Erna Solberg (H): Denne interpellasjonen er stilt til kommunal- og regionalministeren fordi det er flere signaler som tyder på at endringer som er gjort i inntektssystemet for kommunene de siste årene, i sum har gitt oss et system som vi mener har flere svakheter.
For det første gir inntektssystemet for dårlige incentiver til å legge til rette for næringsutvikling. For det andre har endringene svekket istedenfor å styrke distriktskommuner som har utviklet et sterkt næringsliv, og dermed bidratt til å svekke distriktene. For det tredje: I felles arbeidsmarkeder er balansen mellom bostedskommuner og arbeidskommuner blitt alvorlig forrykket.
Fra Høyres side mener vi at inntektssystemet for kommunesektoren må bygge på noen hovedhensyn: for det første at kommunene må likebehandles når det gjelder overføringer i forhold til objektive kriterier, for det andre at inntektssystemet må bygge på positive incentiver til egen økonomisk utvikling, og for det tredje at inntektssystemet må bygge opp under et kommunalt selvstyre.
Da inntektssystemet i 1996 ble justert etter den såkalte Rattsø I-utredningen, ble det fra de fleste partier understreket betydningen av at inntektssystemet burde inneholde bedre incentiver for at kommunene skulle øke sitt eget inntektsgrunnlag, og det ble gjort ved at kommunene skulle sitte igjen med mer av de siste skattekronene enn tidligere.
Problemet med den endringen var at den hadde to effekter. Den ene var den man ønsket, fokuset, nemlig å la minsteinntektskommunene få beholde litt mer av skattekronene. Det var en endring som også Høyre varmt støttet. Den andre siden, den negative siden, av denne endringen, var at man samtidig økte antallet minsteinntektskommuner fra i overkant av 300 til i dag nærmere 397. Det innebar at en rekke kommuner fikk mindre incentiver enn de tidligere hadde hatt, på grunn av denne endringen.
Nå er det altså slik at 10 øre av den siste skattekronen kommunene sitter igjen med, er deres. Da blir også antallet skattekroner til kommunene viktig. Her har stortingsflertallet nesten hvert år siden 1993 bidratt til å redusere skattekronene ved å redusere andelen av skatteinntekter som del av kommunenes inntekter gjennom å redusere kommunenes andel av skattøren. På toppen av dette er kommunenes andel av selskapsskatten overført til staten. Disse tre elementene bidrar til å svekke impulsene for næringsutvikling og impulsene til at en kommune skal kunne øke eget skattegrunnlag og la det være styrende, f.eks. for arealpolitikken.
Et klart tegn på dette har vært at en rekke kommuner i løpet av høsten for dette årets budsjettbehandling har stilt spørsmål ved sine egne utgifter til kemnerkontor. Dette er dokumentert fra en rekke kommuner, bl.a. Kristiansand og Moss, der denne debatten har vært stor. Når ekstra innfordringer av skatter ikke gir kommunene en avkastning som dekker lønnsutgiftene til bemanningen for å få dette til, vil enhver kostnadsbevisst rådmann eller kommunepolitiker være tvilende til om det er der kommunen skal bruke pengene sine.
Andre signaler dukker også opp. Næringsdrivende som ønsker utvidelser av sine bedriftsområder, møter holdninger fra kommunen som tyder på at andre formål enn næringsutvikling prioriteres i arealplanleggingen nå, klart begrunnet med at kommunen ikke får noe direkte igjen for økte inntekter til bedriftene og økt lønnsomhet i dem.
I distriktskommuner som har utviklet et godt næringsliv, og som bl.a. baserer seg på innpendling for å få nok arbeidskraft, har selskapenes skatteinntekter bidratt til at kommunene har kunnet etablere seg også som attraktive bokommuner. Og en del kommuner har innpendling ikke bare fra nabokommunene, men også faktisk fra våre naboland.
I distriktspolitikken har dette vært viktig for å skape stabil arbeidskraft i vekstkraftige regioner. På den måten har man før gjennom endringene i inntektssystemet indirekte støttet de mest levedyktige distriktskommunene og laget buffere mot andre mer sentraliserende krefter som vi har. Det er nå endret. For flertallet er det ikke naturlig at kommuner i områder som bidrar sterkt til hele landets verdiskapning, faktisk sitter igjen med noe mer av inntektene enn andre kommuner gjør. For oss ville det være naturlig. Det ville også skape en underliggende kraft i næringsutviklingen, fordi alle ville sett positivt på å avsette areal.
Det er videre påfallende at ulike næringsvirksomheter skal behandles så ulikt som det gjøres i dag, i forhold til lokalsamfunns avkastning av denne næringsvirksomheten. For det første er det jo sånn at når selskapsskatten er flyttet, er det bare den etterskuddspliktige næringsvirksomheten som er blitt statlig. Det betyr at selskapsformene, hvordan man er organisert i næringsvirksomheten, blir avgjørende for om næringsvirksomhet gir skatteinntekter til kommunen eller ikke.
En rekke kystkommuner opplever nå dette fordi omstruktureringen i fiskeri- og havbruksnæring går fra å være deltakerliknende selskaper til aksjeselskaper. I Austevoll kommune medfører en slik endring tap av skatteinntekter i flermillioners-klassen.
Enda mer påfallende er den forskjellsbehandlingen som stortingsflertallet har gjort av kraftkommuner og kommuner med annen næringsvirksomhet – mange som også drar nytte av felles ressursgrunnlag på samme måte som kraftkommunene. Mens Stortinget nesten samlet har ment at kraftkommunene må få en stabil og stor inntektskilde for den utnyttelsen av naturressurser og næringsvirksomhet som er knyttet til det, er samme tanker knyttet til andre næringer og naturressursutnyttelse, helt borte. Og parallellen til selskapsskatten er helt klar i dette forholdet, for den såkalte naturressursskatten avregnes krone for krone mot den statlige selskapsskatten for kraftselskapene.
