Se også behandlingen av sak nr. 4 på formiddagsmøtet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ulf Erik Knudsen (FrP): En stund, inntil representanten Bastesen kom på talerlisten, hadde jeg en viss frykt for at jeg kom til å bli den eneste av hankjønn som torde å bevege meg opp på talerstolen i denne debatten. Jeg synes dette er en debatt vi ikke kan la kvinnene i salen monopolisere.

Det har ikke akkurat vært en direkte oppsiktsvekkende debatt, bortsett fra at vi har sett at Kristelig Folkeparti for første gang har omfavnet samboerne – det hadde jeg vel ikke akkurat regnet med – og at Høyre har omfavnet dette med samlivskurs. Jeg har registrert at Høyre tradisjonelt er et parti som har understreket enkeltmenneskets frihet, men også ansvar for eget liv og valg. Jeg har også registrert festtaler og valgtaler der man har tatt til orde for en begrensning av det offentliges vekst og styringsiver. Jeg lurer på hvordan dette kan forklares i forhold til at Høyre nå mener at det offentlige skal stå for samlivskurs, hvor staten skal lære oss hvordan vi skal leve sammen. Hva som blir det neste fra et Kristelig Folkeparti-dominert Høyre, kan vi stille oss spørsmål om. Vi har registrert at Høyre har droppet det meste av politikken sin i det budsjettforliket vi har fått, og her får vi altså et nytt eksempel på det.

Komiteens leder, som også er Høyres talskvinne i denne saken, har sin bakgrunn fra helsevesenet som jordmor. Jeg antar at hun etter å ha bistått ved tusenvis av barnefødsler, har betydelig kunnskap på dette området. Jeg kunne tenke meg å be henne som fagperson vurdere hvordan disse samlivskursene for nybakte foreldre vil virke. Jeg lurer på hvor smart det er, og om man virkelig kan redde noen ekteskap ved å tilby éndagskurs til utslitte foreldre i ammetåka. Jeg er ikke så heldig at jeg selv har barn, men jeg har opplevd veldig mange av mine venner og jevngamle på nært hold som har fått barn. Mitt inntrykk er at enten er de overlykkelige, eller så er de utslitte – eller så er de begge deler. De fleste av dem er vel begge deler. Felles for dem er at det ikke er så veldig mye som trenger inn. Det kan bli interessant å høre hvordan man i praksis skal få til et innholdsrikt kurs på dette området.

Trine Skei Grande (V): Venstre er fornøyd med Regjeringas familiemelding, som vi syns er balansert og tar hensyn til ulike samlivsformer og behov. I utgangspunktet kan det være store forskjeller mellom et kristelig-demokratisk og et liberalt partis syn på familiepolitikk, men det er ikke noe stort problem i denne regjeringa. Vi har blitt enige og står sammen bak familiemeldingen.

Familiebegrepet er vidt, og fokuset på barn er viktig og riktig. Vi er glad for tiltakene som skal bidra til å styrke barns posisjon og rettigheter, f.eks. meklingsordningen for samboere med barn. Vi er også fornøyd med likestillingsperspektivet i meldingen og den sterke vekten meldingen legger på kampen mot vold i familien. Jeg har derfor ikke prioritert å holde et langt, omfattende innlegg i denne debatten, men vi slutter oss til flertallsinnstillingen som foreligger, med unntak av ett punkt. Det gjelder Arbeiderpartiet og Senterpartiets forslag om rettigheter for barn i partnerskapsforhold, forslag nr. 5, som Venstre ønsker å stemme for. Kort om bakgrunnen: Venstre har alltid kjempet for barns rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Det vil vi også gjøre i framtiden. Barn har også rett til å ha foreldre, og det er en barnerettighet vi syns det er viktig å hegne om. Derfor kan man ikke straffe barn for at voksne har gjort valg som vi i flertallet ikke alltid er enig i. Derfor ønsker vi å støtte forslaget slik det foreligger.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Det er ei omfattande melding, som eg sa tidlegare, som det er vanskeleg å dekkje på fem minutt. Derfor vil eg peike på nokre punkt til. Det gjeld fødselspengeordninga med vekt på fedrane sine rettar. Eg er svært nøgd med at meldinga drøftar dette. Skal ein skape forpliktande foreldreskap, må dette leggjast vekt på. Eg trur òg det er svært viktig at både mor og far i langt større grad enn no kan vere heime med fødselspengar samtidig. Det trur eg vil styrkje samlivet og ikkje minst ei felles ansvarskjensle for det nyfødde barnet. Elles kan det vere fleire tiltak retta mot småbarnsforeldre som kan bidra til meir samvær, f.eks. redusert arbeidstid med delvis lønnskompensasjon, rett til ulønna omsorgspermisjon fram til barnet er tre år, forlengd ferie eller ulønna permisjon for småbarnsforeldre, osv.

Alle har nok registrert den pågåande debatten om skilsmisserekneskap, og knapt har det vore så mykje fokus på familiepolitikk sidan vi debatterte kontantstøtta. Sjølv om eg er usamd i det forslaget representanten Eriksen lanserte, er eg samd i at det er viktig å debattere visjonar, målsetjingar og tiltak som fokuserer på det gode samliv. Men eg trur debatten er meir tent med at det vert sett fokus på andre ting enn det ei skilsmisse kostar. For eksempel gode lokalmiljø, gratisskuleprinsippet, der ingen skal bli ståande utanfor det såkalla gode selskap, at alle barn får ta del i fritidsaktivitetar, ein arbeidslivssituasjon som varetek samvær mellom barn og vaksne, og sist, men ikkje minst, kampen mot arbeidsløysa.

Senterpartiet meiner også at ekteskapet står i ei særstilling, men vi kan ikkje vedta gode og lykkelege ekteskap. Storsamfunnet si oppgåve er å leggje til rette rundt alle forhold, anten det er ekteskap, sambuarforhold eller andre måtar å organisere livet sitt på.

