Bjørn Hernæs (H) (ordfører for saken): Det er lenge siden annen verdenskrig sluttet, og jeg tror ikke det kommer til å bli oppfattet av historien som de mest ærefulle deler av vår etterkrigstid at vi ikke har klart å gjøre opp for de skader som ble påført norske borgere for mer enn 60 år siden.

Bakgrunnen for saken er den fred som Norge, sammen med de allierte, sluttet med Japan den 8. september 1951, da Norge og de allierte fraskrev seg retten til erstatning. Det foreligger derfor ikke noe folkerettslig grunnlag for at den norske stat skal kunne reise krav om erstatning på vegne av tidligere norske krigsfanger i japansk fangenskap. Riktignok er det slik at etter norsk oppfatning hindrer ikke dette enkeltpersoner i å reise slik sak, men dette er et standpunkt som ikke deles av f.eks. det amerikanske utenriksdepartementet. De forsøk som er blitt gjort på å reise slike erstatningssaker fra borgere fra USA, England, Australia og New Zealand – som altså var med i fredsavtalen sammen med Norge – er blitt avvist av japanske domstoler med henvisning til fredsavtalen. Komiteen antar derfor, siden de har liten utsikt til å lykkes, at det vil være urimelig å be norske statsborgere foreta slike søksmål.

Under behandlingen av denne saken har vi fått ganske sterke meldinger om at de lidelsene de norske fangene i japansk krigsfangenskap måtte gjennomgå, neppe stod tilbake for lidelsene til krigsfangene blant andre krigførende parter. For å sette størrelsen litt i relieff var det i henhold til den krigserstatning vi fikk fra den daværende Forbundsrepublikken Tyskland, 2 529 fanger som fikk erstatning på grunnlag av den avtalen, mens vi antar det kan dreie seg om ca. 900 fanger i japansk krigsfangenskap.

Komiteen har kommet til at dette ikke er et helt oversiktlig område. Det hører med i bildet at saken en rekke ganger i årene etter krigen er sendt mellom forskjellige departementer og etater. Komiteen har derfor kommet frem til at vi vil be Regjeringen foreta det nødvendige utredningsarbeid med sikte på å finne frem til en erstatningsordning for disse fangene. Jeg går ut fra at det er unødvendig å si at denne utredningen, hvis den skal ha noen hensikt, bør komme ikke bare raskt, men meget raskt.

Vidar Kleppe (Frp): Jeg er virkelig stolt over mine kolleger fra andre parti. Jeg er virkelig stolt over saksordføreren som har gjort et så grundig arbeid som han har gjort, og ikke kjøpt alle argumentene som er kommet fra departementet, med den historikken som denne saken har. Jeg syns det er gledelig at Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og – går jeg ut fra – Venstre, som ikke er representert i justiskomiteen, vil støtte opp om den enstemmige innstillingen som justiskomiteen har kommet fram til. Det skulle bare mangle at ikke en nasjon som Norge tar dette på alvor. Det var rundt 900 nordmenn som levde i et helvete i japansk fangenskap. Historikken viser at ofte var det verre der enn det var i andre konsentrasjonsleirer, så jeg syns det er et godt vedtak Stortinget kommer til å gjøre i dag.

Men det er ett spørsmål som ikke er avklart i innstillingen, men som jeg er litt opptatt av og gjerne vil høre justisministerens vurdering av. Saksordfører Hernæs sa at fremdriften måtte gå raskt i denne saken. Det synspunktet deler jeg fullt og helt, og det tror jeg hele Stortinget også gjør. Men i kjølvannet av innstillingen som er kommet fra justiskomiteen, har det kommet en rekke spørsmål som: Hva med barna til personer som har sittet i japansk fangenskap? Hva med enkene? Og da tar jeg det som en selvfølge at justisministeren og de som følger opp dette arbeidet videre, benytter den samme ordningen når det gjelder de etterlatte etter personer som har sittet i japansk fangenskap, som det man har gjort for andre oppgjør med hensyn til den uretten som er blitt begått mot norske borgere, som i ettertid etter lange forhandlinger og etter masse strev og store lidelser har fått krigspensjon eller andre ting. Mitt ønske er at vi kan videreføre det gode samarbeidet vi har hatt i denne saken, og at justisministeren kan bekrefte at hun kommer raskt tilbake til Stortinget med forslag til en ordning, at hun også ser på dette med de etterlatte, og at vi baserer oss på den normale måten å gjøre dette på.

