Bjørn Hernæs (H) (ordfører for saken): Yrkesskadeforsikringsloven pålegger Forsvaret å yte erstatning til arbeidstagere som faller inn under loven. Som bekjent gjelder den fra 1. januar 1990.

Den forrige justisministeren har opplyst at det bare var et begrenset antall aktuelle personer som deltok i fredsoperasjoner før denne tiden, og at erstatningsordninger for denne gruppen bør kunne ordnes på ex-gratia-grunnlag eller lignende.

Flertallet i justiskomiteen går ut fra at departementet vil ta et initiativ for å få en ordning etter de ordningene som de selv anbefaler.

Flertallet, alle partiene unntatt Fremskrittspartiet, henviser også til St.meld. nr. 38 for 1998-99 Tilpasning av Forsvaret til deltagelse i internasjonale operasjoner – som for øvrig ble behandlet i Stortinget tidligere i dag – og til St.meld. nr. 18 Om Norges deltagelse i internasjonalt politisamarbeid.

Justiskomiteens flertall viser til de store utfordringene disse meldingene legger opp til for hele statsforvaltningen når det gjelder disse spørsmålene, og antar at Regjeringen vil måtte komme tilbake til Stortinget med en vurdering av disse spørsmålene.

På denne bakgrunn og med henvisning til at et tilsvarende forslag er behandlet og avvist av Stortinget for kort tid siden, vil flertallet foreslå at forslaget ikke bifalles.

Vidar Kleppe (Frp): Som saksordfører Hernæs var inne på, har forsvarskomiteen tidligere i dag, under sak nr. 1 om tilpasning av Forsvaret til deltagelse i internasjonale operasjoner, diskutert hvordan vi i framtiden skal rekruttere folk til fredsbevarende operasjoner i FNs tjeneste og til andre oppdrag der norske soldater og norsk personell skal ut.

Men denne saken gjelder dem som allerede har gjort en innsats, som står på bar bakke, og som har vært med i operasjoner før 1990. Det er ikke et fåtall, det er tusenvis av norske menn og kvinner som har bidratt i et slikt viktig arbeid for landet. Og jeg må si at det er et tankekors at ikke alvoret har gått opp for justiskomiteens medlemmer når det gjelder hvilke forhold mange av disse personene har levd under etter at de kom hjem igjen etter endt tjeneste. Flere av dem har sågar tatt sitt eget liv. Flere av dem stanger mot systemet, de når aldri fram på grunn av det regelverket som vi har.

Nobels fredspris ble jo gitt til FNs fredsbevarende styrker i 1988. Det var liksom for å gi et hedersbevis og synliggjøre at det internasjonale samfunnet og Nobelkomiteen satte pris på det arbeidet som ble gjort. Vet presidenten hva som skjedde? Disse personene måtte til og med selv betale for den medalje de fikk.

Etter at denne saken ble tatt opp i Stortinget, har vi fått en rekke henvendelser fra folk som har vært i tjeneste ute for Norge. Og det er ikke enkelttilfeller vi snakker om. Det er hjerteskjærende informasjon vi får av dem som har vært der, som har kommet hjem igjen, og som ikke har møtt forståelse for det de har vært gjennom. Det tar vi i Fremskrittspartiet på alvor, og vi vil på en helt annen måte enn flertallet – for vi har satt oss inn i og virkelig gjort noe med dette – rette opp den uretten som er blitt gjort overfor norske borgere som har kjempet for freden på verdensbasis.

Og hvordan skal rekrutteringen bli i framtida når en i et sivilisert land og i et demokrati som Norge ikke klarer å gjøre opp for den uretten som er blitt gjort mot disse personene fra 1978 – ja enda tidligere – og fram til 1990? Det som har skjedd etter 1990, gir et håp for dem som er i en vanskelig situasjon i dag, men det hjelper ikke dem som har vært i tjeneste, og som var de første som reiste ut. Vi vet at i de operasjonene som Norge har vært med på, er 42 norske menneskeliv gått tapt. Det er menneskeliv som har gått tapt. I tillegg er det de senskadene og de problemene som folk har fått når de har kommet hjem. Jeg må si det er dårlig behandling av folk som har gjort en innsats for Norge.

