Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet 15 minutter hver, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti 10 minutter hver, Venstre og representanten Bastesen 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Odd Eriksen (A) (ordfører for saken): De to forslagene vi har til behandling, er et Dokument nr. 8-forslag, som er fremmet av Høyre, og et forslag som ble fremmet i tilknytning til trontaledebatten i fjor høst av Lars Sponheim på vegne av Venstre.

Et bredt flertall i kommunalkomiteen står sammen om politikken i innstillingen, noe som er svært gledelig og viktig i et så omfattende spørsmål som det vi behandler i dag. Det er viktig å merke seg at det brede flertall i komiteen ikke sier nei til forslagene om økt arbeidsinnvandring i framtida. Imidlertid er det bred enighet om at spørsmålet om vi skal øke arbeidsinnvandringen eller ikke, ikke må ses isolert fra sysselsettingspolitikken, men inngå som en naturlig komponent i en sysselsettingspolitisk sammenheng. Noen synes å tro at mennesker bare kan bestilles og brukes ved behov, for så å sendes ut igjen. Slik er det naturligvis ikke. Utdannede mennesker er mangelvare i hele den vestlige verden, og dersom vi skal konkurrere om denne arbeidskraften, må vi tilby bolig, kultur, kulturelt mangfold og ikke minst et tolerant samfunn. Dessuten må vi ikke i Norge legge opp til en politikk som bidrar til det som enkelt sagt kalles hjerneflukt fra den tredje verden. Land i den tredje verden er mer enn oss avhengig av en utdannet befolkning for å skape utvikling. Vi bør derfor ha en balansert politikk og først og fremst bruke vår egen innenlandske arbeidskraft.

Arbeidskraftreserven i Norge er liten, og vi er nødt til å vurdere arbeidsinnvandring seriøst som ett av flere virkemiddel for å øke tilgangen på arbeidskraft.

Det er imidlertid viktig å fokusere på det faktiske arbeidskraftbehovet i framtida. Vi må vite hva det reelle behovet er, og legge forholdene best mulig til rette for at alle som kan og vil, får utnyttet sin arbeidsevne.

Offentlige velferdsordninger er bygd ut i høyt tempo de siste årene, noe som har ført til sterk vekst i behovet for arbeidskraft i offentlig sektor. Framskrivinger som er gjort i forbindelse med langtidsprogrammet Regjeringen presenterer i dag, viser at det også i de tiårene som kommer, vil bli behov for å øke antall sysselsatte i offentlig sektor, bl.a. for å gi gode tilbud innen eldreomsorg, kreftomsorg og psykiatri.

Vi vet at i mange bransjer er det og vil det høyst sannsynlig fortsatt være mangel på arbeidskraft. Dette er uheldig både for den enkelte bedrift og sektor og for norsk økonomi generelt. Det kan også være et problem for dem i Norge som er arbeidsledige, hvis f.eks. mangel på nøkkelpersonell med spesiell kompetanse skaper flaskehalser som gjør at bedriftene heller ikke oppretter andre stillinger som ikke krever den type kvalifikasjoner som man i utgangspunktet etterspør.

Flertallet i komiteen understreker at det må legges stor vekt på å føre en politikk som bidrar til at de innenlandske arbeidskraftressursene blir best mulig utnyttet. For å få utnyttet hele arbeidskraftreserven, må vi føre en politikk som motiverer til arbeid framfor passivt å motta trygd.

Det er et paradoks at det er mange tusen arbeidsledige i Norge i dag, og at ledigheten er opptil tre ganger høyere blant ikke-vestlige innvandrere. Samtidig må vi også redusere sykefraværet uten at vi svekker arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen. Det er viktig at vi stimulerer hver enkelt til å jobbe det de evner, og da må det også være økonomisk lønnsomt for den enkelte. Vi må være kreative og komme opp med alle tenkelige virkemidler for at arbeidskraftpotensialet skal utnyttes fullt ut.

Flertallet i komiteen er av den klare oppfatningen at arbeidsinnvandring må ses på som et supplement til utnyttelsen av de innenlandske arbeidskraftressursene, hvor behovet er knyttet til enkelte sektorer og yrker der det faktisk er mangel på arbeidskraft. På den måten blir ikke arbeidsinnvandring vårt hovedvirkemiddel i framtidas sysselsettingspolitikk. Dette er jeg fornøyd med, særlig med tanke på alle dem som i dag søker jobb etter jobb uten engang å få komme til intervju – ofte fordi de har et ikke-vestlig etternavn, ikke fordi de er underkvalifisert.

For flertallet i komiteen er det av stor viktighet at nye tiltak ikke må gå ut over dem som i dag har en redusert arbeidsevne, heller ikke dem som i dag er helt eller delvis arbeidsledige. Eventuelle nye tiltak må utarbeides på en slik måte at de ikke er med på å undergrave de generelle arbeids- og lønnsbetingelsene vi har i Norge i dag. At noen arbeidsgivere offentlig uttaler at arbeidsinnvandring vil kunne påvirke lønnsnivået, er et usedvanlig sterkt signal om at vi her må være observante på såkalt sosial dumping. Det er således nødvendig å knytte klare vilkår opp mot rekruttering av arbeidskraft fra utlandet for best å ivareta samfunnspolitiske målsettinger innenlands.

Flertallet konstaterer at vi ikke har nådd våre mål i integreringspolitikken, og at det ikke er automatikk i at åpnere landegrenser samtidig gir åpnere bedriftsporter. Vi fikk høre sterke skildringer av dette under den åpne høringen: Innvandrere med akademisk bakgrunn og verdifull arbeidserfaring som skrev flere hundre jobbsøknader uten engang å bli kontaktet av arbeidsgivere. Sånn vil vi ikke ha det i Norge i dag, og det er gledelig at flere forskere i det siste har fokusert nettopp på dette problemet, og at Senter mot etnisk diskriminering er sterkt deltagende i den offentlige debatten som pågår.

Flertallet ønsker ikke å realitetsbehandle forslaget om en speilvending av regelverket for arbeidsinnvandring. En endring av regelverket på dette punktet vil endre prinsippene for norsk innvandringspolitikk, og flertallet mener derfor det vil være uheldig å endre prinsippene med hensyn til kontrollert og regulert innvandring, uten først å ha vurdert konsekvensene av dette. Flertallet vil med andre ord først få vurdert konsekvensene før vi tar endelig stilling til realitetene i forslaget.

Flertallet mener det er behov for ytterligere oppmykning av regelen om at arbeidstillatelse må være søkt og innvilget før innreise til Norge. Dette understrekes av et flertall som viser til at statsråden har varslet at hun vil følge opp dette. Det bør imidlertid være en forutsetning at de som skal søke arbeidstillatelse fra Norge, er her på lovlig vis, og at asylsøkere unntas denne retten.

Et bredt flertall mener det er behov for å se nærmere på regelverket i forhold til utenlandsstudentene. Ordningen med studenttillatelser er begrunnet i bistandshensyn og kulturutveksling. Flertallet mener imidlertid at utlendingslovgivningen ikke er et egnet virkemiddel for å sikre ønsket bistandseffekt av studieopphold i Norge, og mener at den såkalte karantenebestemmelsen i utlendingsloven på fem år må oppheves.

Hva angår Høyres forslag om at arbeidsgiver skal kunne utstede arbeidstillatelse, avviser flertallet dette. Flertallet understreker at myndighetene fortsatt må ha kontroll med hvem som får tillatelse til opphold og arbeid i landet. Det presiseres imidlertid at en viss oppmykning er ønskelig, ut fra hensynet til større fleksibilitet. Det kan eksempelvis dreie seg om at arbeidsgiver på visse vilkår kan søke om arbeidstillatelse på vegne av arbeidstaker, men ikke utstede selve arbeidstillatelsen. Det er i så tilfelle en forutsetning at fagforeningene på arbeidsplassen er med i den prosessen som skal føre til den type søknader.

Avslutningsvis vil jeg anbefale innstillingen slik den foreligger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Erna Solberg (H): De fire forslagene som er innbakt i det Dokument nr. 8-forslaget vi i dag behandler, er av noe ulik karakter, og komiteen har vel i praksis sluttet seg til to av dem.

Men det jeg har problemer med i denne debatten, er rett og slett å ta substansen i en del av det som saksordføreren sier. Det var nemlig slik at i form av en pressekonferanse den 21. mars konkluderte statsråd Brustad og statsråd Kosmo, så vidt jeg forstod, på de forslag som et utvalg ledet av statssekretær Mæland hadde kommet med, hvor man bl.a. kom med en innrømmelse når det gjaldt de to forslagene som flertallet også er enig i, nemlig at man skal kunne søke fra Norge, og at regelen om fem års karantene skal vekk, og også en del andre forenklingstiltak knyttet til dette. Men så sier saksordføreren at man ikke vil vurdere vårt hovedforslag uten å ha vurdert konsekvensene av det. Men problemet er jo at verken saksordføreren eller de andre medlemmene av de partiene som utgjør flertallet, ber Regjeringen om å utrede konsekvensene av det forslaget. Hvis man hadde bedt om å få vurdert konsekvensene, for så å ta en realitetsbeslutning, hadde det som fremkom av saksordførerens innlegg, hengt sammen, for jeg forstår det slik at departementet i dag ikke har fått noe pålegg eller mandat fra Stortinget til å gjøre dette arbeidet som man da venter på fra et flertall.

Og det er to biter i dette. Det ene er spørsmålet: Hva slags regler skal man ha for å komme til Norge, hvor åpnet skal det være? Det andre spørsmålet er: Hvilke faggrupper eller hvem skal få lov til å komme? Og det er altså slik i Norge at det er et skrikende behov ikke bare for faglært arbeidskraft, men også for ufaglært arbeidskraft.

Mitt spørsmål til saksordføreren er: Mener saksordføreren at man også må åpne for ufaglært arbeidskraft i de reglene som skal komme? Uten det kommer man ikke til å løse fremtidens behov, slik som den åpne høringen viste.

Odd Eriksen (A): Det er nok riktig av meg allerede innledningsvis å erkjenne at jeg ikke tar mål av meg til å løse alle Høyres problemer knyttet til arbeidsinnvandring. Det som har vært mitt og Arbeiderpartiets og flertallets utgangspunkt under behandlingen i komiteen, har vært at Regjeringen i løpet av våren skal komme tilbake til Stortinget med en sak som favner arbeidsinnvandring. Det er på mange måter en del av budsjettavtalen som ble inngått sist høst, og der ligger det rom for ulike avgrensninger i forhold til hvor langt man skal gå inn i realiteten i forslagene. Derfor har man gått noe lenger i noen forslag og latt andre forslag mer eller mindre ligge. Men utgangspunktet mitt er nok at jeg ikke ønsker, og jeg tar heller ikke mål av meg til det – å løse alle problemer knyttet til arbeidsinnvandring uten at Regjeringen på forhånd har gjort et grundig arbeid og lagt dette fram som sak for Stortinget. Da vil vi ha et bedre utgangspunkt for å se alle mulige konsekvenser av endringene på politikkområdet.

Ivar Østberg (KrF): Det er korrekt som saksordfører sier, at det har vært gjort et arbeid for å få et så bredt flertall som mulig i denne saken, og saksordfører skal ha honnør for det arbeidet.

Arbeidsinnvandring er ett virkemiddel blant mange andre i sysselsettingspolitikken i tiden framover. Noe av årsaken til det arbeidet som har vært gjort, ligger vel også i det at det er blitt hentet fram en merknad fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fra Budsjett-innst. S. nr. 5, hvor Kristelig Folkeparti og Senterpartiet bl.a. var opptatt av eldre arbeidstakere, og at disse i stor grad blir utstøtt. De har vanskelig for å komme inn på arbeidsmarkedet igjen til tross for at de har full arbeidskapasitet, ja, vi har det paradoksale at vi i dette land i stor grad betaler folk ut av arbeidsmarkedet.

En av dem vi hørte, professor Steinar Strøm, gjennomgikk AFP-ordningen og var opptatt av at nettopp eldre arbeidstakere som vi ikke klarte å få inn på arbeidsmarkedet, var en veldig stor arbeidskraftreserve.

Mitt spørsmål til saksordfører og Arbeiderpartiet blir derfor: Er man villig til å se på noen av de forslag som professor Strøm fremmet, for å tilpasse AFP-ordningen mer til den arbeidskraftsituasjonen som vi har i landet i dag?

Odd Eriksen (A): Jeg tror nok at samtlige partier må ha som utgangspunkt at vi vil snu hver eneste stein for å få flest mulig tilbake til arbeidslivet. Det er nok riktig som representanten Østberg var inne på, at altfor mange som egentlig ønsker å bidra med den arbeidsevnen de har, og forlenge tiden som yrkesaktive, skyves ut av arbeidslivet.

Vi erkjenner at AFP er et element som også må vurderes for å få flest mulig til å bli stående lenger som yrkesaktive. Men det er nok også sånn at den faktiske pensjonsalderen er vesentlig lavere enn AFP-alderen, så jeg tror ikke at man løser de problemene som nettopp representanten Østberg peker på, bare man gjør endringer innenfor AFP-ordningen.

Mitt utgangspunkt er at det er altfor mange som er utenfor arbeidslivet, som ønsker å bidra med den arbeidsevnen de har, men som av ulike grunner blir stengt ute, eller ikke rekker fram til arbeidslivet, og det må vi søke å bidra til å rette på.

Torbjørn Andersen (Frp): Arbeiderpartiet fører for tiden en bevisst politikk for å overføre arbeidskraft fra verdiskapende, privat sektor til skjermet offentlig virksomhet, selv om det altså er mangel på arbeidstakere i norske bedrifter i dag.

Innføring av konkurranse i all offentlig tjenesteproduserende virksomhet ville trolig virket effektiviserende i den grad at det ville minsket behovet for stadig mer arbeidskraft til offentlig sektor. Hvor lang tid skal det egentlig ta før Arbeiderpartiet innser at konkurranse er sunt og virker effektiviserende også i offentlig sektor, at den kan virke dempende på behovet for at stadig mer arbeidskraft må overføres til offentlig sektor, og at man derved kan unngå knapphet på arbeidstakere for norske bedrifter, slik det er blitt i dag?

Odd Eriksen (A): Det er litt vanskelig å forholde seg til dette, for det er vel slik at behovet for arbeidstakere i offentlig sektor er tuftet på de ordningene og reformene som Stortinget vedtar. Eldrereformen og reformer når det gjelder kreft og psykiatri, bidrar jo til å øke etterspørselen etter arbeidskraft. De reformene som er vedtatt, har bred tilslutning i dette hus, men det er klart at når vi vedtar den type reformer, må vi samtidig være bevisst på at det ofte kreves høyt utdannet personell til de sektorene som reformene omfatter.

Etterspørselen etter arbeidskraft er nok tilsvarende stor i offentlig sektor som i privat sektor. Det er ikke slik at vi har overflod på arbeidskraft i offentlig sektor og mangel på arbeidskraft i privat sektor. Der vi har mangel på arbeidskraft, er det en spesiell type arbeid som krever spesiell kompetanse.

Det er den innretningen på arbeidsinnvandringspolitikken vi må søke å få på plass: Et arbeidssted som mangler en spesiell type arbeidskraft, skal ikke være forhindret fra å skaffe seg den arbeidskraften. Det er det denne saken dreier seg om.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Dersom ein tar ein tur frå bedrift til bedrift langs kysten vår, møter ein svenskar, ein møter finnar, ein møter folk frå Sri Lanka eller frå kvar som helst. Er ein i nord, møter ein folk frå Russland. Næringslivet vårt er heilt avhengig av denne arbeidskrafta. Vi har også hatt stor innvandring pr. år for å halda hjula i gang.

I ei ECON-undersøking sa heile sju av ti bedriftsleiarar at den største faren for at deira bedrift skulle måtta setja kroken på døra på sikt, var mangel på fagfolk. I år 2000 mangla norske bedrifter 35 000 arbeidstakarar. Kvar får vi tak i dei? Det er mange svar, og vi treng faktisk alle svara for at hjula skal gå rundt også i framtida.

Vi må sjølvsagt utnytta dei innanlandske arbeidskraftressursane best mogleg. Det skjer ikkje i dag. Vi har ikkje lenger råd til å stengja grupper ute frå arbeidslivet. Yrkeshemja må få tilgang til arbeidsmarknaden ved at det vert lagt til rette for at dei kan bruka sine evner til beste for næringslivet og samfunnet.

Innvandrarar må få godkjent sin kompetanse utan forseinking, slik at dei kan koma i jobb. Arbeidsløysa blant ikkje-vestlege innvandrarar er opptil tre gonger høgare enn normalt i samfunnet. Her er det altså ein god del å henta.

Så treng vi større fleksibilitet mellom trygd, pensjon og arbeid. At samfunnet avgrensar moglegheita for ein til å jobba dersom ein som pensjonist kan, er rimeleg uforstandig og faktisk uforståeleg. Ein positiv ting ved at arbeidsmarknaden no har problem med å få folk, er at eldre arbeidstakarar – dei over 50 år – kan verta attraktive med si erfaring og med sin fridom. Det er på tide.

Studentar må få tena meir ved sida av lån i Lånekassa, sjølv om tida ein brukar på studiet med fordel kan gå ned.

Sist, men ikkje minst må vi opne for arbeidsinnvandring.

Det som eg har sagt, er ikkje utfyllande, men vi får håpa at det er tilstrekkeleg for at norsk næringsliv kan ekspandera og utvikla seg. Men lett er det ikkje. For kvar skal desse utanlandske arbeidarane koma frå? Våre naboland, heile Europa, har det same problemet som oss. Fødselsraten er for låg. Vi har 1,8. Reproduksjonen er på 2,1. Det betyr at det er ein manko på ca. 10 000 menneske pr. år. Dei fleste landa har lågare fødselsrate enn Noreg, og bekymringsmeldingar har vorte sende ut, både frå Sveriges statsminister for ca. ein månad sidan og frå Putin i Russland i førre veke.

Nokre land har det atskilleg verre enn oss. I Italia er det katastrofemeldingar. Dei har eit fødselstal på 0,9 og reduserer befolkninga si frå 60 til 20 millionar på 100 år.

Er det så viktig å halda oppe befolkninga? Nokon synest – og dei kan til og med ha rett – at det er meir enn nok av europearar. Men det får nokre konsekvensar dersom vi reduserer folketalet for raskt. Ein konsekvens er at vi manglar arbeidskraft, og at det vert få unge til å bera pensjonar og produktivitet når dei små barnekulla skal bera dei store. Eldrebølgja vert det kalla, og ho kjem med tyngd om ca. ti år frå no av. Ho vil auka det offentlege sin etterspurnad etter arbeidskraft. Det betyr igjen at konkurranseutsett sektor tapar i kampen om arbeidskraft, og dermed kan den økonomiske veksten som vi treng i Fastlands-Noreg, vera i fare.

I tillegg til å trua velferdsstaten vil ei minkande befolkning kunna slå beina unna distrikta. Det er ikkje rart at verda sine statsleiarar er bekymra for næringslivet, for konsekvensane av eldrebølgja, for velferda, for omsorga og for busetjingsmønsteret. På lang sikt er det berre ein ting som hjelper, og det er familiepolitiske ordningar som gjer at fleire familiar vel barn. Det betyr fødselspermisjonar, det betyr pappapermisjonar, det betyr kontantstønad, deltid, barnehagar osb. Eg er veldig glad for at faktisk fleirtalet i komiteen seier det.

