Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke vil bli gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

John I. Alvheim (FrP) (komiteens leder og ordfører for saken): Forslaget i Dokument nr. 8:37 fra stortingsrepresentantene Ola D. Gløtvold, Magnhild Meltveit Kleppa og Rune J. Skjælaaen ber Regjeringen utsette en eventuell endring av forskriftene som regulerer praksis ved utskriving av ferdigbehandlede pasienter i sykehus.

Forslagsstillerne finner det uakseptabelt at Regjeringen ved en forskriftsendring innfører en praksis som direkte går ut over andre lovpålagte oppgaver i kommunene, og mener at endring av nevnte forskrift eventuelt bør gjøres i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund. Forskriftsendringen går i korthet ut på at varslingsfristen for utskriving fra sykehusene til kommunene reduseres, at det foretas en betydelig økning av dagpengemulkten, og at begrepet ferdigbehandlede pasienter endres til utskrivingsklare pasienter.

Et flertall i komiteen, representantene fra regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, avviser forslaget, formelt med bakgrunn i at forskriftsendringene allerede er iverksatt, og at flertallet ikke finner noen grunn til å reversere dette. En enstemmig komite uttaler følgende i innstillingen:

«Kortere liggetid ved sykehusene medfører imidlertid, etter komiteens mening, at de utskrivningsklare pasientene i større grad enn tidligere trenger mer intensiv behandling, pleie og rehabilitering som mange kommuner har problemer med å følge opp, særlig på grunn av manglende sykehjemsdekning.»

Jeg forutsetter at de øvrige partiene redegjør for sitt syn på forslaget i Dokument nr. 8:37.

Fra Fremskrittspartiets side vil jeg påpeke at sykehusreformen så langt har ført til et betydelig kutt i ventelistene og i ventetiden for den enkelte pasient. Som en naturlig konsekvens av dette har liggetiden blitt redusert, noe som medfører at de pasienter som skrives ut, særlig i de eldre årsklasser, fortsatt har behov for intensiv behandling og pleie, men på et lavere medisinsk nivå. Manglende sykehjemsdekning, både nå og i fremtiden, gjør at kommunene har store problemer med å ivareta disse pasientene på en medisinsk forsvarlig måte. Rent faglig sett står også sykehjemmene svakt, idet legebemanningen er særdeles lav, ca. ett legeårsverk pr. 170 pasienter, og et for stort antall sykepleierstillinger står ubesatt i de offentlige sykehjemmene. Denne saken reiser et problem for flertallet i denne sal, som både har gått imot bygging av flere sykehjemsplasser og likeledes har gått imot en fast normering av pleiefaktoren i våre offentlige sykehjem.

Slik Fremskrittspartiet ser det, bør en nå etter hvert vurdere å etablere en halvannenlinjetjeneste, eventuelt ved etablering av flere sykestuer, eller å gjøre enkelte lokalsykehus om til nærsykehus. Dette for å ivareta bedre utskrivingsklare pasienter og gi muligheter for observasjonsinnleggelse før sykehusinnleggelse.

Sigbjørn Molvik (SV): Det denne saka dreier seg om, tror jeg kommer til å bli et økende problem i tida som kommer. Liggetida ved norske sykehus går ned, som saksordfører sa, og mye tyder på at den vil fortsette å gjøre det. Dette har ikke bare sammenheng med at medisinske behandlingsmetoder blir bedre, men det skyldes først og fremst at sykehusene ønsker å frigjøre plass for å kunne ta imot nye pasienter til behandling.

I utgangspunktet mener SV at et velfungerende helsevesen skal være slik at pasientene får sin behandling på det som til enhver tid er det riktige nivå. Det er sjølsagt ingen grunn til at pasienter som kan få god og trygg behandling utenfor sykehuset, f. eks. på et sykehjem, skal oppta plass i et sykehus. Dette vil i de aller fleste tilfeller være en vinn-vinn-situasjon: Pasienten vil kunne få god behandling nærmere der pasienten bor, og samfunnet vil kunne bruke de innsparte ressursene til andre pasienter som trenger et sykehusopphold.

Men en slik situasjon forutsetter en velfungerende primærhelsetjeneste med både kapasitet og kompetanse til å gi utskrevne pasienter god behandling, pleie og omsorg. Dette er dessverre ikke alltid tilfellet i norske kommuner. Vi har flere ganger her i denne salen, senest i forrige uke, debattert tilstanden i pleie- og omsorgstjenesten i kommunene. Her blir det gjort masse godt arbeid, og mange får et godt og verdig tilbud, men dessverre langt fra alle.

Handlingsplanen for eldreomsorg var med på å gi et løft for dem som trenger pleie og omsorg, først og fremst når det gjelder bygninger og standarden der. Men det gjenstår ennå mye ugjort, først og fremst når det gjelder å få nok folk til yrkene, og videre når det gjelder å få til enda mer og bedre kompetanse, god ledelse og god organisering.

