Muntlig spørretime

Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Kjell Magne Bondevik

• statsråd Victor D. Norman

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi begynner med første hovedspørsmål, fra representanten Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg (A): Siden dette er det siste møte før jul, vil jeg gjerne ønske statsminister Kjell Magne Bondevik og statsråd Victor D. Norman en god jul og en fredelig jul.

Så har jeg et spørsmål til statsministeren, og det er knyttet til barnehager. Både Regjeringen og Arbeiderpartiet er opptatt av å senke prisene drastisk, om lag en halvering av foreldrebetalingen i barnehager, og sørge for at alle som ønsker det, får plass i barnehage. Arbeiderpartiregjeringen anslo at vi trengte over 40 000 nye barnehageplasser, og at vi måtte bruke godt over 5 milliarder kr de nærmeste fire årene for å nå det målet. Bondevik-regjeringen er uklar i dette spørsmålet. Man lover ikke at det skal bli 40 000 nye plasser, og man lover ikke å bruke over 5 milliarder kr. Det er prisen det koster, uansett modell for finansiering.

Mitt spørsmål til statsminister Kjell Magne Bondevik er: Står man fast ved løftet om å sikre alle barn som ønsker det, barnehageplass, og om lag en halvering av foreldrebetalingen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Først får jeg vel kvittere til Arbeiderpartiets parlamentariske leder med et ønske om en god og ikke minst fredelig jul.

Når det gjelder spørsmålet om barnehagesatsingen, er mitt svar ja. Regjeringen står fast på målsettingen om full behovsdekning og en reduksjon av prisene ned til om lag det nivået som representanten Stoltenberg nå nevnte.

Hvor mange plasser dette vil kreve, er foreløpig usikkert. Det som er avgjørende, er ikke den prosenten en anslår når det gjelder dekning av årskull osv. Det avgjørende er det reelle behovet. Og vi ønsker å stimulere til en barnehageutbygging som gjør at alle som ønsker en barnehageplass, skal få det, uansett hvilket antall nye plasser det måtte kreve.

Det er også Samarbeidsregjeringen som har tatt et grep, noe Arbeiderpartiet aldri gjorde, for å sikre at prisene skal gå skikkelig ned, ikke bare i de offentlige barnehagene, men også i de private barnehagene, som utgjør en veldig stor del av barnehagetilbudet, ved at vi har gått inn for og nå skal legge til rette for at det offentlige tilskuddet skal samles i én pott og gå direkte til barnehagene, også til de private som er godkjent. I dag er det som kjent slik at mange private barnehager ikke får kommunal støtte, bare statstilskudd. Det betyr at prisene i mange av disse private barnehagene er høye. Skal vi sikre at prisene går ned også der, må vi ha et finansieringssystem som gjør at de får både statstilskudd og kommunaltilskudd. Det kan vi bare sikre gjennom én offentlig støtteordning. Det har Samarbeidsregjeringen tatt et grep for å få til. Det gjorde ikke Arbeiderpartiet så lenge de satt i regjering.

Jens Stoltenberg (A): For det første er det slik at det Arbeiderpartiet har gått inn for, er å øke statstilskuddet, som går uavkortet både til private og kommunale barnehager. Uavhengig av finansieringsmodell anslår man at vi trenger noe slikt som 40 000 nye plasser og godt over 5 milliarder kr ekstra for å sørge for full barnehagedekning og en halvering av foreldrebetalingen.

Tidligere, da man ikke gikk inn for så drastiske reduksjoner i prisene, anslo man at det ville holde med 10 000–12 000 plasser. Nå er det en drastisk økning i behovet, fordi vi går inn for reduserte priser, både Regjeringen og Arbeiderpartiet.

Problemet er at Regjeringen ikke forplikter seg til å sikte mot å jobbe for å få det nødvendige antall nye barnehageplasser, og da blir dette på nytt et tomt barnehageløfte. Nå var vi i gang, med godt over 1 milliard kr i budsjettet for 2002. Men for å sikre full barnehagedekning må det følges opp med omtrent like mye hvert eneste år framover. Og jeg hører at Bondevik i svaret sitt i dag er uklar på dette punktet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er det ingen grunn til. Statsministeren er helt klinkende klar: Vi har det samme mål som det jeg tror Arbeiderpartiet har, full behovsdekning. Da er det ikke et tall som er interessant, men at det blir en reell behovsdekning. Det behovet kan også variere noe fra kommune til kommune. Så vi akter å fortsette barnehageutbyggingen i høyt tempo inntil alle som ønsker barnehageplass, får det.

Før Samarbeidsregjeringen tiltrådte var det mange skremselsutspill, bl.a. fra Arbeiderpartiet, om at denne regjeringen sikkert ikke kom til å opprettholde arbeiderpartiregjeringens store satsing på barnehager. Da vi tiltrådte og la fram vårt reviderte budsjett, opprettholdt vi den store satsingen, og vi er innstilt på også å fortsette i et høyt tempo, for å sikre full behovsdekning. Og målet er som kjent at det skal det være innen 2003.

President: Det blir oppfølgingsspørsmål – Trond Giske.

Trond Giske (A): Jeg er litt usikker på om de som har oppfølgingsspørsmål, også skal slutte seg til julehilsenene, eller om det er nok at parlamentarisk leder har kommet med dem. Vi får tro at det er tilstrekkelig.

Det er helt riktig, som statsministeren sier, at det vesentlige er at det er nok barnehageplasser, prosenten er lite vesentlig. Men når man lager et statsbudsjett, lager planer og legger opp til en utbygging, må man jo ha et måltall å gå etter. Arbeiderpartiregjeringen hadde lagt opp til at vi skulle bygge 10 000 plasser hvert år framover – 5 milliarder kr. Det barne- og familieministeren sa under budsjettdebatten i Stortinget om en reduksjon av målet fra 80 pst. til 70 pst. dekning, betyr i realiteten at Regjeringens ambisjon etter 2002 er 2 000–3 000 plasser hvert år. Og statsministeren må være nøyaktig: Hvor mange plasser har man som mål å bygge ut i årene etter 2002?

I tillegg hadde Arbeiderpartiet som mål at fra 2006 skulle alle barn få en lovfestet individuell rett til barnehageplass. På dette punkt var også barne- og familieministeren uklar, og det skal bli interessant å høre om statsministeren står fast på målet om en rett for alle til barnehageplass fra 2006.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg synes oppriktig talt at debatten om 80 eller 70 pst. er mindre interessant. Det avgjørende og det interessante er at alle som etterspør en barnehageplass, får det. Om prosenten til slutt viser seg å være 80, 75 eller 70 – eller kanskje 85 for den saks skyld – er mindre interessant. Hvis det er noen som står i kø og ikke får plass, hjelper det ikke om det er bygd ut 80 pst. heller. Poenget for denne regjering er at vi vil fortsette utbyggingen i et høyt tempo for å sikre at alle barn som ønsker barnehageplass, skal få det, slik at det blir en reell valgfrihet mellom barnehageplass og kontantstøtte. Den reelle valgfriheten er jo Arbeiderpartiet imot, fordi de har vært imot å gi et tilbud om kontantstøtte.

Lovfesting kan absolutt være aktuelt, men det avgjørende nå er at alle får barnehageplass. Det hjelper ikke med en lovparagraf hvis en ikke har et tilbud å gi. Og det er denne regjeringen fast bestemt på å gi.

Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Jeg skulle gjerne si at jeg var beroliget av statsministerens forsikring om at ambisjonen står fast, men det er litt påfallende å legge merke til at denne regjeringen, som den første regjering, nå ned- justerer det anslaget man antar at full barnehagedekning er. Dette er det vanskelig å tolke annerledes enn at man har lavere ambisjoner på dette området enn det man tidligere har hatt. Hvis man også ser i Sem-erklæringen, skriver man der at man ønsker full barnehagedekning, i tråd med det stortingsflertallet for lenge siden har vedtatt. Men det man ikke skriver, er at man har en forpliktelse når det gjelder hvor mye en barnehageplass skal koste. Der hadde ikke minst statsministerens eget parti i valgkampen en meget høy profil, der man gikk ut til landets barnehagebarnforeldre og sa at vi skal ned på et gjennomsnitt på 1 500 kr pr. plass – som jeg mener å huske var ambisjonen til Kjell Magne Bondeviks parti.

Så legger jeg merke til at dette overhodet ikke følges opp, og det virker nå som om den gjensidige fokuseringen når det gjelder dette, er på kontantstøtten. Kontantstøtten er det som er løsningen på dette, ikke det at man skal få en reduksjon i barnehagesatsen.

Min veldig klare utfordring til statsministeren er da: Er det virkelig slik at man ikke har den ambisjonen? For dette står ikke i Sem-erklæringen (presidenten klubber). I Sem-erklæringen står det kun at man ønsker rimeligere barnehageplasser.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, den ambisjonen står fast, og det er galt når Djupedal sier at det ikke gjøres noe for å redusere prisene. Det er en betydelig økning av statstilskuddet i budsjettet for neste år, nettopp for å få ned prisene.

Det måtte en samarbeidsregjering til for å få tatt et grep for at også prisene i private barnehager skal sikres å gå ned. Det var det ikke med det gamle systemet, der en var avhengig av kommunenes velvilje når det gjelder kommunetilskudd. Her tror jeg kanskje at SV og Samarbeidsregjeringen er mer på linje enn det Arbeiderpartiet og Samarbeidsregjeringen har vært.

Når det gjelder utbyggingstakten, har vi ikke lavere ambisjoner enn det vi har sagt i Sem-erklæringen, og det som jeg nå har gjentatt: full behovsdekning. Om da prosenten blir 85, 80 eller 75, er for meg mindre interessant. Det avgjørende er at de foreldre som ønsker en barnehageplass for sine barn, skal få det. Og det er litt underlig nå å se hvordan kritikken fra opposisjonen kom. I forbindelse med at vi tiltrådte var det en forhåndskritikk av at en ikke kom til å opprettholde satsingen (presidenten klubber). Men så gjorde vi det. Nå prøver en å flytte kritikken over på et mer teoretisk nivå (presidenten klubber igjen).

Presidenten: Presidenten har tre til til oppfølgingsspørsmål. Det er Siv Jensen, det er Eli Sollied Øveraas, og det er Karita Bekkemellem Orheim. Da kan ikke presidenten slippe til flere til oppfølgingsspørsmål. Og så må presidenten be alle deltakerne om å respektere taletiden.

Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.

Siv Jensen (FrP): Som vi vet er det de private barnehagene som har stått for den største tilførselen av nye barnehageplasser de siste årene. For en tid tilbake stod de tre regjeringspartiene sammen med Fremskrittspartiet i Stortinget om å foreslå skatteincentiver for arbeidsgivere som betalte operasjoner for sine ansatte. Kunne det tenkes at Regjeringen ville vurdere å tenke litt nytt også når det gjaldt barnehagetilbudet, slik at man kunne vurdere en skatteincentivordning for bedrifter som bygde barnehageplasser for barna til sine ansatte?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det har vi ingen planer om, men det er klart at kommer det et velbegrunnet forslag eller en velbegrunnet idé, skal vi ta dette til positiv vurdering. Men det denne regjeringen vil foreslå, og som jeg har varslet, er at vi skal lette situasjonen for mange private barnehager som ikke får kommunalt tilskudd, ved at de skal få hele det offentlige tilskuddet samlet i én pott. Det tror jeg vil bedre situasjonen for veldig mange private barnehager, men det vil først og fremst bedre situasjonen for foreldre som har barn i private barnehager. Det var det altså denne regjering som tok initiativet til. Det er et virkemiddel for å få ned prisene, ikke bare i de offentlige barnehager, men i alle barnehager.

Presidenten: Eli Sollied Øveraas – til oppfølgingsspørsmål.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Statsministeren sa at Regjeringa vil innføre ei ny tilskotsordning for dei private og dei kommunale barnehagane. Det betyr at kommunane i vesentleg grad mistar overføringar frå det offentlege, overføringar som skal gå til barnehagesektoren.

Eg veit at det er barnehagebarn med store behov som ikkje kjem inn under omgrepet «funksjonshemming», og som dermed ikkje er prioriterte ved inntak. Desse barna, med psykosomatiske sjukdomar, talefeil, problem som kan kome av mishandling, har i all hovudsak barnehageplass i dei offentlege barnehagane. Desse barna krev ekstra ressursar, og det er kommunane som har ansvaret for det totale barnehagetilbodet.

Kva vil Regjeringa gjere ved innføringa av det som eg vil karakterisere som stykkprisfinansiering? Skal ein instruere dei private barnehagane om å ta inn desse barna? Og kven er det som skal dekkje dei kostnadene som går utover stykkprisfinansieringa?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første gjelder dette private barnehager som er godkjente. De skal jo godkjennes på visse kriterier. For det annet betyr ikke dette at kommunene får mindre penger til disposisjon for de offentlige barnehagene. Det tilskuddet som går til kommunene når det gjelder barnehagesektoren, skal gå til barnehagene og bare til barnehagene. Kommunene vil jo få like mye som før til alle de kommunale barnehagene. Poenget med denne tilskuddsordningen er at også private barnehager som er godkjente, skal få det samme offentlige tilskuddet som de kommunale for å få ned prisene.

Jeg har vanskelig for å skjønne at Senterpartiet skulle være imot at de som sender barn til private barnehager, som utgjør en så stor del av barnehagetilbudet i dag, ikke skal være sikret tilsvarende prisreduksjoner som i de offentlige. Det ville overraske meg storlig. Det er bare gjennom å ta et slikt grep at en har muligheten for å få det til.

Presidenten: Karita Bekkemellem Orheim – siste oppfølgingsspørsmål.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil også ønske statsminister og mørebenkkollega Bondevik en riktig god jul.

Jeg må nok si at jeg synes Bondevik i dag går rimelig langt når det gjelder å gi karakteristikker av den tidligere Stoltenberg-regjeringen og det som skjedde på dette feltet, i hvert fall når vi kjenner forhistorien, for forhistorien er jo at da Bondevik sist gang hadde ansvaret, falt barnehageutbyggingen i dette landet som en stein. Det har aldri skjedd mer på dette feltet enn etter at Stoltenberg tok over makta. Det ble lagt inn mer penger. Vi kan godt snakke om 70 eller 80 pst. behovsdekning, men det som er det avgjørende, er jo hvor mye penger vi legger inn i denne sektoren.

