Se også behandlingen av sak nr. 1 på formiddagsmøtet.

 

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: La meg først begynne med å gi representanten Thorbjørn Jagland kreditt i dag. Han er en av de få som i løpet av denne trontaledebatten har maktet å løfte perspektivet utover det nasjonale og ut i et internasjonalt landskap, ved siden av vår statsminister og representanter fra regjeringspartiene.

Vi må løfte blikket. Som tidligere statsminister Lars Korvald har sagt: Norge er et lite land i verden. Norge kan imidlertid spille en rolle internasjonalt. Det har vi vist før. Det viste vi også i Johannesburg. Og det vil vi vise igjen.

En av grunnene til dette er vår internasjonale troverdighet. Den bygger ikke bare på de siste års fredsinnsats i ulike deler av verden, men på mange, mange års innsats for verdens fattige. Norge har stilt opp under kriser og katastrofer, og vi har bidratt i et langsiktig og møysommelig arbeid for økonomisk og sosial utvikling i fattige land gjennom de siste 50 år. Her har Norge vært til å stole på. Dette har også gitt oss vesentlig mer innflytelse enn vårt lands størrelse skulle tilsi. Dette må vi ta vare på. Kutt i bistanden vil bidra til det motsatte.

Den britiske statsminister Tony Blair sa følgende i sitt innlegg på toppmøtet i Johannesburg: «Et karaktertrekk ved vår verden er gjensidig avhengighet. Ditt problem blir vårt problem. Et lands krig blir et annet lands asylsøkere. Et lands forurensning blir et annet lands oversvømmelser!»

Ja, nettopp. Derfor er bistandsinnsats også viktig. Man kan mene mye om den nye amerikanske sikkerhetsstrategien. 11. september har imidlertid ført til at utviklingspolitikk og bistand nå er blitt en viktig del av USAs nye sikkerhetsstrategi. Og det har bidratt til en historisk økning i amerikansk bistand, den største siden Marshall-hjelpen. Fra 2004 vil økningen bli på 50 pst. eller 5 milliarder US-dollar.

Også andre land trapper nå bistanden opp. For Norge er det imidlertid ikke egeninteressen som er begrunnelsen for vårt internasjonale engasjement. Gapet mellom fattig og rik er vårt ansvar. Derfor må vi gjøre noe med det. Derfor må vi stille opp. Som Norge også sa i Johannesburg, det dreier seg om rettferdighet – rettferdighet i forhold til verdens fattige og rettferdighet i forhold til kommende generasjoner.

For hva er situasjonen? En fattig afrikaner har et forbruk på 4 kr om dagen, mens sveitsere eller vi nordmenn bruker 500 kr. 1,2 milliarder mennesker lever for under en dollar dagen i ekstrem fattigdom. Hvert sjuende menneske i verden lider av sult. Med dagens tempo vil det kunne ta opp til 130 år å utrydde sulten globalt.

Dette har vi ikke tid til, for imens dør folk av underernæring og feilernæring – 685 mennesker hver time, av disse er 450 barn. Det er nesten slik at for hver setning vi rekker å avslutte i denne debatten, dør ett barn – hvert åttende sekund. Ifølge Verdens Matvareprogram trues nå 14,4 millioner mennesker av sultkatastrofen i det sørlige Afrika. Dette kan vi ikke akseptere. Hiv/aids-epidemien dreper hver dag. Hvert sjette sekund blir en ny person smittet. 14 millioner barn er foreldreløse på grunn av hiv/aids. Dette kan vi ikke tåle. Vi må gjøre noe med det. Det har Regjeringen lagt opp til i forslaget til statsbudsjett.

Men når vi hører debatten om budsjettet kunne vi forledes til å tro at Norge er landet med enorme fattigdomsproblemer og store mangler, her er armod og nød. Når utfordringene her hjemme ovenikjøpet skal løses ved å kutte i bistanden, slik Fremskrittspartiet tar til orde for, er paradokset fullkomment. Verdens fattige skal betale fjerning av økningen i egenandelene, økning av innsatsen innenfor helsesektoren – og ikke minst billigere brennevin gjennom lavere alkoholavgifter. Vi skal altså ta fra de fattigste i verden og gi til dem som i global målestokk – oss – har svært mye fra før.

Vi bruker 99 pst. av våre inntekter på oss selv, og under 1 pst. på verdens fattige. For å sette tall på dette: 565,2 milliarder kr av budsjettet til neste år vil gå til oss nordmenn, mens økningen til de fattige i verden altså utgjør 856 mill. kr. Mer er det ikke.

Fattigdomsutfordringen i verden er enorm. Vi kan glemme alle gode hensikter om å nå tusenårsmålene og løse fattigdomsproblemene om vi ikke samtidig øker innsatsen betydelig. De årlige møtene i Det internasjonale pengefondet, IMF, og i Verdensbanken i forrige uke etterlot ingen tvil om dette. Til og med USAs finansminister Paul O"Neill ser dette klart og tydelig, og sa dette i et møte med meg i uken før. Vi kjenner målene, vi er enige om dem, og vi vet hvilke virkemidler som skal til for å nå dem. Men nå gjelder det å levere.

Nestekjærligheten stanser verken ved Svinesund eller ved Middelhavet. Den er global, og den krever handling. Det er slik Regjeringen tar ansvar. Vi vil ta ansvar ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt og globalt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A): La meg først slutte meg til statsrådens ros av utenrikskomiteens leder. Jeg vil si meg enig i at han løftet debatten med sitt innlegg om de globale utfordringene. La meg også fortsette med å gi statsråden ros for den innsatsen som hun gjorde i Johannesburg.

Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet er jo enige om at det er et felles ansvar å støtte opp om den globale kampen mot fattigdom. Vi støtter opp om tusenårsmålene med vekt på menneskelig verdighet, likhet og rettferdighet, og tyngdepunktet i norsk bistandspolitikk har i de siste årene ligget i et bredt flertall mellom sentrumspartiene, Arbeiderpartiet og SV. I fjor høst kom i tillegg Høyre inn i denne folden ved at Bondevik II-regjeringen holdt fast på Stoltenberg-regjeringens kraftige økning på 1,2 milliarder kr til bistand i 2002. Også det foreliggende budsjettforslaget har en økning til bistand. Men Fremskrittspartiet, som er basis eller grunnlag for denne regjeringen, vil kutte i bistand med flere milliarder kroner. Vil en budsjettavtale mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet føre til en ny kurs også her? Og vil Kristelig Folkeparti være med på det?

Så et helt konkret spørsmål: Regjeringen foreslår nå å halvere andelen kvoteflyktninger i Norge. Det er de verst stilte av verdens flyktninger, som statsråden snakket så varmt om, de svakeste blant det svake. Går virkelig bistandsministeren god for et slikt opplegg?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Det er gledelig det som har skjedd i norsk politikk de siste årene. Solidaritet og nestekjærlighet har vært grunnleggende verdier i arbeiderbevegelsen og blant Kristelig Folkeparti-folk i veldig mange år. Vi diskuterte nok på 1990-tallet ganske mye, og hadde våre konflikter med vekslende arbeiderpartiregjeringer om betydningen av satsing på bistand, hvor vi ønsket å gå lenger. Jeg er veldig glad for den utviklingen som har skjedd de siste tre til fem årene på dette området. Det spennende er at det ikke bare er mer enighet nasjonalt enn noen gang, for Høyre er også med på laget med Sem-erklæringen og de statsbudsjettene som er lagt fram av Samarbeidsregjeringen. Det er også det samme som skjer internasjonalt. Det er større enighet enn noen gang både om mål og om virkemidler. Når opplevde vi sist at IMF, Det internasjonale pengefondets direktør og president – blårussens høyborg kaller mange dette – var en sterk forkjemper for fattigdomsbekjempelse, og faktisk ber land om å øke bistanden betydelig? Det samme med finansministeren i USA. Dette er en endring som vi skal ta med oss som meget positiv. Og det interessante er da at det er Fremskrittspartiet som er det store unntaket, både nasjonalt og internasjonalt. Det er derfor også en grunn til at Fremskrittspartiet ikke er med i den regjeringen vi nå har, og det er en grunn til at vi har klare oppfatninger om den politiske forskjellen mellom disse partiene. Det vil selvfølgelig også bli reflektert i de samtalene som vil pågå i Stortinget i forhold til å få et budsjett i havn.

Alle vet at budsjettforhandlingene ikke foregår fra talerstolen. Budsjettforhandlingene skal vi som sitter i regjeringen overlate til Stortinget og til våre respektive partigrupper å gjennomføre. Det er likevel ingen tvil om – ikke for noen som hørte statsministerens innlegg i dag – betydningen av fattigdomsbekjempelse og Regjeringens opptatthet av å bevare vår troverdighet på dette området. Der tror jeg ingen kunne tolke statsministeren feil. Det er en veldig viktig verdi for oss, og det tror jeg man også vil merke i løpet av høsten.

Morten Høglund (FrP): Ja, her kommer «unntaket».

Honnørordene sitter meget løst i denne sal når man kommer inn på bistand, og jeg skal være den første til å understreke at global fattigdomsbekjempelse er viktig.

Jeg hadde gleden av å være til stede i Johannesburg, og røstene fra utviklingslandene var forskjellige. Men det var også gledelig å oppleve at en president som Museveni i Uganda ropte ganske høylytt ikke bare om bistand, det var ikke det han nevnte først og fremst, det var handel, rettferdig handel, inkludering i verdensmarkedet. Og hvor står så Norge i denne saken? Man snakker om et paradoks ved Fremskrittspartiets politikk. Jeg vil påstå at Regjeringen har et enda større paradoks ved sin politikk. I St.prp. nr. 1 fra Landbruksdepartementet kan man lese:

«Noreg har lagt stor vekt på å samarbeide med land som har dei same interessene som oss. Dette er mellom anna EU, Japan, Korea og Sveits.»

Er dette land og samarbeidspartnere som vil bidra i en WTO-sammenheng til at vi kan få en åpnere handel, ikke minst med matvarer, og bidra til at vi kan få varig endring i den negative utvikling som til dels har vært bl.a. i det sørlige Afrika?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg er helt enig med representanten Høglund i betydningen av internasjonal handel, og jeg er helt enig med president Museveni i betydningen av at land som Uganda får markedsadgang til det internasjonale og det norske markedet.

Det flotte med denne regjeringen er at i Sem-erklæringen har det som har vært Høyres sterkeste sak i utviklingspolitikken, nemlig handel – Kristelig Folkeparti har for øvrig også vært opptatt av dette – blitt slått sammen med bistanden og vår politikk for en offensiv gjeldspolitikk og utviklingspolitikk internasjonalt. Det til sammen gir faktisk den beste utviklingspolitikken – alle tre forhold samtidig: gjeld, handel og bistand. Det går ikke an å få de resultatene vi skal oppnå på utviklingsområdet, uten at vi gjør noe med alle tre, og i tillegg gjør vi noe med nasjonal politikk i de ulike landene vi samarbeider med. Alt er nødvendig.

Vi klarer ikke å oppnå dette bare med handel. Men vi gjør jobben vår på handelsområdet. Den 1. juli i år fjernet vi alle kvoter, all toll fra alle varer fra de fattigste utviklingslandene. 48 land er det vel nå blitt i alt. Det betyr at president Museveni og andre av hans kolleger i de fattigste utviklingslandene har full markedsadgang til det norske markedet. Det vi nå må jobbe med, er å bidra til at de kan utnytte denne markedsadgangen på maksimal måte. Det betyr at vi også må unngå de såkalte ikke-handelsmessige handelshindringer, altså fytosanitære krav, veterinære krav og alt slikt som gjør at det likevel er vanskelig å slippe til. Nå skal vi bruke bistandspolitikken for å bidra til at man kan utnytte handels- og markedsadgangen. Så har man i Sem-erklæringen også sagt at man vil øke importen av varer fra andre utviklingsland, altså mellominntektsland. Det følger vi opp i WTO-sammenheng. Og det er en forpliktelse Regjeringen har påtatt seg i de forhandlingene vi nå går inn i.

Bjørn Jacobsen (SV): Det er ikkje vanskeleg å slutte seg til hyllesta til Regjeringa og utviklingsministeren for godt arbeid som har vore gjort, og auka budsjett. Det er trøbbel på området internasjonalt i forhold til mengda bistand. Den går jo ned. Eg ser at ein reknar med at den kanskje på sikt vil gå opp. Men det er samtidig trist at vi ser at det er så mykje krig i verda at det òg dreg vekk bistand frå dei meir tradisjonelt bistandsavhengige områda.

I tillegg ser eg at det er lett å få pengar til bomber. Då er det «ja». Når det gjeld pengar til nødhjelp og bistand, blir det meir eit «tja». Eg skal ikkje seie «nei», men eg vil seie det er meir «tja» då.

Då vi begynte med bistand for mange år sidan, hadde vi ein veldig optimisme. Vi trudde at berre vi gav, ville dette gå fort og greitt. Det har vist seg at det ikkje blei slik. Kanskje skal vi også ta med den hovudideen som var der frå byrjinga av, at dette skulle ha innverknad på oss i Noreg og på det norske samfunnet. Eg trur t.d. at vi kjem til å måtte reise til Afrika ein gong for å lære å leve. Kanskje må vi reise ut på den norske landsbygda også for å lære oss noko av landsbygdkulturen i Noreg.

Så litt til spørsmålet mitt som gjeld rammevilkåra, som er like viktige som bistanden. Det må i den samanhengen ikkje berre fokuserast på handelsvilkår. Strukturtilpasningsprogramma som IMF og Verdsbanken kjører, veit vi kan innehalde nedbygging av handelshinder, liberalisering av finanssektoren, privatisering osb. – med store konsekvensar for vanlege folk.

I budsjettet er det ikkje mogleg å finne nokon kritiske punkt om eller kommentarar av dei multinasjonale finansinstitusjonane. Eg vil spørje utviklingsministeren om vi kan risikere at delar av norsk bistand går med til å reparere skadar som har kome til for dei fattigaste, som ei følgje av ein politikk tilrådd av dei multilaterale finansinstitusjonane. Er Noreg på line med IMF og Verdsbanken når det gjeld kva som skal til av reformer i alle våre hovudsamarbeidsland?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Skiftende regjeringer har vært med i et betydelig arbeid for å endre politikken i de internasjonale finansieringsinstitusjonene, både Verdensbanken og IMF, men særlig Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene.

Det betyr at de strukturtilpasningsprogrammene som har vært kritisert, og som ble det bl.a. under ABCDE-konferansens avholdelse i slutten av juni i år, har blitt betydelig endret. Norge og de nordiske landene, sammen med Nederland, har vært sterke pådrivere for dette. Det er en helt annen sosial innretning på disse programmene enn det var før, selv om vi ennå ikke er helt i mål. Vi sier det slik at strukturtilpasningens tid er over. Det er fremdeles krav, og det er såkalt kondisjonalitet, men den er annerledes enn før.

Så til spørsmålet. I forbindelse med påfyllingsforhandlingene for IDA, som kommer som egen sak til Stortinget, kommer vi til å gå nærmere inn på politikken i Verdensbanken og IMF, slik flere av Stortingets medlemmer ønsker. Jeg har i hvert fall varslet Stortinget om det i et brev. Dette vil gi Stortinget en større anledning til å gå nærmere inn i disse spørsmålene. Det synes vi er en bedre løsning enn å ta dette i budsjettsammenheng. Så der vil representanten Jacobsen få en god mulighet til en drøfting av politikken i de internasjonale finansieringsinstitusjonene.

La meg likevel nevne ett viktig tiltak som vi har foreslått, og som de såkalte Utstein-landene står bak fra 1999. Det er å innføre noe som heter Poverty and Social Impact Analysis-ordninger. Det betyr at man skal gå inn og analysere effekten av makroøkonomisk politikk, og man skal gjøre det fra land til land og fra case til case. Dette er nå i ferd med å bli institusjonalisert både i IMF, i Pengefondet og i Verdensbanken, og vil være en viktig bidragsyter til å få endret makroøkonomisk politikk enda mer i tråd med det som er målet, nemlig å bekjempe fattigdom og sikre at pengene når de aller, aller fattigste. Slik at denne mekanismen som vi har fått etablert, den er nå i ferd med å gjøre sin virkning. Jeg hadde selv drøftelser i Washington om dette i forrige uke.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Søren Fredrik Voie (H): Vi lever i et av verdens rikeste land. Oljeinntektene har skapt et velferdssamfunn og en levestandard som folk i mange andre nasjoner bare kan drømme om. Alle ønsker vi å videreutvikle dette velferdssamfunnet. Derfor kan vi ikke bare lene oss tilbake og nyte dagens oljerikdommer, vi må nå legge grunnlaget for nyskaping, vekst og utvikling for kommende generasjoner.

Kunnskapsbasert vekst er her en nøkkelfaktor. Kunnskap og kompetanse er i seg selv berikende for enkeltmennesket. Det har en egenverdi å kunne noe, å beherske et fag, og å mestre hverdag og arbeid gjennom god kunnskap og kompetanse gir både selvtillit og selvrespekt. Men fremfor alt er kunnskap nøkkelen for vekst og utvikling i et stadig mer internasjonalisert og konkurranseutsatt næringsliv. Derfor er ikke kvalitet i skolen og kvalitet i forskningen bare et slagord. Det er en grunnleggende forutsetning for verdiskapingen i fremtidens Norge. Regjeringen har på en god måte grepet fatt i denne utfordringen. Fra en situasjon hvor norske skoleelever skårer middelmådig på sammenlignbare tester, har Regjeringen et ambisiøst mål om at norske skolebarn skal bli blant de beste. Det er ikke naturlig for norske barn å være middelmådig, slik Utdanningsforbundet hevder. Det er naturlig å være blant de beste. Vi klarer å være best i verden innenfor en rekke idretter. Hvorfor skulle vi da ikke klare det samme innenfor skolen, hvor kunnskapen produseres, og hvor grunnlaget for vår fremtid skapes?

