Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Kristelig Folkeparti og 5 minutter til hver av de øvrige partigruppene.
Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Asmund Kristoffersen (A) (ordfører for saken): Forslaget fra Senterpartiet reiser tunge helsepolitiske spørsmål, så tunge at de neppe er egnet til behandling gjennom den form som slike private forslag lett får.
Vårt lands helsepolitikk bygger på et sett av lover og forordninger der ulike forhold danner basis for det totale helsepolitiske bilde. Jeg kan nevne eierforhold til spesialisthelsetjenestetilbudene, ansvarsfordeling mellom forvaltningsnivå, finansieringssystemer for pasientbehandling, pasientrettighetslovgivning, personalpolitiske forhold, beslutninger om strukturer, graden av spesialisering, bestemmelser om kvalitet m.m.
I Norge har vi en avansert helselovgivning som både skal sikre kvalitet på helsetilbud, geografisk nærhet til helsetjenester, pasientrettigheter og fordeling av oppgaver og ansvar.
Den siste store helsereformen var statens overtakelse av eierskapet for spesialisthelsetjenesten, en prosess som ennå ikke er avsluttet. Reformen ble initiert og satt ut i livet for å gjøre helsetjenestene bedre sett fra pasientens ståsted. For å få dette til kreves det klarere ansvar for å gi et helsetilbud til alle til rett tid. Det betyr også behov for vesentlige forbedringer i mange ledd, ikke minst i den interne organiseringen i det enkelte sykehus for å utnytte ressurser og fagpersonell bedre.
Vi hadde til dels dramatisk lange ventelister og uforsvarlig lang ventetid for mange pasienter, ja, så lang ventetid at det i realiteten ikke var noe tilbud for enkelte av pasientgruppene – når det er snakk om fire års ventetid, er det ikke noe tilbud. Ingen unngikk å legge merke til at kostnadene ved driften ikke var tilpasset de midlene som den forrige eieren, fylkeskommunen, stilte til disposisjon. Svære underskudd lå på bordet da staten overtok.
Knappe 1 ½ år etter at reformen ble satt ut i livet, melder samtlige regionale helseforetak om betydelig kortere ventetider og ventelister, og dessuten er det økonomisk balanse i driften for mange av helseforetakene. Dette har sosialkomiteen fått dokumentasjon på gjennom sine møter med de regionale helseforetak. Representantene fra Møre og Romsdal fikk nylig svært gode tilbakemeldinger i et møte med det regionale helseforetaket for Midt-Norge.
Dette er meget gledelige resultater. Men vi må alle være oppmerksomme på at utredninger og planer som helseforetakene måtte ha, kan føre til usikkerhet og utrygghet i befolkningen. De krystallklare reaksjonene fra befolkningen i områder der det foreligger planer om omlegging ikke minst i akuttberedskap og fødetilbud, er forståelige og må tas på alvor. Stortinget har ikke gitt helseforetakene noen blankofullmakt til f.eks. bare å legge antall fødsler til grunn i spørsmålet om å opprettholde eller nedlegge fødeavdelinger. Også reisetid, geografiske forhold og framkommelighet skal vektlegges tungt. Det samme må også gjelde akuttfunksjoner.
Jeg registrerer at det er planer om mer desentraliserte spesialisthelsetjenester og eventuelt danning av såkalte distriktsmedisinske sentre, eller nærsykehus. La meg som et eksempel nevne at jeg har merket meg at sykehuset i Florø er under et slikt press. Jeg ber helseministeren være observant i slike saker, med sikte på å finne løsninger som ikke velter utgifter og ansvar over på kommunene for spesialisthelsetjenester, selv om disse måtte bli utført på lavere nivå. Det betyr at tempoet i eventuelle omlegginger må tilpasses slik at de økonomiske sider ved driften er sikret før en gjennomfører eventuelle endringer. Det vil også måtte være de regionale helseforetakenes ansvar. Dessuten må driften av slike nærsykehus være et offentlig ansvar, drevet i offentlig regi.
Beslutninger om helsetilbudene er det de regionale helseforetakene som har ansvar for, men helseministeren skal aktivt passe på at Stortingets overordnede retningslinjer følges. Stortinget vil følge med i at så skjer.
Så vil jeg bare helt til slutt si at jeg vil klart tilrå at helseforetakene nå nøye vurderer og helst, etter mitt syn, gjennomfører å åpne sine styremøter. Det er ingen grunn til å skape mistenksomhet om hva som foregår i styremøtene. Det bare svekker tilliten mellom foretakene og befolkningen, organisasjonene og myndighetene.
Bent Høie (H): Jeg vil innledningsvis vise til saksordførerens innlegg og innledende merknader til dette Dokument nr. 8-forslaget, og slutter meg helt til det.
Det som Senterpartiet gjør gjennom dette forslaget, er i realiteten å invitere til omkamp om en vesentlig del av helsereformen på et område som berører helt sentrale deler både av denne reformen og den måten som en organiserer og styrer helsevesenet på. Det en kan si, er at ut fra den debatten som vi hadde der, kan en både ha respekt og forståelse for et standpunkt som går på at en da mente at fylkeskommunen var det rette forvaltningsorganet for sykehusene. Men når en nå mener at Stortinget etter reformen skal omgjøres til et fylkesting, der en skal diskutere spørsmål som angår avdelinger på enkelte sykehus, er det å gå i en fullstendig gal retning. Hva er det som gjør at Stortingets 165 representanter skal ha noen forutsetninger for å ta stilling til om et tilbud på lokalplan skal være en fødeavdeling eller fødetilbud, når en har et styre som har en lokal forankring i det regionale helseforetaket og en har åpne prosesser som fører fram til beslutninger.
Stortinget bør ikke overta, og har heller ikke forutsetninger for å overta, fylkestingenes rolle. Hvis en ser på hvorledes situasjonen var i fylkestingene og rundt omkring i fylkeskommunene da staten overtok, ser en at situasjonen var den at en faktisk hadde startet en prosess som innebar at en flere steder hadde overlatt denne type vurderinger, som Senterpartiet nå ønsker å flytte inn i Stortinget, til sykehusenes styrer. Dermed går en tilbake igjen til den situasjonen som en hadde lenge før staten overtok sykehusene, og før den prosessen fylkeskommunene selv hadde startet på. Når en trekker fram innskrenkninger i tilbudene, som er ett av temaene som Stortinget skal ta stilling til, må en spørre Senterpartiet om f.eks. det å sommerlukke et tilbud i forbindelse med ferieavvikling vil være et tema for Stortinget.