Høyre mener at kraftkommunene skal få de inntekter som skatteforliket la grunnlag for i 1996, men vi synes jo egentlig at tankegangen bak at kraftkommunene skal ha en spesiell rett til en del av inntektene, også burde gjelde for andre kommuner med annen næringsstruktur, og burde vært mer fremtredende også i diskusjonen om et inntektssystem.
Det har forbauset meg at dette ikke har trengt igjennom i en del av sentrumspartiene, fordi de har vært svært opptatt av kraftkommunenes inntekter. At statsrådens parti, Arbeiderpartiet, ikke tenker slik, er kanskje ikke så rart med tanke på den ideologiske tradisjonen for både plantenking, sentralisering og omfordeling som partiet har hatt. Partiet har heller ikke hatt noen tradisjon for å ta det kommunale selvstyret på alvor, ei heller for å stimulere det. Sentrumspartiene har nok mer å svare på i denne sammenhengen, siden de var med på omleggingen av selskapsskatten, spesielt Senterpartiet.
I en del vekstkommuner avslår man i dag bedriftsetableringer, fordi nyetablering utløser store både direkte og indirekte utgifter som kommunene ikke føler kan forsvares i forhold til andre presserende oppgaver, spesielt ikke når det ikke skal motsvares av senere inntekter fra de samme bedriftene. Nå vil mange kunne si at det er vel greit nok, og så etablerer de seg i mindre pressede områder andre steder i Norge. Dessverre er ikke det alltid et faktum når vi nå er inne i en langt mer globalisert økonomi. Alternativet er ikke nødvendigvis et sted i Norge. Stedet for bedriftsetablering kan være begrunnet med nærhet til spesielle utdanningstilbud, nærhet til en lokal såkalt cluster, nærheten til kvalifisert arbeidskraft fordi andre bedrifter driver med noenlunde den samme aktiviteten. Alternativet er allerede i dag – og blir det sterkere i fremtiden – etablering i andre land for en rekke type bedrifter, ikke andre steder i Norge. Når vekstområder da avviser bedriftsetablering, som f.eks. enkelte kommuner i Vestfold har måttet gjøre, har det en betydning også for konkurransedyktigheten til Norge.
Vi snakker kanskje for begrenset om fordelingspolitikk når vi diskuterer kommunenes inntektssystem. Hvis vi gjør det, risikerer vi at vi ser bort fra at dette også må være et element i hvordan vi skal oppnå et fremtidsrettet og konkurransedyktig Norge. Etter vår mening er det derfor viktig å jobbe videre med hvordan inntektssystemet bør innrettes for også å ta hensyn til næringsutvikling.
Da denne interpellasjonen først ble stilt, var det til den forrige regjeringen. Nå kommer denne debatten tett opp i fremleggelsen av kommuneøkonomiproposisjonen og vurderingen av oppfølgingen av Rattsø. Vårens proposisjon tror nok ikke jeg likevel vil gi noe endelig nytt inntektssystem for kommunene, det vil nok hele tiden være en endring av dette. Men spørsmålet er hvilken vei de fremtidige endringene skal gå. Mener statsråden at disse problemstillingene som tas opp i interpellasjonen, i det hele tatt er problemstillinger som hun vil arbeide videre med? Og mener hun at mer av lokal verdiskapning bør bli igjen i kommunene, og at inntektssystemet også må vurderes i fremtiden i lys av dette?
Statsråd Sylvia Brustad: I interpellasjonen reiser representanten Solberg spørsmålet om mer av den lokale verdiskapinga bør bli igjen i kommunene. Mitt svar på dette er: Ja, Regjeringa har som ambisjon at kommunene skal få beholde mer av sine egne skatteinntekter.
Hensynet til det lokale selvstyret tilsier at finansieringa av kommunesektoren bør ha en sterk lokal forankring. Regjeringa ser på det som viktig å gi kommunesektoren en mer selvstendig økonomisk stilling gjennom å redusere avhengigheten av statlige overføringer. Lokale skatteinntekter bør utgjøre en vesentlig del av kommunesektorens inntekter. Denne andelen er i dag i overkant av 44 pst. Regjeringa har derfor til hensikt å trappe opp skattens andel av kommunesektorens inntekter, i samsvar med tidligere behandling av dette spørsmålet i Stortinget. Dette rokker likevel ikke ved prinsippet om at vi må ha en omfordeling mellom kommuner for å sikre et likeverdig tjenestetilbud.
Kommunesektoren er et viktig verktøy for å sikre utjevning og fordeling av velferdsgodene. Derfor er det også viktig at kommunene sikres likeverdige muligheter til å løse sine velferdsoppgaver. Det økonomiske inntektssystemet er avgjørende for å sikre dette. Ingen kommuner er like, verken befolkningsmessig, geografisk eller på andre områder. Inntektssystemet skal ivareta den overordnede målsettinga å utjevne slike forskjeller, slik at kommunenes økonomiske forutsetninger for å gi folk velferdstjenester jevnes ut.
Den viktigste årsaken til forskjeller i tjenestetilbud mellom landets kommuner er at de har forskjellig inntektsgrunnlag. I inntektssystemet er det derfor et inntektsutjevnende tilskudd. Hensikten med dette tilskuddet er å jevne ut de store forskjellene i skatteinntekter mellom kommunene. Fra og med i år skjer som kjent inntektsutjevninga mellom kommunene fortløpende gjennom året. Det betyr en rask kompensasjon for kommuner som opplever svikt i skatteinntektene.
Ved behandlinga av Inntektssystemutvalgets andre delutredning vedtok Stortinget å overføre selskapsskatten fra kommunene til staten fra og med 1999. Selskapsskatten var svært ujevnt fordelt mellom kommunene. Statlig selskapsskatt gir mindre forskjeller i skatteinntektene og dermed et mer likeverdig tjenestetilbud mellom kommunene.
