Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten om budsjettinnstillingen deles i to, slik at man først behandler rammeområde 3 og deretter rammeområdene 1 og 2. – Dette anses vedtatt.

Etter ønske fra komiteen vil presidenten foreslå at hver debatt blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 15 minutter hver, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter, og disse innleggene blir felles for de to debattene.

– Dette anses vedtatt.

Ågot Valle (SV) (fungerende leder for komiteen): Jeg vil takke komitemedlemmene for et godt samarbeid i budsjettforhandlingene. Det er svært mange som vil ha vår komite i tale. Det er positivt, og sånn skal det være, men det fører unektelig til en hektisk innspurt, også ut i de lyse morgentimene. Når vi så er kommet til budsjettdebatten, vil jeg sitere et lite dikt av Olav H. Hauge, kanskje til inspirasjon for oss alle:

«I dag kjende eg

at eg laga eit godt dikt.

Fuglane kvitra i hagen då eg kom ut,

og soli stod blid yver Bergahaugane.»

Alle parti vil argumentere for sine synspunkt, så jeg vil bruke resten av tida mi til å ta opp SVs synspunkt.

Det mangler ikke på festtaler for norsk kunst og kultur, hvor viktig kunst og kultur er for hele samfunnsutviklinga, for samfunnets og den enkeltes evne til å utvikle identitet og kreativitet, til deltakelse, til å få utfordringer og opplevelser. Festtaler er viktig, men det monner så lite når store deler av kulturlivet lever nesten av knapper og glansbilder. Krav til lønnsomhet og økende egeninntekter kan true mangfoldet og legge kjelker i vegen for nyskaping.

SV mener at kunsten og kulturen er sjølve gjæren i samfunnet, ikke bare glasur når alt annet er på plass. Ved å gi kunsten og kulturen rom og armslag og sikre alle rett til å delta i kulturlivet, kan dette samfunnet i framtida sikres nysgjerrige, kreative og skapende mennesker, et samfunn der det er plass for nytenking og mangfold.

For SV er kunst og kultur sentralt i morgendagens grønne kunnskapssamfunn. SV vil være med på å løfte kunsten og kulturen opp fra festtalene. Derfor foreslår vi i dag en opptrappingsplan for å øke bevilgningene til kunst og kultur gjennom rammeområde 3 til minst 1 pst. av statsbudsjettet, og at dette målet skal nås innen 2005. Det er et beskjedent og realistisk mål, det skaper definitivt ikke overoppheting eller inflasjon, og jeg er sikker på at alle kulturinteresserte politikere er enig i intensjonen. Sjøl om forslaget skulle bli nedstemt nå, vil vi i SV gjøre alt vi kan for å få gjennomslag seinere. I vårt primære budsjett foreslo vi en økning på 300 mill. kr mer enn Regjeringa, 345 mill. kr mer enn den vedtatte ramma. Også dette var et forslag om en beskjeden økning, men det ville utløst mye kreativitet og godt arbeid.

Det lokale kulturlivet er en viktig bærebjelke i norsk kulturliv. I kommuner med trange budsjett blir ofte kulturen en salderingspost, slik det også var det i den kommunen der kultursjefen gikk til politisk streik. Derfor, og fordi det er behov for å stimulere til bedre samarbeid mellom skole og kultur, barnehage og kultur, helse og kultur, foreslår SV en pott med utviklingsmidler til det lokale kulturfeltet. Herfra bør kommunene søke ut fra lokale forhold. Det lokale kunst- og kulturlivet er avhengig av at kunstnere kan bo og leve av arbeidet sitt. Kulturskolene vil stå sterkere med lokale kunstnere som lærerkrefter. Derfor er SV opptatt av at kunstnere faktisk kan få arbeidsoppgaver og stipendordninger som gjør dem i stand til å leve også utenfor Oslogryta. Vi er glad for at vi har fått gjennomslag for at utsmykkingsordninga til fylkeskommunale og kommunale bygninger må trappes opp. Men vi er samtidig utålmodige når det gjelder utviklinga av arbeidsstipend til unge kunstnere og til garantiinntektsordninga.

Vi er glad for debatten om scenekunstfeltet som kommer, og vi ønsker den velkommen. Jeg vil understreke hvor viktig det er at alle aktører får delta i denne debatten. Men en framtidig debatt må ikke hindre Stortinget i å gjøre noe mer offensivt for de profesjonelle, frie sceniske gruppene her og nå, for det er virkelig de som har de trangeste kårene av alle. Bare 3,7 pst. av midlene til scenekunstfeltet går til disse gruppene. Jeg er overbevist om at det er i møtet mellom institusjonene og de frie gruppene at mye av utviklings- og nyskapingspotensialet ligger på scenekunstfeltet. Det er ved å rive ned murene mellom de frie gruppene og institusjonene at vi kan få til en utvikling. Jeg synes at budsjettet er tafatt på dette området, og jeg minner om at SV har foreslått en styrking av bevilgningen til frie grupper, Nettverk for Scenekunst og Danse- og Teatersentrum. Det gjorde vi i vårt primære forslag.

Jeg tar opp forslagene SV har under alle tre rammene. Jeg vil spesielt henvise til det forslaget vi har om utvikling og nyorganisering av formidling av kunst og kultur til utlandet. Her trengs det et løft, og det har også debattene i det siste vist.

Presidenten: Representanten Valle har tatt opp de forslag hun selv refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Jon Olav Alstad (A): Som representanten Valle var inne på, har nok sikkert SV en god kulturpolitikk hvis vi måler det i kroner og øre, og det er vel slik en må se det. For på tross av at SV plusser på kulturbudsjettet med 300 mill. kr, strøs det rimelig jevnt utover, og jeg har vanskelig for å se noen klar profil på SVs kulturpolitikk utover at det er mer penger til alle. Er det da virkelig slik at SVs kulturpolitikk er den samme som Arbeiderpartiets, pluss 10 pst.? Det passer ypperlig i dette tilfellet.

En annen ting som overrasker meg litt, er SVs merknad om kunstnere med flerkulturell bakgrunn. Vi er helt enige om at det er et problem at de ikke deltar i norsk kunstliv på det nivået vi kunne ønsket oss. Men SVs løsning på det er at det skal opprettes en form for dokumentasjonsstipend for kunstnere med flerkulturell bakgrunn, slik at de kan få dokumentert at de innehar den kompetansen som trengs for å bli medlemmer av norske kunstorganisasjoner. Mener virkelig SV at det er disse kunstnerne som skal tilpasse seg kunstlivet, og ikke kunstlivet som må være såpass åpent at det også finnes plass for kunstnere med denne bakgrunnen?

Ågot Valle (SV): Det er nok ikke sånn at SV følger etter Arbeiderpartiets politikk og så plusser på 10 pst. Arbeiderpartiet har på mange måter en god kulturpolitikk, men jeg syns det har vært for lite spenst og satsing spesielt på det nyskapende. Jeg mener, hvis man ser på hva slags forslag vi har hatt, at vi har satset spesielt på det nyskapende området. Jeg mener også at vårt forslag om å tilføre kommunene utviklingsmidler, er et spesielt godt forslag som vil løfte opp det lokale kulturfeltet. Men – og det har jeg argumentert med også – det er nesten bare knapper og glansbilder til kunst- og kulturlivet, og det er veldig sterke krav om lønnsomhet og egeninntekter overfor hele kunstfeltet, så jeg mener at hele kulturfeltet bør få et løft. Det vises også gjennom vårt forslag.

Så til kunstnerne med flerkulturell bakgrunn. Sjølsagt skal de ikke bare få lov til, de skal også ha muligheter til å berike det norske kulturlivet med sin egenart. Men det å kunne delta i de norske kunstnerorganisasjonene er på en måte et viktig springbrett for å kunne delta med og yte sin kunst på egne premisser. Kunstnerorganisasjonene krever også en viss form for dokumentasjon på hva man innehar av kvalifikasjoner. Det er veldig mange kunstnere med flerkulturell bakgrunn som kanskje har reist fra verkene sine der de kom fra, som trenger økonomisk hjelp til å kunne dokumentere hva de kan, sånn at de kan få lov til å bli medlem av de norske kunstnerorganisasjonene. Det vil da gi dem muligheter til å yte sin kunst på egne premisser.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg hadde på forhånd sant å si ikke tenkt å ta replikk på representanten Valle, men jeg føler at det er riktig å konfrontere henne med det som er hovedanliggendet i SVs kulturpolitikk, nemlig den veldige pengerikdommen som de strør utover norsk kulturliv. Jeg har ikke noe negativt å si om SVs ønske om å gi mer penger til norsk kultur, det skulle vi gjerne ha gjort alle sammen, og det er jeg ganske sikker på at det er bred enighet om i Stortinget. Men problemet er at SV kaster blår i øynene på folk utover i landet når de nå vifter med så mange kroner som det ikke er realiteter bak.

Jeg stilte dette spørsmålet til representanten Valle i kulturdebatten i fjor, og da fikk jeg i grunnen ikke noe særlig godt svar på hvorfor SV gjør dette, og om SV ser virkningene av sin politikk på dette området. Tror ikke representanten Valle at man, når man strør om seg med økte bevilgninger til alle slags gode formål, skaper falske forventninger utover i landet, som man i neste omgang får problemer med å hale inn igjen? Eller tror representanten Valle at institusjonene utover landet gjennomskuer dette spillet?

Ågot Valle (SV): Jeg tror at alle her mener oppriktig at kunsten og kulturen skulle fått bedre kår – kanskje ikke alle, men de fleste av oss. Det vi foreslår av økning, er svært så beskjedent, det er svært så overkommelig, men det er ingen midler som utløser så mye kreativitet, så mye arbeid, så mange tiltak som kommer hele samfunnet til gode, som nettopp kulturmidlene. Gir SV da falske forhåpninger? Sjølsagt er kunst- og kulturlivet såpass våkent at de ser hva som foregår i Stortinget, men jeg tror at kunstnerne og kulturarbeiderne er glad for at det er noen som taler deres sak også i Stortinget. Og når vi nå legger inn et forslag om å øke kulturbudsjettets andel av statsbudsjettet opp til beskjedne 1 pst., inviterer jeg de andre partiene til å se hva slags muligheter som ligger i det. Dette er ikke noe overbud, det er svært så beskjedent, det er muligheter for omdisponering innenfor rammene vi inviterer til.

Jeg fattet også håp da jeg hørte referatet fra debatten om forsvarsbudsjettet. Da sa Anne Enger Lahnstein at kultur både kunne virke fredsskapende, øke toleransen og få ned volden i samfunnet. Det er ikke det at jeg vil ha en instrumentell forklaring på hvorfor man skal satse på kunst og kultur, men dette viser jo at hvis man hadde villet, kunne man ført over noen av forsvarspengene, og de ville gjøre samme nytten, nemlig føre til større forhåpninger om fred.

Per Roar Bredvold (Frp): Representanten fra SV, Ågot Valle, sier i merknadene at markedet ikke er tilstrekkelig for å sikre kvalitet for kulturlivet. Derfor må det offentlige inn med tiltak, slik at kunsten og kulturen får mulighet til å spille sin samfunnsrolle. Bet dette at SV ikke har tro på enkeltmennesket, slik Fremskrittspartiet har, at mennesket har sine egne tanker og meninger om hva og hvilken kultur den enkelte ønsker seg, i stedet for å bli pådyttet kulturbegrepet fra politikerne?

Ågot Valle (SV): Det at markedet ikke kan sikre all kultur, burde være sjølsagt for de fleste. Men er det slik at vi ikke tror på enkeltmennesket? Sjølsagt gjør vi det. Det er jo for å gi alle enkeltmennesker mulighet til både å delta i og oppleve kunst og kultur vi vil at det offentlige skal inn. Det er ikke snakk om noen styring av kunsten og kulturen. Kunsten og kulturen skal sikres sin frie plass, men det må altså gjøres ved at vi ikke har det kjempekravet til lønnsomhet og egeninntekter som kunst- og kulturlivet er utsatt for i dag. Med Fremskrittspartiets politikk ville det bare bli enda større krav til egeninntekter, enda større krav til lønnsomhet og enda større plass for markedet, slik at færre fikk muligheter til å oppleve kunst og kultur, til å delta i kunst- og kulturlivet.

Jeg har mange ganger undret meg når Fremskrittspartiet roser det lokale kulturlivet. Det gjør jo Fremskrittspartiet når det gjelder amatørkulturen osv. Det er bra. Men Fremskrittspartiet burde skjønne at det lokale kunst- og kulturlivet trenger profesjonelle kunstnere, både som medarbeidere og til å være med og hjelpe dem og inspirere dem til videre arbeid. Hva hadde f. eks. en revy vært uten en profesjonell skuespiller som instruktør? Hva hadde festivalene vært uten at man både hadde profesjonelle kunstnere og amatører? Det er det som skaper rikdom.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Grethe G. Fossum (A): Kulturpolitikk handler ikke bare om produksjon og distribusjon av kunst og kultur, men også om samfunnets forvaltning av livskvalitet og verdier. Å støtte eller velge ikke å støtte visse former for kultur er et verdivalg. Kulturpolitikken i et land vil også ofte gjenspeile de grunnleggende samfunnsverdier, og derfor er det viktig å se kulturpolitikken i en vid politisk sammenheng.

I et historisk perspektiv er det forholdsvis nytt at styresmaktene støtter aktivt et kulturliv. Før annen verdenskrig var det faktisk ganske vanlig at kunst- og kulturområdet var overlatt til privat initiativ, og staten, som ikke hadde noen selvstendig kulturpolitikk, engasjerte seg i kulturspørsmål etter initiativ og press fra idealistiske enkeltpersoner og organisasjoner.

Noen politiske partier har som verdivalg at moderne kulturpolitikk skal overlates til markedet og man lar markedet bestemme hva folk egentlig skal ha. Så lettvint kan en gjøre kulturpolitikken. Dermed vil verdivalg og prioriteringer gjøres av markedskreftene, slik Fremskrittspartiet er det fremste partiet til å foreslå.

For Arbeiderpartiet handler bl.a. moderne kulturpolitikk om den rollen statlige, regionale og lokale styresmakter spiller når det gjelder å støtte produksjon og distribusjon av kunst og kultur. Det dreier seg om å fordele de godene som kunst og kultur i vid forstand representerer for samfunnsborgerne. Spørsmålet blir da ikke bare hvem som skal nyte godt av kunst og kultur, men også hvem som skal betale for disse godene.

Kulturpolitikk handler, som så mye annet, om å prioritere. På dette området er det dessverre knappe goder og byrder som må fordeles. I denne prioriterings- og fordelingsprosessen blir grunnleggende verdier i de forskjellige politiske partier svært så synlige. Høyre ønsker å vedlikeholde den kollektive hukommelse og bevilger mange penger, som de har til overs – tilsynelatende – til museene, og Fremskrittspartiet er imot finkultur og store, statlige institusjoner og vil ikke pådytte enkeltindividet noen form for kultur, men vil dermed heller ikke legge til rette for at det blir noen form for felles kultur.

Kulturpolitikken er en del av velferdspolitikken, og de som ønsker å rive ned velferdssamfunnet, begynner ofte med kulturpolitikken. Spørsmålet vi må stille oss ved inngangen til år 2000, er: Vil moderne kulturpolitikk overleve som samfunnsprogram, eller vil den forsvinne, slik de ekstreme liberalistiske kreftene ønsker, og markedet overta? Arbeiderpartiet er av den oppfatning at i en verden i forandring trenger ikke folk bare å vite hvor røttene er, gå tilbake og bevare det som var, men de trenger også å kjenne at forandring er av det gode. Nyskaping og kreativitet er ikke et angrep på det som var, men en måte å overleve på i den nye, moderne verden. Spørsmålet som Arbeiderpartiet da må stille seg i kulturpolitikken, er: Kan vi på noen måte bruke kultur til dette? Men det er ikke det eneste spørsmålet vi stiller: Kan kulturen gi oss bedre forståelse av oss selv og vårt eget samfunn og av andres samfunn og deres måte å leve sammen på? Svaret er igjen: Kultur kan faktisk hjelpe oss til bedre forståelse av livet og hvordan de andre og vi selv ordner det på. Og sist, men ikke minst stiller vi oss spørsmålet: Har kulturen en egen verdi? Gir den livskvalitet og mening for en stor del av befolkningen? Og svaret må igjen bli ja.

Arbeiderpartiet har ved år 2000-skiftet bedt om en ny kulturmelding. Den vil gi oss muligheten til å utforme en kulturpolitikk for et samfunn i forandring. En kulturmelding må være overordnet og prinsipiell og ta opp i seg vårt flerkulturelle samfunn, og at kultur og kunst skal gjøres tilgjengelig for alle. Det er viktig at vi ser på om de virkemidlene som vi til nå har brukt innenfor kultursektoren, har blitt brukt på riktig måte – om vi får maks ut av alle kulturkronene, eller om det kanskje må bevilges mer penger. Er strukturen riktig? Har vi for få museer, teater, festivaler, eller har vi for mange? Har forventningene til knutepunktinstitusjonene, til landsdels- og regionalteaterordningen gitt en oppblomstring av kulturlivet i hele regionen?