Når over 50 pst. av lærerne som underviser i matematikk i grunnskolen ikke har et eneste vekttall matematikk i sin utdannelse, er det ikke rart at matematikkunnskapene hos elevene svikter. Slik kan det ikke fortsette. Regjeringen har derfor tatt viktige grep på dette området. En ny og forbedret lærerutdanning er allerede vedtatt. Fra og med 2003 innføres egne stipend for lærere som vil ta formell videreutdanning i basisfagene i grunnskolen, matematikk og norsk.

Videregående skole skal gi studieforberedende utdanning og fagutdanning for de elevene som velger yrkesfaglige studieretninger. Mange tilbakemeldinger tyder på at dagens videregående skole – skapt av sosialdemokraten Gudmund Hernes – ikke takler noen av disse oppgavene på en fullt ut tilfredsstillende måte. Universiteter og høgskoler klager over at nye studenter mangler elementære kunnskaper i flere fag, mens tilbakemeldinger fra elever og arbeidsgivere påpeker at yrkesutdannelsen er blitt for teoretisk. Kvalitetsutvalget har bl.a. i oppdrag å vurdere disse forholdene. Derfor viser Regjeringen at den også tar kvaliteten og utviklingen i videregående skole på alvor.

Til tross for mange dystre spådommer fra opposisjonen og andre, finnes det ingen dokumentasjon på at kommunene satser mindre på skole enn tidligere. For kommunene som arbeidsgiver og skoleeier er det også meget godt mottatt at de får både større frihet og større handlingsrom til å drive sin lokale skole, samtidig som ordningen med demonstrasjonsskoler og bonusskoler virker motiverende og kvalitetsfremmende.

Kvalitetsreformen i våre høgskoler og universitet gjennomføres for fullt. Studenter og ansatte i sektoren har tatt utfordringen med å bringe vår høyere utdannelse opp på et topp internasjonalt nivå. Regjeringen har fulgt opp behovet for økte ressurser, samtidig som institusjonene søker å tilpasse sin virksomhet til nye rammebetingelser. Jeg finner i denne sammenheng grunn til å gi ros til våre universiteter og høgskoler for den gode måten de finner å kunne gjennomføre kvalitetsreformen på, men det gjenstår ennå å se om vi oppnår den forventede kvalitetsheving.

Jeg må også få lov til å tilbakevise påstanden fra representanten Giske tidligere i dag om at det mangler flere hundre millioner kr for å kunne gjennomføre kompetansereformen. Tvert imot er høgskolene og universitetene godt fornøyd med det budsjettet som er fremlagt for området.

Med en enda sterkere satsing på forskning og gjennom et nært samarbeid mellom næringslivet og våre forskningsinstitusjoner, legges det nå et grunnlag for kunnskapsbasert verdiskaping i dette landet som vil kunne sikre sysselsetting, økonomi og velferd både for oss som lever i dag, og for fremtidige generasjoner. Når opposisjonen gjentatte ganger etterlyser hva som skjer med Regjeringen og Høyres skoleløfter, må de ha fulgt meget dårlig med i timen for å kunne ha unngått å registrere alle de gode kvalitetsfremmende tiltak som allerede er iverksatt, samt den økte forskningsinnsatsen som finner sted både i næringslivet og ved våre høgskoler og universitet. Dette viser at Regjeringen i høyeste grad satser på vår skole og på vår fremtid.

Høyre bryter ikke skoleløftene. De holdes og oppfylles!

Britt Hildeng (A): Det er valgt en ny politisk styring av Norge. Ett år med en Høyre-dominert regjering og Regjeringens planer for det kommende år forteller dette. Ideer som har vært etterkrigsgenerasjonenes kulturarv, er under angrep. Velferdsstatens ord som «sosiale rettigheter», «sosial trygghet», «rettferdighet» og «utjevning av sosiale ulikheter», er begreper som synes å være strøket av denne regjeringens politiske vokabular. Det synes som om Regjeringen mener at solidaritet og holdningene bak disse begrepene, er umoderne og gått ut på dato. Regjeringens såkalte moderniseringsprogram har sine egne honnørord: begreper som «konkurranseutsetting», «privatisering», «individualisering», «skattelette» og «behovsprøving av velferdsytelser». Slike begreper og holdninger er en politikk for sosial utrygghet, for større forskjeller, for mer egoisme og for mindre velferd, og for mer privat forbruk.

Med Fremskrittspartiet som alliansepartner vil dette bildet forsterkes ytterligere. Riktignok vil Fremskrittspartiet i dag gi mer til eldre og mer til uføre, og det er det behov for. Men Fremskrittspartiets langsiktige politikk er å endre den grunnleggende struktur i velferdsstaten. Den er å bygge ned kommunene, privatisere, konkurranseutsette, og svekke arbeidstakerrettighetene for deretter å gi til verdig trengende.

Arbeiderpartiet kan ikke se dette som en framtidsrettet og moderne politikk. Jeg er forundret over at Kristelig Folkeparti vil være med på denne ferden. Riktignok øker utviklingshjelpen, og det er bra. Riktignok fremmes en tiltakspakke mot fattigdom. Også det høres bra ut i første omgang, men bare i første omgang. For den allmenne politikken til denne regjeringen bidrar til at flere blir fattige, og flere kommer i slike marginalsituasjoner der det er vanskelig å greie seg. Dette skjer ved å redusere muligheten for uføre til å ha ekstrainntekt, ved å redusere dagpengene til arbeidsledige, ved å redusere inntektsnivået ved midlertidig uførhet, ved å innskrenke bilordningen for uføre, ved betaling av skolebøker, ved økte priser i skolefritidsordningen og ved svekking av arbeidstakerrettighetene i arbeidsmiljøloven. Dette er ikke en politikk som gir svar på dagens utfordringer. Det er mer en politikk i nattvekterstatens ånd.

I kunnskapssamfunnet må vi bygge ut og styrke den offentlige skolen, ikke privatisere. I en tid med økende arbeidsledighet må vi sikre dagpengeordningen. I en globalisert økonomi der aksjekurser skaper utrygghet for nasjonale arbeidsplasser, er det viktig å sikre arbeidstakerrettigheter også på tvers av landegrensene. I en tid med kriminalitet er det mer enn noen gang behov for et solidarisk samfunn med rettferdig fordeling og plass til alle. Det gir trygghet. En politikk som baserer seg på konkurranse og den sterkestes rett, gjør det motsatte. Denne regjeringen har skissert noen veivalg som vil få store konsekvenser for vårt velferdssamfunn.

Tiden framover vil være avgjørende for i hvilken utstrekning disse valgene vil manifestere seg i praktisk politikk. Men det er vanskelig å se kontinuiteten fra Bondeviks første regjering med Verdikommisjonen som fanesak, til de verdier Kristelig Folkeparti er med på å fremme ved denne regjeringen.

Jan Simonsen (uav): Fremskrittspartiet har igjen en oppslutning nær det partiet hadde før Carl I. Hagen begynte å renske ut partimedlemmer med udemokratiske virkemidler. Partiet ønsker å delta i en regjering, og Carl I. Hagens mål er å bli statsminister.

Det er ingen tvil om at Norge trenger et politisk parti som kjemper for å redusere skatter og avgifter, og vil prioritere eldreomsorg og helsevesen. Men Norge trenger ikke politikere som ikke respekterer de demokratiske fellesverdiene som vårt samfunn bygger på.

I et demokratisk system er det valg som skal avgjøre hvilke personer som skal inneha ledende posisjoner, både i en nasjon, i en organisasjon og i et politisk parti. Personvalg skal ikke avgjøres ved å forby personer å stille til valg, slik det blir gjort i Fremskrittspartiet. En person som ikke respekterer demokratiske verdier i eget parti, vil heller ikke respektere demokratiske verdier i en nasjon dersom han får makt og innflytelse. Slike politikere bør isoleres gjennom en felles holdning fra de politikere som ønsker å slå ring rundt det verdigrunnlaget vi bygger vårt demokrati på.

Norge trenger like fullt et parti som bygger på liberale verdier, der folk får skattereduksjoner istedenfor støtteordninger og følgelig selv får anledning til å disponere en større del av egen verdiskaping, et parti som verner om folks frihet både i forhold til den frihetsberøvelsen høye skatter og avgifter innebærer, og den frihetsberøvelsen frykten for overgrep på andre enkeltmennesker innebærer. Vi trenger et nytt parti i Norge med disse bærebjelkene som hovedsak, et demokratisk og liberalt parti der en autoritær ledelse ikke tråkker på egne medlemmer.

Den viktigste oppgaven for et nytt parti bør være å bekjempe kriminalitet. Først og fremst må det slås knallhardt ned på voldsmenn og seksualforbrytere. Selv Fremskrittspartiet mener nå at det skal være mulig for en voldsutøver å slippe unna fengselscellen. Tidligere i år stemte partiet ned et forslag i Stortinget om at voldsforbrytere ikke skal kunne idømmes betinget straff, en helomvending i forhold til partiets tidligere politikk. Men så er det også slik som partiets utenrikspolitiske talsmann, Morten Høglund, sa til Dagsavisen som begrunnelse for at partiet nå plutselig støtter u-hjelp: Det er tradisjon for at Fremskrittspartiet skifter mening over tid.

Det skal være helt sikkert. Før gikk partiet imot u-hjelp, fordi det ville skade mottakerlandene. Så gikk Carl I. Hagen plutselig inn for u-hjelp, fordi det var penger nok på oljefondet, og penger brukt i utlandet ville ikke skape press i norsk økonomi. Men nå vil Fremskrittspartiet redusere u-hjelpen for å redusere alkoholavgiftene, og dermed gi spritkjøperne mer penger å bruke nettopp i norsk økonomi.

Før gikk Fremskrittspartiet inn for at Norges Bank skulle være uavhengig, slik at uansvarlige politikere ikke skulle la seg presse til å bruke mer penger enn det Norges Bank mente var forsvarlig. Nå vil Carl I. Hagen at direktøren i Norges Bank skal møte i Stortinget for å forklare seg. Før mente Fremskrittspartiet at Høyre-folk var halvsosialister som ikke ville selge flertallet av aksjene i statsbedriftene til private. Nå hindrer Fremskrittspartiet Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i å selge ut aksjer i flere statsbedrifter. Før ville Fremskrittspartiet sikre likestilling og fritt valg for barnefamiliene gjennom å inndra all subsidiering til barnehagene og dele pengene ut igjen i et likt beløp til samtlige barnefamilier. Nå går Fremskrittspartiet sammen med SV og Arbeiderpartiet i et forlik som betyr økt subsidiering av barnehagene og mindre mulighet for Regjeringen til å finne penger til skattelettelser. Og altså: Før var Fremskrittspartiet for en tøff kriminalpolitikk, en tøff politikk mot voldsmenn som under ingen omstendigheter måtte dømmes til betinget fengsel. Nå mener partiet at voldsmenn i praksis skal kunne slippe unna uten straff. Listen kunne ha vært mye lengre hvis representanten Simonsen hadde hatt mye lengre taletid.

Et slikt parti som dette kan man ikke stole på. Norge trenger derfor så snart som mulig et nytt parti, et parti som tar kriminaliteten på alvor.

Henrik Rød (FrP): Jeg skal avholde meg fra å kommentere representanten Simonsens innlegg i særlig grad, men jeg må jo si at det hadde kanskje vært interessant å høre litt om Simonsens prioriteringer framfor en lang tirade som rakker ned på Fremskrittspartiet og Fremskrittspartiets politikk.

Saken som er til debatt her i dag, er meldingen til Stortinget om rikets tilstand. Denne meldingen forteller oss at Norge er et meget rikt land. Norge har store inntekter og overskudd fra oljeinntektene.

Vi har en svært god økonomi i dette landet. Det som imidlertid er litt pussig, er jo det at debatten her i Stortinget tyder på at statens gode økonomi er mer til besvær enn den er til glede, i hvert fall for politikerne i denne salen. Spørsmålet er hvordan befolkningen, innbyggerne i Norge, oppfatter rikets tilstand. Hvordan opplever de at den økonomiske situasjonen er i Norge? Og hvilken glede opplever innbyggerne på grunn av den enorme oljeformuen som Norge har?

Vi vet at Norge er et meget dyrt land å bo i sammenlignet med våre naboland. Bare ved å dra over grensen til Sverige kan man handle både matvarer, alkohol og tobakk 30 pst., 40 pst., kanskje også 50 pst. rimeligere enn hva man kan her hjemme i Norge. Årsakene til dette er vårt høye skatte- og avgiftsnivå. Det er ingen logikk i at Norge med sin enorme formue skal være nødt til å skattlegge innbyggerne mer enn hva man gjør i Sverige, vårt naboland. Sverige har tross alt ingen oljeinntekter overhodet, men en statsgjeld på tusen milliarder kroner. Likevel har man i Sverige et lavere skatte- og avgiftsnivå for folk flest. Når man f.eks. skal kjøpe en bil, koster den i Sverige omtrent halvparten av hva den koster i Norge. Hvor er logikken i dette?

Etter valget i fjor fikk Norge en ny regjering, en ny regjering som kom med lovnader om bedre velferdsgoder og bedre økonomi for folk flest. Det ble lovet store skattelettelser. Nå har Regjeringen lagt fram sitt forslag til statsbudsjett, og skattelettelsene er vanskelige å finne, i hvert fall har ikke jeg klart å finne mange av dem.

I forhold til grensehandelen, som jeg var inne på i stad, og avgiftene på lokkevarer gjøres det ingenting. Det eneste Regjeringen legger opp til for å redusere grensehandelslekkasjen, er å starte innkreving av bompenger ved passering av den nye Svinesundsbroen – inngangsporten til Norge, som det åpenbart burde vært et nasjonalt ansvar å finansiere, slik jeg ser det i hvert fall. Broen skal nå finansieres av dem som velger å dra over grensen for å handle. Undersøkelser viser nemlig det at 80 pst. av personbiltrafikken over Svinesundsbroen er norsk. Den samme undersøkelsen viser at blant disse personene oppgir 60 pst. av disse 80 pst. at de er på handletur til Sverige. Dette representerer et ganske stort problem, et veldig stort problem i hvert fall for næringslivet i Østfold, der jeg kommer fra. Man har altså en konkurrent 10, 20 eller 30 minutter unna som kan selge varer for en pris tilsvarende halve prisen av hva man kan i Norge. Vi mener at dette er feil politikk.

Når det for øvrig gjelder Svinesundsbroen, mener vi at det burde vært et statlig ansvar å finansiere den. Man skulle ikke sende regningen tilbake til bilistene.

Når det gjelder inntektsskattesiden, gjøres det heller ingen vesentlige grep. Dette medfører at man ikke kommer ut av den onde sirkelen med høye lønnsoppgjør som setter konkurranseutsatt industri og arbeidsplasser i Norge i fare. Ved en kraftig reduksjon av skattenivået kunne man unngått dyre lønnsoppgjør for bedriftene og offentlig sektor. Ved en kraftig reduksjon av skattenivået kunne også vanlige lønnsmottakere fått bedre råd uten at næringslivet og bedriftene hadde fått noe større kostnader av den grunn. Man hadde fått en vinn-vinn-situasjon som alle hadde tjent på. Dette tar ikke Regjeringen hensyn til i særlig grad.

Så hva tenker skattyterne når de tenker på rikets tilstand? Jeg tror neppe at de er helt fornøyd. Regjeringen og stortingsflertallet er i utakt med befolkningen i flere saker, slik jeg ser det. Fremskrittspartiet vil prioritere å gi innbyggerne i Norge en bedre hverdag i form av bedre økonomi gjennom skatte- og avgiftslettelser. Vi ønsker å bruke noe av vår formue på dette. Vi tror også at folk flest vil oppleve rikets tilstand som bedre da.

Inge Lønning (H): Jeg har en drøm – det er jo presedens for det fra denne talerstol – og den drømmen går ut på at man kunne få en enighet i Stortingets presidentskap om å klubbe hver gang setningen «Norge er et av verdens rikeste land» med alternativet «Norge er verdens rikeste land» faller fra denne talerstol. Den har falt et utall ganger i løpet av denne trontaledebatt, og det har gått opp for meg for alvor at dette er vårt farligste nasjonale bedøvelsesmiddel for tiden – denne opptatthet av å stirre på våre egne penger og glemme alle de langsiktige utfordringene som det norske samfunn står overfor. Disse langsiktige utfordringene er antakelig større enn de noensinne har vært, og da er det litt nedslående at vi opplever en trontaledebatt som skulle dreie seg om landets fremtid på lang sikt, men som i alt vesentlig dreier seg om en skyggeboksing om budsjettet og enkeltposter i budsjettet, til tross for at vi alle vet at vi skal bruke to hele dager på budsjettdebatten når vi kommer til slutten av november.

Norges største utfordring i øyeblikket har ikke med de interne disposisjoner av oljeformuen og avkastningen av oljeformuen å gjøre. Norges største utfordringer i øyeblikket ligger i at vi lever i en verden og på et kontinent som forandrer seg med hurtigtogsfart, og vi er i det hele tatt ikke interessert i det, for å sette det på spissen, fordi vi er så opptatt med våre interne pengesorger.

