Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil 5 replikker med svar etter innlegg av medlemmer fra Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Petter Løvik (H) (ordførar for saka): Som saksordførar er eg både stolt og glad over kva vi har fått til i denne innstillinga, spesielt ut frå det nokså magre grunnlaget som Regjeringa la fram i St.meld. nr. 20.

Bortsett frå to særmerknader frå Framstegspartiet står fleirtalet, sentrum, Høgre og Framstegspartiet, samla. Eg går ut frå at mindretalet, Arbeidarpartiet og SV, sjølv vil gjere greie for sine synspunkt, så eg skal i mitt innlegg konsentrere meg om dei resultata som fleirtalet har oppnådd i denne saka. Og dei er ikkje reint få.

Det viktigaste vi har fått til, er eit kraftig lyft for fagskuleutdanninga. Vi har hatt ein sterk auke i høgare utdanning i Noreg gjennom mange år, og dette er veldig gledeleg og veldig positivt. Den akademiske utdanninga skal ha status, og den akademiske utdanninga har fått status, men det stortingsfleirtalet har sakna, er at også dei som tar ei meir praktisk retta utdanning, kan få ein status som står i forhold til den utdanninga dei tar, og den jobben dei skal ha. Derfor har fleirtalet gått inn for å gi dei praktisk retta utdanningane dette lyftet.

I NOU 2000: 5, som ligg til grunn for stortingsmeldinga, foreslo det såkalla Berg-utvalet å etablere eit sjølvstendig mellomnivå – ei fagskuleutdanning – organisert under eiga lov og med ein eigen rådsstruktur for godkjenning av tilbod.

Fleirtalet meiner det er behov for eit fagskuleutdanningsnivå i norsk utdanning, men vi ser ikkje på dette som eit mellomnivå, men som eit alternativt løp til høgare utdanning. Ein slik praktisk og yrkesretta parallell til høgare utdanning vil gi teknisk fagskule og andre praksisretta utdanningar ein naturleg og stabil plass i det norske utdanningssystemet. Dette vil kunne opne for fleire slike utdanningstilbod, det vil kunne fremje kvaliteten på tilboda, og det vil også etter fleirtalet sitt syn auke statusen til fagutdanningane, gi dei ein identitet og synleggjere fagutdanning som eit likeverdig alternativ til høgare utdanning.

Eg er skuffa over at Arbeidarpartiet og SV ikkje ville vere med på dette statuslyftet, men konstaterer at det heldigvis er eit fleirtal som har dette synet på praktisk fagutdanning.

Ein svært viktig del av fagskuleutdanninga er teknisk fagskule. Teknisk fagskule har vore finansiert og driven av fylkeskommunane. Skuleslaget har levd eit veldig usikkert tilvere dei siste åra og veldig mange stader blitt ein salderingspost på fylkeskommunale budsjett. Fleirtalet meiner at dette skuleslaget er svært viktig, og vi vil sikre teknisk fagskule ved å gi staten direkte ansvar for finansieringa. Vi vil pålegge Regjeringa å gi minst eitt tilbod i kvart fylke, men vi må ha den fleksibiliteten at rekrutteringa til dei mange ulike linjene sjølvsagt kan skje frå fleire fylke. Den tryggleiken trur eg dette skuleslaget har mangla i mange år, og fleirtalet vil no sikre teknisk fagskule ved den finansieringsordninga vi foreslår.

Eit anna viktig punkt som skil fleirtalet og Arbeidarpartiet og SV, er synet på mangfald i norsk skule. Regjeringa ville kutte og delvis ta vekk tilskotet til fleire viktige skuleslag, som kunstskular, bibelskular, sekretærutdanning og ein del liknande tilbod. Fleirtalet meiner at vi heller må satse meir på mangfald i utdanningstilbodet, og vi berga gjennom den innstillinga vi debatterer i dag, desse tilboda og gir dei mulegheiter til å utvikle seg vidare.

Regjeringa la også opp til eit kraftig kutt i studiefinansieringa for mange yrkesretta kurs utan offentlege tilskot. Også dette har møtt veldig sterk motstand frå dei skuleslaga og dei mange studentane som ville bli ramma – vi snakkar om fleire tusen. Fleirtalet går også mot desse kutta.

Alt i alt synest eg dette er blitt ei veldig god innstilling. Fleirtalet sørgjer her for å behalde eit mangfald som norsk næringsliv, norsk samfunnsliv, norsk ungdom og norsk utdanningssystem treng i åra framover.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): I dag skal me ta stilling til utdanningane på det såkalla mellomnivået – altså mellom vidaregåande opplæring og høgare utdanning. Desse har naturleg nok ikkje funne sin rettmessige plass etter at Reform 94 blei innført og den nye opplæringslova tok til å gjelde for eit par år sidan. Desse utdanningane er i all hovudsak tekniske fagskular, kunstskular og bibelskular. Da Stortinget handsama St.meld. nr. 42 for 1997-98, Kompetansereforma, blei det sagt at departementet ville kome attende til Stortinget med framlegg til lovheimel og med ei finansieringsordning for teknisk fagskule. Vidare skulle ein òg sjå på andre offentlege og private tilbod som låg på dette nivået.

Dette er altså bakgrunnen for at Berg-utvalet i si tid blei nedsett. Dei la fram si innstilling for vel eit år sidan.

Når det gjeld korte yrkesretta utdanningar etter vidaregåande skule sitt nivå, meiner Arbeidarpartiet at det er viktig å legge slike utdanningstilbod til rette innafor våre statlege høgskular og slik sett ikkje legge opp til eit permanent eige nivå mellom vidaregåande opplæring og høgare utdanning, slik eit fleirtal går inn for. Eit eige nivå kan lett føre til blindvegar og omvegar for studentar som ønskjer seg vidare i det høgare utdanningssystemet. Eit eige nivå kan etter vår meining på sikt svekke det desentraliserte utdanningsmønsteret me i dag har innafor høgare utdanning. Det overraskar meg at Senterpartiet går inn for ei slik svekking av dagens distriktsprofil.

Eit unntak for eit eige mellomnivå er teknisk fagskule. Her meiner Arbeidarpartiet og SV at dette tilbodet må oppretthaldast som ein del av fylkeskommunen sitt ansvar, men med ei eiga lov om teknisk fagskule. Me kan fort bli einige om at dagens lov ikkje har fungert så veldig godt. Skuleslaget er utsett, og i fleire fylke blir tilbodet truga av nedlegging. Årsaksforholda er, slik eg oppfattar det, ikkje uvilje hjå fylkeskommunen, men rett og slett manglande økonomiske rammer.

Arbeidarpartiet legg opp til at lova om teknisk fagskule skal innehalde ei styrande presisering om at alle fylkeskommunar skal gje tilbod om teknisk fagskule. Så får ein i neste omgang vurdere dette i forhold til det økonomiske aspektet. Arbeidarpartiet har lita tru på det som fleirtalet nå legg opp til, nemleg at staten skal overta ansvaret og økonomien, medan fylkeskommunen skal bli pålagd driftsansvaret. Med andre ord legg fleirtalet opp til ei ordning tilsvarande landslinjeordninga i vidaregåande opplæring, ei ordning som me heller ikkje i dag har så gode røynsler med, og som me faktisk primært har ønskt å fjerne til fordel for meir landsdekkande ordningar.