Jørn L. Stang (Frp): Ingen av de 900 nordmenn som satt i japansk krigsfangenskap under annen verdenskrig, har fått noen erstatning, i motsetning til dem som satt i tysk krigsfangenskap. Det har seg slik at Vest-Tyskland betalte omsider 102 mill. kr til Norge i slutten av 1950-åra, og at disse ble videre fordelt av norske myndigheter. Japan har aldri betalt noen form for erstatning. Flere nordmenn har tilbrakt hundrevis av dager i flere fangeleirer under japansk herredømme. Japanske domstoler avviste senest for to år siden krav om en unnskyldning fra den japanske stat og en erstatning på 150 000 kr til hver av dem som var internert under de mest groteske forhold. I hovedsak var det tre grupper personer som satt fengslet, først og fremst sjøfolk, misjonærer og folk i sivile yrker i tillegg til ordinære krigsfanger.

Billighetserstatninger, som den tidligere sosialministeren har signalisert, er ingen god løsning for norske fanger som ble påført umenneskelige lidelser i japansk fangenskap, ei heller vil dette være en verdig ordning for personer som opplevde grusomheter og overgrep under krigen.

På en frihetskonferanse i San Francisco i 1951 gav Norge sammen med en rekke andre nasjoner avkall på alle former for krigserstatning fra japanerne. Det er blitt stilt flere spørsmål om hvorfor man var så ettergivende overfor japanere i motsetning til andre under krigsoppgjørene. Spørsmålene står fortsatt ubesvart av en eller annen merkelig grunn.

For å illustrere fangenes harde opplevelser kan filmen med tittelen «Broen over Kwai» anbefales. Mange nordmenns forhold i leirene var slett ikke bedre enn det som fremstilles i denne filmen. Da man kom i fangenskap, begynte først krigen for å overleve for de fleste av dem som satt i japansk fangenskap. Noen fikk lønn for tiden i fangenskapet, men ingen har fått noe for tort og svie. De fleste i fangenskap var ikke vervede soldater, og har ikke fått noen form for kompensasjon eller øvrige erstatninger. Derfor er det gledelig at en enstemmig komite synes å ville rette opp skjevheten, og at en form for erstatning bør komme. Krigsfangene i japansk fangenskap bør i hvert fall i år 2000 kunne stole på at norske politikere vil gi en eller annen form for erstatning.

Harald T. Nesvik (Frp): Innledningsvis vil jeg få lov til å gi ros til justiskomiteen og saksordføreren for det som har blitt gjort i denne saken. Det ser endelig ut til at vi kan få et gledelig utfall når det gjelder at man nå endelig er villig til å gi en form for kompensasjon til de personene som er blitt utsatt for de grusomhetene de har blitt ved å sitte i japanske fangeleirer under krigen.

Jeg håper at når Regjeringen legger fram en sak om dette temaet, at vi ikke nok en gang får se at norsk etterkrigshistorie får et uheldig utfall for dem som har blitt rammet i bl.a. disse fangeleirene. Jeg håper at når saken kommer tilbake hit, så er det i en slik form at vi virkelig kan si at nå vil vi prøve å rette opp en del i forhold til disse lidelsene. Vi kan aldri reparere de skadene som disse personene er blitt påført, men vi kan i hvert fall ved å gi en kompensasjon og en erstatning si til disse personene: Ja, vi i Stortinget bryr oss også med hensyn til det dere har blitt utsatt for. Ja, vi er villig til å prøve å rette opp en del av det som har skjedd, men dessverre kan vi ikke rette opp noe i forhold til de psykiske skadene dere har fått. Vi kan ikke rette opp noe i forhold til det faktum at barn av personer som satt i japanske fangeleirer, har måttet leve med at foreldre, far eller mor, har hatt store psykiske problemer under hele deres oppvekst, og man har tapt veldig på det. Vi kan heller ikke rette opp noe i forhold til det faktum at gjenlevende ektefelle også har levd sammen med en person som har vært utsatt for disse grusomhetene. Men vi kan i hvert fall si til de personene at vi vil gjøre vårt beste for å gi en viss form for kompensasjon, slik at vi ikke løper vekk fra ansvaret vårt.

