Presidenten: Etter ønske fra samferdselskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ellen Gjerpe Hansen (H) (ordfører for saken): I St.prp. nr. 66 for 1999-2000 foreslår Regjeringen å delprivatisere og børsintrodusere Telenor. Dette er en oppfølging av forliket om statsbudsjettet for 1999 mellom Høyre, Fremskrittspartiet og sentrumspartiene, der delprivatisering og børsintrodusering av Telenor var et av avtalepunktene. Regjeringen legger opp til at børsintroduksjonen skal finne sted høsten 2000 og senest innen utgangen av 2001.

En samlet komite, med unntak av SV, går inn for å delprivatisere og børsnotere Telenor. Det er gledelig at det er så bred politisk enighet i en så viktig sak. Ved børsintroduksjonen foreslår Regjeringen å redusere statens eierandel med 15-25 pst. gjennom en kombinasjon av kapitalutviding, emisjon, og salg av statens aksjer. Det blir foreslått at aksjekapitalen i Telenor skal utvides med inntil 50 pst. av verdien av aksjene som staten selger ved børsintroduksjonen, men aksjekapitalen skal maksimalt økes med 25 milliarder kr.

Komiteens flertall, Arbeiderpartiet og Høyre, går imot Regjeringens forslag om at Stortinget skal ta stilling til forholdet mellom salg av statens aksjer og emisjon når staten skal redusere sin eierandel i Telenor. Høyre mener det er styrets og Regjeringens oppgave ut fra forretningsmessige hensyn å vurdere hvilke behov selskapet har for emisjon, og at det ikke er Stortingets oppgave å ta stilling til omfanget av emisjoner i Telenor. Det må være Telenors strategier og investeringsplaner som avgjør omfanget av emisjoner. Høyre går imot at staten skal delta i fremtidige emisjoner i Telenor.

Arbeiderpartiet og sentrumspartiene gir Regjeringen fullmakt til videre reduksjon av statens eierandel i Telenor AS gjennom en kombinasjon av emisjon og salg av statens aksjer, men forutsetter at statens eierandel ikke kommer under 51 pst.

Telebransjen gjennomgår store strukturelle endringer ved globalisering av markedene og konvergens på teknologisiden. Det kan derfor bli nødvendig for Telenor å inngå fusjoner og strategiske allianser med krysseierskap. Å opprettholde krav om en statlig eierandel på 51 pst. kan avskjære Telenor fra denne type samarbeid.

Store deler av Telenors virksomhet befinner seg utenlands og er eksponert for betydelig risiko. Å opprettholde en høy statlig eierandel medfører at man eksponerer store statlige verdier for betydelig risiko, noe som ikke er tilrådelig. Høyre mener derfor at staten på sikt skal selge seg helt ut av Telenor.

Regjeringen foreslår i proposisjonen å gi småsparere preferanse ved tildelingen av aksjer, men går imot å gi rabatter til tross for at det i proposisjonen heter:

«Det blir peika på at monaleg interesse frå småspararar, spesielt tidleg i teikningsperioden, vil kunne virke positivt inn på etterspørselen frå institusjonane. Rabattar eller liknande til småspararar kan tenkjast brukt slik at dei vil virke positivt inn på dei samla salsinntektene til staten.»

I disse dager foretar den tyske stat en reduksjon av den statlige eierandelen i Deutsche Telecom. I den sammenheng får norske småsparere tilbud om rabatterte aksjer i Deutsche Telecom. Følger Stortinget Regjeringens anbefaling i denne saken, vil norske småsparere kunne få rabatterte aksjer i den tyske stats teleselskap, men ikke i den norske stats – og det er urimelig. Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre går på denne bakgrunn inn for å gi småsparerne rabatt for å stimulere til at flest mulig kjøper aksjer i selskapet.

Det forutsettes at en rabattordning skal inneholde rabatt på kjøpskurs og bonusaksjer, tildelt i forhold til bindingstid, slik at den samlede rabatt er på linje med rabattordninger som andre teleselskap i Europa tilbyr. Jeg har forhåpninger om at Fremskrittspartiet vil gi sin subsidiære støtte til dette forslaget, slik at det kan oppnå flertall i denne sal.

Alle partiene, med unntak av SV, støtter forslaget om å gi småsparerne preferanse ved børsintroduksjonen og ser det som positivt at flest mulig av landets innbyggere får anledning til å bli aksjonærer i Telenor. Et flertall i komiteen forutsetter at Telenor skal ha en avkastning på linje med andre europeiske teleselskaper.

Alle partier, utenom SV, mener at Stortingets krav om at Telenor skal ha en egenkapital på 42,5 pst. kan frafalles. Det skal være styret i selskapet som ut fra forretningsmessige vurderinger fastlegger selskapets egenkapital.

Alle partiene, med unntak av SV, er også enige om at forvaltningen av det statlige eierskapet i Telenor skal overføres fra Samferdselsdepartementet til Næringsdepartementet etter børsintroduksjonen. I dag er lokalisering av det statlige eierskapet i Telenor i strid med EU-direktiver, ettersom det ikke er tillatt at samme departement skal utøve både regulatørrolle og eierrolle.

Ved at Telenor har vært et heleid, statlig aksjeselskap har eiernes utbyttepolitikk vært lite forutsigbar. Utbytte har tidvis vært bestemt ut fra salderingsbehov i statsbudsjettene og har i mindre grad tatt hensyn til selskapets kapitalbehov for å få en bedre verdiskaping. Ved at selskapet nå blir børsnotert, vil selskapet få en mer forutsigbar utbyttepolitikk, basert på forretningsmessige vurderinger.

Jeg vil understreke at en privatisering av Telenor ikke medfører endringer i selskapets konsesjon og leveringsforpliktelser.

Avslutningsvis må jeg innrømme at dette er en stor dag for Høyre. En privatisering av Telenor er noe vi har kjempet for lenge, og i dag fatter vi altså vedtaket.

Det er etter Høyres oppfatning mange fordeler ved å slippe privat kapital inn i Telenor. Statens eierandel i norsk næringsliv har det siste tiåret vært økende. Det er bekymringsfullt ut fra flere hensyn. En mangfoldig eierstruktur, hvor eierskapet er fordelt på flere hender, vil bidra til maktspredning. For Høyre er målet om spredt eierskap viktig for å forhindre maktkonsentrasjon. Å la norske bedrifter og privatpersoner få muligheter til å kjøpe aksjer i Telenor vil bidra til en slik maktspredning. Dette vil bidra til å styrke norsk privat eierskap.

Ved å delprivatisere Telenor og børsnotere selskapet vil man til enhver tid få markedsbasert verdifastsettelse av selskapet. Utviklingen i markedsverdi vil være et viktig styringssignal, gi tilbakemelding til selskapets ledelse og bidra til å sikre at det blir lagt tilstrekkelig vekt på forretningsmessig drift.

Staten har som eier liten industriell kompetanse. Telenor har behov for aktive og langsiktige eiere som kan tilføre bedriften kunnskap, kompetanse, markedsadgang og nettverk. Private eiere kan tilføre selskapet denne type kompetanse, og med børsnotering av Telenor vil selskapet få tilgang til det ordinære egenkapitalmarkedet på linje med andre børsnoterte selskaper.

Jeg vil fremme mindretallsforslag nr. 1, på vegne av Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre. Jeg vil også fremme mindretallsforslag nr. 4, fra Høyre. Når vi da kommer til voteringen, vil Høyre, dersom Høyres forslag nr. 4 mot formodning skulle falle, støtte punkt 2 i innstillingen. Jeg vil anmode presidenten om at det under voteringen gjøres oppmerksom på at også Høyre, etter at forslag nr. 4 eventuelt er falt, vil støtte innstillingens punkt 2.

Presidenten: Ellen Gjerpe Hansen har tatt opp de forslag hun selv refererte til.

Gard Folkvord (A): Siden det norske telegrafverket ble etablert i 1855, har Stortinget mange ganger behandlet viktige telesaker. Dagen i dag er så visst intet unntak. I kveld vedtar Stortinget at Telenor skal børsnoteres og at staten gradvis vil redusere sin eierandel i selskapet mot en nedre grense på 51 pst. Det skrives telehistorie i Norge.

Før telemonopolet ble opphevet, hadde Televerket, og etter hvert Telenor, ansvaret for å bringe teletjenester ut til hele landet. For å gjøre summetonen tilgjengelig for alle måtte betydelig infrastruktur bygges ut. Etter at monopolet ble avviklet har Telenor i samarbeid med andre aktører i telemarkedet fortsatt denne utbyggingen, da særlig for mobile tjenester. Snart kommer UMTS, og også her legges det opp til høy dekningsgrad.