Me veit at tilbodet innafor teknisk fagskule er ulikt organisert i fylkeskommunane. I mange fylkeskommunar er slike tilbod integrerte i ein vidaregåande skule, og ved ei slik integrering og samlokalisering dreg fylkeskommunen vekslar på både lærarkrefter og skuleleiing. Dette må da vere fornuftig bruk av ressursar. Dersom fleirtalet er bekymra for fagskulen si framtid, kan eg ikkje forstå at dei nå legg opp til eit løp som etter vår meining ikkje inneber ei snarleg løysing for dei utfordringane dette skuleslaget står overfor.

Når det gjeld opplæringstilbod som berre er godkjende for studiefinansiering, så meiner Arbeidarpartiet at slike tilbod minst må ha ei lengd på tre månader på full tid eller fem månader på halv tid for å bli godkjende. Me ønskjer ikkje å sette nokon faglege avgrensingar på slike tilbod. Derimot må det bli etablert eit system for eigenkontroll som inneber eit ansvar for den enkelte arrangør når det gjeld å sikre kvaliteten på opplæringa si. I tillegg må dei som bruker studiestøtte for å ta privat opplæring, i sterkare grad sjølve vurdere utdanninga i eit perspektiv som tilseier at utdanninga representerer den relevante kompetansen dei er ute etter.

Til slutt konstaterer eg at fleirtalet ønskjer at det skal vere fritt fram for private opplæringstilbod, ved å gjere framlegg om å behalde dagens § 3 e og § 3 d i privatskule-lova og i tillegg opne for at privatskulelova òg skal gjelde for fagskuleutdanningar. Det er altså dette saksordføraren kallar mangfald. Dette kan bli ei både kostbar og dårleg ordning, som kan bli krevjande for departementet å administrere, og ikkje minst er det ei svekking av det offentlege tilbodet.

Elsa Skarbøvik (KrF): St.meld. nr. 20 har et opplegg for korte yrkesrettede utdanninger etter videregående opplæring som er annerledes enn det Kristelig Folkeparti ønsker for utdanningstilbudet. Vi mener mangfold og fleksibilitet er sentralt for å gi bredde og livskraft i landets utdanningsinstitusjoner – slik også saksordføreren har gjort rede for på en god måte.

Departementet mener et mellomnivå mellom videregående opplæring og høyere utdanning er unødvendig i utdanningssystemet. Heller ikke Kristelig Folkeparti ønsker å kalle dette et mellomnivå, men vi vil ha et parallelt løp til høyere utdanning som kalles fagskoleutdanning. Det som imidlertid er svært betenkelig, er departementets begrunnelse for ikke å gi rom for disse utdanningene. Det står å lese i stortingsmeldingen at man

«ønsker å tilpasse de ulike tilbudene til hovedstrukturen på en slik måte at studentene unngår omveier, blindveier og parallelle løp i utdanningssystemet».

Dette er ikke i tråd med Kristelig Folkepartis tanker omkring utdanningspolitikk. Vi mener mange av de tilbudene som meldingen omhandler, har vokst fram som svar på behov som ikke har blitt dekket gjennom de vanlige utdanningstilbudene. Dette er med andre ord ikke «omveier og blindveier», men et viktig supplement.

Det såkalte Berg-utvalget var enstemmig i sine konklusjoner. Med representanter fra NHO, LO, KS, privatskoleorganisasjoner og andre grupper er det påfallende at Arbeiderpartiet ikke vil ta mer hensyn til deres forslag, bl.a. at det såkalte «mellomnivået» i utdanningen blir anerkjent som et selvstendig utdanningsnivå, og at utdanningstilbudene organiseres under en egen lov. Studentene får da større valgfrihet ved at det kan åpnes for flere utdanningstilbud, f.eks. innenfor helse- og omsorgsfag.

Kristelig Folkeparti ser ingen problemer med at det finnes en rekke tilbud som ikke passer inn i de vanlige kategoriene i norsk utdanning. Vi mener det vil være feil å tvinge disse tilbudene inn på allerede eksisterende nivåer i utdanningen, når hele poenget er at dette er utdanningsløp som fungerer som et likeverdig alternativ til høyere utdanning.

Dette vil bedre statusen til fagutdanningene og gi dem en klarere identitet. Vi ønsker derfor en egen lov for fagskoleutdanning som også inkluderer lovregler om teknisk fagskole. Loven må utformes slik at den fremmer fleksibilitet, mangfold og evne til rask omstilling i utdanningstilbudene. Dette er i tråd med de kvaliteter vi mener bør prege utdanningen. Regjeringens forslag er en ordning som ville gitt et mer sentralstyrt Utdannings-Norge.

Kristelig Folkeparti har merket seg at Regjeringen foreslår at privatskoleloven § 3 e om yrkesrettet undervisning som ikke blir gitt i videregående opplæring, skal falle bort. Dette er Kristelig Folkeparti imot. Selv om de opplæringstilbudene som allerede er godkjent etter § 3 e, skulle få beholde tilskuddet som i dag, ville dette hindre nye skoler å starte, samtidig som de skolene vi allerede har, ikke ville fått anledning til å fornye og utvikle seg.

Kristelig Folkeparti mener stortingsmeldingen slik den foreligger, ikke vil gi tilstrekkelig sikkerhet for de private skolene. Dette er igjen et utslag av den motstand det norske sosialdemokratiet har mot tilbud som ikke er offentlige. Her skulle jeg ha ønsket å se en utvikling som gikk i en mer progressiv retning. Privatskoleloven § 3 e må opprettholdes, og det må gjøres klart at privatskoleloven også skal gjelde for fagskoleutdanningen.

Når det gjelder maritim utdanning, står den i en særstilling. Sertifikatutdanningen blir gitt både i teknisk fagskole og på høyskoler, bl.a. i Vestfold. Det er nødvendig å avklare ansvarsdelingen mellom disse og få til et bedre faglig samarbeid mellom fagskoler og høyskoler.

Flertallet i komiteen vil ikke åpne for gruppevis avkorting av studieløp til høyere utdanning på grunnlag av videregående opplæring, men det kan gjøres etter individuell vurdering av realkompetansen.

Når det gjelder kvalitetssikring av tilbudene, anbefalte det såkalte Berg-utvalget en omfattende rådsstruktur, noe som har møtt en del motbør. Men det er viktig å kvalitetssikre tilbudene, og det bør derfor legges fram forslag til et system om dette i forbindelse med lovforslaget.

Jeg vil også peke på til slutt at studiefinansieringen ikke avgrenses bare til ett års utdanning, slik Regjeringen ville, men at det åpnes for flere år.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Vi ønsker alle det beste for teknisk fagskole og andre kortere yrkesrettede utdanninger etter videregående opplæring. Imidlertid er det betydelige forskjeller i hvordan flertallet og mindretallet i denne innstillingen ønsker å nå dette målet.