Vi vet at det er mange i dag som ikke har mulighet til å søke om en barnehageplass fordi prisen er for høy. Derfor er det viktige politiske spørsmålet her, som Stoltenberg også stilte, om Bondevik er villig til å legge inn 5 milliarder kr, slik at vi får til en halvering av pris.

Så har jeg også lyst til å utfordre Bondevik med et konkret spørsmål: Betyr dette at han vil ta ut 3 milliarder kr i kommuneproposisjonen som han kommer til å legge fram til våren?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg returnerer gjerne julehilsenen til min gode Møre- og Molde-kollega, Karita Bekkemellem Orheim.

Det er nok dessverre ikke fullt så enkelt som hun sa, at det avgjørende for barnehageutbyggingen er hvor mye penger en legger inn i budsjettet. Vi har jo sett under skiftende regjeringer at det har vært bevilget et visst antall milliarder til barnehageutbygging, og så har ikke barnehageutbyggingen i kommunene eller i privat sektor vært stor nok i vedkommende budsjettår til at de pengene har blitt brukt opp. Det er ikke slik at bare budsjettallet betyr noe. Det er utbyggingsviljen i kommunene og i privat sektor som avgjør hvor mange fysiske barnehageplasser som rett og slett blir bygd. Det tror jeg ikke minst Bekkemellem Orheim har erfaring med som statsråd i angjeldende departement.

Men vi står fast ved det jeg har sagt. Vi ønsker en reell, full behovsdekning, uansett hvilken prosent det skal innebære, og vi har en ambisjon om en halvering av barnehageprisene etter hvert. Der tror jeg Arbeiderpartiet og samarbeidspartiene står sammen, og vi har tatt et grep for å få det til i alle barnehager, ikke bare i de offentlige.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vil gjerne stille spørsmål til statsministeren.

I dag kom det en melding i nyhetene på radio om at bensinstasjoner vil komme til å bli nedlagt på grunn av at fraktutjevningsordningen på bensin og autodiesel er fjernet. Fra før vet vi at vi kan få en kostnadsøkning på opptil 50 øre literen i enkelte områder.

Statsråd Victor D. Norman uttalte i den forbindelse at noen må betale kostnadene, at det får være grenser for hva man skal subsidiere. For meg er ikke dette å betrakte som subsidiering, men som utjevning av avstandskostnader. Jeg vil spørre statsministeren på et generelt grunnlag: Holder denne regjeringen fast ved prinsippet om at det er en målsetting å utjevne avstandskostnader? Eller er statsministeren enig med sin statsråd i at det får være grenser?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Forskjellen når det gjelder avstandskostnader, bør generelt utjevnes. Men når det gjelder meldingen i dag om at bensinstasjoner er truet av nedleggelse på grunn av dette, stiller jeg meg mildt sagt ganske undrende til det. Sannheten er at bensin også i distriktene er billigere i dag, og den blir billigere neste år enn den var for et år tilbake. Det er sannheten, fordi bensinavgiftene er redusert. Prisen blir altså lavere, selv med bortfallet av en fraktutjevningsordning som var veldig lite treffsikker. Folk i distriktene vil derfor kjøre billigere til neste år enn det de gjorde for ett år tilbake. Det er sannheten.

Jeg hørte på radio i dag en representant fra SV som uttalte seg veldig sterkt mot dette. Men så vidt jeg vet, var vel SV imot å sette ned bensinavgiften og ville dermed i realiteten gått inn for en høyere pris også i distriktene enn det som nå blir tilfellet.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er riktig som statsministeren hevder, at bensinprisene går ned, men at forskjellene øker.

Jeg vil gjerne stille et oppfølgingsspørsmål til statsråd Norman. Vi har helt siden den nye energiloven kom i 1990, hatt et system med utjevning av energiprisene, hvor man betaler den samme strømpris uavhengig av om man bor i den kommunen kraften blir produsert, eller om man bor i hovedstaden – en selvfinansierende fraktutjevningsordning hvor samtlige forbrukere er med på å betale fraktkostnadene.

Mener statsråden at også denne ordningen kommer inn under begrepet «det får være grenser for hva man skal subsidiere»? Eller ønsker statsråden å opprettholde denne ordningen?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg vil først gjøre oppmerksom på at representanten Enoksen siterte meg feil. Det jeg sa, var at alle reelle kostnader på en eller annen måte må dekkes – jeg refererte ikke spesielt til akkurat fraktkostnader. Vi kan ikke innføre et system hvor alle kostnadsforskjeller i samfunnet dekkes gjennom offentlige subsidier.

Når det gjelder det generelle spørsmålet om avstandskostnader, er jeg helt enig med statsministeren i at det er et mål at vi skal få ned avstandskostnadene i Norge så langt som mulig. Fraktutjevningordninger kan være et hensiktsmessig virkemiddel i den forbindelse, men vi må samtidig være sikre på at de virker etter hensikten, og at kostnadene står i forhold til de resultatene vi oppnår. Tilfellet med frakttilskuddet på bensin er at det ikke oppfyller de kravene.

Presidenten: Tre representanter har tegnet seg til oppfølgingsspørsmål – Øystein Djupedal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Magnhild Meltveit Kleppa – og presidenten lar det bli med det.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til statsminister Bondevik – som oppfølging.

Det er selvfølgelig riktig at SV ikke har gått inn for en generell reduksjon i bensinprisene, men vi har vært veldig klare på at vi ønsker en relativt lik pris over hele landet. Fraktutjevningen har altså fungert etter hensikten. De millioner kroner staten har bidratt med, gjør at bensinprisen relativt sett er mer lik enn den ellers ville ha vært i Distrikts-Norge.

Da denne saken sist var oppe i Stortinget – altså som egen sak, for den kom tre ganger under sentrumsregjeringen til Stortinget – foreslo sentrumsregjeringen med Bondevik i spissen, og med støtte av SV, en selvfinansierende fraktutjevningsordning, altså ikke en bevilgning over statsbudsjettet som den ordningen vi i dag har. Grunnen til at sentrumsregjeringen og SV gikk inn for dette den gangen, var at vi så at det kunne være fare for at ordningen kunne forsvinne dersom vi fikk et borgerlig flertall. Så ble det et borgerlig flertall med Kjell Magne Bondevik som statsminister, og så plutselig fjernes hele ordningen.

Mitt spørsmål til statsministeren er følgende: Står han fast ved det han tidligere mente om at man bør ha en selvfinansierende fraktutjevningsordning for å kompensere ulempene ved å frakte drivstoff til distriktsbensinstasjonene?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Først til innledningen av Djupedals spørsmål. Det interessante for folk i distriktene må jo være den reelle bensinprisen. SV har, så vidt jeg vet, gått imot reduksjonen i bensinavgiften. Om de kompenserer noe av det igjen gjennom en fraktutjevningsordning, så er sannheten den at etter kuttet i bensinavgiften blir bensinen billigere i distriktene enn den var for ett år siden. Det er det nakne faktum, og det kan ikke Djupedal verken smile seg fra eller tale seg bort fra.

