Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 10 minutter hver, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten Bastesen 5 minutter hver.

Presidenten vil videre foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikkordskifte etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tom Thoresen (A) (ordfører for sakene nr. 7 og 9): Europarådet feiret i fjor sitt 50-årsjubileum. Siden starten i mai 1949 har Europarådet forblitt et av Europas viktigste instrumenter for først og fremst å fremme menneskerettigheter, men også for å fremme demokratiutvikling, rettsstatsprinsipper, kultur, utdannelse og sosial samhørighet. Det viktigste instrumentet for dette er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og den mulighet enkeltborgerne i medlemslandene har for å innklage overgrep mot denne overfor Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Videre er det et nettverk av viktige konvensjoner, med det sosiale charteret som kanskje det viktigste. Det danner en basis for det en kanskje litt vidløftig kunne kalle politisk kultur i Europa.

Norge var med fra starten av. Derfor er det kanskje særlig interessant for oss å se hvilken utvikling Europarådet har hatt i de senere år. Etter Berlinmurens fall har det ene land etter det andre fra Sentral- og Øst-Europa, fra den tidligere sovjetsfæren i Øst-Europa og fra tidligere republikker i Sovjetunionen som nå er selvstendige nasjoner, søkt seg til Europarådet som medlemsland. Dette er løfterikt fordi det også innebærer en forpliktelse til å opprettholde de demokratiske standarder og de menneskerettighetsstandarder som Europarådet står for.

Men i denne opptaksprosedyren reiser det seg selvfølgelig også noen problemstillinger. Den viktigste er kanskje denne: På den ene side står Europarådet overfor et krav om å opprettholde sine standarder, slik at det ikke skal opereres med doble standardbegreper på disse viktige områdene. På den annen side er det viktig for Vest-Europa å inkludere nye stater, gi dem støtte i sin demokratiutvikling og gi dem støtte i menneskerettighetsbestrebelsene. Derfor oppstår det jevnlig en debatt om når et land er modent for opptak i Europarådet. Det er slik at alle søkerland legger betydelig prestisje i å oppnå dette, og det er også slik at så vel Ministerrådet som Parlamentarikerforsamlingen og Europarådets øvrige organer legger stor vekt på å opprettholde demokratiske standarder og menneskerettighetsstandarder. Men debatten er der, og debatten vil selvfølgelig også være der i fremtiden i forbindelse med nye land som søker opptak, og nå er det Aserbajdsjan og Armenia som er meldt aktuelle i så måte.

Men det at en foretar en avveining mellom hjelp til demokratiutvikling og å opprettholde standarder, betyr at en også må ha en overvåkningsmekanisme som ser til at de nye medlemsland – og for så vidt alle medlemsland – oppfyller de forpliktelsene medlemslandene har påtatt seg. Slike mekanismer er nå utviklet så vel på ministersiden som på parlamentarikersiden, og Regjeringen gir i meldingen uttrykk for at dette legger man stor vekt på og ønsker å styrke.

Det er slik at enkelte konflikter reiser større vanskeligheter enn andre i denne avveiningen. I dagens situasjon er en av de mer krevende utfordringene Europarådet står overfor, hvordan man skal håndtere problemene med russernes krigføring i Tsjetsjenia. Parlamentarikerforsamlingen har her tatt til orde for å bruke relativt sterke virkemidler, f.eks. ved å be regjeringen om å vurdere å bruke artikkel 33 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og altså eventuelt reise sak mot Russland i henhold til denne. Parlamentarikerne har også overfor ministrene fremmet det forslag at om ikke substansielle forbedringer i forbindelse med krigføringen i Tsjetsjenia finner sted raskt, bør en suspensjonsprosedyre settes i gang. Ministerrådet har på sin side lagt betydelig vekt på det potensial som ligger i å ha nære og gode forbindelser med Russland videre og å bygge ut samarbeidet mellom Russland og Europa. Begge deler er viktige tilnærminger til denne problemstillingen. Jeg vil for min del be utenriksministeren kommentere de forslag som er kommet fra Parlamentarikerforsamlingens side, men ganske særlig hvordan den norske regjering ser på hvordan vårt internasjonale engasjement i Europarådet kan sette oss bedre i stand til å påvirke en bedre utvikling i Tsjetsjenia fra Russlands side.