Det har vært hevdet at trontaledebatten skal være opposisjonens debatt, og det har fra opposisjonens side, særlig Arbeiderpartiets side, vært lagt stor vekt på behovet for forutsigbarhet i norsk politikk. Vi kan være enige om at det behovet er til stede. Men svaret på denne utfordringen er fra Arbeiderpartiets side et helt nytt krav om at nå må landet ha en flertallsregjering, fordi flertallsregjeringer skal være svaret på dette behovet for forutsigbarhet. Og i den anledning har man allerede knyttet seg sammen med SV som partner og, så vidt jeg har forstått, også med Senterpartiet, til tross for at det også i denne debatten er tydeliggjort at når det gjelder landets sikkerhets- og utenrikspolitikk, er det lysårs avstand mellom SVs virkelighetsoppfatning og Arbeiderpartiets virkelighetsoppfatning. Man skulle jo tro at landets sikkerhet og utenrikspolitikken er det viktigste av alt en regjering skal ha ansvaret for, men det later til å være helt problemfritt å regjere sammen med et parti som befinner seg på en annen klode når det gjelder oppfatningen av hva de norske sikkerhetspolitiske behov er.

Da Jens Stoltenberg presenterte sin regjeringserklæring for Stortinget – det er jo ikke lenger siden enn at noen av oss husker det – hadde den ett eneste tema, nemlig behovet for fornyelse og forandring, og ikke minst forandring i offentlig sektor. Etter å ha lyttet til denne trontaledebatt må jeg si at jeg har inntrykk av at både Jens Stoltenberg selv og hans parti har glemt det totalt, for i dag bygger man allianser for å forhindre forandring for enhver pris. Man vil ikke forandre på noe som helst, fordi alle de goder som vi har bevilget oss, skal vi beholde til siste øre, og så skal vi plusse på noen goder til. Da er det ikke forunderlig om kongeriket Norge viser så vidt mange tegn som vi unektelig gjør, sammenlignet med andre land, på politisk åreforkalkning, på manglende vilje og manglende evne til å møte fremtiden offensivt og foreta de forandringer som er nødvendige nå, før vi blir tvunget til å foreta dem, om en del år, når vi ikke lenger har et overskudd i statens økonomi.

Høyre er like opptatt som Arbeiderpartiet og andre partier i denne sal av å utvikle det norske velferdssamfunnet og de verdiene som ligger i det. Men vi må jo snart innse at velferdsstaten i dag er en koloss på leirføtter, og at hvis vi ikke er villig til å foreta de endringene som gjør at velferdstiltakene når dem som har bruk for dem, istedenfor å nå alle oss som ikke har bruk for dem, ja så kommer den kolossen til å rase sammen med et brak. Det er jo det trontaledebatten burde dreie seg om hvis Norge fremdeles skal være et velferdssamfunn om ti år.

Siri A. Meling (H): I forbindelse med markeringen av tusenårsskiftet hørte vi flere ganger stadfestelsen av at Norge gikk inn i dette århundre som Europas fattigste land, og at vi går ut av dette århundre som verdens rikeste. I løpet av disse hundre årene har mye skjedd, naturlig nok, ikke minst i utviklingen av det vi kjenner som velferdsstaten.

Nylig feiret vi at det er 30 år siden oljeeventyret startet i Nordsjøen – 30 år med en rivende utvikling både teknologisk, industrielt og kompetansemessig, men ikke minst en rivende utvikling når det gjelder inntekter til statskassen. Det er takket være den kontantstrømmen at Norge kan skilte med å være verdens rikeste land.

Det er alltid lett å gi, særlig hvis vi har mye å ta av. Gjennom mange år har vi bygd opp en omfattende offentlig sektor, og vi har utviklet det ene velferdsgode etter det andre. Dette koster. Og det koster mer og mer. Det koster faktisk så mye at vi i tillegg til bruk av oljeinntekter også har kommet i verdenstoppen når det gjelder skatter og avgifter.

Vi har en åpen økonomi og et konkurranseutsatt næringsliv, og et mobilt næringsliv. Det innebærer at vi i fedrelandet må kunne tilby rammevilkår som gjør det attraktivt å etablere seg og skape verdier her hjemme. En økt offentlig sektor kan ikke ukritisk hente ressurser fra skattebetalernes lommebøker etter hvert som regningene skal betales. En sterk offentlig sektor setter lønnsdannelsen under press i et stramt arbeidsmarked og bidrar til å stimulere lønnsspiralen ytterligere opp. Vi ligger allerede i dag med lønnskostnader på 20–30 pst. over land det er naturlig å sammenlikne seg med. Hva gjør dette for konkurranseevnen til et næringsliv som i stor grad er basert på eksport? Hva gjør dette med viljen til nyskaping?

Er medisinen da å fortsette en sterk økning i utgifter til offentlig sektor og velferdsstaten? Er grunnlaget for fremtiden å følge opposisjonen på dette? Hvilke skatter og avgifter vil da Arbeiderpartiet og SV øke?

En så alvorlig situasjon krever forandring, og som representanten Jens Stoltenberg sa i går: Det skjer en kursendring. Og jeg vil si heldigvis.

I erkjennelsen av at vi ikke kan tillate en sterk kostnadsvekst i offentlige utgifter, har Sem-dokumentet slått fast at den underliggende utgiftsveksten på statsbudsjettet skal være mindre enn den økonomiske veksten i Fastlands-Norge. Det betyr at arbeidet med omstilling av offentlig sektor er viktig ut fra flere forhold:

Hvis vi ikke kan bevilge oss ut av en situasjon med ordninger og offentlige virksomheter som krever mer og mer ressurser for å opprettholde status, krever dette at vi ser med nye øyne på hvordan oppgavene kan løses. Det kreves endring, nytenkning og ikke minst mot til å gjennomføre prosessene. Dette moderniserings- og omstillingsarbeidet jobber Regjeringen med for fullt.

Et eksempel på dette er samordningsarbeidet mellom Aetat og trygde- og sosialetaten. Et annet eksempel, som allerede er gjennomført, er omstillingen innenfor luftfart, hvor flypassasjeravgiften er fjernet, bonuspoengene likeså, og i tillegg er en ny innkjøpsavtale for staten på plass – alt for å sikre en reell konkurranse som kommer både privatpersoner og det offentlige Norge til gode. Slike ting kommer ikke av seg selv. Dette krever erkjennelse av at forandring er nødvendig, og mot til å gjennomføre strukturtiltak – ikke minst som i dette tilfelle – ved å følge Konkurransetilsynets tilrådinger.

Videre er det viktig å holde fokus på hvem som trenger tilbudene mest. Regjeringen er aktiv i forhold til å arbeide fram målrettede tiltak og skreddersøm fremfor generelle ordninger og velferdsbyråkrati.

For at vi skal ha et offentlig tjenestetilbud er vi avhengig av bedrifter og arbeidsplasser i Norge som kan skape verdiene. På samme måte som et produkt har sin livssyklus, har også næringslivet dette. Noen faller fra, andre går godt i kjente spor, og noen nye er på banen og under vekst. Og nettopp nyskapingen er viktig å stimulere.

Hva skal til for at vi velger å satse? Hva skal til for at ideen i det enkelte hode eller innenfor den enkelte bedrift ikke skal legges til side, men gripes fatt i og videreutvikles? Det koster svette, og det koster penger. Motivasjonen er essensiell, samt troen på å lykkes. For fallhøyden innenfor dagens virkelighet er stor.

Vi må komme bort fra at den som vil noe, må kjempe en lang og kontinuerlig kamp med offentlige søknader, godkjennelser, kontroller, rapporteringer og etter hvert flaskehalsen i det å finne kvalifiserte medarbeidere.

Økonomi er viktig, det koster å skape, det koster å forske, prøve, feile, prøve igjen – som jo er nettopp det nyskaping handler om. Arbeidet må den enkelte selv gjøre, men det offentlige kan og bør kvittere ut med et skatte- og avgiftsnivå som gjør det interessant å bygge.

Dette er Regjeringen i gang med. Det offentlige bør selv gå foran med et godt eksempel i forvaltningen av skattebetalernes penger, og det betyr et kontinuerlig fokus på hvordan ting kan gjøres bedre, hvordan grep kan få mer ut av hver enkelt offentlig krone.

Jan Tore Sanner (H): Mens Samarbeidsregjeringen forandrer Norge, har denne debatten vist at Arbeiderpartiet fortsatt famler i blinde. I løpet av det siste året har Samarbeidsregjeringen tatt klare skritt for å skape mer trygghet i folks hverdag og gi folk større valgfrihet. Skatte- og avgiftsnivået er kraftig redusert for vanlige folk og for næringslivet. Offentlig sektor moderniseres, både for å få mer ut av skattepengene og for å gi folk et bedre tjenestetilbud. Vi satser på ny vekst og ny utvikling ikke bare ved å bedre rammebetingelsene for næringslivet, men også ved å satse på høyere utdanning, forskning og utvikling. Kampen mot fattigdom er trappet opp både hjemme og ute. Vi målretter de sosiale ordningene for å få folk raskere tilbake i arbeid, men også for å skjerme og hjelpe de svakeste blant oss, og det satses på en ny og mer offensiv miljøpolitikk.

Det siste året har Jens Stoltenbergs glansnummer vært at det ville ikke være mulig å redusere skatter og avgifter samtidig som man satser mer på samfunnets basistjenester: helse og skole. Jeg registrerer at etter at Regjeringen la frem sitt budsjett, har vi ikke lenger hørt denne påstanden. Det skyldes nok, som Dagens Næringsliv skrev 4. oktober – og Dagens Næringsliv pleier ikke å skryte – at regjeringspartiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre «viste ved årets budsjett at de klarer å prioritere.» Det er nettopp det man har gjort.

Denne debatten har vist at Arbeiderpartiet fortsatt famler i blinde. I går brukte Arbeiderpartiets kommende leder, Jens Stoltenberg, 15 minutter på å angripe tre av Regjeringens innstrammingsforslag. I dag brukte Arbeiderpartiets kanskje kommende nestleder, Trond Giske, 10 minutter til platt retorikk som utelukkende var angrep på Regjeringen. Vi har ikke hørt et ord om hva som er Arbeiderpartiets alternativ, verken når det gjelder de grunnleggende valgene i forhold til samfunnsretning eller når det gjelder hva som vil være Arbeiderpartiets alternativ i dette budsjettet, bortsett fra at Arbeiderpartiet er imot alle innstrammingsforslag som Regjeringen har foreslått, at Arbeiderpartiet vil bruke mer penger på en rekke forslag, og at Arbeiderpartiet vil ha et minst like stramt budsjett. Jeg gleder meg til å se hvor Arbeiderpartiet har tenkt å kutte.

I slutten av august gikk Arbeiderpartiets kommende leder ut og sa at han ville ha skatt på caffè latte. Selve ideen var visstnok at man skulle ha mer skatt på det som går bra, for å redde det som går dårlig. Nå har jeg etterpå forstått at det var en misforståelse – man ville ikke ha skatt på caffè latte. Men da er spørsmålet: Hva vil man da ha? Hvis det er slik at Arbeiderpartiet er bekymret fordi det går bra i en av samfunnets sektorer, nemlig tjenestesektoren, hvordan er det da man har tenkt å bremse veksten der? Er det ved å øke skattene for vanlige folk, slik at folk får mindre penger å rutte med og går mindre på café? Er det ved å bruke gammel sosialistisk reguleringspolitikk for å hindre vekst og utvikling innenfor tjenestesektoren? Eller er det ved å gjeninnføre investeringsavgiften? For vi har vel alle hørt at Arbeiderpartiet med jevne mellomrom har påpekt at investeringsavgiften først og fremst har kommet tjenesteytende sektor til gode. Jeg registrerer i dag at Aftenposten spekulerer i at Arbeiderpartiet vil gjeninnføre investeringsavgiften i en eller annen form. Jeg registrerer også at Arbeiderpartiet ikke har brukt denne debatten til å avlive den spekulasjonen. Jeg tror kanskje at det ville vært en fordel om Arbeiderpartiet hadde gjort det, for vi har jo forstått at Arbeiderpartiet er opptatt av forutsigbarhet og stabilitet, og hvis det er slik at man har planer om å gjeninnføre en skatt som er fjernet så sent som 1. oktober dette år, er det ikke noen tvil om at det vil skape stor usikkerhet og utrygghet i næringslivet. Tvert imot har vi hørt at en av Arbeiderpartiets mulige partnere en gang i fremtiden, SV, ønsker å gjeninnføre investeringsavgiften. Da synes vi at Arbeiderpartiet kanskje for å gi et bidrag til stabilitet og forutsigbarhet kunne avklare sin holdning allerede i dag, i og med at vi har hørt alle områdene de vil øke utgiftene på, om det er slik at Arbeiderpartiet har tenkt å gjeninnføre investeringsavgiften.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tore Nordtun (A): Vi har i fellesskap greid å bygge opp et godt velferdssamfunn. Men er dette en tilfeldighet? Er det bare olje, gass og andre naturressurser som har vært årsaken til dette? Nei, det norske velferdssamfunnet er bygd opp gjennom mange år gjennom en villet politikk – et politisk valg. Disse valgene har gitt oss muligheter til å skape en felles velferd, en frihet som har gitt alle like muligheter uansett utgangspunktet på den samfunnsmessige stigen. Nå ser vi at kursen legges om i en annen retning. Det legges mindre vekt på rettferdig fordeling og fellesskap, eksempelvis signalene om privatisering og individualisering av folketrygden, større privatisering av skolen, omlegging av dagpengeordningen og overføringer til kommunene.

Arbeidsledigheten stiger. Store kontrakter går til utenlandske bedrifter. Andre bedrifter flagger ut. Vi snakker her om hjørnesteinsbedriftene i lokalsamfunnene. Fremtidsrettet industrisysselsettingspolitikk har nærmest vært fraværende i denne trontaledebatten fra regjeringspartienes representanter når vi nå drøfter rikets tilstand. Vi må nå meisle ut kortsiktige og langsiktige tiltak for den konkurranseutsatte industrien. Fra Arbeiderpartiets side er det klart: Vi trenger og skal ha den industrien også i fremtiden. For noen år siden la Arbeiderpartiet til rette for en industripakke for verkstedindustrien i en vanskelig periode. Dette var vellykket politikk. Nå ser vi utviklingen, og vi må sette inn lignende tiltak og gjøre lignende grep på ny.

Vi kan ikke overse det som skjer i Europa. Vi må nå drøfte det nye Europa og Norges plass. Jeg kjenner konkret til flere bedrifter som nå legger om sin produksjon med etterfølgende arbeidsledighet og tap av arbeidsplasser i Norge – dette grunnet hindringer vi som ikke-medlem i EU har. Vi har store muligheter for større verdiskaping i regionene i Norge dersom det gis bedre markedsmuligheter for industrien vår. I en større fremtidsrettet industridebatt må vi også være villig til å drøfte vårt forhold industripolitisk til Europa.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Odd Holten (KrF): Det har vært mange sterke og tunge ord i denne debatten. Jeg ønsker nå helt kort å rette oppmerksomheten mot en liten flik av trontalen som berører en klar vilje til å gjøre en ekstrainnsats for de tause. De som ikke selv fremmer sine saker, de psykisk utslåtte, står ikke på barrikadene. År etter år har de fått lovnader om økt innsats, men hva har skjedd? Jo, beklageligvis er det tilbud til de med somatiske lidelser som ofte har gått av med seieren i kappløpet om bevilgninger og personell. Dette er beklagelig og skremmende.

Nå sier Regjeringen at det innenfor behandlingstilbudet til de psykisk syke skal satses i underkant av ca. 700 mill. kr. Mitt håp er at dette klare signalet også omsettes i økt pasientbehandling. En bør nå kunne forvente en betydelig forbedring av behandlingskapasiteten fra dagens kapasitet på under én pasientkonsultasjon pr. lege pr. dag, til gradvis kanskje å kunne komme opp i de normtall som finnes i italiensk effektivitet, som er helt oppe i ti–tolv konsultasjoner pr. dag. Tenk om vi i Norge kunne klare å komme opp i fem konsultasjoner pr. lege pr. dag. Hvilken revolusjon og hvilken mulighet ville ikke dette være for denne tause gruppen.

Regjeringen løfter også fram tilbudet til andre svake grupper, spesielt mennesker med ulike rusproblemer. Her er behovet stort og alvorlig. Rusavhengighet kan i mange tilfeller skape varige fysiske og psykiske skader, og av den grunn må økt innsats iverksettes for å hindre så mange som mulig i å bli varig ufør.

Det handler om solidaritet i fordelingen. La de tause nå få sin rett og sin hjelp i velferdssamfunnet.

Vidar Bjørnstad (A): Arbeiderpartiet vil forsvare den offentlige skolen som en felles møteplass for alle unger uavhengig av bakgrunn.

Fellesskolen er kjernen i arbeidet for et rettferdig samfunn – en skole som gir alle en mulighet, en skole som gir alle en sjanse uansett bosted, sosial bakgrunn, etnisk tilhørighet, evner eller handikap. Fellesskolen er mangfold. Regjeringens forslag om fri etablering av private skoler med offentlig finansiering vil bety sortering av barn og unge.

Alle ser mangler i den offentlige fellesskolen, og det er her vi må sette inn innsatsen som kommer de aller fleste barn og unge til del.

Arbeiderpartiet vil både bruke mer penger til skolen og styrke kvalitet og innhold.

Regjeringens nye kurs på skoleområdet har en klar profil og synes å bygge på følgende strategi: Overfokusér svakheter og så mistillit til den offentlige grunnskolen, sultefôr økonomien til kommunene og skolene, så vil Høyres overordnede mål om privatisering og todeling av skolesystemet lettere få gehør.

Regjeringen gir i budsjettet kommunene mindre inntekter til å bruke på bl.a. skoler, og bevilgninger til grunnskolen kuttes. Tilskuddet til skolefritidsordningen halveres, og rammene til utlånsordningen for å pusse opp skolebygg reduseres med 1 milliard kr. Målet om gratis læremidler i videregående skole er gravlagt.

