Derfor retta eg ein førespurnad til Universitetet i Oslo om dei var interesserte. Det måtte dei behandle i sine organ. Det gjorde dei, og fann ut at dei heller ville vere samla. Derfor er det heilt klårt at det er eit tilbod for å sikre våre eigne institusjonar som frå før ligg i Oslo, i staden for å få etablert noko nytt, som ville føre nye plassar til eit område som allereie har problem med for mange plassar.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Einar Steensnæs (KrF): Debatten om et IT-senter på Fornebu har nok på mange måter tatt en helt annen retning enn det kanskje de fleste hadde forestilt seg i dag morges. Debatten har hatt to løp. For det første har det naturligvis dreid seg om valg av det selskap som skal utbygge IT-senteret på Fornebu. Her går flertallet, med Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets stemmer, inn for et annet selskap enn det Regjeringen anbefaler.

Regjeringen har for sin del gitt en solid begrunnelse for sitt valg. Jeg vil ikke gå nærmere inn på dette, men viser til proposisjonen, til innstillingen og til merknadene fra regjeringspartiene.

I innstillingen blir det også gjort tindrende klart at alternativet IT Fornebu Technoport, som flertallet går inn for, er problematisk både i forhold til statlig økonomisk satsing og for mulighetene til å sikre nødvendig kontroll med de statlige eierinteressene.

Nå må en mindretallsregjering, som også statsråd Lilletun sa, selvfølgelig finne seg i at stortingsflertallet i noen saker mener noe annet enn Regjeringen. Det hører med til den realistiske erkjennelsen av å utgjøre en mindretallsregjering. Statsministeren har nå gjort rede for at en i denne saken vil akseptere det et flertall i Stortinget ønsker som utbyggingsselskap. Men i kjølvannet av dette ser vi friske forsøk på å fremstille det slik at Regjeringen nærmest går på nederlag etter nederlag i sak etter sak. Det skal en være varsom med, for det er det nemlig overhodet ikke noe grunnlag for å hevde. Jeg anbefaler gjerne til nærmere studium den interessante artikkelen i VG i går, basert på en samfunnsvitenskapelig undersøkelse som viser at regjeringen Bondevik har vært handlingskraftig, meget handlingsdyktig, også sammenlignet med andre mindretallsregjeringer som vi har hatt den senere tid. Jeg skal for min del, på slutten av en lang debatt, ikke gå nærmere inn på dette med presisjon, men viser kun til artikkelen.

Saksordføreren gav i innledningen av denne debatten i formiddag en både nyttig og viktig avklaring når det gjelder II, for det er nødvendig at det ikke skapes tvil om at det i Stortinget er respekt for oppgave- og ansvarsfordelingen mellom storting og regjering, og at Regjeringen må ha nødvendig råderett over egne virkemidler, som f.eks. SIVA og andre statlige selskaper som står til Regjeringens disposisjon.

Enkelte talere uttrykker at de er overrasket over Regjeringens tolkning av II. Men her kommer det ikke an på øynene som ser, for saken er ganske klar. I sin form griper II inn i Regjeringens ansvarsområde på en problematisk måte og gjør dermed utydelig de konstitusjonelle skillelinjene som må være mellom Regjeringens og Stortingets oppgaver og handlingsform. Med omgjøring av dette punktet til et oversendelsesforslag har vi fått en nødvendig avklaring. Som statsministeren sa, vil SIVA få en viktig rolle i å utvikle IT-senteret på Fornebu. Dette er også nevnt i proposisjonen. Men det er en viktig prinsipiell forskjell på hvordan dette nå skal følges opp. I og med omgjøring til et oversendelsesforslag blir det klart at det tilligger Regjeringen å følge opp på hvilken måte SIVA skal inngå som part i det konseptet som flertallet går inn for.