Arbeiderpartiet ønsker at dette skal gjennomgås. Samtidig må også teatrene og den teaterstrukturen som vi har lagt opp til i Norge, gjennomgås. Derfor har vi også foreslått en teatermelding.

Et annet område som er i stadig endring, er filmsektoren. Når Arbeiderpartiet foreslo å øke tilsagnsfullmakten for film fra 20 til 50 mill. kr, var dette i visshet om at film både bevarer og styrker norsk språk og kultur, men også fordi filmen bærer i seg framtidas kulturformidling. Film og bilder er et språk som oppfattes av de fleste, og kan eksponere både verdier og holdninger i samfunnet. Det var derfor viktig for oss å få en framtidsgaranti for at filmskaperne kunne få lov til å fortsette å produsere nettopp norske filmer.

Det er ikke til å skjule at debatten om Kulturrådet og dets stilling i det norske samfunn vil fortsette. Kulturrådet er ett av Arbeiderpartiets ektefødte barn. Opprettelsen av Norsk kulturfond og Norsk kulturråd i 1964 handlet i realiteten om å definere kultur som et eget politikkområde og plassere kulturpolitikken i forhold til de andre politikkområdene.

Både kunstnerne og politikerne var aktive i debatten, spesielt forfatterne, og da proposisjonen om Norsk kulturfond og Norsk kulturråd kom opp i Stortinget i desember 1964, ble Arbeiderpartiets forslag vedtatt mot 46 stemmer. Arbeiderpartiet hadde dermed vunnet en viktig kulturpolitisk sak, og hadde gjennom det fått aksept for at staten har et politisk ansvar for kulturlivet. Dette ansvaret må vi fortsatt ha, både gjennom et sterkt og styringsdyktig kulturdepartement og gjennom et kulturråd som skal fange opp det som skjer i norsk kulturliv. Det Arbeiderpartiet ønsker, er at arbeidsoppgaver, rollefordeling og forventninger mellom kulturråd og departement skal være klarlagt. På samme måte må man vite hva slags spilleregler Stortinget har i forhold til Kulturrådet. Jeg ser fram til en gjennomgang av Kulturrådets oppgaver i vårsesjonen år 2000.

Jeg er lei meg for at vi i samarbeidsavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumsregjeringen ikke klarte å komme fram til enighet om en økning av pressestøtten. Nå ble det heldigvis heller ikke noen nedskjæring på det området av vesentlig betydning.

Jeg holder fast ved det jeg sa i fjor, og har faktisk også fått støtte fra Ytringsfrihetskommisjonen, at pressestøtten er et av de viktigste virkemidlene vi har i forhold til ytringsfrihet. Jeg håper når vi skal diskutere Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, og når vi skal bestemme hvilke virkemidler vi skal bruke, at det blir gjort på en slik måte at vi beholder ytringsfriheten som vi har den i Norge. Pressestøtte til aviser og media vil gi dem mulighet til å være kritiske og oppegående og uavhengige av markedskreftenes krav til økonomisk lønnsomhet.

La meg få understreke at de frivillige organisasjonene er svært vesentlige i forhold til det norske kulturlivet. Innen idretten og på andre områder er de menneskene som på frivillig basis og i sin fritid driver musikkorps, amatørteater, historielag, støttegrupper for museer, filmklubber, kor og alt annet spennende som drives rundt i hele Norges land, en viktig kilde til livskvalitet både for seg selv og mange andre. Derfor er jeg glad for at den aktiviteten som drives for barn og unge, skal følges opp i revidert budsjett, og at fordelingsnøkkelen for de frivillige organisasjonene skal være klar fra dag null når revidert budsjett er bestemt.

Idretten er en del av det utvidede kulturbegrepet, og etter gårsdagens seier i VM i håndball – gratulerer med seieren, forresten! – har vi vel alle en følelse av hvor viktig idrett er som underholdning, men også som en kilde til nasjonal fellesopplevelse. Det å vinne et VM er stort både for utøverne og for dem som ser på. Men en må aldri glemme det arbeidet som ligger bak en slik seier. Arbeidet i idretten legges ned av foreldre, idrettsutøvere og ildsjeler som reiser land og strand rundt for å delta i turneringer, kamper og tilstelninger. Tusenvis av dugnadstimer brukes til å lage fotballbaner, idrettshaller og idrettsarrangementer og til å holde kakebasarer og å dele ut reklame. Det var faktisk en seier for alle disse idrettens ildsjeler vi så resultatet av i går: seier i VM.

Men også idretten er i forandring. Mange unge faller fra den organiserte idretten i 12-årsalderen. Hva kan idrettslagene og samfunnet gjøre for å gi ungdommen et tilbud som de ønsker og vil benytte?

Arbeiderpartiet har gjennom budsjettforliket bevilget 9 mill. kr til flerbrukshaller. Ideen bak flerbrukshallmodellen er at barns, unges og voksnes interesse for idrett og kultur kan samles på et forholdsvis lite område. En flerbrukshall kan bestå av fotballbane, håndballbane, fritidsklubb for de unge, bibliotek, eventuelt et kommersielt satssenter, en skaterampe, klatrevegg og muligheten til å drive med aktiviteter som ikke er tenkt på ennå av oss voksne. Derfor har Arbeiderpartiet altså gått inn for at 9 mill. kr skal brukes til flerbrukshaller, og vi håper at det i årene som kommer, vil bli mulighet til å bygge flere, bl.a. i de store byene, som vil gjøre at vi fanger opp en del av de uorganiserte ungdommene.

La meg til slutt få understreke viktigheten av at kultur må være tilgjengelig i hele landet. Det er ikke uvesentlig at de kommunene som har et godt kulturtilbud, oppfattes av befolkningen som gode å leve i.

Arbeiderpartiets forslag om distriktsopera er eksempel på en slik tenkemåte – omdannet til en måte å organisere på. Distriktsoperaen vil aldri kunne konkurrere med Operaen i Oslo. Men den kan være et godt supplement, den kan være det som produserer interesse for opera i distriktet, og selv de minste stedene i vårt grisgrendte land kan ha mye kultur å tilby også hovedstadsbefolkningen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (Frp): Det er alltid mye å gripe fatt i når representanten Fossum har holdt et innlegg om kultur. Mye av det kjenner jeg faktisk også igjen, særlig i forhold til det som gjelder modernisering av kulturen. Derfor merket jeg meg det interessante ved innlegget til representanten Fossum når det gjelder det som går på ny struktur, og at vi nå skal se på hvor midlene til kulturen går hen. Jeg formoder at dette kan trekkes opp mot det Dokument nr. 8-forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet, og som ligger til behandling – som også går på gjeldende område – for å se hva vi virkelig bruker kulturmidlene til.

Jeg merker meg også at representanten Fossum er veldig opptatt av at de gjennom forliket får bevilget 9 mill. kr til flerbrukshaller. Jeg har et spørsmål i forhold til det: Tror representanten Fossum at 9 mill. kr alene skal få to flerbrukshaller på føttene? Eller skal vi også her ha inn kommuner og fylkeskommuner for å bidra med finansieringen? Og når vi vet hvordan situasjonen er for kommunene og fylkeskommunene, deler da representanten Fossum mitt syn, at her blir det problematisk å få fullfinansiering, og at kommunene her må foreta en prioritering i forhold til andre primæroppgaver de har, i retning av disse flerbrukshallene?

Jeg ser også at representanten bruker litt tid på frivillige lag og organisasjoner. Da er mitt spørsmål: Var det ikke mulig for Arbeiderpartiet i dette samarbeidet å få penger på budsjettet for de frivillige lag og organisasjoner allerede fra 1. januar, og ikke vente til revidert nasjonalbudsjett?

Representanten Fossum bruker innledningsvis sitt innlegg på å prøve å sikte inn Høyres og Fremskrittspartiets kulturpolitikk. Jeg må først få lov til å si at når representanten Fossum sier at Høyre har gått inn for å støtte museene, har vel representanten Fossum studert Fremskrittspartiets budsjett dårlig, for vi har i hvert fall prioritert museene. Vi har også gjort det representanten Fossum er opptatt av med hensyn til å konsentrere veldig mye midler opp mot regionene, kommunene, frivillige lag og organisasjoner. Faktisk har vi i vårt alternative budsjett, subsidiært innenfor rammene selvfølgelig, prioritert de to områdene med 700 mill. kr.

Grethe G. Fossum (A): Den eneste grunnen til at Fremskrittspartiet har en kulturpolitikk av noen vesentlig betydning, er budsjettreformen. At de har vært nødt til å bruke penger på kultur, skyldes at vi har lagt om rutinene i Stortinget, hvis ikke ville de ha snauhogd kulturbudsjettet for alt som var noe verdt, og alt som var under utvikling i norsk kultur.

Jeg har lyst til å si at de flerbrukshallene Arbeiderpartiet har lagt inn, er på ingen måte fullfinansiert. Det er helt klart at dette er et spleiselag: Det som står på statsbudsjettet, er 4,5 mill. kr til hver hall, og det skal gå noe fra kommunen, noe fra tippemidlene og noe fra fylket. Det betyr at de kommunene og de stedene som vil prioritere dette, må be om å få midlene. Det var to steder som var i kjømda for å få slike haller, og det var Mjøndalen – Arbeiderpartiet og Høyre bestemte i fellesskap at der skulle det ligge en hall – og Oslo. Flerbrukshallen har en videre betydning enn bare å drive med idrett. De som bygger slike haller, ønsker rett og slett at uorganisert ungdom skal komme sammen med organisert ungdom for å få en bedre struktur på fritidstilbudet sitt, og de planene som bl.a. Mjøndalen har lagt fram, viser at dette absolutt er mulig.

Trond Helleland (H): Jeg har lyst til å ta opp to av Arbeiderpartiets «barn» i denne replikken – om de er ektefødte, vet jeg ikke. Det første er Kulturrådet. Grethe G. Fossum snakket i sitt innlegg mye om den debatten som hadde vært knyttet til overføring av oppgaver til Kulturrådet. Dette var en overføring som kom i budsjettet, og som ikke var debattert overhodet i Kultur-Norge på forhånd, og som vakte iallfall delte reaksjoner. Kan Grethe G. Fossum si at vi nå står fritt til å diskutere dette i forbindelse med den saken Stortinget vil få seg forelagt før revidert nasjonalbudsjett, slik at vi vet at det er et flertall i Stortinget som ikke har forpliktet seg allerede gjennom en avtale f.eks. mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet til hva resultatet skal bli? For hvis det er tilfellet, vil vi på en måte ikke ha noen grunn til å diskutere dette noe mer i Stortinget. Jeg håper at Grethe G. Fossum kan bekrefte klart at dette er en sak vi står fritt i å diskutere i Stortinget uavhengig av budsjettavtaler.

Så er det et barn som ikke har fått vokse seg så veldig stort ennå, og det kan kanskje være like bra når en ser på de merknadene som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har gått sammen om – en ganske oppsiktsvekkende merknad på området rytmisk musikk, eller rock, der flertallet i likhet med i fjor vil instruere en organisasjon, organisasjonen Norgesnettet, om hvordan den skal drive, hvem som skal sitte i styret, etc.

I tillegg slår Arbeiderpartiets rockepolitiske talsmann Jon Olav Alstad fast at pengene fra turné-, transport- og festivalstøtteordningen skal overføres til GramArt, som i det siste har vært i medias søkelys. Mener representanten Fossum at det er uproblematisk å detaljstyre en frivillig organisasjon på den måten, og mener representanten at det er lurt å legge ned en ordning som gir nye rockeband muligheten til å opptre på spillesteder rundt i hele landet?

Grethe G. Fossum (A): Kulturrådet er og har vært en meget viktig institusjon i vår kulturpolitikk, og det de gjør, er viktig for utviklingen av en moderne kulturpolitikk. Derfor er det viktig for Arbeiderpartiet hele tiden å se på hvilket ansvar de skal ha, hvilket ansvar departementet skal ha og hvilket ansvar Stortinget skal ha.

Representanten Helleland var veldig opptatt av om det var en forpliktende avtale mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet, om man hadde kommet fram til konklusjonene når det gjaldt Kulturrådet eller ikke. Hvis vi hadde kommet fram til konklusjonene, hadde vi overført ymsepostene direkte. Det vi har gjort, er å be om en melding om hva slags myndighetsområde Kulturrådet skal ha, hva slags myndighetsområde vi skal ha og hva slags departement vi ser for oss når Kulturrådet får flere forvaltningsoppgaver. Og når vi i Stortinget har kommet fram til en enighet her, ser jeg det som en selvfølge at statsråden følger opp det Stortinget har blitt enig om. Det er et ganske viktig demokratisk prinsipp, og Arbeiderpartiet vil i hvert fall påse at det skjer.

Når det gjelder det andre spørsmålet som Helleland tok opp, vil jeg si at det viktigste for Arbeiderpartiet i den saken har vært å styrke utøvernes stilling, både de som er nye og de som er etablert. Det er viktig for å få en rockemusikk i dette landet. Ellers overlater jeg svaret til rockepolitisk talsperson, Jon Olav Alstad.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Per Roar Bredvold (Frp): Først hadde jeg hatt lyst til å kommentere representanten Fossums svar på replikken fra Fremskrittspartiet, men det får stå for hennes egen regning når hun bedre enn Fremskrittspartiet kan si hva Fremskrittspartiets kulturpolitikk består av. Nok om det.

Fremskrittspartiet har som grunnholdning at kulturen og kulturlivet i størst mulig grad skal være fri for politisk styring. Kultur må være basert på frivillighet og et personlig engasjement, slik at enkeltmennesket, dvs. du og jeg, med vår fantasi og kreativitet kan skape noe nytt hvis vi ønsker det. Statens og politikernes rolle og oppgave i denne prosessen bør være begrenset til å opprettholde en rettslig ramme for individets egne valg. Fremskrittspartiet mener at politisk målstyring av kulturlivet slik det praktiseres i dag, vil kunne føre til passivitet og stagnasjon, og dette er det motsatte av hva kulturlivet fortjener.

Fremskrittspartiet mener at kultur er et meget vidt begrep som hver enkelt innbygger tillegger særlige egenskaper. Det som oppfattes som positiv kultur av en person, kan oppfattes som en vulgaritet av en annen. En runde på pub med viseaften kan være det maksimale for noen, mens andre må en tur i operaen for å oppleve sin kultur. Andre igjen har sine begreper om hva som er god og riktig kultur for dem. Derfor må dette være et frivillig valg uten altfor stor innblanding fra det offentlige.

Skillelinjene i norsk kultur går ikke på den individuelle oppfatning av kulturbegrepet, men mellom den kulturen som er støttet av offentlige midler, og den kulturen som ikke omfattes av slike støtteordninger. Fremskrittspartiet mener at kultur er noe som på ulik basis dyrkes fram av et samfunn. Kultur kan være noe helt personlig eller noe som oppfattes som allemannseie. Kulturen skal være folkestyrt, slik at folkets oppfatning av kultur vil styre kulturpolitikken og kulturutviklingen i landet. I det ligger også at statlige støtteordninger som garantilønn, kunstnerstipend, billettsubsidiering, ved f.eks. operaen, og lignende ordninger bør reduseres eller fjernes. Dersom en kunstner vil leve av sine kunstneriske framstillinger, bør vedkommende framstille kunst som er salgbar uten statlige støtteordninger.

Overføringer til kunst, kultur og fritidsaktiviteter er isolert sett store i Norge. Fremskrittspartiet ser et problem i at staten disponerer midlene og dermed vanskelig kan yte en rettferdig fordeling. Det er urealistisk å tro at den offentlige kultursatsingen i Norge noen gang skal bli i stand til å yte rettferdighet, i den forstand at alle får sin del. Offentlige som private bidrag er og blir selektive og gitt på et subjektivt grunnlag. I realiteten er det derfor ingen praktisk logikk i at offentlige kulturbyråkrater foretar valg på vegne av den enkelte. Man må forvente at det i et uavhengig marked fins mennesker som er skikket til å fornye og videreutvikle felles kulturverdier. Derfor ønsker Fremskrittspartiet at en mye større del av den offentlige støtten skal gå mer direkte til dem som skal bruke pengene. Fremskrittspartiet tror at de frivillige lag og organisasjoner mye mer målrettet og riktig kan foreta denne fordelingen til alles beste.

Fremskrittspartiets kulturpolitikk tar utgangspunkt i at hver enkelt i større grad selv betaler for de kulturelle tilbud man vil benytte seg av. På denne måten vil enhver eksisterende forskjellsbehandling mellom ulike kulturtilbud forsvinne. Det er ingen prinsipielle forskjeller mellom f.eks. en operaforestilling og en rockekonsert eller en countryfestival. Det vi mener med dette, er at godt voksne, etablerte mennesker med god økonomi i større grad enn i dag bør og må betale for sine opplevelser. Vi har hørt om subsidiering av f.eks. operabilletter i størrelsesordenen 1 000-2 000 kr, og nå sist en subsidiering av noen av våre regionteatre med hele 721 kr pr. billett. Her må vi holde tungen rett i munnen.

