Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 55 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 40 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 15 minutter hver, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti 10 minutter hver, Venstre og representanten Bastesen 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) (leiar i komiteen): Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen aksepterer den skisserte taletida som presidenten nemnde. Vi har berre eit behov for å understreke at ein samla komite opphavleg ønskte to åtskilde debattar med fulle replikkrundar sidan vi har budsjettopplegga for tre departement, så vi håper at det ved eit seinare høve blir lagt vekt på det.

Presidenten: Med disse merknadene anser presidenten sitt forslag som vedtatt.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Det er første gong i denne stortingsperioden at familie-, kultur- og administrasjonskomiteen har ein felles budsjettdebatt for alle tre rammene samtidig. Det kan vere krevjande, fordi det er eit veldig vidt område, som spenner frå m.a. barnevern og Statsbygg til museum. Ikkje alle sakene får dermed den merksemda som dei fortener.

Budsjettarbeidet har gått veldig bra i komiteen, og eg vil gi honnør til alle komitemedlemene for eit godt samarbeid. Budsjettrammene innanfor kultur og familie har fått eit skikkeleg lyft neste år. Det er gledeleg.

Eg reknar med at dei ulike partia vil ta for seg sine forslag i debatten, så eg vil difor konsentrere meg om Kristeleg Folkeparti sine synspunkt.

Det er viktig at alle som ønskjer ein barnehageplass, får det. Regjeringas framlegg gir 6 000 nye barnehageplassar for neste år. Det er framleis mange private barnehagar som slit på grunn av at kommunane har ulik behandling av kommunale og private barnehagar. Eg blei difor svært overraska over at Barne- og familiedepartementet ser ut til først no å starte arbeidet sitt med å utarbeide ein mal for kommunale samarbeidsavtalar med private barnehagar, og at statsråden ikkje har tenkt å ha representantar frå dei private barnehagane med i arbeidsgruppa, men berre i referansegruppa. Eit fleirtal i komiteen har bedt departementet om å vurdere dette på nytt. Det hastar med å få sett i verk tiltak som gir dei private barnehagane likeverdige rammevilkår.

Kontantstøtta har blitt ei populær ordning. 75 pst. av eitt- og toåringane mottar kontantstøtte. Mange småbarnsforeldre får dermed meir tid saman med barna sine. Enkelte har vore uroa over ei eventuell oppblomstring av bruken av praktikant som følgje av kontantstøtta. Ei undersøking frå NOVA, Rapport 4/99, viser at berre 15 pst. av kontantstøttebarna i hovudsak blei passa av praktikant. Kontantstøtta gir valfridom og fleksibilitet, den gjer kvardagen enklare for mange.

Regjeringa foreslo endå ein gong kutt i adopsjonsstønaden, og det var svært mange som sende reaksjonar til komiteen på dette. Kristeleg Folkeparti er difor svært glad for at vi gjennom forliket fekk den auka frå 15 000 kr til 22 500 kr. I tillegg ber eit solid fleirtal i komiteen departementet vurdere tiltak for å sikre at tilskotet til adopsjon blir meir føreseieleg. Dette er viktig.

Kristeleg Folkeparti ønskjer å bygge opp om frivillig engasjement. Difor er vi nøgde med at vi har fått auka driftstilskotet til familie- og likestillingspolitiske organisasjonar, og reknar med at t.d. Aleneforeldreforeningen no vil halde fram med sin organisasjon. Vi treng eit mangfald av organisasjonar som er med i den offentlege debatten om ulike saker på dette området.

Landsforeningen for Barnevernsbarn og Røde Kors kontakttelefon for barn utfører eit viktig arbeid for mange. Begge desse har fått auka løyvingar utover Regjeringas framlegg.

Heile komiteen har understreka at det er viktig å kome tidleg inn med tiltak innan barnevernet og innan andre delar av tenesteapparatet, t.d. i helsestasjonar, skolar og barnehagar. Det er mange barn og unge som tar kontakt med og stiller spørsmål til Barneombodet, spesielt via Internett. For å ha høve til å følgje opp dette arbeidet har vi foreslått å auke løyvingane til dette formålet.

Kristeleg Folkeparti er glad for at eit fleirtal i komiteen har sikra eit mangfaldig familievern også etter 2001. Kirkens Familievern og OFO skal sikrast vidare driftsstøtte og ikkje avviklast.

Samlivstiltak er viktig, og gjennom forliket har vi fått til ein kraftig auke på 3 mill. kr til dette formålet. Hovudmålet er å støtte opp om samliv, spesielt med sikte på å skape gode oppvekstvilkår for barn.

Forbrukarpolitikken blei grundig debattert gjennom forbrukarmeldinga, som blei handsama i haust. Det er viktig å ha lover og reglar som sikrar forbrukarane rettar. Arbeidet som både Forbrukarrådet og Forbrukarombodet utfører, er viktig.

Hovudutfordringar for ein offentleg forvaltningspolitikk er ei tilgjengeleg, effektiv og styrbar forvaltning, som skal sikre likeverdige tenestetilbod over heile landet. Brukarorientering, openheit, forenkling og omstilling er her viktige moment.

Då regjeringa Stoltenberg la fram sitt forslag til kulturbudsjett for 2001, blei nok mange skuffa, ikkje minst innan kulturlivet. Noko som var positivt, var at produksjonsstøtta til avisene blei lyfta opp att på 1998-nivå.

Det må vere lov å seie at vi er glade for dette budsjettforliket, der sentrumspartia fekk gjennomslag for å auke kulturbudsjettet med heile 75 mill. kr. Først då blei kulturbudsjettet ein «vinnar». Forliket blei ei redning både for kulturen og for frivillig sektor.

Kristeleg Folkeparti gjekk inn i budsjettforhandlingane med eit sterkt ønske om å prioritere frivillig sektor og m.a. styrkje kulturtiltaka for barn og unge. Det har vi i stor grad lukkast med. For det første var vi opptekne av å innfri dei lovnadene vi var med og gav i samband med handsaminga av «frivillighetsmeldinga». Det har vi gjort ved å få på plass nye 40 mill. kr til organisasjonane.

I tillegg blei det funne rom for styrking av fleire andre tiltak for målgruppa barn og unge. Eg nemner auka løyving til Ungdommens Kulturmønstring og midlar til oppstart av ein nynorsk barnebokklubb. Det siste er eit viktig tiltak for å sikre spreiing av nynorsk litteratur for barn og unge og for å utvikle glede over nynorsken som bruksspråk.

Det blei også auka løyving til Norsk barnebokinstitutt, til organisasjonar som Musikk og Ungdom og Center for Afrikansk Kulturformidling og ikkje minst ei styrking av skolekonsertordninga til Rikskonsertene, noko som vil føre til at fleire kommunar får del i denne ordninga. Vi veit at køen av kommunar som ventar på dette tilbodet, har auka siste året.

Noko av styrkinga av kulturtiltak for barn og unge kom ikkje som resultat av budsjettforliket i finanskomiteen, men gjennom det samarbeidet sentrum og Arbeidarpartiet hadde i komiteen. Eg har lyst til å gi ros til regjeringspartiet, som var med på å gjere dette mogleg ved å redusere løyvinga til det som blei oppfatta som ei flaggsak for Regjeringa i dette kulturbudsjettet, nemleg den kulturelle skolesekken.

Av andre formål som ikkje er direkte retta mot dei yngste, men som vil ha stor vekt for all kulturaktivitet utover i lokalsamfunna, vil eg nemne utbygginga av kulturbygg. Ein auke på 23 mill. kr til denne saka, av det ein halv million til Norsk Kulturhusnettverk, er eit skikkeleg lyft i forhold til Regjeringas framlegg.

Også dei regionale symfoniorkestra blei tilgodesette med ein bra auke i løyvingane denne gongen. Desse orkestra er viktige motorar i musikklivet ute i landsdelane, og gode rammevilkår er avgjerande for at dei kan fylle denne funksjonen og utløyse dei forventningane som er stilte til dei frå ulike hald.

Eit viktig lyft har også musea fått ved at det er løyva 8 mill. kr ekstra til styrking av arkiv, bibliotek og museumssektor. Dette vil bli ein viktig start på ei større satsing på dette området. Med handsaminga av stortingsmeldinga om arkiv, bibliotek og museum har Stortinget gitt viktige signal om eit kraftig lyft over fleire år for å styrkje desse institusjonane i deira arbeid med å verne og vidareformidle kulturarven og skape viktige kulturelle møteplassar.

Andre viktige løyvingar gjekk til ein redningsaksjon for kulturbåten «Innvik», som var foreslått stroken av budsjettet, og styrking av Internasjonalt Kultursenter og museum. Og sist, men ikkje minst er det auka løyvingar til Norsk Kulturråd, som må kunne leie til styrking både av festivalar og andre viktige kulturtiltak.

Tida tillèt ikkje å gå inn på dei mange viktige føringane komiteen har lagt på fleire område. Det omfattar alt frå utgreiing av kor- og orkesterfeltet, organiseringa av norsk filmproduksjon, markeringa av tusenårsskiftet til vurdering av status for Henie-Onstad Kunstsenter, berre for å nemne nokre.

Kristeleg Folkeparti og sentrumspartia la vekt på å rette opp situasjonen for det frivillige arbeidet og styrkje kulturtiltaka for barn og unge. Det er viktig. Frivillige organisasjonar og kultur fungerer som eit «lim» i samfunnet, det gir oss trivsel og sosiale nettverk som fører til å styrkje det enkelte mennesket si tilhørsle og eigenutvikling.

Kultur gir både innsikt og bygger bruer mellom folk og nasjonar. Satsing på kultur er ei målretta investering for eit varmare samfunn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg er samd med komiteleiaren i at me har hatt eit godt samarbeid i komiteen om dette budsjettet. Då tykkjer eg det vert dess meir påfallande at den same representanten og komiteleiaren i debattar her, og ikkje minst i pressa, fokuserer bare på dei tinga me er litt usamde om, og forstørrar usemja ganske kraftig. Eg lurer på: Kva er motivet for det? Er det for å få oppslag, er det fordi ein er redd for at folk ikkje skal kjenna forskjell på oss? Folk ute i verda, iallfall dei eg treffer, tykkjer me kranglar for mykje i dette huset, ikkje for lite. Så eg hadde ønskt at me kunne hatt ein hyggelegare tone òg i debattane, ikkje bare i forhandlingane.

Så til nokre av dei tinga som er trekte fram. Når det gjeld frivillige tiltak, var me samde om meldinga, me har vore samde om oppfølginga. Seinast i samband med dette budsjettet plussar me på pengar til frivillige tiltak. Og så seier representanten Molvær Grimstad i Vårt Land i dag at Arbeidarpartiet har tru på at «det offentlige kan ta ansvar for våre liv fra A til Å». Kvar har May-Helen Molvær Grimstad det frå at me trur det? Det vil eg gjerne ha dokumentert.

Når det gjeld mal for samarbeidsavtalar med private barnehagar, er det altså departementet som er arbeidsgruppe – det er ikkje ei ekstern arbeidsgruppe – og dei skal leggja fram sine forslag. Dei har fått innspel frå mange, og dei skal leggja fram sine forslag for referansegruppa i dag, og denne referansegruppa inneheld òg folk frå den private sektor.

Så til slutt kontantstøtta. Eg reknar med at representanten har registrert at far arbeider meir og mor mindre med kontantstøtta. Eg skulle gjerne hatt ein kommentar til det, og skulle gjerne veta korleis ein tenkjer seg det i samband med ei sentrumsregjering etter neste val. Når Senterpartiet er for at bare dei som er heime, skal få kontantstøtte, og Kristeleg Folkeparti ikkje er det, kva vil verta sentrums tilbod då?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Det blir ofte slik at dei tinga ein er usamde om, blir det fokus på i media. Det er mykje vi er samde med Arbeidarpartiet om i dette budsjettet, men eg vil også peike på at dersom ein ser f.eks. på Barne- og familiedepartementet sitt budsjett, foreslår Regjeringa kutt på ei rekkje tiltak, som vi har fått påplussingar på. Det kan vere samlivstiltak, det kan vere adopsjon, ulike frivillige lag og organisasjonar som har fått kutt i driftstilskot, og det er ein del smertepunkt som vi gjentatte gonger må kjempe for.

Når det gjeld om Arbeidarpartiet har tru på det private eller det offentlege, kan eg illustrere det med samlivstiltaka, som Arbeidarpartiet gjentatte gonger kuttar på. Det er mange frivillige lag og organisasjonar som har kurs, for å sikre eit mangfald, for å ha forskjellige måtar å gjere dette på. Men Arbeidarpartiet har tidlegare sagt at dei ikkje ønskjer at alle desse frivillige organisasjonane skal ha desse pengane, og heller vil ha overført dei til familievernkontora. Og Jagland var på landsmøtet i Arbeidarpartiet inne på dei frivillige organisasjonane sine institusjonar i forhold til alkoholforebyggande arbeid. Han uttalte at dei ikkje kan drive med «sin spesielle terapi». Vi veit at det var ei rekkje kutt på ulike typar slike organisasjonar. Vi ønskjer eit samfunn som har eit mangfald, og som styrkjer dei frivillige organisasjonane med omsyn til å vere med og ta eit ansvar.

Så til malen for samarbeidsavtalar med private barnehagar, som ein jobbar med: Departementet skal jobbe vidare med det, som representanten Ausdal Starrfelt nemnde, men det er også sagt i departementet sitt svar til komiteen at dei skal trekke dei kommunane som har jobba med denne problemstillinga, inn i dette arbeidet, at kommunar som har jobba med problematikken knytt opp til dei private barnehagane, skal vere med i arbeidsgruppa. Men det vil vere naturleg også å trekke dei private barnehagane sin kompetanse inn i dette arbeidet, og ikkje berre fokusere på dei kommunane som kjenner problemstillinga frå deira synsvinkel.

Kontantstøtta kan ein seie mykje positivt om. Eg er glad for at sentrumsregjeringa greidde å få gjennomslag for denne historiske reforma, og sentrumspartia har jobba godt med den og fått gjennomslag i Stortinget. Eg har stor tru på at vi framleis skal greie å ha eit godt samarbeid når det gjeld den saka.

Per Sandberg (Frp): Jeg lyttet med stor spenning til representanten Molvær Grimstads innlegg i håp om å få noen signaler rundt det representanten har vært veldig opptatt av i media den siste tida. Jeg ser at Kristelig Folkeparti – unnskyld, president – på en frekk måte gjennom media nå har prøvd å gi inntrykk av at Kristelig Folkeparti er veldig opptatt av barns situasjon etter samlivsbrudd og skilsmisse, mens jeg i Kristelig Folkepartis merknader ser en mangelfull interesse på det området. Jeg viser også til at undertegnede hadde en hel masse spørsmål til Valgerd Svarstad Haugland den tiden dette var hennes område i Bondevik-regjeringen, og det var hennes plikt å følge opp også de barna. Den gangen avviste hun at Kristelig Folkeparti på noen slags måte hadde interesse av å fremme forslag i barneloven om endringer i forhold til delt omsorg osv. Så har jeg da merket meg at særlig representanten Molvær Grimstad, både i media og gjennom utvalg i Kristelig Folkeparti, nå har tatt til orde for å komme inn i debatten. Så spørsmålet mitt er rett og slett: Hva er det som har skjedd, som gir Kristelig Folkeparti en tillatelse til å gå fram og lure folk flest – jeg tenker da på de 60 000-70 000 barna som ikke ser sin egen forelder, og på alle de fedre og mødre som sliter i en slik situasjon. Hva er det som gir Kristelig Folkeparti en rett til å komme inn på banen akkurat nå, når de vet at Fremskrittspartiet har fremmet forslag – allerede i april 1999 fremmet vi tre forslag som ligger til behandling i komiteen – som de ikke har utvist interesse for i det hele tatt? Det eneste de gjør, er å vise til at arbeiderpartiregjeringen i framtiden vil fremme forslag. Hva er det som gjør at Kristelig Folkeparti på en måte gir et falsk inntrykk av interesse for problemet akkurat nå?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Representanten Sandberg spør: Kva gir Kristeleg Folkeparti rett til å kome inn i ein debatt for å sikre barn meir kontakt med mor og far? Det er jo ein ganske oppsiktsvekkande innfallsvinkel, for Kristeleg Folkeparti er sjølvsagt opptatt av alle barns situasjon, same korleis dei vaksne innrettar sine liv. Representanten Sandberg seier også at vi har kome inn i debatten på ein frekk måte. Ein skulle heller tru at representanten blei glad for at vi viser eit tydeleg engasjement på dette området. Det er eit område som den tidlegare barne- og familieministeren, Valgerd Svarstad Haugland, sjølvsagt også er opptatt av.

Vi har gått gjennom NOU-en om barnefordeling, og har dermed gått systematisk gjennom desse problemstillingane. Vi har sett på ein del tiltak og foreslått ein del ting gjennom det arbeidet, bl.a. å oppheve skiljet mellom foreldremyndigheit og bustadsmyndigheit for at foreldra skal vere meir likeverdige etter eit samlivsbrot. Vi har på ingen måte vist mangel på engasjement for dette tidlegare, men det har kome ut i media på ein ganske synleg måte i det siste. Vi vil sjølvsagt følgje opp den debatten, fordi vi trur at vi etter eit samlivsbrot må gjere det vi kan for at barnas interesser blir sikra, og at dei får høve til å ha kontakt både med mor og far.

Og det er jo ikkje slik som representanten hevdar, at vi ikkje har noka interesse av dei forslaga som Framstegspartiet har levert inn. Eg er nok ikkje einig i alt det Framstegspartiet har skrive i sine forslag, men når vi veit at Barne- og familiedepartementet har eit utgreiingsarbeid om dette, synest vi det er viktig å sjå kva som kjem derifrå, sjølv om det har tatt lengre tid enn vi først trudde. Det kan jo vere fordi dette er kompliserte ting. Men vi har absolutt eit ekte og sterkt engasjement i denne saka.

Ågot Valle (SV): Representanten Molvær Grimstad sa at hun ønsker at alle unger som vil ha barnehageplass, skal få det. Da må jeg si at jeg var forundret over at hun konsentrerte seg om malen for samarbeid mellom private barnehager og kommunene, og ikke med et ord nevnte at flere barnehager nå legges ned – og i Oslo med Kristelig Folkepartis gode hjelp. Ikke bare legges de ned, men flere unger blir flyttet inn i avdelingene – med andre ord dårligere kvalitet – og barnehageprisene fyker i været. Og noe av årsaken til det er nok helt sikkert den dårlige kommuneøkonomien.

Vi har fått regnet ut at kommunene mangler 1,3 milliarder kr i frie inntekter dersom de skal kunne dekke opp sine 30 pst. av driftsutgiftene. Da forundrer det meg at ikke Kristelig Folkeparti er mer på banen og slåss for at kommunene skal kunne være i stand til å opprettholde barnehageplassene og bygge dem ut.

Så var representanten inne på kontantstøtten, og der er det jo helt klart at vi har forskjellig syn. Men én av de undersøkelsene som har vært gjort, viser at kontantstøtten gjør at småbarnsmødrene er hjemme, og at småbarnsfedrene jobber enda mer overtid. Vil ikke det sette likestillinga i revers? Er ikke Kristelig Folkeparti bekymret over den utviklinga?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Kristeleg Folkeparti er sjølvsagt opptatt av at alle barn som ønskjer det, skal få barnehageplass. Og nettopp derfor er eg opptatt av den samarbeidsmalen som skal utarbeidast for dei private barnehagane. Ein del private barnehagar set nemleg kroken på døra fordi det er for vanskeleg å drive. Men får ein meir likebehandling, er det eit viktig tiltak for at enkelte barnehagar får halde fram. Vi ser at grunnen til at nokre av dei legg ned, kanskje er at dei manglar driftsstøtte frå kommunen. Derfor burde også SV vere opptatt av denne malen i forhold til private barnehagar. Der viser ikkje SV det same engasjementet som fleirtalet i komiteen.

Når det gjeld kommuneøkonomien, har vi gjennom forliket med Arbeidarpartiet også betra kommuneøkonomien noko, og det er sjølvsagt positivt.

Så til kontantstøtta. Det som er utruleg med SVs forslag om å fjerne kontantstøtta, er jo at det frå 1. august då vil stå ein heil haug med småbarnsforeldre utan kontantstøtte og kanskje også utan barnehageplass. For i og med at SV vil gå drastisk til verks og fjerne kontantstøtta, vil dei som då har basert sin kvardag på kontantstøtta og innretta seg etter det – med den økonomien det gir – og som kanskje er heimeverande, miste det tilskotet, og samtidig kanskje ikkje ha tilbod om barnehageplass. Vi ser det slik at skal valfridomen vere reell, må dei kunne velje mellom barnehageplass og kontantstøtte. Men å fjerne kontantstøtta er i alle fall ikkje noko svar på den utfordringa.

Når det gjeld det å styrkje fedrane sine moglegheiter til å bruke meir tid heime, trur eg det er fleire ting vi kan gjere i forhold til det. I forslaget til program for Kristeleg Folkeparti har vi t.d. gått inn for å utvide den lønna svangerskapspermisjonen ein del, reservert far. Det kan vere eit tiltak som fører til at far tar endå større ansvar heime.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg høyrde påstått her ein dag at eit menneske må «slå kron" » elleve gonger etter kvarandre for å hamna i Noreg, eit av dei aller rikaste landa i den rikaste delen av verda. Ein skal ikkje reisa langt for å oppleva at me er heldige, sjølv om det ofte vert peika på manglar. Og sjølvsagt har me framleis problem som skal og bør løysast, t.d. sjukehuskøar og barn under fattigdomsgrensa.

Arbeidarpartiet arbeider for ei meir rettferdig verd og for større grad av rettferd og betre fordeling av goda i vårt eige land. Budsjettet til regjeringa Stoltenberg var eit godt budsjett i så måte, eit budsjett med auka overføringar til dei fattige landa og eit budsjett der dei rike i Noreg skulle yta meir for at dei som har minst, skulle få meir, og for å sikra og vidareutvikla vår felles velferd.

Budsjettframlegget var eit budsjett i god sosialdemokratisk ånd. At sentrum fann igjen mange av sine prioriteringar, førte til eit konstruktivt samarbeid, også i vår komite. Eg takkar for det. Eg vil sjølvsagt hevda at Arbeidarpartiet sitt framlegg var endå betre. Vårt framlegg til konjunkturavgift var betre og ville ha ramma t.d. kultursektoren i mykje mindre grad. Halv matmoms er ikkje det beste verkemiddelet, korkje til å koma dei som har minst, i møte, eller til å ta omsyn til barnefamiliane, for å nemna noko. Resultatet etter forliket er likevel eit godt budsjett. To av våre budsjettområde fekk auka rammer, eit fekk ramma noko redusert. Det lettaste er å fordela auka rammer. Det er jo alltid slik at det isolert sett er gode argument for å bruka meir pengar enn det det er mogleg eller lurt å bruka.

Noreg er eit land med mange moglegheiter. Me har mange naturressursar, og me har mykje kompetanse samla sett. Me må likevel nytta ressursane på ein fornuftig måte, få mest mogleg ut av kvar krone og nytta dei menneskelege ressursane på ein betre måte. Difor er omstilling i offentleg sektor ei av Arbeidarpartiet sine hjartesaker. Målet er å gjera offentleg sektor sterkare og meir konkurransedyktig i høve til eventuelle private alternativ, og å kunna møta dei auka behova som kjem særleg i pleie- og omsorgssektoren framover, utan at all ny arbeidskraft må gå til desse sektorane.

Arbeids- og administrasjonsministeren er sett til å leia denne prosessen frå statleg hald, men her trengst det innsats frå mange og på alle nivå. I Arbeids- og administrasjonsdepartementet er det etablert ei eiga eining for å leia fornyingsprogrammet, som har følgjande hovudmål:

• etablering av offentlege servicekontor og døgnopen forvalting

• flytting av arbeidskraft til tenesteyting og til sektorar med aukande behov

• regelforenkling

• mindre rapportering og kontroll

Det er altså ikkje slik at hardtarbeidande hjelpepleiarar og lærarar skal arbeida endå hardare, men at folk skal overførast frå administrasjon til tenesteyting og nytta mindre tid til papirarbeid og meir til t.d. pleie og opplæring. Det trur eg dei tilsette er interesserte i.

Den fyrste oppgåva eg hadde i denne komiteen, var å vera saksordførar for barnehagemeldinga. Arbeidarpartiet er glad for at målet om full barnehagedekning innan 2003 fekk brei støtte, og for konklusjonen om å trappa opp dei statlege løyvingane til barnehagar til 50 pst. innan 2005. Samstundes står målet om 30 pst. kommunal finansiering fast. Samla vil dette medverka til auka utbygging og redusert nedlegging av barnehagar og til foreldrebetaling på eit nivå som folk har råd til. Opptrappinga startar i budsjettet me vedtek i dag. Det er bare når alle som ynskjer det, har tilgang på ein barnehageplass til ein pris dei har råd til, at me har full barnehagedekning.

Eg er glad for at me fann ei løysing for at gratis barnehagetilbod i ein bydel i Oslo kan halda fram medan forsøket vert evaluert. Tiltaket er positivt i høve til norskopplæring og til integrering av innvandrarbarn og deira familiar.

Me i Arbeidarpartiet er glade for at me har kome fram til ei løysing som har brei politisk støtte når det gjeld konsesjon for riksdekkjande reklamefinansiert fjernsyn i Noreg. Me har fått støtte for utlysing, strenge konsesjonskrav og for at det skal betalast eit monaleg vederlag for denne konsesjonen i tillegg til ei årleg avgift til AV-fondet. Det var det viktigaste for oss, ikkje auksjonsprinsippet i og for seg. No ynskjer me Regjeringa som konsesjonsmakt lukke til med arbeidet for å sikra landet eit best mogleg fjernsynstilbod og fellesskapen ei rimeleg betaling for dette. Det er ikkje urimeleg for ein konsesjon som i dag gjev tilgang til reklameinntekter på godt over 1 milliard kr.

Til slutt vil eg peika på at Arbeidarpartiet har varsla ei kraftig årleg opptrapping av løyvingane til kultur. Då trur eg dette landet vert betre å bu i.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (Frp): Jeg registrerer at representanten Ausdal Starrfelt bruker en overskrift på sitt innlegg som går på rettferdig fordeling av godene. Da kunne det være interessant å spørre representanten Ausdal Starrfelt om hvor hun mener rettferdigheten ligger i forskjellige særordninger og selektive ordninger, slik som ventelønn for statsansatte og boliglån for statsansatte. I en situasjon med et sprengt arbeidsmarked er det sånn at staten i 2001 skal bruke en kvart milliard kroner på ventelønn til statsansatte. Det er også sånn at vi har et budsjett på 1,5 milliarder kr for å gi spesielle boliglån til statsansatte. Mitt spørsmål er: Er det en rettferdig fordeling, en rettferdig ordning, i forhold til at andre folk i dette landet opplever at renten er sterkt stigende, og at de får store utgifter på sine boliglån, i motsetning til de som er ansatt i staten? Når det gjelder de som går på ventelønn, finnes det mange andre som går arbeidsledige og må heve arbeidsledighetstrygd på vanlig måte.

Det er også interessant i forhold til det representanten Ausdal Starrfelt sier om fornying av offentlig sektor. Jeg kunne tenke meg å få vite hva Arbeiderpartiet egentlig legger i begrepene fornying, rasjonalisering og effektivisering. For faktum er jo at budsjettene øker på alle de områdene som Arbeiderpartiet og representanten Ausdal Starrfelt viser til. Det blir jo ingen reduksjoner i overføringene. Jeg bare viser til momsreformen som budsjettkameratene har blitt enige om. Det viser seg at det trengs 200 årsverk bare for å administrere denne ordningen. Hvor er det Arbeiderpartiet egentlig ønsker å effektivisere innenfor offentlig sektor, og hvordan vil de gjøre det? Jeg tror det er mange som går rundt og tenker på hva Arbeiderpartiet egentlig ønsker og mener med fornying av offentlig sektor.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Ventelønn, bustadlån og fordelar for statstilsette var representanten Sandberg oppteken av. Dette er ordningar som har kome i stand etter forhandlingar i samband med endringar. Arbeidarpartiet meiner at staten og det offentlege skal vera ein god og trygg arbeidsgjevar, og dette kan vera eit av dei verkemidla ein kan ha i endringsprosessen for å gjera overgangane lettare.

Eg tykkjer det er ganske frimodig at Framstegspartiet stiller det opp mot dei arbeidslause. Når kjempa Framstegspartiet for dei arbeidslauses sak? Dei har ikkje gjort det korkje når det gjeld støttenivå eller det som er det aller, aller viktigaste for dei arbeidslause, nemleg å få tilgang på opplæring og utvikling slik at dei kan få seg ein jobb igjen. Så det var ei litt søkt samanlikning etter mitt syn.

Når det gjeld dette med fornying, er det alltid slik at når ein byrjar ein prosess og snakkar litt om korleis ting skal verta, vert det mykje ord, og me ser det ikkje heilt før det byrjar å skje endringar. Men eg sa noko om det. Me meiner t.d. at dette å samordna den offentlege verksemda i servicekontor vil gje ei rasjonalisering. Me meiner at ei døgnopen forvalting, som komiteen møtte i Sogn og Fjordane, der veldig mykje kan skje via nettet, vil letta presset på delar av tenestene. Det viktigaste er at me i alle høve – og det er til og med Framstegspartiet samd i – kjem til å møta aukande behov, for me får mange fleire gamle. Så me skal auka innsatsen i eldreomsorga og i sjukehussektoren. Me har òg sagt at me skal auka innsatsen når det gjeld kreft og psykiatri. Det vil seia at for at me òg skal ha folk til andre oppgåver, må me altså få nokre ledige hender, nokon som sluttar å jobba med papir og jobbar meir med folk. Rasjonalisering vil ikkje utan vidare seia nedlegging, berre endring av arbeidsoppgåvene til folk, slik at me kan sikra velferda og tenestetilbodet for folk i dette landet.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Representanten Ausdal Starrfelt sa at budsjettet var i god sosialdemokratisk ånd, og at budsjettframlegget til Regjeringa var endå betre enn det som ein har kome fram til etter forliket. Og då er det noko eg lurer på : Ei av dei sakene som komiteen har fått veldig mange førespurnader om, er tilskot til adopsjon. Det har vist seg at det tilskotet har Arbeidarpartiet gong på gong redusert. Det blir dermed lite føreseieleg kva storleiken på tilskotet blir. Dei som har rekna med at beløpet skulle vere på ein viss storleik, har kanskje etter kort tid opplevd at det har blitt redusert. Frå Arbeidarpartiet tok over regjeringsmakta har det blitt redusert frå 22 000 kr, og forslaget for neste år var på 15 000 kr. Meiner representanten Ausdal Starrfelt at det er i god sosialdemokratisk ånd å redusere tilskotet til dei som har ganske høge utgifter knytte til adopsjon?

