Se også behandlingen av sak 1-4 på møte 27. november.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Målene for Samarbeidsregjeringens økonomiske politikk er

• arbeid til alle

• økt verdiskaping

• videreutvikling av det norske velferdssamfunnet

• rettferdig fordeling

• bærekraftig utvikling

Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene.

Den økonomiske veksten internasjonalt har avtatt markert det siste året. Terrorangrepene mot USA den 11. september forsterket denne utviklingen. Verdens økonomiske vekst i 2002 antas å bli den laveste siden tidlig på 1980-tallet. OECD mener likevel at dette er midlertidig.

Norsk økonomi har fram til i høst vært lite preget av det internasjonale tilbakeslaget, men nå begynner det å merkes også hos oss. Særlig gjelder det for den eksportrettede delen av næringslivet.

Flere utviklingstrekk peker i retning av en sterkere todeling av norsk økonomi. Konkurranseutsatt næringsliv opplever tilbakeslag, mens aktiviteten i mer skjermede deler av økonomien fortsatt er høy. Industrien har tapt markedsandeler, samtidig som den er blitt rammet av fallet i oljeinvesteringene fra det svært høye nivået i 1998. Problemene forsterkes av nedgangen i internasjonal økonomi og en høyere kostnadsvekst i Norge enn i utlandet.

Til tross for noe høyere anslag på ledigheten, svakere etterspørsel etter arbeidskraft innenfor enkelte næringer og moderat vekst i økonomien er arbeidsmarkedet fortsatt relativt stramt. Dette gjør det krevende å få lønnsveksten ned mot nivået hos våre handelspartnere. Vårens lønnsoppgjør blir i så måte viktig. Her hviler det også et ansvar på partene i arbeidslivet.

Den nye handlingsregelen for budsjettpolitikken tar utgangspunkt i hva som er en langsiktig forsvarlig bruk av oljeinntektene. Vi skal som hovedregel ikke bruke mer enn den avkastning vi har av oljefondet.

– Denne handlingsregelen sikrer en stabil utvikling i økonomien på både kort og lang sikt.

– Den gjør at vi kan møte den sterke veksten i pensjonsutgiftene i folketrygden i tiårene framover.

– Den sikrer en forsvarlig generasjonsmessig balanse.

– Den bidrar til en balansert utvikling i økonomien, der konkurranseutsatt sektor opprettholdes i et tilstrekkelig omfang.

– Den ivaretar at det er større usikkerhet knyttet til framtidige oljeinntekter enn til inntekter som allerede er opptjent og avsatt i Petroleumsfondet.

Det blir sannsynligvis et stort press på økt bruk av oljeinntekter utover det som følger av handlingsregelen, både i form av økte utgifter og lavere skatter og avgifter. For å kunne møte et slikt økende press i årene som kommer, er det viktig at en ikke fraviker de retningslinjene som er etablert for bruken av oljeinntektene. Det må etableres troverdighet for den nye handlingsregelen for budsjettpolitikken, og da kan vi ikke starte med å avvike fra den. Regjeringens budsjettopplegg er et bidrag til lavere rente, noe som er viktig bl.a. for mange i etableringsfasen, for næringslivet og for kommunene.

Samarbeidsregjeringen bygger sin politikk på Sem-erklæringen. Den kan naturlig nok ikke innfris på tre–fire uker. Men vi har gjennom vårt budsjettforslag vist hvilken retning vi ønsker på politikken.

Stoltenberg-regjeringen hadde på mange utgiftsområder foreslått økninger som er i tråd med Sem-erklæringen. Det gjelder f.eks. satsing på barnehager, helse og pasientbehandling, utbygging av eldreomsorgen, opprusting av skolebygg og opptrapping av bistanden. Disse tiltakene videreføres av Samarbeidsregjeringen.

Samarbeidsregjeringen og regjeringspartiene vil aktivt bidra til å bekjempe fattigdom, både i og utenfor landets grenser. Barnetillegget i folketrygden for uførepensjonister økes. De veiledende sosialhjelpssatsene justeres, og satsene for barn av sosialmottakere økes. Kontantstøtten holdes utenfor ved utmåling av sosialhjelp. Vi foreslår økt innsats for behandling og rehabilitering av rusmiddelmisbrukere. Det årlige utgiftstaket for betaling av egenandeler justeres ned fra det foreslåtte 1 500 kr til 1 350 kr.

Dette er de første skritt i arbeidet for å bekjempe fattigdom i Norge. Regjeringen vil senere legge fram en tiltaksplan mot fattigdom. Arbeidet er allerede i gang under ledelse av Sosial- og helsedepartementet.

Den internasjonale bistanden til fattige land øker fra 0,89 pst. av bruttonasjonalinntekt i år til 0,92 pst. neste år. Målet er 1 pst. innen 2005.

11. september har ført til at vi også i Norge må styrke beredskapen mot terror. Det er derfor foreslått bevilget 140 mill. kr i økning til politi, samfunnssikkerhet og beredskap for å gjøre oss mindre sårbare overfor terror. Regjeringen vil komme tilbake med en ny vurdering av behovet i en stortingsproposisjon til våren.

Regjeringen vil satse på skolen. Kvaliteten skal forbedres ved at timetallet i norskundervisningen foreslås økt med 1 time pr. uke for 2.–4. klassetrinn. Vi har trukket tilbake Stoltenberg-regjeringens forslag om å fjerne avgangseksamen i 10. klasse.

Bevilgningene til frivillige organisasjoner økes med 100 mill. kr i forhold til forslaget fra arbeiderpartiregjeringen. Dette skal bl.a. sørge for at organisasjonene fullt ut blir kompensert for økte kostnader som følge av momsreformen, og er et uttrykk for Regjeringens positive syn på den frivillige sektor i vårt samfunn.

Samarbeidsregjeringen vil gi rammebetingelser som legger til rette for etablering av CO2-frie gasskraftverk. Derfor foreslås det en økt innsats på dette området som ledd i en mer fremtidsrettet miljøpolitikk.

Samarbeidsregjeringen vil styrke vekstgrunnlaget for næringslivet ved å redusere skatter og avgifter som bremser investeringer og nyskaping. For å trygge grunnlaget for velferdsordningene trenger vi et sterkt og vekstkraftig næringsliv. Lavere skatter og avgifter er i så måte både viktig og riktig. I denne forbindelse kan særlig nevnes at den midlertidige utbytteskatten oppheves, slik som forutsatt da den ble innført for et år siden. Ordningen med skattefradrag for investeringer til forskning og utvikling forbedres. Det foreslås visse lettelser i beskatningen av opsjoner i arbeidsforhold. Flypassasjeravgiften avvikles fra 1. april neste år. Elavgiften settes ned med 2 øre fra 1. januar 2002. Investeringsavgiften fjernes fra 1. oktober.

Også lønnsmottakere og trygdede vil merke lettelser i skatter og avgifter. Satsen i minstefradraget økes til 23 pst., og øvre grense i minstefradraget settes til 43 000 kr. De skattefrie nettoinntektsgrensene for pensjonister økes med 1 000 kr.

Stoltenberg-regjeringens forslag om å øke boligskatten ved å øke ligningsverdiene reverseres. I tillegg heves bunnfradraget i boligbeskatningen. Dette vil alle boligeiere få glede av. Lønnsmottakere vil selvsagt også nyte godt av fjerningen av flypassasjeravgiften og den reduserte elavgiften.

Regjeringen er kritisert for kutt i distriktspolitikken. Kuttene må imidlertid ses i sammenheng med de forbedringer som gjøres for næringslivet. Fjerning av utbytteskatten gir bedre tilgang på risikovillig kapital også i distriktene. Bedre rammebetingelser for bedriftenes forsknings- og utviklingsarbeid gir grunnlag for nyskaping.

Flypassasjeravgiften bedrer betingelsene for personer og bedrifter i distriktene. Investeringsavgiften forsvinner. Investeringene i samferdsel øker. Kommuneøkonomien styrkes. Alle disse tiltakene vil komme både næringslivet og distriktene til gode.

For å oppsummere: Samarbeidsregjeringens budsjett prioriterer skatte- og avgiftslettelser, tiltak for et bedre miljø, fattigdomsbekjempelse og frivillig sektor sterkere enn arbeiderpartiregjeringen gjorde. Samtidig viderefører vi, og til dels styrker, deres satsing på helse, eldreomsorg, utdanning og bistand.

Budsjettet som helhet er et balansert resultat av tre samarbeidspartiers politikk. Det er et godt utgangspunkt for å løse de viktige og store utfordringene samfunnet står overfor.

Vi må konstatere ut fra innstillingen fra finanskomiteen og første dag av debatten at det ikke har avtegnet seg et flertall for rammene for statsbudsjettet 2002. Men et budsjett må landet ha og et rammevedtak må fattes for å komme videre i budsjettprosessen. Jeg vil derfor gjøre det klart at dersom ikke regjeringspartienes forslag i dag blir vedtatt, vil jeg ta konsekvensen av det, fordi Regjeringen da ikke har det grunnlag vi mener vi trenger for den økonomiske politikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Først vil jeg uttrykke glede over at statsminister Bondevik brukte såpass mye av sitt innlegg til å gi et lidenskapelig og engasjert forsvar for den nye handlingsregelen i den økonomiske politikken. Det er en viktig retningslinje som det er bra at det er bredt flertall for i Stortinget. Og fordelen med den retningslinjen om at vi skal bruke avkastning av oljefondet, er for det første at en sikrer en forsvarlig bruk av oljeinntekter, noe som kommer til å innebære at vi nå vil få lavere renter. Det er bra for både bedrifter og for husholdningene. Og for det andre er det jo også en fordel for alle oss som lager budsjetter, at den innebærer at vi har noe mer penger å bruke i forhold til hva som var tilfellet før, og da blir alt mye lettere.

Nå gjorde statsministeren det klart at siden det ikke er noe avklart flertall for budsjettet i finansinnstillingen, så ville han ta konsekvensen av det, og Regjeringen vil gå av dersom det ikke blir noe flertall. Og det er jo som ventet at det er nødvendig å true med et kabinettsspørsmål for å få flertall for budsjettet. Problemet er at selv om man da får vedtatt et budsjett, så er det i virkeligheten ikke et flertall i Stortinget som stiller seg bak det økonomiske opplegget. Man tvinger stortingsflertallet, hvis Fremskrittspartiet viser seg å gi etter, til å stemme for noe de er imot. Da får man vedtatt et budsjett, men man sikrer ikke et flertall bak det økonomiske opplegget. Et budsjett skal ikke bare vedtas, det skal gjennomføres hver eneste dag neste år – mange korsveier, mange revisjoner, mange justeringer, og da er det en ulempe at det ikke er et reelt flertall, et virkelig flertall i denne sal som støtter budsjettet. Blant annet må det være et problem for Fremskrittspartiet at de da stemmer for et budsjett som innebærer høyere skatter for dem med lave inntekter, enn Arbeiderpartiets opplegg. Og jeg vil spørre statsministeren om han mener det i lengden er et godt grunnlag for Regjeringen å tvinge Stortinget til å stemme for budsjettopplegg stortingsflertallet egentlig er motstander av.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Først til spørsmålet om handlingsregelen. Det er viktig at det er et bredt flertall i Stortinget som står fast ved den handlingsregelen Stortinget selv fastla i fjor. For min regjering er det et viktig mål med denne budsjettbehandling å nå fram til et resultat som er ansvarlig, som er balansert og som på den måten kan bidra til å få renta ned. Det vil komme både enkeltpersoner, husholdninger, kommuner og bedrifter til gode. En familie med et lån på 1 million kr vil f.eks. med en 1 pst. rentereduksjon spare 10 000 kr, og det er et betydelig beløp for mange.

Når det så gjelder spørsmålet om et flertall bak Regjeringens budsjett, skal vel kanskje Arbeiderpartiet og partiets parlamentariske leder være noe forsiktig. Vi har opplevd budsjettbehandlinger tidligere hvor det slettes ikke har vært noe flertall bak arbeiderpartiregjeringens budsjettforslag. Senest i fjor ble jo det så kraftig endret at det var absolutt ikke arbeiderpartiregjeringens budsjett som ble vedtatt.

Når det gjelder bruken av kabinettsspørsmål, er dette et virkemiddel i vårt parlamentariske system. Tidligere hadde en ikke muligheten til å søke å få vedtatt helheten i et budsjett ved et slikt virkemiddel, fordi en stemte kapittel for kapittel, post for post. Det er først nå de siste årene en har hatt det. Og om det er nødvendig, ser jeg det ikke som galt å måtte bruke det, men utfallet av det vet vi selvsagt ikke på dette tidspunkt i debatten.

Når det gjelder skatter for dem med lave inntekter, er det et faktum at samarbeidspartienes opplegg når en ser skatter og avgifter under ett, er bedre enn Arbeiderpartiets, for alle inntektsgrupper.

Carl I. Hagen (FrP): Statsministeren opphøyet nå i sitt innlegg den såkalte handlingsregelen til omtrent en slags ny gud som man skal tilbe, og som skal styre alt. Da er mitt spørsmål: Hvis arbeidsledigheten skulle gå opp i 150 000 og det er behov for å stimulere økonomien i form av enten å redusere skatter og avgifter eller øke etterspørselen etter arbeidskraft gjennom bevilgninger, skal man da si at dessverre, handlingsregelen hindrer oss i å kunne bruke noe mer av det enorme overskuddet i statsbudsjettet på 173 milliarder kr til å sikre sysselsetting? Skal det virkelig være slik at en teoretisk handlingsregel laget av de nymotens skredder- og veverøkonomer, skal bli en ny tvangstrøye, og hvor man i tillegg trikser bort betydelige skatte- og avgiftsinntekter som man ikke får anledning til å bruke til beste for befolkningen? Som det fremgår av tabeller i nasjonalbudsjettet og tilleggsproposisjonen, så trikset Stoltenberg bort 5 077 mill. kr av de reelle forventede skatte- og avgiftsinntekter som han sa ikke kunne brukes. De aktivitetskorrigeres bort.

Etter at den nye regjeringen brukte 800 mill. kr mer av oljepengene, reduserte man denne aktivitetskorreksjonen tilsvarende, så man skulle komme opp med den samme fasit. Og Kjell Magne Bondevik har aktivitetskorrigert bort 4 277 mill. kr. Hvorfor er det slik at reelle skatte- og avgiftsinntekter som kommer til statskassen, ikke skal kunne benyttes til f.eks. å redusere tyveriet fra de gifte pensjonister, til å redusere skatter og avgifter for folk flest? Er det virkelig slik at den nye handlingsregelen er den nye guden som skal styre norsk økonomisk politikk uavhengig av hva som er fornuftig å gjøre?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder handlingsregelen som et nytt bud, som Fremskrittspartiets leder startet med, synes jeg det holder med de ti bud vi har, de er gode leveregler. Men likevel er det noen sammenhenger i økonomien som det kan være nyttig å være oppmerksom på, selv om en ikke vil ha flere bud og heller ikke mer enn en gud.

Når det gjelder den metoden som Finansdepartementet og Regjeringen har benyttet seg av – under to ulike regjeringer – for et riktig uttak av petroleumsfondet i henhold til handlingsregelen, er det, så vidt jeg vet, ingen økonomer utenfor Finansdepartementet som har sådd tvil om den, og om at dette er riktig. Selvsagt er det anledning til å ha andre oppfatninger om dette, men jeg har ikke registrert at noen økonomer som har gått inn i dette materialet, har stilt i tvil at dette er en riktig måte å anvise det på.

Det er et faktum at flere økonomer, senest i Dagens Næringsliv i går, fastslår at hvis en nå øker den økonomiske aktiviteten, må en regne med en renteoppgang, eller i hvert fall ikke en forventet rentenedgang. Jeg synes det er viktig for barnefamilier, spesielt for dem som er i etableringsfasen, for bedrifter, for kommuner og for andre som har lån, at vi kan få ned rentenivået i Norge, som ligger klart over det som er vanlig i andre land. Det vil også komme lavtlønte til gode.

Når det gjelder pensjoner, som representanten Hagen nevnte, vet han at det er flere av oss som kan være innstilt på å se om det er mulig å skape en tilnærming i pensjonen, en redusert avkorting for pensjonistpar i forhold til enslige. Det er en sak jeg tror vi skal kunne komme tilbake til.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg synes vi skal henge bjella på katten og slutte å gå rundt grøten.

Dette dreier seg ikke om en handlingsregel for norsk økonomi. Dette dreier seg om at Norge, et av verdens rikeste land, er i den situasjon at mens statsministeren brukte valgkampen til å appellere til velgerne om at vi skulle tenke på framtiden og på barnebarna, har vi fått en regjering der Høyre bestemmer politikken, og i Stortinget er det Carl I. Hagen som har fått regien.

Fremskrittspartiet mente at det var Bondevik og ikke Petersen som skulle bli statsminister. Og slik ble det. Carl I. Hagen fikk tilsynelatende sin dagdrøm knust da han ikke ble stortingspresident, han etablerte seg i den offerrollen han elsker så høyt – og fikk lederen i finanskomiteen. Fremskrittspartiet fant på at det skulle vedtas et innsettingsvedtak for denne regjeringen på bakgrunn av Sem-erklæringen og svarene til Fremskrittspartiets stortingsgruppe. Og slik ble det. Carl I. Hagen sa hopp. Bondevik hoppet, Petersen hoppet, Foss hoppet – ja til og med Lilletun hoppet. (Latter i salen.)

Fremskrittspartiet har foran dagen i dag bestemt om Regjeringen skal stille kabinettsspørsmål, og når Regjeringen skal stille kabinettsspørsmål. Denne regjeringen holdes i live av en respirator, og det er Carl I. Hagen som har fingeren på knappen. Og dette er bare første høsten. Slik vil det være hele denne stortingsperioden. Neste gang Carl I. Hagen vil at Regjeringen skal stille kabinettsspørsmål – ja så gjør vel Bondevik det. Det kan bli år med sammenhengende ydmykelser for denne regjeringen.

Kristelig Folkeparti og Bondevik er i følgende situasjon: Høyre bestemmer politikken, og Fremskrittspartiet bestemmer regien. Mitt spørsmål til statsministeren er: Hva bestemmer Kristelig Folkeparti og statsministeren?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er tillatt for en partileder å gi sin egen framstilling av situasjonen, men den blir jo ikke noe mer sannferdig om den gjentas.

Hvis en ser på den politikken som denne regjeringen har lagt fram både i Sem-erklæringen og i dette budsjettet, vil en se – hvis en har litt mer objektive briller på enn de Kristin Halvorsen tydeligvis har – at vi har et rekordhøyt bistandsbudsjett. Det hadde vært interessant om Kristin Halvorsen kunne funnet på i hvert fall å bemerke det. Vi har en sterkere satsing på miljø enn det Stoltenberg-regjeringen foreslo. Det kunne vært interessant om Kristin Halvorsen i hvert fall hadde nevnt det i en parentes. Vi la fram det første steget i en tiltaksplan for å bekjempe fattigdom i Norge, som Kristin Halvorsen prisverdig er opptatt av. Det kunne vært interessant om hun i hvert fall i en parentes hadde nevnt det.

Dette er områder som Kristin Halvorsen og andre før valget sa det ikke ville være mulig å få til en politikk på hvis det skulle bli et samarbeid med Høyre. Men det har en altså fått til, stikk i strid med den beskrivelsen Kristin Halvorsen nå gir. Og den faller jo til jorda også når en hører at Fremskrittspartiet har den motsatte fremstillingen. Vi hørte i går partiets medlemmer av finanskomiteen si at dette budsjettet er altfor puslete, med altfor små steg i retning Høyre, altså en stikk motsatt analyse av hva Kristin Halvorsen nå kommer med.

Dette viser det jeg tror, at denne regjeringen har truffet ganske bra. Ingen av disse fremstillingene er riktige. Det er et balansert samarbeid mellom sentrum og Høyre, hvor alle tre partier har fått noe igjen. Vi legger ikke skjul på at Høyre har fått et betydelig gjennomslag for skatter og avgifter, men Høyre har også erkjent at Kristelig Folkeparti og Venstre har fått et betydelig gjennomslag for miljø og bistand. Dette er objektive fakta, og jeg synes faktisk de, når det kommer til stykket, står seg bedre for historien enn den beskrivelse vi nå fikk.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg synes statsministeren i sitt svar til Kristin Halvorsen nå gjorde det litt for enkelt, og jeg har lyst til å ta ett politikkområde for å vise forskjellen på denne regjeringen og den forrige regjeringen som Bondevik ledet, Sentrumsregjeringen, eller Bondevik I, hvor Senterpartiet var med, men ikke Høyre.

Statsministeren la selv stor vekt på distrikts- og landbrukspolitikken under forhandlingene på Sem, helt i tråd med det som Kristin Halvorsen nå sier. Mens Bondevik I økte den distriktspolitiske handlingsrammen kraftig, kuttet Bondevik II – hvor Høyre er med – like kraftig. Bondevik I satset tungt på kommunale næringsfond, som er viktig for spesielt de minste bedriftsetableringene. Bondevik II fjernet kommunal- og næringsfond fullstendig. Bondevik I økte bevilgningen til SND ganske kraftig i den perioden Bondevik var statsminister for Sentrumsregjeringen. Bondevik II kuttet de samme bevilgningene. Bondevik I støttet ordningen med kraftutjevning på bensin og diesel. Bondevik II kuttet på en måte som gjør at drivstoff i enkelte distrikter blir opptil 50 øre dyrere pr. liter. Bondevik I etablerte en post som heter regionale samordningstiltak, som har hatt stor effekt på næringsmessige prosjekter, mens Bondevik II fjernet budsjettposten.

Slik går det an å fortsette på område etter område, der Bondevik I hadde stor tro på målrettede konkrete distriktspolitiske virkemidler, og som erfaringene viste fungerte, mens Bondevik II har gått over til generelle skattelettelser, hvor mesteparten av skattelettelsene, spesielt på grunn av bortfallet av utbytteskatten, har en skjev geografisk fordeling, og hvor mesteparten går til Oslo og Akershus.

Er det slik som Kristin Halvorsen spurte om, at årsaken er den som statssekretæren i Landbruksdepartementet pekte på i Firda 16. november, der han gir Høyre skylden for budsjettet og sier at «kutta i SND-midlane og landbruksoverføringane er inga god sak», og at «vi har ei samarbeidsregjering, og veljarane har sagt at dei vil ha politikken snudd mot skatte- og avgiftslette», og han gir derfor Høyre skylden for det budsjettet som han i et møte i Sogn og Fjordane ikke kunne forsvare.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er selvsagt forståelig og akseptabelt at opposisjonen fargelegger politikkområdene slik de ønsker det, og skal være en kritisk opposisjon til Regjeringen. Vi ønsker en kritisk, men også konstruktiv opposisjon. Men det hører jo med – og da må i hvert fall statsministeren ha lov til å si det – at det er en del andre forslag i dette budsjettet som vi er overbevist om vil virke positivt for distriktene. Jeg har selv reist mye rundt i distriktene – ikke bare i valgkampen, men også ellers – og vet hvor opptatt folk var av å få fjernet flypassasjeravgiften. Nå sørger altså denne regjeringen for det.

Vi vet hvor mange bedrifter i distriktene som er opptatt av skattefritt å kunne få avsette midler til forsknings- og utviklingsarbeid som et ledd i nyskapingsprosessen. Denne regjeringen utvider mulighetene til det. Vi vet hvor opptatt mange – både i Enoksens hjemfylke og i mitt eget – er av å øke investeringene i samferdsel som et ledd i distriktspolitikken. Denne regjeringen gjør det. Vi vet hvor opptatt de ikke minst i distriktskommunene er av en styrking av kommuneøkonomien. Det vil bli en slik styrking med det budsjettet som nå kommer, både ved at en større skatteinngang enn forventet i 2001 ikke trekkes inn, og ved at en lavere prisprognose og forhåpentligvis også en lavere rente neste år betyr en kraftig reell styrking av kommuneøkonomien. Det hadde vært hyggelig om også disse sidene ved distriktspolitikken hadde vært nevnt.

Når det gjelder landbruket, vet representanten Enoksen at Regjeringen har sagt at den skal gå gjennom skatte- og avgiftsreglene med sikte på forbedringer som gjør at målsettingen om en inntektsutvikling i landbruket skal holde tritt med andres inntektsutvikling.

Når det gjelder utbytteskatten, som Senterpartiet nå tar opp – og representanten Enoksen har sammenlignet Bondevik I med Bondevik II på en del områder – må jeg få lov til å nevne at da Enoksen satt i regjering, var han og hans finansminister veldig klart mot utbytteskatten. Nå er de tydeligvis for den.

Jens Stoltenberg (A): På meg virker det som om statsminister Bondevik alminneliggjør bruken av kabinettsspørsmål, både i sine kommentarer her i dag og i den offentlige debatten i mediene.

Det som statsministeren åpenbart ikke fullt ut tar innover seg, er at problemet vi nå ser, er at de partiene som dannet flertall for en ny regjering, ikke greier å danne flertall for et nytt budsjett. Da er vi i den situasjonen at det strengt tatt er flertall for Regjeringen, men det er ikke flertall for Regjeringens politikk. Det er et problem for landet, det er et problem for Regjeringen, og det er også et problem for Stortinget, for da havner vi i den situasjonen at det ikke er i denne sal det avgjøres hva slags budsjett vi skal ha, og avgjøres hva slags regjering vi skal ha, men det er Fremskrittspartiets gruppemøte som avgjør om Bondevik-regjeringen fortsetter og om budsjettet blir vedtatt. Og det er ikke noen god situasjon å komme i. Det skyldes at Regjeringen ikke har gjort den jobben som er en av de viktigste oppgavene til en regjering, nemlig å sikre et flertall bak et budsjett. Det har man ikke lyktes med, og så har man istedenfor valgt et svært uvanlig virkemiddel for å få vedtatt et budsjett, nemlig kabinettsspørsmål.

For øvrig er statsminister Bondeviks fremstilling av budsjettene og sammenligningen med Arbeiderpartiet svært misvisende. Utgangspunktet var jo at da den nye regjeringen kom inn i regjeringskontorene, justerte den mange anslag og fikk om lag to milliarder ekstra kroner. Disse to milliardene brukte de først og fremst på lavere skatter for de aller rikeste. Arbeiderpartiet har brukt de pengene på lavere skatt for dem som har minst. Derfor er det slik at vårt budsjettopplegg innebærer lavere skatt for dem med lave inntekter, sammenlignet med regjeringspartienes budsjettopplegg.

Bondevik brukte ikke én eneste krone for å øke bistanden, selv om han hadde 2 milliarder kr ekstra til disposisjon. Når bistandsbudsjettet er der det er, skyldes det at Arbeiderpartiet innenfor vesentlig trangere rammer prioriterte bistand så høyt som vi gjorde. Det samme gjelder for fattigdom og mange andre områder. Vi må sammenligne likt med likt, og det er det statsministeren ikke gjør.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når en hørte manges utsagn om hvordan det ville gå med en regjerings bistandspolitikk hvis Høyre var med, synes jeg kanskje en nå kunne gi litt kreditt for at vi har oppnådd at Samarbeidsregjeringen, hvor Høyre er med, opprettholder tidenes høyeste bistandsbudsjett, som nå går opp til 0,92 pst. av brutto nasjonalinntekt.

Når det gjelder skatter, er det vel egentlig mer interessant å se på en husholdnings belastning med hensyn til skatter og avgifter totalt sett. Og når det gjelder skatter og avgifter, er det et faktum at samarbeidspartienes opplegg kommer bedre eller likt ut for alle inntektsgrupper målt mot Arbeiderpartiets.

Så til spørsmålet om bruk av kabinettsspørsmål: For det første undres jeg litt over det Stoltenberg sa om at saker avgjøres i gruppemøter. Systemet er jo slik her i Stortinget at partiene har sine gruppemøter. Det er i realiteten der standpunkter blir tatt, enten det gjelder budsjetter eller hvilke regjeringer vi skal ha, før en så samles i salen til votering. Dette er jo en del av Stortingets system. Det er ikke det minste oppsiktsvekkende.