Heilt avslutningsvis litt om forslag nr. 5. Eg har ei utfordring til statsråden, for eg trur at Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti er samde om at alle barn skal ha rett til å kjenne mor og far. Men dersom far er ukjend og forblir ukjend, fordi assistert befrukting har skjedd i land med andre lover enn det Noreg har, kva då? Kva slags juridisk tryggleik og rettar har det barnet? Den utfordringa vil eg gi statsråden.

Så ei stemmeforklaring. Senterpartiet stemmer for innstillinga, også II, sjølv om vi ikkje er medforslagsstillarar.

Dagrun Eriksen (KrF): Jeg synes det har vært en innholdsrik og flott debatt. Men det var ett innlegg jeg bet meg merke i før i dag, og det var representanten Faldets innlegg. Det er vel kanskje en klar illustrasjon på at den debatten som jeg prøvde å dra opp før helga, med fokus på målet og visjonene om hva man ønsker å bidra til, var ganske håpløs med tanke på å føre reelle argumenter.

Problemet i en samlivskonflikt kan ofte være mangel på kommunikasjon, har jeg hørt mange ganger mens jeg har jobbet med denne meldingen. Partene legger mye mer i det den andre sier, eller en legger mye mindre i det den andre sier, eller en legger noe helt annet i det enn det man faktisk sier.

Jeg vil sitere litt fra meldingen, bare for å gjøre det helt klart hva Regjeringen sier i forhold til at mennesker trenger å gå fra hverandre:

«De voksne har, og skal ha, frihet til å velge samlivsform.»

Og videre:

«Regjeringen respekterer at voksne gjør ulike samlivsvalg, og en god oppvekst trenger ikke stå og falle med familieform eller foreldrenes samlivsvalg.»

Videre:

«Når ektepar velger å skille seg, og samboerpar går fra hverandre kan beslutningen i mange tilfeller være en god og riktig løsning.»

Alt dette er hentet fra familiemeldingen, og det er både Kristelig Folkepartis, Høyres og Regjeringens politikk. Jeg skulle ønske vi kunne ha en debatt hvor vi møter hverandre der hvor vi faktisk er, i stedet for å tillegge hverandre meninger.

Og det bringer meg til neste parti, som også har hatt en del uttalelser om Kristelig Folkeparti og dette med samboere og ekteskap.

Det er noen som ikke velger samlivsform, og det er barna. For Kristelig Folkeparti og for Regjeringen har det ikke vært noen trussel mot ekteskapet å bedre barns rettigheter i samboerskap. Jeg skulle ønske at også Fremskrittspartiet kunne innse at når det gjelder barnets rett til å ha en mor og en far med felles foreldreansvar, og barnets mulighet til at foreldrene skal være med i en meklingsordning, ser ikke Kristelig Folkeparti eller Regjeringen det som noen trussel mot ekteskapet. Derfor blir de uttalelsene som Fremskrittspartiet hadde i forhold til Kristelig Folkeparti, ganske utrolige.

I tillegg sa den ene representanten fra Fremskrittspartiet at vi sier ikke at kurs ikke virker, mens den andre representanten snakket om ammetåke, og at man ikke trodde at man fikk noen resultater igjen.

Jeg gleder meg til neste debatt vi skal ha om dette, når vi har fått disse samlivskursene til å gå og vi begynner å se effekten. Da kan det være at jeg kommer til å driste meg til å si: Hva var det vi sa?

Sonja Irene Sjøli (H): Først til representanten Woldseth, som før pausen angrep meg for å ha kalt Fremskrittspartiet for naive. Men det gjorde jeg ikke. Det jeg gjorde, var faktisk å sitere representanten Knudsen fra programmet «Standpunkt» i NRK tirsdag denne uken. Og siden han er fraksjonsleder i komiteen for Fremskrittspartiet, tar jeg selvfølgelig hans utsagn alvorlig. Han sa at det er utrolig naivt å mene at samlivskursene vil fungere. Det jeg derimot sa, var at jeg synes Fremskrittspartiet er passive hvis de ikke engang er villige til å forsøke å snu trenden med stadig flere oppløste ekteskap.

Jeg tror selvsagt ikke at alle samlivsbrudd kan forhindres eller forebygges, men jeg er i alle fall i det minste villig til å prøve. Det handler faktisk om å forholde seg til det virkelige livet.

Nettopp gjennom min jobb som jordmor tidligere i livet har jeg lang erfaring fra slikt arbeid. Det er mange gode tilbud allerede, og samlivskursene er viktige. Jeg tror det er en god investering for bedre og varige samliv. Som jordmor arrangerte jeg fødselsforberedende kurs, barselgrupper og egne grupper for nybakte foreldre i helsestasjonens regi. Disse gruppene og dette arbeidet var svært verdifullt for foreldrene, og jeg er sikker på at det forebygde veldig mange problemer akkurat i denne fasen.

Jeg oppfatter det foreslåtte samlivskurset som et supplement, ja, som et verdifullt tillegg til de tilbudene som allerede finnes. Det er da selvsagt ingen tvang – det skal være et tilbud for dem som synes de trenger det.

Så tilbud om samlivskurs synes jeg, i motsetning til representanten Knudsen, er en meget god idé.

Karin Andersen (SV): Først til krisesentrene, som statsråden nevnte i stad. Det er riktig at kommunalkomiteen sendte Regjeringens forslag i vår i retur. Det var jo nettopp fordi Regjeringen kom med et meget dårlig forslag. Etter at Regjeringen var blitt bedt av Stortinget om å sikre finansieringen gjennom bedre statlige tilskudd, la de dette inn i rammetilskuddet til kommunene, hvilket betyr at det er helt greit for denne regjeringen at kommunene ikke bruker penger på det. For rammetilskuddet kan de få lov til å bruke til hva de vil, det skal ikke Stortinget bestemme. Jeg kan garantere statsråden at det kommer til å komme nye forslag om dette, for dette må vi ordne. Det står faktisk om liv og død for kvinner – og noen ganger også for barn.