Jeg håper at justisministeren ikke går for den enkle løsningen i denne saken og sier at dette er en sak for Billighetserstatningsutvalget. Jeg håper at man virkelig nå gjør et annet grep i denne saken og gir en form for erstatning til den enkelte som har vært utsatt for dette, og også eventuelt til barn av vedkommende, et steg ned på familiestigen, eller til gjenlevende ektefelle. Billighetserstatning er ingen løsning i så henseende, for det gis kun til personer som lever, og vil ikke gå til barn eller til ektefelle. Det er veldig viktig at vi har for oss akkurat dette med hensyn til erstatningen i denne saken. Jeg håper derfor at vi får saken raskt tilbake igjen, at dette nå blir rettet opp, og at det blir gitt en kompensasjon til disse personene som har vært utsatt for slike grusomheter som vi i denne sal ikke kan forestille oss.

Terje Knudsen (Frp): Denne saken viser at dugnadsånden når det gjelder å ha omsorg for andre mennesker, fortsatt er levende. Det må være en lettelse og en glede for de menneskene dette gjelder, at ikke bare får denne saken et meget positivt utfall, men den er også enstemmig. Det har de fortjent.

Fangene har hatt store både fysiske og psykiske lidelser gjennom sitt fangenskap. Dernest har manglende oppfølging og følelsen av å være glemt vært et psykisk tilleggsonde. Ikke minst må det ha vært vanskelig for denne gruppen å ha blitt holdt utenfor i 1959, da Fleischer-utvalgets innstilling førte til at en enstemmig sosialkomite gikk inn for å tilkjenne tysklandsfangene erstatning. Likeledes da en midlertidig lov av 2. august 1946 slo fast at det skulle betales lønn til norske sjømenn i fangenskap som hadde seilt på norske skip, og senere billighetserstatning til sjøfolk som var tatt til fange etter å ha seilt på fremmede lands skip, etter midlertidig lov av 18. juni 1948. Men dette hjalp ikke de to andre kategoriene av fanger, nemlig misjonærer og folk i sivile yrker.

Det er en glede og en lettelse at komiteen nå går inn for at de enkelte fangene blir behandlet mest mulig likt ved at forslaget innebærer at Regjeringen nå skal vurdere forskjellige erstatningsordninger som en kompensasjon for de lidelser norske statsborgere hadde i japansk fangenskap under siste verdenskrig, og som flere andre talere har påpekt.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Hanne Harlem: Jeg ble stilt tre spørsmål av representanten Kleppe som jeg skal forsøke å svare på.

På det første spørsmålet er svaret ja. Vi skal vurdere alternative erstatningsordninger og komme tilbake så raskt vi klarer.

Til det andre spørsmålet: Vi må selvfølgelig vurdere situasjonen for de etterlatte. Når man ser på alternative erstatningsordninger, må spørsmålet om etterlatte av ulik type inngå i vurderingen. Det skal vi ta med oss.

Til det tredje: Det er naturlig å ta utgangspunkt i sammenliknbare ordninger, men selvfølgelig samtidig ta hensyn til det som eventuelt er av ulikheter. Og da er det i hvert fall nærliggende å se på jødebo-oppgjøret, oppgjøret etter tysk fangenskap – som jo var litt annerledes, bl.a. ved at det kom fra den tyske stat – men samtidig også se på hvilke eventuelle konsekvenser utbetalingen av fangenskapslønn og utbetalingene fra Nortraship-fondet bør ha i denne saken.

Med andre ord, vi kommer tilbake til saken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.