Norsk telepolitikk har vært en suksess. I dag er det norske telemarkedet preget av lave tjenestepriser, høy dekningsgrad, virksom konkurranse og dynamiske og lønnsomme operatører. I vårt vesle land har vi greid å forene disse tilsynelatende motstridende hensyn på en måte som andre land med interesse studerer. Den telepolitikk Stortinget har meislet ut, har resultert i et samordnet nasjonalt telemarked der Telenor og etter hvert andre operatører har kunnet drive lønnsomt. Telenor har dermed hatt rollen som statens fremste telepolitiske virkemiddel.

Norge er et teleland i fremste rekke, men denne posisjonen må forsvares nær sagt hver eneste dag. Om vi greier dette, vil også være avhengig av om Telenor makter å hevde seg som aktør i den internasjonale telekommunikasjonsverdenen. Få områder er så raskt og så sterkt i endring som nettopp dette markedet. Ulike teknologier og systemer for informasjon og kommunikasjon, som IT, tele og media smelter sammen. Denne såkalte konvergensutviklingen er et viktig grunnlag for ny produkt- og tjenesteutvikling og fører til at markeder og virksomhet går over i andre strukturer. For eksempel har de fleste europeiske land delprivatisert og børsnotert sine statlige telekommunikasjonsselskap. For å stå best mulig rustet i konkurransen har selskapene behov for kapital. Vi kunne også ha valgt å videreføre Telenor som et heleid statlig selskap. I stedet for at Telenor hadde hentet inn denne nødvendige kapitalen i aksjemarkedet, hadde staten måttet bla opp et ukjent antall milliarder, og da sannsynligvis fra oljefondet.

Dette fortoner seg som både en dårlig løsning og politisk urealistisk. Ethvert større norsk kommersielt selskap som opererer i det globale markedet, må være tilpasningsdyktig, ta beslutninger og kunne skaffe seg kapital raskt. Da er det en klar fordel at eierstrukturen er noenlunde lik konkurrentenes. Derfor dreier børsnoteringen av Telenor seg om selskapets muligheter for å lykkes som et internasjonalt telekomselskap. Børsnoteringen er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv.

Men Telenor vil også være tjent med at staten opprettholder en strategisk eierposisjon, slik komiteen forutsetter. Dette vil medvirke til stabilitet på eiersiden og bl.a. hindre at selskapet blir kjøpt opp og kontrollert av utenlandske eierinteresser. Vi må ikke miste muligheten for å videreutvikle et sterkt telekom-miljø i Norge, et miljø der Telenor fortsatt vil være en grunnpilar.

Det er ikke første gang Telenor gjennomlever store endringer. Da Stortinget endret selskapsformen fra forvaltningsbedrift til aksjeselskap, og da konkurransen ble innført i det norske telemarkedet, var flere talere både kritiske og pessimistiske. I dag ser vi at de tok feil. Disse endringene var nødvendige, og de har utvilsomt styrket selskapet og gjort det mer robust. Mye av æren for dette har de ansatte i Telenor som har gjennomlevd tøffe omstillingsprosesser. Det er ikke vanskelig å forstå at kompetansebedriften Telenors største aktivum er selskapets egne ansatte. Den samfunnsmessige styringen av Telenor skjer i dag gjennom generelle tele- og konkurransepolitiske virkemidler. Dette vil fortsette selv om private kommer inn på eiersiden i Telenor.

Ved siden av børsnoteringen er spørsmålet om det skal innføres rabatt på de Telenor-aksjer som legges ut for salg, et viktig poeng. Dette går Arbeiderpartiet imot. Det er grunn til å tro at de som vil kjøpe de største aksjepostene i Telenor, ikke har behov for å stimuleres med rabattordninger. Videre kan ordningen med aksjerabatter skape forventninger om at slike ordninger vil bli etablert i eventuelle fremtidige reduksjoner av statens eierandel i andre selskaper.

Den siste utviklingen på verdens teknologiaksjebørser har også vist oss at denne delen av aksjemarkedet er utsatt for store svingninger. Når flertallet nå likevel åpner for aksjerabatter, er det grunn til å merke seg at det vedtas klare begrensninger i ordningen som vil hindre at selve rabatten kan tas ut som en kortsiktig spekulativ gevinst.

Som jeg tidligere har nevnt, skjer det store endringer nesten fra dag til dag i telekom-markedet. Oppkjøp og salg gir færre og større operatører. Strategiske beslutninger må ofte tas raskt. Det er derfor vanskelig for Stortinget å ha konkrete oppfatninger om fordelingen mellom emisjon og nedsalg når statens eierandel i Telenor skal reduseres. I tillegg er det uhensiktsmessig at Stortinget vedtar et tak på hvor mye kapital som skal tilføres selskapet. Dette er forretningsmessige forhold som løpende må vurderes av Telenor og Samferdselsdepartementet. Derfor får Regjeringen på dette området utvidet sin fullmakt i forhold til det den ber om i proposisjonen.

Alt tyder på at Telenor i dag er Norges mest verdifulle kommersielle selskap. Skal vi bevare de verdiene vi har bygd opp i Telenor, må vi sørge for at selskapet er konkurransedyktig også ut over det norske telemarkedet. Liten vekst eller nullvekst for Telenor vil i realiteten innebære stagnasjon og markedsmessig tilbakegang. Faren for kompetanseflukt vil øke, og selskapet vil risikere å havne i en vond sirkel med mindre forretningsmessig og finansiell handlefrihet. Skjer dette, er vi alle tapere.

Stortinget har tidligere gitt Telenor anerkjennelse for at selskapet gjennom sin dominerende rolle har bidratt til å skape likeverdige tilbud på teletjenester over hele landet. Dette er fortsatt et meget sentralt poeng i dagens telepolitikk, og jeg vil benytte anledningen i kveld til å understreke nettopp dette.

Den første telesaken vi har kjennskap til at Stortinget behandlet, var i 1854. Den gang skulle det bevilges penger til anlegg for bygging av telegraflinje fra svenskegrensen via Christiania til Mandal – den gang helt sikkert et stort løft. Nå skal Telenor bygge infrastruktur og tilby tjenester med hele verden som utbyggingsområde. Vi bør ønske selskapet lykke til videre på ferden.

Christopher Stensaker (Frp): Fremskrittspartiet viser til avtalen om statsbudsjettet for 1999 der Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre ble enige om å delprivatisere og børsintrodusere Telenor, og vi er tilfreds med at dette nå er forestående.

Etter Fremskrittspartiets mening må Telenor gis fullmakt til en nyemisjon av aksjer til private uten statlig deltakelse med nytegning, samt børsnotering av selskapet i samsvar med de retningslinjer som Fremskrittspartiet trekker opp i sine merknader. Selskapet må også selv bestemme sin fremdriftsplan basert på sine forretningsmessige vurderinger.

Et nasjonalt eierskap vil etter Fremskrittspartiets mening ikke i seg selv nødvendiggjøre en statlig eierandel på 51 pst., og er ingen garanti for en fornuftig og god forretningsmessig styring av selskapet. Fremskrittspartiet vil peke på at det som eventuelt kan være av verdi for det norske samfunn, er å bevare hovedkontoret i Norge samt å ha innflytelse over de viktigste utviklingsprosjektene. Telenor er nå en meget viktig teknologisk og industriell motor i det norske samfunn som kan danne basis for videre næringsutvikling med basis i Norge. For å sikre dette går Fremskrittspartiet inn for at det etableres en såkalt gylden aksje på statens hånd som gis veto når det gjelder endringer i selskapets vedtekter, som et alternativ til 51 pst. statlig eierandel.

Etter børsnotering og delprivatisering mener Fremskrittspartiet at det må være selskapets ledelse og styre som på en normal måte i forhold til sine aksjonærer styrer selskapets virksomhet og vurderer hvilken kapitalstruktur og utbyttepolitikk og hvilket lønnsomhetskrav som bør danne grunnlag for den langsiktige verdiskapning og forretningsutvikling. Fremskrittspartiet vil overlate til aksjonærene på generalforsamlingen å ta stilling til slike spørsmål, og mener politiske organer som Stortinget og Regjeringen ikke bør fremføre noen synspunkter på disse områder. Dette standpunktet må ses i sammenheng med at Fremskrittspartiet en stund etter børsnotering og delprivatisering vil gå inn for at de gjenværende statlig eide aksjene overføres til et omorganisert og utvidet folketrygdfond knyttet opp til folketrygdens langsiktige pensjonsforpliktelser, og at dette fondet deretter vil forvalte de rettigheter disse aksjer medfører. Dette vil sikre at selskapet får en profesjonell og forretningsmessig styring og at det vil bli ført en forsvarlig utbyttepolitikk i motsetning til det som skjer ved politisk styring.

