Finn Martin Vallersnes (H) (ordfører for saken): Spørsmålet om den politikk som legges til grunn for virksomheten i Verdensbanken, har vært en gjenganger som tema i utenrikskomiteen i snart et år, idet en har møtt saken i ulike sammenhenger. Det begynte vel med Dokument nr. 8-forslaget vedrørende SAPRIN-nettverkets rapport, hvor en ble enig om at en gjerne ville ha en oppfølging og en litt bredere debatt på et senere tidspunkt. Komiteen var innom det i forbindelse med budsjettet for i år. Så kom påfyllingsproposisjonen til IDA, som i første omgang ble behandlet før jul når det gjaldt selve kapitalpåfyllingen, og hvor vi tar den generelle delen i dette dokumentet som vi har til behandling i dag.

Det er vel riktig å si at komiteen imøteser at en også i fremtiden vil få anledninger til oppfølgende redegjørelser. En anledning kan være fremtidige fremleggelser av proposisjon om påfylling til IDA, men det kan også være andre muligheter som komiteen eventuelt kan diskutere med statsråden.

En samlet komite har særlig merket seg gjennomgangen av strukturtilpasningsprogrammene og den konsekvensen en har tatt av både de erfaringene og den kritikken som disse programmene har forårsaket. Det er en samlet komite som støtter den langsiktige linjen som har vært ført av Norge og de nordiske land for å endre bankens strategier og policy på dette området, og en vil understreke viktigheten av prosessene rundt nasjonale strategier for utvikling, de såkalte PRSP-ene, fattigdomsreduksjon og gjeldsletteinitiativet HIPC, hvor det må legges avgjørende vekt på å øke de offentlige utgiftene til helse, utdanning og andre formål spesielt innrettet mot de fattigste. Komiteens flertall benytter også anledningen til å understreke at redusert fattigdom fortsatt må være det viktigste anliggende for banken i fremtiden.

Verdensbanken er ledende i arbeidet med å utvikle evalueringsmetoder for måloppnåelse og det nødvendige verktøy for å gjennomføre slikt arbeid. Ved fremtidige rapporteringer av denne art, imøteser komiteen spesielt tilbakemeldinger om erfaringene med de nye analysene en planlegger, PSIA, «Poverty and Social Impact Analysis», og de konsekvensene disse får for bankens videre arbeid.

Regjeringen har i proposisjonen omtalt hvordan Verdensbanken bl.a. gjennom IDA-virksomheten med fordeling mellom lån og gavebistand kan gi uforutsette virkninger for samarbeidet mellom banken, UNDP eller andre FN-organisasjoner. Komiteen venter at Regjeringen særlig fokuserer på den problemstillingen i fremtiden. I Regjeringens egen handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i sør mot 2015, er det lagt særlig vekt på at det skal være konsekvens og sammenheng i Norges politikk i ulike multilaterale sammenhenger og institusjoner, på samme måte som det skal være én linje i vår bilaterale og vår multilaterale utviklingsbistand. Og nettopp koordinering av institusjonene sentralt og ikke minst på landnivå, mener komiteen er vesentlig for å lykkes med målsettingen.

En spesiell utfordring, slik flertallet i komiteen ser det, vil være å sikre demokratisk legitimitet, ikke bare innad i organisasjonen, men også i forholdet mellom Verdensbanken og låntakerne i tiden fremover. Flertallet er derfor opptatt av at det er behov for ytterligere tiltak med sikte på en demokratisering av virksomheten i banken.

Flertallet i komiteen mener også det er positivt at det har skjedd et skifte i bankens långivning mot stadig større satsing på sosial sektor. En er kjent med at det nå foreligger forslag om økt långivning innenfor rammen av såkalt politikkbasert långivning, som skal behandles i bankens styre i løpet av denne våren. Det er et flertall i komiteen som uttrykker støtte til at man gjennom slik långivning kan styrke evnen til oppfølging av landenes egne utviklingsstrategier, de nevnte PRSP-ene, og på denne måten forsterke nettopp det nasjonale eierskapet.

For øvrig viser jeg som saksordfører til merknadene fra komiteen, og går ut fra at mindretallet vil redegjøre for sitt syn.

Gunhild Øyangen (A): Det er positivt at Stortinget får denne muligheten til en gjennomdrøfting av Verdensbankens rolle i utviklingspolitikken. I de senere årene har det framkommet til dels sterk kritikk av Verdensbanken. Særlig har det blitt stilt spørsmål ved om banken i stor nok grad har tatt hensyn til de fattige landene. Her mener vi at kritikken, i hvert fall til dels, har vært berettiget. Det er viktig å se kritisk på Verdensbanken, nettopp fordi den er verdens største utviklingsinstitusjon. Den setter på mange måter dagsorden i utviklingspolitikken. Den er en viktig premissleverandør når den gjennom sin långivning stiller politiske krav til landene.

Når det er sagt, så mener jeg det er lite konstruktivt å være imot Verdensbanken som sådan. Vi må heller gå i dialog med banken og sammen arbeide for at reformer blir vellykket og at hovedmålet, fattigdomsreduksjon, i større grad kan bli oppfylt.

Mye har også skjedd. Verdensbanken er i dag den største eksterne bidragsyter til finansiering av utdanningsprogram og helse- og hiv/aids-programmer i utviklingsland. Det er positivt. Den bidrar også til stabilisering og utvikling i en rekke konfliktområder. Disse reformene har kommet etter press fra regjeringer og frivillige organisasjoner som har deltatt i dialog med banken. Hvis vi vil at denne reformprosessen skal fortsette, må vi opprettholde presset ved å delta i dialogen.

For Arbeiderpartiet er det viktig at Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene fortsatt har som sitt primære formål å bidra til redusert fattigdom. Omleggingen av politikken har vært positiv, men samtidig er det viktig å iverksette ytterligere tiltak som sikrer at denne omleggingen gjenspeiles på alle nivåer av Verdensbankens virke.