Det som er realiteten, er at den ansvarsreformen som en har gjennomført, er i ferd med å vise veldig gode resultater. En ser reduksjon i ventetid, en ser reduksjon i ventelister, og en ser at helseforetakene er i ferd med å få både oversikt over og styring på økonomien. Stortinget skal selvfølgelig ha føringen i de nasjonale helsepolitiske spørsmålene. En skal ta standpunkt til de overordnede spørsmålene, og en skal være med på å utforme helsepolitikken. Men at Stortinget på en måte skal gripe inn i det ansvaret og den frihet som helseforetakene har, og på den måten smuldre opp den reformen som nå er til beste for pasientene og gir resultater, kan en ikke være med på.
Eksempler på føringer vil jo være de føringer som Stortinget gav i forbindelse med akuttmeldingen, når Senterpartiet her trekker fram spesielt tilbudet til de fødende. Der gav Stortinget klare føringer på hvordan dette skal håndteres. Det regner en med at helseforetakene forholder seg til, og at eventuelt helseministeren påser det i foretaksmøtene. Men det er nå slik at disse føringene var også Senterpartiet med på. Det er grunn til å spørre Senterpartiet om de nå mener noe annet enn det de mente da vi behandlet akuttmeldingen, for ut fra den aksjonsrettede virksomheten som partiet er med på land og strand rundt, kan en nesten tro at de nå har tatt et annet standpunkt.
John I. Alvheim (FrP) (komiteens leder): Jeg vil innledningsvis gjøre oppmerksom på at Senterpartiet var inkludert i følgende merknad i sosialkomiteen da komiteen behandlet foretaksloven:
«På tross av et gjennomgående positivt totalbilde av helsevesenet, så ser en også tydelige tegn på mangler, ikke minst i spesialisthelsetjenesten, eksempelvis
-
Pasienter som venter lenger på behandling enn det som er medisinsk tilrådelig og ønskelig sett med pasientens øyne
-
Overfylte avdelinger ved mange sykehus, korridorpasienter
-
Dårlig arbeidsmiljø for personalet, bl.a. pga. korridorpasienter
-
Mangel på likeverdige tjenester
-
Geografiske forskjeller i medisinsk tilbud og praksis innenfor de enkelte fagområdene
-
Store forskjeller i ressursbruk
-
Uklare ansvarsforhold
-
For dårlig kostnadseffektivitet»
Flertallet i innstillingen til foretaksloven hadde bl.a. følgende merknader:
-
klargjøre og fastlegge ansvaret på alle nivåer
-
myndiggjøre sykehusene slik at de innenfor rammene av helsepolitiske mål selv kan styre ressursbruken
-
bedre tilgjengelighet, kvalitet og omsorg
-
sikre kvalitet i alle ledd
Det synes for meg som om Senterpartiet ennå ikke har tatt innover seg at de regionale helseforetakene og helseforetakene i henhold til foretaksloven er gitt både frihet og myndighet til å organisere spesialisthelsetjenesten slik at alle innbyggere i dette land skal få likeverdige tilbud på kvalitativt gode helsetjenester, uavhengig av bosted. Slik jeg tolker det foreliggende Dokument nr. 8-forslaget, er dette et forsøk på omkamp om sykehusreformen, og da allerede kun etter vel ett års drift. Sin vane tro vil Senterpartiet også i denne sammenheng ha tilbake den politiske detaljstyringen av spesialisthelsetjenesten, og dette til tross for at Senterpartiet var med i den tidligere siterte merknaden fra sosialkomiteen om betydelige, alvorlige mangler i spesialisthelsetjenesten under nettopp lokalpolitisk detaljstyring.
Så langt har foretaksmodellen gitt betydelige positive resultater, som nevnt av mange andre her. Likeledes er antallet pasienter i ventekø redusert veldig mye, og tidsbruken er også redusert. Foretakene er nå inne i en omstruktureringsfase som de i henhold til foretaksloven er pålagt. De skal i løpet av juni gjøre sine vedtak i foretaksmøte, som helseministeren senere skal godkjenne eller forkaste. Først etter at foretaksmøtet er avholdt, er det grunnlag for Stortinget å se på om omstruktureringen og oppgavefordelingen mellom sykehusene er i henhold til foretakslovens bokstav og ånd og i henhold til nasjonale, helsepolitiske målsettinger gitt av Stortinget.
Jeg er glad for at et stort flertall i komiteen avviser forslaget i Dok. nr. 8:85. Én bekymring har imidlertid Fremskrittspartiet når det gjelder gjennomføringen av reformen, nemlig den særdeles dårlige økonomi som foretakene i øyeblikket har, hvor man i betydelig grad baserer seg på driftskreditt. Det er i denne sammenheng også svært uheldig at åpningsbalansen og verdsettingen av kapital ikke er på plass. Dette skaper også betydelig usikkerhet for driften av foretakene.
Jeg viser sluttelig til at helseministeren i brev til komiteen av 9. april d.å. uttaler at han i de kommende budsjettproposisjoner vil holde Stortinget løpende orientert om utviklingen innen spesialisthelsetjenesten styrt og organisert gjennom foretakene. Stortinget har i den sammenheng mulighet til å gå inn under behandlingen av statsbudsjettet og eventuelt korrigere utviklingen om det skulle vise seg å være ønskelig i henhold til loven og de nasjonale helsepolitiske målsettinger.
Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.
Olav Gunnar Ballo (SV): Da jeg hørte saksordførerens innlegg, fikk jeg en helt umiddelbar assosiasjon, nemlig begrepet «kjærlighet gjør blind». Jeg tenkte at kjærlighet gjør blind, og den gjør døv, men den gjør ikke stum. Det er en forunderlig måte å oppfatte verden på når man kan si, som Kristoffersen sa når det gjaldt sykehuset i Florø, at det er under «press», når styret i Helse Førde har vedtatt at det skal nedlegges fra 1. januar 2004. Det er en merkelig oppfatning av virkeligheten hvis man klarer å fremstille det som om det som skjer nå, er helt i tråd med det som man forventet, parallelt med at vi har delegasjoner på over ti personer som kommer til Stortinget og ber om å få møte sosialkomiteen, og som ber om at man griper inn i forhold til de prosessene som skjer nå.
Det er for så vidt en forskjell i retorikken mellom leder i sosialkomiteen og den måten Arbeiderpartiet fremstår på i denne saken, fordi lederen så klart markerer at dette skal ikke Stortinget gripe inn i, at de prosessene skal få gå sin gang. Men man kan altså ikke ri to hester samtidig og framstille det overfor den befolkning som er utenfor dette hus, som at dette er prosesser Arbeiderpartiet ønsker å være med på å påvirke, samtidig som vi ser at lokalsykehusene nå står i fare, og at en del kanskje blir nedlagt.