Representanten og Arbeidarpartiet er for så vidt med på ein merknad om å be departementet sjå på tiltak for å gjere støtta meir føreseieleg. Det håper eg at departementet vil prioritere, for det trur eg er viktig for dei som adopterer.

Då frivilligheitsmeldinga vart behandla her på Stortinget, var ikkje representanten Ausdal Starrfelt med i komiteen, men det var ganske openbert at Arbeidarpartiet kjempa om å vere best i klassa når det gjaldt frivilligheitsmeldinga.

Gjennom forliket er det no blitt ein auke på 40 mill. kr til frivillige lag og organisasjonar, alt frå Speidaren til Røde Kors, kor og korps lokalt. Mange kan no bruke meir tid på engasjement blant barn og unge og mindre tid til kakebaking og lotteri. Synest verkeleg representanten Ausdal Starrfelt at budsjettet på Barne- og familiedepartementets og Kulturdepartementets område var betre med Arbeidarpartiets opphavlege budsjett enn det som har kome fram etter forliket?

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): No er ikkje eg oppteken berre av våre budsjett, men faktisk av heilskapen i budsjettet for dette landet. Og samla sett hadde dette landet fått eit betre budsjett med Arbeidarpartiets alternativ enn det me vil vedta. Det er mitt utgangspunkt, ikkje å gå på post for post innanfor våre kapittel og seia: Det var betre, og det var dårlegare. Eg sa til og med i innlegget mitt at det er aldri vanskeleg å finna argument for å bruka meir pengar på dei aller fleste områda. Det er alltid vanskelegare å finna argument mot det. Det er klårt at isolert sett skulle eg òg ynskt at me kunne ha sloppe å gjera framlegg om å redusera adopsjonsstøtta. Men no er me altså med på å heva den. Me seier òg at no må me få slutt på at den går opp og ned fleire gonger i året. Ja, då er det vel bra. Då er me samde om korleis me skal takla dette framover.

Elles vil eg seia at om me fekk ein situasjon der rentenivået gjekk opp skulle det ikkje mykje til før adopsjonsforeldra fekk dårlegare råd. Eit budsjett der ein vil bruka meir pengar, som fører til auka rente, kunne føra til auka utgifter utover dei 7 500 kr som ein får i adopsjonsstøtte.

Så blir det litt merkeleg når representanten Molvær Grimstad seier at Arbeidarpartiet vil vera best i klassa når det gjeld innsats for frivillige. Det står no ikkje i forhold til det som ho sa i innlegget sitt om at Arbeidarpartiet trudde det offentlege skulle ta styringa over heile livet vårt, og at me ikkje ville ha det frivillige. Her leitar ein visst etter konfliktar som ikkje er der.

Eg trur realiteten er at me er ganske samde om ganske mykje, men at me alle ser at det kan vera gode argument for tiltak som me likevel ikkje ser oss råd til, t.d. av omsyn til renta.

Inger Stolt-Nielsen (H): Det har nok gjerne en viss underholdningsverdi å høre på «Tuppen og Lillemor», hvem som er verst og hvem som er best, men for folk flest er det vel gjerne andre ting som har større interesse.

Den forventningen som en har hatt til en fornyelse av offentlig sektor, er ikke blitt møtt med særlig positive tiltak fra Regjeringens side. Jeg synes det er ganske interessant når Ausdal Starrfelt nå snakker om helheten i hele budsjettet, ikke bare innenfor de kapitlene som gjelder vår sektor, men innenfor hele statsbudsjettet. Og da er det jo ganske interessant å se at de som vil ha mindre byråkrati, nå påfører oss 200 nye byråkrater gjennom samarbeidsavtalen med sentrumspartiene. Ikke bare det, en vil ha mindre kontroll, mindre regler, mindre detaljer, og allikevel har dette flertallet nå i høst bekreftet at en fortsatt f.eks. skal ha denne småbåtloven, hvor byråkrater skal passe på at ingen maler sin båt uten å melde fra, at en har de riktige data på motoren, at alt mulig skal varsles. Hvor mange byråkrater påføres ikke samfunnet av den slags samarbeid?

Hvor blir det av de tiltakene som skal gi oss mindre byråkrati? Det blir jo bare ord. Vi skal ha en slankere offentlig sektor, og så vokser den og vokser og vokser gjennom disse samarbeidsavtalene som inngås mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene. Mitt spørsmål til representanten blir: Når kan vi forvente at en begynner en nedbygging av byråkratiet? For dere bygger det jo faktisk bare opp.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg veit ikkje kor treft eg føler meg av «Tuppen og Lillemor»-omgrepet. Det er iallfall ikkje min stil å furta – eg trudde det var noko av elementet i «Tuppen og Lillemor».

Eg kunne ha lyst til å returnera hovudspørsmålet. Kva har Høgre gjort for fornying? Kva slags initiativ har dei teke for å fornya, for å redusera t.d. byråkratiet?

Det vil jo vera slik at me på nye område av og til vil trenga nokre nye byråkratar, men me kjem til å vera mykje meir kritiske til å oppretta nye stillingar i byråkratiet, og me må sjå mykje meir kritisk på dei som me har oppretta. Det er faktisk ikkje slik – det opplevde eg ikkje minst då eg var i næringskomiteen – at det berre er det offentlege som har tendens til å laga byråkrati. Nei, det ser me i dei frivillige organisasjonane som det er snakka om her, og det ser me i privat verksemd. Det verkar som det er nokre innebygde mekanismar som gjer at byråkratiet forsterkar seg sjølv. Det må me vera kritiske til. Og på sentralt hald kan me redusera lover, reguleringar og forskrifter, me kan redusera kravet om plandokument frå 100 sider til kanskje 10, og me kan redusera kravet til rapportering. Det siste har eg jammen erfart ganske mykje som helse- og sosialsjef. Eg pla på det verste å seia at sjukepleiarar og hjelpepleiarar i heimetenesta i januar hadde nok med å skriva rapportar, så då var det best at folk i kommunen ikkje vart sjuke, for då hadde dei ikkje tid til noko anna.

Det er klart at me ikkje kan ha det sånn; me kan ikkje bruka ressursar på den måten. Men det set ikkje berre som vilkår at dei jobbar annleis i min kommune Klepp, men det set fyrst og fremst som vilkår at me lagar andre forskrifter og andre reglar for rapportering som gjer at dei kan gjera den jobben veldig fort – dei skal gjera den, men dei må gjera den mykje fortare og mykje meir rasjonelt – og så skal dei bruka tida til å pleia og stella dei gamle, ikkje til å skriva rapportar.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Per Sandberg (Frp): I og med at komiteen har fått slått sammen sine områder til én debatt, må jeg prøve å ta det litt i rekkefølge, så jeg begynner med rammeområde 1.

Fremskrittspartiet mener at det må være et sentralt politisk mål for alle partiene å redusere offentlig byråkrati for å gjøre myndighetene mer oversiktlige for den enkelte innbygger, øke den enkelte innbyggers innflytelse og redusere de offentlige utgiftene. Fremskrittspartiet ønsker derfor en igangsettelse av en rasjonalisering ved at man pålegger alle etater i og under Arbeids- og administrasjonsdepartementet en generell effektivisering. Departementet må se på sine kostnader og arbeidsoppgaver og nøye vurdere hvordan det kan spares inn, og kritisk vurdere hva slags arbeidsoppgaver som skal prioriteres.

Fremskrittspartiet er derfor glad for at Regjeringen i sin budsjettinnstilling har påpekt at de også ønsker en effektivisering av offentlig sektor, men en må jo gi uttrykk for litt skuffelse når Regjeringen samtidig øker tilskuddene til disse rammeområdene. Ved stadig å øke overføringene til departementene forsinker en selvsagt og vanskeliggjør ytterligere den sårt tiltrengte effektiviseringsprosessen innen det offentlige.

Videre vil jeg også påpeke at Fremskrittspartiet er sterkt imot særordninger for ansatte i offentlig sektor. Innføring av slike særordninger for ansatte som finansieres gjennom offentlig midler, som igjen er tatt inn ved skatter og avgifter, betyr indirekte at ordningene finansieres av arbeidstakere utenfor offentlig sektor som ikke får tilgang til ordningene.

Fremskrittspartiet har også sett at det innenfor den offentlige forvaltning er store budsjettoverskridelser, også i inneværende år. Dette ser vi på som et resultat av ansvarsfraskrivelse hos lederne i den offentlige forvaltning. Vi vil i hvert fall i vårt parti jobbe for en større ansvarsfordeling innenfor statsforvaltningen, og vi mener absolutt at det også bør være en oppgave for alle de andre partiene.

Så til rammeområde 2. Dette er undertegnedes fjerde budsjett, og nok en gang har vi lagt et år bak oss hvor forskjellige mangler innenfor det norske samfunnet har dukket opp i debatten. Mye kan tyde på at den familiepolitikken som har vært ført, og som dessverre blir videreført, ikke er til det bedre. Vi får stadig oppsiktsvekkende tilbakemeldinger om at flere og flere barn lever i fattigdom, flere og flere barn har behov for psykologisk hjelp, flere og flere barn tyr til narkotiske midler, flere og flere barn blir involvert i kriminalitet, flere og flere barn opplever samlivsbrudd og skilsmisse, og flere og flere barn blir puttet inn under barnevernstjenesten. Dette burde etter min mening spore til nytenking hos ansvarlige politiske partier, i hvert fall de som har stått for denne utviklingen. Men dessverre er ikke det tilfellet. Svaret fra alle partier, foruten Fremskrittspartiet, er en videreføring av en politikk som i størst mulig grad sørger for at familien splittes, som i størst mulig grad skiller barn og foreldre.

Budsjettet for 2001 bekrefter dessverre også at sentrum og Kristelig Folkeparti faller inn i Arbeiderpartiets familiefiendtlige politikk. Svaret fra budsjettkameratene er som før: barnehage, barnehage, barnehage, likestilling, likestilling, likestilling, særordninger, særordninger, særordninger for friske oppegående intelligente mennesker, og til slutt: mer og mer ressurser til de profesjonene som har sitt daglige virke i å reparere de konsekvensene Arbeiderpartiets familiepolitikk har medført. Jeg er fristet til å si at den nye vekstnæringen i Norge i dag faktisk er de profesjonene som skal jobbe med de forskjellige ødelagte barnesinnene. Og jeg syns det er veldig trist at folkevalgte er så opptatt av kontroll, styring og regulering av det private hjem at de aksepterer prisen i form av de negative konsekvenser som jeg tidligere har referert til.

Fremskrittspartiet og til dels Høyre ser nå ut til å være de eneste partiene som vil gjøre noen grep for å snu disse samfunnstrendene. Fremskrittspartiet styrker familiebudsjettet med over 1 milliard kr i sitt alternative budsjett. Vi vil ikke være med på å redusere barnetrygden, slik budsjettkameratene gjør. Vi styrker den med 225 mill. kr. Fremskrittspartiet øker overføringene til barnehagene med 184 mill. kr. Vi reduserer ikke overføringene til barnehagene, der familieministeren og statsminister Stoltenberg i flere sammenhenger – jeg er fristet til å si det så sterkt – har lurt og løyet for det norske folket. Fremskrittspartiet er sammen Høyre de eneste som virkelig ønsker å hjelpe private barnehager. De andre partiene bare tror de gjør det. Fremskrittspartiet ønsker videre å utvide kontantstøtten til å omfatte 3-åringer. Uavhengig av Arbeiderpartiet og familieministerens avsky for denne ordningen mener Fremskrittspartiet fortsatt at kontantstøtten medfører valgfrihet og rettferdighet. Det er beklagelig at ikke flere partier ønsker denne utvidelsen. Alt dette, sammen med alle andre grep Fremskrittspartiet gjør i sitt alternative budsjett, vil gi alle familier mye bedre vilkår – vilkår som vil medføre betraktelig bedre betalingsevne, og derigjennom større muligheter til å ivareta familiens behov og ikke minst ivareta ungenes beste. Fremskrittspartiets alternative budsjett vil altså styrke familieøkonomien totalt og derigjennom gi familiene større mulighet til å prioritere hjem og familie.

Så til rammeområde 3. Jeg skal ikke si så mange ord om det, for representanten Bredvold vil litt senere komme med et innlegg om det. Men la meg si at for Fremskrittspartiet er kultur et åpent begrep som uttrykker de verdiene og kvalitetene hvert enkelt menneske tillegger høy egenverdi. Dette syns jeg er svært mangelfullt i de andre partienes kulturpolitikk. Vårt syn er også gjengitt i vårt budsjett, da det etter vårt syn er feil at staten skal ha monopol på hva slags kultur som skal dekkes av fellesskapet, og hva det skal være opp til den enkelte å dekke. Ved å overføre kulturmidlene til hver enkelt innbygger gjennom skattelettelser, vil alle innbyggerne på et selvstendig grunnlag kunne velge den kulturelle opplevelsen som de verdsetter høyest. Fremskrittspartiet vil ellers påpeke at vi ser at enkelte oppgaver innenfor kulturområdet er så viktige at det offentlige må stå for finansieringsansvaret, noe vi også har gitt klart uttrykk for i vårt budsjettforslag.

Til slutt vil jeg bare fremme Fremskrittspartiets forslag til alle de tre rammeområdene.

Presidenten: Per Sandberg har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Liv Marit Moland (A): Jeg vil få lov å sitere fra Fremskrittspartiets merknader i Budsjett-innst. S. nr. 2 for 2000-2001:

«Fremskrittspartiet er meget kritisk til den offentlige inngripen i det private hjem. Det politiske miljø må innse at det er helt umulig for det offentlige å overta de omsorgsoppgaver som naturlig skal utføres av familien.

Fremskrittspartiet anser den sosialistiske tanken om at «fellesskapet» skal påta seg disse oppgaver, har vist seg å spille fallitt når vi nå er vitne til at familien går i «oppløsning».»

Da blir mitt spørsmål: Hvem skal da utføre de omsorgsoppgavene som familien av mange forskjellig grunner ikke makter overfor barna sine, når det offentlige heller ikke skal utføre dem?

Videre: Fremskrittspartiet er bekymret for at barn mangler forbilder å identifisere seg med – dette gjelder spesielt gutter. Og Fremskrittspartiet knytter dette til manglende empati, økt vold og ungdomskriminalitet. Kontantstøtten har ført til at jentene er på vei ut av arbeidslivet, og at fedrene jobber mer og har mindre tid til barna sine. Dermed blir far som forbilde enda mer usynlig. På hvilken måte vil Fremskrittspartiets familiepolitikk føre til at fedrene bruker mer tid på barna sine og tar større ansvar for omsorgen av barna?

Per Sandberg (Frp): Poenget er at med Fremskrittspartiets politikk vil de private igjen ta omsorgsoppgavene selv, noe de er fratatt gjennom de siste 20 års politikk. Tidligere har jeg sagt at Arbeiderpartiet på en måte ønsker seg «tretimersbarn» – barn som er maksimum tre timer sammen med sine foreldre/omsorgspersoner pr. dag – og de nærmer seg målet. I dag er situasjonen slik at det offentlige kommer og henter barna kl. 7 om morgenen, og så kjører de dem tilbake kl. 17 om kvelden. Det er situasjonen. Og vi vil snu den. Det gjør vi gjennom en rekke forslag, bl.a. gjelder det fødselspenger, der vi ønsker å samle fødselspengene i én pott og gi til det enkelte barn, i stedet for slik Arbeiderpartiet gjør, å gi til dem som er rikest. Vi ønsker også å utvide kontantstøtten. Hvem det er som velger å ta omsorgen i det private hjemmet, er for Fremskrittspartiet totalt likegyldig, bare det er foreldrene. Vi ønsker at foreldrene i fellesskap planlegger sin situasjon i hjemmet, og ikke at Arbeiderpartiet skal gjøre det. Jeg tror ikke noe på at det er slik det har vært sagt i tidligere innlegg her, at mødrene nå går tilbake til hjemmet, og fedrene jobber mer. Men en situasjon der det hadde vært mulig for begge partene å velge – noe man ikke kan gjøre i dag, tror jeg det går an å få til en løsning på.

Så vil jeg vise til Fremskrittspartiets forslag – representanten viser til merknadene til Fremskrittspartiet. Årsaken til at vi har fremmet de tre Dokument nr. 8-forslagene vedrørende delt omsorg, er at vi har forskningsresultater fra utlandet, massive forskningsresultater, som viser at mangel på den ene eller andre omsorgspersonen er skadelig. Og det begynner vi også nå å få bevis på i norske avisoppslag. Det var faktisk et i går som var ganske bra, hvor en leder av en PP-tjeneste på Sørlandet gav uttrykk for akkurat det samme, at barna nå må tilbake til det private hjem, og ikke bli i det offentliges hender.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Det er ganske oppsiktsvekkande at Per Sandberg uttalar at sentrumspartia saman med Arbeidarpartiet fører ein familiefiendtleg politikk som øydelegg barnesinn, osv. Det heng ikkje på greip.

Kristeleg Folkeparti er opptatt av ein god familiepolitikk og har ei rekke tiltak som legg vekt på det. Men i forhold til familiebiten er det, ut frå at representanten Sandberg seier han er opptatt av familiane sin situasjon, ganske utruleg at Framstegspartiet ikkje vil vere med på å auke midlane til samlivstiltak, som kan vere med på å førebygge samlivsbrot, og som kan vere ein ganske brei førebyggande aktivitet. Dei berre dundrar laus her på talarstolen og kritiserer i aust og vest. Men vi må tenkje: Kva kan vi gjere for å stimulere ei positiv utvikling?

Over til den andre biten, kultur. Framstegspartiet foreslår ganske store – enorme – kutt på kulturtiltak, spesielt i sitt primære opplegg – det er slik at alle må halde seg til ramma når den er blitt vedtatt. Dei ønskjer ikkje å bruke midlar til store statlege institusjonar. Men ser ein ikkje dei positive sidene eit sterkt kulturengasjement har for heile landet? Det at vi har sterke statlege institusjonar, gir også stimulans til frivillig aktivitet rundt om i Noreg.

Framstegspartiet vil sette av to fond, eit fond for kultur for barn og unge og eit fond for eldre, som òg skal brukast til kultur. Korleis tenkjer Framstegspartiet at desse skal organiserast? Trur ein at ein får stor avkastning av desse fonda? Kva tiltak skal dei brukast til? Kven skal administrere dei? Blir det meir byråkrati av det som følgje av desse fonda? Det kunne vere interessant å høyre litt meir konkret kva ein tenkjer vil kome som følgje av desse fonda, i forhold til både dei eldre, barn og unge.

Per Sandberg (Frp): Mine påstander henger ikke på greip, sier Molvær Grimstad. Jeg skal vise til to avisoppslag. Det er et fra Kristiansand, 630 barn i barnevernets søkelys, og et der lederen i PP-tjenesten i Kristiansand, Arvid Alsaker, peker på at problemet nå begynner å bli så stort at alle barn egentlig skulle ha vært under barnevernstjenesten, fordi det offentlige har fjernet barna fra omsorgspersonene. Derfor sier jeg at sentrum og Kristelig Folkeparti nå sammen med Arbeiderpartiet har gått i bresjen for å forsterke det at det offentlige skal inn i det private hjem. Jeg synes jo å erindre at Kristelig Folkeparti på et tidligere tidspunkt ønsket å utvide kontantstøtten til å gjelde alle barn under skolepliktig alder. Men det har de forlatt, i motsetning til Fremskrittspartiet, som holder fast på det. Så min påstand står fast. Jeg kunne gjerne ha vist til flere hundre slike avisoppslag i det siste, hvor det påstås at alle barn har behov for å komme i barnevernets armer. Det som er problemet, er at foreldrene ikke får være til stede og passe sine barn.

Samlivstiltak: Nei, Fremskrittspartiet vil ikke være med på å subsidiere samlivstiltak på høyfjellshotell. Hvis voksne mennesker ønsker å diskutere sine samlivsproblemer på et høyfjellshotell, så får de gjøre det ut fra egne midler og eget budsjett. Vi synes det er meningsløst. Det har heller ingen ting med barns situasjon å gjøre, er min påstand, og det peker jeg også på i det forslaget som ligger til behandling i komiteen.

Så er representanten opptatt av de to fondene som Fremskrittspartiet åpner for i sitt subsidiære forslag. Vi har ikke tenkt – og det er jo det som er poenget – at det offentlige i det hele tatt skal røre de midlene. Vi har eldreråd i alle kommuner som fritt fram kan benytte de midlene. Vi har en hel masse barne- og ungdomsorganisasjoner som greier å ta seg av disse fondene og holde dem langt unna det offentliges klør. Derfor vil ikke vi opprette en eneste stilling for å administrere de to fondene.

Inger Stolt-Nielsen (H): Det er ganske interessant å høre på representanten Sandberg når han snakker om familiepolitikk. Og enda mer interessant blir det når vi leser innstillingen og ser at de beklager dagens likestillingspolitikk, som er «basert på en kamp mellom to poler som bekjemper hverandre, og fortsatt er låst fast i likestilling av gammel 70-årgang». Men det høres da vitterlig ut som om Fremskrittspartiet vil tilbake til 1950-årene, og det er jo ganske spesielt, i 2000.

For øvrig har jeg lyst til å etterlyse litt mer om kulturpolitikken til Fremskrittspartiet. Det er ikke så rart at de helt unngår å snakke om kultur, for den er jo ganske fraværende. For det første vil jeg vite hva Fremskrittspartiet vil bruke disse fondene til, og dernest hvilke tilbud Fremskrittspartiet mener skal være igjen for unge og eldre. Fremskrittspartiet vil f.eks. ha betaling for bibliotektjenester, der unge og eldre er hovedbrukerne, de vil dra inn 10 mill. kr fra de lokale og regionale museer, og de mener samtidig at kulturtilbudet skal utvikles nær brukerne.

Det blir for meg ganske uklart hvilke kulturområder Fremskrittspartiet ser for seg skulle overleve med Fremskrittspartiets budsjettpolitikk på dette området. Er det meningen at unge og eldre skal produsere kulturtilbudene sine selv? Er det derfor de må ha så store fond? Det kan nesten virke slik, for alt som gjelder politisk styring og politisk prioritering av bevilgning til kultur, går jo Fremskrittspartiet imot. Da blir det bare amatørteater, revyer og slikt igjen. Skal unge og eldre produsere det selv?

Per Sandberg (Frp): Hvis det er Fremskrittspartiets kulturpolitikk representanten Stolt-Nielsen etterlyser, skal jeg bruke hele svaret mitt på den.

Da knytter jeg det først til et oppslag i Aftenposten den 13. desember, som bekrefter at flertallet bruker store deler, eller mesteparten, til opera og teater – det er den profesjonelle delen, som Stolt-Nielsen etterlyser i vårt budsjett og våre prioriteringer. Når vi subsidiært ønsker å opprette disse to fondene, er det selvfølgelig meningen at eldrerådene og de eldre sammen finner den beste bruken av det; det samme gjelder også for de yngre, at ungdomsorganisasjonene selv benytter det og står sammen om felles bruk av det.

Det er ikke slik at det på noen slags måte blir ytterligere utgifter med dette. Det er jo det som er så fint med slike fond. Det er kun avkastningen som skal brukes. Så i framtiden vil ikke dette bli noen belastning på kulturbudsjettet overhodet. Det er i motsetning til Høyre, som pøser ut midler til alle gode og dårlige formål og får stadig større utgifter i framtiden på det.

Jeg var inne på museer. Ja, vi kutter i bevilgningen til museer, men vi er bånn ærlige på dette området, i motsetning til bl.a. Høyre, som igjen pøser ut til gode og dårlige formål, uvilkårlig, uansett hvor mange museer vi har. Situasjonen er den at vi snart har 800 museer, og vi er ærlige nok til å stå fram og si at vi tror ikke at det er behov for alle disse 800 museene. Vi har nettopp behandlet museumsmeldingen, og komiteen har vært i Danmark. Når Danmark har bare 250 museum, vet vi at det også i Norge på et eller annet tidspunkt må settes en grense for hvor mange museer og hvor mange administrasjoner vi skal ha innenfor dette feltet.

Så vil jeg minne om at Fremskrittspartiet, da vi behandlet ABM-meldingen, var klinkende klart når det gjaldt bibliotek. Barn og ungdom skal unntas for alle former for egenbetaling i bibliotek. Det er ikke riktig det som representanten Stolt-Nielsen hevder, at vi vil avkreve ungdommene på den ene siden og ta fra dem på den andre siden.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trond Helleland (H): I mitt innlegg i dagens budsjettdebatt vil jeg konsentrere meg om to av departementene, nemlig Barne- og familiedepartementet og Kulturdepartementet. Inger Stolt-Nielsen vil etterpå ta seg av statsråd Kosmo og hans departement.

Etter vårens forlik om barnehagene er det skuffende at departementet ikke har gått lenger i retning av å øke statsstøtten til barnehagene. En viss økning ligger inne, men noe håp for foreldre om lavere foreldrebetaling er ikke å spore. Selv om Arbeiderpartiet retorisk er høyt på banen med redusert foreldrebetaling og rask utbygging av barnehager til alle som ønsker det, viser kommunenes praksis i behandlingen av budsjettet for neste år at mange kommuner vil foreslå saftige hopp i foreldrebetalingen. I min hjemkommune, Drammen – for tiden dessverre arbeiderpartistyrt – foreslo rådmannen å øke satsene med 29 pst. neste år. Dette ble for mye også for ordførerpartiet Arbeiderpartiet, og sammen med sine budsjettkamerater kunne de gi følgende «gladmelding»: Satsene for barnehagene i Drammen skal bare økes med 10 pst. neste år. Dersom dette er trenden i oppfølgingen av barnehagemeldingen, tror jeg vi raskt bør bli enige om at statstilskuddet må økes kraftig, og slik at vi får en stykkpris der pengene følger barnet. På den måten vil en også få den ønskede likestilling mellom private og kommunale barnehager på tilskuddssiden.

Høyre la i sitt alternative statsbudsjett inn en økning på 5,6 pst., eller 275 mill. kr, i statstilskudd til barnehagene. Dette ville bidra til å gi spesielt de private barnehagene bedre muligheter neste år. Jeg er bekymret for utviklingen, med stadig prisøkning langt utover prisstigningen ellers i samfunnet. Det var enda godt at konjunkturavgiften forsvant. Den ville ha rammet private barne-hager urimelig hardt.

Jeg vil legge til at jeg støtter May-Helen Molvær Grimstad fullt ut i kravet om at de private barnehagene blir dratt med i arbeidet for å utarbeide samarbeidsmaler. Det var en klar forutsetning fra denne komiteen da vi behandlet barnehagemeldingen, og jeg synes det er oppsiktsvekkende at departementet kun har invitert kommunene med i dette arbeidet. Det er tross alt de private barnehagene som vet hvor skoen trykker. Så de må inn i dette arbeidet.

Men det er iallfall en glede å kunne fastslå at kontantstøtten har blitt en populær ordning. Høyre vil meget sterkt advare mot å tukle med forutsetningene for kontantstøtte. Valgfrihet har hele tiden vært vårt hovedargument for ordningen. Når enkelte nå snakker om å gi kontantstøtte til dem som er hjemme hele tiden, vil jeg si at det vil Høyre aldri være med på. Og jeg kan ikke skjønne at barne- og familieministeren, som normalt har moderne holdninger, i det hele tatt kan vurdere å støtte en ordning som utelukker dem som prøver å kombinere barnehage og kontantstøtte for å få mer tid sammen med barna. Nei, sats heller på å gjøre mulighetene for fleksibilitet bedre, slik at de som ønsker, kan få full mulighet til å velge fleksible løsninger.

Når det gjelder den forestående evalueringen av kontantstøtten, viser jeg til flertallets merknad, der de tre hovedprinsippene for kontantstøtte blir lagt til grunn for det videre evalueringsarbeid, og ber statsråden påse at flertallets holdninger her blir fulgt opp.

Høyre har også foreslått å prisjustere barnetrygden i sitt alternative budsjett, noe som ville innebåret en økning på 320 mill. kr.

Kulturbudsjettet lagt fram av Regjeringen var blodfattig og ikke noe løft for kulturen. Forliket har bedret situasjonen, og sentrumspartiene gjorde faktisk en god jobb ved å få til en påplussing på 75 mill. kr. Høyre har innenfor de rammene som nå er lagt, et meget offensivt kulturbudsjett. Vi er motstandere av pressestøtten, det tør være kjent, og har omdisponert disse midlene til kulturformål.

Nå har imidlertid denne budsjetthøsten vært preget av spørsmålet om utlysning av TV 2-konsesjonen, og det kom som en stor overraskelse at Arbeiderpartiet fremmet forslag om auksjon ved tildeling av konsesjonen som skal gjelde fra 2003. Høyre avklarte sitt syn ganske tidlig. Vi sa nei til auksjon, ja til konsesjonsavgift og nei til ti års konsesjon, og vi foreslo en femårsperiode for å få fortgang i digitaliseringen.

For Høyre er ikke dette først og fremst et spørsmål om penger til statskassa. Nei, det er et kulturpolitisk spørsmål, der hensynet til norsk språk, kultur og identitet veier tyngst. Da TV 2 ble etablert, var det for å gi NRK konkurranse. Og da konsesjonen ble utlyst, var det et hovedpoeng at dette skulle være en allmennkringkaster med viktige samfunnsoppdrag. Det er fortsatt poenget. Den som får konsesjonen, skal være en konkurrent til NRK, ikke en konkurrent til de rent kommersielle kanalene. Det er derfor svært gledelig at et bredt flertall nå har samlet seg om å si nei til auksjon og ja til de foreslåtte konsesjonsbetingelser og samtidig be departementet vurdere konsesjonsperiodens lengde. Nå er ballen spilt tilbake til departementet, og jeg regner med at det legges opp til en rettferdig konkurranse om den nye konsesjonen.