Fremskrittspartiet vil at Telenors styre og ledelse skal stå for organisering, tilrettelegging og gjennomføring av en nyemisjon av aksjer, slik det er vanlig for børsnoterte selskaper som vil øke sin aksjekapital. Dette inkluderer fastsettelse av pålydende og emisjonskursen, samt rabattordninger i henhold til at det skal gis rabatt for ansatte og småsparere. Fremskrittspartiet vil imidlertid foreslå at dette skal skje innenfor en fordeling av eierandelene etter gjennomføringen som ser slik ut:

• statlig eierandel 55 pst.

• friaksjer til befolkningen 10 pst.

• solgte aksjer 35 pst.

Utdeling av aksjer til de reelle eiere i dag, nemlig den norske befolkning, må skje på basis av norsk statsborgerskap og registrering i Folkeregisteret på datoen for nyemisjonen. Inntekten ved salget av de 35 pst. tilfaller som normalt ved en aksjeemisjon selskapets egenkapital. Det forutsettes for øvrig at staten ikke deltar ved nyemisjonen.

Når det gjelder gjeldsgrad og soliditet, mener Fremskrittspartiet at selskapets ledelse og styre selv må fastsette dette, da denne fastsettelsen vil få betydning for selskapets strategi. Også i spørsmålet om å børsnotere deler av konsernet mener Fremskrittspartiet at selskapet må stå fritt til å bestemme om det er ønskelig med strategiske partnere i forbindelse med eller etter børsnotering og delprivatisering. For øvrig slutter Fremskrittspartiets seg til at det etableres en aksjeordning for de ansatte i forbindelse med delprivatisering og børsnotering samt et moderat og fornuftig opsjonsprogram særlig for nøkkelpersonell, men mener det er styret og ledelsen som avgjør slike spørsmål.

Når det gjelder delprivatisering og børsnotering, må det være selskapets ledelse og styre som bør stå for arbeidet, og de bør stå fritt når det gjelder organiseringen av aksjesalget. Selskapet bør også avgjøre alle spørsmål om markedsføring og stimulanser for småsparere.

Fremskrittspartiet er enig i at statens aksjer ved delprivatisering og børsnotering overføres til Nærings- og handelsdepartementet før det etter en relativt kort stund skal overføres til et omorganisert og utvidet folketrygdfond. Når Samferdselsdepartementet fremdeles skal stå for utformingen av den statlige telepolitikk og derved regulatørrollen, bør imidlertid Arbeids- og administrasjonsdepartementet fortsatt stå som klageorgan i konkurransesaker i telesektoren for å unngå rolleblanding.

Det bør være styret i Telenor som fastlegger sin forretningsstrategi med forslag til selskapets organer etter at børsnotering og delprivatisering er gjennomført på lik linje med andre børsnoterte selskaper. Fremskrittspartiet vil ikke at staten skal skyte inn noe mer kapital i selskapet før børsintroduksjon, men viser til sine forslag om at selskapet selv skal disponere hele inntekten ved salget av 35 pst. av selskapets nåværende verdi.

Fremskrittspartiet tar Regjeringens orientering om markedsutviklingen på teleområdet til orientering, men ser ingen betydning av denne for den foreliggende saks hovedspørsmål, nemlig børsnotering og delprivatisering av selskapet, og mener at det ikke vil ha noen særlige administrative eller økonomiske konsekvenser for staten dersom delprivatisering og børsnotering overlates til selskapet selv. Selskapets nye selskapsstruktur bør bestemmes av selskapets organer, etter forslag fra styret, og jeg ser ingen grunn til å fremsette synspunkter på dette.

For øvrig opplever man en rivende utvikling i telesektoren over hele verden, med stadig nye og bedre tjenester til lavere priser for næringsliv og private. I en slik situasjon er det viktig at flere eiere kommer inn i Telenor slik at man får en spredning av den risiko som er knyttet til de store investeringer og utfordringer som Telenor står overfor. Derfor er det gledelig at Telenor nå har gått inn som hovedeier i det danske mobiltelefonselskapet Sonofon. Den videre utvikling i Norge avhenger ikke minst av en fornuftig utbygging av og optimal utnyttelse av de meget omfattende bredbånds aksessnett som er utbygd eller er under oppbygging eller oppgradering i Norge. Muligheten for å bruke disse blir ofte oversett i debatten om telekommunikasjon.

De brukereide bredbåndsnettene omfatter i dag ca. 800 000 tilkoblinger, dvs. henimot 40 pst. av husstandene i Norge i alle landsdeler. Disse omfatter både borettslag, velforeninger, sameier osv., og et stadig økende antall enkelthusstander der teleforskriftenes krav til signalsikkerhet nå innebærer at de kobles sammen i en såkalt stjernestruktur. En raskere og mer fleksibel utvikling av aksessnettet og konkurrerende leveranser på disse kan oppnås ved at aksessnettvirksomheten i Telenor organiseres i et eget selskap, slik mange områder av aktivitet i Telenor allerede er organisert. Det vil på den ene side bidra til mer oversiktlige forhold for aktørene, hindre uklarheter i prising, organisasjon osv., og gjøre det mulig for Telenors sentrale nettvirksomhet å utnytte eksisterende brukereide bredbånds aksessnett uten å bygge parallelle nett der slike finnes. Det ville øke mulighetene for ressurser til å bygge slike nett i områder der de mangler. Dette ville bidra til å etablere hensiktsmessige lokale grensesnitt mellom Telenor og brukeres aksessnett i bedrifter og boliger, som øker mulighetene for konkurranse også fra andre stamnettleverandører. Et samarbeid med ulike eiergrupper i et slikt selskap vil være hensiktsmessig for utbygging og konkurranse på dette felt. Det vises for øvrig til at ifølge Post- og teletilsynet er bare ca.10 pst. av kobbernettet i dag egnet til bredbånd.

Jeg vil for øvrig vise til våre merknader i saken, og fremmer herved vårt forslag som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Christopher Stensaker har tatt opp det forslaget han refererte til.

Rigmor Kofoed-Larsen (KrF): Det er en interessant dag i dag. Vi startet med en utjamningsmelding, trygghet for alle og rettferdig fordeling av inntekt og levevilkår. Vi avslutter dagen med utstrakte muligheter for et selskap til å bruke milliarder i vekststrategi. Det gir faktisk stoff til ettertanke.

Regjeringens forslag til endring av eierform for Telenor er en oppfølging av et vedtak i Stortinget ved budsjettbehandlingen høsten 1998. Der bad Stortinget Regjeringen legge fram forslag om delprivatisering og børsnotering av Telenor. Etter sammenbruddet i Telenor-Telia-fusjonen har departementet arbeidet parallelt med avvikling av selskapet og forberedelser til delprivatisering.

Telesektoren er i stadig forandring. Utviklingen av teknologien innen telesektoren er en viktig del av grunnlaget for den globaliseringen vi nå opplever. Og dagens sak, den framtidige organiseringen av eierskapet i Telenor, er nettopp et resultat av globalisering, konkurranse og markeder i stadig forandring.

Da staten bygde opp Televerket, var det for å sikre telefonforbindelse til alle husstander og bedrifter rundt i Norge. Dette var et «bygge landet»- prosjekt av den typen det var naturlig at staten påtok seg.

For Kristelig Folkeparti er ikke eierskapet i Telenor, verken selskapsform eller eierandel, det viktigste. For oss er det viktigste at vi kan opprettholde de telepolitiske målsettingene. For oss er det avgjørende at vi kan sikre at hele landet skal ha et godt og likeverdig tilbud av teletjenester til rimelige priser, og til priser som er mest mulig like over hele landet. Samtidig skal Norge fortsatt være et ledende land innenfor IKT-sektoren, der ny teknologi tidlig tas i bruk. Det gir norsk næringsliv et fortrinn. Det må vi ta vare på og det må vi utnytte. Kristelig Folkeparti mener derfor det fortsatt er viktig å sikre et nasjonalt eierskap, og støtter Regjeringens forslag om at staten opprettholder 51 pst. eierandel i selskapet.