Jeg vil også minne om at mange av de store bedriftene her i landet har sitt hovedkontor i Oslo, til tross for at store deler av virksomheten skjer rundt omkring i det ganske land. Med kommunal selskapsskatt kom Oslo som hovedkontorkommune godt ut av dette. Samtidig lå store deler av arbeidsplassene og kostnadene ved å etablere arbeidsplassene rundt omkring i mange distriktskommuner. Den omlegginga som ble gjort med økt personskatt i stedet for selskapsskatt, har ført til at en større del av verdiskapinga blir igjen i de kommunene der den faktisk skjer.
I interpellasjonen hevder representanten Solberg at inntektssystemet for kommunene har små incentiver til at tilrettelegging for næringsutvikling blir en prioritert oppgave i kommunene. Jeg er klar over at det kan være en sammenheng mellom inntektsutjevninga og kommunenes næringspolitiske innsats. Undersøkelser som er utført, tyder imidlertid på at økte kommunale inntekter ikke er det eneste motivet for å legge til rette for næringsutvikling. Kommuner vil ha en klar interesse av å være med på å legge til rette for arbeidsplasser for sine innbyggere.
I en forskningsrapport fra 1994 ble lokalpolitikere spurt om kommunene bør engasjere seg i å utvikle næringsgrunnlaget i kommunen. Her viste det seg, interessant nok, at politikerne i minsteinntektskommunene faktisk var mer positive til dette enn politikerne i de øvrige kommunene. Dette tyder på at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom inntektsutjevning og kommunenes engasjement for næringsutvikling. Jeg ser det allikevel slik at kommunene bør ha igjen noe økonomisk for å føre en aktiv næringspolitikk. Dette er da også en av grunnene til at inntektsutjevninga er utformet slik som den er, med delvis heller enn full utjevning.
I behandlinga av Inntektssystemutvalgets første delutredning vedtok Stortinget å trappe ned graden av inntektsutjevning. Tidligere var det slik at en minsteinntektskommune som fikk inn en ekstra skattekrone, ikke satt igjen med noe ekstra – alt gikk til fellesskapet. Nedtrappinga av kompensasjonsgraden i inntektsutjevninga fra 100 pst. til 90 pst er et virkemiddel for å stimulere kommunene til å styrke sitt lokale skattegrunnlag, bl.a. gjennom å satse på tilrettelegging for næringsutvikling.
Kommunenes næringspolitikk er imidlertid mer enn bare bedriftsrettede tiltak, næringsvennlige reguleringsplaner og utbygging av infrastruktur. Et godt kommunalt tjenestetilbud er en forutsetning for næringsutvikling i kommunene. Kommunenes tjenestetilbud, f.eks. innenfor skole, barnehage og rekreasjon, vil også påvirke tilgangen på kvalifisert arbeidskraft og dermed ha betydning for hvor bedrifter etablerer seg.
Inntektssystemet utjevner forskjeller, slik at kommunene skal kunne gi mest mulig likeverdig tjenestetilbud til sine innbyggere. I tillegg skal inntektssystemet ivareta politiske målsettinger om en livskraftig distriktspolitikk. Distriktskommuner kan dermed tilby et bedre tjenestetilbud enn de ellers kunne ha gjort, og dermed også bli et mer attraktivt lokaliseringssted for næringslivet. Inntektssystemet kan på den måten både ivareta hensynet til et likeverdig tjenestetilbud og gi grunnlag for næringsutvikling i de kommunene som har størst behov for slik utvikling. God fordelingspolitikk kan også være god næringspolitikk!
I interpellasjonen utfordrer representanten Solberg Regjeringa til å endre det kommunale inntektssystemet. Jeg viser her til at Stortinget har bedt om en gjennomgang av inntektssystemet i kommuneøkonomiproposisjonen. Den kommer som kjent den 19. mai.
I den gjennomgangen vil Regjeringa se nærmere på konsekvensene av Rattsø I og II. Jeg har selvfølgelig merket meg at kommunalkomiteen i sin budsjettinnstilling for 2000 peker på at siktemålet med denne gjennomgangen må være å få til en noe jevnere fordeling av kommunesektorens totale inntekter.
Vi står selvfølgelig her overfor en målkonflikt. Mindre inntektsutjevning vil kanskje kunne stimulere til tilrettelegging for næringsutvikling, men det kan også gi større forskjeller i tjenestetilbudet mellom kommunene.
Jeg legger til grunn at hensynet til en rettferdig fordeling av inntektene må tillegges stor vekt. En ambisiøs inntektsutjevning er nødvendig for å gi grunnlag for et likeverdig tjenestetilbud i kommunene. Samtidig bør inntektsutjevninga utformes slik at en aktiv næringspolitikk har betydning for kommunenes inntektsnivå. Kommunene bør også få en større del av sine inntekter som skatteinntekter enn tilfellet er i dag, slik at mer av den lokale verdiskapinga blir igjen i kommunene.
Erna Solberg (H): Jeg er glad for at statsråden i sitt innlegg understreket at man i fremtiden skal sørge for at kommunene får igjen mer av sine egne skatteinntekter. Det forholder seg til ett av de tre tegnene på endringer som er gjort, som jeg mener har bidratt til en negativ utvikling i forhold til det at kommunene i større grad skal kunne leve av sine egne skatteinntekter. Jeg håper også det blir gjennomført i realiteten. Jeg minner om at dette har vært en målsetting helt siden man bl.a. fjernet selskapsskatten, men at flertallet hver høst har gått den andre veien og faktisk utjevnet og redusert skattøren i forhold til det. Målsettingen om 50 pst. i skatteinntekter, som var en målsetting for flertallet - vi hadde ønske om en høyere sats – har man altså gått feil vei i forhold til. Man har gått fra 47 pst. til 44 pst. etter at man fastsatte målsettingen.
Når det gjelder inntektsutjevningen, er jeg enig i at det trengs en basis i alle kommuner for å kunne levere noenlunde likeverdige tjenester. Men man kan tenke seg å utforme inntektsutjevning på helt ulike måter. Man kan bl.a. tenke seg at en inntektsutjevning blir mer asymmetrisk oppover – altså at den ikke er symmetrisk i forhold til kuttet oppover og nedover. Man kan tenke seg at man trekker flere kommuner inn i inntektsutjevningen, men lar flere kommuner også sitte igjen med mer. Jeg synes man skal tenke litt kreativt, for slik som utviklingen er nå, er det ganske store tegn som tyder på at kommunene i større grad, selvfølgelig i en presset økonomi, også nedprioriterer næringsutvikling.