Jeg er heller ikke ute etter å alminneliggjøre bruken av kabinettsspørsmål. Jeg hører noen sier at det ville være et nederlag og til og med ydmykende, ifølge Kristin Halvorsen, om en skulle få vedtatt et budsjett ved hjelp av kabinettsspørsmål. Nå kan vi ikke vite utfallet av en avstemning før den er avholdt, men det som ville være et nederlag, var om det ikke ble vedtatt et budsjett som en regjering kan ta ansvaret for. Kabinettsspørsmål er et virkemiddel i vårt parlamentariske system som selvsagt ikke skal brukes for ofte. Det er jeg enig med Stoltenberg i. Det er et alvorlig og sterkt virkemiddel. Men er det noe saksområde som har et omfang som kan tilsi en slik bruk, må det vel være helheten i budsjettet. Det er bare de siste årene en har hatt denne muligheten. Jeg husker godt tidligere statsministre som var opptatt av at en burde hatt et slikt virkemiddel når det gjaldt helheten i budsjettet, i en tid da en ikke hadde det. Kabinettsspørsmål skal ikke brukes i utide, men det er et parlamentarisk virkemiddel som selvsagt er der for å kunne brukes.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jens Stoltenberg (A): Med noen svært få unntak er statsbudsjettet det viktigste dokumentet en regjering legger fram. Derfor vil regjeringen normalt legge stor vekt på å sikre seg flertall bak sitt budsjettforslag. Det har den sittende regjering ikke greid. Det er ikke et flertall i Stortinget som stiller seg bak budsjettforslaget fra Regjeringen. Likevel må vi regne med at det blir vedtatt et budsjett senere i dag, og det skyldes at Regjeringen tvinger Stortinget til å gjøre et vedtak som det strengt tatt ikke er flertall for i Stortinget. Det gjøres ved å true med å gå av få uker etter at Regjeringen tiltrådte. På den måten vil Fremskrittspartiet, hvis de bøyer av og stemmer for budsjettforslaget etter at det er stilt kabinettsspørsmål, bli tvunget til å stemme for et forslag partiet egentlig er imot. For eksempel blir Fremskrittspartiet tvunget til å stemme for et budsjett som gir høyere skatter og avgifter for alle med lave inntekter og høyere avgifter på grenseutsatte varer enn de ville fått ved å stemme for Arbeiderpartiets budsjettforslag. Det er ikke riktig, slik Bondevik sa, at hvis man ser både skatter og avgifter samlet, så er regjeringspartienes opplegg bedre for dem med lave inntekter. De med lave inntekter kommer bedre ut med Arbeiderpartiets opplegg enn med regjeringspartienes opplegg når vi ser på skatter og avgifter. Da må vi sammenligne de ulike forslagene slik de ligger i finansinnstillingen.

Det betyr at det kan bli flertall for et budsjett, men egentlig ikke flertall for den politikken som ligger i budsjettet. Trusselen om regjeringskrise gjør at vi opplever at det er flertall for at Regjeringen blir sittende, men ikke flertall for Regjeringens politikk. Det har selvsagt hendt før at en regjering stiller kabinettsspørsmål, men det er svært uvanlig at det skjer bare noen få uker etter et regjeringsskifte, og det har knapt skjedd at det er stilt kabinettsspørsmål på et statsbudsjett. Derfor opplever vi nå noe som i det minste er unormalt, men det er også uheldig. Et budsjett skal ikke bare vedtas, det skal også gjennomføres. Det skal følges opp med store og små budsjettendringer, og det skal danne grunnlaget for det reviderte nasjonalbudsjettet til våren. Mulighetene for en trygg, forutsigbar og ryddig gjennomføring av budsjettet blir mindre når det er vedtatt ved hjelp av en trussel om regjeringskrise, enn når det er forhandlet fram av et flertall som faktisk støtter det økonomiske opplegget for neste år.

I Bondevik-regjeringens budsjettforslag videreføres viktige deler av arbeiderpartiregjeringens budsjettforslag. Det gjelder bl.a. satsingen på utbygging av eldreomsorg og opptrapping av innsats innenfor psykiatri og kreftomsorg. Det er selvsagt Arbeiderpartiet glad for, og ikke minst er vi glade for at regjeringspartiene har valgt å beholde den økonomiske rammen i Arbeiderpartiets budsjettopplegg. Regjeringen har ikke lagt opp til å øke bruken av oljepenger i forhold til det arbeiderpartiregjeringen la opp til. Det er et klokt valg av Regjeringen, som har Arbeiderpartiets støtte, fordi vi da legger opp til rentenedgang. I dag er rentene om lag dobbelt så høye i Norge som i våre naboland, og ved å beholde de rammene vi la opp til i det økonomiske opplegget, kan vi regne med at vi kan se til dels klar rentenedgang i løpet av de nærmeste månedene og det nærmeste året.

Men det er også viktige deler av regjeringspartienes budsjettopplegg vi mener går i feil retning. For eksempel var det åpenbart feil av regjeringspartiene å gå inn for å gjeninnføre egenandeler på blå resept for eldre og uføre, noe Arbeiderpartiet hadde foreslått fjernet i sitt budsjettopplegg. Heldigvis har stortingsflertallet presset regjeringspartiene til å ombestemme seg, og snu, og likevel gå inn for å fjerne egenandeler på blå resept for eldre og uføre.

Når man gikk gjennom budsjettet etter regjeringsskiftet og så at det var foreslått noe høyere skatter og noe lavere utgifter på en del områder, slik at man kunne disponere om lag 2 milliarder kr ekstra uten å øke bruken av oljeinntekter, var det skuffende å se at regjeringspartiene i all hovedsak valgte å bruke disse ekstra pengene til å gi lettelser til dem som har aller mest fra før. Arbeiderpartiet har brukt de samme pengene til å gi mer til dem som har minst fra før. Derfor inneholder vårt budsjettforslag lavere skatt for dem som har lav inntekt.

Regjeringspartiene var i vår og i valgkampen med på å love å gjøre vedtak om å øke stipendandelen i forbindelse med reformen av høyere utdanning til nesten 40 pst. – 1 000 kr mer i måneden. Det forslaget og det løftet har de nå gått bort fra, og bryter et tydelig og klart løfte som er gitt til landets studenter. Problemet med det er dels at studentene får mindre, men ikke minst at det blir vanskeligere å gjennomføre den reformen av høyere utdanning som skal gjenreise heltidsstudenten, og sørge for at man raskere får avlagt eksamen, ved at man kutter i studiefinansieringen, slik regjeringspartiene har lagt opp til.

Det er også skuffende at man tar bort Arbeiderpartiets forslag om gratis lærebøker i den videregående skolen. Man lover i stedet et stipend, men fremmer ikke noe forslag om det, så der er det et rent kutt.

Det er alvorlig at regjeringspartiene kutter omfattende i distrikts- og næringspolitikken. Vi ønsker nyskaping, vi ønsker nyetableringer, og vi ønsker nye virksomheter og nye bedrifter over hele landet, ikke minst i Distrikts-Norge. Når det da kuttes omfattende i de virkemidlene som bidrar til nyskaping og nyetablering, får vi mindre av det, og da hjelper det lite med små justeringer i kommuneopplegget eller mikroskopiske justeringer på veibudsjettet. De kuttene vi nå ser i næringspolitikken og i forskning til bl.a. utvikling av nye virksomheter, er alvorlige for Distrikts-Norge, og de er alvorlige for mange, mange bedrifter som er i en oppstartingsfase.

Og så synes jeg det er skuffende at på tross av at Høyres leder Jan Petersen skriftlig i et brev til LO så sent som i august garanterte for fradraget for fagforeningskontingent – som er en fordel 1,5 millioner lønnstakere har, og som er et bunnfradrag, et minstefradrag, for veldig mange lønnstakere – har man altså i det første budsjettåret valgt å gå bort fra det Høyre skriftlig lovte, nemlig å øke dette fradraget. De har kuttet det med 900 kr, ja faktisk truet de med å fjerne det helt. Det har en dårlig sosial profil, men først og fremst er det jo et åpenbart og veldig urimelig brudd på et skriftlig løfte fra en partileder til landets største lønnstakerorganisasjon. Alle de andre lønnstakerorganisasjonene er også opptatt av det samme. Og det borger ikke for noe godt inntektspolitisk samarbeid når Høyre skriver én ting i valgkampen – lover det skriftlig – og så bare noen uker etterpå halverer fradraget og truer med å fjerne det helt. Det er dårlig inntektspolitikk, og det er dårlig fordelingspolitikk, for det er et minstefradrag for 1,5 millioner lønnstakere.

Jeg mener også det er et problem det Regjeringen har gjort med forsvarsbudsjettet. Den beholder våre rammer, og strengt tatt skulle Arbeiderpartiet være glad for det. Problemet er bare at regjeringspartiene har forespeilet Forsvaret mange ekstra milliarder kr, og den alvorlige feilen vi gjorde med Forsvaret på 1990-tallet, var jo nettopp at stortingsflertallet lovte Forsvaret mange milliarder. Så baserte Forsvaret seg på det, lagde investeringsplaner, gjorde innkjøp og lagde en struktur basert på de løftene stortingsflertallet kom med – men så kom ikke pengene. Nå er regjeringspartiene i ferd med å gjøre akkurat det samme. Høyres landsmøte vedtok en resolusjon der de snakket om at Arbeiderpartiets forsvarspolitiske opplegg var å gå tilbake til det brukne geværs politikk og var en trussel mot landets sikkerhet. Det var altså et forsvarsopplegg basert på de bevilgninger og den strukturen vi la opp til, og nå har regjeringspartiene lagt opp til nøyaktig samme bevilgningsforslag. Problemet er bare at de har lovt så veldig mye mer. Det skaper usikkerhet, det skaper mangel på forutsigbarhet for Forsvaret, og derfor må regjeringspartiene bestemme seg.

Det er denne mangelen på besluttsomhet, både i forhold til de store linjer om hvem man skal samarbeide med her i Stortinget, men også i mange enkeltsaker, som skaper problemer for den sittende regjering.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddvard Nilsen (H): Først og fremst må jeg få lov å si til representanten Stoltenberg at jeg tror han må regne om igjen. Jeg tror han må gå inn i skattetabellene og kontrollere sine tall. Jeg tror at det er følgende som er sannheten: at vi er like når det gjelder skatter og avgifter opp til 100 000 kr, og at over 100 000 kr har Samarbeidsregjeringen et bedre opplegg enn Arbeiderpartiet. Jeg ber Stoltenberg sjekke gjennom dette.

Representanten Stoltenberg var opptatt av forutsigbarhet i politikken. Det skal man lytte til når det kommer fra Arbeiderpartiet. For hvis en husker godt, var det slikt at Arbeiderpartiet i budsjettet for 2001 smelte til med historiens største skatteskjerpelse i dette landet. Riktignok fikk sentrumspartiene regulert det ned og justert noe, men uansett var det en skattesmell av dimensjoner.

Så hadde vi valgkamp. Plutselig, midt under valgkampen, oppdaget Arbeiderpartiet at skatt nok var et viktig problem. Da durte de frem med å signalisere nye skattelettelser. Faktisk var flere av Arbeiderpartiets representanter i går oppe på talerstolen og skrøt av de skattelettelsene som partiet nå hadde. Det er ikke rart at noen oppfatter Arbeiderpartiet for å være et meget bevegelig mål for tiden. Det er faktisk vanskelig å forutsi hvor Arbeiderpartiet dukker opp. Det er spennende, men det er ikke særlig forutsigbart.

Men så har jeg et spørsmål til representanten Stoltenberg. I går var det mange representanter oppe på talerstolen og fortalte hvorledes det ville vederfares folket om dobbeltbeskatningen på aksjeutbytte ble videreført. Stoltenberg vet jo at Arbeiderpartiet bare for noen få år siden faktisk gikk imot dobbeltbeskatningen, og at de hadde en kjempesvær begrunnelse for dette. Det var kun SV som var for den. Hva er det som har skjedd siden da? – må jeg få lov å spørre representanten Stoltenberg.

Jens Stoltenberg (A): Jeg tror problemet til regjeringspartiene er at de ikke sammenligner likt med likt, for å si det slik. Det man må gjøre, er å ta hensyn til at med de nye anslagene for skatteinntekter og for utgifter på folketrygden er det mulig å bruke om lag 2 milliarder kr mer på andre områder uten å øke bruken av oljeinntektene. Det er selvfølgelig hyggelig for alle partier som holder seg til handlingsregelen. Da er det mulig f.eks. for Arbeiderpartiet å øke satsen i minstefradraget med ett prosentpoeng, og det betyr en klart bedre sosial profil og lavere skatt for folk med lave inntekter, både pensjonister og lønnstakere. Derfor er det en bedre fordelingsprofil i vårt opplegg enn i regjeringspartienes opplegg. De brukte disse to milliardene ekstra kroner først og fremst til å finansiere lavere skatt for dem med aller høyest inntekt. De 3 000 rikeste menneskene i Norge får om lag 250 000 kr i lavere skatt med regjeringspartienes opplegg. Det synes vi ikke er en spesielt god sosial profil.

Så til spørsmålet om beskatning av aksjeutbytte. Vårt problem var at den skattereformen vi hadde vedtatt i 1992, ble undergravet, ikke mist av de nåværende regjeringspartienes mange forslag til hull og omgåelser. Det gjorde at mange enkeltpersoner kunne forandre inntekten sin fra arbeidsinntekt til såkalt kapitalinntekt, og så ta ut store inntekter med 28 pst. flat skatt. Da sa vi: Vel, når den gamle skattereformen er så gjennomhullet, ikke minst av sentrumspartiene og høyrepartiene, så innfører vi en utbytteskatt, og jobber med et bedre system, som gjør at vi får en bedre og mer rettferdig fordeling og sikrer gode rammevilkår for norske bedrifter. Inntil vi har fått det, vil vi beholde utbytteskatten.

Carl I. Hagen (FrP): La meg først si at jeg syntes det var hyggelig at når man har greid å beregne seg frem til et par milliarder ekstra i forhold til det den gamle regjeringen hadde, så benyttet Arbeiderpartiet en del av det til å redusere skattene for de lavest lønnede. Det var noe Arbeiderpartiet glemte i valgkampen. Men jeg vil replisere at det fremdeles er langt unna de betydelige skattelettelsene som Fremskrittspartiet har foreslått for dem med lavere inntekter.

Men jeg har to spørsmål til Jens Stoltenberg, bl.a. fra de kravene og ønskene vi fremførte overfor Bondevik-regjeringen under forhandlingene. Det ene dreier seg om gifte pensjonister. Er det fortsatt Arbeiderpartiets syn at det er rettferdig at gifte pensjonister får en grunnpensjon hver på bare 75 pst. av en vanlig pensjon? Hvorfor tviholder Arbeiderpartiet på det å straffe folk som er gift, når det gjelder pensjonsstørrelsen? Der har vi aldri hørt noe annet syn fra Arbeiderpartiet. Vi hadde håpet at Regjeringen ville kommet oss betydelig i møte, men vi har ikke hørt noe om at man vil fjerne den avkortingen på et prinsipielt grunnlag, og at gifte pensjonister skal ha den samme pensjon som andre.

Det andre kravet og ønsket har vi i realiteten i dag fått innfridd, slik jeg forstår det. I Aftenposten i dag står det: «Slipper de private sykehusene fri».

Jeg hadde jo forventet at hvis man først mente dette, hadde det kanskje kommet som et tilbud under forhandlingene, for det lå høyt på vår liste. Men nå kommer det i hvert fall, og det synes jeg er fint. Har Arbeiderpartiet nå lagt bort sin ideologiske motstand mot private sykehus? Når det er gjennomført noe Fremskrittspartiet har kjempet for i 15 år, stykkprisfinansiering under betegnelsen «innsatsbasert finansiering», betaling for en operasjon, aksepterer da Arbeiderpartiet at et privat sykehus skal få den samme betalingen for en operasjon som det de offentlige sykehusene får, fra Rikstrygdeverket? Har man nå tatt et oppgjør med sin gammeldagse sosialistiske ideologi når det gjelder dette, eller står man fast i gamle dagers tenkning?

Jens Stoltenberg (A): For det første tror jeg det er riktig å korrigere det inntrykket som representanten Hagen prøver å skape, at dette med lavere skatt på lave inntekter er noe Arbeiderpartiet har kommet på nå. Det er det tredje året vi nå får vedtatt reduksjoner i skatten på lave inntekter. Arbeiderpartiet fikk til det i budsjettforliket med sentrumsregjeringen for 2000, vi fikk et eget lønnsfradrag som bare slo ut til fordel for lave lønnsinntekter, og vi har nå tre år på rad fått økt minstefradrag og bunnfradrag for dem med lave inntekter, og da det var to milliarder ekstra til disposisjon, gjorde vi enda mer. Så det er simpelthen helt feil at dette er noe nytt. Jeg kan vise til artikler og foredrag jeg selv har skrevet, om betydningen av å redusere skatt på lave og midlere inntekter, og Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for det flere år på rad. Men da vi fikk ekstra penger, var det mulig å gjøre litt ekstra, ikke noe nytt, men forsterke det vi allerede hadde lagt inn både i budsjettet for neste år og i budsjettene de to foregående år, og derfor er det noe vi kommer til å fortsette med i årene som kommer.

Når det så gjelder avkorting av pensjon til gifte pensjonister, er det en ordning som har vært der siden 1967, eller siden folketrygdens morgen, og som har vært basert på en bred politisk enighet mellom alle partier hittil, ut fra at det er noe billigere å dele f.eks. boutgifter på to enn hvis man er enslig. Samtidig ser vi at dette kan virke urimelig for mange, at reglene kanskje ikke er gode nok, og derfor er det ett av de temaene som Pensjonskommisjonen, som nå er nedsatt, har fått i oppgave å se på, og ett av de temaene som Arbeiderpartiet vil drøfte og diskutere om vi skal gjøre noe med, og i tilfelle hva.

Når det gjelder sykehus, har vi tatt i bruk private sykehus såfremt det skjer innenfor de offentlige planer og de offentlige prioriteringer.

Øystein Djupedal (SV): Det er ikke unaturlig når et parti har gått på et valgnederlag som det Arbeiderpartiet gjorde, at man driver med selverkjennelse: Hva skulle man ha gjort annerledes, hva skulle man ha gjort bedre? Og jeg legger merke til at Arbeiderpartiet både gjennom det første budsjettet man la fram etter valgnederlaget og i det som kom etterpå, på viktige felt har justert kursen mer i retning av det SV var opptatt av i valgkampen, og det setter vi pris på. Arbeiderpartiet oppdaget jo plutselig at man ikke har drevet fordelingspolitikk på svært mange år, og har nå gjennom de ekstrapengene som Bondevik-regjeringen kom opp med, kommet med tiltak mot fattigdom. Det setter vi pris på. Man har også nå argumentert klokt rundt hvorfor utbyttebeskatningen er riktig, og det er vi i SV glad for.

På ett felt har man også kommet SV i møte, og det er i synet på statlig eierskap – ikke nødvendigvis at staten skal eie, men i synet på nasjonalt eierskap. Man har i innstillingen skrevet seg sammen med SV og også Senterpartiet, at den fullmakten Bondevik-regjeringen har bedt om, om en storstilt privatisering av store deler av det næringslivet vi har, ønsker man å trekke tilbake.

Men på ett punkt har jeg vært overrasket over talsmenn for Arbeiderpartiet, og det gjelder den siste banken vi har, DnB. Vi har lagt inn et forslag som går på at man må ta en tenkepause før man selger DnB videre ned, rett og slett fordi vi ellers står i fare for overhodet ikke å ha et bankvesen forankret i Norge.

Jeg la merke til at Stoltenberg forrige dagen på TV tok selvkritikk på at man har tillatt Kreditkassen å bli solgt til utlandet, og min utfordring til representanten Stoltenberg er som følger: I tråd med det man nå har sagt i finansinnstillingen, nemlig at man ikke ønsker et stort salg av statens eiendom, rett og slett av frykt for at dette bare skal havne på utenlandske hender, i tråd med at man nå erkjenner at Kreditkassen ikke burde ha vært solgt, er man nå enig med SV i at det kan være naturlig å tenke seg et mer langsiktig løp for hvordan man skal sikre nasjonalt eierskap, og således ønsker å trekke tilbake også denne fullmakten som er gitt til salg av statens eierandeler i DnB?

Jens Stoltenberg (A): For det første er jeg selvsagt glad for at SV omtaler elementer i vårt budsjettopplegg med en positiv tone, det er alltid hyggelig.

For det andre er det ikke slik at det er noe nytt at vi har tiltak for bedre, mer rettferdig fordeling og for å hjelpe de økonomisk vanskeligstilte. Det var det i fjorårets budsjett, og det var det selvsagt i det budsjettet vi la fram for neste år. Hvis man tar med den milliarden vi satte av til billigere og flere barnehageplasser, lå det om lag 3 milliarder kr i vårt opprinnelige budsjettforslag som var til fordel for dem som har det vanskelig – det handler om boligtiltak, det handler om arbeidsmarkedstiltak, det handler om å hjelpe uføre og sykmeldte tilbake i arbeidslivet, og det handler om lavere skatt for dem med lave inntekter. Da vi så fikk ekstrapenger, er vi over 4 milliarder. Da har vi hele tiden lagt inn 1 milliard til barnehagesatsing. Men enten man regner på den ene eller andre måten, er det betydelige midler i vårt opprinnelige budsjettforslag til kamp mot sosial urettferdighet, til å hjelpe dem som har det vanskeligst, og det er enda mer penger nå, fordi det simpelthen er mer penger til disposisjon.

Når det gjelder Kreditkassen, har jeg vel ikke sagt at jeg angrer på det vi gjorde. Det som var poenget mitt med å vise til Kreditkassen, er – og det håper jeg alle har lært – at selv om en tredjedel formelt sett er nok til å sikre mot oppkjøp, vet vi at det reelt sett ikke nødvendigvis er nok. Og vi mener at hver bedrift må vurderes for seg. Det fins argumenter for å slippe inn privat kapital, det fins argumenter for børsnotering, men det fins også argumenter for å sikre et sterkt statlig eierskap, for bl.a. å sikre en nasjonal forankring av bedriftene. Og det jeg har advart mot, var det inntrykket som i hvert fall mange i Regjeringen nå skapte, at man burde gå ned til en tredjedel i Hydro – det foreslo man faktisk – og en tredjedel i Statoil. Da er jeg redd for at neste skritt er at det blir et press på fullt utsalg, og det vil være uheldig for Norge.

Jon Lilletun (KrF): Historieskriving er ikkje enkelt verken på kort eller lang sikt. Då Stoltenberg-regjeringa la fram budsjettet sitt, hadde ein gjort noko med toppskatten. Det var i samsvar med valkampen, og det var bra, men ein hadde gjort lite med dei lågaste inntektene. Det var ei skjerping på dei lågaste inntektene. Ein prioriterte altså toppskatten og å regulere den framfor dei lågaste inntektene. Det hadde ein moglegheit for. Det er ikkje slik som Stoltenberg seier, at han ikkje hadde pengar til disposisjon. Ein regulerte fyrst toppskatten – det er ei historisk sanning.

Stoltenberg har stor tillit til Finansdepartementet, og det er det ofte grunn til. Her har vi ein tabell som viser «Beregnede fordelsvirkninger av Regjeringspartienes justerte skatte- og avgiftsopplegg målt ift. referansesystemet og APs justerte forslag.» Her går det fram at på dei to lågaste går det ut likt, i null, og elles er det fordel med regjeringspartia sine forslag. Det er altså ein tabell frå Finansdepartementet. Stoltenberg kan få låne han etterpå. Hans framstilling her må vere feil, elles må vi få uavhengige til å sjå på dette.

Så vidare på historieskrivinga: Då Stoltenberg overtok regjeringsmakta, var det fyrste han gjorde, å skjere ned SND meir dramatisk i distriktstiltaka enn det er gjort frå denne regjeringa. Det høyrer vi ingenting om no.

Så til det med 34 pst. Kva var realitetane då dei presenterte Telenor før sommaren? Då måtte ein på under to vekers varsel få nedskrive statens del til 34 pst., elles ville Telenor ikkje kunne verke i ein internasjonal marknad. Då var det livsnødvendig. Mange av oss syntest det var ei uansvarleg kort behandlingstid. Vi gjorde det likevel ut frå regjeringas klare naudskrik om at vi måtte få gjort det.

Eg synest at langsiktigheit er bra, eg synest minne er noko ein skal koste på seg. Det synest eg òg representanten Stoltenberg skulle gjere i dette tilfellet.

Jens Stoltenberg (A): For det første vedkjenner jeg meg 100 pst. at vi har hevet det som kalles innslagspunktet for toppskatten. Jeg mener at det var feil at man startet å betale toppskatt på 289 000 kr. Jeg mener at toppskatt er noe som bør begynne å virke i hvert fall over gjennomsnittsinntekt, og derfor har vi nå hevet innslagspunktet slik at det i hvert fall kommer over en gjennomsnittsinntekt. Så er det selvsagt svært mange som tjener mindre enn gjennomsnittet, og derfor har vi gjennom flere år, også i budsjettet for 2002, foreslått økte minstefradrag – økte fradrag for dem med lave inntekter.

Det er bl.a. et poeng der som regjeringspartiene overser. Det er at de for det første har en lavere sats for minstefradraget og for det andre halverer fradraget for fagforeningskontingent, som er 900 kr i fradrag, og som kommer 1,5 millioner lønnstakere til gode. Det er også å kutte et minstefradrag som har en uheldig sosial profil.

Basert på de beregninger vi har fått, er det altså ingen tvil om at det at vi har høyere sats for minstefradraget, selvsagt gir en bedre fordelingprofil enn hvis man har en lavere sats for minstefradraget, slik regjeringspartiene har lagt opp til.

Mitt poeng når det gjaldt bistand, var det paradoksale at Regjeringen – som skryter av bistandsinnsatsen sin – på tross av at ulike endringer i anslag på skatteinntekter og utgifter på folketrygden gjør at de kan øke bruken av penger over statsbudsjettet med 2 milliarder kr uten å bruke mer oljepenger, ikke bruker én ekstra krone av de 2 milliardene på bistand, de bruker dem først og fremst på lavere skatt til dem som tjener aller mest. Det sier noe om politiske prioriteringer og veivalg som ikke er i tråd med det Kristelig Folkeparti i hvert fall pleier å smykke seg med.

Morten Lund (Sp): Arbeiderpartiet er i denne debatten så ivrig som bare nyomvendte kan bli. Man har ropt ut sin indignasjon over kutt i distriktsstøtte og lite skattelette til dem nederst ved bordet. Endog kutt i landbruksoverføringene har man beklaget. Og det har vært uvant overraskende og gledelig. Det vil vise seg om det varer.

I Stoltenberg-budsjettet for seks uker siden gav man andre signaler. Kuttet i toppskatten var fire ganger kuttet i minstefradraget. Og Foss maktet ikke mer toppskattelette faktisk, men han fordoblet urettferdigheten ved å fjerne utbytteskatten. Stoltenberg kuttet også i distriktsstøtte, men bare halvparten av det Foss gjorde.

For ett år siden startet Finnmarks-opprøret. Folk var skremt over at Arbeiderpartiet ville modernisere bort hundrevis av viktige arbeidsplasser. Denne prosessen går fort nok, sier Høyre-statsråden i dag, og da er det klart at da går det fort. Arbeiderpartiet sentraliserte eierskapet til sykehusene, Arbeiderpartiet solgte Kreditkassen og Arbeiderpartiet delprivatiserte Statoil. Dette gikk fort, men det var med solid støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet nullet ut det positive i den nye landbrukspolitikken, og det var ikke bare med støtte, men med applaus fra Høyre og Fremskrittspartiet.

På denne bakgrunn vil jeg spørre representanten Stoltenberg: Er det en varig eller bare en midlertidig omvendelse vi er vitne til?

Jens Stoltenberg (A): Arbeiderpartiet er ikke omvendt, og derfor er det verken varig eller midlertidig. Vi står på de verdiene og den politikken vi hele tiden har stått for. Det er helt i tråd med vår politikk gjennom mange år å bidra til jevnere fordeling og å bidra til en aktiv distriktspolitikk. Derfor er jo også Norge blant de land i verden der vi har greid å opprettholde bosettingen i distriktene i større grad enn omtrent noe annet vestlig industriland, og derfor er vi også blant de landene i verden som bruker mest på å opprettholde bosetting og sysselsetting i distriktene, og det har ikke minst Arbeiderpartiet vært med på å sikre. Og derfor er også Norge blant de land i verden som har den jevneste inntektsfordelingen og den laveste andelen fattige. Problemet er selvsagt at for dem som har dårlig økonomi, og for dem som har det økonomisk vanskelig, er det en svært dårlig trøst at det er færre av dem i Norge enn i de fleste andre land. Derfor er det ikke noe argument for å redusere innsatsen for dem som har det økonomisk vanskelig, at det er verre i andre land. Tvert imot, det er desto viktigere at vi også løser de fattigdomsproblemene vi har i Norge. Når vi har sørget for at såpass mange har det bra, må vi også greie å løfte mindretallet. Det har Arbeiderpartiet ment lenge, og det vil Arbeiderpartiet selvsagt fortsette å mene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Oddvard Nilsen (H): Samarbeidspartienes forslag til statsbudsjett innebærer en ny kurs for Norge.

Etter få uker i regjeringskontorene har Samarbeidsregjeringen fremmet endringer i budsjettet som markerer at en nå tar de første skrittene for å ruste Norge for en ny fremtid:

• Vi har signalisert at vi på en lang rekke områder ønsker lavere skatter og avgifter, noe som øker den enkeltes valgfrihet og samtidig bedrer rammebetingelsene for næringslivet og trygger arbeidsplassene.

• Det statlige eierskapet skal reduseres og samtidig profesjonaliseres.