Så til representanten Bastesen, som hadde en visitt til bioteknologiloven som var direkte feil. Det er bare Fremskrittspartiet som har stemt mot de paragrafene som gjelder ultralyd. Og det er ikke slik at gravides muligheter til ultralyd er innskrenket, verken i svangerskapsomsorgen eller i fosterdiagnostikken. Men man har lagt inn en kvalitetssikring på den siste biten, bare sånn at det er klart.

Det som egentlig fikk meg til å ta ordet, var denne debatten om ekteskaps- eller skilsmisseregnskapene, som jeg litt lattermild registrerte kom, og som nå ikke er der mer. Men jeg lurer litt på om representanter for Regjeringen egentlig snakker sammen. I kommunalkomiteen sitter vi nå og behandler St.meld. nr 6, Kostnadsnøkkel for sosiale tjenester i inntektssystemet for kommunene. Der mener Regjeringen at skilte og separerte koster mindre og nå skal vektes ned, slik at det ikke skal bety så mye for inntektene i kommunesektoren. Det regner jeg med kanskje var noen av de utgiftene som nå skulle kartlegges, og som var så problematiske for samfunnet.

Så skal jeg gi Kristelig Folkeparti og Dagrun Pedersen den ære at jeg tror at hennes syn i denne saken er vesentlig annerledes enn Fremskrittspartiets og det de har demonstrert her i dag. Men jeg tror kanskje at det viktigste er hvordan vi behandler hverandre, og hvilke holdninger vi har til hverandre når vi snakker om dette. Hvis man hele tida snakker om at noe er bedre enn noe annet, sender man signaler som ikke er gode – ikke til dem av oss som har skilt oss, og som står for det, for å si det sånn, men kanskje til noen av de barna som man sier at man er opptatt av.

Til Fremskrittspartiet har jeg vel kun det å si at jeg synes at det særlig av innlegget til representanten Woldseth i dag virket som om de ikke var opptatt av barns rettigheter i det hele tatt, men kun hadde en slags moralistisk tilnærming til dette, der alle som ikke gjør akkurat slik som Fremskrittspartiet vil, ikke tar vare på familien sin, eller ikke lever slik som man bør. Jeg synes at det er et underlig standpunkt å ha for et liberalistisk parti, der det burde være opp til hver og en hvordan man vil innrette privatlivet sitt.

Heikki Holmås (SV): Jeg ville komme med en forsiktig antydning om at jeg mener at akkurat når det gjelder barnefordelingssaker, er likestillingen kjørt rett i grøften. Derfor synes jeg egentlig at det er veldig bra at vi har denne diskusjonen, for jeg tror at det å holde levende denne diskusjonen om hvordan vi kan oppnå likestilling når det gjelder foreldrenes mulighet til å ta del i oppdragelsen av ungene sine, er veldig viktig. Jeg synes vi er kommet et stykke på vei.

Det er sånn at 12 pst. av de ungene som bor sammen med én av foreldrene sine, bor i dag sammen med far. Og dette har det faktisk ikke vært noen utvikling på. Det har i løpet av de siste 15 årene som har gått, ikke vært flere overhodet som har bodd sammen med far. Det betyr at vi egentlig ikke har lyktes med den politikken vi ønsker.

Det finnes i dag ingen oversikt over hvor mange som lever med delt omsorg, selv om jeg vet at departementet jobber med å få det på plass. En av grunnene til dette er at når 90 pst. av kvinnene ikke ønsker å gi far hovedomsorgen ved en skilsmisse, sier det noe om samfunnets syn, at man gjerne setter likhetstegn mellom det å være mor og det å være kvinne. Og det er faktisk en ting som verken kvinner eller menn – eller barn – har interesse av skal fortsette å være sånn. Jeg vil ha likestilling, og jeg vil at barn skal ha to foreldre som tar – og har – ansvar for oppdragelsen av ungene sine. Erfaringer viser at de fedrene som tar mest ansvar for ungene etter en skilsmisse, og som tar mest ansvar for ungene under oppdragelsen, er de fedrene som også har vært hjemme og tatt en god del fødselspermisjon. Det er oppmuntrende, og det viser at politikk faktisk funker.

Derfor synes jeg at flertallet her i salen er lite grann puddingaktige og lite grann feige når de ikke er med på vårt forslag om å se på hvordan de gjør det på Island. Der har de har innført en ordning hvor en tredjedel av fødselspermisjonen går til far, en tredjedel går til mor, og en tredjedel er det opp til foreldrene å velge hva man skal gjøre med.

Så er jeg skuffet over at flertallet her i salen ikke har skjønt at økonomi faktisk spiller en rolle for folk, også når det kommer til disse vanskelige sakene. Jeg er spesielt skuffet over at Fremskrittspartiet ikke er med på vårt forslag om at overgangsstønad også skal gis til jenter – unge jenter spesielt – som er i en situasjon der det vil være naturlig for dem å velge delt omsorg, men der det vil være en økonomisk katastrofe for dem å gi fra seg hovedomsorgen for ungen, rett og slett fordi de da vil miste muligheten til å få de pengene.

Jeg vil si at jeg er veldig glad for den biten som går på at flertallet nå slutter opp om å fjerne begrepet vanlig samværsrett. Jeg vil gjerne utfordre statsråden på akkurat det punktet og spørre hvordan hun har tenkt å følge opp vår fellesmerknad på side 28.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at å omtale stortingsrepresentanter som puddingaktige og feige er langt fra parlamentarisk skikk.

