Presidenten: Representantene André Kvakkestad og Siri Hall Arnøy, som har vært permittert, har igjen tatt sete.

Valg av settepresident

Presidenten: Presidenten vil foreslå at det velges to settepresidenter for Stortingets gjenstående møter i inneværende uke – og anser det som vedtatt.

Presidenten ber om forslag på settepresidenter.

Jens Stoltenberg (A): Jeg foreslår Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Ranveig Frøiland.

Presidenten: Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Ranveig Frøiland er foreslått som settepresidenter. – Andre forslag foreligger ikke, og Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Ranveig Frøiland anses enstemmig valgt som settepresidenter for Stortingets gjenstående møter inneværende uke.

Før sakene på dagens kart tas opp til behandling, vil presidenten foreslå at Stortingets møte i dag avbrytes kl. 12.15, for at representantene skal kunne delta ved utdelingen av Nobels fredspris i Oslo rådhus. Som en følge av dette vil presidenten foreslå at møtet settes igjen kl. 15.30 og fortsetter utover den reglementsmessige tid til dagens kart er ferdigbehandlet. – Ingen innvendinger er kommet mot presidentens forslag, og det anses vedtatt.

Presidenten: Stortinget fortsetter behandlingen av sak nr. 1 på dagsorden nr. 31.

Britt Hildeng (A): Vi har i den senere tid stått overfor ikke bare en stigende arbeidsledighet, men også overfor stadige angrep på grunnleggende arbeidstakerrettigheter. Det er med vantro at en hørte en norsk statsråd framheve og argumentere for svekkede arbeidstakerrettigheter, ut fra et resonnement om at gode arbeids- og lønnsvilkår er et hinder for et inkluderende arbeidsliv.

Stillingsvern, sykelønnsordning, arbeidsledighetstrygd og opparbeidede pensjonsrettigheter har alt vært en del av velferdsstaten og Velferds-Norge. Dette er rettigheter det moderne Velferds-Norge har tatt for gitt, og mange har tatt det som en selvfølge at det vil forbli slik. Det er derfor med vantro en erfarer at retten til arbeid ikke lenger er en selvfølge, at arbeidsledighetstrygden svekkes, at sykelønnsordningen angripes, og at det settes spørsmålstegn ved mulighetene til framtidige pensjoner.

Den høyredreining vi har vært vitne til i norsk politikk i de siste årene, har nettopp gitt seg utslag i slike angrep og resultert i at flere og flere arbeidstakere marginaliseres og støtes ut av arbeidslivet. For Arbeiderpartiet er det en hovedoppgave å snu denne utviklingen. Vi har ikke greid å snu utviklingen gjennom det budsjettforliket vi har inngått, men vi har greid å stoppe noen av de verste utslagene.

For oss var det en forutsetning at Regjeringen trakk sitt forslag om midlertidige ansettelser. Det var viktig å få flere i arbeid og å sikre dette gjennom en omfattende næringslivspakke og vesentlig flere arbeidsmarkedstiltak. Det var en forutsetning at en fikk styrket sykehusenes økonomi. Riktignok ble det ikke 1 milliard kr, som vi ønsket, men med ½ milliard kr og utsettelse av balansekravet kommer sykehusene i hvert fall bedre ut enn det som var utgangspunktet.

Vi mener at sykehusfinansieringen, med en økning av grunnfinansieringen på bekostning av stykkprisfinansieringen, legger til rette for at helsevesenet bedre skal kunne ta seg av kronikerne, de eldre og de psykiatriske pasientene.

Vi greide ikke å fryse egenandelstaket, slik vi la opp til i vårt eget budsjett, men vi greide å bidra til at økningen ble halvert i forhold til det Regjeringen opprinnelig la opp til.

På noen områder har vi ikke fått gjennomslag for våre prioriteringer. Det gjelder styrking av uføretrygdedes situasjon, og det gjelder støtte til enslige forsørgere, som vi hadde i vårt budsjett, og vi beklager at regjeringspartiene ikke ville følge oss i dette.

Vi er imidlertid glade for at Regjeringen bekrefter at den vil følge opp intensjonsavtalen, og for løfter om at staten også økonomisk vil gjennomføre sin del når det gjelder oppfølging og tilrettelegging på arbeidsplassen, slik at situasjonen vi var i i sommer, da IA-arbeidet nesten stoppet opp på grunn av manglende bevilgninger, ikke vil gjenta seg.

Det er åpenbart at helseforetakene ikke bare har hatt en anstrengt økonomi, men at de har hatt en økonomisk situasjon som for mange har vært oppfattet som uholdbar. De burde vært tilført 1 milliard kr, slik Arbeiderpartiet foreslo. Men vi har greid å styrke budsjettet med 500 mill. kr, og dette – kombinert med en utsettelse av balansekravet – skulle gjøre det mulig å sikre en videre forsvarlig drift. Denne styrkingen bør brukes av foretakene til å gå gjennom sine forslag og vedtak om sine disposisjoner. Vi har fra mange steder i landet fått bekymringsmeldinger om strukturendringer som mer er diktert ut fra økonomibetraktninger enn ut fra faglige vurderinger. Det er særlig fødetilbudet, de akuttmedisinske tjenestene og psykiatrien man har bekymringer for.

På denne bakgrunn har en enstemmig komite bedt om at Regjeringen går gjennom de faglige vurderingene av de endringene som nå er foreslått eller vedtatt, og sørger for at de endringene som ikke er faglig tilrådelige, stoppes. Vi har registrert at helseministeren nettopp ut fra slike kriterier grep inn når det gjaldt fødeavdelingen på Gjøvik.

Jeg vil vise til at slike bekymringsmeldinger ikke bare er et distriktsfenomen, men at også planlagte endringer i sykehustilbudet i Oslo-området vil gi et tilbud som ikke lett kan forsvares. Den planlagte nedleggingen av fødeavdelingen på Aker sykehus er vanskelig å forstå rent faglig. En av de fødeavdelingene som kanskje har best renommé i hele landet, bl.a. på grunn av utprøving og utvikling innenfor fødselsomsorgen, trues nå av nedleggelse. Det er planlagt at en del av de fødende skal overføres til Ullevål sykehus, en avdeling som allerede har sprengt sine kapasitetsrammer og må sende fødende rundt i hele østlandsområdet.

Ikke bare en for liten fødeavdeling, men også en for stor fødeavdeling kan gå ut over rimelige kvalitetskrav, og dette må vurderes når det gjelder de fødende i Oslo og en eventuell utvidelse av Ullevåls kapasitet på bekostning av Aker.

En omlegging av inntaksområdet for Aker vil også gi store konsekvenser for hele Groruddalens befolkning, og det er betenkelig, særlig fordi det er en aldrende befolkning som nå vil miste sitt geriatritilbud.

Hvor gale disse disposisjonene kan være, vitner de siste dagenes planlagte kutt i psykiatritilbudet ved Aker sykehus om, og tilsvarende kutt ved Ullevål sykehus. Dette kan ikke være i tråd med opptrappingsplanens intensjoner, og ut fra hva helseministeren her har sagt i dag, heller ikke i tråd med hans intensjoner.

Det kan heller ikke være faglig forsvarlig å legge ned psykiatriske sykehjem eller legge ned sengeplasser før et forsvarlig tilbud er bygd opp. Slik psykiatrien nå fungerer, med uttalte effektivitetskrav, synes det som om det er de letteste pasientene som prioriteres. På den måten synes det å være enklere å få til produktivitetsøkning, men det fører til at det er de tyngste og mest trengende pasienter som ikke får de tilbudene de trenger. Slik situasjonen nå er, må en ta de krav som kommer fra pårørendes organisasjoner og fra faglig hold om å fryse antall sengeplasser til en har tilstrekkelig alternativ behandlingskapasitet, på alvor.

Jeg vil spesielt be helseministeren se på fødetilbudet og på tilbudene som gis de eldre og de psykiatriske pasientene i Oslo-området, når han får tilbakemelding fra Helse Øst med hensyn til hvordan de faglige kriteriene skal sikres innen disse vitale helseområdene.