Slik utviklinga nå viser seg å gå, vil flere pasienter få kortere liggetid i sykehus. Disse pasientene vil i økende grad ha behov for mer intensiv og komplisert behandling og pleie. Primærhelsetjenesten i kommunene er ikke alltid rustet til å møte denne utfordringa. Derfor blir det å begynne i feil ende å høyne bøtene og døgnmulktene for kommuner som ikke klarer å ta imot utskrivingsklare pasienter i tide. Da legger vi opp til et svarteperspill som først og fremst rammer den svakeste parten i dette, nemlig pasienten. I tillegg vil et mulktsystem, slik det er tenkt, gjøre kommuneøkonomien enda skralere og svekke de aktuelle kommunenes mulighet til å etablere en tilfredsstillende primærhelsetjeneste, som er i stand til å motta pasienter fra sykehus, pasienter som stadig blir sykere. Sykehusene, derimot, blir sittende med bukta og begge endene, i og med at det er sykehusene som definerer utskrivingstidspunktet da en pasient er frisk nok til å bli utskrevet.

Det som nå må skje, er en kraftig opprusting av kommuneøkonomien og primærhelsetjenesten på en slik måte at pasientene blir bedre ivaretatt. Dette må skje i et samarbeid mellom kommunene og helseforetakene, og ikke slik at kommunene og helseforetakene kommer i et motsetningsforhold til hverandre, der den ene parten definerer spillets regler. Én måte å gjøre dette på kan være den såkalte halvannenlinjetjenesten, der kommuner og helseforetak i et samarbeid etablerer gode tilbud til pasienter som skrives ut fra sykehus, men som fortsatt har et utstrakt behov for behandling og pleie. Det kan vises til flere slike prosjekter som er i gang, eller som er på trappene.

Regjeringa, ved helseministeren, må ha et klart ansvar for å sørge for at dette samarbeidet mellom kommuner og helseforetak blir etablert, ikke bare som spredte enkeltprosjekter, men som noe som skal være en regel, til pasientenes beste over hele landet.

SV har sammen med Senterpartiet fremmet et forslag om å avklare ansvarsfordelingen og ressursbehovet knyttet til utskriving av pasienter fra sykehus, og der disse to partiene også ber Regjeringa styrke kommunenes økonomiske og faglige ressurser for å kunne ivareta pasientenes behov og sikkerhet.

Jeg tar hermed opp dette forslaget og vil samtidig varsle at hvis forslaget faller, noe det dessverre ser ut til å gjøre, vil SV stemme imot innstillinga fra flertallet, som vil avvise forslaget.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Molvik har tatt opp det forslaget han har referert til.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Kristelig Folkeparti slutter seg i hovedsak til saksordførerens redegjørelse.

Hovedhensikten med Dokument nr. 8-forslaget var å utsette en eventuell endring av forskrift som regulerer praksisen ved utskriving av ferdigbehandlede pasienter fra sykehus. Dette ønsket er allerede imøtekommet, da en utsatte iverksettingen fra 1. oktober 2002 til 1. januar 2003.

Departementet foretok flere justeringer av endringene av forskrift i favør av kommunene. Da er det noe underlig at Senterpartiet og SV i sine merknader skriver følgende:

«Disse medlemmer registrerer at Regjeringen har iverksatt nye forskrifter vedrørende utskriving av pasienter på tross av bl.a. protester fra kommunesektoren og anbefalingene i dette dokumentforslaget.»

Kommunene ble jo hørt!

Av hensyn til innsigelsene mot en varselfrist på sju dager fra Kommunenes Sentralforbund, kommunene og andre høringsinstanser ble dette imøtekommet ved at varselfristen ble satt til ti dager. Det ble også tatt inn en bestemmelse om at sykehuset har plikt til å gjøre kommunen kjent med når sykehuset vurderer at en pasient er utskrivingsklar.

Kristelig Folkeparti støtter sosialministeren i at ordet utskrivingsklar er bedre enn ordet ferdigbehandlet. Dette uttrykket er mest dekkende for de fleste pasienter. De er som regel ikke ferdige med behandlingen og trenger oppfølging etter utskriving fra helseforetaket. For å gi pasienten et best mulig behandlingsopplegg er det svært viktig at første- og andrelinjetjenesten samarbeider. Kommuner og sykehus kan fritt inngå gode samarbeidsavtaler.

Kortere liggetid ved sykehusene medfører at utskrivingsklare pasienter i større grad enn tidligere trenger mer fagekspertise i kommunene når de kommer hjem. Det betyr at kommunene må ha en bevisst kompetanseoppbygging av sine fagfolk, enten de arbeider i hjemmesykepleien eller på sykehjem. Bedre skolering av egne ansatte fører til bedre kvalitet på helsetjenesten til beste for brukerne.

Kristelig Folkeparti støtter bruk av døgnmulkt. Vi mener det er riktig at kommunen betaler for pasienter som er utskrivingsklare til førstelinjetjenesten, og likevel blir værende på sykehus. Det må være et incitament til at utskrivingsklare pasienter ikke hindrer at nye pasienter som trenger medisinsk eller psykiatrisk hjelp, får det.