Det er et flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og sentrumspartiene som står sammen om hoveddelen av prinsippene som legges i denne innstillingen. Mens mindretallet ønsker å putte mye av disse utdanningene inn i høyskolesektoren, tror flertallet at dagens varierte tilbud av slike utdanninger vil trives best utenfor dette systemet, ikke som et mellomnivå i utdanningen, men som et faktisk alternativt praktisk løp i forhold til høyere utdanning.

Fremskrittspartiet er svært fornøyd med at flertallet i komiteen ønsker en fremtidig lov som skal fremme den fleksibilitet, det mangfold, den evne til rask omstilling av tilbudene som i dag er et særmerke for disse skolene.

Som det fremgår av merknadene i innstillingen, ønsker Fremskrittspartiet primært at tekniske fagskoler skal omdannes til egne stiftelser, selskap osv. og gis en svært fri stilling. Den fremtidige finansieringen ønsker vi gjennom en statlig finansiering, en såkalt «stykkpris» eller «skolesjekk»-modell. Vi ønsker også at private skoler som arbeider i dette markedet, i større grad likestilles med de offentlige skolene med hensyn til betaling fra det offentlige.

Vi registrerer at flertallet delvis er med oss i at staten skal ha ansvaret for finansiering av skoleslaget. Hvordan støtten konkret vil bli regnet ut, får vi på et senere tidspunkt komme tilbake til. Men vi vil ut fra Berg-utvalgets innstilling anta at man må lande på en statlig finansiering pr. student.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet og SV ønsker at teknisk fagskole fortsatt skal være et ansvar for fylkeskommunen, og at man samtidig hevder at man er ivrig tilhenger av dette skoleslaget. Det man imidlertid da må stille spørsmål om, er om man synes at fylkeskommunen som ansvarlig for disse tilbudene har skjøttet sin oppgave på riktig måte. Både i Telemark fylke, som representanten Oppebøen Hansen kjenner godt, og i Buskerud fylke, mitt eget hjemfylke, er teknisk fagskole blitt en salderingspost som gjentatte ganger har vært utsatt for forslag om kutt, dette til tross for at næringslivet føler et sterkt behov for denne type utdanning.

Fremskrittspartiet er svært fornøyd med at vi ser ut til å ha flertall i denne sal for å verne om de private tilbudene innenfor kortere yrkesrettede utdanninger etter videregående skole.

Likeså er det flertall for å sikre en studiefinansiering som vil gjøre at denne typen utdanning kan leve videre, som et godt alternativ til høyskolesystemet.

Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag, som er referert i innstillingen.

Presidenten: Ulf Erik Knudsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Marit Tingelstad (Sp): Senterpartiet støtter ikke departementets forslag i St.meld. nr. 20, Om korte yrkesrettede utdanninger etter videregående opplæring.

Vi ønsker et utdanningsløp for folk med yrkesbakgrunn som er mer i tråd med det såkalte Berg-utvalgets innstilling, og som partene i arbeidslivet har sluttet opp om. Det forundrer meg at Arbeiderpartiet velger en slik innfallsvinkel som meldingen presenterer. En kan kanskje forstå det ut fra rent økonomiske vurderinger, men for Senterpartiet er det først og fremst hva arbeidslivet og samfunnet trenger og etterspør, som er avgjørende. Dette er viktigere enn at strukturen skal passe inn i et A4-format.

Høringsuttalelsene er klare. En ønsker fagskoletilbudet på flere områder enn de tradisjonelle fagene innenfor dagens tekniske fagskole. Helse- og omsorgsyrkene trenger f.eks. sårt en mellomlederutdanning. Interessen for slike tilbud er økende. Ved Gjøvik tekniske fagskole, som jeg kjenner godt, er etterspørselen etter dette tilbudet stort. Flertallsinnstillingens merknader fanger opp slike krav.

En fagskoleutdanning på de praktiske fags premisser er det som komiteflertallet har samlet seg om i denne innstillingen. Jeg mener at det er viktig å være klar over den spesielle skolekulturen som utvikler seg på de forskjellige utdanningsnivåer. Jeg har fått innspill om at løsrivelsen fra høyskolesektoren i sin tid av mange opplevdes som å komme ut av en tvangstrøye. Vi må ha respekt for at like barn leker best. Med andre ord må de praktiske fagene få lov til å ha sin egen utdanningsvei på et høyere nivå enn videregående opplæring. Det trengs derfor en lovhjemmel for dette, slik flertallet foreslår.

Videre ber flertallet departementet om å komme med konkrete forslag til hvordan forslagene i innstillingen skal gjennomføres. Et tett samarbeid mellom de berørte parter, både i arbeidslivet og på fylkesnivå, er en forutsetning for at vi skal få et godt og tilpasset utdanningstilbud. Jeg mener at Statens utdanningskontorer må kunne nyttes som viktige dialogpartnere i dette arbeidet. Noen vil hevde at dette kan bli en ny og fremmed konstruksjon. Det får så være. Jeg viser til at vi har andre nyskapninger som har en blanding av politikere og representanter for forvaltningen i styret, f.eks. SND. Her er fylkespolitikerne med i styret, mens direktøren avgjør sakene! Personlig er jeg ikke noe glad for en slik modell, men poenget mitt er at det må gå an å finne andre og nye løsninger for å nå det viktige målet, nemlig å sikre teknisk fagskoles eksistens og de andre utdanningenes fagskolebehov.

Så et lite tillegg, siden representanten Ulf Erik Knudsen hadde en slags replikk mot meg i et innlegg tidligere i dag. Jeg konstaterer at om vi skulle ha fulgt opp Regjeringens forslag, ville deler av dette utdanningsnivået bli forankret i fylkeskommunen, som store deler av Arbeiderpartiet egentlig vil fjerne! Andre utdanningstilbud ville inngå i de statlige høyskolene, mens atter andre ville forsvinne sakte, men sikkert.

Så sier Oppebøen Hansen at han er overrasket over Senterpartiets standpunkt, og han sier at dette ser ut til å bli en svekkelse av distriktsprofilen. Ja, det kan kanskje bli det på papiret, men i realiteten vil flertallets forslag styrke dette utdanningsnivået og dermed styrke det på regionalt nivå. Dette er krokodilletårer fra Sigvald Oppebøen Hansen. Senterpartiet følger Berg-utvalget, som jeg tror representanten Oppebøen Hansen – slik jeg kjenner ham – opprinnelig også ønsket å gjøre. Jeg har faktisk litt medlidenhet med Oppebøen Hansen i denne saken.

Senterpartiet er enig i departementets forslag til plassering av bransjeskolene Statens trafikklærerskole, Statens dykkerskole og Norges brannskole.

Når Senterpartiet går inn for et fagskolenivå generelt sett, er det naturlig at det gjelder for alle relevante utdanninger, også for dem som ligger under privatskoleloven. Dersom en skulle endre rammevilkårene for disse skoleslagene, slik departementet ønsker, ville det bli et tap for Utdannings-Norge, fordi det ikke er tilstrekkelig kapasitet i det offentlige systemet. Dessuten ville det gå ut over bibelskolene, som har lange tradisjoner i landet vårt. Så dårlig råd har vi ikke at vi må kutte tilskuddene her.

For øvrig vil jeg vise til innstillingen og flertallsmerknadene, der det går fram hva Senterpartiet mener på de områdene som jeg ikke har berørt i innlegget mitt nå.