En utfordring er å sikre demokratisk legitimitet både innad i organisasjonen, men også i forholdet mellom banken og låntakerne. Det er behov for tiltak med sikte på en ytterligere demokratisering av Verdensbankens virksomhet.

Det bør arbeides videre med reformer i stemmerettssystemet, slik at de fattige landene sikres bedre innflytelse. Det bør vurderes å øke antall seter for utviklingslandene i bankens styre.

Det må også ses på måten de store finansinstitusjonenes ledelse utpekes på. I tillegg må det støttes opp under tiltak som gjør at sammensetningen av Verdensbankens stab blir bredere både i forhold til profesjonsbakgrunn, geografisk bakgrunn og kjønn.

Et flertall i komiteen mener at Norge bør jobbe videre med tiltak som muliggjør økt innsyn i bankens beslutnings- og evalueringsprosesser. Dette vil også bidra til å sikre at befolkningen i medlemsland kan holde sine styrerepresentanter ansvarlig for beslutninger.

Norge bør derfor fortsette det viktige arbeidet med å sikre at de nasjonale strategiene for utvikling og fattigdomsreduksjon legger til rette for reelt nasjonalt eierskap, dvs. at strategiene tilhører landene selv, samt at disse strategiene legges til grunn for bankens samlede virksomhet i et land.

Det er positivt at det har skjedd et skifte i bankens långivning mot større satsing på sosial sektor. Når det gjelder långivning basert på politiske betingelser stilt til landene – såkalt kondisjonalitet – er det viktig at Regjeringen merker seg flertallets bekymring for at det kan være land som kanskje ikke klarer å leve opp til disse betingelsene fra Verdensbanken. I den videre debatten om størrelsen på slik långivning i Verdensbanken er det derfor viktig at Norge arbeider for at også tillit og dialog blir sentrale element i Verdensbankens utlånspolitikk.

Det må være et mål for både Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet at det ikke iverksettes tiltak som innebærer økte avgifter eller redusert innsats på områdene helse og utdanning i utviklingslandene.

De regionale utviklingsbankene spiller en viktig rolle når det gjelder både långivning og rådgivning. De regionale bankene har ofte god kompetanse på lokale forhold, og det er derfor viktig at det er et godt samspill mellom Verdensbanken og de regionale bankene.

Bjørn Jacobsen (SV): Då vi før jul hadde denne saka oppe, hadde vi ein runde på haldbarheita av forskingsrapportar og SAPRIN. Eg skal ikkje ta opp det no.

Det siste som har kome, er faktisk at UNDP har gjort ei undersøking av veldig mange rapportar. Det interessante er at konklusjonen av den undersøkinga er at det er ingen samanheng mellom det å liberalisere handelen og det at det blir vekst av det. Tvert imot – det blir konkludert med at der det blir vekst, er der ein har fått bygd seg opp sakte, men sikkert bak tollbarrierar. Dette er Noreg eit godt eksempel på. Det å liberalisere for mykje kan altså faktisk hindre vekst. Vi har iallfall fått det slått fast. Derfor har vi òg teke det med i merknadene her.

Ser vi på merknadene frå komiteen samla, synest eg vi har kome eit godt stykke i forhold til at Noreg skal bruke det vesle fnugget av demokrati vi har i Verdsbankens styre, til å få dei til å gå på den rette vegen.

Eg trur ikkje på nokon store omveltingar i Verdsbanken på kort sikt, men eg trur på at dersom vi klarar å halde fast på den kursen som ein har gjeve uttrykk for i desse merknadene, og dersom Regjeringa representerer oss på ein fornuftig måte, så vil det gå den rette vegen.

Ordføraren for saka nemnde gjeld. I gamle Alta Sparebank hadde vi den gamle typen banksjef. Han spurde folk rett ut: Treng du eigentleg desse pengane? Er det ikkje berre for å imponere småjentene med ein svær, flott bil at du ønskjer å kjøpe deg ein bil? Oftast var det slik. Slike banksjefar er det slutt på. Vi har fått heilt andre typar banksjefar som kanskje lurer folk til å låne for mykje pengar. Der er eit av problema både med Verdsbanken og andre finansinstitusjonar og ulike gjeldsopphopingar at det er teke opp lån på vegner av fattigfolk som ikkje ein gong var ute etter lån, og heller ikkje hadde definert om dei hadde behov for lån. Det er dei samme fattige folka som må li når tiltaka for å drive inn desse midlane skal setjast i verk.

Så til ei sak vi har hatt oppe her før. Det er forskjell på gjeldslette med ein s og gjeldsslette med to s-ar!

Lars Rise (KrF): Verdens befolkning har fått det bedre. Tall fra UNDP viser at totalt sett lever folk lenger enn før, har bedre helse, bedre utdanning og høyere inntekt. Færre lider av hungersnød, spedbarnsdødeligheten har sunket kraftig, og analfabetisme er redusert. Demokrati, allmen stemmerett og ytringsfrihet har aldri vært mer utbredt enn i dag. Det er store fremskritt, og det viser at det nytter å kjempe mot fattigdom og undertrykking. Men vi har en lang vei igjen. Fremdeles er omfanget av fattigdom, sykdom, kriger og konflikter i verden uakseptabelt, og gapet mellom rike og fattige land øker. Nedgangen i tallet på fattige de senere årene skyldes hovedsakelig at folk i Kina, og til en viss grad i India, har fått det bedre. I andre land stiger fremdeles tallet på antall mennesker i fattigdom. I land sør for Sahara, Øst-Asia og Sør-Asia bor i dag to tredjedeler av verdens fattigste. Gjennomsnittsinntekten i de 20 rikeste landene er 37 ganger høyere enn i de fattigste 20 landene. Over halvparten av krigene på 1990-tallet fant sted i de fattigste landene. Hundrevis av byer i disse landene har en luft som er så forurenset at det er helsefarlig å bo der. Ferskvann blir et stadig knappere gode, jorden og skogen blir ødelagt, og det biologiske mangfoldet forsvinner.