May Hansen (SV): Jeg ønsker fra SVs ståsted å si litt mer om kontantstøtten. Kontantstøtten har ført til en negativ utvikling når det gjelder likestilling mellom småbarnsmødre og -fedre, småbarnsforeldres yrkesdeltakelse og benyttelse av barnehage. Kontantstøtten har også ført til mer deltid for kvinner, og etter at kontantstøtten ble innført, har barnehageutbygginga stoppet opp. Dette er etter SVs syn ikke en ønsket utvikling. Vi mener at det barnehageforliket, med makspris, som nå ligger i Stortinget, og som vi skal behandle i forbindelse med dette budsjettet, gir foreldrene en større valgfrihet.

Jeg bad også om ordet for å svare representanten Bastesen, men det har min kollega representanten Karin Andersen gjort helt utmerket, så det skal jeg ikke komme inn på.

Det jeg syns debatten har manglet, er synspunkter om samlivskurs eller ikke samlivskurs. Til representanten fra Fremskrittspartiet vil jeg si at jeg også er jordmor. Jeg har tatt imot nesten 2 000 barn, og har sett utrolig mange i ammetåka i barselgrupper. Slike grupper er noe som det er stor etterspørsel etter.

Det vi ikke har sagt helt klart her i dag når det faktisk gjelder samlivskurs, alt vi gjør i familiepolitikken, er at utgangspunktet for å få til et godt samliv må være trygge økonomiske rammer. Det er viktig for samliv og foreldreskap. Det har komiteen sagt enstemmig.

Det er anslått at det fins ganske mange fattige barn i dette landet. Og mange av disse opplever sosiale begrensninger som en følge av familiens økonomi. For disse familiene trengs det et kraftig økonomisk løft. Komiteen peker også på at arbeidsledighet fører til dårlig økonomi for de familiene som rammes. Dette kan igjen gi sosiale problemer, som rammer barna spesielt.

Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at forbruksutgifter for bidragsmottakere er basert på SIFOs standardbudsjetter. Disse medlemmene vil også påpeke at SIFOs standardbudsjett ikke omfatter utgifter til videregående skolegang, spesialisert til fritidsbruk, feriereiser, skoleturer osv.

Det som må være utgangspunktet for en god familiepolitikk i dette landet, er faktisk at vi er et så rikt land at det er helt uhørt at barn lever under fattigdomsgrensa. Vi har en boligpolitikk som må legge til rette for at familier kan klare seg, og vi må ha sosialbudsjetter som gjør at de som trenger ekstra hjelp, har muligheten til å leve, og vi må ha et trygdesystem som også gjør at barns behov blir ivaretatt. Det er mye, mye viktigere enn om man er samboer, gift eller lever i partnerskap.

Harald T. Nesvik (FrP): Det er alltid spennende når man kaster seg inn i en debatt på slutten, å se hvilke reaksjoner som er vekket i salen etter at man har hatt ordet. Det skal bli veldig spennende å se etter det innlegget jeg har tenkt å holde nå iallfall.

En liten visitt til SV: SV har også gjennom innstillingen her vist hvor familievennlige de er på alle mulige måter. I henhold til det som står, tar de vare på enslige forsørgere og hele den pakken. Jeg vil stille SV et konkret spørsmål: Hvordan henger det sammen med de påstandene og det man har vinklet på i debatten om familiemeldingen her i dag, når man ser på hva Sosialistisk Venstreparti gjør i sosialkomiteen? La oss ta en organisasjon som tidligere het AAN, som nå heter Amathea. SV går faktisk inn for å fjerne alle tilskudd til den organisasjonen – en innarbeidet organisasjon som har hjulpet veldig mange i en fase av livet der de virkelig har behov for hjelp, nettopp for å møte den familiesituasjon som man vil komme opp i senere. Det er gledelig å se at Karin Andersen allerede har vært oppe med hånden, så nå er vel debatten i gang.

Jeg er småbarnsfar. Jeg har to små barn hjemme, og vil i den forbindelse knytte et par kommentarer til merknaden fra komiteens flertall som går på samlivskurs. Jeg må si jeg har stor respekt for jordmødrene i denne salen. De har gjort en fantastisk jobb. De har hjulpet mange familier. Men er det jordmødrene som skal påta seg jobben med å holde samlivskurs? Jeg tror ikke det. Det skal bli interessant å høre kommentaren til den merknaden. Det står følgende:

«Fordelen med samlivskurs er at det er et lavterskeltilbud og ikke et behandlingstilbud.»

Så langt er jeg med. Men så står det videre:

«Det er for dem som vil forebygge og for dem som vil investere i et varig og forpliktende samliv.»

Ærlig talt! Må jeg nå sørge for at jeg får et samlivskurs for å signalisere at jeg ønsker et forpliktende samliv – varig forpliktende? Jeg tror ikke det. Jeg tror faktisk at jeg klarer det uten samlivskurs. Og når det gjelder hvordan vi skal motta det budskapet som disse samlivskursene skal innebære, setter jeg store spørsmålstegn ved dette forslaget.

Det forundrer meg ikke at venstresiden i denne salen går inn for det, for de ønsker at staten og det offentlige skal være med og styre oss og hjelpe oss fra vugge til grav. Her har man til og med gått helt ned til å bli fødselshjelper. Men Høyre forundrer meg. Jeg synes ikke representanten Sonja Sjøli svarte på spørsmålet fra representanten Knudsen fra Fremskrittspartiet. Hva er det egentlig som ligger bak dette forslaget? Tror man virkelig at man får de store effektene hvis nybakte foreldre gjennomgår et éndagskurs i samliv?

Eirin Faldet (A): Jeg synes ikke representanten som nå hadde ordet, skal være så redd. Det er jo ikke noen tvang, dette her.

Fremskrittspartiet stilte seg litt undrende til at jeg snakket så mye om samlivsbrudd i mitt første innlegg. Men det bør ikke forundre Fremskrittspartiet, for Arbeiderpartiet har alltid og vil alltid snakke om og for de svakeste i samfunnet.