Rolf Reikvam (SV): Saksordføreren var både stolt og glad over det han hadde fått til med denne innstillingen.

Nå kjenner jeg Petter Løvik som en smålåten og beskjeden kar, men det er ikke noen grunn til å være så beskjeden som han la opp til. Dette er ikke noen sikring av dette skoleslaget. Snarere tvert imot frykter jeg at det opplegget som flertallet skisserer, egentlig betyr dødsstøtet for skoleslaget.

Det som ligger i flertallsinnstillingen, er en sterk sentralisering. Det er å flytte ansvaret over til staten og lage en bastard der staten skal ha ansvaret for det økonomiske, så skal også fylket tydeligvis ha ansvaret for et eller annet – hva, er rimelig uklart.

Dette er utdanningstilbud som er et resultat av lokale og regionale forhold. Rundt om i det lokale og regionale næringsliv dukker det opp behov. Og det er der denne type behov må etableres, og det er på dét nivået det må etableres ansvar. Det betyr at det må være fylkeskommunen, det lokale og det regionale ledd, som må ha ansvaret for dette skoleslaget og for dette utdanningstilbudet.

Det er også litt interessant å trekke linjene fra den saken vi behandlet før i dag. Da var en opptatt av et enhetlig system. Det var viktig å få etablert et enhetlig system når det gjelder Kirkens økonomi. Det mener jeg også. Men her går man stikk motsatt vei. Her sprer man ansvaret mellom staten og fylkeskommunen og sier at det skal være modellen. Dette vil kunne bli en tragedie for dette skoleslaget, for teknisk fagskole. Dette er et utdanningstilbud i grenselandet mellom videregående skole og høyskole, og det er etablert et spennende toårig videreutdanningstilbud for personer med fagbrev. Etter Reform 94 har teknisk fagskole levd et noe usikkert liv. Tilbudet har vært presset, fordi fylkeskommunen har hatt problemer med å opprettholde det av økonomiske grunner, det har vært problemer med rekrutteringen, og det har vært skapt usikkerhet på grunn av at en har endret litt på opptakskravene. Alt dette har gjort at det har vært problematisk.

Jeg har likevel lyst til å si til representanten Knudsen, når han refererer til at fylkeskommunen ikke har tatt dette på alvor, at fylkeskommunen i stor grad har gjort det, når vi tar hensyn til de økonomiske vilkår – den sultefôringen av fylkeskommunen som noen har stått for. Og sammenliknet med det staten har gjort i forhold til høyskole og universitet, synes jeg ikke fylkeskommunen har så veldig mye å skjemmes over når det gjelder å ta dette skoleslaget på alvor og legge til rette for at det kan ha en framtid.

Vi i SV skisserer en modell som helt klart ville ha vært den beste – det er jeg ganske overbevist om – der vi sier at ansvaret skal deles på tre. En del av ansvaret for disse kortere yrkesrettede utdanningene skal legges til videregående skole. Vi har et godt tilbud, geografisk godt fordelt, og det er en god kompetanse rundt om på videregående skole. Hvis de hadde fått ansvaret for deler av dette, yrkesrettet utdanningstilbud på inntil ett år, tror jeg at det hadde vært redningen for dette tilbudet.

Så sier vi i tillegg – som jeg opprettholder – at vi må utvide teknisk fagskole, og vi må lage et system som er mer dynamisk enn det er i dag. Det betyr at teknisk fagskole må ta ansvar for den toårige yrkesrettede utdanningen og for flere fag enn det de gjør i dag. Vi peker på IT-utdanning, og vi peker på helsefag. Der ville det være riktig å legge inn et dynamisk element, slik at dagens skoler kan utvikle seg.

Og så sier vi – og det er viktig, og der er vi enige med Regjeringen – at en del av dette kan legges til høyskolene. Der har vi fått tilbakemeldinger fra flere høyskoler som sier at de er klare, de har områder hvor de gjerne vil utvikle tilbud, og da synes jeg vi skal si ja til disse høyskolene.

Hadde vi valgt denne modellen, så hadde vi vært i gang i morgen. Men hva skal vi gjøre nå? Nå skal vi lage en ny lov, og vi skal overflytte ansvar. Vi setter i gang en prosess, og mens vi holder på med dette, er det fare for at dette skoleslaget, dette tilbudet, mer eller mindre dør for oss. Og det fortjener det ikke, fordi det representerer et viktig og godt utdanningstilbud som det er all grunn til å ta vare på og utvikle. Men det gjør altså ikke flertallet, snarere tvert imot. Flertallet kan ødelegge det som er etablert, nettopp fordi en pulveriserer ansvaret. Og så prøver en å fortelle lokale ledd at dere gjør en for dårlig jobb, det er vi som skal ta ansvaret for dette, og vi vil gjøre en bedre jobb. Ingen ting tyder på at det er tilfellet, når vi ser situasjonen for høyskolene og universitetene, som er et statlig ansvar.

Jeg tar opp det forslaget som SV har fremmet, der vår modell fremgår.

Presidenten: Rolf Reikvam har tatt opp det forslaget han refererte til.

Odd Einar Dørum (V): Venstre er en del av det flertallet som står bak innstillingen i dag. Jeg skal kort kommentere noen punkter i den sammenheng.

Vi føler selv at det viktigste grepet vi gjør, er å akseptere at det finnes et utdanningsnivå – kall det gjerne for fagskole – som ikke er mellom videregående skole og høyskole, som heller ikke er en del av høyskolesystemet, men gjerne kan oppfattes som en parallell til høyskolesystemet. Og det lovforslaget vi ber om å få formet ut, skal være en beskyttelse for at et slikt skoleslag skal få lov til å utvikle seg under ordnede forhold og på en slik måte at man kan stole på at det er bra – det ligger da i selve innstillingen.

I opplegget vårt ligger det også etter min klare oppfatning, i motsetning til det resonnementet representanten Reikvam har fremmet, at vi sikrer den tekniske fagskolen. Det er ikke min oppfatning at det er en så trygg havn der den nå er plassert. Jeg er heller av den oppfatning at det vi legger opp til her, nemlig at staten skal ha ansvaret for finansieringen, at staten sammen med fylkene må se på dimensjoneringen, og at fylkene skal stå for det praktiske driftsansvaret, er en modell som holder – det er jeg overbevist om.

Jeg tror også at det viktige grepet vi har gjort her, er å sikre den romslighet som privatskoleloven nå sikrer for en rekke ulike, varierte og forskjellige skoler ved at vi avviser å fjerne § 3 e, og vi sikrer også de sekretærlinjene som nå eksisterer, etter § 3 d.