Helt til slutt vil jeg si at jeg er glad for at komiteen så seg i stand til å styrke tegnspråksenteret Conrad Svendsens Stiftelse, som er et bo- og rehabiliteringssenter, med 1 mill. kr. Det er ikke noe stort beløp, men det er av stor betydning for dem dette tilbudet gjelder. Jeg vil understreke at det er viktig at denne styrkingen kommer institusjonens generelle virksomhet til gode, slik at det er pasienter og beboere som vil nyte godt av denne økningen.

Statsråd Ingjerd Schou: Målet på om sosialpolitikken lykkes, er om den skaper tilstrekkelig trygghet, om den skaper nye muligheter for dem som faller utenfor, og om den legger til rette for aktivitet og deltakelse. De som trenger det, skal få en ny sjanse, og tiltak og tjenester må formes med utgangspunkt i den enkeltes situasjon og behov. Jeg er glad for at det er bred tilslutning til tiltakene Regjeringen har foreslått i budsjettet for neste år.

Statsbudsjettet har en god sosial profil, med fokusering på de mest vanskeligstilte og med fokusering på tiltak som innebærer hjelp til selvhjelp.

Politikk handler om å prioritere. Det gjelder også i sosialpolitikken. Spørsmålet er: Når fellesskapet skal rekke ut en hjelpende hånd, hvem skal hånden rekkes ut til?

Flertallet av oss har det godt. De fleste tar del i den generelle velferdsutviklingen, men enkelte faller likevel utenfor. Et bærekraftig velferdssamfunn krever imidlertid at alle som er i stand til å bidra til fellesskapet, gjør det gjennom arbeid.

De siste årene har vi sett en utvikling der stadig flere lever av offentlige stønader. I dag lever én av fem i yrkesaktiv alder på trygd. I tillegg kommer alderspensjonistene. Samtidig øker sykefraværet og antall personer på medisinsk rehabilitering og uføretrygd. Utviklingen er svært bekymringsfull.

Velferdssamfunnet er under press. Forholdet mellom yrkesaktive og stønadsmottakere svekkes. Vi må snu utviklingen, og vi må få flere i arbeid. Dette handler om å sikre fremtidige pensjoner, men også om å kunne tilby gode velferdstjenester både i dag og i årene fremover.

En av de viktigste omleggingene innenfor velferdspolitikken vil være fornyelsen av pensjonssystemet. Pensjonskommisjonen skal snart legge frem sin innstilling. Debatten har allerede begynt, og den skal pågå enda en stund til. Den angår hver og en av oss – de yngre mer enn de eldre – og jeg er glad for at engasjementet er vekket.

Vi må fokusere på det som bidrar til å hjelpe personer inn i arbeidslivet, og hindre at personer faller ut. Derfor er inkluderende arbeidsliv viktig. Men det er også viktig fordi de største forskjellene er mellom dem som har og dem som ikke har arbeid. Vi trenger økt forståelse for at fellesskapet trenger alle hender til å forme velferden. Hver og en av oss må bidra med det vi kan. Jeg vil at vi fokuserer mer på hva vi kan gjøre, enn hva vi ikke kan gjøre.

Spørsmålene er: Har vi oppmerksomhet på de mest vanskeligstilte i budsjettet for 2004? Har vi nok oppmerksomhet på det som innebærer hjelp til selvhjelp?

Hovedmålgrupper for tiltak i 2004 er:

• Langtidsmottakere av sosialhjelp og innvandrere med svak tilknytning til arbeidslivet. I budsjettet for 2004 etablerer vi nye arbeidsplasser i arbeidsmarkedstiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp, 45 mill. kr. styrker kompetansen i sosialtjenestens arbeid overfor nettopp langtidsmottakere av sosialhjelp.

• Enslige forsørgere under utdanning. Vi må sikre at flere fullfører utdanning. Utdanning kvalifiserer til arbeid. Regjeringen forbedrer nå stønadsordningen for enkelte grupper av enslige forsørgere under utdanning.

• Bostedsløse og rusmiddelmisbrukere med behov for oppfølging i bolig. Vi øker satsingen på oppfølgingstjenester i bolig for bostedsløse og rusmiddelmisbrukere i storbykommunene og utvider rammene for boligtilskuddet.

• Barnefamilier og andre med lav inntekt og høye boutgifter. Vi foreslår å forbedre bostøtteordninger for vanskeligstilte barnefamilier. Forbedringer i bostøtteordningen gjøres gjennom å fjerne arealkravet for barnefamilier i kommunale utleieboliger og heve boutgiftstaket i storbyene.

• Vi foreslår å styrke tilbudet til legemiddelassistert rehabilitering for rusmiddelmisbrukere, og vi foreslår å opprette 85 tiltaksplasser for personer i LAR. Vi vet alle at en pille alene ikke er nok. Det handler også om å finne ny mening i livet, og det handler om å ha noe å stå opp til hver eneste dag.

Vi endrer ordningen med rehabilitering. Krav om å vurdere attføring skal skje tidligere. Denne vurderingen samler vi nå i Aetat. Dette er viktig i forhold til arbeidslinjen og er et eksempel på at Regjeringen tar praktiske grep for å bringe samordningen videre.

Med de tiltakene som ligger i forslaget til budsjett for 2004, er denne regjeringens samlede forslag til tiltak rettet mot rus og fattigdom på nær 2 milliarder kr. Men viktigere enn selve tallet er at vi ser resultater:

• Vi har satset på arbeidsmarkedstiltak for langtids sosialhjelpsmottakere. Pr. 1. november er 4 825 tilmeldt Aetat, og pr. 1. desember er 3 196 i tiltak.

• Vi målretter forbedringer i viktige ordninger som bostøtte og stønadsordninger for enslige forsørgere.

• Vi har styrket satsingen for bostedsløse.

• Vi samarbeider med frivillige organisasjoner.

Det er bred politisk enighet om behovet for å organisere Aetat, trygdeetaten og den kommunale sosialtjenesten bedre. Vi utreder nå ulike modeller for hvordan det skal gjøres. Saken vil bli lagt frem for Stortinget i løpet av 2005. Det er imidlertid min plikt å foreta de utredninger som kreves for at arbeidet skal bli bra.

Vi har nedsatt et offentlig utvalg som skal avgi innstilling 30. juni 2004. Jeg har merket meg utålmodigheten i komiteen, og deler den. Derfor har utvalget en stram tidsfrist, og må arbeide raskt og effektiv. Utvalget må derfor ha en egnet organisasjonsform. Vi har nedsatt en stor og bredt sammensatt referansegruppe som utvalget har nær kontakt og dialog med. I referansegruppen deltar hele 32 organisasjoner/virksomheter eller andre som på en eller annen måte berøres av reformen, eller som har interesse i å delta.

Arbeidet med intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv pågår for fullt. Cirka 50 pst. av landets arbeidstakere arbeider nå i en IA-virksomhet. På denne tiden i fjor var det ca. 24 pst. Der man har kommet i gang, ser vi også resultater. Arbeidet går sakte, men fremover. Partene i arbeidslivet og Regjeringen er enige om å videreføre samarbeidet. Jeg er glad for økt fokusering på funksjonshemmede og eldre. Vi skreddersyr nå også IA-opplegg for småbedriftene. Vi er enige om at arbeidsplassen er den sentrale arenaen for arbeidet, og vi er enige om at alle målene i avtalen er likeverdige.

Like før sommeren la Regjeringen frem St.meld. nr. 40 for 2002-2003, om nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Meldingen ligger til behandling i komiteen, og debatten kommer da. I budsjettet for 2004 er stortingsmeldingen fulgt opp med 67,7 mill. kr, fordelt på innsatsområdene i meldingen; arbeid og utdanning, tjenester og tilgjengelighet. Særlig viktig er forslaget om at arbeidsgivers egenandel på ½ G for hjelpemidler på arbeidsplassen faller bort. Det gjør det lettere å ansette folk med nedsatt funksjonsevne. Vi foreslår midler til tilrettelegging på universitets- og høyskolesektoren og til jobbklubber for funksjonshemmede, og vi foreslår å opprette et eget dokumentasjonssenter.