Når det gjelder spørsmålet om en selvfinansierende fraktutjevningsordning, ser vi gjerne på det. Da vi i den forrige regjering foreslo det, var det fordi vi heller ikke fant at gjeldende ordning var spesielt god og treffsikker. Det var en av grunnene til at man foreslo en annen modell, som stortingsflertallet dessverre avviste. Hvorvidt dette ville være mulig med et annet flertall nå, vet vi ikke!

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Statsministeren svarer jo helt på siden av spørsmålet. Kjernespørsmålet her er at bensinprisen i distriktene kommer til å være 50 øre høyere enn den er i dag, og den kommer til å være 50 øre høyere enn den er i sentrale strøk, fordi den fraktutjevningen man til nå har hatt, blir borte.

Bondevik I argumenterte sterkt for å utvikle fraktutjevningsordningen, og Bondevik II foreslår å stryke den helt. Dette er ikke bare et spørsmål om bensin, det er også et spørsmål om fyringsolje i de områdene som har dårligst klima. Det er også snakk om at prisen på frukt og grønnsaker øker med 1,25 kr pr. kilo i enkelte distrikter, og at prisen på melk øker med 20 øre pr. liter i enkelte distrikter som følge av det standpunkt Kristelig Folkeparti nå har tatt, men som de tidligere ikke hadde. Er dette en rimelig fordelingspolitikk?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Denne regjeringen står for en aktiv fordelingspolitikk. Det sentrumspartiene greide å presse Arbeiderpartiet til i fjor, nemlig å halvere matmomsen, gjør at matvareprisene i gjennomsnitt har blitt nesten 10 pst. billigere, også i distriktene. Det var Karl Eirik Schjøtt-Pedersen som finansminister i utgangspunktet imot, men han måtte bøye seg for partier i Stortinget. Det var god fordelingspolitikk at vi klarte å få Arbeiderpartiet med på det.

Når det gjelder fraktutjevningen for bensin, er effekten av dette fra 0 opp til 30–40 øre de fleste steder; noen steder kan det dreie seg om 50–70 øre. Men det er ikke vanlig med en virkning på 50 øre, som Schjøtt-Pedersen nå gav uttrykk for.

Det som nå er resultatet av den økonomiske politikken (presidenten klubber), nemlig en rentereduksjon på 0,5 pst., er også god fordelingspolitikk.

Presidenten: Det å respektere taletiden gjelder for alle.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det mest interessante spørsmålet for folk som lever og bur i distrikta, er ikkje bensinprisane, men om vi har ei regjering som framleis vil ha fraktutjamningsfond og andre ordningar for å avgrensa avstandskostnadene. Vi har ei regjering som så langt har profilert seg på skattelette, noko vi veit slår veldig skeivt ut og ikkje er til fordel for distrikta.

For få år tilbake hadde NRK eit program som hadde tittelen: Sogn og Fjordane, Noregs amme, som heilt tydeleg viste den verdistraumen som går frå distrikta til storsamfunnet, og som viste vekselverknaden mellom by og land – om vi skal ha likeverdige levekår.

Har vi ei regjering i dette landet som er oppteken av å redusera avstandskostnadene, og som er oppteken av å halda busetjingsmønsteret ved lag?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det har vi. Det som jeg tror folk ute i distriktene er opptatt av, er sine reelle kostnader. Sannheten er at ved inngangen til 2002 vil folk i distriktene få billigere bensin enn for ett år tilbake, billigere mat enn for ett år tilbake, billigere flyreiser enn det var for ett år tilbake, vil komme i 2002, og de vil få billigere lån ved en rentereduksjon. Bare den halve prosenten i rentenedsettelse betyr 400 mill. kr i økt handlingsrom for norske kommuner. Det er dette jeg tror folk i dagliglivet vil være opptatt av.

Regjeringen vil føre en aktiv distriktspolitikk. Det har vi også markert i budsjettet ved å øke veibevilgningen og ved å bedre de økonomiske rammebetingelsene, ikke minst for små og mellomstore bedrifter som vi har så mange av utover i distriktene.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg har også et spørsmål til statsministeren. Når flere av de ledende arbeiderpartipolitikerne er så interessert i fred, fordragelighet og forsoning i dag, vil også jeg i likhet med dem få lov til å ønske statsministeren en riktig god jul og et fredfullt nytt år.

Så vil jeg gjerne spørre om økonomien og bruk av oljepenger, som statsministeren er sterkt opptatt av, særlig når det gjelder den såkalte handlingsregelen. Han sier at man ikke må bruke mer enn så og så mye oljepenger. For inneværende år viser det seg at man ikke har fulgt opp alt det som var meningen i løpet av året, for man har faktisk krevd inn et betydelig høyere beløp i skatter og avgifter enn det man la opp til, ca. 15 milliarder mer. Man har krevd inn mer reelt sett enn det man planla i skatter og avgifter fra det norske folk. Er det et prinsipielt syn hos Regjeringen at man på slutten av året ikke kan gjøre endringer når det gjelder disse pengene i form av å redusere noe på det skattetrykket man har, altså å refundere noen av de skattepengene som man har tatt inn, som man egentlig ikke hadde planlagt å ta inn?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg må også takke Carl I. Hagen for ønsket om en god jul og et fredfullt nytt år. Det siste kan ikke minst Hagen selv bidra til. Jeg ønsker også Fremskrittspartiets parlamentariske leder både god jul og godt nytt år, og mest mulig fredfullt både innenriks og utenriks.

Når det gjelder bruk av oljepenger, er det to elementer som der er viktige. Det ene er at vi ikke bruker mer enn realavkastningen, slik at vi ikke spiser av det som skal være velferdsgrunnlaget for kommende generasjoner. Det er en viktig argumentasjon bak handlingsregelen. Det andre viktige elementet når det gjelder bruk av oljepenger, er hva norsk økonomi har kapasitet til å tåle, uten at en skal få en pris-, lønns- og deretter renteøkning. Der er vår vurdering at budsjettet for 2001 ble slik, også nå ved utgangen av året etter nysalderingen, at det har vært tilpasset den økonomiske utvikling. Det ser vi ved at vi nå har fått den første av forhåpentligvis flere rentereduksjoner. Vi har et rentenivå i Norge som ligger betydelig over gjennomsnittet i Europa. Vi bør lenger ned. Det har vi nå startet på, og det er viktig at vi derfor ikke slipper mer penger ut i norsk økonomi enn det kapasiteten tilsier.

Det betyr at jeg heller ikke er tilhenger av at en på slutten av året skal begynne å redusere skattesatsene. Grunnen til den økte skatteinngangen er en økonomisk aktivitet som gjør at det har kommet mer inn i statskassen i form av skatter og avgifter, uten at en på slutten av året dermed har økt skatte- og avgiftssatsene. Derfor synes jeg heller ikke det er riktig å redusere satsene selv om inngangen blir større. Men for neste år er det jo, som Carl I. Hagen utmerket godt vet, en betydelig skatte- og avgiftslettelse som folk flest vil nyte godt av.

Carl I. Hagen (FrP): Når det gjelder statsministerens påpeking av at jeg muligens kan bidra til om han får et fredfylt år, vil jeg gjerne replisere at mitt eventuelle bidrag i så måte også vil komme litt an på statsministerens oppførsel og statsministerens politiske standpunkter. Det er nok en gjensidig avhengighet som jeg håper statsministeren husker på.