NRK har i årets forslag til budsjett fått en økning i lisensen på 75 kr. Dette går Høyre imot og mener at 25 kr får holde. NRK er etter hvert blitt en mastodont som trenger omstilling. For meg er det et tankekors at lisensinntektene neste år vil passere 3 milliarder kr, det er mer enn det som blir bevilget til kulturformål i neste års statsbudsjett. Det burde være mulig for NRK å opprettholde en god programproduksjon innenfor et budsjett på 3 000 mill. kr.

I kulturbudsjettet og i Barne- og familiedepartementets budsjett er det gledelig at de frivillige organisasjonene blir tilført de midlene de har krav på i henhold til frivillighetsmeldingen. Det er imidlertid et stort tankekors at departementet ikke hadde satt av disse midlene i sitt budsjettforslag. Idretten får sitt direkte gjennom tippemidler, mens barne- og ungdomsorganisasjonene og kulturorganisasjonene ser ut til å måtte stole på Stortinget hvert eneste år for å få sine rettmessige midler. Det kan ikke være slik at disse organisasjonene skal bli brukt som salderingspost, mens idretten direkte og gjennom automatikk får tilført sine midler.

Som vanlig har pågangen vært enorm når det gjelder gode forslag vedrørende kulturbudsjettet. Vi har valgt å satse på symfoniorkestre og foreslår en økning til de to nasjonale og de fire regionale på til sammen 21 mill. kr. Samtidig er det nå viktig å få en utredning om orkesterfeltet. Høyre foreslår også 5 mill. ekstra til festspill både i Nord-Norge og Bergen – Olavsfestdagene og Molde Jazzfestival. Vi peker på den gode jobben som blir gjort ved distriktsoperaene, og framhever at Vest-Norges Opera i Bergen nå bør få et tilskudd på 2 mill. kr. Det er gledelig at flertallet nå har pekt på det gode arbeidet som blir gjort ved Vest-Norges Opera i Bergen, og at en ber departementet vurdere en bevilgning.

På teatersiden foreslår vi også økninger, bl.a. 2 mill. til hvert av regionteatrene og 1,5 mill. til Brageteateret i Drammen. Jeg er også veldig glad for at et flertall har sluttet seg til en merknad om at Grenland Friteater bør inn på Kulturdepartementets budsjett i 2002 når støtten fra Kulturrådet faller bort.

Det er etter hvert mange kunstnere i Norge med utenlandsk bakgrunn. Jeg er derfor skuffet over at vår merknad om «Du store verden» ikke ble flertallsmerknad. «Du store verden» har gjort et godt arbeid for å spre kultur fra ulike kulturer i Norge. Nå faller altså støtten fra Kulturrådet bort, samtidig som Kulturrådet oppsiktsvekkende nok drar i gang en egen pakistansk festival i 2002. Etter min mening bør aktivitet i kulturlivet komme nedenfra: ildsjeler som har en idé, bygger opp noe og får fram aktivitet. Det er derfor underlig at Kulturrådet i stedet velger å dra i gang egne tiltak i direkte konkurranse med andre. Jeg lurer på hva kulturministeren synes om dette.

Høyre er også glad for at en del tiltak på musikkområdet får hederlig omtale, så får man jo håpe på midler i en senere omgang. Jeg har lyst til å peke på en ting som har utviklet seg de siste årene, og det er Bylarm. Bylarm har vokst fram som den mest spennende møteplassen for nye norske band og grupper, og som et diskusjonsforum om trender og utvikling i musikkbransjen.

På folkemusikkområdet er det gledelig at Norsk Folkemusikk- og Danselag og Landslaget for spelemenn får god omtale for den satsingen som blir gjort gjennom Internett for å gjøre norske utøvere kjent både i Norge og utlandet.

Til slutt tar jeg opp de forslag der Høyre er forslagsstiller.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Trond Helleland har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Jon Olav Alstad (A): Representanten Helleland fra Høyre startet med å skryte av at forliket mellom Arbeiderpartiet og sentrum gav 75 mill. kr mer til kultur. Jeg har lyst til å høre hvilken karakteristikk han har av Høyres alternative kulturbudsjett, der man i stedet for å putte på 75 mill. kr, kutter 125 mill. kr, når man holder pressestøtten utenfor – et sprik på 200 mill. kr. Den karakteristikken gleder jeg meg til.

Høyre står i spissen for en kulturpolitikk der man nettopp vil kutte kraftig i kulturformål, ikke bare i pressestøtten, som man ofte skjuler seg bakom. Etter fire år i kulturkomiteen er det vanskelig ikke å legge merke til hva slags resultater det blir av små midler og det utøverne av store private engasjementer får. Det ser vi at representanten Helleland har sett, i forbindelse med at han er nødt til å forholde seg til de pengene som Arbeiderpartiet og sentrum bevilger. Da er det ikke måte på hvordan alle kulturområder skal styrkes, som innlegget også bar preg av. På den måten bidrar man til å skjule Høyres egentlige kulturpolitikk. For hadde man forholdt seg til sin egen politikk – og det har man muligheten til – kunne man ha synliggjort hva Høyre egentlig ønsker på kulturområdet, og det er det jeg lurer på: Hva er egentlig Høyres kulturpolitikk når Høyre skal kutte så mye når det gjelder kulturformål – også når man holder pressestøtten utenfor? Hvilke områder er det som skal få disse kuttene?

Trond Helleland (H): Det tør være kjent for Alstad at det er hans hjertebarn, filmen, som får de største kuttene i Høyres primære budsjettalternativ.

Det er riktig, vi har et moderat kutt i vårt opprinnelige opplegg. Men når det er sagt, må jeg si at det er ganske marginalt i forhold til den viljen vi har til å satse på kultur. Det er spesielt filmområdet som er offer for budsjettøksen vår, og det går også en del på dette med stipendordninger, arbeidsstipend osv.

Så til pressestøttekapitlet: Jeg synes det er ganske overraskende at flertallet velger å kjøre videre på en pressestøttepolitikk som åpenbart ikke har noe annet formål enn å opprettholde status quo. Det er ingen nytenkning knyttet til pressestøtten. Det er lagt fram innstilling fra et dagspresseutvalg som var satt sammen på en slik måte at resultatet var gitt på forhånd; det ble nemlig en videreføring av dagens ordninger. Og nå ser vi altså resultatet ved at enkelte nr. 2-aviser som sliter tungt, allerede har gått inn. Så blir det klatting utover, med ganske store summer som går til pressestøtte uten at noen har tenkt gjennom hvordan dette skal brukes.

Så jeg vil si at vi i Høyre har ingen grunn til å skamme oss over våre opprinnelige kulturbudsjett. Vi vet jo det at med det nye systemet her i Stortinget er det gjennom de rammene som blir lagt, mulig å vise en alternativ bruk av midlene, og med stor frimodighet ønsker vi å vise at det faktisk hadde gått an å bruke disse pressestøttemidlene på en måte som i langt større grad ivaretok kulturens interesser. Jeg synes Anne Enger Lahnstein var tøff da hun sa at når hun hadde valget mellom å kutte i pressestøtten og i kulturtiltak, valgte hun å kutte i pressestøtten. Det burde også Arbeiderpartiet følge opp.

Per Sandberg (Frp): Representanten Helleland holdt et innlegg som bekrefter tidligere syn på Høyres politikk når det gjelder særordninger og selektive tiltak.

Høyre har jo stått sammen med Fremskrittspartiet i tidligere politiske debatter, og budsjettdebatter, når det gjelder synet på selektive tiltak. Ikke minst står vi sammen i synet på dette med ventelønn for statsansatte, boliglån for statsansatte osv. Her virker det som om Fremskrittspartiet og Høyre har felles politikk og felles mål.

Men så begynner jeg tvile litt: Det er jo sånn at Høyre støtter at de homofile skal få en egen post på statsbudsjettet. Høyre går så langt at de øker bevilgningene til LLH med ½ mill. kr. Dette må jo tross alt kalles et selektivt tiltak – for friske, voksne, oppegående, intelligente mennesker. Så mitt spørsmål til Helleland er: Hva er det som gjør at Høyre har plukket ut den spesielle gruppen for å sette på plass et selektivt tiltak – en selektiv budsjettpost for akkurat denne gruppen mennesker?

Trond Helleland (H): Det er riktig at Høyre og Fremskrittspartiet står sammen på mange områder, spesielt når det gjelder å peke på urimelige offentlige ordninger som tilgodeser offentlige ansatte i større grad enn andre. Men at Sandberg da klarer å dra parallellen til vår beskjedne støtte til Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring, blir litt merkelig.

Jeg har ingen problemer med å si at den organisasjonen som representerer de lesbiske og de homofile, burde hatt minst den halve millionen ekstra som vi foreslår nå. Det har vi fått dokumentert gjennom høringer i komiteen gang på gang og gjennom det vi ser av ulike forskningsrapporter. Når det gjelder den gruppen som de representerer, er det for det første ikke så mange av dem som er medlem av organisasjonen, nettopp fordi det fortsatt kan være vanskelig å stå fram med sin legning, og derfor er det viktig at den organisasjonen har muligheter for å drive opplysningsarbeid og informasjonsvirksomhet, ikke minst knyttet til hiv og den type ting. Så det er ikke et problem i det hele tatt.

Når det gjelder dette med særordninger og selektive tiltak, er jo disse budsjettområdene våre stort sett preget av mange slike tiltak og ordninger, spesielt på kulturområdet. Det vi jo hører om hele høsten, er ulike grupperinger som ønsker å fremme sin sak. Det samme gjelder også på området innenfor Barne- og familiedepartementet, der det er et utall av organisasjoner. Jeg har ikke noen problemer med å si at de frivillige organisasjonene som jobber på barne- og familieområdet, det være seg de som jobber direkte opp mot barn eller opp mot spesielle grupper, er organisasjoner som stort sett alle som én gjør en veldig god jobb, og som fortjener noen kroner i offentlig støtte – ikke slik at de kun skal være avhengig av offentlig støtte, men slik at de får et bidrag fordi de faktisk gjør en stor samfunnsinnsats. Det trodde jeg også Fremskrittspartiet, som støtter de frivillige organisasjonene, respekterte.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Jeg tror faktisk det er rett når Trond Helleland peker på at det er vilje i Høyre til å satse på kultur. Men det er klart vi synes dere tar i, når dere skal fordele hele den romslige rammen som ble resultatet etter at vi i sentrum fikk kjempet fram mer til kultur i budsjettet for 2001.

Jeg har lyst til å utfordre Helleland litt på pressestøtten. Det er riktig som Helleland husker, at i budsjettet for 1999 – altså i 1998 – ble det foretatt et kutt i produksjonsstøtten på 35 mill. kr. Det ble ganske mye støy i forbindelse med det, som forventet. Jeg klager ikke på det, for jeg mener det var rett å ta det kuttet framfor å kutte i et veldig sårbart kulturbudsjett for øvrig. Men jeg synes det var riktig å opprette Pressestøtteutvalget for å få en gjennomgang av dette. Jeg ser at det fremdeles vises til kuttet i 1998 nå når enkelte aviser får problemer og til og med må legges ned, også i Trond Hellelands egen hjemkommune.

Høyres forslag innebærer et kutt i pressestøtten på ca. 250 mill. kr for neste år. Det eneste som skjermes, er 16,8 mill. kr til tilskudd til ymse publikasjoner, altså partipressestøtte. Jeg vil gjerne høre om Trond Helleland har tenkt igjennom konsekvensen av å kutte ca. 250 mill. kr i pressestøtte fra 1. januar 2001, og hvordan han kan forsvare, når han prinsipielt er imot pressestøtte, at partiene skal få sine penger.

Trond Helleland (H): Når Høyre har et prinsipprogram der det står klart at vi ønsker å avvikle den offentlige pressestøtten, er det naturlig at vi følger det opp gjennom de årlige budsjettene.

Men representanten Enger Lahnstein, som har vært kulturminister, vet også at når Høyre er i en posisjon der vi kan bidra til å få i havn et budsjett og et flertall, er vi villig til å forhandle om dette. Vi er naturligvis fleksible. Det håper jeg at også Senterpartiet vil være fremover, slik at det går an å få til spennende løsninger.

Så til pressestøtten og det eksempelet representanten Enger Lahnstein viste til, om avisen i min egen hjemby Drammen, Drammensavisa, som den nå heter, tidligere Fremtiden, som nå har gått inn. De siste forsøkene på å få den i gang igjen har visst strandet. Man kan si at hadde vi kuttet pressestøtten, så ville den gått inn før. Men pressestøtten har utviklet seg jevnt de siste årene. Den har gått litt ned, men samtidig har altså opplaget til den avisen gått kraftig ned. Da blir spørsmålet for meg: Hvor mye skal vi holde i gang gjennom offentlige tiltak?

Nå ser vi at nærradioer, lokalradioer, Internett-aviser og andre begynner å etterspørre pressestøtte. «Mediestøtte» er det nye ordet nå. Da har jeg et spørsmål tilbake, som representanten ikke får anledning til å svare på, men som jeg synes det er interessant å drøfte: Vil flertallet ha en mediepolitikk der vi går inn med selektive støttetiltak til uavhengige, frie aviser, nettaviser, radiostasjoner osv.?

Jeg mener at vi har ett hovedmål i vår mediepolitikk når det gjelder offentlig støtte, og det er å sørge for at vi har en god allmennkringkastningskanal, både en ikke-kommersiell og et alternativ, som vi nå har diskutert gjennom dette med TV 2-konsesjonen. Der har vi et særlig ansvar, for det er svært dyrt å produsere fjernsyn, og vi trenger kvalitetsprogrammer. Når det gjelder det andre, er Høyre mot den typen selektive tiltak.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Når det nå er lagt opp til at vi behandler tre rammeområder i en og samme debatt, betinger det en streng prioritering. I hovedsak vil jeg konsentrere mitt innlegg om rammeområde 3, nemlig kultur.

Det er gledelig at det har vært mulig å få økte rammer og dermed bortimot 75 millioner friske kroner til kulturaktiviteter og -tilbud for 2001. Det er rett og slett litt historisk at et budsjettforlik her i Stortinget ikke innebærer kutt, men tvert imot mer penger til kunst og kultur. Og kanskje er det verken tilfeldig eller overraskende, for kulturbudsjettet fra sentrumsregjeringen ble kuttet i Stortinget både i 1998, i 1999 og i 2000. De to første årene var kuttet et resultat av enighet med Fremskrittspartiet og Høyre, for inneværende år var kuttet et resultat av forliket med Arbeiderpartiet, og denne høsten har altså forliket mellom regjeringspartiet og sentrum ført til mer penger for 2001. Det er selvsagt en viktig seier, ikke bare for sentrum, som har høye ambisjoner på dette området, men først og fremst for kulturen, og det er en viktig seier for dem som på ulike områder arbeider for kunst og kultur.

Kanskje noen opplever kulturløftet som et håndslag og en anerkjennelse og som et uttrykk for at vi på Stortinget faktisk ser den innsatsen som gjøres, og forstår betydningen av det arbeidet som utføres, f.eks. arbeidet ved Internasjonalt Kultursenter og Museum, Grønland kulturstasjon i Oslo, som får 1 mill. kr i økte rammer – her arbeider man med å synliggjøre kvaliteten og mangfoldet i de tradisjoner og i de kunstuttrykk som kommer til Norge med nye befolkningsgrupper – eller de som er knyttet til symfoniorkestrene i Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø, som får til sammen 10 mill. kr mer, og dermed mulighet til å videreutvikle sitt store potensial til glede for hele regionen.

Budsjettforliket innebærer en styrking, både for Norsk kulturfond, Fond for lyd og bilde og Norsk kulturråd. Det vil fremme nyskaping og understøtte spennende prosjekter i flere sjangre. Dessuten får Norsk barnebokinstitutt et sårt tiltrengt løft, og grunnlaget for en nynorsk barnebokklubb i Det Norske Samlagets regi er lagt, for å nevne noe.

De forbedringer som er foretatt i kulturbudsjettet ved behandlingen her i Stortinget, innebærer en klar endring i profil. Vi har rettet opp en viss slagside for å bedre den kulturelle egenaktivitet utover hele landet. Lokale og regionale kulturbygg er nødvendig, og de får en økning på 23 mill. kr. I tillegg vil jeg vise til at hele komiteen, unntatt Fremskrittspartiet, understreker at videre utbygging av lokale og regionale bygg er viktig framover.

Teaterbåten «Innvik» er reddet igjen, og det er spesielt gledelig for folk langs kysten.

Regjeringens behandling av frivillig sektor generelt og frivillighetsmeldingen spesielt er vanskelig å forstå. Ikke på noe annet område gir en viss støtte fra det offentlige større ringvirkninger. Vi må ta vare på dugnadsånden og det de sosiale nettverks frivillige organisasjoner står for lokalt, for å skape tilhørighet og fellesskap, for å gi mulighet til utfoldelse, kreativitet og formidling. Jeg er fornøyd med at Stortinget nå følger opp planene og intensjonene i frivillighetsmeldingen, og som Stortinget har gitt sin tilslutning til. Det vil si at det er en økning både på Barne- og familiedepartementets og Kulturdepartementets budsjett på til sammen 40 mill. kr for å følge opp den nye tilskuddsordningen. Jeg går ut fra som selvsagt at dette konsekvensjusteres i tråd med Stortingets forutsetninger.

Det er ikke tvil om at statsråden for Kulturdepartementet fikk trange rammer å jobbe med, for trange – det kan vi sikkert fort bli enige om – og jeg er glad for at statsråden har gitt uttrykk for at hun er fornøyd med økningen på kulturbudsjettet. Men når budsjettrammene er trange, er det desto viktigere å gi god prioritering, og da må jeg stille et spørsmål ved den såkalte kulturelle skolesekken. Hva ligger egentlig i dette tiltaket? Det høres fint ut, men etter en grundig gjennomgang er det vanskelig å finne at det betyr veldig mye annet enn en brosjyre ved skolestart for neste år. Jeg er fornøyd med at denne er redusert noe, slik at vi kan styrke det gode tilbudet om skolekonserter som Rikskonsertene gir, med bortimot 2 mill. kr.

La meg få understreke at det er en enstemmig komite som tar til etterretning at kostnadsanslaget for den nye operaen i Bjørvika er økt med 14 pst., til 2 050 mill. kr. En stram økonomistyring er nødvendig, og Stortinget er kjent med at det er lagt opp betryggende prosedyrer for å sikre dette.

Det er gledelig at det er oppnådd bred enighet i Stortinget – alle bortsett fra Fremskrittspartiet – om å avvise Regjeringens forslag om anbud i forbindelse med konsesjon for riksdekkende reklamefinansiert fjernsyn. Anbud hører ikke hjemme i en slik sammenheng. Anbud viser bare hvem som har de største økonomiske muskler, og det er stort sett et dårlig kriterium.

Det er for øvrig tilslutning til de konsesjonskrav som det er redegjort for i proposisjonen, og det er bred enighet om at det skal kreves vederlag for konsesjonen. Det heter i forslag til vedtak VII:

«Øvrige avgjørelser tas av Regjeringen som konsesjonsmyndighet.»

Jeg vil understreke dette. Saken er igjen kommet inn på rett spor.

Flertallet i komiteen godtar ikke at NRK i sine reviderte planer dropper fjernsynssendinger for Nordland. Den årelange konflikten mellom stortingsflertallet og NRK har sin rot fra tiden før NRK ble aksjeselskap. Nå kan man diskutere om flertallsmerknader, som de som stod i innstillingen fra komiteen for 1996-97, er bindende, men etterspillet i Stortinget gjør at flertallets presisering her og nå er viktig. Det må selvsagt følges opp. Samtidig vil jeg understreke at selv om Stortinget har engasjert seg spesielt i to distriktskontorer, nemlig Nordland og Østfold, må ikke det tolkes som om det er fritt fram å ta fra andre distriktskontorer for å bygge opp disse. Distriktskontorene i hele landet bør styrkes, ikke svekkes.

Statsråden sa i Stortingets spørretime tidligere i høst at hun legger til grunn at dersom NRKs styre skulle komme med forslag som vil føre til endringer i den distriktspolitiske struktur, vil saken nødvendiggjøre politisk behandling. Flertallet er enig i dette.

NRK er en av våre aller viktigste kulturinstitusjoner. Mange er nå opptatt av NRKs framtid og følger med i arbeidet, senest i oppslag i avisene i dag. NRK er et statlig aksjeselskap, og det er viktig at NRKs styre gis spillerom til å foreta nødvendige innsparinger og omprioriteringer for å bringe «driftsresultatet i balanse», som flertallet i komiteen uttrykker det. Dette er selvsagt riktig.

På den andre siden kan det ikke være slik at utviklingen av NRK er oss folkevalgte uvedkommende. Tvert imot. Det er behov for en offentlig debatt om NRK. Hva slags NRK ønsker vi egentlig? Hva er det som gir allmennkringkasteren legitimitet? Hvordan sikre god kvalitet og fordypning? Hva er egentlig NRKs kjernefunksjoner?

Jeg er av dem som fortsatt mener at NRK bør bidra til folkeopplysning, eller med andre ord, et opplyst folk, som er viktig for demokrati og folkestyre. Jeg innrømmer at det kanskje av noen vil bli betraktet som lite trendy, men det får så være. Lisensfinansieringen forplikter. Ensidig fokusering på seertall og derav tabloidisering kan ikke være ledestjerne for NRK.

Avslutningsvis vil jeg vise til innstillingen, særlig for rammeområdene 1 og 2, som jeg ikke har brukt særlig tid på.

Men la meg igjen utfordre statsråd Kosmo. Det er med forventning og spenning jeg ser fram til de bebudede grep han vil ta for å gjøre en god offentlig sektor enda bedre. Alternativet til forandring er ofte forvitring. Derfor er omstilling og fornyelse nødvendig. Jeg har tro på at statsråden vil ta fatt på dette arbeidet med de beste forutsetninger, med mot og kraft, innsikt og visjon for fellesskapet. Vi må nemlig slå ring om fellesskapet og sikre alle likeverdig tilgang på tilstrekkelige, omfattende og stadig bedre tjenester, ikke for oss som kunder, som mange uttrykker det – jeg får meg rett og slett ikke til å se oss som kunder i et marked – men først og fremst som mennesker og medmennesker med ulike behov (presidenten klubber) – hvis jeg bare får avslutte, president. Så får vi fortsatt satse på å gjøre vår plikt og kreve vår rett og gi solidariteten bedre vilkår som borgere og som myndige mennesker – som medlemmer av et samfunn med plass til alle.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Frank Willy Larsen (A): Vi er på vei inn i det siste budsjettåret i en stortingsperiode som startet med en heftig og tilspisset debatt om kontantstøtten. Den kontantstøtteordningen vi har i dag, ble vedtatt med Senterpartiet som den avgjørende tyngden på vektskålen. Det er derfor med stor interesse jeg registrerer utspillet til nestlederen i Senterpartiet, Åslaug Haga, om at kontantstøtten kun skal gå til de som rent faktisk er hjemme med barna. Dette må jo bety at man langt inn i Senterpartiets ledelse ser at den kontantstøtteordningen vi har i dag, ikke fungerer etter hensikten og slett ikke er veldig god.

Med bakgrunn i dette vil jeg få lov til å stille representanten Enger Lahnstein følgende spørsmål: Antar Senterpartiet at Venstre og Kristelig Folkeparti vil endre sitt syn i forhold til kontantstøtten, eller er Senterpartiet villig til fortsatt å betale 3 000 mill. kr i året for å holde liv i sentrumsalternativet?

Anne Enger Lahnstein (Sp): Vi er selvfølgelig villig til å betale en høy pris for å «holde liv i» – som representanten kalte det – og ta vare på sentrumsalternativet, som jo er det eneste realistiske alternativet til arbeiderpartiregjeringen. Jeg vil for øvrig også i den sammenheng si at jeg synes vi har fått til et godt budsjettforlik i høst mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet.

Så var det spørsmålet om kontantstøtten. Den er litt kontroversiell i mange sammenhenger, men det er riktig, som komitelederen pekte på, at den har blitt meget populær, og det er mange som har glede av den, og som har basert sin hverdag på den. Nå er det slått fast at ordningen ikke skal utvides utover tre år – i hvert fall ikke i første omgang. Og det som altså er viktig, er at det både fra den forrige og fra den nåværende regjering og statsråd er bebudet en gjennomgang, en evaluering, som kommer til våren. Så får vi se hvordan dette faktisk fungerer.

I likhet med den programkomite som Åslaug Haga har ledet for Senterpartiet, er jeg ikke fremmed for at man bør se på kravene med hensyn til denne muligheten for sjøl å være hjemme hos barna. Valgfriheten er viktig, og valgfriheten skal sikre at de som ønsker det, kan være hjemme hos sine egne barn. Det har vært vårt poeng. Så vi får avvente evalueringen. Jeg regner med at dette også blir et tema på Senterpartiets landsmøte, for det har programkomiteen vår lagt opp til.

Per Roar Bredvold (Frp): Det er mye som skiller Fremskrittspartiet og Senterpartiet på kulturområdet, men det er også en del ting vi har felles.

Blant de tingene som vi ikke er enige om, er f.eks. pressestøtten, som vi har pratet litt om her i dag. Den er på 180 mill. kr. Når en ser hvem som får tildelt denne pressestøtten, ser en at det er de fem-seks største avisene i Norge som tar mer enn halvparten av den. Synes representanten at dette er en riktig fordeling? Kan representanten forsvare dette med frie, uavhengige aviser når disse avisene nettopp er så avhengig av denne statlige støtten?

Så til dette med garantiinntekter, som er på ca. 75 mill. kr. Det er en særordning for en gruppe selvstendig næringsdrivende – som i hvert fall jeg velger å kalle dem – som får en garantiinntekt som varer ut hele deres yrkesaktive liv. Av disse 75 mill. kr er det kun 2 436 000 kr som er til disposisjon for dette året som vi nå går inn i, og det viser hvor mye av denne posten som allerede er bundet opp. Er dette riktig?

Så til NRK og NRK2. Senterpartiet sier at de er et distriktsparti, og det har jeg full respekt for at de sier. Men så har vi dette med dekningen av NRK2, som det er svært mange som ikke får inn. Lisensen betaler vi for å ha et apparat, men samtidig krever en jo at det skal komme et visst produkt ut av dette apparatet. NRK tar jo betaling for dette, likevel er det såpass mange som ikke får ut NRK2.

Så litt om det nye operahuset, som hadde en økonomisk ramme på et visst beløp. Vi hører nå at det kanskje blir 1 milliard kr dyrere. Det konkrete spørsmålet til Senterpartiet er: Hvor langt kan Senterpartiet være med – rent økonomisk, i kroner – for at vi skal få et nytt operahus?

Anne Enger Lahnstein (Sp): La meg ta det siste først, om hvor langt vi er villig til å gå når det gjelder operaen. Stortinget har bestemt at operaen skal ligge i Bjørvika. Fremskrittspartiet var imot det. Stortinget har videre godkjent et opplegg og gir i dag sin tilslutning til en økning i anslaget, slik at summen nå er 2 050 000 000 kr. Regjeringen har lagt opp til en meget stram prosjektstyring av dette, og vil komme tilbake til Stortinget med et forprosjekt i 2002. Da er ikke jeg her, men kanskje representanten Bredvold er her. Jeg tror i hvert fall at det er viktig å understreke at dette prosjektet skal fullføres, og jeg er ikke bekymret for at dette skal komme ut av kontroll. Tvert imot er jeg overbevist om at man i denne sammenhengen har lagt opp til en lang planleggingsfase og en veldig god oppfølging av prosjektet hele veien.

Så sa Bredvold at det er mye som skiller Fremskrittspartiet og Senterpartiet på kulturområdet. Det gjelder nok generelt, vil jeg si. Det er mye som skiller oss, og det er jeg fornøyd med.

Når det gjelder pressestøtten, er det vel en kjent sak at vi har ulikt syn på det. Vi synes det er viktig å ivareta mangfoldet, og da tenker jeg på det skriftlige – altså avisene. Vi er ikke innstilt på at skal bli en mediestøtte generelt, som det ble nevnt her i sted. Og det er jo slik at det er de meningsbærende landsdekkende avisene som tar den største andelen av pressestøtten. Pressestøtteordningen ble gjennomgått av et pressestøtteutvalg, og vi avventer nå i Senterpartiet Regjeringens oppfølging av det.

Når det gjelder NRK og NRK2, er også jeg enig i at det er et stort problem at ikke alle får NRK2. Stortinget har godtatt at det er slik det må være, men da setter jeg et spørsmålstegn ved den programprofilen som går på at f.eks. kvalitetsfilmer bare sendes i NRK2.

Trond Helleland (H): Jeg registrerer at den tidligere generalforsamling i NRK nå plutselig har inntatt en holdning her i Stortinget der det hun selv advarte mot, nå blir gjort til et poeng, nemlig et forsøk fra Stortinget på å styre og dirigere NRK. Jeg har lyst til å vite hvilke erfaringer representanten Enger Lahnstein gjorde seg da hun selv satt som kulturminister. Hvor lydhør var NRK for signaler fra generalforsamlingen og det politiske miljøet? Og hvilke signaler gav representanten Enger Lahnstein Einar Førde og NRK, for det er mye av det som vi nå ser skje i NRK, som har bygd seg opp gjennom flere år? Var f.eks. kulturminister Enger Lahnstein opptatt av at NRK er grovt overadministrert – 3 600 stillinger? Hvilke signaler gav den daværende kulturministeren? Det kunne det vært interessant å høre, for det vi nå ser, er en konsekvens av manglende omstilling i NRK. Det dreier seg altså om et budsjett på over 3 milliarder kr! Mener representanten Enger Lahnstein at det burde være mulig å produsere gode distriktsprogram, kulturprogram og utenriksstoff innenfor et såpass stort budsjett?