Fremskrittspartiet ønsker og vil strebe etter å skjerme barn og unge samt eldre som av ulike årsaker har problemer – i motsetning til dem som er godt etablert. På denne bakgrunn har Fremskrittspartiet i sitt budsjettforslag fremmet forslag om kraftige reduksjoner på enkelte poster, samtidig som vi vil prioritere andre. På enkelte områder vil målet være en total nedbygging av støtteordninger over tid for å få en rettferdig og riktig bruk av våre kulturmidler.

Fremskrittspartiet vil samtidig vise til Fremskrittspartiets skatte- og avgiftslettelser som også gir den enkelte bedre råd til selv å betale for de kulturelle tilbud man ønsker å delta i.

Fremskrittspartiet ønsker generelt å bruke kulturpenger på noen viktige nasjonale bygg og tiltak. For øvrig vil vi prioritere «den vanlige kultur» framfor «finkultur». Barn, ungdom og eldre vil, som tidligere nevnt, prioriteres framfor godt etablerte mennesker. Idrettslag, musikk og bl.a. amatørteater vil komme inn under disse forslag.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at de midler som avsettes til kulturformål over statsbudsjettet, i større grad enn i dag bør kanaliseres direkte ut til de ledd som ligger nærmest hver enkelt bruker av de enkelte kulturtiltak. Fremskrittspartiet ser med stor skepsis på at det skal legges sterke føringer fra statlige myndigheter når det gjelder hvordan kulturmidler skal disponeres. Vi er også skeptiske til en oppbygging av store statlige kulturinstitusjoner, fordi en slik oppbygging kan hindre den enkeltes frie valg med hensyn til hvordan midlene skal benyttes, og fordi slike institusjoner i stor grad er fjerne for folk flest. En ideell utvikling av kulturlivet i Norge vil etter Fremskrittspartiets oppfatning komme dersom midlene i vesentlig grad blir kanalisert nærmest mulig den enkelte bruker og viktige beslutninger blir fattet etter demokratiske prinsipper i disse ledd. I denne sammenheng vil Fremskrittspartiet vise til Dokument nr. 8:6 for 1999-2000 som ivaretar disse prinsippene.

Fremskrittspartiet har i sitt budsjett redusert det opprinnelige budsjettet med drøyt 900 mill. kr. Veldig mye penger, som Fremskrittspartiet ønsker å bruke på andre områder med et større behov for penger enn hva det kan synes som flertallet mener. Selv om beløpet kan virke stort, er Fremskrittspartiet overbevist om at kulturlivet i Norge heller vil blomstre enn visne. Fremskrittspartiet har kuttet generelt på driftsutgifter, hvor vi tror at det både kan reduseres og rasjonaliseres. Vi er fortsatt imot en offentlig utgiftspost for 2000 på drøyt 60 mill. kr i forbindelse med tusenårsskiftet. Vi har halvert kunstnerstipend, men sagt at resterende halvpart skal kunne brukes til unge og nye kunstnere. Garantiinntektene har vi fjernet i sin helhet. Fremskrittspartiet mener at kunstnere på lik linje med andre selvstendig næringsdrivende i utgangspunktet bør kunne brødfø seg selv av det de produserer. Utsmykning av offentlig bygg med en fast prosentsats av byggesummen kan virke som å være mer til fordel for kunstnere – uavhengig av byggets økonomi, egenart og ønske.

Vi har redusert en del hva angår teater og operaformål, men ønsker også her å tilgodese barn og unge. Kapitlet Film- og mediaformål er redusert, og Fremskrittspartiet vil bl.a. redusere posten Filmproduksjon m.m. betraktelig. Når man ser på en del av disse filmene og hvor stort publikum de har, må man få lov til å spekulere på om dette kan være riktig bruk av skattebetalernes midler.

En annen stor post Fremskrittspartiet ønsker å fjerne, er posten Produksjonstilskudd til pressen. Her brukes det ca. 164 mill. kr, hvor de ti største avisene tar store deler av denne pengesummen. En fri presse bør også være fri for økonomisk avhengighet av staten. Fremskrittspartiet ønsker heller ikke å forskjellsbehandle samiske aviser kontra andre og vil nullstille denne posten på 8 mill. kr.

Så kan man spørre seg: Hva og hvor vil Fremskrittspartiet med sin kulturpolitikk?

Fremskrittspartiet vil i sitt subsidiære forslag innen de nye rammer foreslå at ca. 372 mill. kr avsettes til fordeling blant frivillige lag og organisasjoner, basert på de enkeltes medlemstall, og at ca. 372 mill. kr. utdeles som kulturmidler til kommuner fordelt etter antall innbyggere. Fremskrittspartiet tror at en slik fordeling av kulturmidler vil medføre en vitalisering av kulturen samt en styrking av arbeidet i de frivillige organisasjoner i Norge.

Det er nettopp slik Fremskrittspartiet vil at Norge skal bruke sine kulturmidler, nemlig i størst mulig grad fordele dem ned på det leddet som ligger nærmest brukerne. Slik vil man ha en så god økonomisk uttelling som mulig av midlene, slik at flest mulig får nytte av dem.

Ute i distriktene har kulturbegrepet ofte en annen dimensjon og et annet innhold enn det synes å ha for enkelte andre politikere, bortsett fra Fremskrittspartiets. Her har ord som breddekultur, dugnad, samhold etc. en høy stjerne.

Når f.eks. min hjemkommune kun har 439 kulturkroner pr. person pr. år å rutte med, selv om politikerne, inklusive Fremskrittspartiet, ønsker å bruke mer, og når man vet at denne kommunen ikke er i noen særstilling og har en heller ordnet økonomi, er dette faretruende både for kulturlivet i seg selv og for hvordan dette vil kunne påvirke bosettingen. Det er ikke tvil om at for at nettopp distriktene skal overleve må vi også ha en levende breddekultur. Da er det ikke nok at dette fins i de store byene, med de transport- og overnattingskostnader dette innebærer, samt andre praktiske ting som må løses for at folk ute i distriktene skal få nettopp denne opplevelsen.

Det må heller ikke være eller bli sånn at foreldres og andres frivillige bidrag for å opprettholde speideren, idrettslaget, korps, 4H, velforeninger, koret etc. etc. kun må baseres på kakebaking og utlodning. Da vil ildsjelene etter hvert miste gløden, og det positive i dette viktige arbeidet blir borte.

Fremskrittspartiet har dessuten registrert at statsråden og Kulturdepartementet mener at mer av statsstøtten til idrett skal gå til aktivitet og mindre til administrasjon. Dette er helt i tråd med hva Fremskrittspartiet mener, og vi har lyst til å si velkommen etter.

I Fremskrittspartiets subsidiære budsjett har vi, som tidligere nevnt, øremerket store summer til frivillige lag og organisasjoner, ca. 372 mill. kr. Av større midler vil jeg i tillegg nevne Fremskrittspartiets satsing på våre museer med en ny post som vi har valgt å kalle oppgradering av landets museer, på 145 mill. kr. Altfor mange steder blir våre norske kulturskatter liggende og forfalle på grunn av mangel på penger og organisering.

Fremskrittspartiet ønsker dessuten å øremerke en betydelig sum til bl.a. våre barn og unge. Av dette kan vi nevne tilskudd til Unge Riks, Norsk Amatørteaterforbund, diverse prosjekter så som Norsk Skogbruksmuseum, Kvinnemuseet etc. Dessuten ønsker Fremskrittspartiet å ta vare på våre tre stolte seilskip, da disse trenger betydelige vedlikeholdsreparasjoner. Her ønsker Fremskrittspartiet å bruke 10 mill. kr.

Avslutningsvis vil jeg si at for Fremskrittspartiet er vår kultursatsing preget av en såkalt breddekultur hvor brukerne er de som får midlene. På denne måten vil vi få en mer rettferdig fordeling og dermed en vekst i vår samlede kulturutvikling.

Til slutt fremmer jeg Fremskrittspartiets forslag til ramme 1, 2 og 3.

Presidenten: Representanten Bredvold har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Grethe G. Fossum (A): Jeg har lyst til at representanten fra Fremskrittspartiet skal utdype hva han mener med politisk styring. Hvordan er det politikerne her på Stortinget utøver politisk styring når det gjelder kulturlivet? Er det ikke heller slik at vi gir muligheter for den enkelte til å utvikle seg? Hvordan styrer vi politisk Nationaltheatret ved å gi dem penger? Hvordan styrer vi kunst og kultur ved å gi penger til Molde-festivalen, f.eks.? Det vi gjør hele tiden, er å gi mulighetene, og det er disse mulighetene som Fremskrittspartiet vil rive bort.

Det andre spørsmålet mitt går på at individet skal ha muligheten til å velge. Da må jeg spørre: Kan representanten forklare for meg hvordan individet kan velge når ting ikke finnes? Når det ikke finnes teater, men i stedet en hasardsalong i Nationaltheatret når man skulle ønske å gå i teater, hvordan kan man da velge? Er det ikke slik at Fremskrittspartiet legger opp til at de som skal ha valget, er de som har mest penger? Da blir valget slik som det var for 200 år siden, nemlig at de som støttet kunsten, var hertuger, konger og dronninger som lokket til seg kunstnerne med midler, det var datidens markedskrefter, og man hadde ingen kulturpolitikk for den lille mann. Hvordan vil Fremskrittspartiet ivareta den lille manns rettigheter til kultur? Eller har de ingen rett, er det bare markedet som har rett?

Per Roar Bredvold (Frp): Selv om en kanskje i utgangspunktet vet hva representanten Fossum vil spørre om, er det alltid interessant og spennende å høre hva hun har å bidra med når det gjelder Fremskrittspartiets kulturpolitikk. Det kan jo enkelte ganger høres ut som at hun vet mer om den enn hva Fremskrittspartiet gjør selv. Nok om det.

Valgfrihet er noe av det Fremskrittspartiet setter aller høyest. Det tror jeg kanskje ikke Arbeiderpartiet og andre sosialistiske partier er enig i. For med det høye skatte- og avgiftsnivået vi har i Norge, er det ikke valgfrihet til å drive kulturpolitikk eller bruke penger på det man selv ønsker å benytte av det kulturtilbudet som vi har. Innskrenkning av valgfriheten er det det blir når vi har et skatte- og avgiftstrykk så høyt som det de vil ha. Når det er prioritert slik at 80 pst. er styrt og kun 20 pst. er tilbake til frivillige, blir det ikke så mye av den frivilligheten som Arbeiderpartiet og andre sier de ønsker.

Fremskrittspartiet vil i tillegg at hele overskuddet på ca. 2,5 milliarder kr av offentlige spill skal gå til frivillige lag og organisasjoner. Når jeg ser på det statsbudsjettet som Arbeiderpartiet og Regjeringen har gått inn for nå, er det detaljstyring ned til minste detalj, 13 000 kr husker jeg at de reduserte en post med. Og da spør jeg meg: Hvor er valgfriheten?

Anne Lise Lunde (KrF): Regionale og lokale kulturbygg er ein post under kap. 320 Allmenne kulturformål. Vi kjenner til at presset på posten er stort, og mange godkjende bygg står i ventekø. Framstegspartiet støttar ikkje Regjeringas framlegg på denne posten, men har eit framlegg om å redusere den med 6,1 mill. kr, slik at den blir på vel 34 mill. kr. Eg vil også peike på at komiteens medlemer frå Framstegspartiet har lagt inn ein ny post, Oppgradering av museum, og den skal vere på 145 mill. kr. Når Framstegspartiet seier at dei vil støtte breiddekulturen og særleg tiltak retta mot barn, unge og eldre, blir mitt spørsmål: Kvifor kan ikkje Framstegspartiet støtte Regjeringas framlegg til rammer for år 2000 når det gjeld statstilskot til regionale og lokale kulturbygg, men kjem med eit redusert framlegg til ramme?

Per Roar Bredvold (Frp): Fremskrittspartiet er av den oppfatning at staten, kommuner og fylker har en ganske anstrengt økonomi. I den forbindelse er Fremskrittspartiet skeptisk til at staten, kommuner og fylker tar på seg enda flere utgifter til slike bygg. Fremskrittspartiets syn er at vi må ta vare på det vi har, vi må vedlikeholde det slik at det ikke forringes, framfor å ta nye utgiftsposter som kommunene og fylkene ikke har råd til.

Inger Stolt-Nielsen (H): Det er alltid en litt forunderlig og noe morsom opplevelse å høre Fremskrittspartiet presentere sin kulturpolitikk – jeg må si det. Nå vil de øremerke alle kulturmidlene og sende dem til kommunen. Men spørsmålet er: Har Fremskrittspartiet egentlig bruk for kommuner? Vi skal jo øremerke alle midler herfra. Alle helsemidler skal gå herfra, alle skolemidler skal gå herfra, og alle kulturmidler skal gå herfra. Så det Fremskrittspartiet egentlig sier, er at Stortinget skal sitte og bestemme hva alle ute i de enkelte kommunene skal bruke kulturmidlene til. Så hvis de bare går rett ut til kommunene og ingenting brukes i Oslo, er det altså greit.

Fremskrittspartiet har også en merkelig dobbeltdialog med velgerne og med oss andre her i Stortinget. I sommer sørget de for, ved negativ stemmegivning, at vi fikk en opera som ble veldig mange millioner dyrere enn den hadde trengt å bli, ved at den ble lagt i Bjørvika. Nå i høst vil de ta vekk driftsgrunnlaget for Operaen. Så hva skal det egentlig være i dette operabygget? Skal det være bingolokale der også? Det lurer jeg på, særlig siden Fremskrittspartiet setter et likhetstegn mellom viserunder på pub og en aften på opera – at det er likeverdige kulturelle ytringsformer. Da har de vel gjerne også krav på de samme omgivelsene – hva vet jeg?

Så merket jeg meg at representanten ikke svarte på det meget interessante spørsmålet fra representanten Fossum, nemlig hvilke valgmuligheter som blir igjen hvis Fremskrittspartiet får realisert sin kulturpolitikk, hvis de skulle lykkes med å ta vekk de statlige driftsstøttemidlene til alle de kulturinstitusjoner som ikke kan overleve uten. Man kan ikke drive symfoniorkestre med fast ansatte musikere f.eks. uten et fast driftsgrunnlag. Man kan ikke drive et nasjonalteater, ikke Det Norske Teatret, ikke Operaen. Man kan heller ikke drive museer uten å ha faste rammer. Jeg har merket meg at Fremskrittspartiet vil øke bevilgningene til museene, men hva med den levende kulturen utover det?

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg tror representanten fra Høyre tok litt vel hardt i da hun sammenliknet kulturmidler med helse- og sosialmidler. Meg bekjent er det ikke så veldig mange kommuner som har eget sykehus, som belaster sitt budsjett med sykehusutgifter, men jeg tror alle kommuner har sitt eget kulturbudsjett.

Jeg leste en artikkel her om dagen om kultursjefen i Eid kommune som gikk til politisk streik fordi politikerne hadde satt strek over de midlene som var på kultursida. Det er da vi som stortingspolitikere må sette spørsmålstegn ved om det er riktig å bruke masse penger f.eks. på opera, som representanten Stolt-Nielsen var inne på, når den enkelte kommune ikke har penger i det hele tatt til sitt kulturbudsjett.

Når man har problemer med å overleve, hva skyldes det da? Skyldes det kanskje at det ikke er publikum som ønsker å være der og se eller høre? Vi må også se på hvor mange vi kan nå med vår kulturpolitikk, hvor mange vi kan glede med de midlene som vi har på vårt kulturbudsjett. Der har Fremskrittspartiet tro på og er sikker på at det kan vi gjøre ved at vi kanaliserer våre kulturmidler ned til frivillige lag og organisasjoner, de som er nærmest brukerne, de som kjenner markedet, de som kjenner ønskene, de som kjenner hvor skoen trykker og vet hva pengene skal brukes til. Fremskrittspartiet har tro på det enkelte mennesket.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Ola T. Lånke (KrF): Et av Regjeringens hovedmål ved tusenårsskiftet er å bidra til et kulturelt løft for landet. Det mest synlige resultatet av denne relativt ambisiøse målsetting innenfor årets relativt stramme budsjettopplegg er en nominell økning i forslaget til kulturbudsjett på 4,8 pst. I budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet ble riktignok dette redusert noe, men til tross for dette vil en rekke områder innenfor Kulturdepartementets budsjett få en reell styrking neste år. I denne sammenheng tar vi også med at et flertall i finanskomiteen gjennom finansinnstillingen har sikret at den planlagte tilskuddsordningen for å styrke frivillige lag og organisasjoners lokale virksomhet skal iverksettes i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett til våren.

Målt i kroner og øre kan den reelle styrkingen av kulturbudsjettet virke beskjeden. Det hadde vært ønskelig at den var større. Likevel vet vi at selv små beløp over kulturbudsjettet er viktige fordi de utløser nye ressurser mange andre steder, både i form av penger, aktivitet og kreativitet. Dette gjelder ikke minst også de midlene som er avsatt til selskapet Tusenårsskiftet Norge 2000 AS, som også omfatter tilskuddet til den kirkelige tusenårsmarkeringen.

Fra Kristelig Folkepartis side ser vi det som viktig å legge til rette for en verdig markering av overgangen til et nytt årtusen. Det er ønskelig at tusenårsskiftet kan bli en fin anledning for oss alle til å stanse opp i ettertanke og prøve å finne ut litt om hva det er å være menneske i tiden, spørre etter mening og sammenheng, prøve å samle trådene og perspektivene foran en framtid som ingen av oss kjenner. Kunst og kultur har ikke minst sin plass i denne sammenhengen.