Jeg registrerer at mange av de innvendingene som Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stod sammen om i forbindelse med behandlingen av lov om helseforetak, nå er i ferd med å skje fyllest. Jeg har lyst til å sitere en del som Kristelig Folkeparti, SV og Senterpartiet stod sammen om:
«Disse medlemmer vil understreke at et godt utbygget og desentralisert sykehustilbud med nærhet til befolkningen, er nødvendig for å gi trygghet og omsorg når helseproblemer oppstår. Disse medlemmer mener derfor at sykehusene og spesialisthelsetjenesten må forbli en del av velferdsstatens infrastruktur under politisk og demokratisk styring og kontroll.»
De samme partier, altså Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, uttalte:
«De regionale helseforetakene vil ikke stå til ansvar for noen folkevalgte organ, men skal derimot stå ansvarlig for at driften følger bedriftsøkonomiske prinsipper i en foretakslov etter modell av aksjeloven.
Fra at det i dag er åpenhet om regionale beslutninger og virkninger av dem gjennom åpne prosesser underlagt politisk styring, vil Stortinget måtte forholde seg til helseministeren i alle slike saker. Denne svekkelsen av politisk kontroll og innsyn i beslutningsprosessen blir ofte framstilt som en fordel for å gi større frihet til å gjennomføre funksjonsfordeling og strukturendringer uten å være utsatt for innbyggernes påvirkning gjennom lokale politiske styringsorganer. Dette er i sterk konflikt med vanlig tenkning om folkestyre og styring av oppgaver som løses lokalt.»
Dette sier Kristelig Folkeparti i en merknad sammen med SV og Senterpartiet. De tre partiene fortsetter videre:
«Disse medlemmer vil sterkt påpeke at en sentralisering av sykehusstrukturen som går på bekostning av de små sykehusene til fordel for sentralsykehus og regionalsykehus, er lite ønskelig. Disse medlemmer mener likevel at dette framstår som en sannsynlig effekt av reformen.»
Videre sier de samme partiene, altså Kristelig Folkeparti, SV og Senterpartiet:
«Modellen med statlige helseforetak fjerner muligheten til innsyn og deltakelse i beslutningsprosessene.»
Og nå ser vi altså ansatte som er redde for å miste sine egne jobber, for det er de, og det bør Arbeiderpartiet også merke seg. Det er altså ikke slik som Arbeiderpartiet framstiller det, at man føler det betryggende at statsråden på et senere tidspunkt skal ta stilling til om man følger opp Helse Førde sitt vedtak om at lokalsykehuset i Florø skal nedlegges. Det som selvfølgelig skjer, er at de ansatte allerede nå begynner å se seg om etter andre jobber, de føler utrygghet ved om de skal bli i kommunen hvis sykehuset ikke eksisterer fra 1. januar. Og det er en utrygghet som er helt berettiget. For det er ingen av oss gitt å vite om det sykehuset kommer til å eksistere videre. Det er ingen av oss gitt å vite om ulike fødeavdelinger består etter 1. januar. Og det er ingen av oss gitt å ta stilling til det heller, så lenge Stortinget ikke vedtar overordnede, nasjonale helseplaner eller styringsredskap som gir oss mulighet til å påvirke de prosessene. Og det er det forslaget til Senterpartiet og SV handler om, men som kun de to partiene ønsker å stå sammen om. Men man skal altså ikke lenger tilbake enn ca. tre år for å finne at også Kristelig Folkeparti var helt enig i den typen betraktninger. Arbeiderpartiet har ikke ment det de siste årene, men Kristelig Folkeparti har ment det. Og det er mulig å snu i tide og ta tilbake den folkevalgte styringen med helseforetakene, slik at det som skal skje videre, skjer ut fra direktiver fra dette bygget. Det kunne også ha gitt befolkningen og de som i dag er ansatt ved sykehusene, en helt annen grad av trygghet.
Presidenten: Presidenten er noe usikker på om representanten hadde tenkt å ta opp forslaget.
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg tar opp forslaget.
Presidenten: Representanten Ballo har tatt opp det forslaget han refererte til.
Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): I likhet med flere andre representanter er jeg i tvil om hva som er hensikten med dette Dokument nr. 8-forslaget. Er det en omkamp om sykehusreformen, eller er det en usikkerhet om hvorvidt helseministeren vil følge opp de premisser, strategier og vedtak som Stortinget har fattet?
Kristelig Folkeparti var enig i det verdigrunnlaget som ble lagt til grunn for helseforetaksloven. Det er fremdeles viktig for oss at framtidige tjenester i større grad preges av felles grunnleggende verdier. Det er en grunnleggende verdi at tjenestene skal være preget av respekt for menneskeverd, omsorg og ansvar for den enkelte, uavhengig av sykdom og plager i alle faser av livet, og uavhengig av hvor en bor.
Befolkningen skal oppleve at tjenestetilbudet er til for dem, og en skal ha sikkerhet for at kvaliteten er god.
Kristelig Folkeparti var også med på den enstemmige komitemerknaden om at selv om totalbildet av spesialisthelsetjenesten er positivt, har den store forbedringspotensialer. Ett av eksemplene var at pasientene ventet lenger på behandling enn det som er medisinsk tilrådelig og ønskelig sett med pasientens øyne.
Forrige uke fikk vi en pressemelding som viser at det er blitt kortere ventetider og færre ventende ved sykehusene. Det er en nedgang på 14 pst. for alle pasienter innenfor somatikk og psykiatri siden årsskiftet. Antall på ventelister som har ventet over ett år er redusert med 24 pst. Det viser at vi er på rett vei!
Flere omstruktureringer er i gang med sikte på bedre kvalitet i tjenesten og bedre ressursutnyttelse.
Foretakene er gitt i oppdrag å vurdere den videre strukturen for akuttmedisinske sentraler og fødetilbud. De politiske føringene er gitt av Stortinget, og krever en avveining mellom faglig kvalitet på den ene siden og lokal tilgjengelighet på den andre.
Innstillingen i dag tar opp igjen de politiske føringene i akuttmeldingen, der en bl.a. sier at i tillegg til normtallene på 400–500 fødsler pr. år skal det også legges vekt på reiseavstand, reisetid og trygghet for framkommelighet.
Prosessene har vært åpne, og det har ført til et stort engasjement flere steder. Det synes jeg er positivt.
Noen helseforetak har allerede foretatt disse vurderingene. Det har vært viktig at foretakene har fått fullmakter, slik at de kan tenke helhet innenfor politiske rammer og i tråd med de nasjonale politiske føringer.
Helseministeren har ansvar for den politiske sluttbehandlingen. Statsråden har signalisert at enkelte forslag i sum går for langt, i forhold til de politiske føringene som er lagt.
Helseforetaksloven § 30 sikrer at vesentlige saker bringes opp til Helsedepartementet og i nødvendig utstrekning også framlegges for Stortinget.