Ellers har jeg lyst til å påpeke én ting, som egentlig ikke forundrer meg – jeg kjenner jo Senterpartiet ganske godt etter hvert. Det forslaget til kontantstøtte som Senterpartiet nå lanserer i sin programdebatt, og som jeg håper representanten Enger Lahnstein vil motarbeide, er et forslag som er skreddersydd for én gruppe, nemlig for dem som har sitt arbeid hjemme, f.eks. på gården. De vil være de eneste som får kontantstøtte med Senterpartiets nye opplegg. Er det en tilfeldighet? Og vil ikke Senterpartiet og Anne Enger Lahnstein jobbe for at kontantstøtten skal være en ordning som kan kombineres med barnehage? Det er jo det vi har blitt enige om her i Stortinget. Senterpartiets forslag utelukker det. Etter min mening er det et klart tilbakeskritt i forhold til den løsningen som vi nå har lagt oss på, som gir muligheten for å kombinere barnehage og omsorg i hjemmet.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Når det gjelder kontantstøtten, vil jeg gjerne avvente den gjennomgangen og evalueringen som kommer fra Regjeringens side. Vi får først se på den.

Og når det gjelder debatten om Senterpartiets program, er det vel ikke urimelig at jeg også avventer landsmøtet i partiet.

Så utfordrer Helleland meg som tidligere kulturminister og generalforsamling i NRK på hva jeg faktisk sa og gjorde i den sammenheng. Det er et morsomt spørsmål, vil jeg jo si. Jeg får kanskje minne representanten fra Høyre om at jeg i hvert fall hadde gleden av å utnevne et nytt styre med Kåre Willoch som styreleder. Ved den type konstruksjon som et statlig AS er, er det slik at det selvfølgelig er styret som i samråd med administrasjonen legger opp opplegget og sørger for at det er balanse i rammene. Det presiserte jeg som generalforsamling overfor styreformann Willoch. Jeg tror det kan bekreftes. Det var for meg en litt spesiell situasjon, men jobben ble gjort.

Ellers sa jeg i mitt innlegg at NRK er et statlig aksjeselskap, og det er viktig at styret gis spillerom til å foreta nødvendige innsparinger og omprioriteringer for å bringe driftsresultatet i balanse. Det er derfor det nå er viktig å ikke styre NRK herfra etter den nye modellen, men vi må kunne ha en offentlig debatt om hvordan disse 3 milliardene faktisk brukes. Lisensfinansiering har med legitimitet å gjøre, og jeg mener at NRK er en utmerket kulturinstitusjon. De utfører oppdraget sitt bra på mange måter, men de har et problem med administrasjon, og de har et problem – kanskje – med å se på hvordan man skal prioritere og profilere NRK i en tid hvor muligheten for lisensfinansiering kanskje endres på grunn av den teknologiske utvikling.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ågot Valle (SV): Om en drøy uke er det julaften. For minst 70 000 fattige barn i Norge blir det en jul med foreldre som gruer seg til julaften fordi de ikke har penger til julefeiring i vanlig forstand. En mor som gruer seg til at sønnens julefeiring skal bli kjent, sier det slik: «Vi har ikke råd til juletre, godteri eller å ha venner på besøk.» Mens den stadig økende og rikere middelklassens barn kan se fram til et berg av pakker under juletreet, er det noen barn som ikke kan komme med nye klær på skolen etter jul. Forskjellene øker. Det er uforståelig når sosialklienter med barn får avslag om ekstrapenger til julefeiring. Det er å frata barn og foreldre verdigheten. Ingen barn og unge i Norge skal behøve å få barndommen preget av en tilværelse i fattigdom.

SV har derfor denne høsten lansert en handlingsplan mot barnefattigdom. Som del av denne planen inngår en nasjonal minstenorm for livsopphold ved tildeling av sosialhjelp, en boligpolitikk for folk med dårlig råd,bedre levekår for enslige forsørgere, engangsstønad ved nedkomst som ikke avkortes for dem som mottar sosialhjelp, et barnehagetilbud som er økonomisk tilgjengelig for alle som ønsker barnehageplass, og fritids- og kulturtilbud for alle barn og unge.

Vi vil ha et samfunn hvor barn og unge ikke skal måtte leve i fattigdom. Redd Barna sier i en rapport at tallet på fattige barn er økende. 40 pst. av disse barna er barn av ikke-vestlige innvandrere. Rike Norge har råd til å avskaffe fattigdommen som ekskluderer stadig flere barn. Det er en skam for Norge at vi ikke har klart å skape et velferdssamfunn som ivaretar de svakeste.

Framtida er å satse på barn og unge, og da må muligheten til å gi en god oppvekst gjelde alle barn og unge. Det går ikke an å føre en onkel Skrue-politikk overfor generasjonen som skal utgjøre framtida. SV vil ha et samfunn med rettferdig fordeling, både inntekts- og levekårsmessig, mellom alle sosiale grupper og generasjoner. Dette innebærer at folk som trenger hjelp, må få en sjanse til å kunne stå på egne bein, men de som skal hjelpe, må også ha de ressursene som skal til for å kunne yte reell hjelp. Styrking av kommuneøkonomien er en viktig del av dette.

SV vil ha en forpliktende plan for fordeling av utgiftene til barnehage, slik at foreldrebetalinga reduseres til et nivå som gjør barnehageplass mulig for alle barn, og som gjør den viktigste fellesarenaen for barn under skolealder tilgjengelig for alle. Rapportene som nå kommer inn fra bl.a. Oslo, er at barnehager legges ned, det blir flere barn i avdelingene, og barnehagene blir rådyre. Barnehageplasser til alle barn til en overkommelig pris er simpelthen ikke mulig uten en kraftig opptrapping av statsstøtten og en bedret kommuneøkonomi. SV mener det nå på nytt må vurderes lovfesting av individuell rett til barnehageplass, slik at barn kan være sikret barnehageplass og foreldrene får en forutsigbar situasjon å forholde seg til. SV fremmer forslag om lovfesting av individuell rett til barnehageplass fra 1. januar 2002. Vi vil fjerne kontantstøtten og bruke midlene som bindes opp til denne til å styrke barnehagene, også kvalitetsmessig, og til å senke foreldrebetalinga.

Vold mot kvinner er et stort problem, både her heime og ute i verden. SV vil ha et kvinnevoldsutvalg som skal koordinere arbeidet med å samle inn kunnskap om og synliggjøre vold mot kvinner. Vi mener at det må settes større fokus på menns eget ansvar for utøvelse av vold. Vi synes at det er vanvittig at den som utøver volden, blir boende i eget hjem, mens partner og eventuelle barn må søke tilflukt på krisesentre. Den store andel av kvinner med minoritetsbakgrunn som søker tilflukt på krisesentre, må tas alvorlig, og et av de tiltakene som nå er overmodent, er endringen av 3-årsregelen. I dag skaper den utrygghet og frykt for kvinner som kommer til Norge etter å ha inngått ekteskap med en norsk mann, for så å oppdage at ektefellen er voldelig.

Jeg har lyst til å gratulere Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring med en bevilgning som gjør det mulig for organisasjonen å drive sitt omfattende arbeid på en verdig måte. Jeg vil samtidig si at jeg er glad for at statsråden i budsjettframlegget har tatt på alvor SVs forslag fra forrige budsjettbehandling om opprettelse av en egen budsjettpost. SV har i en årrekke ventet på at flertallet skulle se lyset i andre enden av tunnellen og bidra til flertall for økte bevilgninger, og i år lyktes det endelig.

SV mener at kunst og kultur er sjølve gjæren i samfunnet. Vi har jo registrert at gjæren også har boblet litt over for enkelte i det siste. Kulturpolitikken handler om samfunnets og enkeltmenneskers arbeid med mål og mening, om estetiske og etiske kvaliteter, om vår evne til å utvikle kreativitet og erkjennelse, og om muligheter til å få utfordringer og opplevelser. Derfor må det skapes gode rammevilkår for videreutvikling av kunstneriske tradisjoner og for nyskapende og utradisjonell kulturaktivitet. Derfor må kunsten gis en langt viktigere plass i det offentlige rommet, gjennom mediepolitikken, i skole- og barnehagepolitikken og ved utforming av vårt felles fysiske miljø.

Det mangler ikke på festtaler om betydningen av kunst og kultur. Festtaler er viktig, men det monner så lite når store deler av kulturlivet henvises til småpenger, knapper og glansbilder. Krav til lønnsomhet og økende egeninntekter kan true mangfoldet og legge kjelker i vegen for nyskaping. Ved å gi kunsten og kulturen rom og armslag og sikre alle rett til deltaking i kulturlivet, kan dette samfunnet i framtida sikres nysgjerrige, kreative og skapende mennesker og bli et samfunn med mangfold og plass for nytenking.

SV vil være med på å løfte kunsten og kulturen opp fra festtalene. Derfor foreslår vi en opptrappingsplan for å øke bevilgningene til kunst og kultur gjennom rammeområde 3 til minst 1 pst. av statsbudsjettet innen år 2005. Det er et realistisk og beskjedent mål, og jeg er forbauset over at vi nå står aleine om dette forslaget. Jeg spør: Hvordan har de andre partiene som står bak ganske så ambisiøse mål om kulturløft i f.eks ABM-meldinga, tenkt å realisere dette målet hvis en ikke er villig til å sette seg mål om en sånn beskjeden økning? I vårt forslag til statsbudsjett foreslo vi en økning for neste år på 300 mill. kr, og vi har spesifisert hvordan disse millionene ville kunne styrke det frie scenekunst- og musikklivet, det flerkulturelle arbeidet, det lokale kulturlivet, kunstnernes plass i samfunnet og formidling av norsk kunst til utlandet. 300 mill. kr – en tiendedels fregatt – er småpenger.

Når vårt primære kulturbudsjett ble nedstemt i finansdebatten, har vi valgt å gå inn på flertallets budsjettforslag, som tross alt var en forbedring av det Regjeringa kom med. Regjeringas forslag synes vi i SV var puslete i forhold til at mange hadde gått høgt på banen og lovet kulturen et løft. Bak det lå en tradisjonell og sentraliserende tankegang. Kuttet i kulturfond, i regionale og lokale kulturbygg og forslaget om nedlegging av Norges flytende kulturhus «Innvik», var blinksignalene på en slik tankegang. Jeg er glad for at budsjettforliket rettet opp noe, og i alle fall at det betyr en ny sjanse for «Innvik». Vi i SV berømmer gjerne sentrumspartiene, men deler æra for denne seieren fordi vi sammen med andre aktører ikke ville gi oss, men holdt spørsmålet varmt. Vi kan love at vi heller ikke vil gi oss på andre viktige områder. Vi ser at det faktisk lønner seg. Grenland Friteater har vi i flere år stått aleine om å forsvare. Nå skjønner et flertall at teateret har vist sin berettigelse, har vært med på å fornye deler av norsk scenekunst og fortjener driftsmidler.

Vi er glad for at et flertall nå er enig med SV om at de frie profesjonelle sceniske gruppene gjennom nyskapende og eksperimenterende sceneuttrykk og dans er viktige supplement til og må være samarbeidspartnere med institusjonene. Da er det et paradoks at bare 3-4 pst. av bevilgningene til profesjonell scenekunst går til de frie gruppene, som nå må sikres økte midler til prosjekt og drift. Når et flertall er med på denne virkelighetsbeskrivelsen, forplikter det. Jeg håper at flertallet ved neste korsveg er enig i at det trengs økte midler til de alternative scenene, Senter for Dansekunst og Dansens hus, og at det ville bety et helhetlig løft på området fri scenekunst.

Det er bra at de regionale symfoniorkestrene sikres et anstendig nivå. Men SV utfordrer nå på å sikre viktige samtidsmusikkaktører som Ultima, BIT 20 og Oslo Sinfonietta .

Det lokale kulturlivet er en viktig bærebjelke i norsk kulturliv. Et levende lokalt kulturliv er avhengig av at kunstnere kan leve og bo i hele landet. Da må de få oppdrag. Derfor er jeg skuffet over at flertallet kutter i utsmykkingsordninga til kommunale og fylkeskommunale bygg. Dette vil jeg komme tilbake til.

Jeg tar så opp de forslagene som er inntatt i innstillinga.

Presidenten: Ågot Valle har tatt opp de forslag hun selv refererte til.

Det blir replikkordskifte.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Representanten Ågot Valle var inne på viktige ting i innlegget sitt og sette søkelyset på m.a. dei utfordringane som er knytte opp til fattige barn i Noreg, og som gir oss perspektiv som vi også må ha med i denne debatten, likeins utfordringa knytt til vald mot kvinner. Vi registrerer at mange krisesenter spesielt rundt høgtidene får ekstra mange oppmodingar om hjelp frå folk som er i heimen, og som under ulike forhold lir under vald. Det er viktig å ha fokus på det arbeidet som blir gjort på krisesentra, men også på kva ein kan gjere for å få bort privat vald, både mot kvinner og barn og andre som denne eventuelt går ut over.

Ågot Valle og SV foreslår å fjerne heile kontantstøtta i budsjettet. Eg synest det er ganske overraskande at det ikkje kunne vere ei gradvis nedtrapping av beløpet – heile beløpet forsvinn i august – i forhold til dei som har innretta sitt liv og sin kvardag på kontantstøtta. Har ikkje representanten Ågot Valle tenkt over kva problematiske situasjonar dei som har innretta seg etter kontantstøtta, kan kome opp i?

Kunst og kultur er Ågot Valle engasjert i, og SV har jo i sitt alternative budsjett endå meir midlar til kultur enn det vi har. Men i komiteinnstillinga har representanten slutta seg til dei prioriteringane som sentrumspartia og Arbeidarpartiet har gjort. Vil det seie at SV er veldig nøgd med det som sentrumspartia har fått til, og også er samd i innrettinga av desse auka påplussingane?

Ågot Valle (SV): Først til kulturbudsjettet. Det er klart at jeg er glad for at sentrum fikk gjennom en god økning på kulturbudsjettet, men det er jo langt igjen når det gjelder å gi kunst og kultur skikkelig rom og armslag, slik at det kan sikre mennesker gode opplevelser og utvikle kreative krefter i dette samfunnet. Og derfor er jeg så opptatt av at vi nå må få en forpliktende opptrappingsplan for å sikre kunsten og kulturen skikkelig armslag. Jeg tror ikke noe på et uforpliktende utsagn om at en skal arbeide for å få opp kunsten og kulturen, uten at en har et mål bak, en plan for hvordan en vil nå det målet.

Om jeg er enig i innretningen? Jeg synes at kulturbudsjettet på mange måter rettet opp de manglene som jeg kritiserte Regjeringas budsjett for. Men selv om jeg valgte å gå for flertallsbudsjettet her, er det klart at jeg kunne tenkt meg noen andre forslag, bl.a. at Musikkverkstedordningen – det som går til «Verdens-musikk» – kunne sikres.

Så til kontantstøtta. Representanten har sikkert merket seg at vi ikke foreslår avvikling av kontantstøtta over natta, men at vi ønsker å avvikle kontantstøtta fra sommeren av. Og med vår satsing på barnehager og forslag om individuell rett til barnehage mener vi at kontantstøtta kan brukes mye bedre til andre tiltak som vil gagne barn.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Terje Johansen (V): Venstre gir sin tilslutning til komiteens budsjett, som jo er et resultat av forhandlingene mellom Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.

Kulturbudsjettet ble gjennom dette arbeidet i finanskomiteen styrket med 75 mill. kr, noe Venstre finner tilfredsstillende. Det rettet opp et på forhånd svakt budsjett, og har gjort komitearbeidet enklere. En rekke verdifulle tiltak kan støttes på en mer tilfredsstillende måte. Jeg nevner her styrking av region- og landsdelsinstitusjonene og dermed bedre kår for de regionale symfoniorkestrene i Stavanger, Trondheim og Kristiansand.

Lokale og regionale kulturbygg er styrket med 23 mill. kr. Det er også viktig at nyskaping innen flere kulturelle sjangere blir stimulert.

Når det gjelder Eidsvoll 1814 – Rikspolitisk senter, ønsker Venstre at departementet ikke fastsetter endelige arealrammer som er i strid med Stortingets intensjon, ved opprettelse av senteret.

I Budsjett-innst. S. nr. I fikk sentrumspartiene gjennomslag for en prioritering av frivillig sektor og kultur gjennom å øke bevilgninger på flere kapitler og poster, spesielt kan pekes på 15 ekstra millioner til tilskuddsordningen for frivillige organisasjoner. I tillegg innebærer budsjettavtalen at den foreslåtte konjunkturavgiften ikke innføres, noe som betyr at frivillige organisasjoner unngår en kostnadsøkning på ca. 100 mill. kr. Dette viser at sentrum og Arbeiderpartiet har helt forskjellige holdninger til det frivillige og kulturelle Norge. Jeg kommer selv fra et miljø i Frogn kommune hvor – jeg hadde nesten sagt – store kulturelle bragder blir gjennomført hvert år ved hjelp av frivillig innsats, og jeg må si at den forrige kulturministerens arbeid for noen små penger mer til de frivillige, har lyktes og gitt svært store uttellinger på det kulturelle området i forhold til mange andre og vesentlig større bevilgninger.

Venstre er opptatt av fornyelse og effektivisering av forvaltningen. Det er et arbeid som må prioriteres i stadig høyere grad. Sentrumsregjeringen startet arbeidet med «Et enklere Norge», et program som omfattet både regelendringer og organisatoriske endringer. Dette vil også innebære brukerorientering, åpenhet og service, og det er avgjørende for Velferds-Norge at dette arbeidet føres videre. Bare slik kan en sikre at en størst mulig del av de offentlige ressursene brukes til å produsere best mulige tjenester for folk flest, organisasjoner og foreninger.

Venstre er tilfreds med at flere offentlige kontorer etter hvert utarbeider service-erklæringer for sine brukere.

Det er viktig at det arbeides med å bedre oppvekstvilkårene for barn, både de 70 000 barna som lever under fattigdomsgrensen, og de som samfunnet må ta ansvar for. Det er viktig at barnevernet får kompetanseheving og systematisering. Et stort antall undersøkelser viser at langvarig plassering av barn utenfor hjemmet i de fleste tilfeller er skadelig. Det gir bedre resultat å sette inn tiltak for å hjelpe barnet i nærmiljøet. Derfor bør omsorgsovertakelser ha høy terskel.

Det er spesielt byene som har store problemer med barn og ungdom. Det er derfor riktig å øke tilskuddet til ungdomstiltak i større bysamfunn, slik at en i øket grad kan forebygge uønsket sosial atferd som vold, mobbing, kriminalitet og rus. I det siste har det kommet foruroligende meldinger om stor rekruttering til rusmiljøene. Det er derfor viktig å sette inn forebyggende tiltak på dette området. Venstre støtter derfor flertallets forslag om å bruke det økte tilskuddet til spesielt å nå de ungdomsgrupper som i liten grad benytter det eksisterende kultur- og fritidstilbud.

Regjeringen hadde i sitt forslag til statsbudsjett kuttet adoptivstøtten til 15 000 kr pr. barn. Tilskuddet til adopsjon er ment å skulle motvirke skjev sosial fordeling av adopsjon knyttet til foreldrenes økonomi. Det er derfor gledelig å slå fast at beløpet ble hevet gjennom budsjettsamarbeidet, selv om beløpet fremdeles ligger under det svenske og danske myndigheter gir i støtte.

Venstre er, som kjent, ikke med i komiteen, og jeg passer derfor på anledningen til å presisere at Venstre også sier nei til auksjon av TV-konsesjonen. Jeg har tidligere i denne sal stilt spørsmål til den forrige kulturministeren om vi ikke burde ta oss betalt for konsesjoner, og det er nå en glede å se at det akter vi å gjøre. Og jeg vil gjerne peke på at disse pengene som vi her får inn, bør den nåværende kulturministeren vurdere å la gå til produksjonsmiljøene for TV, fordi disse har ikke gode kår i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (Frp): Som representanten Johansen sa i sitt innlegg, så er ikke Venstre representert i komiteen. Jeg hadde egentlig tenkt å åpne med å spørre om hvorvidt Venstre sluttet seg til merknadene fra sentrumspartiene i komiteen. Nå slapp jeg å spørre om det, for representanten Johansen bekreftet jo det gjennom sitt innlegg, i og med at han på en måte siterte de merknadene som jeg hadde tenkt å utfordre representanten på – og det går på dette med «Et enklere Norge».

Representanten Johansen siterte ordrett fra merknaden her, og derfor blir det mye enklere for meg å stille spørsmålene: Er Venstre og representanten Johansen fornøyd med det som er gjort i forhold til å skape «Et enklere Norge»? Mener representanten Johansen og Venstre at det er skapt resultater av et slikt arbeid? Og kan representanten Johansen og Venstre vise til hvor det har skjedd en forenkling og en rasjonalisering som er til det beste for det offentlige, næringslivet og organisasjonene, slik som merknaden sier? Så vidt meg bekjent har i hvert fall det området som Venstre har vært veldig opptatt av, dette med skjemaveldet, gått i direkte motsatt retning. Skjemaveldet vokste voldsomt mens Venstre selv satt i regjering, og det vokser fortsatt.

En annen ting er at enkelte etter hvert har begynt å peke på alle de nye lovene som blir vedtatt. Noen har gått så langt som til å si at vi vedtar så mange lover nå at man frykter at alle nordmenn blir kriminelle på en eller annen måte uansett hva man foretar seg, fordi alle nye lover som vedtas, på en måte er til hinder for utvikling.

Helst ville jeg ha hatt svar på om representanten Johansen kan vise til resultater.

Terje Johansen (V): Jeg må si at tiden til å gjennomføre prosjektet «Et enklere Norge» ble noe i korteste laget. Vi skulle gjerne ha fortsatt arbeidet som ble påbegynt. Jeg er ikke fornøyd med tempoet og hvor langt vi er nådd. Men det ble lagt ned et betydelig arbeid bl.a. i Næringsdepartementet under statsråd Lars Sponheim, hvor man i første omgang klarte å kartlegge alle de 12 000 lover, regler og forordninger som grep inn i bl.a. næringslivets daglige liv.

Det som ble oppnådd i denne statsrådens regjeringstid, var bl.a. å starte Enhetsregisteret i Brønnøysund. Tidligere var man nødt til å rapportere samme data tre ganger til tre forskjellige instanser, men nå er disse samlet på ett sted.

Når det er sagt, må jeg si at det er all mulig grunn til å intensivere arbeidet. Jeg vil tillate meg å peke på en hovedårsak til at dette arbeidet går veldig langsomt: Det er vi som sitter i denne sal som forårsaker mesteparten av den pine som folket plages med i sitt daglige liv. Det siste eksemplet her, som jeg har registrert nå, var noe bl.a. Fremskrittspartiet var med og bejublet her for halvannet år siden da vi drev igjennom finansavtaleloven, som hele Stortinget syntes var en begavet oppfinnelse som skulle beskytte vergeløse forbrukere mot disse «fæle» finansinstitusjonene. Det har ført til et skjemavelde uten like igjen, fordi bankene selvfølgelig for å sikre seg har sørget for at deres jurister nå kommer med bunkevis av kontrakter med små skrift, som representanten Sandberg og jeg må undertegne for i det hele tatt å ha bankkonto. Der har vi sammen skylden, og jeg håper at vi sammen kan prøve å finnen en løsning på dette, for jeg tror folk har godt av større frihet på en del områder. De er i stand til å beskytte seg selv, iallfall kan de klare seg uten den form for beskyttelse som dette huset av og til påfører dem.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Det er ikke helt vanlig at jeg tar replikk på en såkalt sentrumskamerat, så jeg har en god grunn for å gjøre det. Og det er ikke fordi dette har noen brodd mot Venstre eller Terje Johansen, men rett og slett fordi jeg vil bruke anledningen til å presisere en sak jeg ikke kom inn på i mitt innlegg, nemlig Rikspolitisk Senter på Eidsvoll. Der er det nemlig slik at sentrumspartiene i komiteen har splittet opp på ett punkt, og jeg forstår nå at Venstre gir sin tilslutning til Kristelig Folkeparti, mens Senterpartiet sikrer flertallet! Grunnen til det er ikke at ikke jeg er opptatt av å ivareta Stortingets intensjon om utviklingen av Rikspolitisk Senter på Eidsvoll, men rett og slett at jeg er overbevist om at den saken, realiseringen av Rikspolitisk Senter på Eidsvoll – det har vært en vanskelig ferd – nå har kommet inn i et godt spor.

Vi gir vår tilslutning til 10 mill. kr ekstra til brannsikring av Eidsvollsbygningen, som det er behov for.

Hele komiteen sier seg tilfreds med at man har klarlagt nytt lokaliseringsalternativ, og mener det er viktig å sette fart i den videre prosjektering mot full realisering av det viktige nasjonale kulturbygget. Det skal stå ferdig til nasjonaljubileet i 2005, og jeg er overbevist om at en ny gjennomgang av romprogrammet bare vil forsinke denne saken og være helt unødvendig. Jeg mener at komiteen her har uttalt seg på en slik måte at Regjeringen har full ryggdekning, i hvert fall fra et flertall, til å gå videre med arbeidet for å realisere planene i tråd med Stortingets intensjoner.

Terje Johansen (V): Det er med udelt begeistring jeg lar meg utnytte av representanten Lahnstein.

Det er dessverre et faktum at det rike Norge ikke engang er skikkelig i stand til å ta vare på sine nasjonale klenodier, og det synes jeg er beklagelig. Jeg sitter jo i finanskomiteen, og kjenner ennå pinen i kroppen etter lange netter for å finne penger til å gjøre ting som vi anser for å være høyst nødvendige.

Når det gjelder Rikspolitisk Senter på Eidsvoll, synes jeg det er beklagelig at vi ikke kan forfølge de ambisjonene som Stortinget la opp til, og jeg synes at det er grunn for Stortinget til å ta en diskusjon om det igjen. Derfor slutter vi oss til den merknaden som Kristelig Folkeparti har lagt inn i innstillingen. Jeg håper vi har muligheter for å vise noe større ambisjoner enn det stortingsflertallet nå har lagt opp til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Jon Olav Alstad (A): For Arbeiderpartiet er det viktig å gi alle mulighet til kulturopplevelser og til å delta og utfolde seg i den sammenhengen. Det er noe av bakgrunnen når Arbeiderpartiet nå varsler en kraftig satsing mot barn og unge i skolen. På den måten kan vi bidra til å gjøre kunst og kultur tilgjengelig og forståelig for folk flest og unngå et elitepreget kulturkonsum som vi ser av statistikken at vi i stor grad har.

Når samfunnet bruker penger på produksjon av kunst og kultur, er det for at de kvalitetene også skal komme folk flest til gode. Helt siden den forrige kulturmelding i 1993 har det vært et mål for Arbeiderpartiet å prioritere kunst og kultur inn mot barn og unge. Nå går vi skrittet videre for å styrke formidlingen og produksjonen også i skolen. Det vil etter hvert gi seg utslag i form av en alminneliggjøring av kunst og kultur som gjør at det blir bedre fordelt i dette landet.

Globaliseringen representerer utfordringer og muligheter for norsk kultur som vi må ha et spesielt fokus på i tiden framover. Det gjør at kulturpolitikken må ta utgangspunkt i det mangfoldet vi har i vårt samfunn. Trygghet og kjennskap til egen kunst og kultur er nødvendig for både å respektere, forstå og nyttiggjøre seg andres. Kunsten har alltid vært flink til å hente inspirasjon og trender fra andre kulturer, noe som har bidratt til å utvikle og berike vår egen kunst- og kulturproduksjon. Derfor er det en utfordring både å styrke formidlingen av egen produksjon og å skape arenaer for å styrke kontakten med andre. Globaliseringen gir muligheter dersom vi klarer å se det.

En av de utfordringene det gir oss, er å motvirke det kunnskapsskillet som er i ferd med å danne grunnlaget for et nytt klassesamfunn. Dette gjelder også her hjemme. Derfor er det bra at Arbeiderpartiet nå får en skikkelig satsing på utbygging av bredbånd som gjør informasjonsteknologien mer tilgjengelig for alle, uavhengig av lommebok og bosted. Bibliotekene har vært viktige i folkeopplysningen, og jeg tror ikke de blir mindre viktig i tida framover.

Og så har jeg lyst til å si: endelig. Endelig har vi fått en kulturminister som har sett betydningen av og mulighetene i de norske filmmiljøene. For første gang i de senere årene får vi et løft i bevilgningene til norsk filmproduksjon, og vi får en lenge etterlengtet endring av det norske filmbyråkratiet for bl.a. å få et større fokus på produksjon. I tillegg har vi innbakt i konsesjonsvilkårene til den neste innehaveren av TV 2-konsesjonen at det skal bevilges penger til filmproduksjon. Det er en mulighet jeg vet filmmiljøene har ventet på, og som jeg håper fortsetter i årene framover. Men den omstruktureringen som skjer, er ikke uten problemer. En samlet komite advarer mot den maktsamlingen som vi kan få, men med den fokuseringen som har vært på dette, er jeg trygg på at vi unngår en slik situasjon. Det er selvsagt at produsent og regissør skal være det viktigste i utviklingen av et filmprosjekt. Det er også grunn til å understreke at nå når Norsk Film AS avvikles som statens produksjonsselskap, er det en fare for produksjonstørke i miljøet. Derfor haster det litt med å få på plass et nytt fond. Det er allerede utsatt produksjoner som skulle ha vært avgjort. Og dersom det ikke gjøres raskt, vil vi nok oppleve at vi for tredje året på rad får lav filmproduksjon. Det har vi ikke råd til, verken vi, produsentene eller filmarbeiderne. Vi mister kompetanse, når vi alle sammen vet at vi faktisk trenger mer av den.

Til sommeren kommer det første kullet ut fra filmskolen på Lillehammer. Jeg har tidligere etterlyst initiativ for å få dem i produksjon raskest mulig. Hensikten med skolen var jo som kjent ikke å utdanne folk til reklamefilmproduksjon, og derfor krever det litt ekstra oppmerksomhet i tiden framover både fra oss og fra filmmiljøene.

Distriktsopera ble innført som begrep for noen år siden. Vi har valgt å avvente den kommende handlingsplanen før det tas ytterligere grep for utvikling av operakunsten. Det er derimot påkrevd å følge opp noe av den debatten vi hadde for nøyaktig et år siden, da det ble presisert svært sterkt at de store byene våre, med flere prosjekter, måtte stimuleres og presses til samarbeid. Ikke minst gjaldt det fjorårets bevilgning til Trønderoperaen, som er den eneste av de fire som mottar støtte. Det gav seg det resultat at man i Trondheim har maktet å utvikle et samarbeid, og at man i år har sendt en felles søknad om midler til samproduksjoner. Jeg forventer derfor at årets bevilgning brukes i tråd med dette, slik at vi slipper å gripe inn i den utviklingen som bør og skal skje regionalt.