• Offentlig sektor skal moderniseres for å gi oss alle bedre service og mer velferd.

• Innsatsen overfor dem som har det vanskeligst, skal styrkes.

• Skolen skal bli bedre.

• Det skal satses offensivt på å bedre miljøet.

• I tillegg videreføres økningene innenfor helse, barnehager, eldreomsorg og bistand.

• Det er også grunn til å merke seg at i løpet av 2002 fjernes både investeringsavgiften, utbytteskatten og flypassasjeravgiften.

Dette for å nevnte noen områder og tiltak der Samarbeidsregjeringen vil stake ut en ny kurs.

Samarbeidsregjeringen har hatt som mål med det fremlagte budsjettforslaget å bidra til en langsiktig og stabil økonomisk utvikling i landet. Regjeringen har derfor lagt til grunn en innfasing av avkastningen på petroleumsformuen som er i samsvar med den vedtatte handlingsregelen. Bruken av oljepengene innfases derfor på en måte som ikke vil skape økt press i norsk økonomi og derved svekke den økonomiske stabiliteten. Regjeringen har med dette lagt grunnlaget for en rentenedgang.

Det fremlagte budsjettet fra Regjeringen har også blitt møtt med positive signaler. Sjefsøkonom Tormod Andreassen i SpareBank 1 Gruppen uttalte følgende om budsjettet:

«Samarbeidsregjeringens forslag til statsbudsjett er en bedring i forhold til forslaget fra Stoltenberg. Dette her bør være positivt for rentene.»

Det motsatte, et for ekspansivt budsjett, ville kunne gi en fortsatt høy rente, eller i verste fall en renteoppgang. Det ville være uheldig, bl.a. fordi høye renter rammer hardest dem som har minst, f.eks. unge i etableringsfasen, i tillegg konkurranseutsatt næringsliv og også kommuner og fylker som har store lån. Det er derfor viktig og riktig at Regjeringen viser fasthet knyttet til handlingsregelen.

Samarbeidsregjeringen vil gjennom sin politikk legge forholdene til rette for økt økonomisk verdiskaping i Fastlands-Norge. Det er helt nødvendig. Våre betydelige gass- og oljeinntekter vil ikke vare evig. Det er derfor viktig å øke den økonomiske verdiskapingen i Fastlands-Norge, slik at denne kan bære velferdsstaten når våre petroleumsinntekter en gang tar slutt.

Samarbeidsregjeringens kursendring tar høyde nettopp for dette gjennom for første gang på mange år å sørge for at den underliggende utgiftsveksten i statsbudsjettet er lavere enn veksten i verdiskapingen i Fastlands-Norge. Dette høres litt komplisert ut, men i dagligtale betyr det at vi får en balanse mellom hva vi skaper og hva vi bruker. Det vil for oss alle være en fornuftig leveregel knyttet til vår private husholdning. Det gjelder selvsagt også for staten som sådan. Det gir trygghet for fremtiden.

Samarbeidspartiene har virkelig forsøkt å få til et flertall som kunne støtte dette budsjettet. Det var i den forbindelse naturlig å henvende seg til Fremskrittspartiet, siden de også støttet skifte av regjering. Det er bare å konstatere at denne gangen var det ikke mulig å få til en slik avtale. Det hadde selvsagt vært det aller beste, både for prosessen og for budsjettbehandlingen her i dag. Men det var altså ikke mulig.

Jeg vil bare understreke så godt jeg kan at selve forhandlingene ble ført i en ryddig og skikkelig tone, men det var bare å akseptere at avstanden mellom oss i forståelsen av bl.a. de økonomiske virkemidlene var så stor at vi ikke fikk det til.

Finn Martin Vallersnes hadde her overtatt presidentplassen

Presidenten: Det blir replikkordskifte

Ranveig Frøiland (A): Ja, vi høyrde nett leiaren for det største regjeringspartiet rosa kva regjeringa Bondevik hadde oppnådd på den tida dei hadde regjert. Det er jo jobben til ein parlamentarisk leiar, så det er greitt.

Ein annan del av jobben til den parlamentariske leiaren for det største regjeringspartiet er å få fleirtal for Regjeringa sine saker her i Stortinget, og vi høyrde nett Nilsen seia at det hadde han ikkje klart. Det å gå til vedtak av budsjettet utan eit fleirtal, og å måtte truga med kabinettsspørsmål for å få det igjennom, kan heller ikkje vera nokon gunstig situasjon for den parlamentariske leiaren i Stortinget. Så eg vil spørja om han føler seg tilfreds med å ha det på den måten.

Når vi i dag har høyrt statsministeren leggja så stor vekt på handlingsregelen i forhold til bruk av oljeinntektene som han har gjort – og stortingsrepresentant Nilsen gjentok òg nettopp kor viktig det var – og så høyrde Hagen, som skal trugast på plass til å vedta budsjettet, seia at denne handlingsregelen synest han ikkje noko om, ser det ut til at slike rundar skal vi òg ha i fortsetjinga, i neste budsjett. Vi skal diskutera kor mykje av oljepengane som skal brukast, og regjeringspartia skal diskutera med eit parti som ikkje tek omsyn til at vi har ein handlingsregel.

Ser ikkje Nilsen at dette er ei utfordring som kan verta vanskelegare og vanskelegare når ein i budsjettsamanheng skal basera seg på støtte frå eit parti som er heilt usamd i det økonomiske opplegget?

Oddvard Nilsen (H): Jeg forsøkte i innlegget mitt å understreke at selvsagt hadde det vært en stor fordel om vi hadde lyktes i arbeidet med å samle flertall for budsjettet her i salen.

Samtidig forsøkte jeg også å si at vi gjorde alt vi kunne. Vi forsøkte, men samtidig må man ha respekt for at avstanden mellom oss var så stor som den var. Jeg er uenig i mye av Fremskrittspartiets tilnærming til økonomisk politikk i Norge. Nå er ikke økonomisk politikk en eksakt vitenskap. Men man er altså uenig med Fremskrittspartiet om bruk av handlingsregelen og det som ligger der – jeg er enig i det. Men samtidig gav vi også mye i forhandlingene. Representanten Sanner listet i debatten i går opp hva vi la fram. Fremskrittspartiet kunne fått en reduksjon av egenandeler på blå resept, refusjonsordning for sjøfolk, tiltak mot kriminalitet, lavere skatter for dem som tjente minst, momskompensasjonsordning, en endring i ISF-ordningen. Vi åpnet for strukturendringer for å finne en løsning for Forsvaret og åpnet også for en eventuelt bindende avtale sammen med samarbeidspartiene og Fremskrittspartiet. – Så langt strakk vi oss.

Jeg aksepterer fullt ut at det ikke var nok for Fremskrittspartiet, men dette var altså håndverket. Selvsagt skulle vi gjerne fått dette til, men vi mener at vi gjorde så godt vi kunne. Og jeg understreker igjen at det er nok en betydelig uenighet – der er jeg enig med representanten fra Arbeiderpartiet – mellom oss når det gjelder bruken av handlingsregelen, hvor mye penger en kan legge inn i norsk økonomi uten at det får konsekvenser for deg og meg.

Per Sandberg (FrP): Historiske skatte- og avgiftslettelser, sa finansminister Foss i går. Det er også gjentatt i dag. Jeg forbinder det ikke med noe veldig stort kunststykke å klare å få til skatte- og avgiftslettelser når folk i dette landet gjennomgående i 10–15 år har opplevd skatte- og avgiftsøkninger.

Representanten Nilsen pekte i en replikk til representanten Stoltenberg fra Arbeiderpartiet tidligere i dag på de 12 milliarder kr som lå i skatte- og avgiftsøkninger i år, og la på en måte kritikk i det. Da er det interessant å se at de skatte- og avgiftslettelsene som kommer for neste år, ikke gjør annet enn å sette oss tilbake til 2000. Så samlet sett innebærer ikke Samarbeidsregjeringens budsjett – hvis en ser dette over litt tid – noen skatte- og avgiftslettelser av noen betydning for folk i dette landet.

Min utfordring til Nilsen gjelder lovnader. Høyre var ikke det partiet som var mest tilbakeholdent i valgkampen når det gjaldt lovnader. Det kunne vært interessant å høre representanten Nilsen nå sette opp en viss prioriteringsliste overfor det norske folk: Hvilke skatter og avgifter ligger nå høyest på prioriteringslisten for Høyre – eksempelvis for 2003? Skal vi da gjøre noe med dokumentavgiften, boligskatten, skattelettelser for dem som tjener minst? Og ikke minst: Vil Høyre nå følge Fremskrittspartiet f.eks. når det gjelder å fjerne loven om eiendomsskatt? Eiendomsskatt går jo nå som en farsott over hele landet, kommunene innfører og øker eiendomsskatten, som er en totalt usolidarisk skatt, særlig overfor pensjonister.

Det er også interessant å registrere at representanten Nilsen, som tidligere var leder av samferdselskomiteen, i sitt innlegg ikke nevner samferdsel med ett ord. Mener virkelig representanten Nilsen at det som ligger i Samarbeidsregjeringens budsjett, er en innsats for samferdsel?

Oddvard Nilsen (H): Jeg håper ikke det skal bli min hovedoppgave i dag å gå på talerstolen og rette opp tabellene til de ulike partiene. Jeg har nettopp påpekt at Stoltenbergs fremstilling av skatter og avgifter er feil. Og nå må jeg nok dessverre også gå i rette med Fremskrittspartiet. Det er ikke riktig det som ble sagt når det gjelder økning i skatten. Det er slik at hvis en samlet bokfører det, er det noe sånt som 6 750 mill. kr, mens skattelettelsen i inneværende år er på vel 7 milliarder kr. Så det er rett og slett ikke riktig det representanten fra Fremskrittspartiet påpeker igjen. Man må lese tallene – jeg har dokumentasjonen her, så hvis representanten Sandberg vil ha den, skal han få den!

Når det gjelder hva partiene skal prioritere i neste års budsjett, vil jeg bare si at selvsagt er Høyre opptatt av at man fortsatt skal sørge for at det blir skatte- og avgiftslettelser i Norge. Hva det så skal innebære, er det selvsagt Regjeringen gjennom sine drøftelser, og også relatert til Sem-erklæringen, som skal bestemme. Men det må ikke være noen tvil om at den videre utvikling knyttet til dette vil være slik at også Fremskrittspartiet vil kunne bli fornøyd med retningen. Jeg vil jo tro at når man ser dette i forhold til det budsjettet som Stoltenberg-regjeringen la frem, vil også Fremskrittspartiet finne at dette budsjettet som nå Samarbeidsregjeringen la frem, er bedre. Jeg har også merket meg at representanten Siv Jensen flere ganger har sagt at det er steg i riktig retning. Så i så måte er vi på god vei, men det kunne selvsagt vært mer. Jeg understreker at handlingsrommet vårt for hva vi kunne få til denne gangen, var slik som vi viser til, men i fremtiden skal vi selvsagt sørge for at det også blir tatt steg i riktig retning, men jeg understreker i samsvar med den erklæringen vi står samlet rundt, Sem-erklæringen.

Øystein Djupedal (SV): Det er interessant å høre på Høyres parlamentariske leder, som er såre fornøyd med tingenes tilstand og såre fornøyd med det man her har klart å oppnå i løpet av noen korte uker i regjeringskontorene. Det er bare en liten hake ved det hele, og det er at man altså ikke har flertall. Og når man hører på Oddvard Nilsens innlegg, er jo dette et innlegg som han i prinsippet kunne ha holdt i en hvilken som helst høyreforening eller et hvilket som helst annet organ der det er høyrevelgere og høyremedlemmer til stede.

Det er interessant å legge merke til både hr. Sanner og hr. Nilsen sine innlegg. Jeg opplever disse som rene, gammeldagse Høyre-innlegg holdt fra denne talerstolen i alle år. Man vektlegger akkurat de samme argumentene, men man sitter, etter hva jeg forstår, i det som ikke er en ren Høyre-regjering, men en regjering med flere partier til stede – og med den lille haken, som sagt, at man ikke har flertall. Jeg forbauses over at en parlamentarisk leder for det største regjeringspartiet kan gå inn i stortingssalen og være så frimodig og være så såre fornøyd og til og med prestere å si at man har rustet seg for en ny framtid for Norge. Det høres jo selvfølgelig flott ut – bortsett fra den lille haken at man ikke har flertall.

Mitt spørsmål til representanten Nilsen blir da: Er han bekvem med en regjering som går inn i stortingssalen med et mindretall, som ikke har flertall, og som må bruke kabinettsspørsmål i sitt første budsjett for – etter all sannsynlighet – å tvinge dette på plass? Er han bekvem med å måtte bruke tvangsmidler for å redde sitt første budsjett? Og hvordan ser hr. Nilsen for seg den fremtidige utviklingen når man da har brukt dette tvangsmiddelet en gang og sannsynligvis vil lykkes med det i løpet av dagens debatt? Er dette et middel man kan bruke flere ganger, eller betyr det at man i vesentlige politiske spørsmål nå vil legge seg enda mer til høyre i håp om å oppnå et bedre samarbeidsklima med det som angivelig er forlikspartneren i dag, nemlig Fremskrittspartiet? Hvordan ser han for seg rent praktisk at man skal klare å håndtere dette fremover? Dette vil jo være en kontinuerlig balansegang mellom ydmykelse og støtte så lenge man har Hagen på slep.

Oddvard Nilsen (H): Jeg trodde innledningsvis at retorikken skulle være den vanlige som vi har hørt fra SV i salen knyttet til at Høyre liksom har fått alt i Regjeringen og de andre partiene ingen ting. Nå modererte nok representanten fra SV seg noe. Sannheten er at når Fremskrittspartiet angriper oss fra den ene siden og Arbeiderpartiet fra den andre siden for dette budsjettforslaget, tror jeg det er riktig som statsministeren uttalte, at vi ligger ganske godt og riktig plassert i midten.

Når det gjelder spørsmålet om bruken av kabinettsspørsmål i salen, vil jeg understreke hva jeg sa i en tidligere replikk. Selvsagt hadde det vært absolutt ønskelig at vi kunne gått i salen med en annen situasjon, hvor vi hadde et flertall. Men jeg understreker at det var det altså ikke mulig å få til innenfor hva vi mente var fornuftig for norsk økonomisk politikk.

Så er det også slik at kabinettsspørsmålsinstituttet jo er der for at det skal brukes. Det er opp til statsministeren selv i hvert enkelt tilfelle å vurdere når han vil bruke det. Jeg synes statsministeren har gitt en ryddig og grei forklaring på hvorfor han i dag mener at dette er et riktig tidspunkt å nytte det på. Jeg har i grunnen ikke noe mer å tilføye til det.

Rune J. Skjælaaen (Sp): I Aftenposten Aften i går stod det en artikkel om at Oslo-skolene får 100 mill. kr mer til drift. Dette skal finansieres ved å selge unna mer av Oslos arvesølv i form av aksjer i kommunens energiverk, for å unngå smertelige kutt.

I Os kommune utenfor Bergen er 90 årsverk truet, dvs. 120 ansatte, grunnet kommunens vanskelige økonomiske situasjon. Der må de skjære ned på tjenestetilbudet, og planlagte rehabiliteringstiltak for eldre er bl.a. skjøvet ut i tid. Og der har de solgt det meste av det som selges kan. I Bergen ligger det forslag om å stenge sykehjemsavdelinger fordi en ikke har midler til å drive disse avdelingene.

Representanten Nilsen sa i sitt svar på en tidligere replikk at de også i fremtidige budsjetter skal prioritere skatte- og avgiftslettelser. Da er mitt spørsmål: Er representanten Nilsen bekymret for den utviklingen en ser i Kommune-Norge, der en må redusere på tjenestetilbudet innen eldreomsorgen? Hvordan tenker Høyre i regjering å møte denne negative utviklingen? Vil Høyre, slik Senterpartiet også har foreslått, eventuelt vurdere dette med gjeldslette til kommunene som en mulig løsning?

Oddvard Nilsen (H): Når man leser gjennom budsjettinnstillingen, ser man at det er nok en noe ulik virkelighetsoppfatning mellom Senterpartiet og Høyre og også Samarbeidsregjeringen. Det er vel ikke overraskende for noen.

Når jeg i mitt innlegg snakket om skattene og avgiftene, så er det også slik at det er en verden utenfor Norge. Norge skal konkurrere med andre nasjoner, og jeg er av dem som mener at det er umulig i framtiden å ha et skattesystem som avviker i særlig grad fra de land vi skal konkurrere med. Man kan like det eller mislike det, men det er den realiteten man må forholde seg til. Den eneste måten å gjøre Norge robust på, er faktisk å sørge for at bedriftene i Norge forblir her, og at noen bedrifter kommer hit og etablerer seg. Det gjør de kun dersom rammebetingelsene i Norge er de samme som i andre land. Jeg tror en annen angrepsvinkel på dette bare vil føre galt av sted og vil skape mindre økonomisk utvikling i Norge, stagnasjon, som i aller høyeste grad vil ramme den sektoren som representanten er opptatt av. Det er jo de totale verdiene vi skaper i samfunnet, som samlet sett kan brukes, og som også er de inntektene som kommunene kan få. Til syvende og sist lever vi av å skape noe i dette landet. Og derfor var det så viktig for meg i replikkordskiftet i sted å understreke at vi må fortsette med skatte- og avgiftslettelser, slik at vi kommer ned på et nivå som gjør at vi er konkurransedyktig som nasjon. Det er angrepspunktet for det hele. Jeg skjønner at en del kommuner sliter. Samtidig må man også være oppmerksom på at denne regjeringen har videreført og også styrket kommuneøkonomien for neste år betydelig, slik at man her faktisk får i pose og sekk. Man har laget gode rammebetingelser for næringslivet, som skaper en god sirkel og øker den økonomiske verdiskapingen i Norge, som i neste omgang gjør det mulig for oss å bruke mer på de sektorene som representanten var opptatt av.

Siv Jensen (FrP): Jeg registrerte at Oddvard Nilsen i en av sine replikker ramset opp det han definerte som betydelige innrømmelser fra regjeringspartiene i forhandlinger med Fremskrittspartiet.

Jeg kan ikke annet enn å undre meg over om det var slik at det kom overraskende på regjeringspartiene i forhandlingene med Fremskrittspartiet at vi faktisk ønsket oss innrømmelser av en slik karakter at vi også var synlige i et eventuelt budsjettforlik. Mener Oddvard Nilsen at det er Fremskrittspartiets jobb i forhandlinger å fremskynde noe som allerede er nedfelt i Sem-erklæringen og Regjeringens tiltredelseserklæring, altså politikk som Regjeringen selv har sagt at de ønsker å fremme for Stortinget? Eller synes Oddvard Nilsen det ville være mer rimelig i en forhandlingssituasjon å gi Fremskrittspartiet gjennomslag for noe Regjeringen i utgangspunktet ikke var enig i, som altså etter en budsjettenighet ville fremstå som noe Fremskrittspartiet presset frem, og derved kunne høste ære for etter at en eventuell enighet var fremkommet?

Når man driver med budsjettforhandlinger, er det viktig at man ikke begrenser seg til symboler, men at man faktisk forholder seg til realiteter. For det er nemlig det budsjett dreier seg om. Det dreier seg om å foreta knallharde prioriteringer, slik at man for neste år endrer hverdagen for viktige grupper i samfunnet, for helt vanlige mennesker. Det er derfor kampen om milliardene er så viktig. Synes man da det er rimelig at Fremskrittspartiet skulle være tilfreds og fornøyd med å få lov til å sitte i sandkassen og leke med i underkant av 1 promille av statsbudsjettet? Eller synes man kanskje at det hadde vært mer nærliggende å komme frem til enighet hvis bevegelsesviljen fra regjeringspartiene hadde vært noe større og innrømmelsene noe videre enn det vi så i budsjettforhandlingene?

Oddvard Nilsen (H): Det er vel slik at ordet «betydelig» nok har ulik valør i forhold til hvor man måtte befinne seg og hvem som bruker det.

Jeg står fast på at vi gav betydelige innrømmelser. Men jeg innrømmer også at når man etter at Stoltenberg-regjeringen gikk av, hadde tre uker på seg til å snu om på et helt budsjett – og vi gir betydelige skatte- og avgiftslettelser – så var selvsagt rommet som var igjen til også å kunne imøtekomme krav og ønsker fra Fremskrittspartiet, mindre enn det det ville ha vært dersom vi hadde laget budsjettet selv. Jeg ber faktisk om forståelse for at det handlingsrommet var for lite ut fra det Fremskrittspartiet ville. Men det skyldes altså situasjonen, at man bare hadde tre uker. Og jeg synes vi fikk gjort et betydelig arbeid knyttet til det å få lagt om budsjettet. Men rommet som det var mulig å gi noe av, var for lite. Og det var også viktig – og det har vi hatt en diskusjon på tidligere – for denne regjeringen å vise fasthet når det gjelder handlingsregelen. Det er viktig å gi signaler ut i Norge om at denne regjeringen fører en stabil, god økonomisk politikk som gir grunnlag for rentenedsettelse. Det innrømmer jeg ærlig og oppriktig. Det er kanskje heller ikke helt riktig – uten at jeg skal gå inn på det – at det ikke i tilbudet var noe som ikke stod i Sem-erklæringen. Jeg skal ikke gå i detalj på det, men jeg tror at det i ettertid nok vil vise seg at jo, det var det.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Carl I. Hagen (FrP): La meg begynne der Oddvard Nilsen slapp.

Først når det gjelder forhandlingene og det som ble fortalt til media: Det er helt riktig som Siv Jensen påpekte, at regjeringspartiene under forhandlingene – og dette er kommet frem fordi høyrefolk selv har sagt det – kom med et forslag om å gjennomføre en ny finansieringsform for barnehagene 1. august neste år i stedet for året etter. Man kom med tilbud om å gjennomføre nedskjæring av boligskatten over tre år i stedet for fire år. Da sa man at man hadde kommet Fremskrittspartiet i møte ved å flytte 3,6 milliarder kr. Det var bare det at det ikke stod på vår ønskeliste. Det var ikke det vi hadde bedt om, pluss at det ikke hadde noen reell virkning for barnehagene eller noen virkning som berørte folk neste år. I stedet for å ta fra vår lange liste med ønsker – vi hadde gitt dem en meny hvor de kunne velge hva de ville komme oss i møte på – kommer man oss i møte på noe vi ikke ber om, og så prøver man å innbille stakkars forvillede journalister at man har vært snill med Fremskrittspartiet. Det måtte da ha vært mye greiere om man hadde sett på vår liste, særlig når det gjelder det jeg sa før i dag: I dag har helseministeren kommet et av våre viktige ønsker i møte, nemlig å åpne for innsatsbasert finansiering også for de private sykehusene. Det hadde gjort inntrykk på oss. Jeg begriper ikke at man ikke kom med det under forhandlingene, men først etterpå.

Så til noe annet Oddvard Nilsen sa. Han sa at handlingsrommet var så begrenset. Staten har 173 milliarder kr i overskudd på sitt budsjett neste år. Vi ville gjerne gi ca. 40 milliarder kr i skatte- og avgiftslettelser, som vi finansierte med kutt på 20 milliarder kr. Vi reduserte da overskuddet fra 173 milliarder kr til ca. 153 milliarder kr. Landet hadde greid seg fint med et overskudd på 153 milliarder kr. Andre land har jo faktisk underskudd i sine statsbudsjetter, i motsetning til Norge. Alle er sjalu på Norge, for vi har en god økonomi – men vi har et politisk flertall som ikke har oppdaget det, og som later som om vi er noen fattigperer!

Under forhandlingene sa vi at det er ok hvis man ikke kan strekke seg så langt – det har ikke Arve Øverby i VG fått med seg. Vi sa i realiteten at hvis vi i budsjettet for neste år får innfridd endringer på 6 milliarder kr i skatte- og avgiftslettelser til de som har det dårligst i landet, hvis vi får gjort noe for å fjerne egenandeler, får noen flere medisiner på blå resept, så var vi fornøyd med det! 6 milliarder kr – vi kunne redusert overskuddet fra 173 milliarder kr til 167 milliarder kr, så hadde dette vært i boks.

Så snakker man om at man ikke har handlingsrom. Og når det gjelder denne handlingsregelen, er det ingen i denne sal som greier å definere hva det egentlig er. Og her er det jeg snakker om skredder- og veverøkonomene i Finansdepartementet – skreddere og vevere var som sagt de som fikk keiseren til å tro at han hadde så flotte, fine klær når han gikk naken rundt omkring. Det har noen økonomer greid! Jeg skal bare lese litt fra nasjonalbudsjettet – og det er sikkert ikke lurt, men jeg skal gjøre det, sånn at man vet litt om hva dette egentlig dreier seg om – nemlig «Den strukturelle, oljekorrigerte budsjettbalansen», som alle andre her i denne sal styrer etter. Her står det:

«Siden Nasjonalbudsjettet 1987 har Finansdepartementet brukt endringen i den såkalte olje-, rente og aktivitetskorrigerte budsjettbalansen som en indikator for innretningen av budsjettpolitikken. I beregningen av indikatoren ble inntekter og utgifter som antas ikke å påvirke aktivitetsnivået i økonomien, holdt utenfor. Det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettoverskuddet framkom ved å korrigere det oljekorrigerte overskuddet på statsbudsjettet for rentestrømmer mellom staten og Norges Bank og mellom staten og utlandet, for overføringer fra Norges Bank til statsbudsjettet, for inntekter og utgifter som kan knyttes til den aktuelle konjunktursituasjonen (aktivitetskorreksjonen) og for enkelte regnskapsmessige forhold, f.eks. endrede føringsmåter i statsregnskapet.

På kort sikt vil utviklingen i budsjettbalansen i betydelig grad påvirkes av konjunkturutviklingen i norsk økonomi. For å rense budsjettbalansen for effekter av endringer i konjunktursituasjonen, beregnes budsjettvirkningen av at aktiviteten på viktige områder avviker fra trendutviklingen. Denne aktivitetskorreksjonen gir et mål på merinntektene fra skatter og avgifter mv. i forhold til en normal konjunktursituasjon. Det framgår av tabell 3.1 at for hele perioden 1999 til 2002 antas statens skatte- og avgiftsinntekter mv. å være høyere enn om aktiviteten på de enkelte områder hadde fulgt en trendutvikling for de relevante skattegrunnlagene. Korreksjonen for merinntekter fra skatter og avgifter mv. er imidlertid beregnet til å avta og er anslått til 5,1 mrd. kroner i 2002.»

Dette er altså den terminologi resten av denne salen legger til grunn. – Dette var vel krystallklart?

Her har man for 2002 trikset bort 5,1 milliarder kr, som det står, i Stoltenberg-regjeringens budsjett. Fordi skattene og avgiftene er større enn trendutvikling og normalsituasjon skulle tilsi, så skal vi late som om vi ikke har dem. I de foregående år har beløpet som man trikset unna, vært 10 milliarder kr i 1999, 11,7 milliarder kr i 2000 og 6,7 milliarder kr i 2001 – altså reelle skatte- og avgiftsinntekter som kommer inn i statskassen. Og så sier man at man mangler penger – utenom oljepenger, som man ikke kan bruke, for de korrigeres bort, av skredder- og veverøkonomene! Og som jeg spurte om før i dag: Hvis så den internasjonale situasjonen medfører betydelige problemer for norsk eksportindustri, og arbeidsledigheten vokser til 150 000, da er altså denne såkalte handlingsregelen slik at man ikke kan bruke mer penger, verken til skatte- og avgiftsreduksjoner eller til å øke aktiviteten for å få folk sysselsatt. Da er handlingsregelen en regel for handlingslammelse! Og den kan ikke lenger fortsette å være styrende, som den har vært de siste årene. Selvsagt er det slik at det er begrensninger for hva man bør bruke i norsk økonomi av hensyn til rentenedgang og slikt, men at en endring som den vi foreslo, på 1 pst. av budsjettet, ½ pst. av BNP, for å gi litt skatte- og avgiftslettelse til de som har det dårligst i dette landet, skal få noen virkninger totalt på økonomien, er meningsløst – og særlig når sentralbanksjefen har sagt at hvis vi reduserer skatter og avgifter, vil det virke dempende på prisstigningen. Og når man først og fremst styrer etter prisstigningen, er det større grunnlag for å få en rentenedgang.

Og til slutt – på dette området: Hvordan kan det ha seg at når en tidligere regjering kunne bruke 7 milliarder kr til å betale gjeld for Gardermobanen, og når de siste to regjeringene, inkludert den sittende, bruker 18 milliarder oljekroner – for å ta det nøyaktige beløpet: 18 705 000 000 kr – til å slette gjeld i forbindelse med statens overtakelse av sykehus, da regnes ikke det som bruk av oljepenger? Mens når Fremskrittspartiet fremmer identisk forslag om å slette gjelden til bompengeselskapene slik at norske bilister skal slippe å betale bompenger, da blir det kaos i norsk økonomi! Det er altså noe som er helt merkverdig et sted.