Jeg tror de fleste i denne salen er enige om at den sosiale og miljømessige utviklingen ikke er i samsvar med en bærekraftig utvikling i en verden der vi alle er avhengig av hverandre. Derfor er vi alle forpliktet til å gjøre noe med det. Det er 1,2 milliarder mennesker i dag som lever i ekstrem fattigdom. Det tyder på at vi må bli mer effektive i kampen mot fattigdom. Det lover godt med det internasjonale gjennombruddet vi har fått, med FNs tusenårsmål for utvikling.

Kristelig Folkeparti ser det som svært positivt at ikke bare FNs medlemsland har sluttet seg til disse, men at også Verdensbanken, IMF og WTO har signert tusenårsmålene. Faktisk er disse målene Verdensbankens mål nå. Målet innebærer at finansinstitusjonene må innrette sin politikk på å bekjempe fattigdom. Utfordringen er å finne den beste måten å løse de omfattende problemene på. På 1950-tallet snakket man om utvikling og økonomisk vekst som en og samme ting, med handel og liberalisering i fokus og modernisering som ensidig økonomisk vekst.

På 1960-tallet tok man et oppgjør med den liberalistiske økonomiske teori og skylden for manglende utvikling lagt på det internasjonale systemet og vestlig kapitalisme. Man fikk senere en viss tilnærming mellom disse to retningene, men fremdeles blir globalisering og verdenshandel diskutert med et bredt engasjement i hele folket. Kristelig Folkeparti mener det er bra. Vi trenger dialog og debatt for å finne gode løsninger. Å ta ansvar for verdens fattige betyr at vi må føre en utviklingspolitikk som gir resultater for hver enkelt, ved å tro på at de land som er berørt, selv må være i førersetet for en utvikling. Vi tror at økonomiske krefter må holdes i sjakk ved globalt styresett, ved å styrke globale institusjoner og ved å intensivere multilateralt samarbeid. En globalisert verden uten kjøreregler tjener ingen. Et sentralt punkt blir da at de internasjonale finansinstitusjonene fungerer.

Det har blitt sagt at den beste måten å kjempe mot fattigdom på, er å legge ned Verdensbanken. Da skal visstnok de fattige få det bedre. Jeg er redd resultatet ville bli det motsatte. I dag er Verdensbanken, IMF og de regionale utviklingsbankene de eneste finansinstitusjonene som er villige til å gi lån til de fattigste landene. Hadde vi ikke hatt disse, ville de fattigste landene blitt overlatt til seg selv og til det private kredittmarkedet. Som finansministeren i Sør-Afrika har sagt: Om en virkelig vil at de fattige skal lide, så legg ned Verdensbanken og IMF! Å stille kapital er derfor viktig og riktig. Men det vil ikke si at Verdensbanken alltid gjør de riktige tingene. Testen for de internasjonale finansinstitusjonene er om de er effektive redskap i kampen mot fattigdom.

Verdensbanken er langt fra perfekt, og den har gjort flere feil underveis. Den tidligere strukturtilpasningspolitikken på 1980-tallet har vært utsatt for omfattende og berettiget kritikk, også fra norsk side. Denne tilnærmingen virket ikke. Man antok den gang at økonomisk vekst og tiltak på makronivå nærmest automatisk ville gi resultater som kom de fattige til gode, og at problemene bare var kortvarige. Dette viste seg å fungere i enkelte mellominntektsland, men var ikke vellykket i de fattigste landene, der problemene var av mer dyptgripende strukturell karakter. Et helt vesentlig punkt i kritikken var at de førte til reduserte offentlige utgifter til f.eks. helse og utdanning. Strukturtilpasningsprogrammene var ikke svaret på de fattiges behov. Det var et behov for økonomiske reformer, men strukturtilpasningen gikk for langt. Det har Verdensbanken og alle andre innsett.

I 1993 etablerte Verdensbanken fattigdomsbekjempelse som hovedmålsetting. Den politikkomleggingen vi har sett de senere år, er nettopp tiltak for å virkeliggjøre dette fra bankens side. Fokuseringen er nå på sammenhengen mellom makroøkonomi og den sosiale dimensjonen ved utvikling. PRSP-prosessen, med nasjonale strategier for utvikling og mot fattigdom, er et stort brudd med fortidens strukturtilpasningspolitikk. Verdensbanken har innsett at kampen mot fattigdom vil bli mislykket om ikke det er landene selv som styrer egen utvikling, og giverne blir mer samordnet. PRSP innebærer at landene skal utforme egen politikk og velge egne reformer.

PRSP-prosessen er fremdeles på et tidlig stadium, og veien fram er full av utfordringer. Det er viktig å innse at mange fattige land trenger langtidskapasitet og institusjonsbygging for effektivt å kunne iverksette prinsippene bak PRSP-tilnærmingen.

Representanten Jacobsen henviste til en UNDP-rapport som visstnok skulle argumentere i retning av det som er SVs syn på Verdensbanken. Dette dreier seg om en debattbok som er utgitt i samarbeid med UNDP og flere andre uavhengige stiftelser, og som bl.a. omhandler virkningen av fri handel. Publikasjonen står for øvrig for forfatternes egen regning. Hovedmålet med denne boken er å argumentere for at et internasjonalt handelsregime må være asymmetrisk med spesialordninger for utviklingsland, særlig de minst utviklede. Det understrekes at handel påvirker sosial utvikling ved å bidra til økonomisk vekst, samtidig som det ikke er noen automatisk kobling mellom økonomisk vekst og sosial utvikling. Til det trengs sosiale investeringer og godt styresett.

Videre argumenteres det for at det er gode grunner for å tillate at utviklingsland i ulik grad får beskytte sine hjemmemarkeder. Dette er synspunkter vi skal ta på alvor. Det gjelder også synspunktene i debattboken, som sterkt appellerer til at et internasjonalt handelsregime må liberaliseres for produkter av interesse for utviklingslandene, særlig landbruksprodukter, tekstiler og råvarer. Det er lite som tyder på at synspunktene i debattboken står i motsetning til Verdensbankens synspunkter. Begge påpeker at handelsliberalisering og nedbygging av markedsbeskyttende tiltak i u-land ikke uten videre fører til økonomisk vekst.