Var det dette Høyre mente i valgkampen med en bedre skole?

Statsråd Clemet påstår kontinuerlig at den offentlige skolen har nok penger. Kuttene i budsjettet betyr jo at Regjeringen ikke bare mener at skolen har nok penger, men at skolene har for mye ressurser.

Clemet mener lærertettheten er et kostnadsproblem. Skal hun da si opp lærere eller la være å ansette nye?

Reduksjonene til fellesskolen står i sterk motsetning til den kraftige økningen til private skoler, som har en svært liten del av det totale antallet skolebarn. De private skolene får faktisk langt bedre økonomi enn mange av de offentlige skolene. Og Regjeringen lover mer til de private skolene.

Dette er resultatet av Regjeringens skolepolitikk. Og på sidelinjen applauderer Fremskrittspartiet.

Arbeiderpartiet vil kjempe for fellesskolen og er skuffet over nedskjæringene. Samtidig viser budsjettet tydelig politiske skillelinjer og hva Regjeringens nye kurs vil innebære.

Så en liten kommentar når det gjelder innsatsen til forskning og utvikling, som er helt nødvendig for å sikre Norge fremtidig verdiskaping og sysselsetting. Regjeringen har foreslått en samlet økning i forskningsinnsatsen på noe over 1 milliard kr for neste år. Det er et stort beløp, men mindre enn det Arbeiderpartiet foreslo for inneværende år. Regjeringen innrømmer i teksten i budsjettet at deres foreslåtte bevilgning ikke vil være nok til å nå OECD-gjennomsnittet innen 2005. Har Regjeringen gitt opp denne målsettingen?

Leif Frode Onarheim (H): Trontalen legger stor vekt på den økonomiske verdiskaping i landet vårt. Selv om Norges økonomi er god på grunn av store olje- og gassinntekter, må vi sørge for at vi holder en høy verdiskaping også i Fastlands-Norge. Også på dette området vil vi forandre for å forbedre.

Petroleumsvirksomheten har en stor oppgave i å være et nav, et drivhjul, i den teknologiske utvikling, noe som sikrer at vi har en høy teknisk kompetanse også hos de mange underleverandører til de store olje- og gassfeltene på sokkelen.

Det er spesielt gledelig å se de ringvirkninger som Snøhvit-utbyggingen i Finnmark allerede har gitt. En rekke bedrifter melder at de har bygd seg opp til å bli underleverandører til utbyggeren, og krevende kunder stimulerer dem til å være teknologisk på topp. Det er hyggelig å se positive resultater så raskt i Finnmark etter behandlingen her i Stortinget.

Forholdene må legges til rette for at petroleumsvirksomheten kan ha en god, jevn og miljøbevisst utvikling. Vi må sørge for at norsk sokkel er interessant for de beste oljeselskapene også i fremtiden. Det krever at interessante blokker lyses ut for letevirksomhet, og det krever at vi løpende vurderer skattesatser og øvrige rammebetingelser for denne industrien.

Det er grunn til bekymring for det konkurranseutsatte næringsliv. Kombinasjonen høye lønnstillegg, høy rente og høy kronekurs gjør ikke livet lett for bedriftene. NRK meldte i dag morges at leveranser til Kristin-feltet hadde gått til et spansk verft og til priser som ligger langt under de norske tilbud. Dette viser at alle gode krefter nå må konsentreres om å gjenvinne konkurransekraft i norske bedrifter. Arbeidslivets parter må i samarbeid legge opp til en meget moderat lønnsvekst fremover, og vi må fra storting og regjering ikke gi løfter eller forhåpninger til noen grupper om store lønnsløft. Og ikke minst bør ledere i privat og offentlig virksomhet være meget nøkterne i sine lønnsforventninger. Kan vi i tillegg i denne sal enes om et budsjett hvor vi ikke øker de økonomiske rammer, kan summen av tiltakene legge til rette for å beholde og videreutvikle gode bedrifter i Norge.

Vi må likevel se i øynene at en del av våre bedrifter etter hvert faser ut. Det kan skyldes utrangert teknologi, endrede markedsforhold eller rett og slett at bedriften ikke har klart å følge med. Dette er en naturlig prosess, og vi i Stortinget bør ikke føle noen forpliktelser til å forsinke en naturlig avvikling. Når det er sagt, er det utrolig viktig at vi har et levende nyskapingsmiljø som kan fylle de hull som oppstår, og som med nye ideer, pågangsmot og entusiasme skaper det nye. Vi har som politikere et betydelig ansvar for å legge til rette for at slik nyskaping og kommersialisering kan stimuleres. Der vi kan bidra med fødselshjelp til dette, vil det gi god avkastning i tiden fremover. Det er viktig å huske at for ethvert velferdstiltak vi ønsker å sette i verk, må vi ha gode, lønnsomme bedrifter som gjør dette mulig. Der ligger det store utfordringer, og jeg er glad for at trontalen så tydelig understreker dette.

Torbjørn Andersen (FrP): Norsk kommuneøkonomi er på et katastrofalt lavmål, hevdes det fra mange hold, og kravet om mer penger til kommunesektoren har nådd et crescendo. Men mer penger alene kan neppe være det beste svaret. Fortsatt er mange politikere i Norge ikke villig til å innse at det er et betydelig uutnyttet potensial for effektivisering i offentlig sektor dersom vi setter inn de riktige virkemidlene.

Dette effektiviseringspotensialet haster det nå med å hente ut da behovet nå for tiden er stort for en mer effektiv ressursutnyttelse i den offentlige sektor. Her er altså konkurranseutsetting den enkeltfaktoren som vil kunne gi den største effekten i innsparing og kvalitetsutvikling i den offentlige sektoren.

Fremskrittspartiet mener derfor at kommunenes fremtidige rolle vil bli endret vesentlig i forhold til i dag. I dag utfører kommunene selv tilnærmet all velferdsproduksjon i egen regi og i en monopolsituasjon uten den minste effektiviserende konkurranse. Dette fungerer rett og slett ikke godt nok. Man bør derfor innføre en driftsmodell i norske kommuner basert på konkurranseutsetting der flere aktører, både private og offentlige firmaer, skal få slippe til og få konkurrere om å utføre de offentlig finansierte velferdstjenestene for innbyggerne.

Kommunens rolle vil endres fra i dag å være en utførende tjenesteprodusent til å bli en bestiller og kontrollør av både kvalitet, innhold og pris på velferdstjenestene som i fremtiden vil bli utført av eksterne og gjerne private virksomheter. På samme tid bør finansieringsansvaret for velferdsproduksjonen overføres fra kommunen til staten.

Vi må skape et velferdsmarked der det må være et tilstrekkelig antall tilbydere, slik at konkurranse og valgfrihet blir reell for innbyggerne. Bare gjennom å innføre en aktiv konkurransepolitikk innen offentlig sektor vil vi kunne møte de krav og utfordringer som velferdssamfunnet står overfor nå og i fremtiden.

Fremskrittspartiet forventer derfor at den sittende regjeringen jobber raskere med å implementere konkurransepolitikken i offentlig virksomhet. Norge har dessverre i dag en beklagelig jumboplass internasjonalt på dette området, og da må vi samle alle gode krefter på å gjøre noe nå dersom vi virkelig vil bevare et godt velferdssamfunn også videre inn i fremtiden.

Heidi Larssen (H): Kommuneøkonomien er stram, som resten av statsbudsjettet. Men kommunene bør være like opptatt som oss andre av å dempe presset på kronekurs og rente og derved trygge arbeidsplassene. Både arbeidsplasser og rentenivå påvirker jo kommuneøkonomien.

Men stramhet fordrer nytenkning, og det krever ikke bare noe av kommunepolitikerne, men det krever faktisk også noe av oss i denne salen. For hva er det vi, Stortinget, har gjort i så mange år? Jo, vi har pålagt kommunene altfor mye, vedtatt altfor mange lover, forskrifter og øremerkede tilskudd. Vi viser handlekraft ved å sende forventninger og regninger over til kommunene. Det bør vi slutte med. Frykten for å gi lokale løsninger gjennomslag i forhold til det enkelte i denne sal mener skal gjelde alle, bør ikke få gjennomslag i forhold til en mer effektiv og brukervennlig offentlig sektor.

Jeg er derfor glad for at Regjeringen har lagt seg på en ny kurs hvor et av Regjeringens hovedprinsipp i effektiviseringsarbeidet i offentlig sektor er større lokal frihet og lokalt ansvar. Regjeringen har startet et arbeid med å gi kommunene rammebetingelser som gjør at tjenestene kan utføres bedre. Regjeringen går gjennom lover og regler som hindrer god ressursutnyttelse, f.eks. arbeidet med å gjøre momsreglene nøytrale, slik at det kan skapes like konkurransevilkår for kommunale og private tjenesteytere. Renhold ble lagt inn i momskompensasjonssystemet fra 1. januar i år, og Stortinget vil neste år få en sak om resten.

Regjeringen vil sørge for at kommunene kan beholde noe større nærhet til eget inntektsgrunnlag og stimulere til næringsutvikling ved å innføre en form for selskapsskatt igjen. Også den kommer hit neste år. For å bedre kvaliteten i skolen og øke handlingsrommet for skoler og skoleeiere er det igangsatt et arbeid der man ser på hvordan læreplaner, regler og avtaleverk kan forenkles. Kanskje man i den forbindelse også kunne overføre arbeidsgiveransvaret til dem som betaler for det? Ansvar og finansieringsplikt bør jo følges ad.

Regjeringen prøver også å gjøre barnehagesatsingen noe bedre for kommunene enn det som var foreslått av flertallet i vår i det såkalte barnehageforliket. Det er ikke klokt å skille eierskap og plikt fra finansieringen. Mitt håp på vegne av kommunesektoren er at stortingsflertallet følger opp det som ligger fra Regjeringen.

Per Ove Width (FrP): Forsvar har så å si ikke vært tema i denne debatten i det hele tatt. Det kommer vel ganske enkelt av at Regjeringen denne gang faktisk har gjort det de forpliktet seg til i fjor. De har lagt inn et budsjett som stort sett er i samsvar med det de lovet i fjor.

Når det er sagt, inngikk regjeringspartiene og Arbeiderpartiet i fjor et såkalt forsvarspolitisk forlik, et forlik som innebar at Regjeringen fravek sin egen Sem-erklæring, som var en del av grunnlaget for avtalen med Fremskrittspartiet for dannelsen av Samarbeidsregjeringen. Et merkelig ord forresten. Så langt har jeg ikke observert at de samarbeider med andre enn seg selv. I så fall skulle det være en unødvendig betegnelse.

Forliket mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen innebar en sterk reduksjon av budsjettet og dermed av forsvarsevnen. Dette passet naturligvis Arbeiderpartiet utmerket, et parti som aldri har vært forsvarsvennlig, men som derimot gjennom mange år har vært tilhenger av nedbygging av Forsvaret. Fremskrittspartiet har stilt seg helt på sidelinjen, sa forsvarskomiteens leder Marit Nybakk i sitt innlegg her i går. Det er naturligvis helt feil. Det er derimot Arbeiderpartiet og Regjeringen som har stilt seg på sidelinjen. Ja, de sitter nærmest på tribunen. De har jo så langt ifra oppfylt Regjeringens intensjon i Sem-erklæringen. Her er det igjen Fremskrittspartiet som ikke er på sidelinjen, men derimot på banen. Arbeiderpartiet viste smidighet for å få til et forlik, sier Nybakk videre. Ja, hva gjør man ikke for å få til en rasering av Forsvaret. Forlik kan man muligens få til, men et forlik må inneholde noe som er verdifullt. Et forlik for forlikets skyld er ikke verd noe, og det er det som er skjedd her.

Etter 11. september har verden blitt annerledes. Det er noe vi alle er enige om. Det råder i dag usikkerhet, uforutsigbarhet og ustabilitet i verden. Statsministeren kom i sitt innlegg i dag inn på terrorisme. Det kan være forskjellige måter å bekjempe terrorisme på, men én ting er sikkert: Har man ikke et sterkt og funksjonelt forsvar, ligger veien åpen for et terroranslag uten fare for avvergelse eller gjengjeldelse. Det er derfor et paradoks når Regjeringen, sammen med Arbeiderpartiet, snakker om faren for terrorisme, i samme åndedrag som de nedbygger Forsvaret i raskt tempo. Forsvaret mangler i dag midler til innkjøp av nytt og moderne materiell, og det var ett av argumentene som ble brukt for å nedbygge Forsvaret: moderne materiell, mindre personell – i realiteten har bare det siste skjedd, for det er jo det enkleste. Dette er det så langt bare Fremskrittspartiet som har tatt ansvaret for gjennom økninger i sine budsjettforslag, det også i tråd med hva som ble lovet i fjor.

Raymond Robertsen (H): Korstoget opposisjonen hadde mot Regjeringens distriktspolitikk i året som har gått, kan vel i beste fall karakteriseres som opp som en bjørn og ned som en skinnfell. Når til og med Senterpartiets leder i sin replikk til statsministeren i dag ikke finner det nødvendig å kommentere Regjeringens distriktspolitikk, kan man vel konstatere at Stortinget er fornøyd med Regjeringens oppskrift og retning.

I Regjeringen og Høyre erkjenner man at gamle løsninger ikke alltid er løsningen på fremtidens problemer. Det smerter i omleggingsfasen, men min påstand er at både SND og distriktsfylkene i dag er bedre rustet til å møte morgendagens utfordringer.

Samarbeidsregjeringen og Høyre har slaktet hellige kuer når man nå gir Kommunaldepartementets distrikts- og regionalpolitiske midler til fylkene uten sentrale bindinger. For Høyre er det et viktig prinsipp at de som har skoen på, skal velge skotype. Dette gjelder nå også distrikts- og regionalpolitikken.

Ingen regjering har vært så målrettet i sin kamp for luftfarten i Norge. Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike, mens luftfarten i stor grad holder folk og virksomheter samlet. 11. september satte flykommunikasjonen i Norge på en stor prøve, og det totale flymonopol ble et faktum i Norge 1. april i år. Takket være handling fra Samarbeidsregjeringen der man avskaffet flypassasjeravgiften, fjernet bonuspoeng og gav nye aktører statlige kontrakter, klarte man å snu en utvikling som det så ut til å være umulig å unngå. Flyprisene i Norge er på vei ned, men det kunne like gjerne vært motsatt.

Snøhvit-vedtaket i Stortinget og finansministerens arbeid mot ESA har alene ført til et oppsving i et område som hadde problemer. Resultatet ser man langt på vei i dag, knapt seks måneder etter. Gamle bedrifter i området ansetter flere folk, nye bedrifter etablerer seg, og ungdom har fått et håp om en fremtid også i Finnmark. De som stemte for Snøhvit-utbyggingen, skal ta sin del av æren for at en landsdel igjen kan reise seg.

Når man vet alt dette, er det forståelig at kritikken mot Regjeringen når det gjelder distriktspolitikken har stilnet. Bare etter ett år har Samarbeidsregjeringen levert resultater andre regjeringer ikke har klart.

Kent Inge Stenberg Ryen (Sp): Regjeringen har gjennom denne trontaledebatten forsøkt å signalisere behovet for et stramt budsjett som ivaretar vår konkurranseevne, og et rentenivå som vi kan føle er akseptabelt, og det tror jeg er en riktig og god prioritering.

Så sier Regjeringen videre at i en slik situasjon er det viktig å styrke innsatsen til grupper som har vært lavt prioritert i lang tid, fremfor å gi generelle velferdsgoder til alle. Og da må jeg spørre: Er toppskattyterne en gruppe som har vært lavt prioritert i lang tid?

Regjeringen ønsker å gi 0,5 milliarder kr i skattelette til toppskattyterne, og jeg våger den påstand at dette er skatteletter som mottakerne finner ubetydelige, og dessuten går det til dem som trenger det aller minst.

Statsministeren sa i sitt innlegg tidligere i dag at skatteletten i forbindelse med toppskatten var beskjeden og gikk til vanlige folk. Jeg kan godt være med på at den er beskjeden. Jeg er selv en av de ca. 775 000 som kommer til å nyte godt av dette til neste år, og jeg får mindre enn 635 kr i skattelette. Det holder omtrent til en cola på Rimi hver lørdag, og det gleder jeg meg til. Men selv om disse summene er beskjedne, er det totalsummen som er viktig, og totalsummen blir 0,5 milliarder kr. Det viser at små og ubetydelige summer pr. person blir store beløp når mange skal ha. Og så vet vi samtidig at det er jo ikke alle som får. Det er fortsatt 3 millioner skattytere her i landet som ikke betaler toppskatt i dag, og som heller ikke vil nyte godt av skattelettelser, uansett om det måtte blir 635 kr eller mer.

Spørsmålet jeg må stille, er: Hvordan kan det være satsing på svake grupper å gi skattelette på 0,5 milliarder kr til 1/6 av befolkningen, som ikke vil merke det en gang? Og hvordan kan det være samfunnsøkonomisk fornuftig å gjøre det i et år med behov for et stramt budsjett når det finnes så ufattelig mange andre områder hvor 500 mill. kr kunne gjort mye større nytte for seg – innen skole, helse og omsorg, for å nevne noe? Jeg har lest en del økonomi under Victor D. Norman, og her tror jeg jeg må si at både han og Regjeringen har et gedigent forklaringsproblem.

Afshan Rafiq (H): Samarbeidsregjeringen fortjener ros, spesielt for den fornyede innsatsen Regjeringen har satt i gang mot tvangsekteskap, hvor åtte departementer er involvert i arbeidet for å sikre bredden i tiltakskjeden, og som også vil gi disse tvangsutsatte unge den hjelpen de trenger.