Statsråd Kosmo så det da han var forsvarsminister. Han hadde en dialog med organisasjonene på en seriøs og skikkelig måte. FN-veteranenes landsforbund hjalp ham til å komme i gang, så de tidligere soldatene fikk et langt bedre samhold og en langt bedre oppbakking enn det de hadde fått før. Men det arbeidet er stoppet opp. Og når det arbeidet er stoppet opp, må vi sette det i gang igjen, og da nytter det ikke å skjule seg bak paragrafer og at regelverket fungerer – i hvert fall etter 1. januar 1990.

På Fremskrittspartiets vegne må jeg i likhet med alle de tusenvis som har tjenestegjort, i likhet med LO, i likhet med alle aktører som har satt seg inn i den situasjonen som norsk personell og norske styrker har levd under i utlandet og ikke har fått den hjelpen de har krav på, si at det er en skuffende innstilling som justiskomiteen kommer med. Vi tar det til etterretning. Vi gir oss ikke. President, vi kommer igjen.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag som er tatt inn i innstillingen.

Presidenten: Vidar Kleppe har tatt opp det forslaget han refererte til.

Jørn L. Stang (Frp): Saksordfører Hernæs" argumentasjon – og for den saks skyld også andres – for å avvise forslaget er for meg helt ubegripelig. Han mener at de forhold som Fremskrittspartiet her tar fram i sitt forslag, er dekket via stortingsmeldinger. Da vil jeg spørre saksordføreren: Hvor eksakt er det dekket? Jeg har ikke funnet noe.

Etter drøye 20 år har de norske FN-soldater pakket sitt utstyr og forlatt Sør-Libanon. Siden april 1978 har Norge på oppdrag av FN opprettholdt et militært nærvær i Sør-Libanon. Hensikten har hele tiden vært å overvåke oppfyllelsen av Sikkerhetsrådets resolusjon 425. Det vil være riktig å hevde at sikkerheten i området de 20 årene det dreier seg om, har vært bedre enn den ville ha vært uten FN-styrkenes nærvær. Men prisen er blitt høy, noe som også norske politikere av i dag må innrømme, skulle man tro. De offisielle tall viser at 21 norske kvinner og menn har mistet livet under tjeneste i Libanon i løpet av disse årene, og mer enn 80 er blitt skadet i større eller mindre grad. I tillegg kommer et antall soldater som har pådratt seg psykiske senskader. Disse soldatene, som man ifølge Forsvarets stressmestringsteam antar utgjør rundt 5 pst. av de totale internasjonale styrkene, vil komme til å slite med sine problemer i fremtiden, det være seg som et personlig problem for den enkelte eller for den saks skyld for dennes familie for øvrig.

Da den norske regjering i 1978 vedtok å stille styrker til disposisjon for en FN-operasjon i Sør-Libanon, var Forsvaret som en novise å regne i slike situasjoner. Det meste måtte læres underveis, og det var neppe til å unngå at enkelte feil ble begått også før 1990. For eksempel manglet de norske offiserene kunnskap om lokale forhold, noe som gav seg utslag i alvorlige episoder i de første årene. Ulike trusler om fare for livet og dertil hørende traumatiske opplevelser i Libanon ødelegger den enkelte soldats liv. På dette området sliter man med å få erstatning for yrkesskade. Dersom man hadde fått knust en arm, ville erstatning blitt utbetalt etter bare få måneder. Men hvis situasjonen er den at en har blitt truet med et ladd våpen mot tinningen, hjemler ikke det noen form for erstatning?

Statens Pensjonskasse nekter personer – soldater – yrkesskadeerstatning ved slike forhold, eller episoder, som her er nevnt. Noen har grunnet spesielle opplevelser utviklet såkalt posttraumatisk stressyndrom og kan faktisk ikke fungere i arbeidslivet. Men loven i dag dekker ikke belastningsskader, og det er dette Fremskrittspartiet vil endre på. Soldater med psykiske skader må ha mulighet til å få erstatning – også dem det gjelder som ikke kom inn under ordningen før 1990. I 1999 dreide det seg om ca. 15 soldater, men det er sikkert noen mørketall her som ikke kommer til overflaten.