Kristelig Folkeparti er tilfreds med det nye plan- og meldingssystemet som skal inngå i St.prp. nr. 1, og som gir oss mulighet til å gi de politiske føringene for spesialisthelsetjenesten. Skal hele landet få likeverdige tjenester, er det helt avgjørende med en sterk nasjonal politisk styring av helsetjenesten.
Ola D. Gløtvold (Sp): Det har vært stilt spørsmål om hva som er årsaken til dette forslaget. Det burde være innlysende. Og vi sier også i begrunnelsen at det er viktig at det øverste folkevalgte organ med ansvar for spesialisthelsetjenestene i landet faktisk foretar beslutninger om de overordnede spørsmål vedrørende større endringer i struktur, lokalisering og kapasitetsnivå når det gjelder spesialisthelsetjenesten.
Saksordfører, representanten Asmund Kristoffersen fra Arbeiderpartiet, sa at dette forslaget reiser tunge helsepolitiske spørsmål som det neppe er riktig å behandle i denne sammenhengen. Ja, det gjør for så vidt det, men det reiser først og fremst et prinsipielt spørsmål om hvorvidt en del av disse tunge helsepolitiske spørsmålene skal løses av Stortinget som det øverste folkevalgte organ i dette landet, eller om de skal overlates til de lukkede styrerom, der det demokratiske underskuddet er påfallende, etter min mening, og det er jeg ikke alene om å mene. Det er derfor vi ber om denne prosedyren og denne måten å gjøre det på. Vi skal ikke her i dag diskutere på avdelingsnivå, og heller ikke hvem som skal ha fødetilbud, men det skal gis en mulighet til å legge den overordnede strukturen på plass, for det er ikke gjort. Vi har en helsemelding, Nasjonal helseplan, som begynner å bli veldig gammel, og det kommer jeg tilbake til. Men det er i hvert fall slik at det nå er behov for å rydde opp i en del av det som går i gal retning.
Så sies det at det er et komplisert lov- og regelverk i helsevesenet. Ja, det er det, og derfor er det viktig at det er et overordnet organ som kan se på dette i en helhet og ta de riktige valg når det gjelder de store linjene.
Så sies det også at ventelistene er redusert, og at det er raskere behandlingstid. Ventelistene er nok redusert – det har vært en nødvendig opprydding i ventelister – men hvis man spør noen av dem som står i helsekø, eller som har vært innom behandling, er jeg ikke sikker på at de er fornøyd med at ventetiden er redusert. Det er i hvert fall nå en betraktelig kortere behandlings- og liggetid i mange helseforetak, noe som bl.a. har vært anskueliggjort gjennom avisoppslag denne siste uken når det gjelder f.eks. psykiatrien.
Fødetilbudet skal ikke bare være et spørsmål om tallstørrelser, sier representantene Kristoffersen og Woie Duesund. Men da vi hørte den helsepolitiske talspersonen for Høyre, representanten Bent Høie, sa han at dette ligger på plass. Stortinget har gjort vedtak om hva som skal være avgjørende når det gjelder fødetilbud, og «that’s it.» Vi mener at det er klart presisert i akuttmeldingen, og også i innstillingen til den, at det skal være spørsmål om tilgjengelighet, geografisk avstand osv. som skal bety noe. Og det tyder nesten på at vi har en uenighet her som vi burde ta en ny diskusjon på.
Vi inviterer ikke til omkamp på helsereformen, men vi inviterer til en generalgjennomgang på utviklingen av Helse-Norge, ikke minst når det gjelder spesialisthelsetjenesten, inkludert ambulanse- og akuttmedisin-tilbudet og fødetilbudet. Vi mener at det som skjer nå, bl.a. i Sogn og Fjordane med nedleggelse av sykehuset i Florø og nedleggelse av fødeavdelingen i Lærdal, er av alvorlig karakter.
Så må du ha meg tilgitt, president, men jeg kommer nå til å legge ordet fylkeskommune i min munn! Alle partigrupper har fått et brev – i går eller i dag – fra Sogn og Fjordane fylkeskommune, som sier:
«Dei endringar i tilbod og lokalisering som no er vedtekne i styret i Helse Førde vil føre til ei alvorleg svekking av helsetilboda i Sogn og Fjordane, auka reiseavstandar og redusert tryggleik for mange. Det er også stor fare for at nødvendige fagfolk vil forlate fylket.»
Det er et av avsnittene i dette brevet.
Det er disse tingene vi ønsker at Stortinget skal ta større del i. Og da blir det – jeg skal ikke si tøv, for det er kanskje ikke et parlamentarisk uttrykk – feil når noen sier at med dette forslaget fra Senterpartiet gjøres Stortinget om til et fylkesting som skal ta stilling til ulike spørsmål innen helse.
Stortinget har det overordnede ansvaret, og det må vi ta innover oss! Så kan vi ha dårlig tillit til helseministre. Jeg har ikke det til helseminister Høybråten generelt, jeg, men jeg mener at helseministeren må ansvarliggjøres overfor Stortinget, og Stortinget må ansvarliggjøres overfor den norske befolkning. – Det er det forslaget går ut på!
Presidenten: Presidenten kan berolige representanten Gløtvold med at ordet «fylkeskommune» fremdeles er fullt gangbart fra denne talerstol! (Munterhet i salen)
Statsråd Dagfinn Høybråten: Gjennom Stortingets vedtak om iverksetting av sykehusreformen ønsket nasjonale myndigheter å sikre en god overordnet politisk styring av helsetjenesten, en helsetjeneste som utvikler seg langs linjer trukket opp av nasjonale politiske organer, samtidig med et klart ansvar til de utøvende foretak, slik at de kan realisere helsepolitikken innenfor vedtatte rammer.
Grunnlaget for den nasjonale helsepolitikken ligger i flere dokumenter fra Stortinget. Jeg vil peke spesielt på Odelstingets vedtak av helseforetaksloven og verdigrunnlaget for den, de gjeldende budsjettvedtak og de meldinger Stortinget har behandlet de senere år. Det er grunnlaget for det styringsbudskap jeg formidler overfor de regionale helseforetak gjennom styringsdokumentene.
Det utredningsarbeid som har vært igangsatt av de regionale helseforetak, er innenfor linjer som er trukket opp i denne sal. Styrene i de regionale helseforetakene, særlig gjelder det i nord og vest, skal nå i juni vedta sine endelige endringsforslag på bakgrunn av de prosesser som har vært i løpet av det siste året. Disse forslagene skal behandles på foretaksmøtet som avholdes etter styremøtene. Det er i tråd med § 30 i helseforetaksloven. Den bestemmelsen foreskriver et system for å sikre at endringer som er av vesentlig karakter eller av prinsipiell betydning, ikke fattes uten helseministerens godkjenning.
