John I. Alvheim (Frp) (komiteens leder og ordfører for saken): Den foreliggende innstilling tar opp problemer med mangel på transplantasjonsorgan i Norge, noe som gir som resultat at pasienter dør av ulike lidelser mens de venter på organ. Dette gjelder organ som hjerter, lever, nyrer, lunger og bukspyttkjertler. Manglende tilgang på transplantasjonsorgan er generelt et problem i hele Vest-Europa. Norge ligger faktisk litt bedre an enn de øvrige land i så måte.

Det har over flere år vært forsket intenst på bruk av dyreorgan til mennesker, men av frykt for overføring av virussykdommer ved slik transplantasjon er slik behandling med dyreorgan forbudt også i Norge.

Det stilles i dag store forventninger til den nye gen- og bioteknologien. Det forventes faktisk at en innen de nærmeste ti år ved hjelp av terapeutisk kloning vil kunne transplantere vev av ulikt slag til syke mennesker. Forskerne mener at en om ikke altfor lang tid delvis vil kunne erstatte transplantasjonskirurgien med vevtransplantasjoner. Dette vil redde mange unge menneskers liv, men det forutsettes at norsk lov på dette felt er på linje med internasjonal lovgivning, slik at norske forskere og klinikere får delta i forskning og utvikling på internasjonalt høyt nivå.

Norge har i dag 27 donorsykehus som i samarbeid med Rikshospitalet tar vare på organ som frigis for transplantasjon. Ansvaret for organbehandlingen er ikke tillagt én spesiell fagperson, og donorsykehusene har heller ikke ekstra refusjoner for dette arbeidet. Dette spørsmålet tas opp av stortingsrepresentantene Erna Solberg, Sonja Irene Sjøli og Anders C. Sjaastad i Dokument nr. 8:5, som denne innstillingen bygger på. Enkelte land i Europa har hatt en ordning med donorregistre, og noen land har også hatt en ordning med donorkort. Ingen av disse ordningene har svart til forventningene.

Det foreliggende forslag i Dokument nr. 8:5 har vært forelagt helseministeren til uttalelse, og i sitt tilsvar til sosialkomiteen anfører helseministeren bl.a. at han vil komme tilbake til spørsmålet om donorvirksomheten når statlig sykehusovertakelse er gjennomført. Når det gjelder ekstra betaling til donorsykehusene, viser helseministeren til DRG-vedtektene, som nå gjennomgås, og hvor dette spørsmålet i den sammenheng vil bli vurdert.

Når det gjelder spørsmålet om å sikre ressurstilgangen til Rikshospitalet til utredning og organtransplantasjon som reises i forslaget, viser helseministeren i sitt svar til komiteen til at det nå pågår en gjennomgang av Rikshospitalets driftsøkonomi, herunder den fremtidige kirurgiske virksomhet. Rikshospitalet er det eneste sykehus i Norge som i dag utfører organtransplantasjon.

En samlet sosialkomite står bak forslaget i innstillingen om å be Regjeringen i budsjettet for 2002 legge frem forslag om at det ved alle donorsykehus utpekes en egen koordinator, og at sykehusene sikres økonomisk kompensasjon for ekstra arbeid ved organtransplantasjon.

Einar Olav Skogholt (A): Det er et viktig tema stortingsrepresentantene Solberg, Sjøli og Sjaastad har tatt opp i Dokument nr. 8:5 for 2000-2001.

Ventelistene for organtransplantasjoner er kraftig økende. Siden 1995 har ventelistene økt med 53 pst. 1. januar i år stod 274 pasienter på venteliste for et livreddende organ.

Hele 30-35 pst. av pårørende sier nei til donasjon, antakelig fordi mange av dem kjenner lite eller ingenting til dette før de står overfor spørsmålet og/eller ikke kjenner holdningen til den som har gått bort. For at flere skal si ja, er det meget viktig å styrke informasjonsarbeidet.

Jeg er kjent med den store innsatsen Stiftelsen Organdonasjon utfører. De har små økonomiske ressurser til sitt viktige arbeid og kan ikke lønne leder og andre personer i stiftelsen, som nedlegger en stor innsats. Jeg håper helseministeren ved et senere høve vil vurdere å yte stiftelsen et økonomisk bidrag.

Med midler fra Extra-spillet har de produsert en videofilm og undervisningsmateriell, som er distribuert til alle landets videregående skoler.