Jeg sa, i henhold til det første jeg leste, at man korrigerer for virkningen på aktiviteten i norsk økonomi. Da må vi i hvert fall også i Stortinget kunne få lov til å begynne å bruke penger til å kjøpe varer og tjenester i utlandet, uten at det har noen innvirkning på aktivitetsnivået i norsk økonomi. Den faktiske situasjon er at økonomene og Finansdepartementet selv korrigerer for det de selv gjør, men Stortinget må ikke få den samme mulighet, for da vil faktisk kanskje Stortinget begynne å styre økonomien, istedenfor at skredder- og veverøkonomene gjør det. Nå er det på tide at Norges storting tar tilbake styringen over økonomien og legger litt sunn fornuft til grunn. Det er helt klart at bagatellmessige endringer i den totale økonomien ikke får de dramatiske virkningene. Det vet vi også, for når vi ser på regnskapet året etter, er det jo ofte sånn at man har tatt feil med både 10 milliarder kr og 15 milliarder kr. Det har altså vært brukt 10 milliarder kr og 15 milliarder kr mer enn beregnet, eller skatter og avgifter har vært mye høyere enn beregnet, uten at det har fått noen innvirkning på økonomien. Så min appell er at nasjonalforsamlingen og regjeringen snart må ta tilbake styringen av økonomien og politikken.

Man sier altså at man aktivitetskorrigerer bort og styrer etter noe som nå kalles det strukturelle, oljekorrigerte budsjettoverskuddet, som det er umulig å etterprøve. Det er akkurat som noen stikker fingeren i luften og sier: Vi anslår at det neste år blir sånn og sånn virkning.

Vi kan etter vår oppfatning ikke tillate at den såkalte handlingsregelen, hvor man begynner budsjettbehandlingen med å si at så mye oljepenger kan vi bruke, er det grunnlaget man setter opp resten av budsjettet på. Vi har et enormt overskudd, og det bør i større grad komme folket til gode gjennom at vi bør kreve noe mindre skatter og avgifter av dem med de laveste inntekter, og så bør vi gjøre noe for syke, uføre og pensjonister. Det er det opplegget til Fremskrittspartiet har hatt som utgangspunkt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Innlegget til representanten Hagen nå var et godt eksempel på hvor krevende det må være for regjeringspartiene og Fremskrittspartiet å bli enige om budsjett i årene som kommer. Det var en underholdende harselas med «skredder- og veverøkonomene» i Finansdepartementet. Det var mye som var feil i framstillingen av hvordan budsjettene settes opp og styres.

Men det politisk viktige er jo at regjeringspartiene, og det er jeg helt enig med regjeringspartiene i, har sagt at de skal følge denne regelen, og at det er helt avgjørende for dem. Da må det jo være et problem for et parti som er helt uenig i hovedretningslinjene for den økonomiske politikken, å se for seg at man skal lage budsjettavtaler og bli enig om den økonomiske politikken med partier som har et helt annet syn. Det er det som i og for seg er det politisk viktige budskapet i innlegget fra Hagen, og det er derfor også representantene for regjeringspartiene ser såpass alvorlige ut som de gjør, selv om det er ganske morsomt å høre på Hagen.

Dessuten vil jeg si at det Hagen harselerer med, tross alt er en tradisjon som har gjort at Norge er et av de land i verden det er best å bo i for svært mange – ikke for alle – og som FN har utropt til verdens beste land. Det betyr ikke at det ikke er mangler og svakheter, men det betyr likevel at det er mye vi har fått til i dette landet, noe som henger sammen med at vi bl.a. har greid å føre en ansvarlig økonomisk politikk.

Fremskrittspartiet pleier å hylle en uavhengig sentralbank og pleier å hylle markedet. Den uavhengige sentralbanken og markedet er dypt uenig i det Fremskrittspartiet står for når det gjelder bruk av oljepenger. Man vil sette opp rentene dersom Fremskrittspartiets økonomiske politikk blir gjennomført. Det vil ramme sosialt veldig urettferdig. Det vil ramme bedriftene, og det betyr økte boutgifter og økte renteutgifter for hundretusenvis av mennesker i Norge. Derfor er det bra at det Fremskrittspartiet går inn for, nemlig uansvarlig økt bruk av penger, ikke har flertall i Stortinget.

Carl I. Hagen (Frp): Det var hyggelig at Jens Stoltenberg syntes jeg holdt et underholdende innlegg. Det er kanskje ikke så mange underholdende innlegg som kommer fra denne talerstol, så det må vel av og til være all right.

Men han kunne ikke tilbakevise innholdet i noe av det jeg refererte. Jeg leste ordrett opp fra hans eget nasjonalbudsjett, hvor det i tabellen står at det oljekorrigerte overskuddet på statsbudsjettet – det er altså det ordinære – i 2001 var 3 766 mill. kr, mens det han selv har lagt frem i år, er 36 milliarder kr. Det er altså helt feil når man sier at man bare har økt bruk av oljepenger med 7 milliarder kr – det er økt med 33. Men det har noen korrigert bort, så ikke folk skal oppfatte hvordan terrenget i økonomien er.

Jens Stoltenberg snakket om Regjeringens problemer. Når det gjelder det Jens Stoltenberg tidligere sa om bruk av kabinettsspørsmål, er jeg faktisk mer enig med statsministeren enn med Jens Stoltenberg. Det er helt klart, som også tidligere statsminister Willoch erfarte på midten av 1980-tallet, at etter det gamle systemet hadde ikke regjeringen de virkemidler som den etter det nye budsjettsystemet har. Vi ønsker det gamle systemet tilbake – vi tror det var bedre. Men det er helt klart en korrekt historiefremstilling som statsministeren har gitt. Det er faktisk i det parlamentariske styringssystemet, for å ta også det, et virkemiddel for opposisjonen som heter mistillit overfor en regjering. Og en regjering kan sette en sak på spissen ved å bruke kabinettsspørsmål. Jeg synes det er merkverdig at flere i Arbeiderpartiet og SV i realiteten på dette området prøver å gi en helt feilaktig fremstilling av det parlamentariske styringssystemet.

Oddvard Nilsen (H): Jeg satte meg faktisk ned i natt og leste grundig igjennom representanten Siv Jensens innlegg i debatten i går. Jeg tror også jeg har lest veldig godt innstillingen fra finanskomiteen knyttet til Fremskrittspartiets økonomiske politikk. Jeg er ingen fagøkonom, men jeg har forsøkt å sette meg inn i og forstå hva det er Fremskrittspartiet tenker, og hvorfor de kommer til de konklusjonene de gjør. Og hva er så forskjellene som ligger inne? Jo, det er at for Fremskrittspartiet i denne sammenhengen er 39, 19 og 20 de magiske tall. De bruker 20 milliarder kr mer inn i norsk økonomi fra oljefondet i det de foreslår.

Det jeg da sitter og lurer på, er: Når vi nå har laget denne handlingsregelen, som de aller fleste fagøkonomer i Norge meg bekjent syns er god, hva er det viktigste med det? Jeg er altså ikke økonom, men jeg har en del peiling på historie. Jeg vet at det er ganske få land i verden opp gjennom historien som har hatt et betydelig overskudd i sin kapital. Alle de landene har det gått riktig ille med. De har nemlig ikke maktet nettopp det som handlingsregelen legger opp til, å sørge for at man innfaser kapitalen i et fornuftig tempo i forhold til økonomien. Vi kjenner alle til den hollandske syke. Går vi enda lenger tilbake, kjenner vi også til Spanias enorme problemer knyttet til dette. Det viktigste er rett og slett å ha et instrument som sørger for at vi forvalter denne kapitalen slik at kommende generasjoner også får nytte av den, og at den innfases slik at norsk økonomi bevarer sin stabilitet. Da lurer jeg litt på: Når alle andre i denne sal, og økonomer, mener at dette er riktig, kunne det kanskje tenkes at Fremskrittspartiet tok feil?

Carl I. Hagen (FrP): Det heter vel av og til at den som står alene, står sterkt. Og jeg kjenner igjen Oddvard Nilsen fra de voksne i «Keiserens nye klær», som gikk rundt og sa: Han har så nydelige klær.

Vi stilte et artig spørsmål til Finansdepartementet nylig – for det rare er at når vi har fremmet forslag om å redusere bensinprisen i dette land med 2,50 kr i form av å redusere avgiften, har vi fått høre den argumentasjonen som også Oddvard Nilsen nå fremførte, at det betyr å pumpe penger inn i økonomien, for når folk betaler mindre for bensinen, får de mer penger til andre ting, og da er det ille. Nå er altså bensinprisen gått ned på grunn av markedskreftene og lavere oljepris, med ca. 5 milliarder kr på årsbasis. Da skulle man tro at de som er så livredd for å redusere bensinprisen i form av å redusere bensinavgiften, ville gjøre noe, men det gjør man ikke. Svaret er at lavere bensinpriser isolert sett vil bidra til å bedre husholdningenes kjøpekraft uavhengig av hva som ligger bak nedgangen i bensinprisene. Innenfor en fastsatt budsjettramme vil imidlertid en reduksjon i bensinavgiften måtte motsvares av lavere utgifter eller økte skatter og avgifter på andre områder. Vi tenker litt mer sunn fornuft. Hvis vi reduserer bensinavgiften, reduserer litt på dokumentavgiften, litt på arveavgiften, litt på en del andre avgifter, f.eks. på alkohol, vil virkningene i samfunnet være at folk får noe bedre råd, akkurat som de nå også får. Hvorfor må man korrigere for noe hvis folk får bedre råd fordi avgifter er nedsatt, mens man ikke gjør noe når folk får bedre råd fordi enkelte varer blir billigere? Og når vi sier at lavere alkoholavgifter faktisk ville medført redusert grensehandel og etablering av og kanskje en sikring av arbeidsplasser i Østfold, Hedmark og andre steder, er det altså en eller annen som kommer og sier at da blir det galt. Vi bruker faktisk litt sunn fornuft, og vi har ikke hørt noen logisk forklaring i forhold til det systemet som man styrte etter tidligere, hvor det var det reelle terrenget i økonomien som styrte, og ikke et kart som var laget av noen økonomer. Da gikk det også relativt bra.

Kristin Halvorsen (SV): Statsministeren har stilt kabinettsspørsmål, som Fremskrittspartiets leder Carl I. Hagen behendig unngår å svare på i sitt innlegg. Isteden bruker han taletiden til en voldsom raljering – og ikke uten poenger – om den såkalte handlingsregelen. Men det er vel ingen i denne salen som er i tvil om at Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen kommer til å stille seg slik at regjeringen Bondevik fortsetter når denne dagen er over – og dermed kommer Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet til å stemme for hele denne handlingsregelen som er så utrolig latterlig. Da er det vel keiser Carl som kanskje står der uten klær når kvelden er over!

Jeg synes faktisk det er ganske interessant for velgerne å se hva det nå er Fremskrittspartiet bruker sin makt til, når det er slik at de i løpet av kvelden skal redde regjeringen Bondevik. Fremskrittspartiet har gått ut i vifteformasjon med en voldsomt lang rekke krav til denne regjeringen, og har fått igjennom veldig lite. Men Fremskrittspartiets regi for i dag dreier seg først og fremst om at de selv skal få ha oppmerksomheten, om at Carl I. Hagen skal få komme på TV når han har lyst, og ikke om noen krav som er fryktelig viktige for mange velgere. Mange velgere har troen på at hvis man stemmer på Fremskrittspartiet, får man gjort noe med pensjonene. Hvis Fremskrittspartiet ville at det skulle vært gjort noe med pensjonene, var det vel det, og ikke en ydmykelse fra eller en maktdemonstrasjon av Fremskrittspartiet, som var det viktige. Men noe slikt krav har ikke kommet i Hagens innlegg. Hvis det er slik at dagens pensjonsregler er et ran av gifte pensjonister, hvorfor kommer ikke Fremskrittspartiet med et krav om at det skal rettes opp, for at de skal kunne stemme for Regjeringens budsjett? Det kravet kommer ikke. Dette er et skuespill, og jeg håper at velgerne til Fremskrittspartiet forstår at det ikke er resultatet for velgerne som teller for Fremskrittspartiet, men til enhver tid å være i oppmerksomhetens sentrum.

Carl I. Hagen (FrP): Kristin Halvorsen tar nå like mye feil i det meste av det hun nå sier, som hun tok da hun sa at hun ikke trodde at bombingen av Afghanistan ville gi positive resultater. Jeg tror faktisk at våre velgere har satt stor pris på at vi under forhandlinger med regjeringspartiene nettopp har stått veldig klart fast på

• at vi må oppnå noe reduksjon i og ha som endelig målsetting å fjerne avkortingen av pensjoner for gifte pensjonister

• at vi skulle ha Aricept inn på blå resept

• at vi ikke ville akseptere 3,5 pst. økning i de generelle egenandelene i helsevesenet

• at vi ville ha nettolønnsordninger for rederier og bevare refusjonsordningen for sjøfolk

• at vi ville nulle ut alle avgiftsøkninger som fremdeles ligger i budsjettet

• at vi ikke ville gå inn for skjerping av bilbeskatningen og fjerning av flyttebilordningen

• at vi krevde 1 milliard kr i ekstra skattelettelse for dem med de laveste inntektene

• at vi krevde en reduksjon i elavgiften

• at vi krevde reduksjon i alkoholavgifter for å komme grensehandelen til livs

• at vi krevde mer penger til rettsapparatet, til politiet og til veibygging

Jeg tror faktisk velgerne våre har satt pris på at vi har stått hardt på for å få det til. Og når vi – og her vil man ha Jens Stoltenberg som sannhetsvitne, og delvis Kristin Halvorsen selv – fikk et så dårlig og lite tilbud fra Regjeringen på disse sentrale ting for folk flest, kunne ikke vi gå inn for å støtte budsjettet.

Det er helt klart som Kristin Halvorsen sier, at når statsministeren har stilt kabinettsspørsmål, vil deler eller hovedinnholdet i voteringsgrunnlaget bli utvidet til å dreie seg om noe langt mer enn budsjettet. Og det er klart at når vår gruppe på gruppemøtet i ettermiddag skal drøfte vår votering i kveld – som vi i alle tilfelle skulle ha gjort – vil det enkelte medlem selv avgjøre i hvilken grad kabinettsspørsmålet får påvirkning for stemmegivningen. Men det er faktisk også en hensikt med kabinettsspørsmål som system, og det er også måten i tilfelle å gjøre det på.

Jon Lilletun (KrF): Noko av det gledelege med fleire av innlegga til representanten Carl I. Hagen i dag – og også tidlegare – gjeld omtalen av «skredder og vevøkonomene». Referansegrunnlaget har ikkje vore godt nok hos meg tidlegare, men eg skjønner at det er H. C. Andersen, og den litteraturinteressa og kulturinteressa som vi no plutseleg ser i Framstegspartiet, synest eg er ei positiv nyvinning. Så den tek vi med oss, det er ein god ting.

Så har eg lyst til å filosofere litt vidare omkring denne usemja om handlingsregelen. Når det gjeld ein del av dei påpeikingane som representanten Hagen har, er eg einig med Kristin Halvorsen. Det er klart at dei i alle fall isolert sett og enkeltvis kan verke ganske sjølvmotseiande. Men, med ein litt enkel innfallsvinkel, viss det er riktig at det er 20 milliardar kr til som kjem inn i økonomien – det oppfattar eg at ein faktisk er ganske einig om – då vil det jo måtte verte eit problem i forhold til prisar og lønningar osb., på grunn av at vi faktisk nesten har full sysselsetjing. Så viss ein utover handlingsregelen aksepterer 20 milliardar kr inn i norsk økonomi, må jo det vere eit problem òg for representanten Carl I. Hagen og Framstegspartiet. Det synest eg han hoppar lett over.

Til det neste resonnementet: Dei fleste analytikarar – eg skal ikkje seie alle, men dei fleste – dei fleste økonomar, og også Noregs Bank, ser ut til å dele desse vurderingane, så sjølv om det skulle vere slik at Carl I. Hagen har rett, ville vi jo då hindre ein rentenedgang og kanskje til og med på toppen få ein renteoppgang. Ville ikkje det uansett vere beklageleg òg for representanten Carl I. Hagen?

Carl I. Hagen (FrP): Det var hyggelig at representanten Lilletun var fornøyd med at vi refererte til litteraturen. Vi kunne jo også tatt med «En folkefiende» av Ibsen i den sammenhengen, for det er også der veldig mange likhetspunkter. Men vi får først rett om noen år, tenker jeg. Det pleier å ta noen år før vi som regel får rett.

20 milliarder kr inn i økonomien, sier Lilletun, som om det er helt uvesentlig hvilken måte de kommer inn i økonomien på. Det er altså en endring i økonomien på 3 pst. Man snakker som om vi gjør dramatiske ting. Det er 3 pst. i forhold til BNP – 3 pst. endring. Og når det kommer inn i form av lavere skatter og avgifter, hva slags virkning får det på priser og lønninger? Jo, en gunstig virkning, ifølge sentralbanksjefen selv, som har påpekt at lavere skatter og avgifter vil virke dempende på lønninger og priser. Det er klart at prisvirkningen ved lavere avgifter vil være at prisene går nedover, som jo var det alle andre argumenterte sterkt med da man reduserte matvareprisene – vi var med på det. I form av å redusere merverdiavgiften ville man få lavere priser. Det er klart at når vi går inn for avgiftslettelser, så går prisene ned. Og hvis prisene går ned, blir lønnskravene ved vårens tariffoppgjør mindre, fordi alle som går inn i lønnsforhandlinger, vet at det er kjøpekraft etter prisstigning og skatt som er grunnlaget for det enkelte kravet fra lønnsmottakerne. Vi har det tekniske beregningsutvalget som fastsetter inflasjonen, og så regner man ut hvor mye man må ha av bruttolønnsøkning for å få en bedring i sin netto kjøpekraft etter prisstigning og etter skatt. Og når vi da også reduserer skattetrykket, virker det gunstig inn på lønnsoppgjøret, ved at man da kan la være å kreve fullt så høye bruttolønnsøkninger, og da vil man i annen runde igjen få grunnlag for at bedriftene ikke behøver å øke sine priser så mye som følge av lønnsoppgjøret. Så når vi bruker noen oljepenger til å redusere skatter og avgifter, har det bare gunstig virkning både på priser og på lønninger, og det gir bedre grunnlag for rentenedsettelse.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det var underholdende å høre på Carl I. Hagen. Jeg må si at jeg forundret meg, etter å ha hørt på beskrivelsen av fortreffeligheten ved å gi gjeldslette til Gardermobanen, gi gjeldslette til tunnelselskap, over at Fremskrittspartiet ikke kunne støtte Senterpartiets forslag om å gi gjeldslette på 12 milliarder kr til kommunene, slik at kommunene blir i stand til å drive en bedre skole, en bedre eldreomsorg, en bedre kommunal helsetjeneste og bedre barnehager. Det har ikke Fremskrittspartiet kunnet være med på.

Carl I. Hagen sa i sin svarreplikk til Kristin Halvorsen at Fremskrittspartiet hadde stilt tøffe krav i forhandlingene, og at Fremskrittspartiet måtte oppnå noe for å kunne støtte budsjettforslaget. Men hva har egentlig Fremskrittspartiet oppnådd? Jo, man har oppnådd å få forslag som Carl I. Hagen selv sa skulle bidra til at Regjeringen skulle kunne gjennomføre Sem-erklæringen, og man har fått et tilbud på 580 mill. kr, mens statsministeren i budsjettforhandlingene med Arbeiderpartiet i fjor altså bidro til at det ble flyttet på så mye som 20 milliarder kr.

Da må jeg få lov å stille Carl I. Hagen følgende spørsmål: Hvordan føles det å ha sørget for gjennom regjeringsskiftet at Høyre nå har fått makt til å gjennomføre sin politikk, at det sågar i enkelte tilfeller kan tenkes at Venstre med sine to representanter skal få større innflytelse enn Fremskrittspartiets 26, og at Fremskrittspartiets rolle er redusert til at Carl I. Hagen skal få lov til å holde underholdende innlegg i denne sal fra tid til annen?

Carl I. Hagen (FrP): Først: Når det gjelder Senterpartiets forslag om å sanere kommunal gjeld, er vår hovedbegrunnelse at det er enorm forskjell fra kommune til kommune. Det er mange kommuner som kanskje har gjeld fordi de har bygd et fantastisk flott nytt rådhus eller et digert kulturhus, mens andre kommuner har vært forsiktige og heller bygd ut eldreomsorgstilbud og har dårligere rådhus og dårligere kulturtilbud. Å slette gjelden til alle helt uavhengig av hvordan styringen har vært, ville i høyeste grad være urimelig overfor de kommuner som har forvaltet skattebetalernes penger på en fornuftig måte. Det er en av hovedbegrunnelsene for det. Men det rare er at de som har vært med på å slette gjeld, ikke ser ut til å ha noen reell budsjettmessig begrunnelse for hvorfor sletting av en gjeld er i orden, mens sletting av en annen gjeld er forkastelig.

Så må jeg dessverre gi Odd Roger Enoksen rett: Vi oppnådde veldig lite under forhandlingene, og derfor førte ikke forhandlingene frem. Vi stod overfor det dilemma at hvis vi gjennom en avtale skulle svinebinde oss når det gjelder handlefriheten i komiteenes videre behandling, måtte det være fordi vi under forhandlingene oppnådde noe som monnet, for at vi frivillig skulle stemme for. Det har vi ikke gjort. Jeg tror velgerne er fullt klar over at når man ikke når frem til det absolutte minimum man må ha, blir det ingen avtale. Og det er det ikke blitt.

Så er det da oppstått en situasjon hvor voteringsgrunnlaget er utvidet til også å dreie seg om Regjeringens eksistens. Jeg har merket meg at statsministeren selv har sagt at det er et virkemiddel som ikke kan brukes for ofte. Da er det vel egentlig slik at statsministeren setter opp en kvote for hvor mange kabinettsspørsmål som kan stilles, og det er klart at da blir betydningen mindre og mindre, og til slutt kommer man til det siste. Hvis det skulle få noen påvirkning på vår votering i kveld, ville det uansett være artig å ta med seg til senere tider og nye slag. Kanskje vil Regjeringen da være noe mer imøtekommende neste gang vi skal forhandle.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Kristin Halvorsen (SV): La meg først begynne med å be representanten Lilletun om unnskyldning. Jeg sa at til og med representanten Lilletun hopper når Carl I. Hagen sier hopp. Det kunne bli tolket som om jeg var i tvil om han fysisk sett var i stand til å hoppe. Slik var det selvsagt ikke. Men jeg har oppfattet at representanten Lilletun ikke er noen tradisjonell høyrepolitiker, så jeg tenkte han hadde noen politiske problemer med å hoppe under regi av Carl I. Hagen. Men det hadde han altså ikke.

Så til noe av det som jeg oppfatter som å være mer spill og spetakkel i norsk politikk enn det velgerne fortjener. Den seansen som vi akkurat har vært gjennom nå, dreier seg ikke om de realitetene som avstemningen ved dagens slutt kommer til å inneholde. Den dreier seg om at vi er i en situasjon der Norge har en Høyre-dominert regjering, og der Carl I. Hagen nå inviterer til en slags kvoteforhandling om hvor mange kabinettsspørsmål som kan stilles i løpet av denne regjeringsperioden.

Det som er interessant, er å se først på hva slags politikk Regjeringen selv fører, og deretter på hva slags regi som Carl I. Hagen tillater. Det er ingen tvil om at dette er en regjering med en Høyre-dominert politikk. De store milliardene er det Høyre som bestemmer. Vi har en regjering med et flertall av Høyre-statsråder, med en sterk mann i finansministerens posisjon, Per-Kristian Foss, som bestemmer de store milliardene i den økonomiske politikken, og så blir det selvsagt noen millioner til statsministerens parti. Det skulle da bare mangle. Vi er i en situasjon der Jan Petersen er utenriksminister og bestemmer den utenrikspolitiske politikken. Det går stort sett ut på å nikke når Bush sier nikk. Så hvis man hopper hjemme når Carl I. Hagen sier hopp, og nikker ute når Bush sier nikk, så sier vel det noe om denne regjeringens selvstendige rolle.

Det som blir Bondeviks rolle, er å få æren av å gå i Stortinget med jamne mellomrom og stille kabinettsspørsmål. Det som dette kan føre til, er fire år med en Høyre-dominert politikk lagt fram fra Regjeringen, en regjering som er helt avhengig av å sitte på Carl I. Hagens nåde, men der spillet blir slik at Carl I. Hagen kan tvinge Regjeringen til å stille kabinettsspørsmål, og dermed stemmer han for en politikk som han i alle andre sammenhenger tar skarp avstand fra og raljerer med så godt han kan. Han kommer i den situasjonen at han har full regi over denne regjeringen, hva de skal snakke om og når, når det skal stilles kabinettsspørsmål og hvor og i hvilke saker, men står helt fritt til å toe sine hender og ikke ta ansvar for den politikken som Regjeringen faktisk fører.

Det er jo en posisjonering som må være behagelig hvis det man først og fremst har på hjertet, er å få være i begivenhetenes sentrum. Men det må jo være et svik overfor Fremskrittspartiets velgere, som faktisk er opptatt av resultater, hvorav mange nå hadde tro på at de pensjonene som de er fortvilte over er for lave, faktisk kunne få et løft. Det blåser Carl I. Hagen i. Det er ikke det kveldens votering kommer til å dreie seg om. Kveldens votering kommer til å dreie seg om hvem som har makt over denne regjering, og hvem ikke – ikke hvem som skal få, og hvem ikke. På et eller annet tidspunkt må noen stille Fremskrittspartiet spørsmål, og jeg begynner i dag: Hva får velgerne igjen, annet enn underholdningsverdien og Carl I. Hagen på TV, av å stemme på Fremskrittspartiet? Ingenting! De får bare tilfredsstillelsen ved fortsatt å være rasende over at det faktisk ikke skjer noe i forhold til f.eks. fordelingspolitikken.

Vi oppfatter ikke at det valgresultatet som velgerne gav, var et kraftig folkerop om mer Høyre-politikk. Det som har skjedd fra kommunevalget til nå, er ikke Høyres fremgang. De står på stedet hvil, de. Det som skjedde fra kommunevalget for to år siden og fram til nå, er SVs fremgang og Arbeiderpartiets tilbakegang. Det er de største endringer. Det betyr at man i stedet for dette spillet og spetakkelet burde hatt et storting som konsentrerte seg om noen av de viktigste utfordringene som vi står overfor.

Vi har behov for en betydelig utbygging av de offentlige tjenestene i Norge. Vi står overfor en eldrebølge, og mange vil behøve mye større omfang på tjenestene fra samfunnet. For at vi skal få til det, må vi ha en skattefinansiert velferdsstat, der folk ser at de får noe igjen for de skattepengene de faktisk betaler inn. Jeg tror at mange av velgerne som i år slo i bordet og kanskje valgte høyresiden, er villig til å betale skatt, hvis de bare ser at de får kvalitet igjen. Det gapende paradokset som mange opplever, er jo at man stiller opp for fellesskapet, men at kvaliteten på det man får igjen, er altfor dårlig – på skolen, på offentlige helsetjenester osv. Det er en meget stor utfordring. Men da må vi altså også forsvare det som skal ligge i bunnen, nemlig at hvis man vil ha en velferdsstat der alle har rettigheter, er det lurt og solidarisk å gjøre det i fellesskap – betale inn skatt og få igjen etter behov. I veldig mange andre land betaler jo vanlige mennesker i vanlige jobber, når de legger sammen det de betaler i skatt og i private forsikringer, mye mer enn det vanlige mennesker betaler i skatt i Norge. Noen må snart opp og forsvare at slik skal det være. Men da må det samtidig settes sterke krav til at når det gjelder det vi mener er viktigst for fremtiden, skal det også skje noe. Da må skolen rustes opp slik at standarden på det offentlige tilbudet er minst på høyde med den veldig mange unger er vant til å ha hjemme. Det er det som er signalet på om vi har et fellesskap som kan matche det som går privat eller ikke.

Da må det være slik at hvis man får et funksjonshemmet barn, slipper man å fly til hundre kontorer – nå overdriver jeg litt, men ikke så fryktelig mye – for å få hjelp og støtte i en fortvilet situasjon. Det er ikke en virkelighet som mange opplever.

Da må det være slik at hvis man blir utsatt for en ulykke, fungerer offentlig sektor så ubyråkratisk at man faktisk får den hjelpen man trenger, og ikke må studere alle mulige paragrafer og være mer ressurssterk enn de fleste i denne salen er, for å klare å få ut den hjelpen man trenger. Det betyr at vi må ha en offentlig sektor som kjennetegnes av kvalitet, men som også kjennetegnes av at makt og myndighet flyttes nedover i systemet, slik at det er mulig å bruke hodet og lage fleksible løsninger for dem det gjelder.