På kort sikt må vi forenkla reglane som hindrar at folk som vil til Noreg for å arbeida, får koma hit. Derfor støttar Kristeleg Folkeparti Høgres forslag nr. II og III, som også statsråden gjer.

I tillegg vil Kristeleg Folkeparti understreka at vi ventar at statsråden tar på alvor at svært mange bedrifter innan havbruk, innan turisme og kanskje også innan IT treng arbeidskraft som ikkje har ekspertkvalifikasjonar, men som ikkje er å oppdriva her heime. Det har statsråden også moglegheit til når ho kjem tilbake til Stortinget med sak om arbeidsinnvandring, og det er noko av grunnlaget for Kristeleg Folkepartis haldning til dei fleirtalsløysingane som vi har vore med på.

Det er bra at fleirtalet no vil ha arbeidsinnvandring. India har f.eks. fødselsoverskot. Vi må gjera det vi kan for at nokon av desse vil velja Noreg som sitt land. Det er ikkje sjølvsagt at dei gjer det.

Eg har besøkt Silicon Valley og San Francisco. Det er tydeleg at det ikkje er langt frå India og Kina til California. Og Austens folk er hjarteleg velkomne til å byggja suksessbedriftene der, og engelsk er faktisk meir utbreidd enn norsk.

Vi må leggja oss i selen for å få dei 10 000 personane som norsk næringsliv ifølgje Statistisk Sentralbyrå treng kvart år berre for å halda ved like arbeidsstyrken og befolkningsnivået. Derfor treng vi ei oppmjuking av reglane for arbeidsinnvandring, og eg er glad for dei tiltaka som Regjeringa faktisk har varsla. Mangel på arbeidskraft vil vera den fremste kapasitetsskranken i norsk økonomi i framtida.

Så er det eit problem som eg må nemna: Kristeleg Folkeparti er samd i at asylinstituttet er verdifullt og ikkje må blandast med eller forsvinna i arbeidsinnvandring, som skjer på heilt andre premissar. Men ein må likevel kunna bruka sunt skjønn i samband med at vi mjukar opp reglane for arbeidsinnvandring. Det er temmeleg «molboaktig» – eg veit ikkje om det er eit parlamentarisk uttrykk, men det er det likevel – å senda ut ein arbeidar som bedrift og lokalsamfunn kanskje ber for, som kan norsk, som er nøkkelpersonen i bedrifta, som har eit nettverk og som gjerne vil bu i Noreg. Ein slik person kan få negativt svar på asylsøknaden sin, mens vi brukar store ressursar på å «headhunta» naboen hans i heimlandet. Det vil knapt verta forstått. Statsråden har eit eineståande høve til å rydda i køar.

Til slutt vil eg nemna at då Bondevik-regjeringa for to år sidan la fram næringsmeldinga, var arbeidsinnvandring peika på som nødvendig og framtidsretta. Ingen utanom sentrum aksepterte det den gongen. Eg er glad for at det skjer ei utvikling også i Stortinget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Aud Gaundal (A): Vi vil ha verdens beste velferdssamfunn. Til det trenger vi arbeidskraft. Vi må mobilisere den arbeidskraftreserven vi har i landet, og vi må sørge for å ha gode virkemidler for å få arbeidsledige ut i arbeid.

Et annet virkemiddel er arbeidsinnvandring. I den åpne høringa vi hadde, fikk vi presentert framtidsvisjoner og virkemidler for å få den arbeidskraften til de sektorene som trenger det mest.

Slik saksordføreren påpekte, gav høringa oss en bred plattform for det videre arbeidet med disse utfordringene. Det er vanskelige spørsmål som har flere sider. Og når det gjelder det representanten Apelthun Sæle sier om at vi nærmest skal ha en flyktning- og asylpolitikk basert på om en har arbeid eller ikke, vil i hvert fall vi fra Arbeiderpartiet ta avstand fra det.

Fødselsratene er representanten veldig opptatt av, og det var med sjokk og forfjamselse komiteen ble vitne til Kristelig Folkepartis fokusering i saken da representanten Apelthun Sæle i sitt første spørsmål benyttet anledningen til å spørre om abortlovens betydning for mangelen på arbeidskraft. Og logikken var tydelig: Hvis vi ikke hadde hatt selvbestemt abort i Norge, ville vi ha fått mer arbeidskraft i årene framover – særlig hvis kvinnene fødte guttebarn, for de har et annet arbeidsmønster.

Mitt spørsmål blir konkret: Da Kristelig Folkeparti innførte kontantstøtten, var det meningen å betale småbarnsmødre for ikke å delta i yrkeslivet og indirekte si at de skulle føde flere barn? Da blir altså abortsynet og kontantstøtten i sum nærmest en fødselsplikt. Er det Kristelig Folkepartis politikk? For Arbeiderpartiet er det en politikk som har gått ut på dato for mange år siden.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Her var det mykje på same tid frå representanten Aud Gaundal.

Kristeleg Folkeparti har aldri – heller ikkje eg i dette innlegget – sagt at flyktning- og asylpolitikken skal vera knytt til det å ha jobb. Tvert om. Asylinstituttet må bestå. Kjem ein hit for å få vern, skal ein få vern. Men det betyr ikkje at ein ikkje kan få jobb, og det betyr ikkje at ein ikkje kan bruka sunt skjønn i enkeltsaker – men det må vera eit skjønn! Vi har dermed ikkje oppheva korkje asylinstituttet eller prinsippet om å gje opphaldsløyve på humanitært grunnlag.

Så til høyringa. Eg vil veldig sterkt presisera at gutebarn ikkje var nemnde i høyringa. Eg står heller ikkje inne for dei overskriftene som er lagde, med tilvising til namnet mitt. Men det skjønar alle som har vore ute for media, dersom dei vil – eg skjønar også når dei ikkje vil skjøna slikt.

Når det er sagt, vil eg gjerne presisera at vi har ein fødselsrate på 1,8 og for å oppnå reproduksjonsraten må vi ha 2,1. Då manglar det nokre barn. Det er ein matematisk, statistisk samanheng her. Den går ikkje direkte på abort. Men samtidig veit vi at kvinner i dette landet ynskjer seg fleire barn enn dei faktisk får, og derfor er Kristeleg Folkeparti oppteken av å ha ein familiepolitikk som gjer at familiane kan velja dei barna som ein ynskjer. Eg håpar at vi får familiepolitiske ordningar som faktisk gjer at kvinner vel barna, for det treng vi i framtida. Då treng vi barnehagar, som Arbeidarpartiet er oppteke av, men vi treng også kontantstøtte for å skapa rettferd og valfridom for dei kvinnene, dei familiane og dei mennene som ynskjer ei anna løysing enn det A4-samfunnet som Arbeidarpartiet kontinuerleg tilbyr oss.

Sverre J. Hoddevik (H): I sitt innlegg har representanten Apelthun Sæle snudd verbalt alle de innenlandske steinene som hele komiteen snur for å forsøke å mobilisere norsk innenlandsk arbeidskraft, enten det er arbeidsevne i kombinasjon med trygd, om det er arbeidsvilje i kombinasjon med pensjon, om det er høy arbeidsledighet hos innvandrere generelt sett osv. Dette er de fleste opptatt av å sette i fokus.

Men Stortinget ville grovt ha forsømt sine muligheter hvis dette var svaret på det skisserte behovet, som også Apelthun Sæle trakk fram i sitt innlegg. Oppdrettsnæringen og reiselivsnæringen er nevnt, og alle er enige om at her er det behov, skjønt oppdrettsnæringen har fått seg et støt på Sørlandskysten i det siste. Familiepolitikken og fødselsratene vil neppe kunne løse dette innen rimelig tid. Verken i inneværende periode eller i neste periode vil dette være svaret.

Altså er det da slik, som vi hører, at Kristelig Folkeparti for så vidt leverer alle de premissene som skal til for å støtte Høyres to øvrige forslag. Spørsmålet til representanten blir: Er det budsjettavtalen som er grunnen til at vi ikke får den naturlige konklusjonen etter alle disse premissene, som er rimelig samstemte med Høyres argumentasjon?

Anita Apelthun Sæle (KrF): Eg er veldig glad for at representanten Hoddevik understrekar dei tinga som må til for å mobilisera innanlandsk arbeidskraft, for vi er heilt avhengige av det. Eg må seia at sjølv om eg vil gå inn for arbeidsinnvandring, tvilar eg på at ho kan verta så stor og så sterk og så overveldande at ho, på noko sikt iallfall, vil stetta heile behovet. Derfor er vi avhengige av alle måtar å mobilisera norsk, innanlandsk arbeidskraft på.

Kvifor konkluderer vi då ikkje med å støtta alle fire forslaga frå Høgre? Eg synest at Høgre skal vera nøgd. Dei har fått ganske god oppslutning om forslaga sine, og dei har i tillegg fått det at Regjeringa skal koma tilbake igjen med ei sak om arbeidsinnvandring. Siste ord er neppe sagt i denne saka. Vi har frå Kristeleg Folkeparti si side understreka i merknads form at dei bedriftene som ikkje fell inn under det som vart presentert på pressekonferansen, og det som Regjeringa har gjort på dette området, også må takast vare på når Regjeringa kjem tilbake igjen med sak om arbeidsinnvandring. Eg har faktisk tru på at når Regjeringa har tenkt seg litt om, gjer ho det.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg registrerer at Kristelig Folkeparti mener at økt arbeidsinnvandring skal redusere innvandrernes problemer på arbeidsmarkedet, og at det skal få flere av denne kategorien ut i arbeid. For så vidt kan det vel heller være slik at økt arbeidsinnvandring kan virke motsatt, ved at nye og flere arbeidsinnvandrere kan fortrenge dem som allerede har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Selv om man kanskje med litt stor velvilje kan ane noe av Kristelig Folkepartis logikk, bør Kristelig Folkeparti etter mitt syn få anledning til å redegjøre noe nærmere for dette litt selvmotsigende syn, for hva de faktisk mener med dette.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det skal vera ei glede, for det verkar på meg som om Framstegspartiet ikkje heilt har forstått dimensjonane på dei problema som vi no behandlar, kor mange det er som manglar i norsk arbeidsliv, og kor store behov næringslivet har.

Det Kristeleg Folkeparti meiner, og som eg meiner er ein innlysande konsekvens av arbeidsinnvandring, er at dersom vi får arbeidstakarar som er «headhunta» ute, som er kvalifiserte, og som er henta inn til nøkkeljobbar i bedriftene, men som, som dei andre som kjem frå andre land til Noreg, har litt problem med språket vårt, det er ganske vanskeleg med norsk, og ikkje kjenner kulturen vår så godt, den er også rimeleg spesiell, vil folk flest, og ikkje minst bedriftsleiarar, skjøna at desse likevel kan gjera ein god jobb. Då vert det ikkje så farleg med eit vanskeleg namn, med litt haltande norsk eller med ei manglande kulturforståing. Er folk i jobb i Noreg, vil alle desse tre tinga retta på seg etter kvart.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Erna Solberg (H): Sist høst, da Regjeringen la frem sitt forslag til statsbudsjett, var hovedpoenget og hovedinnretningen på budsjettet at man skulle øke skattene på arbeidsliv og næringsliv for å flytte arbeidskraft fra privat sektor til offentlig sektor på grunn av at mangelen på arbeidskraft var et av de største problemene, eller den såkalte skranken i norsk økonomi, som det heter i sosialøkonomien. Det var altså en underliggende hovedkilde til den økonomiske politikken Regjeringen la opp til, en politikk som vi var uenig i, men vi erkjenner problemet, nemlig at mangelen på arbeidskraft vil være et av våre grunnleggende problem i årene som kommer, og for å løse det, er vi nødt til å ta i bruk en rekke virkemidler. Det fremmet Høyre en pakke om før budsjettet kom, en pakke med en rekke tiltak, som bl.a. gikk på å mobilisere mer av arbeidskraften i Norge – både norsk arbeidskraft og utenlandsk, men norsk bosatt arbeidskraft, altså innvandrere – men som også hadde som et viktig element å gjøre det enklere å få flere til å komme fra andre land for å jobbe i Norge.

I den åpne høringen vi hadde, var det en rekke tall og en rekke utsagn, men noe av det mest interessante syntes jeg var SSBs analyser i begynnelsen av høringen, som viser at vi trenger en tilgang på 10 000 personer i arbeidsstyrken hvert år for å opprettholde arbeidsstyrkens antall slik som det er i dag – 10 000 flere. Samtidig vet vi at reformene og «turnover» i offentlig sektor vil spise all ny tilgang på arbeidskraft i årene som kommer, hvis man ikke gjør noe. Det betyr at vi står i en skvis hvor vi både har en stor oljesektor, vi har en voksende offentlig sektor, og vi har et behov for å ta vare på spirene og utviklingen i den norske fastlandsøkonomien og sikre at vi har noe som vil kunne gi oss den samme grad av eksportinntekter å leve av i dette landet når oljealderen er over. Hvis det er slik at den største mangelen og det største problemet i norsk økonomi fremover er mangelen på arbeidskraft, synes jeg egentlig at man burde gjort mer fra Regjeringens side – og raskere – enn det jeg ser man gjør i dag. Jeg synes på mange måter Regjeringen har en meget tilbakelent holdning i forhold til det som da er hovedproblemet. Det ser ut som om det å drive gammel, tradisjonell 1970-talls konjunkturpolitikk skal løse problemene. Det betyr at man kommer til å skvise konkurransedyktig sektor fremover for den arbeidskraften den trenger for å videreutvikle seg.

Høyre har sagt at det er behov for en annen type politikk på dette området. Hvis det er et tilbudsproblem, må man sette inn tiltak for å øke tilbudet, og vi må sette inn mange tiltak. Et av de tiltakene er det som ligger i det Dokument nr. 8-forslaget vi diskuterer i dag, og det er ingen uenighet i komiteen om at arbeidsinnvandring alltid vil være et supplement. Arbeidsinnvandring kommer ikke til å være en hovedkilde til ny arbeidskraft, men det kommer til å være et viktig supplement både når det gjelder kvalifisert og ukvalifisert arbeidskraft. Et av de største problemene med hensyn til den holdningen som jeg opplever fra kanskje spesielt arbeiderpartihold, er frykten for å slippe inn flere som er ufaglærte. Alle de kildene vi har, viser at et av problemene når det gjelder flere av de norske som er utenfor arbeidslivet og skal inn i arbeidslivet, er at de områdene der vi nå ser at det er mangel på ufaglært arbeidskraft, er der hvor noen av de tyngste jobbene er. Det er på fiskeriene langs hele kysten – Fastlands-Norges bit av fiskeriene, og det er i reiselivsnæringen, hvor det er tunge, vanskelige løft. Det er ikke det stedet en omskolerer eldre uføre for å gå inn. Det er ikke der de kommer til å komme, fordi mange av disse jobbene fysisk sett er tøffere. Hvis en ser kartet over Trygde-Norge, vil en se at mange av de stedene der det er mangel på arbeidskraft, har veldig mange uføretrygdede. Hvorfor? Fordi den type arbeidsplasser ikke er arbeidsplasser som folk klarer å stå i så forferdelig lenge. Likevel er det det Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning har vurdert som den største vekstnæringen hvis vi klarer å bruke potensialet i fremtiden, nemlig fiskeri, havbruk, og videreforedlingen basert på det.

Hva er det så Høyre foreslår? Vi foreslår ut fra to tanker i dette dokumentet. Vi foreslår at vi skal være åpnere, og vi foreslår, ikke minst, at vi skal være enklere. Jeg har lyst til å beskrive en prosess som jeg har kjent til i en periode, et eksempel på hvordan situasjonen faktisk er i dag når det gjelder å få tak i arbeidskraft. En gårdbruker som var så heldig at han hadde fått tak i en som skulle hjelpe ham på gården, hadde 13 punkter i saksbehandlingskjeden. Først måtte han gi et tilbud om arbeid, som skulle sendes til arbeidstakeren i Polen. Arbeidstakeren måtte så møte på den norske ambassaden, sende søknad til UDI. UDI skulle sende søknad til fremmedpolitiet i Sarpsborg, fremmedpolitiet sendte søknaden til det lokale lensmannskontoret, det lokale lensmannskontoret innkalte arbeidsgiver til avhør, saken ble sendt til Sarpsborg politikammer, Sarpsborg politikammer sendte søknaden til Aetat i Askim, Aetat i Askim sendte søknaden til fylkesarbeidskontoret i Moss, fylkesarbeidskontoret i Moss sendte søknaden til UDI, UDI behandlet saken, og UDI sendte resultatet til den norske ambassaden i Polen. Der burde saken vært stoppet. Dessverre ble saken sendt til feil ambassade først, men til slutt sendte ambassaden avgjørelsen til arbeidssøkeren, og arbeidssøkeren måtte møte på ambassaden og få stemplet arbeidstillatelse. Dette gjelder sesongarbeid i landbruket. Saken tok ni måneder. Det er ikke det et fleksibelt Norge egentlig dreier seg om.

Hva er det så Høyre har foreslått? Vi har foreslått å gjøre noe som gjør dette drastisk enklere. Det er jeg i og for seg glad for at vi har fått tilslag på, ikke på vårt forslag, men på å gjøre dette drastisk enklere. Så har vi foreslått å gjøre noe med noen av de mest urimelige reglene etter vår mening. Hvis en tilfeldigvis har lyst til å se hvordan Norge ser ut, se om norsk er et språk en kan leve med, og av en eller annen sær interesse skulle finne ut at en vil være i Norge en stund før en søker arbeidstillatelse, får en det problemet at en må reise tilbake igjen til sitt hjemland for å søke arbeidstillatelse. Det har vi foreslått å endre, og fått flertall for. Så har vi foreslått å fjerne regelen om fem års karantene, som i dag betyr at veldig mange som vi hadde håpet skulle reise tilbake igjen til et utviklingsland for å gjøre jobben, faktisk ender i Canada og USA, som selvfølgelig er veldig glad for at vi utdanner og betaler godt kvalifisert arbeidskraft. Det er jeg også glad for at vi får gjennomslag for skal endres.

Det jeg ikke er glad for, er at det ikke ser ut til at vi har kommet noe særlig lenger når det gjelder spørsmålet om å åpne mer opp for å komme til Norge, spesielt for ufaglærte. Selv om jeg er glad for at vi har fått gjort noe – det ser iallfall ut til at det etter hvert blir en betraktelig enklere måte å komme til Norge på – må jeg si at jeg tror at det opplegget som Regjeringen la frem i forrige uke, og som etter Kosmos egne beregninger anslås til å gi mellom 1 500 og 2 000 flere utlendinger til Norge, innebærer et for lite antall i forhold til behovet. Jeg minner om at vi trenger en økning på 10 000 for å opprettholde arbeidsstyrken vår – ifølge tidligere arbeidsdirektør Hanisch trengte vi faktisk 40 000 flere i året. Det siste tallet er helt åpenbart for høyt, og jeg tror det er potensial til å frigjøre noen andre steder. Men mellom 1 500 og 2 000 er for lite. I tillegg møter det ikke behovene i viktige deler av norsk næringsliv som i dag skriker etter arbeidskraft.