Når noen talere, særlig fra Arbeiderpartiets side, i sine innlegg innkasserer nærmest full seier under denne behandlingen, er det ikke noe behov for oss å gå særlig dypt inn i slike påstander. Det at II faktisk ble endret til et oversendelsesforslag, er viktig for oss. Det har brakt denne saken inn på det rette konstitusjonelle spor. Det er vi fornøyd med. Det viser at Regjeringen fremdeles har kontroll på de virkemidlene som står til Regjeringens disposisjon. Det gir Regjeringen nødvendig handlingsrom når denne saken skal følges opp videre.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Steinar Bastesen (TF): Det meste er vel sagt i denne debatten – som representanten Lønning så slående sa det: en debatt som har gått på tomgang. Jeg tar likevel ordet, fordi vi i dag behandler disponeringen av Oslo-områdets indrefilet i boligbyggings- og næringssammenheng. Vi er i ferd med å vedta bruk av 260 statlige millioner for å delta i en ny stor investering her i Oslo-området. Det føyer seg inn i en lang rekke av store prosjekter i det sentrale østland. Det blir et nytt eksempel på den sentraliseringspolitikken som suger arbeidskraft fra distriktene.

Det er klart at Norge har behov for å være med på IT-utviklingen som foregår i verden, men jeg kan ikke forstå at et nytt stort senter på Fornebu er det rette valget, og da med statlig innblanding. Telenor har etablert seg på Fornebu. Det vil være naturlig at næringsutvikling skjer ut fra forretningsmessige hensyn. Som representanten Lønning peker på, er de miljøene som steller med IT i utdanningssammenheng, ikke interessert i denne utbyggingen på Fornebu. Derfor blir det litt rart når de høyteknologiske miljøene som allerede er etablert her i Norge, ikke har så stor interesse for det. Da er dette et rent forretningsmessig foretagende. Og det som da skjer, slik som jeg ser det, er at dette er en direkte gavepakke til de utbyggerne som velges. Jeg ser også at det er en stor statlig subsidiering av den boligbyggingen som skal foregå der, og jeg tror ikke det er de som står i boligkø og de som står dårligst stilt, som vil få benytte de boligene som blir bygd.

Det er etter min oppfatning et opplagt krav at den IT-satsing som staten skal delta i, må komme hele landet til gode. Vi har en rekke miljøer rundt om i landet som trenger statlige investeringer nettopp i IT-sammenheng. Tomta på Fornebu burde så absolutt ha vært solgt til høystbydende. Pengene skulle ha kommet hele folket til gode. Jeg har tatt ordet i dag for å klargjøre min skepsis til hele den store statlige investeringen på Fornebu og den teknologiske høyborgen som utbyggerne får gitt i hendene.

Jeg varsler herved at jeg stemmer mot begge de alternativene som er fremlagt. Men jeg stemmer for forslag nr. 2, som også foreligger i innstillingen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Leif Helge Kongshaug (V): Det er 116 år siden parlamentarismen ble innført her i landet. Mange har i det siste stilt nye spørsmål om forholdet mellom Stortinget og Regjeringen, og stortingspresidenten har invitert oss til seminar om saken.

Det er viktig at offentligheten og det politiske miljøet tar den debatten på alvor. Jeg er enig med dem som har sagt at dagens innstilling fra næringskomiteen inneholder det hittil verste eksemplet på detaljert stortingsregjereri – og det på en måte som forkludrer viktige prinsipp i parlamentarismen og i forvaltningen. Er det slik at dette er en linje flertallet – Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet – vil forsvare og stille seg bak som eksempel til senere etterfølgelse?

Så hevdes det fra flertallet som har etablert seg i denne saken, at detaljstyringen er nødvendig fordi Regjeringen angivelig ikke har fulgt opp stortingsflertallet. Det har vært snakket om trenering, og Stoltenberg sier i Dagbladet i dag at Regjeringen «har nølt med å følge opp stortingsflertallet i denne saken».