Så sier statsministeren at man ikke må bruke mer enn så og så mye oljepenger på grunn av avkastningen. Sannheten er vel at det omtrent ikke er brukt noen oljepenger i det hele tatt i 2001. Man la opp til å bruke 12 milliarder kr i det opprinnelige budsjettet, og det er blitt brukt 11,4 milliarder kr mindre enn planlagt. Da har det vært rom i økonomien som man likevel har trukket inn i statskassen. Det er altså ting man kan gjøre når man får mer penger mellom hendene. Vi har bl.a. påpekt at det også i Norge er et fattigdomsproblem. Ville det ikke da være naturlig at man brukte noen av disse midlene til å gjøre livet noe bedre for dem som sliter aller mest nå før jul?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Vi er fullstendig klar over at hvor fredelig det blir neste år, i hvert fall innenriks, avhenger av Regjeringens og statsministerens oppførsel. Det tenker vi på hver dag. Vi tenker på Stortinget hver dag, det kan jeg forsikre representanten Hagen om. Og da tenker vi bl.a. også på Fremskrittspartiet, som er et viktig parti i Stortinget.

Når det gjelder rom i økonomien, tenker jeg ikke bare på at en holder seg innenfor handlingsregelen og ikke bruker mer enn realavkastningen av petroleumsfondet, men også på at rom i økonomien ikke minst går på hva vi har kapasitet til. Vi har fortsatt et ganske stramt arbeidsmarked. Vi er opptatt av å skape større rom i økonomien, også ved å ha en kontrollert økt arbeidsinnvandring. Det vil gjøre det lettere å bruke mer penger til å investere i fornuftige formål, uten at lønninger, priser og dermed renten skyter fart.

Det å begynne å forandre på skatter og avgifter i desember måned, anser jeg ikke som klokt. Fattigdomsproblemet er vi aktivt opptatt av å bekjempe, og vi har lagt inn 250 millioner kr mer i neste års budsjett, enn det Stoltenberg-regjeringen foreslo.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Siv Jensen.

Før jeg slipper Siv Jensen til, vil jeg si at jeg skjønner godt at representantene er opptatt av tanker om hverandre. Presidenten for sin del er mest opptatt av taletiden for øyeblikket.

Siv Jensen (FrP): Jeg skal forsøke å holde den.

Det er interessant å høre statsministeren begrunne endringer i nysalderingen med realavkastningen på petroleumsfondet, og hva norsk økonomi tåler.

Da Fremskrittspartiet stilte Regjeringen spørsmål om å se endringsanslagene i nysalderingen i relasjon til handlingsregelen, fikk vi som svar at handlingsregelen var uvesentlig for denne nysalderingen, rett og slett fordi den ikke var fullt ut operativ for inneværende år. Det Regjeringen dermed har forholdt seg til, er ikke handlingsregelen, men de tidligere strukturelle oljekorrigerte underskuddsbetraktningene som vi brukte.

Realiteten er at vi for 2001 først vedtok å bruke ca. 12 milliarder kr av oljeformuen. For ett år siden sa man at det var svært ansvarlig, at budsjettet var svært balansert og at dette var svært riktig. Og det var også et saldert budsjett, som statsministeren selv var med på å skape flertall for. Så hadde vi revidert. Da var beløpet sunket til 3,7 milliarder kr, og nå er det sunket til null. Hvordan kan statsministeren forklare det?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Forklaringen på det er at det har vært en betydelig større skatte- og avgiftsinngang, uten at en økte satsene på grunn av den økonomiske aktiviteten, som er høy.

Men det som er viktig nå i den økonomiske politikk, er å ha stabilitet og langsiktighet og å skape tillit i markedet, slik at vi kan få en fortsatt rentenedgang. Hvis vi rett før jul skulle begynne å endre på det økonomiske opplegget for det året som snart er omme, ville ikke det være tillitskapende, og det ville ikke skape den stabiliteten som er nødvendig for å få ytterligere rentereduksjon.

Og siden presidenten har sett strengt på meg et par ganger når det gjelder taletiden, skal jeg da imøtekomme ham nå ved å avslutte lenge før tiden er ute.

Presidenten: Der tok presidenten igjen det tapte.

Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg tror jeg heller sender statsministeren et hyggelig julekort og bruker taletiden her til å snakke om den meget alvorlige situasjonen i Midtøsten.

Jeg lurer på hva som egentlig er Kristelig Folkepartis og Regjeringens holdning i forhold til den konflikten som pågår. Grunnen til at jeg undrer meg veldig, er at «Folkets Framtid», Kristelig Folkepartis eget organ, i sin artikkel den 7. desember har en meget lite flatterende tegning av president Arafat, som en rotte, og en tendensiøs artikkel i forhold til balansen mellom palestinske og israelske interesser. Men fra svært mange andre hold er det jo nå mange som protesterer mot at Israel, som er en okkupasjonsmakt, undergraver president Arafat, som er palestinernes lovlig valgte leder. Jeg vil gjerne vite hva statsministeren mener om Sharons undergraving av palestinske myndigheter, deres aksjoner i palestinske områder, og om statsministeren mener at Israel er en okkupasjonsmakt.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det skulle være unødvendig av representanten Kristin Halvorsen å etterlyse Regjeringens holdning. Den har både utenriksministeren og statsministeren selv flere ganger gitt klart uttrykk for, også når det gjelder Israels forhold til Yasir Arafat. Vår oppfatning er den samme som Kristin Halvorsen gav uttrykk for. Han er palestinernes lovlig valgte leder. Og jeg mener det er uklokt – og har gitt uttrykk for det – at Israel for øyeblikket forsøker å erklære ham som irrelevant. Det er det etter mitt syn ikke grunn til. Men vi har også gitt uttrykk for, og det vil jeg fastholde, at president Arafat burde og kunne ha gjort mer for å arrestere kjente terrorister, som han, så vidt jeg vet, også har fått en liste over. På den måten kunne han forhåpentligvis ha hindret eller i hvert fall redusert den eskaleringen av vold som vi nå har hatt gjennom de mange terroraksjonene fra palestinsk side.

Men jeg har også gitt uttrykk for overfor statsminister Sharon direkte at jeg synes Israel for lengst burde ha avsluttet sine angrep mot palestinske mål, for dette har bare vært med på ytterligere å eskalere voldsbruken i området. Så vi har rettet en balansert appell til begge parter: Avstå fra vold, kom tilbake til forhandlingsbordet! Og det er også min appell når en nå snart går inn i julehelgen også i det land hvor vuggen stod, som er grunnen for at vi nå feirer jul.

Kristin Halvorsen (SV): Et kort oppfølgingsspørsmål, fordi de aksjonene som Israel nå gjennomfører i forhold til Palestina, undergraver både Arafats autoritet og faktiske mulighet til å gjøre noe med de ekstreme miljøene som f.eks. gjennomfører selvmordsaksjoner. Israels oppførsel vil bare føre til at stadig flere stiller seg i rekken av dem som er villig til å sette eget liv til for å påføre israelerne ytterligere lidelser.