I tillegg foreslår Regjeringen å øke den statlige bevilgningen til ressurskrevende brukere med 550 mill. kr. neste år. Dette innebærer at kommunene får dekket 80 pst. av kostnadene utover 700 000 kr. Dette gir kommunene et godt økonomisk grunnlag for å yte gode pleie- og omsorgstjenester til dem med omfattende hjelpebehov.

Unge bosatt i alders- og sykehjem skal få et annet tilbud, om de ønsker det. Et mest mulig selvstendig og normalt liv er et mål. En arbeidsgruppe med representanter fra Norges Handikapforbund, FFO, Sosial- og helsedirektoratet og Sosialdepartementet har nylig lagt frem en rapport med forslag til tiltak, slik at unge personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker et annet botilbud enn sykehjem, får en vurdering og en plan for utflytting. Regjeringen følger opp med tiltak.

Kvaliteten på pleie- og omsorgstjenestene engasjerer oss alle. Samtidig vet vi det er en stor utfordring å tilby tilstrekkelige og gode nok tjenester. Gode tjenester forutsetter gode boliger. Her har vi foretatt et løft gjennom handlingsplanen, men det er ikke nok. Regjeringen har lagt frem en egen stortingsmelding om kvalitet som nå er til behandling i komiteen. Regjeringen følger opp stortingsmeldingen med å foreslå bevilgninger til flere tiltak. Særlig viktig er forslaget om å bevilge ytterligere 20 mill. kr. til kompetanseheving og rekruttering. Samlet foreslås det avsatt 130,9 mill. kr. i 2004 til rekrutteringsplanen. Jeg ser at komiteen vil komme tilbake med forslag og synspunkter når meldingen skal behandles. Debatten ser jeg frem til.

Helt til slutt: Arbeiderpartiet og regjeringspartiene har inngått et forlik som har gitt oss et godt budsjett, innenfor ansvarlige rammer. Jeg vil gi Arbeiderpartiet honnør for den samarbeidsvilje som er vist, og som har ført til et godt sosialbudsjett for neste år.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjarne Håkon Hanssen (A): I avtalen om inkluderende arbeidsliv, som gjelder i perioden fra 3. oktober 2001 til 31. desember 2005, er det forutsatt at man i avtaleperioden ikke skal endre på sykelønnsordningen. Likevel har Regjeringen fremmet forslag om å endre nettopp på sykelønnsordningen, og i budsjettforhandlingene har det ikke vært mulig å få Regjeringen til å vike på det standpunktet.

Mitt spørsmål til sosialministeren er: Hvordan kan man argumentere for at når man gjør det motsatte av det som er avtalt, ikke begår et avtalebrudd?

Statsråd Ingjerd Schou: Spørsmålet opptar naturlig nok mange, og jeg har lyst til å si at det er full lønn fra første fraværsdag. Spørsmålet blir: Hvor lenge skal du jobbe før du får fulle rettigheter? Ordningen med de 14 dagene som har vært gjeldende til nå, har ikke vært justert på mange år. Jeg kaller dette en justering.

Videre har jeg lyst til å si at Regjeringen har inngått en avtale med partene i arbeidslivet om å forlenge avtalen om et inkluderende arbeidsliv med en rekke presiseringer. Det er en sterk vekst i utgiftene til sykepenger og andre trygdeordninger. Blant annet på grunn av den utgiftsveksten, men også i forhold til utvidelse av EØS-området, har det vært viktig for Regjeringen å målrette sykelønnsordningen mot dem som har en fast tilknytning til arbeidslivet. Sykelønnsordningen står fast, med full lønn under sykdom fra første fraværsdag.

Harald T. Nesvik (FrP): Det er underlig å høre at statsråden her sier at det skal være 100 pst. sykelønn. Det er jo riktig. Problemet er bare at statsråden faktisk fratar en rekke mennesker muligheten til å motta noe som helst i forbindelse med sykelønnsordningen. Det er det som ligger i budsjettet. Det er jo interessant at statsråden sier at det er blitt et godt budsjett, all den tid at den sosiale innstrammingen faktisk er tatt på denne statsrådens område, jf. rehabiliteringspenger og sykelønn. Det er jo interessant.

Den dag i dag ligger det en rekke unge personer, unge funksjonshemmede, på sykehjem og aldershjem, som ønsker et annet tilbud. Spørsmålet mitt til statsråden er som følger: Hvorfor i all verden klarer ikke staten og det norske systemet å hjelpe disse få menneskene, som er i denne uverdige situasjon. Det burde denne regjeringen og statsråden klart å få til.

Statsråd Ingjerd Schou: La meg først si at det ikke er akseptabelt at unge skal få et tilbud om sykehjem. Dernest er det viktig å si at det er et kommunalt ansvar å gi et tilbud til innbyggerne sine, også til dem som krever store ressurser.

Det Regjeringen har lagt vekt på, er for det første at kommunene nå skal få anledning til, sammen med dem det gjelder, å legge en individuell plan for den enkelte. Toppfinansieringen i forhold til ressurskrevende brukere vil også være et viktig bidrag i så måte. Departementet har samarbeidet nøye med brukerorganisasjonene i denne kartleggingen. Når vi har telt opp og sett hvor mange som nå er uten et slikt tilbud, og som samtidig ønsker seg ut av sykehjem, har vi sagt: de yngste først. Men det betyr jo ikke at det ikke er en jobb å gjøre i forhold til dem som er eldre, og som også ønsker et annet tilbud. Der vil denne toppfinansieringen være viktig. Det å ha rett til en individuell plan vil også være et sentralt element. Men ansvaret for innbyggerne ligger i kommunen.

Sigbjørn Molvik (SV): Mitt spørsmål går litt i forlengelsen av det Nesvik tok opp.

Den nye finansieringsordningen for ressurskrevende brukere, som Stortinget vedtok i vår, gav en betydelig forbedring for de fleste kommuner. Likevel vet vi nå at noen enkeltkommuner ser ut til å komme svært dårlig ut, også med den nye ordningen. På denne bakgrunn vil derfor stortingsflertallet i dag komme til å vedta å be Regjeringa evaluere ordningen fortløpende, og samtidig at fylkesmannen skal bruke sine skjønnsmidler for å rette opp disse skjevhetene.

Spørsmålet til statsråden blir da: På hvilken måte vil statsråden gå aktivt inn og sørge for at fylkesmennene i åra framover bruker skjønnsmidlene på den måten Stortinget nå ber om? Vil statsråden eventuelt komme tilbake til Stortinget med forslag til endringer i denne ordningen, dersom den løpende evalueringen viser at det kan være behov for det?

Statsråd Ingjerd Schou: Ja, jeg kommer til å følge håndteringen av denne ordningen nøye. Det har vi gjort allerede. Vi har brukt fylkesmennene, bl.a. i kartleggingen, og det er samtalt med hver eneste én, også deres pårørende. De har blitt spurt om de vil ut, eller om de vil være.

Toppfinansieringen vil være et viktig bidrag. Hvis ikke 550 mill. kr – over en halv milliard kr – skal være et viktig bidrag til dette, så vet ikke jeg!

Dessuten har vi også skjønnsmidlene. Jeg merker meg at representanten er opptatt av at fylkesmennene skal kunne bruke disse. Det vil også fylkesmennene kunne gjøre. Det er viktig at vi har to institusjoner i landet som også kan være med og hjelpe den enkelte og gi en faglig vurdering i forhold til tilrettelegging utenfor institusjon. Da tenker jeg særlig på Muritunet og Valnesfjord.

Jeg registrerer det som flertallet i komiteen har sagt. Jeg synes det er helt opplagt at vi må følge denne gruppen, som er en av de mest sårbare vi har. Slik sett vil den også ha min oppmerksomhet.