Regjeringens forslag om delprivatisering og børsnotering er, som jeg tidligere var inne på, en oppfølging av en avtale som sentrumspartiene inngikk med Fremskrittspartiet og Høyre i forbindelse med budsjettbehandlingen for 1999. Det har derfor lenge vært kjent at det har vært flertall i Stortinget for å delprivatisere Telenor. Derfor har heller ikke debatten dreid seg om delprivatisering eller ikke, men om premissene for delprivatiseringen. Et svært viktig spørsmål er om staten skal la den nye kapitalen fra private tilflyte Telenor gjennom en emisjon, eller om staten skal selge egne aksjer og derved bringe penger inn i statskassen – og redusere statens risikoeksponering i selskapet. Videre handler det om tidspunkt for salg og i hvor stor grad en vil satse på spredningssalg.

Regjeringens forslag i St.prp. nr. 66 om fullmakt til å vurdere om aksjekapitalen i Telenor ved børsintroduksjonen skal utvides med inntil 50 pst. av verdien av alle aksjene som blir solgt, men innenfor en ramme på maksimalt 25 milliarder kr, er et godt forslag. Dessverre er det blitt slik at det bare er sentrumspartiene som står fast på det Regjeringen og statsråden la fram for Stortinget.

Arbeiderpartiet har bestemt seg for å oppheve alle begrensninger for Telenors investeringsiver og gir selskap og statsråd full frihet.

Telenor ønsket i utgangspunktet en ramme på 30 milliarder kr. Regjeringens forslag i proposisjonen på 25 milliarder kr ble i svar til komiteen begrunnet med:

«Et kapitalinnskudd på 25 mrd. kroner vil etter det departementet kjenner til, representere det største innskudd av egenkapital som noensinne er stilt til rådighet for et norsk selskap i en enkelt emisjon. Departementet vil bemerke at beløpet er et maksimumsbeløp.»

Av proposisjonen framgår det at departementet ikke ser på Telenors forretningsstrategi som «ferdig framstilt». Videre slås det i proposisjonen fast:

«Ut frå ei risiko-/porteføljevurdering vil difor staten vere tent med å redusere sin eigarposisjon i Telenor.»

Rett nok vil statens eierandel reduseres også gjennom en emisjon. Men jeg kan likevel ikke se at det forslag flertallet i dag vil slutte seg til, innebærer redusert risiko for statens investeringer. Flertallet vil i dag foreslå at det ikke settes en grense for hvor mye aksjekapitalen kan utvides med gjennom en emisjon, verken i prosentandel av aksjene som blir solgt, eller en total øvre grense. Statens eierandel vil bli redusert, men dersom 100 pst. av inntektene fra aksjene som blir solgt, skal tilflyte Telenor i form av økt aksjekapital, vil ikke omfanget av statens kapitalinvestering i selskapet være endret.

Kristelig Folkeparti har imidlertid ikke avvist å bruke emisjon i forbindelse med en delprivatisering. Vi deler et stykke på veg den oppfatning flertallet gir uttrykk for, nemlig at en del forretningsmessige avgjørelser må styret og deretter generalforsamlingen ta stilling til. Når det gjelder vurderingen av risikoen for plassering av statlig kapital, må statsråden og Regjeringen, ikke styret, ha ansvaret. Kristelig Folkeparti har forutsatt at Regjeringen og samferdselsministeren gjorde en slik vurdering i forkant, før de la fram proposisjonen. Vi har forutsatt at nettopp slike vurderinger har vært grunnlaget for at det ble forslått å sette en grense for hvor mye av inntektene fra aksjesalg som skulle kunne tilflyte Telenor gjennom en utvidelse av aksjekapitalen. Vi kan ikke se at det har skjedd så mye siden proposisjonen ble lagt fram, at det er grunnlag for å trekke andre konklusjoner. Vi registrerer at Arbeiderpartiet griper muligheten når Høyre og Fremskrittspartiet åpner for å la styret og statsråden få mer makt, og at sentrumspartiene dermed blir alene om å stå på det Regjeringen la fram.

Det er interessant å se at Arbeiderpartiet og Høyre på en måte legger seg flat for selskapet, uten å legge politiske føringer fra Stortinget for bruken av slike summer.

Det andre stridsspørsmålet er rabatt til småsparere som vil kjøpe aksjer, som incitament til å få flere til å kjøpe. Aksjeeierskap er langt mindre utbredt i Norge enn i de andre nordiske landene. Ved en privatisering av store statlige selskaper har en i våre naboland tidligere oppnådd ganske stor spredning i eierskapet nettopp på småsparere. Det skyldes delvis at det er mer tradisjon for å eie aksjer, men også at det er brukt rabatter og andre ordninger som stimulerer til kjøp av aksjer og fremmer spredt eierskap.

Kristelig Folkeparti mener det vil være et fortrinn om vi kan oppnå et spredt eierskap i Telenor. Et spredt eierskap vil gi selskapet en større grad av forankring i Norge, og det er positivt med bred eierbasis og småsparere i hjemmemarkedet. Det gir nasjonal forankring og identitet og sannsynligvis kundelojalitet. Samtidig kan det fremme aksjer som spareform og alternativ plassering av formue. Det vil styrke kapitaltilgangen for norsk næringsliv om småsparere i større grad setter noe av sine midler i aksjer framfor på en bankkonto. Samtidig er det viktig i markedsføringen for aksjesalget at det går klart fram at det er risiko forbundet med aksjekjøp.

Kostnader ved børsnotering, bl.a. provisjon til tilretteleggere og markedsføringskostnader, skal fordeles mellom staten og Telenor.

Regjeringen ser utgiftene i sammenheng med inntektene ved aksjesalget og vil ikke foreslå at utgiftene blir dekket inn ved utgiftsreduksjoner på andre områder.

Sammen med Høyre og de andre sentrumspartiene ber Kristelig Folkeparti Regjeringen utforme en ordning som sikrer rabatt til småsparere. Det kan være i form av rabatt ved kjøp av aksjer inntil et visst antall, eller ved premiering av langsiktig eierskap. Det er viktig at ordningen

målrettes mot småsparere. Det er ikke noe poeng i å gi rabatt til store investorer.

Det er altså slik i dag at Arbeiderpartiet ikke lenger står for det arbeiderpartiregjeringen har lagt fram. Men Regjeringens forslag er ikke helt uten støtte i Stortinget.

På vegne av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil jeg fremme forslag nr. 2, som er inntatt i innstillingen.

Representanten Ellen Gjerpe Hansen har fremmet vårt felles forslag, forslag nr. 1. Ellers støtter Kristelig Folkeparti innstillingen.

Presidenten: Rigmor Kofoed-Larsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Jorunn Ringstad (Sp): Telemarknaden er i rask utvikling. Telenor har lege i front når det gjeld å følgje med i utviklinga. Eg trur dei fleste har eit ynske om at Telenor skal få høve til framleis å følgje med i utviklinga som skjer på dette interessante området. Eit utviklingstrekk er at det innafor denne marknaden skjer ein utstrakt grad av oppkjøp og samanslåingar. Skal Telenor ha sjanse til å følgje med i utviklinga vidare, må selskapet ha økonomi til å setje inn i forskings- og utviklingsarbeid, men også til å kunne vurdere ekspansjon.

Som fleire før meg i debatten har vore inne på, var det i budsjettavtalen hausten 1999 at avtalepartane vart einige om at Telenor skulle delprivatiserast og børsintroduserast. St.prp. nr 66, Om Telenor, er nettopp gjennomføring av dette. I ein marknad med ei rask utvikling og så store svingingar som det har vore i det siste, meiner Senterpartiet at det er rett at Stortinget gjev signal og føringar for den delprivatiseringa og børsnoteringa som skal skje. Stortinget bør òg etter vår meining gje signal om storleiken av utvidinga av Telenor sin aksjekapital. Gjennom proposisjonen er det også nettopp dette Regjeringa inviterer Stortinget til. Senterpartiet støttar difor i hovudtrekk innhaldet i proposisjonen slik den kom frå Regjeringa.