I motsetning til Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, som vil erstatte enkelte foreldres påbud om visse giftemål med lovbestemt forbud mot å gifte seg med søskenbarn og lovbestemt forbud mot å gifte seg før fylte 24 år, innser samarbeidspartiene at lovforbud ikke er løsningen på problemet. Denne utfordringen krever at det jobbes på flere plan. Vi må jobbe forebyggende, det må stilles strengere krav til underhold ved søknad om familiegjenforening på grunnlag av ekteskap, men samtidig må vi få lovendringer som fungerer som et mer effektivt verktøy i kampen mot tvangsekteskap. Det arbeidet justisministeren har satt i gang på dette området, med bl.a. å få innført ubetinget offentlig påtale i saker som omhandler tvang, og presisering av straffeloven om at rettsstridig tvang også omhandler tvangsekteskap, vil føre til at den skjerpede strafferammen på inntil seks års fengsel også kan komme til anvendelse for slik tvang. Dette er viktige skritt i riktig retning.

Fattigdom skal bekjempes, sier alle. Samarbeidsregjeringen har nylig lagt frem sin tiltaksplan mot fattigdom i Norge, og det er et tankekors at de fleste partiene i stedet for å være konstruktive og bidra til å gjøre situasjonen til de vanskeligstilte i dette samfunnet bedre, er mer opptatt av å rakke ned på denne planen. Her tar Regjeringen et krafttak for å bekjempe fattigdommen, men møter en kald skulder fra de andre, og spesielt fra de partiene som alltid har sagt at de har et varmt hjerte for de svake.

Nå har Regjeringen gitt Stortinget en unik mulighet til samarbeid om å få bekjempet fattigdommen, men etter å ha lyttet til trontaledebatten de to siste dagene, er jeg meget spent på å se om opposisjonen klarer å benytte denne muligheten og vise at de faktisk mener det de sier om å få bedret situasjonen til dem som faller utenfor.

Sosialministeren har rett i at fattigdom er et sammensatt problem som nødvendiggjør målrettede løsninger. Ulike behov krever ulike løsninger, og søkelyset må rettes mot at det lønner seg å jobbe. Vi har over lang tid sett at velferdstiltak som kommer alle til gode, ikke hjelper de fattige ut av fattigdom. Nå handler det om å få målrettet virkemidlene i velferdssamfunnet, noe som krever både evne og vilje til nytenkning. Jeg må si jeg ønsker Regjeringen lykke til med den viktige og tunge jobben den nå har satt i gang for å forandre Norge til å bli et enda bedre land å bo i, og spesielt for dem som ikke har det så godt.

Carsten Dybevig (H): Det globale verdensbildet er stadig i forandring. Dette har gitt seg utslag i økt samhandel mellom landene, økt økonomisk, politisk og regionalt samarbeid mellom nasjonalstater. Også mer effektive kommunikasjoner mellom land og folk gir bl.a. en større mobilitet av folk og folkeslag, men også økt bruk av bl.a. Internett på godt og ondt.

Dessverre er det slik at en friere og åpnere verden for de gode hensikter også har gitt oss nye utfordringer i forhold til kriminalitetsbekjempelsen.

For bare ti år siden var kriminalitetsbildet et helt annet. Nå ser vi med stadig bekymring på en utbredelse av trafficking, eller menneskesmugling, organisert kriminalitet, narkotikatrafikk, importerte prostitusjonsmiljøer, MC-kriminalitet, eller for den saks skyld ulovlig bruk av Internett i pornografisk øyemed som spres til de fleste land i vår region.

Jeg vil også nevne en økende avsløring og oppblomstring av økonomisk kriminalitet både hjemme og ute. Avsløringer av store internasjonale finansskandaler skjer andre steder i verden, men rammer indirekte norske forhold. Også de siste års terrortrusler skaper utrygghet og dermed en lavere livsutfoldelse for mange mennesker.

Alle disse former for kriminalitet krever nye virkemidler. Høyre og Samarbeidsregjeringen ønsker å forandre Norge. Vi må derfor forandre vår politikk til dagens virkelighet, og ikke, som Arbeiderpartiet og SV ofte gjør, melde oss ut av den kriminalpolitiske virkelighet. Den frie og demokratiske verden stod sammen i kampen mot terrorisme og kan gjøre det i langt større grad enn i dag i kampen mot internasjonal kriminalitet.

Et av de viktigste virkemidlene vi må bruke i kampen mot kriminalitet med forgreininger i flere land, er et forpliktende samarbeid gjennom bl.a. FN, Europol, Interpol og andre overnasjonale organer. Kriminalitet begått i Norge med forgreininger til utlandet, kan derfor ikke effektivt bare etterforskes og bli påtalt i Norge, men vil kreve et politi- og påtalemessig samarbeid over landegrensene.

I dette perspektivet skal tiden fra forbrytelsene blir begått til dom kan effektueres være kortest mulig. Av den grunn vil Høyre forandre Norge slik at kriminelle og de som måtte spekulere i å begå kriminalitet, skal vite at ressursene til politi, domstoler og soningsplasser tilpasses denne virkeligheten. Tilstrekkelige ressurser til straffereaksjonskjeden og avskrekkende straffereaksjonsformer skal redusere denne type kriminalitet i størst mulig grad.

For regjeringspartiene er det en viktig målsetting å gjøre hverdagen tryggere for deg og meg. Regjeringspartiene har som målsetting å forandre Norge. Kampen mot kriminalitet er viktig for å skape et trygt samfunn. Det krever erkjennelse av virkeligheten, det krever internasjonalt samarbeid, det krever viktige budsjettmessige prioriteringer, og det krever tilstrekkelige straffereaksjonsformer.

Karstein Hansen (FrP): Regjeringen sa i trontalen at den la vekt på den kristne og humanistiske kulturarv og respekten for det enkelte menneske. For Fremskrittspartiet er retten til å bo en grunnleggende rettighet i Norge.

Det er normalt at venner og naboer kommer med blomster og gratulasjoner når mennesker har klart å slite seg til en bolig for sin familie. Men det er dessverre også normalt her i Norge at da kommer malurten i begeret i form av eiendomsskatt, skatt på eget husvær og formuesskatt. Dette som en hilsen fra kommune og stat for vel utført arbeid.

Det en må spørre seg om, er følgende: Har kommunen og staten levert noen vare som kvalifiserer til betaling? Svaret er nei. Vi i Fremskrittspartiet reagerte derfor positivt på at den sittende regjering vil avskaffe skatt på fordelen av å bo i egen bolig. Vi har forståelse for at dette må gjøres skrittvis, men syns at reduksjonene er altfor små. Når Regjeringen så i sitt budsjett foreslår en reduksjon av ligningsverdiene med 5 pst., er det altfor lite. En vanlig norsk barnefamilie vil ikke spare mer enn et par hundrelapper i året – og det er svært lite sammenlignet med alt det som unge mennesker under etablering må betale til myndighetene for å kunne bo i sitt eget hus.

I fjor ble fribeløpet for beregning av fordelsskatt økt fra 51 250 kr til 80 000 kr. Dette var et bidrag til en reduksjon, men også dette er svært lite. Når Regjeringen i løpet av to år ikke har klart å få ned boligskatten mer, er det ingen grunn for barnefamiliene til å juble.

Selv om flertallet i denne høyt ærede forsamling har vedtatt betydelige årlige økninger av boligskatten med unntak av i fjor, er det nå vårt håp at vi kan redusere boligskatten igjen så det monner og til slutt få den avskaffet i sin helhet. For budsjettet skal vel være det økonomiske grunnlaget for å gjennomføre målene i trontalen?

Reidun Gravdahl (A): Store olje- og gassinntekter har bidratt til velferd og rikdom for oss nordmenn. Det må ikke bli en sovepute, vi må fortsatt skape verdier i fastlandsøkonomien for å sikre velferd og trygghet for kommende generasjoner.

Situasjonen for konkurranseutsatt næringsliv er alvorlig. Store hjørnesteinsbedrifter har gått konkurs eller flagget ut, flere sliter for å overleve. Norges Bank anslår at 60 000 industriarbeidsplasser vil gå tapt i løpet av en tiårsperiode.

Seniorforsker Holmøy i Statistisk sentralbyrå mener at landet vårt trenger mer industri de neste ti årene. Antall industriarbeidsplasser må økes med 30 000 de neste ti årene for å sikre langsiktig balanse i utenriksøkonomien, hevder han. Når eldrebølgen setter inn for fullt etter 2020, må vi ha mer penger på bok, også utenlands, for å klare forpliktelsene. Bedriftene i Fastlands-Norge må selge mer til utlandet enn vi kjøper tilbake for å sikre dette, sier han. Og det er kloke ord å lytte til.

Industriforumet i Fellesforbundet i Oppland vil ha særordninger for industrien for å få et pusterom. De påpeker at bedriftene sliter, også de høyteknologiske.

Arbeidsplasser har gått tapt, det er permitteringer, og det er planer om nedtrapping flere steder. Bedriftene har ikke gode nok konkurransevilkår, derfor har Fellesforbundet en rekke forslag for å bedre rammevilkårene for industrien, forslag som helt sikkert vil nå Stortinget i budsjettprosessen. Også innen samferdsel er det behov som må dekkes for at vi skal klare å frakte ut varene våre på sikt. Et forsøk med toppfinansiering med bompenger av Rv 4, en riksveg vi har ventet på utbygging av i bortimot 30 år, ser ut til å bli svært vanskelig. Trafikkbildet har endret seg, omkjøringsveger med dårlig standard belastes hardt. Trafikkbildet i sentrum er like håpløst tett, støyende og miljøødeleggende.

I denne situasjonen for industrien er det alvorlig at budsjettforslaget til Regjeringen svekker næringsstøtten og opprettholder kutt i SND.

Arbeid betyr mye for den enkelte og for samfunnet. Men dersom rammevilkårene ikke blir bedre, vil flere bli ledige, og med en svekket dagpengeordning vil kommunene fort få merutgifter på sosialbudsjettene – og det i en hverdag med svært anstrengt kommuneøkonomi.

Arbeiderpartiet satser på arbeid og velferd. Vi vil skape og dele. Vår politikk sikrer rettferdig fordeling.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Åge Konradsen (H): I trontalen trakk Regjeringen fram satsingen på marin sektor som utrolig viktig. Flere forskningsinstitusjoner har da også beskrevet potensialet for økt verdiskaping. Dagens eksport gjør næringen til den nest største. Mens 95 pst. av fiskeproduksjonen går til eksport og beløper seg til ca. 30 mill. kr, er anslagene for de kommende 20–30 år en seksdobling av verdien. Det krever tiltak både for det tradisjonelle fisket og bedre utnyttelse av biproduktene, for oppdrett av nye arter så vel som forskning på ukjente verdier og muligheter vi kan hente fra havet. Jeg er svært tilfreds med at Regjeringen har en offensiv tilnærming til disse mulighetene.

Forskningsinstitusjonene knyttet opp mot aksen Bergen–Tromsø er nå pekt ut som særlig viktige verktøy for Samarbeidsregjeringens satsing. Budsjettet bekrefter at Regjeringen også følger opp med bevilgninger.

Høyres parlamentariske leder sa i gårsdagens debatt at Samarbeidsregjeringen med sin politikk vil endre Norge. For å utløse verdiskapingen og sysselsettingen i Kyst-Norge trengs det endringer. En utfordring ligger i kystflåten og dens behov for økt lønnsomhet. Her har fiskeriministeren varslet at fordelingen av torskekvotene nå skal ligge fast, med en fordeling på 30 pst. til havfiskeflåten og 70 pst. til kystflåten. I tillegg har fiskeriministeren fordelt kystflåtens kvoter på fire grupper etter den såkalte Finnmarksmodellen. Det betyr at for første gang har myndighetene stoppet overføring av kvoter fra de små fartøyene til de større. Det bidrar til at vi kan opprettholde en variert flåtestruktur med både sjarker og større kystfartøy. Slike tiltak vil utvilsomt bidra til å sikre lønnsomheten og dermed sikre bosettingsmønstret langs kysten. Men ytterligere tiltak må til, og lønnsomheten må forbedres gjennom strukturelle tiltak som gjør fiskerne i stand til å fornye fartøyene. Et godt arbeids- og bomiljø om bord er også et riktig svar på de store utfordringene fiskerinæringen står overfor hva angår rekruttering til et utfordrende og til dels fysisk hardt yrke.

Siden jeg har litt mer tid igjen, ønsker jeg å avlegge representanten Width en visitt. Hans kritikk av Regjeringens forsvarspolitikk får stå for hans egen regning. Jeg tror Regjeringen står seg veldig godt på den uttalelsen som kom fra NATO, hvor Regjeringen får skryt for den jobben den gjør med Forsvaret.

Bernt Egil Torp (A): Representanten Inge Lønning var oppe i sted og snakket om at denne debatten i altfor liten grad har dreid seg om å tenke langsiktig. Det er jeg faktisk litt enig i. Men så må vi heller ikke glemme at det å tenke langsiktig faktisk handler om å handle hver eneste dag. Det går ikke an å sette seg langsiktige mål og så forvente at man skal ta det senere, man må ta det nå.

Ett av Arbeiderpartiets langsiktige mål er faktisk arbeid og velferd til alle. Hvis Regjeringen er enig med Arbeiderpartiet i at det er et godt langsiktig mål, kan ikke jeg forstå hvorfor det handles så lite som det gjøres i dette budsjettet.

Det er et paradoks at i dag, hvor nesten 12 pst. av de unge går ledig, vil Regjeringen kutte nettopp i tiltak for å få folk i arbeid igjen. Det er spesielt ved å satse på mennesker at vi tenker langsiktig, for det er kun i mennesker at vi kan legge verdier og kunnskap som kan bygge landet framover. Det er derfor trist å se at med alle de unge som i dag går ledig, står vi i fare for å miste håp, initiativ og kunnskap. Det er derfor nå det gjelder å skape tiltak for de unge enten i form av jobb eller utdanning.

Det kuttes i AMO-tiltak, og den tidligere Bondevik-regjeringen fjernet sågar ungdomsgarantien, som Arbeiderpartiet innførte. Det var et slag mot alle de unge som går ledig. Og i dag ser vi faktisk at ledigheten vokser – den vokser hver eneste dag! Derfor vil jeg si til representanten Inge Lønning og Regjeringen at hvis de vil være med Arbeiderpartiet for å nå det langsiktige målet arbeid og velferd til alle, må de være med oss og handle nå.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet vil oppfordra statsministeren til å avklara kva det er som gjer at konkurranseutsetjing vert halde fram som løysinga for å sikra kommunane moglegheiter til gode tenester. Lat meg understreka: Vi er for modernisering og effektivisering i kommunesektoren der det er mogleg, men vi er òg opptekne av at kommunane skal ta vare på gode fagfolk som kan gi ein trygg felles skule og ei meir verdig omsorg òg i tida framover. Modernisering og effektivisering er noko som dei fleste kommunane har halde på med i lengre tid. Erfaringane så langt med konkurranseutsetjing er blanda.

Lat oss sjå på eldreomsorga som eksempel. Hovseterhjemmet i Oslo har avdekt fleire kvalitetsproblem som no er retta opp, men det går med underskot. Bærum hadde ambisjonar om å konkurranseutsetja 30 pst. av total omsetjing. Så langt har dei konkurranseutsett 6 pst. Og konklusjonane er ifølgje Dagbladet 8. mai at kvaliteten på tenestene ikkje er blitt vesentleg dårlegare. Det må vel vera eit mål å forbetra tenestene. Det er òg fleire liknande eksempel. Endå meir er dette utprøvd internasjonalt, noko er vellykka, andre har dårlege erfaringar. I Sverige har ein no fått ein sterk konsentrasjon på tilbydarsida. Dei internasjonale konserna dominerer, og prisane stig. Både i Stockholm og i Helsingborg har sjukeheimane no gått tilbake til kommunal drift.

Det er fleire rapportar frå internasjonale studiar som viser at anbodssystemet innan reingjering, kollektivtrafikk og renovasjon ofte betyr forverring av arbeidsmiljø og lønns- og arbeidsforhold, og at kvaliteten på tenestene jamnt over går ned.

Kvifor utsetja norske kommunar for det presset som Regjeringa no set inn i retning konkurranseutsetjing og privatisering, når erfaringane er så blanda? Det er stor forskjell på å vera open for lokale initiativ der forholda ligg til rette for det, og det veto mot å la vera som vart framsett frå Stortinget sin talarstol i dag. Høgre har vilja dette lenge, men det er grunn til på dette området å spørja: Kva har skjedd med Kristeleg Folkeparti?

I dag gjekk det ut ei melding på Dagsnytt der helseministeren sa at leiarane må bli flinkare til å minska arbeidspresset på dei tilsette. Mange av desse leiarane held til i ein kommune med ein kjempepressa økonomi, der dei no skal rekna på konkurranseutsetjing av tenester etter press frå Regjeringa.

Mitt velmeinte råd er: Ta ei intern drøfting i Regjeringa og sjå korleis de kan auka midlane til kommunane utan å pressa arbeidstakarane så langt.

Inge Lønning (H): Trontaledebatten, opposisjonens debatt, nærmer seg slutten. Det tror jeg opposisjonen skal være glad for. Jeg tror neppe noen kommer til å savne denne debatten sårt, for den har bidratt i svært liten grad til det trontaledebatten skulle bidra til, nemlig å skissere opp politiske alternativer. Parlamentarismen som styresett forutsetter jo at en regjering skal ha en oppegående opposisjon som til enhver tid, dersom regjeringen ikke har et fast flertall bak seg i Stortinget, kan være i stand til å komme opp med et regjeringsalternativ dersom den ikke er fornøyd med regjeringens politikk.