Ola D. Gløtvold (Sp): En liten visitt også fra meg når det gjelder de funksjonshemmede som bor på sykehjem, og den toppfinansieringsmodellen som nå er etablert for ressurskrevende brukere. Har det ikke slått statsråden, ut fra de reaksjoner som har kommet fra kommunene, at denne toppfinansieringsordningen kanskje er for dårlig til å ivareta det som Stortinget og sosialkomiteen er opptatt av?

Så til budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet. Den kutter 40 mill. kr på Rikstrygdeverkets midler til ulike prosjekt. Så står det i merknaden følgende:

«Denne reduksjonen skal ikke gå ut over prosjekter knyttet til avtalen om et inkluderende arbeidsliv.»

Jeg forutsetter at statsråden har sett på hva slags følger dette kuttet på 40 mill. kr får, og vil gjerne høre hvilke virkninger hun mener det vil ha, og hvilke prosjekt som skal endres ut fra det kuttet.

Statsråd Ingjerd Schou: Det er mulig at den finansieringen, med en toppfinansiering i forhold til ressurskrevende brukere, ikke er slik som representanten Gløtvold ønsker. Vi kan gjerne diskutere finansieringsformer også i årene som kommer, men det jeg er opptatt av, er at vi ikke har en finansieringsordning som belønner kommunene for å sende unge funksjonshemmede på sykehjem.

Så til det neste spørsmålet i forhold til funksjonshemmede og hjelpemidler. Der er det slik at Regjeringen har prioritert arbeid og dagligliv. Midlene har gått til det. Det er mulig at representanten Gløtvold nå tenker på terrenggående kjøretøy – jeg ser det ikke er det, men uansett er det viktig å si at vi har prioritert arbeid og dagligliv. Vi skulle gjerne ha sett at vi hadde prioritert mer, men her strakk ikke pengene til.

Britt Hildeng (A): Det virker som om departementet og sosialministeren er opptatt av å forsere arbeidet med å samle Aetat, trygdeetat og sosialetat. Det er i tråd med Stortingets flertall, og vi er glad for det.

Det er imidlertid bekymringsfullt at departementet synes å ha oversett, eller ikke har tatt innover seg, stortingsflertallets understreking av betydningen av at brukerorganisasjonene og de ansattes organisasjoner skal være med i dette arbeidet. Mener statsråden at deltakelse i en perifer referansegruppe ivaretar deres interesser? Og hvordan kan det forklares at FFO har trukket seg fra dette arbeidet på grunn av manglende påvirkningsmuligheter?

Statsråd Ingjerd Schou: FFO trakk seg fordi de ikke fikk være med i utvalget. Jeg har understreket at døren står åpen for dem til enhver tid.

«Perifer referansegruppe» sier representanten Hildeng. Referansegruppe, sier jeg – aktivt med i utvalget, i nær kontakt. Jeg finner det ganske oppsiktsvekkende at representanten Hildeng konsentrerer seg om én organisasjon når det handler om 32 til, og hvor alle mener de har brukerperspektivet. Det gjelder de ansattes organisasjoner, det gjelder brukerorganisasjoner, og det gjelder arbeidstakerorganisasjoner – 32 i tallet. Men FFO er hjertelig velkommen når som helst det måtte være, og døren står fortsatt åpen.

Jørgen Kosmo hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Steinar Osmundnes (KrF): Budsjettforslaget og budsjettforliket sikrar ein god profil innanfor rammeområda 15 og 16, og mange viktige saker for Kristeleg Folkeparti blir på denne måten understreka og forsterka.

Alkoholmisbruk er ei av våre største sosialmedisinske utfordringar, og det er såleis viktig å motverke nyrekruttering av unge rusmiddelmisbrukarar. Kristeleg Folkeparti er derfor glad for at det i 2004 blir sett i gang ein haldningskampanje mot alkohol, retta inn både mot befolkninga generelt og mot ungdomsgruppene spesielt. Det blir sett av 15 mill. kr til kampanjen i 2004. Ein slik kampanje er gledeleg nytt for Kristeleg Folkeparti, og vi håper at kampanjen vil få minst like gode resultat som haldningskampanjane mot tobakk har hatt det siste året.

Mange skjebnar kunne sett annleis ut om foreldre og ungdom hadde hatt betre kunnskap om rus. Samarbeidsregjeringa har peika på at i arbeidet med rusmiddelpolitikken er det viktigaste å fokusere på ungdom og førebygging. Det at foreldre og ungdom bryr seg og har kunnskap om rusmiddel, er den beste måten å førebyggje på. Kristeleg Folkeparti er derfor glad for at denne regjeringa har sett i gang prosjektet RUS-telefonen, og at dette prosjektet blir vidareført i 2004.

Rusmiddelmisbruk påfører den enkelte store problem og samfunnet betydelege kostnader. Denne byrda blir ikkje styrt av ukontrollerbare krefter, men kan bli redusert gjennom ein aktiv offentleg politikk. Sjølvsagt finst det ikkje noko politisk universalmiddel eller enkle grep som løyser alle problem, men førebygging og rusfrie miljø er tiltak som fleirtalet i komiteen har understreka sterkt i budsjettinnstillinga. Fleirtalet ser på rusfrie miljø som ein viktig delstrategi i det førebyggjande arbeidet, og føreset at det kulturbaserte førebyggingsaspektet framleis skal stimulerast gjennom tilskot til rusfrie miljø.

Det har vore eit klart uttrykt ønske om ein toppfinansieringsmodell for ressurskrevjande brukarar. Dei ulike partia i dette huset har hatt ulike modellar og ønske, men ein har alle hatt eit felles ønske om at ein statleg toppfinansieringsmodell skulle bli etablert. Samarbeidsregjeringa har altså, som den første regjeringa, gjennomført dette og foreslått ei slik toppfinansiering sett i gang for året 2004. Denne ordninga vil sikre at kommunane får kompensert ein større del av utgiftene sine, og vil dermed leggje til rette for eit godt tenestetilbod til denne gruppa. Staten vil kompensere for kommunane sine utgifter over 700 000 kr, tilsvarande 80 pst. på landsbasis. Kommunar som har særleg høge utgifter i forhold til folketalet, vil også få ein høgare kompensasjon. Denne ordninga blir finansiert som ei overslagsløyving, og det er foreslått 1,2 milliardar kr til føremålet i 2004. Dette er ein auke på 550 mill. kr, samanlikna med budsjettet for 2003, og dette må såleis karakteriserast som ei storsatsing. Denne nye ordninga vil kunne sikre betre tenestetilbod for brukarane og meir føreseielegheit for kommunane.

For Kristeleg Folkeparti er det avgjerande at unge funksjonshemma ikkje må bu på aldersinstitusjonar mot sin vilje. Sosialdepartementet har varsla at innan utgangen av 2005 skal alle unge funksjonshemma få flytte til alternativ bustad dersom dei ønskjer det. Dette signalet er Kristeleg Folkeparti glad for. For å gjere kommunane i stand til å gi funksjonshemma eit godt tilbod, blir nettopp innføringa av denne nye toppfinansieringsmodellen for ressurskrevjande brukarar avgjerande. Med ei slik toppfinansiering kan ein ikkje lenger bortforklare eit dårleg tilbod til funksjonshemma i kommunane.

Amathea er den einaste instansen, både blant offentlege og private, som har abortrådgiving til gravide som hovudoppgave. Valet mellom å fullføre eller avbryte svangerskapet kan opplevast som vanskeleg, og det er derfor heilt avgjerande at ein har instansar som tilbyr slike samtalar. Klienten får også tilbod om oppfølging etter at valet er teke, uansett utfallet av valet. Kristeleg Folkeparti meiner at Amathea gjer ein viktig jobb, og at rådgivingskontoret er ein særdeles viktig bidragsytar i det abortførebyggjande arbeidet. Det er derfor positivt at Amathea får auka tilskot med 0,5 mill. kr på årets budsjett.

Kristeleg Folkeparti er nøgd med at Regjeringa følgjer opp St.meld. nr. 16 for 2002-2003, Resept for et sunnere Norge.Helsepolitikken vert med dette dreia meir i retning av førebyggjande arbeid. Folkehelsearbeidet skal styrkjast i alle samfunnssektorar.