Systemet indikerer imidlertid ikke at Stortinget skal vurdere hvert enkelt endringsforslag som kommer som følge av § 30. Det ville heller ikke være klokt. Det ville føre til en mengde små saker fra helseministeren til Stortinget der en fokuserer på spredte enkeltforhold mer enn på en helhetlig totalpolitikk. Utformingen av den gode overordnede helsepolitikken ville blitt skadelidende.
Helseforetaksloven inneholder også en beskrivelse av et plan- og meldingssystem. De regionale helseforetakene skal på årlig basis melde inn sin rapportering i forhold til styringsdokumentenes resultatformuleringer, og de skal samtidig gjøre rede for sine strategiske planer for de kommende år. Dette systemet er lagt opp tidsmessig slik at jeg kan gi min orientering med merknader til Stortinget i forbindelse med budsjettframlegget, både om resultatoppnåelse for foregående år og om planer for kommende år.
Det er min hensikt å gjøre dette, slik at Stortinget på en god og konstruktiv måte kan diskutere politiske linjer som helsetjenesten skal utvikle seg etter. Dette blir da premisser for budsjettet, og det vil her være en anledning for meg til å redegjøre for de planer som kan tenkes å utløse en vurdering etter helseforetaksloven § 30. Stortinget kan gjennom behandlingen av denne rapporten gi sine signaler. Det vil ha relevans både for styringen av de regionale helseforetakene og for min behandling av eventuelle saker etter § 30.
Representanten Ballo har i sitt innlegg på nytt invitert til en repetisjonsøvelse av debatten om sykehusreformen fra juni for tre år siden. Jeg synes ikke det er spesielt konstruktivt. Det er riktig at Kristelig Folkeparti stemte mot reformen den gangen, men den ble faktisk vedtatt av et stort flertall i denne sal. Regjeringen har klart fra dag én sagt at vi vil gjennomføre reformen, og vil gjøre det til beste for innbyggerne, med utgangspunkt i de retningslinjer som er trukket opp i denne sal.
Det å skulle hoppe fram og tilbake og endre på reformen etter så kort tid som forslagsstillerne her inviterer til, ville etter mitt syn ikke representere en betryggende og konsistent styring, slik representanten Ballo gir inntrykk av.
Sykehusreformen innebærer å myndiggjøre sykehusene. Det innebærer faktisk en desentralisering av myndighet. Og det innebærer en ansvarsplassering av driften av sykehusene. Jeg mener at det å bringe spørsmål om enkeltavdelinger, om ambulansetjenester enkeltsteder osv. inn til beslutning i denne sal, det er noe annet enn det flertallet ville med reformen.
La meg også si at når det gjelder den gjennomgangen av fødetilbudet som de regionale helseforetakene har lagt opp til, er det en oppfølging av et enstemmig stortingsvedtak der Stortinget ber Regjeringen gjøre Statens helsetilsyns nivåinndeling for fødselsomsorgen gjeldende for planleggingen og organiseringen av fødselsomsorgen.
Det stemte Senterpartiet for, og det stemte Sosialistisk Venstreparti for! Det stemte alle partiene i denne salen for. Man har gitt et oppdrag. Og det er greit at man kanskje ikke liker noen av utslagene av det oppdraget, men man må i hvert fall vedstå seg at oppdraget er gitt, og at det er den jobben som nå bli gjort.
Så har jeg merket meg det som står i innstillingen til akuttmeldingen om den helhetlige vurderingen som skal legges til grunn, ikke bare rene tallstørrelser. Det kommer jeg til å legge til grunn for min utøvelse av min myndighet i forhold til disse strukturendringene. Og det er i tråd med det komiteen også sier i den foreliggende innstilling.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg oppfatter at helseministeren gir en framstilling her av det som SV foreslår, og som Senterpartiet er inne på, som om det skulle være en reversering av hele loven om helseforetak. Men det er jo ikke riktig. Det vi har lagt inn forslag om, er en nasjonal helseplan som legger føringer nettopp for hva Stortinget skal få seg forelagt. Det går ikke på detaljnivå når det gjelder enkeltsaker for det enkelte sykehus, men på strukturene i helsevesenet, hvor man skal ha fødeavdelinger, akuttilbud, hvor man i det hele tatt skal ha sykehus. Det er altså betraktninger som Kristelig Folkeparti tidligere har sluttet seg til. Det er jo slik at SV i sin tid fremmet et alternativt forslag om en lov. Kristelig Folkeparti sluttet seg til betraktningene om at man burde ha en overordnet helseplan.
Jeg vil spørre helseministeren: Ser ikke helseministeren også behovet for at en del av de overordnede grepene som nå tas, bør inn for et folkevalgt organ for å kunne konfirmeres før de gjennomføres?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har i min karakteristikk av det mindretallet her står for, forholdt meg til innstillingen og det forslaget som er fremmet der. Der står det:
«Tiltak som berører pasientene og forsemrer tilbudet bl.a. i forhold til den akuttmedisinske beredskapen, psykiatrien, fødselsomsorgen og ambulansetjenesten, må ikke iverksettes før Stortinget har fått behandlet slike planlagte tiltak og endringer.»
Hvis ikke dette er en detaljstyring av sykehusene ned på enkelt tiltaksnivå, har jeg problemer med å forstå det norske språket, i hvert fall intensjonsdybden i forslaget.
Representanten Ballo tar nå opp et annet spørsmål, som vi kommer tilbake til senere i dag, nemlig spørsmålet om nasjonale helseplaner. Jeg er for nasjonale helseplaner, og jeg har ansvaret for å gjennomføre ganske mange av dem. Det bør vi fortsatt ha. Jeg ønsker å legge alvor og tyngde inn i det plan- og meldingssystemet som helseforetaksloven bygger på, nettopp for å gi Stortinget den type grunnlag som representanten Ballo nå etterlyser. Men det er ikke det dette Dokument nr. 8-forslaget dreier seg om.
Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg skal ikke kommentere dette i replikken min, men jeg har lyst til å tak i noe som helseministeren sa i sitt innlegg, at utredningsarbeidet i helseforetakene nå er innenfor rammer som er trukket opp av Stortinget.
Mener helseministeren at akuttmedisinske tiltak som er foreslått, bl.a. av Helse Finnmark om ambulansetjenesten, er i tråd med retningslinjene og akuttmeldingen når det gjelder f.eks. responstid, tilgjengelighet og nærhet? Mener helseministeren at det som Helse Førde nå har gjort når det gjelder fødetilbudet i Sogn og Fjordane, er i tråd med det som er trukket opp av Stortinget? Det var i hvert fall bra at helseministeren både har merket seg og refererte til den helhetlige vurderingen som skal ligge til grunn når det gjelder å vurdere om det skal være fødestue, fødeavdeling eller fødeklinikk?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det jeg sa i mitt innlegg, var at når de regionale helseforetakene nå har tatt tak i og gjennomgår strukturen i fødetilbudet, er det på oppdrag fra et enstemmig storting. De gjør jobben sin, slik Stortinget har bedt om.