Vi tror at mange gjerne vil være med på noe som er viktig for fremtiden. Vi tror at mange er enige med oss i at vi bor i en urettferdig verden. Vi tror at mange er enige med oss i at forsvarspolitikk er noe annet nå etter 11. september enn det vi trodde før. Vi tror at mange er enige med oss i at noe av det viktigste vi kan gjøre for fremtiden, er å føre en miljøpolitikk som er slik at ungene kan overta en verden fra oss som er bedre enn den vi fikk fra våre forgjengere. Da må man gjøre noen langsiktige valg, som setter fremtiden foran nåtiden og morgendagen.

Vi tror at mange velgere er enige med oss i at vi ikke skal ha et fattigdomsproblem i Norge. Men vi skal heller ikke ha et veldedighetssamfunn, der noen skal stå med luen i hånden for å være verdig trengende. I et moderne samfunn er fattigdom et relativt begrep. I et moderne samfunn dreier fattigdom seg om om man kan være med på det det store flertallet er med på, eller ikke. Slik må man fortsatt måle det. Vi er bekymret når Regjeringen kommer med nye signaler om hvordan man skal plukke ut verdig trengende.

Hva har velgerne krav på? Velgerne har krav på at de som er valgt inn på Stortinget, oppfører seg som folkevalgte og er mest opptatt av å få til størst mulig resultater i den retning som velgerne gav mandat til. Det er det SV kommer til å fortsette å slåss for i denne fireårsperioden. Vi slåss for å få resultater hver eneste dag her, men også for å bygge opp allianser, slik at denne Høyre-politikken kan erstattes ved neste valg.

Regjeringen har stilt kabinettsspørsmål i dag. Det er for å tvinge Hagen på plass og vise hvem det er som har makten til å si når noen skal hoppe. Det er helt klinkende klart at dette er en regjering som ikke har vår støtte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Engebretsen (A): SV er et parti som jeg lytter til med stor interesse når det gjelder viktige deler av samfunnslivet. Det kan gjelde helsepolitikken, sosialpolitikken, eldre, skole osv. Der lytter jeg til SV med stor interesse. Men når det kommer til forsvar, stiller SV seg helt på sidelinjen i norsk politikk. Det har de vist nok en gang i løpet av de siste ukene. Vi er enige om at vårt samfunn står overfor nye trusselbilder, og at det vil kreve endringer av Forsvaret på en lang rekke områder. Visse ting er ikke lenger aktuelle som forsvarsmidler, nye grep må gjøres i det forsvarsmessige arbeidet. Dette er det ingen tvil om, og en diskusjon og en debatt vil pågå i lang tid fremover.

Jeg må få lov å sitere fra budsjettinnstillingen, hvor SV sier i forbindelse med forsvarsbudsjettet:

«Norge har også et særlig ansvar bl.a. gjennom forvaltningsansvaret for et av Europas største matfat i våre havområder og sårbare oljeinstallasjoner.»

Dette er en erkjennelse som SV gjør. Likevel går SV i samme innstilling mot å bevilge penger til innkjøp av fregatter og MTB-er. Mitt spørsmål til Kristin Halvorsen er: Uansett hva vi nå skal diskutere, hvordan Forsvaret skal se ut og utvikle seg mot nye trusler fremover, hvordan skal man klare å forsvare vår lange kyst og våre oljeinstallasjoner uten båter?

Kristin Halvorsen (SV): Kjell Engebretsen har alltid en hyggelig tone. Jeg håper at tonen kan utvikles, og at samarbeidet kan forbedres. Og jeg takker hjerteligst for å få lov å snakke litt om hvordan vi skal forvalte og forsvare et av verdens største matfat som egentlig er den viktigste jobben Norge er satt til i verdenssamfunnet.

Vi har altså ansvaret for et havområde som tilsvarer ca. 30 pst. av hele Europas landområder. Og den situasjonen man nå er oppe i, er jo det som Forsvaret egentlig har slitt med i hele tiden etter den kalde krigens slutt, nemlig at man ikke har klart å få på plass en forståelse av hva som er forsvar etter den kalde krigens slutt. Da gjør man sånne vedtak som at man skal bruke milliarder på milliarder på investeringer i fregatter. Arbeiderpartiet var jo enig med SV i at vi ikke trengte MTB-er, men gav seg. Så da får vi MTB-er også – nye milliarder.

Paradokset er jo at det som var situasjonen for Kystvakten, som i dag er de som skal overvåke våre havområder, er at de mangler penger til drift. Hva skal vi med alle disse milliardinvesteringene, når stortingsflertallet ikke har hatt noen formening om hvordan man skal sikre driften, for faktisk å gjøre jobben? Man burde jo begynne i motsatt ende: sørge for at man har en kystvakt der den kapasiteten som faktisk finnes med de båtene de faktisk har, er slik at de kan overvåke kystområdene på et ansvarlig vis. Nå er det nemlig slik at i hvert fall tre ulykker som kunne hatt ganske stort omfang, er forhindret bare ved flaks. Sånn kan vi faktisk ikke ha det. Og da er det vi mener, en mye mer forsvarlig forvaltning i lys av fremtidens store utfordringer enn det stortingsflertallet mener.

Leif Frode Onarheim (H): Representanten Kristin Halvorsen har klare standpunkter og direkte tale. Jeg har stor sans for det.

Jeg trodde også hun var forutsigbar og hadde egentlig skrevet min replikk på forhånd. Hun var ikke forutsigbar i dag, og jeg setter pris på at hun hadde et vidt perspektiv i sitt innlegg.

Men Kristin Halvorsen spurte: Hva får velgerne? Høyre gjorde et godt valg. Høyre er forpliktet til å levere til velgerne en del av det vi lovet. Vi har begynt med skatt, vi fortsetter med skole, og vi har kommet et stykke på vei. Men samtidig må også Høyre akseptere at vi får litt kjeft fra distriktene rundt omkring – noe på forsvar, noe på SND, noe på bilbeskatning. Sånn må det antakelig være. For det som var viktig nå, var at vi kunne lage en retning, vi skal stake opp en vei, vi har fått en aksept fra våre samarbeidspartnere om en retning hvor vi skal gå. Og jeg tror ikke Kristin Halvorsen i valgkampen ville trodd at det denne regjeringen kom med som noen av de viktigste tingene, var: Hvordan skal vi løse fattigdomsproblemet, hva skal vi gjøre med miljøet for å forsøke å møte de store miljøutfordringene, og hvordan skal vi samtidig få til en økonomisk verdiskaping som virkelig kan bidra til at vi kan klare å løse de store problemene i tiden fremover? Det er i kombinasjonen av skattelettelser og målrettet innsats på de sentrale områdene hvor Kristin Halvorsen og jeg antakelig er enige, fattigdomsbekjempelse og miljø. Og det skal vi klare å få til.

Kristin Halvorsen (SV): Nei, SV bebreider ikke Høyre at Høyre sloss for å få gjennomslag for Høyre-politikk, og vi konstaterer at Høyre også veldig langt på vei lyktes, og lyktes godt, i å sette preg på denne regjeringens hovedprofil. For når vi går gjennom de endringene man faktisk klarte å få til i løpet av forholdsvis kort tid, er det klart at det er et sterkt Høyre-stempel på dette. Når vi går gjennom finansinnstillingen og ser hva Kristelig Folkeparti nå mener om den økonomiske politikken i forhold til hva de mente da de var i sentrumsregjering, er det oppsiktsvekkende endringer i retning høyre.

Ja, jeg er jo så pass god personlig venn med en del Høyre-folk også at det nesten er sånn at jeg unner dem litt medgang. Men ikke i politikken, for der skal vi være i knallhard opposisjon. Vi skal selvfølgelig også fortelle høyt og tydelig hvor det er Høyre har fått gjennomslag. Og da er vi dundrende uenige. Vi er dundrende uenig i at det viktigste i vår tid er å flytte milliarder til dem som nå mottar utbytte. Det er noen få hundre mennesker i Norge som får over 1 mill. kr hver av det. Vi vet at det er ingenting som er så skjevt fordelt som inntekter av kapital, og særlig utbytte til aksjonærer. Det skal selvfølgelig frontes. Her er Høyre og SV dundrende uenige.

Nå har miljøvernministeren vist noen lovende ansatser. Og vi skryter hvis vi har noe å skryte av. Men det betyr også at det gjør fallhøyden høyere. Vi har store ambisjoner i miljøpolitikken. Det er en av de store utfordringene vi har i vår tid. Hvis Børge Brende fortsetter å slå i bordet overfor dem som blåser i klimautfordringene i resten av verden, så er det meget bra, og vi skal heie ham fram, men vi stiller også meget klare krav til Høyre på dette området.

Kenneth Svendsen (FrP): Jeg er glad for at Kristin Halvorsen er så opptatt av at Fremskrittspartiet skal tilfredsstille sine velgere, for det er faktisk viktig for Fremskrittspartiet. Og hvis Kristin Halvorsen ikke har forstått hvorfor Fremskrittspartiet har vært i forhandlinger med Regjeringen og gått ut av de forhandlingene, så er det nettopp på grunn av at vi ikke har oppnådd det vi ønsket for Fremskrittspartiet – for velgerne våre, enkelt og greit.

Det vi ønsket for velgerne våre, var nettopp å heve pensjonene og gi dem som har minst, mer. Vi ønsket å fjerne det statlige tyveriet som har vært fra minstepensjonistene, slik at de skulle få beholde den hele og fulle pensjonen. Vi lovte våre velgere at vi skulle kjempe for mer til veier. Det trodde vi faktisk Regjeringen også ønsket. Vi fikk ikke det. Vi kjempet for at vi skulle få lavere bensin- og dieselavgifter for dem som bor i distriktene og ellers i landet. Vi fikk ikke det. Vi kjempet for at vi skulle få lavere bilavgift i dette landet. Vi fikk ikke det. Vi kjempet for å senke skattene for dem som har minst i dette landet, for dem som har de laveste inntektene. Vi fikk ikke det. Vi lovte våre velgere rundt omkring i dette landet at vi skulle levere noe i forhold til Forsvaret, som vi faktisk trodde den nye regjeringen, da vi innsatte den, også skulle gjøre. Vi fikk ikke det. Vi lovte at vi skulle få det tryggere for folk som vil gå på gaten i store byer. Vi lovte at vi skulle kjempe for strengere straffer. Vi fikk ikke det. Vi lovte våre velgere at vi skulle kjempe for et bedre helsevesen og en bedre eldreomsorg. Vi prøvde med Regjeringen. Vi har prøvd alt dette med Regjeringen. Vi fikk ikke det. Vi satte inn denne regjeringen i håp om at de skulle levere det de har lovt i valgkampen. Det har de ikke holdt. Men det er ikke et spill. Det er harde realiteter. Derfor er vi i dag uten et flertall for et budsjett.

Kristin Halvorsen (SV): Denne tiraden er det bare én konklusjon på. Det er å stemme mot budsjettrammene i kveld og felle regjeringen Bondevik.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at replikkene skal ha et innhold som er rettet mot den som hadde innlegget.

Dagrun Eriksen (KrF): Vi har hatt mange historiebeskrivelser i dag, og jeg tror at historien blir beskrevet ut fra ståstedet til den enkelte. Jeg har lyst til å utfordre litt mer på konkrete ting.

Jeg har merket meg i år at SV i dette budsjettet ikke vil bruke mer penger enn resten av gjengen her i huset, og dermed slipper unna en stadig gjenganger i budsjettreplikkrundene. Så jeg gratulerer med at partiet under representanten Halvorsens ledelse har vokst, og ikke bare i størrelse!

Samarbeidsregjeringen har lagt opp til et budsjett som skal gi mulighet for en rentenedgang, for det slår veldig urettferdig ut når renten stiger for kommuneøkonomien, for folk i etableringsfasen og andre med høy gjeld. Representanten Djupedal sier i sitt innlegg at det

«er viktig å bruke finanspolitikken til å stramme inn der det eventuelt skal strammes inn, og ikke rentevåpenet, som er et meget usosialt våpen».

Er representanten enig i at økt rente vil gjøre situasjonen vanskeligere for mange av de gruppene som står både SV og Kristelig Folkeparti nær?

Flere hender i arbeid er et behov som også representanten Djupedal var inne på i sitt innlegg. Og jeg tror Stortinget ofte kan enes om dette. Men det som forundrer meg, er noen av de virkemidlene som representanten har tatt opp. To virkemidler er bl.a. reduksjon av vernepliktstiden og avvikling av kontantstøtten. I en sammenheng med flere hender i arbeid syns jeg dette er merkelige standpunkter. Som ulike partier kan vi i ulike saker lande på ulike standpunkt. Det respekterer jeg. Men ofte er begrunnelsen og argumentasjonen for standpunktene veldig avgjørende for å forstå hvorfor et parti mener akkurat dette. Og jeg må si at å redusere vernepliktstiden for å få flere i arbeid, kanskje vitner om en manglende helhetlig tenkning rundt vår forsvarsstruktur. Og det samme gjelder kontantstøtten, avviklingen av denne for å få flere folk i arbeid. Er ikke SV villig til også å vurdere barns og familiers behov og se kontantstøtten i en familiepolitisk sammenheng?

Kristin Halvorsen (SV): Det er riktig at SV følger Regjeringen Bondeviks og Regjeringen Stoltenbergs forslag til rammer for budsjettet for neste år. Det er ikke fordi det er et prinsipp for oss, men fordi vi mener at ut fra dagens økonomiske situasjon er det fullt mulig i et av verdens rikeste land å omfordele på en sånn måte at en får styrket de sektorene som SV mener er viktig. Det finnes mye privat rikdom blant noen i Norge som kan omfordeles, både til dem som har dårlig råd, og til de fellesgodene som vi trenger å finansiere. Det samme gjelder i miljøpolitikken.

Det som først og fremst må ligge til grunn, er hvordan samfunnet totalt sett bruker sine ressurser. Situasjonen på arbeidsmarkedet nå er at man på mange områder mangler arbeidskraft. I en situasjon med høy arbeidsløshet ville handlingsregelen vært langt underordnet SVs ønske om å benytte det som er samfunnets viktigste ressurs, ved å få folk i jobb. Da ville vi økt bruken av oljepenger i norsk økonomi.

Vi er opptatt av at en har en ambisjon om politisk styring i finanspolitikken. Vi har derfor vært uenige i det neste spørsmålet som representanten er inne på, som dreier seg om hvilke fullmakter Norges Bank skal ha, og hva slags rentenivå vi skal ha. SV mener at lav rente er et viktig fordelingspolitisk virkemiddel. Men vi ønsker ikke at det er en sak som overlates til sentralbanksjefen alene, slik som det faktisk gjøres nå ut fra nye retningslinjer – de er visst ikke så veldig nye lenger.

Så er det spørsmål om avvikling av kontantstøtten – der blir Kristelig Folkeparti og SV aldri enige. Vi mener det er viktig for unger at man har et godt barnehagetilbud. Vi ønsker å prioritere de 3 milliarder kr som hvert år går til kontantstøtten, til å få svenske barnehagepriser og et tilbud som alle unger kan dra nytte av.

Marit Arnstad (Sp): Jeg kan si meg helt enig med representanten Halvorsen i at denne debatten ser ut til å bli mer spill og spetakkel enn det velgerne fortjener. Problemet med det er at de politiske vegvalg som ligger i budsjettforslaget som Regjeringen har fremmet, kommer i bakgrunn i hele debatten. Det er synd med en debatt som blir så sterkt preget av spill fra de ulike partiene.

Et av de vegvalgene som ligger i budsjettet, er valget som går i retning av sterkere vekt på skattelettelser og redusert vekt på en målrettet næringspolitikk og distriktspolitiske tiltak. Vi opplever et budsjett som stripper flere distriktspolitiske tiltak, som innebærer en dramatisk reduksjon av SND, og som kutter – høyst originalt, vil jeg si – på landbrukssiden, man rett og slett salderer budsjettet ved å kutte forhandlingsrammen under jordbruksavtalen. Vi opplever et budsjett som vil forsterke sentraliseringstendensene i samfunnet. Det er et spørsmålet som burde oppta flere av oss i denne salen, og som jeg tror opptar både Senterpartiet og også SV og representanten Halvorsen. Det nye i denne situasjonen vil ikke være at Senterpartiet og SV vil stå sammen om en god del saker, men det nye er at Venstre og Kristelig Folkeparti ikke lenger vil være enig med oss.

Sentraliseringstendensen er også noe som skjer ute i fylkene, ved at man nå har en statlig samordning/sentralisering, såkalt regionalisering. Jeg er opptatt av at det i tiden framover kommer til å trenges krefter i Stortinget som taler distriktenes sak, og som er villig til å stå for en aktiv distriktspolitikk. Jeg har noen forhåpninger til SV på det punktet, og jeg tror at SV kan komme til å støtte mange av de forslagene som Senterpartiet fremmer omkring en aktiv distriktspolitikk.

Mitt enkle spørsmål går nettopp på ett av de forslagene som Senterpartiet i dag har fremmet, som SV foreløpig ikke har tilsagt noen støtte til, om å få en offensiv og framtidsrettet utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo. Det er forslag som Senterpartiet merkverdig nok står alene om i finansinnstillingen, men som jeg håper at SV nå vil tilsi støtte til.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg takker for denne vennligsinnede replikken om alt SV og Senterpartiet kan samarbeide om. Samarbeid tror jeg faktisk er veldig viktig. Jeg tror det er viktig at de partiene som nå er i en klar opposisjon til denne regjeringen, ikke bare er opptatt av å blankpusse sin egen profil, men at man er opptatt av å ha kontakt og ha respekt for andre partiers særegenheter, og også lete etter områder der man kan samarbeide om en viktig politikk. Det er viktig fordi mye av testen som man nå kommer til å stå overfor i disse fire årene, er hvor mye høyrepolitikk Kristelig Folkeparti tåler, og da er det viktig at det finnes et alternativ som kan utfordre og si at det faktisk går an å få til noe annet. Det er ikke minst viktig med tanke på neste stortingsvalg, om det finnes muligheter for noe som kan utgjøre et flertall, hvis velgerne vil, til å erstatte en høyrepolitikk – ikke bare fordi vi trenger en helt annen politisk kurs, men fordi vi trenger et storting og en regjering som systematisk kan jobbe med det som er de viktigste utfordringene for fremtiden, slik at det ikke bare er overlatt til spill og spetakkel i Stortinget, slik vi ser det nå, Det gjelder altså kursen, men også langsiktigheten.

Vi har mange felles interesser når det gjelder distriktspolitikken. Noe av det mest sløsete vi kan gjøre i dette landet, er å drive en kraftig sentraliseringspolitikk på toppen av det markedet gjør. Markedet sentraliserer, og nå driver politikken og sentraliserer i tillegg. Det betyr at mange investeringer i Distrikts-Norge forfaller og blir stående ubrukt, og det blir press i de sentrale områdene – til ulempe for folk i distriktene, og til ulempe for folk i sentrale områder. Vi er opptatt av at man skal gjennomgå mulighetene for å flytte ut statlige arbeidsplasser fra Oslo, men vi vil gjerne være mer presise enn det Senterpartiet er. Vi pålegger oss selv en plikt til å se på hvor det er fornuftig å skape vekstområder i ulike distrikter. Derfor står vi ikke sammen med Senterpartiet på dette forslaget i denne omgang.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Regjeringen Stoltenberg la fram et budsjettforslag hvor vi la opp til å styrke fellesskapsløsningene og sette ned skatten på arbeid.

Jeg er glad for at forslaget fikk så positiv mottakelse. Kritikken kom særlig på ett område: forslaget om å utsette avviklingen av investeringsavgiften med et halvt år. Det er en vurdering som et nær samstemmig storting nå synes å være enig i.

Etter at budsjettet ble lagt fram, har Norges Bank uttalt en økt sannsynlighet for at renta blir satt ned. Det er derfor viktig at den nye regjeringen har sluttet seg til hovedinnretningen av den økonomiske politikken.

I sitt forslag til statsbudsjett har den nye regjeringen lagt fram nye anslag for den økonomiske utviklingen. Disse anslagene gir rundt 1,2 milliarder kr mer til disposisjon enn anslagene som lå til grunn for framlegget fra regjeringen Stoltenberg. Arbeiderpartiet vil selvsagt ved behandlingen i Stortinget legge disse oppdaterte anslagene til grunn.

Arbeiderpartiregjeringen la fram et budsjett som ville bedre oppvekstvilkårene for barn og unge. Satsingen på barnehager er på om lag 1 milliard kr. Det kan gi 10 000 nye barnehageplasser, og foreldrebetalingen kan settes ned med om lag 4 000 kr i forhold til nivået i første halvår 2001.

Vi la fram et budsjett der bevilgningene til kultur trappes opp.

Vi la fram et budsjett med sterk satsing på opprusting av nedslitte skoleanlegg, bl.a. gjennom en ny statlig finansieringsordning.

Vi la fram et budsjett for økt innsats i helsevesenet, med oppfølging av sykehusreformen og større bevilgninger til helsesektoren enn noen gang tidligere.

Vi la fram et budsjett for fortsatt utbygging av eldreomsorgen, et budsjett hvor vi inviterte Stortinget til et samarbeid om å løfte de vanskeligst stilte gjennom tiltak for bedre arbeidstilbud, bedre boligtilbud og bedre økonomiske ordninger.

Vi la fram et budsjett med betydelig økning i bevilgningene til utviklingshjelp.

Jeg er glad for at regjeringen Bondevik har stilt seg bak disse forslagene.

Mer interessant er det å se hva som endres – og i hvilken retning. Her er det to viktige observasjoner. For det første: Når Bondevik-regjeringen hadde flere penger til disposisjon enn arbeiderpartiregjeringen, valgte den i all hovedsak å bruke dette til skattelettelser. Arbeiderpartiet har valgt å bruke disse pengene til å styrke innsatsen overfor de vanskeligst stilte ytterligere.

Og for det andre: Bondevik-regjeringen har valgt å gi mest til de som har mest fra før. 9 av 10 kroner som betales i aksjeutbytte går til den tiendedelen av befolkningen med høyest inntekt. Alle land i Vest-Europa utenom Finland har egen skatt på aksjeutbytte. Men Bondeviks viktigste skattegrep er å gi 1,5 milliard kr i skattelette til denne gruppen. Ifølge Finansdepartementet vil de hundre rikeste i Norge få en gjennomsnittlig skattelette på 1,4 mill. kr hver.

Men det er jo noen som må betale for dette. Bondevik-regjeringen foreslo å ta fra eldre og uføre ordningen med gratis medisiner på blå resept som arbeiderpartiregjeringen foreslo.

Bondevik-regjeringen foreslo å ta gratis skolebøker fra elevene i videregående skole, ta 1 000 kr i stipend hver måned fra studentene, ta 34 mill. kr i botilskudd fra bostedsløse, ta 1 milliard kr av husbanklån fra boligbyggerne – alt i forhold til arbeiderpartiregjeringens forslag. Derfor ser vi også klare forskjeller mellom de to regjeringene.

To områder er det grunn til å framheve: Forholdet til statlig eierskap og nærings- og distriktspolitikken.

Da Stortinget i vår behandlet langtidsprogrammet for den nye stortingsperioden, uttalte Høyre:

«Disse medlemmer vil bygge statens eierskap i næringslivet kraftig ned».

Det var ingen slike uttalelser fra Kristelig Folkeparti eller Venstre.

Derimot har vi ofte sett det motsatte. Ved kapitalutvidelsen i Norsk Hydro fremmet Kristelig Folkeparti og Venstre forslag om å gi regjeringen fullmakt til å øke eierandelen til 51 pst. Høyre gikk imot. Nå foreslår Regjeringen å gå ned til 34 pst.

Ved behandlingen av statens engasjement i Nammo bad Kristelig Folkeparti og Venstre om at staten skulle øke sin eierandel til 51 pst. Høyre ville redusere til 34 pst. Nå foreslår Regjeringen 34 pst.

Ved delprivatiseringen av Statkorn Holding ville Kristelig Folkeparti og Venstre selge ned til 51 pst. Høyre ville selge alt. Nå foreslår Regjeringen 34 pst. Og slik kan vi fortsette.

Ennå klarere ser vi dette i distrikts- og næringspolitikken. Også her så vi klare forskjeller ved behandlingen av langtidsprogrammet i vår. Kristelig Folkeparti og Venstre uttalte da at det var behov for «økt satsing på distriktspolitiske virkemidler». Høyre og Fremskrittspartiet uttalte:

«Da er ikke satsing på offentlig næringsstøtte og tiltakspakker det som skal til, men satsing på infrastruktur og en generell bedring av bedriftenes rammevilkår gjennom blant annet en reduksjon av skatte- og avgiftsnivået.»

Er det noen som har hørt den før?

Bondeviks første regjering skrøt av at de, ifølge dem selv, var

«i ferd med å gjennomføre den største distriktspolitiske satsingen på 1990-tallet.»

Bondeviks andre regjering foreslår et kutt i de distriktspolitiske virkemidlene på 350 mill. kr. Virkemidlene i næringspolitikken kuttes med totalt 1,7 milliarder kr.

Bondevik I foreslo å styrke kommunale næringsfond. Bondevik II kutter all slik støtte.

Bondevik I foreslo en ny stor satsing på regional samordning. Bondevik II kutter all slik støtte.

Bondevik I foreslo økt støtte til vannkvalitet i bedriftene. Bondevik II kutter all slik støtte.

Bondevik I foreslo fraktutjamning på bensin og grønnsaker. Bondevik II kutter all slik støtte. Det betyr at prisen på bensin og diesel øker med opptil 50 øre pr. liter i Nord-Norge, fyringsolje med 60 øre. Prisen på frukt og grønnsaker øker med 1,25 kr, og prisen på melk øker med 20 øre.

Avgiftene på flytransport øker i Nord-Norge utenom Tromsø og Bodø.

Arbeiderpartiregjeringen foreslo en kraftig styrking av fiskerinæringen. Bondevik II kutter dette.

Alle – absolutt alle – Nærings- og Fiskeridepartementets bevilgninger til SNDs utviklingsprogrammer kuttes. Det kuttes også i programmer for utvikling av marin sektor, og til utvikling av IT-næringen og utvikling av e-handel. Alt – absolutt alt – kuttes.

Det er dette som kalles nyskaping. En ny politikk er det i alle fall. Dette er en omlegging av den nærings- og distriktspolitikken som det til nå har vært bred enighet om mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene.

Så kan vi stille det grunnleggende spørsmålet: Er det dette Stortinget vil?

Vi har hatt valg, og vi har fått et nytt storting. Men ikke for noen av områdene distriktspolitikk, næringspolitikk og statlig eierskap er det i dag et annet flertall enn det flertallet som var før valget.

Regjeringen sier at den har beholdt satsingen på helse, eldre, barnehager og bistand. Her støtter et flertall av partiene i Stortinget arbeiderpartiregjeringens forslag . Det samme gjelder den økte innsatsen for de vanskeligst stilte. Dette er områder hvor Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har relativt lett for å finne sammen. Bondeviks viktigste seier, ifølge replikkordskiftet i sted, er at det ikke kuttes i bistanden.

Men der Regjeringen gjennomfører en ny politikk, skyldes det ikke at det er et nytt flertall i Stortinget. Både i distriktspolitikken, i næringspolitikken og i eierskapspolitikken har de partiene som før utgjorde et flertall, fortsatt flertall. Forskjellen er at Kristelig Folkeparti ikke lenger mener det Kristelig Folkeparti har ment, men nå mener det Høyre har ment. Kristelig Folkeparti sikrer Høyre flertall for en politikk som bare Høyre og Fremskrittspartiet ønsker.

Derfor – og bare derfor – skjer det som nå skjer. Det er et politisk valg, som ikke er et resultat av folkets valg til Stortinget, men av Kristelig Folkepartis valg i Stortinget. Og derfor har Bondevik gjort seg avhengig av Fremskrittspartiets støtte ved voteringen senere i dag, for ingen andre kan gi Regjeringen støtte til en politikk som i realiteten bare Høyre og Fremskrittspartiet har stått for tidligere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Raymond Robertsen (H): Jeg registrerer i representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersens innlegg nå og i medieoppslag at Arbeiderpartiet plutselig har gjort seg til distriktenes talsmann. Jeg vil våge den påstand at Stoltenberg-regjeringen neppe vil bli husket for sin gode distriktspolitikk. Vi har kanskje friskt i minne at tidligere statsminister Jens Stoltenberg var på besøk i Vadsø i vinter i forbindelse med folkeopprøret og rett ut fikk kritikk for sin distriktspolitikk – så hatten passet.

Det Stoltenberg-regjeringen kanskje vil bli husket best for, er at den etterlot seg Europas høyeste rente. Rentenivået har stor betydning for privatpersoner, for konkurranseutsatte bedrifter, som hovedsakelig ligger i distriktene, og for kommunene i Norge. Vi vet at distriktskommunene har høyest gjeld pr. innbygger. Økonomer er enig i at Samarbeidsregjeringens budsjettforslag vil være et godt grunnlag for å få renten ned. Jeg vil spørre representanten Schjøtt-Pedersen om han ikke mener at en lavere rente er god distriktspolitikk og vil komme distriktene i Norge til gode.

