Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til utviklingsministeren:

«I Stortingets ordinære spørretime 19. mars d.å. vedgikk utenriksministeren at Norge i WTOs tjenesteforhandlinger har anmodet Sør-Afrika og syv andre utviklingsland om å åpne sin utdanningssektor for utenlandske selskaper. Den sørafrikanske utdanningsministeren har reagert sterkt på det norske kravet.

Hvordan samsvarer denne anmodningen med utviklingsministerens uttalelse i ordinær spørretime 5. mars d.å. om at «Norge har generelt ikke stilt ordinære forhandlingskrav til utviklingslandene»?»

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: I utenriksministerens svar i Stortingets ordinære spørretime 19. mars d.å. på spørsmål fra representanten Bjørlo Lysbakken framgikk det at Norge i samtlige anmodninger til utviklingsland viser til målsettingene for GATS-forhandlingene i mandatet fra WTOs ministerkonferanse i Doha og tjenesteavtalens bestemmelser om hvordan utviklingslandenes interesser skal ivaretas. Det vises bl.a. til GATS" artikkel IV, der det heter at «utviklingslandenes økende deltakelse i verdenshandelen skal lettes bl.a. ved styrking av kapasiteten i deres innenlandske tjenestesektor og dens effektivitet og konkurranseevne».

Dette er en integrert del av Norges anmodninger til utviklingsland, som derfor inneholder et viktig samarbeidselement. Vi legger altså til grunn en annen tilnærming overfor utviklingsland enn overfor industriland. Dette var også begrunnelsen for mitt svar i spørretimen den 5. mars.

I tillegg til dette har vi i de bilaterale møtene med Sør-Afrika, hvor anmodningene ble diskutert, invitert Sør-Afrika til dialog og samarbeid. I ettertid har vi registrert at den sørafrikanske utdanningsministeren har uttalt seg kritisk om inkludering av utdanningssektoren i GATS-forhandlingene. Som utenriksministeren sa i den ordinære spørretimen 19. mars, vil Norge, dersom Sør-Afrika i forhandlingene signaliserer at de ikke ønsker å inkludere høyere utdanning – og det er kun høyere utdanning vi her snakker om i forhandlingene – ikke forfølge dette videre.

Jeg vil for øvrig igjen understreke det jeg sa i spørretimen den 5. mars, nemlig at det er helt opp til utviklingslandene selv hvorvidt de vil påta seg forpliktelser i tjenesteforhandlingene eller ikke.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg takker for svaret.

Det er dessverre vanskelig å si noe annet enn at i hvert fall for meg gikk det an å forstå statsråden annerledes for tre uker siden enn det jeg gjør nå ut fra det som ble sagt i dag. Jeg synes det er beklagelig at Regjeringen har lagt seg til en praksis som gjør at det er umulig for opposisjonen på Stortinget å få verifisert de bruddstykker av informasjon vi får fra Regjeringen, og at vi skal være avhengige av å få denne informasjonen, slik som i dette tilfellet, gjennom den politiske debatten i andre land.

Jeg har lyst til å spørre utviklingsministeren om det er slik at den anmodningen som altså er levert til Sør-Afrika, og som er bekreftet levert fra norsk regjeringshold, ikke er å forstå som et ordinært forhandlingskrav.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Som jeg sa i mitt svar nettopp nå, er det to viktige forhold knyttet til Sør-Afrika og anmodningen til utviklingslandene. Det første er referansen til GATS artikkel IV, som spesielt omhandler utviklingslandenes deltakelse, og der det er referert til styrking av kapasitet i deres egen tjenestesektor. Det andre forholdet dreier seg om de bilaterale møtene som vi har hatt med utviklingsland og med Sør-Afrika om hvordan denne anmodningen er å forstå. Disse to forholdene innebærer at vi i vår sammenheng har lagt en annen tilnærming til grunn overfor utviklingslandene enn overfor industrilandene. Det sa jeg også, og det var også begrunnelsen for mitt svar i spørretimen den 5. mars.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg takker igjen for svaret.

Det er mulig det er jeg som er tungnem, men jeg har fortsatt litt problemer med å forstå forskjellen på de ordinære forhandlingskravene som stilles til noen land, og forhandlingskrav som ikke er fullt så ordinære, som stilles til land som Sør-Afrika.

Norge er ett av fire land som har bedt om ubegrenset adgang til utdanningssektoren i Sør-Afrika. En del andre krav som Norge har fremmet, har blitt kjent gjennom lekkasjer til pressen, f.eks. at Norge ønsker liberalisering av telesektoren i Bangladesh og oljesektoren i Angola. Hvis jeg forstår utviklingsministeren rett, må en anta at det som har drevet Norge til dette, ikke er f.eks. at Telenor er tungt inne i Bangladesh og Statoil i Angola, men at det er utviklingshensyn som ligger til grunn. Er det også utviklingshensyn og Norges uegennyttige ønske om å hjelpe Sør-Afrika som ligger bak forslaget om å åpne utdanningssektoren i det landet for frihandel?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Spørsmålene knyttet til øvrige deler av tjenesteforhandlingene foreslår jeg at representanten Bjørlo Lysbakken stiller til utenriksministeren, som er konstitusjonelt ansvarlig. Akkurat den utviklingsrelevante delen av spørsmålet skal jeg svare på.

Det dreier seg ikke om full åpning av utdanningssektoren. Det dreier seg om høyere utdanning, og det dreier seg ikke om privatiseringskrav i forhold til offentlig sektor. Det er ikke snakk om offentlig sektor fra norsk side. Det har jeg understreket overfor representanten Bjørlo Lysbakken før. Jeg skal ikke bruke uparlamentariske uttrykk, men det er fristende å snakke om tungnemhet, siden representanten selv refererte til dette. Dette har vi altså understreket tidligere.

Selvfølgelig vil vi i denne sammenheng, når vi inviterer til samarbeid, slik vi gjør med referanse til artikkel IV i GATS-avtalen og det vi har framført i bilaterale møter, forsøke å bidra positivt til utviklingen av utdanningssektoren i Sør-Afrika. Det er det som er intensjonen og bakgrunnen for den norske holdningen. Men, som sagt, dette er igjen helt opp til Sør-Afrika. Hvis de ikke ønsker et slikt samarbeid, er det helt opp til dem. Da vil vi selvfølgelig måtte ta konsekvensen av det.