På Administrasjonsdepartementets budsjett er det nok en gang foreslått å legge ned Konkurransetilsynets regionkontorer. Det har tidligere blitt omgjort i Stortinget for å ta vare på de viktige oppgavene som disse har, knyttet til forbrukerinteressene. Som vi vedtok i forbindelse med forbrukermeldingen, ønsker vi nå å få overført dette til forbrukerapparatet. Det er vi selvsagt fornøyd med at statsråden nå følger opp. På den måten kan vi gjennom fornying og forenkling bidra til at både konkurranse- og forbrukermyndighetene blir styrket, for det er vel hevet over enhver tvil at disse to områdene blir stadig viktigere for å nå de politiske målsettingene vi har.

Per Roar Bredvold (Frp): Ordet kultur har forskjellig betydning for hver enkelt av oss. For noen er kultur et svært viktig element som har stor betydning for livskvaliteten, mens andre har andre elementer som har like stor betydning for deres livskvalitet. Noen mener dessverre at en god kultur er avhengig av stor statlig, fylkeskommunal eller kommunal støtte. Fremskrittspartiet mener derimot at det nødvendigvis ikke er antall kroner som betyr mest for hvilken kvalitet kulturen får.

Såkalte kulturforståere sier at det brukes altfor lite penger på kultur, men i en artikkel i Aftenposten av 14. desember dette år, står det at man aldri før skal ha brukt så mye kommunale midler på dette området. Det samme gjelder for fylkene.

La oss se på dette budsjettet. Her ønsker Fremskrittspartiet å redusere budsjettet med 819 070 000 kr. Ved å redusere på dette området kan Fremskrittspartiet bruke disse midlene på andre, mer kvalitetsviktige formål, slik at hverdagen til dem som bor i Norge, kan bli bedre. Det er ikke den minste tvil om at det finnes områder hvor Fremskrittspartiets omprioriterte midler kan brukes på en mer forsvarlig måte enn det flertallet ønsker.

På tross av våre reduksjoner står Fremskrittspartiet igjen med nesten 3 milliarder kulturkroner som vi ønsker å bruke på en mer rettferdig måte enn våre politiske konkurrenter.

Mens de andre partiene ønsker å bruke mye av midlene på tiltak som berører en mindre gruppe, slik som f.eks. midler til opera, ønsker Fremskrittspartiet å bruke pengene til breddekultur og tiltak spesielt øremerket barn og ungdom samt eldre og andre som kan ha problemer av ymse årsaker. Fremskrittspartiet ønsker også at midlene skal kanaliseres til dem som kjenner behovet nærmest og – ikke minst – best, for på den måten å få maksimalt ut av hver krone. I Fremskrittspartiets subsidiære forslag har vi brukt 800 mill. kr nettopp på disse områder, hvor vi har satt 500 mill. kr på fond for kultur/aktiviteter for barn og ungdom og 300 mill. kr til samme formål for eldre – dette nettopp for at alle midlene skal ut slik at også disse gruppene skal få glede av dem.

I Fremskrittspartiets hovedbudsjett har vi også denne gangen redusert bl.a. på følgende områder: Fremskrittspartiet har fjernet 180 mill. kr på produksjonstilskuddet av pressestøtten, dette fordi Fremskrittspartiet ønsker en fri og uavhengig presse. Det er svært verdifullt for samfunnet at det eksisterer et mønster bygd nettopp på dette. Pressen må og skal være uavhengig av myndighetene. Med dette vil vi kunne få nytenkning og kanskje et enda bedre tilbud til oss avislesere. Det burde for øvrig være et tankekors for alle å se hvor mye av denne produksjonsstøtten som går til de fem–seks største avisene her i landet.

Ellers ønsker Fremskrittspartiet å redusere maksimalt på posten Garantiinntekter. Fremskrittspartiet mener at disse personer, på lik linje med andre selvstendig næringsdrivende, bør kunne leve av det de produserer. Fremskrittspartiet ønsker ikke å garantere én gruppe en viss minimumsinntekt framfor andre.

Fremskrittspartiet ønsker også å fjerne posten Utsmykking av offentlige bygg, som er en post øremerket kunstnerne og ikke nødvendigvis bygningene, hvis eiere må betale for dette.

Så til kapitlet Film- og medieformål, hvor Fremskrittspartiet også ønsker å redusere mye. Det kan ikke være en statlig oppgave å finansiere bl.a. populær- og underholdningsfilmer. Slike produksjoner må kunne stå på egne ben.

I et radioprogram på P4 den 10. desember i år hørte jeg Herborg Kråkevik si at det blir laget mye dårlig film, og at dette bærer preg av for mye sosialdemokratisk tenkemåte. Dette er Fremskrittspartiet enig i.

Et annet punkt jeg ønsker å si noe om, er innkjøpsordningen for bibliotekene. Her blir bibliotekene pådyttet en masse bøker som de igjen stort sett ikke får lånt ut. De står bare og tar plass, og støver ned. Det må da være mye bedre at det enkelte bibliotek får disse midlene og heller kan kjøpe inn bøker som folk ønsker å lese. Dermed får man økt folks leselyst, og det må da være viktig.

Ellers ønsker Fremskrittspartiet å redusere kapitlet Teater- og operaformål med et betydelig beløp, nettopp for at den bredere gruppen av befolkningen skal få økt livskvalitet ved at denne store posten heller må bli fordelt mellom mange flere mennesker.

Fremskrittspartiet blir ofte kritisert for kun å redusere på kulturbudsjettet. Men Fremskrittspartiet ønsker å øke bl.a. posten Tilskuddsordning for frivillige organisasjoner med hele 17 mill. kr. Fremskrittspartiet ønsker også å gi våre tre nasjonale seilskip en god økonomi, og har øremerket 12 mill. kr til dette.

Ellers ønsker Fremskrittspartiet mer dreining av kulturmidler, som tidligere nevnt, mot barn og unge samt eldre framfor å subsidiere ordninger til godt etablerte voksne folk.

Ellers ønsker Fremskrittspartiet å redusere NRK-lisensen. Det er svært mange som føler denne er urettferdig, og fortsatt er det mange som ikke får inn NRK2. Fremskrittspartiet synes det er feigt å si at NRK-lisensen er en avgift for å eie et TV-apparat og ikke for det produktet NRK gir.

Når det gjelder Rikspolitisk Senter, som tidligere er nevnt her i dag, er Fremskrittspartiet på lik linje med de andre partiene positiv til dette.

Som avslutning ønsker jeg å fremheve Fremskrittspartiets tanker om kulturen. Fremskrittspartiet ønsker mye kultur, men i motsetning til de andre partiene ønsker vi en kultur som er fri for politisk styring.

Statsråd Jørgen Kosmo: Regjeringen har prøvd og heldigvis greid å få diskusjon og aktivitet rundt fornyelse av offentlig sektor. Og hvorfor har vi gjort det? Jo, det er fordi vi ser at det er så enormt stort behov for å få til en fornyelse, en fornyelse der vi må være villig til å gå inn og se på hvordan vi utfører oppgavene i dette samfunnet, og hvorfor vi gjør det. Dette dreier seg ikke om konkurranseutsetting, effektivisering eller privatisering. Det dreier seg om vilje og evne til å kunne se på hvordan vi fordeler ansvaret for både velferden og tryggheten i befolkningen mellom de ulike forvaltningsnivåene.

Noen av de alvorligste utfordringene som har oppstått som følge av de endringene som skjer i samfunnet, er først og fremst på tre sentrale områder. For det første ser vi at vi i dag har, og vi kommer i betydelig større grad i fremtiden til å ha store endringer i befolkningssammensetningen. For det andre kommer vi til å ha store endringer både i de teknologiske mulighetene og i de teknologiske utfordringene. I tillegg har vi store utfordringer i forhold til økonomi. Jeg kan selvsagt ikke i dette femminuttersinnlegget gå inn på alle detaljene i dette, men selve hovedinnretningen og at vi tar dette på alvor, mener jeg er så viktig at om vi ikke får til disse grepene nå, vil det måtte tvinge seg fram meget dramatiske snuoperasjoner om ganske få år. Befolkningen blir større, befolkningen blir mindre homogen, med rette blir også befolkningen mer kravstor fordi mulighetene økes, og befolkningen eldes. Det gir konsekvenser for pensjonsforpliktelser, arbeidsliv og arbeidsmarked, som igjen gir store utfordringer for offentlig sektor. Framtidige trygdeforpliktelser legger stadig større press på den økonomiske handlefriheten i samfunnet.

Det er begrenset hvor mange folk vi kan binde opp i det offentlige uten at dette går ut over landets konkurranseevne og næringslivets kår. I løpet av de siste tyve årene er det blitt nærmere 270 000 flere personer ansatt i offentlig forvaltning og offentlig tjenesteproduksjon. Særlig er økningen stor i kommunal sektor. Og fortsetter vi på denne reisen akkurat som før, vil vi allerede med bare de vedtatte reformer om ti år ha behov for ytterligere 100 000 flere årsverk i det offentlige. Det er omtrent det som vi kan greie å skaffe av tilvekst av arbeidskraft i dette samfunnet, og jeg mener det er helt åpenbart at en slik type politikk ikke går. Noe må gjøres. Og griper vi fatt nå, kan vi fremdeles løse dette på en styrt måte, slik at vi får fordelt velferden likt i den norske befolkningen. Venter vi for lenge, vil en slik dyptgripende omorganisering få negative konsekvenser som blir vanskelige å håndtere.

Jeg stikker ikke under en stol at dette er en meget vanskelig prosess, og det vil ta tid å gjennomføre den. Men vi er godt i gang, og det kommer til å bli mange små og mange store tiltak som framover, både gjennom de nærmeste måneder og de nærmeste år, skal gi gode resultater. Vi har erfaring både i statsforvaltningen og i Stortinget med å lage regler for å oppnå politiske resultater. Bak enhver regel finnes det i de fleste tilfeller en meget god hensikt. Men det er, har vi sett, en åpenbar fare for at regelverket etter hvert blir så omfattende og så komplisert at det blir et problem både for forvaltningen og for folk flest. Detaljstyring, omfattende rapportering, mer kontroll og økt byråkrati blir resultatet. Regelstyringen må derfor utfordres, og den må utfordres sterkt.

Men skal vi klare å forenkle regelverket, må vi ta stilling til andre vanskelige spørsmål. Blir det store forskjeller som følge av mindre detaljstyring, mer delegering og et mer reelt kommunalt selvstyre? Hvordan skal vi i så fall håndtere det? Og hvor langt strekker det politiske ansvaret seg? Hvor går grensen mellom velferdsstatens ansvar og det enkeltmennesket skal ha et selvstendig ansvar for?

Regjeringen er mer enn villig til å tenke nytt på alle disse områdene. Og jeg tolker både debatten og merknadene i komiteinnstillingen på en slik måte at Regjeringen har oppslutning om viljen til å legge om politikken på dette området.

President, det lyser ikke, men det står null. Er jeg ferdig nå?

President: Ja, jeg tror det. Jeg håper statsråden er ferdig.

Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (Frp): Jeg vil gjerne utfordre statsråden på et område som han og Regjeringen og de andre partiene på Stortinget kanskje har prøvd å legge bak seg. Det gjelder en sak vi hadde til behandling i vår, om det såkalte knekkpunktet.

Fremskrittspartiet har i denne sammenhengen fremmet et forslag som det skal voteres over senere i dag, der vi ber Arbeids- og administrasjonsdepartementet om å legge fram for Stortinget en sak om «konsekvenser og bakgrunn for fjerningen av «knekkpunktet»» i § 14 første ledd i lov om Statens Pensjonskasse. Årsaken til at jeg tar opp dette igjen, er at det etter at vi behandlet denne saken i vår, har dukket opp en hel masse signaler fra forskjellige organisasjoner som ikke ble omfattet av den endringen vi gjorde. Vi husker også ganske godt at det var et sterkt argument fra statsråden og fra Regjeringen den gangen at hvis ikke komiteen og Stortinget sluttet seg til de endringsforslagene som lå fra Regjeringen på det tidspunktet, var det en stor fare for at hele tariffoppgjøret gikk i vasken. I ettertid har det vist seg – også fra forhandlingspartnerne – at dette ikke var riktig, og at det overhodet ikke var omfattet av forhandlingene, men at det bare var et forhandlingspunkt hvor de bad Regjeringen komme tilbake med forslag i ettertid.

Vi fikk den saken slengt til oss i en travel periode i vår, og det ble et hastevedtak. Så mitt spørsmål til statsråden blir: Mener statsråden at Fremskrittspartiets forslag burde ha fått flertall, slik at vi kunne ha fått gjennomført en rettferdig ordning; ikke minst at dette i hvert fall blir omfattet av en høring, slik at alle organisasjoner og alle personer som på en måte er omfattet av den endringen som ble gjort for enkelte personer den gangen, blir hørt?

Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg ser jo hva Fremskrittspartiet skriver i sine merknader i komiteinnstillingen. Det er heldigvis kun de som skriver det, for jeg mener at dette er en sak som ble opp- og avgjort da vi fattet beslutning om dette i vår.

Det var en del av tariffoppgjøret, og det er en del av det arbeidet og de bestrebelsene som må gjøres for å kunne rekruttere meget verdifull arbeidskraft til staten, og i et slikt rekrutteringsarbeid har pensjonsspørsmålene betydning. Det skal selvsagt gjelde for dem som ansettes på de nye vilkårene.

Fremskrittspartiet ønsker altså at det skal være gjeldende også for alle andre tidligere høytlønte i staten som var ansatt på de tidspunktene, at de blir omfattet av «knekkpunktene».

Jeg må bare si at hvis vi med de utfordringene vi har i Velferds-Norge i dag, skulle bruke ½ milliard kr ekstra på pensjonsutgifter, ville jeg i hvert fall ikke bruke dem på den gruppen. Jeg anser at dette spørsmålet er opp- og avgjort gjennom den behandlingen som vi hadde i Stortinget i vår.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Det kunne sjå ut som statsråden hadde meir på hjartet og hadde lyst til å snakke lenger. Difor skal eg stille eit par spørsmål som han kan få høve til å utdjupe.

Det eine gjeld nedlegginga av dei åtte regionkontora i Konkurransetilsynet. Kosmo uttala i eit brev til komiteen:

«Dersom de lokale reguleringene imidlertid fortsetter og viser seg å være både seiglivet og grove, må det antas at tilsynet til slutt vil få kunnskap om forholdet gjennom bl.a. reaksjoner fra publikum, direkte som klage eller omtalt i media.»

Norsk Tjenestemannslag hevdar at fagfolk i Konkurransetilsynet vil kunne gi ei rekkje eksempel på at grove og langvarige konkurransereguleringar har vore gjennomførte på ein slik måte at dei ikkje kan bli oppdaga av kundar eller media. Og dersom tilsynet skal vente til langvarig og alvorleg konkurranseregulering blir omtala i media, vil dette kunne medføre at brot på dette aldri kan sanksjonerast fordi bevisa blir fjerna før tilsynet får granska verksemda.

Det kunne vere interessant å høyre statsråd Kosmo sine vurderingar av dette synspunktet til Norsk Tjenestemannslag.

Den andre saka gjeld Statens Pensjonskasse, som også står framfor store utfordringar. Vi har merka oss at talet på saker der det er avdekt feil i utbetalingane, ikkje er redusert, men at storleiken på feilbeløpa er blitt redusert. Det bør også ha litt merksemd, for for dei som blir ramma av dette, er det uheldig same kva beløpet er, og ein veit det vil ta tid å rette opp dette. Men har statsråden ytterlegare synspunkt på utfordringane knytte til det?

Statsråd Jørgen Kosmo: Endringen i Konkurransetilsynets virksomhet og oppbyggingen av det apparat som Konkurransetilsynet skal ha for å kunne gjennomføre en politikk til beste for forbrukeren, er en del av Regjeringens fornyelsesarbeid. Jeg beklager at vi ikke fikk fullt gjennomslag for dette i Stortinget, men det er slike små nederlag som livet gir.

Men jeg mener faktisk at med dagens konkurransesituasjon, og slik Stortinget har bestemt gjennom konkurranselovgivningen at Konkurransetilsynet skal opptre, skal ikke Konkurransetilsynet drive pristilsyn. De skal sørge for at vi har et marked som fungerer, og at dette markedet fungerer på en slik måte at det tjener forbrukernes interesser – enten det er forbrukernes interesse i konkurranse mellom bedrifter, eller det er for å forhindre konkurransevridende tiltak eller overprising. Dette gjør vi best ved å styrke de enhetene som skal sørge for å holde kontroll med de store, ledende enhetene.

Jeg ser at det er behov for å styrke forbrukerrettighetene både på lokalt og regionalt nivå, og derfor mener jeg at denne ressursen vi frigjør, bør overføres til forbrukerarbeidet ved forbrukerkontorene ute i regionene. Dette mener jeg bestemt gir en mye bedre utnytting av ressursene til beste for forbrukerne.

Når det gjelder det andre spørsmålet, om Pensjonskassen, jobber Pensjonskassen selv intenst for å bli bedre. Her er det mange gamle synder de drar med seg, særlig gjelder det kvaliteten på det materiale man hadde for å ha god oversikt over pensjonsforpliktelsene overfor de enkelte medlemmene. Jeg synes dette går i riktig retning. Jeg kan ikke angi noe tidspunkt for når vi kan si at vi føler oss fornøyd, men arbeidet går i riktig retning, og det at vi skal greie å utbetale rett pensjon i rett tid, har den høyeste prioritet både fra departementets side og fra Pensjonskassens side.

Inger Stolt-Nielsen (H): Statsråd Kosmo er ikke snauere enn at han uttaler at han skal gjennomføre den største fornyelse av offentlig sektor noensinne, altså ikke noe mindre enn det – den største noensinne! Da er det fristende å minne om det gamle ordet: Store ord og fett flesk sitter ikke fast i halsen!

Vi kan enes om at effektiv bruk av offentlige midler er avgjørende for hvilke velferdstilbud vi får. Når det gjelder effektivitet i denne sammenheng, er det ikke spørsmål om hvor mye det arbeides. Effektivitet betyr at folk må få dekket sine behov mest mulig med minst mulig ressursbruk. Det er her Arbeiderpartiets problemer begynner. For når Høyre foreslår omfattende tiltak for modernisering av offentlig sektor, når vi foreslår deregulering og konkurranseutsetting, ja så blir det ene området etter det andre erklært som fredet av hensyn til Kommuneforbundet, av hensyn til organisasjonene og av hensyn til dem som i stadig større grad utfører papirarbeidet. For byråkratiet øker stadig, selv om politikerne vil det motsatte. Det er bare Høyre som vil gjøre det mulig for offentlig virksomhet og private bedrifter å bruke mer tid på brukerne og mindre tid på tilpasningen til et uoversiktlig offentlig regelverk.

I Norge har vi dessverre kommet meget kort når det gjelder en skikkelig gjennomgang av kommunal ressursbruk. Arbeiderpartiet har så langt vært garantisten for status quo. Mer enn 20 milliarder av de kronene som kommunesektoren disponerer, går til ren administrasjon, og for en sektor som disponerer en så stor del av samfunnets ressurser, er det viktig at en hele tiden søker å utnytte ressursene bedre.

Mener statsråd Kosmo at det er mulig å gjennomføre den største omlegging og omorganisering av offentlig sektor noensinne hvis han ikke er villig til å gå inn i debatten om konkurranseutsetting på en skikkelig måte? Er det mulig bare ved å fortsette med monopol fra det offentliges side på de tjenestetilbud som mennesker etterspør?

Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg mener faktisk at det med Stortingets tilslutning skal være mulig å gjennomføre den store omstillingsprosessen i offentlig forvaltning. Men det betyr at Stortinget må være villig til å medvirke til å få slutt på regelstyringen. Det betyr at Stortinget må være villig til å slippe kommunene mer fri, kutte ut øremerkede tilskudd, gi befolkningen i kommunene større mulighet til å kunne ta frie valg uten at kommunen til enhver tid skal være hengt opp i regler og styringsverktøy som presenteres fra statlig side. Det betyr at vi i vår politikk må være villig til å delegere makt og myndighet til en tjenesteproduserende enhet uten at vi skal stille krav om rapportering og kontroll i enhver sammenheng.

Hvis vi er i stand til å få til den politiske og administrative nytenkning, så er det det som vil gi noe verdi, for da gir vi faktisk de ansatte mulighet til å kunne utnytte sin kompetanse, sin kunnskap, til å gjøre den jobben de er satt til, til beste for forbrukeren, istedenfor å drive med administrativt byråkrati som vi pålegger dem. Det er dette som vil være det viktigste tiltaket. Og så vil det, når man har fått på plass de nye styringssystemene, være opp til den enkelte kommune, som har ansvaret for velferdsproduksjonen i dette landet, i veldig stor utstrekning å bestemme hvordan de skal gjøre det. Det synes jeg faktisk ikke Stortinget skal ha ambisjoner om at vi skal bestemme, verken gjennom lov eller på annen måte.

Men jeg er overbevist om at hvis vi gir de offentlig ansatte, enten de er i kommunen eller i staten, mulighet til å utnytte kompetansen sin bedre, så får vi den effektivitet og den bedring i tjenesteproduksjonen som vi ønsker. Det gir et bedre resultat enn det som er Høyres medisin, konkurranseutsetting og privatisering. Hvis det er én ting som er verre for forbrukeren enn statlige monopoler, så er det private monopoler. Det skal vi i hvert fall ikke ha.

Ågot Valle (SV): Jeg er glad for det svaret som Kosmo nå gav til representanten fra Høyre. Vi er enig i at offentlig sektor må fornyes, men da må den fornyinga komme fra venstre og bygge på de prinsipper som velferdsstaten har bygd på til i dag. Men så skjer det, da, i flere kommuner at det blir konkurranseutsetting og privatisering – noen steder på grunn av høyreideologi, men andre steder er det av rein nød, fordi kommuneøkonomien er så dårlig som den er.

Statsråden er opptatt av det økende sjukefraværet og at tallet på uføre stiger. Da spør jeg: Kan det her være en sammenheng mellom dårlig kommuneøkonomi, mer bedriftsøkonomisk tenkning også innenfor det offentlige, økende konkurranse, større press på de ansatte og lite rom for dem som ikke kan yte 100 pst., eller aller helst 110 pst.? I denne sammenheng, men også av hensyn til folkevalgt styring og åpenhet i forvaltninga, er SV bekymret over de signalene som ligger i budsjettet, om at flere statlige forvaltningsbedrifter skal kunne fristilles.

Så er jeg også opptatt av regionkontorene til Konkurransetilsynet. Og da spør jeg: Hvorfor sånt hastverk? Et minstekrav må være at vedtak begrunnes i en konsekvensutgreiing, og at ansatte blir tatt med på råd. Under det nordiske møtet for konkurransemyndigheter på Lillehammer i høst ble nettopp Norges regionale konkurransetilsyn trukket fram som et eksempel på god organisering for å avdekke ulovlige konkurransereguleringer. Så hr. statsråd: Hvorfor sånt hastverk? Hvorfor ikke begrunne dette vedtaket i en konsekvensutgreiing? Kanskje det da viser seg at det er riktig det statsråden nå foreslår – men hastverk er lastverk.

Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg mener faktisk det er sunt at man gir seg til å tenke noe også i bedriftsøkonomisk retning i det offentlige. Jeg sier ikke at vi skal ta innover oss alle de bedriftsøkonomiske regnemodellene som man bruker i det private næringsliv, for de passer ikke i det offentlige, der vi skal sørge for å fordele til befolkningen gjennom velferdstjenester. Det er det som er hovedårsaken til den virksomheten vi driver. Men vi må også lære oss til å stille noen økonomiske krav til hvordan virksomhetene skal fungere. I det bildet kan det være fornuftig, særlig i virksomheter som driver høy grad av direkte tjenesteproduksjon, å fristille virksomhetene på en slik måte at de selv kan ta ansvar for den tjenesteproduksjonen de skal yte. Jeg mener faktisk at et sykehjem som er fristilt fra kommunen – ikke som en egen selvstendig enhet, ikke som et aksjeselskap, men som er fristilt til å kunne gjøre jobben sin uten innblanding fra kommuneadminstrasjonen og kommunestyret i ethvert henseende – vil kunne produsere bedre tjenester for befolkningen enn et sykehjem som skal være regelstyrt og detaljstyrt. Men det betyr ikke at jeg mener at sykehjemmet skal drives etter ren bedriftsøkonomisk tenkning.

Så sier representanten at jeg har hastverk. Siden man endret prisloven og gikk bort fra Statens pristilsyn, da vi drev og gikk rundt i butikker og kontrollerte priser, har det vært en kontinuerlig prosess i et forsøk på å få bygd om Konkurransetilsynet til å bli et aktivt instrument nasjonalt sett. Men man har hele tiden blitt stoppet av distriktspolitiske hensyn. Nå har vi heldigvis greid å få gjennomført dette, og det er ikke under hastverk, det har tatt ti år.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Per Sandberg (Frp): Jeg må si jeg ble litt overrasket over svaret jeg fikk fra statsråden på min forrige replikk. Her må det være store misforståelser ute og går. Ellers prøver statsråden på en kløktig måte å omgå fakta.

Han sier altså igjen at dette på en måte var en del av tariffoppgjøret. Det er riktig at knekkpunktet ble tatt opp som en sak under vårens oppgjør i staten, og dette oppgjøret vet vi gikk til mekling. Resultatet av meklingen er nedfelt i Riksmeklingsmannens møtebok. Der står det ingenting om at pensjonister skal holdes utenfor. Noe sånt ble heller ikke nevnt under forhandlingene. Dette har jeg fått bekreftet.

Derfor blir det litt merkelig at departementet avkorter meklingsresultatet. Jeg kan ikke finne noen annen måte å uttrykke det på enn at verken departementet eller Stortinget bør oppfatte seg som bemyndiget til å omdefinere det som er nedfelt i Riksmeklingsmannens møtebok. For det føler jeg at statsråden nå gjør. Jeg vil gjerne gjenta spørsmålet mitt og få så klart svar som mulig, for i brev fra statsråden til komiteen i vår stod det klart og tydelig: Hvis ikke dette blir vedtatt, er tariffoppgjøret i stor fare. Da er spørsmålet mitt: Er dette riktig? Hvis det er slik at statsråden på en måte har definert dette som et eget problem, mener jeg absolutt at saken må føres videre. Det stod heller ingenting i Riksmeklingsmannens møtebok om at dette var en hasteparagraf, slik at dette ikke skulle ut på høring til de berørte partene.

Jeg syns det er litt merkelig at statsråden ikke kan gi et klart svar på om dette var et definitivt krav fra partene, eller hvorvidt statsråden har definert det selv.

Statsråd Jørgen Kosmo: Vi fører forhandlinger med partene i arbeidslivet i forbindelse med tarifforhandlingene i det offentlige. Som oftest er det slik at resultatet blir en sum av det som de enkelte arbeidstakerorganisasjonene har som krav, og det som arbeidsgiveren – i dette tilfellet staten – har som tilbud.

Ved årets tariffoppgjør, som ved tidligere tariffoppgjør, har det vært et krav fra de ansattes organisasjoner om å oppheve knekkpunktet. Det var et viktig element hos dem for på sin side også å sørge for at de gruppene hvis medlemmers interesser de ivaretar, fikk pensjonsvilkår som de mente stod i stil med de lønnsvilkårene de hadde. Dette ble derfor tatt inn som en del av Riksmeklingsmannens møtebok som et resultat av meklingen. Denne meklingen godtok vi, og det er mitt ansvar å sørge for at hele tariffoppgjøret, inkludert også dette, blir presentert for Stortinget i forbindelse med behandlingen.

Vi kan ikke bare ta ut enkeltheter av dette uten at det sannsynligvis ville hatt betydning for helheten i opprøret – unnskyld, oppgjøret, jeg hadde nær sagt for å unngå at det ble et opprør! Derfor mener jeg faktisk det som jeg skrev i det brevet. Fordi dette var en del av et samlet resultat av tariffoppgjøret, var det viktig at det ble gjennomført slik som det var forutsatt gjennomført av partene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jon Lilletun (KrF): Komiteen har, slik eg ser det, levert ei god innstilling. Sjølvsagt har det òg vore ei inspirerande oppgåve. Innanfor to av rammeområda har ein hatt ein monaleg auke etter budsjettforliket, både på Barne- og familiedepartementet sitt budsjett og på Kulturdepartementet sitt budsjett. Eg er veldig glad for at kulturbudsjettet ved sentrumpartia sitt opplegg gjennom forliket fekk den store påplussinga det gjorde. Eg trur kanskje vi kan seie at ein sterk pådrivar der var tidlegare kulturminister Anne Enger Lahnstein, så på ein måte kan ein sjå dette som ei avskjedsgåve frå den tidlegare kulturministeren til Kultur-Noreg. Det er ikkje noka dårleg avskjedsgåve å levere frå seg.

Det er veldig lett å omtale kultur som noko som fyrst og fremst skal skape trivsel og fellesskap, og kanskje til og med, når det gjeld barn og unge, førebyggje kriminalitet. Sjølvsagt er det ein viktig sideeffekt, men det er ikkje det som er hovudsaka. Kunsten har ein eigenverdi. God kunst kan gjere noko fundamentalt med eit menneske og eit samfunn. Ny erkjenning, nye utviklingstrendar kan kome på grunnlag av at god kunst vert produsert.

Eit eksempel: Holocaust er kanskje ein av dei største katastrofane i vår historie. Tyskland har på ein truverdig måte omtalt dette i sine fagplanar i skulen. Likevel viste mange undersøkingar at mange barn og unge ikkje trudde på historia. Så kom filmen «Schindlers liste», og plutseleg endra heile biletet seg når det galdt barn og unge i Tyskland i forhold til erkjenning av historia. Det var viktig i den samanheng. Det viser korleis god kunst faktisk kan skape ny, viktig erkjenning.

