Sak nr. 2
Referat
- 1.(196)
Teknologirådet (St.meld. nr. 10 (2001-2002))
- 2.(197)
Kvalitetsreformen. Om vurdering av enkelte unntak
fra gradsstruktur i høyere utdanning (St.meld. nr. 11 (2001-2002))
Enst.: Nr. 1 og 2 sendes kirke-, utdannings-
og forskningskomiteen.
- 3.(198)
Samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen
om endring av protokoll 31 i EØS-avtalen om EFTA/EØS-statenes
deltakelse i Fellesskapets handlingsprogram for å fremme
samarbeid mellom medlemsstatene til
bekjempelse av sosial utstøting (St.prp.
nr. 45 (2001-2002))
Enst.: Sendes sosialkomiteen
som forelegger sitt utkast til innstilling for utenrikskomiteen
til uttalelse før innstilling avgis.
- 4.(199)
Forslag fra stortingsrepresentant
Carl I. Hagen om at staten trekker sin anke i saken staten
tapte i Oslo byrett ved dom av 28. februar 2001
anlagt mot staten av Amelia Riis og tilleggsbevilgning til dekning
av erstatningen staten ble ilagt (Dokument nr. 8:69 (2001-2002))
Presidenten: Referatsak nr. 199 foreslås ikke
tatt under behandling, jf. Forretningsordenens § 28 tredje
ledd bokstav e.
Stortingspresident Jørgen Kosmo har
bedt om ordet.
Stortingspresident Jørgen Kosmo: Når Presidentskapet i denne saken
har konkludert med at vi må foreslå for Stortinget
at saken ikke tas under behandling, har ikke
det noe med sakens realiteter og innholdet i selve ankesaken å gjøre.
For Presidentskapet har det vært avgjørende hvilken
institusjon som har kompetanse til å fatte beslutning i
slike saker.
I domstolsloven heter det at for staten er
det statsministeren eller vedkommende departementssjef
som tar imot forkynnelser og meddelelser. I samsvar med dette er det
Justisdepartementet som på statens vegne påanket byrettens
dom i Riis-saken. Dermed er det også Justisdepartementet
som har kompetanse til å trekke tilbake statens anke. Det
følger av dette at Stortinget ikke kan representere
staten som part i dette søksmålet.
Slik forslaget er formulert – det
er ikke formulert som en henstilling til Regjeringen eller
som en instruks til Regjeringen at Regjeringen skal foreta seg noe
spesielt, men derimot som et forslag om at Stortinget skal gjøre
et eksplisitt vedtak om at anken trekkes – er det Presidentskapets
tilråding at Dokument nr. 8-forslaget ikke tas
under behandling.
Carl I. Hagen (FrP): Det er mulig det er slik formelt sett som stortingspresidenten
nå redegjorde for, skjønt jeg vil sette et spørsmålstegn
ved det, i og med at Stortinget ofte fatter vedtak i en
absolutt form som det allikevel vil være opp til Regjeringen å gjennomføre.
Stortinget har mange ganger fattet konkrete vedtak hvor det ikke står
i ordlyden «Stortinget ber Regjeringen». Tvert
om, det er faktisk ganske mange romertallsvedtak i forbindelse
med statsbudsjettet som har nøyaktig
den samme formen som mitt forslag i denne saken, og det ligger helt automatisk
under at det er Regjeringen som må fatte de nødvendige
gjennomføringshandlinger. Det er aldeles ikke
noe spesielt. Hvis man hadde undergitt forslag fra andre
forslagsstillere den samme nitide vurdering som man gjør
når det gjelder mine og Fremskrittspartiets forslag,
tror jeg jeg kunne finne ganske mange analoge forslag
som har gått igjennom uten at noen av Presidentskapets
medlemmer egentlig har reagert. Jeg synes det er leit igjen å konstatere
en slik holdning.
Det er ikke hvilket vedtak Stortinget
kan fatte, som er til behandling i dag – det er behandlingsformen.
Hadde Presidentskapet innstilt på å legge forslaget
ut for Tinget i to døgn for så å ta det
opp til votering, ville man, når man kom til en eventuell
votering noen dager senere, kunne hevde det stortingspresidenten
nå hevder, at Stortinget ikke har kompetanse
til å fatte et slikt vedtak. Jeg synes imidlertid det er
altfor tidlig å komme med dette i en saksprosess med en
slik formalprosedyre.