En bevilgning fra Sosial- og helsedepartementet har muliggjort produksjon og distribusjon av en brosjyre i 1,25 millioner eksemplarer. De trenger flere brosjyrer og har søkt Sosial- og helsedepartementet om en bevilgning på 2,4 mill. kr. Jeg håper helseministeren vil finne en snarlig mulighet til å støtte dette viktige arbeidet.

Jeg er glad for at det er en samlet komite som ber Regjeringen i neste års budsjett legge fram forslag om at det ved alle godkjente donorsykehus skal utpekes en ansvarlig koordinator ved akuttavdelingene. Det er ressurskrevende å ivareta en donor fram til donasjon, anslått kostnad er på mellom 50 000 og 100 000 kr. Dette får donorsykehuset ingen kompensasjon for. Jeg er derfor glad for at helseministeren har opplyst at det i løpet av inneværende år vil bli satt i gang en gjennomgang av Rikshospitalets økonomi, og at spørsmålet om ressurser til utredning og nødvendig kirurgisk kapasitet vil bli vurdert i denne forbindelse.

Sonja Irene Sjøli (H): Det var spennende perspektiver representanten Alvheim drog opp i sitt innlegg, og det vil vi nok i andre sammenhenger komme tilbake til. Jeg tror dette ligger litt fram i tid, så jeg vil holde meg til dagens situasjon og muligheter.

Høyre er glad for at sosialkomiteen enstemmig har sluttet seg til Høyres forslag om konkrete tiltak for å bedre tilgangen på transplantasjonsorganer i Norge.

De senere år har antall donasjoner fra avdøde personer økt, og i fjor var det 79 donasjoner. Likevel er det lange ventelister, og det er ca. 200 personer som står på venteliste for å få et friskt organ. Dagens system for organdonasjon er for dårlig, og flere liv kunne vært reddet dersom sykehusene hadde eget personell med ansvar for dette området.

Det foretas ca. 300 transplantasjoner i Norge hvert år. Mangel på tilgjengelige organer har medført at ventetiden for dem som trenger ny nyre, ny lunge eller nytt hjerte, har økt. 15 pst. av dem som venter på hjerte- eller lungetransplantasjon, dør mens de venter på et organ. Disse pasientene opplever et stort press, og det er betydelig usikkerhet knyttet til om transplantasjon kan skje tidsnok.

Praksis i dag er at de ansatte på sykehuset tar kontakt med de pårørende for å spørre om pasienten kan donere organ. Det er en svært krevende situasjon både for helsepersonell og ikke minst for pårørende. Det er for tilfeldig hvem som er på vakt og om de har tilstrekkelig kompetanse til å ta hånd om en slik situasjon på en god måte. Når en pasient er aktuell donor, er det viktig at denne prosessen settes i gang raskt og at personalet har nødvendig trening.

Høyre er derfor glad for at en enstemmig sosialkomite ber Regjeringen i forbindelse med budsjettet for neste år om å legge fram konkrete forslag for å styrke dette området. Ved alle godkjente donorsykehus skal det utpekes en ansvarlig koordinator ved alle akuttavdelinger, med ansvar for å identifisere mulige donorer og sørge for at pårørende blir forespurt. Det forutsetter også at donorsykehusene sikres økonomisk kompensasjon for å ivareta disse oppgavene. Rikshospitalet som står for de fleste av transplantasjonene, må derfor sikres økonomiske ressurser til å utrede pasienter som trenger transplantasjon, og kirurgisk kapasitet til å utføre transplantasjonene når organene er tilgjengelige.

Spania har gjennomført tilsvarende tiltak som de Høyre nå har fått flertall for, og det har bidratt til at de faktisk ligger på Europa-toppen når det gjelder antall donasjoner pr. innbygger.

Som sagt er jeg glad for at det nå er en enstemmighet om å bedre tilgangen på organer og på den måten redde flere liv.

Jeg håper også at denne debatten kan bidra til at flere tenker igjennom muligheten for å kunne donere organer til transplantasjon. Det er klart behov for å styrke informasjonen på dette området, både gjennom informasjon til befolkningen og informasjon og opplæring av helsepersonell ved sykehusene. Jeg er kjent med at departementet i 1997 gav bidrag til utgivelse av en brosjyre fra Stiftelsen Organdonasjon, og er nå glad for at departementet vil vurdere å gi ytterligere midler til trykking av et nytt opplag. Denne stiftelsen utfører et svært godt arbeid når det gjelder informasjon.