Det viktigaste staten kan bidra med er å skape gode rammevilkår for det lokale folkehelsearbeidet – gi føreseielegheit og moglegheiter for tilpassing ut frå lokale behov. Kristeleg Folkeparti vil ha folkehelse inn på dei ulike arenaene for samfunnsplanlegging, fordi det handlar om å leggje forholda til rette for eit godt samfunn. Og skal folkehelsearbeidet gi resultat, må det vere forankra lokalt, det må byggje både på kunnskap og på dialog med dei berørte.

Eit prosjekt som ein samla komite viser til innan folkehelsearbeidet, er Trivselshagen på Sandane i Gloppen. Ein samla komite seier at dette er eit veldig godt prosjekt. Trivsel utviklar sjølvtillit, slik at vi torer meir og toler meir, både som enkeltpersonar og som grupper. Trivselshagen skal vere ein møteplass i lokalsamfunnet – eit tanketorg for nasjonal kunnskapsutvikling innan feltet trivsel og folkehelse.

Det er derfor ein merkedag for Trivselshagen på Sandane og for lokalt folkehelsearbeid når ein samla komite peiker på at Trivselshagen er eit nasjonalt pilotprosjekt, og seier at prosjektet er veldig godt, og at det skal bli teke vare på og sett i verk.

Målet for sosial- og helsepolitikken må vere respekt for menneskelivet og menneskeverdet, omsorg for svakare stilte, satsing på førebygging og å sikre tryggleik for enkeltmenneske og skape nye moglegheiter. Slik eg ser det, ligg prioriteringane på statsbudsjettet for 2004 godt innanfor dette føremålet.

Gunn Olsen (A): Sosialkomiteens budsjettbehandling får stor oppmerksomhet ute i befolkningen. Det kommer til uttrykk på ulike måter, men særlig er engasjementet stort rundt lokalsykehus og lokalsykehusenes framtidige funksjoner. Det er derfor avgjørende viktig at komiteen i dag understreker den viktige rollen lokalsykehusene har hatt og skal ha i framtidas helsevesen i Norge. Når en samlet komite understreker betydningen av et desentralisert akutt- og fødetilbud, må dette tas hensyn til under det videre arbeidet med helsereformen.

Det er en god retning på mye av det som skjer innenfor psykiatrifeltet, men det er selvsagt veldig langt igjen til vi kan tilby alle med psykiske lidelser den hjelp de trenger. Vi er alle tjent med at Stortinget har psykiatri høyt på den politiske dagsordenen. Den prisen samfunnet og enkeltmennesker må betale dersom vi ikke lykkes i dette arbeidet, er for drøy. Det er all grunn til å ha tillit til helseministerens engasjement når det gjelder de psykisk syke og det tilbudet de trenger. Jeg håper at helseministeren er å oppfatte slik at han holder helseforetakene i ørene, sånn at de prioriterer psykiatri, slik Stortinget og vel også helseministeren forventer. De må ikke få anledning til å legge planer om f.eks. distriktspsykiatriske sentre til side nærmest over natta.

Alle institusjoner ligger jo i en kommune, og jeg har lyst til å bruke et eksempel fra Kragerø. Der har kommunen bygd et nytt sykehjem for å frigi lokaler til et distriktspsykiatrisk senter med 8–10 senger. De har altså gjennomført den jobben fylkeskommunen bad dem om, å bygge opp et slikt senter. Men, vips, så er alle planer om penger skrinlagt og sentralisert. Tilbake står mange ansatte, pasienter og deres pårørende, ja faktisk et helt lokalsamfunn, og føler dette som underlig behandling. Det oppleves selvsagt som stikk i strid med hva Stortinget har sagt om å desentralisere tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Istedenfor å utvikle distriktspsykiatriske sentre avvikler man dem før de kommer i gang. Dette må være helt uakseptabelt.

Mange mennesker har hatt store forhåpninger til at de kan få hjelp for sine psykiske lidelser nærest mulig der de bor. Jeg må nesten håpe at dette eksemplet er enestående, slik at det går an å gjøre noe med det.

Jeg har fått med meg at Fremskrittspartiet stadig gjør forsøk på å fortelle at Arbeiderpartiet hindrer en realisering av Mental Helse Norge sitt lærings- og kompetansesenter i Skien. Arbeiderpartiet gleder seg over det flertallet har gitt uttrykk for i innstillingen, og ser på det som et langt skritt i riktig retning for at dette senteret kan bli en del av opptrappingsplanen innen psykiatri.

Med ulike ordvalg er alle i sosialkomiteen opptatt av at folk skal komme tilbake i jobb etter sykdom, ikke bare fordi trygdeutbetalinger koster mye penger, men fordi det er viktig å ta vare på den menneskelige kapitalen. Vi kjenner til at flere institusjoner har opparbeidet seg stor kompetanse, og de kan dermed vise til gode resultater innenfor rehabilitering. Det er svært gledelig at regjeringspartiene i denne innstillingen er med på å utgjøre et flertall for å videreutvikle Attføringssenteret i Rauland til et nasjonalt kompetansesenter innenfor yrkesrettet rehabilitering. Ved Attføringssenteret i Rauland er helhetlig arbeidsrettet metodikk velprøvd, og det har gitt svært gode resultater. Åtte av ti langtidssykmeldte er tilbake i yrkesaktivitet. Det er også svært positivt at denne innstillingen fokuserer på den største årsaken til at så mange kvinner blir uføretrygdet, nemlig fibromyalgi. Det føles som et langt steg framover når regjeringspartiene også her har gått med på å vise til den kompetansen Jæløy Kurbad i Østfold har innenfor dette området. I Arbeiderpartiet håper vi at tida nå skal arbeide for at Jæløy Kurbad i Østfold kan bli et nasjonalt kompetansesenter innenfor feltet fibromyalgi. Det vil være en stor seier for mange kvinner med svært plagsomme kroniske lidelser.

Elisabeth Røbekk Nørve (H): Budsjettforliket mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet har ført til mer penger til sykehus, kamp mot fattigdom og rusproblemer og forebyggende helsearbeid.

Høyre er fornøyd med at Regjeringen har fått gjennomslag for å bevilge historiske 948 mill. kr til fattigdomsbekjempelse. Det er en økning på 239 mill. kr i forhold til inneværende år. Budsjettforliket legger også grunnlag for å videreføre et historisk høyt nivå på pasientbehandlingen, og satsingen på psykiatrien er i år den største så langt i opptrappingsperioden.

Gjennom budsjettforliket har vi også funnet rom for å styrke det rusforebyggende arbeidet ytterligere. Samtidig har vi styrket det forebyggende helsearbeidet blant barn og ungdom. Det siste vil særlig komme frivillige organisasjoner til gode.

St.meld. nr. 16 for 2002-2003, Resept for et sunnere Norge, understreker behovet for å satse på forebyggende arbeid, spesielt blant barn og unge. En bevilgningsøkning på 10 mill. kr til frivillige organisasjoner som setter fokus på forebyggende helsearbeid gjennom økt fysisk aktivitet, er helt i tråd med Regjeringens strategi i folkehelsemeldingen.

Det er viktig å forebygge mot dårlig helse for den som er frisk. Men det er minst like viktig å gi et godt tilbud til barn og unge som ikke kan delta i de aktivitetene som idrettslag og frivillige organisasjoner kan tilby friske barn. I St.prp. nr. 1 slår Regjeringen fast at det fortsatt skal fokuseres på habilitering av barn. Barn og unge med kronisk sykdom og funksjonshemning har ofte behov for et bredt, planlagt og langsiktig habiliteringstilbud. Det er derfor positivt at Regjeringen tilrettelegger for at barn som har behov for langvarige og koordinerte tilbud, har rett til å få utarbeidet en individuell plan. Det er viktig at det gis gode tilbud, og at ressursene i hovedsak benyttes til å bygge opp og styrke faglig gode tilbud både innenfor spesialisthelsetjenesten og ute i kommunene.