Det er faktisk slik at i motsetning til Fremskrittspartiet er det ikke alle som kan støtte seg til å være sin egen lykkes smed. Da må noen andre støtte den gruppen. Derfor mitt engasjement for barn som opplever samlivsbrudd. Arbeiderpartiet synes ikke det er noe poeng å bruke taletid til å snakke om dem som fungerer bra, og som har det greit.

Jeg tror at statsråden har lagt fram den familiemeldingen som vi har behandlet, for faktisk å forbedre hverdagen for flere. Det tror jeg absolutt har vært statsrådens intensjon. Det er også bredt flertall for de aller fleste forslagene.

Det forbauser meg at Fremskrittspartiet, som i alle sammenhenger framhever menneskets frie valg, som å kunne velge sin måte å leve sammen på, enten en velger ekteskap eller samboerskap, nå synes det er så rart at vi sidestiller ekteskap og samboerskap. Dette er til sjuende og sist den voksnes verden. Det får så være, synes jeg, med voksne. Arbeiderpartiet er mest opptatt av barnas rett til trygghet og kjærlighet. Barn velger ikke sine foreldre og spør selvsagt ikke etter vielsesattest.

Vi kan alle være helt enige med statsråden i at det er best for barna å kjenne sin biologiske far, men vi som har levd en stund, vi vet at livet ikke alltid er så enkelt som det vi skulle ønske oss. Og vi vet at mange barn fødes med ukjent biologisk far. Derfor har Senterpartiet og Arbeiderpartiet fremmet det forslaget som jeg henviste til i mitt første innlegg. Det er altså av hensyn til barna, det er barnas rett som er det viktigste for oss. Jeg ber igjen statsråden vurdere dette forslaget.

Ulf Erik Knudsen (FrP): En liten presisering av Fremskrittspartiets syn når det gjelder dette med kursvirksomheten: Når man hører enkelte innlegg, f.eks. fra komitelederen, kan man få inntrykk av at Fremskrittspartiet mener at samlivskurs ikke virker. Dette er ikke riktig. Det vi sier, er at vi ikke tror på disse politikerbestemte éndags offentlige kursene, som skal gis rett etter fødsel. Det er disse vi er skeptiske til, og det er på dette området jeg tror det er naivt å tro at disse vil virke.

Det er slik at det er mange menigheter, foreninger osv. som driver med en omfattende virksomhet innen samlivskurs, og jeg er helt sikker på at mange av disse kursene er flotte og virker helt utmerket. Men jeg tror at det som er felles for dem, er at de er noe mer omfattende enn et éndagskurs i ammetåka.

Komiteens leder var også inne på dette i sitt siste innlegg, hvor hun sier at det er mange tilbud allerede. Dette er en helt riktig observasjon. Da hadde jeg faktisk trodd at et parti som Høyre ville si at man ikke trenger å gjøre det slik at staten skal blande seg inn i dette, hvis det er mange tilbud allerede. Hvis noe virker utmerket, og det er et tilbud i markedet, hvorfor må da staten blande seg inn og fortelle hvordan dette må gjøres?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg er nødt til å gi et tilsvar til representanten Karin Andersen når det gjelder krisesentrene, og repetere litt av historien.

Faktum er at Stortinget – og kanskje i særdeleshet SV – i alle fall ikke har bidratt til en forutsigbarhet for krisesentrene, for i desember 2002 vedtok og bekreftet Stortinget at denne statsråden skulle komme tilbake med en innlemming av krisesentrene i kommunenes finansieringssystem fra 2004. Denne statsråden fulgte opp i forhold til kommuneproposisjonen, hvor dette forslaget kom. Samtidig varslet Regjeringen at den ville vurdere et lovforslag, en eventuell lovfesting av dette tilbudet. Så er det at man i forbindelse med kommuneproposisjonen i juni i kommunalkomiteen vedtok at man ikke skulle gå for dette tiltaket. Hadde man gjort det, eller hadde jeg kunnet jobbe videre med det, hadde man i alle fall hatt en sak i Stortinget pr. dags dato som man kunne diskutert om man var enig i, eller ikke enig i. Istedenfor bekreftet flertallet, med SVs stemmer, at man skulle fortsette dagens finansieringssystem i 2004. I dag foreslår man en ny fordelingsnøkkel, fortsatt øremerket.

Vi står overfor en stor utfordring når det gjelder krisesentrene. Jeg hadde møte med en rekke krisesentre for to dager siden, og det er helt utvilsomt at noen har store problemer med økonomien. Men det er også slik at mange krisesentre ikke har problemer med økonomien, de får sine tilskudd og har sine langsiktige avtaler med kommunene. Det er ikke sikkert at en prosentdeling mellom det statlige og det kommunale nivået, enten det er 50-50 eller 80-20, i seg selv vil hjelpe de sentrene som faktisk trenger en økning. For det er heller ikke alle som trenger det. Så dette bør spisses på en bedre måte.

Så har jeg lyst til å si at vi stopper ikke – jeg stopper ikke – arbeidet, for vi trenger forutsigbarhet. Kvinnevoldsutvalget kommer med sin innstilling 4. desember i år. Det vi spesielt ser på, er hvilken forvaltningsmodell man skal velge for krisesentrene. Jeg tror tiden er kommet for å se helhetlig på hele voldsproblematikken i alle de instanser vi har der det jobbes med vold, mot kvinner, mot barn, og også se nærmere på overgriperen og de behandlingstilbudene vi har.

Så dette må følges opp. Og vi skal følge det opp. Men som sagt: Stortinget har ikke akkurat bidratt til forutsigbarhet, når man i løpet av ett år har gjort tre forskjellige forslag. Og hva skal en statsråd gjøre? Vi prøver å følge opp så godt vi kan. Men vi fortsetter arbeidet.