Når det gjelder spørsmålet om resultatet av de prosessene, har jeg gitt uttrykk for at en del av de utredninger som i tidligere faser er lagt på bordet, etter min oppfatning går for langt i forhold til de føringene som jeg oppfatter at jeg har fra Stortinget. Det kommer jeg til å følge opp i min behandling av disse strukturforslagene. Det innebærer ikke at det ikke er en helt legitim prosess som er satt i gang, og den er faktisk forankret i et vedtak her.
Olav Gunnar Ballo (SV): Vi vet at Kristelig Folkeparti i utgangspunktet hadde en helt annen holdning til hvordan denne loven burde være. Jeg respekterer at statsråden mener at det nå er såpass kort tid siden loven ble vedtatt, at det kan framstå som urimelig å gjøre lovmessige endringer på et så tidlig tidspunkt. Slik oppfatter jeg at budskapet fra helseministeren er.
Med bakgrunn i nettopp de holdningene Kristelig Folkeparti har hatt til loven, og at man har vært uenig i utformingen av den, er det nærliggende å tenke seg at statsråden på et eller annet tidspunkt vil finne det naturlig å se på uheldige utslag. Når det altså ikke er aktuelt å gjøre det nå, betyr det at statsråden ser for seg at man i overskuelig framtid, kanskje i inneværende stortingsperiode, på et gitt tidspunkt tar enkeltelementer i loven og går inn for å endre den, eksempelvis når det gjelder Nasjonal helseplan, og at man får den lovfestet?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg mener at en omkamp om sentrale elementer i sykehusreformen nå ikke bare ville være urimelig, som representanten Ballo karakteriserte det som, men direkte uryddig. Nå må jobben gjøres til beste for pasientene. Vi ser faktisk at de regionale helseforetakene oppnår gode resultater. Vi får kortere ventetider, og det betyr noe for tusener på tusener av pasienter i dette samfunnet. Det betyr også mye for den offentlige økonomi.
Jeg vil kontinuerlig være på jakt etter uheldige utslag og vil gripe inn overfor uheldige utslag som jeg ser i gjennomføringen av reformen og i driften av helseforetakene. Jeg har også overfor Stortinget forpliktet meg til – for å ta et tema som representanten Kristoffersen var inne på – å evaluere spørsmålet om åpne og lukkede styremøter. Det vil jeg komme tilbake til etter at den evalueringen er sluttført.
Ola D. Gløtvold (Sp): I denne debatten har det vært gjort en del forsøk på å avlede oppmerksomheten bort fra hva dette egentlig dreier seg om, nemlig at Stortinget skal ta ansvar, ha mulighet til å ta dette ansvaret, når det gjelder større endringer i struktur, lokalisering og kapasitetsnivå.
Det som står i forslaget fra mindretallet, er nettopp det. Men det står også at tiltak som berører pasienten i denne sammenhengen og forsemrer tilbudet, og som nå ser ut til å gå veldig raskt gjennom beslutningsprosessen, ikke skal skje før Stortinget får seg forelagt disse store endringene. Da er det nok å vise til hva som skjer i Helse Førde om dagen, hvor man foreslår å legge ned et lokalsykehus og å legge ned fødeavdelingen ved Lærdal. Det er disse tingene som en påpeker må forelegges Stortinget før det skjer endringer som har stor konsekvens for brukerne.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er full enighet her mellom meg og representanten Gløtvold: Stortinget skal styre de overordnede linjene i helsepolitikken. Det uenigheten består i, er spørsmålet om hvorvidt man innenfor den reformen Stortingets flertall har vedtatt, skal legge opp til at de ansvarlige skal måtte forelegge meg – og jeg Stortinget – ethvert tiltak som berører pasientene i forhold til akuttmedisinsk beredskap, psykiatri, fødselsomsorg og ambulansetjeneste, og som av mindretallet framstilles som større endringer i struktur, kapasitetsnivå osv.
Det mener jeg, og det mener flertallet i denne salen – i hvert fall i henhold til innstillingen – ikke er i tråd med den desentraliseringen og den myndiggjøringen av helseforetakene som faktisk ligger i reformen. Så kan man være enig eller uenig i det, men slik er loven og reformen å forstå, etter min oppfatning.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg representerer et fylke der det har vært betydelig uro og turbulens utover vinteren og våren angående den framtidige organiseringen av lokalsykehusene. Vi har vært igjennom prosesser som med all ønskelig tydelighet understreker, og viser, det demokratiske underskuddet vi har fått i beslutningsprosessene. Derfor er ikke det spørsmålet vi diskuterer i dag, et spørsmål om omkamper eller ikke, men det er et spørsmål om hvordan vi stiller oss til prosesser som har vakt betydelig uro og utrygghet blant mange folk rundt omkring i landet, og om vi vil sitte stille og se på at det fortsetter å være slik.
I Hordaland har vi ved flere anledninger siden desember opplevd at det har kommet utspill, forslag og høringsuttalelser fra helseforetakene Helse Vest og Helse Fonna, som har skapt stor uro og sterk utrygghet i en rekke lokalsamfunn. I Odda og Indre Hardanger opplevde vi at vi midt i en tøff omstillingsperiode etter omfattende industrinedleggelser fikk et utspill fra Helse Vest om en mulig endring som i praksis ville bety en nedleggelse av lokalsykehuset i Odda. Det ville også bety at enda flere arbeidsplasser forsvant, og at en av de viktigste faktorene i forhold til etablering av nytt næringsliv og ny næringsvirksomhet i området også ville forsvinne i den samme prosessen. Dette utløste stor maktesløshet og økte pessimismen i området.
På Stord i Sunnhordaland så vi at det først kom forslag om nedbygging av akuttberedskapen, så kom det et høringsutkast som ville medføre en nedgradering av fødetilbudet ved Stord sykehus. Dette skapte også stor utrygghet for befolkningen i en hel region.
Hva er det som har kjennetegnet de prosessene vi har sett etter det? Jo, at folk ikke har visst hvor de skulle henvende seg, fordi det ikke finnes klare ansvarslinjer som gir vanlige mennesker og de ansatte på sykehusene en kanal for å delta i prosessen. Hos politikerne har de fått beskjed om at det ikke er de som har ansvaret lenger. Hos foretakene har de møtt en lukket struktur, der det praktiseres hemmelighold rundt viktige møter, og der ansatte og lokalbefolkning føler at de igjen og igjen ikke blir tatt med på råd – at alle beslutninger går ovenfra og ned, og der vi også i det siste har opplevd flere sterkt bekymringsfulle rapporter om press mot ansatte for ikke å blande seg og ikke snakke høyt offentlig om endringer de er imot.