Senterpartiet ser det som viktig framleis å sikre ein nasjonalt forankra eigarskap i Telenor og støttar difor Regjeringa sitt forslag om at staten opprettheld 51 pst. eigardel i selskapet. Vi er òg tilfreds med at Regjeringa gjer framlegg om ei første nedseljing av staten sin eigardel med 15-25 pst. ved børsintroduksjonen. Ei slik relativt varsam nedseljing ved børsintroduksjon meiner vi er fornuftig. Eg er glad for at det er fleirtal i komiteen for dette.

Eit fleirtal i komiteen har sagt at børsintroduksjon og delprivatisering kan finne stad hausten 2000. Regjeringa kan med andre ord vurdere kva som ut frå marknadssituasjonen er det rette tidspunktet.

I proposisjonen har arbeidarpartiregjeringa bedt om fullmakt til å avgjere om aksjekapitalen i Telenor skal utvidast med inntil 50 pst. av verdien av alle aksjane som blir selde ved børsintroduksjonen, men innanfor ei ramme på maksimalt 25 milliardar kr. Det er etter Senterpartiet sitt syn fornuftig både å setje visse rammer og at Regjeringa får fullmakt innanfor dei rammene dei har bedt om. Det merkelege er at etter at proposisjonen vart lagd fram i slutten av mai, har Arbeidarpartiet endra standpunkt på dette punktet. No ynskjer plutseleg partiet ikkje å setje grense for utvidinga av aksjekapitalen i Telenor.

Dette gjev grunn til å spørje kva som har skjedd, spesielt med bakgrunn i svar på eit spørsmål komiteen har stilt departementet. I spørsmålet blir det vist til at Telenor ynskjer ei ramme på 30 milliardar kr i utvida aksjekapital, men at departementet har stogga på 25 milliardar. I svaret slår departementet fast at 25 milliardar kr er eit maksimumsbeløp, og at eit kapitalinnskot på 25 milliardar kr representerer det største innskotet av eigenkapital som nokosinne er stilt til disposisjon for eit norsk selskap i ein enkel emisjon.

Senterpartiet er heilt samd med Regjeringa i vurderingane som er gjorde. Men ca. ei veke seinare svarar departementet på eit anna spørsmål frå komiteen. Då heiter det at det er viktig for Telenor at selskapet innan rimeleg tid kan sikrast tilførsel av kapital i tråd med selskapet sine forretningsplanar. Men les vi i proposisjonen, seier Regjeringa at ein ikkje kan sjå at Telenor sitt forslag til forretningsstrategi er ferdig framstilt. Her er det stor sprik i Regjeringa sine meiningar frå veke til veke. Kva har skjedd? Kva meiner eigentleg Arbeidarpartiet og Regjeringa? Er kanskje forklaringa at dei siste vekers oppkjøpskåte Telenor har fått Regjeringa til å endre standpunkt?

Senterpartiet er opptatt av at Telenor-aksjar kan spreiast til flest mogeleg. I proposisjonen står det òg at «interesse frå småspararar» «vil kunne virke positivt inn på etterspørselen frå institusjonane». Erfaringar frå m.a. Sverige viser at det der har vore stor interesse frå småspararar for å kjøpe aksjar i Telia. Etter mitt syn skulle det ikkje vere noko i vegen for at det same kan vere situasjonen i Noreg, når Telenor-aksjar skal seljast. Senterpartiet støttar difor tilrettelegging for at det skal bli attraktivt for småspararar å kjøpe aksjar. Vi vil derfor støtte ei rabattordning som inneheld rabatt på kjøpskurs og bonusaksjar tildelt i høve til bindingstid. Andre land har innført rabattordningar som kan vere modell for ei norsk ordning. Ei norsk rabattordning kan utarbeidast med utgangspunkt i signal gitt i innstillinga og modellar frå andre land.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Inge Myrvoll (SV): Hvordan skal jeg bruke fem fattige minutter på en sak som dreier seg om privatisering av vår motor i teknologiutvikling, en motor som et bredt flertall på Stortinget ønsket skulle være heleid av staten for et par-tre år siden, et flertall som har snudd på femøringen uten at det har vært noen bred samfunnsmessig debatt, uten at det har vært noen synlig debatt i partiene, og hvor snuoperasjonene skal konfirmeres i kveld under minimal taletid og uten replikker?

Ettersom vi er i juni, kan jeg jo starte med å minne det samme flertallet om at de i juni i fjor gikk fem på da de ukritisk tok bølgen for fusjonen mellom Telenor og Telia. De satte ikke ett spørsmålstegn.

Dette er ingen fillesak. Men sentrumspartiene og Arbeiderpartiet har gjort seg fortjent til å bli filleristet, ikke bare på grunn av konklusjonen, men kanskje enda mer for måten de kom fram til den på. Jeg vil hevde at det å tverrvende i politikken uten noen prosess, er uansvarlig.

La meg gå tilbake til valgkampen i 1997 og Telecom Revy datert 21. august, hvor alle partiene presenterte sin telepolitikk. Hva sa Senterpartiets Magnus Stangeland? Jo, han var «livredd» for privatisering av Telenor. – «Vi ser på Telenor på samme måte som vi ser på Luftfartsverket, Jernbaneverket og Vegvesenet», sa han.

Han var livredd. Så langt ville ikke jeg ha gått. Og hvor lenge varte redselen i Senterpartiet? Jo, i et år og tre måneder, til budsjettforliket høsten 1998. Frykten var fordunstet. På grunn av en politisk debatt, en prosess? Nei. De solgte sitt standpunkt for å få et budsjettforlik med Høyre og Fremskrittspartiet. Mer var det ikke verdt. Større var ikke frykten for livet.

Hva sa Kristelig Folkepartis May-Helen Molvær Grimstad i samme avis? Hun sa:

«Partiet holder på at Telenor skal være et 100 prosent statlig eid selskap, men Grimstad åpner likevel døren på gløtt: – Om det skal være for all fremtid, det har jeg ikke noe fasitsvar på.»

All framtid – hvilket perspektiv har Kristelig Folkeparti på «all framtid»? Et halvår seinere kommer nye signaler i Dagens Næringsliv, og i det før omtalte budsjettforliket, er all framtid over. Et år og tre måneder gjaldt fasiten. Da kan man jo lure på hvor lenge det evige liv varer. Det er kanskje ikke så mye å trakte etter det heller lenger.

Dette er ikke politikkutvikling, det er politikk på billigsalg.

Hva så med Arbeiderpartiet som sliter med privatisering av Statoil for tiden? Privatisering av Telenor har de stille og rolig lirket gjennom, mens partiet sover. For hva sa deres fraksjonsleder, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i mars 1998 i en flengende kritikk av sentrum? La meg lese, for det kan vi bruke som en del av begrunnelsen for SVs ståsted i denne sammenhengen. Han sa at Telenor

«har vært, er og fortsatt skal være et viktig redskap for å fremme denne utvikling. Telenor er myndighetenes viktigste redskap for å nå hovedmålet for telepolitikken om at alle husstander og bedrifter over hele landet skal ha grunnleggende teletjeneste av høy kvalitet og til likeverdige og lavest mulige priser.»

Og så fortsatte han:

«Nettopp derfor er det Arbeiderpartiets syn at Telenor skal videreføres som et heleid statlig aksjeselskap. Det er dette som gir klarest statlig styring av utvikling innen dette stadig viktigere samfunnsområdet. Selv en liten privat eierandel vil vesentlig svekke statens mulighet for eierstyring. Da Televerket ble omdannet til aksjeselskapet Telenor var det da også en klar forutsetning at dette skulle være et heleid statlig selskap. Arbeiderpartiet står fast ved det.»

Det sa han for to år siden. Så fortsatte han å harselere med sentrum, som da hadde begynt å snu:

«En ting er standpunktet. Men hva forventer disse partiene å ha igjen av troverdighet. Nok en gang ser vi at de i valgkampen fortalte velgerne en ting, mens de prinsippene de da hevdet nå er sporløst forsvunnet. Hva er igjen av politisk ærbarhet?»

– Det er et godt spørsmål. Det kan returneres til Arbeiderpartiet: Hva er igjen av politisk ærbarhet? Hvilken politisk prosess er det som har ført fram til snuoperasjonen? Og har de spurt velgerne? Nei.

Vi visste mye om markedsutviklinga for to år siden, vi visste hvilke ulver som tutet på de markedene Telenor opererer på. Da er det forunderlig at det var mulig å harselere slik over sentrum for kort tid etter sjøl å foreta den samme snuoperasjonen – like forunderlig som at sentrum selger sine standpunkter for å få til et budsjettforlik på områder som de sier er viktig, ja hvor de er livredde for forandringer.