Kristelig Folkeparti tror heller ikke på at land utvikles utelukkende ved å åpne seg for handel og investeringer. Derfor satser vi så sterkt også på bistand og gjeldslette. I Verdensbankens politikk har diskusjonen om graden av markedsorientering og forholdet mellom offentlig og privat sektor vært sensitiv. Norge har lagt vekt på at til liberalisering og privatisering trengs det et sterkt og godt fungerende offentlig rammeverk og en sterk og effektiv stat. Vi har framholdt de nordiske lands blandingsøkonomier som eksempler på alternative økonomiske modeller. Det er et faktum at de som ikke har institusjoner, kapital, teknologi eller markedsadgang, heller ikke kan dra nytte av en liberalisering av handelen. Holdningen til statens rolle i utviklingsprosessen har gjennomgått betydelige endringer i Verdensbanken. Banken har innsett at økonomisk vekst og sosial utvikling er avhengig av en velfungerende stat, dvs. en stat som leverer grunnleggende tjenester til folket, en stat som kjemper mot korrupsjon, en stat som desentraliserer makt og involverer det sivile samfunnet, og at godt styresett for å styrke den offentlige forvaltning er nødvendig. Bankens politikk i dag dreier seg også om demokratisering og ivaretakelse av menneskerettighetene.

En sentral del av PRSP-prosessen er at den understreker hvor viktig det er med deltakelse fra det sivile liv og en styrking av de fattige. Fattige lider ikke bare under fysisk nød. De mangler også en kanal som gjør at deres stemme kan bli hørt i saker som påvirker deres liv.

I PRSP-prosessene legges det avgjørende vekt på at man skal øke de offentlige utgiftene til helse, utdanning og andre formål rettet spesifikt mot de fattigste. Mens Verdensbanken tidligere var kjent for sitt tunge engasjement i store infrastrukturprosjekter, er banken i dag den viktigste internasjonale finansieringskilden for utdanning, i kampen mot aids og for helseprogrammer generelt. Verdensbanken er faktisk den desidert største bidragsyteren på disse områdene. Men å øke offentlige utgifter til dette betyr ikke beskyttelse mot korrupsjon, militærutgifter og offentlig sløsing, som vrir enorme ressurser bort fra fattigdomsreduserende effekt. Dette reflekteres også i Verdensbankens långivning. Norge støtter långivning der hvor kvalitet og forholdene rundt landets PRSP gjør det mulig. Når Verdensbanken fortsatt stiller visse betingelser, er det for å se til at landene følger den politikk de selv har beskrevet i egen PRSP. PRSP-tilnærmingen understreker også gjeldslette for de fattigste landene. Etter mange års oppfordringer fra Norge og flere andre land presenterte Verdensbanken og IMF i 1996 et forslag til en gjeldsletteordning for de fattigste landene, det såkalte HIPC-initiativet. Verdensbanken er i dag en viktig aktør i det internasjonale arbeidet for gjeldslette. 50 milliarder dollar vil bli ettergitt. Det utgjør en forskjell i kampen mot fattigdom. Vi er kommet langt, men vi er ikke i mål ennå. HIPC-ordningen står overfor flere utfordringer, bl.a. i forhold til land som har vært rammet av væpnet konflikt, og at de fattige landene oppnår en varig håndtering av gjeldssituasjonen.

Utviklingsministeren har lovet at Norge vil fortsette å arbeide for mer sanering av gjeld. Vi trenger en mer omfattende og fleksibel gjeldslette, og da må det mer penger fra de rike landene til. Av den samlede gjeldsletten under HIPC-initiativet vil rundt halvparten komme fra de multilaterale finansinstitusjonene. Kristelig Folkeparti innser imidlertid at institusjonene ikke kan slette all gjeld, slik bilaterale kreditorer på sikt vil kunne gjøre. Det vil nemlig gå ut over nettopp de fattigste i de fattigste landene. Total gjeldssletting fra de multilaterale institusjonenes side vil innebære at disse institusjonene ikke får tilbakeført midler i form av nedbetaling av lån som er gitt på svært gunstige vilkår. Dessverre ser vi ingen utsikt til at økte bidrag fra giverlandene vil kunne veie opp for dette. Institusjonenes ressurser vil dermed på sikt bli sterkt redusert, noe som fører til færre billige lån til fattige land.

Norge har i mange år prioritert samarbeidet med Verdensbanken høyt, og vi har forsøkt å påvirke institusjonene i tråd med norsk utviklingspolitikk. Den utviklingen vi har sett i Verdensbankens tilnærming, er i dag i samsvar med viktige prinsipper i norsk utviklingspolitikk. Kristelig Folkeparti ser det som positivt at Regjeringen vil arbeide videre med å styrke samspillet mellom bankens arbeid og norsk bilateral bistand. At banken skal ha et bredt utviklingsmandat og legge til rette for økonomisk utvikling og fattigdomsreduksjon er temaer som tradisjonelt har preget Norges og de nordiske lands profil i Verdensbankens styre. Når nasjonalt eierskap, aktiv medvirkning fra sivilt samfunn, bærekraftig utvikling, miljø, helse, utdanning og likestilling blir sett på som helt sentralt i banken, er det ikke tvil om at press fra frivillige organisasjoner og medlemsland som Norge har bidratt til disse endringene. Vi er på rett vei, selv om det er langt igjen. Fremdeles kan en si at finansinstitusjonene og andre på landnivå jobber mer parallelt enn i samarbeid. Kristelig Folkeparti er glad for at Regjeringen arbeider for å øke samarbeidet mellom Verdensbanken og IMF, de regionale utviklingsbankene og FN-systemet. Det innebærer også at utviklingslandenes innflytelsesgrunnlag må forbedres i Verdensbanken, og Kristelig Folkeparti er glad for at Regjeringen vil arbeide med dette. De fattiges stemme må, og i større grad enn i dag, bli hørt i Verdensbanken.

