Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Torbjørn Andersen til finansministeren, vil bli besvart av fiskeriministeren på vegne av finansministeren.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg skal få stille følgende spørsmål til fiskeriministeren, som altså svarer på vegne av finansministeren, som er bortreist for anledningen:

«Byene Arendal og Grimstad har fattet vedtak om å innføre eiendomsskatt på privatboliger. Flere mener imidlertid at grensene som er fastsatt for eiendomsskatten, er ulovlige. I § 3 i lov om eigedomsskatt til kommunane står det: «Kommunestyret kan berre skriva ut eigedomsskatt i klårt avgrensa område som heilt eller delvis er utbygde på byvis ...». Hva som er «byvis», er imidlertid ofte uklart og blir følgelig kilde til konflikter og rettssaker.

Vil statsråden redegjøre for hva som bør forstås med «byvis»?»

Statsråd Otto Gregussen: Eiendomsskatten er en kommunal skatt. Det er kommunestyret i den enkelte kommune som avgjør hvorvidt det skal skrives ut eiendomsskatt i kommunen.

Etter eigedomsskattelova § 3 kan eiendomsskatt skrives ut i områder som helt eller delvis er utbygd på byvis, eller der slik utbygging er i gang. Kommunestyret må foreta en konkret vurdering av om vilkårene i eigedomsskattelova § 3 er oppfylt. I forarbeidene til loven uttales at det

«er klårt at kommunane må bruka skjøn i samsvar med det føremålet lova har og innanfor dei grensene som førearbeidet til lova tydeleg nemner».

Videre har Høyesterett i en dom fra 1985 understreket at domstolene bør

«være noe tilbakeholdne med å gripe inn i kommunestyrets fastleggelse av de geografiske grenser for et område for eiendomsbeskatning».

Kommunestyrets vedtak om å innføre eiendomsskatt må omfatte alle faste eiendommer innen et nærmere avgrenset område, eventuelt i hele kommunen, som oppfyller kravene i lovens § 3. Vedtaket kan ikke omfatte bare visse typer faste eiendommer.

Innholdet i lovens vilkår om utbygd på byvis er nærmere presisert gjennom høyesterettspraksis. I den såkalte Fanadommen fra 1985 uttaler Høyesterett at utbygd på byvis

«peker hen på områdenes karakter, på de ytre kjennetegn såsom bebyggelsens art, dens tetthet, hvorledes det er med vannforsyning, kloakk, veier, fortau, gatebelysning, forretninger, banker, offentlige kontorer og andre slike fellesgoder som vanligvis finnes i en by.

…

Den grunnleggende forutsetning for at et areal skal anses utbygd på byvis, er at det foreligger en tettbebyggelse av et visst omfang. Hvis det dreier seg om en tettbebyggelse uten noen tilknytning til et bysentrum, eller et annet sentrum, kan man ikke snakke om utbygging på byvis hvis ikke tettbebyggelsen selv har visse service-tilbud; annerledes hvis det dreier seg om en forstadsbebyggelse med naturlig tilknytning til bysenteret eller lokale sentra i nærheten. Da må bebyggelsen vurderes i sammenheng med den større enhet den er en del av.»

I dommen heter det at alternativet «delvis» utbygd sammenholdt med kravet om klare grenser og forutsetningen i loven om at jord- og skogbruksarealer kan tas med, tilsier at det er

«forutsatt forholdsvis rommelige grenser når dette anses nødvendig for å få et hensiktsmessig avgrenset område».

Videre heter det at det vil være

«lite hensiktsmessig å avgrense en rekke «lommer» i et større område hvor det med mellomrom finnes bymessig utbygde arealer eller arealer under utbygging».

Etter loven er det tilstrekkelig at utbygging på byvis er igangsatt. I den nevnte dommen heter det at en må

«se hen til om området innen en rimelig fremtid måtte antas å ville bli bymessig … Hvis det skal legges vekt på rene planer, må det etter mitt syn som utgangspunkt kreves at det dreier seg om planer som er vedtatt og bindende og hvor arbeid i henhold til planen er nær forestående. Det er mulig at det ikke bør stilles så strenge krav til «i gang» når det gjelder utbygging nær allerede utbygde arealer. På den annen side er det mulig at kravet må stilles strengere når det gjelder utbyggingsplaner som selvstendig fundament for eiendomsskatt i rene jord- eller skogsbruksområder. Her bør det antagelig kreves at utbyggingen også rent fysisk er kommet i gang.»