Jeg vil gjerne vite hvorfor den norske regjering ikke støttet opp om den resolusjonen i Sikkerhetsrådet som bad om internasjonale observatører i Palestina, og hva Bondevik mener må til for å klare å få til en løsning i Midtøsten. Nøkkelen her er vel å legge press på USA. Det er USA som kan slå i bordet overfor Sharon, og eventuelt trekke tilbake støtte. Vil Regjeringen ta et slikt initiativ?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er for så vidt enig i at en del av den israelske holdning undergraver Arafats mulighet til å utøve den autoritet han bør, men bildet er nok ikke fullt så enkelt. Arafat hadde muligheter tidligere til å gjøre mer, og vi skal ikke undervurdere den frykt israelere lever i daglig når de vet at det blant dem kan ferdes selvmordskandidater som setter mange liv i fare, som vi også har sett at de har vært villig til å gjøre. Så appellen må også gå til palestinerne og deres lederskap om å gjøre mer for å hindre dette.

Når det gjelder resolusjonen i Sikkerhetsrådet, fant vi etter nøye vurdering av et par viktige grunner å ville følge bl.a. Storbritannias holdning. For det første mener vi at resolusjonen ikke klart og sterkt nok tok avstandtagen når det gjelder bruk av vold generelt og terror spesielt, alvorlig nok. (Presidenten klubber.) Unnskyld, er tiden ute? Da skal jeg senere komme tilbake til det andre argumentet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Bjørn Jacobsen.

Bjørn Jacobsen (SV): Noreg har bidratt med økonomisk støtte til å byggje opp palestinsk politi, og mange gode norske tenestemenn har også vore der. Men det som nyleg har skjedd, er at ein har direkte knust politihovudkvarteret i Gaza, og så kjem ein etterpå og forlanger handling overfor sjølvmordsbombarar. Altså: Israel forlanger palestinsk handling, for så å frata palestinarane moglegheit til faktisk å handle. Eg vil spørje statsministeren om Noreg vil protestere overfor Israel mot det forhold at den norske sivile innsatsen, gjennom oppbygging av sivilt politi, er blitt øydelagd.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Bare for å fullføre først svaret til Kristin Halvorsen.

Det andre viktige argumentet for å avstå ved avstemningen i Sikkerhetsrådet var at hele hensikten med slike sikkerhetsrådsresolusjoner må være å samle det internasjonale samfunnet i et unisont press mot begge parter i Midtøsten. Det var denne resolusjonen ikke egnet til. Det framkom jo bl.a. ved at USA nedla veto. Og et er riktig, som Kristin Halvorsen var inne på, at USA spiller en nøkkelrolle. Derfor var denne resolusjonen ikke tjenlig i sin form.

Når det gjelder arrestasjoner av terrorister på palestinsk side, er det ikke slik at Israel bare har kommet med de oppfordringene etter at de har bombet bl.a. politistasjoner. Det var en appell de kom med gang på gang før, men det ble ikke tilstrekkelig fulgt opp fra palestinsk side. Det var problemet, og det var grunnen til at tålmodigheten da tydeligvis rant ut på israelsk side. Men det betyr ikke at vi fra norsk side støtter alle disse israelske angrepene mot palestinsk side. Det har vi klargjort.

Presidenten: Odd Roger Enoksen – til oppfølgingsspørsmål.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vil gjerne gi statsministeren muligheten til å utdype litt nærmere hvorfor Norge avstod fra å stemme over resolusjonsforslaget i FN.

Norge har vært en pådriver i arbeidet for å oppnå varig fred i dette området, og det å få utplassert observatører på Vestbredden og i Gaza ville ha vært et viktig bidrag for å klare å få dette til. Jeg synes statsministeren gikk litt lett over den delen av spørsmålet fra representanten Halvorsen. Derfor ser jeg gjerne at statsministeren kunne utdype årsaken til at Norge avstod fra å stemme i FNs sikkerhetsråd i denne saken.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Dette var jo en resolusjon som ikke bare gikk på spørsmålet om å utplassere observatører. Den hadde også andre elementer i seg som Regjeringen fant ikke adresserte godt nok situasjonen i Midtøsten i dag, fordi den ikke nok tok opp i seg alvoret med bruk av vold og terror spesielt.

Den andre grunnen var at denne resolusjonen tydeligvis ikke var egnet til å samle Sikkerhetsrådet. Og resolusjoner når det gjelder Midtøsten, som ikke er egnet til det, er etter vårt skjønn ikke konstruktivt i situasjonen. Denne resolusjonen ville uansett ikke blitt vedtatt på grunn av veto, og det sier seg selv at da var ikke dette et konstruktivt element inn i dagens situasjon i Midtøsten.

Det er helt riktig som representanten Enoksen sier, at Norge har spilt og ønsker fortsatt å spille – hvis partene vil det – en rolle for om mulig å bringe partene tilbake til forhandlingsbordet. Det ligger også selvsagt bak enhver vurdering Regjeringen gjør. Vi må ha tillit hos begge parter, ikke bare hos en av dem.

Presidenten: Vi går videre med hovedspørsmål.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Vi vender hjem igjen, og jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til statsministeren:

Regjeringen har jo fått sterk kritikk for de kraftige kuttene i nærings- og distriktspolitikken. Senest i dag har statsministeren aktivt forsvart Kristelig Folkepartis snuoperasjon. Men det har kommet en flom av protestbrev, ikke minst fra statsministerens eget hjemfylke. Og det gjør inntrykk når ordføreren i den eneste kommunen hvor Kristelig Folkeparti har rent flertall, raser og sier at «denne politikken vil jeg ikke gi et fnugg av ryggdekning.»

Og enda mer oppsiktsvekkende blir det når en statssekretær i Bondeviks egen regjering, Arnfinn Ellingsen, sier:

«Statsbudsjettet for neste år har for dårlig distriktsprofil, og dette må det gjøres noe med. Statsminister Bondevik kan ikke sitte ansvarlig for dette...»

Er Bondevik enig med sin statssekretær, og gjør det inntrykk når en statssekretær i hans regjering føler behov for å ta slik avstand fra Regjeringens politikk?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Statsministeren tar selvsagt ikke avstand fra sin egen regjerings politikk. Den forsvarer jeg.

Karl Erik Schjøtt-Pedersen (A): Hans statssekretær.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, jeg er klar over at han refererte til statssekretæren, men Schjøtt-Pedersen spurte statsministeren, og jeg står selvsagt bak Regjeringens politikk.

Jeg vil fastholde at fremstillingen av budsjettets virkning på distriktene har vært veldig ubalansert. En har ikke tatt med seg at det er en reell styrking av kommuneøkonomien, faktisk også utover de prognosene som lå i det budsjettet Schjøtt-Pedersen selv la fram, på grunn av en lavere prisprognose som alene betyr 250 mill. kr i økt handlingsrom. Nå har vi fått en rentereduksjon som alene betyr 400 mill. kr i økt handlingsrom for kommunene, vi har styrket veibudsjettet utover det budsjettet Schjøtt-Pedersen la fram, vi skal fjerne flypassasjeravgiften, som Schjøtt-Pedersen ikke gjorde noe med, og vi har bedret bedriftsbeskatningen. Alt dette er tiltak som gradvis vil komme distriktene til gode.

Så er det klart at isolert sett er det også noen poster som vi gjerne skulle hatt høyere når det gjelder bevilgninger. Men som et budsjett som skulle bidra til lavere rente, er dette et ansvarlig budsjett, som jeg er overbevist om at kommunene og distriktene etter hvert vil nyte godt av, selv om mange av dem fortsatt har en trang økonomi, bl.a. den kommune som Schjøtt-Pedersen refererte til i Troms.