I erkjennelsen av at det skal mer enn ett års kulturbudsjett til for å få til et virkelig løft, våger vi å se fram til at også de påfølgende budsjetter vil legge alner til sin lengde hva bevilgninger angår.

Mer penger til kunst og kultur er viktig for å få til et kulturelt løft. Men Regjeringen har også fremmet andre forslag som er av betydning, og da snakker vi om å foreta grep som kan skape en ryddigere og mer effektiv forvaltning av de ressurser vi har til disposisjon. Det er i dette lys vi må se forslaget om å overføre en større del av ansvaret for tilskuddsforvaltningen til Norsk kulturråd, fra henholdsvis Kulturdepartementet, Rikskonsertene og Riksteatret.

Fra Kristelig Folkepartis side er vi glad for at det er flertall for dette forslaget, som vil gi en mer helhetlig tilskuddsforvaltning. Når det gjelder overføringen fra Rikskonsertene og Riksteatret, skjer dette, slik Kulturdepartementet foreslår, fra 1. januar 2000. Overføringen av Kulturdepartementets forvaltningsoppgaver kommer i en litt annen stilling. Et bredt flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, har bedt om at denne overføringen skal skje med virkning først fra 1. juli 2000, mot at en på forhånd får en gjennomgang av Kulturrådets framtidige rolle, herunder bl.a. rådets sammensetning og mandat. Det er imidlertid grunn til å tro at den foreslåtte reformen vil bidra til en ryddigere tilskuddsforvaltning, for det første ved at Rikskonsertene og Riksteatret blir avlastet forvaltningsoppgavene og i stedet kan konsentrere seg om sin primæroppgave som produsent og formidler av musikk, teater og dans. For det andre vil en tilsvarende overføring av Kulturdepartementets forvaltningsoppgaver når den kommer, bidra til at departementet i større grad kan ta seg av den overordnede politikkutformingen.

Et resultat av budsjettsamarbeidet mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet i komiteen er forslaget om å starte arbeidet med å framskaffe grunnlagsmateriale for utforming av en ny kulturmelding, og da tenkes det på en melding som trekker opp de store linjer i kulturpolitikken. Tatt i betraktning at det har vært arbeid i gang med sektormeldinger på flere av de ulike feltene innenfor Kulturdepartementets ansvarsområde, ser man nå først og fremst behov for en melding som tar for seg de store og sektorovergripende perspektiver. Det er snart ti år siden sist en kulturmelding ble fremmet, og arbeidet med en ny melding vil åpne for en overordnet og prinsipiell drøftelse av de kulturpolitiske utfordringene vi står overfor.

I merknadene uttrykker flertallet at det i forbindelse med meldingen bør

«legges særlig vekt på presset på norsk kultur og språk som følge av økt globalisering og teknologisk utvikling, men også de fordeler norsk kulturliv kan oppnå i et åpnere internasjonalt samfunn og de bidrag norsk kulturliv kan yte overfor kulturinstitusjoner og brukere av kulturgoder i andre land».

Det er grunn til å imøtese arbeidet med en slik melding med interesse og forventning.

Regjeringen varsler i budsjettforslaget at den vil sette i gang en omfattende gjennomgang av scenekunstfeltet, og redegjør for de premisser den vil legge til grunn. Komiteens flertall er også positiv til en slik gjennomgang og ser for seg at resultatet presenteres for Stortinget i form av en melding, med særlig vekt på teaterpolitikken. I denne forbindelse vil vi vise til at departementet allerede nå forbereder igangsetting av arbeidet med en framtidig modell for operaformidling i Norge. Dette skal, som tidligere vedtatt, gjennomføres parallelt med etableringen av nytt operahus i Oslo. Vi ser i dag en økende interesse for opera utover hele landet, noe som har ført til etablering av operavirksomhet en rekke steder. Modellene som er valgt for denne virksomheten, er til dels forskjellige, og det har ikke vært til å unngå at det har oppstått konflikter mellom konkurrerende miljøer i samme område. Dette gjør det nødvendig med en grundig gjennomtenkning av hvilken strategi det offentlige bør følge i det videre arbeidet for å unngå at slike konflikter låser seg fast.

Vi har også denne høsten fått merke at kulturpolitiske beslutninger kan vekke sterke emosjonelle reaksjoner. Denne gangen har støynivået vært mest merkbart når det gjelder bevilgningsforslaget fra Regjeringen om 1 mill. kr til Trønderoperaen og kuttet på 20 mill. kr til filmproduksjon i forbindelse med budsjettforliket.

Vi skal være glad for at vi får reaksjoner. Det er et sunnhetstegn, samtidig som det betyr at kulturpolitikk engasjerer folk. Når det gjelder kuttene på filmkapitlet, er reaksjonen forståelig på grunn av de konsekvenser dette kunne få for norsk filmproduksjon neste år. På grunn av den eksisterende todelingen av filmstøtten mellom såkalt produksjonsstøtte og billettstøtte, oppstår det en sårbarhet i filmproduksjonen når norske filmer samtidig går godt på kino. For å kunne opprettholde aktivitet og sikre stabilitet i produksjonen i tiden som kommer, har det samarbeidende flertallet i komiteen funnet det nødvendig å innføre en tilsagnsfullmakt på 50 mill. kr.

Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene avstedkom ikke noen større omprioriteringer i forhold til Regjeringens forslag, men vi er glad for at det lot seg gjøre å finne rom for noen påplussinger til viktige tiltak. Det gjelder et mindre tilskudd til flere distriktsoperaer, økt tilskudd til både Landsdelsmusikerordningen og Festspillene i Nord-Norge, og en økning i støtten til Det flerspråklige bibliotek. Videre er Kristelig Pressekontor tatt inn på statsbudsjettet, og vi fant rom til en bevilgning til Brageteateret i Drammen på 1 mill. kr.

En avgjørelse som vil ha stor betydning for jazzmiljøet i Norge, er beslutningen om å gjøre Molde International Jazzfestival til nasjonal knutepunktsinstitusjon. Molde-festivalen har lenge ønsket en slik status. På bakgrunn av den betydelige oppslutning festivalen har fått, både nasjonalt og internasjonalt, fant flertallet det riktig å gi den en status på linje med Festspillene i Bergen, Festspillene i Nord-Norge og Olavsfestdagene i Trondheim.

For øvrig nevner vi at det også ble enighet om å gjøre Jugendsenteret i Ålesund til en egen stiftelse, på samme måte som gruvemuseet i Folldal får status som halvoffentlig stiftelse.

Fra Kristelig Folkepartis side er vi også tilfreds med budsjettsamarbeidet mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet. Som denne opplistingen har vist, er det likevel svært få tiltak som får sine ønsker imøtekommet av komiteen, tatt i betraktning det store antallet henvendelser vi har fått. La oss bare innrømme det beklagelige i at det utover landet finnes kunstneriske virksomheter som holder et meget høyt kvalitetsnivå, også etter internasjonal målestokk, men som knapt mottar smuler fra statlige bevilgninger. Det er svært imponerende, enten det gjelder orkestre, ensembler, kor eller enkeltkunstnere som på tross av dette står på år etter år. Mye hadde sikkert fortonet seg langt enklere for disse dersom de hadde blitt tilgodesett i større grad med økonomiske ressurser, men gleden over å skape er stor nok til at de holder det gående. Imidlertid må ikke dette frita oss fra det ansvar vi har for å legge til rette rammevilkår for at enda flere kan få en sjanse til å utfolde sine talenter.

Et av komiteens mange ansvarsområder som for tiden sliter tyngst, er museumssektoren. Tilstanden for mange av våre museer må i dag karakteriseres som svært kritisk, både når det gjelder sikring av store kulturverdier og når det gjelder mangelen på administrativt personale. Jeg er imidlertid glad for den økning som er foreslått fra Regjeringens side når det gjelder tilskuddsordningen for museer og de nasjonale institusjonene. Det er imidlertid grunn til å se fram mot ABM-meldingen som snart blir lagt fram, hvor nettopp også museenes situasjon vil få betydelig oppmerksomhet. Museene er viktige fordi de lærer oss om historien. Denne historiekunnskapen er en viktig ballast også når vi skal møte det ukjente som ligger foran oss.

Jeg startet mitt innlegg med å nevne tusenårsskiftet, og jeg vil avslutte med det. Når vi snart skal skrive år 2000 etter Kristi fødsel, må det også være plass til en refleksjon omkring hva dette egentlig betyr – hva slags hendelse det var som førte til at historien ble delt i to, i før og etter, og som vi nå skal markere også i vårt land. Det står ikke til å nekte at nettopp denne hendelsen har vært en uuttømmelig kilde for kunstnere og kulturskapere til alle tider, kanskje nettopp fordi den har gitt oss en målestokk på hva vi er som mennesker.

Professor Berge Furre sa følgende på en kulturkonferanse i Oslo i august i år:

«Det som gjer oss til menneske, er vår evne til å reflektera utover matstrevet, til å reflektera over våre liv. I eit samfunn der vi let det offentlege rom bli marknad og underkastar denne refleksjon under kjøp og sal, visnar samfunnet bort som fellesskap, som tempelplass.»

Ja, selv en budsjettdebatt burde kunne gi anledning til en slik påminning – ja kanskje nettopp en budsjettdebatt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (Frp): Representanten Lånke åpner og avslutter sitt innlegg med å påpeke at vi skal ha et kulturelt løft for alle. Tidligere har forskjellige representanter vært inne på dette med prioritering og profil innenfor kulturpolitikken.

Vi er vel kjent med at representanten Lånke er stor tilhenger av opera – det må han jo ha vært når han har sørget for at vi skal bygge en opera og skal bruke 500 - 600 mill. kr på opera hvert år fram til 2008. Vi ser det også gjennom at representanten Lånke har brukt veldig mye tid og ressurser på å få bevilget 1 mill. kr til Trønderoperaen. Jeg hører representanten Lånke snakke veldig varmt for jazz, symfoni, opera, festspillene, orkestre, ensemble osv.

Mitt spørsmål til representanten Lånke er: Var Kristelig Folkeparti da de kom i dialog med Arbeiderpartiet, overhodet inne på tanken om mangfold i forbindelse med forliket? Bare for å dra fram noen eksempler: Ungdommens kulturmønstring, som nå har fått unge opptil 18-19 år med i et voldsomt engasjement ute i kommunene og fylkeskommunene for at finalen skal foregå i Lånkes hjemby, Trondheim, i mai neste år, søkte om å få 1 mill. kr. Var det noen tanker om kanskje å bevilge noen midler til Ungdommens kulturmønstring? Jeg tenker på Norsk Amatørteaterforbund, som faktisk er en nasjonal organisasjon, men som får langt færre midler enn de regionale organisasjonene som driver på samme vilkår. Jeg tenker ikke minst på det bruddet Regjeringen har gjort i forhold til avtalen når det gjelder frivillige lag og organisasjoner. Så spørsmålet mitt til Lånke er: Har det vært noen tanker om å prioritere annerledes i forhold til forliket?

Ola T. Lånke (KrF): Ja, Kristelig Folkeparti har tanker om å prioritere. Vi har fått oss forelagt en prioritering gjennom forslaget til budsjett fra Kulturdepartementet, et omforent forslag fra en regjering som vi står bak. Det er et godt forslag, hvor det ble lagt inn en god prioritering, tatt i betraktning at vi har knappe ressurser å fordele.

Egentlig undrer det meg at representanten Sandberg og Fremskrittspartiet i det hele tatt våger å komme med forslag eller antydninger om at vi burde prioritere, slik som de behandler kulturbudsjettet i sitt eget opplegg hvor de kutter hundrevis av millioner kroner, og som, hvis det hadde blitt vedtatt – noe det jo heldigvis ikke blir – hadde revet grunnen unna det aller meste av det som finnes av aktivt institusjons- og kulturliv i Norge. De nevner en hel rekke arrangementer og organisasjoner som vi ikke har maktet å støtte, og nevner konkret Ungdommens kulturmønstring, som jeg naturligvis kjenner svært godt. Om det hadde vært opp til meg, skulle vi hatt en million til dem også, men det har vi ikke funnet rom for. Slik er den politiske hverdag – det handler om prioritering. Vi får se hva fremtiden vil vise. Jeg håper ikke at Ungdommens kulturmønstring er en døgnflue, men noe som kommer til å vare, og at vi kan få lov til å være med og inspirere dem til å fortsette å gjøre en god jobb for barn og unge.

Det samme gjelder også de andre eksemplene som representanten Sandberg nevnte. Det finnes selvfølgelig mange eksempler – som jeg også var inne på i mitt innlegg – på gode, kvalitativt høyverdige tiltak som fortjener offentlig støtte, men som det ikke er funnet rom for til nå. Det får vi ta senere.

Trond Helleland (H): Det er grunn til å gratulere representanten Lånke med et vel gjennomført budsjettforlik med Arbeiderpartiet. Det blir stadig færre omprioriteringer på kulturbudsjettet. Det viser at representanten Lånke fremstår som en god og effektiv forsvarer av Regjeringens opplegg, selv om det innebærer et kraftig kutt i filmstøtten og et ostehøvelkutt i resten av kulturbudsjettet.

Representanten Lånke var inne på dette med omorganiseringen i forhold til overføring av oppgaver til Kulturrådet, og gir nærmest inntrykk av at det som Stortinget nå slutter seg til, nemlig å avvente dette til vi har fått en gjennomgang, nærmest er å betrakte som en utsettelse, og at dette vil komme på plass fra 1. juli. Betyr det at representanten Lånke og sentrumspartiene nå på en måte står bom fast på det opplegget Regjeringen har skissert? Eller vil de gå fordomsfritt inn i en diskusjon om dette når vi får se de beveggrunnene departementet har hatt for å foreslå en så massiv overføring av oppgaver fra sitt eget departement til Kulturrådet?

Representanten Lånke var naturligvis inne på den pågående debatten om distriktsoperaen, et begrep som Høyre og Arbeiderpartiet innførte for to år siden, og som etter hvert har fått bred tilslutning. Det har vært en viss strid i Lånkes egen by, Trondheim, om dette. Den eneste merknaden i budsjettinnstillingen som representanten Lånke og Kristelig Folkeparti går sammen med Arbeiderpartiet om, er en merknad som på en måte sier at Musikkteatret i Trondheim egentlig er den institusjonen som burde vært tilgodesett, fordi den har de lokale politikeres og det lokale musikklivs støtte. Hva er grunnen til at dette er den eneste merknaden der sentrumspartiene skiller lag?

Ola T. Lånke (KrF): Representanten Trond Helleland tar opp to punkter som jeg kort skal kommentere.

Det første går på overføringen av tilskuddsforvaltningen til Kulturrådet. Hovedanliggendet for oss og for Regjeringen har vært å slå fast et prinsipp om at dette skal gjøres. Hvordan det skal gjennomføres, hvilken sammensetning rådet skal ha i framtiden, hvordan ansvarsforholdene mellom Kulturrådet og departementet konkret skal beskrives, forholdet til Stortinget, osv., vil man komme tilbake til i en melding. Men det sier seg selv at en regjering må ha visse holdepunkter for det arbeidet den skal gjøre. I samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har vi fått en omforent forståelse av at dette skal gjøres, med virkning først fra 1. juli, etter at vi har fått diskutert det som kommer i meldingen. Jeg viser til det romertallsforslaget som ligger i innstillingen, hvor dette er ganske klart formulert. Det skulle det ikke være noen grunn til å reise noe mer tvil om.

Så til dette med opera: Det spørres spesielt om de merknadene som går på Musikkteatret i Trondheim. Jeg har svært stor sans for Trønderoperaen, nettopp fordi de driver operaproduksjon på en litt annen måte enn alle andre i Norge. De skaper selv, på basis av lokale og regionale krefter.

Når det gjelder Musikkteatret, representerer det en helt annen modell, en modell som består av eksisterende institusjoner og personer med interesse for opera. Begge deler er legitimt, og begge deler er positivt. I den merknaden som det her er spurt om, står det faktisk ikke at vi i den framtidige operasatsingen i trøndelagsområdet vil at det skal satses på Musikkteatret. Nei, det står «også», og det er nettopp poenget: Vi ønsker å tvinge fram en løsning for operasatsingen i trondheimsområdet der man har en felles plattform for Trønderoperaen og Musikkteatret.

Ågot Valle (SV): Jeg mener oppriktig at den siste replikkvekslingen mellom Høyre og Kristelig Folkeparti angående opera viser hvor viktig det er at vi får en plan for utvikling av opera og formidling av opera snarest, og ikke venter til operabygget står der. Jeg håper Lånke etterhvert lar seg bevege i den retningen og ser at det SV stod for i behandlingen av operameldingen, var rett. Men det var ikke det jeg skulle si.