Kristelig Folkeparti ser positivt på den politikk og strategi som har preget Verdensbanken de senere årene. Nå må også iverksetting av tiltakene bli like lovende. Vi skal fortsette å arbeide for å forbedre både vår og Verdensbankens utviklingspolitikk slik at den blir mest mulig fattigdomsbekjempende. Feil blir gjort, og forbedringene trengs. Vi skal lære av dette. Om vi ikke er fornøyd med de eksisterende redskaper for multilateralt samarbeid, må vi endre disse, ikke ta avstand fra dem.

Jeg tror vi er på rett vei. Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens arbeid i forhold til Verdensbanken.

Åslaug Haga (Sp): Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene har fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling som mål. Til tross for omlegging av Verdensbankens politikk i de seinere år er Verdensbankens politikk fortsatt, etter Senterpartiets syn, i for stor grad tuftet på ideen om handelsliberalisering som et ubetinget gode for de fattigste landene. Ideen om at en friest mulig handel er et ubetinget gode for de fattigste landene, fikk et kraftig skudd for baugen gjennom et omfattende arbeid og ei bok som UNDP nylig har lansert. Studien viser at fattige land som har åpnet sine markeder, har hatt svært ulik utvikling. Det vises også til at samtlige av dagens rike industriland har gått gjennom en fase med proteksjonistisk politikk før de satset på større frihandel. De mest utviklede landene i verden har kommet dit de er i dag ved hjelp av svært ulike strategier. Det finnes ikke ferdigspikrede økonomiske systemer som garanterer økonomisk vekst og utvikling. Dette må det internasjonale handelssystemet så vel som de dominerende utviklingsaktørene, som Verdensbanken, ta innover seg.

Frihandel fører ikke nødvendigvis til økonomisk vekst, og økonomisk vekst fører ikke automatisk til menneskelig utvikling. Vekst og utvikling må oppnås ved at hvert land fører en økonomisk og sosial politikk som er tilpasset forholdene i det spesielle landet. I prosesser som leder fram til lån fra Verdensbanken, må det tas behørig hensyn til mottakerlandenes prioriteringer, og lånene må tilpasses situasjonen i de enkelte land. På dette området har fortsatt Verdensbanken et stykke å gå.

Når dette er sagt, er det ingen tvil om at Verdensbanken har tatt innover seg deler av kritikken som har vært rettet mot den hva angår strukturtilpasningspolitikken. Men deler av betingelsene knyttet til strukturtilpasningsprogrammene finner vi igjen i andre programmer i dag, bl.a. i strategipapirene for fattigdomsreduksjon.

På den ene side er det klart at giverlandene må stille klare krav om å se resultater av bistanden.

På den annen side fører for detaljerte krav til at mottakerne mister eierskapet til den politikken de er forpliktet til å gjennomføre. Problemet er at godt fungerende lokal praksis kan bli revet i stykker i arbeidet med å tilfredsstille giverlandenes krav om hvordan planene skal se ut. En slik detaljstyring av landenes økonomi kan i verste fall undergrave landets økonomi.

For at Verdensbanken skal oppfattes som en fullt ut legitim utviklingsaktør, må institusjonen utvikles i mer demokratisk retning. Fattige land må sikres større innflytelse. Utviklingslandenes representasjon i bankens styre må økes, og utviklingslandene må være bedre representert på alle nivåer i bankens administrasjon.

Et talende eksempel på utviklingslandenes manglende innflytelse i Verdensbanken er følgende: I Verdensbankens styres regnes stemmevekten i forhold til økonomisk innskudd, noe som f.eks. gir de nordiske land 6 pst. stemmevekt, mens Afrika sør for Sahara – 47 land – har 7 pst.

På sikt bør Verdensbanken underordnes FN. Det vil gjøre det lettere å gjennomføre programmer og mål for FN-konferanser, som f.eks. milleniumsmålene. En slik innlemming vil også åpne for å gi Verdensbanken mer demokratisk legitimitet ved å la prinsippet «ett land – én stemme» ligge til grunn for stemmeberegningen. Inntil videre må det arbeides for tettest mulig koordinering og en fornuftig arbeidsdeling mellom Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene og FN. På landnivå må bank- og FN-systemet opptre på en helhetlig måte.

Institusjoner som IMF og Verdensbanken har opplagt potensial til å være både viktige og nyttige verktøy for en mer rettferdig fordeling av verdens goder, vel å merke dersom de styres på riktig måte. Her gjenstår det viktig arbeid. Norge må derfor konsentrere sin innsats og innflytelse ytterligere for å få endret måten institusjonen styres på. Norge bør være en pådriver for reformer i Verdensbanken for å sikre økt demokratisk legitimitet, økt åpenhet og økt bruk av uavhengige evalueringer. Norge må være synlig og gå i forkant.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Denne dagen – og tiden i og for seg – preges jo av Irak, og også den redegjørelsen som nettopp er avholdt. Det reflekteres nok i denne salen, men det er likevel et paradoks at den saken som samlet 10 000 mennesker i gatene i juni, omfattes med såpass liten interesse i norsk offentlighet, på galleriet og her i salen. Det er egentlig nå i dag vi debatterer alle de krav og den kritikk som demonstrantene og aktivistene i juni anførte. Jeg skulle gjerne sett et fullt galleri og et stort engasjement, men jeg registrerer at så ikke er tilfellet. Det kan kanskje bety at vi har vært i stand til å svare troverdig på en del av de utfordringene som er framført.

Jeg vil likevel benytte anledningen, siden dette er en viktig debatt, til å gå gjennom en del av våre vurderinger av utviklingen i banken.

Som vi har sagt så ofte før i denne salen, lever 1,2 milliarder mennesker i absolutt fattigdom. Gjennom tusenårsmålene har verdenssamfunnet forpliktet seg til konkrete, etterprøvbare mål for å halvere andelen fattige innen 2015. Og så skal vi alle sammen stå til regnskap for hvordan vi har vært med på å følge opp og bidra til det. Det er i hvert fall ingen tvil om at et sterkt multilateralt samarbeid på det utviklingspolitiske området er en forutsetning for å nå disse målene.

