Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Valgerd Svarstad Haugland

• statsråd Odd Einar Dørum

• statsråd Børge Brende

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten André Kvakkestad.

André Kvakkestad (FrP): Jeg ønsker å stille justisministeren et spørsmål.

I dagens Dagbladet blir det vist til at en far har voldtatt sin sønn på Ila landsfengsel mens han sonet sin pedofilidom nr. 3. Rettspsykiater erklærte i 1997 at det forelå en kvalifisert fare for gjentakelse. Likevel valgte en å ikke ha tilsyn ved besøk, og en valgte også å gi mannen permisjoner.

Vil statsråden treffe tiltak for å få strammet denne praksis inn, eller forsvarer justisministeren denne praksis for besøk og permisjoner som gjeldende politikk for Regjeringen?

Statsråd Odd Einar Dørum: Vi reagerer selvfølgelig alle med sterke følelser og med avsky overfor overgrep mot barn. Og den saken som representanten viser til, er jo nå en sak for domstolene.

Jeg vil selvfølgelig gå igjennom de regler vi har, for å være helt sikker på at de gir den best mulige beskyttelse for den svakeste part, nemlig barnet.

André Kvakkestad (FrP): Man ser at her har det vært gjentakelse på gjentakelse på gjentakelse. De tiltak man vanligvis anser å være de gjeldende, har åpenbart ikke virket. Vil statsråden se på behovet for andre tiltak i slike tilfeller, som f.eks. kjemisk kastrering?

Statsråd Odd Einar Dørum: I det forrige storting var det bred tilslutning til en forsøksordning med det som representanten kaller kjemisk kastrering. Og det skal – etter det jeg vet – være gjort forberedelser til å iverksette et slikt forsøk ved et norsk fengsel. Jeg vil følge opp kunnskapen fra det forsøket for å ta det med meg.

Men jeg vil understreke nok en gang representantens anliggende, at den svakeste part, barnet, må beskyttes.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Trond Giske (A): Jeg har et spørsmål til kulturministeren.

I nær 100 år har vi i Norge hatt ulike leksika, ulike oppslagsverk, som har vært en kilde til informasjon og kunnskap for både barn, ungdom og voksne. I internettalderen har det vist seg at grunnlaget for salg av slike oppslagsverk ikke lenger er til stede på samme måte. Internettalderen har heller ikke gitt et marked og et betalingssystem som gir grunnlag for å opprettholde slike kunnskapsbaser.

Regjeringen Stoltenberg tok derfor initiativ til et anbudsutkast hvor ulike aktører kunne tilby en kunnskapsbase som kunne være gratis for skoler, for studenter, for læresteder og for biblioteker. På den måten ville vi ta vare på den kunnskapsarven og den kulturarven som dette representerer. Nå har regjeringen Bondevik lagt denne saken død. Mitt spørsmål til kulturministeren er: Hvorfor er saken lagt til side?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det er ikkje korrekt det spørsmålsstillaren sa på slutten, at Regjeringa har lagt saka død. Det har Bondevik-regjeringa ikkje gjort. Dette er ei sak som statsråd Clemet har hovudansvaret for.

Regjeringa har for det fyrste vedtatt at dei anboda som låg der, ikkje var gode nok til at vi kunne seia ja til dei. Det har vore ein lang runde. Vi har hatt Bing-komiteen, som representanten kjenner til. I fyrste omgang kunne dei ikkje koma med noka anbefaling. Ein sende dei ein del tilleggsspørsmål, der svara vart gitt til Regjeringa rett etter regjeringsskiftet. Etter ei heilskapleg vurdering har vi funne ut at dei to anboda som låg der, kunne vi ikkje seia ja til. Men Regjeringa har vedtatt at ein skal innleia ein aktiv dialog, m.a. med dei aktuelle tilbydarane, for å vurdera korleis denne kunnskapsdatabasen kan inngå i ein nasjonal kunnskapspolitikk. Denne saka vil vi altså forfølgja, og eg vonar at vi kan koma fram til eit resultat som blir til beste for oss alle.

Trond Giske (A): Jeg takker for svaret.

Det er interessant det kulturministeren sier, for det er stikk i strid med det som utdanningsministeren uttalte til mediene for kort tid siden. Da var det et kostnadsspørsmål, og det var grunnen til at denne saken var lagt bort.

De som har inngitt anbud i denne saken, har ikke blitt innkalt til noen dialog – ikke blitt innkalt til noe møte – men har tvert imot fått beskjed om at saken er lagt bort. I går holdt Kunnskapsforlaget, som er en av anbudsgiverne, styremøte og besluttet å permittere sine ansatte og legge sin internettbaserte oppdatering på is, nettopp fordi Regjeringen har vært så defensiv i denne saken.

Spørsmålet mitt er: Er dette nye signaler fra Regjeringen om at de som har lagt inn anbud, nå kan forvente å bli innkalt til diskusjoner og til dialog, med det resultat at vi kommer fram til en kunnskapsbase som kan legges ut gratis for elever, studenter og biblioteker?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg vil understreka at dei signala som eg kjem med no, ikkje er nye. Eg refererer til eit regjeringsvedtak, og det er eit vedtak som sjølvsagt òg undervisningsministeren skal følgja opp.

Kva dialog undervisningsministeren har hatt med dei ulike aktørane, har sjølvsagt ikkje eg detaljkunnskap om, for det er ikkje eg som følgjer saka vidare. Men vi skal gå inn i ein aktiv dialog, og vi har eit ynske om å kunna ta vare på kunnskapsbasen. Men det var sjølvsagt òg eit kostnadsspørsmål. Dei anboda som låg føre, var ikkje i tråd med dei føresetnadene som låg der, og anboda var òg relativt dyre. Men den dialogen skal bli tatt opp, og det er undervisningsministeren i full gang med.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Eirin Faldet.

Eirin Faldet (A): Mitt oppfølgingsspørsmål går til statsråd Odd Einar Dørum.

I valgkampen var Odd Einar Dørum svært opptatt av en nasjonal kunnskapsbase og engasjerte seg aktivt i denne saken. Han gikk til valg på slagordet «Dørum leverer». Mitt spørsmål er: Synes Dørum at han har levert i denne saken?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg må innrømme at representanten har et meget godt spørsmål.

Det er slik at når man er justisminister, så har man mulighet til å gi uttrykk for sitt syn i de sammenhenger som Regjeringen har, og jeg har ikke noe å tilføye til det som kulturministeren nettopp har svart. Men jeg skjønner jo at representanten, basert på hva jeg har sagt i det offentlige rom, hadde grunn til å stille spørsmålet til meg.