Det er mange vakre ord i Lånkes innlegg, ord om kunstens betydning. Han understreker flere ganger at her er det behov for mer midler, og vi kommer ikke utenom å snakke om penger når det gjelder dette. Han sier noe sånt som at det fortjener støtte, men det skal vi ta seinere. Når seinere? Vil det bli slik, med de initiativene som Kristelig Folkeparti og Ola T. Lånke tar, at kulturen fremdeles må leve av knapper og glansbilder – eller «gleden over å skape» og holde det gående, som Lånke også sa? Ser ikke Lånke at det er behov for virkelig å sette seg et mål for å få kunsten og kulturen opp på et anstendig nivå her i Norge? Mener Lånke at det vil føre til overoppheting av økonomien dersom det satses noe mer, eller at det fordeles mer til kunst og kultur innenfor de vedtatte totale rammene? Jeg vil bare henlede oppmerksomheten på at kulturbudsjettet representerer bare svingningene av sjukepengeutbetalingene. Det viser i det hele tatt hvor lite rom kulturbudsjettet har, og det viser også at det her er behov for et løft. Jeg håper at Lånke etter hvert og andre ser at en opptrappingsplan for kulturbudsjettet opp til 1 pst. ville være det eneste fornuftige, i hvert fall et meget fornuftig tiltak, som også kulturlivet støtter.

Ola T. Lånke (KrF): Diskusjonen om penger kommer vi ikke utenom, sier representanten Valle. For Kristelig Folkeparti er det viktig å se også kulturbudsjettet og bevilgningen til kulturtiltak i et helhetsperspektiv som omfatter hele økonomien. Vi står sammen med SV i å ønske mer til kultur. Og det kunne gjerne komme så fort som mulig. SV spør når vi skal få mer penger til f.eks. Ungdommens kulturmønstring. Det kan jeg selvfølgelig ikke svare på. Men målet må være å løfte bevilgningene til kultur over tid. Ingen av oss kan svare på hva som kommer neste år, det får tiden og økonomien på det daværende tidspunkt vise. Men vi må ha lov til å ha visjoner og vyer om dette.

Og det er litt forskjell på det som jeg sier her, og det som Ågot Valle gjør i SVs forslag til budsjett hvor hun foreslår konkrete summer – det er selvfølgelig tillatt, og det er med på å synliggjøre hva hun ønsker, men samtidig tar hun penger fra andre sektorer uten å skjele til hvorvidt dette er penger som det er realistisk å kunne bruke i denne sammenhengen. Som jeg har sagt i en tidligere replikk til Ågot Valle, er dette å kaste blår i øynene på Kultur-Norge. Om det har noe med overoppheting av økonomien å gjøre om man bevilget mer til kultur, er vanskelig å svare på. Jeg tror vi skal ta overoppheting, som var et fenomen for en tid siden, veldig alvorlig. Det kan komme igjen. Vi må ha et helhetssyn også på økonomien, og legger det seg slik til rette at vi kan få økte bevilgninger til kultur, skal det ikke være meg imot å løfte kulturbudsjettet opp på 1 pst. av det totale budsjett, men ingen departementer – og jeg må ta med alle – kan få noen garanti om at de skal opp på et visst nivå av totalen innen en viss ramme. Det er en budsjetteringspolitikk som i hvert fall ikke er realistisk i forhold til den økonomien vi har.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trond Helleland (H): Høyre er tilhenger av en aktiv kulturpolitikk og legger vekt på at kunst og kultur er av avgjørende betydning for utvikling av den enkeltes personlighet og livskvalitet. Forankring i vår nasjonale kulturarv er en viktig motvekt mot rotløshet og press mot nasjonale tradisjoner. En aktiv kulturpolitikk er derfor viktig for å vedlikeholde nasjonens kollektive hukommelse.

Det er disse erkjennelsene som ligger til grunn for Høyres prioriteringer i årets kulturbudsjett.

Debatten rundt årets kulturbudsjett har vært fokusert på organiseringen av Kultur-Norge. Etter at et bredt flertall i frivillighetsmeldingen sørget for at de frivillige organisasjonene skulle tilføres spillemidler, var det med stor forventning tusenvis av lag og organisasjoner så fram til et statsbudsjett hvor man trodde at minst 70 mill. kr skulle fordeles til grunnplanet. Stor var skuffelsen i Frivillighets-Norge og hos flertallet på Stortinget da statsbudsjettet kom og ikke én krone skulle overføres i år 2000.

Når statsråden i svar på et skriftlig spørsmål fra meg svarte at pengene skulle komme gradvis fra år 2001 og etter hvert trappes opp, var det ikke rart at de store organisasjonssammenslutningene reagerte med protester. Etter mye om og men legges det nå opp til at de frivillige organisasjonene skal tilføres midler i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Høyre er sterkt kritisk til den måten departementet har fulgt opp frivillighetsmeldingen på. Det at man har klart å få fram ekstra penger til idretten, men ikke til de lokale kulturbaserte organisasjonene, vitner om dårlig vilje til å følge opp et vedtak departementet selv har vanskelig for å svelge. Jeg er derfor glad for at man etter massivt press nå har fått denne saken på rett spor, selv om pengene ikke kommer på plass før i andre halvår år 2000.

Høyre foreslår i sitt budsjettforslag å bevilge 50 mill. kr nå, inntil dette er i orden.

Den andre store debatten i kjølvannet av årets kulturbudsjett har vært om Kulturrådets nye og utvidede rolle. Dette har jeg vært inne på i et par replikker og vil ikke si så mye mer om det nå enn at det er viktig at vi nå får en fordomsfri gjennomgang av den rollen Kulturrådet skal spille, og hva som skal overføres.

Så til et tilbakevendende tema i kulturbudsjettet – dessverre: Arbeiderpartiets hang til å instruere og detaljstyre bruken av midler på rockeområdet, eller innenfor den rytmiske musikken, som det så fint heter. Også i år har Arbeiderpartiet fått støtte av Fremskrittspartiet når det gjelder en merknad som går svært langt i å pålegge en frivillig organisasjon, organisert som en stiftelse, hvem som skal sitte i styret og delta i organisasjonen. Dette er ganske sterkt når man vet at organisasjonen Norgesnettet har avholdt valg og satt sammen styret på lovlig vis. Hvorfor har Arbeiderpartiet slikt enormt behov for å detaljstyre disse bevilgningene? Er man redd for at Arbeiderpartiets «rockebaby» er i ferd med å bli voksen, og vil stå på egne bein? Frykter en at de tette bånd mellom Arbeiderpartiet og «rockebyråkratiet» er i ferd med å bli kuttet over? Min påstand er at Arbeiderpartiet har beveget seg inn på en livsfarlig linje. En ønsker å styre organiseringen av Kultur-Norge gjennom stortingsinngripen. Jeg tror det vil være tryggere for alle parter at man lar organisasjonslivet knyttet til rocken utvikle seg fritt og Arbeiderparti-uavhengig.

At Fremskrittspartiet nok en gang er med på å sikre flertall for en slik oppsiktsvekkende merknad, burde bekymre både rockemiljøet og Arbeiderpartiet. Jeg ville vokte meg vel for å inngå kulturpolitisk hestehandel med et parti som ser det som en av sine viktigste oppgaver å fjerne det kvalitetsorienterte Kultur-Norge fra statsbudsjettet.

Høyre er med på en merknad om at oppnevningen av styrer og råd på musikkområdet skal skje etter innstilling fra utøvernes organisasjoner. Jeg har behov for å presisere at med utøvere mener Høyre alle aktørene i musikklivet: de som arrangerer, de som produserer, de som organiserer, og de som opptrer. Det er det Høyre legger i begrepet «utøvernes organisasjoner».

Høyre framstår i denne innstillingen som svært lojal mot Regjeringens forslag til budsjett på alle områder unntatt ett, nemlig pressestøtten. Det tør etter hvert være en kjent sak at Høyre på prinsipielt grunnlag er motstander av all statlig pressestøtte, og av den grunn har vi innenfor den vedtatte ramme utformet et «pressestøttefritt kulturbudsjett».

Et kulturbudsjett uten pressestøtte har rom for å opprettholde de budsjettrammene Regjeringen opprinnelig hadde lagt, og i tillegg fordele 170 mill. kr til andre gode tiltak.

Av mindre bevilgninger som er foreslått, vil jeg trekke fram noen. Vi vil gi Ungdommens kulturmønstring 1 mill. kr ekstra neste år. Ungdommens kulturmønstring er et imponerende genreoverskridende arrangement som når ut til alle deler av landet, som får fram nye talenter, og som gir barn og unge en unik mulighet til å presentere seg samtidig som de blir kjent med andre genrer og former.

Når det gjelder investeringer, er behovet stort. Høyre vil i år satse på at en kan gå videre med planlegging og prosjektering av Hålogaland Teaters nybygg. Vi har satt av 4 mill. kr til dette i budsjettet, noe som er nødvendig for å holde Statsbyggs fremdriftsplan i budsjettet. Hålogaland Teater står uten eget teaterbygg. Nå er det på tide at noe skjer.

Vi har også satt av 10 mill. kr i innkjøpsmidler til Nasjonalgalleriet. Dette er nødvendig dersom Nasjonalgalleriet skal være i stand til å kjøpe inn verdifulle norske kunstverk i konkurranse med private oppkjøpere.

På musikkområdet viser vi til målsettingen om å bygge ut symfoniorkestrene i de største byene. Høyre konstaterer at Tromsø Symfoniorkester har blitt hengende kraftig etter i denne utbyggingen, og vi foreslår at de får tilført 2 mill. kr neste år for å bøte på dette. I tillegg ønsker vi å løfte Stavanger Symfoniorkester opp på samme bevilgningsnivå som Trondheim Symfoniorkester, og foreslår dermed en økt bevilgning på 2,4 mill. kr. Vi støtter også forslaget om at Molde International Jazzfestival blir knutepunktinstitusjon. Dette er en fin anerkjennelse for en festival som har utviklet seg i 40 år, og vel så mye en anerkjennelse til jazzen som musikkform.

Jeg er også glad for at Brageteateret i Buskerud nå ser ut til å få midler som gjør det mulig å utvikle et profesjonelt teatertilbud i Buskerud, et teater som har barne- og ungdomsperspektivet og det flerkulturelle perspektivet som hovedretningslinje.

Etter at Høyre og Arbeiderpartiet innførte begrepet «distriktsopera» for to år siden, har det kommet inn flere positive tiltak innenfor dette området på statsbudsjettet. I tillegg til de operaene som allerede ligger inne, eller som er foreslått fra flertallet, mener Høyre at Vest Norges Opera i Bergen bør få en bevilgning på 2 mill. kr, og at musikkteateret i Trondheim bør få 1 mill. kr. I vår nest største og tredje største by er det stor operainteresse, og Høyre finner det rart at lokale myndigheters prioritering ikke blir sterkere vektlagt når en ser på hvilke operaer som får støtte.

Arkiv-, bibliotek- og museumsmeldingen blir lagt fram på fredag. Høyre vil ikke ta meldingen på forskudd, men vil likevel fastslå at forholdene ved Nasjonalbibliotekets avdeling i Oslo er alarmerende dårlige. Derfor foreslår vi en budsjettøkning på 5 mill. kr, og ber om at prosjekteringen av det nye magasinbygget i Oslo tar utgangspunkt i de opprinnelige planer om et bygg på 9 000 m2.

Våre museer har store investerings- og driftsbehov. Høyre har satt av i alt 93 mill. kr utover Regjeringens budsjettforslag til disse formålene. Det ville betydd et nødvendig løft for mange av våre museer. Jeg er spesielt glad for at Stortinget nå gir Vassdragsmuseet Labro 300 000 kr i driftsmidler. Dette er et museum og et senter som har store perspektiver i seg. På Labro er en i ferd med å utvikle en symbiose mellom museumsdrift, teknologisenter og alminnelig kraftverksdrift, som etter min mening bør være en modell som kan benyttes i forbindelse med behandlingen av museumsmeldingen.

Årets kulturforlik mellom sentrum og Arbeiderpartiet innebærer noe nytt. Først kutter en med 45 mill. kr, hvorav 20 mill. kr til film. Deretter utvider en tilsagnsfullmaktene til film med 50 mill. kr. Det er mulig flertallet er stolt over det de har fått til. Høyre er av den oppfatning at snuoperasjonen viser at kuttene i budsjettforliket var lite gjennomarbeidet og lite gjennomtenkt, og derfor et dårlig grunnlag for en konsekvent kulturpolitikk.

Jeg tar opp Høyres forslag under rammene 1 og 3.

Presidenten: Trond Helleland har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gunnar Breimo (A): I sitt alternative kulturbudsjett kutter Høyre hele 349 mill. kr – og ikke alt tas fra pressestøtten. Beløpet er mer enn en tiendedel av det totale kulturbudsjett.

Ved behandlingen av sektorbudsjettet er det ett forhold som er påfallende. De fleste budsjettpostene, for ikke å si alle, som Høyre enten vil skjerme eller ønsker å øke, er poster som tar vare på det som har vært, som museer, seilskuter osv. Det er i og for seg veldig bra. Men hva er Høyres kulturpolitikk når det gjelder nyskaping og kreativitet, og når det gjelder aktiviteter utenfor de tradisjonelle institusjonene osv. – i det hele tatt det som kan være litt grensesprengende?

At Høyre er et såkalt verdikonservativt parti, har jeg stor respekt for. Vi trenger krefter som vil ta vare på vår historie. Men heller ikke i kultursektoren kan vi bare se bakover. Så mitt spørsmål til Helleland blir: Hva er Høyres politikk for å fremme utvikling, nyskaping og nytenkning innenfor kunst- og kulturlivet?

Trond Helleland (H): Representanten Breimo viste til vårt primære budsjettforslag, og det er i tråd med de budsjettforslag vi har fremmet tidligere: Vi fjerner pressestøtten. Det er det store kuttet. I tillegg kutter vi litt på driftsbudsjettet.

Utover det synes jeg at replikken fra representanten Breimo var litt underlig, for jeg vil gjerne se de merknadene fra Arbeiderpartiet som peker så veldig mye mer framover enn det Høyres forslag gjør. Jeg tror vi står sammen om veldig mange av de merknadene som går på utviklingen av Kultur-Norge. En av de tingene som er viktig i den sammenheng, er det forslaget som nå ligger om en ny kulturmelding, og som det er på tide at vi får.

Jeg har ikke så god tid at jeg kan gi en gjennomdrøftet versjon av hva som er framtidens kulturpolitikk. Men når en sier at støtte til museene er å se bakover, da tror jeg det er bra at vi nå får en museumsmelding – hvis det er det som er representanten Breimo og Arbeiderpartiets syn på museene, at de er tilbakeskuende. Jeg viste i mitt innlegg til et konkret eksempel, Vassdragsmuseet Labro, som nettopp er en symbiose mellom ulike element. Det er et museum som ser bakover, som viser utviklingen, et teknologisenter som ser framover – det er i det hele tatt en kombinasjon av ulike element. Det tror jeg er måten å drive museumspolitikken på framover.

Når det gjelder satsing på utradisjonelle og nyskapende tiltak, har Høyre en rekke poster. Vi er bl.a. opptatt av at Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden skal få muligheter til å utvikle seg. Vi merker oss at Arbeiderpartiet er det eneste partiet som ikke ønsker å være med på en relativt uskyldig merknad om Henie-Onstad Kunstsenter, som er et spennende museum for internasjonal samtidskunst. Jeg synes derfor på mange måter at representanten Breimos replikk var lite tilpasset den reelle situasjonen som budsjettmerknadene viser.

Per Sandberg (Frp): Representanten Helleland fortsetter for så vidt i sitt innlegg oppimot sin kollega Stolt-Nielsens angrep når det gjelder Fremskrittspartiets kulturpolitikk.

Jeg vil bare kort få si: Fremskrittspartiet har i hvert fall en profil! Og selv om representanten Helleland prøver så godt han kan å tegne en profil av Høyres kulturpolitikk, må jeg virkelig få lov til å spørre representanten: Hvor ligger valgfriheten, og hvor ligger prioriteringene til Høyre her?

Jeg ser at Høyre i sitt budsjett plukker ut enkelte institusjoner som de bevilger midler til, men noen helhet er det ikke. Hvert år i kulturbudsjettet plukker de ut enkelte institusjoner som de ønsker å gi midler til. Jeg vet ikke hvorvidt det er noen som driver en ganske bra lobbyvirksomhet overfor Høyre i den sammenheng, men det virker litt mistenkelig.

Men tilbake til det representantene Helleland og Stolt-Nielsen var inne på i forhold til frykten for fylker og fylkeskommuner, og dette med at Fremskrittspartiet nå ønsker å overføre 372 mill. kr øremerket til kommunene. Vi vet jo at Høyre er en veldig varm tilhenger av knutepunktinstitusjoner, også i dette budsjettet. Da er spørsmålet mitt: Hva er forskjellen, når Høyre i sitt statsbudsjett bevilger et visst antall millioner til kommunene med premisser som sier at kommunene og fylkeskommunene også må gi sine midler? Det er en sterkere og høyere grad av øremerking enn det Fremskrittspartiet har. Vi ønsker i hvert fall å overføre frie midler til kommunene, istedenfor at vi pålegger dem å bruke sine kulturmidler på visse områder.

Så er det et litt interessant spørsmål – jeg ser at representanten Helleland brukte litt tid på det – som gjelder Ungdommens kulturmønstring. Mitt spørsmål til representanten Helleland er: Hadde Høyre prioritert Ungdommens kulturmønstring i sitt alternative budsjett?