Vi innser også at Telenor er i en tøff konkurransesituasjon, og skal vi ta vare på eierstyringa, kan vi ikke gi noen promille til privatisering, som Schjøtt-Pedersen sa.

Jeg ser at tida er ute, så jeg må tegne meg til en treminutter i denne meget begrensede taletid i denne viktige sak.

May Britt Vihovde (V): Eg registrerte at representanten Myrvoll ikkje hadde med seg Venstre i sitt innlegg.

Bakgrunnen for saka vi har til handsaming i Stortinget i dag, er budsjettavtalen mellom Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre for 1999, der desse partia vart einige om å delprivatisera og børsintrodusera Telenor.

For Venstre er det viktig å sikra eit nasjonalt forankra eigarskap til Telenor. Samstundes må ein leggja til rette for vidare utvikling av selskapet. Det er brukarane, det norske folk, som har betalt oppbygginga av infrastrukturen og dermed vore med på å byggja opp dei verdiane som Telenor representerer.

Vår norske telemarknad er prega av låge prisar på tenestene, høg dekningsgrad og framtidsretta tenester. Dette er m.a. skapt av verksam konkurranse.

Telenor har vore ryggrada i telemarknaden her i landet. For å utvikla selskapet på både den norske og den internasjonale marknaden må staten utøva sin eigarskap på ein profesjonell måte. Det er viktig for Venstre at staten er ein god eigar. Det har òg Regjeringa lagt vekt på i proposisjonen. Dette vil stille krav til sterk kompetanse i styret i selskapet. Venstre reknar med at det er sterk kompetanse som blir det førande ved framtidig val av statens representantar i styret. I framtida er det regjering og generalforsamling som må ta stilling til risikoeksponeringa staten skal utsetja seg for.

Venstre har merka seg at Telenor baserer sin forretningsstrategi på vidare vekst og verdiskaping. Dette vil føra til at den internasjonale delen av verksemda får eit større omfang. Styret har føreslått ei ramme på opptil 30 milliardar kr. Regjeringa peikar i proposisjonen på at Telenor sin forretningsstrategi ikkje er ferdig framstilt, og bed difor om fullmakt til å vurdera om aksjekapitalen i Telenor ved børsintroduksjonen skal utvidast med inntil 50 pst. av verdien av alle aksjane som blir selde, men maksimalt 25 milliardar kr.

Venstre har ikkje motteke opplysningar som tyder på at Telenor sin forretningsstrategi har endra seg frå proposisjonen blei lagd fram den 19. mai, og til i dag. Venstre konstaterer at Arbeiderpartiet ønskjer å gi Regjeringa vidare fullmakter enn det dei har bede om. Venstre er klar over at me har ein statsråd som har gode kunnskapar om Telenor, men me kan ikkje gå inn for vidare fullmakter til Regjeringa så lenge denne meiner at Telenor sine forretningsplanar og forretningsstrategiar ikkje er endeleg framstilte.

Telenor sin verdiar er bygde opp gjennom mange år med staten som direkte bidragsytar og vanlege nordmenn som kundar. Når selskapet nå bed om tillit til å bruka denne kapitalen til risikofylte investeringar, er det etter Venstre sitt syn viktig at dette er etter nøye gjennomtenkte forretningsplanar og strategiar, og ikkje etter kort tids svingingar i aksjemarknaden.

Å investera sparepengane sin i aksjekjøp er etter kvart blitt ein vanleg sparemåte. Venstre ønskjer at flest mogleg vanlege aksjonærar skal kjøpa aksjar i Telenor, slik det har vore gjort ved sal i andre teleselskap i Europa. I Venstre meiner me at aksjerabattar ikkje nødvendigvis kjem småspararane til gode, det kan vera dei store oppkjøparane som får denne gevinsten. Når me nå, saman med eit fleirtal, likevel går inn for rabatt på aksjekjøp, er det med føresetnader som bindingstid og moglege føringar for talet på aksjar ein kan kjøpa med rabatt.

Telenor er eit selskap me er stolte av. Det er kanskje med litt «angst og beven» me sel ein del. I Venstre har me tru på at Telenor skal utvikla seg vidare med den nye strukturen. Me ønskjer selskapet lukke til.

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Etter min oppfatning er bakgrunnen for behandling av den saken vi behandler i dag, at telekommunikasjonsmarkedene verden over er inne i en rask endringsprosess. De viktigste drivkreftene er teknologiutvikling, globalisering, spredning og bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi og industriell restrukturering.

Telenor baserer sin forretningsstrategi på videre vekst og verdiskaping. Dette vil medføre at den internasjonale delen av virksomheten får et større omfang. Målet med vekststrategien er å skape størst mulige verdier for eier og legge til rette for at virksomheten kan opprettholdes som et selvstendig selskap med basis i Norge. Utviklingen av de internasjonale telekommunikasjonsmarkedene har ført til færre operatører. Nesten alle nasjonale teleselskaper i Europa er nå delprivatisert og børsnotert. For at Telenor skal kunne følge opp sin vekststrategi, må også Telenor følge denne utviklingen. På bakgrunn av dette ser Regjeringen at det ikke lenger er hensiktsmessig at staten er eneste eier av Telenor. Jeg mener at den siste tids investeringer i Telenor bare understreker dette.

Regjeringen ser det imidlertid som viktig å sikre et nasjonalt forankret eierskap til Telenor og foreslår at staten opprettholder 51 pst. eierandel i selskapet. For Regjeringen er det viktig å legge til rette for videre næringsutvikling med basis i Norge. Internasjonaliseringen av virksomheten forsterker etter Regjeringens oppfatning dette behovet.

Ved børsintroduksjonen tar Regjeringen sikte på å redusere statens eierandel med 15–25 pst. Regjeringen foreslår at dette skal skje gjennom en kombinasjon av emisjon og nedsalg, der emisjonsbeløpet utgjør maksimalt 50 pst. og 25 milliarder kr. I den senere tid har vi sett en utvikling i markedene for telekommunikasjon med store svingninger. Regjeringen ser derfor at behovet for fleksibilitet med hensyn til denne typen beslutninger er betydelig. Jeg vil understreke at bare siden framlegget av proposisjonen har det skjedd betydelige svingninger både når det gjelder selskaper det er naturlig å sammenligne seg med, og også når det gjelder øvrige innenfor IT-bransjen. Derfor ser jeg også at det kan være hensiktsmessig at Regjeringen får fullmakt til å fastsette størrelse på emisjonsbeløp og fordeling mellom emisjon og nedsalg nærmere tidspunktet for børsnotering, slik flertallet foreslår.

Det legges videre opp til at Regjeringen på et senere tidspunkt kan øke aksjekapitalen ved salg til andre enn staten, eller at staten kan foreta direkte nedsalg, og at statens eierandel dermed blir redusert inntil 51 pst. Forvaltningen av den fullmakten vil bli basert på vurderinger av selskapets strategier og markedsmessige vurderinger i forbindelse med nedsalg.

Internasjonalt er de aller fleste statlige teleselskap delprivatisert. Gjennomgående har det vært stor interesse blant småsparere i forbindelse med disse aksjesalgene. Småsparerne har i gjennomsnitt kjøpt om lag halvparten av aksjene i de forskjellige transaksjonene.

Det er vanskelig å si hvordan bruken av ulike former for stimuleringstiltak vil påvirke statens nettoinntekter fra aksjesalget. Ved salget av aksjer i Telenor må det regnes med at hoveddelen av aksjetegningene vil komme fra institusjonelle investorer i Norge og i utlandet. Vurderingene til de institusjonelle investorene vil være helt avgjørende for den prisen staten/Telenor vil oppnå på aksjene.

Samferdselsdepartementet har fått råd fra de finansielle tilretteleggerne om å vurdere bruk av stimuleringstiltak overfor småsparere. Stor interesse fra småsparere, spesielt tidlig i tegningsperioden, vil kunne virke positivt inn på etterspørselen fra institusjonene. Rabatt til småsparere vil derfor ikke nødvendigvis ha negativ innvirkning på salgsinntektene til staten. Sikre vurderinger på dette feltet vil en aldri kunne gjøre, men de markedsundersøkelsene som blir utført, vil gi et bedre grunnlag for å vurdere dette. Det ble eksempelvis ikke gitt rabatter i forbindelse med salget av Telia-aksjer. Salget ble likevel en stor suksess i det svenske småsparermarkedet. Regjeringens vurdering har vært at selv om stimuleringstiltak kan gi positiv virkning for statens nettoinntekter, vil ulike rabattordninger gi skjeve fordelingsmessige virkninger. Regjeringen har derfor ikke foreslått å bruke stimuleringstiltak overfor småsparere. Regjeringen mener imidlertid at det bør legges opp til preferansetildeling. Dersom et flertall i Stortinget slutter seg til forslaget om bruk av rabatter/incentivordninger, vil naturligvis Regjeringen følge opp dette.