Vi gir også klart uttrykk for at privatskoleloven også må kunne sikre det vi kaller fagskoler. Dette gir statsråd Giske, som jeg bl.a. hadde en muntlig spørretimerunde med i går, en enestående sjanse til, etter en grundig og effektiv saksbehandling, å sørge for at Nordic Black Theatres private teaterskole kan bli sikret. Den ville da ikke hatt det, hvis vi ikke nå hadde gjort det vi nå gjør. Dermed har statsråden en fullstendig bra mulighet til å leve ut sin legning for å forsvare kampen mot rasisme, kampen for det flerkulturelle samfunn – og han unngår en ACE-søknad. Så det burde være helt glitrende tilpasset det perfekte humøret i departementet å behandle en slik søknad som allerede ligger der, ta den ut av bunken og få den av gårde på en skikkelig måte. Han vil glede alle dem som sliter, og han vil kunne bevise for noen at han ikke i grunnen i prinsippet misliker privatskoler. Han har i grunnen forbeholdt mislikingen til en viss kategori av dem. Jeg har oppfattet statsråden slik at det er der han er, så skal vi heller komme tilbake til variasjoner av den mislikingen på et senere tidspunkt.

Når det så gjelder et par andre punkter i innstillingen, vil jeg kommentere dem kort. For det første gjelder det studiefinansieringen. Vi er ikke tjent med å foreta en avkorting som bl.a. hindrer at det utvalget av IT-skoler som vi har fått, gir en fullstendig studiefinansiering. Komiteens merknader vil etter min mening sikre denne floraen. Når det gjelder debatten om avkorting, har flere vært inne på det. Vi avviser selvfølgelig en gruppevis avkorting i forholdet mellom videregående skole og høyere utdanning. Det kan skje noe i forhold til enkeltindivider, men her er det viktig å sortere prinsippene. På dette grunnlaget står Venstre sammen med flertallet, og bak den innstillingen som er fremmet her i dag.

Jeg vil gjenta helt til slutt – det er alltid et godt poeng når en skal fremme en sak – at jeg håper inderlig at statsråden gjør den 1. juni i år til en lykkelig dag og sørger for at det flerkulturelle Norge lever videre i hovedstaden i form av en privat teaterskole som sikrer Nordic Black Theatre. Dette gir en enestående mulighet for Arbeiderpartiet til å være tolerant, flerkulturelt, moderne, effektivt – og til og med godta en privatskole.

Statsråd Trond Giske: Bare kort til foregående taler: Jeg misliker ikke private skoler. Tvert imot har vi gitt godkjenning til en rekke private skoler også i min statsrådstid. Jeg er imot ekstreme private skoler, men den debatten kommer vi tilbake til.

Men bare for å gjenta min utfordring til representanten Dørum fra i går: Vi har sagt fra statens side at vi skal bidra til Nordic Black Theatre, men vi har også utfordret Oslo kommune til å bidra, og der vet jeg at partiet Venstre og representanten Dørums gode venner kan sitte i en nøkkelrolle for å få det til. Så utfordringen er også sendt tilbake. Jeg vet ikke om han har rukket å gjøre det siden i går, men det er fortsatt tid.

Jeg har noen kommentarer til den foreliggende innstilling. Jeg minner om at meldingen er en oppfølging av Berg-utvalgets innstilling, Mellom barken og veden, og omhandler utdanning som i dag verken kan sies å være videregående opplæring eller høyere utdanning.

Departementet ønsket ikke å opprette et eget offentlig utdanningsnivå mellom videregående opplæring og høyere utdanning. I meldingen ble det foreslått å legge til rette for å utvikle nye tilbud i de statlige høyskolene som kan møte behovet for yrkesrettet utdanning etter videregående opplæring, og vi foreslo også å åpne for avkortet løp i høyere utdanning for kandidater med fagbrev eller annen yrkeskompetanse innenfor videregående opplæring.

Jeg har merket meg at komiteens flertall skriver i innstillingen at det er lite vunnet ved å legge til grunn at dagens varierte tilbud av korte yrkesrettede utdanninger etter hvert skal erstattes av tilbud utviklet innenfor høyere utdanning. Flertallet mener derimot at det er behov for et fagskoleutdanningsnivå i norsk utdanning. Flertallet ser ikke dette som et mellomnivå, men som et alternativt løp til høyere utdanning, og mener at en praktisk og yrkesrettet parallell til høyere utdanning vil gi den tekniske fagskole og andre praksisrettede utdanninger en stabil plass i det norske utdanningssamfunnet.

Komiteens flertall mener også det er viktig å sikre at teknisk fagskole fremdeles skal gi kompetansegivende videreutdanning for personer med fagbrev, og det framheves at staten bør ha ansvaret for finansiering av dette skoleslaget.

Jeg har også merket meg at komiteen mener at fagskoleutdanningene, i tillegg til å være fullgode alternativ i seg selv, også skal gi mulighet for opptak eller innpassing i deler av høyere utdanning. Når det gjelder avkorting, mener komiteen at dette bør kunne skje mellom likeverdige nivåer. Komiteen mener f.eks. at teknisk fagskole kan gi grunnlag for en avkortet ingeniørutdanning, men komiteens flertall vil ikke åpne for «gruppevis» avkorting av studieløp i høyere utdanning på grunnlag av videregående opplæring. En eventuell avkorting skal gjøres etter individuell vurdering av realkompetansen.

Forslagene er ganske vidtrekkende, og det er vanskelig å overskue konsekvensene i sin fulle bredde av å opprette et eget fagskolenivå. Det kan i hvert fall ikke være tvil om at forslaget vil få store administrative og økonomiske konsekvenser. Departementet vil imidlertid selvsagt arbeide videre med saken, i tråd med de vedtak Stortinget gjør.

Jeg har notert meg at komiteen ikke har noen merknader til vårt forslag til videre arbeid med å utrede framtidige oppgaver og tilknytningsform for de tre statlige skolene. Departementet vil følge opp det, i tråd med forslagene i meldingen.

Komiteen ber om at Regjeringen legger fram forslag til lov om fagskoleutdanning, som inkluderer lovregler om teknisk fagskole. Det bes om at loven utformes slik at den fremmer fleksibilitet, mangfold og evne til rask omstilling av utdanningstilbudene.

Komiteens flertall ber departementet revurdere vedtaket om å ta bort privatskolestøtten til sekretærutdanningene fra 1. august i år. En slik revurdering vil ha budsjettmessige konsekvenser, i og med at det budsjett Stortinget har vedtatt for 2001, forutsetter en slik avvikling. Jeg må derfor komme tilbake til Stortinget for at flertallets uttalelse skal kunne følges opp.

Jeg har også merket meg at forslaget om å fjerne § 3 e i privatskoleloven, ikke har fått tilslutning, men at komiteen derimot mener at Regjeringen må komme med forslag som gjør det klart at privatskoleloven også skal gjelde for fagskoleutdanning.

De nødvendige lovendringene kan tidligst framlegges for Stortinget til behandling i høst. Jeg vil gjerne komme tilbake til saken da, for jeg fortsetter gjerne som utdanningsminister også til høsten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Elsa Skarbøvik (KrF): Statsråden kan nok ha sine håp, men det skal først skje et valg til høsten – så får vi se hva det blir til. Men det er betryggende å høre at han vil følge opp innstillingen og det vi er kommet fram til i flertallsmerknadene der.

Jeg konstaterer at statsråden her lider nederlag, og det er vel mange glad for, bl.a. fagbevegelsen og andre som var representert i det såkalte Berg-utvalget, som kom med en enstemmig innstilling som det ikke ble tatt hensyn til.