Det er ingen hemmelighet at Høyre er opptatt av valgfrihet. Jeg er derfor glad for at habiliteringstjenesten styrkes, ved at foreldre som ønsker å benytte alternative behandlingsmetoder som f.eks. Doman-metoden for sine barn, skal kunne velge slik behandling.

Det er svært viktig at utredning for slik behandling gis uavhengig av hvor i landet en bor, og at de regionale helseforetakene har ansvar for å følge opp barnefamilier som ønsker slik behandling. Der det er faglig forsvarlig å gi slik trening, skal hjemkommunen i samarbeid med foretakene vurdere økonomisk og praktisk støtte til tre-ningen. Når valget først er tatt, er det viktig at foreldrene respekteres, og at de får den hjelp og støtte som de har rett til og krav på.

Vi opplever at altfor mange såkalte tyngre brukere, ofte yngre funksjonshemmede, blir plassert i sykehjem, da slike tilbud er rimeligst og mest gunstig for kommunene. Stortinget har sagt at de som ønsker det, skal ut av sykehjem. Regjeringen har sørget for at det fra 2004 vil bli etablert en toppfinansieringsmodell for ressurskrevende brukere, der staten dekker 80 pst. på landsbasis av utgifter som for kommunene overskrider 700 000 kr pr. bruker.

Det er viktig å påpeke at kommuner som har særlig høye utgifter i forhold til folketallet, vil få en høyere kompensasjon enn 80 pst., mens kommuner som har forholdsvis lavere utgifter pr. innbygger, vil få en lavere dekningsgrad enn 80 pst. For 2004 er det foreslått 1,2 milliarder kr til formålet, noe som innebærer en reell økning på 550 mill. kr fra 2003.

Til slutt vil jeg vise til at forskning på kvinnehelse styrkes i tråd med intensjonen i folkehelsemeldingen, og at forskning på osteoperose og psykisk helse i denne omgang blir prioritert.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bent Høie (H): Representanten for SV, Olav Gunnar Ballo, fortsetter med å tåkelegge hvordan de omdisponerer penger innenfor ramme 16. Hvis en leser tabellen til SV, kan det virke tilforlatelig at SV øker bevilgningen til sykehus med 1,2 milliarder kr. Men den nye oppgaven som SV vil gi foretakene, refusjon til private, koster over 1,9 milliarder kr bare i utbetalinger. Her er det en differanse på over 758 millioner. I tillegg kommer de administrative kostnadene ved å administrere et så stort system, som i dag ligger i Rikstrygdeverket, og at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har lagt inn 500 mill. kr ekstra utover Regjeringens forslag. Det betyr at forskjellen mellom SVs forslag til sykehusene og det forslaget som blir vedtatt i salen i dag, er i overkant av 1,2 milliarder kr. Det betyr at disse 1,2 milliardene må tas inn på sykehusene gjennom effektivisering. I rettferdighetens navn skal det sies at SV bruker noen av disse pengene på diverse psykiatriprosjekter, men allikevel er det helt åpenbart at et så stort effektiviseringskrav også ville måtte gå ut over tilbudet til de psykisk syke.

Det kan godt være at SV ikke mener dette, men ønsker å illustrere sin politikk gjennom en slik omdisponering, at de på en måte ønsker å vise hvordan deres budsjett ideelt hadde sett ut, men ikke er villig til å ta konsekvensen av dette. I så fall er det bare symbolpolitikk, og SVs prioriteringer innenfor dette området vil i så måte bare være symboler, og ikke realiteter.

Sverre Myrli (A): Da budsjettinnstillinga fra sosialkomiteen for 2004 forelå, var det en gledens dag på Romerike og i Akershus. Jeg tenker sjølsagt på det som der slås fast om bygging av Nye Akershus Universitetssykehus – Ahus – i Lørenskog.

Det er ikke til å legge skjul på at usikkerheten var stor etter framleggelsen av statsbudsjettet i oktober. Helseministeren og departementet sa det var nok penger i budsjettet til å starte bygging av Nye Ahus i 2004, mens Helse Øst sa det motsatte: Dette er for dårlig – finansieringen er ikke tilstrekkelig.

Men dette lar vi ligge i dag. I dag fordeles verken skyld eller kjeft – i dag fordeles ros, takk og honnør.

Det er særdeles gledelig at stortingsflertallet – Arbeiderpartiet, regjeringspartiene og Fremskrittspartiet – slår krystallklart fast at bygging av Nye Ahus skal starte våren 2004. Komitelederen var krystallklar i åpningsinnlegget i dagens debatt. Det samme var Bjarne Håkon Hanssen.

SV og Senterpartiet er også helt klare i saken. Det er derfor et samlet storting, kanskje med unntak av Kystpartiet, som mener at bygging av Nye Ahus nå endelig skal igangsettes.

Det er godt kjent og godt dokumentert at det er nødvendig med et nytt sjukehus. La meg likevel nevne noen stikkord for å underbygge behovet.

For det første: Akershus er det området i landet hvor befolkningsveksten forventes å bli sterkest i åra som kommer.

For det andre: Dagens bygningsmasse på Ahus er gammel, nedslitt og lite funksjonell. Bygningene er i så dårlig forfatning at tekniske fagfolk faktisk er i tvil om det er praktisk mulig å drive sjukehus der noen år fram i tid.

Vi er allerede seint ute. Vi er på overtid. Det haster med å få bygd nytt sjukehus!

Det er mange år siden den tidligere sjukehuseieren, Akershus fylkeskommune, startet arbeidet med det nye sjukehuset. Og allerede i 2000 var fylkeskommunen i drøftinger med departementet om størrelse og funksjoner. Sommeren 2001 ble det oppnådd enighet mellom fylkeskommunen og departementet om hvordan det nye sjukehuset skulle bygges. Etter at Helse Øst overtok ansvaret i forbindelse med sjukehusreformen i fjor, hadde vi fortsatt forståelsen av at prosjektet hadde høy prioritet. Så kjelket det seg noe til, og vi fikk en ny runde. Prosjektet ble slanket med 2 milliarder kr, slik at vi nå snakker om et revidert sjukehusprosjekt.

Til slutt: Hvis det skulle være noe som fortsatt henger litt, måtte det være Helse Øst sine vurderinger av det skisserte opplegget. Jeg vil derfor benytte anledningen til å utfordre helseministeren på at det fortsatt er slik at det Stortinget bestemmer, skal følges av underordnet organ – altså at Helse Øst har den samme forståelsen og vurderingen av den politiske løsningen det nå er flertall for.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg hører at Bent Høie repeterer sine feilaktige resonnementer når det gjelder SV og SVs alternative budsjett. Det er altså slik at sammenlignet med Regjeringen foreslår SV 1 280,5 mill. kr mer til helseforetakene. Til sammenligning foreslår Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti i sitt budsjettforslag 447 mill. kr mer til helseforetakene. Hvis man skulle ha lagt det samme resonnementet til grunn for forslaget fra regjeringspartiene og Arbeiderpartiet som Bent Høie gjør når det gjelder SV, ville det være snakk om 372 mill. kr, for da må de føre til fradrag de kuttene de har både i forhold til refusjon spesialisthjelp med 60 mill. kr og refusjon psykologhjelp med 15 mill. kr, noe jeg ser at Bent Høie ikke tar med i sine betraktninger når han så regner over en halv milliard.

Men det som jeg har understreket på vegne av SV, er at vi anser at det vil være betydelige effektiviseringsmuligheter ved å samordne i regi av helseforetakene oppgavene knyttet til privatpraktiserende spesialister, psykologer, laboratorietjenester og røntgentjenester. Det tror vi er viktig. Men det som helseforetakene vil disponere, er altså ikke mindre, men mer. Det er nesten 1,3 milliarder kr mer.