Bjarne Håkon Hanssen hadde her overtatt presidentplassen.

Trond Helleland (H): Svaret på det siste spørsmålet, om Høyre hadde prioritert Ungdommens kulturmønstring, gav jeg i innlegget mitt, og det står også i forslaget – det gjør vi.

Når det gjelder dette med valgfriheten som representanten Sandberg er opptatt av, er det interessant, for valgfrihet på kulturområdet innebærer for vår del at en skal ha et knippe av etablerte, gode institusjoner som er avhengige av offentlig støtte, det være seg statlig støtte, fylkeskommunal støtte eller kommunal støtte. Det er for så vidt også øremerkede bevilgninger, slik at den støtten som går til institusjonene, er helt avgjørende for å ha et kvalitativt godt kulturliv som gir folk over hele landet et tilbud på et høyt profesjonelt nivå. Det er der vi skilles klart fra Fremskrittspartiet, som sier at dette får bare skure og gå som det vil uten at vi skal legge noen føringer for hvordan midlene skal benyttes – bare det kommer ut til kommunene, så går det nok bra.

Det som overrasker meg, er at da vi jobbet med frivillighetsmeldingen, var Fremskrittspartiet minst like høyt på barrikadene som Høyre og sa at disse pengene ikke bør gå ut via kommunene, de bør gå direkte til de frivillige organisasjonene. Nå i budsjettet kommer Fremskrittspartiet tilbake med en eventyrlig pott som skal gå direkte ut til kommunene. Så nå er altså det kommunale kulturbyråkratiet godt nok til å fordele midlene, mens da vi diskuterte frivillighetsmeldingen, var det fortjenestefullt nok de frivillige organisasjonene som skulle stå for dette. Jeg mener at vi trenger gode kulturetater i norske kommuner, men det er først og fremst kommunens eget ansvar, og så trenger vi et bredt spekter av frivillige organisasjoner som får midler gjennom sine sentralorganisasjoner. Da får vi det sammen med etablerte kulturinstitusjoner, som gir oss den nødvendige valgfriheten både når det gjelder å kunne delta i kulturelle aktiviteter, og å kunne være tilhørere.

Per Sandberg (Frp) (fra salen): President! Det er en åpenbar misforståelse!

Presidenten: Da må representanten Sandberg være meget sikker på at det er en åpenbar misforståelse han ønsker å kommentere.

Per Sandberg (Frp): Jeg tror den skal være klar. Spørsmålet mitt til representanten Helleland når det gjaldt Ungdommens kulturmønstring, var hvorvidt Høyre hadde prioritert det i sitt budsjett i finanskomiteen, og ikke i det som skjedde i ettertid under nye rammer.

Presidenten: Presidenten mener at det representanten Sandberg nå tok opp, ikke var rett å ta opp i forbindelse med å be om ordet til en åpenbar misforståelse. Men i og med at presidenten tillot representanten Sandberg å ta ordet, vil presidenten også tillate representanten Helleland å svare.

Trond Helleland (H): Svaret på det er veldig enkelt. Høyre legger ikke inn detaljerte prioriteringer i finanskomiteen. Det gjør vi i etterkant i fagkomiteen. Jeg håper det er slik også i Fremskrittspartiet at det ikke er finanskomiteen som styrer alt.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg tror det er riktig å karakterisere Høyre og representanten Helleland i år for kulturvenn etter alle de gode forslagene om påplussinger, som på mange måter minner litt om SVs strategi – de er på en måte blitt litt lik SV. Men de er ikke bare kulturvenn. Jeg har også merket meg at representanten Helleland, og for så vidt også den andre representanten fra Høyre i komiteen, også er Regjeringens beste venn. De har sluttet seg til Regjeringens forslag til bevilgninger på – jeg foretok en veldig rask opptelling og kom til – 28 poster hvor sentrum har måttet gi en del mindre beløp som kutt i forbindelse med forliket.

Men det som er mitt ankepunkt mot Høyres kulturpolitikk, er at de kutter hele kap. 335, pressestøtten, med hud og hår, for å si det slik, og bruker det på andre kulturområder – setter med andre ord det frie ord opp mot andre kulturaktiviteter.

Fremskrittspartiet synes jeg på en måte gjør det litt annerledes og bedre, for de går tross alt inn for å bevilge noe penger – de støtter positivt opp om noe av det som bevilges til kultur. Fremskrittspartiets medlemmer sier bl.a. i en merknad:

«Disse medlemmer ser det som verdifullt for samfunnet at det eksisterer et mønster med frie uavhengige lokale, regionale og riksdekkende aviser.»

Gjør ikke Høyre det? Jeg må bare spørre.

Så smører Høyre tynt utover kulturbudsjettet, setter disse tingene opp mot hverandre. Er ikke det frie ord kultur? Så vidt jeg kan skjønne, vil Høyres forslag bety at en rekke aviser, som Nationen, Vårt Land, Dagen, en rekke lokalaviser, for ikke å si viktige publikasjoner som Dag og Tid, Ny Tid, Morgenbladet, samiske aviser, Nynorsk Pressekontor osv., utraderes. Hva har representanten Helleland å si til sitt forsvar? Hva slags kulturpolitikk er dette?

Trond Helleland (H): Jeg takker for innledningen, der jeg ble omtalt både som kulturvenn og Regjeringens beste venn. Jeg vet ikke om jeg skal ta det som en kompliment, men når det kommer fra representanten Lånke, må jeg gjøre det. Det er klart at kulturbudsjettet uten pressestøtte jo er et reelt kulturbudsjett.

Så spør representanten Lånke: Er ikke Høyre tilhenger av det frie ord? Er det ikke feil å sette det frie ord opp mot kulturbevilgningene? Etter vår mening – og det er grunnen til at vi er prinsipielle på dette området, i motsetning til Fremskrittspartiet – kutter vi posten og sier null fordi det representanten Lånke kaller det frie ord, i realiteten er kraftige statssubsidier til konserneide aviser rundt omkring i Norges land. Den differensierte dagspresse kan snart mer omtales som at – hva skal en si – differensieringen består i hvor mange aviser som blir gitt ut, og hvor mye statsstøtte de kan få gjennom pressestøtten. Det synes ikke Høyre har noe spesielt med det frie ord å gjøre. Når en ser at konsernene, det være seg A-pressen, Orkla eller Schibsted, kjøper opp aviser uavhengig av tidligere politisk tilhørighet, så viser det at mye av begrunnelsen for den pressestøtten man har i dag, er borte. Så jeg finner på ingen måte grunn til å sette likhetstegn mellom det frie ord og pressestøtte – for det er det vi her snakker om.

Så viser representanten Lånke til en merknad fra Fremskrittspartiet om den frie og uavhengige presse. Ja, jeg er også tilhenger av den frie og uavhengige presse. Vår hovedbegrunnelse for å gå imot pressestøtten turde være kjent for representanten Lånke. Det er nemlig at en presse som er avhengig av statsstøtte, ikke er en fri og uavhengig presse. Det håper jeg at vi snart får flere representanter i denne sal til å skjønne, slik at vi kan få vekk denne subsidieordningen og heller bruke midlene på kulturbudsjettet på en fornuftig måte, til kunst og kultur.

Presidenten: Replikkordskifte er dermed omme.

Unn Aarrestad (Sp): Alfred Hauge skreiv i «Det evige sekund» i 1970 ei bøn for år 2000. Der heiter det m.a.:

«Måtte dei i år 2000 søkja visdom framfor kunnskap, kjærleik framfor kløkt, meir ha omsut for kvarandre enn sut for seg og sitt.»

Ja, tusenårsskiftet nå gir oss eit særleg høve til ettertanke og bevisstgjering om kva verdiar me står overfor, ikkje minst der kulturen er medverkande, og det er i det meste.

Budsjettforslaget nå er i alle fall eit godt grunnlag for kulturell nyskaping i starten på neste årtusen.

Det viktigaste i forslaget nå har vore omlegginga av Kulturrådet, der forvaltningsmessige oppgåver skal overførast frå Kulturdepartementet til Kulturrådet. Eg er glad for at det nå vert fleirtal for dette. Diskusjonen om dette har gått føre seg i om lag 20 år nå, og det er ikkje vanskeleg å tenkja seg behovet for å gjera noko her. I første rekkje vil det avlasta departementet for mange oppgåver. Likeins vil det kunna gjera arbeidet lettare for Stortinget, der eg ofte har hatt inntrykk av at me på kultursida har vorte sitjande med så mange små detaljspørsmål at me lett har kunna mista oversikta over dei store linene me skal vareta.

Bakgrunnen for omlegginga er m.a. at det i dag er ein svært uoversiktleg jungel av søknadsinstitusjonar å halda seg til for dei som søkjer om støtte til ulike føremål. Nå vil ein òg lettare kunna sjå ting meir i samanheng.

Me vil få ei melding til våren der det vert ein brei gjennomgang av funksjon og oppgåver, og det vert sett på korleis Kulturrådet skal ta seg av dei nye oppgåvene det får ansvaret for.

Filmstøtte har også vorte diskutert denne gongen. Eg tykkjer   det   er   flott   at   filmbransjen   nå   får   tilsegn   om  50 mill. kr ekstra i 2000. Dette er noko det nå står eit fleirtal bak i Stortinget, og dette vil fleirtalet noko med.

Noreg er eit lite språkområde. Film som uttrykksform er derfor viktig for å halda på og fremja den kulturelle identiteten vår og språket vårt.

Dei fleste europeiske landa gir ei skikkeleg filmstøtte, og ser verdien i dette langt utover eigne landegrenser. Nå har ESA teke kontakt med Noreg om nivået på filmstøtta i forhold til EU. Grensa for filmstøtte skal nemleg ikkje overgå 50 pst. Det vil kunna verta dramatisk for filmproduksjonen i Noreg der støtta nå ligg i overkant av 70 pst. Eg kan heller ikkje la vera å tenkja på at ikkje ein gong filmpolitikken kan me få styra sjølve i forhold til EØS-avtalen.

Når det gjeld museum, har det denne gongen vorte teke eit godt lyft. Her er barn og unge ei viktig målgruppe der det skal utarbeidast museumstilbod for å nå eit breitt publikum. Senterpartiet ser fram til å få drøfta dette i si fulle breidd når meldinga om dette nå vert lagd fram.

Eit anna viktig område er det som skjer innan språk, litteratur og bibliotek. Det er viktig i desse tider å fremja auka leseinteresse, sikra god språkbruk og norsk som kulturspråk. I dette er biblioteka og folkeopplysningstanken grunnstammen i det lokale arbeidet her. Ved å ta i bruk ny teknologi kan biblioteka verta utvikla som møteplass og informasjonssenter. Det kjem nå ei stortingsmelding om dette. Her vil særleg tilgang på ny teknologi verta teken opp, samtidig som skulebiblioteka si rolle vert vurdert i denne samanhengen.

For å sikra ei god samordning av den språkteknologiske satsinga må det òg vera ein klar føresetnad for statleg medverknad i dette at både nynorsk og bokmål vert representert. Eg er glad for at det nå vert eit klart fleirtal for dette.

Det er elles viktig med eigne løyvingar til Noregs Mållag og Det Norske Samlaget for å synleggjera arbeidet for nynorsk kulturarbeid og skriftkultur, sidan Noreg har to skriftmål og eit mangfald av dialektar å ta vare på. Det er òg viktig å gi lesarane, både store og små, eit breiare tilbod av bøker utgitte på nynorsk.

Eg er òg glad for at me nå er i gang med å få betre løysingar når det gjeld Nasjonalbiblioteket si avdeling i Oslo. Manglande vedlikehald gjennom mange år i ein lite tidsmessig bygning har skapt svært vanskelege forhold for alle partar. Det er elles ein tankekross at ein statleg institusjon, tidlegare administrert av Universitet i Oslo, kan verta så sleppt ned når det gjeld vedlikehald. Eg er derfor nå glad for at dette arbeidet er godt igangsett.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Olav Alstad (A): Etter fremleggelsen av det tredje statsbudsjettet fra en senterpartistatsråd er det én ting jeg savner, og som jeg også har etterlyst tidligere, nemlig profilen for satsing på kultur og formidling utenom de store sentrene våre. I den grad det har vært noe satsing på dette de to siste årene, har det vært når Arbeiderpartiet har fått støtte fra Høyre, ikke fra Senterpartiet. Så jeg har lyst til å utfordre Senterpartiet litt på det. Når har de tenkt å komme på banen for å utvikle en politikk for en sterkere satsing på kultur og formidling også i distriktene våre?

Så har jeg lyst til å gratulere Senterpartiet med bevilgningen til Trønderoperaen. Ingenting galt sagt om at man nå også kommer på banen i forhold til tanken om en distriktsopera, selv om jeg kanskje ikke så for meg at Trondheim var det første stedet man ville ha valgt i så måte. Men det er nå så.

Det jeg lurer på, er om disse bevilgningene er et uttrykk for at man ønsker at det er denne som skal bli den framtidige plattformen for utvikling av en opera i Trondheim, og dermed totalt overkjører de lokale og regionale prioriteringene, eller ser man for seg at de lokale myndighetene også skal ha en rolle, med de prioriteringene de har gått inn for fra sitt ståsted?

Unn Aarrestad (Sp): Representanten Alstad spurde kvar Senterpartiet er når det gjeld formidling av kultur utanom dei store sentra. Ja, det er så mange måtar å formidla kultur på. Eg vil berre nemna den meldinga som nå kjem, truleg denne veka, om bibliotek, arkiv og museum. Framtidig bibliotekdrift er ein flott måte å formidla kultur på. Det er eitt av områda våre. Elles reknar eg òg med at Alstad er klar over kva me gjer lokalt for å få dette til.

Når det gjeld Trønderoperaen, meiner eg at det å løyva pengar til dette nå, er starten på pengeløyvingar til distriktsopera. Eg vil òg seia at eg trur Trønderoperaen er nyskapande, og den kan utvilsamt òg verta eit utgangspunkt for profesjonell operadrift og komplettera denne landsdelen sitt kulturtilbod på det profesjonelle planet. Men me har òg andre område som me vil prioritera når det gjeld distriktsopera. Me har òg vore inne på dette. Det ligg i budsjettforslaget frå oss, men denne gongen løyver me til Trønderoperaen, som er starten på løyvingar vidare til distriktsoperaen.

Per Roar Bredvold (Frp): Tull å nedlegge regionteatre, sier representanten fra Senterpartiet, Unn Aarrestad. Det kan så være, men når man ser på hvorfor dette spørsmålet har kommet opp, er det vel kanskje berettiget å stille det. Det er dessverre administrativt rot og elendig økonomisk styring ved flere av våre regionteatre. Når man i tillegg ser at billetter subsidieres med opptil 721 kr, er spørsmålet til representanten Aarrestad følgende: Hvor mye vil Senterpartiet helt konkret være med på å subsidiere hver billett til regionteatrene med?

Så til film. I en avisartikkel i Dagbladet 9. desember står det følgende:

«Ikke én eneste norsk film er solgt til utenlandske kinoer etter fem år med filmmarkedet New Nordic Films, som arrangeres på den årlige filmfestivalen i Haugesund.»

Når man i tillegg kan lese i en annen avis, Nordlys, 4. desember, at det er James Bond som redder årets kinobudsjett i Tromsø, og helt sikkert også andre steder, må man spørre seg om hva norsk film, som skal være såkalt kulturell, koster.

Synes representanten det er riktig å bruke skattebetalernes midler til norsk film, som svært få ønsker å se og oppleve? Her kan det også være interessant å høre fra representanten Aarrestad hvor mye hver billett til norske filmer skal koste i form av subsidiering.

Unn Aarrestad (Sp): Først til dette med regionteatra. Ja, eg meiner at den påstanden som kom om at me skulle leggja ned regionteatra fordi dei ikkje hadde høg nok standard, var tull. Eg må seia at dersom alt skal vera akkurat likt det som er i Oslo, og drive på akkurat same måten, då kan me leggja ned ganske mykje her i landet. Men me skal sjå på den kvaliteten som finst ved mange av regionteatra, og byggja den opp, for me treng desse teatra rundt om i landet. Det er klart at enkelte stader må ein sjå på dette for å gjera det betre, både med omsyn til økonomi og andre måtar å driva teatra på, men det at ikkje alt er aldeles på topp, skal ikkje vera grunn god nok til at ein skal leggja det ned. Me må heller prøva å gjera alt betre enn det som er nå.

Når det gjeld norsk film, meiner eg at det har vorte produsert mange gode norske filmar det siste året. Eg vil sjå det landet som lèt vera å støtta sin filmproduksjon. Og eg veit at i enkelte land i Europa har ein ei verkeleg stor inntekt av filmproduksjon, så eg har svært godt samvit for at me støttar ein slik produksjon i Noreg. Det har noko å gjera med det som eg sa i innlegget mitt, at det fremjar norsk språk, norsk kultur og norsk identitet å visa norske filmar, både i samhaldet oss sjølve imellom og i samhaldet med andre utanfor våre landegrenser ved å visa dei filmane som me har fått verkeleg godt til. Det skal me vera glade for, og så ikkje kritisera.

