Erna Solberg (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål
til sosialministeren:
«I april 1996 svarte daværende
sosialminister Hill-Marta Solberg at hun ville se på retningslinjene
for sosialkontorenes taushetsplikt i forhold til utleier
når de plasserte voldskriminelle. Bakgrunnen var en sak
fra Askøy hvor en voldtektsdømt som var løslatt
på prøve, voldtok den kvinnelige utleier, som
ikke hadde kjennskap til vedkommendes bakgrunn. Nå har
en tilsvarende sak skjedd igjen.
Hva har departementet gjort i mellomtiden?»
Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg vil først si at jeg er opprørt
over at slike ting som dette skjer. Det er helt uakseptabelt at
personer som leier ut deler av boligen sin gjennom offentlige etater,
i 1996 via sosialtjenesten og i 2000 via Kriminalomsorg i frihet,
utsettes for en slik risiko. De aller fleste ønsker seg
kunnskap om de farer man utsetter seg selv og sin familie for, slik
at man kan beskytte seg best mulig. I den grad lovverket er til
hinder for dette, er det på sin plass å spørre
om det er noe galt med lovverket.
Når det gjelder den konkrete saken
fra 1996, fikk Sosial- og helsedepartementet opplyst at Askøy
sosialkontor ikke på noe tidspunkt mottok skriftlig informasjon
fra politi eller fengsel om at klienten var tidligere straffedømt.
Hvilken informasjon sosialkontoret hadde om vedkommende og på hvilken
måte de eventuelt fikk slik informasjon, har Sosial- og
helsedepartementet ikke sikker viten om.
På bakgrunn av denne saken har Sosial-
og helsedepartementet senere i kontakt med sosialtjenesten om tilsvarende
spørsmål lagt stor vekt på at det er
to motstridende hensyn som må veies opp mot hverandre.
På den ene siden har vi sosialtjenestens taushetsplikt.
Taushetsplikten er lovpålagt, og er altså ikke
noe som kan settes til side på grunnlag av sosialtjenestens
skjønn. Det er en grunnleggende verdi å verne
om enkeltmenneskers personlige integritet, og det er meget viktig
med et tillitsforhold mellom sosialtjenesten og klienten. På den
andre siden har vi, bl.a. i denne typen saker, hensynet til andre personers
helt legitime behov for kunnskap, slik at de kan velge hvordan de
vil beskytte seg selv og sin familie mot personer og situasjoner
som kan være farlige.
Sosialtjenesten må utvise stor skjønnsomhet
når den kobles inn i saker som gjelder bosetting av tidligere
straffedømte. Det å plassere en voldtektsdømt
på hybel i huset til en enslig kvinne fremstår
som en svært dårlig løsning, ja sågar
den dårligste løsningen, uavhengig av om utleier
kjenner leietakers bakgrunn eller ikke.
På den annen side er det klart at
man i slike saker vil stå overfor vanskelige avveininger,
og fra tid til annen går det galt. Vi kan aldri få så sikre
rutiner at det blir helt risikofritt, men vi kan gjøre
noe. Vi kan se på lovverket, på samspillet mellom
offentlige myndigheter, og understreke skjønnsutøvelsen
i den enkelte sak. Jeg vil derfor ta initiativ til en gjennomgang
av omfanget av sosialtjenestens problemer i slike saker, slik at
vi kan få en vurdering av eventuelle nødvendige
tiltak innenfor den delen av offentlige tjenester. I tillegg har
jeg vært i kontakt med justisministeren, og jeg viser til
hennes svar på spørsmål om samme problemstilling
senere i dag.
Erna Solberg (H): Jeg er enig med sosialministeren i at man
blir opprørt over at slike ting skjer. Jeg må også si
at jeg er ganske opprørt over at det etter at tidligere
sosialminister Hill-Marta Solberg sa at man skal gjennomgå taushetsplikten
og reglene for dette, faktisk ikke har skjedd noen endringer basert
på saken i Askøy. Det at sosialkontoret den gang
ikke var informert av politiet, betyr selvfølgelig at sosialkontoret
ikke skal belastes, men det betyr ikke at ikke sosialministeren
må sikre oppfølging av en slik sak, at man får
informasjon til sosialkontoret og at sosialkontoret går
videre i de sakene. Det er nemlig slik at det stort sett er sosialkontorene
rundt omkring i landet som er ansvarlige for å plassere
eller skaffe hybel til tidligere voldsdømte, også voldtektsforbrytere,
og i dette tilfellet var det en grov voldtekt med en stor grad av frihetsberøvelse.
Jeg ser at sosialministeren nå ønsker å gjøre
noe med dette, men jeg synes sosialministeren bør ta med
seg til sitt eget parti at man burde ha gjort noe med det for fem år
siden. Dette synes jeg er pinlig.
Presidenten: Da går vi tilbake til spørsmål
18.