Så til dette med vanlig samvær, som representanten Heikki Holmås var opptatt av. Det må i så fall en lovendring til. Jeg skal følge dette opp på vanlig måte.

Karin Andersen (SV): En statsråd som ønsker å sikre krisesentrenes virksomhet, og som mener at finansieringsordningen slik den er i dag, ikke er god nok, kan legge fram et forslag for Stortinget som er troverdig, og som er slik at man er sikker på at staten tar et større medansvar og sikrer finansieringen.

SV var ikke med på det forslaget om å innlemme dette i rammetilskuddet for kommunene, og grunnen til det er jo at da blir staten totalt fri for medfinansieringsansvar. Da er det kommunene som har hele ansvaret alene, og vi vet nå hvordan kommuneøkonomien er landet rundt. Der sitter de og leter etter noe de kan legge ned. Og når Regjeringen på forhånd ikke hadde lovfestet det, men sagt at det skulle man gjøre etterpå, er det klart at kommunalkomiteen på ingen måte kunne ta sjansen på dette. Risikoen ville jo da være at før Regjeringen hadde greid å få et lovforslag igjennom i Stortinget, hadde flere krisesentre gått konkurs og vært nedlagt.

Langsiktige avtaler med en kommune er jo akkurat så langsiktige som budsjettene er. Finnes det ikke penger, har selv keiseren tapt sin rett. Slik er det i kommuneøkonomien, og det har også denne Regjeringen ansvaret for.

Så til hvorfor SV ikke har støttet Amathea, som er et rådgivningskontor med en livssynsparagraf. Nei, SV støtter ikke det. SV mener at det ikke er statens oppgave å støtte slike livssynsrådgivningskontorer. Vi ønsker å støtte rådgivningskontorer som har et nøytralt livssyn, for vi mener at det er riktig. Vi mener at det er feil av staten å skulle gå inn og gi støtte til dem som står for et spesielt livssyn i denne saken. Det kunne jo tenkes å være forskjellige, men vi vet også at det er ulikt syn på de rettighetene som ligger i abortloven, etter hvem man spør om råd. Vi ønsker å gi støtte til dem som er klare på at dette er en rettighet man har, og som ikke forsøker, for å si det sånn, å påføre folk større problemer enn det de har fra før. Det er flere av rådgivningsinstitusjonene som kunne ha gitt slik rådgivning, som ikke får støtte. Vi mener at denne typen rådgivning burde styrkes på mange områder, men vi er altså helt klare på at vi ikke ønsker dette gjennom Amathea eller andre rådgivningsinstanser som er knyttet opp mot spesielle livssyn.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg kunne ikke la en del av disse aldeles uhørte påstandene bli hengende i luften.

Representanten Andersen fra SV snakker om at i mitt innlegg var barnet totalt fraværende, det minnet om moralisme, og det eneste som var akseptert, var det synet Fremskrittspartiet hadde.

Først må jeg jo si at representanten Andersen i sitt siste innlegg tenderer mot moralisme i aller høyeste grad, ved å ekskludere rådgivningsorganisasjoner som har et livssyn. Hvis det ikke er moralisme å nekte dem å formidle rådgivning, så vet ikke jeg.

Jeg vil råde representanten Andersen til å lese mitt innlegg, hvis hun overhodet ikke hørte hva jeg sa. Seks ganger i innlegget snakket jeg om det beste for barnet og barnets rettigheter. Seks ganger! Da blir det ganske oppsiktsvekkende at representanten vil ha det til at vi har totalt utelatt barna. Det er jo nettopp av hensyn til barna vi gang på gang, år etter år, har fremmet forslag om automatisk delt foreldreansvar. Vi har ikke fått tilslutning av noe parti en eneste gang. Nå er vi riktignok på god vei med dette fellesforslaget med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV om at vi skal komme tilbake med en egen sak om automatisk delt foreldreansvar. Men vi har altså ikke mistet fokus på barna, snarere tvert imot. Det er dem vi fokuserer på.

Så må jeg også si noe til representanten Faldet, som synes det er så rart at Fremskrittspartiet ikke vil likestille samboere og ektepar, når vi hevder at vi setter barna i fokus. Nå er det slik at hvilken samlivsform det enkelte paret velger, og deres juridiske rettigheter overfor hverandre, har ingen betydning for barna. Når det gjelder de lovendringsforslagene som ligger til behandling, bl.a. til skatteloven og arveloven, er det ektefellen, eventuelt samboeren, som vil nyte godt av disse, og det at en samboer blir sittende i uskiftet bo, får ingen konsekvenser for barnet som sådant. Derfor er det altså ikke slik at vi har glemt barna, snarere tvert imot. Det er derfor vi også prøver å beskytte barnet ved å hevde at man fremdeles bør velge ekteskapet, fordi det forplikter. Hvorfor skal man likestille samboere, når samboere har valgt å leve et mindre forpliktende liv? Hvorfor skal de ha de samme rettighetene som noen som inngår et forpliktende ekteskap?

Dagrun Eriksen (KrF): Representanten Andersen er så opptatt av at ekteskapet ikke skal fremheves, at hun kaller meg Pedersen, som var mitt navn før jeg giftet meg. Jeg tror vi iallfall kan anerkjenne ekteskapet såpass at vi kan si at jeg nå heter Eriksen!

Det er viktig for meg å framheve at ekteskapet er den mest stabile rammen rundt barns oppvekst. Vi vet at uansett om foreldrene er samboere eller ektepar, er det å oppleve et samlivsbrudd en tung affære for barn. Derfor våger vi å peke på at noe av og til kan være bedre enn andre ting, særlig når det gjelder stabilitet og en ramme rundt barns oppvekst.

I forhold til dette med samlivskurs synes jeg det er trist at enkelte har så liten tro på dette. Også i den nye ordningen er det de frivillige organisasjonene, menighetene, kommunene, helsesøstrene, jordmødrene, som skal få lov til å være med og utvikle hvordan disse kursene skal være.