I eit kommersielt samfunn treng barn og unge å møte kunsten og kulturen. Dei treng òg moglegheit for å delta, gjerne i samspel mellom amatør og profesjonell. Den tida vi har no, er full av barns deltaking, i Lucia-feiringar, i juleframsyningar på skulane osv. På ein god måte kan ein kombinere god verdiformidling, der ein får kunnskap om eigne røter og vår kristne kultur, med stor speleglede, til glede for dei som deltek, og foreldra.

Eit anna eksempel er teatra og verdidebatten. Det etiske dilemmaet i forhold til livet og funksjonshemjing er teke opp. Den største suksessen i norsk teater i nyare historie ser rett og slett ut til å vere ei framsyning om Markusevangeliet.

Kunsten spelar i samfunnsdebatten ei viktig rolle, dersom vi lèt den få moglegheita. Det er difor ein god idé det som er kome frå kulturministeren om «kulturell skulesekk». Men eg må seie at eg er glad for at komiteen har materialisert det, at det er kultur som skal ut til ungane, som kjem fram i forliket. Så må ein arbeide vidare, og her håpar eg at kulturministeren kjem tilbake med meir kjøt på beina, korleis ein eigentleg skal bruke institusjonane i forhold til eit samspel med ungane og få dette realisert. Det er viktig å føre vidare på ein god måte.

NRK har vore ein del inne i debatten i dag. Det er viktig med omstilling i NRK, for NRK er ein grunnleggjande viktig kulturinstitusjon. Nærleik og kvalitet må vere kjenneteiknet. Difor må distriktskontora byggjast ut i samsvar med det som har vore Stortingets føresetnad. Eg ville heller stille spørsmålsteikn ved om ein skal noko ned i sendetid ved distriktskontora, for at ikkje alt skal verte som ein nitime. Ein kan sjå på kvaliteten der òg, men å ha det lokalt og nært, det er viktig.

Så trengst det sjølvsagt omstilling. Det er masse utfordringar å ta fatt på. Eg synest komiteen har gjeve ministrane god hjelp med på vegen til å utvikle ikkje minst kulturpolitikken vidare på ein god måte.

Til slutt ein kommentar til ein merkeleg replikk her i dag. Representanten Per Sandberg gjekk i rette med representanten Molvær Grimstad med omsyn til kva slags høve Kristeleg Folkeparti hadde til å gå inn i debatten om barns forhold i familiar der foreldra hadde skilt lag av ein eller annan grunn. Det skulle berre mangle at ikkje eit parti har høve til å gå inn i ein slik debatt. Eg veit at det føregår knebling av meiningar og personar i Framstegspartiet for tida, men dei får ikkje begynne òg i andre parti!

Liv Marit Moland (A): Arbeiderpartiet har som hovedmål å legge til rette for at barn og unge skal vokse opp under trygge og gode vilkår i Norge. Barnefamiliene bør ha en trygg økonomisk og sosial situasjon, som også sikrer full likestilling mellom kvinner og menn.

Full barnehagedekning er helt nødvendig for å nå denne målsettingen. Barnehagene er viktige for å sikre integrering av barn fra ulike etniske minoriteter og barn fra ulike sosiale lag. Arbeiderpartiets mål er bl.a. lavere foreldrebetaling og – på sikt – en gratis kjernetid i barnehagene. Stortinget har sluttet seg til en gradvis økning av statens andel av utgiftene til barnehagedrift til 50 pst. Arbeiderpartiet mener at de fleste barn som ikke er hjemme med en av foreldrene, vil få det beste tilbudet i barnehager med godt kvalifiserte arbeidstakere.

Regjeringen legger vekt på å stimulere til ordninger som gir økt samvær mellom barn og foreldre i oppløste familier. Dette kan bl.a. gjøres ved å styrke barnevernet, styrke samarbeidet mellom barnevern, barnehager, barne- og ungdomspsykiatrien og skole- og helsetjenester. Det faglige skjønnet i barnevernsarbeidet er en av de mest kompliserte arbeidsoppgaver i offentlig sektor, og vi må videreføre innsatsen for å bedre kompetansen og kunnskapene i denne tjenesten.

Nesten 40 pst. av alle barnevernsinstitusjoner er private. Disse institusjonene bør få en tettere oppfølging av det offentlige barnevernet og fylkesmannens tilsynsordning. Fylkeskommunen har fått et klarere ansvar for barnevernsinstitusjonene. Det er laget en mal for samarbeidskontrakter mellom institusjonene og fylkeskommunene. Bare institusjoner som holder den ønskede faglige standard, vil bli brukt av barnevernet. Dette er en klar forbedring, de private og offentlige institusjonene bør likebehandles.

I tillegg bør fylkesmannen settes bedre i stand til å utføre sine tilsynsoppgaver. I 1999 var det bare to av embetene som oppfylte kravet om tilsyn. Alle barnevernsinstitusjoner bør ha en form for offentlig godkjenning, der det bør settes krav til de ansattes kvalifikasjoner, på samme måte som i barnehager og skoler.

Vold i hjemmet er et sterkt økende problem, og det rammer kvinner. Halvparten av alle drap på kvinner begås av nåværende eller tidligere partnere. Handlingsplanen «Vold mot kvinner» skal forebygge og bekjempe dette. Det er viktig at nye tiltak blir styrket, prioritert og iverksatt umiddelbart. Ikke-vestlige kvinner registreres dessverre oftere som ofre for kvinnemishandling enn norske kvinner. På krisesentre i de større byene er det en overrepresentasjon av kvinner med innvandrerbakgrunn. De har ofte manglende nettverk innenfor familien, og det kreves spesielle tiltak for å hjelpe disse kvinnene.

Barn i krisesentre er også en gruppe som krever spesiell oppmerksomhet, og det er nødvendig å følge den opp i langt større grad enn det som er tilfellet i dag. Barn som utsettes for eller er vitne til vold, er en særlig sårbar gruppe. Disse barna har selv en tendens til å bli voldsutøvere i voksen alder. Det er uholdbart at disse barna og mødrene deres rømmer til krisesentrene, mens fedrene blir boende hjemme. Det bør i langt større grad benyttes voldsalarm for kvinner, og politiet bør prioritere slike saker.

Jeg vil til slutt peke på en annen gruppe barn som krever vår spesielle oppmerksomhet, og det er de enslige, mindreårige asylsøkerne. Høgskolen i Telemark kartlegger hvordan det er gått med dem som kom hit for ti år siden. Mange av barna kommer fra krigsområder og har vært utsatt for større påkjenninger, enkelte som barnesoldater. Ca. 550 barn sitter i asylmottak og får ikke den behandling og oppfølging de har behov for. Situasjonen deres bør absolutt forbedres, og fosterhjem kan være et godt alternativ. Det bør i denne sammenheng vurderes nye måter å rekruttere fosterhjem på. Barneloven gjelder for alle barn i Norge.

Inger Stolt-Nielsen (H): I og med at den statsråd som hoveddelen av mitt innlegg skal rettes mot, ikke er til stede i salen, får jeg begynne med en liten henstilling til kulturministeren.

Jeg har et håp om at kulturministeren vil vise større ansvar i forhold til våre kulturskatter enn det et flertall i stortingskomiteen har vist vilje til gjennom denne budsjettbehandlingen. Jeg har vært inne på spørsmålet om Avaldsnes og det store arkeologiske feltet som ligger uåpnet nedenfor neset, og at noen må ta et statlig ansvar for å sikre, og få tatt opp og konservert de store kulturskatter som ligger der. Jeg er klar over at det ligger i skjæringspunktet mellom kultur og miljø, så min oppfordring til statsråden blir å ta et initiativ overfor miljøvernministeren slik at disse kulturskattene kan sikres.

Men det var i første rekke administrasjonsfeltet jeg hadde tenkt å snakke om i denne debatten, og det går da selvfølgelig på modernisering og effektivisering av offentlig sektor. For vi har en kostbar offentlig forvaltning i Norge. Vi er overadministrert, overkontrollert og har en statlig detaljregulering som sluker uforholdsmessig store ressurser. Fornyelse av offentlig sektor, mindre byråkrati og mer midler til de tjenester og kulturtilbud mennesker etterspør, er et uttalt mål for de aller fleste, men viljen til å gjennomføre de nødvendige endringer er ikke i tilstrekkelig grad til stede.

Norges hovedutfordring i årene som kommer, er å sikre tilstrekkelig arbeidskraft. Vi går inn i en periode der behovene for menneskelige ressurser i helse- og omsorgssektoren øker. Vi har en alderssammensetning på undervisningspersonale som tilsier at vi i mye større grad må rekruttere folk til skoleverket for å sikre barn og unge den kvalitetsmessige utdanning som er nødvendig i det moderne samfunn. Samtidig må norsk næringsliv få tilgang på tilstrekkelig arbeidskraft slik at verdiskapingen der er med på å bære de økte utgifter som vil påløpe. Muligheten til verdiskaping må gjøres tilgjengelig ved å skaffe arbeidskraft.

For å møte disse utfordringene er det nødvendig å slanke den del av offentlig sektor som i dag er opptatt med gjøremål som ikke oppleves som viktige for folk flest, men som er et resultat av en reguleringsiver, en kontrolliver og en detaljstyringsiver som alltid har kjennetegnet Arbeiderpartiet, og som i økende grad har smittet over på sentrumspartiene. Det er en mangel på tillit til kommunenivået, en mangel på tillit til enkeltindividets evne til selv å ta riktige valg og en utbredt frykt for at dersom individet gis valgfrihet, kan det komme til å velge noe annet enn det politikerne har ønske om.

Et demokrati er basert på folkets valg, men i dagens Norge er det en politisk overstyring som setter snevre grenser for hvilke valgmuligheter folk skal ha. Høyre mener at en omlegging og effektivisering av offentlig sektor kan styrke lokaldemokratiet og gi enkeltmennesket mulighet til å ta større ansvar for seg selv og sine gjennom å velge fra et bredere spekter av de tjenestetilbud som en konkurranseutsetting av offentlige tjenester vil gi. Det vil også frigi økonomiske ressurser, som kan settes inn i direkte tjenestetilbud til befolkningen.

Vi har i dette budsjettet fått en sammenslåing av tre budsjettkapitler på fylkesmannens område under Arbeids- og administrasjonsdepartementet, og det er positivt. Det skulle gi mulighet for effektivisering, men vi ser dessverre altfor lite til det. Det er fremdeles overbudsjettert i forhold til de oppgaver som fylkesmannen bør ha. Vi har bl.a. stadig færre mennesker som arbeider i landbruket, men landbruksforvaltningen hos fylkesmannen er jo enorm. Det er aldeles utrolig at det skal være nødvendig å ha et slikt kjempebyråkrati hos fylkesmannen for å passe på bøndene våre. Jeg tror faktisk at bøndene våre er i stand til å klare seg selv. Dette gjelder også miljøvernavdelingen hos landbruksavdelingen. Det er en total mangel på tillit til at kommunene selv kan disponere sine arealer. At staten må inn og passe på, er stikk i strid med de gode tanker som statsråden var inne på i et svar til meg tidligere i dag. Et øyeblikk lød han faktisk som en høyremann, men så er det dette Kommuneforbundet og de LO-organiserte innenfor offentlig forvaltning. Det ser ut som de henger som et blylodd om halsen på vår statsråd. Jeg skulle ønske at han nå kunne bli befridd, og at vi får en slankere og mer effektiv offentlig forvaltning.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg tror jeg må begynne mitt innlegg med å avklare en misforståelse. Det dreier seg om en påstand i innlegget fra komitelederen, og som vi også hørte at representanten Trond Helleland var inne på i sitt innlegg. Det handler om hvordan departementet og jeg ser på PBLs rolle i utarbeidingen av den nye malen som nå skal skje, for samarbeidsavtaler mellom private og kommunale barnehager. Jeg må si at jeg er direkte ukjent med de påstandene som komitelederen kommer med. Jeg har hatt en meget, meget tett dialog med PBL i den tiden jeg har vært statsråd. Det er også et møte i departementet i dag der nettopp dette tema diskuteres, og PBL er selvfølgelig en naturlig deltaker i det arbeidet og på det møtet. Jeg må si at jeg ikke helt skjønner hva representantene bygger sine påstander på, men jeg kan i hvert fall forsikre Stortinget om at det skulle bare mangle at ikke PBL er med på det arbeidet.

Når det gjelder å ha en utålmodighet i forhold det som skjer på dette feltet, synes jeg det er positivt. Jeg synes det er bra at Stortinget ønsker at ting skal skje fort når det gjelder oppfølgingen av meldingen.

Vi lever i en tid med store endringer. Derfor er det viktig for Regjeringen når vi nå utformer de politiske tiltakene, at disse er forankret i den virkeligheten som vi lever i. Dette vil i tiden som kommer, føre til endringer på de politiske områdene som er knyttet til familie-, likestillings- og barne- og ungdomspolitikk samt forbrukerpolitikken.

Den største utfordringen jeg og Regjeringen, Stortinget og kommunene nå står overfor, er å finne konkrete tiltak som kan sørge for at 70 000 fattige barn som lever i Norge, får en bedre hverdag og de samme livskvalitetene som andre barn har. Barn som over tid ikke får delta i sosiale sammenhenger som bursdager, fritidsaktiviteter, julefeiring eller ferier, blir avskåret fra viktige samvær med andre barn. Vi er nok nødt til å slå fast at de universelle ordningene vi har i dag, ikke ser ut til å være nok. Her må tiltakene rettes inn mot den enkelte familien. Vi har satt i gang et arbeid med en klarering for å få vite hvem som faller utenom, hvem disse 70 000 barna er, slik at vi også kan komme tilbake med målrettede tiltak overfor denne gruppa.

I tillegg til det holder Sosial- og helsedepartementet på med en revidering av sosialstønadsordningen, slik at den bl.a. skal legge større vekt på kostnadene med det å ha barn. Men det vi kan slå fast allerede nå, er at vi må ha samordnede tiltak der kommunene, sosialkontorene, Aetat må koordinere innsatsen, slik at det blir til det beste for barn og foreldre. Målet må være å få endret deres livssituasjon, ikke bare sette inn tiltak for at de skal kunne holde hodet over vannet, men slik at de får muligheten til et helt annet liv, også på lengre sikt.

En annen stor utfordring vi står overfor, er barnehagesektoren som mange har vært inne på. Her har Stortinget nettopp gitt sine klarsignal til hvordan vi skal følge opp det. Men det er med bekymring vi dessverre ser at rapportene fra Kommune-Norge er alarmerende. Vi vet at det er mange kommuner som ikke har egne utbyggingsplaner. Vi vet også at det er mange kommuner som sliter med lange ventelister, og vi vet at Oslo kommune er et eksempel i så måte. Vi vet også at det er en del kommuner som har fjernet søskenmoderasjonen, og i mitt hjemfylke Møre og Romsdal har vi sett at en kommune foreslår å øke foreldrebetalingen med så mye som 20 pst. til neste år. Det er ingen tvil om at dette er alvorlig. Jeg er opptatt av at vi skal sette i gang de virkemidlene som Stortinget selv har bedt om, og det skal vi prøve å gjøre fort. Hvis ikke, må vi selvfølgelig ta tak i den situasjonen vi ser i Kommune-Norge, og komme tilbake igjen til det. Men så langt har ingen, og heller ikke Høyre, kommet med sterkere virkemidler pr. dags dato. Slik jeg har sett av debatten fra Høyres side, mener også Høyre at de virkemidlene vi slo fast i meldingen, så langt er tilstrekkelige. Derfor blir det feil å si at Høyre i dag ønsker å gå lenger enn det vi gjør når det gjelder de konkrete virkemidlene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (Frp): Familieministeren avsluttet innlegget sitt med å berøre et område som jeg også vil utfordre henne på. Vi har nettopp behandlet barnehagemeldingen, og veldig mye av familiepolitikken til Arbeiderpartiet dreier seg om barnehager. Nå ser vi rundt omkring, som også familieministeren var inne på, at de enkelte kommunene enten legger ned barnehager eller øker foreldrebetalingen. I barnehagemeldingen ble det sagt at statsstøtten skal opp, og at det skal legges inn ekstra tiltak. På tross av dette ser vi nedleggelser og at kommunene øker foreldrebetalingen. Dette er selvfølgelig en konsekvens av Arbeiderpartiets generelle politikk. Kommunene får tildelt oppdrag og oppgaver og må prioritere midlene, og da blir barnehagesektoren nedprioritert.

Men det er noe jeg har tenkt å prøve å få familieministeren til å bekrefte. Det siste året har både familieministeren og statsministeren i flere sammenhenger gått ut med påstander om at Fremskrittspartiets barnehagepolitikk vil gjøre barnehagene dyrere. Da blir mitt spørsmål til familieministeren: Kan hun legge fram dokumentasjon som bekrefter dette? Hvis vi sier at kostnadene for en barnehageplass i dag er på mellom 90 000 og 100 000 kr, hva vil da en barnehageplass koste med Fremskrittspartiets modell? Jeg synes det er litt merkelig, for situasjonen er jo den at Fremskrittspartiet bruker mer midler til barnehagesektoren enn det Arbeiderpartiet gjør. Da synes jeg det er litt merkelig at kostnadene skal opp. Min påstand er det motsatte. Resultatet ser vi nå: Kostnadene til barnehagene stiger. Jeg tror at vi med Fremskrittspartiets modell ville sørget for at de gikk ned. Så hvis jeg kunne få en bekreftelse på det, ville det være fint.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Først vil jeg si at Arbeiderpartiet har mer på dagsordenen enn kun likestilling og barnehager, og jeg la i mitt innlegg veldig stor vekt på å fokusere på de fattigste barna. Jeg tror at er det noe vi er nødt til å ta tak i i tiden som kommer, er det å få til et løft for de aller svakeste. Det vil være en krevende øvelse. Men i motsetning til Fremskrittspartiet ønsker vi faktisk å komme med målrettede tilbud i stedet for å kjøpe oss ut av det ved å gi en sjekk og så å si at da har vi klart oss. Vi ønsker faktisk å målrette tiltakene, slik at vi er sikre på at vi klarer å gi dem som faktisk har et behov for det, hjelp. Det er akkurat det samme i barnehagepolitikken. Det er velkjent, og det er ikke kun statsministerens eller mitt anliggende, det er faktisk et flertall i Stortinget som mener at Fremskrittspartiets svar i barnehagepolitikken er å gi en sjekk, og så skal en klare seg så godt en kan. Vi vet hvilke konsekvenser det vil ha.

Dessuten hørte vi i stad meget godt dokumentert hva slags svar Fremskrittspartiet vil ha i forhold til sin familiepolitikk. Jeg har hørt det før. Men jeg må spørre: Hva er Fremskrittspartiets svar i forhold til de problemene vi opplever som samfunn, i forhold til at vi skal ta et ansvar for ungene våre? Mener virkelig Fremskrittspartiet at løsningen er at en av foreldrene skal gå tilbake til hjemmet og bli der? Det synes jeg det er på høy tid at Fremskrittspartiet gir et svar på. Da kan en ikke i neste runde si at man er veldig for barnehager, når en faktisk mener at omsorgen skal foretas i hjemmet, og at det blir helt feil at foreldre skal få muligheten til å delta i arbeidslivet.

Barnehager er faktisk bra for barn. De er et gode. Det er ikke slik at vi ønsker å sette barn i en vanskelig situasjon. Derfor synes jeg at Per Sandberg tok meget kraftig i. Jeg hadde håpet at han hadde nyansert innlegget sitt.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Eg veit at barne- og familieministeren har eit sterkt engasjement i forhold til barnehagar og det å skaffe alle som treng det, barnehageplass.

Nettopp derfor blei eg nokså overraska over det svaret som statsråden nettopp har sendt til komiteen på spørsmålet om når ein mal for samarbeidsavtalar med dei private barnehagane vil vere klar. Det er dette eg byggjer min informasjon på, fordi der seier statsråden at dei vil

«sette ned en arbeidsgruppe som skal utarbeide en veileder … Arbeidsgruppen er foreslått sammensatt av representanter fra kommuner som tidligere har arbeidet med denne problemstillingen. Det er også foreslått en referansegruppe bestående av representanter fra ulike interesseorganisasjoner.»

Dei private barnehagane vil altså ikkje vere representerte i arbeidsgruppa – ut frå det som er skrive til komiteen – men berre kommunar som har jobba med denne problemstillinga tidlegare. Eg håper at statsråden tar det offensivt og ser at det vil vere viktig også å inkludere f.eks. PBL i dette arbeidet.

Barnehagemeldinga blei behandla i juni i år, og når departementets planar er at rettleiinga skal vere klar først i juni 2001, er det altså eit heilt år etter at vi behandla barnehagemeldinga. Det synest eg er altfor lang tid med tanke på dei utfordringane som er på barnehagesektoren.

Derfor håper eg at statsråden vil gripe fatt i dette på ein positiv måte. Eit fleirtal i komiteen har også oppmoda om at ein vurderer dette på nytt. Då vi behandla barnehagemeldinga, blei det også sagt at Stortinget skulle bli orientert på ein eigna måte. Dersom departementet først har tenkt å ha ferdig planen i løpet av juni 2001 og så orientere Stortinget, vil det ta altfor lang tid for barnehagane.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg ber om at komitelederen leser den redegjørelsen jeg gav i stad. Det er direkte feil å si at vi har ment at PBL ikke skulle delta i utformingen av en mal for likestilling mellom private og kommunale barnehager. Jeg må gjenta at det i dag kl. 12 har vært et møte i det utvalget der PBL har vært deltaker. Det blir helt feil hvis komitelederen går ut og på et vis prøver å gi et annet bilde av dette. Jeg håper at vi kan sette punktum for det, slik at det avsluttes her og nå, og at vi ikke gjentar og gjentar nettopp den øvelsen på nytt.

Jeg har også en liste over deltakerne som sitter i utvalget, som komitelederen etterpå godt kan få av meg, og det kan redegjøres ganske klart for hele komiteen hvis de ønsker det.

Når det gjelder å få fortgang i forhold til de konkrete resultatene, må jeg si at vi jobber under fullt trykk i forhold til å legge fram de ulike oppfølgingene som Stortinget har vedtatt i forbindelse med barnehagemeldingen. Jeg lover at vi skal gjøre det vi kan. Med en gang vi er ferdige, blir det lagt fram for Stortinget. Men vi klarer ikke å gjøre det over natta. Jeg må si at jeg synes det er veldig OK at komitelederen er utålmodig på nettopp det feltet. Jeg kan love henne at jeg kommer til å gjøre det jeg kan for å legge fram et resultat så fort som mulig.

Trond Helleland (H): Jeg er glad for at barne- og familieministeren har et så stort engasjement når det gjelder barnehager, og den pågående debatten om denne arbeidsgruppen kontra referansegruppen er for så vidt ganske uinteressant hvis det er slik at familieministeren kan love at de private barnehagene får full innflytelse på det arbeidet som blir gjort. For det er jo det som er vårt poeng. Hvis en skal lage en mal for samarbeidsavtalen mellom private barnehager og kommuner, er det selvsagt at de private barnehagene må ha en hånd på rattet, at det ikke er kommunene som dikterer vilkårene sammen med departementet. Så jeg tror statsråden på hennes ord, at hun er positiv til dette, og da håper jeg at departementet følger opp også i de møtene som er, uten at statsråden deltar.

Når det gjelder barnehagepolitikken, var vi enige om barnehagemeldingen, og det er vi fortsatt. Det er viktig at vi får til en økning av statstilskuddet. Men det som jo er problemet, er at slik opplegget for neste år er, har Arbeiderpartiet sagt at nå kan det være grunnlag for at foreldrebetalingen skal gå ned. Og jeg lurer på om barne- og familieministeren fortsatt tror at foreldrebetalingen vil gå ned. Med bakgrunn i de tall jeg har, og de tall som ministeren selv refererte til, er det nå en rekke kommuner som foreslår kraftige påplussinger, bl.a. min egen kommune Drammen, der det fra rådmannen var foreslått 29 pst. økning neste år, mens Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, som har flertall i Drammen, nå gikk ut med gladmeldingen om at det bare blir 10 pst. økning. Det er altfor mye, og det som blir poenget da, er jo det barne- og familieministeren før har vært inne på, nemlig at det blir en ytterligere opptrapping av statstilskuddet, på sikt gjerne også på bekostning av overføringene til kommunene, for å få en stykkpris på barnehager som vil gjøre at alle står likt, uavhengig av hvor de bor i landet og uavhengig av om det er en privat eller kommunal barnehage.

Jeg håper at barne- og familieministeren går videre på det dersom det viser seg at denne kostnadsøkningen fortsetter.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg vil igjen forsikre om at departementet og jeg har hatt en meget tett kontakt med PBL i den tida jeg har vært statsråd, og jeg har også en ambisjon om å ha det videre. Jeg kan forsikre komiteen om at tolkningen her er direkte feil, det er ingen grunn til å tro noe annet.

Når det gjelder situasjonen for barnehagene, er det ingen tvil om at det er et problem. Det er det absolutt. Vi har et nasjonalt mål, men samtidig har vi kanskje ikke de sterke virkemidlene i dag som gjør at vi klarer å sikre oss det som et flertall i Stortinget hadde ønsket. Det blir et dilemma som vi har uansett politisk parti. Vi ønsker alle at vi skal ha økt statstilskudd, opptil 50 pst., med en foreldrebetaling på 20 pst. Men da må vi samtidig først bruke de virkemidlene som er nevnt i innstillingen, en kommunal utbyggingsplikt, en generell lovfesting av barnehagene. Hvis ikke det er godt nok, må vi vurdere sterkere lut. Men så langt er det ingen partier i Stortinget, med unntak av SV, som ønsker sterkere tiltak enn hva vi har.

Jeg ønsker – og håper faktisk – at kommunene ser verdien i at vi satser på barnehager, for jeg tror kynisk sett at kommunene har godt av å satse på barnehager. Hvis vi i framtida skal få nok arbeidskraft, er vi helt avhengig av å ha barnehageplasser slik at vi klarer å gi folk et ordentlig tilbud.

Ågot Valle (SV): Jeg er glad for at statsråden gav SV kredit for at vi er villig til å ta i bruk sterke virkemidler for å få full barnehagedekning, og da vil jeg si at resepten ikke ligger til høyre, men til venstre. Den ligger i å ta i bruk individuell rett til barnehageplass og økt statsstøtte. Jeg er sikker på at statsråden er enig med oss i at avvikling av kontantstøtten ville gi muligheter til økt statsstøtte. Men det ligger også i kommuneøkonomien.

I et brev til oss svarer Finansdepartementet at kommunene mangler 1,3 milliarder kr i frie inntekter for å kunne betale sin 30 pst.-andel av driftsutgiftene. Da utfordrer jeg igjen Regjeringen på kommuneøkonomien. Kommunene har fått mer penger, men de har også fått flere oppgaver, så de har mindre frihet til å kunne gi penger både til barnehage og til kultur.

Jeg er glad for at statsråden også er opptatt av at vi nå gjør noe forpliktende i forhold til de 70 000 ungene som ble nevnt, og jeg deler den virkelighetsbeskrivelsen som hun har gitt. Hun hørte sikkert også hva jeg sa i innlegget mitt.

Jeg har en utfordring til, og det gjelder vold mot kvinner. Det har vært sterk fokusering på området vold mot kvinner, men jeg registrerer at det i hovedsak dreier seg om vold mot kvinner her i Norge. I forhold til de internasjonale forpliktelsene vi har inngått, har vi også forpliktelser til å hjelpe kvinner som blir utsatt for vold andre steder. Det er slik at flere kvinner flykter til Norge på grunn av kjønnsbasert forfølgelse. De flykter fra voldtekt, de flykter fra tvangsekteskap og de flykter fra voldelige forhold ellers. Og da må vi gjøre noe med det. Hva har likestillingsministeren tenkt å gjøre med den situasjonen at nesten ingen får opphold? Jeg håper hun engasjerer seg i det.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Når det gjelder det budsjettet vi har lagt fram for barnehagesektoren, er det første gangen på en del år at vi har klart å legge fram såpass mye penger. Det har faktisk også både Norsk Lærerlag og PBL gitt oss honnør for, og de har faktisk vært fornøyd med det vi har lagt fram. I denne sektoren vil det bestandig være stort behov for bedre økonomi. Men vi har startet en opptrappingsplan her, og Stortinget er jo enig i den opptrappingsplanen vi har lagt. Gjennom det budsjettet vi nå la fram, klarte vi å få på plass en økning, men vi er selvfølgelig nødt til å følge opp dette målbevisst videre.

Når det gjelder det siste spørsmålet som representanten Ågot Valle stilte, i forhold til vold mot kvinner, kan jeg si at det er et felt som hele Regjeringen er opptatt av. Jeg kan også si at både kommunalministeren og justisministeren følger meget nøye opp nettopp denne problemstillingen. Så vi vil komme tilbake igjen til det, men det ligger også innenfor andre departement enn vårt. Men jeg kan love at det vil være en sak som vi ikke skal glemme i vårt departement.

Per Sandberg (Frp): Nå kjenner jeg jo statsråden som en veldig ivrig politiker, og veldig ivrig i forhold til debatt når det gjelder Fremskrittspartiet og familiepolitikk, men jeg hadde håpet at statsråden hadde utviklet seg etter å ha flyttet fra komiteen og inn i regjeringsbygget, slik at det gikk an å få svar på det en spurte om.

Mitt grunnleggende spørsmål i den første replikken var jo om statsråden kunne dokumentere sine og statsministerens påstander om at barnehagene ville bli dyrere med Fremskrittspartiets modell. Når en kan påstå noe sånt overfor det norske folk, mener jeg det også må være på sin plass å be om at en dokumenterer det. For det er en påstand som vi ikke er enig i. Jeg ser også at Statistisk sentralbyrå og andre organisasjoner heller ikke er med på det regnskapet. Hvis en innfører litt konkurranse, at foreldrene får lov til å velge selv osv., vil vi nok sannsynligvis få billigere barnehager. Så hvis jeg kunne fått svar på det, ville jeg vært veldig fornøyd.

Det er klart at vi er enig med statsråden i at barnehager er bra – selvfølgelig. Det er også derfor 70 pst. av foreldrene ønsker barnehageplass, men vi ønsker at de skal velge det ut fra egne behov og ikke ut fra en målsetting om at alle barn skal i barnehage. Vi ønsker valgfrihet for foreldrene. Representanten Helleland tok også opp dette, men jeg vil gjerne gå litt lenger og utfordre statsråden i forhold til lovnadene til alle foreldre som ønsker å benytte seg av barnehager. Kan statsråden garantere overfor alle disse foreldrene at barnehagene vil bli billigere med Arbeiderpartiets system i framtiden? Kan en garantere at det skjer?