Selv om FN-personell må regne med et høyt spenningsnivå, må det være ordninger som dekker psykiske lidelser som er forårsaket av blind vold. Det er beklagelig at ingen andre partier vil innrømme dette forhold.

Per Sandberg (Frp): La meg først få uttrykke en enorm skuffelse over at de andre partiene ikke følger opp i denne saken. Hvis en ser tilbake på den forrige saken som ble behandlet, vil en se at det var stor enighet i komiteen, og alle innså hvor belastende det var for de soldatene som var i japansk fangeleir. Og nå setter en på en måte bare en strek over alle våre – den gangen unge – soldater som fikk belastningsskader i Libanon.

Man kan gjerne prøve å overskygge alvoret i det som lå i å ha FN-tjeneste i Libanon. Jeg tjenestegjorde i 1986, i kontingent 17, og da var det rolige forhold der. Men likevel, også i den kontingenten var det enkelte traumatiske opplevelser for mine kolleger, som bl.a. medførte at de ble sendt hjem på grunn av psykiske skader. Det var også episoder i den perioden, der norske soldater ble drept; de gikk på landminer under patrulje. Det var også episoder den gangen, der soldater mistet sine bein fordi de gikk på landminer under patrulje. Det var også episoder den gangen, der de stod på post og ble pulverisert med salve etter salve fra uromomenter i Sør-Libanon. Og at det ikke er noen flere i Det norske storting som forstår at dette har vært belastende for den ungdommen, for de soldatene, som vi sendte den gangen, og som var pur unge – de ble nedsendt før de hadde avtjent førstegangstjeneste – synes jeg er et paradoks. Det må jeg virkelig få lov til å si. Og det er helt riktig som min kollega Stang sier, at kunnskapen den gangen – i 1978, 1979 og 1980 – om det å sende soldater ut i krig, var lik null.

Jeg vil anbefale dem som stemmer nei her i dag, å reise til Ebel es Saqi, så vil de se minnetavlene med de flotte ordene som er satt opp over norske soldater som har falt i tjeneste i Libanon. Der har de på en måte anerkjent det, men i Det norske storting skal vi altså ikke gjøre det.

Jeg må få lov til å si: Jeg blir skamfull på vegne av det norske parlamentet.

Harald T. Nesvik (Frp): Tidligere i dag har det vært debattert rundt Norge og Norges stilling når det gjelder fredsbevarende operasjoner i utlandet. I den forbindelse la man veldig stor vekt på at Norge skal gi sitt bidrag til de internasjonale operasjonene.

Og jeg er helt enig. Vi skal gjøre det. Men jeg synes også vi må tenke oss litt om i forhold til hvordan vi har behandlet våre tidligere soldater som har vært ute i slik tjeneste. Det er viktig at vi prøver å sette oss litt inn i den situasjonen som møtte disse soldatene som kom ned til Libanon i de første kontingentene. Jeg tror ikke noen i denne salen, kanskje bortsett fra dem som har tjenestegjort i Libanon, kan sette seg inn i hvordan det er å oppleve at kulene hviner rundt hodet på en, hvordan det er å se kompisene gå på landminer og få revet av seg beina, hvordan det er stadig å oppleve det presset at man når som helst kan bli beskutt.

Jeg tror det er veldig viktig at vi tar et oppgjør med oss selv fordi vi egentlig har glemt disse soldatene etter de har kommet tilbake til Norge – for det er faktisk det vi har gjort. Vi har i dag veldig stor fokusering på personer med psykiske lidelser, og endelig har vi begynt å gripe fatt i dette. Da disse soldatene kom tilbake fra Libanon etter de første kontingentene, var det ikke den oppmerksomheten rundt psykiske lidelser som det er i dag. Og vi har faktisk en rekke episoder der vi ser senvirkninger av de opplevelsene man har hatt.