Så er det noen i denne salen som kontinuerlig snakker om noe jeg først har hørt i dag – at det skal komme en egen sak om arbeidsinnvandring, og der skal man gå gjennom konsekvensene av de forslag man har avvist. Saksordføreren har sagt det, representanten for Kristelig Folkeparti har sagt det, men det som står i merknadene på dette punktet i innstillingen, er at disse problemstillingene skal drøftes i forbindelse med langtidsprogrammet. Langtidsprogrammet ble lagt frem i dag og inneholder nesten to spalter om dette. Det inneholder ikke et eneste ord om vurdering av at f.eks. flere skal kunne komme inn til Norge utover det som er kjent i det brevet som kommer. Det ser på en måte ut som om det er politikk hele veien, for det er et flertall som innrømmer at det er et behov, men de tør ikke ta steget ut og si hvordan de skal gjøre det. Og det er jeg skuffet over når det gjelder sentrumspartiene. Jeg er også skuffet over det i forhold til SV, som tidligere har gitt klare signaler om at de ønsker større grad av arbeidsinnvandring, men de er altså ikke villige til å ta steget ut her og nå for å få dette til. De har heller ikke gitt noe utredningsmandat eller påleggsmandat til Regjeringen om å komme med en spesifikk sak om dette. Så langt jeg kjenner til, er det eneste som er meldt fra Regjeringen, at det på et gitt tidspunkt kommer en odelstingsproposisjon med lovendringer for å implementere de endringene som ble lansert i forrige uke.

Til slutt vil jeg på vegne av Høyre få lov til å ta opp de to forslagene som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Erna Solberg har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Berit Brørby (A): Jeg vil gjerne ta avstand fra Erna Solbergs påstand om at Regjeringen er for sene med å åpne for økt arbeidsinnvandring. Det er vel et faktum at det ikke har blitt gjort så mye på så kort tid før når det gjelder å legge til rette for økt arbeidsinnvandring, både med betydelige forbedringer i regelverket og betydelige forenklinger. Men Høyre og Erna Solberg er jo alltid på arbeidsgiverlaget.

Høyre vil ha økt arbeidsinnvandring. Det vil også NHO. Jeg skal ikke si at det akkurat er pene, hvite, nordiske menn de vil ha, men det er jo et fritt arbeidsmarked i Norden, og Høyre vil ha minst mulig hindringer for arbeidsgiverne når det gjelder å importere arbeidskraft.

Etter Arbeiderpartiets mening må mangelen på arbeidskraft angripes på flere måter, bl.a. ved å få ned sykefraværet. Det er faktisk 200 000 som er borte fra jobben hver dag, dvs. 10 pst. av arbeidsstyrken. Mange av de 70 000 ledige kan formidles til jobb, mange av de funksjonshemmede ønsker å jobbe, og bedre ordninger i kombinasjonen arbeid og trygd må videreutvikles. Og ikke minst har vi en stor gruppe innvandrere hvor ledigheten er tre ganger så stor som hos øvrige grupper. Mange av innvandrerne er godt kvalifisert arbeidskraft, mange av dem har søkt over 500 jobber uten engang å komme til intervju, og mange snakker perfekt norsk – og det gjør som sagt ikke de som blir importert.

Hvordan kan Høyre forsvare at arbeidsgiverne utviser så dårlige holdninger i ansettelsespolitikken sin? Og hvorfor er ikke Høyre mer på hugget overfor arbeidsgiverne når det gjelder å bruke den arbeidskraften innvandrerne representerer?

Erna Solberg (H): Noe av innholdet i replikken fra Berit Brørby tror jeg at jeg vil ta som retorikk, bl.a. dette om at vi alltid er på arbeidsgivernes lag, og også en del andre ting.

Min begrunnelse for å si at Arbeiderpartiet er sene, er følgende: Til tros for at det viktigste problemet i norsk økonomi fremover er mangelen på arbeidskraft, har vi ikke fått presentert noen særskilte tiltak siden budsjettet ble lagt frem, før presentasjonene nå, som går på arbeidsinnvandring, som bidrar til å mobilisere mer arbeidskraft.

Hvis vi går tilbake til den åpne høringen som vi hadde, sa faktisk forskerne at den ordningen man først burde gjøre noe med, var AFP-ordningen, for der var det raskest å få gjort noe for å mobilisere mer arbeidskraft. Men det er jo en ordning som Arbeiderpartiet har holdt sin hånd over, og som de ikke har vært villig til å gjøre noe med.

Vi vil ha minst mulig hindringer for arbeidsgiverne, sier Brørby. Nei, det er ikke slik. Den løsningen vi har, er faktisk annerledes enn NHOs løsning. Venstre har hatt pressekonferanse om et forslag som er veldig likt NHOs. Vi har sagt at arbeidsgiverne skal ta ansvar for den ansatte gjennom å skaffe ham bolig. Det skal ha vært søkt etter arbeidskraft i Norge og i EØS-området, og det skal man kunne dokumentere. Det vi vil, er at man ved arbeidstillatelser ikke skal innom kvernen i UDI, som vår komite kjenner ganske godt, og vet er et problem. Dermed får man en mye raskere og lettere ordning. Vi har også sagt at det skal være helt vanlige arbeids- og ansettelsesprosedyrer, og det skal være rett til bosetting i den form at man skal kunne ta familien sin med. Det gjør at det blir et noe annerledes opplegg enn det en del arbeidsgivere nok kunne tenkt seg i forhold til dette.

Torbjørn Andersen (Frp): Etter mitt syn er Høyres forslag en gedigen overdrivelse, der Høyre ser seg blind på NHOs og næringslivets behov for arbeidskraft. Samtidig overser Høyre de samfunnsmessige konsekvensene dette kan få i form av økt innvandring til Norge.

Tror ikke Høyre at det ved f.eks. en konjunkturnedgang med en påfølgende økning i ledigheten først og fremst vil være alle de ufaglærte, nye arbeidsinnvandrerne som vil bli rammet og først gå ut i ledighet? En altfor stor andel av dagens innvandrere er jo allerede utenfor det ordinære arbeidslivet. Er det ikke bedre å få disse inkludert i arbeidslivet, før man tar et så sterkt initiativ for å ta inn flere arbeidsinnvandrere, slik Høyre her har gjort?

Og dessuten: I sitt innlegg nevnte Erna Solberg at det var behov for å ta inn 10 000 arbeidsinnvandrere pr. år. Skal dette være i tillegg til alle de asylsøkere og flyktninger – med påfølgende familiegjenforening – som ellers tilflyter det norske samfunn hvert år? Er det virkelig alt dette Høyre egentlig vil i denne sammenheng?

Erna Solberg (H): La meg først få lov å si det jeg ikke fikk sagt i forrige svar, nemlig at det faktisk er slik at Høyre gjentatte ganger har tatt opp problemene med diskriminering fra arbeidsgiveres side, deres mangel på å ville bruke de ressursene som eksisterer hos dem som allerede er her. Jan Petersen hadde dette som hovedpoeng i forbindelse med en landsmøtetale for tre år siden. Hvis man leser dagens Aftenposten Aften, vil man se at byrådsleder Erling Lae har invitert til en ny policy i Oslo som bl.a. går på at alle innvandrere som søker og er kvalifisert, skal tas inn til intervju, og man skal på en helt annen måte skanne at det ikke foregår slik forskjellsbehandling som man klart ser blir gjort en del steder. Noen ganger er det bevisst, og noen ganger er det ubevisst.

Så til Fremskrittspartiet. For det første har jeg ikke sagt at vi skal ta inn 10 000 innvandrere pr. år. Høyre har aldri foreslått noen kvote, for vi synes det er et dårlig forslag. Men vi har sagt at det trengs 10 000, og det er Statistisk sentralbyrås beregninger. Det trengs en økning på 10 000 i Norge hvert eneste år. Det kan selvfølgelig løses med et høyt antall flyktninger og asylsøkere. Der ønsker vi primært at behandlingen skal bli så effektiv at det er de som reelt har behov for beskyttelse, som blir. Vi vil anta at med vårt opplegg ville kanskje noen færre fått opphold i Norge, rett og slett fordi en del i dag får opphold av humanitære grunner fordi behandlingen tar så utrolig lang tid.

Så til spørsmålet om hvem som blir arbeidsledig først. For det første er det slik at hvis det blir stor mangel på arbeidskraft eller store konjunkturendringer i årene fremover, kan det enten komme av at vi ikke har skaffet oss nok arbeidskraft, at vi vil miste en del jobber, eller det er bedrifter som vil flytte andre steder fordi de ikke får arbeidskraft. Det betyr at det kan gå den andre veien. Vi kan skape nedgangsperioder i Norge ved ikke å løse behovet for tilgang på arbeidskraft. Det er nok sikkert slik at noen innvandrere vil være marginale, men poenget er at hvis man først kommer inn i jobb, lærer man seg også bedre norsk, og man lærer seg å fungere bedre i arbeidslivet. Vi ser at de innvandrerne som virkelig har langtidsproblemer, er de som aldri har fått sjansen. Vår modell går på at man skal ha jobb for å komme hit.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det er meldt ei lovendring frå Regjeringa på dette området. Utgangspunktet til Kristeleg Folkeparti er då sjølvsagt at ein får ein gjennomgang av dei endringane som vert føreslått. Det har vi også skrive i innstillinga, utan at regjeringspartiet har protestert.

Då vi behandla næringsmeldinga, hadde ikkje Høgre noko syn på ei oppmjuking av innvandringsreglane. No opnar ein dørene vidt opp, og Kristeleg Folkeparti er einig med Høgre i at vi treng å mjuka opp og forenkla reglane. Men det er vel ikkje negativt at Regjeringa kjem med ei sak om dette. Alt treng ikkje verta instruert. Sentrum kjem nettopp frå regjeringskontora, og vi har tenkt oss tilbake dit. Så det kan henda at det har noko med forskjellig haldning å gjera. Høgre må vel vedgå at sjølv om Stortinget har hatt føringa i denne saka, har Regjeringa faktisk kome på banen med atskillege forslag, og på to og eit halvt år har Arbeidarpartiet snudd 90 grader og Høgre 180 grader. Debatten om demografi har pågått i Europa i minst fem år. Kvifor såg ikkje Høgre problema for to år sidan, og kvifor hastar det så veldig no med å instruera Regjeringa?

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Erna Solberg (H): Det er åpenbart en forskjell i oppfatning av hva som står i innstillingen, mellom det jeg leser, og det representanten Anita Apelthun Sæle faktisk leser ut av denne innstillingen. Det som står i innstillingen, er:

«Flertallet er også kjent med at problemstillinger i tilknytning til arbeidsinnvandring vil bli behandlet i Regjeringens langtidsprogram som legges fram våren 2001. Flertallet vil komme tilbake til disse problemstillingene ved behandlingen av det dokumentet.»

Det står også at man vil komme med nye forskriftsbestemmelser, og at det er behov for å fremme forslag om en lovendring. Det er hva Regjeringen skal følge opp, og de forslagene har de allerede kommet med.

Det er åpenbart at sentrumspartiene har ønsket seg noe mer, og jeg er bare glad hvis det kommer noe mer. For Guds skyld, vi vil gjerne ha en grundig diskusjon om konsekvensene av disse forslagene, men vårt utgangspunkt er at vi på Stortinget kan fastsette policybestemmelser eller gi oppdrag til Regjeringen. Vi trenger ikke sitte passivt og vente. Grunnen til at vi foreslår det nå, er for det første at vi har foreslått åpen arbeidsinnvandring tidligere i forbindelse med behandlingen av en sak som var fremmet – jeg kan ikke huske av hvilket parti, men enten Venstre eller SV. Da fremmet vi et forslag som var ikke så detaljert som det som foreligger her, men som var hovedessensen av dette. Det har vi arbeidet videre med i det dokumentforslaget som komiteen har hatt til behandling i seks måneder. Behovet vårt for å stresse saken er alvoret i saken. Det er alvoret i mangelen på arbeidskraft. Hvis behovet for arbeidskraft i Norge er så viktig at en regjering kan fremme et forslag om å øke arbeidsgiveravgiften på det nivået som Regjeringen gjorde i sitt budsjett i høst gjennom en såkalt konjunkturavgift, som skulle ta inn 7 milliarder kr ved flytting fra konkurranseutsatte næringer til offentlig sektor, må det jo være alvorlig for andre også.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

Carl I. Hagen (Frp): La meg først få lov til, så jeg ikke glemmer det, å ta opp forslag nr. 3, fra Fremskrittspartiet, som er inntatt i innstillingen.

Så vil jeg få lov til å si at jeg er hjertens enig med Berit Brørby fra Arbeiderpartiet i at det er fantastisk hvor ensidig Høyre er i denne saken, de ser det utelukkende ut fra arbeidsgivernes interesser. Det som jeg synes ville vært litt ærligere når man maler en viss på veggen og sier at mangelen på arbeidskraft er det største problemet i norsk samfunnsliv, var å legge til at man mener det er mangel på billig arbeidskraft. Det er mangel på billig arbeidskraft. På noen områder innen enkelte bedrifter er det selvsagt en viss knapphet på spesialister i et eller annet fag.

Men ellers er det mange som mener at det faktisk er mangel på billig arbeidskraft, for i en markedsøkonomi og i et fritt arbeidsmarked er det faktisk mulig for bedrifter, hvis de virkelig har akutt mangel på arbeidskraft og en meget lønnsom bedrift, å by opp lønningene. De kan tilby andre goder for å tiltrekke seg arbeidskraft. Det virker som om Høyre fullstendig har glemt at et arbeidsmarked er et marked hvor tilgangen avgjøres av tilbud og etterspørsel ved å la prisen bli regulert. Så jeg vil komme med den relativt klare påstand at det også NHO og veldig mange andre er opptatt av, er å få tilgang på billig arbeidskraft, for de har ikke lyst eller evne til å betale markedsvilkårene for å tiltrekke seg arbeidskraften.

Fremskrittspartiet har igjen gått inn for – vi pleier å bli utskjelt for det, og det tåler vi – den modellen vi har stått for veldig lenge, som med hell har vært praktisert i Sveits. Det er at når det gjelder enkelte fagkategorier, kan man gi kortvarige arbeidskontrakter for utlendinger utenfor EØS-området, uten adgang til familiemedtagelse, slik at man skal reise tilbake etter at kontrakten er gjennomført. Vi har sagt maksimalt tre år. Da ville det være arbeidskraften som kommer hit, og ikke en hel familie.

Nå ville ikke Erna Solberg svare på spørsmålet fra Torbjørn Andersen om det er slik at Høyre ser for seg å ta inn 10 000 arbeidstakere i tillegg til asylsøkere, i tillegg til flyktninger, i tillegg til familiegjenforening, og om det i dette tallet 10 000 fra Statistisk sentralbyrå er arbeidskraft, eller om det i dette er medregnet familier. For hvis det er 10 000 arbeidstagere, kan man forvente at de fleste vil ha med seg iallfall en ektefelle, og noen vil ha noen barn med seg. Da blir det ganske store tall pr. år til et land som de fleste steder har akutt boligmangel. Så om det bygges ca. 22 000 boliger om året, og det er akutt boligmangel, vil plutselig halvparten av den tilgangen bli borte i bare denne nye arbeidskraften som skal ha et sted å bo, og den boligen skal, som mange sier, holde den samme kvaliteten som det man har her i landet fra før av. Bare det ville få tingene til å bryte sammen.

La meg også stille spørsmål om dette forholdet kanskje faktisk er i ferd med etter hvert å løse seg selv. Det sies at det skal være konjunkturavhengig, altså at man skal ta inn arbeidskraft når det er behov for arbeidskraft. Hva når det er omvendt, da? Hvis det plutselig ble arbeidsledighet, sier man at det ikke skal være slik at man skal reise tilbake, men at man skal få være her, med vårt trygdesystem og fulle sosiale rettigheter. Kostnaden kan, hvis det blir en nedgangskonjunktur, bli ganske formidabel. Det som var ment å være import av arbeidskraft, billig sådan ifølge det jeg mener Høyre står for, blir import av sosialklienter.

Det er faktisk en del tegn i tiden som tyder på at det kan bli en nedgangskonjunktur. Hvis vi ser på børsverdier og mange selskapers synkende verdi – IT-nærngen er jo nevnt ganske mye – er det ikke uventet at det etter hvert kan bli noen oppsigelser i de «boblene» som har drevet med IT. Plutselig kommer vi inn i en nedgangskonjunktur, og så har vi bare de negative konsekvensene.

Komiteen sier jo selv at ifølge Econ er det slik at bare ved å få alle innvandrere som er her, i arbeid, skulle man liksom ha en gevinst på 50 milliarder kr. Kan man ikke først begynne med å sørge for en skikkelig integreringspolitikk – at alle de fra land utenfor EØS som allerede er i landet, kommer seg i arbeid før man skal tiltrekke seg flere? Man må jo også se omgåelsesmulighetene hvis Høyres opplegg skulle bli fulgt. Det er mange driftige innvandrere i Norge, som driver bedrifter og butikker og driver med mye rart. Vi vet at det er et enormt press for å få flere fra kanskje naboområder og fra familie til Norge. Vi har faktisk smugling av mennesker til Norge, hvor man betaler store beløp for å komme hit. Vi ser nå det presset fra folk som vil la seg smugle, og som vil betale for å komme hit, og ser den åpningen som nå Høyre går inn for, at en hvilken som helst arbeidsgiver skal kunne undertegne noen papirer på at man har en bolig, plass til en ny arbeidstaker i butikken. Hvordan skal man hindre det at man nå sliter for å få fettere og kusiner og andre slektninger til å komme til Norge, for nå åpner man jo fullstendig døren for dette? Det er mange som er villige til å komme hit for å jobbe for en reell, meget lav penge, selv om det offisielt skal være etter tariffavtaler, for de fleste av disse har ikke tariffavtaler. Det er en åpen invitasjon til nesten fri innvandring fra enkelte land og fra enkelte som allerede har ganske mange i dette land, som Høyre legger opp til. Det er det faktiske forhold for å tilfredsstille arbeidsgiveres behov for billig arbeidskraft.

Vi synes det er en så naiv og blåøyd tenkning at det er nesten sjokkerende at Høyre har gått inn for dette. Heldigvis holder iallfall Arbeiderpartiet en del igjen. Jeg har ikke noe problem med at man skal utrede dette, som det er sagt fra flertallet. Da vil de direkte konsekvenser bli relativt klare for ganske mange, og man vil få frem at dette ikke er noe fornuftig i det hele tatt å gå inn på.

Jeg vil vise til våre merknader og vår holdning når det gjelder dette, som generelt sett har vært nøyaktig den samme veldig lenge. Det kunne vært interessant om statsrådene kunne svare på hvordan man forventer å kunne takle integreringspolitikken og integreringen av en stor tilstrømming av arbeidstakere fra utenfor EØS-området når man ikke greier å integrere og få de som allerede er her, i arbeid. Hvordan skal man greie å få dette til senere? Hvordan har man tenkt seg det hvis en som kommer til Norge, får en kontrakt med en arbeidsgiver, får en såkalt bolig, og så går bedriften kanskje konkurs eller vedkommende blir sagt opp etter fire måneder? Hva skjer da? Skal man da reise hjem igjen? Eller har man da sikret seg inngangsbilletten, slik at den samme jobben kan tilbys en annen etterpå, og vedkommende som kom først, er gått over på sosialhjelp?