Til NRK uttalte representanten Opseth i dag at det er tapt tre år fordi Regjeringen ikke har fulgt opp stortingsflertallets vilje. I en bisetning vil jeg gjøre oppmerksom på at Regjeringen ennå ikke har sittet i tre år. Mitt spørsmål er: Hva er det i denne saken som Regjeringen ikke har fulgt opp?

Nå er det vel ingen som har fulgt denne saken, som er i tvil om at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet på et meget tidlig stadium bestemte seg for hvem som skulle foreta utbyggingen på Fornebu. Ingen har kunnet unngå å se hvordan dette flertallets talsmenn i saken har mislikt det grep som Regjeringen har gjort ved å bringe inn etablerte utdannings- og forskningsmiljøer, ved å utrede premisser og stille krav til utbyggerne, og ikke minst ved å åpne for fri konkurranse i det åpne, offentlige rom. Har Stortinget sagt at dette ikke skulle skje? Nei, tvert imot. Stortinget har gitt Regjeringen handlingsrom, og det har de utnyttet. Selv ikke Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet kunne i vedtaks form si at de ikke ville ha disse utredningene, ikke ville ha konkurranse, ikke ville ha åpenhet. Derfor er spørsmålet fortsatt sentralt: Hva er det Regjeringen har latt være å følge opp? Uten et klart svar på dette må en anta at forventningene ikke har vært stilt i samsvar med faktiske vedtak i denne sal, men ut fra de ikke uttalte intensjonene som flertallet må ha hatt til fordel for en bestemt interessent. Det er antakelig her hunden ligger begravet.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Slik jeg oppfatter denne saken, er den relativt klart et valg mellom to mulige alternativer med private driftere av et samarbeidsprosjekt mellom det offentlige og privat næringsliv. I dette valget ser partiet Høyre ut til å ha meldt seg ut, og vil svare verken-eller. Det er for meg noe merkverdig. Høyre har jo i mange tilfeller, bl.a. i operasaken, kritisert Fremskrittspartiet for ikke å ville ta klare valg når stortingsflertallet hadde lagt premisser i tidligere saker.

I denne saken føler jeg at Høyre faller for sin egen kritikk. Man har enkelt og greit meldt seg ut av debatten. Nok om det.

For Fremskrittspartiet er utdannings- og forskningsdelen av dette prosjektet helt sentralt. Vi har mange ganger i denne salen påvist Norges mangler med hensyn til utdanning og forskning innenfor IT, både sentralt og regionalt. Fornebu kan, dersom vi gjør de riktige valgene, bidra til å avhjelpe noe av dette problemet. På sikt vil dette kunne føre til en positiv næringsutvikling og styrke vår konkurransekraft som nasjon.

Av Høyres forslag kan det se ut til at partiet, dog noe motvillig, åpner for litt forskning og utdanning – bare arealet ikke overstiger 8 000 m2. Svært defensivt, mener jeg. Ser man på partiets merknader, forsterkes dette syn ytterligere. Der snakker man nesten utelukkende om næring. Jeg forstår at man kan være betenkt over at det offentlige skal delta aktivt i noe som har med næringslivet å gjøre – det ligger også klart i Fremskrittspartiets grunnholdning. Men vi har gjennom de siste to valgkamper gang på gang fått høre av Høyre at Norge må satse mer på utdanning og på forskning, det er liksom ikke grenser for hvor mye man skal satse. Hvor er da Høyre når man kommer til konkret handling her i stortingssalen? Da melder man seg ut av debatten. Det er meget skuffende.

Tidligere i kveld var vi vitne til at Høyres leder, Jan Petersen, forsøkte å bedømme det som i dag har skjedd, som en retrett og et nederlag for flertallet. Jeg tror han brukte uttrykket «opp som en løve og ned som en skinnfell». Hvordan man kommer fram til en slik vurdering, forundrer meg.

Det sentrale for oss er et klart vedtak når det gjelder valg av samarbeidspartner, og det tyder det på at vi vil få. Etter over to års arbeid med denne saken ser det altså ut til at vi får et meget tilfredsstillende resultat.