Så er det et annet spørsmål som også er dukket opp i kjølvannet av endringen av selskapsskatten, som jeg så vidt berørte i interpellasjonen, nemlig det faktum at det at det er gjort endringer i selskapsstrukturen, også påvirker endringer når det gjelder hvilke kommuner som på en måte har tapt på reformen av selskapsskatten.
Jeg har et oppfølgingsspørsmål til statsråden: Vil man nå gå gjennom og sikre en evaluering av både de kompensasjonsordningene som blir gjort, og effekten av å fjerne selskapsskatten ute i kommunene – altså hvilken betydning det har hatt for ulike kommuner?
Som tidligere leder av kommunalkomiteen, har statsråden vært klar over, når vi har reist rundt til ulike fylker, at i alle fall halvparten av kommunene har ment at de har tapt mer enn de har fått igjen på reformen. I tillegg til den mer ideologiske motstanden som har vært, mener man altså at man har tapt, til tross for at da den forrige regjeringen la frem hvordan konsekvensene skulle være, var det Oslo, Bærum og Asker som skulle tape, pluss ti distriktskommuner som hadde en spesiell næringsvirksomhet.
Når det gjelder forholdet knyttet til spørsmålet om hovedkontor, synes jeg at flertallet på Stortinget har overdrevet betydningen av det. Finansdepartementet hadde under arbeid, før selskapsskatten ble endret, endringer i konsernbeskatningen som ville gjort at man kanskje kunne fått til en omfordeling av inntektene mellom hovedkontoretableringen og kontorene ute. Dette er komplisert og vanskelig. Dette ble lagt på is. Men man må ikke overse at det går an å gjøre andre endringer og få fordelingen annerledes, og heller opprettholde de positive incentivene.
Statsråd Sylvia Brustad: Jeg viser til det jeg sa i mitt første svar om at vi er innstilt på at kommunene skal få beholde en større andel av sine skatteinntekter enn tilfellet er i dag, og det kommer vi tilbake til i løpet av ikke mange dager.
Når det så gjelder spørsmålet om evaluering av selskapsskatten, er det et klart flertall – som representanten Solberg og jeg kjenner veldig godt til – i dette Stortinget som har gått inn for å gjøre om den. Men vi vurderer selvfølgelig alle sider av de endringer som er gjort i inntektssystemet, også selskapsskatten, når vi nå foretar en gjennomgang av det. Vi vil komme tilbake med konkrete forslag til Stortinget den 19. mai, og jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan være mer detaljert enn det pr. i dag. Men så langt som råd er, kommer vi selvfølgelig tilbake med en gjennomgang av inntektssystemet, og spesielt når det gjelder det som Stortinget har bedt om i forhold til Rattsø. Vi prøver å vurdere så mange sider som overhodet mulig, og vi kommer altså tilbake den 19. mai med noe mer konkret utover det jeg nå har sagt.
Signe Øye (A): Arbeiderpartiet mente det var riktig å legge om selskapsskatten, og mener det fortsatt, fordi det gir en bedre fordeling kommunene imellom. Jeg tror også at selskapsskatten har avdekket hvordan inntektssystemet for kommunene egentlig er, at man her har fått fram ting som man egentlig ikke var klar over. Derfor er det grunn til å se nærmere på dagens system. Det har jo Stortinget bedt om, og jeg regner med at statsråden vil komme tilbake til det i kommuneøkonomiproposisjonen, som kommer snart.
I tillegg har vi innført løpende inntektsutvikling fra nyttår. Det mener Arbeiderpartiet er riktig. Men det er grunn til å se på om systemet er godt nok, slik at kommunene får godt nok incitament til fortsatt å kreve inn tilnærmet 100 pst. av den skatten som blir utskrevet, samt til å kontrollere at grunnlaget er riktigst mulig.
Jeg er redd for at det kan være fristende å slanke skatteetatene i kommunene når kommuneøkonomien er trang og virkningene for kommunene til å få inn mer penger så å si er borte. 99 pst. av utlignet skatt blir innbetalt, og det er bra. Men den siste prosenten utgjør faktisk mellom 2 og 3 milliarder kr, et meget høyt beløp. Å kreve inn den siste prosenten, krever også ekstra stor innsats. Derfor er det rimelig at kommunene også sitter igjen med en større andel.
Jeg har et eksempel fra Moss kommune som konkret viser problemstillingen i denne kommunen. For at Moss kommune skal øke sine inntekter med 400 000 kr, må kommunen kreve inn nesten 14 mill. kr i samlede skatter. For å få til denne økningen vil det gå med tre årsverk, som koster kommunen ca. 1 mill. kr pr. år. Det gir altså kommunen mindre penger totalt. Det viser også at det er staten som er den nest største taperen i denne innkrevingen.
Jeg tok opp dette spørsmålet med den forrige kommunalministeren i fjor høst, men selv om han var åpen for problemstillingen, har det ikke skjedd noe. Derfor setter jeg min lit til at den nye kommunalministeren, som nå også signaliserer at hun vil se på problemene, tar fatt i dem og gjør noe med dem. Det bør være mulig å finne et system som gir de nesten 400 minsteinntektskommunene en bedre gulrot eller en premiering for å satse på kontroll og innkreving av skatt, selv om selskapsskatten er blitt statlig.
Torbjørn Andersen (Frp): Norge har i dag en kommunesektor som er preget av rigide kommunale monopoletater, der konkurranse og privatisering nærmest er helt fraværende. I Norge har man for lengst skjermet all vesentlig kommunal tjenesteproduksjon fra enhver konkurranse. Dette har bidratt sterkt til å skape en nærmest håpløst ineffektiv kommunal sektor.