Jeg vil også nevne Norsk rådgivningsgruppe for organdonasjon. Denne gruppen består av representanter fra donorsykehusene og Rikshospitalet, og gjør en stor innsats når det gjelder opplæring av personell som behandler potensielle organgivere og deres familier.

Jeg har også merket meg at det er etablert regionale ressursgrupper for organdonasjon ved alle regionsykehus. Dette er svært bra tiltak, og sammen med de tiltak som en enstemmig komite nå har sluttet seg til, vil tilbudet når det gjelder organtransplantasjon, bli betydelig bedret.

Avslutningsvis har jeg lyst til å si:

Organtransplantasjon er mer enn en biologisk prosess. For noen oppleves det som et stort privilegium å kunne få bidra til at et annet menneske reddes-, som en potensiell donor sa til Haugesunds Avis den 7. oktober i fjor:

«For meg er valget om å gi organer et uttrykk for kjærlighet til livet og nestekjærlighet. Det handler om å gi av seg selv, gi et liv etter døden».

Det understrekes at dette selvsagt ikke er noe enkelt valg:

«Beslutningen krever tid, omtanke og grundig gjennomtenkning.»

Andre ønsker ikke å være donor, og det må selvsagt respekteres. Mange synes organdonasjon er vanskelig å tenke på og vil helst slippe å ta stilling til hva som skal skje med kroppen etter døden. Valget blir overlatt til de pårørende, og det er også et vanskelig valg å ta på vegne av andre. Jeg håper at denne debatten kan bidra til at flere av oss tenker igjennom en slik situasjon.

Erik Dalheim (A): Når et liv kan reddes ved transplantasjon av et organ, er tragedien stor når organet ikke lar seg skaffe. Dette forsterkes naturlig nok ytterligere av at det hevdes at det er et betydelig potensial for å bedre tilgangen på transplantasjonsorganer i Norge.

Komiteen peker i sine merknader på en rekke prosesser som er i gang for å øke tilgangen på organer. Jeg vil i denne sammenheng peke på et forhold som tones ned, nemlig etablering av donorregister. Jeg vil hevde at et fornuftig etablert donorregister kan være et godt supplement. I noen land, bl.a. Australia, har man hatt registrering av at man er donor, på førerkort. I California har man en slik ordning i dag. Der blir ungdom som tar førerkort, stilt overfor valget om å bli donor, og mange blir det.

Jeg vil ikke opphøye meg til å påstå hvordan norsk ungdom ville reagere på det samme. Men jeg mener å ha grunn til å tro at de holdningsmessige sider ved dette hos ungdom i dag ville føre til at de fleste av dem som tar førerkort, ville la seg registrere i førerkortet som donor. At det også vil kunne føre til at ungdom kanskje i større grad vil være seg bevisst konsekvensene av ubetenksomhet i trafikken, ville være en tilleggseffekt i forhold til en ulykkesstatistikk som går i gal retning.

Utfordringen knyttet til å få opp tilgangen på organer har praktiske, men ikke minst etiske sider. I denne sammenheng bør også donormerking i førerkort vurderes.

Are Næss (KrF): Det er all grunn til å tro at organtransplantasjon vil bli viktig og aktuelt i mange år framover. Transplantasjon fra dyr, såkalt xeno-transplantasjon medfører veldig mange problemer, ikke bare de rent smittemessige og tekniske, men også etiske problemer. Hvem skal eksempelvis prioriteres til å få menneskeorgan, og hvem skal få dyreorgan?

Såkalt terapeutisk kloning har også betydelige etiske problemstillinger, og forskerne har hittil vært dyktige til å forespeile oss revolusjonerende resultater, men det finnes også kompetente forskere innen dette området som hevder at markedsføringen så langt er atskillig bedre enn forskningsresultatene.

Kristelig Folkeparti støtter, i likhet med resten av komiteen, forslaget til vedtak, og synes det er viktig at forslaget går inn for at organiseringen av donor- og transplantasjonsvirksomheten blir best mulig av hensyn til de menneskene det gjelder, som har en tilværelse i sin ventetid på transplantasjonsorgan som må være en svær psykisk belastning i tillegg til den fysiske lidelse som er grunnlaget for transplantasjonsbehovet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 6, 7 og 8 behandles under ett. – Det anses vedtatt.