Det hadde vært fullt mulig for Stortinget
nå å vedta å sende dette forslaget til
behandling i en komite, og at komiteen eventuelt
fikk en juridisk betenkning og hentet inn synspunkter på hvilke
problemer som det eventuelt ville
være for komiteen å avgi en
innstilling med anbefaling av dette forslaget. Da ville man gitt
forslagsstilleren, eller i hvertfall forslagsstillerens
partifeller i den komiteen, anledning til å omformulere
forslaget, slik at den formelle innvending som stortingspresidenten
nå kommer med, ikke hadde vært noe problem.
Da kunne man ganske enkelt under komitebehandlingen ha
fremmet et forslag: «Stortinget ber Regjeringen trekke
statens anke over domsslutning» osv.
Det samme kunne man faktisk ha gjort hvis det
hadde vært behandlet ved å dele det
ut og så sette det opp på dagsordenen to–tre
døgn senere. Da ville denne saken være til behandling,
og da kunne jeg i salen under realitetsbehandlingen ha trukket forslaget
i Dokument nr. 8:69 og fremsatt et annet forslag: «Stortinget
ber Regjeringen trekke statens anke over» osv.
Hadde Presidentskapet og stortingspresidenten vært innstilt
på litt fleksibilitet og vært litt imøtekommende,
hadde ikke dette vært noe problem.
Jeg vil også her legge til
at jeg går ut fra at dette er siste gang vi opplever at
et forslag som blir datert ved innlevering 13. februar, kommer til
referatsaksbehandling en måned senere. Det skjer ganske ofte
at Regjeringen, som står i nøyaktig den samme
stilling som enkeltstående stortingsrepresentanter når
det gjelder forslagsrett overfor Stortinget, overleverer forslag
formelt ved denne talerstolen i et møte om morgenen
og får referatsaksbehandling samme ettermiddag. Her har
Presidentskapet hatt et forslag i en skuff i fire uker
før det kommer til referatsaksbehandling. Jeg håper
det blir siste gang at Presidentskapet utviser en slik forskjellsbehandling
av representanters forslag og Regjeringens forslag. Jeg tillater meg å vise
til hva jeg sa da jeg i dag morges fremsatte et forslag med en ordlyd
som tilsa at det virkelig haster med at forslaget kommer til behandling.
Jeg synes det naturlige ville være å sende
dette forslaget til komite, slik at komiteen
kunne ta stilling til det. Dersom man kan presentere en holdbar
juridisk betenkning om at Stortinget er avskåret fra å fatte
et slikt vedtak, skal jeg i forbindelse med komitebehandlingen med
glede få det endret til en annen form, hvor det
står «Stortinget ber Regjeringen trekke anken» osv.,
for å kunne muliggjøre det. Hvis Stortinget fastholder
at man vil avvise dette forslaget til behandling, vil jeg selvsagt
levere et nytt, helt identisk forslag i morgen, bortsett fra at
selve forslagets ordlyd vil være: «Stortinget
ber Regjeringen trekke statens anke over domstolsslutning
i sak nr. 90-01825 A/23 avsagt den 28. februar
2001 i Oslo Tinghus med saksøker
Amelia Riis.» Da er vi altså like langt.
Så jeg synes at Presidentskapets behandlingsmåte
her er under enhver kritikk. Jeg tillater meg å anbefale
Stortinget å stemme for mitt forslag om å sende
Dokument nr. 8:69 til justiskomiteen
til behandling, så slipper man å demonstrere
at Stortinget, med presidenten i spissen, driver med flisespikkeri.
Stortingspresident Jørgen Kosmo: Jeg blir bare nødt til å kommentere
antydningene om at Stortingets presidentskap driver forskjellsbehandling
av de ulike representantene i Stortinget. Det gjør vi ikke.
At saken har tatt så pass lang tid
som den har gjort, skyldes at representanten Hagen er blitt gjort
oppmerksom på at i den form som forslaget er stilt, er
det umulig for Stortingets presidentskap å foreslå en
behandling. Representanten Hagen har derfor hatt rikelig tid på seg
til å tenke seg om – han kunne ha omformulert
forslaget og eventuelt lagt til rette for at man skulle
få en debatt om hvorvidt Stortinget overhodet skulle blande
seg bort i en sak som pågikk i domstolene, eller
om man skulle la være. Men representanten Hagen har valgt å beholde
forslaget i sin opprinnelige form, og jeg vil si at da vil det være galt
av Stortingets presidentskap å foreslå en behandlingsform
som helt åpenbart er i strid med de lover Stortinget selv
har vedtatt.
Carl I. Hagen (FrP): Først til hastigheten i behandlingen.
Det er ingen hjemmel i forretningsordenen for at Presidentskapet
kan utsette behandlingen av en referatsak fordi en forslagsstiller
er uenig i Presidentskapets forslag til behandlingsmåte.
Det er ikke noen hjemmel for det. Presidentskapet
har, når forslaget er fremlagt for Stortinget, en plikt
til å innstille til referatsaksbehandling og hvordan det
forslaget skal behandles.