Staten har som eier investert store pengesummer i Telenor i form av innskutt kapital og tilbakeholdte overskudd.

Kravet til kapitalavkastning for staten som investor vil, på samme måte som for private investorer, være et resultat av hva en kan forvente av avkastning på alternative kapitalplasseringer med tilsvarende risiko.

Regjeringen legger vekt på at de statlige eieroppgavene blir utført profesjonelt og i samsvar med alminnelig forretningsmessig praksis. Avkastningskravet bør ligge på samme nivå som for sammenlignbare europeiske teleselskaper. Kapitalstrukturen og utbyttepolitikken skal fremme verdiskapingen. Det vil være mest hensiktsmessig å vurdere disse spørsmålene nærmere i forbindelse med forberedelsene til børsintroduksjon.

En delprivatisering av Telenor vil medføre at særreglene i aksjeloven for statsaksjeselskap ikke lenger vil gjelde.

Selv om staten etter en delprivatisering opprettholder en aksjemajoritet i selskapet, vil de rettslige rammevilkårene for eierstyringen bli noe endret, slik at det blir større avstand mellom staten og selskapet. Dette vil påvirke måten det statlige eierskapet blir utøvd på. Jeg viser bl.a. til verdipapirlovgivningen og børsreglene.

Det bør videre tas hensyn til at konkurranseevnen og verdien av selskapskapitalen vil bli redusert dersom staten utformer og praktiserer eierskapet på en måte som avviker fra det som er vanlig i andre aksjeselskaper.

Styret i Telenor AS ønsker at gjeldende solidaritetsmål på 42 pst. blir endret med sikte på straks å kunne iverksette den vekststrategien selskapet legger opp til. Dette medfører behov for økt ekstern opplåning. Etter styrets vurdering vil nedgangen i den bokførte egenkapitalprosenten til selskapet være forsvarlig.

Jeg registrerer med tilfredshet at et flertall støtter Regjeringens forslag om å frafalle et bestemt soliditetsmål. Som eier vil staten likevel følge nøye med i styrets vurdering av den risiko selskapet pådrar seg ved senking av egenkapitalandelen.

Kjøpet av majoriteten i det danske mobilselskapet Sonofon vil bringe egenkapitalandelen under 42 pst. Avtale om kjøp ble inngått i går. Jeg er tilfreds med at Telenor befester sin posisjon i Norden. Det hadde selvsagt vært å foretrekke at Stortinget kunne behandle spørsmålet om egenkapitalandelen før avtalen ble inngått, men jeg vil understreke at oppkjøpet først blir effektuert etter stortingsbehandlingen.

Blant annet for å medvirke til at markedet har tillit til at eier- og regulatørfunksjonene i telesektoren er organisert på en hensiktsmessig og forsvarlig måte, vil forvaltningen av det statlige eierskapet til Telenor bli overført til Nærings- og handelsdepartementet så snart som mulig etter gjennomføringen av børsintroduksjonen.

Det blir lagt opp til at konsernet omorganiseres slik at kjernevirksomheten blir samlet i ett selskap, mens ulike støttefunksjoner som f.eks. installasjon, programvare og katalogvirksomhet skilles ut i egne underkonsern. Når det gjelder programvare, er dette allerede gjennomført, mens det tilsvarende er i ferd med å gjennomføres for installasjonsvirksomheten Bravida.

Telenor vurderer om det er hensiktsmessig å etablere et nytt holdingselskap som øverste selskapsrettslige styringsorgan for konsernet. Regjeringen mener at dette kan legge til rette for mer hensiktsmessig og tilpasningsdyktig organisasjonsstruktur for Telenor. Jeg er glad for at det er flertall for at det arbeides videre med forslaget, og at Regjeringen gis fullmakt til eventuelt å foreta de nødvendige eiermessige disposisjoner. En eventuell omstrukturering vil skje før børsintroduksjonen.

Som ledd i arbeidet med å åpne telesektoren for full konkurranse fra 1. januar 1998 ble Arbeids- og administrasjonsdepartementet gjort til klageorgan i konkurransesaker i telesektoren. Når eierskapet til Telenor blir overført til et annet departement, faller begrunnelsen for denne særordningen bort. Ansvaret for disse sakene vil bli ført tilbake til Samferdselsdepartementet fra samme tidspunkt som endringen av departementstilknytning for eierskapet blir gjennomført.

En reduksjon av det statlige eierskapet i Telenor medfører ikke i seg selv behov for å endre statens syn og holdning i spørsmål knyttet til kapitalavkastning og utbytte, men staten vil ikke lenger alene kunne beslutte utbyttepolitikken eller avkastningskravet. Generalforsamlingen kan heller ikke fastsette et høyere utbytte enn det styret foreslår eller godtar.

Salg av statens aksjer i Telenor vil innebære en omplassering av statlig formue fra aksjer til andre finansobjekter. Flere forhold vil påvirke både størrelsen på inntekten og kostnadene ved aksjesalget. Det er ikke avgjort hvor stor reduksjonen i statens eierandel skal være innenfor intervallet på 15–25 pst., eller hvor stor del av salget som skal gjennomføres som en emisjon. Videre er verdien av aksjene i Telenor svært usikre.

Regjeringen ser utgiftene i sammenheng med inntektene ved aksjesalget og vil ikke foreslå at utgiftene blir dekket inn ved utgiftsreduksjoner på andre budsjettområder. Fordi salgsproveny og dermed også de store provenyavhengige utgiftene er svært usikre størrelser, blir det ikke lagt fram bevilgningsforslag i denne omgang. Dette vil Regjeringen komme tilbake til i en egen proposisjon når utgiftene og inntektene er nærmere avklart, og senest i forbindelse med nysalderingen av budsjettet til høsten.

Ola Røtvei (A): I debatten har Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre gjort et stort nummer av at Arbeiderpartiet er villig til å gi sin egen regjering større fullmakter enn det Regjeringen i utgangspunktet bad om i forbindelse med fastlegging av rammene rundt nedsalget. Det blir i utgangspunktet en litt merkelig debatt, og det er mulig at det går for fort i svingene for sentrumspartiene innenfor telemarkedet.

Vår stortingsgruppe har full tillit til at vår regjering håndterer denne utfordringen på en markedsmessig og forretningsmessig god måte. Samtidig vises også viljen til å satse på at Telenor får den nødvendige kapitalen for å bli en nasjonal og internasjonal solid og framtidsrettet bedrift. Dette er vi overbevist om at Regjeringen også håndterer på en god måte.

Som det går fram av proposisjonen, er det risiko forbundet med den utviklingen som markedene for telekommunikasjon gjennomgår. Markedsutviklingen internasjonalt har i den senere tid i høyeste grad vært preget av store svingninger. Derfor har behovet for fleksibilitet vært økende i den senere tiden i forbindelse med fastlegging av rammene rundt nedsalget, bl.a. når det gjelder forholdet mellom emisjon og spredningssalg.

Salget må være av en viss størrelse for å sikre tilstrekkelig likviditet i annenhåndsmarkedet til at aksjen blir effektivt priset. Det er viktig for Telenor at selskapet innenfor rimelig tid kan sikres tilførsel av kapital i tråd med selskapets forretningsplaner. Derfor er jeg overbevist om at det en klok beslutning at flertallet, Arbeiderpartiet og Høyre, gir Regjeringen utstrakte fullmakter i disse spørsmålene.

Det har vært en lang dag. Men jeg må likevel få kommentere når komiteens kårkall, representanten Myrvoll, har gravd fram i papirbunken sin gamle sitater fra arbeiderpartipolitikere for å forsøke å påvise en høyredreining i vår politikk. Myrvoll har helt rett i at Arbeiderpartiets politikk i dag er en annen enn for noen år tilbake. Det gjelder på flere områder. For i motsetning til Myrvolls parti har vi evnen og viljen til å endre virkemidler etter hvert som samfunnet endrer seg, selv om målene er de samme.