Hvis det var slik som Høyre påstår, at det største problemet er mangel på arbeidskraft og kvalifisert arbeidskraft, da ville det vel vært naturlig at arbeidsgiverne i langt større grad viste aktivitet for å få arbeidskraft fra EØS-området. Vi er medlem av et arbeidsmarked på en del hundre millioner mennesker, men man ønsker liksom ikke å gjøre noe for å få arbeidskraft derfra. Det må jo være et tegn på at da kan ikke behovet være så stort som man sier. Det underbygger faktisk det jeg hevder, at grunnen til at man tror at man kan få arbeidskraft fra områder utenfor EØS, er at kravene til lønn og kravene til arbeidsbetingelser fra folk utenfor EØS-området innebærer en så stor forskjell at der kan man hente dem, for der vil det å komme til Norge selv på dårlige vilkår være en fantastisk forbedring, mens det ikke vil være det for folk fra de fleste EØS-landene.

Fremskrittspartiet vil stemme imot forslagene nr. 1 og 2, for forslag nr. 3 og imot innstillingen.

Presidenten: Carl I. Hagen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kari Manger (A): Etter å ha hørt på representanten Hagen vil jeg si at det er faktisk en del ting som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er enig om, men det må også sies at det er mye jeg ønsker å ta avstand fra.

Jeg merker meg, ikke minst gjennom merknadene, at Fremskrittspartiet er opptatt av de etiske sidene ved at rike land rekrutterer høyt utdannede mennesker fra fattige land, land som i seg selv i utgangspunktet har veldig stort behov for denne arbeidskraften. Men så merker jeg meg at Fremskrittspartiet ikke er tilsvarende opptatt av de etiske sidene av hvordan vårt land tar imot og ivaretar de menneskene som vi ønsker å gjøre bruk av i gitte situasjoner for å ivareta våre interesser og behov. Blant annet ønsker Fremskrittspartiet å sette en grense på tre år for den samlede arbeidsperioden for arbeidsinnvandrere. Og arbeidstillatelse skal, sier de, bare gis for ett år om gangen. Partiet mener videre at det ikke skal gis adgang til familiegjenforening.

Det er velkjent at Fremskrittspartiets program og politikk har som utgangspunkt at norsk bistand skal fjernes, og likeledes at karantenetiden for utenlandsstudenter skal beholdes. Jeg ønsker å stille representanten Hagen følgende spørsmål: Er det virkelig mulig at Fremskrittspartiet ikke ser noen betenkeligheter og konflikter i argumentasjonen og begrunnelsen for partiets svært negative holdning til innvandring generelt og arbeidsinnvandring spesielt? Og kan representanten Hagen se at partiets holdning og politikk her lett kan oppfattes som en bruk og kast-politikk?

Carl I. Hagen (Frp): Representanten Kari Manger påpekte helt korrekt at vi er med på en merknad sammen med Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti hvor vi peker på de etiske sidene ved at rike land rekrutterer høyt utdannede mennesker fra fattige land, som i utgangspunktet har stort behov for denne arbeidskraften. Dette flertallet ber Regjeringen om også å vurdere dette perspektivet når saken legges frem for Stortinget. Det er egentlig fantastisk at Høyre ikke er med på den merknaden.

Jeg kan også nevne at vi er meget betenkt over det som flertallet går inn for, nemlig å vise langt større grad av snillhet når det gjelder studenter som har vært i Norge, slik at de skal kunne bli her og få jobb her. Det er en av de positive tingene som vi har snakket varmt for veldig mange ganger, at en måte å gi hjelp til fattige land på, er å få studenter til Norge og utdanne dem slik at de kan reise tilbake og være med på å bygge ut sitt land. Det har vært ideen bak dette med å ta imot studenter fra u-landene. Og det går flertallet nå inn for å eliminere, ved at man i stedet for å holde fast på den avtalen de kom hit på, om at de skal hjem og bygge ut sitt land med den nyervervede kunnskapen, går inn for at de skal kunne bli i Norge. Vi står fast på den gamle linjen og mener at dette problemet heller bør løses med klarere kontrakter på forhånd når de kommer hit, og klarere regler for at de skal reise tilbake. For det var formålet.

Når det gjelder det Kari Manger tok opp, om tre år og ett år, er det fordi det er arbeidskraft som det snakkes om som begrunnelse her. Og da er det altså å komme hit og jobbe og tjene penger som må være formålet. Vi synes at hvis det skulle være slik som det egentlig er, at man var for fri innvandring – hva Høyre tydelig nå etter hvert er uten å tore å si det – kunne man sagt det, men hvis det skal dreie seg om arbeidskraft, har det virket ganske bra bl.a. i Sveits. Folk fra land hvor det er stor fattigdom, kommer, tjener seg godt med penger, skaffer seg kunnskaper og reiser hjem og kan etablere seg langt bedre der. Det ville kombinere fordelene for begge parter.

For øvrig var det feil når Kari Manger sa at vi var generelt imot innvandring, og spesielt arbeidsinnvandring. Det er nok omvendt.

Ivar Østberg (KrF): Jeg slår fast, som representanten Hagen gjør, at Fremskrittspartiet er konsistent i sin politikk. De sier nei til arbeidsinnvandring, og så sier de ja til arbeidstillatelse på veldig spesielle vilkår, nemlig når Norge først er støvsugd, når EØS-området er støvsugd, og da skal det gis arbeidstillatelser uten permanent bosettingstillatelse, uten rett til familiegjenforening, og arbeidstillatelsen skal kun gis for ett år. Da skal det nemlig støvsuges på nytt for å se etter at det ikke innenfor EØS-området finnes arbeidskraft. Hvis det finnes, skal det gis avslag. Da blir ikke ny arbeidstillatelse gitt. Det kan gis maksimum tre år. Og grensen på tre år skal gi de næringsdrivende motivasjon til aktivt å søke arbeidskraft i EØS-området. Jeg trodde jo at næringsdrivende som i aller høyeste grad trenger arbeidskraft, ikke trengte en slik treårsregel for sin del, men det står det vitterlig i Fremskrittspartiets kommentarer og merknader.

Mitt spørsmål til representanten Hagen blir: Hvordan harmonerer det menneskesyn Fremskrittspartiet har og den familiepolitikk Fremskrittspartiet har, med det man opplever av menneskesyn og familiepolitikk i forhold til mennesker utenfor EØS-området? Blir ikke disse annenrangs mennesker?

Carl I. Hagen (Frp): Jeg må si jeg er imponert over Ivar Østbergs evne til å koble menneskesyn inn i et praktisk spørsmål om hvordan reglene skal være for å regulere arbeidsinnvandring til dette landet. Jeg syns det er ganske godt gjort. Da må det jo være slik at hvis man skal ha noen regler, retningslinjer og forskjellige synspunkter, så er alt forkastelig med mindre man går inn for fri innvandring, at bare det vil kunne kalles et positivt menneskesyn bygd på de etiske og kristne grunnverdier. Det er ulike synspunkter mellom partiene på hvordan det skal reguleres, og jeg har ikke hørt noen som åpent har sagt at man går inn for fri innvandring, som liksom skulle være det eneste perfekte.

Vi har altså ordnet oss slik i Norge at vi lenge har hatt et felles nordisk arbeidsmarked. Uten at man har snakket om at det skulle være noe negativt overfor det øvrige Europa, så har det vært et felles nordisk arbeidsmarked. Det er nå i EØS-sammenheng utvidet til EØS-landene. Og det var jo alvorlig ment. Det må jo være slik at man først går til de nærmeste, som lettest kan tilpasses arbeidslivet, hvis det skal være arbeidslivets behov som er utgangspunktet. Jeg tror kanskje Ivar Østberg er den første som hevder noe annet, eller later som han gjør det, men det har faktisk vært arbeidslivets behov for arbeidskraft som har vært begrunnelsen for Høyre og de øvrige partier som vil endre det. Det har ikke vært et ønske om at dette skal ses i lys av mennesker fra andre land sitt ønske om å få en arbeidsplass i Norge. Og det er det som egentlig ligger i det Ivar Østberg nå prøver å trekke opp. Så dette harmonerer helt utmerket med vårt meget positive menneskesyn, som bygger på de kristne og etiske grunnverdier, men vi velger altså å ta utgangspunkt nettopp i EØS-avtalen og EØS-arbeidsmarkedet. Videre ser vi i øynene at Norge er et av de landene som det er så attraktivt å komme til at mange mennesker lar seg smugle hit og betaler store beløp for å komme hit, og da synes vi det er rart hvis vi skal åpne opp for denne arbeidsinnvandringen, slik særlig Høyre vil.

Sverre J. Hoddevik (H): Uten å gjøre noe forsøk på å bringe enighet mellom Fremskrittspartiet og Høyre, vil jeg bare få understreke at representanten Solberg har gått god for at det ikke er noen kvoteberegninger i vårt framstøt for arbeidsinnvandring. Enten det er titusen av det ene eller andre slaget, så er det en fleksibel ordning når behovet er til stede, som ligger i Høyres forslag.

Vi er klar over at Fremskrittspartiet har et mer avslappet forhold til konkurranseutsatt næringsliv enn Høyre har. Det har vi fått vist i en rekke makroøkonomiske diskusjoner vedrørende budsjettbalanse, rentekurver osv. Men når Carl I. Hagen snakker om de som allerede er her – og det har mange snakket om – så kunne det være fristende med en forholdsvis grov omskrivelse av fader Holberg: Vi har ingen IT-spesialist, men vi har to der baker brød. Det er altså slik at selv om vi har en rekke personer, så kan ikke en hvilken som helst person bekle en hvilken som helst stilling. Og det bringer meg for så vidt til et prosjekt som Carl I. Hagen har et fadderforhold til, IT Fornebu, som vitterlig skal ha en global rekrutteringssfære. Hva slags rekruttering vil vi få til et slikt miljø ut fra Fremskrittspartiets merknad der det ikke gis mulighet for å medbringe familie, og der man ganske raskt skal sendes ut hvis det for øvrig er arbeidskraft å oppdrive innenfor EØS-området? Det kan også hende at næringslivets hovedkontorer har bruk for en global rekrutteringssfære. Hvordan vil markedet være i et sånt perspektiv?

Carl I. Hagen (Frp): La meg først gjøre det klart at slik jeg har oppfattet denne saken, dreier dette seg om endringer av bestående lovverk, regelverk og ordninger. De nåværende, som vi aksepterer, har jo ikke vært noen hindring for å få utenlandsk ekspertise til oljeindustrien i alle år, medbrakt familier. De er her en del år og reiser hjem igjen. Det har ikke vært noen hindring for mange bedrifter å praktisere det. Dette er jo snakk om en utvidelse, og det er utvidelsen vi har lagt en del restriksjoner på. Vi har i detalj gått igjennom våre synspunkter på dette i Innst. S. nr. 117 for 1999-2000 fra justiskomiteen, som hadde en grundig behandling av dette for et år siden. Så der vil det være dekket opp.

Når det gjelder spørsmålet om IT Fornebu, er det muligheter for det i dag i ganske stor grad. Sammensetningen av det norske arbeidsliv viser også at det er en god del utlendinger som er her en del år, som har med familie og arbeider her. Der dette kanskje skiller seg litt ut, er at der er man helt klar over og det er helt åpenbart at det er ikke permanent. Det er ikke for godt. De er her for å gjennomføre et arbeidsoppdrag. Når man går bort fra dette med spesielle kvalifikasjonskrav – for her kreves det spesielle kvalifikasjoner og at det er dokumentert at det er mangel på norsk arbeidskraft – når man skal utvide dette til å gjelde ufaglært arbeidskraft, hvor man skal gå bort fra denne kontrollen og sjekken av at det er et reelt behov for kvalifisert arbeidskraft, til å gjelde ufaglært arbeidskraft, åpner Høyre i realiteten for en slags fri innvandring og nye og for så vidt langt lettere måter å smugle folk til Norge på – det er det man åpner for. Da er det ikke lenger nødvendig å smugle folk, da ordner man det gjennom papirer. Og det er en del, som det dessverre har vist seg, som er blitt eksperter på å forfalske papirer. Og da blir det et skikkelig detektivapparat for å finne ut hva man har fått fra en arbeidsgiver. Har man fått en reell jobb med bolig, eller har man det ikke?

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): For Senterpartiet handlar denne saka om kva samfunn vi vil ha, kva verdiar vi vil at samfunnet vårt skal byggja på framover. Vi ynskjer eit næringsliv som har moglegheit til å ta heile Noreg i bruk. Vi ynskjer ein offentleg sektor som òg i framtida tar vare på viktige fellesoppgåver.

Det er i dag ein ubalanse mellom dei oppgåvene som skal løysast og den arbeidskrafta som er til disposisjon. Vi veit at det krev innsats, engasjement og kreativitet både frå private og offentlege arbeidsgivarar, frå mange arbeidstakarar og frå styresmaktene, for å lukkast betre enn i dag.

Senterpartiet meiner at behovet for arbeidskraft fyrst og fremst skal dekkjast gjennom omskolering og kvalifisering av innanlandsk arbeidskraft og gjennom tiltak som inkluderer fleire og oppmuntrar folk til å stå lenger i arbeidslivet. Aukande konkurranse og press frå marknaden gjer arbeidsmarknaden stadig hardare. Utstøyting frå arbeidslivet er eit aukande problem. For mange yrkesgrupper er no uføretrygding og førtidspensjonering den mest vanlege måten å gå ut av arbeidslivet på. Vi ynskjer ikkje ei utvikling der arbeidsmarknaden vert spalta i eit A-lag, med trygge tilsetjingsforhold, eit B-lag, med kronisk utrygg tilknyting til arbeidslivet, og eit C-lag, som i beste fall har sporadisk tilknyting. Lat meg peika på fire punkt.

For det fyrste: Vi veit at det er funksjonshemma som gjerne ville prøva seg i arbeidslivet om moglegheitene var til stades. Utviklinga innan uføretrygdinga er sterkt urovekkjande – særleg at talet unge uføre aukar. Vi gjev Regjeringa ei moglegheit til å setja i verk fleire tiltak frå utjamningsmeldinga, ei utviding av lønnstilskotsordninga, større høve enn i dag til å kombinera arbeid og trygd, større moglegheit for funksjonshemma til å bruka lengre tid for å ta høgare utdanning, større engasjement og betre samordning mellom ulike offentlege etatar, ikkje minst mellom Aetat og trygdeetat.

Høyringa, som òg omfatta Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og Velferdsalliansen, streka under behovet for ei meir offensiv haldning for denne gruppa, og òg at det hastar med tiltak.

For det andre: Vi veit òg at arbeidsløysa mellom ikkje-vestlege innvandrarar er tre gonger høgare enn elles. Senter mot etnisk diskriminering kom med graverande eksempel som viste at det må takast krafttak både i staten og i privat sektor for haldningsendring, for vilje til å ta folk med etnisk minoritetsbakgrunn som alt er i landet, meir på alvor.

For det tredje: Den praksis som no blir etablert på mange arbeidsplassar når det gjeld utstøyting frå arbeidslivet av personar som er pluss/minus 60 år, må motarbeidast. Her trengst ei meir bevisst haldning, òg frå statleg hald. I kjølvatnet av Regjeringa si flaggsak – modernisering og fornying av offentleg sektor – kan faktisk ytterlegare utstøyting verta tilfellet. Det kjem for tida urovekkjande meldingar f.eks. når det gjeld omorganiseringa i Posten BA. Det er nødvendig med ytterlegare stimulering frå statleg hald for at fleire arbeidsgivarar skal sjå verdien av å ta vare på erfaring og kompetanse.

For det fjerde: Asylinstituttet skal bestå. Vi meiner likevel at det er behov for ei oppmjuking, større romslegheit overfor personar som alt er inkluderte i det lokale arbeidslivet før dei får svar på sin søknad. Det handlar faktisk om større forståing i kampen mot rasisme, det å opna for at det blir gitt moglegheit for å bli verande for dei som er godt integrerte i eit lokalmiljø med bustad og arbeid.

Det er positivt med ei viss utveksling av arbeidskraft mellom land. Det at nordmenn kan reisa ut for å ta seg arbeid og utlendingar kan koma hit for å ta seg arbeid, gir folk nyttig kompetanse, fører til auka kulturforståing og gjer at dei kan tilføra nye impulsar og kompetanse når dei kjem heim. Arbeidskraftinnvandring må derfor byggja på likebehandling av personar frå ulike land og ikkje berre reserverast for statsborgarar frå privilegerte statar innan OECD og EØS-området. Det er behov for å praktisera lovverket meir fleksibelt for arbeidssøkjarar frå land utanfor EØS-området som alt oppheld seg i landet, f.eks. utanlandsstudentar, flyktningar og asylsøkjarar. Storleiken på arbeidsinnvandringa må avgjerast i samarbeid med partane i arbeidslivet. Det er ein føresetnad at norske lønns- og arbeidsvilkår skal gjelda, og krav om norskopplæring må stillast innan bransjar der dette er nødvendig ut frå tryggleiksomsyn.

Vi har i dag eit regelverk der det er opning for ei viss innvandring. Eg finn grunn til å be den ansvarlege statsråden syta for nødvendig kompetanse, slik at dei reglane ein har i dag, kan praktiserast med sunt skjønn.

Saka om høyonn er sesongarbeid eller ikkje, vart heldigvis løyst. Det eksemplet fortel vel at det allereie er ei opprydding på gang i forhold til nettopp praktisering med sunt skjønn.

Det er òg behov for oppmjuking av regelverket. Høgre har tatt viktige initiativ. Vi gir vår støtte til moglegheit til jobbsøking frå Noreg framfor frå heimlandet, til moglegheit for utanlandsstudentar som har studert i Noreg, til å søkja om arbeidsløyve etter same reglar som andre utlendingar, og til forenkling av regelverket. Men vårt ynske er at vi no betre enn vi har klart til i dag, utnyttar den unike situasjonen landet er i i dag, til å inkludera fleire av dei som i dag ikkje har tilknyting til arbeidslivet, og som er i vårt land. Det er mangel på arbeidskraft. Då skulle òg moglegheitene vera langt større for fleire til å bli inkluderte med ein aktiv innsats.

Vi vil gi Regjeringa ein sjanse til å koma attende med ei grundigare vurdering av ytterlegare tiltak – langtidsprogrammet er i innstillinga nemnt som eitt dokument. Eg har så vidt hatt moglegheit i dag til å sjå på innsida av det dokumentet som er lagt fram. Eg må seia at eg så langt er overraska over – med det atterhaldet at eg ikkje har lese alle sidene – at Regjeringa i det dokumentet, ut frå det som er sagt i korrespondansen med komiteen, ikkje presenterer fleire tiltak.

Det er varsla ein gjennomgang av utlendingslova, som òg skal innebera ei oppmjuking på dette feltet. Det er rimeleg defensivt dersom det er eit utval som skal setjast ned ved årsskiftet 2001-2002 – som så skal arbeida i to år, for deretter å senda eit grunnlag for eit dokument attende til Stortinget – som er løysinga på dei utfordringane som vi står framfor no i dag. Eg føreset at så ikkje er tilfellet. Eg reknar med at vi får ei oppklaring på det punktet frå dei statsrådane det gjeld.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Einar Johansen (A): Jeg skal referere et avsnitt på side 4 i innstillingen. Der står det:

«Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at det i en rekke kommuner er flyktninger og asylsøkere som har arbeid i det lokale næringsliv før de har fått svar på sin søknad om asyl eller oppholdstillatelse. Disse medlemmer vil vise til de reaksjoner det er i mange lokalsamfunn når personer som er godt integrert, får melding om at de må ut av landet og de vansker det kan medføre i forhold til ny bosetting. Disse medlemmer mener det er behov for en oppmyking på dette område. Det vil også redusere behovet for arbeidsinnvandring.»