Når man så kjenner statsrådens holdning til saken, vil det være spennende å følge prosessen videre i lovarbeidet. Kristelig Folkeparti ser for seg en nyutvikling i fagskoleutdanningen. Det er tusenvis av studenter som i dag tar utdanning ved f.eks. IT-skoler, kunstskoler, bibelskoler osv. etter videregående skole, og det er verdifulle studier som er vokst fram som svar på behov som ikke er dekket i vanlig utdanningstilbud.

Departementet vil tilpasse de forskjellige tilbud til hovedstrukturen «på en slik måte at studentene unngår omveier, blindveier og parallelle løp i utdanningssystemet», står det å lese. Jeg er noe forundret over en slik framstilling, og vil gjerne få statsrådens utdyping av nettopp dette. Når man kjenner statsrådens skepsis til f.eks. private skoler, vil jeg spørre om hva slags kunnskapssyn statsråden her gir uttrykk for med betegnelser som «omveier» og «blindveier» i denne sammenheng.

Statsråd Trond Giske: Det har jo skjedd en viss utvikling av en del av disse skoleslagene som vi snakker om. Mens en del av dem tidligere var skoler på videregående nivå, dvs. for folk som ikke hadde en annen fullført videregående opplæring, er en del av skolene i dag i sterkere og sterkere grad blitt skoler som tar opp mesteparten av sine elever blant folk som allerede har en videregående opplæring. Da mente vi at det måtte være både praktisk, hensiktsmessig og også ressursmessig fornuftig at de fant sin plass innenfor det høyere utdanningssystemet, slik at man kunne få også den formelle kompetansen som det gav, innenfor det samme systemet, og at hvis man søkte seg over fra disse skoleslagene og inn i øvrig høyere utdanning, så slapp man å oppleve at det man da hadde gjort, ikke gikk inn i den totale formelle pakken. Det er mulig at vi likevel kan få til det på et eller annet vis også med den modellen som Stortingets flertall har valgt. Målet må i hvert fall være at man klarer å lage såpass gode løp at man ikke må bruke unødvendig lang tid eller ta omveier i utdanningsløpet sitt for å nå den ønskede formelle kompetansen.

Når det gjelder skepsis til private skoler, svarte jeg også på det i mitt hovedinnlegg. Men vi må også se på kapasiteten. Og det er jo ikke akkurat slik i Norge i dag at det er en stor mangel på bibelskoler. Tvert imot er det mange bibelskoler som har ledig kapasitet, og det er jo da et ønske at i hvert fall disse skolene får fylt opp sin kapasitet, før vi oppretter mange flere. Men jeg skal selvsagt følge de vedtak som Stortinget gjør, også i den saken.

Petter Løvik (H): Fleirtalet i komiteen har i veldig sterk grad følgt opp Berg-utvalet sine tilrådingar. Fleire av dei som går inn for tilrådingane frå Berg-utvalet, har sagt at det vi har gjort her, faktisk er ei vesentleg forbetring. Og mesteparten av det vi har gjort, er positivt i forhold til det som høyringsinstansane har sagt vi bør gjere.

Sjølv om det på alle vesentlege punkt her var nederlag for Regjeringa i denne saka, har eg lyst til å spørje statsråden: Går det ikkje an å vere såpass raus at ein ser på den statushevinga som fleirtalet gir dei yrkesretta utdanningane? Går det ikkje an å sjå på dette som noko positivt? Er ikkje dei grepa vi har teke her, på sin plass når det gjeld å seie at praktisk retta utdanning skal vere eit likeverdig – ikkje eit likt, men eit likeverdig – alternativ til høgare akademisk utdanning, og at vi tek konsekvensane av det og gir dei ein plass å vere, ein plass å utvikle seg og mulegheiter til å få det dei ønskjer?

Og når statsråden seier at han ikkje er mot private skular, men mot ekstreme private skular, og så vil prøve å stoppe § 3 e og § 3 d i privatskulelova, som han gjer i denne meldinga, har eg også lyst til å spørje: Går det ikkje an å vere så raus at ein seier at i vårt samfunn bør vi ha plass til det mangfaldet som kunstskular – mange stader fantastiske institusjonar – bibelskular og sekretærutdanninga gir? Kan ikkje statsråden vere så raus at han legg litt til side fordommane sine mot alt som luktar av noko privat, og seier at vi treng desse utdanningane, som faktisk veldig mange etterspør?

Statsråd Trond Giske: Jeg skal være så raus som jeg overhodet kan være. Da jeg henviste til private skoler, var det verken kunstskoler eller bibelskoler det var snakk om. Det gjaldt den debatten som vi får om forholdsvis kort tid om en annen type skole – ACE-skolene – som bygger på en importert amerikansk pedagogikk som jeg mener er ganske ytterliggående. Men den diskusjonen får vi ta da.

Jeg forstår ikke at vår modell – hvor vi sa at vi også ønsket å beholde en fagskoleutdanning og slå ring om den – med at vi ønsket at de ordinære høyskolene våre rundt omkring i landet skulle ta et større ansvar for også disse praktisk rettede kursene, er noen statussenking i forhold til det forslaget som flertallet i Stortinget har. Jeg aksepterer fullt ut at man med det forslaget mener å gi en statusheving for den praktiske utdanningen som det her er snakk om, ved å gi dem en spesiell status. Men jeg skjønner ikke at det på en måte er en større statusheving enn å si at de er helt likestilt, altså at de er inkludert i det offentlige høyere utdanningssystemet vårt på ordinært vis – hvis man ønsker den samme statusen, må i hvert fall dét virkelig gi dem den samme statusen. Så i forhold til status synes jeg ikke det forslaget som departementet har kommet med, ligger noe tilbake for det som stortingsflertallet har kommet til. Tvert imot mener jeg at det å skulle skille dem ut og si at dette er noe spesielt, det er noe annerledes, det er noe som skal skilles ut fra det som er ordinær høyere utdanning, kanskje virker i motsatt retning i forhold til statusbetegnelsen og kan vanskeliggjøre de løpene som skal gå fra denne typen utdanning, for folk som ønsker å ta en videre høyere utdanning innenfor det ordinære utdanningsløpet. Men jeg håper at vi kan finne løsninger på det, også med den modellen som flertallet har valgt.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Statsråden har kanskje registrert at undertegnede representerer Buskerud fylke. I dette fylket er fylkeskommunens økonomi svært stram. Dette har bl.a. ført til at fylkestinget har fattet vedtak om kraftige nedskjæringer og nedlegging av tilbud innen teknisk fagskole. En god del av tilbudene blir altså borte fra høsten hvis man ikke får en statlig overtakelse – altså finansiering.

Jeg tror ikke Buskerud er det eneste fylket hvor det er slik. Jeg har selvfølgelig forståelse for at det vil ta en viss tid å etablere en oppdatering av lovverket, en ny finansieringsordning og øvrige administrative strukturer i henhold til denne innstilling som i dag behandles.

