Erik Solheim (SV): Jeg skal få stille statsministeren dette spørsmålet:

«Opprettelsen av et senter for studier av folkemord og holocaust i Quislings gamle førerbolig Villa Grande er et viktig nasjonalt løft. Et slikt senter kan videreføre tankene fra jødeoppgjøret og spille en viktig rolle i å advare kommende generasjoner.

Vil Regjeringen medvirke til at ideen kan gjennomføres?»

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen ser positivt på ideen om et senter for studier av folkemord og holocaust i Quislings gamle bolig Villa Grande. Et slikt senter kan ha betydning både som en videreføring av tanker fra jødebo-oppgjøret og for arbeidet for menneskeverd, menneskerettigheter og minoriteters rettigheter.

Som kjent har Regjeringen forutsatt salg av Villa Grande i St.prp. nr. 1 for 1998-99, altså i statsbudsjettet. I revidert nasjonalbudsjett ble det foretatt en budsjettendring som følge av at anslått verdi for eiendommen var redusert fra 110 til 70 mill. kr etter at den var erklært verneverdig av Riksantikvaren. Senere viste det seg at det heller ikke var mulig å oppnå denne prisen for eiendommen. Regjeringen vedtok derfor å trekke eiendommen tilbake fra markedet. Kort tid etter Regjeringens vedtak ble det gitt et bud på 60 mill. kr på eiendommen. Dette budet ble senere høynet til 70 mill. kr. Basert på at det nå synes mulig å oppnå den prisen som er anslått i revidert nasjonalbudsjett, har Regjeringen derfor vedtatt å selge Villa Grande.

Regjeringen vil medvirke til at alle interessenter får anledning til å legge inn bud på eiendommen.

Regjeringen er kjent med at Universitetet i Oslo, bl.a. etter kontakt med Det Mosaiske Trossamfund, vurderer muligheten for å bruke Villa Grande til det forutsatte «senter for studier av holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge» i forlengelsen av jødebo-oppgjøret.

Regjeringen ser dette som en interessant mulighet, og mener det derfor bør gis rimelig tid til å arbeide med hvorvidt det kan dannes en gruppering som kan gi et bud på Villa Grande med tanke på et slikt senter og et slikt formål. Dette kan kreve at man går utover årsskiftet. Regjeringen vil derfor i proposisjonen om nysalderingen av 1999-budsjettet, som går i statsråd fredag 3. desember, gi en nærmere omtale og vurdering av salget av Villa Grande.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Erik Solheim (SV): Jeg skal få takke statsministeren for svaret, som jeg oppfatter som absolutt positivt. Dette er jo en historisk mulighet vi har til å ta i bruk en bygning med en enorm symbolkraft, Quislings gamle førerbolig, til noe det absolutt er et behov for, nemlig et senter for studie av noe så dagsaktuelt som folkemord, og samtidig med den klare tilknytningen til holocaust og den største forbrytelse i moderne norsk historie, nemlig at nordmenn bidrog til massakrer på nesten tusen jøder under den annen verdenskrig.

Denne kombinasjonen, å legge det nettopp til Villa Grande, er noe som burde kunne få bred oppslutning i Norge, og som jeg er glad for at Regjeringen vil bidra til. Det å selge dette til Aftenposten gir også en svært dårlig bismak – la nå det være sagt.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Vil Regjeringen være villig til å bidra i en eller annen forstand finansielt for å få dette til? Og vil man sikre at grupperingen av interessenter nå får så lang tid at de faktisk kan få arbeidet dette grundig ut?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først si at jeg er enig med representanten Solheim i det han sa om betydningen både symbolsk og reelt ved å kunne etablere et slikt senter i nettopp Villa Grande.

Når det gjelder spørsmålet om å bidra finansielt, er det av de ting Regjeringen vil ha under vurdering nå i kontakt med aktuelle interessenter som kan tenke seg å gå inn og bidra til å realisere et slikt senter, og legge inn bud på det. Det er klart at de også må få tilstrekkelig tid til å kunne organisere en slik gruppering, f.eks. om det skulle komme i form av en stiftelse. Arbeids- og administrasjonsministeren vil derfor senere komme tilbake til den tidsfristen en må sette for en ny budrunde. Ut fra den positive vurderingen Regjeringen har av å få realisert et slikt senter, må det gis tilstrekkelig tid til at interessenten i tilfelle kan få vurdert saken, og organisert seg.

Erik Solheim (SV): Jeg takker igjen for svaret, som fortsatt er veldig positivt. Jeg tror nå det er en realistisk mulighet for at vi kan få dette til. Jeg tror også at da Stortinget i sin tid behandlet denne saken og la grunnlaget for hva Regjeringen har gjort, var det uten egentlig grundig å vurdere de kulturelle, historiske og andre sider ved Villa Grande. Man oppfattet det som en alminnelig bygning, og så på mulighetene for inntekter til statskassen. Det er prisverdig nok, men et land trenger også institusjoner.

Jeg skal få komme med et tilleggsspørsmål.

Jeg oppfatter det slik at det nå vil bli satt en rimelig tidsramme – det er veldig positivt – og at det også er en åpning for eventuelle pengebidrag. Det er også veldig positivt. Det siste som da gjenstår, er å sikre at det blir en tilstrekkelig samordning av dette. Det trengs en samordning både av offentlige og private interessenter. Det trengs en samordning av ulike departementer, i og med at mange vil være involvert i å få dette til. Jeg må bare be om at statsministeren bekrefter at en slik samordning vil finne sted.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg kan bekrefte at jeg er kjent med at det foregår en samordning av ulike interessenter som kan tenkes å gå inn og danne en gruppering, som så i neste omgang kan legge inn et bud på Villa Grande som forhåpentligvis kan matche andre aktuelle bud.

Det som også gjør en slik tanke interessant, er at en her ikke bare kan få et senter og en dokumentasjon f.eks. av jødenes historie i Norge og holocaust, men også en internasjonal avdeling av dette. Det gjør at det også kan være internasjonale grupperinger som kan være interessert i å komme inn og bidra til en organisering, eventuelt en stiftelse, som kan legge inn et bud på Villa Grande. Dette følger vi og er kjent med, og vi vil sørge for at det blir gitt en såpass rimelig tidsfrist at disse kan vurdere situasjonen og eventuelt organisere seg.