Presidenten: Rolf Reikvam – til oppfølgingsspørsmål.

Rolf Reikvam (SV): Jeg vil følge opp i forhold til kulturministeren.

I svaret til Trond Giske sa kulturministeren at hun ville gå inn i en aktiv dialog, og hun håpte dessuten på at de skulle komme fram til et resultat. Når en går inn i en aktiv dialog, har en vel visse formeninger om hva en slik dialog skal inneholde. Dessuten går jeg også ut fra at når en håper på et resultat, så har en visse formeninger om hva et slikt resultat skal innebære.

Da blir spørsmålet: Vil statsråden legge til rette for at vi kan få en digital kunnskapsbase, dvs. at en satser alle ressurser og krefter på å få til en avtale, enten med et enkelt forlag eller med en gruppe forlag, med de ulike tilbyderne, slik at vi kan få ut en digital kunnskapsbase, og gratis for dem som ønsker å bruke den? Er det dette statsråden håper å få til? Det er viktig å få vite om statsråden ønsker å gå inn i en slik dialog, eller om det bare er tomme ord.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg er vel nøydd til å gjenta meg sjølv.

Eg har fyrst lyst til å beklaga at sidan det ikkje er eg som har ansvaret for å følgja opp denne saka, har eg ikkje detaljkunnskapen om korleis den dialogen vil bli. Det er det statsråd Kristin Clemet som har ansvaret for. Ein får heller nytta høvet til å spørja ho i neste omgang om korleis ho har tenkt å gå inn i ein aktiv dialog. Men Regjeringa har vedtatt at ein skal gå inn i ein aktiv dialog. Difor kjem den ansvarlege statsråden til å følgja det opp på ein slik måte.

Vi ser verdien av å ta vare på den verdifulle basen som ligg der. Vi ser òg verdien av at den skal koma til nytte både for denne generasjonen og komande generasjonar. Det er vår intensjon. Så håpar eg at ein har forståing for at ein må stilla meir detaljerte spørsmål til den statsråden som konkret skal følgja opp arbeidet vidare.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til statsråd Valgerd Svarstad Haugland.

Oljefondet har investert 146 millioner norske pensjonskroner i klasebombeproduksjon, dette til tross for at Stortinget har pålagt Regjeringen å arbeide internasjonalt for et forbud mot klasebomber, som er et aldeles grusomt våpen. SV har tidligere avslørt at oljefondet også har investert i landmineproduksjon. Etter lang tids dragkamp lyktes det oss heldigvis å få disse investeringene i landmineproduksjon trukket ut. Nå har vi altså avslørt at vi investerer i klasebomber, som i dette øyeblikket droppes over Afghanistan. Dette er skammelig, og viser den norske dobbeltmoralen knyttet til denne typen investeringer.

Min utfordring til statsråd Svarstad Haugland er følgende: Vi hun nå sørge for at oljefondet umiddelbart trekker seg ut av denne investeringen, og vil hun ta initiativ til at Regjeringen sørger for å underlegge oljefondet etiske retningslinjer?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg er heilt einig i den beskrivinga som Øystein Djupedal gir, og dette er eit stort etisk dilemma. Difor har vi i Sem-erklæringa sagt at vi vil bruka uttrekkingsmekanismen effektivt når vi oppdagar ein slik bruk av oljeformuen vår. Så eg vil svara ja på spørsmålet. Vi er nøydde til å trekkja oss ut der vi veit at det blir produsert klasebomber.

Øystein Djupedal (SV): Jeg er meget glad for svaret. At vi trekker oss ut av denne produksjonen, er et meget oppløftende trekk. I så fall vil det bidra til at Norge ikke står i den internasjonale skammekroken.

Det vi hele tiden ser, er at vi trekker oss ut etter at SV har kommet med avsløringer. Det stiller Norge stadig vekk i vanry når vi investerer pengene våre i en rekke selskap som driver med systematiske brudd på menneskerettighetene, f.eks. i Burma. Det betyr at vi må ha et etisk regelverk som ligger i forkant, som hindrer at oljefondet går inn i denne typen investeringer.

Min andre utfordring til statsråd Svarstad Haugland er: Vil Regjeringen nå sørge for at det kommer på plass et slikt regelverk, som man f.eks. har i store pensjonsfond i USA, slik som Storebrand har, slik som mange internasjonale finansaktører nå har, nettopp for å unngå den skammen det er å bli tatt med buksa nede, som SV nå nok en gang har klart å avsløre?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: For det fyrste er eg glad for at SV har dette aktive engasjementet, og at dei har avslørt det ein ikkje hadde fått avslørt på førehand. Eg vil visa til Sem-erklæringa, der det står at ein vil gå djupare inn i denne problematikken enn det den førre regjeringa gjorde. Vi vil vera meir offensive. Vi veit òg meir i dag enn vi visste førre gongen vi sat i regjering, då vi òg sleit med desse problemstillingane.

Eg vil gjerne understreka at i den grad vi ikkje klarer å avsløra dette på førehand, er det bra at vi kan trekkja oss ut etterpå. For eg trur ikkje at vi nokon gong klarar å oppnå full avsløring eller full kunnskap før vi investerer. Men så langt vi klarar å få det til, vil vi sjølvsagt prøva å nå den målsetjinga. Og så er uttrekkingsmekanismen god å ha når SV eller eventuelt andre måtte avsløra ting som vi er ueinige i at vi skal investera våre oljepengar i.

Presidenten: Før neste hovedspørsmål vil presidenten bemerke at uttrykket «å bli tatt med buksa nede», som representanten Djupedal brukte, ikke er et parlamentarisk uttrykk.

Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Inger S. Enger (Sp): Mitt spørsmål går til miljøvernminister Brende, og det gjelder rovdyrproblematikken. Årsaken til at spørsmålet bringes fram i dag, er at dette er en svært aktuell problemstilling i Oppland i disse dager, og som kjent er det er stort problem flere steder i landet vårt.

Når det gjelder uttak av skadegjørende rovvilt, gjelder det to regimer. Det ene, SNO, Statens naturoppsyn, gjør jobben, og da dekker staten alle utgifter. Det andre er at kommunen etter søknad til fylkesmannen får fellingsløyve. Regelverket her er svært mangelfullt med tanke på utgiftskompensasjon.

