Stortinget - Møte onsdag den 13. mars 2002 kl. 10

Dato: 13.03.2002

Referatsaker

Sak nr. 2

Referat

  • 1.(196)

    Teknologirådet (St.meld. nr. 10 (2001-2002))

  • 2.(197)

    Kvalitetsreformen. Om vurdering av enkelte unntak fra gradsstruktur i høyere utdanning (St.meld. nr. 11 (2001-2002))

    Enst.: Nr. 1 og 2 sendes kirke-, utdannings- og forskningskomiteen.

  • 3.(198)

    Samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om endring av protokoll 31 i EØS-avtalen om EFTA/EØS-statenes deltakelse i Fellesskapets handlingsprogram for å fremme samarbeid mellom medlemsstatene til bekjempelse av sosial utstøting (St.prp. nr. 45 (2001-2002))

    Enst.: Sendes sosialkomiteen som forelegger sitt utkast til innstilling for utenrikskomiteen til uttalelse før innstilling avgis.

  • 4.(199)

    Forslag fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen om at staten trekker sin anke i saken staten tapte i Oslo byrett ved dom av 28. februar 2001 anlagt mot staten av Amelia Riis og tilleggsbevilgning til dekning av erstatningen staten ble ilagt (Dokument nr. 8:69 (2001-2002))

Presidenten: Referatsak nr. 199 foreslås ikke tatt under behandling, jf. Forretningsordenens § 28 tredje ledd bokstav e.

Stortingspresident Jørgen Kosmo har bedt om ordet.

Stortingspresident Jørgen Kosmo: Når Presidentskapet i denne saken har konkludert med at vi må foreslå for Stortinget at saken ikke tas under behandling, har ikke det noe med sakens realiteter og innholdet i selve ankesaken å gjøre. For Presidentskapet har det vært avgjørende hvilken institusjon som har kompetanse til å fatte beslutning i slike saker.

I domstolsloven heter det at for staten er det statsministeren eller vedkommende departementssjef som tar imot forkynnelser og meddelelser. I samsvar med dette er det Justisdepartementet som på statens vegne påanket byrettens dom i Riis-saken. Dermed er det også Justisdepartementet som har kompetanse til å trekke tilbake statens anke. Det følger av dette at Stortinget ikke kan representere staten som part i dette søksmålet.

Slik forslaget er formulert – det er ikke formulert som en henstilling til Regjeringen eller som en instruks til Regjeringen at Regjeringen skal foreta seg noe spesielt, men derimot som et forslag om at Stortinget skal gjøre et eksplisitt vedtak om at anken trekkes – er det Presidentskapets tilråding at Dokument nr. 8-forslaget ikke tas under behandling.

Carl I. Hagen (FrP): Det er mulig det er slik formelt sett som stortingspresidenten nå redegjorde for, skjønt jeg vil sette et spørsmålstegn ved det, i og med at Stortinget ofte fatter vedtak i en absolutt form som det allikevel vil være opp til Regjeringen å gjennomføre. Stortinget har mange ganger fattet konkrete vedtak hvor det ikke står i ordlyden «Stortinget ber Regjeringen». Tvert om, det er faktisk ganske mange romertallsvedtak i forbindelse med statsbudsjettet som har nøyaktig den samme formen som mitt forslag i denne saken, og det ligger helt automatisk under at det er Regjeringen som må fatte de nødvendige gjennomføringshandlinger. Det er aldeles ikke noe spesielt. Hvis man hadde undergitt forslag fra andre forslagsstillere den samme nitide vurdering som man gjør når det gjelder mine og Fremskrittspartiets forslag, tror jeg jeg kunne finne ganske mange analoge forslag som har gått igjennom uten at noen av Presidentskapets medlemmer egentlig har reagert. Jeg synes det er leit igjen å konstatere en slik holdning.

Det er ikke hvilket vedtak Stortinget kan fatte, som er til behandling i dag – det er behandlingsformen. Hadde Presidentskapet innstilt på å legge forslaget ut for Tinget i to døgn for så å ta det opp til votering, ville man, når man kom til en eventuell votering noen dager senere, kunne hevde det stortingspresidenten nå hevder, at Stortinget ikke har kompetanse til å fatte et slikt vedtak. Jeg synes imidlertid det er altfor tidlig å komme med dette i en saksprosess med en slik formalprosedyre.