Ivar Kristiansen (H): Dette har jo utviklet seg mer og mer i retning av en sak som, særlig etter dagens votering, neppe har landet helt. Skal man gjøre opp status så langt, er det vel ikke noen tvil om at Arbeiderpartiet ser ut til å ha vunnet saken, men tapt debatten, og Regjeringen har tapt saken, men på en forunderlig måte kommet seg ut med skinnet – uten at det nødvendigvis behøver å være det skinnet som Jan Petersen henviste til i sitt tidligere innlegg – tilnærmet rundt seg.

Arbeiderpartiets manøver i denne saken er noe forunderlig. Man har vært satt i en tvangssituasjon i dette narrespillet, mest i regi av Fremskrittspartiet, og hvor man nok sikkert motstrebende har vært med på ferden for ikke å ende som den totale svarteper i debatten. Og det er enda mer forunderlig når Fremskrittspartiet her i dag er ute og gir Høyre et hardt spark på skinnleggen. Jeg tror det første man bør gjøre i Fremskrittspartiet, er å lese sitt eget program. Det tar ikke så veldig lang tid. Det andre er å lese sine egne budsjett. Det går også fort. Det er store og enkle tall å forholde seg til, med unntak av alt som går på forskning og utdanning. Det har ikke fått noen plass i denne debatten i det hele tatt – dessverre.

Det kunne være fristende å stille Fremskrittspartiet følgende spørsmål: Hvem er det man henviser til, hvem er det man har som referanse i dagens debatt, når man viser til at det er IKT-næringen som har vært aktører for å drive fram den løsning som i dag får et midlertidig flertall? Rams opp åtte-ti av dagens fremste aktører, så har vi noe å forholde oss til. Men jeg vet jo hvem man egentlig har lyttet til, og det er ikke IKT-næringen som står bak disse ønskene eller disse drømmene. Et miljø består gjerne av nærhet, ikke av en statlig fortrengt tetthet som kun gir det resultat at man får en sentralisering, med andre ord: Mindre til de andre i en næring som man i denne debatten burde ha brukt langt mer tid på når det gjelder hvordan vi skal utdanne flere og sørge for at de bedriftene som er i gang, gis rammevilkår slik at de blir værende i dette landet. Og så må man spare Det norske storting for å gi inntrykk av at det står så dårlig til med norsk IKT-næring som man er i stand til å prestere fra Fremskrittspartiets og Arbeiderpartiets side, for det er langt fra tilfellet. Man er blant de fremste i verden. Man må ikke søke å beskrive verden slik man gjør det i denne debatten, for det tjener ikke debatten på i det hele tatt.

Inge Lønning (H): Først en liten detalj som for ordens skyld bør korrigeres. Representanten Oppebøen Hansen hevdet at utdannings- og forskningsminister Lilletun var en så stor entusiast at han som den eneste hadde tenkt tanken at Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo skulle flyttes til Fornebu. Det er ikke riktig. Den som først unnfanget ideen, var en tidligere utdannings- og forskningsminister fra Arbeiderpartiet ved navn Gudmund Hernes. Han gikk senere hen over til og tjente sitt brød hos IT Fornebu, som kjent. Rett skal være rett.

Men så til det som jeg tror for fremtidens historikere kommer til å bli stående som en gåte når det gjelder forløpet av denne sak fra begynnelse til slutt, med de i løpet av dagen mange ganger omtalte ni gangers behandling i Stortinget. Statsråd Lilletun sa at det er en god skikk å bøye seg når man er i mindretall. Ja, det er kanskje det – inntil en viss grense.