Det fremgår både av meldingen og av komiteens enstemmige innstilling at det er bred enighet i Norge om hva Europarådet er, og ikke minst hva det bør være. Den store nyvinning de senere år er at Menneskerettighetsdomstolen og Menneskerettighetskommisjonen er slått sammen til ett, mer slagkraftig, organ. Det er av stor betydning nettopp i forhold til enkeltborgernes individuelle klagerett. Men det betyr naturligvis også at med den meget sterke utvidelse Europarådet har hatt de senere år, er det ganske mange hundre millioner nye borgere i Europa som har en slik klagerett. Det er derfor viktig at domstolen ressursmessig settes i stand til å behandle klagene uten at etterslepene blir altfor lange. Det vil antakelig, hvis man ikke her blir tilført noe større ressurser, føre til at prestisjen i Europarådets behandling av disse sakene kan svekkes, både hos enkeltborgere og hos myndigheter, ikke minst i de nye medlemsland. Jeg ser derfor med glede at også Regjeringen peker på at det er viktig å gi domstolen tilstrekkelige ressurser til å bedre denne situasjonen.

Til slutt: Det er unektelig slik at når man arbeider i internasjonale organisasjoner, er det av og til en viss distanse, ikke minst i tid, mellom de mål en setter seg og hvordan disse praktisk blir løst. Jeg synes derfor det er særlig gledelig å peke på at Europarådets meget sterke engasjement for å få avskaffet dødsstraffen i alle medlemsland nå er kommet svært langt. Riktignok er det slik at dødsstraff fortsatt henger igjen i lovgivningen i flere land, men det er også slik at de aller fleste medlemsland nå har et moratorium slik at dødsstraffen ikke eksekveres. Her er også naturligvis Regjeringen på linje med det ikke minst Parlamentarikerforsamlingen i Europarådet har uttrykt meget sterkt, og Regjeringen sier i meldingen at den vil videreføre arbeidet med endelig avskaffelse av dødsstraffen i de aktuelle landene, både i multilateral og bilateral sammenheng.

Det er kanskje ikke så veldig ofte en føler at den innsats både norske parlamentarikere og andre gjør i en internasjonal forsamling, får konkrete resultater, men her er vi altså i ferd med å spare noen menneskeliv, og det er ikke noe dårlig resultat bare det.

Jan Simonsen (Frp): Jeg var sannsynligvis ikke den eneste som på slutten av 1980-tallet så på Europarådet som et slags supperåd, hvor det var kjekt å reise for stortingsrepresentanter, men hvor betydningen av arbeidet var relativt liten. Det var sikkert også mange rundt omkring i Europa som stilte seg spørsmålet hvilken verdi det egentlig hadde å opprettholde en parlamentarikerforsamling i Europarådet, når man samtidig sendte medlemmer til Europaparlamentet fra stort sett de samme statene.

Etter Berlinmurens fall i 1989 har imidlertid etter min mening Europarådet fått en fornyet verdi. Det viktigste nå er uten tvil å sikre og fremme demokratiutvikling i Øst-Europa. De tidligere kommuniststatene i Øst-Europa er svært ivrige etter å bli medlemmer, og når de er blitt medlemmer, er de svært ivrige etter å opprettholde sitt medlemskap. Først og fremst fordi disse statene ønsker en tilknytning til og et holdepunkt i Europa, og da blir Europarådet første stopp på veien mot EU og NATO. Har man ikke greid å bli akseptert som medlem i Europarådet, er det selvfølgelig også umulig å komme videre og ta det neste skrittet, som fullverdig medlem av Det europeiske fellesskap. Denne risikoen for ikke å bli medlem av Europarådet, og risikoen for å bli ekskludert hvis man først er blitt medlem, er derfor blitt et viktig pressmiddel for Europarådet til å sikre stabil utvikling av demokratiet og menneskerettighetene i disse statene.

Europarådets parlamentarikerforsamling sender rapportører til stater som søker medlemskap, som samarbeider med de nasjonale myndighetene. Det blir stilt strenge krav til hva som må oppfylles før medlemskapet kan komme i orden. Det blir skrevet rapporter til komiteene, som igjen gir sine anbefalinger til Parlamentarikerforsamlingen. Dessuten har Europarådet en ganske grundig kontrollfunksjon også i ettertid, og det blir grepet inn dersom det oppdages negative tendenser i retning av brudd på menneskerettigheter. Som medlem har jeg også oppdaget at Europarådet har en viktig funksjon som demokratitrening for politikere fra land i det tidligere Øst-Europa. De er ofte blant de ivrigste medlemmene, de lærer seg opp til å samarbeide, og de erverver seg en respekt for andres meninger og holdninger som de tar med seg tilbake til sine nasjonale parlamenter.