Denne debatten har klarlagt at noe slikt alternativ finnes ikke. Og kanskje er det det som er det nye i dagens situasjon: Man begynner å bli akutt opptatt av at mindretallsparlamentarismen ikke er brukbar, og at vi for enhver pris må få en flertallsregjering – jeg hadde nær sagt koste hva det koste vil. Det er egentlig ganske underlig. Hvorfor i all videste verden har vi nå fått et akutt behov for en flertallsregjering, selv om den eventuelt skulle bestå av partier som har vidt forskjellig oppfatning av så grunnleggende spørsmål som norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk? En slik koalisjonsregjering har Norge aldri opplevd hittil, og forhåpentligvis kommer vi aldri til å oppleve det i fremtiden heller.

Det eneste virkelig fremtidsrettede og perspektivrike innlegg jeg har hørt fra det største opposisjonspartiet i dette parlament, ble holdt i går av partiets avtroppende leder. Det forteller jo i seg selv ganske mye.

Er det virkelig noe enestående ved den regjeringssituasjonen vi har i dag? I formiddagsmøtet i dag presterte Arbeiderpartiets parlamentariske leder å hevde at vi nærmest har en i hele verdenshistorien enestående regjeringssituasjon i Norge i øyeblikket. Det må bety at hukommelsen er blitt faretruende kort. Det eneste nye i dagens situasjon er vel at den nåværende regjering ikke har en forutsigbar opposisjon, og en opposisjon som er villig til å ta ansvar enten for å etablere et regjeringsalternativ, eller for å medvirke til at den sittende regjering får et rimelig handlingsrom. Det er muligens nytt. For tidligere mindretallsregjeringer, ikke minst Arbeiderpartiets mindretallsregjeringer, har kunnet påregne en forutsigbar opposisjon, og en opposisjon som var villig til å medvirke til å gi regjeringen handlingsrom.

Kåre Willoch uttalte i en underholdningsdebatt som heter Holmgang for en tid tilbake at det er til skade for norsk politikk i sin alminnelighet når Arbeiderpartiet er et politisk tomrom. Jeg synes denne debatten har bekreftet det.

Jens Stoltenberg (A): Jeg mener denne debatten har vist at landet trenger en regjering med et mer avklart parlamentarisk grunnlag enn den sittende regjeringen har, og det er et ansvar for alle partier å bidra til det. Og det kan skje enten i form av at vi får en tradisjonell flertallsregjering der partier på Stortinget som utgjør et flertall på Stortinget, samarbeider i regjering, eller i form av at vi har en mindretallsregjering med et mer avklart og stabilt regjeringsgrunnlag i Stortinget, slik man f.eks. har det i Sverige, og slik jeg mener tidligere mindretallsregjeringer har hatt det i Norge, enten det var Willochs mindretallsregjering på begynnelsen av 1980-tallet eller ulike arbeiderpartiregjeringer på 1970- og 1980-tallet, eller slik jeg mener det var da Gro Harlem Brundtland var statsminister og hadde et stabilt samarbeid om budsjett og økonomisk politikk med sentrumspartiene. I teorien burde det være et slikt avklart grunnlag også i dette stortinget, i den forstand at Fremskrittspartiet valgte å støtte denne regjeringen på grunnlag av Sem-erklæringen og en lang rekke skriftlige svar. I praksis viser det seg at Fremskrittspartiet ikke vedkjenner seg det ansvaret de tok da de valgte å innsette denne regjeringen og erklære seg selv som Regjeringens basis. Jeg mener også at det er et problem at Regjeringen ikke fullt ut vedkjenner seg sitt parlamentariske grunnlag. Og det mener jeg er et problem både for landet, for nasjonalforsamlingen og for alle som er opptatt av forutsigbarhet i politikken. For problemet er at hvis man skal lage de lange linjer i den økonomiske politikken den ene dagen med Fremskrittspartiet og den andre dagen – eller det andre året – med Arbeiderpartiet, som man ønsker å være et klart alternativ til, vil resultatet nødvendigvis bli sikksakk, vingling, og det er ikke bra. Velgerne i landet har krav på klare alternativer, og da har vi alle et ansvar for å forsøke å bidra til at det etableres.

Jeg har tatt til orde for et sentrum-venstre-samarbeid. Jeg mener at Kristelig Folkeparti på mange områder kan oppnå mer gjennom å samarbeide til venstre, etablere et sentrum-venstre-samarbeid. Jeg aksepterer at Kristelig Folkeparti har gjort et annet valg, men Arbeiderpartiet har selvsagt sin fulle rett til å beklage og mene at man kan oppnå mer gjennom å samarbeide i en annen retning enn Høyre og Fremskrittspartiet. Det er vårt bidrag til å forsøke å peke på hvordan vi mener det kan etableres et godt flertallsalternativ. Men for å få til et slikt samarbeid trengs det mer enn én partner. Det trengs også at de som samlet kan utgjøre et flertall sentrum-venstre, deltar i et slikt samarbeid. Så lenge den viljen ikke er til stede, er det heller ikke flertall i denne sal for et sentrum-venstre-samarbeid.

Så tegnet jeg meg også for bare å kommentere at når representanten Hagen sier at jeg mangler grunnleggende kunnskaper når det gjelder matematikk, regning og budsjettoppsetting, så mener jeg det egentlig sier mer om Hagen enn om meg. Og jeg vil rose Regjeringen for at den så standhaftig står imot angrepene fra Fremskrittspartiet når det gjelder å bruke mer oljepenger. Det er Hagen som har et problem, og ikke Regjeringen eller Arbeiderpartiet.

Carl I. Hagen (FrP): La meg først replisere til Jens Stoltenberg at i øyeblikket kan ikke jeg se at Fremskrittspartiet har så mye problemer for tiden. Det er det faktisk en god del andre partier som har, og ikke vi.

Ellers synes jeg det er interessant det Jens Stoltenberg fortsetter å fremheve når det gjelder Regjeringen, at man har en avtale eller en bedre kontakt med et regjeringsgrunnlag. Jeg skjønner at dette er en ny erkjennelse som Jens Stoltenberg har gjort etter de siste arbeiderpartiregjeringer, som nettopp ikke hadde noe særlig avklart, og som etter hvert også kritiserte sterkt Stortinget, som herset for mye med mindretallsregjeringer. Jeg skjønner at det er en nyvunnet erkjennelse. Men skal en mindretallsregjering kunne ha en avtale eller et avklart grunnlag, er det klart for det partiet som skal være dette grunnlaget, eller være avtalepartnere – i den nåværende situasjon går jeg ut fra at han tenker på Fremskrittspartiet – og også han er vel klar over at det ville være umulig for oss å være et slags grunnlag for den sittende regjering og ha en avtale med den sittende regjering uten at vi automatisk også når det gjelder budsjettet, trekkes inn i konsultasjoner og samtaler eller forhandlinger før budsjettet legges frem. Skal man liksom ha en slik rolle, må det være noe som er mer avtalefestet. Ikke noe parti vil ha noen avtaleforpliktelser uten tilsvarende innflytelse. Det gjelder i hvert fall Fremskrittspartiet.

Så til min replikk til statsministeren tidligere i dag. Jeg ble meget skuffet over svaret. Jeg følte jeg strakte ut en hånd til statsministeren. Den ble ikke tatt vel imot. Jeg vil gjerne minne om at det i handlingsregelen står:

«Det legges til grunn en innfasing om lag i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.»

Og det andre hovedpunktet er:

«Det må … legges stor vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.»

Derfor er det egentlig oppsiktsvekkende at ikke Regjeringen sørger for at det blir gjennomført nye beregninger av situasjonen i norsk økonomi etter at de laget sitt budsjett for flere måneder siden. Utviklingen de siste uker og kanskje den siste måneden er entydig negativ når det gjelder utlandet. Meldingene kommer inn om arbeidsnedleggelser eller bedriftsnedleggelser, om permitteringer og oppsigelser. Det samme skjer i norsk økonomi. Og da er det en helt ny situasjon, hvor Finansdepartementet burde beregne om ikke også handlingsregelen faktisk åpner for en noe større grad av stimulans til økonomien for å motvirke en vekst i arbeidsledigheten hos oss.

Jeg synes det er skuffende, når Regjeringen selv beregnet seg frem til 800 mill. kr i fjor, da det egentlig ikke skjedde noe særlig i økonomien fra Stoltenberg-regjeringen la frem budsjettet til Bondevik-regjeringen gjorde det, at man ikke sørger for beregninger som er oppdatert, nettopp for å kunne gi en bedre informasjon til Stortinget og befolkningen om hvorfor det er så veldig viktig å øke oljefondet med 138 milliarder kr.

Jon Lilletun (KrF): Det er på ein måte mange ting her i dag og i går som er historiske. Det vart sitert noko frå Stoltenberg i forhold til det parlamentariske grunnlaget. Eg vil tru det er ganske historisk når parlamentarisk leiar for Arbeidarpartiet og parlamentarisk leiar for SV inviterer Framstegspartiet inn i samarbeidsregjeringa Bondevik, for det er jo faktisk det som har skjedd i debatten her. Det er vel dei tre partia sjølve som bør få vurdere kven det er som skal styre i lag, kven ein eventuelt vil inngå eit regjeringssamarbeid med.

Framleis må eg nok seie at historieskrivinga til Stoltenberg ikkje heilt held mål når det gjeld tidlegare regjeringar i Noreg. Eg har prøvd å sjekke det i pausen, og så vidt eg veit, har det aldri vore nokon avtale mellom sentrumspartia og Arbeidarpartiet. Det har vore gode forhandlingar mange gonger, godt samarbeid, for det er heilt rett at då var det ein ansvarleg opposisjon, ein opposisjon som var villig til å ta ansvar. Men det har aldri vore eit avklart forhold som svarar til det i Sverige, som representanten Stoltenberg prøver å seie i dag.

Så i forhold til invitasjonar: Eg står her med kopiar av innlegga til to nestleiarkandidatar i Arbeidarpartiet, Trond Giske og Karita Bekkemellem Orheim. Måten Trond Giske beskriv statsministeren og politikken på, er eg i grunnen ikkje innstilt på å gjenta. Det burde opphavleg ikkje ha vore sagt, og då skal ikkje eg sitere det no. Og Karita Bekkemellem Orheim står ikkje noko tilbake. Det er ikkje akkurat særleg brubyggjande det som er skjedd her, i forhold til det som er representanten Stoltenbergs ynskedraum.

Så har eg ei utfordring til representanten Hagen. Eg siterer:

«Dette forslag til ny grunnlovsbestemmelse har som formål å endre på dette forholdet slik at både avkastning av fondenes midler og midlene selv skal øremerkes folketrygdens pensjonsutbetalinger.»

Så står det vidare litt lenger ned:

«Da vil alle de som eventuelt ønsker å bruke av fondene til andre og mer vanlige populære statsutgifter gå veien om grunnlovsendringer som velgerne vil være kjent med ved et stortingsvalg.»

Det er ei veldig presis beskriving av bruken av overskotet og oljeformuen vår. Forslaget vart sitert her i Stortinget så seint som i 2000. Då er det forunderleg på kva måte det vert omtalt pr. dato, det som Regjeringa ansvarleg nok gjer når det gjeld handlingsregelen.

Jens Stoltenberg (A): I den grad det fortsatt skulle være uklart, mener jeg det ikke bare er erfaringene med denne regjeringen som tilsier at mindretallsregjeringer må ha et mer avklart flertallsgrunnlag i Stortinget. Jeg mener også at erfaringene med slutten av Brundtland-perioden og Jagland-perioden og med min egen regjering tilsier det. Jeg satt i alle regjeringene og hadde gleden av å oppleve – hva skal jeg si – de første årene, da jeg følte at det var et stabilt grunnlag, i den forstand at alle budsjetter, høst som vår, ble gjort opp mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene. Det var begrensede endringer i budsjettforslagene, og det var mulig å gjennomføre en helhetlig politikk som hang sammen år etter år. Det slet vi med fra Arbeiderpartiets side i mindretallsposisjon, i 1996, da ikke minst sentrumspartiene forlangte veldig store endringer i budsjettet. Allerede da begynte vi å føle at det grunnlaget var i ferd med å forvitre. Vi slet enda mer med det høsten 2000, da vi forhandlet budsjett med sentrumspartiene. Og det er den samme situasjonen, bare ytterligere forsterket, jeg mener Bondevik-regjeringen nå er oppe i. Så min tilråding og mitt ønske er at man i en eller annen form, formelt eller mer uformelt, i flertallsregjering eller i form av avtaler i Stortinget, får et mer avklart parlamentarisk grunnlag for en regjering. Det er altså bygd på erfaringene med denne regjeringen, men jeg vil også si erfaringene de siste årene med arbeiderpartimindretallsregjeringer på 1990-tallet og ved inngangen til 2000. Så det er uttrykk for en helt unødvendig hårsårhet, etter mine vurderinger, fra den sittende regjering at dette er noe som er bare et angrep på dem. Det er også en erkjennelse av at skal vi ha mindretallsparlamentarisme, må den mindretallsregjeringen ha en form for stabilt grunnlag i Stortinget, slik vi hadde det i mange år. Men jeg vil si at vi hadde ikke det da vi satt på Plaza høsten 2000, og vi slet også veldig det året – jeg husker jeg var finansminister i 1996 – så allerede da begynte dette grunnlaget å forvitre. Da må man gjenskape et nytt grunnlag, og da må partiene enten velge at det grunnlaget skal være sentrum-høyre, eller partiene må velge at det er sentrum-venstre. Noen annen type flertall finnes ikke i denne sal, og da må man gjøre det valget. Og en eller annen form for fast følge tror jeg altså at enhver regjering vil ha glede av. Ikke minst vil landet, Stortinget og alle de som er avhengig av forutsigbare rammevilkår, enten det er i skipsfarten, det er de som er avhengig av medisiner, eller det er de som er avhengig av andre forhold som blir snudd opp ned fra det ene året til det andre, være tjent med noe mer stabilitet, ikke minst når det gjelder så viktige spørsmål som budsjett og økonomisk politikk. Så det er også et stort element av selverkjennelse i det jeg har sagt, og jeg har også uttrykt det ved flere andre anledninger.

Så får jeg vurdere om jeg skal ta enda et treminuttersinnlegg, men jeg vil bare gjenta at det som Fremskrittspartiet gjør, er å bruke penger to ganger. Også der viser jeg til representanten Lilletuns utmerkede påpekning.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jens Stoltenberg gav Regjeringen ros for standhaftighet i forhold til å stå imot å bruke flere oljemilliarder. Jeg får understreke at dette jo er en fasthet ikke for standhaftighetens egen skyld, men fordi vi rett og slett kjenner et ansvar for økonomien til enkeltmennesker, til familier, til kommuner og til bedrifter. Pøser vi på med flere milliarder, er jeg ganske sikker på at vi sender en renteregning ut til disse. Og renten er høy nok som den er. Den er for høy.

Dette er ikke noe som en statsminister har funnet på. Tre senioranalytikere og sjeføkonomer uttaler seg i ettermiddag om Hagens invitt til oss om å bruke 10 milliarder kr til, og ifølge Nettavisen er deres dom enstemmig: Det vil gi en renteoppgang på ett prosentpoeng. Det betyr 800 mill. kr mer for kommunene. Det vil bety f.eks. for en familie med lån på 1,5 mill., som er nokså vanlig, netto i hvert fall 11 000 kr i økte utgifter pr. år – en tusenlapp pr. måned – og for bedrifter vil det trolig bety knekken for flere av dem, nedlagte arbeidsplasser eller utflagging. Dette kan jeg ikke stå her og ta ansvaret for. Og det er grunnen til min fasthet på dette punkt. Hagen var skuffet over dette svaret, men dette er grunnen. Så sier han at Regjeringen bør i hvert fall da kunne jevne ut innfasingen av oljeinntektene i budsjettet, fordi det vil være i samsvar med handlingsregelen. Det er helt riktig, og det er det vi faktisk gjør. Vi jevner ut. Skulle vi ha fulgt handlingsregelen mekanisk, kunne vi tatt ut 2 milliarder kr mindre neste år enn vi gjør i år, og så ville det trolig bli 6 mill. kr mer i 2004. Og alle skjønner at slike hopp er ufornuftig. Vi jevner det ut, så vi tar ut omtrent like mye mer av oljepengene i 2003 og i 2004, akkurat som Hagen ønsker.

Når det gjelder invitasjoner til andre partier, sa Stoltenberg tidligere i dag at det var oppsiktsvekkende at vi sendte ut invitasjoner i flere retninger. Nei, det er ikke så veldig oppsiktsvekkende. Jeg minnes høsten 1998, tror jeg det var. Da stod Arbeiderpartiets leder på partiets landsmøte og åpnet for at Arbeiderpartiet kunne samarbeide med Høyre om budsjettet. Jeg sier ikke mer.

Jeg må også si at jeg er noe forundret over – hvis Arbeiderpartiet mener alvor med at de ønsker å bygge en bro over mot sentrum og mot Kristelig Folkeparti – at en legger seg på en så ensidig svartmaling og kritikk at også de som hos oss måtte være kritiske til mye av det som skjer, i hvert fall ikke vil oppfatte det som en invitasjon. Og når vi også opplever slike innlegg som kom fra en av Arbeiderpartiets nestlederkandidater, Trond Giske, som er et personrettet angrep, er ikke det akkurat en måte å sende ut en invitasjon på. Det håper jeg faktisk at Arbeiderpartiet ser. Hvis dette er alvorlig ment, burde en ha en litt annen strategi.

Carl I. Hagen (FrP): Først til vårt glimrende grunnlovsforslag. Det er klart at alderspensjonen koster langt, langt mer enn de 34 milliardene man tar fra oljefondet i år. Det kan man godt si. Hvis de var øremerket, ville de gått til å betale trygden og frigjort tilsvarende midler som er kommet fra statsbudsjettet i år for å betale det. Så her er det ingen dobbeltbetaling i det hele tatt.