Mitt spørsmål er derfor: Mener Senterpartiet at bare en flyktning eller asylsøker klarer å skaffe seg jobb i Norge, så skal vedkommende få bli i landet, uavhengig av de øvrige spillereglene?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Vi er i Noreg i dag i ein situasjon der det er talrike døme på vanskar med å inkludera personar med minoritetsbakgrunn i norsk arbeidsliv. Det er i tillegg slik at det er eit breitt engasjement både frå parti i Stortinget, frå Regjeringa, frå ulike organisasjonar og frå ulike lokalsamfunn – eit engasjement, ein kamp – mot rasisme.

Så er det då nokre lokalsamfunn som har tatt imot personar som har bede om ly hjå dei, personar som dessverre på grunn av problem i høve til saksbehandlinga, ventar over lengre tid med å få søknadene sine om opphald vurderte. Dei blir i mellomtida inkluderte: Dei får arbeid, dei får bustad, dei får eit nettverk rundt seg. Og mange i desse lokalsamfunna stiller spørsmålet: Korleis kan vi læra ungane våre opp i forhold til likeverd og i forhold til kampen mot rasisme, når vi må bruka tid på å forklara dei at venene deira i skulen som var her for ei kort tid, dessverre er blitt sende ut av dette landet fordi dei er frå feil land?

Eg registrerer at dette er ein debatt som Verdikommisjonen òg har tatt. Lat meg understreka: Det er ikkje så enkelt at eg vil svara ja på Einar Johansens spørsmål, men det som vi seier i denne merknaden, er at det er behov for ei oppmjuking på dette feltet. Verdikommisjonen har gått lenger.

Petter Løvik (H): Høgre går inn for mange tiltak for å få fleire av dei som bur i landet, i arbeid. På den måten er vi ikkje usamde i det som blir sagt frå Senterpartiet. Men i alle høve: Skal vi klare å halde hjula i gang i norsk næringsliv, både i offentleg og privat sektor, vil vi også i framtida trenge arbeidskraft frå utlandet.

Det er noko teoretisk og uverkeleg over den debatten vi har vore vitne til hittil, den liknar litt på den vi hadde då vi gjekk med i EØS. Motstandarane hevda at Noreg ville fløyme over av utanlandsk arbeidskraft som ville øydelegge norsk arbeidsliv og konkurrere ut norsk arbeidskraft. Dette har sjølvsagt ikkje skjedd. Vi må slutte å tru at all verda vil til Noreg for å arbeide dersom dei berre får lov.

Vi må utanfor EØS-området for å skaffe arbeidskraft dersom vi skal klare å ta heile landet i bruk, som representanten Meltveit Kleppa nettopp sa. Mange bedrifter, spesielt i Distrikts-Noreg, har stor mangel på folk. Og eg synest det er grunn til å spørje: Når arbeidsfolk, faglærte eller ufaglærte, ikkje kan skaffast t.d. til fiskeindustrien i Distrikts-Noreg, og bedriftene har kontakt med folk som vil gjere ein jobb – alle andre mulegheiter er oppbrukte, også dei som Meltveit Kleppa nemnde – kvifor må vi då seie nei til desse personane som vil til Noreg for å vere med og utvikle Distrikts-Noreg og hjelpe oss til å ta heile landet i bruk? Det kunne eg gjerne tenkt å få eit svar på frå representanten.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Fyrst til noko som må vera ei misforståing. Det var ikkje slik at dei partia som i denne salen stemte mot EØS-avtalen, gjorde det av frykt for at arbeidskraft frå andre land skulle koma fløymande over landet. Det er vel tvert imot slik at dei same partia har tatt til orde for ein meir open og romsleg flyktningpolitikk f.eks. Det handla faktisk om at Grunnlova i dette landet framleis skulle vera overordna EU-retten. Eg trur Petter Løvik og eg kan vera einige om at følgjene av EØS-avtalen har blitt langt meir omfattande enn dei fleste av oss hadde førestilt oss, anten vi var for eller mot den avtalen.

Så til korleis Distrikts-Noreg skal løysa sitt arbeidskraftbehov. Det er ei utfordring, det er det ingen tvil om. Vi har i innstillinga tatt til orde for ei grundigare vurdering av følgjene av eller grensene for kva type arbeidskraft som det her bør opnast for. Vi ynskjer altså ikkje å gi vår tilslutning til Høgre sine forslag i dag, fordi vi er urolege for at vi då vil få ei utvikling der mange som er yrkeshemma, og mange som er innvandrarar her i Noreg, ikkje skal få den moglegheita som dei burde ha i dag, til å bli inkluderte i arbeidslivet.

Torbjørn Andersen (Frp): Representanten Magnhild Meltveit Kleppa gav uttrykk for at det var positivt med en viss utveksling av arbeidskraft mellom landene, og nettopp det sikres jo gjennom EØS-avtalen. Vi har i dag et fritt nordisk arbeidsmarked, og vi har gjennom EØS-avtalen sikret et fritt arbeidsmarked, med alle EU-landene. EØS-avtalen sikrer at det ikke er noe hinder for bevegelse av arbeidskraft mellom dagens EU-land og Norge.

Men det er jo slik at Senterpartiet vil oppheve EØS-avtalen. Hva vil Senterpartiet i så fall gjøre i forbindelse med de problemer det ville kunne påføre Norge, når det gjelder behovet for mobilitet i arbeidskraft over landegrensene? Innrømmer ikke Senterpartiet kanskje at EØS-avtalen innebærer visse fordeler i dag når det gjelder arbeidskraftsituasjonen i Norge, og at partiet med sine standpunkter vedrørende EØS-avtalen – hvis de skulle fått det som de ville – ville forsterke problemene med knapphet på arbeidskraft i Norge i dag? Det burde da være slik at Senterpartiet nå kanskje begynte å tenke litt over sine standpunkter i så måte, begynte å se visse fordeler med EØS-avtalen, iallfall i sammenheng med det vi debatterer her i dag.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er ikkje nokon løyndom at Senterpartiet ser at det er fordelar på nokre område med EØS-avtalen – det viser måten vi handterer ulike direktiv på. Vi skal vel faktisk òg vedta nokre seinare i dag.

Når det gjeld arbeidskraftsituasjonen, er haldninga vår at her skal det òg vera moglegheit for land utanom EØS-området, det skal vera moglegheit for arbeidstakarar frå land utover EØS, til å ta arbeid i Noreg. Vi skjønar ikkje at Framstegspartiet på den eine sida kan stå her og seia med store ord at dei vil sikra fleire funksjonshemma arbeid, mens dei på den andre sida ikkje vil gi sanksjonsmoglegheit i forhold til det.

Vi skjønar heller ikkje heilt dette skiljet mellom EØS og andre land. Og korleis vi skulle ordna det om vi ikkje hadde EØS-avtalen – det ville vel vore eit av dei enklaste områda der ein kunne ha gjort avtalar på bilateralt vis. Det er ikkje slik at Senterpartiet, fordi vi var imot EØS, er imot andre internasjonale avtalar. Tvert imot – det engasjerer vi oss i stadig vekk.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Karin Andersen (SV): SV ser at det er behov for større åpenhet i innvandringspolitikken enn det vi kommer til å vedta i dag.

For to år siden fremmet SV et Dokument nr. 8-forslag om en «Green Card»-ordning, altså en kvoteordning for innvandring. Den dreide seg om to viktige prinsipper – den dreide seg både om holdninger som vi mener trengs i et moderne flerkulturelt samfunn, og den dreide seg om behov for arbeidskraft. Nasjoner og samfunn trenger den kulturelle og økonomiske stimulansen som immigrasjon og emigrasjon gir.

Sett i lys av et stadig mer globalt kunnskaps-, arbeids- og varemarked er det behov for langt bredere og mer mangfoldig kompetanse enn det vi har i dag. Framtidas arbeidsplasser skapes av folk med mangfoldig kunnskap og evne til å kombinere utradisjonelt på tvers av fag og kulturer. Kontaktnett skal bygges både for næringsliv og for kulturliv. Mellommenneskelige vennskaps- og familiebånd skal knyttes og vil være et uunnværlig nettverk i en globalisert verden. Slik internasjonalisering må ta utgangspunkt i hva som tjener økt samhandling mellom vanlige folk, større kunnskap og forståelse for mangfold og ulikheter. En slik innsikt i andres liv kan være avgjørende for enkeltmennesker, samfunn og næringsliv og vil være en uunnværlig kompetanse for å utvikle ny og solidarisk internasjonalisme.

Vårt eget behov og ønske om å lære å kjenne andre og ha frihet til sjøl å kunne velge å reise hvor en vil og bosette seg og arbeide, blir også viktigere og må balanseres med en rimelig mulighet for andre til å komme til Norge. Holdninger vi har til andre kulturer, gjenspeiles også i innvandringspolitikken. En streng og lukket lovgivning gir signaler om at innvandring er truende og negativt. En åpnere lov gir signaler om at Norge ønsker et mangfoldig samfunn og gjennom sin politikk aktivt vil bidra til det.

Så til litt av behandlingen som har vært i komiteen. Den har vært lang, og den har til dels vært grundig. Men i sluttspurten må jeg innrømme at SV fikk litt problemer. Det var fordi vi under saken ble varslet om at Regjeringen ville komme med en del endringer. Det var vi glade for, og det var en av grunnene til at SV da konkluderte med at vi ville vente med å ta standpunkt til enkelthetene i de forslagene som lå der. Flere av dem har vi stor sympati for i hvert fall hovedintensjonen med.

Så – helt i innspurten av behandlingen – konkluderte Regjeringen på flere punkt. Og det de gjorde, var bra. Men det var på ingen måte langt nok i forhold til det SV ønsket. Jeg ble også litt i stuss da jeg hørte at saksordføreren igjen i dag på en måte signaliserte at Regjeringen skulle komme med noe mer enn det vi nå hadde sett, på tross av de signalene som Regjeringen har gitt om at det hadde de ikke tenkt.

Jeg har også tatt en liten kikk i langtidsprogrammet som er utkommet i dag, og der står det at det er i forbindelse med den store gjennomgangen av utlendingsloven man skal se på disse spørsmålene, og det vil jo ta ganske lang tid. Fra SVs side er det helt tydelig at det her er behov for å få til endringer før den tid, så jeg tror nok at kanskje saksordføreren ordla seg litt videre enn det Regjeringen var villig til å gå.

Når SV likevel har konkludert med at vi ikke kommer til å stemme for Høyres forslag i dag, er det i hovedsak på grunn av at vi føler at konsekvensen av dem er for lite utredet. Vi har stor sympati med intensjonen i dem, men det blir litt for ensidig på våre premisser og på våre kortsiktige behov – konjunkturavhengigheten blir for sterk i disse forslagene. Og det er nok slik at noe av det vi vil oppleve med dem, er at man letter tilgangen på billig ufaglært arbeidskraft. Det kan nok kanskje være nødvendig, men det kan jo også være virkemidler for å få folk til å gjøre nødvendige jobber, som at man er villig til å betale for disse jobbene slik at det går an å leve av dem. Det er en side av denne saken som kanskje Høyre ikke har vært like opptatt av.

Vi er også veldig opptatt av at det lages en helhetlig politikk, slik at de som ikke er i arbeid i dag i Norge, får mulighet til å komme i arbeid. Det er det stort sett enighet om når vi snakker om det på et holdningsnivå eller på mer et verdinivå, men når vi kommer til tiltakene, faller dessverre flertallet bort når det gjelder å ta i bruk tiltak som vi vet kan få folk i jobb. Det er med litt forundring at jeg år etter år leser budsjettinnstillingene, om at man fra Arbeidsdirektoratet skriver at tiltak hjelper, og at tiltak får folk i jobb, men samtidig kutter man ned på tiltakene. Jeg har heller ikke sett at Høyre har vært spesielt aktivt på det punktet når det gjelder å bidra til at flere av dem som nå er utenfor arbeidslivet, skal få mulighet til å bli med.

En del av denne debatten dreier seg om at det er et stort behov for arbeidskraft framover. Det synet deler SV. Men vi vil også si at det har vært en veldig ensidig fokusering i den norske debatten rundt dette temaet til nå. Det har gått på at vi har hatt så gode folketrygdordninger at vi nå på en eller annen måte må få redusert dem, slik at folk av en eller annen økonomisk nødsgrunn er nødt til å jobbe mer. Vi mener at den ensidige fokuseringen det har vært på å svekke folketrygdens ulike ordninger for å få folk til å jobbe mer, har vært en farlig forbigåelse av den store utfordringen det er med å skaffe nok arbeidskraft, ikke minst til alle de store, viktige reformene som vi har vedtatt når det gjelder eldre, helse og skole. Og jeg håper at vi også vil få noen reformer når det gjelder barnehager – det ser slik ut.

Det vil nok ikke være slik at en streng innvandringspolitikk automatisk fører til at funksjonshemmede får jobb, eller at innvandrere får jobb. Det krever noen tiltak i tillegg. Utfordringen er at de som nå også ønsker mer innvandring fordi de ser at det er behov for arbeidskraft, også er med på en langt mer aktiv politikk for å få funksjonshemmede og innvandrere som er i landet, og som har problemer med å få jobb, over i aktive løsninger.

SV har presentert en lang meny med tiltak som vi mener ville virke. Et av de viktigste tiltakene, som jeg skal gjenta nå, er at vi burde innføre en ordning der folk som er ledige, får tilbud om kompetanseheving eller tiltak meget raskt. Alle vet at det å gå ledig og det ikke å ha noe å ta seg til, ødelegger kompetanse og ødelegger sjølbildet og gjennom det ødelegger muligheten til å fungere i arbeidslivet. Et moderne arbeidsliv krever først og fremst store sosiale ferdigheter. Veldig mange av de nye jobbene vil være jobber i servicesektoren som krever en helt ny og annen kompetanse av veldig mange mennesker, så dette krever at vi går inn på et langt tidligere tidspunkt enn det vi gjør i dag. I tillegg til det må vi finne noen flere lovlige åpninger for å kunne komme til Norge og jobbe her. For SV vil det være et viktig og helt avgjørende prinsipp at den politikken vi fastsetter, og de åpningene vi gir, ikke skal være slik at det blir en bruk og kast-politikk. Alle som kommer hit til Norge for å gjøre en jobb vi ønsker de skal gjøre, skal ha mulighet til å bosette seg her og opparbeide seg statsborgerlige rettigheter, som alle andre. Alt annet vil være etisk uakseptabelt. Det synes jeg kanskje er et spørsmål jeg hadde hatt behov for å spørre Arbeiderpartiets representanter om i dag. Jeg fikk ingen replikk på dem. Men SV har slått fast dette prinsippet i en merknad i innstillingen, og Arbeiderpartiet har ikke sluttet seg til et slikt prinsipp. Det synes jeg er litt bekymringsfullt. Jeg kunne gjerne tenke meg at en representant fra Arbeiderpartiet ville klargjøre om Arbeiderpartiet vil støtte og stå fast på et slikt prinsipp når det gjelder arbeidsinnvandring.

Odd Einar Dørum (V): Når det gjelder komiteens innstilling, deler Venstre langt på vei intensjonene i Høyres forslag, men kommer ikke til å stemme for hovedforslaget på grunn av en del betenkeligheter ved de praktiske grepene som er gjort. Men vi vil stemme for det andre av forslagene, som går på å myke opp regelverket, fordi det er et selvstendig poeng å markere i seg selv. Vi har også framlagt et eget forslag, som jeg allerede ved starten av innlegget tar opp.

Slik vi ser det i Venstre, trenger vi ledige hender i Norge. Vi mangler dem. La oss fort bli enige om, og det er vi sikkert her, at vi kan skaffe noen ved å bli bedre til å formidle i vårt eget land. Hvis vi hadde fått til en bedre forståelse hos alle arbeidsgivere for at vi kunne utnyttet arbeidsevnen hos mennesker som vi for lett uførepensjonerer, hvis vi bedre kunne utnyttet arbeidsevnen hos mennesker som vi for lett alderspensjonerer, ville vi hatt ledige hender som vi kunne bruke. Vårt resonnement er bygd på at selv om vi gjør dette, og selv om vi klarer å sette norsk rekord i å sette en slags sosial anstendighetsterskel som gjør at de ikke helt topp effektive blir akseptert i arbeidslivet, vil vi trenge arbeidskraft. Etter den vurderingen som vi har gjort på basis av drøftinger med fagfolk på området, på basis av drøftinger med dem som har kjennskap til vårt næringsliv, har vi kommet fram til det tallet som ligger i forslaget, at vi trenger en arbeidsinnvandring på inntil 10 000 pr. år i årene som kommer for å kunne sikre både verdiskaping og velferdsløsninger i det norske samfunnet.

Det er et viktig premiss for forslaget vårt, og det er at når mennesker kommer til Norge, har de de rettigheter og plikter som er her. Det vil si at når man kommer hit, har man sosiale rettigheter på linje med dem som i utgangspunktet er her. Vi ønsker ikke at folk skal komme hit som arbeidskraft og ha annenrangs sosiale rettigheter. Tvert imot skal de være fullt aksepterte. Det klassiske eksemplet på dette er jo han som kommer hit, jobber svart, klatrer opp på et tak og faller ned og brekker ryggen, og som så blir sendt hjem som vrak, og ingen har ansvaret for det. Vi ønsker et ordnet system som også betyr en sosial anstendighet for de menneskene det gjelder.

Jeg er klar over at de tiltakene som komiteflertallet har gått inn på, og som også Regjeringen har presentert nylig, betyr en oppmykning. Jeg har oppfattet at dette kan anslås til å handle om 1 500–2 000 mennesker i året. Vi synes at tallet er for lavt, og derfor har vi framlagt det forslaget som jeg har omtalt.

Jeg vil gjerne tilføye: Jeg tror at å ta inn disse menneskene utenfor EØS-området, som vi er tilhengere av, også vil være en berikelse for det norske samfunnet. Det betyr at vi vil måtte lære oss å møte mennesker som ikke er lik oss i utgangspunktet, men som det vil være en egenverdi i at vi møter.

Så må jeg si at i vårt eget land har mange med rette rettet søkelyset mot at vi ikke klarer å utnytte kompetente innvandrere. Jeg vet at Regjeringen er i gang med et arbeid som den har ønsket å gjøre skikkelig når det gjelder å bekjempe etnisk diskriminering. Jeg har ingen bemerkninger til at den jobben skal gjøres skikkelig. Jeg gir min støtte til at det tar noe lengre tid enn opprinnelig ønsket, fordi jeg vil at det skal gjøres ordentlig. Men det er noen forhold som forundrer meg. Jeg sitter for eksempel selv på mitt stortingskontor med et brev fra en privat yrkesskole i Oslo som heter Minerva. En del pedagogiske idealister som starter en godkjent skole som har bruk for ingeniører, har kvalifiserte ingeniører med innvandrerbakgrunn som søkere, er villige til å ta ut inntil 15 av disse og gi dem den praktiske kompetansen de mangler for å bli godkjent i Norge – og sliter livet av seg for å få de rette myndigheter til å forholde seg til at de faktisk er villige til å gjøre dette. Jeg skal i egnet form ta opp dette med dem som er ansvarlige for det, fordi jeg er overbevist om at slikt må vi løse. Når noen er villig til å utnytte denne kompetansen, kan ikke en eller annen form for ansvarspulverisering eller at folk er redd for å gjøre en feil, hindre at den blir brukt.