Kun på ett område synes jeg kanskje at Europarådet har presset litt vel hardt, og det gjelder fjerning av dødsstraff i medlemsstatene. Dødsstraff er jo et akseptert kriminalpolitisk virkemiddel i USA, og det er sjelden USA blir utsatt for noen nevneverdig kritikk fra norske eller europeiske politikere fordi mange stater der aksepterer dødsstraff. Dødsstraff har også støtte i bortimot 80-90 pst. av befolkningen i de fleste statene i Øst-Europa og har vært praktisert i svært mange land, og hvor befolkningen mener at det er gode grunner for et slikt virkemiddel i land hvor kriminaliteten er langt mer brutal enn i vårt eget land. Derfor skal det egentlig en ganske sterk ryggrad til for politikerne i disse statene for å gå imot folkemeningen, som er så massiv som den er, og ta skritt for å fjerne dødsstraffen. At de likevel har gjort det og har fulgt opp ønskene fra Europarådet, viser en ganske sterk vilje til å følge opp de kravene som stilles for medlemskap. Så selv om man kanskje synes at man blir presset vel hardt, at det går litt vel fort fram, og at man av og til kunne respektere at man trenger litt bedre tid til å foreta de nødvendige lovendringene, er det ingen tvil, og min konklusjon er helt klar: Europarådet i dag er et av våre viktigste redskap til fremme av demokrati i stater som for ikke så veldig mange år siden var diktaturer.

Einar Steensnæs (KrF) (komiteens leder): Som saksordføreren viste til, kan Europarådet nå feire sitt 50-årsjubileum. Europarådet ble opprettet etter annen verdenskrig for å bygge institusjoner som kunne hindre de krigens redsler som vi fikk vitnesbyrd om etter freden i 1945. Den gangen var det 10 medlemsstater som inngikk i en enighet om dette viktige rådet. I jubileumsåret er det 41 medlemsstater, og nye medlemsstater banker på Europarådets dør. Det bekrefter den gledelige utviklingen som vi har i Europa, med en økende oppslutning om de idealer og de verdier som Europarådet bygger sin virksomhet på: menneskerettigheter, demokrati og sosial samhørighet.

Samtidig representerer disse nye medlemsstatene, som i all hovedsak befinner seg i Øst- og Sørøst-Europa, store utfordringer for Europarådet. På den ene siden er rådet nødt til å holde de demokratiske idealene og de demokratiske normene høyt i hevd. På den andre siden er det viktig å kunne bidra til at et gryende demokrati som strever med å feste grepet, får anledning til å være med i et nettverk av demokratiske stater og får den nødvendige hjelp til å bygge opp demokratiske institusjoner og i sterkere grad inkorporere grunnleggende menneskerettigheter i sitt eget lovverk. En vellykket kombinasjon av disse to hensyn krever en sterk innsats fra Europarådets side og en nødvendig avveining. En utglidning f.eks. i oppfølgingen av de kravene som Europarådet stiller til medlemmene i forhold til det en kan kalle de humanitære og demokratiske grunnverdiene som organisasjonen er tuftet på, vil på sikt kunne undergrave den autoritet og legitimitet som Europarådet har i dag. En styrking av de disponib- le kontrollmekanismene i dette viktige samarbeidet er derfor viktig og nødvendig, og jeg har registrert Regjeringens ønske og målsetting om å styrke og være en pådriver i dette viktige arbeidet. Det er jeg glad for.

Når det gjelder Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, hadde den sitt første hele virkeår i fjor, og Europarådet opprettet samtidig stillingen som kommissær for menneskerettigheter. Dette er viktige grep for å styrke realiseringen av grunnleggende rettigheter for alle mennesker i Europa. På samme tid opplever domstolen i Strasbourg store utfordringer på grunn av utilstrekkelige ressurser. Antall saker som innklages for denne domstolen, øker sterkt, og i øyeblikket er etterslepet av ubehandlede saker for domstolen uakseptabelt høyt. Faren for domstolens troverdighet blir med dette svekket, og det er derfor av den største viktighet at Norge bidrar til og understreker behovet for og peker på nødvendigheten av større ressurser til Menneskerettighetsdomstolen.