Vil miljøvernministeren medvirke til en likeverdig behandling for de to regimene, slik at lokal forvaltning kan styrkes, eller må vi vente på en ny rovdyrmelding i 2003?

Statsråd Børge Brende: Først vil jeg si at rovdyrforvaltning er en ganske utfordrende oppgave. For vi har bestemt oss for at vi skal ha en grunnstamme av rovdyr, samtidig som vi har åpnet for at det skal drives aktiv virksomhet i våre utmarker. Det å få til en kombinasjon her er ikke enkelt. Derfor må vi komme med en rekke avbøtende tiltak. Vi har nå en del prosjekter på gang, som innebærer at man prøver ut gjeterhunder, inngjerdinger o.l. Når resultatene av disse prøveprosjektene foreligger, vil Stortinget få en egen melding.

Men en gang iblant er det faktisk nødvendig å gå til det skritt at man må avlive skadedyr. Og når man først går til det skrittet, er jeg ikke uvillig til å gå inn og se på også den økonomiske siden av det. Det er jo et hensiktsmessighetsspørsmål hvem som skal ha den oppgaven. Det skal jeg komme tilbake til.

Inger S. Enger (Sp): Det er hyggelig at statsråden er positiv til dette og skjønner at problematikken er vanskelig. Men mitt spørsmål gikk altså på om det er penger i budsjettet til å se på at den lokale forvaltningen får de samme muligheter som SNO har.

Statsråd Børge Brende: Når det gjelder budsjettet, er det i det tatt høyde for at man – hvis det er nødvendig – må ta ut skadedyr, men selvsagt innenfor rammen av de internasjonale forpliktelser vi har, også i henhold til Bern-konvensjonen. Men hvis det først skal tas ut skadedyr, mener jeg det mer er et praktisk spørsmål hvem som skal gjøre det, og hvem som skal få refundert. Hvis det er mest hensiktsmessig at det er kommunene som skal foreta denne operasjonen, er jeg villig til, som jeg også sa i mitt første svar, å gå inn og vurdere om kommunene kan få kompensert. Men det har jeg ikke tatt stilling til.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Gunn Karin Gjul (A): Jeg har et spørsmål til justisministeren.

Politiet bruker i dag mye ressurser på transport av fanger og uttransportering av asylsøkere. I gårsdagens VG framgår det at Samarbeidsregjeringen nå åpner for privatisering av fangetransport. At det er en gammel kampsak for Fremskrittspartiet, vet vi alle, men at dette var et spørsmål som samarbeidspartiene var villig til å «deale» med, er jeg litt overrasket over, og at Venstre, som en gammel forkjemper for rettsstaten, er villig til å vike i et så prinsipielt spørsmål, forundrer meg. For Arbeiderpartiet er det svært gode grunner til å være skeptisk til en slik privatisering av statens muligheter til bruk av makt.

Mitt spørsmål til justisminister Dørum er om ikke han som justisminister er betenkt over at såpass prinsipielle spørsmål som privatisering av statens muligheter til bruk av tvangsmidler blir kastet inn som et tema i budsjettbehandlingen og kan avgjøres uten viktige grunnleggende diskusjoner, og om han ikke også er betenkt over i det hele tatt å la private forestå fangetransport.

Statsråd Odd Einar Dørum: Det representanten viser til, er budsjettforhandlinger som foregår i Stortinget, og de forhandlingene foregår i Stortinget og ikke i avisspaltene. Og resultatet av de forhandlingene kommer også til å bli kjent for Stortinget og offentligheten på rett tidspunkt.

Det jeg vil si, er at fangetransport er en oppgave som alltid vil stå under politiets ledelse og kontroll, men vi har i Sem-erklæringen, som de tre partiene er forpliktet av, sagt at vi på ulikt vis vil gjennomgå oppgaver som politiet kan gis fri fra, og som andre kan utføre, slik at man kan få frigitt faglært politi til å sikre trygghet hos borgerne, enten det er i gata eller det er i etterforskning. Det vil kunne skje på ulike måter, og det vil Regjeringen komme tilbake til på egnet måte.

Gunn Karin Gjul (A): Jeg har ikke tenkt å blande meg inn i selve den budsjettdebatten som dette kan dreie seg om, men jeg synes at dette spørsmålet er av en såpass viktig prinsipiell karakter at jeg mener at det er viktig at en justisminister har et greit og klart avklart forhold til dette spørsmålet i Stortinget.

Dette med fangetransport i Norge mener jeg er en oppgave for staten, og jeg er glad for at justisministeren også er klar og tydelig med hensyn til det. Men jeg er litt forundret over at han er litt utydelig med hensyn til hva han legger i det at man skal avklare politiets bruk av ressurser, om dette også gjelder at private kan overta noen deler av fangetransporten, for på dette området er det såpass klare prinsipielle grunner til ikke å la det gå til private, at jeg synes at statsråden må være veldig klar og tydelig når det gjelder dette spørsmålet.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg antar at det ikke finnes noen partier i Stortinget som vil sette myndighetsoppgaver ut på anbud, men jeg antar at alle partier i Stortinget vil være opptatt av å sørge for at politifolk skal gjøre det som borgerne forventer at de skal gjøre, nemlig å sikre trygghet i hverdagen og i tillegg være et aktivt politi som sørger for at saker blir etterforsket. Og det står i Sem-erklæringen at det skal vi vurdere på ulikt vis.

La meg gi et eksempel. Vi har f.eks. arrestforvarere i politiet. De frigjør politifolk. Vi har sivilt ansatte i politiet. De frigjør politiet ved passkontroll. Og vi har en plikt til å la ulike metoder bli prøvd for å være sikker på at politikronene blir brukt der hvor de skal være mest effektivt brukt.

Vi har i Sem-erklæringen også sagt at vi har en plikt til å vurdere om det skal være nødvendig å innføre en anslagsbevilgning, altså en regelstyrt ordning i forbindelse med fangetransport, slik at her er det en serie alternativer som en justisminister har plikt til å levere. Og la meg oppsummere det: Når vi har hatt en så omfattende politireform, som forresten også arbeiderpartiregjeringen skal ha kompliment for å ha lagt trykk i, har vi også plikt til overfor norsk politi, som er dyktige, å kreve valuta tilbake for pengene. Og borgerne har krav på å få et aktivt politi, folk som er synlige, men som også kan drive etterforskning.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg har et spørsmål til kirke- og kulturministeren.