I mange år har kommunene kunnet kompensere for denne betydelige mangel på effektivitet ved å øke skattene og avgiftene, altså øke kommunenes inntekter på den minst kreative måten. Innenfor dette kommunale monopolsystemet er det blitt utviklet en sterk kultur for å arbeide mot sentrale politikere, for på denne måten å skaffe større og flest mulig passive overføringer fra staten. Kommunene har altså i mindre grad fram til nå måttet se på hvordan kommunene selv kan spare penger, eller aktivt måtte arbeide for å påvirke sine egne inntekter på en positiv måte.
Da stortingsflertallet utrolig nok fratok kommunene selskapsskatten i 1999, falt en av kommunenes aller siste selvstendige muligheter til å kunne påvirke sine egne inntekter på en positiv og samfunnstjenlig måte. Da kommunene ble fratatt skatteinntektene fra bedriftene, falt også kommunenes interesser for å drive aktiv tilrettelegging for næringsetableringer. Enkelte kommuner sier nå utrolig nok nei til bedriftsetableringer, fordi de ser svært små økonomiske fordeler ved å tilrettelegge for næringsvirksomhet etter bortfallet av selskapsskatten. Dette er en uheldig utvikling, og Fremskrittspartiet foreslår da også å gjeninnføre selskapsskatten for kommunene.
Dagens inntektssystem er altså blitt lite motiverende for kommunenes lyst til å tilrettelegge for næringsetableringer, og hele rammefinansieringssystemet virker dessuten passiviserende på det lokalpolitiske engasjement. Inntektssystemet er i tillegg også delvis feilslått i forhold til den innebygde omfordelingsideologien i inntektssystemet. Dagens inntektssystem er utformet med tanke på en økonomisk og tilbudsmessig millimeterrettferdighet i alle kommuner. Men i så måte har man altså ikke lyktes i særlig grad. Inntektene varierer fortsatt enormt, og standarden på tjenestetilbudene varierer tilsvarende. Kommunenes inntektssystem er også sterkt preget av ambisiøse distriktspolitiske prioriteringer. Den sterke distriktspolitiske vektleggingen kan man også si har bidratt til å fastsementere det noen vil kalle en uhensiktsmessig kommunestruktur. Man kan også hevde at utjevningsideologien i dagens inntektssystem for kommunene straffer de foretaksomme kommunene og belønner de vanstyrte kommunene.
Ivar Østberg (KrF): Interpellanten Erna Solberg stiller flere viktige spørsmål, og avslutter med om ikke verdiskaping i større grad bør forbli i kommunene. På det spørsmålet svarte statsråden ja, klart og tydelig. Det er jeg glad for.
Jeg har nettopp besøkt Kvænangen kommune, en liten kommune i Distrikts-Norge hvor de produserer og eksporterer for mellom 150 000 og 200 000 kr pr. hode – hver gammel og hver ung medregnet. Det er klart de burde ha fått lov til å beholde mer av verdiskapingen i Distrikts-Norge.
Rattsø hadde i oppdrag å komme med forslag om et enklere og mer rettferdig inntektssystem. Stortinget har i alt vesentlig gitt sin tilslutning til de mange forslag Rattsø har fremmet. Ett av forslagene fra Rattsø var å gjøre selskapsskatten statlig, slik at den skulle fungere mer rettferdig. Det er altså det stortingsflertallet har sagt ja til: større rettferdighet.
Det er blitt pekt på allerede i debatten at verdier skapt ett sted i landet, kanskje ble beskattet andre steder. Selskapsskatten slik den fungerer nå, ivaretar prinsippet om et mer rettferdig inntektssystem. Staten tilbakefører selskapsskattten til kommunesektoren på en mer rettferdig måte.
Skal vi bo i hele landet, må det være arbeid til folk som skal bo i bygd og by, og i hver kommune. Jeg kjenner ikke igjen den beskrivelsen at det ikke drives næringsutvikling i Kommune-Norge. Kommunene ber ikke først og fremst om å få tilbake noe selskapsskatt. Kommunene ber om aktive redskaper i form av kommunale næringsfond, utvikling av næringshager, et SND som er mer risikovillig, som ønsker å støtte mer etablering og ikke bare bli en storbank.
Interpellanten har pekt på et viktig problem når det gjelder skatteinnkreving. Dette håper jeg vi kommer tilbake til, men jeg håper at holdningen i Kommune-Norge er slik den var i eget fylke, hvor man satte i gang en aksjon mot svart arbeid og fikk inn enorme skatteinntekter på grunn av dette.
Skal vi i dette landet klare våre oppgaver, må vi ikke bare se på hva som tjener den enkelte, men hva som tjener fellesskapet. Jeg er glad for at spørsmålet om økt skatteandel er tatt opp, og støtter det.
Petter Løvik (H): Det er ei svært viktig sak som blir tatt opp her, og vi er midt inne i kjernepunktet av det som trengst for å få til utvikling i heile Noreg, nemleg stimulering og motivering meir enn direkte styring.
Kommunalministeren peikte i si utgreiing om distrikts- og regionalpolitikken på at det ikkje er noka ulempe at ungdom flyttar ut frå store delar av landet. Men det er eit problem at så altfor få flyttar tilbake igjen. No kan ein sjølvsagt diskutere i det uendelege kva som skal til for å få folk til å flytte tilbake, men vi kjem ikkje utanom at arbeidsplassar er heilt sentralt. Så det å stimulere til at det blir skapt nye bedrifter, og at eksisterande får utvikle seg, er ei hovudoppgåve for det offentlege på alle nivå.
Så kan ein sjølvsagt stille spørsmålet: Ja, men kva er rolla til kommunane i dette systemet? Næringsetat er for så vidt viktig i kommunane, men ordførar, rådmann og teknisk etat har langt viktigare funksjonar enn den reine næringsetaten. Eg kjenner ikkje igjen det som representanten Østberg nettopp sa, at det er næringsfond og andre tiltak kommunane spør etter. Då har Østberg i tilfelle snakka med heilt andre kommunar enn det eg har gjort, fordi akkurat det å få behalde ein større del av inntektene og få tilbake selskapsskatten blir både i sentrale område og i den desiderte utkanten framheva som kanskje det viktigaste.