Det hadde vært fullt mulig for Stortinget nå å vedta å sende dette forslaget til behandling i en komite, og at komiteen eventuelt fikk en juridisk betenkning og hentet inn synspunkter på hvilke problemer som det eventuelt ville være for komiteen å avgi en innstilling med anbefaling av dette forslaget. Da ville man gitt forslagsstilleren, eller i hvertfall forslagsstillerens partifeller i den komiteen, anledning til å omformulere forslaget, slik at den formelle innvending som stortingspresidenten nå kommer med, ikke hadde vært noe problem. Da kunne man ganske enkelt under komitebehandlingen ha fremmet et forslag: «Stortinget ber Regjeringen trekke statens anke over domsslutning» osv.

Det samme kunne man faktisk ha gjort hvis det hadde vært behandlet ved å dele det ut og så sette det opp på dagsordenen to–tre døgn senere. Da ville denne saken være til behandling, og da kunne jeg i salen under realitetsbehandlingen ha trukket forslaget i Dokument nr. 8:69 og fremsatt et annet forslag: «Stortinget ber Regjeringen trekke statens anke over» osv. Hadde Presidentskapet og stortingspresidenten vært innstilt på litt fleksibilitet og vært litt imøtekommende, hadde ikke dette vært noe problem.

Jeg vil også her legge til at jeg går ut fra at dette er siste gang vi opplever at et forslag som blir datert ved innlevering 13. februar, kommer til referatsaksbehandling en måned senere. Det skjer ganske ofte at Regjeringen, som står i nøyaktig den samme stilling som enkeltstående stortingsrepresentanter når det gjelder forslagsrett overfor Stortinget, overleverer forslag formelt ved denne talerstolen i et møte om morgenen og får referatsaksbehandling samme ettermiddag. Her har Presidentskapet hatt et forslag i en skuff i fire uker før det kommer til referatsaksbehandling. Jeg håper det blir siste gang at Presidentskapet utviser en slik forskjellsbehandling av representanters forslag og Regjeringens forslag. Jeg tillater meg å vise til hva jeg sa da jeg i dag morges fremsatte et forslag med en ordlyd som tilsa at det virkelig haster med at forslaget kommer til behandling.

Jeg synes det naturlige ville være å sende dette forslaget til komite, slik at komiteen kunne ta stilling til det. Dersom man kan presentere en holdbar juridisk betenkning om at Stortinget er avskåret fra å fatte et slikt vedtak, skal jeg i forbindelse med komitebehandlingen med glede få det endret til en annen form, hvor det står «Stortinget ber Regjeringen trekke anken» osv., for å kunne muliggjøre det. Hvis Stortinget fastholder at man vil avvise dette forslaget til behandling, vil jeg selvsagt levere et nytt, helt identisk forslag i morgen, bortsett fra at selve forslagets ordlyd vil være: «Stortinget ber Regjeringen trekke statens anke over domstolsslutning i sak nr. 90-01825 A/23 avsagt den 28. februar 2001 i Oslo Tinghus med saksøker Amelia Riis.» Da er vi altså like langt. Så jeg synes at Presidentskapets behandlingsmåte her er under enhver kritikk. Jeg tillater meg å anbefale Stortinget å stemme for mitt forslag om å sende Dokument nr. 8:69 til justiskomiteen til behandling, så slipper man å demonstrere at Stortinget, med presidenten i spissen, driver med flisespikkeri.

Stortingspresident Jørgen Kosmo: Jeg blir bare nødt til å kommentere antydningene om at Stortingets presidentskap driver forskjellsbehandling av de ulike representantene i Stortinget. Det gjør vi ikke.

At saken har tatt så pass lang tid som den har gjort, skyldes at representanten Hagen er blitt gjort oppmerksom på at i den form som forslaget er stilt, er det umulig for Stortingets presidentskap å foreslå en behandling. Representanten Hagen har derfor hatt rikelig tid på seg til å tenke seg om – han kunne ha omformulert forslaget og eventuelt lagt til rette for at man skulle få en debatt om hvorvidt Stortinget overhodet skulle blande seg bort i en sak som pågikk i domstolene, eller om man skulle la være. Men representanten Hagen har valgt å beholde forslaget i sin opprinnelige form, og jeg vil si at da vil det være galt av Stortingets presidentskap å foreslå en behandlingsform som helt åpenbart er i strid med de lover Stortinget selv har vedtatt.

Carl I. Hagen (FrP): Først til hastigheten i behandlingen. Det er ingen hjemmel i forretningsordenen for at Presidentskapet kan utsette behandlingen av en referatsak fordi en forslagsstiller er uenig i Presidentskapets forslag til behandlingsmåte. Det er ikke noen hjemmel for det. Presidentskapet har, når forslaget er fremlagt for Stortinget, en plikt til å innstille til referatsaksbehandling og hvordan det forslaget skal behandles.