Man har gjennom en rekke oppslag i mediene i de siste dagene fått kjennskap til at nasjonalskatter har forsvunnet fra Nasjonalgalleriet. Riksrevisjonen gjennomgikk et tilfeldig utvalg på 65 kunstverk, og av disse manglet to – svært gamle og svært verdifulle. Dette er kunstverk som er finansiert med skattebetalernes penger, og når to av 65 bilder mangler, kan man ane hva dimensjonene av forsvunne kunstverk blir av Nasjonalgalleriets beholdning på 43 000.

Mitt spørsmål til kulturministeren blir derfor: Hva vil statsråden gjøre for å unngå at slikt skjer i fremtiden?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har òg sett desse oppslaga, og er uroleg over fakta i dei. Det eg kan gjera, er å gå i dialog m.a. med Nasjonalgalleriet for å gjennomgå rutinar og tryggleik. Eg skal snart ha eit møte med dei, og då vil òg dette vera eit tema som eg kjem til å ta opp.

Karin S. Woldseth (FrP): Forvaltningen av svært store verdier har foregått i en rekke år rimelig lettvint, kan vi forstå. Dette er folkets verdier, det er folkets skatter. Derfor vil jeg stille følgende oppfølgingsspørsmål: Kan Stortinget nå regne med at statsråden kommer tilbake med en orientering til Stortinget om situasjonen ved Nasjonalgalleriet, og da spesielt Nasjonalgalleriets oppbevaring av verdifulle kunstgjenstander?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Dersom det er ynskjeleg at eg kjem tilbake med informasjon eventuelt i komiteen, gjer eg gjerne det når eg har fått den informasjonen eg treng for å gi han vidare.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ulf Erik Knudsen.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Det er alvorlig når det rotes bort nasjonalskatter i Norge. Det er snakk om store verdier som fellesskapet vårt eier, og det er veldig betryggende å høre at statsråden nå vil se nærmere på denne saken og gi Stortinget informasjon.

Men vi vet at det også er en rekke andre kunst-, kultur- og museumsinstitusjoner i Norge. Hva med disse? Vil man foreta en tilsvarende vurdering og gjennomgang av disse institusjonene, slik at tilsvarende ikke skjer der?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Når ein har fått slike oppslag og ein slik situasjon som vi har sett i avisene, er det naturleg å følgja opp òg i forhold til dei andre institusjonane.

Eg har ikkje fått nokon informasjon om at det har skjedd liknande ting andre stader, men det er naturleg at eg spør om det eventuelt har vore tap òg ved andre museum eller andre institusjonar.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Eva M. Nielsen (A): Jeg har et spørsmål til kirkeministeren.

Arbeidet for økt kvinnerepresentasjon i ledende stillinger innenfor Kirken går langsomt. Dette gjelder spesielt utnevning av proster. Den norske kirke har 97 proster i dag. I november ble det oppnevnt to nye – begge menn. I dag er det antakeligvis kun 5 pst. kvinnelige proster i Norge. Men samtidig stiger andelen av kvinnelige teologistudenter, og ifølge opptrappingsplan for kirkelig bemanning er det stort behov for flere prester. Men dette går for sakte.

Mitt spørsmål til ministeren er: Hva gjøres for å øke kvinneandelen i ledende stillinger i Kirken, spesielt sett i forhold til å motivere kvinner til å søke, men også overfor ledende fora som Kirkemøtet og biskopene?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg er glad for spørsmålet. Det er eit interessant spørsmål som òg engasjerer meg.

Når representanten Eva M. Nielsen peikar på den siste utnemninga av to prostar, må eg seia at det ikkje var mange kvinner å ta av blant dei som søkte. For meg er det viktig å lytta til dei råda eg får frå Kyrkja når eg skal tilsetja kyrkjelege medarbeidarar. Det gjorde eg. Eg vil minna representanten om at det siste statsråd Giske gjorde før han gjekk av, var å gå forbi ein svært habil kvinneleg søkjar som domprost i Kristiansand fordi ho var for konservativ for han. Eg kan i alle fall lova representanten at eg ikkje skal handsama slike søknader og tilsetjingar på same måte.

Elles trur eg, som representanten òg seier, at det vil bli stadig fleire kvinner som tar teologiutdanning. Dei går ut i prestestillingar, og dei vil dermed òg bli kvalifiserte til både prostestillingar og biskopstillingar. Eg har sagt at når eg får anledning – og eg har etter Kyrkjas votum anledning til å utnemna kvinnelege prestar, noko som eg veit at Kyrkja sjølv òg er opptatt av – så kjem eg også til å bruka den makta eg har. Men eg har òg eit overordna syn på å lytta til dei råda som Kyrkja sjølv gir når det gjeld tilsetjingar. Det kjem eg til å halda fram med. Eg er ganske sikker på at dei to verdiane kan kombinerast, slik at vi aukar kvinneandelen samtidig som vi lyttar til dei råda vi får frå Kyrkja sine organ.

Eva M. Nielsen (A): Jeg synes det var et positivt svar og er glad for at kirkestatsråden er opptatt av de samme spørsmålene som meg. Men jeg er ikke i tvil om at arbeidet fortsatt går for sent.

Hva kan statsråden gjøre overfor sentrale organer som f.eks. Kirkemøtet for å øke kvinneandelen av proster i Norge?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg trur at det einaste eg kan gjera, er å peika på den skeivfordelinga som er i dag, oppfordra kvinnene til å søkja og også oppfordra dei kyrkjelege organa til å setja kvinnene høgt opp på listene sine.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Trond Giske.

Trond Giske (A): Jeg må si at jeg synes det var et usedvanlig defensivt svar, at man bare skal oppfordre kvinner til å søke eller peke på situasjonen. Jeg tror det trengs en mer aktiv holdning dersom vi skal gjøre noe med det faktum at det er under 10 pst. kvinner i de ledende stillingene i Kirken.

Problemet med manglende kvinnerepresentasjon i ledende stillinger i Kirken handler om folkekirkens framtid, handler om hvorvidt vi fortsatt skal ha en bred, åpen og inkluderende folkekirke. Ett av de tiltakene regjeringen Stoltenberg satte i gang for å få en mer representativ kirke, var en forsøksordning med å legge menighetsrådsvalg til samme dato som stortingsvalg. Det har vist seg å være svært vellykket. Enkelte steder har valgdeltakelsen økt 200–300 pst. Dermed kan man også få ledende personer i Kirken som både kjønnsmessig og kirkepolitisk er mer representative for statskirkens medlemmer.