Det er snakk om infrastruktur, det er snakk om planlegging, spesielt arealdisponering, men det er også snakk om ein masse småting når ein skal bygge, det er snakk om tidsperspektiv, saksbehandlingstid, det er snakk om prioritering av midlar, men det er også snakk om prioritering av fokus og prioritering av kva som skal satsast på. Kommunane har ei vesentleg rolle i dette, og her trengst stimulansar.
Statsråden framheva også i si utgreiing tidlegare i dag motivasjonar og holdningar og holdningsskaping overfor enkeltmenneske. Men eg trur vi også må utvide dette til å gjelde kommunane. Vi må få ei fornying av offentleg sektor, sa statsråden. Den fornyinga bør gå i retning av å få ei meir positiv holdning og meir positive handlingar overfor det eksisterande og det ufødde næringslivet.
Det er korrekt som det er sagt, at denne motivasjonen ikkje berre kjem av skatteinntekter. Her er også mange andre ting. Men det er heilt klart at inntektssystemet, bortfall av selskapsskatten, for mange kommunar iallfall blir følt slik at dette fører til svært store ulemper og mindre motivasjon, og den følte ulempa i seg sjølv er eit hinder for utvikling. Så eg har også lyst til å utfordre statsråden heilt på tampen: Bør det gjerast meir for å stimulere kommunane til næringsutvikling? Og kva er det statsråden konkret vil gjere med det?
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet vil sikra alle kommunar ein økonomi som gjev samsvar mellom dei oppgåvene som skal løysast, og dei midlane som er til disposisjon. Vi har i og utanfor regjering år for år sytt for meir midlar til kommunesektoren. Vi har òg gjennom etablering av konsultasjonsordningar med KS sytt for eit grunnlag for felles forståing av oppgåver og midlar, som dagens regjering no har moglegheit til å følgja opp. Det er rammene som er avgjerande for kommunane sine moglegheiter til å ta vare på sine eldre og sine funksjonshemma, gje ungane ein god skole og eit trygt oppvekstmiljø og stimulera til næringsaktivitet og til kultur.
Interpellanten sitt utgangspunkt, å la meir av inntektene bli verande lokalt, er sjølvsagt interessant. Ho nemner spesielt selskapsskatten. Kommunane har i dag ulike føresetnader og svært ulike moglegheiter til eigne inntekter og òg til selskapsskatt. Det er difor utjamning mellom kommunane er så høgt på dagsordenen. Det er for å gje alle kommunar moglegheit til å stimulera til auka aktivitet og til å sikra likeverdige levekår.
Det var uvisse i Senterpartiet omkring omlegginga av selskapsskatten. Vi ser med interesse fram til den varsla gjennomgangen om følgjene som er meld til finanskomiteen, og som kjem i revidert budsjett. Men lat meg understreka: Dei fleste innbyggjarane i dette landet har eit ynske om å arbeida der dei bur, og det er ikkje slik at kommunane ikkje har andre ringverknader av næringsverksemd enn selskapsskatt. Det er tvert imot slik at det er både andre inntekter og engasjement på fritida og elles som har mykje å seia.
Kva er Høgre sine svar til dei av kommunane som har størst behov for lokale incitament, nemleg utkantkommunane, som ikkje har moglegheit verken for fylkeskommunale og statlege arbeidsplassar eller for dei store lokomotiva sentralt? Ja, det har så langt vore reduksjon i rammene, nei til kommunale næringsfond og til og med trugsel om tvangssamanslåing dersom ein ikkje driv effektivt nok. Lat meg òg nemna avsetjing av ein senterpartistatsråd som hadde eit sterkt engasjement for å gje alle kommunane like moglegheiter. No er kommuneøkonomiproposisjonen den fyrste prøvesteinen. Lat oss oppfordra kvarandre til å sjå på rammene og fyrst og fremst dei frie inntektene, og auka dei.
Helge Bjørnsen (SV): Interpellanten Erna Solberg argumenterer for og ønsker å endre inntektssystemet for kommunene. Hun ønsker at kommunene skal få beholde en større del av bedriftsbeskatningen slik at kommunene gis et spesielt incitament for å legge til rette for næringsutvikling. Jeg formoder at hun ønsker et system som gir alle kommunene denne mulighet.
Representanten Solberg vet selvfølgelig at å endre profilen på selskapsbeskatningen krever en ny gjennomgang av helheten i kommunenes inntektssystem. SV vil være med og evaluere disse systemene, men vi vil minne om at inntektssystemet for kommunene basert på Rattsø I og II, foreløpig er utsatt gjennom tilsynelatende varige overgangsordninger. Så langt er det således bare mulig å se fragmentert på dette.
Skattesystemet er og skal være et fordelingsinstrument. Vår oppgave er å sørge for riktig og rettferdig fordeling. SV er ikke uenig i at skattesystemet også skal brukes som et instrument for å oppnå en ønsket utvikling og til å gi nyttige incentiver. Vi ser eksempelvis ikke bort fra at kommunene ved å beholde mer av personbeskatningen gis et incitament til å legge bedre til rette for å skaffe folk bolig til overkommelig pris.
For SV er det særdeles viktig at kommunene sikres en forutsigbar og tilstrekkelig økonomi for å ivareta de oppgaver kommunen er pålagt eller pålegger seg. Slik er det ikke i dag. Og jeg vil minne om at nettopp hensynet til forutsigbarhet har vært sentralt i omleggingen av bedriftsbeskatningen. Denne er sterkt konjunkturpåvirkelig, og som et vesentlig element for å dekke kommunenes driftsutgifter egner den seg dårlig. SV krever av overføringssystemet at brukere av kommunenes tjenester ikke år for år endrer sine forventninger basert på kortsiktige svingninger i næringslivet.