Så vil jeg kort på slutten av innlegget berøre et forhold. Jeg er for at asylinstituttet ikke skal uthules. Men jeg skulle gjerne sett at det hadde vært en skjønnsmessig unntaksmulighet i enkelte tilfeller til også å kunne bruke asylsøkere når de ellers oppfyller spesialistarbeidsbestemmelsen. Jeg sitter med eksempler på håndverksbedrifter her i østlandsområdet, hvor de har kosovoalbanere som kom før luftbrua, og som faktisk er fagarbeidere på en slik måte at de bærer en bedrift, og hvor parallelle bedrifter rett og slett i mangel på arbeidskraft har flyttet til Polen eller Tsjekkia, og hvor det ikke er ønskelig å komme i en slik situasjon. Det å ikke bruke disse menneskene er helt galt. Vi har ofte i norsk politikk gjort noen skjønnsmessige vurderinger. Jeg har vært med på noen som jeg ikke er sikker på at jeg er like begeistret for etterpå, men det å kunne utnytte denne arbeidskraften i disse unntakstilfellene, vil ikke uthule asylinstituttet. Jeg uttrykker meg så snevert med vilje, for jeg har respekt for en regjering som prøver å holde en balanse mellom asylinstituttet og arbeidsinnvandringen.

Nok en gang: Jeg tar opp det forslaget jeg tidligere har vist til.

Presidenten: Representanten Dørum har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Sylvia Brustad: Det er bred enighet om at vi kommer til å trenge mer arbeidskraft i årene som kommer, ikke minst innenfor helsesektoren. Selv om det er urolige tider på børsen om dagen, ikke minst innenfor IKT-bransjen, trengs det flere folk med IT-kompetanse også her hos oss. Ifølge prognosene for befolkningsutviklingen vil andelen i yrkesaktiv alder synke og andelen eldre med behov for omsorgstjenester øke. Det gjelder som kjent ikke bare hos oss, men også i andre europeiske land. Derfor finner vi også denne debatten i alle andre europeiske land.

Jeg er helt enig med flertallet i komiteen, som mener at økt arbeidsinnvandring er ett av flere aktuelle virkemidler for å sikre oss tilgang på etterspurt kompetanse. De forslag som flertallet tar til orde for, og som Regjeringa også har gått ut med, vil vi komme tilbake til på en hensiktsmessig måte i nær framtid. En del av forslagene kan iverksettes uten at vi gjør endringer verken i lov eller i forskrift, en del av dem dreier seg om forskriftsendringer, og noen av dem dreier seg om lovendringer. Regjeringa tar sikte på å komme tilbake med en sak om de lovendringer vi rekker i løpet av våren, og har allerede den 23. mars sendt en del forslag til endringer på høring, selvfølgelig i tråd med det vi har lagt fram.

Vi må selvfølgelig også gjøre andre ting, slik mange har vært inne på allerede, som f.eks. å forebygge utstøting fra arbeidslivet og å få flere arbeidsledige i jobb, ikke minst folk med en annen etnisk bakgrunn. Komiteen sier også det i sin innstilling, og det er en problemstilling det også er viktig å ha med seg i forbindelse med arbeidet med langtidsprogrammet og med budsjettet, både i regjering og i storting.

Mange arbeidstakere fra de nordiske landene har krysset landegrensene til Norge lenge og ofte. Vi finner svensker på byggeplasser og i kassa på Rimi. Vi finner dansker som sykepleiere, som treningsinstruktører og som barnepassere. Men nå ser vi hvor lett de blir borte igjen når arbeidsmarkedet forbedres i hjemlandet. Arbeidskraften innenfor resten av EØS-området er lite mobil. Det merkes ikke minst i et «utkantland» som Norge. I fjor kom det ca. 2 600 nye arbeidstakere fra EØS-land utenom Norden hit, det var altså 600–700 færre enn året før. Det var også en liten nedgang i den beskjedne spesialistinnvandringen fra land utenfor EØS, viser tall fra UDIs årsrapport; vi snakker altså om ca. 300 arbeidstakere.

Derfor er det også bred enighet om at vi må gå utenfor EØS for å finne en del av de arbeidstakerne vi trenger ekstra i framtida. Det vil vi ikke lykkes med uten at vi har en meget aktiv rekrutteringspolitikk. Dessuten må vi ha en forvaltning som på en rask og effektiv måte kan gi arbeids- og oppholdstillatelse uten lang ventetid og uten for mye unødig byråkrati.

Flertallet ønsker ikke å legge opp til en utpreget gjestearbeiderpolitikk. Det synes Regjeringa er fornuftig. Hvis vi skal greie å konkurrere om kvalifisert arbeidskraft som er etterspurt i mange land, må vi tilby gode betingelser. Det betyr bl.a. mulighet til å ta med seg familien, og i den sammenheng påpeker jeg viktigheten av at vi greier å ha en så kort saksbehandlingstid som mulig, også for familiemedlemmer som skal være med mor, far eller ektefelle til Norge, og dette jobber vi meget aktivt med.

Høyre har blitt stående alene om å støtte forslaget om å åpne for økt arbeidsinnvandring generelt, og ikke bare for arbeidstakere med fagutdanning eller andre spesielle kvalifikasjoner som er etterspurt i Norge. Det er flere årsaker til at vi ikke ønsker å gå så langt i denne omgang. Det er svært mange mennesker som da ville kunne komme til Norge og søke arbeid, også i deler av arbeidslivet hvor det kan være vanskelig å følge opp at vilkår og spilleregler følges. Vi har f.eks. sett tilfeller hvor ansatte i restaurantbransjen har jobbet under særdeles dårlige lønns-, arbeids- og boligbetingelser. Å unngå at slike situasjoner oppstår, vil bl.a. bli vanskeligere om man slipper opp så mye som Høyre her foreslår.

Når vi ser dette i sammenheng med de andre tiltakene vi har foreslått – særlig muligheten til å gi jobbsøkervisum og til å søke arbeidstillatelse fra riket – er det vanskelig å overskue konsekvensene samlet sett.

Jeg vil også understreke at vi har et ganske stort potensial når det gjelder å ta i bruk de ressurser vi har blant de som er ledige innenlands. Ikke minst gjelder det våre nye landsmenn, der arbeidsledigheten er mye høyere enn blant den norske befolkningen for øvrig. Jeg må også si at jeg stusser når jeg ser at enkelte bedrifter nekter å ansette folk fordi de bruker tørkle på hodet, når det samtidig er skrikende mangel på arbeidskraft. Da dreier det seg om holdninger som jeg ikke liker, og som vi må ta avstand fra. Der har vi også en stor jobb å gjøre, i tillegg til de oppmykninger som flertallet nå legger opp til, og som Regjeringa støtter og er glad for.

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anita Apelthun Sæle (KrF): I siste svingen i behandlinga av denne saka kom Regjeringa med ei rekkje forenklingar og nyordningar for at fleire skal koma til Noreg for å jobba. Nokre endringar var vesentlege.

Kristeleg Folkeparti er positiv til Regjeringas forslag, men heilt i mål synest vi nok ikkje at vi er. I fleire merknader både frå fleirtalet og frå mindretalet er det nemnt saker som bør vurderast framover. No sa statsråden noko om det. Men det er meldt at dei nye forslaga betyr lovendringar. Eg reknar med at sjølv om lovendringane vert vesentlege i ei slik sak, så heng ting saman. Eg vil då spørja statsråden om ho sjølv om lovendringane er vesentlege, kan stadfesta at dei ikkje hindrar at vurderinga av større delar av pakka også kan vera med i saka. Det som bekymrar meg som kystkvinne, er nemleg at vi ikkje må lukka døra for at dei bedriftene langs kysten som nettopp har hatt f.eks. svenskar i arbeid, svenskar som no vender heim att, skal ha moglegheit til å henta arbeidskraft sjølv om den ikkje har ekspertstatus. Vi må finna ordningar for det. Eg lurar på om statsråden er opptatt av det same problemet.

Statsråd Sylvia Brustad: Det Regjeringa legger opp til, er å åpne noe mer for spesialister eller faglærte, og det mener jeg er viktig å holde fast på.

Så er det slik at når det gjelder en del av de forslagene som flertallet her har gått inn for, som er identiske med det Regjeringa også har tatt til orde for, trengs det ikke lovendringer. Det er mange av dem som bare krever forskriftsendringer, og noen kan faktisk iverksettes ved at det bare gis instruks om det. Det skal vi selvfølgelig sørge for å få gjort så fort som overhodet mulig. Så er det noen få av dem hvor det trengs lovendringer, og vi skal prøve å få fram dem vi greier nå i vår. Det vi ikke greier, må vi ta tidlig i høst. Målsettingen må være, i hvert fall slik jeg ser det, å ha alt på plass og i funksjon senest innen årsskiftet, alt avhengig av hvor fort vi greier å få det til å gli der det skal gli.

Regjeringa tar selvfølgelig også med seg de signaler som flertallet i komiteen har kommet med. Og det er, som det også ble sagt her, en omtale av dette i langtidsprogrammet. Der har vi mulighet til å komme med mer prinsipielle synspunkter på hva en ønsker med arbeidsinnvandring for framtida. Og så vil selvfølgelig Regjeringa komme tilbake så raskt som mulig, slik jeg har skissert, med mer konkrete forslag til lovendringer. Og som sagt: Det vi rekker å få fram i vår, er nå ute på høring.

Så håper jeg at vi nå greier å få iverksatt det det nå virker som det er flertall for på mange områder, så snart som mulig, slik at vi får vekk en del regler som åpenbart er helt håpløse og veldig byråkratiske. For eksempel slike som går på at folk må dra hjem til hjemlandet sitt for å søke om arbeidstillatelse i Norge, at sykehus må holde på lenge og må gjennom den papirmølla som prosessen mellom UDI og arbeidsmarkedsetaten er, for å få avklart om det virkelig er behov for x antall sykepleiere osv. Det er jo her vi nå har foreslått lettelser. Den type regler tror jeg det er svært viktig at vi får iverksatt så snart som mulig, slik at byråkratiet blir minst mulig, at vi får behandlingstiden ned og dermed også raskere får mer arbeidskraft innenfor de sektorer hvor vi trenger det.

Erna Solberg (H): I forhold til disse forenklingene som man burde gjøre, er det ett forslag blant de fire vi har, som det har forbauset meg litt at Regjeringen åpenbart ikke har tenkt nærmere på, nemlig forslag IV. Det dreier seg om den situasjonen man har i en del bedrifter når det er mangel på arbeidskraft, nemlig at man har behov for arbeidstakere, man vet at behovet er der – myndighetene vet at behovet er der og arbeidsmarkedsetaten er fullstendig klar over det – men man kan altså ikke begynne å søke om å få arbeidstillatelser for å få gjort denne jobben før man har en arbeidstaker til å fylle jobben. Det vi foreslår, er at bedriftene i slike situasjoner, når man ikke har folk i Norge som kan fylle jobben, skal kunne få godkjent arbeidstillatelser til denne eksplisitte jobben. Og når de har skaffet arbeidstakere som er kvalifisert til å gjøre jobben, melder de fra til UDI om at de har fått godkjent arbeidstillatelsen for NN, og så sjekker UDI om NN av en eller annen grunn, strafferettslig eller annet, ikke kan få lov til å komme til Norge. Og om han ikke får det, så er faktisk denne personen allerede i gang med å jobbe. Fleksibelt, enkelt og absolutt kontrollert – for behovet er kontrollert. UDI får etter våre forslag én måned på å stoppe denne personen. Dette forslaget har statsråden sagt nei til og ikke ønsket å vurdere nærmere. Det er et forslag som ville gjort det mye lettere for en rekke bransjer, ikke minst for anleggsbransjen og mange andre som i dag leter etter arbeidskraft. Det er en omstendelig prosess å måtte jobbe for å finne en person, og så er den personen alltid knyttet til den enkelte arbeidstakeren.

Jeg er rett og slett forbauset over, når jeg hører statsråden snakke om at det er viktig å gjøre dette enklere, at man ikke har sett at her har man et instrument for å gjøre tingene mer fleksibelt.

Dette konkluderer i mitt grunnleggende spørsmål: Kommer statsråden med flere forslag utover dem som er varslet? Og vil statsråden legge frem en sak hvor man kan få et grunnlag for å vurdere de to forslagene som flertallet faktisk sier at de ønsker en konsekvensvurdering av?

Statsråd Sylvia Brustad: Regjeringa vil selvfølgelig ta innover seg de forslag som komiteen går inn for, og vurdere de flertallsmerknader som ligger i innstillinga fra komiteen.

Vi kommer til å fremme på ulikt vis, slik jeg har skissert, de forslag vi har gitt signaler om tidligere, og som et flertall langt på vei støtter det aller meste av. Og jeg vil selvfølgelig også se på de andre. I hvilken form vi kommer tilbake med de andre, kan jeg ikke si noe om nå, men, som sagt, vi kommer med en proposisjon om lovendringer allerede i vår.

Når det så gjelder det andre spørsmålet representanten Solberg tar opp, er det riktig at Regjeringa ikke vil gå fullt så langt som Høyre foreslår. Det er rett og slett fordi vi mener at det er viktig å ha en viss kontroll med det vi skal gjøre. Og de viktige grepene som vi gjør i forhold til den problemstillinga som Erna Solberg er opptatt av, og som Regjeringa også er opptatt av, og som vil løse mye av dette, ved at fire departement, deriblant Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet, årlig skal kunne fastsette et tak på hvor mange spesialister eller fagutdannede en trenger, vil føre til at en slipper å få en slik situasjon som f.eks. Sentralsjukehuset på Elverum var oppe i, nemlig at de trengte åtte sykepleiere fra Australia, og hvor prosessen mellom sykehuset, UDI og arbeidsmarkedsetaten tok veldig lang tid. Og når vi nå også åpner for at arbeidsgiver får anledning til å søke om arbeidstillatelse på vegne av arbeidstaker, samtidig som vi har åpnet for at en slipper den prosessen mellom arbeidsmarkedsetaten og UDI, sparer en mye tid på det. Vi har fått beskjed om at bare det grepet med å sette et tak på hvor mange en kan få, vil føre til at saksbehandlingstiden kan gå ned fra fire til to måneder. Jeg vil si at vi bør ha som mål å få saksbehandlingstiden ytterligere ned, i likhet med det våre naboland har.

Torbjørn Andersen (Frp): Også statsråd Brustad mener at vi trenger arbeidsinnvandring. Personlig er jeg ikke så sikker på om mangel på arbeidskraft egentlig er det største problemet. Jeg mener det er grunnleggende viktig å vurdere i et mer helhetlig perspektiv hva dagens norske arbeidsstyrke er sysselsatt med, og hvor effektive vi klarer å være her i landet i forhold til f.eks. andre land. Og det er jo grunn til å spørre: Er det for mange arbeidstakere som er engasjert i arbeidsplasser som er uproduktive, f.eks. i det offentlige byråkratiet? Er det egentlig fornuftig å overføre en stadig større andel av arbeidsstyrken fra verdiskapende sektor til en monopolisert og konkurranseskjermet offentlig sektor? Og er det ikke et faresignal at Norge har hatt en produktivitetsøkning på bare 0,6 pst. årlig, mens Sverige i samme periode har hatt en produktivitetsøkning i næringslivet på 5,1 pst. årlig? Skal det altså bli slik her i landet at der vi trenger to nordmenn til å gjøre en jobb, holder det med én svenske? Da får vi bruk for arbeidsinnvandring, da.

Det vi egentlig burde ha oss forelagt, var en stortingsmelding om vi klarer å nyttiggjøre oss den store arbeidsstyrken på den beste og mest effektive måten, og det burde statsråden gjøre seg noen tanker om. Flere bør være i produktivt virke, færre bør være papirflyttere. Da får vi en bedre utnyttelse av arbeidsstyrken, og vi vil ikke ha det samme behovet for arbeidsinnvandring som enkelte har gitt uttrykk for her i dag.

Statsråd Sylvia Brustad: Hele prosjektet med fornyelse av offentlig sektor som statsråd Kosmo er sjef for, er jo nettopp et grep der vi ønsker bl.a. å frigjøre personell fra administrasjon og over til tjenester. Og det akter vi å få til, vi har allerede gjort mye, og vi kommer til å foreslå mer i nær framtid.

Men så har jeg lyst til å si: Offentlig sektor gjør jo det som vi politikere har pålagt dem å gjøre. Og når vi har mange ansatte innenfor eldreomsorgen og i helsevesenet, er det for det første fordi vi har vedtatt at slik skal det være; vi bevilger penger til det hvert år. Og så er det jo slik at det blir stadig flere eldre, flere som trenger omsorg både innenfor helsevesenet og eldreomsorgen, og vi må ha noen folk til å gjøre den jobben. Men da er utfordringen at vi både greier å få færre til å drive med administrasjon og flytte papir og flere ut til å gjøre den jobben. Sjukepleiere må f.eks. i større grad bruke tida si på å ta seg av gamle på sjukehjem istedenfor å sitte og sørge for at turnusen og vikarlistene går i hop. Det er én ting. Det jobber Regjeringa aktivt med.

Det andre er at jeg tror vi lurer oss sjøl hvis vi ikke ser at det er mangel på arbeidskraft også utover det, arbeidskraft som vi vil være nødt til å hente på ulikt vis. Her har vi et stort potensial innenlands. Men det er også slik at vi bør kunne ta imot noen flere fra andre land som har lyst til å komme hit og gjøre en jobb, og som vi trenger.

Det som egentlig ligger til grunn her, er at Fremskrittspartiet har en helt annen holdning til folk som kommer fra andre land enn det Arbeiderpartiet har, og det jeg opplever at flertallet i Stortinget har. Her skiller Fremskrittspartiet seg ut etter min mening i negativ forstand, for jeg tror det faktisk er berikende for det norske samfunnet at vi også får flere folk hit fra andre land som har en annen bakgrunn og en annen kultur som vi også trenger i Norge. Og hvis vi skal greie å ta oss av de eldre og sjuke som trenger det, må vi også gjøre noen lempninger i forhold til arbeidsinnvandring, og jeg er glad for at flertallet har sluttet seg til det.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ivar Østberg (KrF): I Budsjett-innst. S. nr. 5 for 2000–2001 sier komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet at de

«vil understreke viktigheten av spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede og langtidsledige. Innenfor disse gruppene finnes et stort arbeidsmarkedspotensial som vil bidra til både økt livskvalitet for de det angår og til økt arbeidskrafttilgang for samfunnet.