Mitt spørsmål til kirkeministeren er: Vil statsråden følge opp den forsøksordningen og bidra til at vi får en permanent ordning med menighetsrådsvalg lagt til samme dag som stortingsvalg?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: For det fyrste for å svara litt på innleiinga til Giske: Eg vil i alle fall ikkje bruka min teologiske ståstad til ikkje å utnemna kvinner, slik Giske gjorde då han var statsråd.

For det andre synest eg dei resultata vi får frå prøveordninga når det gjeld val til sokneråd, er veldig positive.

Eg vil òg seia at når det gjeld kvinneandelen i dei ulike sokneråda rundt omkring i landet, er den ganske høg. Vi har faktisk ein del sokneråd der det berre er kvinner, og der det er eit problem å få menn til å stilla, så biletet er svært mangfaldig. Det fører ikkje alltid til at ein nominerer kvinner til prestestillingar. Eg vil gå gjennom evalueringa av ordninga som den førre regjeringa sette i gang. Eg er positiv til ordninga, og så få vi ta ei avgjerd etter at vi har fått evaluert dette skikkeleg.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): I forbindelse med debatten rundt Regjeringens tiltredelseserklæring uttalte jeg at miljøvernministeren kun kunne overraske SV positivt. I klimaforhandlingene i Marrakech ikke bare overrasket miljøvernministeren – han imponerte. Og nå er spørsmålet om han har tenkt å fortsette med å imponere.

I forbindelse med partskonferansen i Bonn i juli i år ble det anledning til å inkludere skog som en del av forpliktelsene i henhold til Kyotoprotokollen. For Norges del dreier dette seg om rundt 0,4 mill. tonn karbon pr. år eller en økning fra 1 pst. til 3 pst. mer enn utslippene i 1990.

I Marrakech brukte Russland disse skogtallene som en brekkstang og jobbet for å øke sine tall, noe de dessverre også lyktes med. I realiteten innebar dette en uthuling av forpliktelsene fra Kyoto. Som kjent er allerede de samlede forpliktelsene langt under det som er nødvendig for å redusere konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren.

Hvordan stiller miljøvernministeren seg til prinsippet om at skog skal kunne brukes som en unnskyldning for å øke utslippene mer enn det man ble enige om i Kyoto i 1997?

Statsråd Børge Brende: Først vil jeg takke representanten Ingvild Vaggen Malvik for veldig gode ord, som selvsagt varmer. Om jeg greier å leve opp til de forventningene, gjenstår selvsagt å se, men at Samarbeidsregjeringen også i fortsettelsen vil føre en offensiv miljøpolitikk, er helt klart. «Til lags åt alle kan ingen gjera», og jeg er helt klar over at det i tiden fremover sikkert blir reaksjoner fra næringsinteresser og ikke minst fra miljøorganisasjoner på det vi fremlegger, så det er alltid en avveining mellom disse interessene i miljøpolitikken.

Når det gjelder det som skjedde i Marrakech i forhold til skog, var den norske posisjonen helt klar; vi syntes det var urimelig at Russland skulle få øke sine CO2-utslipp bare som en følge av at de nå regner annerledes når det gjelder skogforvaltning – så det er ikke snakk om gjenplanting eller nyplanting, det er skogforvaltning. Alternativet til å tillate at Russland fikk øke utslippene sine fra 17 mill. tonn til 33 mill. tonn var kanskje at de kunne trekke seg ut. Alle land så det som en så stor risiko at G-77-landene, u-landene, EU og også de andre til slutt aksepterte dette for Russland. Grunnen til at dette måtte aksepteres, var at vi ikke kunne tåle at russerne som står for 25 pst. av utslippene, også trakk seg ut – altså på toppen av at amerikanerne er ute.

Når det gjelder uthuling av Kyotoprotokollen og Bonn-avtalen og det vi har fått til i Marrakech, er jeg helt imot det. Tvert imot, kan man sette et spørsmålstegn ved om vi er ambisiøse nok. Det vil jeg komme tilbake til i den tilleggsmeldingen jeg har varslet i mars.

Når det gjelder skog generelt, tror jeg det er viktig å skille mellom skogforvaltning og sinks knyttet til det og gjenplanting og skogplanting. Det er altså to forskjellige ting.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): Den forrige regjeringen gjorde det klart at den ikke ville bruke denne utslippsmuligheten i forhold til skog, men ønsket heller å holde seg til forpliktelsene fra Kyoto, nemlig 1 pst. økning i forhold til referanseåret 1990.

Kan miljøvernministeren bekrefte at denne regjeringen ønsker å holde fast på dette punktet, og dermed gå et lite skritt videre i forhold til hva man formelt er forpliktet til når det gjelder oppfølging av Kyotoprotokollen?

Statsråd Børge Brende: På det miljøpunktet ser jeg ingen grunn til å endre den tidligere regjeringens politikk.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Synnøve Konglevoll.

Synnøve Konglevoll (A): Jeg la merke til at representanten Vaggen Malvik fra partiet SV var imponert over miljøvernministeren. Men det er ikke nok å si mye fint om miljøet. Regjeringas miljøprofil vil vi først få se når vi kommer til behandlinga av de store, tunge, konkrete sakene. Og for å ta ett eksempel – et nasjonalt kvotesystem. Regjeringa bruker som et argument for sin veldig gode miljøpolitikk at den har sagt at den skal legge fram et forslag om nasjonalt kvotesystem i mars. Men et nasjonalt kvotesystem er ikke verdt papiret det er skrevet på, hvis det ikke faktisk innehar noen virkemidler for å få ned CO2-utslippene i Norge.

Og mitt spørsmål til miljøvernministeren er: Hvilke hovedtrekk ser han for seg i et kvotesystem som skal bidra til å få ned CO2-utslippene i Norge?

Statsråd Børge Brende: Til representanten Konglevoll vil jeg først si at jeg er enig i at i miljøpolitikken holder det ikke med å si noe fint. Jeg synes, som representanten Vaggen Malvik var inne på, at vi fra Regjeringens side faktisk flyttet noen stener i Marrakech. Hvis Arbeiderpartiet ikke er enig i det, får jeg bare ta det til etterretning, men vi brøt da i substans med Umbrella-gruppen og flyttet norsk klimapolitikk i en mer aktiv retning. At det ikke betød noe, er det sikkert ulike oppfatninger av. Jeg mener at det var viktig for å signalisere en mer offensiv politikk på det området. Det er nødvendig for at Norge også skal være et foregangsland, og det har vi muligheten til.