Og tilbake til statsrådens negative omtale av vår familiepolitikk: Ja, vi er uenig når det gjelder familiepolitikk. Vi står for den som skal være i framtiden, Arbeiderpartiet står for den som de har sørget for, og står fortsatt på det.

Statsråd Karita Bekkemellem Orheim: Jeg må si at det er ikke helt sammenheng i det representanten Per Sandberg sier. I det første innlegget han holdt i dag, fokuserte han veldig sterkt på de problemene som familiene fikk, og grunnen til det var nettopp at vi på et vis tvangsdirigerte barn inn i de offentlige oppbevaringsinstitusjonene istedenfor at foreldrene selv tok vare på dem. Nå sier representanten Per Sandberg at barnehager er bra og positivt. Da må jeg stille dette spørsmålet tilbake: Hva mener egentlig Fremskrittspartiet? Hvis foreldrene hadde hatt et reelt valg, sier Fremskrittspartiet, så hadde foreldrene valgt å være hjemme. Da har jeg lyst å spørre: Betyr det at Fremskrittspartiet nå vil komme til å gå inn for en vanlig lønn og gi et beløp på f.eks. 200 000 kr til den av foreldrene som velger å være hjemme, slik at de får den muligheten som representanten Per Sandberg etterlyste i sted?

Når det gjelder det representanten Per Sandberg sier i forhold til dokumentasjon av konsekvensene av deres barnehagepolitikk, gir jeg ikke Per Sandberg det svaret han ønsker å høre. Jeg mener, og det er det mange som gjør i denne sal, at hvis vi følger Fremskrittspartiets løsninger når det gjelder barnehager, så vil vi ikke ha aktører som bygger barnehager. Barnehager blir ikke bygd av seg selv, og vi er nødt til å ha noen virkemidler som gjør at både det offentlige og de private barnehagene i framtiden tar et ansvar for å bygge ut et tilbud. Vi kan godt gi et kontantbeløp, men vi vet at det ikke vil være nok. Og det har vi faktisk sett eksempel på etter at vi fikk innført kontantstøtten. Det som skjedde da, var faktisk at en del barnehager slet, en del lot være å bygge ut sine barnehager slik de tidligere hadde tenkt, nettopp på grunn av usikkerhet ved innføringen av en slik kontantoverføring.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Shahbaz Tariq (A): Budsjettforliket mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet gav en økning på Barne- og familiedepartementets og Kulturdepartementets budsjetter. Denne økningen gir oss mulighet til å styrke enkelte prioriterte områder utover de satsingene som er i Regjeringens budsjettforslag, som var preget av en sterk satsing på fellesskapsløsninger.

Det er bekymringsfullt at vi på tross av nedgangen i arbeidsledigheten i befolkningen opplever at folk med etnisk minoritetsbakgrunn har store problemer på arbeidsmarkedet. Arbeidsledigheten blant enkelte av disse gruppene er mellom 15 og 20 pst. Det paradoksale i dette er at mange av dem som står i denne arbeidsledighetskøen, har høyere utdanning fra norske universiteter og høyskoler. Sett i lys av det store behovet vi har for arbeidskraft og kompetanse, er det et stort tankekors at arbeidslivet ikke verdsetter den kompetanse som mange med etnisk minoritetsbakgrunn faktisk har. Etter min mening er dette sløsing med menneskelige ressurser.

Når det er sagt, er jeg glad for at Arbeids- og administrasjonsdepartementet i sitt budsjettforslag foreslår å øke innsatsen for å mobilisere arbeidskraftressursene blant de med etnisk minoritetsbakgrunn. Aetat lokal vil utarbeide en egen handlingsplan for langtidsledige i denne gruppen. Fra Arbeiderpartiet sin side vil vi understreke viktigheten av dette.

Et svært positivt innslag i Barne- og familiedepartementets budsjett er styrkingen av bevilgningen til barne- og ungdomstiltak. For Arbeiderpartiet er det et overordnet mål å sikre alle barn og ungdommer gode oppvekst- og levevilkår, uavhengig av kjønn, geografi eller etnisk bakgrunn. Vi må sikre våre barn og ungdommer like muligheter for deltakelse. Dette er viktig, bl.a. fordi problemer som vold, mobbing, kriminalitet, rus og rasisme blant barn har økt og er stadig økende. Dette bekymrer oss alle, vil jeg tro. Derfor er satsingen på barn og ungdom svært viktig. I tillegg har Regjeringen styrket bevilgningen til det frivillige barne- og ungdomsarbeidet kraftig, noe som også vil kunne virke forebyggende på de problemstillingene som jeg nettopp var inne på. De frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene gjør et viktig arbeid og er sentrale i arbeidet med å styrke bl.a. barn og unges deltakelse og innflytelse i samfunnet. Satsing på lokalt frivillig barne- og ungdomsarbeid er svært viktig for demokratibyggingen blant ungdom fra alle samfunnslag, i by og distrikt. Spesielt viktig er det i en tid der vi ser at ungdom i mindre grad velger å engasjere seg i frivillig arbeid og ungdomsorganisasjoner. Å forhindre diskriminering og inkludere alle grupper barn og ungdom må være sentralt i arbeidet med å sikre alle barn og unge likeverdige muligheter. Det er behov for en særlig innsats rettet mot enkelte grupper av barn og unge.

Fremskrittspartiet stiller seg som vanlig på sidelinjen med sin motstand mot satsing på fellesskapsløsninger. I sine merknader poengterer Fremskrittspartiet at forebyggende arbeid med barn og unges oppvekstvilkår i større grad må settes inn på et tidligere tidspunkt, fortrinnsvis rettet mot hjemmet og familien. Min tolkning av dette blir da at oppdragelsen av barna kun er foreldrenes ansvar.

Arbeiderpartiet er ikke i tvil om at de fleste foreldre i Norge gjør en fantastisk innsats i oppdragelsen av sine barn. Men for Arbeiderpartiet er det viktig å ha noen som kan hjelpe også i de tilfeller der familien ikke strekker til.

Jeg håper Fremskrittspartiet en gang vil lage et regnskap over kostnadene ved å «reparere» barn og unge som havner utenfor Fremskrittspartiets idealfamilie. Det er den gruppen som havner utenfor, som trenger det offentlige tilbudet. Det er derfor Arbeiderpartiet ønsker å styrke den offentlige omsorgen – ikke å ta den vekk, slik Fremskrittspartiet vil.

Frank Willy Larsen (A): Nå vet jeg at mine kolleger i komiteen frykter at jeg skal holde et flammende innlegg om Krøderbanen. Men etter at jeg kom tilbake til kontoret mitt her om dagen og oppdaget at noen hadde satt opp en lapp på døra hvor det stod «Her bor Krøder-Larsen», så skjønner til og med jeg at nok er blitt sagt om den saken i budsjettbehandlingen. Og når det er sagt, kan jeg heller ikke yte Krøderbanen rettferdighet i et innlegg på bare fem minutter.

Arbeiderpartiet har på sitt landsmøte gjort vedtak om en kraftig satsing på kultur i årene som kommer. Jeg vil derfor, med den begrensede tiden jeg har til rådighet, kommentere noen av de merknadene som etter min mening peker utover neste års budsjett. Det er tre områder jeg ønsker å kommentere: Det ene er bok- og blueshus på Notodden, det andre er kunstbiennalen Momentum i Moss, og det tredje er dansens stilling som egen kunstart.

Gjennom de siste tolv årene er det bygd opp en omfattende virksomhet rundt bluesfestivalen på Notodden. Denne bluesfestivalen er et godt og inspirerende eksempel på at kultur med suksess kan brukes i forbindelse med omstilling av et lokalsamfunn. Som kjent ble Notodden-samfunnet stilt overfor store utfordringer i forbindelse med nedbyggingen av jernverksindustrien og Norsk Hydros engasjement der oppe.

I en merknad som en samlet komite stiller seg bak, anerkjennes den betydningen som Notodden Blues Festival etter hvert har fått, både nasjonalt og internasjonalt. Skal den bluesrelaterte virksomheten på Notodden utvikle seg videre, mener initiativtakere at man trenger et eget hus. Derfor har man lansert ideen om et eget bok- og blueshus på Notodden. Dette er et prosjekt som er sterkt forankret både hos lokale myndigheter og lokalt næringsliv.

Komiteen ber Regjeringen vurdere å komme tilbake med forslag til bevilgning, fordi komiteen ser at en realisering av dette prosjektet vil befeste Notoddens stilling som Norges blueshovedstad. Ja, det er faktisk slik at en realisering av dette prosjektet vil kunne gjøre Notodden til Europas sentrum for denne musikkformen.

Sist sommer ble kunstfestivalen Momentum i Moss arrangert for annen gang. Denne festivalen er unik i den forstand at det er den eneste festivalen som bredt presenterer norsk samtidskunst. Festivalen har på grunn av sine kvaliteter tiltrukket seg en mengde positiv omtale i kunstfaglige miljøer i inn- og utland.

Til sist vil jeg rette oppmerksomheten mot de frie dansegruppenes situasjon her i landet. Mange mener at denne kunstformen ikke har fått den oppmerksomhet som den fortjener. Ja, enkelte vil sågar si at dansen er blitt stemoderlig behandlet. Problemene som disse dansegruppene står overfor, gjelder økonomi til drift, men også det faktum at de ikke har egne permanente lokaler – et dansens hus – til rådighet. Jeg er derfor glad for at komiteen – unntatt Fremskrittspartiet, selvfølgelig – ber Regjeringen om en vurdering av disse frie gruppenes situasjon i forbindelse med statsbudsjettet for 2002.

Hver for seg representerer de tre prosjektene jeg her har nevnt, svært ulike kulturelle uttrykk, og dette viser bredden i den kulturelle satsingen som Arbeiderpartiet ønsker i årene fremover.

Statsråd Ellen Horn: Nylig overvar jeg en moderne versjon av Henrik Ibsens Peer Gynt ved Trøndelag Teater. Vårt nasjonale epos utspiller seg denne gangen – bokstavelig talt – ved et veiskille. I sluttscenen sitter Solveig og Peer som to desillusjonerte skikkelser i Bukkerittet opplevelsessenter i Norge.

Forestillingen stiller følgende spørsmål: Er kulturarven i ferd med å bli redusert til en tilbudsvare på en markedsplass?

I mange ulike sammenhenger i verden i dag kommer bekymringen for kulturarven til uttrykk. I lys av globaliseringen er ikke minst de små kulturer og språkområder sterkt utfordret. Jeg er derfor glad for at det er bred politisk enighet i denne sal om nødvendigheten av å løfte satsingen på kultur.

I et stramt statsbudsjett la vi fram et kulturbudsjett med vekst. Gjennom budsjettforhandlingene i Stortinget mellom Arbeiderpartiet og sentrum fikk kulturbudsjettet en påplussing på nærmere 70 mill. kr. Jeg vil tillate meg å rose komiteen for det arbeidet som er nedlagt i behandlingen av budsjettet.

Mange sier at vi går inn i historiefortellernes tid. En viktig kulturpolitisk oppgave er å sikre at vi i Norge får rik tilgang på historier fra vår egen virkelighet på vårt eget språk, i boken, på teaterscenen og på kino. Behandlingen av ABM-meldingen varsler et løft for våre biblioteker, museer og arkiver. Jeg er også svært tilfreds med at Stortinget nå har gitt sin tilslutning til den modernisering og fornyelse Regjeringen har foreslått for filmsektoren. Året 2001 blir starten på en ny epoke for norsk filmbransje.

Er det noe sted vi virkelig utfordres av markedskreftene, er det på mediefeltet. Det er viktigere enn noen gang å føre en aktiv og målrettet politikk som kan sikre mangfold og kvalitet. I nær sagt alle norske hjem finnes det en radio og et fjernsynsapparat. En av de viktigste mediepolitiske utfordringer er å sikre allmennkringkasternes posisjon.

Jeg nøler ikke med å si at NRK har vært den viktigste kulturformidleren i oppbyggingen av det moderne Norge. Men nå går NRK i motbakke. Jeg har ydmykhet overfor den formidable snuoperasjonen NRKs styre og ansatte står overfor. Vår oppgave er å avklare hva vi vil med NRK, og hva som trengs for å nå målene. Mitt sterke ønske er at også fremtidens generasjoner får gleden av et sterkt NRK både med distriktssendinger og med alt fra barnetimen for de minste og seriøse nyhetsprogrammer til norsk film og drama på skjermen.

Stortinget har sluttet opp om hovedlinjene for behandlingen av konsesjon for riksdekkende reklamefinansiert fjernsyn. Det er bred enighet om utlysningen, om innholdsmessige og økonomiske krav og om lokalisering i Bergen. Jeg tar til etterretning flertallets forutsetning at det skal kreves inn et vederlag, men ikke ved auksjon. Dette vil jeg selvsagt legge til grunn i Kulturdepartementets videre håndtering av saken.

Vi nordmenn er verdensmestere i avislesing. Lokalavisen er en av våre viktigste bærebjelker. Derfor er jeg tilfreds med at Stortinget slutter seg til vårt forslag om økt pressestøtte. Men enda viktigere er den brede enigheten om å videreføre nullsatsen på moms for aviser.

Det har vært diskusjon om den foreslåtte kulturelle skolesekken. Hensikten er å gi alle skolebarn i hele landet et tilbud om levende kunst og kultur, slik mange barn allerede har fått. Jeg vet at kunstnerne og kulturarbeiderne i hele landet nå gleder seg til å fylle sekken med konkret innhold.

I året som ligger foran oss, har vi en rekke viktige saker i Kulturdepartementet, som tiden ikke tillater meg å gå detaljert inn på. Vi skal styrke både kulturinstitusjonene og de frie kunstnernes kår. Og selvsagt skal også kultursektoren være gjenstand for fornyelse og modernisering.

Operahusprosjektet i Bjørvika vil ha høy prioritet. Jeg vil legge vekt på stram budsjettstyring og at fremdriften holdes, med sikte på at saken fremlegges for Stortinget våren 2002, sammen med Nasjonal plan for produksjon og formidling av opera og ballett i Norge.

Vi skal også arbeide med Scenekunstutvalgets utredning, med en gjennomgang av orkesterfeltet og med den store, gjennomgripende kulturmeldingen. Vi gleder oss også til å ta fatt på samordning og økt innsats innenfor området offentlig rom, arkitektur og design. Og ikke minst har vi merket oss komiteens uttalte ønske om fortgang i oppfølgingen av ABM-meldingen.

Vi er en ung nasjon, en liten nasjon og en rik nasjon. Ikke alle trekk ved samfunnsutviklingen er like oppløftende. Gå utenom, sier Bøygen – for å gå tilbake til Peer Gynt. Henrik Ibsen advarer oss mot å være oss selv nok. Vi kan bruke kulturen til å finne fram det beste i oss, som individer og som fellesskap. Derfor vil Regjeringen satse på kultur. Derfor vil vi ruste opp Kultur-Norge fram mot vårt 100 års-jubileum som selvstendig nasjon.

Mulighetenes Norge ligger i kulturen.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Roar Bredvold (Frp): Nå kommer en annen Per istedenfor Peer Gynt. Det kan jo være spennende å høre på den Per-en også!

Vi la merke til at statsråden sa at det i hvert hjem finnes et fjernsynsapparat. Det er riktig. Men det statsråden ikke sa, var at dette var et skatt og avgifts-apparat, som den enkelte må betale for å ha. Nok om det.

Det er selvfølgelig noen punkter som Fremskrittspartiet ikke er enig med statsråden i, og noen vi delvis kan være enig i. Noe av det jeg ønsker å si litt om, er bl.a. innkjøpsordningen for våre biblioteker. 55 mill. kr bruker Norge hvert år på å kjøpe inn litteratur, som så blir fordelt til de enkelte biblioteker – ofte til stor skuffelse for biblioteksjefen, som må ta imot bøkene og sette dem i hylla, og der blir de stående. Kan statsråden være villig til å se på denne ordningen, slik at det enkelte bibliotek får disse pengene og selv kan kjøpe inn bøker som de vet de kan få lånt ut?

Neste punkt gjelder TV 2-konsesjonen, som har vært mye i mediene i det siste. Vi har sett at Arbeiderpartiet og kanskje – jeg understreker kanskje – også statsråden har snudd når det gjelder dette med auksjonsprinsippet. Jeg vil gjerne høre noen ord om auksjonsprinsippet.

Så litt om operaen – som også statsråden var inne på – som hun ønsker å følge nøye, og som skal ha høy prioritet. Jeg vil stille et helt konkret spørsmål: Hvor mye, i kroner og øre, synes statsråden at en ny operabygning er verdt?

Litt om NRK: Jeg så av Nettavisen i går at Førde kanskje har et litt annet syn enn enkelte andre. Han sier:

«I de aller fleste land med liknende lisenssystem som vårt, diskuteres det hvor lenge denne skatten» – jeg understreker skatten – «kan opprettholdes. Det er derfor viktig at NRK også diskuterer dette og planlegger en fremtid der man ikke er 100 prosent avhengige av en lisensavgift.»

Og han framholdt:

«Og jeg er fremdeles ikke sikker om politiske vedtekter er den beste måten for en medieorganisasjon å overleve i fremtiden.»

Statsråd Ellen Horn: Jeg registrerer at Bredvold er imot innkjøpsordningene på litteraturfeltet i likhet med en rekke andre støtteordninger for våre kunstnere. Innkjøpsordningen blir i dag evaluert av Kulturrådet, og jeg kan ikke på det nåværende tidspunkt på noen som helst måte gå inn for å gå vekk fra den nåværende ordningen, som gjør at våre biblioteker får en rik tilgang på alt somskrives på norsk i dag. Internasjonalt får vi stor berømmelse for disse ordningene.

Når det gjelder TV 2, har jeg sagt i mitt innlegg at vi tar til etterretning det flertallet i komiteen går inn for. For oss har det vært viktig å ha programkrav og å få et vederlag. Måten pengene skal tas inn på, er av mindre betydning for oss.

Det var spørsmål om operaen. Jeg sa i mitt innlegg at jeg vil følge nøye med på kostnadssiden og styre prosjektet stramt, og jeg kan selvfølgelig ikke på øren si hva budsjettet kommer til å ende opp på, men jeg er sikker på at vi styrer dette på en sterk og stram og god måte, og at vi vil få en opera som vi kan være stolte av.

Når det gjelder lisensen, er jeg klar over at Fremskrittspartiet helst hadde sett at alle våre kanaler var drevet med privat finansiering. Jeg er selvfølgelig uenig med Fremskrittspartiet på dette feltet, og viser til det jeg sa i mitt innlegg, at jeg mener det er en stor offentlig oppgave å sørge for at NRK får skikkelige muligheter til å stå fritt også i fremtiden.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Det er ingen tvil om at kulturministeren har eit sterkt og brennande engasjement for kulturen og alle dei moglegheitene som ligg innanfor den sektoren. Derfor kunne vi heller ikkje la vere å legge merke til statsråden si utsegn om at ho håpte at sentrumspartia fekk gjennomslag for meir pengar til kultur. Det fekk vi, så no kan vi i fellesskap glede oss over meir midlar til kultur.

Den kulturelle skolesekken var statsråden innom i sitt innlegg. Regjeringa vil gi alle barn ein slik ryggsekk:

«Den skal inneholde møter med levende musikk og teater – møter med fortid og nåtid i det lokale samfunn.»

Men det vi opplever, er at sekken ikkje er fylt med dette, sekken er fylt med papir, for det departementet foreslår at desse pengane som har kome inn på budsjettet, skal brukast til, er ein idé- og informasjonskatalog som skal vere tilgjengeleg på alle grunnskolar ved skoleårets start i 2001. 15 mill. kr var opphavleg tenkt å gå til dette formålet. Meiner statsråden at det vil vere nødvendig å bruke så mykje pengar berre til informasjon? Dersom ein hadde omprioritert desse midlane og fylt dette med innhald, kunne ein f.eks. ha fjerna heile køen til Rikskonsertanes skolekonsertar og andre tiltak retta inn mot barn og unge. No har jo 5 mill. av desse midlane blitt omfordelte konkret til tiltak for barn og unge, og det er jo positivt, men kva tenkjer statsråden vidare om dette, etter at dei har fått ut informasjonsmateriell, i forhold til å starte opp nye ting – ut frå dei behova vi allereie har på mange sektorar, som f.eks. Rikskonsertane og skolekonsertar kor ikkje alle får det tilbodet som dei ønskjer i dag? Vil statsråden følgje opp med å gi skolesekken eit innhald, eller har dei andre planar?

Statsråd Ellen Horn: Jeg er glad for å få denne muligheten til å slå fast at min hensikt aldri har vært å bruke 15 mill. kr på informasjonsmateriell i forbindelse med den kulturelle skolesekken. Jeg har merket meg de ulike komitemerknadene vedrørende forslaget om bevilgning til den kulturelle skolesekken. Merknadene stiller spørsmål ved behovet for særskilt organisering og tiltak overfor den aktuelle målgruppen, idet man formoder at etablerte aktører innenfor kulturfeltet og skoleverket vil kunne ivareta disse oppgavene. Men samtidig har jeg med tilfredshet merket meg at det er bred politisk enighet om viktigheten av å formidle kunst og kultur overfor barn og unge, og det er selvfølgelig mitt og Regjeringens mål. Jeg er overbevist om at vi skal kunne fylle sekken med reelt innhold. Vi vil umiddelbart gå i gang med å planlegge en idékonferanse, og vi vil så fort som mulig samordne den virksomhet som allerede fins, og benytte oss av eksisterende ordninger. Jeg er også glad for den påplussingen som kom til rikskonsertordningene, det er en utmerket ingrediens i en kulturryggsekk som jeg er sikker på vil kunne bli til berikelse for vår oppvoksende slekt i årene som kommer.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Jeg vil gjerne berømme kulturministeren for engasjement og for uttrykt forhåpning om at det blir et løft for kulturen. Jeg ønsker og håper også at det kan bli et større gjennomslag for kulturministeren. Jeg er sikker på at hun kjemper for disse sakene innad i Regjeringen.

Det er et stramt budsjett som ble lagt fram, og statsråden avsluttet sitt innlegg med å vise til at vi også skal markere hundreårsjubileet for Norge som nasjon fram mot 2005, og det ligger i proposisjonen at Tusenårsselskapet-Norge 2000 nå blir Norge 2005 AS fra 1. januar neste år.

Det jeg vil henlede oppmerksomheten på, er et svar som departementet har gitt på spørsmål fra komiteen, om bruken av pengene som er øremerket og innenfor tilsagnsfullmakten for Tusenårsselskapet-Norge 2000 AS, som altså endrer navn nå. Her står det nemlig at det er et stramt budsjett. Så har altså Regjeringen valgt å ta 15 mill. kr til fylkenes tusenårssteder – og begrunner for så vidt det. I et stramt opplegg vil jeg forstå det. Men det jeg mener det ikke er dekning for, er når det står at det ikke forelå «forutsetninger om at Tusenårsskiftet-Norge 2000 AS ikke kan bidra til finansieringen av tusenårsstedene i fylkene». Dette mener jeg er feil. Jeg har gått tilbake og sett både i proposisjonen, i innstillingen og i debatten, og jeg mener at prosjektene som ligger i selskapet, er utenom tusenårsstedene.

Jeg vil gi statsråden anledning til å rette opp det jeg oppfatter som en misforståelse. Jeg vil også gi statsråden mulighet til å gi en respons på om hun ikke ser behov for å komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett med penger til Norge 2005 AS.

Statsråd Ellen Horn: La meg aller først få takke for hyggelige ord fra sentrum. Jeg er overbevist om at vi skal klare å få til et løft fram mot 2005, ut fra den prioriteringen som kulturspørsmålene er gitt i de aller fleste gruppene her på Stortinget.

Anne Enger Lahnstein spør om bruken av midlene til Tusenårsselskapet. I Tusenårsselskapets budsjettforslag for 2000 er det altså medregnet 11 mill. kr til tusenårssteder i fylkene. Departementet har funnet det riktig å prioritere tusenårsstedene i fylkene noe sterkere enn det Tusenårsselskapet selv la opp til, ved å foreslå ytterligere 4 mill. kr – i alt 15 mill. kr til formålet. Og så vidt jeg har kunnet bringe i erfaring, har det ikke kommet fram at dette er i strid med noen forutsetninger fra Stortinget. Både selskapets styre og departementet mener således at midlene til fylkestusenårssteder ligger innenfor det formålet og de oppgavene som selskapet har. Det er et uttrykk for at etablering av tusenårsstedene i fylkene må gå foran ønsket om innsats fra selskapet på andre områder, hvor idérikdommen og kreativiteten har vært stor.

Når så forutsetningene for å gi statlig tilskudd er oppfylt, tar vi sikte på at alle tusenårsstedene i fylkene og samiske tusenårssteder skal realiseres fram til 2005.

Trond Helleland (H): Kulturministeren virker nærmest likeglad med at Stortinget har forkastet auksjonsprinsippet knyttet til den nye konsesjonen for riksdekkende, kommersiell allmennkringkasting.

Jeg er veldig glad for at et bredt flertall nå har gått vekk fra dette. Likevel sitter jeg igjen med et spørsmål som jeg ikke har fått svar på, og det er: Hvilke kulturpolitiske fordelinger ble gjort i departementet da man valgte auksjonsprinsippet? Det kan være greit for komiteen og for Stortinget å vite hvilke vurderinger som ble gjort i Kulturdepartementet knyttet til denne nye måten å drive inn midler på på kultursektoren, eller mediasektoren. Kulturministeren selv sa jo nettopp i stad at det ikke var markedskreftene som skulle styre mediefeltet utelukkende; vi trenger allmennkringkastere. Høyre er faktisk enig i dette. Vi gikk tidlig ut og sa nei til auksjonsprinsippet, nettopp fordi dette først og fremst er et kulturpolitisk spørsmål der vi snakker om norsk språk og kulturidentitet. Da overrasker det meg veldig at Kulturdepartementet – v/kulturministeren – lanserte en modell som Stortinget forkastet i vår, nemlig auksjonsmodellen.

Jeg er veldig interessert i å høre hvilke kulturpolitiske vurderinger som ble lagt til grunn, for hvis vi får disse på bordet, kan det hende at vi kan diskutere dette ved en senere anledning. Eller er det slik at auksjonsprinsippet nå er forlatt for godt på kultursektoren?

Så til NRK: Statsråden sa at NRK måtte stå fritt, og da gjennom lisensinntektene. Men samtidig ser vi nå at stadig flere her i huset og delvis også statsråden – hun har jo mulighet til det som generalforsamling – prøver å påvirke NRKs prosess når det gjelder antall distriktskontorer, når det gjelder utenriksnett osv. Hvor fritt står egentlig NRK, og hvor fritt bør det stå etter statsrådens mening?

Statsråd Ellen Horn: Når det gjelder auksjonsprinsippet, skal jeg forsøke å gi en klargjøring av hva som lå til grunn i departementets tenkning.

For oss var to sider ved utlysningen av konsesjonen vesentlige. Den første og helt avgjørende var innholdet, selve programkravene, som vi ønsket å forsterke – for vi er ikke i ett og alt fornøyd med andelen norske programmer, f.eks., i det nåværende TV 2. Poenget er at vi skulle ha både bedre programtilbud og sterkere programvilkår, vi ville ta inn penger, og utlysningen skulle være reell – dette som resultat av ESA-reglene. Vi mente at det var en real sak å først sette opp våre klare programkrav – som er meget strenge, de er jo blitt kommentert fra flere av aktørene som kanskje for strenge – og ta en runde på det, og så i neste runde ha en auksjon. Og gitt at man hadde et likeverdig programtilbud, hvem ville da betale mest for konsesjonen slik at vi fikk optimalt utbytte til fellesskapet? Dette var tenkningen bak. Vi ville ha flere samiske programmer, vi ville ha flere barneprogrammer, og vi ville ha mer nynorsk knyttet til den nye konsesjonsutlysningen.

Når det gjelder NRK, er jeg veldig opptatt av å respektere at NRK nå er et AS, hvor styret har en suveren rett til å foreta sine disposisjoner for å komme i balanse. Det betyr ikke at jeg ikke mener at vi har et overordnet ansvar for å sørge for at samfunnshensynet blir ivaretatt.

Ågot Valle (SV): Statsråden sa helt riktig at mulighetenes Norge ligger i kulturen. Det er også derfor vi i vårt forslag til statsbudsjett foreslår 300 mill. kr ekstra til kunst og kultur. Jeg minner om det jeg sa, at det egentlig bare er småpenger.

Det er helt riktig det statsråden sa, at det er en felles forståelse av at kunst og kultur trenger et ekstra løft. Da må jeg si jeg blir bekymret når statsråden beskriver Regjeringas forslag til rammeområde 3 – kulturbudsjettet – som en styrking, for programkategorien kulturformål hadde en nedskjæring, hvis en også ser på prisstigninga. Det har kommet et forslag fra Kulturutvalget, som Arbeiderpartiet satte ned, om å øke andelen for kunst og kultur på statsbudsjettet til 1 pst. innen 2005. Det samme forslaget la vi fram i fjor, og det legger vi fram i år også. Mener statsråden at det er mulig å få til det løftet, hvis ikke statsråden har Stortinget bak seg i en forpliktende målsetting om å nå 1 pst.? Vil ikke budsjettet alltid være så stramt at det ikke tillater satsing på kunst og kultur?

Så var statsråden opptatt av de frie kunstnernes kår. Da vil jeg ta fram ett område som kanskje kunne styrke de frie kunstnernes kår, nemlig utsmykkingsordninga for fylkeskommunale og kommunale bygg. Arbeiderpartiet var sammen med Høyre opptatt av å øke bevilgninga til denne ordninga i fjor, nettopp fordi det gir kunstnerne mulighet til å bo rundt i hele landet. (Presidenten klubber.) Da vil jeg spørre: Hva har skjedd, når ikke Arbeiderpartiet nå er villig til å være med på å løfte opp dette området?