Det såkalte Eiendomsskatteutvalget la i sin innstilling NOU 1996:20 fram forslag til ny eiendomsskattelov. Utvalget var av den oppfatning at alle faste eiendommer i en kommune bør omfattes av eiendomsskatt, med mindre det foreligger spesielle grunner for å oppstille unntak. Dette skulle etter utvalgets syn gjelde uavhengig av om eiendomsskatten gjøres obligatorisk eller valgfri for den enkelte kommune. I sin begrunnelse for forslaget viste utvalget bl.a. til at de skjønnsmessige kriteriene for utskriving av eiendomsskatt i den någjeldende loven er lite hensiktsmessige, og at disse har ledet til en lang rekke rettssaker.

I oppfølgingsarbeidet er det behov for å se eiendomsskatten i sammenheng med de øvrige delene av skattesystemet. Reglene for taksering av bl.a. bolig- og fritidseiendommer vil være av sentral betydning ved utforming av nye regler. Det har derfor vært ansett som hensiktsmessig å avvente den nærmere utformingen av ny eiendomsskattelov til disse spørsmålene er avklart.

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret han gav, men her var svært lite nytt som egner seg til å oppklare de uklarhetene som ligger i denne loven.

La meg først si at Fremskrittspartiet primært vil fjerne eiendomsskatten på privatboliger helt. Men mitt spørsmål til arbeiderpartistatsråden var ikke først og fremst ment som innlegg i en prinsippdebatt for eller imot eiendomsskatteloven. Mitt spørsmål er nok et forsøk på å bidra til en noe nærmere avklaring på et av lovens kanskje mest sentrale punkter, nemlig: Hva skal forstås med bymessig, eller «på byvis»? Denne uklarheten mellom hva som er «bymessig», og hva som ikke er «bymessig», har gjort og gjør denne loven til en konfliktens kilde.

Når det nå er et aldri så lite folkeopprør på gang i både Arendal og Grimstad – en har varslet kamp og rettssaker i fleng mot kommuner og eiendomsskatteloven – er det et spørsmål om vi er tjent med å ha en lov som til de grader er både svært uklar på sentrale områder og svært upopulær. Statsråden bør kunne si seg enig i at det er mange gode grunner til at særlig utkantsinnbyggere i Arendal og Grimstad nå raser mot innføring av eiendomsskatt, så lenge loven er så uklar som den er når det gjelder hva som er by og ikke by.

Statsråd Otto Gregussen: Jeg har gjort rede for de presiseringer som domstolene har gjort av hvordan disse tingene skal forstås. Dette er så presis som en kan være, basert på gjeldende lovgivning.

Jeg har også gjort rede for at man har ansett det som hensiktsmessig å avvente en videre utredning av dette i forbindelse med andre, relaterte spørsmål som har betydning for utfallet av denne saken.

For øvrig vil dette selvfølgelig bli kommunisert på en ordentlig måte til min kollega finansministeren.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg takker nok en gang statsråden for svaret.

Det er altså slik at lovteksten er svært lite opplysende om hva «på byvis» er. Lokalpolitikerne er derfor overlatt et visst skjønn på dette området når det gjelder hvor grensene for hvor man kan innføre denne eiendomsskatten, kan gå, og når de kan utøve det skjønnet, synes de ofte å tøye det et stykke utover det som eiendomsskatteloven egentlig hjemler. Når eiendomsskatten først skal innføres, synes flere lokale politikere at det er mest rettferdig at flest mulig skal betale denne skatten i kommunene, og derfor tøyer de altså grensene. Denne lokalpolitiske skjønnsvurderingen av hvor grensene kan gå for eiendomsskatten i f.eks Arendal og Grimstad, kan altså fort bli ulovlig i et slikt skjønnsmessig perspektiv. Når en så omstridt lov er så uklar på helt vesentlige og sentrale punkter, og den blir gjenstand for gjentatte rettstvister og ikke minst en sterk folkelig harme, ja så vil jeg si at loven etter mitt syn bør revurderes – og helst fjernes helt, slik Fremskrittspartiet går inn for.

Presidenten: Vi går så til spørsmål 20.