Gunnar Skaug (A) (komiteens leder): Kontroll- og konstitusjonskomiteens budsjettinnstilling, som er enstemmig, omfatter Stortinget og de institusjoner som er underlagt Stortinget. Det vil si Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Riksrevisjonen og Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste. Forsvarets ombudsmannsnemnd er ikke omhandlet i innstillingen, det er forsvarskomiteens ansvar.

Budsjettinnstillingen, som også er i samsvar med Presidentskapets opprinnelige forslag, bygger på et nøkternt og godt underbygd materiale fra henholdsvis Stortingets administrasjon, Stortingets ombudsmann for forvaltningen, EOS-utvalget og Riksrevisjonen. I og med at kontroll- og konstitusjonskomiteen ikke har noen avvikende kommentarer i forhold til forslagene, finner jeg for min del ingen grunn til noen ytterligere bemerkninger, bortsett fra når det gjelder Stortingets budsjett å gjøre oppmerksom på de viktige utredningsoppgavene som nå er på gang. Det gjelder for det første arbeidet med å utrede Stortingets kontrollfunksjon, som i stor grad berører kontroll- og konstitusjonskomiteens virkeområde, og spesielt bestemmelsen om at komiteen kan foreta de undersøkelser i forvaltningen som den anser nødvendig for Stortingets kontroll med forvaltningen, eller sagt med andre ord: hvordan Stortinget kan håndheve det konstitusjonelle og parlamentariske ansvaret overfor Regjeringen og dets medlemmer. Stortingets eget bredt anlagte seminar i mars i år, etter initiativ fra stortingspresidenten, under tittelen «Er det behov for konstitusjonelle reformer» gav gjennom interessante innledninger og etterfølgende debatt nyttige innspill i så måte.

Kontroll er en av de oppgaver som ethvert parlament utøver, og kontroll har vært en konstitusjonell kjerneoppgave som Stortinget for sin del har utøvet siden høsten 1814. Men spørsmålet en nå står overfor, er på hvilken måte en skal eller kan intensivere kontrollfunksjonene, og hvem de skal omfatte. Stortinget kjenner nemlig ikke bare statsrådene.

Det andre utredningsarbeidet omhandler stortingsrepresentantenes egne arbeidsvilkår. Selv om jeg etter over 30 års erfaring fra livet på Løvebakken vil påstå at det har skjedd en stille revolusjon til det avgjort bedre, er det ingen tvil om at det er behov for en grundig gjennomgang av de muligheter og også hindringer og barrierer som representanter møter i sitt virke for folk og fedreland.

Jeg anbefaler med dette budsjettinnstillingen.

Svein Ludvigsen (H): Egentlig er det ikke, som også komiteens leder var inne på, så mye å tilføye i dagens behandling av kontroll- og konstitusjonskomiteens budsjettforslag for 2001. Det er ingen uoverensstemmelser mellom administrasjonen og Presidentskapets innstilling, Regjeringens oppfølging i budsjettproposisjonen, kontroll- og konstitusjonskomiteens forslag og de vedtak som vil bli gjort her i Stortinget i dag.

Jeg vil imidlertid knytte noen bemerkninger til innstillingen, og minner også alle om at ikke bare stortingsrepresentanter, men også de ansatte er her for å ivareta de konstitusjonelle oppgavene som Stortinget har. Alt annet er underordnet nasjonalforsamlingens gjøremål. Derfor må enhver som har sine daglige gjøremål i dette huset være seg bevisst at administrasjonen og servicefunksjoner for øvrig er et resultat av de 165 folkevalgtes behov for støttefunksjoner for å utøve sine plikter. Den parlamentariske virksomheten og de gjøremål som dette krever, er selve navet som vi alle er knyttet til. Slik sett er den parlamentariske og administrative delen av budsjettet gjensidig påvirket, og jeg mener etter tolv år i dette hus at vi etter hvert har lyktes med å tilføre representantene ressurser i et slikt omfang at vi på en tilfredsstillende måte kan ivareta balansen mellom arbeid i nasjonalforsamlingen og kontakt med våre respektive valgdistrikt. I så måte har det vært en rivende utvikling i de år jeg har vært på Stortinget.

Politisk-faglige støttefunksjoner i form av rådgivere knyttet til de enkelte partigruppene er nå forsterket med en utredningsseksjon, som har fungert i ett år. Av egen erfaring vil jeg understreke og gi uttrykk for at dette er en støttefunksjon som både kvalitativt og funksjonelt viser gode takter.

Stortingsrepresentantenes lønnsvilkår og øvrige økonomiske rammebetingelser har blitt løftet opp på et nivå som iallfall ikke er til hinder for rekruttering til nasjonalforsamlingen. Betydelige ressurser brukes til tekniske hjelpemidler som tas i bruk og oppdateres fortløpende, og jeg tror at den hjemmekontorløsningen som er på trappene, vil gjøre det enklere å kombinere tilstedeværelse i hovedstaden og i hjemfylket. Jeg tror at slike praktiske og økonomiske rammevilkår vil være enda viktigere i fremtiden, og det vil være enda flere faktorer som vil påvirke interessen og muligheten for politisk virksomhet.

Vi kan nemlig ikke overse at det i mange tilfelle etter hvert er blitt en betydelig belastning for den enkelte og vedkommendes familie å påta seg politiske ombud som krever at representanter må pendle mellom familie, hjemfylke og arbeidsplassen på Løvebakken. Både ektefelle og barn blir involvert på en helt annen måte enn for dem som kan bo hjemme og ha arbeidsplassen på Løvebakken. Den sosiale forvitringen som etter hvert vil komme fordi folk ikke kan opprettholde den daglige kontakten og den vante omgangskretsen, er også en faktor og en belastning.

I tillegg har det vist seg at stadig flere småbarnsforeldre – heldigvis – har valgt å engasjere seg i politisk arbeid. Hvordan de får tid til det og klarer det, er nærmest et under, og jeg beundrer virkelig dem av våre folkevalgte som klarer å kombinere småbarnsforeldrerollen og en arbeidskrevende hverdag på Stortinget.

I denne sammenhengen har jeg forventninger til det utvalget som Presidentskapet har nedsatt for å vurdere representantenes arbeidsvilkår, som også komiteens leder var inne på. Det var kontroll- og konstitusjonskomiteen som i fjorårets budsjettinnstilling tok opp spørsmålet om representantenes arbeidssituasjon og muligheten til å fungere praktisk og politisk på en tilfredsstillende måte. Utvalget skal innen utgangen av januar neste år avgi sin innstilling, og jeg håper utvalget, og senere partigruppene og Stortinget, viser vilje og forstand til å se dette i en konstitusjonell sammenheng og ikke skjeler for mye til kortsiktige og populistiske stemninger. Vi vil nemlig forsømme oss hvis vi ikke tar den eventuelle belastning i opinionen som det måtte være å gi stortingsrepresentantene gode og tilstrekkelige arbeidsvilkår for å utøve sine praktiske og politiske gjøremål innad så vel som utad. Dette er en oppgave som Stortinget i fremtiden må ta på alvor hvis man skal sikre en bred representasjon i nasjonalforsamlingen, og det er det som er det aller, aller viktigste.

For øvrig viser jeg til komitelederens innlegg og den innstillingen som foreligger. Jeg gjentar at det jo ikke er noen uoverensstemmelser her. – Dermed er siste ord sagt fra min side.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.