André Kvakkestad (FrP): Denne innstillingen var til behandling i forrige uke, altså på onsdag, og i den sammenhengen var det ingen sterke signaler fra regjeringspartiene om at dette var et forslag de var begeistret for eller hadde noen store planer om å vurdere noe særlig. Da var i og for seg overraskelsen stor, selv om den var gledelig, da statsråden to dager etter behandlingen av saken gikk ut og ville legge denne saken ut på høring, som han sa. Men dette er ikke bare et spørsmål om statsråden ønsker å legge dette ut på høring, for statsråden argumenterte faktisk i denne sammenhengen godt og til en viss grad mye for at forslaget om å heve strafferammen fra 21 år til 30 år som maksimalstraff var et godt forslag som mer eller mindre automatisk burde vedtas. Når Regjeringen på denne måten ikke bare automatisk har lagt noe ut til høring, men også argumentert for at høringsinstansene slik sett burde være positive – argumentert for at på grunn av 2/3-regelen osv. og særlig spørsmålet om de mest grove volds- og sedelighetsforbrytelser bør 30 års fengsel absolutt innføres – håper jeg at regjeringspartiene denne gangen manner seg opp til å stemme for et prinsipp som statsråden har profilert seg på rimelig positivt i media. For det ville vel kanskje være noe underlig om de samme partiene som entusiastisk har sendt dette ut på høring, nå plutselig velger å stemme imot. Men, for å si det slik, det er vel også noe vi i Fremskrittspartiet har blitt vant til.
Finn Kristian Marthinsen (KrF): Det er vel neppe ordet entusiasme som er dekkende når man snakker om å heve strafferammer fra det som til nå har vært lovens høyeste straff, nemlig 21 år, til 30 år. Det er vel med en viss bedrøvelse man i så fall må være med på å innse at vi i en ny tid muligens trenger virkemidler av dette slaget.
Nå har representanten Hagen tidligere i kveld uttrykt at han istedenfor å bruke benevnelsen samarbeidsregjeringen kunne tenke seg å kalle den for vurderingsregjeringen. Til tross for det tror jeg nok det er riktig at når man foretar såpass drastiske endringer, eller om man skulle komme til å foreta såpass drastiske endringer som å øke maksimumsstraffen fra 21 til 30 år, er det nødvendig å ha vurdert dette grundig på forhånd. Derfor er det, slik Kristelig Folkeparti vurderer det, riktig at man har sendt denne saken på høring, og at man så i etterkant kan ta stilling ut fra de vurderingene som foretas, på den ene og på den annen side.
Det er også slik at vi skulle nødig stemme mot noe som vi kanskje i ettertid ser det kan være nødvendig å gå inn for. Derfor hadde det vært en fordel, hvis det går an med slike forslag som vi har fått oversendt fra Odelstinget til Stortinget, at man gjorde det om til et oversendelsesforslag, så vi slapp å stemme imot det. Men jeg vet ikke hvorvidt det lar seg gjøre. Dersom man gjør det, ville vi i Kristelig Folkeparti iallfall synes det var en fordel. Dersom man ikke gjør det om til et oversendelsesforslag, ser vi oss nødt til – jeg vet ikke om det er et godt uttrykk, men i alle fall – på det nåværende tidspunkt å stemme imot både dette forslaget i sak nr. 17 og det senere forslag, i sak nr. 21, som omtaler noe av det samme.
Presidenten: Helt fram til det tidspunkt Stortinget skal votere, er det selvsagt mulig å gjøre om de forslag, dersom forslagsstillerne ønsker det.
Carl I. Hagen (FrP): La meg først si at det er ikke helt sikkert at jeg i ethvert tilfelle er enig i det siste presidenten sa. Den debatten skal vi ikke ta nå.
Dette synes jeg er fantastisk. Maken til dobbeltkommunikasjon som man i regjeringspartiene nå legger opp til, skal man lete lenge etter. Jeg skal lese opp ordlyden i forslaget:
«Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at strafferammen for de alvorligste forbrytelsene i straffeloven økes fra 21 års fengsel til 30 års fengsel.»
Så skal jeg lese opp fra en artikkel i Aftenposten den 15. juni, tre dager etter at dette forslaget ble fremsatt i Odelstinget.
«Det er et tegn i tiden når justisminister Odd Einar Dørum foreslår å heve strafferammen for de alvorligste forbrytelser fra maksimum 21 til 30 år.»
I argumentasjonen utenfor denne sal har det ikke vært slik Finn Kristian Marthinsen nå later som, at man har dette til vurdering og skal grundig vurdere om man skulle komme til en konklusjon om å gå fra 21 års til 30 års fengsel. Det er ikke det man har argumentert for utenfor dette hus. Nei, det er et konkret forslag. Regjeringens standpunkt og konklusjon er at man ønsker, som jeg leste opp fra Aftenposten, å øke strafferammen for de alvorligste forbrytelser fra maksimum 21 år til 30 år. Det er det som er kommunisert.