Så vil jeg understreke overfor Jon Lilletun at når vi har snakket om dette, har vi også klart sagt at vi ønsker et nytt system for behandling av oljeinntektene. I dag går de først inn til fondet, og så tas de ut av fondet. Vi vil at de inntektene skal gå inn i statsbudsjettet på normal måte, og så vedtar vi ved statsbudsjettbehandlingen en bevilgning inn i oljefondet. Når den bevilgningen er vedtatt inn i oljefondet, kan pengene bare gå til øremerking for å betale ut pensjoner.

Jeg har lyst til å gjøre oppmerksom på, fordi alle nå tror at vi har en slik jevn innfasing av oljeinntekter, at vi har gått ned 8 milliarder kr i forhold til i fjor. I fjor ble det benyttet 42,3 milliarder oljekroner. I neste års budsjett er det lagt opp til 34,8 milliarder kr, så det er en nedgang på 8 milliarder kr. Årene før var det 1,6 milliarder kr og 7,9 milliarder kr. Så her er det betydelige endringer.

Så sier statsministeren at disse tre forståsegpåerne har rett. De er noen nye guruer. Alle de guruene og de økonomene som statsministeren snakker om, sa jo, og statsministeren selv sa, at hvis han bare fikk den rammen på statsbudsjettet for 2002 som han ønsket under budsjettbehandlingen i fjor, var det et godt grunnlag tilpasset norsk økonomi for å få en rentenedgang. Under revidert fikk vi høre nøyaktig det samme, at det var en godt tilpasset økonomisk ramme som ville bidra til rentenedgang.

Hadde statsministeren og disse ekspertene hatt rett, hadde vi fått en rentenedgang, men vi fikk en renteoppgang. Det er jo alle de som sitter i Finansdepartementet, som har styrt norsk økonomisk politikk og har fastsatt rammene hvert eneste år. Og regjering etter regjering har vært tilfreds med budsjettbehandlingen og de rammer som er vedtatt. Allikevel, på tross av alle disse ekspertene som har styrt, har vi Europas høyeste rente. Hvordan i all verden henger dette sammen? Å lytte slavisk til ekspertenes råd har jo medført at vi har den høyeste rente.

Jeg vil tro det er mange andre virkemidler i økonomien enn de makroøkonomiske som betyr noe. Vi kunne, som jeg har sagt før, hatt et inntektspolitisk samarbeid og sørget for at kostnadsveksten for bedrifter og i kommuner var langt lavere fordi staten kunne ha gitt avkall på noen skatter, i stedet for å velte byrder over på bedrifter og kommuner.

Nå skjønner jeg at statsministeren har kommet til den erkjennelse at det kanskje er fornuftig med et inntektspolitisk samarbeid, hvor staten kan samtale og forhandle med partene for å sikre et lavere lønnsoppgjør. Tenk om statsministeren hadde lyttet til oss den 19. mars, og tenk om Jens Stoltenberg også hadde gjort det samme med Kristin Halvorsen!

Kristin Halvorsen (SV): Jeg tror ikke at kalkulatoren er et veldig effektivt våpen mot Carl I. Hagen. Det er først og fremst fordi folk flest hører en helt annen lekse nå enn det de hørte at vi alle sammen gikk rundt med i valgkampen. Folk flest hørte ikke at vi snakket om faren for sterk kronekurs, nødvendigheten av å stramme inn og fare for at renten skulle øke. Folk flest opplevde partier som satt på rekke og rad og lovet gull og grønne skoger i større eller mindre grad. Høyre lovet skatt og skole, skole og skatt, skatt og skole. Og folk har forventninger til at da skal det komme noe som monner, både på skatt og på skole.

Statsministerens eget parti stod jo ikke én «pillemitt» tilbake for SV når det gjaldt løfter om hvilke herligheter som skulle strømme utover landet. Ungdomsskolen skulle rustes opp, barnehagetakstene skulle under 1 500 kr, og det skulle være plass til alle. Ja, til og med på en pressekonferanse i Drammen lovet den nåværende statsminister, den gang kampkandidat Bondevik, en reduksjon i kollektivtakstene på 25 pst. Det framstår jo som en vits hvis man holder det opp mot det som nå er kollektivsatsingen fra Regjeringen

Jeg tror at Carl I. Hagen har veldige gode dager, for ingen har forberedt noen av velgerne på at det kunne bli harde bud og nødvendig å prioritere. Og i den situasjonen er han jo strålende plassert, med ett ben innenfor og ett ben utenfor, og har den fullkomne regien over en regjering som ikke er en sentrumsregjering, men som er en sentrum-Høyre-regjering, innsatt med hjelp fra Carl I. Hagen. Det er dette paradokset som jeg tror er fryktelig vanskelig for velgerne å forstå noe som helst av. De er helt uforberedt på en situasjon hvor man i et rikt land skal være nødt til å stramme inn. De ser bare partier som springer fra løftene sine, og de fatter ikke hvordan det går an å gjennomføre en valgkamp som dreier seg om skole, når man teller binders for binders rundt omkring i altfor mange skoler. Det henger ikke på greip, og det er ikke til å forstå hvorfor ikke det går an å satse mer på akkurat deres hjertesak.

Men selv for Carl I. Hagen finnes det jo grenser! Jeg traff noen på gaten her om dagen som mente at Carl I. Hagen hadde lovet 138 milliarder kr mer til alle gode formål. Så dampet det bort til 10 milliarder kr her i løpet av formiddagen i dag, så hvis han og Fremskrittspartiet ble tatt på alvor, var det jo grenser også for hvilke gode formål Carl I. Hagen kunne love penger til. Da var også Fremskrittspartiet nødt til å prioritere på et eller annet vis. Det tror jeg faktisk er den eneste muligheten for å få denne debatten til å gå noe videre. Regjeringen har stilt seg i den verst tenkelige situasjon.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg må si jeg langt på vei deler Kristin Halvorsens resonnement her, selv om jeg kanskje må ta en liten reservasjon med hensyn til «pillemitt», for jeg er ikke helt sikker på om jeg vet hvor mye en «pillemitt» er.

Det er en ganske merkelig debatt som har oppstått. Jeg har litt problemer med å forstå hvorfor Jens Stoltenberg maser så mye med at Regjeringen skal ha et avklart grunnlag i Stortinget. Det er faktisk mer Regjeringens problem enn det burde være Jens Stoltenbergs problem. Faktum er, som Kristin Halvorsen sa, at dette er ikke en sentrumsregjering, det er en sentrum-Høyre-regjering. Jeg vet ikke hvor mange ganger i løpet av de to og et halvt årene sentrumsregjeringen satt, vi diskuterte nettopp det temaet. En av Senterpartiets innvendinger mot det de to andre sentrumspartiene ønsket, nemlig å ha Høyre med i regjering, var nettopp at man i en regjering som også inkluderte Høyre, ville flytte tyngdepunktet så mye til høyre i norsk politikk at man ville gjøre seg ensidig avhengig av Fremskrittspartiet.

Jeg leste med interesse en kommentarartikkel fra Erling Rimehaug som for ett år siden hadde spurt en del av Kristelig Folkepartis representanter: Hvordan vil det bli å regjere på Fremskrittspartiets nåde? Til det hadde Erling Rimehaug fått til svar at nei, Fremskrittspartiet skal ikke gjøre noe annet enn å innsette denne regjeringen, og så står vi fritt til å samarbeide med hvem vi vil!

Jeg begriper ikke at ikke Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene ennå har skjønt at det er for enkelt – at det ikke er tilfellet når man fører en politikk som med ett unntak legger seg i retning av Fremskrittspartiet. Når jeg ser på statsministeren, kommer jeg i alle fall på to unntak – bistandsbudsjettet er heller ikke i retning av Fremskrittspartiet, men for øvrig er det det. Med unntak av handlingsregelen, bruk av oljepenger og det man gjør når det gjelder bistand, legger man seg i retning av Fremskrittspartiet. Man går inn for mer privatisering, man går inn for konkurranseutsetting, man går inn for skattelettelser, og man innfører egenandeler som skal være motvekt til skattelettelsene i samfunnet – tradisjonell Høyre-politikk som gjør at denne regjeringen ikke kan invitere til samarbeid med noen andre enn Fremskrittspartiet i budsjettsammenheng. Så kan man selvsagt samarbeide med andre på andre områder. Men i det som er årets største og viktigste sak, budsjettet, vil denne regjeringen være avhengig av Fremskrittspartiet. Det kan man like godt erkjenne.

Så synes jeg Jens Stoltenberg kanskje kan være litt mer avslappet i forhold til hvordan Regjeringen skal avklare sitt parlamentariske grunnlag. Den sitter i klisteret hos Carl I. Hagen. Han gjør akkurat som han vil med denne regjeringen. Han vil sørge for å få den oppmerksomhet han ønsker utover høsten, for så kanskje å gjøre det samme som i fjor, bøye unna for et kabinettsspørsmål, og deretter stå fritt til å gjøre akkurat det Fremskrittspartiet vil i alle andre saker utover i året som kommer. Det er et problem for Regjeringen, men det burde også Regjeringen ha innsett ved dannelsen for et års tid siden.

Jon Lilletun (KrF): Representanten Halvorsen har rett på eitt punkt. Eg trur det er eit generelt problem for oss at vi i ein programprosess og i ein valkamp i for stor grad vil mykje. Eg sat som leiar i ein programkomite ein gong, og erfaringa mi var nok at det å klare å vere nøktern nok i prosessen og på landsmøtet er ei vanskeleg øving. Så der har representanten Halvorsen rett – det er eit felles ansvar, og vi har eit felles problem. Eg må nok i ein sidemerknad seie at eg synest kanskje ikkje representanten Halvorsen er den som har klart øvinga best i forhold til akkurat det.

Så er det eit punkt eg vil korrigere, og det er: Ein har ikkje fått det vi sa i valkampen. Jo, med den gode miljøpolitikken som vert ført av denne regjeringa, må vi i alle fall vere einige om at det no er meir håp om «grønne skoger», slik som ho etterlyste og påstod vi hadde lovt.

Kvifor vart det ei sentrum-Høgre-regjering? Veljarane er vesentlege i eit val. Veljarane gav ein valsiger til Høgre, ikkje til sentrum samla. Difor var det naturleg at veljarane òg på det tidspunktet fekk eit gjennomslag. Vi fekk ei Sem-erklæring som kvitterer ut ein god sentrum-Høgre-politikk. Det eg òg skulle ynskje, er at vi, når vi no har diskutert trontalen i to dagar, kunne gå meir inn i reelle diskusjonar om vegvala, utan berre å skildre dei som noko negativt, men analysere dei. Denne regjeringa har gått inn på eit vegval der ein prøver å vere målretta i forhold til fattigdom og svake grupper. Det er eit val som er gjort, og ein seier at vi har ikkje lykkast generelt, så la oss prøve det. Representanten Kristin Halvorsen hadde ein del innvendingar, og det har mange andre hatt. Mange har skildra dette som eit eksempel på ein svært usosial profil. Ja, var det ikkje betre at vi førte ein debatt om det? Vi har grunngjeve kvifor vi gjorde det. Eg hadde faktisk venta ein analyse av kva som var problema med dette. Eg gleder meg til å prøve ut dette, og mitt håp er at her er det mange som treng hjelp, som kjem til å få hjelp, i staden for at ein generelt smører likt utover.

Eg meiner nok at vi har ein veg å gå i forhold til å halde trontaledebatt. Representanten Jagland er det mest heiderlege unntaket av alle – eg heldt på å seie unntatt regjeringspartia sjølvsagt (munterheit i salen). Eg skal likevel stå fast på det fyrste eg sa.

Presidenten: At det er behov for å se på hvordan Stortinget gjennomfører trontaledebatten, skal presidenten være helt enig i. Men det er en sak som vi skal komme tilbake til en annen gang.

Jan Tore Sanner (H): Kristin Halvorsen gjorde et poeng av at velgerne hadde forventning om at når Høyre kom i regjering med Kristelig Folkeparti og Venstre, så ville det bli gjort noe både når det gjaldt lavere skatter og bedre skole. Vi har startet imøtekommelse av begge disse punktene. Skatter og avgifter er redusert med 17 milliarder av lovte 31 milliarder kr, vi har utvidet skoledagen med én time ekstra i norsk i småskolen, og i dette budsjettet foreslår vi en kraftig satsing på høyere utdanning og forskning.

Denne debatten har avklart at mens Samarbeidsregjeringen forandrer Norge, famler Arbeiderpartiet fortsatt i blinde. Med ett unntak: Arbeiderpartiet har klart og tydelig valgt side. På 1980- og 1990-tallet hadde vi et moderat arbeiderparti som også kunne samarbeide med Høyre og sentrumspartiene i ulike saker. Nå har Arbeiderpartiet valgt SV. Det betyr at Arbeiderpartiet velger SV, ikke bare i de sakene hvor Arbeiderpartiet og SV er enige, men de velger også SV i saker hvor Arbeiderpartiet ofte valgte å samarbeide med Høyre før. Det gjelder sikkerhetspolitikken, hvor Arbeiderpartiet nå vil samarbeide med SV, det gjelder i Europa-politikken, næringspolitikken og deler av energipolitikken, ja, og hvis vi går tilbake til deler av 1990-tallet, samarbeidet også Arbeiderpartiet og Høyre om et større skattepolitisk forlik. Nå har Jens Stoltenberg valgt side, han har valgt bort Høyre som en mulig samarbeidspartner i sentrale, viktige saker, og han har valgt kun å ville samarbeide med SV.

Ellers så sitter jeg igjen med en snikende følelse av at denne debatten om flertallsregjering er en manøver for å vri seg unna ansvar. Situasjonen tidligere var at man hadde en ansvarlig opposisjon som samarbeidet med regjeringspartiene, enten det var sentrumspartiene som samarbeidet med Arbeiderpartiet da Arbeiderpartiet satt i posisjon, eller Fremskrittspartiet og Høyre som samarbeidet med regjeringspartiene og fant frem til løsninger. Nå er man mer opptatt av å forsøke å skape kaos, kritisere og svartmale situasjonen.

Til slutt: Representanten Hagen sier at renten gikk opp etter budsjettet. Det er ikke riktig. Etter at Samarbeidsregjeringen la frem og fikk vedtatt sitt budsjett i fjor høst, så gikk renten ned. Så gikk renten opp nå i vår, og det ble begrunnet fra sentralbankens side med det romslige lønnsoppgjøret. Denne regjeringen har opplevd at renten gikk ned på bakgrunn av budsjettet, og at renten gikk opp etter et romslig lønnsoppgjør, med andre ord at vi er tilbake der hvor vi var da Regjeringen overtok.

Kristin Halvorsen (SV): SV hadde den store ære og glede å ha valgkampboden sin ved siden av Kristelig Folkepartis valgkampbod borte på Karl Johan i valgkampen. Da oppstod den interessante situasjonen at Kristelig Folkeparti stod og bød fram kollektivtrafikken, som skulle gå hele døgnet og i tillegg skulle være 25 pst. billigere. Vår kampkandidat, Heidi Sørensen, måtte stå ved bua ved siden av å forklare hvorfor SV ikke kunne love 25 pst. billigere kollektivtransport, fordi vi mente det var viktigere først å satse på et bedre tilbud. Jeg tror faktisk at Kristelig Folkeparti skal gå en liten runde når det gjelder løftene sine.

Jeg synes det er oppsiktsvekkende at statsministeren i løpet av en trontale egentlig frir til alle kanter: En runde til Fremskrittspartiet, en runde til Arbeiderpartiet, ja, til og med en knakk på døra til oss kunne tydeligvis være innenfor rekkevidde. Men jeg tror at statsministeren har glemt at han ikke lenger leder en sentrumsregjering. I det øyeblikket man inngikk et regjeringssamarbeid med Høyre, og kom i posisjon med Carl I. Hagens hjelp, er det en sentrum–Høyre-regjering. Da kan man ikke late som om man ikke har noen føringer på den politikken som skal drives.

Jeg er ikke spesielt flink til å bake, og før jul står det alltid slike oppskrifter i alle ukebladene: Lag én deig og få sju slag. Det er slikt som har appell til de av oss som ikke er verdensmestre i husmorkunster. Dette har jeg på følelsen av at Kjell Magne Bondevik var i nærheten av – en nøytral deig som med en liten dæsj av det ene eller det andre krydderet eller konditorfarge enten kunne bli noe i retning Høyre, i retning Arbeiderpartiet eller i retning Sosialistisk Venstreparti, en liten basis som man kan gjøre hva man vil med. Men det er jo feil. Kristelig Folkeparti har jo gjort dette med åpne øyne. Dette er ikke en skjebne som har vederfaret dem. De har valgt med åpne øyne et samarbeid med Høyre og hjelp fra Carl I. Hagen. De har svart på alle spørsmålene. De har godtatt at Fremskrittspartiet bestemte hvem som skulle være statsminister. Nå har vi den situasjonen at mens Høyres statsråder gløder og smiler, ja, de liker til og med å stramme inn og skjære ned – Erna Solberg er jo på sitt beste når hun skal forklare akkurat det, og gjør det med rak rygg – så sitter de fra Kristelig Folkeparti blekere og blekere og mer og mer betenkt over at det er vanskelig for velgerne å kjenne igjen Kristelig Folkeparti før valget og etter valget.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er sant, som finansministeren sa i en TV-debatt, at Kristin Halvorsen er ganske god som kommentator og først og fremst det, og særlig når det gjelder å kommentere andre politikeres gjøren og laden, opptreden og kroppsspråk. Jeg synes ikke det er det viktigste.