Vi er også positive til å vurdere oppbygging av såkalte halvannenlinjetjenestetilbud for å sikre at sonen mellom første- og andrelinjetjenesten blir fylt med kvalitet og kompetanse. Kanskje bør det heller kalles nærsykehus. Det gir gode assosiasjoner.

Dokument nr. 8-forslaget har endret seg til å bli en ren kommuneøkonomisak. Dette var ikke hensikten i utgangspunktet. Kristelig Folkeparti deler bekymringen over en stram kommuneøkonomi, og har alt varslet at den må styrkes.

Ola D. Gløtvold (Sp): For det første ønsker jeg å ta tak i det som ble sagt av den siste taler, representanten Woie Duesund fra Kristelig Folkeparti, om at denne saken har blitt en ren kommuneøkonomisak og ikke noe annet. Det er slett ikke riktig! Det er hensynet til pasientene, forsvarligheten ved utsendelse fra spesialisthelseinstitusjon og over til primærhelsetjenestenivå, som er det aller viktigste her, en forsvarlighet som betyr at en må ha ressurser, både faglige, økonomiske og også fasilitetsmessige, for at man skal kunne ivareta pasienten etter utskriving.

Vi ser at utskrivingspraksis blir stadig tøffere, og jeg er litt forundret over at man her nå sier at man absolutt forsvarer at det tidligere begrepet ferdigbehandlede pasienter nå skal skiftes ut med utskrivingsklare pasienter. Utskrivingsklare pasienter er etter min mening pasienter som i mange tilfeller burde ha fått noen flere liggedøgn på sykehus. Det er pasienter som har ekstra behov for oppfølging, ro og medisinskfaglig behandling. Jeg synes at noe av det som er en utfordring i denne sammenheng, er at Stortinget finner muligheter for finansieringsordninger som gir disse pasientene mulighet til å være noe lenger på sykehus enn det de har i dag.

Det er det ene hovedgrepet. Dette gjelder bl.a. mange eldre med sammensatte lidelser, som får behandlet kun ett problem hver gang de er inne på sykehus, og som dermed ender opp i gruppen som kan benevnes som svingdørspasienter.

Det andre hovedgrepet, som det har blitt stor diskusjon om, er at man må ha en sterkere medisinskfaglig og behandlingsmessig kompetanse, og at man må ha flere ressurser for dette i primærhelsetjenesten.

Vi mener at den utsettelse som skjedde fra oktober til årsskiftet ikke er godt nok. Vårt hovedanliggende i den sammenheng var at kommunene skulle tas med på råd, at man kunne sette opp en avtale som skulle utarbeides i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund på vegne av de norske kommunene, der også ressursgrunnlaget skulle klargjøres. Det som i hvert fall synes å være tilfellet nå, er at man har fått en ordning som ikke tar tilstrekkelig hensyn til det økonomiske behovet som innebærer at man skal skaffe ressurser både når det gjelder personell og utstyr, og ikke minst plasser. Vi tror at flere kommuner nå må tilrettelegge for en type behandlings- og omsorgsplasser som går mer på sykestuesengkategorien. Vi tror også at det kanskje vil være behov for et interkommunalt samarbeid for å løse disse oppgavene i retning av halvannenlinjetjenesten.

I den sammenheng har jeg lyst til å kommentere at SV har en merknad i innstillingen om dette med halvannenlinjetjenesten. Vi deler disse synspunktene, men merknaden inneholder henvisning til konkrete sykehus, og vi fant ikke at det var noen grunn til å gjøre det. Men generelt ønsker vi at det settes i gang flere forsøk nå, og at det gis ressurser til halvannenlinjetjenesten i tråd med det som står i SVs merknad.

Jeg synes det er noe merkelig at omtrent alle partier på Stortinget nå snakker varmt og mye om større frihet og større handlingsrom for kommunene og det lokale selvstyret. Samtidig opplever vi at kommunene mot sin vilje, og nesten mot sin evne, blir pålagt store, tunge oppgaver, som dette med en raskere utskrivning av pasienter fra spesialisthelsetjenesten. Disse pasientene trenger mye mer medisinskfaglig, behandlingsmessig og også omsorgsmessig oppfølging enn det kommunene har lagt opp til. Dette pålegget gis uten at det legges til rette for noen ressursstyrking. Det er ingen økning i økonomien i samsvar med disse økte oppgavene. I stedet tar stortingsflertallet til orde for at man skal bruke enda flere bøter som virkemiddel for at ferdigbehandlede pasienter ikke skal ligge inne på institusjon. Vi er også enig i at det ikke skal skje at ferdigbehandlede pasienter skal ligge lenge på institusjon, men vi er uenig i at man skal bruke bøter for å svekke kommuneøkonomien enda mer. Dette beviser bare at det har vært for dårlig kommunikasjon mellom staten, helseforetakene og Kommune-Norge.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.