Som utviklingsminister og norsk guvernør i Verdensbanken ser jeg det som en hovedoppgave å sikre at denne institusjonen og dens politikk bidrar sterkt til fattigdomsbekjempelse. Det betyr at jeg også må forholde meg kritisk til bankens politikk og disposisjoner for å bidra til forbedringer. Det gjelder for øvrig for alle multilaterale internasjonale institusjoner. Men en kritikk som tar utgangspunkt i at de internasjonale finansinstitusjonene gjør langt mer skade enn gagn for utviklingslandene, eller at de i seg selv øker fattigdommen, slik noen påstår, er etter min vurdering helt misforstått.

«Shrink or Sink» – «krymp» dem eller legg dem ned – har vært mange globaliseringsmotstanderes budskap de siste årene om WTO, om Verdensbanken og om IMF. Det er jeg grunnleggende uenig i. En globalisert verden uten sterke multilaterale institusjoner og regler blir en mer brutal verden. En globalisert verden uten internasjonale forpliktende trafikkregler vil være en verden som innebærer den sterkestes rett. I en slik verden er det spesielt to grupper land som vil lide – de små og de fattige.

Derfor trenger vi globale styringsstrukturer. Derfor trenger vi styrkede internasjonale institusjoner, ikke svakere. Verdensbanken er, sammen med IMF, WTO og FN, de eneste globale institusjonene vi har, og vi er nødt til å bygge på disse. Så skal vi heller gå inn og påvirke politikken i disse institusjonene og den politikken de fører. Det har vi også gjort fra norsk side.

Jeg har ikke noe påtrengende behov for å forsvare Verdensbanken, og har nok vært kritisk tidligere – minst like mye som de som marsjerte i gatene i juni – til hva som har vært gjort fra bankens side opp gjennom årene. Men vår innflytelse sammen med andre aktører har faktisk bidratt til reformer i banken på en rekke områder. Så får vi prøve å innkassere dem og si: Så langt, og så må vi komme lenger.

Verdensbanken framstår som en annen institusjon i dag enn for 10 eller 20 år siden, og det er faktisk ganske stort samsvar mellom norsk utviklingspolitikk og Verdensbankens politikk. Og det er ikke vi som har forandret oss, det er banken som har forandret seg. Den setter klart fattigdomsbekjempelse i fokus, erkjenner behovet for at landene selv tar ledelsen i utviklingsprosessen, legger vekt på nasjonal deltakelse og samarbeid og koordinering mellom ulike bistandsaktører. Men det som selvsagt også gjenstår, er implementering og gjennomføring helt ut i hvert enkelt land og helt ut til den enkelte fattige. De må merke en forskjell!

Verdensbanken er en stor og tung institusjon, og det skal ikke legges skjul på at det ikke er noen enkel sak å sikre at visjoner og ny politikk gjennomsyrer alle deler av systemet. Bankens toppledelse setter imidlertid mye inn på at den operasjonelle virksomheten på landnivå og ut endres i tråd med ny politikk, og at handling følger ord.

Blant mange er banken mest kjent for de utskjelte strukturtilpasningsprogrammene som ble gjennomført på 1980-tallet. Det er mye å si om disse programmene, og jeg har selv sagt mye – i mange debatter. Selv med alle sine skjevheter fortjener de likevel en noe mer nyansert debatt enn den de blir til del i den såkalte SAPRIN-rapporten. Mitt hovedpoeng er likevel et annet. Vi har lært av dem og gått videre. Disse eksisterer ikke lenger i den form og det innhold de hadde – og takk for det! Det er ikke der skillelinjene går i den utviklingspolitiske debatten i dag. De bør i alle fall ikke gjøre det.

Det er fortsatt nødvendig med makroøkonomiske stabiliseringstiltak og strukturelle reformer i en rekke utviklingsland. Forskjellen er at i dag ses dette som en integrert del av helhetlige, landspesifikke fattigdomsrettede utviklingsstrategier – de såkalte PRSP-ene – hvor makroøkonomiske, strukturelle og sosiale hensyn ses i sammenheng.

Verdensbanken er også i ferd med å revidere retningslinjene for sin långivning slik at de skal reflektere endringene i tenkningen rundt utvikling. Det betyr, tror jeg, også at vi vil se en endring i forholdet fra bankens side til de enkelte lands PRSP-er. For å markere endringene og brudd med det som var, går banken nå bort fra strukturtilpasningsbegrepet. De nye lånene vil hete Development Policy Support Lending.

Noen vil hevde at dette er gammel vin i nye flasker. Min påstand er at banken en god stund allerede har servert ny vin i gamle flasker. Uansett er det likevel ikke vinen og etikettene som teller. Det viktige her er at banken serverer den gode vinen til slutt. Det er det som er hovedpoenget.

De nye retningslinjene vil etter alt å dømme markere et brudd med den såkalte Washington-konsensus. Landene må selv ønske endring og føle eierskap til reformene. Landene skal selv velge sin politikk. Bankens rolle er å komme med råd. Banken vil ikke komme med ferdige oppskrifter. I de fattigste landene vil långivningen basere seg på landenes egne strategier for utvikling og fattigdomsreduksjon, altså PRSP-ene. De skal utformes av landene selv.

Dette er åpenbart riktig vei å gå. Samtidig vil det helt klart være en utfordring å omsette retorikk og politikk til praktisk handling. Det skal Norge være med og passe på. Her trenger vi fortsatt hjelp fra det sivile samfunn og fra de frivillige organisasjonene.

Prinsippet om nasjonalt eierskap, som jeg har vært inne på, på den ene siden og givernes ønsker om reformer på den andre er et vedvarende og vanskelig dilemma, ikke bare for banken, men også for oss. Som givere vil vi at landene skal ta nasjonalt eierskap og lederskap. Samtidig har vi forventninger til hvilke reformer de trenger å gjennomføre, ofte knyttet til godt styresett, demokratisering, tiltak mot korrupsjon og fattigdomsretting av politikken.