Jeg vil utfordre statsråden. Selv om Stortinget i dag dessverre går til det skritt å stemme ned det løsningsforslaget som Fremskrittspartiet har lagt på bordet, håper jeg likevel at statsråden, når hun kommer tilbake til sitt kontor, vil sette seg inn i disse problemstillingene på en skikkelig måte – for det tror jeg statsråden vil gjøre. Og jeg håper at man i hvert fall vil sette seg godt inn i saken og vurdere om det da kan være andre måter å løse denne problemstillingen på. For det virker for meg som det kanskje ikke nødvendigvis er ansvarsfraskrivelse som skjer i denne salen, men at man kanskje er uenig i selve måten å løse det på. Det respekterer jeg. Men da håper jeg også at flertallet i denne sal, sammen med statsråden, har en alternativ måte å løse dette på, som kan bli forelagt Stortinget, slik at dette kapittelet også kan lukkes for norske fredsbevarende styrker på en skikkelig måte, og vise at vi tar vare på dem som vi sender ut, og som gjør en jobb for Norge, på en skikkelig og oversiktlig måte.

Vidar Kleppe (Frp): Det var en taus forsamling, en veldig taus forsamling.

Medmennesket og representanten Odd Einar Dørum er bak i salen. Jeg hadde ventet at når Venstre ikke har noen representant i komiteen, så hadde han i hvert fall tatt ordet som tidligere justisminister i en slik viktig prinsipiell sak for enkeltindividet og enkeltmennesket. Men der følger ikke Venstre opp det de sier i festtaler.

Høyre og ordfører for saken, Bjørn Hernæs, har ikke redegjort for de utfordringene han har fått i spørsmålene. Hva vil Høyre gjøre overfor disse hederskvinner og -menn som er kommet opp i en vanskelig livssituasjon, som har problemer, og som har gjort en innsats for kongeriket?

Arbeiderpartiet finner det ikke verdt å ta ordet i saken.

Og Kristelig Folkeparti, som skal verne om det gode, de kristne grunnverdiene, og snakker om menneskeverdet – hvilken respekt for menneskeverdet er det Kristelig Folkeparti utviser her overfor disse personene? Ingen. Og det er betegnende for diskusjonen og debatten.

Jeg hadde håpet at enkelte andre i hvert fall kunne strekke sine hender, ikke mot himmelen, men mot presidenten og be om ordet for å redegjøre fra Stortingets talerstol for hvorfor de har det standpunktet de har i saken, og ikke glemme disse personene på den måten som de gjør.

Bjørn Hernæs (H): Jeg føler at den overstrømmende rosen som ble meg til del tidligere i dag, er blitt noe avbleket.

Jeg skal svare representanten Kleppe. Han har oppnådd at jeg er kommet opp på talerstolen. Jeg skal gjøre det på den måten at jeg vil henvise ham til representanten Nesviks innlegg, forut for hans eget, hvor Nesvik sa at han respekterte at andre representanter i denne salen mente at man kunne oppnå det samme med andre metoder enn de groteske overdrivelsene som vi nå hører fra Fremskrittspartiets talere, og som overhodet ikke avspeiler seg i merknadene fra Fremskrittspartiets representanter i innstillingen.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Det er jo nesten ikke til å unngå å la seg provosere til å gå på denne talerstolen ut fra representanten Kleppes selvbestaltede dommerfunksjon over andre representanter og andre partier i denne salen.

Dersom representanten Kleppe hadde tatt seg tid til å lese innstillingen som foreligger, hadde han fått svar på de spørsmålene han stiller, og han hadde ikke trengt å insinuere noe overfor andre kolleger i denne sal.

Presidenten: Vidar Kleppe har hatt ordet to ganger tidligere, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Vidar Kleppe (Frp): Jeg kan forsikre at innstillingen er finlest – på kryss og tvers.

Vi fra Fremskrittspartiet mener at de innspillene som er kommet fra de personene som dette angår, ikke er tatt på alvor. Det er tross alt fra Stortingets talerstol en skal redegjøre for hva de enkelte partier mener. Selv om innstillingen sier noe, så oppfattet jeg ikke at det var vilje i tilstrekkelig grad til å imøtekomme kravet fra Fremskrittspartiet. Men jeg konstaterer nå at representanten og saksordfører Bjørn Hernæs mente at her lå det en løsning. Slik jeg tolker resten av komiteen, som er tause, og det som saksordføreren har sagt, ser jeg fram til en rask behandling av denne saken, slik justisministeren forsikret om i den forrige saken vi behandlet, om de som satt i japansk fangenskap. Så da kan vi alt i alt si oss fornøyd med denne diskusjonen og debatten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.

Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.