Det som bekymrer, er hva som skjer med de tekniske fagskolene i overgangsfasen mellom dagens system og en fremtidig statlig finansiering. Det vil jo være direkte meningsløst om vi nå på grunn av noen måneder eller en periode på et år eller to mellom to typer av organisering, skal få en nedlegging av et tilbud som det vil være svært vanskelig å bygge opp igjen.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hva vil statsråden gjøre for å påse at det eksisterende tilbud innenfor teknisk fagskole opprettholdes – helst på dagens nivå – i påvente av etablering av nytt lovverk, ny finansieringsordning og ny administrativ struktur?

Statsråd Trond Giske: Jeg kjenner ikke helt igjen den virkelighetsbeskrivelsen som gis i forhold til fylkeskommunenes engasjement for den tekniske fagskolen. Tvert imot opplever jeg at de aller fleste fylkeskommuner ønsker å opprettholde den tekniske fagskolen, ønsker å gi et slikt tilbud, men at problemet først og fremst er at det er få søkere til det tilbudet. Det skyldes sikkert mange ting. Det skyldes kanskje uklar informasjon, det skyldes kanskje usikkerhet om skolens framtid. Men både flertallet og mindretallet i komiteen, representanter fra de ulike partiene, har sagt veldig klart fra at de ønsker en framtid for det skoleslaget. Forhåpentligvis gjør det også at skoleslaget får flere søkere, og det er jo det viktigste fundamentet for å drive skolen videre.

Så vil jeg si at det andre viktige fundamentet for å drive skolen videre, også i perioden før vi finner nye finansieringsordninger, er en god fylkeskommunal økonomi. Og da tror jeg representanten Knudsen bør gå til sine egne alternative statsbudsjett og se om den type budsjett er den sikreste måten å legge grunnlaget på for at fylkeskommunen kan gi et godt tilbud om en teknisk fagskole.

Jeg ønsker å bidra til at det skoleslaget opprettholdes. Jeg håper søkergrunnlaget gir mulighet for det, og jeg håper at fylkeskommunene tar det ansvaret inntil vi finner andre finansieringsordninger. Men bare for å si det: Når det tidligere i debatten har blitt sagt at flertallet har tatt hensyn til høringsinstansene, er det jo ikke så veldig mange høringsinstanser som har foreslått at dette skal være et skoleslag som er fylkeskommunalt drevet og statlig finansiert. Det er en modell som kanskje er litt annerledes enn de forslagene som har kommet fra ulike hold. Men jeg aksepterer at det er den modellen man har landet på, og vi vil selvsagt arbeide videre etter de linjene.

Marit Tingelstad (Sp): Først har jeg lyst til å si at i dag føles det virkelig som om Arbeiderpartiet har et elsk-hat-forhold til Senterpartiet generelt og til meg spesielt. Men det kan jeg leve godt med så lenge jeg vet at det Senterpartiets gruppe og jeg har landet ned på, er de riktige standpunktene for oss.

Det er i dag et stort behov for å rekruttere folk til helse- og omsorgsyrkene på alle nivåer, også på det nivået vi omtaler i dag. Det er viktig å gi motivasjon for både grunnutdanning og videreutdanning innenfor de ulike retningene. Og dette med mellomlederutdanning vil etter mitt skjønn kunne avlaste andre grupper for oppgaver innenfor helsesektoren på ulikt vis. Da viser jeg til statsministerens store effektivitetsprosjekt, der han sier at legene skal gjøre det de kan, og ikke sitte og flytte papir, sykepleierne skal gjøre det de kan, osv. Det er jeg enig i, og derfor synes jeg det er en god idé å etablere en mellomlederutdanning for helse- og omsorgsfagene i den sektoren vi nå har for oss i dag. Ser ikke statsråden at dette kan være et riktig grep for å rekruttere nye til denne sektoren for å dekke det store behovet som er, og gjøre offentlig sektor mer effektiv ved å bruke relevant arbeidskraft på de ulike områdene?

Statsråd Trond Giske: Jeg deler fullt ut representanten Tingelstads syn på at det er et stort behov her, også innenfor offentlig tjenesteyting for etter- og videreutdanning og den type skoler som det her er snakk om. Men nettopp derfor var det et mål i den meldingen som vi la fram, at de statlige høyskolene som vi har rundt om i landet, også skulle få nyte godt av denne etterspørselen. Jeg tror at det hadde vært et viktig fundament for å sikre den desentraliserte høyskolestrukturen som vi kan være stolte over at vi har i Norge. Jeg frykter at hvis man kanaliserer veldig store deler av denne etterspørselen til en annen type skoler og andre tilbud, vil også grunnlaget for de høgskolene svekkes. Jeg synes det er synd at ikke Senterpartiet kunne være med på den tenkningen.

Representanten Tingelstad sier at vi har et elsk-hat-forhold til Senterpartiet. Nei da, vi har stort sett et elskforhold til Senterpartiet. Senterpartiet står oss nær i veldig mange saker, men det er ikke bestandig så lett å bli klok på Senterpartiet, for den ene dagen gjør de vedtak om at de vil ha innskjerping i private skoler, mens de den neste dagen vil ha liberalisering i private skoler, når det gjelder grunnskoledebatten. Også i denne debatten har jeg litt på følelsen at selv om Senterpartiet sier at de vil ha en innstramming av utviklingen i forhold til private skoler på alle nivå, som man sa på landsmøtet, åpner de her for en utvidet bruk av privatskoleloven i forhold til å godkjenne flere private skoler. Vi elsker Senterpartiets standpunkt når de er i nærheten av oss, men vi liker dem ikke så godt når de går i stikk motsatt retning. Og når de gjør begge deler i samme sak, blir det litt forvirrende for oss.

Rolf Reikvam (SV): Hvis flertallets innstilling skal gjennomføres – og det skal den vel, slik jeg oppfatter flertallet – betyr det en kraftig sentralisering. Det er det ikke tvil om. Dette betyr å flytte beslutningsmyndigheten over fra det regionale politiske nivå til det sentrale. Det kan ikke herske noen tvil om at det er det som skjer. Og som jeg sa i mitt innlegg, frykter jeg at dette også kan medføre et angrep på selve utdanningssystemet, på selve skoleslaget, for det er ingen grunn til å tro at Stortinget skal føle noe sterkt engasjement i forhold til dette skoleslaget.

Men jeg skal ta opp en annen sak med statsråden. I hans melding, som jeg iallfall et stykke på vei var enig i, sies det at høyskolene skal få et større ansvar for dette nivået. Vi vet at flere høyskoler har tatt dette ansvaret og er i ferd med å utvikle et utdanningstilbud. Vi kan ta en tur til Nord-Trøndelag, og der ser vi at det skjer spennende ting i grenselandet mellom høyskolen og videregående skole, hvor de skal legge et utdanningstilbud til høyskolen.

Da reiser det seg et viktig prinsipielt spørsmål, og det går på studiekompetanse. For å bli tatt opp til høyskole må en ha studiekompetanse, og pr. i dag er det definert som – nå snakker jeg om dem under 25 år – at man må ha allmennfaglig studieretning og fem fag fra allmennfaglig studieretning med en viss faglig fordypning. Er statsråden enig med meg i at vi er nødt til å ha et system der studiekompetansen blir knyttet opp til fullført videregående skole, uavhengig av studieretning, uavhengig av faglig fordypning, og at fullført videregående skole, eventuelt fagbrev, skal være studiekompetanse, hvis vi skal få til et system der høyskolen skal ta et større ansvar for den delen av utdanningen?