Samarbeidsregjeringen foreslo å fjerne passasjeravgiften på fly. Skulle man ha fortsatt med denne avgiften, måtte man ha innført den på en rekke ruter i Nord-Norge som i dag er fritatt for den. Det ville ha medført en prisøkning på over 10 pst. på enkelte flystrekninger i Nord-Norge. Hvordan tenkte Arbeiderpartiet å forhindre denne formidable prisøkningen på flyreiser i Distrikts-Norge dersom man ikke ville fjerne passasjeravgiften?

Til sist: Stoltenberg-regjeringen hadde lagt inn 35 mill. kr for lite til flytting av Kystdirektoratet fra Oslo til Ålesund. Det spørsmålet som da melder seg, er: Mener Arbeiderpartiet at det er dårlig distriktspolitikk å flytte Kystdirektoratet, med en rekke funksjoner knyttet til Kystverket rundt omkring i landet, ut av Oslo? Eller hadde Arbeiderpartiet tenkt å se bort fra stortingsvedtaket?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): La meg først bare minne representanten Robertsen om at det var Arbeiderpartiet som foreslo å utlokalisere Kystverket, slik at vi kan legge den debatten død.

Når det gjelder spørsmålet om rentenivå, er jeg selvsagt enig i at rentenivået har betydning i alle deler av landet. Derfor har Arbeiderpartiet lagt svært stor vekt på å føre en økonomisk politikk som er ansvarlig og langsiktig. Vi har gitt et ankerfeste for en slik politikk gjennom den handlingsregelen som vi foreslo i slutten av mars, som Stortinget har gitt sin tilslutning til, og som i dag har fått en bejublet tilslutning fra regjeringspartienes talsmenn.

Jeg er glad for at den nye regjeringen ikke har endret hovedinnretningen på den økonomiske politikken, at den ikke har latt seg friste til å bruke mer enn handlingsregelen. Det gir mulighet for en nedgang i rentenivået. Jeg konstaterer at Norges Bank, etter at arbeiderpartiregjeringens budsjettforslag ble lagt fram, har gitt uttrykk for økt sannsynlighet for en lavere rente.

Så registrerer jeg at representanten minner oss på det såkalte distriktsopprøret i Vadsø. Det er kanskje også lov til å minne om at den viktigste grunnen var uro omkring fylkeskommunens framtidige utvikling. Det ble avklart gjennom arbeiderpartiregjeringens opplegg i oppgavemeldingen. Det ble også avklart gjennom en flertallstilslutning i Stortinget. Høyre er som kjent for å legge ned fylkeskommunen, som var grunnen til uroen blant befolkningen i Vadsø. Jeg registerer at kommunalministeren nå legger opp til en politikk i strid med det som Stortingets flertall tidligere har gitt uttrykk for, og at hun har stoppet overføringen av oppgaver fra fylkesmannsembetet til fylkeskommunene.

Så til spørsmålet om passasjeravgift. Det kunne ha vært interessant å spørre representanten Robertsen: Hvilken flyplass i Finnmark har passasjeravgift? Det finnes ikke én. Derimot har flyplassene i Finnmark noe svært vesentlig, de har fradrag for moms betalt av flyselskapene for sine utgifter. Denne fradragsordningen har den Høyre-dominerte regjeringen foreslått å avvikle. Det betyr at avgiftene på flytransport til Finnmark og resten av Nord-Norge – med unntak av Bodø og Tromsø – vil øke. Det synes jeg er svært uheldig.

Per Sandberg (FrP): Det var interessant å høre representanten Schjøtt-Pedersen. Det minte meg om kua som hadde glemt at den hadde vært kalv.

Dette ble også tatt opp av forrige replikant. Det representanten Schjøtt-Pedersen peker på, er at nå skal vi bevege oss bort fra en distriktspolitikk som det har vært bred enighet om, altså Arbeiderpartiets distriktspolitikk.

Da er det interessant å se hva som har skjedd ute i distriktene. Nå har vi hatt et opprør, og aldri har vi opplevd større fraflytting fra distriktene, aldri har distriktene hatt så dårlig inntjening, aldri har distriktene hatt så dårlig samferdselsstruktur, og det skyldes altså den distriktspolitikken som det har vært bred enighet om, som Schjøtt-Pedersen sier.

Jeg registrerer også at Schjøtt-Pedersen har en undertone av at nå legger vi oss på en kurs med en politikk som kun Høyre og Fremskrittspartiet står for, kun Høyre og Fremskrittspartiet. Jeg vil minne om at Arbeiderpartiet har gjort tidenes dårligste valg, og samlet sett vil nok Fremskrittspartiet og Høyre ut fra valgresultatet ha en større oppslutning enn det Arbeiderpartiet har, og det skyldes bl.a. distriktspolitikken.

Jeg vil utfordre Schjøtt-Pedersen på ett område til slutt. Det er det som Arbeiderpartiet har flagget høyt i forhold til dette budsjettet, og det er fradraget i fagforeningskontingenten, som for de 1,5 millioner arbeidstakere som Stoltenberg pekte på tidligere i dag, vil utgjøre ca. 20 kr i måneden. Det er veldig viktig for Arbeiderpartiet, har jeg forstått.

Da blir mitt spørsmål til Schjøtt-Pedersen: Hva tror han disse arbeidstakerne ville ha foretrukket – en 50-øring mindre i bensinavgift eller 20 kr i måneden i fradrag for fagforeningskontingenten?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg har registrert at det har vært et sterkt engasjement – det enkelte vil kalle et opprør – i mange områder, ut fra ønsket om en sterkere distriktspolitisk satsing. Det har vært et ønske om sterkere bruk av distriktspolitiske virkemidler, det har vært et ønske om utlokalisering av statlig virksomhet, og det har vært et ønske om å sikre videre aktivitet i bl.a. fylkeskommunene.

Arbeiderpartiet la flere av disse brikkene veldig vesentlig på plass ved en avklaring av oppgavefordelingen, ved å ha en svært aktiv politikk for utlokalisering av statlig virksomhet, og ved å stå fast ved sterke distriktspolitiske virkemidler.

Jeg konstaterer at både ved behandlingen av langtidsprogrammet sist vår og ved behandlingen av distriktsmeldingen gav et flertall i Stortinget uttrykk for støtte for en slik aktiv distriktspolitikk. Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet gav sågar uttrykk for at man mente man skulle styrke den distriktspolitiske innsatsen, også utover det som arbeiderpartiregjeringen la til grunn. Derfor har jeg vanskelig for å forstå at det som denne regjeringen foreslår, er i samsvar med det som har vært ønsket hos et flertall i Stortinget. Det er ikke et flertall i Stortinget som har gitt uttrykk for ønsket om å kutte de distriktspolitiske virkemidlene med 350 mill. kr. Det er ikke et flertall i Stortinget som har gitt uttrykk for ønsket om å kutte virkemidlene i næringspolitikken med 1,7 milliarder kr. I den utstrekning det er en politikk som får flertall, skyldes det ene og alene at Kristelig Folkeparti fraviker sine prinsipale syn og gir Høyre flertall for en politikk på disse områdene som bare Høyre og Fremskrittspartiet i utgangspunktet står for. Det synes jeg er trist.

Inge Ryan (SV): Representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen er jo en ekte finnmarking, han vet hva distriktspolitikk er – han vet i hvert fall hva distrikt er, det er helt sikkert. Han kommer fra et område og fra et fylke der alle kommunene, med unntak av Alta, opplever en fraflytting. I år, som Schjøtt-Pedersen sjøl var inne på, har det til og med vært et eget opprør i Finnmark, der vanlige folk har sagt at nå er det nok, nå vil vi ha Stortinget til å gjøre noe med denne fraflyttinga. Vi finner oss ikke i det lenger, sier de.

Vi i SV er enig med dem som sier det. Vi har år etter år sagt at vi har sluttet å føre en aktiv distriktspolitikk her i landet. I løpet av de siste 20 årene har man forlatt den. Man har fått enormt med meldinger. Det har vært så mange meldinger at en kunne ha gravd seg ned i dem. Men man har ikke vist vilje til å handle. Schjøtt-Pedersen viser til at det stod i meldinga, og det stod i meldinga – ja, det har stått veldig mye flott i meldinga – og hadde vi gjort det som hadde stått i meldingene, hadde det blitt mye bra distriktspolitikk i Norge. Men når man skal gjennomføre den, så blir det ingenting av.

Et eksempel er det som Schjøtt-Pedersen var inne på når det gjelder dette med frakt. Jeg vet at Arbeiderpartiet sjøl i forslaget til budsjett fjernet 60 mill. kr i fraktutjevning – en dramatisk nedgang, det også, sjøl om den ikke var så kraftig som den som den nye regjeringa kom med.

Jeg vet at jeg har snakket mye om distriktspolitikk siden jeg kom inn på Stortinget. Det kommer jeg også til å fortsette med, inntil jeg får flere til å innse at vi ikke lenger kan være med på den ørkenspredninga som nå skjer rundt omkring i landet, der det er en trakt med en magnet i bunnen som loser folk fra Distrikts-Norge ned til sentrale strøk.

Mitt spørsmål til Schjøtt-Pedersen er: Er Schjøtt-Pedersen enig i at vi må få en ny distriktspolitikk her i landet som er helt annerledes enn den vi har ført de siste 20 årene, og er Schjøtt-Pedersen enig i at det må tas et krafttak for å hindre avfolking i Finnmark og i resten av Distrikts-Norge?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg tror representanten Ryan og jeg er svært enige om både det sterke engasjementet for distriktsbosetting og distriktsaktivitet og betydningen av at vi har en aktiv distriktspolitikk.

Jeg tror ikke vi har behov for en ny distriktspolitikk i forhold til det som ble trukket opp i den distriktsmeldingen som ble behandlet i Stortinget i vår, og som et flertall der sluttet seg til. Men jeg tror vi har behov for en løpende utvikling av distriktspolitikken. Og jeg tror vi skal ha en felles erkjennelse av at den utfordring vi står overfor når det gjelder å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og likeverdige levekår, er ambisiøs. Det er en krevende målsetting, og den forutsetter dels av vi stadig legger til rette for en politikk som kan skape ny aktivitet, dels i næringslivet og dels i den offentlige sektor, og samtidig at vi står fast ved at vi i de nasjonale prioriteringer skal bruke relativt betydelige ressurser på å ha distriktspolitiske virkemidler som bygger opp under en slik politikk. Det har Arbeiderpartiet gjort, og det har det vært et bredt flertall bak i Stortinget. Derfor synes jeg det er trist at det nå ser ut til å bli flertall – som følge av kabinettsspørsmålet – for et slikt kutt som det Regjeringen nå har foreslått.

Arbeiderpartiregjeringen gjorde flere nye grep. Ett av dem var en klart sterkere satsing på utlokalisering av statlig virksomhet. Jeg tror at det er et vesentlig virkemiddel. Jeg tror det er viktig at man har lagt nye statlige aktiviteter til steder der man har nedlagt aktivitet som tidligere var der. Samtidig må vi gripe fatt i de nye mulighetene. En av de største mulighetene vi har for utvikling i Distrikts-Norge, er satsing på marin sektor, satsing på fiskerinæringen. Derfor la Arbeiderpartiet opp til å øke forskningsinnsatsen i marin sektor med 60 pst! Da synes jeg det er alvorlig at denne regjeringen legger opp til å kutte forskningsinnsatsen og kutte satsingen på utviklingsprogrammene i marin sektor. Det var jo nettopp der veksten skulle komme for å sikre aktivitet langs kysten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sonja Irene Sjøli (H): «Modernisering» har vært et nøkkelord i den politiske debatten det siste året. Stoltenberg-regjeringen skapte betydelige forventninger om modernisering av offentlig sektor. Resultatene har derimot uteblitt.

Samarbeidsregjeringen har ambisjoner om modernisering og omstilling i offentlig sektor. Målet er å tilby bedre kvalitet på de tjenestene det offentlige har ansvaret for. Offentlig sektor og offentlige tjenester er til for den enkelte av oss. Staten er til for befolkningen, ikke omvendt.

Samarbeidspartiene vil ha en offentlig sektor som er serviceinnstilt, som er effektiv, og som er innrettet mot de høyst ulike behov og ønsker som befolkningen har. Økt brukerorientering, klarere ansvarsfordeling mellom forvaltningsnivåene og bedre tilgjengelighet ved hjelp av ny teknologi skal bidra til bedre offentlige tjenester. Folk skal gis større mulighet til å velge hvem som skal utføre tjenestene som det offentlige betaler for.

Modernisering er et langsiktig og omfattende arbeid. Dette arbeidet må bygge på prinsippene om et enklere samfunn, befolkningens behov, helhet og mangfold. Modernisering er ikke noe man gjør én gang for alle. Det er en kontinuerlig prosess, og den som tror at man har modernisert seg ferdig, er ikke moderne, men ferdig. Verden omkring oss forandrer seg, og vi må også forandre oss. Hvis vi satser på stillstand i en verden i rask forandring, vil vi høste stagnasjon. Resultatet blir svakere verdiskaping, økende arbeidsledighet, dårligere helsetilbud og eldreomsorg, dårligere skoler og barnehagetilbud, dårligere kulturtilbud og mindre valgfrihet.

Folk flest krever valgfrihet og kvalitet. De har ikke lenger forståelse for politisk detaljregulering og en offentlig sektor som er preget av A4-løsninger, køer og kaos. Dette har Regjeringen tatt tak i. Jeg er derfor svært tilfreds med at Regjeringen på nyåret vil gi en særskilt redegjørelse for Stortinget om målene og hovedprinsippene for dette arbeidet og i tillegg redegjøre for de ulike strategier, prosesser og virkemidler i dette arbeidet. Regjeringen inviterer til en tverrpolitisk dugnad og debatt for å bedre det offentlige tjenestetilbudet til befolkningen.

I barnehageutbyggingen står vi overfor to hovedutfordringer, som også barne- og familieministeren var inne på i sitt innlegg i går. Det er å fullføre utbyggingen og å redusere nivået på foreldrebetalingen. Dette er det bred politisk enighet om. Det er også enighet om å tilføre barnehagesektoren mer midler. Budsjettforslaget for 2002 innebærer en økning på 1 milliard kr. Denne satsingen er avgjørende for å bedre driftssituasjonen for barnehagene og gjøre det mulig å redusere foreldrebetalingen, både i de offentlige og i de private barnehagene. I tillegg er det også rom for å øke satsingen på kvalitetsutvikling.

Samarbeidsregjeringen vil videreføre budsjettforslaget fra Stoltenberg-regjeringen, samtidig som det tas sikte på å endre det viktigste virkemiddelet – den offentlige finansieringen. Vi har erkjent at det ikke er realistisk å nå målene om full behovsdekning og lavere foreldrebetaling dersom vi ikke er villige til å gjøre noe med virkemidlene. Det er ikke tilstrekkelig bare å bevilge mer penger. Det må tas nye grep. Derfor vil Samarbeidsregjeringen legge om finansieringen og samle alle offentlige tilskudd i et statlig tilskudd.

Avslutningsvis: Kunst og kultur har en egenverdi og er avgjørende for vår personlige utvikling og livskvalitet. Det er bred enighet i Stortinget om betydningen av og satsingen på kultur. Samarbeidsregjeringen vil satse sterkere på kunst og kultur i det offentlige rom, i skolen og på arbeidsplassene. Det er viktig at interessen for og engasjementet for kunst og kultur stimuleres lokalt og får vokse fram nedenfra. Vitaliteten og spennvidden i kulturlivet og det offentlige engasjementet i kulturpolitikken skal bidra til dette. Dette spørsmålet vil jeg komme tilbake til også i forbindelse med debatten om kulturbudsjettet.

Marit Arnstad (Sp): Den debatten vi har vært igjennom så langt, har i stor grad dreid seg om politisk spill og politisk strategi og mindre om de politiske vegvalg som faktisk ligger i det budsjettet vi i dag behandler.

Jeg synes det er viktig å få diskutert noen av de mest markante trekkene ved Regjeringens forslag til budsjett. Et av de mest markante trekkene er den kuvending som budsjettet innebærer for det brede flertallet vi har hatt i Stortinget når det gjelder en målrettet nærings- og distriktspolitikk. I sentrumsregjeringen gikk Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i lag om en rekke satsinger på disse områdene. Vi økte de samlede bevilgningene til distriktspolitiske tiltak, og vi satset sterkt på næringspolitisk utvikling, bl.a. gjennom SND.

I vårt forslag til budsjett for 1999 var den distriktspolitiske operasjonsrammen 2,3 milliarder kr. I dag er den redusert til 1,6 milliarder kr. Vi satset tungt på kommunale næringsfond, fordi vi mente det var en viktig drahjelp for å få nye prosjekter opp og gå. Hele ordningen er nå foreslått tatt vekk. Alle de som har fått tilsagnsbrev om midler, kan henge brevet i glass og ramme på veggen og se langt etter realiseringen av sine prosjekter.

Sentrumsregjeringen valgte å sette inn midler direkte mot en rekke målrettede satsinger som i dag er fjernet eller kraftig redusert. Vi ser at midler til etablererstipend, interregionale tiltak, SIVA, næringsparker og omstillingsfond blir redusert. I tillegg kommer alle de ordningene innenfor SND som også er kraftig redusert i budsjettet, og ikke minst er midlene til utvikling av næringstiltak på marin sektor og forskningsordninger kraftig redusert.

Dette betyr at vi får en tid framover med mer uforutsigbare vilkår for næringslivet i distriktene. Det en må spørre seg om når en ser profilen på distriktspolitiske og næringspolitiske tiltak i dette budsjettet, er: Hva er det som har endret seg? Hva er det som medfører at Kristelig Folkeparti og Venstre nå har en helt annen holdning til disse spørsmålene enn den de hadde for bare noen få måneder siden? Er det vesentlig andre utfordringer i Distrikts-Norge i dag enn det var for et halvt år siden? Neppe! Er det andre utfordringer for småbedriftene og for det distriktsbaserte næringslivet? Neppe!

Jeg ser at statsministeren bl.a. i replikkrunden sier at Regjeringen har foreslått andre tiltak som vil ha virkning i distriktene. Men samferdselsinvesteringene som Regjeringen foreslår, vil med få unntak gå til sentrale strøk, og de vil stort sett gå til riksveginvesteringer. Av den samlede ramme er det kun 10 mill. kr som kommer til å gå til Nord-Norge. Dette er ikke noe genuint distriktstiltak.

Når det gjelder utbytteskatten, er det riktig at også Senterpartiet har vært i tvil om den, men det var Bondevik I-regjeringen, sentrumsregjeringen, som første gang lanserte utbytteskatt som et virkemiddel for utjamning. Når en ser at Oslo og Akershus i dag mottar 1,1 pst. av distriktspolitiske tiltak, men får 42 pst. av gevinsten ved å fjerne utbytteskatten, og når en ser at Nord-Norge tilsvarende mottar 41 pst. av de distriktspolitiske tiltakene, men bare vil få 4 pst. av gevinsten ved avvikling av utbytteskatt, må en jo spørre seg om det er logisk å sette utbytteskatt opp mot distriktspolitiske tiltak. Det er det som er gjort i dette budsjettet. Kostnadene ved å avvikle utbytteskatten er tatt igjen ved å redusere de distriktspolitiske og næringspolitiske tiltakene. Det har en sterk slagside i forhold til Distrikts-Norge.

Den politikken vi står overfor på disse områdene, er nok en villet og ønsket politikk. Næringsministeren sa klart i Aftenposten for en tid tilbake at dette dreier seg ikke bare om budsjettkutt, dette dreier seg om en kursendring. En skal bort fra en selektiv næringspolitikk og over til generelle skattelettelser. Men det er med en viss undring jeg er nødt til å konstatere at representantene fra Kristelig Folkeparti og Venstre heller ikke i dagens debatt tar til motmæle mot et slikt resonnement, sjøl om det resonnementet bryter med alt som disse partiene har stått sammen med Senterpartiet om i storting og regjering de senere årene. Så det nye ved situasjonen i dag er ikke at Senterpartiet kan komme til å stå sammen med Arbeiderpartiet og SV i en del distriktspolitiske og næringspolitiske saker, det nye er at Kristelig Folkeparti og Venstre ikke lenger står sammen med oss. Jeg konstaterer at den kursendringen – hvis den får lov å fortsette, slik næringsministeren tar til orde for – vil være en trussel mot en aktiv distriktspolitikk og en trussel mot mange av de målrettede næringstiltakene som har vært så viktige for distriktsnæringslivet.

Jeg etterlyser vilje til å ta distriktspolitikken på alvor, og jeg frykter hva som kan komme i tiden framover når det gjelder forslag for å leve opp til den varslede kursendringen, og også for å få dekket inn videre ønsker om skattelettelser. Tydeligere enn noen gang er det behov for distriktspolitiske talsmenn her på Stortinget, som også kan følge nøye med på hva denne regjeringen kommer til å foreslå.

Trine Skei Grande (V): For Venstre er det viktig at dette regjeringsskiftet innebærer en langt mer offensiv miljøpolitikk enn den politikken arbeiderpartiregjeringa har ført. Miljøvernministeren har tatt offensivt tak i Sellafield-saken og i klimapolitikken, olje- og energiministeren har tatt tak for å sikre forurensningsfrie gasskraftverk, og samferdselsministeren satser på kollektivtrafikk. I tillegg øker Regjeringa avsetninger til Miljøfondet med 1 milliard kr. Samarbeidsregjeringa har også tatt fattigdomsproblemet på alvor, bl.a. gjennom å øke barnetillegget og bostøtten, og gi lavere skatter til dem med lavest inntekt.

Venstre er fornøyd med Regjeringas økte innsats i narkotikapolitikken. Venstre fremmet forslag om et kriseprogram mot overdosedødsfall i vår, men fikk ikke gjennomslag i Stortinget for det da. Men nå tar Regjeringa fatt i dette på en helt ny måte, så det kan monne. Man trapper opp arbeidet med å gjenreise verdigheten til de mest utsatte i samfunnet.

Det er også positivt at de frivillige organisasjonene får ytterligere 100 mill. kr neste år. Organisasjonslivet i Norge legger ned en uvurderlig innsats gjennom frivillig arbeid. Ingen får så mye aktivitet ut av hver krone som det frivillige Norge, der det aller meste arbeidet legges ned i frivillig engasjement, uten at det lønner seg. Et aktivt organisasjonsliv er også en forutsetning for et levende demokrati og et lokalmiljø med sterke nettverk. Venstre vil frigjøre de frivillige organisasjonene fra statlig overstyring og bygge opp under organisasjonenes frihet og uavhengighet, så frivillighet ikke blir entreprenørskap for det offentlige.

Regjeringa har opprettholdt den sterke økningen i satsingen på kultur, som også lå i forslaget fra den forrige regjeringa. Venstre og Regjeringa ønsker ytterligere å vri kulturbevilgningen over mot mer mangfoldig og større frivillig innsats på kultursiden.

Debatten og mange avisoppslag viser at misunnelse fortsatt er den viktigste faktoren i norsk politikk. For mange er det åpenbart viktigere enn å bekjempe fattigdom. Det er meningsløst å påstå at fjerning av dobbeltbeskatning på aksjeutbytte er en gave til de rikeste, som deler av opposisjonen gjør. Fjerning av utbytteskatten er et viktig tiltak for å sikre penger til utviklingen av norske bedrifter, og hindre at det er mer lønnsomt å sette penger i bolig og privat forbruk enn i bedrifter. Det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig, både ta vare på en god fordeling og samtidig sikre framtidig verdiskaping, arbeidsplasser og velferd.

Feilaktige påstander blir ikke mer riktige av at de blir gjentatt oftere, det gjelder spesielt Arbeiderpartiets og SVs påstander om at Regjeringas budsjett er et Høyre-budsjett, der Kristelig Folkeparti og Venstre ikke har innflytelse. Hvis det er slik at sterkere satsing på velferd og fattigdomsbekjempelse enn det Arbeiderpartiet har greid, er et Høyre-budsjett, hvis økte bevilgninger til miljø og kollektivtransport, er et Høyre-budsjett, hvis 100 mill. kr mer til frivillige organisasjoner, er et Høyre-budsjett, hvis økte ressurser til narkomane og samfunnets svakeste, er et Høyre-budsjett, hvis en sterk satsing på kultur og bistand, er et Høyre-budsjett, hvis full tilbakevisning av skrekkscenarioet under valgkampen knyttet til barnehager, arbeidsmarkedstiltak, eldreomsorg og skole er et Høyre-budsjett, og hvis økt skattelette til dem som tjener minst, er et Høyre-budsjett – ja, da må Venstre si seg fornøyd med Høyre-budsjettet.

For Venstre er det også viktig at en får en ny kurs i utdanningspolitikken. Arbeiderpartiet har i årtier laget reformer som trykkes ned over skolen. Den neste reformen i skolen bør komme nedenfra ved at læreres og elevers kreativitet settes fri. Ja, Venstre ønsker å sette hele skolen fri.

Budsjettet er et samarbeid der alle tre regjeringsparti har satt sitt preg på budsjettet og er fornøyd med resultatet. Det virker noe merkelig når bl.a. Arbeiderpartiet hevder at det er gjort minimale endringer i budsjettet, samtidig som de bruker harde ord om hvor forferdelig budsjettet har blitt. Da er det voldsomt hvor sterkt disse minimale endringene har slått ut. Det er også interessant at Regjeringas forslag blir utsatt for sterk kritikk fra begge fløyer i politikken: Fremskrittspartiet på den ene siden, og Arbeiderpartiet og SV på den andre siden. Fremskrittspartiet mener at det er for lite Høyre-politikk, og Arbeiderpartiet og SV mener det er for mye. En så sterk kritikk fra begge fløyene gir signal om at Regjeringa har lagt fram et balansert budsjett, som greier å forene synet på næringsliv og arbeidsplasser og ønsket om en aktiv velferdspolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ragnar Bøe Elgsaas (A): Representanten Skei Grande uttalte i Aftenposten den 5. november i år: «Vi skal ha en gratis skole.» Men regjeringen Bondeviks budsjett er ikke et budsjett som bidrar til gratis skole. Regjeringen fjerner den økte bevilgningen til gratis læremidler i den videregående skolen.

Skattelettelser til dem som har mest, prioriteres høyest av den nye regjeringen. Men noen fikk sterke kutt, og elevene var blant disse. Regjeringen Bondevik kuttet støtten til utlånsordningen for skolebøker, uten at man kommer med noe stipendalternativ til elevene. Elevene og deres familier påføres tusenvis av kroner i ekstra kostnader. For familier med vanlige inntekter betyr dette at skatteletten blir mer enn oppspist. Elevene omtaler dette som ran og løftebrudd. Elevorganisasjonene har protestert, og 15 000 elever og studenter demonstrerte sin misnøye den 19. november. Denne protesten har til og med Unge Venstre sluttet seg til. Forstår representanten Skei Grande den frustrasjon som elevene føler?

I valgkampen ble det gitt inntrykk av at alle regjeringspartiene gikk inn for at skolebøkene skulle bli gratis. Nå kommer man med sterke kutt. «Skatt og skole» var regjeringspartienes slagord i valgkampen. Da advarte vi om at det lett kunne bli mye skattelette og lite til skole. Ser vi på høyrepartienes forslag til statsbudsjett og Oslo-budsjett, er det åpenbart at vi fikk rett. I fjor kuttet byrådspartiene opp til 5 000 kr pr. elev i Oslo-skolene. Venstre sier at de vil gjøre skolen fri. Den slags frihet vil nok de fleste ønske å være foruten. Etter først å ha nektet for at det var noe kutt, sa til slutt daværende byråd Skei Grande at hun skulle være «dønn ærlig», og hun innrømmet at man faktisk hadde kuttet. Og nå ser vi at partiene på ny kutter knallhardt i skolebudsjettet i Oslo.

Med et prosjekt om verdier i skolehverdagen vil Bondevik II styrke verdiformidling og verdibevissthet i skolen. Jeg vil oppfordre representanten Skei Grande og regjeringspartiene til å starte med seg selv og være dønn ærlige både før og etter valg. Store skoleløfter i valgkampen blir skolekutt når partiene får makt. Det er ikke verdier som bør formidles til den oppvoksende slekt.

Trine Skei Grande (V): Jeg skulle nok ønsket at den regjeringa vi nå har, hadde sittet såpass lenge at man fikk lagt fram sine egne modeller, istedenfor bare å måtte ta ned Arbeiderpartiets. Men det skal vi nok også greie i forhold til skolebøker. Det er ikke alltid at sosialdemokratiske systemer er noe vi nødvendigvis skal videreføre.