Det er flere måter å forholde seg til dette på. For det første må banken gi landene reell mulighet til å velge. Den må ta et skritt tilbake, la landene gjøre sine egne valg, selv om de kanskje er annerledes enn dem bankens landdirektør helst skulle ha sett i vedkommende land. Det er viktig at Verdensbanken også i sin gjøren og laden tar innover seg at det faktisk finnes ulike måter å oppnå økonomisk utvikling og vekst på. Det finnes ingen fasitløsninger, og det finnes slett ikke blåkopimodeller som passer alle.

Samtidig er det åpenbart viktig å bidra til at landene får et best mulig grunnlag for å foreta sine valg. Et viktig redskap for å etablere et slikt grunnlag for ulike makroøkonomiske valg er å gjennomføre analyser av hvordan forskjellige politiske grep påvirker sosiale forhold og fattigdomsreduksjon. Verdensbanken og IMF, som jeg har vært inne på tidligere her i salen, er derfor i ferd med å utvikle et slikt analyseredskap, kalt «Poverty and Social Impact Analysis». Norge støtter dette arbeidet, så vel faglig som finansielt.

Også i denne sammenheng vil vi kunne få en analyse, tror jeg, av hva slags relevans handelspolitiske forhold vil ha. La meg her bare understreke, siden flere talere har vært inne på dette, at den såkalte rapporten fra UNDP som man viser til, ikke er en rapport, men en debattbok der artikkelforfatterne har ulike syn, og det de sier, står for egen regning og har ikke noe UNDP-stempel. Det er det viktig for meg å si, for det har UNDP presisert ved utgivelsen. De ønsker å bidra til større debatt, og det ønsker vi definitivt velkommen.

Långivning basert på landenes politikk er knyttet til forholdet mellom banken og IMF. Også i IMF har det skjedd endringer de siste årene, med innføringen av HIPC og PRSP, og det er en økende forståelse for at det er umulig å se makroøkonomiske forhold løsrevet fra strukturelle og sosiale forhold. Det er åpenbart viktig at banken og IMF er samkjørte her. Her gjenstår det fremdeles en del, og det arbeider vi med. Dette er noe vi fra norsk side vil følge opp.

En viktig diskusjon som nå pågår i forhold til Bretton Woods-institusjonene, er utviklingslandenes representasjon i styrende organer. Regjeringen er opptatt av at utviklingslandene får økt innflytelse i Verdensbankens styrende organer, i tråd også med handlingsplanen for fattigdomsbekjempelse, som vi la fram i mars i fjor. Det er behov for en tiltakspakke som angriper dette spørsmålet fra flere kanter. Det er bl.a. nødvendig at utviklingslandenes relative stemmevekt øker gjennom en utvidelse av basisstemmene. Samtidig vil vi arbeide for at kontakten mellom valggruppekontorene og hjemmemyndighetene forbedres. Vi vil også arbeide for en forsterket representasjon fra utviklingslandene i IDA-forhandlingene og vil arbeide videre med dette spørsmålet fram til en konklusjon i forhold til de prosessene som nå pågår i bankens styre.

Selv om Verdensbankens politikk i stor grad har nærmet seg norsk utviklingspolitikk, er det ingen grunn til å slå seg til ro. Det er flere områder hvor vi fra norsk side må arbeide for at bankens politikk utvikles og revideres, blir mer fleksibel og blir enda mer landspesifikk. Utfordringene står i kø.

Jeg har like fullt tro på at vi nå står overfor vår så langt beste mulighet til å få fart på utviklingsprosessen i de fattigste landene. Konferansen om finansiering for utvikling i Monterrey resulterte i en internasjonal konsensus om hva som skal til for å skape utvikling. Utviklingslandene selv må ta ansvaret – sin del av ansvaret – for godt styresett og en fattigdomsreduserende politikk. Vi må ta vår del av ansvaret, med en bedre politikk i forhold til både handel, gjeld og investeringer og ikke minst i forhold til ressurser og bistandsressurser. Ved å levere på alle disse områdene kan vi alle til sammen være med på å realisere tusenårsmålene.

Vi har altså en konsensus, ikke bare om målene, men også om virkemidlene. Den må nå omsettes i praksis, og alle må bidra. Vi skal fortsette å ha argusøyne på Verdensbanken i denne sammenheng, som en veldig viktig partner. Vi vil fortsatt gjøre alt vi kan for å påvirke Verdensbankens politikk og ikke minst bidra til at politikk og gode intensjoner omsettes i praksis så det merkes ute hos den enkelte fattige. Det er dette som vil være den virkelige prøvestenen.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Bjørn Jacobsen (SV): Eg er veldig glad for at mange, også statsråden, tydelegvis har lese denne rapporten frå UNDP. Det har ikkje eg gjort, men eg har lese Vårt Land og deira tolking av han. Vårt Lands tolking er at det er ein ny FN-rapport, sjølv om han også i FN-systemet har blitt sett på som ei debattbok nettopp fordi det blir sett spørsmålsteikn ved veldig mange gamle forhåpningar om at berre vi får meir liberalisering, kjem det også utvikling og vekst. Vi har likevel lært at kapitalflyten framleis går frå sør til nord, og eg skal ikkje ramse opp alle dei andre indikatorane som tyder på at det går feil veg.