Når det gjelder gjennomføringen nasjonalt, står det i Sem-erklæringen at vi skal ta en vesentlig del av CO2-utslippene nasjonalt. Det vil vi følge opp. Vi velger da et nasjonalt kvotesystem i stedet for avtaler, slik den forrige regjeringen la opp til. Det har i fremtiden mer for seg, og det har også EU og resten av Norden lagt opp til.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Øivind Korsberg (FrP): Mitt spørsmål går til miljøvernministeren.

Kyoto-avtalen, som er en ren handelsavtale med CO2-kvoter, tar utgangspunkt i at verden skal bli mindre avhengig av kull, olje og gass, og dermed få ned utslippene av de klimagassene som mange politikere og noen vitenskapsfolk tror vil forsterke den naturlige drivhuseffekten og påføre oss skadelige klimaendringer.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvilke økonomiske konsekvenser vil denne handelsavtalen få for Norge, i første rekke i form av lavere etterspørsel etter olje og gass?

Statsråd Børge Brende: Jeg merket meg at representanten Korsberg sa at det var mange politikere og noen vitenskapsmenn som mener at klimautfordringen er et stort problem. Når det gjelder dette med noen vitenskapsmenn, har FN et eget klimapanel hvor det sitter hundrevis av de mest ledende klimaeksperter i verden, og deres konklusjoner blir jo sterkere og sterkere i forhold til at vi står overfor et stort problem knyttet til menneskeskapte temperaturendringer. Og hvis det får fortsette uten at man snur, vil det få katastrofale følger både når det gjelder økt ørkenspredning, skogdød, issmelting o.l., så Regjeringens politikk her er klar, vi synes det er nødvendig å få redusert CO2-utslippene, både nasjonalt og internasjonalt, for å gjøre noe med den kanskje største utfordringen, sammen med fattigdomsproblemet, som verdenssamfunnet står overfor.

Så var det spørsmål om de økonomiske kostnadene ved dette. Her må jeg si at de største kostnadene, både nasjonalt og globalt, vil vi selvsagt få hvis vi ikke gjør noe med den kanskje største utfordringen menneskeheten står overfor. Da synes jeg ikke vi kan se våre etterkommere i øynene. At dette over tid kan påvirke energiprisene hvis det blir mindre bruk av fossilt brensel, kan selvsagt skje, men samtidig må jeg legge til at det i Kyotoprotokollen foreløpig bare ligger en forpliktelse til 5 pst. reduksjon for 40–50 industriland. Min bekymring er ikke først og fremst nå i tiden fremover knyttet til hva som vil skje med energiprisene, men om det i det hele tatt er mulig, med amerikanerne utenfor, å få til resultater som virkelig teller i forhold til det å gjøre noe med klimatrusselen.

Øyvind Korsberg (FrP): Jeg takker statsråden for svaret. Det var for så vidt et ganske uklart svar, og man fikk ikke noe konkret svar på spørsmålet.

Det er gjort en del beregninger med hensyn til hva en eventuell ratifisering av Kyoto-avtalen vil ha å si for oss som oljenasjon. Dersom eksempelvis en del av de andre landene ikke finner det riktig å ratifisere avtalen, jeg tenker først og fremst på Australia, Russland og Japan, vil da statsråden fremdeles at Norge skal ratifisere avtalen, med de konsekvensene det vil ha for norsk industri, norske inntekter og den konkurransevridningen som det da legges opp til?

Statsråd Børge Brende: Jeg har stor respekt for representanten Korsberg, men akkurat på dette punktet har vi åpenbart litt forskjellig syn, for å si det forsiktig. Det er det bare å ta innover seg.

Når det gjelder ratifikasjonsprosessen, varslet den japanske regjeringen allerede dagen etter at vi var blitt enige i Marrakech, at de nå skal ratifisere den, og dette var et av de landene som var mest skeptiske i Marrakech. Det er et signal som jeg er veldig glad for. Den russiske miljøvernministeren varslet natten før vi ble enige, at de ville ratifisere, så nå går det i retning av en ratifikasjonsprosess.

Det er klart at denne regjeringen vil følge opp med en proposisjon til våren der vi går inn for en ratifikasjon før Johannesburg-møtet. Det er viktig å få ned de globale CO2-utslippene, og hvis dette skulle føre til reduksjoner i utslippene, er det ingen ting som er bedre enn det.

Det å spå om fremtidige oljepriser – den som kan gjøre det, hadde kanskje ikke sittet her – tror jeg vi overlater til markedsaktørene. Vi er politikere og må ta ansvar for det vi nå gjør, også i forhold til fremtidige generasjoner.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Heidi Sørensen.

Heidi Sørensen (SV): Jeg er glad for at miljøvernministeren beskriver klimatrusselen som en av de viktigste utfordringene menneskeheten står overfor. Jeg har et spørsmål knyttet til det, hvor jeg registrerer at Fremskrittspartiet har en helt annen oppfatning: Har miljøvernministeren noen strategi for hvordan man skal isolere Fremskrittspartiet i det viktigste spørsmålet for menneskeheten framover?

Statsråd Børge Brende: Som jeg sa til representanten Korsberg i stad, har vi ingen problemer med å samarbeide med Fremskrittspartiet fra sak til sak. Det har også tidligere regjeringer gjort. Det gjør vi også nå gjennom de budsjettforhandlingene som foregår i Stortinget, og selv om det der går litt opp og ned, så har vi ikke noen dårlige erfaringer med det.

Når det gjelder akkurat klimaspørsmål og miljøpolitikk, vil Regjeringen forsøke å få gjennomslag for mest mulig gjennom samarbeid med de partiene som vil støtte opp om den miljøpolitikken vi fører. Noen deler av miljøpolitikken vil utformes i forbindelse med budsjettene, det er jeg helt enig i, og der vil vi forsøke å beholde mest mulig av vårt budsjett, som innebærer en mer aktiv miljøpolitikk. Vi har lagt på 100 mill. kr til miljøformål i dette budsjettet, og vi håper at det ikke blir utradert gjennom behandlingen i Stortinget, det innrømmer jeg. Men jeg tror det er mulig å beholde en aktiv miljøpolitikk og likevel ha et godt samarbeid med Fremskrittspartiet i Stortinget.

Presidenten: Presidenten vil understreke at spørsmålet fra representanten Sørensen er i nærheten av polemisering med en annen spørrer. Slik skal det ikke være.

Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Knut Storberget (A): Jeg har et spørsmål til justisministeren.

De fleste av oss er bekymret over økningen av vold og trusler blant de unge, særlig i skolegården. Vold er jo et alvorlig problem som håndteres fra flere hold og av ulike instanser.

Statsråd Dørum hadde i forrige måned et utspill der han ønsket å åpne for daglig politibemanning i såkalte problemskoler. Samtidig ser vi at enkelte kommuner, som f.eks. Oslo, kutter sitt skolebudsjett med flere millioner kroner, slik at lærere må sies opp. Er statsråd Dørum enig i at lærererrekrutteringen er et viktig moment i forebyggingen av vold blant de unge, og at kutt i skolebudsjettene er en dårlig løsning i arbeidet med forebygging av vold?

Statsråd Odd Einar Dørum: Representanten viste til et oppslag i Dagbladet. Det som var det korrekte oppslag, var sitatene som jeg var sitert på. Jeg kjenner veldig godt til hvordan politiet driver forebyggende arbeid bl.a. i Oslo. Jeg sa eksplisitt, og jeg gjentar det gjerne her, at dette skal skje etter lokal vurdering i samarbeid med den enkelte skole, lærere og foresatte. De har godt vett til å finne balansepunktet. Den konkrete foranledning var en skole som ble stengt i Oslo sør, og det var også omtrent samtidig drastiske tiltak ved en skole på Røros.

Jeg vil ikke gå inn på budsjetter som hører kommunene til annet enn å si generelt at politiet aldri kan gjøre en slik jobb alene. De er helt avhengig av at foreldre kan gjøre sitt, lærere kan gjøre sitt, og at barnevernet kan gjøre sitt. Det er jo ofte slik, som representanten og jeg sikkert har erfaring med, at det er mange foreldre som vil det beste, men som ikke alltid får det til. Da må vi kunne gi dem rett til å få lov til å si at de trenger hjelp. Da må andre som ser – representanten var inne på lærerne – få sjansen til å se.

Kanskje like viktig som det representanten nå tok opp om kampen om skolebudsjettene, tror jeg det er at skolen ikke blir påført oppgaver som gjør at lærerne til slutt faktisk må ta over store deler av familiepolitikken. Jeg tror at lærere som kan forbli normale voksenpersoner, være gode holdnings- og rollefigurer og som har gode kunnskaper og fagbakgrunn, faktisk er de viktigste til å bistå når de ser noe som er vondt og vanskelig. Det skjer dessverre ofte at man i klasserom ser noe som er vondt og vanskelig.

Knut Storberget (A): Jeg takker for svaret.

Er justisministeren bekymret i forhold til utviklingen av vold i skolen, særlig sett i sammenheng med det kuttet som nå kommer i forhold til offentlig sektor i mange kommuner? – Det var spørsmålet mitt, og jeg gjentar det.

Det andre er: Ser justisministeren for seg noen prinsipielle motforestillinger ved det å ha politi i skolegårdene, og hvilken rolle, eventuelt hvilke grenser, ser han for seg at politiet da må ha?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg er som justisminister selvfølgelig opptatt av at det skal foregå et best mulig samarbeid lokalt mellom dem som har ansvar for at barn skal ha det trygt: det er foreldre, lærere, barnevernet og også politiet. Det foregår faktisk et omfattende arbeid etter den såkalte SLT-modellen i en rekke kommuner, og det må være et ideal at en når flest mulig av kommunene. Jeg kjenner situasjonen i Oslo spesielt, og det er helt klart at når politiet er på en skole, har de uniform. Jeg har selv vært på skoler der politiet er – det er jo ofte den eneste mannsfiguren som kommer inn i en kvinnekultur – og når man ser hvor populære disse menneskene er, må man jo bare ta av seg den hatt man ikke har på hodet og hilse og si at det er helt avgjørende og helt vesentlig. Selvfølgelig er jeg bekymret for enhver voldssituasjon, men her tror jeg på det gode samarbeidet, og vil gjerne betone en annen sak. Jeg tror det er viktig at alle profesjoner bruker unntaksbestemmelsen som finnes i enhver taushetspliktsbestemmelse, for å samarbeide for å beskytte den svakeste part og ikke beskytte sin egen yrkesgruppe.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Synnøve Konglevoll.

Synnøve Konglevoll (A): Heldigvis svarte statsråden i sitt første innlegg at politiet ikke kan gjøre jobben alene. Men her står vi altså overfor en regjering som vurderer å privatisere fangetransport for å spare ressurser. Samtidig vil den sende mer politi inn i skolene, på enkelte skoler ha daglige patruljeringer. For meg blir det helt uforståelig at man bruker argumentet om at politimenn er mannlige rollefigurer, da må man jo heller jobbe for å rekruttere mannlige lærere, slik arbeiderpartiregjeringa jobbet med. Og for meg blir det et ganske skremmende scenario hvis det skal være sånn at vi skal privatisere fangetransport, men ha mer politi i skolene. Og jeg vil spørre statsråden: Hvilket samfunnssyn mener han at det representerer?

Statsråd Odd Einar Dørum: Nå bygger representanten på to forutsetninger. Den ene forutsetningen er antakelser om forhandlinger som foregår i Stortinget. Det har jeg svart på i et tidligere spørsmål, og jeg gjentar ikke det.

Den andre forutsetningen er at politiet skal erstatte andre voksne rollefigurer, og ut fra en ganske lang livserfaring på dette området og praktisk erfaring bl.a. i Oslo-skolen vet jeg at en er helt avhengig av de rollefigurene som er der i utgangspunktet, f.eks. lærere, og en er helt avhengig av foreldre som tar ansvar. Politiets Fellesforbund har senest i går sagt at de er avhengig av at foreldre tar ansvar. Når så politiet kommer inn, kommer de inn i et klokt forebyggende arbeid, og jeg vil faktisk anbefale representanten Konglevoll å være med politiets forebyggende tjeneste i Oslo sør, da vil representanten oppdage at politiet ofte representerer en kontinuitet som f. eks. dessverre ikke finnes i vårt barnevern. Hun vil også oppdage at politiet har innsikt og erfaring som gjør at de opptrer med vett og forstand. Norsk politi oppfører seg ikke slik at de braser inn i et sosialt miljø hvor de driver forebyggende arbeid blant ungdom, som er temaet i dette spørsmålet i spontanspørretimen, de utvikler det med kløkt i samarbeid med andre voksne.