Karl Erik Schjøtt-Pedersen (A): Et budsjett som ville bringe renten ned, lå allerede på bordet da statsministeren tiltrådte, så det var det ikke behov for å gjøre noe særlig med.

Men Bondeviks regjering kutter altså de distriktspolitiske virkemidlene med 350 mill. kr. Næringspolitikken svekkes med 1,7 milliarder kr, og dette står åpenbart i kontrast til at Kristelig Folkeparti før valget sa at de distriktspolitiske virkemidler måtte styrkes – og ikke minst står det i kontrast til den politikk som Kristelig Folkeparti drev forrige gang han var statsminister. Bondevik I-regjeringen foreslo å styrke kommunale næringsfond, Bondevik II-regjeringen foreslår å stryke dem helt. Bondevik I foreslo å innføre en stor satsing på regional samordning, Bondevik II foreslår å stryke det helt. Bondevik I foreslo økt støtte til vannkvalitet i bedriftene, Bondevik II foreslår å stryke det helt. Det er tilsvarende med fraktutjamning for bensin, og når det gjelder flypassasjeravgiften, så innebærer det samlet sett for Nord-Norge, utenom Tromsø og Bodø, en økt avgiftsbelastning.

Har Kristelig Folkeparti en helt annen distriktspolitikk enn før valget? Eller er det slik at Kristelig Folkeparti har måttet ofre distriktspolitikken for å komme i regjering med Høyre?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, vi har ikke ofret distriktspolitikken. Vi fastholder at mange av de faktorene som jeg nevnte, og som Schjøtt-Pedersen elegant overser, er til fordel for distriktene. Når en skal vurdere distriktsvirkningene av budsjettet, bør en i sannhetens navn ta med faktorer som virker positivt for distriktene, og ikke bare de som isolert sett kan virke negativt for noen. Så vi har ikke ofret distriktspolitikken.

Men det er klart at dette er en regjering av tre partier som samarbeider for å finne fram til et felles budsjett. Det har vi gjort, og det står jeg selvsagt bak. Og jeg fastholder at det er flere virkemidler i dette budsjettet som vil virke positivt for distriktene: bedriftsbeskatning, flypassasjeravgift – distriktene er selvsagt noe mer enn Nord-Norge – veibevilgning og den generelle økonomiske politikken som nå begynner å gi gode resultater.

Presidenten: Presidenten har inntegnet tre representanter for oppfølgingsspørsmål, representantene Olav Akselsen, Karin Andersen og Magnhild Meltveit Kleppa.

Det er flere enn de tre som har prøvd seg, men det blir ikke flere.

Olav Akselsen (A): Eg er glad for at statsministeren no stadfestar at på dette området er det andre parti som har fått gjennomslag. Eg er likevel overraska over at han prøver å bagatellisera verknaden av dei kutta som no har vorte gjennomførte. Reaksjonane har vore svært sterke, særleg i Distrikts-Noreg, og ikkje minst internt i Kristeleg Folkeparti.

I vår diskuterte Stortinget distrikts- og regionalpolitikken og SND si framtid, og der stod Kristeleg Folkeparti i lag med eit fleirtal som prøvde å setja opp ein felles front mot Høgre og Framstegspartiet sin politikk på dette området. No er det Høgre sin næringspolitikk som blir gjennomført. Det er svært mange som har åtvara mot denne politikken. Ein av dei som åtvara, var dåverande statsministerkandidat Bondevik, som i VG den 3. september i år, ei veke før valet, sterkt åtvara og tilbakeviste forslaga frå Høgre, særleg når det galdt inndekking. I dag er det Bondevik sjølv som administrerer den politikken han så sterkt åtvara mot.

Det må vera lov å spørja: Er det statsministeren eller dåverande statsministerkandidat som har rett på dette punktet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Sannheten er at på flere av de punktene som jeg advarte Høyre, er det ikke Høyres politikk som er fulgt opp. Jeg advarte mot kutt i bistanden. Bistanden er ikke kuttet. Den er rekordhøy neste år. Vi var også uenige om kutt i sykelønnsordningen. Sykelønnsordningen er ikke rørt. Mange spådde at det ville bli en svak innsats når det gjelder barnehageutbyggingen. Den rekordhøye innsatsen er opprettholdt. Så på punkt etter punkt bør Akselsen i sannhetens navn erkjenne at Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene har fått betydelig gjennomslag i en samarbeidsregjering.

Når det gjelder reaksjonene i distriktene, er vel det noe Akselsen ikke skulle være helt ukjent med. Det var jo under den regjeringen han selv satt i, at distriktsopprøret ble organisert og for alvor kom, i stor grad som et resultat av den politikk han selv som statsråd var ansvarlig for.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Først vil jeg få si at statsministerens påpeking av at kommuneøkonomien er vesentlig bedret, ikke er riktig, fordi økningene der knytter seg til økte pensjonsutgifter, som knapt nok blir dekket. Så her er det ikke noe å rope hurra for.

Regjeringens politikk er nå sånn at det skal være mindre distriktspolitikk i all vanlig sektorpolitikk. Det skal være mer konkurranse, mer privatisering. Alle vet at det er en fordel for sentrale strøk, der det er et fungerende marked, for det er jo den eneste grunnen til at det kan være noen løsning. I tillegg til det skal også den spesifikke distriktspolitikken være mindre viktig og bli mindre. Det blir på en måte veldig lite distriktspolitikk igjen, både i den store og i den lille.

Regjeringen sier også at den skal være næringsvennlig. Ja, SND har i flere år dokumentert at på grunn av mangel på midler er det mange bedrifter som ikke kommer i gang. Mener statsministeren at SND farer med usannhet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, det mener jeg selvsagt ikke, men SND, som alle andre, ivaretar sine interesser. Når en hører opposisjonen, kan en av og til nesten få inntrykk av at SND blir nedlagt fra nyttår. Det er faktisk flere milliarder som fortsatt skal gå gjennom SND-systemet. Det har vært nedjusteringer på noen poster, men jeg er overbevist om at SND kommer til å spille en viktig rolle i årene framover, og det har denne regjeringen som ambisjon.

Når det gjelder mer konkurranse, er det for så vidt også noe den forrige regjering på visse områder slo til lyd for. Jeg tror ikke det trenger å bety tap for distriktskommunene. Tvert om kan en konkurranseutsetting hvis det gjøres på en fornuftig måte under kommunens ansvar, bety reduserte kostnader også for kommunene i distriktene. Og sannheten er at vi ikke drar inn 1,5 milliarder kr i økte skatteinntekter for kommunene dette året når pris- og rentereduksjonen neste år til sammen betyr 650 mill. kr i mer handlingsrom.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa – til oppfølgingsspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er ein oppsiktsvekkjande forskjell på Bondevik I og Bondevik II når det gjeld distriktspolitikk. Det er både utradering av kommunale næringsfond, næringshagar og den dramatiske reduksjonen i SND eksempel på.

Statsministeren har i dag stadfesta at han synest det er heilt OK med dyrare flyprisar på kortbanenettet og dyrare mat og dyrare bensin i distrikta.