Ågot Valle (SV) : Jeg støtter Unn Aarrestads indignasjon over at andre skal gå inn og prøve seg på å bestemme hva slags støttenivå norsk filmproduksjon skal ha. Det er grunn til å advare, som også Kåre Willoch gjorde det i forrige nummer av Ny Tid, mot et syn som er slik at kultur blir mer og mer en vare som skal eksporteres, og som det til slutt blir amerikansk film, kunst og kulturindustri som vil tjene på. Så der står vi sammen, og jeg håper vi kan stå sammen framover i et slikt syn.

Men jeg vil over på bibliotektjenesten. Jeg er glad for at vi nå endelig har fått et gjennomslag for det flerspråklige bibliotek. Det viser at det nytter å ta opp ting, for dette har vi i SV tatt opp flere ganger, og jeg er, som sagt, glad for at det nå kan sikres et anstendig nivå.

Så er det IT-satsinga, som det er skåret ned på fra 5 mill. kr til 1,8 mill. kr i år – altså ikke over ett år, men det er det nivået som det er skåret ned til over noen år. Og støtten til folkebibliotek ble nesten halvert i fjor, samtidig som kommunene står i kø. Unn Aarrestad er svært opptatt av at bibliotekene er en viktig formidlingskanal. Hva vil Unn Aarrestad og Senterpartiet gjøre for å bedre både IT-satsinga og støtten til folkebibliotek?

Så er jeg interessert i å høre hva Unn Aarrestad mener om det forslaget som vi har om en pott som kan øremerkes til lokale utviklingstiltak for kulturlivet i kommunene …(presidenten klubber ) – ja, der var tida ute.

Unn Aarrestad (Sp) Her var det mange spørsmål å gå inn på, men først og fremst: Eg er veldig oppteken av dette med bibliotektenesta, at me skal få denne til å fungera rundt om lokalt. Nå fekk me inn dette med fleirspråklege bibliotek, og det er vel 37 forskjellige språk som ein kan formidla her. Det er òg ganske vesentleg for desse som kan få nytte av dette, at me får fleire midlar inn på denne posten. Det var noko me fekk til i dei siste rundane, for å seia det slik.

Elles går me inn for eit språkteknologisenter som skal koma på Voss. Som eg òg var inne på i innlegget mitt, skal ein der kunna bruka både nynorsk og bokmål, og eg har òg høyrt eit rykte om at her skal ein kunna snakka inn på ulike dialektar, og at dette skal kunna takast inn og skrivast ned. Det er ein del område der som er svært interessante, og som me må passa på utviklinga av, men eg trur me kan få veldig mykje glede av den satsinga der.

Når det gjeld lokale utviklingstiltak, veit eg ikkje om eg fekk heilt tak i kva representanten Valle meinte om det. Men det er klart at me står på det. Det var m.a. derfor at me i si tid i frivilligheitsmeldinga så gjerne ville at pengane skulle gå til lokalt hald, nettopp for at ein lokalt skulle kunna få teke tak i dette og bruka pengane på den måten som ein såg som den beste for sin eigen kommune.

Når det gjeld pengar til alt dette her, er det klart at når SV har 300 mill. kr meir enn ramma vart på budsjettet, skal det noko til å kunna konkurrera.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

Jon Olav Alstad (A): Det er én ting som har slått meg i løpet av de årene jeg har jobbet med norske kultur- og kunstmiljøer, og det har jeg sørget for å påpeke hver gang jeg har hatt muligheten til det innenfor disse miljøene: Hvor i all verden har de gjort av våre nye landsmenn, hvor er de flerkulturelle representert?

Jeg tror aldri jeg har sett et så rendyrket norsk miljø som det jeg møter innenfor kulturlivet, og spesielt innenfor kunsten. Og de tilbakemeldingene jeg har fått på de innleggene jeg har holdt, utenom den øredøvende tausheten fra de fleste, har bekreftet at kunstnere med minoritetsbakgrunn og andre kunstuttrykk ofte faller utenfor disse miljøene.

Jeg tror at det bildet de fleste kulturfolk og kunstnere har av seg selv, ikke stemmer med det vi ser. De færreste vil akseptere at de støter ut kunstnere fra andre deler av verden, men det virker i hvert fall som om det er nettopp det som skjer. Selvsagt finnes det unntak, men dette er dessverre ofte regelen. Kulturlivet her hjemme er veldig fokusert på det nasjonale og det vestlige, og bidrar dermed til å stenge ute kunstnere med flerkulturell bakgrunn og de som ikke bruker de samme uttrykkene som kan gjenkjennes og vurderes av norske kunstnere.

Derfor ønsker Arbeiderpartiet nå å få kartlagt hvordan situasjonen egentlig er innenfor det norske kulturlivet. Jeg tror mange vil få seg en overraskelse når de resultatene foreligger, og det kan kanskje bidra til holdningsendringer. Jeg har erfart at det norske kulturlivet er noe av det mest konservative som eksisterer, nesten på grensen til å være redd for nye ting. Ikke minst gjelder det forholdet til politikk og de ordninger vi etablerer, men det rammer også kunstnerne med nye uttrykk. Jeg tror heller ikke de statlige ordningene vil komme heldig ut, for hvor mange stipend og garantiinntekter går til disse kunstnerne? Men det blir bare et speilbilde av det som skjer i kulturlivet for øvrig, problemet ligger først og fremst hos kunstnerne selv og deres organisasjoner. Det er kanskje håp om at nye generasjoner vil ta med seg andre holdninger, det er tross alt folk som er vokst opp i et flerkulturelt samfunn, og det gir grunn til å håpe på raske generasjonsskifter blant kunstnerne også. Norsk kulturråd har et godt program i gang, men jeg tror vi etter hvert må ta sterkere i.

Jeg har registrert at SV også har et forslag om stipend for å tilpasse kunstnere med flerkulturell bakgrunn til de norske kravene. Det blir et helt feil utgangspunkt sett fra mitt ståsted. For problemet ligger ikke i manglende dokumentasjon, det ligger i holdninger og manglende forståelse for kulturuttrykk som skiller seg fra vårt.

Nå har jeg ikke fokusert så sterkt på det budsjettet som ligger her, det er tross alt på mange måter bare et mellomspill. Vi vil de neste årene få en gjennomgang av hvordan vi organiserer kulturlivet vårt, arbeidet med ny kulturmelding skal settes i gang, teater og film blir gjennomgått, Kulturrådet omorganiseres, og politikken skal tydeliggjøres. I tillegg vil vi gjennomgå vederlagssystemet, ikke minst med bakgrunn i EU-direktiv.

En av mine store frustrasjoner har vært oppfatningen om at norsk kulturpolitikk skal være økonomisk støtte. Ergo vil kulturpolitikken bestemmes av statsbudsjettet og pengene, ikke av politiske målsettinger. Det virker som om det i Norge er en uhyrlig tanke å tro at det finnes områder innen kulturen som også kan stå på egne bein dersom de får muligheten til å utvikle seg. Da får det raskt stemplet kommersielt, og blir dermed en fy-ting.

Det er ganske populært å se på hva Tony Blair gjør for tiden, og da tenker jeg selvsagt først og fremst på politikken, ikke på privatlivet. Han har satset enormt mye på det som kalles intelligent industri. Først og fremst snakker vi om film og musikk. Der har vi nok mye å lære, og det har Arbeiderpartiet tenkt å videreutvikle framover. Det ligger allerede klare føringer både på film og musikk i dagens innstilling, men det er bare starten. Etter å ha hørt representanten Hellelands innlegg om rocken slår det meg at dette går mye inn i den debatten som jeg synes norske politikere har et problem med. Rock og rytmisk musikk kommer faktisk kraftig styrket ut i årets budsjettinnstilling. Faktisk er det sånn at mesteparten av de forslagene som jeg har tatt opp, har fått tilslutning fra Høyre også. Men Høyre har alltid vært imot å gjøre endringer innenfor rocken. De var imot alle ordninger da vi innførte dem, og de er imot dem når vi endrer dem. Kanskje kan vi oppleve at norsk kulturpolitikk i årene framover klarer å ta vare på den dynamikken som i dag finnes innenfor flere miljøer, i stedet for å konservere de ordningene som finnes og kun prisjustere disse.

Statsråd Åslaug Marie Haga: Forslaget til kulturbudsjett for 2000 er fundert på noen viktige hovedpremisser, uttrykt i stikkordene kvalitet, kvantitet, geografisk spredning og egenaktivitet. Dette er kriterier som etter min mening ikke står i noe innbyrdes motsetningsforhold, men som representerer ulike sider av samme sak. Målet for kulturpolitikken er å gi mennesker over hele landet anledning til å ta del i kulturelle aktiviteter, med den rikdom dette gir for den enkeltes liv og for lokalmiljøene og for landets evne til omstilling og nyskaping.

Innenfor de mulighetene den økonomiske rammen gav, vektla vi i budsjettet å opprettholde realnivået for de aller fleste institusjoner og tiltak, og dessuten å styrke noen utvalgte områder som fremhever seg med høy kvalitet i sin formidling. Jeg er glad for at hovedprioriteringene er intakt etter Stortingets behandling av budsjettet.

Budsjettet er preget av vilje til omprøving og omlegging av etablerte administrative ordninger og til kritisk å vurdere den virksomheten som faktisk skjer i kulturlivet, ut fra et mål om stadig å høyne kvaliteten på og utvikle vårt kulturliv. Dette er jeg innstilt på å følge opp i de fremtidige budsjettene også.

Det er behov for en opptrapping av kulturaktiviteter over hele landet. Kulturdepartementet vil imidlertid aldri alene kunne makte å realisere en slik målsetting. Det er derfor med bekymring jeg registrerer signaler om stagnert og redusert engasjement på kulturfeltet på regionalt og lokalt nivå mange steder. Dette er utviklingstrekk det er av største betydning å få snudd. En svært presset kommuneøkonomi er en sentral årsak til at mange kommuner velger å redusere bevilgningene til kultursektoren. Som tidligere kommunepolitiker forstår jeg at mange står oppe i vanskelige avveininger når budsjettene skal vedtas i disse dager. Men jeg er bekymret for at vi gjør oss fattigere på sikt dersom kulturen blir en salderingspost. Alle forvaltningsnivåer må bidra til at visjonene for en fremtidsrettet kulturpolitikk i Norge skal kunne nås. Og arbeidet må skje i samforståelse med et levende, frivillig kulturliv.

Jeg har merket meg komiteflertallets syn på spørsmålet om samordningen av saksfeltene byggekunst, utsmykking og formgiving. Departementet er i ferd med å utarbeide en handlingsplan for arkitektur og design. Denne vil foreligge tidlig i 2000. Dialog med de berørte institusjonene er en sentral del av prosessen.

I budsjettforslaget for 2001 vil departementet presentere resultatene av denne prosessen, som – som de fleste vil vite – har samordning av institusjonene som siktemål. I denne forbindelsen vil også den budsjettmessige oppfølgingen av handlingsplanen for arkitektur og design bli presentert.

Mediene er viktige kanaler for meningsbrytning, samfunnsdebatt og formidling av verdier og informasjon. Film, fjernsyn og presse spiller en viktig rolle i utviklingen av norsk språk og kultur. Medievirksomhet er også næringsvirksomhet, men demografiske forhold og størrelsen på det norske språksamfunnet gjør at medier ikke uten videre er en lønnsom næringsgren i Norge. Det er derfor nødvendig med en aktiv politikk for bl.a. å sikre mangfold og reell ytringsfrihet.

Jeg viser til at det er et mediepolitisk mål å opprettholde grunnlaget for avisutgivelser og en differensiert presse. Selv om pressestrukturen i det store og hele er relativt stabil, er flere sentrale økonomiske virkemidler satt under press. Jeg ser derfor, i likhet med komiteflertallet, fram til Dagspresseutvalgets utredning.

Det er ønsket om å sikre et kulturelt mangfold som kommer hele befolkningen til gode, som ligger til grunn for planene for omorganisering av filmområdet. Regjeringen kommer tilbake med et forslag om organiseringen av filminstitusjonene og innretningen av støtteordningene på filmområdet i revidert nasjonalbudsjett. Som ønsket av komiteflertallet, vil jeg komme tilbake til filmpolitikken som en del av det samlede audiovisuelle området i egnet sammenheng senere.

Jeg vil i budsjettarbeidet for kommende år vektlegge å videreføre de målsettinger og intensjoner som er nedfelt i budsjettforslaget for 2000. Vi har mange forbedringspunkter for hvordan kulturlivet best skal tilrettelegges og organiseres, og vi må være villige til å tenke nytt når det gjelder de virkemidler vi har til rådighet gjennom de årlige statsbudsjetter. Det gjelder både for institusjoners driftsbudsjetter og for de rammevilkår for aktivitet som den eksisterende kulturbyggutforming setter. Gjennom den stortingsmelding om arkiv, bibliotek og museum som blir fremmet før jul, vil det bli gitt et fundament for en bred og systematisk analyse av situasjonen for en viktig del av kultursektoren og også for behovet for utbygging av kulturbygg i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grethe G. Fossum (A): La meg få si at den bekymring statsråden gav uttrykk for når det gjelder de utviklingstrekkene hun ser i kommunene, med lavere prioritering av kultur og presset kommuneøkonomi, har faktisk Arbeiderpartiet tatt på alvor ved å bevilge 1 milliard kr mer til kommunene, nettopp for å se til at kommunene får bedre mulighet til å sette kultur, skole og annen satsing på sin dagsorden.

Men bakgrunnen for replikken min er Kulturrådet. Kulturrådet er opprettet for å fange opp det som skjer i norsk kulturliv, fange opp det nyskapende, sette i gang prosesser, fange opp prosesser som allerede er der, og støtte dem over et visst antall år.

Nå har kulturministeren foreslått at en del poster og oppgaver overføres til Kulturrådet. Stortinget har svart med at man ønsker seg en egen melding om Kulturrådets arbeidsoppgaver, rollefordeling og de forventningene man har til Kulturrådet. Jeg tror det er en nyttig gjennomgang.

Det jeg har lyst til at statsråden skal svare på, er: Hvordan vil statsråden oppfatte de vedtak som blir gjort i Stortinget i forbindelse med denne stortingsmeldingen? Vil hun følge vedtakene lojalt opp, uansett hva Stortinget bestemmer etter en slik melding? Eller er handlingen allerede begått ved at man har utsatt bruken av ymsepostene til etter 1. juli?

Og til slutt: Hvordan vil statsråden forholde seg til et eventuelt flertall – jeg sier ikke at det blir det – som vil noe annet enn det statsråden kanskje hadde ønsket seg?

Statsråd Åslaug Marie Haga: Jeg vil definitivt følge opp Stortingets vedtak lojalt. Det anser jeg som min plikt som statsråd.

Når det gjelder Kulturrådet, er jeg i utgangspunktet svært tilfreds med at det er oppnådd enighet om overføring av tilskuddsoppgaver fra Rikskonsertene og Riksteatret til Kulturrådet, og at det skjer allerede fra nyttår av.

Videre oppfatter jeg det vedtaket som Stortinget etter alt å dømme vil fatte senere i dag om overføringen av ymsepostene, som en klar intensjon fra Stortingets side. Stortinget tilkjennegir ved det vedtak som etter alt å dømme blir fattet, sin intensjon om at en ønsker å overføre ymsepostene fra 1. juli 2000. Vi vil så fram til det tidspunktet legge fram en melding om Kulturrådets fremtidige rolle, rådets organisering og sammensetning, virksomhetsområder, tildelingskriterier osv. Og jeg tar som utgangspunkt at vi vil formulere en melding som tilfredsstiller det behovet Stortinget har pr. 1. juli 2000 for å følge opp det som ligger som en intensjon fra Stortingets side.

Per Sandberg (Frp): Jeg ønsker å stille kulturministeren som generalforsamling for NRK noen spørsmål om den situasjonen. Vi vet at NRK de siste årene har fått økt lisenspengene sine øremerket til distriktskontorene – for å styrke dem og få til et bedre tilbud i distriktene. Jeg ser det er en debatt i media rundt omkring om at en nå skal sammenslå og nedlegge forskjellige distriktskontorer. Mitt første spørsmål til statsråden blir da: Når vi legger ned distriktskontorer og trekker inn tilbud, vil det da bety at lisenspengene blir redusert i samme forhold som de ble økt for å styrke dem?

Det andre spørsmålet gjelder også NRK og det vi har snakket mye om tidligere i debatten, politisk styring. Jeg har selv vært i en debatt med statsråden da hun ønsket mer opera inn i NRK, det kaller jeg politisk styring. Jeg ser i Stavanger Aftenblad den 8. desember i år at kulturministeren er positivt innstilt til å skjerpe kravene til TV2-konsesjonen i retning av å styre hvilke tilbud NRK skal gi sine seere. Mitt spørsmål er om statsråden ser på dette som politisk styring overfor et medium.

Og til slutt: Jeg merket meg at statsråden sa at hun følger Stortingets vedtak lojalt, og at det er hennes plikt. Da har jeg et spørsmål som gjelder våre tre seilskip «Christian Radich», «Statsraad Lehmkuhl» og «Sørlandet», der et enstemmig storting står bak at vi skal ta vare på og finne varige løsninger for vedlikehold av disse skipene. Kan statsråden gi noen signaler om hvorvidt hun har noen planer for å finne varige løsninger for vedlikehold av disse tre seilskipene for å ta vare på disse kulturskattene?