Statsråd Trond Giske: Vi har fra og med høsten 2001 innført, som representanten Reikvam helt sikkert vet, en ordning med opptak på realkompetanse for dem som er over 25 år. Gledelig nok har interessen vært veldig stor. Nær 400 000 søkere har søkt om opptak på bakgrunn av realkompetanse, veldig mange innenfor yrkesretninger der vi trenger flere folk, bl.a. sykepleieryrket, så det har vist seg å være vellykket. Og de forsøkene vi har hatt, viser også at de folkene som har kommet med realkompetanse, har gode resultater.

Det kan godt hende at det kan være interessant å se nærmere på det representanten Reikvam sier, at hvis høyskolene skal ta ansvaret for en del av disse kursene – bl.a. dreier det seg om etter- og videreutdanning for folk som har en fagopplæring – må også inntaksreglene i forhold til kursene reguleres på den bakgrunn. Det får vi eventuelt se nærmere på. Men det vi har vært opptatt av når vi åpner for realkompetanse, er at inngang til høyere utdanning i form av realkompetanse ikke må bli et alternativ for unge mennesker til å ta videregående opplæring. Vi må på en måte ikke lage en snarvei til høyere utdanning for dem som velger bort videregående opplæring når de er 16, 17 eller 18 år. Vi ønsker at det skal være hovedinnfallsporten for unge mennesker til høyere utdanning.

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil tre minutter.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Jeg hadde egentlig ikke som intensjon å forlenge debatten, men jeg følte at jeg på min replikk til statsråden ikke fikk noe klart svar. Man begynte i stedet å snakke om Fremskrittspartiets budsjettframlegg når det gjelder kommuneøkonomien osv. Det er ikke Fremskrittspartiets forslag til budsjett som er vedtatt, verken i denne sal eller i Buskerud fylkeskommune, som jeg pratet om, det er faktisk Arbeiderpartiets, og det er Arbeiderpartiet som hogger løs på teknisk fagskole i Buskerud fylkeskommune. Det vedtaket som foreligger i denne fylkeskommunen, er at man stopper inntaket om man ikke får statlig hjelp.

Så mitt spørsmål til statsråden er: Hva vil statsråden gjøre for å påse at det eksisterende tilbud innenfor teknisk fagskole opprettholdes, helst på dagens nivå, i påvente av etablering av nytt lovverk, finansieringsordning, administrativ struktur osv., og da sikre oss bl.a. i Buskerud mot at Buskerud Arbeiderpartis ønske om å kutte ned i teknisk fagskole ikke blir iverksatt?

Inge Lønning (H): Jeg lyttet med stor interesse til statsrådens redegjørelse om Arbeiderpartiets følelsesliv i hat og kjærlighet. Og det jeg fikk ut av den redegjørelsen, var at Arbeiderpartiet til enhver tid elsker dem som er enige med dem, eller i hvert fall ikke har avvikende oppfatninger eller tenker annerledes. Det er jo for så vidt grei skuring som definisjon av kjærlighet og hat.

Men det bekymrer meg litt når statsråden samtidig besvarer de spørsmålene han har fått om holdningen til private skoler i dette området som vi behandler nå, ved å innføre en slags sondring mellom det som skal være ekstremt, respektive ytterliggående, på den ene siden og alt det andre på den andre siden, for det er jo i virkeligheten bare en variant av den samme sondring. For hvem er det som til enhver tid definerer hva som er ekstremt? Jo, det er åpenbart Arbeiderpartiet. Det er imidlertid slik at den privatskoleloven vi har, med de bestemmelser som berører også dette skoleslag, har en helt klar formålsparagraf som sier at lovens formål er å sikre at de som ønsker å etablere private tilbud – så lenge disse er i samsvar med gjeldende regler – skal likebehandles, og de skal behandles slik at det blir mulig å forutsi hva som er tillatt å tilby med statsstøtte, og hva som ikke er det.

La meg også føye til at jeg har registrert nokså mange uttalelser fra statsrådens side i intervjuer over et ganske langt tidsrom. Der har han aldeles ikke innført noen sondring, men omtalt private skoler, helt generelt og uten innskrenkninger av noe slag, på en entydig negativ måte. Senest skjedde dette i Kommunal Rapport for to uker siden, hvor statsråden fremsatte en hel serie med uspesifiserte og uavgrensede påstander om at private skoler i sin alminnelighet er en trussel både mot fellesskolen og mot det norske samfunn, og at de pr. definisjon fremmer verdier som intoleranse og fremmedfrykt. Det er jo et fremskritt hvis statsråden nå ønsker å avgrense seg, slik at det ikke lenger er private skoler i sin store alminnelighet som representerer dette, men bare de få privatskolene som statsråden til enhver tid velger å definere som «ekstreme».

Petter Løvik (H): To korte kommentarar på slutten:

Oppebøen Hansen opererte heile tida med omgrepet mellomnivå, som om det er det fleirtalet snakkar om. Eg håper det er klart for Oppebøen Hansen og andre i Arbeidarpartiet at vi ikkje snakkar om eit mellomnivå, men om ei statusheving gjennom eit parallelt nivå til høgare akademisk utdanning.

Så til statsråd Giske: Statsråden påstår at den statusen som eg etterlyste for praktisk utdanning, kunne ein oppnådd også med statsråden sitt forslag, fordi ein del av dette skal leggast inn i høgare utdanning. Ja, ein del av dette, men kva med teknisk fagskule? Den er jo ikkje foreslått lagt på det nivået. Tvert imot er den foreslått lagt på eit fylkeskommunalt nivå, eit nivå i tilknyting til vidaregåande opplæring. Kva med dei private tilboda? Fleire av dei bør også ha mulegheit til å kome inn under den fagutdanninga som statsråden faktisk vil kviste eller fjerne, alt etter som. I staden for å ha den tvilen prøver vi å samle desse i ein parallell veg i høve til høgskulane.

Så seier statsråden også at det blir ein veldig vanskeleg modell vi legg opp til, med statleg finansiering og fylkeskommunal drift av teknisk fagskule. Eg kan ikkje sjå det problemet. Alternativet, dersom vi skulle ha statleg finansiering, ville anten vere å legge dette inn under høgskulane – og vi vil halde på det skiljet som er mellom det praktiske og det akademiske – eller det ville vere å bygge opp ei statleg styringsordning på eit regionalt nivå, som eg ikkje trur, verken økonomisk eller på andre måtar, på nokon måte vil vere hensiktsmessig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Presidenten registrerer at den reglementsmessige tid for formiddagens møte nå er omme. Presidenten har merket seg at det fra komiteens side i sak nr. 3 er foreslått et debattopplegg med en ramme på 45 minutter. På bakgrunn av at Stortinget skal fortsette sine forhandlinger i kveld, ville den normale prosedyre være at møtet ble avbrutt på dette tidspunkt. Presidenten vil imidlertid be om tilslutning til at debatten i sak nr. 3 gjennomføres, under den klare forutsetning at talerne bidrar til at tiden ikke strekkes utover den reglementsmessige tid mer enn strengt nødvendig.

– Dette anses vedtatt.