Kommunalministeren har varsla endringar når det gjeld Husbanken, noko som inneber svekkja moglegheiter til bustadbygging i distrikta. Ho har varsla ei omlegging av kommuneøkonomien. Ho vil ta frå distrikta og gi meir til dei store byane. Dei store byane treng meir midlar, men det er urovekkjande dersom det skal gå ut over dei mindre kommunane.

Ho har òg varsla at ho er open for forsøksordningar med at storbyane tek ansvaret for å driva vidaregåande skular. Det er ein solid kile inn i det heilskaplege ansvaret som fylkeskommunen har hatt til no for vidaregåande skular, både i distrikt og i by. Stiller statsministeren seg bak ei slik utsegn?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Storbyene trenger nok mer ressurser, men vi har ikke tenkt at det skal skje på bekostning av distriktskommunene, som også trenger mer ressurser. Hvis vi får til en vekst i økonomien, er det faktisk mulig å få til begge deler.

Når det gjelder skoleverket, er vi generelt åpen for lokale forsøk. De videregående skolene er som kjent ikke til for fylkeskommunens del, men fylkeskommunen kan være tjenlig for å administrere videregående skoler. Forsøk bør en ikke være engstelig for. Men vi har ingen planer om å nedlegge fylkeskommunen.

Så sier representanten Meltveit Kleppa at det blir dyrere mat og dyrere bensin i distriktene. Sannheten er jo at det blir billigere mat og billigere bensin for folk i distriktene på grunn av halvert matmoms, som vi for øvrig sammen har slåss for. Og på grunn av redusert bensinavgift vil folk neste år oppleve billigere mat og billigere bensin også i distriktene. Det burde glede representanten Meltveit Kleppa like før jul.

Presidenten: Presidenten foreslår at videre utveksling foregår skriftlig med julekort.

Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Torbjørn Andersen (FrP): Mitt spørsmål går til statsråd Victor D. Norman.

Statsråden har erklært at konkurransepolitikken skal styrkes, og at han skal lage en handlingsplan for dette der en bl.a. skal gjennomgå den offentlige monopolsituasjonen vi har på velferdssiden.

Nå har statsråd Norman lagt sterk vekt på at alt må skje i nært samarbeid med de ansatte og de ansattes organisasjoner. Og dette er nok en riktig tilnærmingsstrategi. Men vi vet at vi kan forvente oss en hard ideologisk motstand fra f.eks. Norsk Kommuneforbund der man synes å ville ha null moderniseringstiltak i retning av konkurranseutsetting eller privatisering innenfor offentlig velferdsproduksjon.

Kan statsråden fremvise stor vilje – jeg håper i alle fall det – og nødvendig styrke i en slik situasjon og ikke være for ettergivende overfor de krefter som vil kjempe mot den moderniseringspolitikk av offentlig sektor som det nå stort sett synes å være flertall for her på Stortinget?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg tror det er veldig viktig å være klar over at modernisering i offentlig sektor er helt umulig hvis ikke veldig mange av de 700 000 som jobber der, ikke bare er villig til å være med, men faktisk tar et aktivt eierskap til det. De skal gjøre en bedre jobb, de skal ha lyst til å gjøre en bedre jobb, og derfor må vi ha dem med på laget. Det er vårt klare utgangspunkt for hele moderniseringsarbeidet.

Skal vi ha de enkelte ansatte med på laget, må det gjøres mange ting. Vi må desentralisere ansvar og myndighet, vi må gi belønningsordninger som gjør at de enkelte ansatte, hvis de faktisk gjør en bedre jobb, også får se noe av resultatene selv, og så må vi ha nær kontakt med de ansattes organisasjoner.

Det jeg, og Regjeringen, har sagt, er at vi inviterer alle berørte organisasjoner til et tett og nært samarbeid. Jeg er overbevist om – det er mulig jeg er naiv – at det blant de ansatte og i deres organisasjoner er en grunnleggende omstillingsvilje. Så lenge vi kommer med en invitasjon som er åpen i den forstand at vi ikke er dogmatiske når det gjelder hvilke virkemidler som skal brukes i moderniseringen, og er åpne for at det også kan komme gode ideer fra organisasjonene, tror jeg vi skal få dem med.

Men jeg vil presisere at det er en invitasjon til aktivt samarbeid om modernisering, det er ikke å gi organisasjonene et veto på utviklingen. Og hvis det mot formodning skulle være sånn at organisasjonene ikke er så positive og omstillingsvillige som jeg tror de er, og som de selv har gitt uttrykk for, ja så må vi se hva vi i så fall gjør.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

Svaret bar preg av at dette er noe statsråden vil få til på den beste måte, og jeg mener at det lover godt. Men det er klart at konkurranse i offentlig tjenestesektor vil, som noen av oss vet, kunne utløse et stort økonomisk innsparingspotensial, og det vil kunne bidra til å fjerne feil og mangler innen sykehusvesenet, innen eldreomsorgen og innen skolesystemet, som denne type offentlig velferdsproduksjon i dag lider under.

Fremskrittspartiet lover å følge nøye med på hva som skjer framover på dette området. Vi mener at konkurranse er viktig i offentlig sektor. Offentlig sektors monopol innen velferdsproduksjonen har lenge vært en hemsko i forhold til å få ned kostnadene samt å øke kvaliteten.

Statsråd Norman er en av dem som her går til en formidabel oppgave, og jeg har da fått en bekreftelse på at han skal gjøre hva som står i hans makt for å gjøre dette på beste måte.

Statsråd Victor D. Norman: Jeg tror i hvert fall jeg kan bekrefte at jeg har stor tro på konkurranse både i privat sektor og i det offentlige. Men jeg tror også vi skal huske på at konkurranse ikke bare behøver å være konkurranseutsetting i formell forstand. Det er vel så viktig at vi får til en kappestrid mellom ulike offentlige tjenesteprodusenter, og gjerne også mer kappestrid mellom de enkelte ansatte som jobber i offentlig sektor. Konkurranse er bra, konkurranse er gøy, og det er ansporende. Det tror jeg også de ansatte og deres organisasjoner til syvende og sist er enig i.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – May Hansen.

May Hansen (SV): Statsråden snakker stadig om konkurranseutsetting, omstilling, undervisning, effektivisering.

Den største utfordringen blir å rekruttere personell til offentlig sektor. Hva vil statsråden gjøre med den bemanningskrisen vi nå ser, når han så er opptatt av de ansatte?

Statsråd Victor D. Norman: Det aller viktigste er at vi sørger for at det faktisk er nok arbeidskraft til at vi både kan fylle oppgavene i privat sektor og dekke det skrikende behovet i offentlig sektor. Der er inkluderingsavtalen veldig viktig.

Det er også viktig å få til effektivisering, slik at vi på de områdene i offentlige sektor hvor det kan tenkes at vi har litt for mange kan få frigjort arbeidskraft som kan settes inn på de områdene hvor bemanningskrisen er helt åpenbar. Det betyr at arbeidsmarkedspolitikken og effektiviseringspolitikken begge er viktige elementer i en politikk for å sørge for at vi i fremtiden faktisk får nok folk til yte omsorgstjenester, helsetjenester, utdannelsestjenester – alle de tingene som vi trenger mer av – og at vi kan gjøre det på en måte som innebærer at vi ikke samtidig raserer privat næringsliv.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme, og vi går videre på dagsordenen.