Så registrerer jeg at en helt sentral debatt har pågått om i hvilken grad Stortinget skal ha styringsmuligheter overfor helseforetakene. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet tar opp igjen sitt forslag fra da vi behandlet helsereformen, et forslag som går ut på at man i regi av helseforetakene skal nedsette råd, der det også skal være folkevalgte politikere. Det er jo en type råd som man kan huske eksisterte tilbake på 1960-tallet. Lederen for et slikt råd het Balle Klorin. Det er jo åpenbart at det vil være suppe som vil være i sentrum for den type råd. Det er jo også en helt motsatt modell av det SV ønsker. Vi ønsker at folkevalgte skal ha makt til å foreta endringer, mens den modellen Arbeiderpartiet legger opp til, gjør at folkevalgte reduseres til rådgivere for byråkratiet, som så skal stå for beslutningene. Og det er jo en helt meningsløs modell.

Likevel ser jeg at Arbeiderpartiet gang på gang, i forbindelse med valgkampen og på ulike sett og vis, har klart å skape et inntrykk av at de ønsker folkevalgt kontroll. Bjarne Håkon Hanssen har uttalt til Namdalsavisa den 23. oktober at han ønsker at Stortinget skal vedta premisser for helseforetaksstyrene der det slås fast at lokalsykehusene skal bestå med akuttfunksjoner, og understreker at man skal ha større folkevalgt styring. Det er jo det SV foreslår. Det er ikke det Arbeiderpartiet foreslår. Men dessverre klarer vi altså ikke her i salen å få støtte fra Arbeiderpartiet til en slik modell. Jeg må si at en del av de uttalelsene som har falt i valgkampen fra ulike arbeiderpartipolitikere, og for så vidt fra Britt Hildeng her i dag, er oppsiktsvekkende. Her argumenterer man mot at fødeavdelingen ved Aker sykehus skal nedlegges, samtidig som man går for det i budsjettforliket. Vi har altså et forslag om at avdelingen skal bestå, at den ikke skal nedlegges, som Arbeiderpartiet ikke støtter.

John I. Alvheim (FrP): Jeg vil følge opp representanten Olav Gunnar Ballos innlegg om psykiatrien. Jeg må langt på vei si meg enig med representanten Ballo i at situasjonen innen psykiatrien ikke er så god som noen vil ha det til. Akkurat i disse dager står vi overfor en god del kriser i Oslo-området. Jeg tenker på Gaustad, der det skal legges ned syv dagplasser, tre døgnplasser ved Furuset distriktspsykiatriske senter skal legges ned, fem senger på Folloklinikken skal legges ned, åtte dagpasientplasser på Grefsenlia skal legges ned.

Mitt budskap i denne sammenheng er: Vi har snakket om voksenpsykiatri, vi har snakket om barne- og ungdomspsykiatri, hvor forholdene er blitt bedre, men ikke bra nok der heller. Men vi har en kategori psykiatriske pasienter som faktisk er bortglemt, det er de eldre langtidspasientene som kanskje har ligget 20–30 år i institusjon, og som nå blir sendt som pakkepost fra det ene stedet til det andre. Og det er verre enn som så. Alle disse 15 pasientene som jeg nå tok frem og viste til hvor de var, har ikke fått et eneste signal om hvor de skal fra 1. januar, fra 1. mars, fra 1. april.

Går det an å behandle de svakeste av de svake innen psykiatrien på denne måten? Jeg mener nei. Og jeg er da i hvert fall glad for hva helseministeren svarte i en replikk her. Han sa omtrent som så at han skal påse at ingen psykiatrisk pasient blir flyttet fra nåværende behandlingssted før et annet tilbud foreligger. Hvis helseministeren greier å gjennomføre det, er vi kommet veldig langt. Men jeg tror ikke det er mulig selv for helseministeren å følge opp dette.

Så jeg synes at hovedessensen i denne budsjettdebatten bør være fokuseringen på psykiatri, der foretakene nå etter hvert må begripe og forstå at Stortinget ikke aksepterer den måten dette foregår på i dag. For det ligger planer om betydelige nedtrappinger av psykiatrien rundt omkring i foretakene, hvor de legger ned avdelinger, kutter sengeplasser. Pasientene har ikke fått noe tilsvarende tilbud, og det kan vi ikke akseptere.

Bjarne Håkon Hanssen (A): La meg først få si at det innlegget representanten Ballo nettopp holdt fra denne talerstolen, var oppsiktsvekkende. Det viser i hvert fall at SV har et problem, for her er situasjonen den at SVs hovedtalsmann i sosialkomiteen ikke har forstått sitt eget budsjett. Det er en litt spesiell situasjon, men etter å ha hørt innlegget kan det vanskelig utlegges som noe annet.

Det som fikk meg til å ta ordet, var litt av den retorikken som Fremskrittspartiet i dag har brukt mot Arbeiderpartiet, og som vel ikke har vært mer enn det man kunne forvente. Men det interessante med retorikken og de problemstillingene man har prøvd å trekke opp overfor oss i Arbeiderpartiet, er at det man på mange måter sier, er: Hvorfor har ikke Arbeiderpartiet kunnet rette opp de feil Fremskrittspartiet gjorde i fjor? Jeg takker på mange måter for tilliten, men det er kanskje ikke vår primæroppgave i norsk politikk. Hvorfor kunne ikke vi bruke vår makt til å gjøre det Fremskrittspartiet ikke maktet? Nei, det har vi ikke gjort. Men dette illustrerer på mange måter velferdssamfunnets dilemma. Det er vanskelig å bygge opp, men lett å rive ned. Vi har i budsjettforhandlingene insistert på at så godt som alle skattelettelser som var foreslått, måtte bort før vi kunne gå inn i forlik – vi må bruke de pengene som er til disposisjon, til å styrke fellesskapsløsningene. Så har vi kommet et stykke på vei, men ikke helt i mål.

Men hva var det som var utgangspunktet for budsjettforliket i fjor? Sa Fremskrittspartiet da: Nå må vi ta bort alle skattelettelser, slik at vi kan finansiere fellesskapsløsningene? Nei, utgangspunktet i budsjettforliket i fjor var bl.a. at Fremskrittspartiet insisterte på at noe av det viktigste som skulle skje, var å få redusert årsavgift på campingvogner! Det var liksom krafttaket. Og da fikk gravferdsstøtten gå og de arbeidsledige miste feriepengene, osv. Man må bare prøve å sammenlikne den sosiale profilen i neste års budsjett med årets budsjett, men man kommer ikke langt i den sammenlikningen.

Jeg skal prøve å avslutte litt mer i det rause hjørnet, og si følgende: Jeg tror ikke det vil herske noen tvil om at representanten John I. Alvheim en dag vil forlate dette huset med et godt ettermæle, ikke minst når det gjelder et sterkt sosialt engasjement. Men det ettermælet vil også omfatte at han var blant dem som sørget for å stemme slik at gravferdshjelpen ble avviklet som en generell velferdsordning i dette landet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg skal fyrst understreka tre forhold.

For det fyrste er Senterpartiet ikkje fornøgd med Regjeringa si manglande innleving når det gjeld uroa ved mange av sjukehusa våre i forhold til kva behandlingstilbod det enkelte sjukehuset skal ha. For det andre vil vi ha ein reell opptrappingsplan når det gjeld psykiatrien. Og for det tredje vil vi ha ein handlingsplan mot fattigdom som ikkje sjuke og ledige skal betala.

Så vil eg nytta mine minutt til å snakka om temaet ressurskrevjande brukarar. Det er gledeleg at det no kjem på plass ei ordning på det området, ei statleg finansieringsordning for brukarar med spesielle behov. Det skulle vera sjølve testen på kor langt vi skal stilla opp for kvarandre, kor langt samfunnet skal ha fellesskapsløysingar. Senterpartiet ynskjer ei føreseieleg ordning. Vi meiner nivået skal vera slik at alternativet, sjukeheimsplass, ikkje er å føretrekkja av økonomiske omsyn, og vi meiner at ein må sjå kommuneøkonomien og den stramheita som er der, i samanheng med kvar vi legg ordninga. Det betyr i klartekst at ordninga ikkje er god nok slik som ho no er vedteken. Innslagspunktet på 700 000 kr og ei dekning med 80 pst. av gjennomsnittskostnadene på landsplan betyr at kommunane fyrst må dekkja 100 000 kr, og at dei etterpå òg har store kostnader med tilbod utanom sjukeheim.