Det er vel mye som taler for, etter forløpet i dag, at hvis Regjeringen på et tidlig tidspunkt hadde stått på sitt primære standpunkt, hadde den kunstige og saklig settmeningsløse alliansen mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet sprukket allerede i første sving. En erfaring som både denne og andre fremtidige mindretallsregjeringer kan ta med seg, er at grensesetting er et forsømt fenomen i dagens norske samfunn i mange sammenhenger. Her kunne man ha trukket grensen på et meget tidlig tidspunkt, og alt tyder på at Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet i så fall hadde frafalt sitt standpunkt. Dermed hadde man også sluppet de utallige behandlinger i Stortinget ned til det siste detaljeringsnivået som selv koalisjonen Fremskrittspartiet/Arbeiderpartiet skjønte var å gå for langt, og som man dermed trakk konsekvensen av før dagens debatt begynte. Jeg tror dette for fremtidens historikere kommer til å forbli gåtefullt.

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Carl I. Hagen (Frp): Dette har i grunnen vært en artig og spennende dag. Det har skjedd mye inne i salen, og det har skjedd mye i kulissene, i vandrehallen og i korridorene. Slik jeg forstår journalistene, er det nå en stor diskusjon om hva som egentlig har skjedd i kulissene, hvem som har snakket med hvem, og hvem som har snakket først med hvem og hatt gode ideer, og lite om det sentrale som foregår inne i salen.

Jeg har også spekulert på hva som egentlig har skjedd, og hvorfor det er blitt så mye hurlumhei om stortingsregjereri og krisestemning. Jeg er kommet til at det kun kan være én som har hatt en fast hånd med regien, nemlig stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl, for hun har jo veldig gjerne ønsket å få stor oppmerksomhet omkring seminaret mandag og tirsdag. Og det er det blitt, med eller uten hennes regi. Og jeg synes faktisk det er fint at en del har satt søkelyset på konstitusjonelle spørsmål, eventuelle ulemper med at Stortinget fatter beslutninger og gir instrukser til Regjeringen, det være seg detaljerte eller ikke detaljerte, og at dette også er temaer som drøftes i et litt større perspektiv. I så måte synes jeg faktisk at dette har vært en god opptakt til dette stortingsseminaret som sannsynligvis – håper jeg i hvert fall – også vil være begynnelsen til noen flere studier, undersøkelser og vurderinger av hvorledes vi organiserer styringen av det norske samfunn. Men det at noen har snakket sammen og kommet til sunn fornuft og har fått til en løsning på det som så ut til å kunne bli vanskelig, må jo være det vesentligste, og det må være positivt, selv om noen er sure fordi de har gått glipp av en skikkelig batalje og kanskje regjeringsproblemer eller -skifte. Så jeg synes dette har vært en bra dag for Stortinget. Man har løst et problem og kommet fram til en god enighet. For eksempel har selv statsministeren fra talerstolen bekreftet at SIVA skal ha en sentral rolle i det som blir IT- og kunnskapssenteret på Fornebu, og da er i hvert fall vi i Fremskrittspartiet tilfreds med både det som blir I-vedtaket og den understrekningen fra statsministerens side. Det er vel også slik i politikk som det er i lønnsoppgjør, at det kanskje av og til må toppe seg litt på slutten for at man skal få til fornuftige løsninger og fornuftige innrømmelser. Og det er egentlig overhodet ingen grunn til for Stortinget å skamme seg over at man har fått en løsning på noe som så ut til å kunne gå riktig ille, sett med våre øyne, fordi vi ikke ønsker og ikke har hatt noe ønske om noe regjeringsskifte.

Så til slutt: La meg bare få lov til å gjøre oppmerksom på at jeg vil anbefale Fremskrittspartiets gruppe å stemme imot forslaget fra Kristin Halvorsen, i og med at dette nettopp er temaet for seminaret, og det er det som skal komme i gang. Og det er ikke nødvendig å be Presidentskapet å gjøre en jobb som Presidentskapet ikke skal gjøre.

Kirsti Kolle Grøndahl (A): Jeg tror verken jeg skal påta meg æren eller belastningen når det gjelder regien av dagens debatt. Jeg ber om ordet for å kommentere det forslaget som Kristin Halvorsen har tatt opp på vegne av SV, og som er knyttet til denne bestemte saken.