SV vil alltid lytte til de budskap som kommer fra kommunene. I denne saken har flere kommuner fremmet spørsmålet, og jeg må si det forundrer meg litt. Det er jo ikke noe nytt at den kommunale innfordringsmyndighet krever skatter og avgifter kommunen ikke nyter godt av umiddelbart. Trygdeavgifter og arbeidsgiveravgift er eksempler på dette. I tillegg er det slik at forutsetningen for at det ikke skal lønne seg, som det ble sagt, å kreve inn de marginale skatterestansene, er at alle andre faktisk gjør det. Dette vet kommunene. Og det er ikke spesielt nytt og ukjent for kommunene at de faktisk fungerer i et solidarisk kollektivt system. Det mest forunderlige er imidlertid at kommunene skal framstille det å gjøre noe som ikke lønner seg økonomisk, som spesielt utfordrende. Det er jo snarere regelen enn unntaket at kommunal virksomhet har en større utgiftsside enn inntektsside.
Jeg lar meg også forundre over at noen synes å mene at det viktigste element i kommunens næringsarbeid er å få den mer umiddelbare tilgang til noen marginale skattekroner. Det er andre virkninger som er større.
Leif Lund (A): Jeg følte behov for å ta ordet og komme med en liten kommentar til representanten Erna Solberg når hun nå ber om at vi må se på inntektssystemet slik at vi kan tilrettelegge for at næringsutvikling blir en prioritert oppgave i kommunene. Da er det litt kjekt å minne om den politiske hukommelsen. I den forbindelse slo jeg opp i budsjettinnstillingen for i år og Høyres budsjett, og der foreslo jo Høyre å redusere bevilgningene til lokal og regional næringsutvikling. Det synes jeg er litt rart, og et eksempel på litt dårlig politisk hukommelse.
Ellers er jeg glad for det statsråden sa, at hun vil vente til den 19. mai, hvor vi får en bred gjennomgang av inntektssystemet. Jeg håper at den er tilfredsstillende. Jeg håper også at det i kommuneøkonomiproposisjonen kan signaliseres at vi i fremtiden vil nærme oss det som Rattsø I og II har vist til. Vi kjenner jo det som Rattsø I og II sier, og det har faktisk også flertallet i Stortinget vært enige om at vi bør forsøke å gjennomføre. Jeg håper at vi nå kan manne oss opp, i hvert fall en gang i fremtiden, og få til det som Rattsø pekte på.
Jeg er også helt enig med statsråden i det hun sier om selskapsskatten, for det var helt klart at inntektene fra selskapsskatten i hovedsak gikk til Oslo. Og bedriftene som skaffet disse inntektene, lå ikke i Oslo.
Lodve Solholm (Frp): Eg trur heller ikkje Leif Lund har rett når han seier at dei inntektene i hovudsak gjekk til Oslo. Det ein skal vere klar over, er dimensjonen på dette, kor mange små kommunar som var avhengige av den lille skatteinntekta som den lille bedrifta verkeleg la igjen i ein kommune på 1 100, 1 200, 1 300,1 400 eller 1 500 innbyggarar. Det er det vesentlege, og det er det som no blir sakna ute blant kommunepolitikarar, ordførarar og rådmenn, at dei ikkje lenger har den inntekta som dei hadde før.
Det er heller ikkje rett slik som representanten Ivar Østberg seier, at dette blir kompensert. Det blir ikkje det. No har eg reist rundt i mange kommunar i Møre og Romsdal. Ikkje ein kommune kan legge fram rekneskap på at dei har fått kompensert det inntektstapet som dei har fått ved at selskapsskatten blei gjord statleg. Alle ordførarar eg har treft, med unntak av ein, for dei har ikkje selskapsskatt, har sagt, uavhengig av partifarge, at dette var galt. Det verste av alt var at eg opplevde til og med ein bedriftseigar som merka at kommunen slutta å interessere seg for næringsutvikling, fordi det var ikkje noko incitament til å gjere eit arbeid. Dei merka at den kommunale interessa for å halde oppe dei kommunale tenestene til næringslivet i kommunen var sist på prioriteringslista, fordi det ikkje skaffa inntekter i kommunekassa. Då er det eit eller anna som ikkje er slik det skal vere.
Eg får det ikkje til å stemme når statsråden seier at meir av skatteinntektene skal vere igjen i kommunane, og så er det ikkje meir enn eit år sidan ho sat her i salen og var representant og stemte for eit forslag som gjekk ut på å ta dette vekk, ta frå kommunane inntekter som dei hadde. Dette får eg ikkje til å henge saman. Vi har eit uttrykk for slikt, men eg reknar med at det ikkje er parlamentarisk språkbruk, så eg skal ikkje seie det. Men poenget må jo vere: Dersom det skal vere slik at dei kommunane som prøver å ta eit initiativ, skal bli straffa, slik som systemet verkar i dag, mens kommunar som seier ok, det spelar ikkje noka rolle kva vi gjer, for inntektsutjamningssystemet ordnar opp for oss, kvar ligg då incitamentet til å gjere ein innsats sjølv?
Når det gjeld dette med konsernskattlegginga, er ikkje det eit større problem enn at det måtte ein kunne løyse separat, uavhengig av den andre selskapsskatten. Eg må også seie at eg ser fram til den utgreiinga som kjem fredag om 14 dagar, og så får vi sjå kva tiltak vi i fellesskap kan kome fram til.
Erna Solberg (H): I begynnelsen av januar var jeg på et folkemøte på Austevoll hvor samtlige politiske partier på Stortinget var representert, og hvor samtlige partier, med unntak av Arbeiderpartiet, lovde at mer av verdiskapningen skulle få bli i kommunene. Arbeiderpartiets representant var ærlig nok til å si at det var et problem med verdiskapning og fordeling mellom kommuner. Her er det snakk om verdiskapning først og fremst, men det er også snakk om skatteinntekter fra næringsvirksomheten, og ikke bare fra dem som bor i kommunen.