Så til dette med demonstrantar, andre aktivistar og organisasjonar som engasjerer seg mot Verdsbanken. Enkelte av dei går så langt som til å seie at dei vil leggje ned Bretton Woods institusjonar. Eg trur vi skal sjå på det som uttrykk for eit skikkeleg engasjement. Det skal vi verkeleg ta med oss, ha det med her i Stortinget. Verdsbanken burde ta desse signala veldig alvorleg i staden for å avfeie det som noko som ikkje hadde noko innhald. At dei har heilt rett, skal eg ikkje på nokon måte garantere for, men eg vil be statsråden kommentere korleis ho tek imot desse signala frå ulike frivillige organisasjonar i Noreg. Nokre av dei demonstrerer i gatene, men blant dei som går i gatene, er det også nokre som legg fram gode artiklar og rapportar og har skikkeleg gode meiningar på dette området. På kva for måte tek statsråden imot desse? Eg har sjølv opplevd her i Stortinget at ei ung jente på 20 år som eg trur jobbar i Slett u-landsgjelda, og som skulle ha tak i nokre GIEK-rapportar, faktisk ikkje fekk dei. Stortinget elles er ope for lobbyistar for ulike saker, som går inn her med den største sjølvfølgje. Men ei som jobbar frivillig, eg heldt på å seie døgnet rundt, fekk ikkje tak i ein rapport, så eg måtte gå på ekspedisjonskontoret og få tak i han til ho. Er vi opne nok for dei frivillige folka i Noreg som trass i alt jobbar med engasjementet sitt for å prøve å få gjort noko med den urettferdige situasjonen vi ser i verda i dag?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Til det siste spørsmålet som representanten Jacobsen stilte: Som tidligere aktivist tror jeg det er få som har åpnere dører for nåværende aktivister enn meg. Det gjelder også for SLUG-erne, for Slett u-landsgjeldas representanter så vel som for andre som ønsker møter, og ønsker å bidra. Også våre «bøker» er helt åpne. Da vi utformet gjeldsplanen vår i 1998, var Slett u-landsgjelda en veldig viktig dialogpartner for oss, og de er det fortsatt. Våre folk bruker mye tid i dialogen med dem. Også andre har vi gode diskusjoner med, så det er ingen tvil om tilgjengelighet og åpenhet.

Så til spørsmålet som gjelder denne UNDP-rapporten. Dette er en debattbok som er utgitt av UNDP sammen med Rockefeller Foundation, Rockefellers Brothers Fund, Heinrich Böll Foundation, Wallace Global Fund For a sustainable future, altså et knippe med forskjellige institusjoner, som ikke innebærer at det er et autorisert FN-syn på noe av dette, men en debattbok som vi trenger, og som jeg tror det er positivt å bruke også i de diskusjonene vi skal ha framover.

Boken er imidlertid i hovedsak en sterk appell med tungtveiende argumenter for et internasjonalt handelsregime som må liberaliseres, men liberaliseres til fordel for utviklingslandenes varer og tjenester. Det hovedpoenget må man ha med seg. Det er hovedlinjen i argumentasjonen fra forfatterne. Når representanten Jacobsen nevner at kapitalflyten går fra sør til nord, er det jo et paradoks at det er på ett område at stansen har vært sterkest, og at urettferdigheten har vært størst. Det har nettopp vært på handelsområdet. Der har markedene vært stengt for de to produktene utviklingslandene er i stand til å produsere, nemlig tekstiler og landbruksvarer. Heldigvis har vi gjort noe med dette nå, med MUL-vedtaket, 0-toll og 0-kvoter for alle varer pr. 1. juli i fjor. Det betyr at vi i hvert fall har gjort noe, men dette er et stort paradoks. På de områdene utviklingslandene kan produsere varer og tjenester, har stengslene vært størst. Vi får et krevende opplegg nå, som også vil dreie seg om hvilken linje vi skal legge oss på i WTO-sammenheng. I denne sammenheng vil selvfølgelig også beskyttelse og overgangsordninger for utviklingslandene over en periode, slik vi hadde det selv, være viktig. Her har Norge sagt at vi støtter overgangsordninger og fleksibilitet i forhold til utviklingslandenes interesser. Men det er ikke slik at vi er «svorne» den ene veien, det er slik at vi også må ta ansvar for å åpne markedene. Ellers er vi ikke troverdige.

Presidenten: Bjørn Jacobsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Bjørn Jacobsen (SV): I Noreg var vi så heldige at vi fekk demokrati før vi bl.a. fann olja. Vi hadde ein struktur på plass. Det vi ser mange stader i verda, er at ein ikkje har demokratiet på plass, ikkje den strukturen for å ta imot ein masse oljerikdomar, for ikkje å snakke om å ta imot ein masse lån. Den vanlege mannen i gata, den vanlege kvinna som driv jorda, er faktisk ikkje med og definerer behovet for lån. Men så får ein lån, ein skal betale det tilbake, og så klarer ein ikkje det. Mitt spørsmål til statsråden er: Ser ho noka moglegheit for å ordne på det, altså at låna blir gjevne meir etter dei behova som vanlege folk har, ikkje nødvendigvis alltid etter behova til dei som sit med makta i dei ulike landa?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Det er et stort paradoks representanten Jacobsen her påpeker, som ikke er enkelt å løse. I de landene som er gjenstand for oppbygging etter konflikt, altså land som kommer ut av konflikt, har det i en del tilfeller vært udemokratiske og relativt autoritære regimer som har stått bak konfliktene som fattige mennesker lider under. Når nye regjeringer overtar, er det viktig at de ikke blir sittende med regningen for det de tidligere regimer gjorde . I denne sammenheng har vi tatt et initiativ i Paris-klubben og internasjonalt for å adressere det vi kan kalle spesielle vilkår for postkonfliktland. Det adresserer nettopp det problemet som representanten er inne på, at vi må forsøke å bidra til å lette disse landenes gjeldsbyrde, slik at de på en bedre måte kan unngå å ta hele gjeldsbelastningen og kan få mye bedre vilkår ved at gjelden både lettes og slettes, avhengig av hvordan man legger opp gjeldsløsningen. Full sletting har det til nå ikke vært i dette initiativet, men det er et viktig arbeid som vi nå arbeider for internasjonal støtte for. Ellers er det vanskelig å få gjennomslag i Paris-klubben for at man bare skal slå en strek over hele regningen for øvrig og bare se på behovene i det enkelte land. Det er vanskelig. Vi må ha en håndtering av gjeldsbyrden som innebærer at vi også tar makroøkonomiske hensyn til landets situasjon totalt sett. Men iallfall i en del tilfeller legger vi nå opp til mer fleksible ordninger, og postkonflikt er en av dem.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.