Statsråd Åslaug Marie Haga: Når det gjelder NRK, distriktskontorer og lisenspenger, var spørsmålet, hvis man endrer strukturen på distriktskontorene, om den automatiske konsekvensen vil bli at man reduserer lisenspengene. Mitt utgangspunkt er at NRK skal ha et godt utbygd nett av distriktskontorer. Vi vet at det gjenstår noen deler av landet hvor man ikke har kommet så langt som også Stortingets flertall skulle ønske at man hadde kommet. Når det gjelder Østfold og Nordland, vil NRK innen 1. juli komme med sin vurdering av hvordan man skal organisere seg i disse områdene, og vi vil så rapportere tilbake til Stortinget på en egnet måte. Om det vil være noen automatikk i reduksjon av lisenspengene hvis man endrer distriktskontorstrukturen – så vil det nok ikke det! Stortinget har gitt NRK relativt stor frihet i og med at NRK er organisert som AS, og selskapet må derfor kontinuerlig vurdere sin situasjon ut fra hva som er økonomisk forsvarlig.

Når det gjelder transmisjoner i forhold til NRK, er mitt utgangspunkt at vi har en lisensfinansiert allmennkringkaster i landet. Det vil da være opplagt at generalforsamlingen angir retning for hvordan man anser at aktiviteten bør være, uten at man blander seg direkte inn i det som er den redaksjonelle friheten. (Presidenten klubber)

Jeg er opptatt av seilskipene, og vi finner opplagt en ordning på det.

Trond Helleland (H): Oppfølgingen av frivillighetsmeldingen har ikke vært så mye debattert i dag, og grunnen til det er at et flertall nå har forlangt å få støtten til frivillige organisasjoner på plass innen revidert. Og da blir spørsmålet mitt til statsråden: Hva var det som gjorde at departementet svarte at det var helt umulig å få dette til før i år 2001, når departementet nå likevel har gått med på å få dette på plass innen noen få måneder? Var det rett og slett manglende vilje, eller motvilje, i departementet til det som var Stortingets flertallsvedtak, nemlig å overføre pengene direkte til de frivillige organisasjonene, og ikke til kommunene? Jeg synes dette er et viktig spørsmål, i og med at statsråden selv i sitt innlegg la stor vekt på at hun var bekymret for den lokale og regionale aktiviteten som en nå kan se i Kultur-Norge.

Så sier representanten Unn Aarrestad fra Senterpartiet i sitt innlegg at hun er bekymret fordi EØS nå har overtatt styringen av norsk filmpolitikk. Og da skjønner jeg kanskje litt mer av hvorfor departementet gikk med på dette kuttet i produksjonsstøtten til spillefilmer på 20 mill. kr. Det var vel nærmest en forskuttering av behandlingen av statsstøtten til norsk spillefilm i henhold til EØS-avtalen, eller var det andre grunner til at departementet kunne godta dette kuttet?

Så helt til slutt: I valget mellom å kutte i driftsbevilgningene til kulturinstitusjoner og Kultur-Norge og å kutte i pressestøtten sa tidligere kulturminister Anne Enger Lahnstein veldig klart i fjor at hun da ville velge kutt i pressestøtten, for det var mer en prioritert oppgave for henne. Er dette også statsråd Hagas syn dersom hun blir stilt overfor det vanskelige dilemmaet og valget?

Statsråd Åslaug Marie Haga: Når det gjelder oppfølgingen av frivillighetsmeldingen, har det ikke vært noen vrang vilje verken fra tidligere statsråd eller meg i forhold til å få det på plass. Situasjonen var at Stortinget i mai vedtok at man ønsket denne ordningen, og da var for så vidt budsjettprosessen allerede kommet langt. Hvis man skulle fått dette inn i det regulære budsjettet for 2000, ville utgangspunktet vært at vi måtte ha kuttet på eksisterende kulturtiltak for å få dette til. Det valgte man ikke å gjøre. Men jeg er svært glad for formuleringen fra finanskomiteens side om at man skal finne en ordning på dette uten at det skal gå ut over eksisterende kulturtiltak. Og det å finne ut av hvordan dette rent budsjettmessig skal ordnes, vil være en jobb vi må gjøre i Regjeringen. Jeg er glad for at denne ordningen kommer på plass, og mener at dette er et nyttig og godt supplement til andre ordninger som vi har.

Når det gjelder filmpolitikken og forholdet mellom ESA og budsjettet, så var det nok ingen forskuttering av at ESA kunne komme på denne tanken å spørre oss ut om ordningene våre. Representanten Helleland vil nok være kjent med at de 20 mill. kr som blir omtalt som et kutt, er en spesiell form for kutt, i den forstand at det ble lagt inn som en tilsagnsfullmakt. Det betyr at om det bare hadde vært 20 mill. kr som lå i den potten, kunne man uansett planlegge for de midlene i 2000, selv om de ikke kunne utbetales før i 2001.

Når det gjelder pressestøtten, håper jeg at vi skal unngå å komme i den situasjonen at vi må sette den opp mot andre kulturtiltak. Nå avventer jeg Pressestøtteutvalgets arbeid, og ser fram til å få resultatet av det. Og det kommer som kjent til våren.

Ågot Valle (SV): Det har vært en interessant brevveksling mellom departementet og komiteen om forholdet mellom kvalitet og publikumsoppslutning. Øivind Solvang, som er siviløkonom, har studert økonomistyring i Carte Blanche og andre institusjoner. Han sier at Kulturdepartementet bruker rent kvantitative mål, altså besøkstall, når de skal vurdere om en institusjon driver bra eller ikke. Dette er jo veldig langt over til markedstenkning. Carte Blanche blir straffet med en nedgang i støtte med en slik tankegang.

Jeg blir veldig bekymret for rammene rundt nyskaping når en nesten setter likhet mellom publikumsbesøk og kvalitet. Det kan være slik, men veldig ofte har det gjennom historien vært slik at det som man i ettertid er enig om er det beste og det viktigste, ble oppfattet som ubehagelig og dårlig da det ble presentert for første gang. Det kan altså være en motsetning mellom nyskapning og publikumsoppslutning, og det gjelder særlig slike «skjøre» kunstarter som moderne dans.

Derfor er min oppfordring til kulturministeren at en videre ser noe mer nyansert på forholdet mellom kvantitet og kvalitet, og ikke tillegger publikumsoppslutning så mye vekt som det har fått til nå. Det gjelder også for Carte Blanche.

Så har jeg et spørsmål om Unge Riks. Unge Riks blir nå foreslått nedlagt. Dette har ført til en storm blant ungdom, som skulle være de første til å vite hvordan Unge Riks har gitt dem forståelse for teater og ført til et magisk møte mellom ungdom og skuespillerne. De sier med andre ord at dette har utrolig mye å si for seinere teaterinteresse.

Mener kulturministeren at det er å ta ungdom og deres kulturinteresse på alvor når de overhodet ikke er blitt hørt i denne sammenhengen?

Statsråd Åslaug Marie Haga: Jeg ble så fascinert av representanten Valles introduksjon, at jeg hadde håpet at spørsmålet hadde kommet der. Men det gjorde det ikke.

Når det gjelder dette med kvalitet og kvantitet, har jeg bare lyst til å si at det selvsagt ikke kan være slik at alle vurderinger av kvalitet skal gå på hvorvidt man når så og så mange. Det er jo nettopp noe av det vi er opptatt av, at vi skal greie å ivareta alle de kulturelle uttrykkene, og at det har en verdi i seg selv. Jeg er enig med Valle i at det nyskapende ofte ikke har den publikumsappellen som det tradisjonelle har, og det skal ikke gjøre det noe mindreverdig av den grunn. Jeg er opptatt av samtidskunst, og kommer til å se på fremover hvordan vi kan sikre at vi ivaretar det feltet godt.

Når det gjelder Unge Riks, som spørsmålet gikk på, var det, som representanten Valle er kjent med, en ordning som gjaldt fem fylker, og med relativt stor kostnad. Vi kunne godt ha sagt at vi ideelt sett burde ha greid å utvide dette tilbudet til å gjelde alle fylkene. Det fant vi ikke økonomisk forsvarlig innenfor de rammene vi hadde, men vi har prøvd å ivareta det sentrale i dette gjennom en nasjonal ordning. Og det vi legger opp til, er, som man vil være kjent med, at Riksteateret i større grad legger vekt på å innrette sitt arbeid mot barn og unge. Jeg har selv hatt på mitt kontor representanter fra fylker som med enorm entusiasme og engasjement har gledet seg over Unge Riks. Og det gjør meg for så vidt vondt at vi må finne andre måter å ordne denne innsatsen på. Men som sagt: Vi kunne ikke forsvare å opprettholde ordningen for kun fem fylker. Men dette er et felt som vi skal ivareta.

Gunnar Breimo (A): Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å ta replikk på statsråden, men hennes svar på replikken fra Sandberg når det gjaldt NRK og distrikts-TV, gjorde at jeg ble litt usikker på hvilken konklusjon man egentlig kunne trekke av det hun sa. Jeg vil derfor be om at hun presiserer litt mer hva som ligger i det. Hun sa at NRK skulle komme tilbake med sitt syn, og så skulle Stortinget bli orientert. Jeg vil gjerne at statsråden presiserer at utgangspunktet for det som NRK skal gjøre nå, er at det skal etableres distriktsfjernsyn i Østfold og i Nordland. Jeg vil gjerne ha den bekreftelsen, slik at vi har samme virkelighetsoppfatning om utgangspunktet for NRK.

Statsråd Åslaug Marie Haga: Det er tindrende klart nedfelt i dokumenter fra Stortinget tidligere at Østfold og Nordland også skal dekkes på forsvarlig vis. Det er gjentatt i innstillingen nå, og det er selvsagt det utgangspunktet som er tatt – og vil bli tatt – i vår dialog med NRK. Så må vi finne ordninger som er økonomisk forsvarlig, og som sikrer at alle innenfor de regionene vi snakker om, faktisk kan få det tilbudet som de fortjener. Vi vil følge saken nøye opp med NRK og for øvrig følge den prosedyren som jeg har vist til, at NRK vil rapportere tilbake på sommeren, og vi rapporterer tilbake til Stortinget. Men intensjonen her er det ingen som helst tvil om.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

Per Sandberg (Frp): Det er noe merkelig med kulturdebatter i Norge. Også i dag har vi hatt en debatt omkring profilen til de enkelte partiene i kulturpolitikken og også prioriteringene, men så viser det seg at de fleste prioriteringene og profilene nok blir lagt etter press og lobbyvirksomhet fra personer og organisasjoner utenfor huset. Det siste eksemplet er jo norsk film. Først hadde en foretatt et såkalt kutt, men etter å ha opplevd massiv kritikk fra filmmiljøet, snur politikerne 180 grader, og ikke bare snur de i forhold til de 20 millionene, de øker også tilsagnet. Folk innenfor dette miljøet starter en demonstrasjon utenfor huset her, en massiv demonstrasjon som sikkert koster en hel masse ressurser, og de får gjennomslag.

Dette er for meg et bevis på at de som har de beste kontaktene, og som allerede kanskje har de største overføringene og ressursene, får kulturmidlene, og at vi også i framtida vil få oppleve den organiseringen, at det er de samme og de sterkeste grupperingene og organisasjonene som får størstedelen av disse midlene, som min kollega Bredvold var inne på i sitt innlegg tidligere i dag.

Det som er problemet, er at det politiske flertall på en måte ikke tør å ta kontroversielle vedtak i frykt for å få uvenner i det kulturelle miljø. Det fins ingen profil og ingen prioritering i forhold til kulturpolitikk, er min påstand.

Så har det blitt fremsatt en hel masse påstander om Fremskrittspartiet og Fremskrittspartiets kulturpolitikk, usanne og upresise fremlegg av vårt budsjett, fra andre representanter. Ja, Fremskrittspartiet har lagt fram et subsidiært forslag innenfor de nye rammene, rett og slett for å vise flertallet i Stortinget at det går an å gjøre dette annerledes. I utgangspunktet kutter vi 900 mill. kr på vårt alternative budsjett, men når vi blir tvunget til å bruke de 900 millionene, forteller vi Stortinget hvorledes vi vil bruke disse midlene, og da går de til grasrota og nærmest brukeren: halvparten til frivillige lag og organisasjoner og den andre halvparten øremerket til kommunene, som representanten Helleland hengte seg så opp i. Ja, vi øremerker midlene til kommunene, og vi legger føringer på det at kommunene skal bruke dem til uorganisert kulturarbeid i kommunene for barn og ungdom. Det ønsker vi å gjøre med midlene.

Vi er også inne på dette med valgfrihet. Hvem er det som skaper størst valgfrihet for den enkelte gjennom sine alternative budsjett? – Jo, det må være Fremskrittspartiet, som har om lag 28 milliarder kr i skatte- og avgiftslettelser. Det betyr valgfrihet for folk flest. Det åpner for valgfriheten, og her har Høyre misforstått. Høyre har ingen profil, for Høyre vil gi til alle sammen, uansett. Fremskrittspartiet har i hvert fall en profil: Vi tør å ta de kontroversielle kuttene overfor de sterke grupperingene innenfor kulturmiljøet, det være seg innenfor opera, teater eller hva som helst, vi tør å ta dem. Vi vil ikke være med lenger på den dansen, at godt voksne, oppegående Høyre-folk, senterpartifolk, fremskrittspartifolk skal bli subsidiert med tusenvis av kroner fordi de går på en teaterforestilling. Vi ønsker at godt voksne, oppegående menneskene skal ta de kostnadene selv, og så får vi heller bringe kulturmidlene dit hvor det ikke er store ressurser fra før, bruke dem til barn og unge og eldre og folk som har lite fra før. Det er Fremskrittspartiets profil i kulturpolitikken. Derfor syns jeg det er litt latterlig når flere representanter på en måte har fremsatt påstander om at vi i Fremskrittspartiet er frekke når vi tillater oss å bruke midler som vi i utgangspunktet ikke hadde. Vi har rett og slett gjort det for å vise Stortinget at det går an å gjøre det på en rettferdig måte.

Presidenten: Presidenten er vel i tvil om det å bruke ordet «latterlig» i beskrivelsen av andre representanters meninger er i tråd med god parlamentarisk uttrykksform. Det er herved påtalt.

Liv Marit Moland (A): Et av de kanskje mest populære tilbudene innenfor kultursektoren er folkebibliotekene. Dette er et kulturtilbud som alle kan benytte seg av, fordi vi har klart å opprettholde gratisprinsippet. Det er viktig å gi publikum god tilgang til bøker og tidsskrifter av alle slag. Det øker leseinteressen, og det sikrer god språkbruk og norsk som kulturspråk.

Bibliotektjenestene når langt utover det tradisjonelle lånet av bøker på det lokale biblioteket. Vi har skolebibliotek, fengselsbibliotek, bokbusser, boktilbud på sykehjem og sykehus, det flerspråklige biblioteket, bare for å nevne noen.

Tallet på kommuner som bruker bokbusser, har økt. Bokbussene er et godt supplement til det vanlige biblioteket, men kan ikke erstatte bibliotekbehovet i en kommune, fordi et moderne og framtidsrettet bibliotek inneholder mye mer enn bare bøker. Derfor er vi i Arbeiderpartiet bekymret over at den foreslåtte bevilgningen til bygging av biblioteklokaler er redusert i budsjettforslaget. Det foreligger godkjente søknader om tilskudd for ca. 27 mill. kr fra kommunene. Det er foreslått en bevilgning på totalt 19 mill. kr på post 60, som er mobil bibliotektjeneste og biblioteklokaler. Uansett er bokbussene et godt tilbud til dem som er lite mobile.

Det flerspråklige biblioteket, som er nevnt av flere i dag, er en avdeling ved Deichmanske bibliotek, og det er et kompetansesenter for språklige minoriteter i Norge. Biblioteket er landsomfattende og har bøker på 37 forskjellige språk fra hele verden. Samlingene er tilgjengelige for alle over hele landet. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har fått flertall sammen med sentrumspartiene for å øke denne bevilgningen med 600 000 kr.

Et annet viktig mål for bibliotekene er å sørge for et godt tilbud til synshemmede og andre med lesevansker.

Undersøkelser viser at ungdom leser færre bøker enn tidligere, og at leseevnen generelt går tilbake. Det er derfor viktig å satse på prosjekter rettet mot barn og unge.

Et av de viktigste satsingsområdene i bibliotektjenestene er IT-basert informasjon. Over 80 pst. av folkebibliotekene har nå Internett-tilknytning med tilgang for publikum. Bibliotekene kan bli viktige sentre i etter- og videreutdanningsreformen.

Regjeringen har varslet at den vil komme med en stortingsmelding om bibliotek, arkiv og museum. Her vil det særlig bli lagt vekt på tilgangen til ny teknologi. Skolebibliotekenes rolle vil også bli vurdert i denne sammenhengen. Denne meldingen er viktig, og jeg ser positivt på at en slik melding kommer.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagens møte er snart over. Presidenten foreslår at møtet nå avbrytes, og at nytt møte settes kl. 18.

 

Behandlingen av sak nr. 1 fortsatte på kveldsmøtet.