Jeg synes faktisk at jeg med rak rygg i dag har forsvart et statsbudsjett. Det har jeg gjort, og det kommer jeg til å gjøre. Det gjør jeg fordi jeg ikke ønsker at folk, kommuner og bedrifter skal få økt rente. Det hjelper ikke med de millionene som Kristin Halvorsen vil dele ut til ulike grupper, hvis disse får en langt større regning enn hennes økte påplussingsforslag.

Og så er det interessant at når opposisjonslederne Stoltenberg, Hagen, Enoksen og Halvorsen skal tegne bilder av den politiske parlamentariske situasjonen, blir disse bildene veldig taktisk preget, og det viser seg at bildene er innbyrdes motstridende og ikke henger i hop. Enoksen mener at Regjeringen allerede er ensidig avhengig av Fremskrittspartiet. Kristin Halvorsens budskap er at nei, dere må gjøre dere avhengige av Fremskrittspartiet, slik at vi får klare ansvarsforhold. Det henger ikke i hop. Regjeringen har vist at vi kan samarbeide med ulike parti. Når det gjaldt de store sakene i vår, gjorde vi opp revidert og kommuneøkonomien med Fremskrittspartiet, vi gjorde opp forsvarsplanen, trygdeoppgjøret og jordbruksoppgjøret med Arbeiderpartiet, og vi gjorde opp klimapolitikken og bio- og genpolitikken med SV. Men det er jo dette som er opposisjonens problem, fordi de vil gjerne ha en fast blokk av Regjeringen og Fremskrittspartiet. Man får ikke skikkelig tak på Regjeringen fordi vi ikke er slik. Jeg beklager, men Enoksen vil ikke få det bildet han er ute etter.

Så sier Kristin Halvorsen at jeg har visst glemt at jeg ikke leder en sentrumsregjering. Jo, jeg er fullstendig klar over hvilken regjering jeg leder. Jeg har vært med både i sentrum-Høyre-regjering tidligere og i sentrumsregjering. Men det er også et faktum at denne regjeringen har opposisjon på begge sider, av Fremskrittspartiet og av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, skjønt det er jo ikke noen enhetlig opposisjon, for de tre spriker jo i alle mulige retninger. Dermed er det også, som det var for sentrumsregjeringen, mulig å finne løsninger begge veier. Det har vi også gjort, og jeg skammer meg overhodet ikke over det. Summen av det kan bli en god politikk.

Og så til slutt alle løftene. Jeg kan være enig med partikollega Jon Lilletun i at det av og til kan bli mye. Men en må også når en ser på realiseringen av løftene, ta hensyn til at en er i et samarbeid og inngå kompromiss. Det avgjørende for oss er at det går klart i riktig retning: skoleopprustingen er i gang, barnehageplasser og priser. Det er et historisk stort løft vi nå tar i dette budsjettforslaget. Det går i den retning vi er enige om. Kollektivsatsingen har vi påbegynt. Men det er jo lett for SV å kritisere, som aldri har vært i et forpliktende samarbeid. Og hvis SV skal inn i regjering med Arbeiderpartiet en gang, skal de sannelig få oppleve at alle de løftene Kristin Halvorsen har kastet ut på Karl Johan og andre steder – her tror jeg hun går oss alle en høy gang –vil hun selvsagt ikke i et kompromiss med Arbeiderpartiet, som har til dels andre prioriteringer, kunne innfri 100 pst.

Dette er et fireårsprogram. Vi er foreløpig ett år ut i perioden. Det må en også tenke litt på.

Presidenten: Forretningsordenen har bestemmelser om at gruppelederne i slike alminnelige debatter kan ta ordet så mange ganger de vil. Derfor er det gruppelederne selv som avgjør hvor lenge dette skal vare.

Jens Stoltenberg (A): Ja, med et lite forbehold regner jeg med at dette er mitt siste innlegg. Det er litt avhengig av hva som blir sagt etter meg.

Jeg skal starte med å få gjort unna noe formelt, og det er at jeg vil tilrå Arbeiderpartiet å stemme mot alle forslagene. Det er ikke fordi vi i og for seg er uenige i alle forslagene, men det er fordi jeg mener vi bør ha en høy terskel for å stemme for forslag som fremmes i salen i denne type debatter. For eksempel forslag om å få en vurdering av ressurssituasjonen i skolen eller en årlig redegjørelse om fattigdomsbekjempelse til Stortinget er saker som fint kan behandles i forbindelse med saker som ligger i komiteene, f.eks. i forbindelse med fattigdomsmeldingen. Vi er altså ikke nødvendigvis imot, men vi mener simpelthen at det er unødvendige og overflødige forslag, og at man må ha en høy terskel for å stemme for denne type forslag.

Så bare kort litt om den generelle debatten. Jeg vil minne om at det ikke bare var Odd Roger Enoksen som i sin tid argumenterte mot å ta Høyre med i sentrumsregjeringen, det gjorde også representanter for Kristelig Folkeparti og Bondevik selv, med den begrunnelsen som han i dag ser er en reell begrunnelse, nemlig at da vil man gjøre seg ensidig og unødvendig avhengig av Høyre og Fremskrittspartiet og gi Fremskrittspartiet for stor innflytelse i politikken. Jeg mener at Sem-erklæringen og ikke minst de 52 skriftlige svarene fra Regjeringen til Fremskrittspartiet illustrerer og viser hvordan denne regjeringen ikke bare ble innsatt, men gjorde seg avhengig på sentrale punkter av Fremskrittspartiet. Derfor er ikke dette en sentrumsregjering som på en enkel måte kan manøvrere mellom de ulike partiene, men som skaper for stor avstand til at det er lett å finne enkle og gode kompromisser, og som altså på et så sentralt område som den økonomiske politikken, der det bør være noe sammenheng over år, og der det bør være en linje gjennom det som gjennomføres over år, legger opp til å kunne invitere tre helt ulike partier med ulike standpunkter til å lage budsjett med seg.

Det er ikke et opplegg for ryddighet, det er ikke et opplegg for stø kurs, men det er et opplegg for usikkerhet. Mitt svar på det er at alle partiene på Stortinget bør føle et ansvar for at vi får en annen type grunnlag for å føre en mer sammenhengende politikk.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vil replisere til Jens Stoltenberg. Jeg tror nok de fleste som husker tilbake til 1996–1997, husker meget godt at uten Senterpartiets standhaftighet hadde det vært en relativt stor sjanse for at Høyre hadde vært med i den forrige regjeringen Bondevik ledet. Det er altså ikke sånn som Jon Lilletun vil ha det til, at det var velgerne som sørget for at Høyre i dag sitter i regjering, det var det faktisk Kristelig Folkeparti som gjorde. Høyre har 36 stortingsrepresentanter, og var avhengig av å ha andre med for å danne regjering. Det er et valg Kristelig Folkeparti har tatt.

Jeg har ikke, slik som statsministeren påstår, sagt at Regjeringen er ensidig avhengig av Fremskrittspartiet. Tvert imot, jeg sa at i en rekke saker kan Regjeringen samarbeide med andre partier. Det har Regjeringen også gjort, men i økonomisk politikk og for å få budsjettet gjennom i denne sal, så er min påstand: Regjeringen vil være 100 pst. avhengig av Fremskrittspartiet dersom man skal få gjennom den politikk som Regjeringen har lagt fram i det budsjettet som ble presentert den 3. oktober. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvem andre det budsjettet skal være et frieri til. Det har jeg begrunnet før, og det gjentar jeg. Det er altså ikke sånn at jeg har sagt at Regjeringen er ensidig avhengig av Fremskrittspartiet, men Regjeringen har satt seg selv i en situasjon hvor man har med en samarbeidspartner eller et parlamentarisk grunnlag å gjøre som ikke vil vedkjenne seg den regjering som man sørget for kom for et års tid siden, og det er dessverre så gjensidig at det er synlig for enhver. Det er, som jeg sa i stad, et større problem for Regjeringen enn det er for opposisjonen.

Det har definitivt ingenting å gjøre med at vi, Arbeiderpartiet eller SV for den del, vil jeg anta, ikke er innstilt på å ta ansvar. Tvert imot, våren 2000, noen få måneder etter at sentrumsregjeringen måtte gå av på grunn av gasskraftvedtaket, så gjorde vi faktisk opp revidert nasjonalbudsjett med regjeringen Stoltenberg, hvor sentrum inngikk avtale høsten 2000 med regjeringen Stoltenberg. At ikke Stoltenberg liker å måtte flytte på rundt 20 milliarder kr, det er så sin sak. Men sentrumspartiene tok ansvar, og jeg tror faktisk at de fleste er innstilt på å gjøre det, men det må jo være tuftet på at den politikk som føres, går i en retning som partiene kan ta ansvar for. Man kan ikke ta ansvar for en politikk som ligger langt unna det en selv ønsker. Det er dessverre situasjonen i dag. Derfor har Regjeringen gjort seg avhengig av Fremskrittspartiet og ingen andre.

Siv Jensen (FrP): Jeg trodde jeg skulle klare å holde meg unna denne debatten, men det var statsministerens siste innlegg som fikk meg til å reagere. Jeg synes det blir litt mye belæring, riktignok var den rettet mot Kristin Halvorsen i forhold til SVs mangel på erfaring i regjering, men jeg følte meg litt truffet selv, for det er jo ikke slik at SV og Fremskrittspartiet ikke har regjeringserfaring fordi man har vegret seg for å ta det. Det er de facto slik at det er noen som har hindret dem fra å få muligheten til å gjøre det. Faktisk var de slik at Fremskrittspartiet rett etter valget gjorde det helt klart at vi var beredt til å påta oss regjeringsansvar sammen med de partiene som nå sitter i regjering, i en flertallsregjering som kunne føre en stabil politikk over lengre tid. Det fikk vi ikke engang anledning til å prøve ut.

Så har statsministeren nå gjort det helt klart fra denne talerstolen at denne regjeringen er helt uavhengig. Den er så uavhengig at den forbeholder seg retten til å samarbeide med SV, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet når det måtte passe Regjeringen. Det er for så vidt et greit standpunkt, men da henger det lite sammen med Jan Tore Sanners kraftige salver om at partiene vrir seg unna ansvar og skaper kaos og svartmaler og kritiserer. Hvilket ansvar er det man vrir seg unna, da? Og hvilket av disse partiene er det som virkelig skal føle at de vrir seg unna et ansvar, når statsministeren står her og sier at det er ingen av dere som har ansvar, for vi bestemmer hvem av dere vi vil samarbeide med når det måtte passe oss? Når skal vi vite når vi har det ansvaret og ikke, da? Og når skal vi føle at vi skal ta det ansvaret eller ikke, når Regjeringen skal være så til de grader uavhengig at ingen av partiene skal føle at det på en måte er dem det vil være naturlig å forplikte seg i forhold til? Det begynner å gjøre denne debatten mye vanskeligere. Jeg synes med all respekt at det ansvaret også bør prege regjeringspartiene i den tiden vi nå går inn i.

Det bør ikke minst også dreie seg om å holde avtaler. Jeg har hørt at veldig mange av ordskiftene her har dreid seg om å bygge broer. Lilletun har vært veldig opptatt av å bygge broer til hverandre. Ja, da er mitt spørsmål til regjeringspartiene om det er å bygge gode broer å inngå en avtale for deretter tre måneder senere å bryte den, og så forvente at det samme partiet skal inngå et forpliktende samarbeid en gang til. Det synes jeg man skal tenke litt på.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Siv Jensen sier i sitt siste innlegg at Fremskrittspartiet og SV ikke har vegret seg for regjeringsansvar. Nei, det er jeg jo fullstendig klar over. Begge to ønsker å komme inn i regjering i to ulike konstellasjoner. Jeg har heller ikke påstått at SV og Fremskrittspartiet har vegret seg for regjeringsansvar. Men jeg har sagt – og det må det være lov å mene – at jeg synes at en del av politikken, ikke minst Kristin Halvorsens innlegg i sted når det gjelder løfter kontra det å måtte inngå kompromiss, er preget av at man ikke har vært i regjering. Det er et faktum. Jeg har aldri påstått at de to partiene sier nei til å være i regjering. Det er jeg fullstendig klar over, og det har kommet fram i denne debatten at begge disse to partiene ønsker det.

Når det gjelder for Regjeringen å kunne samarbeide med ulike partier, må jeg vise til at Fremskrittspartiet selv har sagt at som fødselshjelper føler ikke partiet at de har ansvar i en så lang periode som f.eks. en fadder skal ha. Dette er Fremskrittspartiets egne ord, og det forholder vi oss til. Men på tross av det har vi sagt at vi ønsker en budsjettløsning med det partiet som gjør at Samarbeidsregjeringen sitter. Og det skal være et ærlig forsøk på å finne en løsning, selv om det til tider kan se litt vanskelig ut.

Når det gjelder avtalen fra revidert nasjonalbudsjett, har vi sagt til Fremskrittspartiet at vi setter oss gjerne ned og går igjennom alle 22 punkter – hvis det var 22, i hvert fall var det noen og tjue punkter – og ser på hvert enkelt av dem. Vi har kanskje en litt annen oppfatning av overholdelsen av et par av de punktene enn Fremskrittspartiet har, men det er vi villig til å sette oss ned og diskutere og oppklare. Men jeg er enig med Siv Jensen i en ting: å holde avtaler er noe av det aller viktigste i politikken. Og det ønsker jeg å stå for.

Kristin Halvorsen (SV): Nå fikk vi akkurat se i stortingssalen hvilket dilemma Regjeringen er i. Så fort Fremskrittspartiet begynner å lure på hvor de har Regjeringen, må statsministeren opp og vise til hvilke svar de sendte den ene gangen eller den andre gangen, og erklære at de selvsagt står på det de har sagt tidligere.

Det er nettopp denne situasjonen som plager Kristelig Folkeparti og Regjeringen. Men det hadde ikke brydd meg så mye – bortsett fra at jeg generelt er et omsorgsfullt menneske – som at det setter politikken i miskreditt. Det er ikke mulig for folk flest å finne ut av hvem som har ansvaret for hva. Hvem har ansvaret for den stramme kommuneøkonomien? Det er det regjeringspartiene og Fremskrittspartiet som har. Hvem har ansvaret for trygdeoppgjøret? Hvem har ansvaret for det ene og det andre? Det er det ikke mulig for velgerne å finne ut av.

Og så lenge Regjeringen forholder seg til Fremskrittspartiet på den måten at man dels har dem inne i armkroken og dels på armlengdes avstand, kan Fremskrittspartiet ha full regi, bestemme akkurat på hvilken måte Regjeringen skal skvises hver eneste dag, og hele politikken kommer i miskreditt. Slik kommer det til å være, og det er vår bekymring. Dette kan ikke fortsette i tre år uten at den siste velger har mistet sitt siste håp. Den situasjonen kommer vi til å ha, for vi kommer til å være et rikt land med penger på bok i mange, mange år framover. Og det er et bevisst valg, for stortingsflertallet pumper oljen og gassen opp så fort de kan. Vi har til og med åpnet Barentshavet og subsidiert Snøhvit-utbyggingen for å få gassen der omdannet til kroner, slik at vi kan sette den på bok og se hvor rike vi er. Presset for å bruke de pengene på de hjertesakene som hver og en har, vil være der hele tiden. Den virkelighetsforståelsen vil det være helt umulig for enhver regjering å kommunisere når man stiller seg i en situasjon hvor man er en sårbar mindretallsregjering som ikke tør å ta konsekvensene av de avtalene og det grunnlaget man faktisk har.

Jon Lilletun (KrF): Representanten Halvorsen seier at folk vert i tvil om kven som har ansvaret. Eg må nok seie at det er ting som tyder på at folk i augeblikket ser kven som har ansvar, og har teke ansvar.

Vi vedkjenner oss og er stolte over at vi har lagt fram eit stramt budsjett, for arbeidsplassar langs heile kysten og i distrikta, for familiane og for kommunane. Vi er stolte over at vi òg gjer noko for dei fattige her heime og der ute innanfor eit stramt budsjett. Vi tek ansvar. Difor vert det heilt feil å seie at det ikkje er tydeleg kven som tek ansvar. Det har Regjeringa og regjeringspartia gjort, og det vil vi òg gjere framover. Difor er det vårt håp at Stortinget er med på å ta det same ansvaret for at vi kan få ein situasjon der arbeidsplassane vert tekne vare på, at renta vert sett ned, slik at familiar og kommunar dermed ikkje får ein forverra situasjon.

Vi ber om samarbeid. Vi ber om at vi faktisk klarer den jobben. Vi har ein parlamentarisk situasjon som opplagt er vanskeleg ut frå den samansetjinga som vi har i Stortinget. Men det er opp til oss. Det skal ikkje vere tvil om at regjeringspartia – Venstre, Kristeleg Folkeparti og Høgre – har teke ansvar og framleis vil ta ansvar og stå oppreist med det ansvaret.

Det er enno eitt minutt igjen, men eg skal likevel avrunde, for eg skjønar i og for seg at presidenten begynner å få same ynsket som vi andre.

Eg skal berre avslutte med å gje Arbeidarpartiet og Stoltenberg ros for ein ting, og det er at dei faktisk sa at dei ville stemme imot dei forslaga som ligg føre. Arbeidarpartiet har bruka å vere ryddig i forhold til ting som ikkje er gjennomarbeidde i komite, eller som ikkje er konsekvensvurderte. Regjeringspartia vil òg stemme imot forslaga. Eg må seie det på ein litt annen måte: Eg vil rå regjeringspartias representantar til å stemme imot alle dei framlagde forslaga.

Presidenten: Det var en myk formulering.

Flere har ikke bedt om ordet, og debatten er da avsluttet.