Disse medlemmer er kjent med at flere av dem som i dag arbeider deltid, ønsker å utvide eget arbeidsomfang. Disse medlemmer vil understreke det potensialet av arbeidskraft som dette representerer og hva en forsterket innsats overfor disse kan bety. Det er også grunn til å peke på de mange eldre arbeidstakere som har problemer med å komme inn på arbeids- markedet igjen til tross for at de har full arbeidskapasitet».

Jeg er glad for at komiteens flertall nå gir sin tilslutning til dette, ved å si seg enig i at dette er viktige premisser i arbeidet med arbeidsinnvandring som ett av flere sysselsettingspolitiske virkemidler. Kristelig Folkeparti er videre fornøyd med at hele komiteen understreker problemet med at eldre arbeidstakere tidligere og tidligere støtes ut av arbeidslivet. Komiteen sier at dette er en meget beklagelig utvikling som en må ta på alvor. Tiltak må iverksettes i forhold til dette om nødvendig. Det kan være på sin plass å påpeke at det under den åpne høringen som komiteen avholdt om arbeidsinnvandring, ble bemerket at vi i Norge paradoksalt nok via forskjellige ordninger betaler folk ut av arbeidslivet. Professor Steinar Strøm fra Universitetet i Oslo gikk gjennom AFP-ordningene. Han mente det var et realistisk forslag å komme med til Stortinget at AFP-pensjonister som er på vei fra arbeid til pensjon, betaler den samme skatt som om de hadde vært lønnstakere. AFP-pensjonistene oppebærer pensjonspoeng mens de er AFP-pensjonister. Ved en slik skjerping synker sjansen for en umiddelbar overgang til AFP. Dette ville kunne gi som resultat at rundt 3 000 personer pr. år ventet med å gå av med pensjon til de hadde fylt 67 år.

Pensjonen i offentlig sektor er mer generøs enn i privat sektor fra fylte 65 år. Ved å gjøre pensjonene like vil en kunne få redusert overgangen fra arbeid i offentlig sektor til AFP. – Alt dette ifølge uttalelser fra professor Strøm i den åpne høringen.

Vi i Kristelig Folkeparti er meget klar over at mange arbeidstakere har behov for ordninger som AFP for å få en verdig avslutning på sin yrkeskarriere. Slike ordninger er langt bedre enn langtidssykmeldinger eller uføretrygd. Problemet er de gale signalene vi gir ved å betale friske arbeidsføre personer ut av arbeidslivet.

Til slutt: Harald Trulsrud fra Velferdsalliansen, en sammenslutning av 12 organisasjoner som bl.a. har det til felles at de representerer personer som er utstøtt eller har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet igjen, hadde en bønn. En ting hadde sjokkert dem Trulsrud representerte, og det var at forslagsstillerne til Dokument nr. 8-forslaget, finansministeren og den tidligere avgåtte arbeidsdirektør hadde sagt at arbeidskraftreserven var oppbrukt. Det er ifølge Trulsrud å stigmatisere 160 000 mennesker som står i Aetats systemer som ubrukelige på det norske arbeidsmarkedet. Trulsrud spurte hva slags signal dette var å sende ut til mange mennesker som allerede ligger nede. Bønnen til komiteen var å rette opp det inntrykket overfor disse menneskene.

Kristelig Folkepartis signal til disse er at vi trenger alle villige og ledige hender, ikke minst hendene til dem som står i Aetats køer som arbeidssøkere.

Debatten viser at hele komiteen og Stortinget er opptatt av å gi det samme signal: Alle hender skal tas i bruk.

Sverre J. Hoddevik (H): I løpet av behandlinga av Høyres Dokument nr. 8-forslag om arbeidsinnvandring har det vært naturlig å redusere antall forslag fra vår side fra fire til to, som gjenstår som mindretallsforslag i innstillinga.

I kulturlivet snakker vi i disse dager om filmtittelen «Heftig og begeistret». Det er vanskelig å overføre dette direkte til regjeringspartiet, men la oss prøve med en moderat omskrivning og kalle det «velvillig, men bekymret». Kanskje det mest påfallende med dagens innstilling er at det er brukt betydelig spalteplass på å beskrive temaet, som vel må omtales, men ikke kan betraktes som innertier i det fokus vi skal ha på behovet for arbeidskraft i en akutt situasjon. Alle andre løsninger enn arbeidsinnvandring for å dekke arbeidskraftbehovet er også høgverdige arbeidsfelt som bør prege vår politiske hverdag det meste av året, uten at det er svar på det behovet som næringsliv og for så vidt også offentlig sektor nå dokumenterer.

Heile komiteen er faktisk enig om at det er et paradoks at det er mange tusen arbeidsledige i Norge i dag, og at ledigheta er opptil tre ganger så høg blant ikke-vestlige innvandrere som ellers. Det er likevel grunn til å skyte inn at dersom disse ikke-vestlige innvandrerne var kommet til landet med etterspurt kompetanse, med jobb, med bolig og tilfredsstillende språkferdigheter til å utføre sitt arbeid, så ville en slik ubalanse ikke vært synlig.

Høyre er enig med resten av komiteen i at det er viktig å mobilisere innenlandsk arbeidskraft, inkludert grupper med innvandrerbakgrunn med lav andel sysselsatte og/eller de mange som ikke får brukt sin kompetanse i jobb.

Vi er også enig med resten av komiteen i at det må være et mål å redusere det altfor høge sjukefraværet og å få mobilisert den arbeidskrafta som er skjult av uføretrygdsystemet i dette landet. Vi har selvfølgelig andre grep for å redusere sjukefraværet enn andre politiske parti, men målsettinga blir for så vidt felles akkurat i denne sammenhengen.

Alt som er sagt om kombinasjon av arbeid og trygd – og ikke minst om kombinasjon av pensjon og arbeid – er heilt i tråd med de tanker som også Høyre har gjort seg, naturligvis. Det er også slik at vi med våre forslag ikke på noen måte har tenkt å åpne for sosial dumping. Hensynet til norske arbeids- og lønnsbetingelser skal dermed opprettholdes.

Vi registrerer at et flertall har etiske bekymringer knyttet til at rike land rekrutterer høgt utdannede mennesker fra fattige land som i utgangspunktet har stort behov for denne arbeidskrafta. Jeg er redd for at norsk innvandringspolitikk neppe kan løse dette globale problemet, og sånn sett synes argumentasjonen å være forholdsvis lite treffsikker her. Det er etter mitt syn også overdreven bekymring når flertallet fokuserer sterkt på boligstandarden, som er en av premissene i forslaget. Det viktigste her må være at boligtilbudet er akseptabelt for den aktuelle arbeidssøker. Det er videre en overdreven bekymring fra flertallets side når det blir pekt på at det ikke er automatikk i at åpnere landegrenser gir åpnere bedriftsporter. Åpne bedriftsporter er en avgjørende premiss for forslaget, og flertallet må her sies å være totalt ute av fokus.

Det er faktisk slik at det er en underdekning på et titalls tusen personer i norsk arbeidsliv årlig de kommende år. En vellykket politikk på dette området er anslått å kunne gi en gevinst på 50 milliarder kr i kommende tiårsperiode. Vi mener at våre forslag er en del av den nødvendige smidighet for å nå slike mål. Dette inkluderer også å overføre en del av de praktiske arbeidstillatelsesgrep til private hender under etterfølgende full offentlig kontroll.

Av Fremskrittspartiets merknader går det fram at partiet har en absolutt grense på tre år for slike arbeidstakere som vi snakker om i denne innstillingen. Det virker ganske underlig på oss at man skal være tvunget til å kaste ut en vellykket sysselsatt amerikaner for eventuelt etter tre år å erstatte ham med en ukjent italiener. Det vil påkalle en ny debatt om oppmyking av et stivbent regelverk hvis Fremskrittspartiets politikk på dette punktet hadde fått gjennomslag.

Statsråd Jørgen Kosmo: I internasjonal sammenheng har Norge lav ledighet – heldigvis. I februar var den registrerte ledigheten på 2,8 pst. Norge har også et arbeidsliv som klarer å integrere en større andel av befolkningen i yrkesaktiv alder i arbeid, enn det vi ser i de fleste andre land. Når man nå i større grad fokuserer på arbeidsgivernes problem med å skaffe arbeidskraft, er det viktig at man fokuserer på det, men det er også viktig at man ikke prøver å fremstille den lave arbeidsledigheten og den høye sysselsettingsandelen som et problem. For oss er det jo en velsignelse at vi faktisk er i en slik situasjon. Tenk, dere, om vi hadde vært i den motsatte situasjonen!

Samtidig med at det etterspørres mer arbeidskraft, ser vi at mange grupper støtes ut av arbeidslivet. Det er derfor en viktig målsetting å snu denne trenden. Regjeringen legger svært stor vekt på å mobilisere de innenlandske arbeidskraftressursene. Den lave ledigheten og store etterspørselen etter arbeidskraft er et godt utgangspunkt for å hjelpe langtidsledige, ungdom, yrkeshemmede og innvandrere inn i jobb. Vi har en historisk mulighet til å få til både tiltak og ordninger som kanskje på permanent basis bringer mange av disse inn i varig arbeid. Det er derfor viktig at reglene for arbeidsinnvandring innrettes på en slik måte at de ikke går på tvers av de målsettingene vi har om å integrere større deler av de innenlandske arbeidskraftressursene i varig arbeid.

Jeg ser arbeidsinnvandring som et supplement til mobilisering av innenlandske arbeidskraftressurser. Statistisk sentralbyrås demografiske framskrivninger kan tyde på et vedvarende underskudd på arbeidskraft. Regjeringens langtidsprogram drøfter derfor disse perspektivene i en større bredde. Det at vi både har et dagsaktuelt og et langsiktig behov har bidratt til at Regjeringen har sett det som en viktig oppgave å ta en grundig gjennomgang av regelverket knyttet til arbeidsinnvandring. Det har kommunal- og regionalministeren redegjort for.

På en del fagområder er det på kort sikt ikke mulig å dekke behovet for arbeidskraft med innenlandsk arbeidskraft. Mange kan rekrutteres fra EØS-landene hvor vi har et fritt arbeidsmarked. Enkelte andre grupper personell er det imidlertid behov for å rekruttere utenfor EØS-området. Behovet for flere leger og sykepleiere er et godt eksempel. Her deltar Aetat aktivt i rekrutteringsarbeidet. Og vi oppretter avtaler med en rekke land for i samarbeid med dem søke å rekruttere den arbeidskraften til Norge. Hvis NHO eller andre arbeidsgiverorganisasjoner ønsker et utvidet samarbeid med Aetat for å drive denne type rekruttering, er de selvsagt velkommen til å gjøre det.

Når det gjelder å åpne for arbeidsinnvandring av ufaglærte, mener jeg det kan være grunn til å ha noe større tilbakeholdenhet. Selv om enkelte bedrifter for øyeblikket kan ha problemer med å rekruttere også ufaglærte arbeidstakere, er ufaglærte klart mer sårbare for å bli arbeidsledige eller marginalisert på arbeidsmarkedet. Dessuten – og det er minst like viktig – har mange av dem som er langtidsledige i dag, lite utdannelse. Jeg mener det er viktig å bidra til at disse kommer i jobb. Et stramt arbeidsmarked er i denne sammenheng en positiv rammebetingelse. Aetats virkemidler er i stor grad rettet inn mot å tilføre denne gruppen nødvendig kompetanse. Det er også et poeng at mange av flyktningene og asylsøkerne har svake formelle kvalifikasjoner. Det er en hovedoppgave for Regjeringen å bidra til at også disse blir integrert på arbeidsmarkedet. Og man kan jo lure på, når det er så vanskelig å greie å få gjenbosatt flyktninger, når det er så vanskelig å få arbeidsgiverne til å ta inn denne type arbeidskraft, som går ledig, om det reelle behovet for ufaglært arbeidskraft er så stort som enkelte ønsker å framstille det.

Regjeringen ønsker at det skal bli enklere å søke om arbeidstillatelse. Jeg synes det er flott at det er så stor enighet om dette i innstillingen. En endring på dette området er helt i tråd med Regjeringens arbeid for å lage en enklere og mer effektiv forvaltning. Kommunalministeren og jeg la for kort tid siden fram en rekke forslag som i sum innebærer en betydelig forenkling. Blant disse forslagene mener jeg særlig to er viktig. Det gjelder utvidet adgang til å søke om arbeidstillatelse for personer som oppholder seg i Norge, samt at det fastsettes en kvote for faglært arbeidskraft som kan få arbeidstillatelse ved en forenklet prosedyre. En slik kvote vil bli fastsatt ut fra arbeidsmarkedssituasjonen og etter høring. Det gjør arbeidet med å gi den enkelte tillatelse betydelig enklere.

Jeg mener det er viktig at de som rekrutteres, gis mulighet til å bli fullt ut integrert på arbeidsmarkedet. De skal ha samme rettigheter som andre arbeidstakere. De bør også ha rimelig mulighet til å finne alternativt arbeid i Norge hvis de mister arbeid eller ønsker å skifte arbeidsplass. Jeg er derfor ikke tilhenger av Høyres forslag om at arbeidstillatelsen skal gis til arbeidsgiveren. En slik ordning vil etter mitt syn lett sette arbeidstakerne i et meget uheldig avhengighetsforhold til den enkelte arbeidsgiver, og vil på mange måter bety en bruk og kast-mentalitet særlig når det gjelder ufaglært arbeidskraft fra utlandet.

Jeg oppfatter komiteens merknader og denne debatten i dag som et tegn på et mer nyansert bilde av innvandring. Norge har de senere årene utviklet seg i en flerkulturell retning. Dette er en krevende prosess, da det betyr at det i enkelte sammenhenger blir stilt spørsmål ved hvor fordomsfrie vi egentlig er. Jeg tolker den positive mottakelsen til Regjeringens forslag som et tegn på at det er bred politisk enighet om at vi skal fortsette å videreutvikle samfunnet vårt i en flerkulturell retning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Erna Solberg (H): Litt til de tallene som har vært diskutert. Det er altså ca. 8 000 personer med etnisk, ikke-norsk bakgrunn, som er ledige i Norge. Behovet for arbeidskraft bare for å beholde arbeidsstyrken er estimert til ca. 10 000 pr. år. Det er mye vi kan gjøre, f.eks. for å mobilisere den arbeidskraften vi allerede har i Norge, men det er ikke sikkert at den gruppen egentlig er så stor som det høres ut til. For selv om man snakker om at det er tre ganger så høy arbeidsledighet blant innvandrere i Norge som blant nordmenn, har vi fremdeles faktisk en arbeidsledighet der som ligger på rundt 10-12 pst. av gruppen. De fleste er i jobb. Vi har 55 000 helt normalt arbeidende folk med bakgrunn fra andre etniske kulturer, og vi må ikke hele tiden lage oss et bilde i hodet om at de ikke får jobb i Norge. Jeg reagerer veldig på akkurat det bildet, som jeg nå syntes Kosmo var på vei inn i.

Så til spørsmålet som går på noe av begrunnelsen for at vi er opptatt av ufaglærte. Noen av de bransjene som skriker etter arbeidskraft i dag, og som er i en situasjon hvor de har problemer med høyere lønnskostnader – som vi har påpekt i våre merknader – er bl.a. reiseliv og fiskeforedling. Begge to er i og for seg Distrikts-Norges redning og inngår i veldig mange andre planer.

Da vi hadde vår åpne høring, sa Odd Erik Martinsen fra Aeat følgende om behovet i fiskeribransjen:

«Vi konstaterer allilkevel at det er vanskelig i et stramt arbeidsmarked å klare å formidle arbeidskraft inn til bransjen, når ungdom har mulighet til å velge annet arbeid.»

Aetat selv har jo faktisk anbefalt at man skal kunne gå ut og be om å få ønsket, ufaglært arbeidskraft.

Hvorfor ser ikke statsråden at også anbefalingen fra egen etat går i vår retning?

Statsråd Jørgen Kosmo: Ja, hvor stort er behovet, hvor stort er potensialet? Jeg går ikke god for at det er et behov for 10 000 nye personer gjennom økt arbeidsinnvandring pr. år. Det tallet går ikke jeg god for. Jeg hører det blir brukt, men det kommer ikke fra mitt departement.

Så kan man stille spørsmålet: Hvor stort er det potensialet som vi har i Norge? Vi har rundt 15 000 langtidsledige. De 15 000 er – så vidt jeg kjenner til – friske og i stand til å ta tilvist arbeid. Det er klart at det er problemer i forhold til mobilitet. Mange av disse har ektefeller, mange har barn – det er klart at de ikke kan reise hvor som helst, når som helst, på korte arbeidsoppdrag. Men vi må jo innrømme at det også har noe å gjøre med de vilkår som arbeidsgiverne tilbyr for at man skal kunne ta sånne jobber.

I tillegg har vi 55 000 yrkesvalghemmede som ikke har noe større ønske enn å få fast arbeid. Og hvis vi kan få en kombinasjon av tiltak på den enkelte arbeidsplass, der arbeidsgiveren faktisk tar et ansvar for både kompetanseheving og utstyr, og det offentlige tar et større ansvar for transport, er det ganske mange tusen av disse som kan utføre en 100 pst.-jobb, selv om de har et fysisk handikap. Dessuten har vi et kjempestort potensial blant de uføre og pensjonerte. Jeg sier bare at hvis vi og arbeidslivet vil, er potensialet for arbeidskraftreserven stort.

Så har jeg jo registrert det som er sagt om fiskeri og reiseliv, og derfor er vi også villig til å være med og rekruttere ufaglært arbeidskraft, men innenfor ordnede forhold – ikke på arbeidsgiverens premisser.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet er med i det fleirtalet som meiner at auka arbeidsinnvandring skal vera eit supplement. Me deler statsråd Kosmo si siste utsegn her om at det på nokre område òg må gjevast opning for ufaglært arbeidskraft, men i ordna forhold.

Me deler òg statsråden si oppfatning av at Noreg no har ei unik moglegheit til å inkludera fleire i arbeidslivet. I langtidsprogrammet, punkt 5.4.1 «Et inkluderende arbeidsliv», er det gjort nærare greie for tiltak.

Eg vil utfordra statsråden til å svara på to spørsmål: For det første, når vil ein konkret kunna oppleva endringar på dei områda som i dag har vore mest nemnde, særleg når det gjeld funksjonshemma, langtidsledige og den reserven som er blant innvandrarar? Når vil det skje endringar?

Det andre punktet mitt gjeld såkalte eldre arbeidstakarar. Vi begynner jo nokon kvar å koma opp i ein alder som gjer at vi ikkje vil bruka den nemninga. Kva vil Regjeringa gjera på det området for dei som er pluss/minus 60 år, utover det å løyva 5 mill. kr til Senter for Senior Planlegging?

Statsråd Jørgen Kosmo: Vi har sendt på høring et utkast til nytt regelverk innenfor arbeidsmarkedsetaten som går på betydelige forenklinger, men som også går på betydelig større fleksibilitet i bruk av de arbeidsmarkedstiltakene vi har, f.eks. økt bruk av lønnstilskudd i en fase for å få folk inn i varige forhold i arbeidslivet. Så snart høringsrunden for disse endringsforslagene er ferdig, vil det være mulig å implementere dem. Det skal det være mulig å gjøre uten å foreta lovendringer. Ved siden av det vil vi i forbindelse med budsjettet for neste år søke å legge opp til en mer aktiv og kreativ bruk av de midlene, i og for seg i tråd med de diskusjoner som har vært her i Stortinget tidligere.