Vi har hittil vist stor tålmodighet
med Presidentskapet, idet forslag som er innlevert av stortingsrepresentanter,
får sin behandling på Presidentskapets vanlige
torsdagsmøte etter at forslaget innlevert. Vi
har til og med mange ganger akseptert at det har tatt litt over
en uke fra Presidentskapet har ferdigbehandlet sin innstilling til
behandlingsmåte. Nå har det gått fire
uker.
Uansett hva en forslagsstiller underhånden
måtte mene, er det ikke noen unnskyldning
for Presidentskapet for å la være å gjøre
jobben sin. Den diskusjonen skal vi i tilfelle ta her i salen, fordi
Presidentskapet har innstillende myndighet og ikke avgjørelsesmyndighet.
Presidenten sier at jeg var gjort «oppmerksom
på» osv. Jeg har sagt at jeg er uenig
i Presidentskapets vurdering her. Det er ikke slik at
det bare er én eneste sannhet om hva Stortinget
kan gjøre, ikke kan gjøre, skal gjøre eller
bør gjøre. Det kan være ulike
oppfatninger, og da får det komme frem gjennom votering
i salen. Det er ikke slik at fordi man eventuelt
er uenig, kan Presidentskapet la være å føre
saken opp til behandling som referatsak.
Den 13. februar ble forslaget innlevert,
og i dag er det 13. mars. Regjeringen leverte inn et forslag
i dag morges, St.prp. nr. 45 for 2001-2001, og
det står til referatsaksbehandling nå. Det er
det jeg mener når jeg snakker om forskjellsbehandling.
Jeg leverte et forslag i dag morges. Jeg bad eksplisitt presidenten
om å utvirke at det ble behandlet som referatsak så fort
som overhodet mulig, på grunn av forslagets ordlyd. Det
står ikke til behandling her. Hvordan kan Presidentskapet
ha fattet vedtak om innstilling av en sak fra Regjeringen i dag
morges og ikke når det gjelder et forslag fra
en representant? Det er en forskjellsbehandling som ikke
er hjemlet noe sted, og som jeg tillater meg å påtale.
Det er når forslag eventuelt
kommer til votering, at man kan si at det ikke kan tas
til behandling. Og jeg har varslet Presidentskapet. Når
stortingspresidenten først begynner å gi opplysninger
om underhåndenkontakt, som ikke har noe å gjøre
med å få brakt saken frem i dette møtet,
vil jeg si at jeg har vært innstilt på å gjøre
flere av de tingene som jeg er blitt anmodet om. Det har ikke vært
godt nok for Presidentskapet. Jeg har varslet at hvis det var et
problem med ordlyden i forslaget, kunne vi endre
det i forbindelse med komitebehandlingen, slik at det ikke
ville kommet til votering. Jeg har varslet alle disse
tingene. Her er det Presidentskapet som har ridd sine
kjepphester istedenfor å vise smidighet. Og det
er aldeles ikke slik som presidenten sier, at jeg er gjort
oppmerksom på at Stortinget er forhindret
fra å vedta det som står i dette vedtaket. Jeg
tror jeg skal finne ganske mange eksempler
på at det er Regjeringen som gjennomfører ting etter
lover, men hvor Stortinget ikke bare har rettslig posisjon,
men faktisk også parlamentarisk myndighet. Det
vanlige i denne sal er at Stortinget utøver parlamentarisk
myndighet overfor Regjeringen.
Jeg fastholder mitt forslag.
Presidenten: Det er fremsatt to forslag til sak
199 under behandling av referatsaker.
La meg få presisere at bakgrunnen
for Presidentskapets tilråding er at det etter
Presidentskapets oppfatning er umulig at Stortinget kan opptre som
statens representant i en rettstvist. Og det er det dette dreier
seg om, det dreier seg ikke om andre
kategorier saker. Når det gjelder å representere
staten i en rettstvist, har Stortinget ingen kompetanse til dette.
Det foreligger to forslag.
Det er Presidentskapets tilråding om at forslaget fra stortingsrepresentant
Carl I. Hagen ikke tas under behandling, jf. Forretningsordenens § 28
tredje ledd bokstav e. Og det er forslaget fra Carl I. Hagen
om at saken sendes til behandling i justiskomiteen.
Presidenten foreslår at det voteres
alternativt mellom Presidentskapets tilråding
og forslaget fra Carl I. Hagen.
Votering:
Ved alternativ votering mellom Presidentskapets
tilråding og forslaget fra Carl I. Hagen bifaltes Presidentskapet
tilråding med 88 mot 17 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 14.19.27)