Så til representantens kommentarer om satsing på skole. Jeg tror nok at hvis man sammenlikner partienes satsing på skole, er ikke Arbeiderpartiet det parti som kommer definitivt best ut, for å si det slik. Det er ganske mange andre partier som har vist hva de får til på lokalpolitisk plan. Da kan jeg bare nevne et eksempel fra denne byen, der de tre partiene som styrer, og som også sitter i regjering, faktisk har klart å få til ett år ekstra undervisning i Oslo-skolen i forhold til det en får i alle andre skoler rundt omkring i landet. Og det å styrke undervisningen istedenfor å styrke det sosialdemokratiske system rundt undervisningen, tror jeg er utfordringen framover. Vi har gjennom statsbudsjettet nå fått til at man kan startet med noen ekstra timer undervisning, men det er fortsatt et stykke igjen før vi når nivået i de kommuner der disse tre partiene styrer.

Øyvind Korsberg (FrP): Representanten Skei Grande var inne på miljøpolitikk og Sellafield i sitt innlegg, og Venstre har både i den siste valgkampen og for så vidt også ellers forsøkt å fremstille seg som et parti som har en høy miljøprofil. Ett eksempel på det er engasjementet med hensyn til atomgjenvinningsanlegget i Sellafield, noe som vi for så vidt er enig i.

Det er imidlertid stor forskjell på liv og lære i Venstre. La oss f.eks. se på Venstres energipolitikk, eller rettere sagt mangel på energipolitikk. Venstre er imot kraftproduksjon basert på gass, spesielt i Norge. Venstre er imot vannkraftutbygging, som er den reneste form for energi vi har. Og Venstre vil bruke enorme summer av skattebetalernes penger for å subsidiere luftslott som vindmøller o.l., som ikke monner i det hele tatt, og som medfører store naturinngrep. Og hva er resultatet av Venstres energipolitikk? Jo, import av sterkt forurensende kullkraft fra Danmark og andre land som medfører økte utslipp, eller kjernekraft fra Sverige som medfører et avfallsproblem, jf. Sellafield. Derfor har jeg lyst til å spørre representanten Skei Grande: Vil Venstre fortsette på den miljøfiendtlige linjen, eller vil partiet snart ta til fornuft og føre en helhetlig politikk som tar vare på miljøet?

Trine Skei Grande (V): Det er vel ikke noen hemmelighet at dette er et av de feltene der vi har vanskeligst for å bli enige med Fremskrittspartiet, men jeg kan gå gjennom «luftslott» for «luftslott», for å bruke representantens uttrykk.

Venstre er ikke imot å bruke gass, men vi er imot at det bygges gammeldagse, sterkt forurensende gasskraftverk for å ta i bruk denne energiformen. Derfor har Regjeringa lagt inn 30 mill. kr til forskning på å få mer moderne gasskraftverk.

Så til det som karakteriseres som «luftslott», som vindmøller og andre ting. Vi vet at dette er framtidas energiformer – vi ser dem rundt omkring i Europa – og disse energiformene vokser og utvikles og blir lønnsomme.

Så til vannkraft. Det er en ren kilde, men hvis vi bruker energiøkonomiseringstiltak i forbindelse med de vannkraftverkene vi har, kan vi få mye mer kraft ut av de kraftverkene, og det ønsker vi å prioritere.

Jeg tror ikke Venstre skal ta ansvaret for all den miljøpolitikken som er gjennomført av tidligere regjeringer, men nå har vi en miljøvernminister og en olje- og energiminister og en samferdselsminister – det er de som forvalter miljøpolitikken – som her har et godt trykk, og jeg tror vi kan få snudd trenden sånn at vi kan få overbevist også Fremskrittspartiet om at dette ikke er «luftslott», men framtida.

Presidenten: Presidenten er usikker på om «luftslott» er et parlamentarisk godt uttrykk, men det virker som om taler og replikant forstod hverandre godt ved bruken av begrepet.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Det er ganske utrolig å høre en representant for et parti som i hvert fall inntil nylig kalte seg sosialliberalt, omtale de partier i Stortinget som har kjempet mot avskaffelsen av utbytteskatt, som «misunnelige». Det er et begrep som man vanligvis tyr til når man mangler og har gått tom for gode argumenter, tror jeg. Men jeg synes det var trivelig at representanten Skei Grande snakket mye om miljøet, for det har jeg tenkt å spørre henne om også.

Venstre gikk jo høyt på banen i miljøsakene i valgkampen og lovet mer penger bl.a. til kollektivtrafikk, slik Skei Grande også nevnte i sitt innlegg. Hun sa bl.a. at Regjeringen har øket bevilgningene til kollektivtrafikken. Dette er mer i forhold til Stoltenberg-regjeringens budsjett, men denne regjeringen ligger fortsatt 115 mill. kr under beløpet som ble bevilget for ett år tilbake. Og det som var flaggskipet til Regjeringen, innføringen av studentrabatt på kollektivreiser, viser seg også å være et løfte som ikke holder mål når det blir prøvd i virkeligheten. Jeg har lyst til å sitere en melding fra NTB som kom i forgårs:

«Halv pris for studenter på kollektivreiser i Oslo står i fare fordi Sporveiene mener de trenger minst 72 millioner kroner til reformen. Regjeringen har bare satt av 10 millioner kroner. Vi har fått en jobb å gjøre, men ikke penger til å gjøre den, sier Hilde Barstad (H), byråd for miljø og samferdsel i Oslo.»

Jeg er klar over at representanten Skei Grande er imot utbytteskatten. Men er det sånn at prioriteringen utbytteskatten skal vekk først og ikke de pengene som skal til for å ta et løft for kollektivtrafikken, er et uttrykk for Venstres prioriteringer av hva som faktisk er aller viktigst, eller er dette et utslag av at det er Høyre som har fått gjennomslag for sine prioriteringer i budsjettet?

Trine Skei Grande (V): Det er helt klart at vi har fått til en satsing på kollektivtransporten i dette budsjettet som er et bra løft bort fra Stoltenberg-regjeringas miljøfiendtlige opplegg.

Når det gjelder studentrabatt, går Sporveiene inn i forhandlinger med Studentsamskipnaden, og dette kan nok også ses på som forhandlingsutspill mellom parter som skal prøve å bli enige, og så får vi se hva resultatet blir når de forhandlingene er ferdige.

Så en liten kommentar til SV og kollektivtransport. De kobler dette opp mot skatten, som de har brukt mange ganger til mange forskjellige ting i løpet av debatten. I denne byen har de tre partiene som nå sitter i regjering, hatt makt. Her har man fjernet eiendomsskatten i perioden, men man fikk til det største løftet på kollektivtransport noensinne på 1,2 milliarder kr. Det som SV har fått til sammen med Arbeiderpartiet – de hadde makt i denne byen tidligere – er ingenting sammenliknet med det, så vi klarer faktisk å ha to tanker i hodet samtidig, både skatt og kollektivtransport.

Marit Arnstad (Sp): Jeg synes det er grunn til å være litt forsiktig med uttrykk som at «misunnelse» skal være en drivkraft i forholdet mellom fattigdomsprioriteringer og utbytteskatt. Det synes jeg er en lettvint måte å si det på. Politikk handler nemlig om å prioritere. Og prioriterer man å fjerne utbytteskatten, må man også prioritere vekk noe annet. Det er det det handler om også i dette budsjettet. I budsjettet har man bl.a. prioritert vekk nesten 2 milliarder kr i samlede nærings- og distriktspolitiske tiltak, samtidig som man har fått fjernet utbytteskatten. Det var bl.a. tiltak, som sentrumsregjeringen, med Senterpartiet og Venstre, stod sammen om, som nå foreslås fjernet. Det er bevilgninger til SND, som nå foreslås kuttet dramatisk, og det var også en rekke distriktspolitiske ordninger, som nå enten raderes ut eller som reduseres kraftig.

Næringsministeren fra Høyre sier at dette ikke bare er budsjettkutt, det er starten på en videre nedbygging. Dette er en kursendring. Man skal vekk fra spesifikke næringspolitiske tiltak, de skal bygges ned til fordel for skattelettelser. Når Venstre nå synes å mene at endringene som skjer på budsjettet, er ganske uproblematiske, så er mitt spørsmål om det også betyr at Venstre er innstilt på å fortsette den nedbygging av næringspolitiske og distriktspolitiske tiltak som vi har sett i dette budsjettet, og som næringsministeren mener er et første skritt på en videre kursendring.

Trine Skei Grande (V): Det er ikke slik at man nødvendigvis gjør de fattige rikere ved å gjøre de rike fattigere. Det var det som var mitt poeng med det jeg sa om misunnelse.

Det dramatiske kuttet som representanten Arnstad snakker om, er på 17 pst. Jeg vil da henlede oppmerksomheten på hva næringslivet sier at de ønsker når man spør dem om hva de trenger av bedre forutsetninger. Jo, det går på å få gjort noe med skjemaveldet, det er skatter og avgifter og samferdsel som står øverst på alle ønskelistene til næringslivet. Av den dobbeltbeskatningen som var der, pløyes faktisk 70 pst. tilbake til næringslivet, og det er en startkapital som vi vet at næringslivet trenger, og som vi nå gir dem muligheten til å få.

Og når man i budsjettet også legger inn 3 milliarder kr i skattelettelser for næringslivet, er det også en lettelse som vi tror kan styrke næringslivet. Av de pengene som er igjen – for det er jo litt igjen sjøl om representanten Arnstad påstod at dette er litt rasert med et kutt på 17 pst. – er det viktig å satse på to ting, nemlig på distriktsbiten av dette, man har tatt bort de nasjonale ordningene der det største kuttet er, og på nystarting. For med det skatteopplegget vi har, skal vi gi de bedriftene som allerede er i live, mulighet til faktisk å vokse videre. Og det som er utfordringen med hensyn til de pengene vi bruker på SND o.l., er å få nye til å starte opp.

Harald T. Nesvik (FrP): Når representanter fra Venstre skal diskutere gasskraftverk og ikke minst sin energipolitikk, er det alltid verdt å høre etter. Jeg vil bare referere litt av det representanten Skei Grande sa. Hun karakteriserte dagens gasskraftverk som gammeldagse og sterkt forurensende.

Da vil jeg bare minne om at for et par år tilbake gikk Bondevik I-regjeringen av på grunn av en sak om tillatelse til bygging av gasskraftverk. Da måtte også Venstre forlate regjeringskontorene, og nå er de kommet tilbake igjen. Da er det interessant å legge merke til at nå har man ført opp noen millioner som skal forandre hele Venstres syn når det gjelder tillatelse til bygging av gasskraftverk.

Spørsmålet mitt til representanten Skei Grande er: Hva er det som har skjedd etter at man kom i regjering, i og med at man nå plutselig finner ut at man ikke skal trekke tilbake den tillatelsen som er gitt, selv om det dreier seg om meget gammeldagse og sterkt forurensende gasskraftverk? Hva er det som har skjedd som gjør at det nå er greit så lenge man legger inn en pott som man kan forske for i fremtiden for å få gasskraftverkene mindre forurensende? Ser ikke representanten Skei Grande den måten man har gått ut på i valgkampen, som et ørlite paradoks?

Så en liten ting til. Man nevnte her skatteopplegget for dem som har minst. Da er spørsmålet mitt til representanten Skei Grande: Hva har Venstre og Regjeringen gjort for landets minstepensjonister i forbindelse med dette budsjettet? Hva er det som gjør at de som har minst, får mer?

Trine Skei Grande (V): Venstre har, som jeg sa tidligere, ikke vært mot bruk av gass som energikilde, men man er mot å bygge gammeldagse og sterkt forurensende gasskraftverk. Vi har ikke endret syn på det. Men det vi ser nå, er at vi har fått en regjering som faktisk er villig til å «pushe» på den nye teknologien på dette området, og som er villig til å bruke 30 mill. kr på å få fram ny teknologi, slik at vi kan bygge gasskraftverk som faktisk tåler framtidas utfordringer, også internasjonalt.

Når det gjelder spørsmålet om forholdet til minstepensjonister og den gruppen, har jeg ramset opp en rekke tiltak i mitt første innlegg. Her er det først og fremst snakk om lavere skatt og mindre avgifter. Vi har også gått inn på en rekke andre tiltak på skattesida, som jeg sa i mitt første innlegg.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Jon Lilletun (KrF): Veljarane ynskte seg ei politisk kursendring og ei ny regjering. Det har dei no fått.

Den nye regjeringa er godt i gang med oppfølginga av Sem-erklæringa, som gjeld for heile fireårsperioden. Budsjettet er bra for alle oss som er opptekne av å slåst mot fattigdom, nasjonalt og internasjonalt, og som er opptekne av familiepolitikk, miljø, næringspolitikk og friviljug innsats.

I debatten rundt budsjettet har Regjeringa fått kritikk både for å vere for mykje – og for lite – høgrevridd. Eg trur kanskje vi på dei fleste områda har funne ein god og sunn balanse.

I valkampen fokuserte Kristeleg Folkeparti m.a. på familiepolitikk og miljø. Eg er difor glad for at desse områda er godt ivaretekne i budsjettet.

Vi trur det er familiane sjølve som best veit kva omsorgsform dei treng i sin situasjon. For å ha fridom i val av omsorgsform satsar vi parallelt både på kontantstøtte og barnehagar. Den store auken som låg inne til barnehagane, er ført vidare. Det er ei vidareføring av barnehagemeldinga, som Bondevik I la fram.

Når det gjeld miljøet, vert eg både stolt og glad når miljøvernminister Børge Brende får honnør for den offensive politikken sin av miljøorganisasjonar. At Samarbeidsregjeringa er ei miljøregjering, viser òg profilen i budsjettet. CO2-frie gasskraftverk er ei viktig investering i ei meir miljøvenleg framtid. I budsjettet vert det no 50 mill. kr til forsking på gasskraftverk utan CO2. Her føreslo Arbeidarpartiet 20 mill. kr. Det er eit mål at fleire vel å reise kollektivt i staden for med bil. Difor aukar Regjeringa satsinga på kollektivtrafikken med 65 mill. kr utover det som låg i framlegget frå Stoltenberg-regjeringa. Vidare følgjer vi opp Sem-erklæringa med å doble kapitalen i Miljøfondet, som er ein del av Petroleumsfondet. Totalt tyder miljøbudsjettet at dette er ei regjering som tek miljøproblema på alvor. Det er den beste garantien for framtida.

Kunnskap, kompetanse og kreativitet gjev eit godt utgangspunkt for å meistre dei utfordringane eit samfunn i stadig utvikling står føre. Skulen er her den viktigaste fellesarenaen. Det trengst ei kvalitativ forbetring på fleire område. Vi styrkjer kvaliteten med å auke timetalet i grunnskulen med éin time i 2. – 4. klasse. Opprustinga av skulebygg kan òg verte ein realitet gjennom ei låneramme til kommunane på 15 milliardar kr. Det er gledeleg at det er stor politisk semje om dette.

Landa rundt oss set ned avgiftene. Vi kan og bør ikkje vere eit skattepolitisk annleisland. Tvert om: Vi må gjere oss attraktive for dei som vil satse på nyskaping og investering. Forholdet mellom velferd og skatt/avgift er heller ikkje eit anten–eller, slik nokon har hevda. Nei, for å tryggje grunnlaget for velferda treng vi eit sterkt og vekstkraftig næringsliv. Ein god næringspolitikk er òg ein god distriktspolitikk.

Mange – fyrst og fremst Arbeidarpartiet og SV, men òg Senterpartiet delvis – kjem med kraftig kritikk for at vi fjernar utbytteskatten. Det er underleg når desse partia i fjorårets forlik om budsjettet går ut frå at utbytteskatten skal fjernast i 2002. Her vert det sagt:

«Den midlertidige utbytteskatten faller bort ved overgangen til det nye skattesystemet for 2002.»

Dette vil frigjere risikovillig kapital som kan bidra til investeringar, nyskaping og næringsutvikling. Det er dessutan grunn til å leggje vekt på at fleire av desse tiltaka vil ha større meining for mindre bedrifter enn for storbedriftene. Vidare gjev det klart større positive effektar for distriktsbedriftene i forhold til bedrifter i meir sentrale delar av landet. Ei forbetra ordning for skattefrådrag for FoU vil òg særleg vere retta inn mot små og mellomstore bedrifter. Difor vil eg seie: Budsjettet og Sem-erklæringa legg til rette både for ein god næringspolitikk og ein solid distriktspolitikk på sikt.

Det vart etterlyst, m.a. frå representanten Marit Arnstad, kva vi meiner om SND i forhold til den politikken ein har stått på når det gjeld SND og distrikta, og det same vart etterlyst når det gjeld landbruk.

Når det gjeld landbruk, skal skattemetoden brukast ytterlegare, slik vi starta med i sentrumsregjeringa.

Når det gjeld SND, følgjer vi vidare opp det som står i Sem-erklæringa om at verktøyet skal brukast. Det einaste som er forskjellen, er at SND Invest skal seljast ut. Det er eit ordinært investeringsselskap. Utover det skal SND-verkemiddelet brukast.

Eg ser at eg berre har eit halvt minutt igjen, og vil bruke det på utbytteskatten. Eg synest det må kunne gå an å føre ein diskusjon her i forhold til om dette vil ha funksjon for å skape eit eigarmiljø, få fleire som er viljuge til å investere i norske bedrifter. Vi ser kva som skjer med Kværner akkurat no – og fleire andre òg. Den populærargumentasjonen som har vore ført om at dette er å gje til dei rikaste, er heilt på sida av det denne saka dreier seg om. Og eg synest vi må kunne få ein diskusjon på grunnlag av det – det ber eg om.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Jeg skal ta representanten Lilletuns bønn på alvor. Han sa at det fortsatt skal føres en solid distriktspolitikk. Og da vil jeg spørre: Hva er det som er så annerledes med den distriktspolitikken den nåværende regjering fører i forhold til den sentrumsregjeringen som Lilletun satt i, førte, og som han forsvarte så sterkt?

Men jeg skal minne Lilletun på en del ting. Jeg skal minne ham på hva som har skjedd med SND. SND er kuttet med 408 mill. kr. Jordbruksavtalen reduseres med 300 mill. kr, bevilgningene til regional og lokal næringsutvikling reduseres med 250 mill. kr., fraktutjevningsmidlene tar man helt bort, noe som utgjør 62 mill. kr, bevilgningene til næringsregulerende forskning reduserer man med 140 mill. kr. – altså til sammen ca. 1,2 milliarder kr. Det er dette som har skjedd.

Var det fullstendig galt det sentrumsregjeringen gjorde for et og et halvt år siden? Og er det galt det Arbeiderpartiet har gjort? Hva er det som nå er nytt med næringspolitikken? Hvor skal veksten komme?

Jeg har hørt på debatten tidligere. Man har sagt at nå fjerner vi jo flyseteavgiften. Men sitter alle de som driver med næringspolitikk, i fly hele tiden? Det er ikke flyseteavgiften som kan redde distriktene når flyseteavgiften ikke er tatt bort i Nord-Norge i det hele tatt. Det er noe som ikke går i hop, hr. Lilletun! Det får jeg håpe det kan komme en oppklaring på.

Jeg vil også bare minne om at 1,2 milliarder kr er nøyaktig det som tas inn på grunn av aksjeutbytte nå, som ikke skattlegges. Så her har det skjedd en betydelig forverring, og det synes jeg også representanten Lilletun som representant for den sittende regjering må ta innover seg. Dette som jeg nå refererte, og som står i innstillingen, skal altså være en solid næringsrettet distriktspolitikk! Det er flyseteavgiften i Sør-Norge som da skal redde disse oppdretterne – en skulle tro de satt i fly hele tiden. Det er jo der veksten nå skal skje.

Jeg vil bare spørre Lilletun helt til slutt: Var det totalt galt det som sentrumsregjeringen gjorde for 1 ½ år siden? Og er det totalt galt det som Arbeiderpartiet har ført inn i budsjettet når det gjelder næringspolitikken? Tallenes tale er helt klar.

Jon Lilletun (KrF): Fyrst ei lita historiepåminning. Då sentrumsregjeringa gjekk ut av kontora og Stoltenberg-regjeringa tiltredde, var det fyrste dei gjorde i revidert nasjonalbudsjett å halvere tilskota til SND – midt i året! Eg synest kanskje ein då skal vere litt meir forsiktig i måten ein beskriv andre sin politikk på.

Når det gjeld distriktsmidlane til SND, kuttar vi 11 pst. – altså 11 pst. Når det gjeld dei nasjonale ordningane, var det ganske mykje, men det er ført inn igjen ein halv milliard kroner.

Eg skal vere så open og ærleg at eg seier: Vi må gå nøye inn i det som no ligg her, og sjå på om vi må omprioritere noko blant dei programma som er i gang, og om dei som er viktige, kan førast vidare. Eg seier ikkje at ein no har funne akkurat den rette balansen, men det som er forskjellen frå tidlegare, er at no gjer vi to ting: Det fyrste vi gjer er at vi gjer det lønsamt å investere i aksjar og i bedrifter. Vi tek ikkje pengane frå folk, dei får lov til å investere dei i staden.

Det andre vi gjer, er å fjerne flyseteavgifta, og ein gjer narr av det. Eg kan ta Nordtun med til ei IT-bedrift i Lavik i Sogn og Fjordane, som er ei av dei som går veldig godt. Dei seier at det viktigaste for dei er å ha flyplassen, og at flyavgiftene ikkje må vere så høge at dei ikkje har råd til å reise. Dei har enormt mange reisedagar med fly til og frå Oslo. Dette var altså ei distriktsbedrift i Lavik i Sogn og Fjordane.

Når det gjeld landbruk, gjentek eg ein gong til: Der skal vi bruke skattemidlar for å kunne halde det vi har lova om at vi skal ha ei inntektsutvikling der på line med det som er på andre område. Så difor: Dette heng i hop – det er altså eit både – og og ikkje eit anten – eller. Skal ein gå høgt ut på bana med kritikk, bør ein òg ta med seg historia.

Harald T. Nesvik (FrP): Etter å ha fulgt denne debatten i 1 ½ dag må jeg si at det er i hvert fall én styrke med denne Bondevik-regjeringen, og det er at Senterpartiet ikke lenger er med. Det kan jeg si etter å ha fulgt denne debatten.

Så vil jeg stille noen spørsmål til representanten Lilletun. Flere representanter, både fra Regjeringen og fra regjeringspartiene, snakker om å hjelpe de svake og de med lavere inntekter. Stoltenberg-regjeringen la i St. prp. nr. 1 fram et forslag om at uføre og alderspensjonister skulle fritas fra egenandeler på medisiner og også sykepleieartikler på blå resept. Så kom St. prp. nr. 1 Tillegg nr. 4, og dette var tatt bort. Men det man fortsatt valgte å opprettholde, var økningen i egenandelene for legehjelp og fysioterapi, og egenandelstaket. Hvorfor ønsket man å gjøre dette? Var ikke dette et håndslag til de som har minst? Det er gledelig at regjeringspartiene nå vil gå inn for dette, men synliggjør ikke det de skriver i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4, hva Regjeringen egentlig ønsker i denne saken?

Regjeringspartiene har tradisjonelt i forbindelse med trygdeoppgjørene ikke vært villige til å øke grunnbeløpet utover det som har vært anbefalt fra den til enhver tid sittende regjering. Er ikke dette også et slag mot pensjonistene?

Og så til avkortingsreglene for gifte og samboende pensjonister, og for pensjonister som har en ektefelle som tjener over 2G – 25 pst. avkorting. Representanten Lilletun var positiv til å se på denne brøken i forbindelse med debatten om trontalen. Også andre representanter har vært positive til å se på denne biten. Når kan vi forvente at det blir gjort?

Jon Lilletun (KrF): Eg vil gjerne ta det siste fyrst. Både Framstegspartiet og Nesvik skal ha ros for at dei held den saka varm.

Vi er nok ikkje samde om kva som er grunnlaget for den pensjonen, at det ikkje berre er ein pensjon ein har rett på. Vi meiner òg det er ein annan type tenking som ligg bak, og som låg bak heilt frå byrjinga av, at det var rett med ei viss avkorting fordi det er både trivelegare og billegare å bu to i lag enn det er å bu åleine. Men det er heilt rett at 1,5 pst., som vi har i dag, ikkje dekkjer det. Ein OECD-rapport viser at gjennomsnittet burde vere 1,7 pst. Og hadde forhandlingane halde fram – vi kom ikkje vidare på grunn av ein del andre saker som låg og stengde – hadde dette vore ei av dei sakene som det heilt opplagt kunne vore forhandla vidare om. Men vi har respekt for at det var andre postar òg som var viktige her. Derfor vart ikkje dette ein del av forhandlingane, men her er vi villige til å kome tilbake, som òg statsministeren sa tidlegare i dag.

Så til det med blå resept-ordninga. Då forslaget kom i valkampen, oppfatta eg at både organisasjonane og delvis òg Framstegspartiet ikkje var så begeistra for sjølve modellen, for den ville ikkje hjelpe storforbrukarane nok. Det er vi samde i. Men vi klarte ikkje på tre veker å lage ein modell som ivaretok storforbrukarane, som alternativ til den modellen som låg føre frå Stoltenberg-regjeringa. Då vi skjøna at dette var viktig å få gjennomført, ikkje frå i dag eller frå 1. januar, men frå 1. oktober, garanterte vi med å leggje inn at det kan vi gjere. Vi skal finne fram til eit system som dekkjer opp storforbrukarane, i staden for eit så generelt system som det som ligg inne no. Meininga vår var faktisk å gjere det endå betre for dei som treng det mest, og det håpar vi at vi kan vere samde med Framstegspartiet om den dagen vi har modellen ferdig. Men no ligg det inne det som låg føre frå Stoltenberg-regjeringa.

Karin Andersen (SV): Representanten Lilletun er tydelig litt brydd og har det litt vondt når han blir minnet på at noe av det denne regjeringen har prioritert, er å gi skattelette til de rikeste. Forsvarstalen for det er at dette er god distriktspolitikk og god næringspolitikk. Ja, mon det er det. Jeg tror ikke det er så mange som vet så mye om hvor disse pengene havner. Men jeg har kanskje en formening. I hvert fall har SV og Lilletun før vært enige om at god utdanningspolitikk også er god næringspolitikk og også god distriktspolitikk.

Jeg skal ikke plage representanten Lilletun med de 350 mill. kr som han har kuttet bare i Kommunaldepartementets budsjett og i distriktspolitikken, men jeg skal minne Lilletun om en annen snuoperasjon som Kristelig Folkeparti har foretatt etter at de kom i regjering. Det dreier seg om sykehusoppgjøret.

Sykehusoppgjøret handler i seg sjøl faktisk ikke om sykehus. Sykehusoppgjøret handler om at det skal være noen penger igjen i fylkeskommunene til å drive videregående opplæring. I mitt hjemfylke, Hedmark, som jeg kan ta som eksempel, er underskuddene på sykehuset i år ca. 140 mill. kr. Jeg vet ikke om Lilletun greier å forestille seg hvordan man skal kunne kutte i videregående skole, som stort sett er det som blir igjen, med 140 mill. kr, når vi i tillegg vet at det i Hedmark står 700 voksne i kø som ikke har videregående skole, som ønsker det, og som trenger det, men som ikke får plass.

Mitt spørsmål til Lilletun når distriktsstøtten er borte, videregående skoler legges ned og utbytte av aksjene som Lilletun nå vil gi, finnes i byene, er da: Hvordan skal man kunne bruke videregående skole som en distriktsutvikler og en næringsutvikler rundt omkring i fylkene når Kristelig Folkeparti og Regjeringen ikke greier å få på plass et fornuftig sykehusoppgjør som gjør at det finnes videregående skoler til dem som trenger det?

Jon Lilletun (KrF): Eg tek i grunnen replikkane, som i dag har vore fleire til Kristeleg Folkeparti frå SV, delvis òg retta til meg, på ein måte ganske positivt, dei oppfattar at eg har eit sosialt syn og eit sosialt instinkt. Men det er feil når representanten Andersen seier at eg er brydd i forhold til utbytteskatten, for dette har eg faktisk alltid meint. Dobbel skattlegging er feil, og det meinte òg Skattekommisjonen i 1990. Vi veit at 70 pst. iallfall av desse pengane går inn igjen til investering i bedrifter. Det kan hende det er meir, men vi veit iallfall at 70 pst. gjer det.

Når eg har høyrt på SV sine talarar, har dei vore ganske så opptekne av at vi må få fleire norskåtte bedrifter, gjerne personåtte bedrifter, og av at ein ønskjer folk som investerer ute i distrikta, men då må vi òg la folk få lov til å tene desse pengane. Så på det punktet er eg altså ikkje brydd i det heile. Der er eg heilt overtydd om at det er nødvendig. Men eg er villig til å leite etter andre måtar å gjere det på. Eg har ikkje behov for at folk byggjer seg hytter med 24 bad. Det er ikkje det at eg ønskjer å styrkje den typen – eg ønskjer ein haugiansk kapitalisme – men samtidig: Skal vi finsikte kontrollvesenet, så trur eg vi får problem, Karin Andersen! Eg er altså ikkje brydd over at vi tek vekk utbytteskatten, tvert imot er eg overtydd om at det er rett.