Jeg er en av de få i komiteen som også var med på behandlingen da Telenor ble gjort om til et heleid statlig aksjeselskap. Også den gangen var representanten Myrvoll svært engasjert mot en slik omlegging. Også den gangen viste han til gamle sitater fra Arbeiderpartiets politikere. Faktum er at SV i disse spørsmålene til enhver tid er for den politikk Arbeiderpartiet førte for 5–10 år siden.

I dag lovpriser Myrvoll det heleide statlige aksjeselskapet som han selv var så sterkt imot for noen år siden. Og han gjør det med rette, fordi det har vist seg å være en suksess. Vi har fått et langt bedre og billigere teletilbud til folk flest i dag enn den gangen Telenor var en forvaltningsbedrift. Men samfunnsutviklingen går videre. Vi leser daglig om fusjoner, utvidelser, oppkjøp i telebransjen, og at Telenor må ha kapital og handlefrihet til å kunne møte denne utviklingen. SV nekter å innse dette, fordi partiet nærmest lever av å være skuffet over Arbeiderpartiet og bekymret over vår såkalte høyredreining. Det er mulig at disse synspunktene har grobunn hos noen, men særlig framtidsrettet er de ikke.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Inge Myrvoll (SV): Dette blir vel mellom kårkallene i komiteen!

Representanten Røtvei var inne på at det går for fort for noen. Jeg tror det går for fort for noen hver i denne saken, og det er kanskje det som gjør at det går ut over ærbarheten. For det var ikke så veldig gamle sitater jeg hadde.

En av de tingene jeg reagerte på, var at Arbeiderpartiets representant og fraksjonsleder den gangen, Schjøtt-Pedersen, harselerte over at andre hadde snudd og hadde lurt velgerne. Så gjør dere det samme sjøl etterpå! Den er jo ikke helt god! Jeg regner med at dere i hvert fall gjerne ville ha sett det usagt nå, to år etter at det ble sagt.

Jeg erkjenner, og har faktisk sagt det fra Stortingets talerstol et par ganger før, at jeg mener jeg tok feil – var det i 1994, jeg husker ikke – da dere gjorde om Televerket til aksjeselskap, til stor motstand fra meg og noen andre i salen som i dag går inn for privatisering. Den erkjennelsen har jeg gjort. Det er mulig at det den gangen ble litt for tregt for meg, at jeg ikke kom tidsnok til erkjennelse. Men jeg syns dere har gjort det veldig kjapt.

Det var en i salen som kom og spurte meg om jeg skulle si noe om SVs synspunkter på hva vi skulle gjøre. Nå har jeg halvannet minutt igjen, og jeg har tenkt å si noe annet, men jeg vil bare si at jeg aldri har vært mot at Telenor skulle operere på det internasjonale marked, som enkelte andre i salen har vært veldig skeptisk overfor. Arbeiderpartiet erkjente jo det også for et par år siden, og da ville man ha et heleid statlig selskap. Det er klart at da ser jeg for meg at vi må ha en statlig oppkapitalisering av Telenor hvis det skal fungere som et heleid statlig selskap. Det betyr bl.a. at vi kanskje heller kunne bruke oljefondet til å investere i det selskapet vi tror på for Telenor, framfor en rekke andre utenlandske selskaper osv.

Men jeg har lyst til å ta opp et par andre ting som ikke er berørt. Jeg er litt overrasket over at det bekymrer verken Arbeiderpartiet eller sentrum det med utskilling av egne selskaper som Bravida, som skal operere selv og gå på børs, hvor det ikke ligger noen grense på 51 pst. Nesten 1/3 av Telenors ansatte jobber i Bravida. Det selskapet kan man da selge ned statlig så langt man bare vil. Det legges på børs. Man har ingen garanti for at ikke selskapet kan slaktes. Det kan skje hva som helst med det. Dere snakker bare om morselskapet. Det samme kan skje med katalogvirksomheten og andre. Det har dere ikke nevnt.

Dere er heller ikke opptatt av den ukulturen som man ellers reagerer på, når det nå er snakk om at ledelsen i selskapene skal få seg tildelt aksjer. Så sies det at kanskje de skal kjøpe dem. Jeg har ingen tro på at de må betale markedspris for aksjene de får seg tildelt. Dette er ukultur. Det skal ikke skje i morselskapet når det går på børs. Men det skjer i en del av datterselskapene når de skilles ut og går på børs.

Det er en rekke sånne ting som jeg kunne tenkt meg at dere hadde vært litt kritiske til, om ikke annet.

Presidenten: Presidenten vil påpeke at vi har en litt gammeldags tiltaleform her i huset, så slik direkte tale til politiske motstandere er strengt tatt ikke lov. Presidenten ber Inge Myrvoll legge seg det på minnet.

Ola Røtvei (A): Jeg skal prøve ikke å forlenge denne debatten, men jeg har lyst til bare å understreke at i Trøndelag er kårkall-begrepet en hedersbevisning. Det betyr at en har gjort en hederlig innsats for bruket, å komme på kår. Og denne kårkallen har evnen til å se inn i nye horisonter og samtidig akseptere at «nye generasjoner» ser andre og større muligheter.

Jeg har lyst til å si det slik: Dersom representanten Myrvoll og jeg overlever denne nominasjonsprosessen og kommende stortingsvalg, vil vi nok få nye muligheter til Telenor-debatter, hvor jeg er overbevist om at representanten Myrvoll vil lovprise den løsningen som flertallet velger for Telenor i natt. Det er nemlig slik at når virkeligheten endrer seg, har jeg – det innrømmer jeg – evnen til å endre standpunkt. Denne virkeligheten er jeg også overbevist om vil innhente representanten Myrvoll.

Oddvard Nilsen (H) (komiteens leder): Det er langt på kveld, men det må være tillatt for Høyre når man har hørt denne diskusjonen mellom SV og Arbeiderpartiet om hvem som har endret standpunkt over tid, å minne om at Høyre har hatt nøyaktig det samme standpunktet som vi i dag har, i nesten ti år. Så noen har på mange måter sett den utviklingen som har gått for seg. Noen har sett at det er en ny økonomi på gang. Noen har sett at man innen tele- og IT-teknologien har den kanskje raskest voksende næring i verden. Noen har sett at dette ikke lenger er mulig for politikere å styre. Noen har sett at denne konkurransen i verdenssammenheng vil kreve at vi finner andre strukturer, at politikere slutter med å blande seg direkte opp i hvorledes teletjenester i Norge skal tilbys.

Det er et marked der ute. Det er en konkurranse der ute som er beinhard. Jo fortere vi politikere innser at dette markedet fungerer dersom vi også lar private slippe til, jo bedre vil dette bli. Glem aldri at vi alle sammen er enige om at det skal være et basistilbud i dette landet til alle mennesker. Men det skal vi styre gjennom konsesjonene og ikke gjennom eierskapet.

Jeg er overbevist om at neste gang vi møtes, har Høyre også rett. Da er det ikke 51 pst. eierdel staten har. Da vil staten selge seg helt ut. Det er den eneste fornuftige utvikling på dette. Det er ingen grunn til at staten skal sitte med mange, mange milliarder i høyrisiko i en næring som er så risikofylt. Nei, la staten gå ut av det, overlat det til private. De er langt bedre til å takle denne utviklingen.

Presidenten: Presidenten har inntrykk av at vi nå har kommet inn i en periode med clairvoyance.

Inge Myrvoll ønsker ytterligere en – kort – merknad i denne debatten.

Inge Myrvoll (SV): Mens representanten Nilsen så framover, ser jeg fortsatt litt bakover.

For å si det sånn: Jeg har ikke lyst til å la det bildet festne seg at SV har vært de som har holdt igjen. I en rekke sammenhenger har vi stått sammen om telepolitikken, bl.a. da de siste eneretter ble avskaffet, og Senterpartiet og andre beskyldte SV for å ha blitt markedsliberalistisk og alt det der. Så vi har hatt forskjellige runder om telepolitikk.

Men det betyr ikke nødvendigvis at Arbeiderpartiet i den runden som er nå, har rett. Jeg har i hvert fall lyst til å si følgende ting: Når man sier «virkeligheten», kan man på en måte skjule alt bak det. Det viktige er jo at verden ikke har skapt seg sjøl. Man skal ikke bare flyte med, man skal være med på å påvirke den framtida som skal skapes. Det går jeg også ut fra fortsatt er sosialdemokratiets ståsted, og ikke bare viljeløst å flyte rundt i markedsliberalismen uten styring.

Presidenten : Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 20.