I tillegg er det helt åpenbart at det arbeidet som skal følges opp som en konsekvens av Sandman-utvalgets innstilling, vil være medvirkende til at vi får et større og bedre samarbeid i arbeidslivet mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, fordi arbeidsgiver etter Sandman-utvalgets forutsetning skal ha et større ansvar for de langtidssykmeldte også i sykepengeperioden, slik at vi skal unngå at så mange støtes ut.

Det siste jeg vil si, er at det også er et spørsmål om bevilgninger. Det er jo et spørsmål om hvor store arbeidsmarkedstiltaksbevilgninger Stortinget vil gi. For det er klart at det for en rekke av disse menneskene er behov for aktive tiltak. Vi skrev i budsjettet for inneværende år, og det vil vi gjenta i neste års budsjett, at en større del av de arbeidsmarkedstiltakene som iverksettes, må gå på kompetanseheving for å få langtidsledige, sosialklienter og innvandrergrupper i arbeid. Dette jobber vil målrettet med.

Det siste punktet som jeg vil nevne, er at jeg håper på et godt resultat når det gjelder etter- og videreutdanningsreformen for å heve kompetansen til dem som i dag mangler kompetanse.

Karin Andersen (SV): Statsråd Kosmo har en veldig høy retorisk profil når det gjelder å hjelpe dem som står utenfor arbeidslivet, og de funksjonshemmede. Men jeg må si at jeg dessverre ikke føler noe særlig trykk fra arbeidsministeren når det gjelder å komme med nye, gode forslag for å få de 58 000 funksjonshemmede eller de 12 000 langtidsledige, som han sjøl nevner i innlegg-et sitt, enten over i aktiv kompetanseheving eller i ar-beid.

Et spesielt tiltak, som er et av mine hjertebarn, heter Revita. Det er et sjølhjepsprosjekt som komiteen har prøvd å holde sin hånd over. Det får folk i jobb, skaper arbeidsplasser og bedrifter, og får folk over i utdanning. Jeg merker at statsråden på tross av mange oppfordringer ikke vil legge to pinner i kors for å redde et slikt tiltak, som har en svært høy effektivitet i forhold til det å hjelpe folk som er uføretrygdet, som går arbeidsledige eller som får sosialhjelp. Jeg vil utfordre statsråden litt på dette.

En annen utfordring jeg syns statsråden bør få som moderniseringsminister, er: Når skal vi få bort rebusløpet? For mange av dem som er arbeidsledige, og som trenger hjelp både fra sosialkontor, trygdekontor og arbeidsmarkedsetaten, springer nå fra kontor til kontor. Her er man altså nødt til å foreta et grep som går på en sammenslåing, for å få dette til.

Til slutt: Lønns- og arbeidsforhold er viktig for å rekruttere og beholde folk. Det er statsråden og jeg enige om. Da er vi nødt til også å se på de store behovene i offentlig sektor som er dokumentert i Regjeringas egne dokumenter, f.eks. i kommuneøkonomiproposisjon, der det vises at det er behov for et sted mellom 50 000 og 70 000 nye arbeidstakere de ti neste årene. Hva slags lønns- og arbeidsgiverpolitikk mener statsråden må til for at man skal greie å rekruttere og beholde disse folkene, når statsråden er oppmerksom på at lønn er et viktig rekrutteringsmiddel?

Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg håper at det i hvert fall i Stortinget er en viss forståelse for at jeg ikke har anledning til – selv om jeg er aldri så mye statsråd – å instruere verken mitt embetsverk eller arbeidsmarkedsetaten til å betale ut penger i strid med gjeldende regelverk.

Hvis man mener at regelverket er feil, må man faktisk først forandre regelverket gjennom de naturlige prosesser som skal foregå, og så, som en konsekvens av dette, vil man være i stand til å gjennomføre ny politikk. Det er noe av problemet som er knyttet til Revita. Men det jeg har skrevet til Revita, er: Kan dere ikke være så snill å ta kontakt med arbeidsmarkedsetaten lokalt, slik at det går an å få en ordning som gjør at man kan utnytte systemet innenfor det eksisterende regelverk? Da skal vi være villig til å gjøre hva vi kan for å hjelpe dette prosjektet, som jeg også synes er bra.

Så må jeg be om forståelse for – særlig ettersom tariffoppgjørene i kommunene er et forhold mellom de ansatte i kommunene og de som er arbeidsgivere i kommunene – at jeg her fra Stortingets talerstol ikke skal stå og legge premisser for hva som skal bli resultatet av tarifforhandlingene i kommunesektoren. Men jeg tør si at enten det gjelder lavtlønte i omsorgsyrkene i kommunene eller det gjelder lavtlønte i særlig ressurskrevende virksomheter i industrien – f.eks. innenfor reiseliv, hotell, restaurant, fiskeforedling osv. – er det en helt åpenbar sammenheng mellom lønns- og arbeidsbetingelser og den muligheten man har til å rekruttere folk. Det er et forhold som først og fremst arbeidsgiverne innenfor disse sektorene er nødt til å ta til etterretning i den fremtidige lønns- og arbeidspolitikken.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torbjørn Andersen (Frp): Dette selsomme forslaget fra Høyre ville i praksis betydd fri arbeidsinnvandring til Norge, noe som selvsagt gjør det umulig for Fremskrittspartiet å gi sin støtte til det.

Av alle ting foreslår Høyre at bedriftene skal kunne utstede arbeidstillatelse, og at landets grenser skal åpnes for store grupper, både faglært og ufaglært arbeidskraft, fra hele verden. Konsekvensene hadde, dersom ikke flertallet hadde avvist Høyres meget vidtrekkende forslag om arbeidsinnvandring, blitt et betydelig innvandringspress på Norge, som antakelig langt hadde overgått landets reelle fremtidige behov for mer arbeidskraft.

Da er det langt mer fornuftig å se på helt andre løsninger enn de Høyre her har foreslått. Norge har i dag en arbeidsstyrke på 2 350 000 personer, dvs. 73 pst., i aldersgruppen 16 – 74 år. De er yrkesaktive i varierende grad. Dette er internasjonalt sett en meget høy grad av yrkesdeltakelse i befolkningen. Hadde man brukt denne store arbeidsstyrken optimalt, ville problemene med mangel på arbeidskraft vært langt mindre. I 2000 var snittet i overkant av 180 000 arbeidssøkende – i alt – i Norge. Disse var fordelt på 62 000 helt ledige, 35 000 delvis sysselsatte, 11 000 på tiltak, 14 000 andre ordinært arbeidssøkende og over 57 000 yrkeshemmede arbeidssøkende. Vi vet også at 57 pst. av kvinnene jobber heltid. Hadde 90 pst. av dem jobbet heltid, som mennene, hadde de representert 300 000 nye årsverk. Og mange av disse vil gjerne jobbe mer. I 2000 var det faktisk hele 580 000 nordmenn – menn og kvinner – som var deltidsansatte, og 67 000 var undersysselsatte. Dette representerer et betydelig arbeidskraftpotensial.

Norge er dessuten blant de landene i Europa som har høyest sykefravær. 200 000 er til enhver tid borte fra sitt arbeid. Her må noe gjøres, for dette har vi ikke råd til.

Videre har vi for mange lover og regler som gir livets rett til et altfor stort offentlig byråkrati, som altså representerer ikke-verdiskapende og uproduktive årsverk – arbeidskraft som heller burde vært brukt på viktigere områder i samfunnet.

Videre: Landbruks- og distriktspolitikken genererer en oversysselsetting av dimensjoner i deler av primærnæringene. Her kan mye verdifull arbeidskraft frigjøres. Skyhøy skatt på arbeidsinntekt stimulerer slett ikke til ekstra arbeidsinnsats. Vi trenger derfor en politisk bevisstgjøring om at en større andel av arbeidsstyrken må overføres til verdiskapende og produktivt virke, fremfor å befinne seg i byråkratiet eller i subsidierte næringer.

Til sist: Det er også slik at stadige teknologiske fremskritt og automatisering av produksjonsbedriftene bidrar til å frigjøre arbeidskraft – til servicenæringene, som altså representerer de nye arbeidsplassene i fremtiden.

Høyres forslag er intet annet enn en avsporing, da partiet ser seg kortsiktig blind på at deler av næringslivet har akutt behov for arbeidskraft. De tilsidesetter altså alle andre samfunnsmessige og negative konsekvenser som en liberalisering av innvandringspolitikken kan medføre. Så blir da også Høyre stående mutters alene med sitt oppsiktsvekkende – kan man si, fra den kanten – forslag om å åpne opp for i realiteten fri arbeidsinnvandring til Norge. Et annet endelikt fortjener da dette forslaget fra Høyre heller ikke.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg vil fyrst kommentera den replikkvekslinga som var no mellom statsråd Kosmo og Karin Andersen, og som galdt bedrifta Revita Drammen.

Statsråden sa sjølv at han meinte dette var eit godt prosjekt, men at det var eit prosjekt som i den forma det har i dag, ikkje kom inn under det regelverket som er. Eg vil då minna statsråden om at det er eit stortingsfleirtal som ynskjer å ta vare på den typen bedrifter, ut frå ein situasjon som faktisk er eit eksempel på at ein med noko meir fleksibel bruk av arbeidsmarknadsmiddel kan få som resultat endå fleire inkluderte i arbeid. Revita Drammen har vist at dei klarer å skaffa fleire arbeid. Og dersom det er slik at regelverket i dag ikkje er tilfredsstillande, kan statsråden, om han brukar sin initiativrett til å endra regelverket slik at denne typen bedrifter har livets rett, altså veta på førehand at han har stortingsfleirtalet med seg. Og eg vil oppfordra han til å bruka den initiativretten og koma med ei endring, om nødvendig til Stortinget, eller om nødvendig på annan måte, gjennom ei forskrift. Han har Stortinget bak seg, men det hastar!

Så kan vi konstatera at vi vil få ei oppmjuking på området arbeidsinnvandring i vår. Det er nokre lovendringar som vil ta lang tid enno, slik som det i dag er framstilt. Regjeringa har Senterpartiet si støtte for det som dei førebels her har varsla av oppmjukingar som dei kan føreta på eiga hand.

Eg vil òg understreka at Regjeringa har Senterpartiet si støtte for eit sterkare engasjement enn det vi har høyrt i dag, for å utnytta den unike moglegheita som er for å sikra endå fleire ledige yrkeshemma innvandrarar arbeid.

Erna Solberg (H): Til spørsmålet om Revita: Jeg har lyst til å minne statsråden på at dette er ett av eksemplene på hvorfor noen av oss følte behov for å fremme forslag om et stort forsøksprosjekt som nettopp skulle gjøre det mulig for slike tiltak som lå mellom ulike regelverk og hadde ulike målgrupper i forhold til hvordan regelverket var utformet, men som allikevel kunne ha gode resultater, å fungere. Det er erfaringene med disse tingene som har gjort at et flertall på Stortinget har vedtatt at man skal ha et slikt forsøksprosjekt. Jeg har bare lyst til å støtte det representanten Magnhild Meltveit Kleppa sa, at stortingsflertallet ønsker at Revita skal opprettholdes. Vi ønsker at man finner en måte å løse det på. Jeg skjønner at statsråden må gjøre det gjennom eventuelle regelverksendringer eller gjennom f.eks. å få fortgang i det forsøksprosjektet som Stortinget har vedtatt, som dermed kanskje kan få Revita innenfor. Det er en ordning hvor det kan bli skikkelig evaluert, ikke bare i forhold til målsettingene for de ulike tiltakene, men ut fra den faktiske nytten totalt sett dette prosjektet har.

Så til det svaret statsråd Kosmo gav meg, som jeg ble litt forbauset over. Statsråden sa at han skulle ordne med tingene når det gjaldt reiselivsnæringens og fiskeforedlingsindustriens behov for arbeidskraft, men det måtte være i ryddige former. Da har jeg lyst til å utfordre statsråden til konkret å fortelle meg hva han har tenkt å gjøre som ikke bare baserer seg på regelverket for sesongarbeidskraft. For det er altså ikke bare snakk om sesongarbeidere, men permanent arbeidskraft mange av de stedene hvor de har problemer med å skaffe nordmenn som ønsker å jobbe.

Jeg må innrømme at jeg ikke er helt sikker på om Fremskrittspartiet i denne saken er verdt å kommentere, for jeg syns egentlig at både Torbjørn Andersens innlegg og Carl I. Hagens innlegg var beskrivende nok i seg selv. De ønsker egentlig ikke arbeidsinnvandring, og den arbeidsinnvandringen de vil ha, er arbeidskraften, produksjonsmidlet når det gjelder arbeid, som skal få lov til å komme til Norge, spesielt hvis produksjonsmidlet ikke har noen utdanning. Da skal det få lov til å komme til Norge i maks tre år og jobbe, uten å ha med seg noen familie, og så skal det ut igjen etter tre år. For meg er det den mest kyniske holdningen av alle man kan ha i forhold til hvordan man oppfatter mennesker. Og så anklager man oss for å være kortsiktige og kyniske!

Vi tar dette på alvor. Vi sier: Skal vi klare å dekke de behovene vi mener vi har for arbeidskraft, må vi gjøre det på en anstendig måte. Vi vil også ha det i ryddige former, og vi vil ha kontrollmekanismer knyttet til hvordan det fungerer. Og faktisk vil vår modell være dyr for bedriftene, fordi det kreves at de tar ansvar for bolig, og ordentlig bolig. Det kreves også at de tar ansvar for norskopplæring og sikrer at man kan slike ting. Dette er ikke noe billigsalg av arbeidskraft. Det er faktisk slik at bedriftene vil ha relativt store kostnader med også å velge ufaglært arbeidskraft eller faglært arbeidskraft etter vår modell.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til ett minutt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det var ei setning som forsvann for meg i det førre innlegget mitt, men som eg føler behov for å understreka.

Det er slik at i utjamningsmeldinga som vart lagd fram for snautt to år sidan, ligg det ei rekkje tiltak for eit meir inkluderande arbeidsliv og ei mjukare arbeidslinje. Det er ei forsterking og ei oppfølging av dei punkta vi i Senterpartiet meiner at det no hastar med, og som vi gir vår fulle støtte til. Det vart starta nokre gode prosjekt i fjor, det ligg føre ytterlegare nokre no i år, til stor glede og til stor nytte for dei som vert omfatta av dei. Vi har eit stort ynske om at endå fleire skal verta inkluderte i desse gode tiltaka og i sum oppleva eit meir inkluderande arbeidsmiljø.

Statsråd Jørgen Kosmo: Reiselivsnæringen og fiskerinæringen har behov for en kombinasjon av sesongarbeidere og kanskje – jeg sier kanskje – noe permanent arbeidskraft. Hvis det er slik at reiselivsnæringen har et voldsomt behov for permanent arbeidskraft og ønsker å rekruttere dette fra utlandet, så får de jo bare søke. Men jeg må si at jeg finner det lite forenlig med at vi har reiselivsbedrifter som nekter å ta inn innvandrerkvinner fordi de bærer tørkle. Da kommer myndighetene i et eller annet problem. Skal vi akseptere slike uakseptable holdninger til innvandrerkvinner og så la bedriftene rekruttere arbeidskraft utenlands fra? Nei, det kan vi ikke. Det er derfor jeg sier at vi må ha dette under styring og kontroll, men vi skal ikke være uvillig til å hjelpe og bidra til å skaffe ufaglært arbeidskraft fra utlandet hvis bedriftene dokumenterer et behov for det.

Så har jeg lyst til å si at ja, jeg hører hva dere sier i forhold til den intense interessen for å få det arbeidskraftpotensialet vi har, ut i arbeid. Det er ikke lenge siden budsjettbehandlingen i høst, da arbeidsmarkedsetatens budsjett ble ytterligere kuttet med 20 mill. kr. Det var ikke så veldig mange partier her på Stortinget som arbeidet for at det budsjettet skulle bli større. Det har tross alt en sammenheng med de ressurser vi har, både på tiltakssiden og administrativt, og det regelverket vi har, hvor mye jobb det er mulig å få gjort. Men vi skal sørge for at det i budsjettet for neste år skal være en økt profilering på øremerking av midler som skal gå til å få yrkesvalghemmede, innvandrergrupper og sosialklienter ut i en aktiv arbeidssituasjon. Så håper jeg da på, med alt det gode jeg har hørt her i dag, at vi får Stortingets tilslutning – på bred front – til alle disse tiltakene.

Karin Andersen (SV): Til det siste kan jeg gi statsråd Kosmo et svar med en gang: Ja, SV er rede til det, og har hatt slike forslag lenge, fordi vi faktisk stoler på det Regjeringen skriver sjøl i sine proposisjoner, at det å satse mer på dette virker og vil få flere i arbeid. Derfor mener vi at det er både viktig og riktig. Og oppfordringen må jo gå tilbake til Regjeringen, at den sjøl viser initiativ og kommer med forslag som er offensive, mer offensive enn i dag. For det blir litt løst når en sier at dette er veldig viktig og riktig, og her skal det mer penger til, men når budsjettet kommer, er det litt for lite til å godtgjøre helt at man tror at dette virker.

Så til dette ene eksemplet på et arbeidsmarkedstiltak eller et sjølhjelpsprosjekt som har blitt brukt. Det er både et symbol og et eksempel. Det er mange slike tiltak. Poenget er at vi savner et engasjement fra statsråden for å verne om de tiltakene som fungerer – mangfoldet i dem. I den tida jeg har vært på Stortinget og jobbet med dette, har jeg ønsket å ha en veldig åpen og lite diskriminerende holdning til de ulike tiltakshaverne, men jeg opplever dessverre at Aetat har hatt en veldig utvelgende holdning i forhold til hvem de har ønsket å samarbeide med. Slike prosjekter har en annen filosofi, og en filosofi som ser ut til å lykkes. Det har også flertallet i komiteen sagt, at her tror vi faktisk at Aetat har en del å lære av den måten å jobbe på. De jobber annerledes enn ut fra det regelverket som Regjeringen og departementet har stått så steinhardt på skal gjennomføres, nemlig denne litt mer forretningsmessige driften der man må ut og selge tjenester for å finansiere seg sjøl. Hvis man ser på resultatene, vil man se at her får man utrolig mye igjen for pengene. Dette er ikke bare folk som kommer i jobb, men det er altså bedriftsetableringer, og de varer. Det som jeg forundrer meg over, er at verken kommuner eller statsråden – eller NHO for den del, som burde være opptatt av bedriftsetableringer, eller LO – holder sin hånd over dette, for tallene taler sitt helt tydelige språk. Jeg vil igjen oppfordre statsråden til å lete og passe på også disse små, gode tiltakene, for de er så utrolig viktige for dem som får hjelp der. Veldig mange av dem som har fått hjelp der, er folk som er uføretrygdede, og i Aetats andre tiltak blir det veldig umulig slik regelverket er. Slik regelverket er rundt det forholdet at om en er i gang med å starte en bedrift, må en gå rett ut i et tilvist arbeid hvis en får det. (Presidenten klubber.) Det vil ødelegge dette konseptet. Jeg håper at statsråden har merket seg dette hjertebarnet (presidenten klubber) og er villig til å se litt på regelverket. –

Presidenten: Nå må presidenten forholde seg til Stortingets regelverk.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

(Votering, se side 2526)