Presidenten: Inga Marte Thorkildsen – til oppfølgingsspørsmål.

Inga Marte Thorkildsen (SV): SV er av den oppfatning at mye av den volden vi ser i gatene og på skolene, har sin bakgrunn i vold i hjemmene. Mitt spørsmål går på hva statsråd Dørum tenker å gjøre med det problemet vi ser, som er til dels økende, og hvor menn med voldsproblemer står uten et tilbud. For eksempel var «Alternativ til Vold» i Oslo delfinansiert av staten før, men er det ikke lenger nå. Det betyr at 50 Akershus-menn står uten et tilbud om behandling. Jeg er kjent med at statsråd Dørum skal delta i et panel i anledning Den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. Jeg vil gjerne at han sier noe om hva Regjeringen tenker å gjøre i forhold til dette problemet når det gjelder i etterkant å sette politiet i skolegården og dermed kanskje stigmatisere disse skolene ytterligere.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg vil på nytt vise til at det som kalles det lokale samarbeid mellom skole, lokalmiljø og politi, faktisk foregår etter god, sunn norsk fornuft basert på at voksne mennesker utøver vett sammen. Jeg vil bare forsvare modellen, og alle som har vært i nærheten av den eller har snakket med dem som kjenner den, vil også forsvare den. Men jeg skjønner representantens anliggende om vold i hjemmene. Nå vil jeg ikke svare på deler av det, for dette tas opp i et spørsmål som kommer i den ordinære spørretimen, men representantens anliggende om at jeg bør være oppmerksom på at det er flere som berøres av det, tar jeg med meg, inkludert oppfordringen med hensyn til den situasjonen som ble beskrevet når det gjelder disse mennene.

Presidenten: Vi går til siste hovedspørsmål.

Åslaug Haga (Sp): Jeg har et spørsmål til kulturministeren.

NRK er Norges viktigste kulturinstitusjon. Hvorvidt dette skal være tilfellet i tida framover, er et politisk spørsmål. Vi kan velge om vi vil satse det som er nødvendig for å bruke NRK som et redskap til å ta vare på og videreutvikle norsk kultur, bevare norsk språk og sikre en offentlig meningsdannelse som bidrar til felles forståelse og samhold, eller vi kan velge å la det være. Internasjonalt sett er NRK en lilleputt blant mediegiganter. I den brutale medieverdenen som utvikler seg, med svært raske teknologiske endringer, en uendelig mediekonsentrasjon og betydelig grad av ensretting i programmene, har NRK svære utfordringer. Vi vet at NRK sliter økonomisk. Det foregår som kjent en betydelig kuttprosess i disse dager.

Mitt spørsmål til statsråden er om hun er rede til å ta de store grep som er nødvendige for å sikre NRK som en reklamefri allmennkringkaster, og, om nødvendig, bruke betydelige midler over statsbudsjettet for å sikre dette.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg er i store trekk einig i den måten som representanten beskriv NRKs stilling på. Det er viktig at vi sikrar NRK som ein reklamefri allmennkringkastar, slik som representanten òg seier. No er det ikkje så veldig lenge sidan representanten sjølv var statsråd og hadde ansvaret for dette feltet, og ho veit nok at for meg å lova store løyvingar til NRK i dag mens vi driv med budsjettforhandlingar i Stortinget, og ei stund før vi skal begynna å jobba med budsjettet for 2003, det er litt for tidleg. Eg skal ha eit møte med NRK i nær framtid der eg vil få ei oppdatering av situasjonen i NRK. Vi har valt å føra budsjettforslaget frå arbeidarpartiregjeringa når det gjeld NRK, vidare til Stortinget, vi har ikkje gjort endringar på det, slik at dei prioriteringane som Arbeidarpartiet gjorde i forhold til NRK, etter at dei sjølvsagt då hadde hatt ei nøye vurdering av tilstanden, har vi valt å føra vidare. Så får eg lytta til NRK sine behov. Eg ser òg at dei har store nedskjeringsplanar. Eg er interessert i å høyra kvar dei har tenkt å kutta, og korleis dei har tenkt å få det til, men eg vil sjølvsagt ikkje i dag gå ut med nokon stor lovnad i forhold til dei løyvingane som skal koma i 2003 og vidare.

Åslaug Haga (Sp): Jeg takker for svaret.

Vi vet at den teknologiske utviklinga på medieområdet går med hurtigtogsfart. Det er uklart om vi på sikt vil kunne sikre lisens. Vi vet at vi framover vil få et eksplosivt antall programmer i det som vil bli en sammensmelting av TV og Internett. Også i Norge vil vi gå i en retning hvor tilgjengelige kanaler og portaler vil være eid av en stadig snevrere krets av internasjonale finansinteresser. Prisen for å etablere egne portaler og være med i de mest sentrale portalene, vil kunne bli svært høy. Derfor er mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden:

Vil statsråden være rede til å bruke statsbudsjettmidler eller eventuelt lovreguleringer for å sikre NRK og TV 2 tilgang til og synlighet i de nye portalene som vi må forvente vil komme?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Som eg sa i det førre svaret mitt, skal eg no ein av dei fyrste dagane i nær dialog med NRK. Det eg har høyrt førebels, er at problemstillinga i NRK er ganske lik den eg følte vi hadde då vi sat i regjering førre gongen, men no er det på ein måte endå viktigare at vi handlar. Det ser eg. Difor ser eg òg fram til den dialogen, og sjølvsagt vil eg følgja opp i forhold til mine forslag til budsjett i neste omgang. Men eg kan ikkje stå her og lova store summar. Det trur eg representanten veit at eg ikkje kan, men eg kan forsikra representanten om at dei vil få ein skikkeleg gjennomgang av kva behov dei har. Vi ser òg den digitale utviklinga som eit veldig stort økonomisk løft for NRK, som eg vil gå inn i, og vi vil sjå på kva vi kan gjera med det.

Representanten nemnde òg at det ikkje er sikkert at vi kan sikra lisensen. Førebels kan vi det. Men det er opplagt at dersom vi må gå bort frå det – noko eg håpar vi ikkje treng i løpet av denne fireårsperioden i alle fall – må vi sjå på andre finansieringsmåtar. For Regjeringa er det viktig at NRK skal vera reklamefri og vera ei allmennkringkasting, og då må vi nytta dei verkemiddel vi må ta i bruk for at det framleis skal kunna vera tilfellet.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.