Som Carl I. Hagen nettopp nevnte, vil Stortinget mandag og tirsdag avholde et seminar som det er tatt initiativ til fra Presidentskapet. Dette seminaret vil omhandle temaet «Trenger vi konstitusjonelle reformer?».

Dagens debatt gir et godt belegg for at det kan være behov for et slikt seminar, men det er ikke årsaken til at dette seminaret holdes. Dette seminaret ble besluttet avholdt allerede i oktober i fjor. Men siden jeg regner med at den mer generelle problemstillingen som tas opp i Kristin Halvorsens forslag, vil være et av elementene på dette seminaret, og som trolig også vil bli fulgt opp i utredninger etter seminaret, vil jeg under disse omstendighetene anbefale Stortinget å votere mot forslaget fra Kristin Halvorsen.

Kristin Halvorsen (SV): På tampen av denne debatten har jeg lyst til å be Regjeringen, og kanskje senere regjeringer også, merke seg at denne saken og andre saker har vært et rop om grensesetting. Bare ryktet via Verdens Gang om at Regjeringen kunne tenkes å vise en eneste muskel, gjorde at Fremskrittspartiet forandret oppfatning. Jeg håper det øker Regjeringens lyst til å sette ned foten i noen saker, og kanskje særlig litt senere i uken si klart fra hvor skapet skal stå.

Så til Kirsti Kolle Grøndahls innlegg: Det har vært viktig for SV å si at denne saken har konsekvenser både konstitusjonelt og kontrollmessig. Særlig fordi Stortinget, samtidig som denne saken har pågått, sitter med vanskelige kontrollsaker på bordet i kontroll- og konstitusjonskomiteen, har saken blitt paradoksal for SV. Vi har saken om Gardermobanen og utbyggingen av ny hovedflyplass, der stortingsflertallet ikke ser ut til å klare å konkludere i den kontrolljobben som klart ligger under Stortinget. Vi har saken om Rikshospitalet og overskridelser når det gjelder Rikshospitalet – der begynner det snart åpne høringer. Og vi har saken om Fatima-prosjektet, som er overskredet med 58 pst. I de sakene er det rimelig klart hvem det er som har ansvaret for forslaget, for den informasjon Stortinget har fått osv., og hvem det er som faktisk skal kontrolleres.

I de sakene der Regjeringen har lagt fram forslag for Stortinget om en utbygger i en konkret sak, men stortingsflertallet overprøver Regjeringen, er det uklart hvem som har ansvaret. Det formelle ansvaret har selvsagt Regjeringen når de godtar det, men det reelle ansvaret her har, og den reelle beslutningen er altså tatt av, Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets stortingsgrupper. Det er bakgrunnen for at dette forslaget fra SV er lagt fram. Vi er klar over at Stortingets seminar, som for øvrig er det første i sitt slag – og all honnør til presidenten for å ta opp det, det ble kanskje litt mer aktuelt enn Presidentskapet hadde tenkt da det ble bestemt – vil følge opp den typen problemstillinger som kommer i kjølvannet av aktuelle saker i den forbindelse. Men jeg har ikke lyst til å trekke forslaget, jeg har lyst til å gjøre det om til et oversendelsesforslag. Jeg frykter at det kommer en situasjon om tre år, fem år eller ti år, der Stortinget sitter med den nøtta: Hvordan i all verden skal vi klare å kontrollere denne saken i ettertid? Da vil jeg ha i protokollen at det er noen som tenkte på dette før vi kom så langt.

Presidenten: Presidenten har merket seg at forslaget er gjort om til et oversendelsesforslag.

Øystein Hedstrøm (Frp): Det gjelder en stemmeforklaring på vegne av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Jeg vil anbefale disse to partiers representanter å stemme imot alle mindretallsforslag og for innstillingens I og III, og jeg vil understreke at under debatten er II i innstillingen omgjort til et oversendelsesforslag.

Presidenten: Med det synes debatten i sak nr. 5 å være slutt, og det blir nå ringt til votering.

(Votering, se side 2381)