Så må vi òg ha eit sluttoppgjer i forhold til sjukehusa, men ikkje nødvendigvis ved å skrive ut ei carte blanche-rekning, for mellomoppgjer er vanskelege. Når det gjeld det som representanten Andersen summerte opp, er det altså slik at fordelane som vert gjevne til næringslivet no, skal kome i tillegg til at vi òg skal oppretthalde eit system med både SND og andre ordningar. Og vi skal framleis under denne regjeringa ha råd til å ha eit skikkeleg vidaregåande skulevesen.

Eli Sollied Øverås (Sp): Representanten Lilletun nemnde ei rekkje område som han meinte det var god politikk på frå den nye regjeringa. Han nemnde både familie- og miljøpolitikk, fattigdomsproblematikken og utdanning. Eg syntest det var påfallande at parlamentarisk leiar frå Kristeleg Folkeparti ikkje nemnde alkoholpolitikken, som iallfall tidlegare var ein av Kristeleg Folkeparti sine hjartesaker.

Senterpartiet har i sitt alternative statsbudsjett lagt vekt på førebygging. Med dei store og aukande reparasjonskostnadene samfunnet har, må dette vere rett prioritering. Vi veit at alkoholmisbruk påfører samfunnet store utgifternår det gjeld sjukdommar både av fysisk og psykisk art. Vi veit òg at det medfører omfattande lidingar i familiar, og vi veit at vald og ulykker ofte er ei følgje av alkoholmisbruk. Under behandlinga av langtidsprogrammet uttrykte Kristeleg Folkeparti, saman med Senterpartiet og Venstre, bekymring over den generelle utviklinga innanfor alkoholomsetninga. Det vart understreka at det var ein eintydig samanheng mellom lågare pris på og auka forbruk av alkohol. Og det vart hevda at det utan tvil ville føre til ein auke i slike skadar som alkoholmisbruk gir.

I Kristeleg Folkeparti sitt stortingsvalprogram står det: «Høye avgifter vil være medvirkende til å redusere forbruket.» Men Samarbeidsregjeringa sitt budsjett, med reduserte alkoholavgifter til ein verdi av nærare 400 mill. kr, viser at Kristeleg Folkeparti må ha endra syn på alkoholpolitikken. Mitt spørsmål er då: Ser ikkje representanten Lilletun og Kristeleg Folkeparti lenger nokon samanheng mellom lågare prisar og auka forbruk? Eller er det slik at Kristeleg Folkeparti godtar at samanhengen framleis er der, og at det kan føre til aukande problem i familiar, til vald, ulukke, fysiske og psykiske sjukdomar – for å nemne noko av det som Kristeleg Folkeparti iallfall tidlegare omtala som negative konsekvensar av alkoholmisbruk?

Jon Lilletun (KrF) No siterte representanten Sollied Øveraas dei områda der eg spesielt har framheva den gode politikken som denne regjeringa har. Då er det ikkje sikkert at det er grunn til å framheve dette mest, men eg vil likevel fortsetje, med å seie at det er i forhold til ei erkjenning av verkelegheita. Det er ikkje tvil om at all forsking viser samanheng mellom tilgjengelegheit, forbruk og skadar. Men så er det altså slik at tilgjengelegheitsbiletet har endra seg. Over halvparten av spritomsetninga går snart føre seg gjennom andre kanalar enn Vinmonopolet. Sjølv ein fundamentalistisk fråhaldsmann som eg må på ein måte erkjenne at verkelegheita har endra seg slik at vi må ha fleire verkemiddel. Eit av verkemidla må vere å sørgje for at Vinmonopolet beheld legitimiteten med eit prisnivå som gjer at vi faktisk kan få vekk ein del av både grensehandelen, illegitim handel, smugling osv.

Eg skal erkjenne at det ikkje er ein konklusjon som det er lett for meg å stå og framføre. Men nokre gonger er verkelegheita slik at ein faktisk må ha vilje til å endre politiske standpunkt og haldningar. Eg kunne godt nemne namn på enkelte som eg kunne anbefale metoden til. Men det skal eg ikkje gjere no.

Eg vil seie at det er nødvendig for Regjeringa å vise til dei 100 mill. kr til frivillige organisasjonar, som antakeleg er meir enn momskompensasjonen, og at førebyggjande arbeid må verte eit satsingsområde framover. Vi gjer mykje på behandlingssida denne gongen, men vi må gjere endå meir når det gjeld det førebyggjande. For Kristeleg Folkeparti, for denne representanten og for denne regjeringa er det viktig å ha ein offensiv politikk på dette området, ein politikk som ikkje berre tek innover seg nye erkjenningar, men som også tek offensive grep for å redusere skadane.

Aud Gaundal (A): Representanten Jon Lilletun er opptatt av verdens fattigste. Det var også statsministeren i sitt innlegg i dag, der han framhevet at Bondevik II-regjeringa har hevet bevilgningen til bistandsmidler. Men vi hører bare om prosenter av BNI, og mitt konkrete spørsmål er: Hvor mange flere kroner blir det til verdens fattigste med Bondevik II-regjeringas budsjett i forhold til Stoltenberg-regjeringas budsjett?

Kristelig Folkepartis representanter ute i kommuner og fylker er svært opprømte for tiden. Det har også gjenspeilet seg i mitt eget fylke, og det innrømmes at både kutt av kommunale næringsfond og kutt bort i 17 pst. av SND er det som skaper frustrasjon og bekymring. Det er også et sterkt ønske om at det må bli Arbeiderpartiet en kommer fram til budsjettforlik med, fordi Stoltenbergs budsjett var så mye bedre.

Det er ikke uten grunn at Kristelig Folkepartis politiske tillitsvalgte reagerer, fordi vi får eksempler i avisene nesten hver dag på hvor vanskelig det blir for en del bedrifter. Det er ikke slik at det bare er oppstart som er problemet, men det er fornying og utvikling av allerede eksisterende bedrifter.

En bedrift som står fram i Trønder-Avisa er Steinkjer Mekaniske. Den ble etablert i 1995 og har nå 18 mann. Daglig leder, Kjesbu, forteller at «bedriften hele tiden må fornye seg og lete etter nye veier og produkter». Bedriften har fått god hjelp av SND i den prosessen. På spørsmål om hva som hadde skjedd hvis man ikke hadde fått den hjelpen, sier han at bedriften ville «selvsagt ha surret og gått». Men utviklingen av bedriften betyr mye, ikke minst for bedriften, men også for regionen. Så sier Trine Skei Grande at SND-midlene nå skal brukes til oppstart av nye bedrifter, og ikke til å videreutvikle allerede eksisterende. Da blir mitt spørsmål til Lilletun: Er det slik at Kristelig Folkeparti mener at en bedrift som «surrer og går», er det vi skal satse på? Tror han at det er der de kan hente ut skatteutbytte som erstatter den bistanden som en tidligere har fått gjennom SND?

Jon Lilletun (KrF): Eg kunne tenkje meg å gjere ein byttehandel med Arbeidarpartiet sine talarar her i salen i dag når det gjeld utbytteskatten. Dersom dei er villige til å gå inn på ein sakleg diskusjon i samsvar med dei standpunkta dei hadde frå 1990 og utover, når det gjeld grunnen til at vi går inn for å ta bort dobbeltskattlegginga, at det faktisk er til næringslivets beste og diskutere om det verkar eller ikkje verkar, i staden for å snakke litt retorisk om dei rikaste og denne skatten, skal eg gå uhyre sakleg til verks når det gjeld SND.

Eg synest SND er ein god institusjon på veldig mange område. Sem-erklæringa seier korleis den skal fungere i framtida. Samarbeidsregjeringa er nøydd til å tilføre midlar i forhold til det ein seier i Sem-erklæringa. Det er ikkje alt som har vore like nødvendig, og då har vi gjort noko med SND Invest.

Eg er samd med representanten Gaundal i at det ikkje er nok at ei bedrift «surrer og går». Difor er det å oppretthalde programma som tek i vare kompetanseheving og teknologisk fornying, viktig. Det skal vi altså framleis gå inn for å ta vare på.

Når det gjeld protestar frå distrikta, frå forskjellige parti, har eg akkurat pakka ned brev – etter desse halvanna åra som næringspolitisk talsmann – når eg no har skifta kontor. Eg har sett litt igjennom dei. Eg har ikkje kasta dei enno, så representanten Gaundal kan gjerne få lov til å sjå dei breva som er funne etter tidlegare rundar med kutt, både når det gjeld SND og på andre område. I breva går det fram at dei syntes at den regjeringa som sat, var ille i forhold til dei andre partia som var i opposisjon, så det er på ein måte ikkje noka ny oppleving at det kjem protestar. Men det vi kan vere samde om, er at når breva kjem, skal vi analysere dei, og ein del gonger er dei faktisk så saklege at vi skal ta omsyn til dei.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Harald T. Nesvik (FrP): Etter å ha hørt statsminister Bondeviks innlegg i forbindelse med presentasjonen av Regjeringens tiltredelseserklæring var det med undring en den gang bare måtte konstatere at statsministeren ikke fant plass til å nevne landets over en million pensjonister med en eneste setning.

Alderspensjonister, uførepensjonister, medisinsk rehabilitering, overgangsstønad, etterlattepensjoner m.m. representerer et meget stort område både økonomisk og sosialt og burde derfor blitt tillagt en mye større betydning enn det som ser ut til å være tilfellet. At denne store gruppen mennesker nok en gang ser ut til å bli den store taperen i budsjettet, forundrer ikke undertegnede i det hele tatt, for dette føyer seg bare inn i rekken av manglende vilje til å gripe fatt i de problemer som eldre og syke mennesker i dette landet sliter med.

Jeg vil derfor bare nevne noen av de områdene som flertallet ikke har vært villig til å gripe fatt i, og som det virker som om Fremskrittspartiet – delvis, i hvert fall – står alene om å ville gjøre noe med.

Stortingsflertallet har i en årrekke sørget for en underregulering av grunnbeløpet i folketrygden, slik at pensjonistenes inntekter ikke har utviklet seg på linje med lønnsmottakernes. Det er grunn til å minne om at siden folketrygden ble innført i 1967, har det vært en forutsetning at de lønnsmottakere som går av med pensjon etter full opptjening i folketrygden, skulle ha 2/3 av sin lønnsinntekt til rådighet som pensjonist. Dette er ennå ikke tilfellet i dag, for dagens prosentsats viser at dagens pensjoner ikke utgjør mer enn 50 – 51 pst. av lønnsinntekten. Det er derfor grunn til å spørre om flertallet i denne sal helt bevisst har sviktet pensjonistene på dette området for å spare penger.

Fremskrittspartiet vil derfor allerede nå varsle at vi i forbindelse med neste års trygdeoppgjør vil fremme forslag om å endre retningslinjene for trygdeoppgjøret, slik at utviklingen av grunnbeløpet minst skal være på linje med lønns- og prisutviklingen i samfunnet for øvrig.

Fremskrittspartiet har ved denne budsjettbehandlingen lagt særlig vekt på å rette opp det som i hvert fall undertegnede vil betegne som et tyveri mot gifte og samboende pensjonister, og pensjonister som er gift med yrkesaktiv ektefelle med inntekt over 2 G. Hvorfor skal det være slik at valg av samlivsform vil kunne medføre en avkorting av rettmessig opptjent pensjon? Det er etter Fremskrittspartiets mening helt uakseptabelt at det er politiske vurderinger, hvilke økonomiske behov par har i forhold til enslige, som skal legges til grunn ved beregning av pensjonsytelser.

Jeg tror ikke noen i denne sal ville akseptert å få avkortet sin lønn med bakgrunn i at de er gift eller samboende med en person som har en inntekt som overstiger 2 G. Mange vil nok si at dette ikke er en relevant sammenligning, og det er muligens satt på spissen. Men jeg vil bare få minne om at pensjoner er en rettmessig opparbeidet rettighet som følge av de innbetalinger som den enkelte har gjort over en årrekke. Jeg vil utfordre flertallet i denne sal til nå å sørge for å gjøre slutt på denne uretten en gang for alle, og jeg vil med dette utfordre Regjeringen til å støtte Fremskrittspartiets kamp for å fjerne denne avkortingen av pensjoner på grunnlag av samlivsform. På denne måten kan også regjeringen Bondevik rette opp noe av sin frynsete politikk hva angår norske pensjonister.

Kari Lise Holmberg hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Mange har i denne debatten vært opptatt av arbeidet med å sikre folk økonomisk og sosial trygghet, eller sagt med andre ord: bekjempe fattigdom i Norge. Det er bra, fordi stort engasjement vil gi resultater. Jeg tilhører dem som, kanskje ikke særlig overraskende, har tro på politikernes evner til å gjøre noe med folks problemer. Alle løftene fra valgkampen og alle innleggene i denne debatten vil etter hvert føre til at konkrete forslag kommer til å bli vedtatt. Dette vil bidra til å bekjempe fattigdom i Norge.

For Arbeiderpartiet er det viktig å understreke at kampen for økonomisk og sosial rettferdighet, altså kampen mot fattigdom, må utkjempes på en rekke forskjellige arenaer. Arbeid til alle er det viktigste i så måte. Det er et gjennomgående trekk ved dem som i dag har økonomiske problemer, at de mangler arbeid, enten fordi de av ulike grunner ikke får seg arbeid, selv om de ønsker det, eller fordi sykdom eller skade, helt eller delvis, hindrer deltakelse i arbeidslivet. Et inkluderende arbeidsliv er det viktigste vi kan jobbe med når vi ønsker å bekjempe fattigdom. Derfor er en satsing på tiltak for yrkeshemmede, en satsing på arbeidsmarkedsetaten og tiltak for å redusere sykefravær og utstøting fra arbeidslivet eksempler på svært viktige tiltak i arbeidet med å bekjempe fattigdom.

Arbeiderpartiet er opptatt av en samfunnsutvikling preget av at det offentlige skal sikre befolkningen tilgang på grunnleggende velferdsgoder.

Vi er opptatt av et sterkt offentlig helsevesen, hvor alle har råd til å motta nødvendig behandling. Vi ser at vi har gått for langt i forhold til egenandeler i helsevesenet. Derfor ønsker vi å bygge ned egenandelene i helsevesenet.

Vi er opptatt av gode barnehagetilbud til alle. Derfor satser vi på flere og billigere barnehager.

Vi er opptatt av en god skole som er gratis for alle. Derfor satser vi på gratis leirskole i grunnskolen og gratis lærebøker i videregående skole, i denne omgang.

Vi er opptatt av en sosial boligpolitikk som kan sikre alle et sted å bo, et sted de kan kalle hjem. Derfor satser vi på Husbanken.

Alt dette handler om å bygge et samfunn som ikke skaper stadig nye fattige – stadig nye mennesker i økonomisk eller sosial nød.

Alternativet til denne politikken er å satse på økt målretting av tiltak, skreddersøm, utvidet behovsprøving, tiltak for dem som virkelig trenger det – for de verdig trengende.

Gratis lærebøker i videregående skole – til alle – vil koste 600 mill. kr. En stipendordning til de få, til de fattige, vil være mye billigere. Men samfunnskostnaden vil over tid være mye større enn de millionene som på kort sikt utgjør forskjellen på disse to ordningene.

Alternativet til en politikk for de brede velferdsordningene er en politikk for økte forskjeller.

Alle ser vi at det på et visst nivå vil være nødvendig med behovsprøving, med målrettede ordninger. Men grensen for målretting, skreddersøm, går ikke ved skolebøker til landets 16-åringer.

Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag er blitt kritisert for manglende tiltak for bekjempelse av fattigdom. Men det er viktig for Arbeiderpartiet å understreke at fattigdomsbekjempelse ikke bare handler om bevilgninger på Sosial- og helsedepartementets budsjettområde. Vårt budsjettforslag inneholdt en rekke satsinger i forhold til en politikk for økt sosial og økonomisk trygghet. Disse forslagene finner man på en rekke budsjettområder: arbeidsmarkedstiltakene, lavere skatt til dem som tjener lite, Husbanken, kommuneøkonomien, 1 milliard ekstra til barnehagene, gratis leirskole og, som sagt, gratis lærebøker i videregående skole – for å nevne noe. Til sammen lå det en satsing på nærmere 2,7 milliarder kr i Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag, penger som ville bidra til økt sosial og økonomisk trygghet, til å bekjempe fattigdom.

Gjennom Bondevik-regjeringens nye økonomiske anslag kan også vi bruke mer penger. De bruker vi til å forsterke tiltakene for å bekjempe fattigdom i stedet for å gi skattelette til dem som har mest fra før.

Mitt hovedpoeng er å understreke at kampen mot fattigdom handler om mye mer enn de veiledende sosialhjelpssatsene. Det betyr ikke at de veiledende sosialhjelpssatsene er uviktige, men at fokuseringen ikke bare kan rettes mot disse satsene. Vi i Arbeiderpartiet vil også i løpet av 2002 fremme forslag om å øke de veiledende sosialhjelpssatsene. Særlig er vi opptatt av barnetilleggene. Vi skal imidlertid vokte oss vel for å etablere sosialhjelpssatser som gjør det ulønnsomt for folk å arbeide.

Men hovedpoenget er, som sagt, å unngå at folk blir fattige og å hjelpe dem som har kommet opp i økonomiske vanskeligheter, slik at de igjen kan stå på egne bein økonomisk og sosialt.

Arbeiderpartiet skal bruke mye krefter i tiden som kommer, på å arbeide med en fornyelse av vår sosialpolitikk. Alle spørsmål skal fram, og de skal diskuteres. Eksempler kan være: Hvordan skal vi unngå at mange trygdede og minstepensjonister må oppsøke sosialkontorene for å få endene til å møtes? Hvordan skal vi unngå at folk blir kasteballer mellom offentlige etater og offentlige kontorer? Hvordan skal vi hindre økt utstøting fra arbeidslivet? Hvordan skal trygdede med arbeidslyst og arbeidsevne i større grad få utnytte dette? Det finnes en rekke slike spørsmål vi nå tar tak i.

Arbeiderpartiet har alltid vært et parti hvis identitet har handlet om en politikk for økonomisk og sosial trygghet. Som parti har vi hatt som mål å avskaffe fattigdommen i Norge. Vi skal gjenreise vår troverdighet på dette området.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bent Høie (H): Representanten Hanssen har fått i oppdrag å gi Arbeiderpartiet troverdighet i forhold til at de er opptatt av de fattige i samfunnet. Dette er det åpenbart behov for etter Stoltenberg-regjeringens manglende resultater på området. Eller som tidligere statsråd Hanssen selv sier i Aftenposten 31. oktober i år: «Vi rotet oss bort i tall og statistikker da vi arbeidet med fattigdoms-problemene.»

Det er jeg helt enig i. Mens partiet i posisjon brukte tid på forskning og utredning i forhold til fattigdom, brukte det de fattiges situasjon som begrunnelse for historiske skatte- og avgiftsøkninger. Arbeiderpartiet har vært mer opptatt av Forskjells-Norge enn av fattigdom. Dermed var det viktigere å innføre utbytteskatten enn å ta et krafttak for de fattige. Det var viktigere å forsvare skatte- og avgiftsøkninger med at det fortsatt er noen som faller utenfor i dagens velferdssystem, enn virkelig å gjøre noe med hverdagsproblemene til disse menneskene.

Den nye regjeringen har vist en evne til å ha to tanker i hodet samtidig. En har endelig tatt et tak for å gjøre noe konkret med situasjonen for dem som virkelig trenger det.

Dagsavisen har vel aldri vært så nær sannheten som da den på lederplass den 7. november skrev: «Arbeiderpartiet kommer halsende etter Bondevik II-regjeringen» når det gjelder fattigdomsproblemene. Det var først etter at Samarbeidsregjeringen satte kampen mot fattigdom på dagsordenen, og etter at det viste seg at det var litt mer rom på budsjettet enn det Stoltenberg hadde lagt opp til, at Arbeiderpartiet fant rom for en egen fattigdomspakke. Arbeiderpartiet har ikke prioritert dette i sitt program eller i eget budsjett. Det var først etter at arbeiderpartiregjeringen gikk av og statsråd Hanssen ble stortingsrepresentant, at Arbeiderpartiet satte ned et utvalg nettopp for å kunne matche Samarbeidsregjeringen. Det er flott at Arbeiderpartiet kommer på banen, men gir ikke dette representanten Hanssen en flau smak i munnen?

Bjarne Håkon Hanssen (A): Det som for meg vil være viktig i denne saken, er å understreke at kampen mot fattigdom må føres på et bredt grunnlag. Det handler om å sørge for å holde folk i arbeid. Det handler om å kvalifisere folk til et arbeidsliv. Det handler ikke minst om å bidra overfor dem som er kommet opp i et økonomisk uføre, i forhold til å hjelpe dem ut av en situasjon med behov for sosialhjelp, og det handler om å kvalifisere dem så de igjen kan få muligheten til en arbeidsplass. Det handler om å ha brede velferdsordninger så en unngår at folk kommer i økonomiske problemer. Det handler om et sett av politiske tiltak som i sum skaper et norsk velferdssamfunn.

I Stoltenberg-regjeringens budsjettforslag lå det en bærebjelke for hele det norske velferdssamfunnet. I tillegg satset man ca. 2,7 milliarder kr ekstra for å løfte det samfunnsområdet – 2,7 milliarder kr ekstra. Det er en bevilgning som den tidligere landbruksminister ikke har problemer med å vedstå seg. Men da den nye regjeringen kom inn i kontorene, gjennomgikk man hele det økonomiske grunnlaget en gang til, og fant ut at man hadde ca. 2 milliarder kr mer å bruke – selvfølgelig penger også vi skal vise en fordeling av. Det er da verken Høyre eller Kristelig Folkeparti kommer seg unna det faktum at man i stedet for å bygge videre på vår satsing mot fattigdom, snur fullstendig om og sier at nå er vår bekymring størst for de aller rikeste i samfunnet. Bent Høie kan stille disse spørsmålene på en så finurlig måte som han bare vil, men han greier aldri å vri seg unna det valget.

John I. Alvheim (FrP): Det var med glede jeg lyttet til representanten Bjarne Håkon Hanssen, som annonserte at Arbeiderpartiet nå vil foreta en snuoperasjon når det gjelder sin helse- og sosialpolitikk – spesielt sosialpolitikken. Det vitner bra, og representanten Bjarne Håkon Hanssen skal være klar over at det er partier i denne sal som er i stand til å lage flertall rundt en endring av den politikken vi her diskuterer. Gledelig var det også å registrere at Arbeiderpartiet nå også vil legge om egenandelspolitikken for å redusere egenandelene. Det er det også flertall for i Stortinget i dag, så jeg ser frem til forslag på dette felt.

Samtlige partier har i denne valgkampen og særlig etter valgkampen løpt om kapp i kampen om de fattige. Det er utrolig hvor mange som har vært opptatt av de fattige de siste par månedene. Men de fattige har vi alltid hatt hos oss. Hvorfor har vi ikke gjort noe før? Det har særlig vært fokusert på barn og ungdom, enslige mødre og barn som fattige. Det er veldig bra at alle partier nå er interessert i dette, men det må bli mer enn verbal forpostfektning. Det må bli realiteter, det må faktisk bli penger. Den største gruppen av fattige i vårt land er minstepensjonistene, i et antall av 100 000 mennesker. Der er den største grupperingen, og jeg er glad for at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, som fant penger i sengehalmen helt på slutten, også legger inn mer penger til de fattige.

Men jeg har et spørsmål til representanten Bjarne Håkon Hanssen: Vil nå Arbeiderpartiet også snu på det politiske felt som gjelder regulering av grunnbeløpet, slik at pensjonistene, de uføretrygdede og alle som lever av folketrygden, som er regulert i forhold til grunnbeløpet, får en lønnsutvikling i likhet med yrkesaktive? Vil Arbeiderpartiet snu på dette feltet også?

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg tar i og for seg imot invitasjonen til et samarbeid med representanten Alvheim om viktige spørsmål med åpne armer. Jeg opplever representanten Alvheim som en mann med et stort sosialt hjerte. Men det som vil være viktig, er at vi må være i stand til å finansiere de tiltakene vi skal samarbeide om, med ordentlige penger. Mitt inntrykk er at det veldig ofte er lett for representanten Alvheim å være med på de utroligste forslag. Det spiller nærmest ingen rolle hva det koster, for penger har han mer enn nok av i form av bare å øke på, bl.a. i uttak fra oljefondet. Det kan ikke være grunnlaget for et samarbeid. Men et ordentlig, skikkelig samarbeid basert på ordentlige, ekte penger, skal vi gjerne være med på.

Så til det siste som Alvheim tar opp, nemlig utviklingen i forhold til grunnbeløpet, trygden og minstepensjonistene. Jeg tror at vi må erkjenne at vi har et problem i Norge knyttet til at mange av dem som f.eks. blir uføretrygdet i ung alder og en del av minstepensjonistene, særlig de som bor i byene, og som ikke bor i leiligheter hvor de kan få bostøtte, tilhører dem som i det norske samfunn sliter aller mest med å få økonomien til å gå rundt. Det er ikke de som står på barrikadene, men det er der det virkelig kan være snakk om fattigdomsproblemer. Og det er vi nødt til å gå inn i. Det er ikke et verdig system at trygdemottakere og minstepensjonister hver eneste måned må på sosialkontoret for å få nok til at endene møtes. Jeg skal ikke her og nå skissere eksakt hvordan vi skal gripe fatt i det, men det er viktig at vi erkjenner utfordringene som ligger i det, og jeg tar imot invitasjonen til å samarbeide om løsninger.

Olav Gunnar Ballo (SV): Noen ganger kan det være lærerikt å se på andres budsjetter, ikke bare på dem vi steller med i sosialkomiteen. Da jeg så på det miljøbudsjettet som vi skal behandle i Stortinget, så jeg at det var på ca. 2,5 milliarder kr. Og det kan være mye penger. Men så begynner man å reflektere over størrelsen på tallene, og da ser man at 2,5 milliarder kr omtrent ikke er mer enn det man har hatt av vekst i kostnader på ett år innenfor spesialisthelsetjenesten og sykehusene. Og ser man på hele samferdselsbudsjettet, er nettosummen ca. 17 milliarder kr. Dette er, på tross av at det bygges kostbare veger i dette landet, og på tross av at man skal dekke utgifter til kollektivtrafikk osv., omtrent bare halvparten av det vi nå bruker bare til spesialisthelsetjenestene i dette landet. Vi har hatt en kostnadseksplosjon når det gjelder spesialisthelsetjenester som gjør at mens vi i 1990 brukte ca. 18 milliarder kr, begynner vi nå å nærme oss 35 milliarder kr.

Den problemstillingen jeg har lyst til å reise overfor Bjarne Håkon Hanssen, er at når vi ser på den kostnadsutviklingen, ser vi samtidig tilbudsforskjeller i ulike deler av landet som er ekstremt store. Og det er spesielt knyttet til etablering av privatpraktiserende spesialister. Sammenligner man Nord-Norge med østlandsområdet, er det mye som tyder på at enkeltkommuner i Nord-Norge kan ha en tiendedel av den frekvensen av konsultasjoner hos spesialist som man har i det sentrale østlandsområdet. Tall så langt tilbake som fra 1988 viser at i Hanssens eget hjemfylke, Nord-Trøndelag, var forskjellene ca. 18 ganger så store når det gjaldt uttak av trygdemidler til privatpraktiserende spesialist i det sentrale østlandsområdet som i Nord-Trøndelag. Av en eller annen forunderlig grunn, og parallelt med den kostnadsutviklingen vi her snakker om, klarer man ikke å få fenomenet i fokus, nemlig overetablering av spesialister i det sentrale østlandsområdet og manglende tilbud mange andre steder i landet. Vil Hanssen og Arbeiderpartiet være med på en sterkere fokusering på dette og et løft for å jevne ut forskjellene, og at man ber Regjeringen om å komme tilbake med en oversikt på dette området, så man kan gjøre noe i retning av å utjevne disse forskjellene?

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg skal innrømme at læringskurven har vært ganske bratt den siste tiden, og det å gå inn i detaljer på den måten som representanten Ballo her er i stand til å gjøre, det er ikke jeg i stand til. Det er en viss veg fra jurbetennelse til legespesialistsituasjonen på norske sykehus. Men den problemstillingen som representanten Ballo tar opp, føler også vi i Arbeiderpartiet at det er veldig viktig å jobbe med.

Jeg har jo en fortid som fylkespolitiker i Nord-Trøndelag og er gjennom den tiden vel kjent med problemstillinger om manglende fornuftig geografisk fordeling av legespesialister i Norge. Arbeiderpartiet har også derfor allerede siden 1997 fremmet ganske konkrete forslag for å jobbe med den problemstillingen som Ballo tar opp, og det ser vi gjerne fram til et videre samarbeid om.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed slutt.

Vi er kommet til det tidspunktet på dagen da det pleier å være pause, så presidenten foreslår at vi avbryter forhandlingene nå og samles igjen kl. 18 for kveldsmøte. – Det er vedtatt.

Se videre behandling av sak 1-4 på kveldsmøtet.