Jeg har med litt forbauselse oppdaget, fordi alle lovde å jobbe videre med dette, at ingen av de stortingsrepresentantene som var til stede på det møtet, har deltatt i denne debatten eller valgt å gå videre med det de da mente, og at representanter for de samme partiene kanskje har ment noe annet her.
Men så gjelder det spørsmålet om hva vi gjorde i statsbudsjettet. Vi mener faktisk at den biten av næringsutviklingen som ligger i statsbudsjettet, ikke funker særlig bra på de punktene vi har gått imot, og vi har argumentert for det i statsbudsjettet. Det vi er opptatt av, er at i arealplanleggingen og i alle andre prioriteringer i kommunene har dette større virkning enn den næringsutviklingen og de tilskuddene som f.eks. de lokale næringsfond har. I tillegg er det slik at de virkemidlene som ligger i statsbudsjettet, dreier seg bare om et begrenset antall kommuner i landet, og mange av de kommunene har, fordi de er næringssvake kommuner, i utgangspunktet egen interesse av å skaffe arbeidsplasser til sine ansatte og stoppe fraflyttingen. Det er alle de andre kommunene som i dag ikke opplever dette som et så akutt problem, eller som f.eks. er i et felles arbeidsmarked hvor en kommune er arbeidskommune for nabokommunene, som på en måte melker systemet ved å være bostedskommuner og ikke tar de ekstrautgiftene som også statsrådene påpekte at etablering av næringsvirksomhet faktisk utløser gjennom f.eks. krav til høyere veistandard, trafikkproblemer, beslaglegging av boarealer, påvirkning av folks rekreasjons- og fritidsmuligheter mange steder, som gjør at dette kanskje nedprioriteres.
Jeg er, som jeg sa, glad for at statsråden sa man skal beholde mer av skatteinntektene i kommunene, men jeg synes likevel at det er behov for å se på en tilbakeføring av deler av selskapsskatten, for jeg tror at vi vil se store negative virkninger på sikt av det vi har gjort. Jeg tror også at det er viktig å se på hvordan inntektsutjevningen er utformet, slik at man kan sitte igjen med en større andel av de siste skattekronene man får. Det er jo et paradoks at det som virkelig lønner seg for en kommune i dag, er å få Røkke til å bosette seg der. Det er derfor det blir en diskusjon mellom Oslo og Molde hvis Røkke kommer tilbake, mens det ikke lenger gir noen direkte skatteinntekter at man har Akers virksomheter plassert i kommunen. Det må jo være et paradoks at de direkte virkningene av Røkkes bosetting blir mye større for kommuneøkonomien enn næringsvirksomheten som faktisk Aker-konsernet driver med. Jeg synes flere burde ta innover seg at dette burde bli mer jevnbyrdig, fordi Aker-konsernet skaper mer båndlegging av arealer og større problemer kanskje for bosettingen enn Røkkes bosetting, uansett hvor stor bolig han måtte velge å bygge.
Statsråd Sylvia Brustad: Først en kommentar til spørsmålet fra representanten Øye, som spurte om kommunene har gode nok incentiver til å kreve inn skatten. Det skal vi se på. Uansett er det slik at kommunene bør kreve inn skatten, men vi skal se på det spørsmålet som representanten Øye tar opp.
Når det så gjelder spørsmålet om selskapsskatten, som stort sett alle har vært inne på, vil jeg advare litt mot å stirre seg blind på at det er spørsmålet om selskapsskatten som på en måte er det ene avgjørende for om det er incentiver eller ikke for kommunene til å drive næringslivsutvikling. Jeg mener at det er mye mer enn spørsmål om det som faktisk er avgjørende for om det er mulig. Dessuten mener jeg, slik flere har sagt, at det at selskapsskatten ble gjort statlig, førte til mer rettferdighet og større muligheter til å tilby et mer likeverdig tjenestetilbud i hele landet. Det synes jeg også er viktig å ha med seg.
Så må jeg si at både Høyre og Fremskrittspartiet kanskje er de to partiene som sterkest har gått inn for at man skal gjennomføre det som ligger i Rattsø-utvalgets innstilling. Hvorfor er da ikke de samme partiene også for at det skal innebære så å si alle Rattsøs elementer, eller iallfall mange av dem? Men det kan vi eventuelt komme tilbake til i debatten senere, i løpet av en måned eller to.
Jeg tror det er mer enn lokale incitamenter som er viktige. Det er veldig mange ting som er avgjørende for om en velger å etablere bedrifter i distriktene. En av de tingene som jeg har signalisert, er at kommunene skal få beholde en større andel av skatteinntektene sine. Da vil jeg også si til representanten Solholm at jeg trodde at Fremskrittspartiet også var opptatt av det. Da skjønner jeg ikke hvorfor representanten Solholm er så veldig indignert over at jeg som representant for denne regjeringen nå sier at vi faktisk har til hensikt å gjøre det. Jeg trodde det var målet som her var det viktigste.
Når det så gjelder inntektssystemet for øvrig, er det ikke slik at den gjennomgangen av det kommer i revidert, slik representanten Meltveit Kleppa sa, men den kommer den 19. mai i kommuneøkonomiproposisjonen. Det er klart at selve rammene for hele kommunesektoren, hvordan vi fordeler de rammene, er svært viktig, også når vi snakker om næringsutvikling og de ulike muligheter til tiltak vi har innenfor det systemet. Det skal vi altså få en gjennomgang av, og jeg kan ikke kommentere det mer her i dag.
Så er jeg helt enig med representanten Bjørnsen i at det er svært viktig at kommunene sikres en mest mulig forutsigbar kommuneøkonomi, slik at de vet hva de har å forholde seg til. Det tror jeg også er viktig når vi prater om arbeidsplasser.
Det er et viktig spørsmål representanten Solberg har tatt opp. Jeg har gitt noen positive signaler, så får vi se hva som kommer ved gjennomgangen av inntektssystemet for øvrig.
Presidenten: Debatten om sak nr. 3 er avsluttet.