Det er derfor snakk om en situasjon som av mange mennesker oppleves som udemokratisk og uverdig, der man blir stående med luen i hånden utenfor lukkede rom. Det er veldig beklagelig at Stortinget ikke vil ta ansvar og si seg villig til å gjøre noe, gripe inn i situasjonen.
Ola D. Gløtvold (Sp): Det ble vist til, både fra saksordføreren og representanten Alvheim, at vi har vært med på noen komitemerknader i forbindelse med sykehusreformen, og det er riktig – bl.a. at vi har et positivt totalbilde av helsevesenet, men at det er mangler, og at de må rettes opp. Det er f.eks. lange ventetider, overfylte avdelinger ved mange sykehus og dårlig arbeidsmiljø for personalet på grunn av korridorpasienter. Men er det så mye bedre nå, da? Ut fra det som har vært rapportert når det gjelder psykiatrien, er det til og med overleger som har sagt opp på grunn av at de har dårlige arbeidsforhold og føler frustrasjon over situasjonen.
Så er det dette med mangel på likeverdige tjenester – det er geografiske forskjeller i medisinsk tilbud og praksis innenfor det enkelte arbeidsområdet, store forskjeller i ressursbruk, uklare ansvarsforhold og for dårlig kostnadseffektivitet. Har dette blitt noe bedre etter sykehusreformen? Det er godt mulig at man nå har mer balanse i helseforetakene, men, som bl.a. representanten Alvheim sa, det er jo kassakreditt man i stor grad baserer økonomien sin på, og denne bruken av konsulentvirksomhet har i hvert fall vært tatt opp.
Så blir jeg opprørt når representanten Bent Høie sier at Stortinget ikke bør og ikke har forutsetninger for å avgjøre disse spørsmålene, som er av overordnet karakter for helsetjenestene til befolkningen vår. Det går det ikke an å si! Som det øverste folkevalgte organ må vi ta det ansvaret og ha de forutsetningene sånn noenlunde.
Så sier helseministeren at vi har desentralisert, og det skal ligge noe positivt i det. Ja, man har i hvert fall fjernet ansvaret fra folkevalgte organer og lagt det inn i de lukkede rom. Så håper jeg at helseministeren nå snart kommer til det standpunkt at han skal åpne disse styremøtene og få større åpenhet i helseforvaltningen på det nivået. Men det er ingen tvil om annet enn at i disse styrene skal det først og fremst være kompetanse fra næringsliv og økonomi, og jeg synes at helse nå har blitt borte. Det er pengene, og ikke politikken, som styrer helsepolitikken i dag. Det er et demokratisk underskudd, og jeg synes at Stortinget – i hvert fall enkelte partier og representanter – signaliserer styringsmessig vegring, som egentlig er en ansvarsfraskriving. Det øker mistilliten mellom befolkningen og politikerne og skaper politikerforakt, etter min mening. Ansvarsfraskrivelsen som skjer nå, er ikke bare en unnfallenhet, men er også absolutt uansvarlig hvis vi mener noe med de punktene vi hadde felles, og som var verdigrunnlaget for helsereformen, bl.a. at velferdsstatens grunnleggende verdier om likeverd, rettferdighet og solidaritet skulle gjelde, offentlig ansvar for å gi hele befolkningen gode helsetjenester, respekt for det som var oppnådd i norsk helsevesen, og politisk styring og innflytelse for å sikre velferdspolitiske mål. Da vil jeg bare minne om hva vi sa i debatten i foregående sak: Helsepolitikk er et viktig samfunnsansvar – og det ansvaret må Stortinget ta.
Asmund Kristoffersen (A): Jeg føler behov for å minne om to ting.
For det første er det slik – iallfall hvis en skal tro statistikk, og ut fra møter som vi i sosialkomiteen har deltatt på i helseforetakene, i de regionale heleforetakene – at mange pasienter har fått et tilbud om behandling mye raskere dette siste året enn tidligere. Det må være riktig.
For det andre er ansvarslinjene klarere. Ansatte har nå en mye bedre representasjon i styrene. Der har de ansatte sin kanal. Brukerutvalgene, som representerer brukerne, er altså et formalisert samarbeid mellom brukerorganisasjonene og helseforetakene – en mye bedre ordning enn før.
Så gjenstår spørsmålet: Skal Stortinget overprøve helseforetakenes vedtak? Nei, ikke direkte. Helseministeren i et parlamentarisk system er satt til å påse at Stortingets vilje blir gjennomført. Det er vi som har utformet den politikken som skal råde i helseforetakene, og hvis helseministeren da ikke vil gjøre det, blir han nødt til å gå tilbake til et annet arbeid enn å være helseminister. Det tror ikke jeg at helseministeren akter å gjøre så raskt. Derfor har jeg stor tillit til at han følger nøye med i det som skjer, og at det skjer i tråd med det Stortinget har vedtatt.
Så var jeg forundret over Ballos hovedinnlegg, som var et angrep på Arbeiderpartiet og meg personlig for ordbruken i et eksempel jeg brukte i slutten av et innlegg, om det som eventuelt var i ferd med å skje i Helse Førde. Jeg valgte ordene ut fra at jeg faktisk ikke har sett vedtaket, men jeg vet at noe er på gang, for å si det slik, og da brukte jeg ord som under press.
Så nevnte jeg også at i slike tilfeller må helseministeren være observant og bruke sin myndighet der det er nødvendig i forhold til Stortingets føringer. Det betyr hvilke tilbud det skal være på et sykehus, og også økonomiske forhold. Hvis en tenker seg å overføre noe av spesialisthelsetjenestene til kommunen, må en først sørge for at de økonomiske virkemidlene og ordningene er slik at spesialisthelsetjenesten blir betalt av staten og ikke veltet over på den enkelte kommune. Det var det som var mitt klare budskap med det eksemplet. Om det finnes andre eksempler, kjenner jeg ikke til, men dette har jeg skjønt er noe som Helse Førde har vært inne på.
Bent Høie (H): Det er behov for noen oppklaringer.
Først til representanten Gløtvold. Jeg mener absolutt at overordnede helsepolitiske spørsmål hører hjemme i Stortinget og i Regjeringen. En av hovedårsakene til at vi var en av forkjemperne for denne helsereformen som dagens debatt har dreid seg om, er at ansvaret for landets overordnede helsepolitikk skal ligge i Stortinget og ikke i 19 forskjellige fylkesting. Men det som det er grunn til å spørre om, er hva som egentlig er Senterpartiets forslag. Representanten Gløtvold snakker konsekvent om at de overordnede spørsmålene skal til Stortinget, og at det er det som er intensjonen med Senterpartiets forslag. Ja han sier endog i sitt hovedinnlegg at Stortinget ikke skal ta stilling til «hvem som skal ha fødetilbud». Da er jo spørsmålet: Hva er det som er sant her? Er det det som Senterpartiet markedsfører land og strand rundt, at dette Dokument nr. 8-forslaget ville ha hindret omgjøring av en fødeavdeling til fødestue? Eller er hensikten med dette dokumentet at Stortinget skal ha en større kontroll med de overordnede helsepolitiske spørsmål, som han sier at de mener? Eller mener representanten Gløtvold at omgjøring fra fødeavdeling til fødestue er et overordnet helsepolitisk spørsmål? Senterpartiet må oppklare dette: Er det det de markedsfører ute i det store land, som er intensjonen i dette forslaget, eller er det det representanten Gløtvold sier fra talerstolen?