Når det gjelder dette med ammetåke, synes jeg det er ganske graverende at man sier at en kvinne og/eller et par rett etter de har fått et barn, ikke er i stand til å motta kunnskap, ikke er i stand til å motta det som faktisk ville være det de får på et slikt kurs. Et av familievernkontorene her i byen har sagt til meg at nå sier helsesøstrene at det ikke lenger er vekt og kilo og slike ting man er opptatt av på disse møtene, men hvordan vi kan få til å leve det gode samliv. Jeg har tro på denne interessen for å få til det gode samliv, og jeg har tro på at folk også etter at de har fått et barn, er i stand til å ta imot kunnskap – ammetåke eller ikke.

Presidenten: Sonja Irene Sjøli har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Sonja Irene Sjøli (H): Ja, i motsetning til representanten Knudsen vet jeg en del om ammetåke, jeg har vært der selv et par ganger. Det er ikke slik at vi blir sløve – slik som en prøver å framstille det her – vi blir faktisk ganske konsentrerte, konsentrerte om det viktigste, nemlig å ha omsorg for det nyfødte barnet. Ammende kvinner er fullt ut i stand til å takle det meste, også å ta imot kunnskap.

Det er betryggende å høre at representanten Nesvik ikke har behov for samlivskurs. Men det er faktisk en del ute i den virkelige verden som har behov for hjelp og støtte i denne perioden. Som sagt, det er ikke noen tvang, det er et tilbud. Jeg mener at samlivskurs, sammen med flere andre tilbud, kan bidra til å forebygge. Det har jeg også svart på tidligere.

Jeg tror helsestasjonen er et kompetansesenter for familie og barn, og jeg vil tro at det er naturlig at kursene legges dit. Det er mange tilbud allerede. Jeg tror samlivskursene kommer som et supplement, der det er andre faggrupper enn helsesøstre og jordmødre som skal inn, nemlig familierådgivere osv.

Statsråd Laila Dåvøy: Når det gjelder debatten om krisesentrene, synes jeg det er en viktig debatt, og jeg synes det var leit at vi ikke fikk muligheten til å få en forutsigbar finansiering på plass fra 2004. Jeg var innstilt på å fremme et forslag før Kvinnevoldsutvalget kom med sin innstilling, før altså kommunalkomiteen gjorde sitt vedtak om å opprettholde dagens finansiering i 2004. Jeg stresser dette litt, fordi jeg blir beskyldt av representanten May Hansen for ikke å følge opp Stortingets vedtak. Finansieringen i dag vil bli den samme som i 2004. Finansieringen er forankret lokalt, vertskommunen må godkjenne budsjettene, staten får dette inn fra vertskommunen og gir tilsvarende det krisesentrene har fått lokalt.

Når det gjelder utfordringene krisesentrene i dag står overfor med hensyn til standard og kvalitet, er jeg ikke så sikker på at de er så lette å løse selv om man har en annen prosentfordeling, nemlig 80-20. Det er kanskje bare en økning i budsjettrammene til de sentrene som virkelig trenger det, som kan sikre denne typen standardøkning. Da kan det tenkes at det krever andre tilnærmingsmåter.

Mitt mål er at vi så raskt som mulig i 2004 skal kunne komme tilbake til Stortinget med et helhetlig forslag knyttet til krisesentrene, der vi ser både på en finansieringsmodell og ikke minst på en forvaltningsmodell. Dette er viktig, og jeg håper at det skal være mulig å få gjort dette på en god måte, uten at det kommer veldig mange flere forslag til hvordan vi skal gjøre dette. Kanskje vi skal ta en helhetlig debatt så raskt som mulig i 2004.

Jeg har også lyst til å si litt om samlivskurs. Jeg synes at Fremskrittspartiet harselerer ganske mye over disse samlivskursene. Vi har samlivskurs i dag, det er riktig. Vi har ulike typer. Noen går over to dager, noen går på kveldstid, og noen gjør det på litt andre måter. Det er mange organisasjoner som står bak og driver disse kursene, og det er også en del offentlige instanser som gjør det. Det er veldig stor etterspørsel etter disse kursene. Kursene er meget gode. Jeg har snakket både med folk som driver kurs, og med foreldre som har gått der, og de sier at de er meget nyttige. Vi bruker i dag mellom 4 mill. og 5 mill. kr på disse samlivskursene fra statens side. Det er en egenandel knyttet til det. Etterspørselen er faktisk oppe i 16 mill. Vi har et behov for langt flere samlivskurs. Når vi spør de unge i dag – vi har gjort en undersøkelse som det er henvist til i familiemeldingen – sier de at ja, vi har behov for å få hjelp, kanskje et slikt kurs vil være nyttig for oss.

Presidenten: May Hansen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

May Hansen (SV): Jeg kjenner at jeg blir litt varm når statsråden sier at det er SVs skyld at vi nå ikke har en forutsigbar finansiering av krisesentrene. Jeg tror faktisk at krisesentrene ikke hadde vært så mye på dagsordenen de siste to årene, hvis det ikke hadde vært for alt det SV har foreslått, de spørsmål SV har stilt, og alle de merknader vi har skrevet i budsjetter.

Jeg blir også litt bekymret når statsråden sier at noen krisesentre har gode økonomiske vilkår. Krisesentre er nedlagt dette året, det er dårlige bygninger, de er ikke tilrettelagt for barn, og de er ikke tilrettelagt for handikappede. Det er dårlige lønnsvilkår for de ansatte, det er ikke anstendige lønnsvilkår, noen får omtrent ikke betalt for å jobbe der. En forutsigbar finansiering er ikke lagt inn i rammetilskuddet uten at det er lovpålagt.

Presidenten: Karin Andersen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Karin Andersen (SV): Først en unnskyldning til representanten Eriksen for at jeg brukte feil navn.

