Gunn Karin Gjul (A): Jeg tillater meg å stille et spørsmål til justisministeren:

«Etter de nye reglene om særreaksjoner er det ikke mulig å idømme særreaksjonen «tvungent psykisk helsevern» for lovbrudd som ikke kan utsette andres liv eller helse for fare. Stortinget vedtok 11. juni 2001 følgende: «Stortinget ber Regjeringen vurdere en endring i straffeloven, slik at utilregnelige lovbrytere som begår klart samfunnsskadelig kriminalitet i større grad enn i dag skal kunne idømmes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.»

Hvordan vil statsråden følge opp dette vedtaket?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Det er viktig for meg innledningsvis å minne om at det er et grunnleggende prinsipp i norsk strafferett at alle utilregnelige lovbrytere er straffrie. For å kunne straffes må gjerningspersonen ha hatt et visst minstemål av modenhet og sjelelig sunnhet. Utilregnelige lovbrytere er lovbrytere som var psykotiske eller høygradig utviklingshemmede eller bevisstløse i gjerningsøyeblikket.

Særreaksjonsreformen, som trådte i kraft 1. januar 2002, innebærer at de utilregnelige lovbryterne blir tatt hånd om på en måte som både tar hensyn til deres særlige behov og til samfunnets behov for trygghet.

De psykotiske kan dømmes til særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern, mens de utviklingshemmede kan få særreaksjonen tvungen omsorg.

Før 1. januar 2002 kunne utilregnelige lovbrytere i prinsippet idømmes sikring for ethvert lovbrudd. I praksis var det alvorlige forbrytelser mot andres liv, helse og frihet som resulterte i sikring. Men sikring ble også i noen få tilfeller idømt for bl.a. vinningsforbrytelser.

De nye særreaksjonsreglene ble vedtatt ved lov 17. januar 1997 nr. 11, og trådte i kraft 1. januar 2002, jf. lov 15. juni 2001 nr. 64. Tidsubestemte særreaksjoner ble ansett som så inngripende at de bare skulle gjelde for farlige lovbrytere: Lovbryteren må ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig volds- eller seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller kunne utsette disse rettsgodene for fare. Men også mindre alvorlige lovbrudd av samme art kan lede til en særreaksjon dersom vedkommende tidligere har begått eller forsøkt å begå et slikt alvorlig lovbrudd. Den som gjentatte ganger utøver vold, vil dermed kunne idømmes særreaksjon. Det må også være fare for gjentakelse.

Vilkårene er strengere enn før, men jeg vil understreke at samfunnet fortsatt kan beskytte seg mot dem som er farlige. Utilregnelige lovbrytere som ikke er farlige, men plagsomme, kan imidlertid ikke ilegges en særreaksjon. Slik sikringsreglene ble praktisert, er ikke forskjellen fra tidligere rett særlig stor.

Jeg vil følge opp Stortingets vedtak på flere måter. For det første vil jeg ta et initiativ overfor helseministeren i løpet av kort tid. Videre vil jeg drøfte saken med riksadvokaten på neste kontaktmøte. Jeg vil parallelt følge utviklingen nøye for å se hvordan bestemmelsene om særreaksjoner for utilregnelige fungerer i praksis. Jeg tror det kan være grunn til å vurdere dette spørsmålet før den generelle etterkontrollen etter om lag tre år.

Gunn Karin Gjul (A): Takk.

Jeg er enig med statsråden i at man skal legge til grunn det grunnleggende juridiske prinsippet om at utilregnelige fanger er straffrie. Men samtidig er jeg uenig med statsråden i at det ikke er en endring i praksisen. Faktisk mener jeg at det skrivet som kom fra Riksadvokaten, viser at det er store endringer. I rundskriv nr. 4/2001 poengterer Riksadvokaten at den viktigste endringen i ordningen i forhold til nyere praksis er at det etter de nye reglene ikke er mulig å idømme særreaksjoner for lovbrudd som ikke kan utsette andres liv, helse eller frihet for fare, og at det faktisk er en forskjell i forhold til den gamle sikringsordningen. Vi har nå også en sak fra Stavanger byrett som viser det samme.

Mitt spørsmål til statsråden er om han er enig med Riksadvokaten i at det ikke er akseptabelt at enkelte lovbrytere oppfattes å ha en fribillett til å kunne begå omfattende eller plagsomme lovbrudd.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg er selvfølgelig generelt helt enig i at ingen skal ha noen fribillett. Jeg står ved den beskrivelsen jeg har gitt, men for å være helt sikker på at det som skjer i praksis, også er slik som det er ment uttrykt, bl.a. i svar fra min forgjenger, tidligere statsråd Harlem, i Stortinget, vil jeg ta kontakt med helseministeren for å se på muligheten mot lov om psykisk helsevern. Og hvis det er slik at det må gjøres endringer i straffeloven § 39 nr. 1, vil jeg ta initiativ til å gjøre dette før etterkontrolltiden om tre år, dersom praksis viser at det er nødvendig.

Det har jeg sagt i hovedsvaret, og det gjentar jeg gjerne, bl.a. ut fra det hovedprinsipp som spørreren nå stilte meg åpent, nemlig om noen skal ha en fribillett eller ikke.

Gunn Karin Gjul (A): Jeg takker statsråden for svaret, og er blitt mer beroliget av at han vil følge nøye med i denne saken, slik at vi unngår at det i enkelte tilfeller blir oppfattet som at man har en fribillett.

Denne nye sikringsordningen trådte jo i kraft 1. januar, og jeg har lyst til å stille statsråden spørsmål om hvordan den fungerer generelt, for vi vet jo at det har gått mange år fra Stortinget første gang behandlet en ordning med forvaring og fram til den nå trer i kraft, nettopp fordi man har vært usikker på om psykiatrien var i stand til å ta imot dem som ville komme inn under ordningen med tvungent psykisk helsevern.

Mitt spørsmål til statsråden er om han har inntrykk av at denne ordningen fungerer, at man har et godt tilbud, bl.a. til fanger som er på ordningen med tvungent psykisk helsevern.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg har tidligere i spørretimen svart generelt på hvordan vi må være opptatt av soningsforhold overfor straffedømte eller mennesker som er satt inn til forvaring, eller på annen måte er satt til tvungen behandling av samfunnet, at den er mest mulig korrekt. Det er et spørsmål som jeg går tungt inn i. Det ligger i det svaret jeg tidligere har gitt, at jeg vil ta kontakt med helseministeren og riksadvokaten. Jeg vil da både se på det lovmessige og så raskt som mulig også innhente praktiske erfaringer med ordningen, slik at jeg er oppdatert med hensyn til det.

Jeg oppfatter representantens anliggende slik at vi ikke skal la noen grensesnitt – for å si det på den måten – utvikle seg uten observasjon. Og innholdet i mine tidligere svar – og også i dette – er at jeg vil gjøre mitt for at det skal følges, og for at de adekvate tiltak som er nødvendige, skal bli tatt, enten det gjelder i forhold til lov om psykisk helsevern eller det gjelder i forhold til den bestemmelse i straffeloven som jeg tidligere har vært inne på.

Presidenten: Vi går da til spørsmål 24.