John I. Alvheim (FrP): Flere av dem som i sin tid representerte motmeldingen til reformen, har også her i dag vært på talerstolen og snakket om det «demokratiske underskuddet». Jeg lurer på hvor de egentlig ferdes ute i samfunnet. Jeg har besøkt veldig mange sykehus etter at reformen kom på skinnene, og det er entydige uttalelser jeg får fra de ansatte, at de aldri tidligere har vært så godt informert om planer og utvikling innen sitt sykehus. Og så er man altså i stand til her fra denne talerstol å fastholde at dette skjer i lukkede rom, og at de ansatte heller ikke vet hva som foregår. Det blir til og med påstått fra denne talerstol at de ansatte har fått pålegg om å holde kjeft. Hvor har man dette fra? Det er jo direkte usannheter. Det er ganske drøyt.
Jeg velger å kalle den reformen vi har, for en ansvarsreform. Først nå har Stortinget anledning til virkelig å gripe inn og gjøre noe hvis ikke helsepolitiske målsettinger blir fulgt opp av foretakene. Det hadde vi ikke tidligere. Da kunne vi stille spørsmål etter spørsmål til helseministeren om ulike forhold ute i landet, og svaret var alltid entydig: Dette er et fylkeskommunalt ansvar som helseministeren ikke kan blande seg borti i vesentlig grad. Nå vil helseministeren til enhver tid stå ansvarlig i denne sal for det vi måtte ta opp. Jeg kan forsikre dem som står bak dette forslaget, at jeg og mitt parti vil nøye følge med når foretaksmøtet har vært avholdt, hvorvidt de avgjørelser som der ligger, er i tråd med reformens lovtekst og reformens ånd og i tråd med de tilleggsmerknader som foreligger fra flertallets side.
Presidenten: Ola D. Gløtvold har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.
Ola D. Gløtvold (Sp): Når det gjelder det demokratiske underskuddet, går det på hva befolkningen og brukerne føler, og jeg er sikker på at jeg også er ute i en sfære som gir de riktige signaler. Så får representanten Alvheim ta opp forholdet med de ansatte og hva de føler, med dem som har kommet med uttalelser når det gjelder de ansatte i dag.
Så til representanten Høie: Det er helt klart at det vi ønsker skal debatteres i Stortinget, er den større strukturen og de endringer som skjer i forhold til struktur, lokalisering og kapasitetsnivå. Jeg har ikke sagt at ikke fødetilbudet er en del av dette i dag – i tilfelle har jeg uttrykt meg veldig klossete, eller er blitt feiltolket av representanten Høie. Jeg mener at struktur og tilbud når det gjelder fødsel, er en del av det som har stor betydning for befolkningen, for bosettingen, og det er et samfunnsspørsmål, som en del av det andre vi har påpekt.
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg bad om ordet med bakgrunn i komitelederens innlegg, der han utfordrer i forhold til hvor man har det fra at ansatte eventuelt skulle ha fått problemer. Klassekampen har et oppslag i dag om at tilsatte ved Stord sjukehus har blitt truet med at de kunne miste jobben om de uttalte seg kritisk om vedtak som var gjort, og i samme avis har det tidligere vært et oppslag fra sykehuset i Harstad, der en av de ansatte, en sykepleier, skal ha blitt avsatt etter å ha kritisert direktøren. I SV er vi selvfølgelig klar over at slike oppslag må man gå nærmere etter i sømmene for å se om det er realiteter i det, men poenget er at det nå er en oppmerksomhet omkring det. Det er ulike media som setter fokus på om man har skapt en kultur gjennom den nye helseforetaksloven som ikke muliggjør at de ansatte kan utøve normal kritikk.
Man kunne søke å bortforklare det med at det skrives i radikale aviser. Det som jeg synes er interessant, er at Francis Sejersted, som altså var leder for Ytringsfrihetskommisjonen, og som jo på ingen måte kan karakteriseres som noen radikaler med sitt medlemskap i Høyre, selv uttrykker betenkeligheter, at ansatte i for liten grad får komme til orde når det gjelder forhold ved sykehusene. Hvis Sejersted er sitert riktig her, kritiserer han også statsråden og sier at Høybråten gjennom sitt svar til stortingsrepresentant Audun Bjørlo Lysbakken viker unna den problemstillingen som nettopp gjelder de ansattes rettigheter knyttet til ytringsfrihet. Det er jo et viktig element i det. Hvis man tar situasjonen i Flora nå, må de ansatte åpenbart være i sin rett til å hevde synspunkter i media, knyttet til endring av sykehusstrukturen i Sogn og Fjordane og konsekvenser av det. Det er jo etter mitt syn en av de viktigste paragrafene i Grunnloven, der det jo er presisert at det står enhver fritt å kunne ytre seg om det man måtte ønske «om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand», som det står der. Hvis man skulle frata de ansatte den retten, er jo det en måte å få prosessene til å gå tilsynelatende mer knirkefritt på, for det vil jo være en måte å hindre dem også i å gjøre oss som folkevalgte oppmerksom på de prosessene som skjer. Det betyr jo ikke at de ansatte i sitt arbeid skal motsette seg organiseringen i den forstand at de ikke utfører arbeidet de er satt til, men de må være i sin selvsagte rett til å gi uttrykk for det syn de måtte ha på sitt eget arbeidssted, og hvordan det i framtiden skal organiseres. Jeg synes nok at det blir for lettvint av komitelederen å si at for ham er det helt ukjent at det skulle forekomme noe slikt, når man samme dag i media kan finne oppslag både fra Stord, jeg nevnte fra Harstad, og det har også vært fokus på dette i forhold til andre sykehus.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.
Det vil bli votert alternativt mellom
dette forslaget og innstillingen fra komiteen.
Dokument nr. 8:85 (2002-2003) – forslag
fra stortingsrepresentantene Ola D. Gløtvold, Odd Roger
Enoksen, Jorunn Ringstad og Åslaug Haga om at større
endringer i struktur, lokalisering og kapasitetsforhold innen spesialisthelsetjenesten
forelegges Stortinget til behandling – vedlegges protokollen.