Så til Fremskrittspartiet og barnas rett: Ja, jeg opplever at Fremskrittspartiet sier at barnas rett er avhengig av at foreldrene velger den samlivsform som Fremskrittspartiet liker. Poenget er jo ikke at barn ikke har arverett etter foreldrene sine uten dette, men poenget er at begge foreldrene skal være økonomisk sikret, i ordnede forhold, hvis de er samboere og går fra hverandre. Det er barna dette dreier seg om, og det er i de forhold det er barn, at det nå er regulert slik.

Jeg skjønner at folk ikke vil gifte seg når de vil være samboere. Det synes jeg at vi skal respektere. Det er voksne folk som kan bestemme sjøl. Men når det gjelder barn, dreier dette seg om å sikre disse rettighetene, og der svikter Fremskrittspartiet. For å si det slik: Det er en politikerbestemt samlivsform. Dette må da skurre litt hos Fremskrittspartiet.

Så til rådgivning for gravide: Livssynssamfunn kan gjøre dette sjøl. Returspørsmålet må vel være: Synes Fremskrittspartiet at muslimske rådgivningskontorer kan gjøre dette?

Presidenten: Eirin Faldet har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Eirin Faldet (A): Bare en kort presisering: Karin Andersen har akkurat nå vært innom dette med barnas rett til å arve foreldrene sine. Det kan ikke henge igjen at barn i samboerforhold er mindre beskyttet og har dårligere rettigheter enn barn i ekteskap.

Og så må jeg si at nå har jeg hørt så mye om ammetåke, at man skulle tro vi var i Meteorologisk institutt. Det er jo ikke sånn at kvinner havner i ammetåken når de får barn. Det er faktisk en diagnose.

Statsråd Laila Dåvøy: SV skal ha honnør for å ha satt krisesentrene på dagsordenen mange ganger i denne sal. Det tror jeg har vært klokt, og det er nødvendig. Jeg tror det er et av de viktigste tiltakene vi har når det gjelder kvinner og barn som har vært utsatt for vold.

Men like fullt er det slik at noen krisesentre har nye bygninger, noen krisesentre har langsiktige avtaler med omegnskommunene, noen krisesentre har lønnsvilkår tilsvarende det som er i den kommunen de holder til i, noen krisesentre er tilrettelagt for funksjonshemmede, noen krisesentre har ansatt profesjonelle, andre driver virksomheten mer ved hjelp av frivillig innsats. Det er veldig interessant å jobbe med krisesentrene, snakke med dem, for de har litt ulik tilnærming og vil også gjerne være litt ulike, bl.a. når det gjelder dette med å ansette profesjonelle eller drive med frivillig innsats. Men mange krisesentre sliter, og mange av dem sliter mye. Forutsigbarheten er for noen dårlig, fordi kommuneadministrasjonen i den kommunen de holder til i, eller kommuner som tidligere har støttet dem, nesten hvert eneste år vil stoppe utbetalingen. Men så viser det seg likevel at krisesentrene de siste årene samlet sett har fått ganske god økning – i år, f.eks., 15 pst. økning fra i fjor. Det betyr ikke at vi ikke har noen krisesentre som faktisk har fått det litt dårligere, og som sliter av den grunn. Jeg har ikke med meg noen oversikt i dag, men det skal vi komme med når vi skal debattere krisesentrenes nye finansieringsordning og en forvaltningsmodell for hele voldsområdet.

Mitt poeng er derfor: Vi er nødt til å få en helhetlig debatt så raskt som mulig, hva gjelder både krisesentre og andre tiltak knyttet til voldsutsatte kvinner og barn. Det håper jeg at vi skal få om ikke lenge.

Presidenten: Karin S. Woldseth har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Karin S. Woldseth (FrP): Rett til arv for samboere, økt sosialhjelp, skatteloven, forsikringsavtaleloven, yrkesskadeforsikringsloven, endring i straffeprosessloven, fritak for vitneplikt og gjeldsforfølgning – ingen av disse lovendringene har noe med barns beste og barns rettigheter å gjøre. Ingen! Dette er kun en tilpasning av samboere i forhold til ektepar og for å gjøre rettighetene til samboere bedre.

Noe annet som jeg må få lov til å bemerke: Hvis representanten Andersen fra Sosialistisk Venstreparti hadde tatt seg bryet med å lese merknadene fra komiteen, ville hun ha sett at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti vil be Regjeringen om å «utrede og komme tilbake med forslag til endring i barneloven slik at foreldre som er gift, samboere eller foreldre som ikke har bodd sammen, blir likestilt i barnefordelingssaker».

Hvis representanten Andersen da mener at vi ikke går for barnets rett, uavhengig av samlivsform, begriper ikke jeg hva hun mener.

Dagrun Eriksen (KrF): Nå tror jeg vi nærmer oss slutten, så jeg vil bare ha en kort oppsummering.

I dag får vi igjennom at vi får et tilbud om gratis samlivskurs for alle, vi får en økt tilgjengelighet til de eksisterende samlivskursene, vi får styrket familieverntjenesten, vi får nå felles foreldreansvar for samboere, vi får obligatorisk mekling for samboere, vi styrker selve meklingsordningen, vi styrker foreldreveiledningen, vi styrker fedres rett til fødselspenger, vi følger opp barn som vokser opp i familier hvor det oppstår vold, vi setter i gang forskningsprosjekter for å finne årsaken til at vold oppstår i familien, vi fokuserer på mannen som overgriper, det skjer en del endringer i forhold til samboere, og vi skal også se på en bedre tilpasning av kontantstøtten for bruk av deltidsbarnehage.

Etter mitt syn har vi nå diskutert en familiepolitikk med visjoner inn i framtiden. Jeg gleder meg til å se resultatene av dette. Men vi kommer til å følge nøye med på om de visjonene vi hadde, faktisk nås. Hvis ikke må de justeres.

Anne Berit Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.