Statsråd Ellen Horn: Jeg leste selvfølgelig innstillingen til budsjettet med stor interesse. På nesten alle poster var det kutt fra Fremskrittspartiet og påplussinger fra SV. Men det er en stram virkelighet, og jeg står fast ved at det var en viss vekst i det budsjettet som vi la fram. Jeg hadde sågar med meg en ost og en ostehøvel da jeg presenterte budsjettet, for jeg sa at vi måtte prioritere stramt – løfte opp noen felt og holde andre mer i ro. Det betyr ikke at jeg og Regjeringen ikke tar på alvor det vi nå har sagt, at vi skal gjøre et kraftig og synlig løft for kulturen og Kultur-Norge fram til 2005. Jeg føler meg overbevist om at det er vilje også i denne sal til å få dette igjennom.

Når det gjelder ordningen med utsmykking av kommunale bygg, har jeg med glede merket meg den brede omtalen som utsmykkingsordningen har fått i budsjettinnstillingen. Jeg har bestemt at det av de resterende disposisjonsmidler på Kulturdepartementets budsjett for inneværende år skal benyttes 800 000 kr for å styrke ordningen med utsmykking av kommunale og fylkeskommunale bygg. Departementet vil drøfte den videre oppfølgingen av utsmykkingsordningen med fondets ledelse. Jeg vil for øvrig legge stor vekt på dette når budsjettforslaget for 2002 skal utarbeides, i forbindelse med satsingen på offentlig rom, arkitektur og design.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Odd Holten (KrF): Avtaler må holdes for å kunne skape troverdighet mellom avtalepartnere. Dette gjelder også Stortingets klare avtale med NRK for driftsårene 1995 og 1996. Da økte nemlig Stortinget lisensene med til sammen 75 kr for å dekke økte driftskostnader, men ikke minst fordi det skulle utvikles lokale TV-sendinger i Nordland og Østfold. Det blir ikke troverdig når den ene parten, i dette tilfellet NRKs ledelse, ensidig bare delvis oppfyller avtalen, idet vi i dag har fått bygd opp lokaliteter for TV-sendinger både i Bodø og i Fredrikstad, mens sendingene gang på gang er blitt utsatt– hele fire-fem ganger. Nå må sendingene komme i gang. Tålmodigheten er for lengst oppbrukt på disse to stedene.

Jeg er glad for at komiteens flertall, representantene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, nå støtter tilretteleggingen av lokale TV-sendinger på de to nevnte stedene ut fra den tidligere klare forutsetning. Dette er det samme flertallet som i sin tid gav lisensøkningene. Stortinget har altså ikke endret syn. Nå er det viktig at NRK oppfyller sin del av avtalen omgående. Jeg forventer også at kulturministeren setter fortgang i dette arbeidet.

Det hjelper liksom ikke at Østfold har fått et signal fra NRK om at de skal kunne få lov til å bryte opp dagens TV4-sending ved at senderstedet flyttes fra Skien til Fredrikstad. En slik endring vil være med på å svekke tilbudet, spesielt i det sentrale østlandsområdet. Med andre ord: En avtale er en avtale og må oppfylles.

Tomas Norvoll (A): Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene viser at det er mulig å finne gode løsninger i Stortinget. Regjeringen la fram et statsbudsjett som begrenset veksten i privat sektor noe, for å gi rom for økt satsing på fellesordninger. Det var et godt arbeiderpartibudsjett, et godt sosialdemokratisk budsjett. Denne profilen er der fortsatt. Arbeiderpartiet måtte gi og ta, sentrum måtte gi og ta, før vi kom fram til en løsning som er god, og hvor hele profilen fra Regjeringen er til stede.

Så vil jeg slutte meg helt og fullt til det forrige taler sa i sitt innlegg. NRK er en institusjon som står i en spesiell stilling i forhold til andre medier, enten det er TV-kanaler, radio eller aviser. NRK skal lage TV og radio som må konkurrere om lyttere og seere med andre, kommersielle aktører, men de skal også være noe mer. NRK er en kulturinstitusjon som har ansvar for at språket vårt ivaretas, at norsk kultur ivaretas, og at nyheter kommer ut til hele landet. Dette betyr at selv om NRK er et aksjeselskap, kan de ikke gjøre akkurat det som faller dem inn hele tiden, de har et spesielt ansvar. Da er det veldig skuffende når NRK nå prøver å springe fra vedtak og løfter når det gjelder utbygging av distriktsfjernsyn. Etter først å ha fått en lisensøkning for å gjøre denne jobben, kan de ikke med troverdigheten i behold la være å gjennomføre planene. Jeg har selvfølgelig en viss forståelse for at når NRK er kommet i en vanskelig situasjon, er det ikke lett å sette i gang med nye tiltak, men jeg sitter med en følelse av at det som skjer, er at distriktene nå får svi for overskridelser som stort sett har skjedd på sentralt nivå.

Nordland er et av de fylkene som ikke har fått egne TV-sendinger, til tross for at det har vært meningen at slike skulle startes opp. NRK mener åpenbart selv at det er tilstrekkelig med én sending for Nord-Norge, styrt og laget fra ett sted i landsdelen. Dette vitner om liten innsikt i geografien og liten innsikt i situasjonen. Det er langt fra Vardø til Brønnøysund, og jeg tror ikke at alle i Nordland opplever at nyheter som blir prioritert fra Troms, er de samme nyhetene som til enhver tid er mest aktuelle for dem.

Derfor er jeg glad for at flertallet i komiteen står fast ved tidligere uttalelser om at det skal startes sendinger fra Østfold og Nordland, og jeg forutsetter at dette vil bli fulgt opp. Jeg forutsetter også at det er siste gang Stortinget sier noe om denne saken, og at vi nå får ryddet opp på en skikkelig måte.

Samtidig er det skuffende at det ikke er full oppslutning om flertallets holdning. Jeg registrerer at Høyre og Fremskrittspartiet har en noe annen holdning. Det kan ikke bety annet enn at de prioriterer på en annen måte enn flertallet i denne saken.

Signe Øye (A): Helt på tampen av debatten – for øvrig en bred debatt som har dekket veldig mye – ønsker jeg å si noe om et par områder.

Det gjelder først og fremst Høgskolen i Østfold. Det er gledelig at både kirke-, utdannings- og forskningskomiteen og denne komiteen i sine innstillinger har sagt noe om problemene med utbygging av høyskolene våre. Et samlet storting er vel enige om at det har kommet svært få – om noen – midler til slike utbygginger i de siste årene, at problemene etter hvert nå tårner seg opp, og at noe må skje snart. Derfor ber også KUF-komiteen i sin innstilling Regjeringen sørge for at prosjekteringen kan fortsette når det gjelder samlokalisering og nybygg for høyskolene i Østfold og Stavanger.

Høgskolen i Østfold vil ha ferdig sitt skisseprosjekt ved årsskiftet og er klar til å ta fatt på forprosjektet på nyåret, slik at dette kan være ferdig til sommeren.

Som bekreftet av kirke- og undervisningsstatsråden her flere ganger i spørretimen, og nå av en enstemmig familie-, kultur- og administrasjonskomite, er det Høgskolen i Østfold som har førsteprioritet når det gjelder utbygging av høyskoler, og Høgskolen i Stavanger har andreprioritet. Jeg forutsetter derfor at det er rom på Statsbyggs budsjett for bevilgninger til prosjektering til begge disse prosjektene i året som kommer, slik at planleggingen ikke stopper opp for noen.

Jeg har også merket meg den positive omtalen som samtidskunstfestivalen Momentum i Moss har fått i innstillingen av et flertall, med unntak av Fremskrittspartiet. Dette flertallet har registrert at Momentum trenger økonomisk støtte og ber Regjeringen vurdere dette i forhold til statsbudsjettet for 2002. Det er bra. At Momentum trenger støtte, er i høyeste grad riktig. Uten statlig støtte vil det bli svært vanskelig å videreføre dette vellykkede arrangementet. Derfor gis det nå håp om at Momentum kan komme inn på statsbudsjettet på linje med andre tilsvarende arrangementer fra 2002.

Til slutt må jeg si at jeg er meget glad for at et flertall i komiteen nå mener at de ikke kan gå tilbake på tidligere forutsetninger om at egne fjernsynssendinger i Østfold og Nordland skal startes opp. Jeg støtter de to foregående talere, som har gått dypt inn på det, og jeg er helt enig i det de har sagt.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Eg vil først, på slutten av debatten, seie litt om dette med samarbeidsmal mellom dei private barnehagane og kommunen.

Barne- og familieministeren gir uttrykk for at vi tolkar deira svar feil. Eg vil då berre gjere merksam på at vi er kjende med eit brev som Private Barnehagers Landsforbund har sendt til Barne- og familiedepartementet den 20. november 2000, om arbeidsprosessen for utarbeiding av mal for driftsavtale mellom private barnehagar og kommunane. Her står det følgjande:

«Private Barnehagers Landsforbund finner den arbeidsform departementet har valgt problematisk for oss som organisasjon, og føler ikke at dette er i tråd med innstillingen fra Familie- kultur- og administrasjonskomiteen.»

Her er det altså fleire som har oppfatta dette på same måten som oss. Men eg tolkar statsråden slik at dei har ein nær og god kontakt med PBL, og at PBL vil bli involverte i det vidare arbeidet, slik at vi får eit godt resultat til slutt.

Så ei lita stemmeforklaring: Når det gjeld forslag frå Høgre om AFP-ordninga, forslag nr. 4 i innstillinga, vil eg, for å korte ned taletida, berre gjere merksam på merknaden som vi har i innstillinga.

Når det gjeld forslag nr. 8, frå Framstegspartiet, om utviding av kontantstøtta, har Kristeleg Folkeparti i lag med dei andre sentrumspartia blitt einige om at den skal vere som i dag i tre år, så vi stemmer ikkje for forslaget om ei ytterlegare utviding av den no. Vi ventar også på ei evaluering av den.

Når det gjeld SVs forslag nr. 10, som går på vald mot kvinner, vil eg også vise til merknader i innstillinga og til det engasjementet som er på dette området. SVs forslag nr. 11 om å evaluere dei endringane som er gjorde i forhold til å gi fedrar sjølvstendig oppteningsrett til fødselspengar, har eg på ein måte litt sans for. Kristeleg Folkeparti ønskte å gå lenger enn Arbeidarpartiet i den saka då den blei behandla sist. SV gjekk endå lenger. Men eg oppfordrar SV til å gjere det om til eit oversendingsforslag, og så får Regjeringa vurdere det.

Odd Eriksen (A): Den nordnorske befolkningen, nordlendingene, eller folket fra landet i nord, er et kulturelt, fargerikt folkeferd. Det er særlig språket vårt – eller mer presist: dialekten – mange opplever som blomstrende. Kultur er viktig for nordlendingene. «Skulpturlandskap Nordland» er et eksempel på dette, «Oluf» er et annet eksempel. Nordlendingene er folket fra landet i nord, fra Bindal i sør til Grense-Jakobselv i nord. Vi er et romslig folkeferd som ønsker de fleste velkommen – også trøndere og østlendinger.

Dette sier jeg som et apropos til den debatt som har pågått, og som pågår, spesielt i den nordnorske pressen, men også i pressen lenger sør i landet, og som etter hvert har blitt en form for kulturdebatt.

Når vi ønsker de fleste velkommen til oss som bor i «landet der nord», må ikke de som kommer nordover, bidra til at det settes opp nye gjerder eller stengsler for hvem som skal få lov til å være nordlending. Nordlendinger er de som bor i eller som er i og fra «landet der nord».

To forhold i innstillingen har jeg lyst til og behov for å kommentere. Jeg er glad for den positive omtalen Hamsun-senteret har fått. Jeg skulle likevel ønske at det hadde vært rom innenfor avtalen mellom sentrum og Arbeiderpartiet for å bevilge noen midler for å følge opp de planene som foreligger. Men med den samlet sett positive holdningen som komiteen viser til et internasjonalt Hamsun-senter på Hamarøy, er jeg rimelig optimist når det gjelder neste runde, der handling må få lov til å følge ord.

Den andre saken er også nevnt før. Det gjelder NRKs distriktssendinger på fjernsyn. Jeg er helt enig i det representanten Enger Lahnstein sa i sitt innlegg om denne saken. Om jeg skulle driste meg til å polemisere et øyeblikk mot representanten Enger Lahnstein, måtte det være å si at de betraktningene hun gav uttrykk for i sitt innlegg, burde hun også ha markert overfor NRK i sin tid som kulturminister. Det ville ha bidratt til at den avklaringen vi foretar i dag, ville vi ha fått på et langt tidligere tidspunkt. Men det er historie. Jeg er glad for og jeg er enig i flertallsmerknaden i innstillingen – hele merknaden.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): I god fordelingsånd har Arbeidarpartiet fordelt si taletid med 5 minutt på kvar av sine åtte talarar. Det tyder at også eg, som fraksjonsleiar, berre hadde 5 minutt. Difor tillèt eg meg ein kort merknad til slutt.

Fyrst vil eg seia at debatten har vore mindre kaotisk enn eg trudde den ville verta når me skulle behandla tre såpass forskjellige område, og det vonar eg at alle tykkjer.

Men det er ein ting som eg har lyst til å presisera til slutt. Det gjeld dette fornyingsarbeidet. Sjølv om det ikkje er skrive ein felles merknad om fornying, vil eg påstå at både merknadene frå dei enkelte partia og debatten i dag viser at Regjeringa har stor støtte for sitt fornyingsarbeid.

Frå høgresida seier dei at det er for lite, og frå venstresida seier dei at ein må vera forsiktig, og når det kjem til konkrete forslag, har ein lett for å seia stopp. Men eg trur heilt klart det er eit fleirtal i denne sal som vil kunna støtta forslag som kjem frå ein balansekunstnar som Jørgen Kosmo.

Så til NRK-saka. Me er samde om at me tek opp att ein merknad frå tidlegare, der me føreset at Nordland og Østfold òg skulle få eigne sendingar. Eit fleirtal, minus Framstegspartiet og Høgre, seier òg at dersom det vert omfattande endringar innanfor NRK, må det behandlast politisk. For oss i Arbeidarpartiet er det fyrst og fremst snakk om generalforsamlinga, og så får generalforsamlinga vurdera om det er noko som er så omfattande at det bør til Stortinget.

Eg tykkjer nok at både merknadene og ikkje minst innlegget til representanten Enger Lahnstein er forholdsvis oppsiktsvekkjande. Ho går veldig langt, seier ja, NRK skal ha fridom, men dei skal ikkje få røra distriktskontora. Det er kjent at NRK skal reduserast med i fyrste omgang 300 stillingar, i neste omgang er det snakk om 1 000 stillingar. Men distriktskontora skal ikkje rørast. Tvert om, dei skal auka innsatsen med omsyn til distriktskontora.

Då må eg spørja: Tyder det at me skal ha meir pengar til og meir folk ved distriktskontora, og at det skal verta endå større innskrenkingar når det gjeld resten? Meiner Anne Enger Lahnstein det så konkret? Dersom ho fyrst er så konkret, er det andre absolutte krav ho vil stilla i samband med denne omstillinga? Eg må seia at eg synest at representanten Enger Lahnstein, som tidlegare kulturminister, går over grensa med omsyn til det eg meiner det er rimeleg at me instruerer NRK om, men ho kan få høve til å klara det opp dersom ho ynskjer det.

Statsråd Ellen Horn: Når jeg benytter meg av muligheten til et treminuttersinnlegg på tampen av debatten, er det fordi så mange av representantene har tatt opp spørsmålet om distriktsfjernsynet i Østfold og Nordland.

Statlig eierskap muliggjør politisk styring for å nå viktige samfunnspolitiske mål. Jeg vil si at vi har både en rett og en plikt til å si fra hvis driften i NRK er i strid med samfunnets interesser. NRK skal også i fremtiden gi et godt allmennkringkastingstilbud til hele landet. Selv om jeg – som sagt – mener at vi må trå meget varsomt, og har ydmykhet for den kritiske situasjonen som NRK nå er oppe i, og vil si at vi aldri må blande oss unødig inn med mindre virksomheten er skikkelig i strid med samfunnsinteressene, er jeg enig med flertallet i komiteen når det uttales at dersom NRK vil foreta vesentlige endringer i distriktsstrukturen, vil dette måtte legges fram som et forslag i generalforsamlingen og dermed bli gjenstand for politisk behandling.

Når det gjelder Østfold og Nordland, vil jeg vise til komiteflertallets forutsetninger. Jeg legger selvsagt til grunn at NRK vil følge opp disse forutsetninger.

Bror Yngve Rahm (KrF): Jeg vil følge opp det som statsråden nå sa i sitt siste innlegg, om at man ikke skal legge seg unødig opp i de disposisjoner som NRK foretar seg. Der støtter jeg selvfølgelig statsråden. Men samtidig er det viktig å være klar over at når NRK søker Stortinget om å øke lisensavgiftene på gitte betingelser, bl.a. at distriktssendingene skal styrkes og ikke svekkes, tar vi for gitt at statsråden bruker sin makt til å påse at det er nettopp det som skjer.

Det er mye i dag som taler for at de forutsetningene ikke oppfylles fra NRKs side. Omrokkeringer på distriktstjenestene rundt om i landet som bygger opp noe ett sted – i dette tilfellet to, Nordland og Østfold, som jeg selvfølgelig støtter i likhet med Odd Holten – hjelper ikke når man i betydelig grad legger ned virksomheten ved andre distriktskontorer. Det er ikke en styrking av det generelle distriktstilbudet.

For NRK Telemarks vedkommende, som har bygd opp kompetanse både på fjernsyns- og radiosiden over lang tid, ligger det an til at dette nå skal bli et underbruk i østlandsområdet og en veldig klar svekkelse av NRKs tilbud. Hvis statsråden benytter seg av muligheten til nok et treminuttersinnlegg på slutten, kunne jeg godt tenke meg å utfordre henne på om hun mener at det er i samsvar med de forutsetninger Stortinget har lagt opp til, når man bygger opp ett sted ved å legge ned eller redusere ganske dramatisk et annet sted, som f.eks. tilfellet er i Telemark. Jeg skulle ønske at statsråden kunne gi noen synspunkter på det som nå foregår bl.a. på Borgeåsen i Porsgrunn og ved NRK Telemark.

Tom Thoresen (A): Jeg synes at det svar som statsråden gav på de innlegg som har vært holdt hittil om distriktskontorsituasjonen i landet, særlig i Østfold og Nordland, var veldig godt og klargjørende.

Det er og det skal være slik at NRKs styrende organer skal ha et betydelig rom for egen handling og egen styring og ansvar for egen virksomhet. Men det betyr naturligvis ikke at man kan operere i en form for vakuum i forhold til Stortingets vedtak og ikke minst Stortingets premisser for sine vedtak. Her må det finnes en balanse, og jeg synes at statsrådens svar tyder på at hun har den riktige balansen i disse forholdene.

Men spørsmålet om NRK er også et langt videre spørsmål. Jeg har all tro på at utlysning, finansiering osv. av TV 2 vil ivareta viktige kulturpolitiske mål. Men vi har en ufullstendig mediesituasjon i landet hvis vi ikke har et sterkt allmennkringkastingsselskap som NRK. Her dreier det seg nemlig om en rekke forpliktelser av mange slag, sosialt, kulturelt, geografisk osv., som nødvendigvis må bli tapende i et rent kommersielt system. Derfor er jeg overbevist om at debatten i de politiske organer om NRKs framtidige økonomi – med den frihet NRK skal ha – kanskje er den største og viktigste kulturpolitiske debatt vi står overfor.

Jeg tilhører ikke dem, og det har jeg aldri gjort, som ønsker en hel eller delvis kommersialisering av NRKs inntekter. Jeg tror at også der har man funnet et balansepunkt som det går an å leve med. Men NRKs muligheter til å skaffe seg andre inntekter tror jeg vi etter hvert må behandle på en noe mer fordomsfri måte – kanskje også hvilke utgifter NRK skal bære, ikke bare med hensyn til den tekniske utvikling, men også i de videre kulturforpliktelsene. Uansett taper vi alle hvis vi går i én av de to grøftene som det her er mulighet for, et kommersialisert NRK eller et NRK som ikke har råd til å ta sine forpliktelser alvorlig.

Per Sandberg (Frp): Den debatten vi har hatt i dag, har vel på en måte bare blitt en debatt i kjølvannet av alle de andre debattene vi har hatt i forhold til budsjettet for neste år, noe som er en bekreftelse på at det ikke finnes noe annet alternativ enn Fremskrittspartiet i norsk politikk.

Det er litt artig å sitte og høre på sentrumspartiene og Arbeiderpartiet når representanter fra begge sider bruker veldig stor energi på å lete fram de små postene, ned på 100 000 kr, hvor de er uenige. Poenget er at sentrumspartiene og Arbeiderpartiet for andre år på rad er 100 pst. enige i forhold til det som har skjedd. Det er derfor jeg sier at Fremskrittspartiet er det eneste alternativet, og da er det stort sprik. Det har også denne debatten bekreftet, særlig i forhold til kulturpolitikken og barne- og familiepolitikken.

Jeg vil også benytte anledningen til å oppklare en misforståelse, eller et forsøk på en ønsket misforståelse, fra barne- og familieministeren, når hun ikke ser at Fremskrittspartiet også synes at barnehager er til det gode, bare at vi ønsker en annen modell. Vi lytter til foreldrene, og når vi ser at det er mellom 50 og 60 pst. av foreldrene som ønsker barnehage som omsorgsform, så ser vi at det er til det gode. Men samtidig er det viktig for oss å få slått fast at barnehage som omsorgsform ikke er bedre enn andre omsorgsformer. For oss er det viktig å presisere at den beste omsorgsformen er at barna vokser opp sammen med sine foreldre.

Jeg forstår at det honoreres hvis man tar litt stemmeforklaring nå, slik at man slipper å ta det når Stortinget er samlet til votering. Fremskrittspartiet har fremmet alternativt forslag bare innenfor rammeområde 3. Jeg vil presisere at vi stemmer imot de andre forslagene som ligger der. Vi vil gjerne støtte VI i Høyres forslag under rammeområde 3, hvis det er mulig. Det gjelder NRK-lisensen. Vi vil også støtte Høyres forslag nr. 4 under rammeområde 1. Det vil automatisk skje i og med at jeg signaliserer at vi vil støtte Høyres helhetlige rammeforslag under rammeområde 1. Ellers vil vi, som sagt, stemme imot alle de andre forslagene.

Presidenten: Presidenten vil her og nå informere om at det ikke vil bli mulig å støtte ett av romertallene under Høyres forslag. De andre ønskene som representanten Sandberg hadde, vil presidenten søke å etterkomme.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Jeg bad om ordet fordi jeg ble utfordret så kraftfullt av Arbeiderpartiets fraksjonsleder når det gjaldt NRK. Det er klart jeg mener at den betydning som NRK har og har hatt som samfunnsinstitusjon og kulturinstitusjon, nesten ikke kan overvurderes. Det er et viktig politisk spørsmål, selv om NRK også er blitt et AS. Statsråden sa at hun var ydmyk i forhold til NRK. Jeg vil nok ikke bruke det uttrykket, men jeg har selvfølgelig stor forståelse for kompleksiteten i de utfordringer som ledelsen og styret står overfor.

Jeg ble også utfordret på dette med at jeg var kulturminister. Og jeg kan innrømme at jeg hadde litt vanskelig med å håndtere den saken som har vært et tema her i dag, nemlig distriktskontorene i Nordland og Østfold. Derfor sa jeg også i mitt innlegg at man kan diskutere om flertallsmerknader er bindende. Jeg er faktisk i tvil om det i utgangspunktet. Men når Stortinget har foretatt det etterspillet som her har vært, mener jeg at det signalet som nå gis, bør følges opp fra NRKs side. Så tok jeg også med det som ble påpekt her fra Telemark, nemlig det uheldige i om Stortinget fremhever to distriktskontorer, som ble nevnt, før NRK ble AS, og så organiseres det i NRK slik at utviklingen på disse områdene skjer på bekostning av de andre. Jeg synes det må være min plikt, eller i hvert fall min rett, å si ifra om det.

Så har vi i innstillingen sitert fra Ellen Horns svar i Stortingets spørretime i oktober. Hun sa da at dersom NRKs styre skulle komme med forslag som vil føre til endringer i den distriktspolitiske struktur, vil saken nødvendiggjøre politisk behandling. Arbeiderpartiet har vært med på en merknad hvor for så vidt denne formuleringen er brukt, men den er forsterket ved at man sier «omfattende». Jeg sa ikke det i mitt innlegg, men jeg siterte statsråden riktig. Når det gjelder dette med å nødvendiggjøre politisk behandling, er jeg selvfølgelig klar over at det er ulike definisjoner av hva som er politisk behandling. Og jeg tipper at Arbeiderpartiet, og kanskje Regjeringen med statsråden i spissen, vil mene at generalforsamling er politisk behandling. Det kan vi diskutere hvis den saken dukker opp.

Til slutt vil jeg gjerne understreke at jeg er helt enig i de synspunktene som Tom Thoresen gav uttrykk for når det gjelder NRK. Her står vi overfor en institusjon som har meget, meget viktige samfunnsoppgaver, som vi på en måte må bry oss med, og ikke unnskylde oss med at dette er et AS som vi ikke har noe med. Vi må engasjere oss, uten dermed å legge politiske føringer og bry oss med styringen direkte.

Ågot Valle (SV): Det skulle være helt unødvendig å si at jeg er helt enig i dette synet på NRK, nemlig at det er en av våre viktigste samfunnsinstitusjoner og kulturinstitusjoner, og at vi har både rett og plikt til å bry oss. Derfor er det bra at NRK har vært et sånt hett tema i denne debatten. Det har ikke vært tilfellet tidligere.

Jeg tror at en av grunnene til at NRK er kommet opp i et uføre, er at de har fokusert for sterkt på at de skulle vinne kampen om seerne og lytterne. Derfor har de også kuttet ut en del smale program som har vært viktige, og som i landssammenheng har hatt mange tilhørere, slik som «Ønskediktet» og andre viktige kulturprogram. Men jeg tror ikke, i motsetning til andre her, at NRK klarer å løse alle sine oppgaver uten tilskudd utenom lisensinntektene. De må ha noe mer enn lisensinntektene, og derfor har SV foreslått at NRK skal sidestilles med avisene, nemlig ha nullsats på moms og kunne trekke fra inngående moms på investeringer. Til neste år ville det hvis den ordninga hadde blitt innført, betydd 40 mill. kr for NRK på halvårsbasis, og dess mer de investerer i digitalt utstyr som er nødvendig, dess mer tilskudd vil de få i form av inngående moms.

Så et område som kanskje er smalt for noen, men som er viktig likevel. Det gjelder billedkunstnerne. Billedkunstnerne har ønsket et uavhengig senter for formidling til og kontakt med utlandet i likhet med det forfatterne har. De har NORLA, og det har hjulpet forfatterne veldig mye i forhold til utveksling og til å få ideer i samarbeid med andre i utlandet. Det har vært en diskusjon rundt utenlandsformidlinga, og jeg registrerer med interesse at kulturministeren også har tatt opp det. Jeg oppfordrer henne til å være enda mer på banen i forhold til kunst- og kulturformidling på kunstnernes egne premisser. Jeg har registrert svaret fra departementet, og jeg ser det som en bekreftelse på at også departementet og statsråden ser på dette med et billedkunstnernes senter som interessant, og at det kanskje kan plasseres i Kunstnernes Hus. Det oppfordrer jeg kulturministeren til å jobbe videre med. Hun skal iallfall få SVs støtte, og hun har billedkunstnernes støtte på det.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Trond Helleland (H): Det er fristende å gå videre i debatten om NRKs distriktskontorer og nytten av og gleden ved å ha et slikt distriktskontor. Det finnes i dag en felles sending, NRK 4, som sender fra Østfold, Vestfold, Buskerud og Telemark. Jeg registrerer at det er stor oppmerksomhet knyttet til Østfold her, og så litt til Telemark, men det er faktisk et par andre fylker som heller ikke har eget distriktskontor. Jeg håper kulturministeren håndterer dette på en måte som gjør at også NRK har visse fullmakter til å finne det mønsteret som redaksjonelt sett fungerer best. Det er langt fra Haugastøl til Halden, og det er det dekningsområdet som denne senderen har. Så bare som et lite innspill: Det er faktisk et par fylker som ingen har tenkt på i denne sammenheng.

Men allikevel, det som er konklusjonen min på dagens debatt, er at det er ganske bred enighet om mange av utfordringene, særlig på kulturområdet. Jeg er glad for at akkurat på det området står Høyre og Fremskrittspartiet langt fra hverandre. Jeg skulle gjerne sett at Fremskrittspartiet nærmet seg Høyre når det gjaldt kultur, men slik dagens virkelighet er, synes jeg at det er greit å kunne si at Høyre har et helt annet syn på kulturpolitikken og viktigheten av å ha sterke nasjonale institusjoner f.eks. enn det Fremskrittspartiet betoner.

Så en stemmeforklaring. Representanten Sandberg ville gjerne støtte Høyres forslag under rammeområde 1. Problemet er at det forslaget aldri burde ha stått der. Så jeg trekker forslag nr. 1, fordi det forslaget er utenfor rammen. Det har blitt en feil i innstillingen, fordi det mangler 400 mill. kr. Så da er ikke det noe vi skal votere over.

Ellers har Høyre egne forslag under rammeområdene 2 og 3, og vi vil selvsagt stemme for de forslagene.

Bror Yngve Rahm (KrF): Jeg utfordret statsråden tidligere til å benytte muligheten for en treminutter. Det registrerer jeg at statsråden ikke gjør.

Når jeg nå allikevel tar ordet i fare for å bli stemplet som møteplager, er det nettopp fordi jeg etterlyser svar og vurderinger fra departementet. Jeg forsøkte å gi et lite signal til statsråden i forhold til vurderingene omkring distriktskontorene, og spesifikt i forhold til Telemarks situasjon, men får heller ikke svar i dag. Det gjør at jeg vil legge fram et rimelig klart signal til statsråden om at NRK Telemark må få avklart sin situasjon, fordi det er snakk om mange arbeidsplasser.

Det ligger et brev i departementet fra meg personlig fra en god stund tilbake som heller ikke er besvart av departementet. Derfor føler jeg behov for å understreke de signalene som kommer, og tar til etterretning at statsråden så langt ikke har villet svare på det spørsmålet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 1424)