Vi har hittil vist stor tålmodighet med Presidentskapet, idet forslag som er innlevert av stortingsrepresentanter, får sin behandling på Presidentskapets vanlige torsdagsmøte etter at forslaget innlevert. Vi har til og med mange ganger akseptert at det har tatt litt over en uke fra Presidentskapet har ferdigbehandlet sin innstilling til behandlingsmåte. Nå har det gått fire uker.

Uansett hva en forslagsstiller underhånden måtte mene, er det ikke noen unnskyldning for Presidentskapet for å la være å gjøre jobben sin. Den diskusjonen skal vi i tilfelle ta her i salen, fordi Presidentskapet har innstillende myndighet og ikke avgjørelsesmyndighet.

Presidenten sier at jeg var gjort «oppmerksom på» osv. Jeg har sagt at jeg er uenig i Presidentskapets vurdering her. Det er ikke slik at det bare er én eneste sannhet om hva Stortinget kan gjøre, ikke kan gjøre, skal gjøre eller bør gjøre. Det kan være ulike oppfatninger, og da får det komme frem gjennom votering i salen. Det er ikke slik at fordi man eventuelt er uenig, kan Presidentskapet la være å føre saken opp til behandling som referatsak.

Den 13. februar ble forslaget innlevert, og i dag er det 13. mars. Regjeringen leverte inn et forslag i dag morges, St.prp. nr. 45 for 2001-2001, og det står til referatsaksbehandling nå. Det er det jeg mener når jeg snakker om forskjellsbehandling. Jeg leverte et forslag i dag morges. Jeg bad eksplisitt presidenten om å utvirke at det ble behandlet som referatsak så fort som overhodet mulig, på grunn av forslagets ordlyd. Det står ikke til behandling her. Hvordan kan Presidentskapet ha fattet vedtak om innstilling av en sak fra Regjeringen i dag morges og ikke når det gjelder et forslag fra en representant? Det er en forskjellsbehandling som ikke er hjemlet noe sted, og som jeg tillater meg å påtale.

Det er når forslag eventuelt kommer til votering, at man kan si at det ikke kan tas til behandling. Og jeg har varslet Presidentskapet. Når stortingspresidenten først begynner å gi opplysninger om underhåndenkontakt, som ikke har noe å gjøre med å få brakt saken frem i dette møtet, vil jeg si at jeg har vært innstilt på å gjøre flere av de tingene som jeg er blitt anmodet om. Det har ikke vært godt nok for Presidentskapet. Jeg har varslet at hvis det var et problem med ordlyden i forslaget, kunne vi endre det i forbindelse med komitebehandlingen, slik at det ikke ville kommet til votering. Jeg har varslet alle disse tingene. Her er det Presidentskapet som har ridd sine kjepphester istedenfor å vise smidighet. Og det er aldeles ikke slik som presidenten sier, at jeg er gjort oppmerksom på at Stortinget er forhindret fra å vedta det som står i dette vedtaket. Jeg tror jeg skal finne ganske mange eksempler på at det er Regjeringen som gjennomfører ting etter lover, men hvor Stortinget ikke bare har rettslig posisjon, men faktisk også parlamentarisk myndighet. Det vanlige i denne sal er at Stortinget utøver parlamentarisk myndighet overfor Regjeringen.

Jeg fastholder mitt forslag.

Presidenten: Det er fremsatt to forslag til sak 199 under behandling av referatsaker.

La meg få presisere at bakgrunnen for Presidentskapets tilråding er at det etter Presidentskapets oppfatning er umulig at Stortinget kan opptre som statens representant i en rettstvist. Og det er det dette dreier seg om, det dreier seg ikke om andre kategorier saker. Når det gjelder å representere staten i en rettstvist, har Stortinget ingen kompetanse til dette.

Det foreligger to forslag. Det er Presidentskapets tilråding om at forslaget fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen ikke tas under behandling, jf. Forretningsordenens § 28 tredje ledd bokstav e. Og det er forslaget fra Carl I. Hagen om at saken sendes til behandling i justiskomiteen.

Presidenten foreslår at det voteres alternativt mellom Presidentskapets tilråding og forslaget fra Carl I. Hagen.

Votering:Ved alternativ votering mellom Presidentskapets tilråding og forslaget fra Carl I. Hagen bifaltes Presidentskapet tilråding med 88 mot 17 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 14.19.27)