Jeg er også enig i at i en del sammenhenger er det meget fornuftig å sende ting ut på høring, men det er når man ikke har fattet en konklusjon selv. Når man faktisk har den holdning når noen har foreslått noe, når noen har luftet noen tanker, at man, før man tar stilling til om de tankene er fornuftige, gjerne vil få innspill fra forskjellige instanser, blir det en høring. Så vil man gå gjennom høringsresultatene og så trekke konklusjonen. Men her har Regjeringen og justisminister Odd Einar Dørum markedsført konklusjonen. Det er vel også derfor vi av og til har møter i politiske partier, og vi har programbehandling, og vi har landsmøter, og vi fatter vedtak. Når vi på et landsmøte har fattet et vedtak, kan det vel ikke etterpå være behov for å spørre noen andre til råds. Da har partiets øverste organ bestemt seg. Her har man altså kommunisert til velgerne. Finn Kristian Marthinsen prøvde seg i sted med å si at vi hadde kokt opp noen ideer, eller omtrent stjålet noen ideer, fordi justisministeren visstnok litt stille og rolig hadde vært i komiteen og snakket med noen mennesker. Det var altså ikke riktig i det tilfellet. Da vil jeg spørre hva Finn Kristian Marthinsen ville si til justisministeren, som den 12. juni overværer en debatt i Odelstinget om disse tingene, en debatt hvor forslag om å heve strafferammen fra 21 års fengsel til 30 års fengsel er et vesentlig tema. Det fremsettes konkrete forslag. Justisministeren sier ikke ett ord, så vidt jeg har skjønt iallfall, i Odelstingets møte om at jo da, dette var noe Regjeringen arbeidet med. I så fall trekker jeg tilbake det jeg nå sa. Men da er det jo fantastisk å få et så stort oppslag i Aftenposten to dager etterpå, hvis han sa det, akkurat det samme, i Odelstingets møte.
I så måte synes jeg uansett at når man som justisminister blir intervjuet om noe man vet Fremskrittspartiet eller et annet parti har fremmet forslag om to dager tidligere, og som er til behandling i Stortinget, og lar det komme gjennom en historie i Aftenposten, uten at det blir nevnt at dette er tatt opp og er til behandling, faktisk også i Stortinget, fordi et annet parti har fremmet forslag om det, har det noe med redeligheten å gjøre. Og jeg har ellers lært Odd Einar Dørum å kjenne som en meget redelig person. Men det er jo mulig at journalisten nektet å ta med en referanse, at i historien om dette forslaget nektet journalisten å innta at dette var noe Fremskrittspartiet hadde fremmet forslag om, og som lå til behandling. Det ville ikke vært ulikt Aftenposten når det gjelder å omtale faktiske forhold, som de altså klipper og limer slik at det ikke skal komme fordelaktig ut for Fremskrittspartiet noen gang. Men det ville vært interessant å vite.
Jeg vil gjerne få lov å spørre justisministeren: Er det slik at justisministeren har konkludert, slik som avisene har skrevet, med å heve strafferammen for de alvorligste forbrytelser fra maksimum 21 til 30 år, eller er det slik at dette er en tanke som verken han eller Regjeringen vil konkludere i før en rekke forskjellige instanser og andre mennesker har uttalt seg om det? Ville det ikke da vært rimelig om justisministeren i tilfelle hadde gjort det klinkende klart også for befolkningen at det faktisk er feil når de går rundt og tror at han vil heve strafferammen, det er bare en tanke som er til høring, og som justisministeren egentlig ikke støtter? Hvis han støtter det som er det offentlige, at han ønsker en slik økning, ville det ikke da være naturlig at statsråden anbefalte regjeringspartiene å stemme for forslaget som er fremmet, og som er til behandling?
Statsråd Odd Einar Dørum: Det var en serie debatter om straff og terrorlovgivning den 12. juni. I en av sammenhengene, jeg tror det var i forbindelse med forslag fra representanten Simonsen, står det i svar til representanten Simonsens forslag at Regjeringen i forbindelse med Straffelovkommisjonen vil vurdere skjerpelse av straff på en rekke områder. Jeg sa i en annen debatt om strafferammer – nå husker jeg ikke i farten hvilken, selv om jeg normalt husker godt – at jeg ikke trodde at strafferammene var høye nok når det gjaldt alvorlige forbrytelser, jeg tror bl.a. at jeg nevnte terror. Så det ble sagt fra min side.
Det er også slik at når jeg sender ut noe på høring, ligger det i det et kraftig signal at man sender noe på høring. Men når man sender noe på høring, er det for at høringen skal være reell, slik at de som skal få lov til å ytre seg, skal få sjansen til å gjøre det. Det er et standpunkt som jeg har kommentert tidligere i dag, da representanten Hagen tok opp dette sammen med en rekke andre forhold. Det er selvfølgelig et standpunkt jeg fortsatt står fast på. Jeg har markerte verdier, men jeg vil også at høringen skal være reell. Jeg vil at det skal være en debatt om disse spørsmålene, og derfor er det også sendt ut på høring.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 17.