Jeg vil, i likhet med saksordføreren og representanten Simonsen, få vise til Europarådets viktige rolle når det gjelder arbeidet for å avskaffe dødsstraff i alle medlemslandene. Utviklingen går, som saksordføreren sa, i riktig retning. Ingen dødsdommer ble fullbyrdet innenfor Europarådets medlemsområde i fjor. Dette er en milepæl. Kristelig Folkeparti vil for sin del understreke betydningen av arbeidet for den mest grunnleggende menneskerettigheten, retten til liv, og vi er glad for at både parlamentarikerforsamlingen og Regjeringen forener kreftene for at arbeidet for å avskaffe dødsstraff nå skjer aktivt gjennom Europarådets organer og også i bilaterale sammenhenger.

Europarådet er også sterkt engasjert i arbeidet for politisk stabilitet i hele Europa. For øyeblikket er det Sørøst-Europa som vies mest oppmerksomhet i den sammenheng. I arbeidet rettet mot Balkan samarbeider rådet bl.a. med EU og OSSE. Det ble under den tidligere regjering satt inn store ressurser for å koordinere virksomheten mellom OSSE og Europarådet, og jeg er redd for at den koordineringen fremdeles ikke er fullført. Det er fremdeles en del parallellitet i innsats og i oppgaver som både virker demotiverende og skaper en usikkerhet omkring innsats og ressursbruk, og som det derfor er viktig at en følger opp, for å arbeide rasjonelt i det internasjonale samfunnet og unngå unødig dobbeltarbeid.

Jeg har i denne sammenheng lyst til å ta fram en konkret sak og gjenta det som også har blitt framholdt tidligere fra vår side, det gjelder EUs arbeid med et eget charter for borgernes rettigheter. Det kan ikke vi som står utenfor EU, blande oss særlig inn i, men vi bør i hvert fall unngå at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen får en konkurrent i EU-systemet, slik at ansvaret spres og autoriteten i denne viktige konvensjonen svekkes. Igjen blir det en utfordring å sørge for at overvåkingen og Domstolen i Europarådet fungerer så godt at et mer eller mindre parallelt system som kan utvikles i EU, blir overflødiggjort.

Selv om Europa kan vise til en stor og positiv utvikling demokratisk, folkerettslig og humanitært, så finner vi fremdeles store, viktige oppgaver uløst i vår egen verdensdel. Kristelig Folkeparti ønsker å markere at vi vil være med og understreke betydningen av arbeidet med å implementere bl.a. de verdier som Europarådet står for, i forhold til de nye demokratiene. Norge skal fortsatt spille høyt på banen i Europarådet, og dermed bidra til at organisasjonens kjerneoppgaver, nemlig menneskerettigheter, demokratisk stabilitet, rettsstatens prinsipper, kultur, utdanning og sosial samhørighet, blir med videre i det viktige arbeid med å knytte Europas stater nærmere sammen.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Ved sitt 50-årsjubileum i fjor kunne Europarådet se tilbake på en imponerende innsats for å fremme mellomstatlig samarbeid i Europa. Det er særlig innen kjerneområdene menneskerettigheter, demokrati og rettsstatens prinsipper at Europarådets arbeid har vært banebrytende. 50-årsjubilanten står etter min oppfatning godt rustet til å møte nye utfordringer i årene som kommer.

I 1990-årene har Europarådet, slik flere har vært inne på allerede, spilt en historisk rolle som inngangsport til det europeiske samarbeidet for de nye demokratiene i Sentral- og Øst-Europa. Ved å stille sin kompetanse på kjerneområder til rådighet for de nye medlemslandene, har Europarådet også beredt grunnen for disse landenes inntreden i andre samarbeidsfora, slik som EU og NATO.

Samtidig er det klart at Europarådet står overfor nye utfordringer. Det blir en sentral oppgave for Europarådet i de kommende år å sørge for at Menneskerettsdomstolen i Strasbourg blir tilført tilstrekkelige ressurser til å kunne oppfylle sin rolle som klageinstans for nesten 800 millioner europeiske borgere. Utvidelsen i antall medlemsland har gjort det maktpåliggende å effektivisere domstolsapparatet. Ressurstilførselen til Menneskerettsdomstolen blir en ekstra stor utfordring, da Europarådet for tiden opererer med nullvekst i budsjettet. Europarådets konvensjoner på menneskerettighetsområdet har vært under konstant utvikling siden opprettelsen, og de er dessuten blitt supplert med ikke-rettslige mekanismer.

På Ministerkomiteens 104. møte i Budapest i fjor vedtok man mandatet for Europarådets nye kommissær for menneskerettigheter. MR-kommissæren har allerede vist seg som et nyttig tilskudd for organisasjonen gjennom sin innsats i forbindelse med konflikten i Tsjetsjenia.

Møtet vedtok også Budapest-erklæringen, som trekker opp hovedlinjene for organisasjonens arbeid i årene som kommer. Det legges opp til fem viktige hovedsatsingsområder: menneskerettigheter, demokratisk stabilitet, rettsstatens prinsipper, kultur- og utdanning og sosial samhørighet. Hensikten er videre å oppnå en mest mulig målrettet bruk av Europarådets ressurser og kompetanse.

Jeg vil også minne om Europarådets betydning for norsk samfunnsliv. I vårsesjonen i 1999 ble Ot.prp. nr. 3, Om lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett, vedtatt. Loven innebærer bl.a. at Den europeiske menneskerettskonvensjonen er blitt en integrert del av norsk rett, og at den har forrang ved motstrid til andre lover. Både torturkomiteen og Europarådets ekspertkomite for bekjempelse av rasisme og intoleranse besøkte Norge i 1999. Vi samarbeider nært med begge komiteer, og vil gjøre vårt beste for å følge opp komiteenes anbefalinger.

Domstolen i Strasbourg har avsagt enkelte dommer mot Norge som stort sett omhandler brudd på ytringsfriheten. Disse dommene er juridisk bindende, og vil selvfølgelig bli fulgt opp.

Tom Thoresen spurte om Regjeringens holdning til Parlamentarikerforsamlingens resolusjon om å suspendere Russland fra Europarådet. Her vil jeg vise til at Europarådets ministerkomite behandlet dette og vedtok i begynnelsen av mai et pressekommuniké om Russlands håndtering av konflikten i Tsjetsjenia. Kommunikeet var et konsensusdokument, og var derfor betydelig svakere i sin kritikk av den russiske krigføring enn det de fleste av medlemslandene, herunder Norge, gav uttrykk for i sine innlegg. Det er imidlertid uaktuelt å ekskludere Russland fra Europarådet, slik Parlamentarikerforsamlingen har tatt til orde for. Det store flertall av Europarådets medlemsland anser at muligheten for å påvirke russiske myndigheter i positiv retning er større innenfor enn utenfor organisasjonen.

Etter presidentvalget i Russland har det kommet positive signaler om større vilje til en stø kurs mot en fullt utbygd rettsstat og deltakelse i den globale økonomien. Toppmøtet mellom Putin og Clinton var dessuten preget av vilje til pragmatisk samarbeid. Russland har også sagt seg villig til å la OSSE gjenåpne sitt kontor i Zsnamenskoje i Tsjetsjenia. Med dette som bakgrunn kan jeg ikke med min beste vilje se at det er noen god vei å prøve å isolere Russland og frata Russland deltakelsen i Europarådet.

Europarådet er en av flere organisasjoner som arbeider for menneskerettigheter, demokrati og samarbeid i Europa. Regjeringen legger stor vekt på å sikre en bredest mulig koordinering av Europarådets innsats med det arbeidet som gjøres i regi av andre organisasjoner, som f.eks EU, OSSE og FN. Bare på den måten kan vi sikre et stabilt, fredelig og demokratisk Europa.

Representanten Simonsen sa at mange på slutten av 1980-tallet stilte spørsmålet om Europarådet var et supperåd. Nå, understreket han, ser vi at Europarådet har en viktig funksjon. Jeg tror dette viser at man ikke skal være for populistisk eller tidsbestemt i sitt syn på internasjonalt samarbeid og internasjonale organisasjoner. Det kommer alltid en dag da vi har behov for internasjonale organisasjoner, det har ikke minst Europarådets virksomhet vist.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 7, 8 og 9.