Det er ei merkeleg oppleving å lesa Framstegspartiet sine merknader i denne saka, for det er Framstegspartiet som har sørgt for at Regjeringa har fleirtal for den ordninga som no blir sett i verk. Det kjem fram i behandlinga av kommuneproposisjonen, der det vart inngått eit forlik mellom regjeringspartia og Framstegspartiet. Alle partia hadde kvar sine ordningar i innstillinga til kommuneproposisjonen som vi etter kvart sydde saman. Dersom ein skulle gått inn for 700 000 kr og 80 pst. dekning, som ville vore føreseieleg i forhold til den enkelte klienten, måtte vi ha samla oss om Arbeidarpartiet sitt forslag. Senterpartiet og SV låg lågare. Vårt forslag var 600 000 kr og 100 pst. dekning. Framstegspartiet hadde eit anna forslag. I den innstillinga som ligg føre i dag, kritiserer altså Framstegspartiet den ordninga som dei har sikra fleirtal for.

Ein MS-pasient på Nesodden har dei siste dagane vist oss kor viktig det er med ei ordning med lågare innslagspunkt. Nesodden er ein av dei kommunane som no blir ramma og får mindre pengar neste år enn dei har i år, til dette formålet.

Ola D. Gløtvold (Sp): Helseministeren gjorde et nummer av at Senterpartiet har vært med på å be om at Aker sykehus’ fødeavdeling bør opprettholdes og ikke nedlegges. Det står vi ved at vi har gjort. Vi mener at det som har vært av utprøvende og utviklende fødetilbud ved Aker sykehus – og det alternativet som ligger der – burde ha vært ivaretatt. Vi synes at det er svært viktig at vi ikke legger ned dette tilbudet. Vi lager en kabal – som for så vidt helseministeren viste til, og som vi ikke er noe særlig glad for – som går ut på at folk i nabolaget til Aker sykehus, i Groruddalen, f.eks., skal til Ahus, mens folk fra Follo-området skal til Aker sykehus. Dette er veldig synd, og derfor er vi også opptatt av hva som skjer med planene for et Follo-sykehus. For øvrig mener Senterpartiet at nedleggelse av enhver fødeavdeling i dette landet skal forelegges Stortinget til behandling før en endring eventuelt gjennomføres.

Så også en liten visitt til helseministeren. Jeg spurte om konsekvensene av kutt på 40 mill. kr til ulike prosjekter på kap. 2600 post 01 Trygdeetaten. Da må det være tillatt å si at sosialministeren nok var noe på viddene i sin henvisning til terrenggående kjøretøy.

Så til sykehuspolitikken i dette landet. Vi ønsker å opprettholde fullverdige sykehus, ikke minst lokalsykehus, for å ha det akuttmedisinske tilbudet. Vi er redd for at den divisjonering og seksjonering som nå skjer, river opp gode samhandlingskjeder mellom ulike medisinske fagområder og på den måten svekker bl.a. akuttberedskapen.

Når det gjelder psykiatrien, er jeg enig med representanten Alvheim og representanten Ballo i at situasjonen der ikke er så god som man ønsker å framstille den som. Hensynet til barn og unge og ventetiden for dem, hensynet til de tyngste og mest ressurskrevende innenfor psykiatrien og nå også – etter rusreformen – de med dobbeltdiagnoser, gjør at dette må tas mer på alvor og prioriteres sterkere.

Så litt om god rehabilitering, som bl.a. representanten Gunn Olsen var inne på. God rehabilitering er en god investering både for den enkelte og for det offentlige. Det er litt forunderlig at når det gjelder den yrkesrettede attføringen, har et stort flertall i denne komiteen sett helt bort fra at vi har to gode institusjoner for det her i landet, nemlig Attføringssenteret i Rauland og Hernes Institutt. Og begge burde få utvikle seg ut fra den kompetanse, de kvalifikasjoner og de målsettinger de har. Vi trenger kanskje mer enn ett slikt senter i hver helseregion for å ivareta den yrkesrettede attføringen vi har behov for.

Legemiddelområdet kommer vi tilbake til senere. Jeg har bare lyst til å si at når Senterpartiet foreslår at bevilgningene til blå resept-medisin skal være en overslagsbevilgning, ser vi på dette som en midlertidig ordning fram til vi får en helhetlig gjennomgang av hele legemiddelområdet fra produksjon til bruker. Det er viktig, og derfor er det litt skuffende at det bare er Fremskrittspartiet og Senterpartiet som står bak det forslaget.

Harald T. Nesvik (FrP): Først bare et par små kommentarer til representanten Magnhild Meltveit Kleppa: I kommunalkomiteen fremmet vi to forslag. Vårt primærforslag gjaldt en statlig stykkprisfinansiering på 100 pst., ut fra antallet brukere, pengene skulle følge brukeren. Primært fremmet Fremskrittspartiet et forslag som gikk ut på at den kommunale egenandelen ble satt til 400 000 kr pr. bruker, men støttet subsidiært standpunktet om å dekke utgiftene til kommunene også utover det beløpet.

Det er også verdt å legge merke til at Fremskrittspartiet i dag faktisk subsidiært vil støtte forslaget om å senke egenandelen til 600 000 kr fordi en sykehjemsplass faktisk koster mindre enn de 700 000 kr som er lagt inn. Men vi fremmer primært vårt eget forslag.

Jeg vil sitere følgende:

«Regjeringen skisserer en fattigdomspakke, men skaper flere verdig trengende og potensielle sosialklienter ved at

– det kuttes i barnetillegget for enslige forsørgere…»

Et annet strekpunkt:

«– det innføres behovsprøvd gravferdsstøtte, og det gjør flere til sosialklienter.»

Videre:

«Grunntryggheten realiseres ikke med utgangspunkt i et menneskesyn basert på mistenksomhet, slik det gjøres gjennom de økonomiske sanksjoner som foreslås for dem som ikke er i fullt arbeid:»

Under dette står følgende strekpunkt:

«– ved trusler om å redusere sykelønnen dersom ett av intensjonsavtalens mål om 20 pst. reduksjon ikke nås.»

Dette er sitater fra Brit Hildengs innlegg i denne salen i fjor. I dag sitter den samme Brit Hildeng og stemmer for et forslag om å redusere sykelønnsordningen ved å utvide perioden som skal til for å kunne opparbeide seg den rettigheten. Det må representanten Hildeng ta innover seg, særlig når representanten Hill-Marta Solberg i fjor forklarte at det fantes ingen subsidiær virkelighet.

Videre må også representanten Brit Hildeng ta innover seg at gjennom forliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet i komiteen har man faktisk sørget for også å redusere stønaden til barnetilsyn til enslige forsørgere. Det harmoniserer veldig dårlig med det representanten Hildeng var inne på i sitt innlegg.

Så til representanten Bjarne Håkon Hanssen. For å si det rett ut: Arbeiderpartiet viser jo sitt sanne ansikt i denne saken om gravferdshjelpen og gravferdsstøtten. Dersom Arbeiderpartiet hadde ment alvor med at dette var et så viktig punkt, hadde man i hvert fall forsøkt å få det inn i budsjettet igjen. Vi må ta innover oss at det ble fjernet i fjor. Det får vi ta ansvaret for. Men etter innlegget som representanten Bjarne Håkon Hanssen hadde i denne salen i fjor, er det underlig at den samme person overhodet ikke har vist vilje til å reversere dette.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Flere har i debatten vært innom opptrappingsplanen for psykisk helse. La meg minne om at innenfor psykisk helsevern i dag er det stadig flere som søker hjelp, og stadig flere som får hjelp. Ventetiden går ned både for voksne og for barn og unge. Samtidig er det ingen idyll. Vi har gjort opp status i budsjettdokumentet og vist at vi på noen områder er godt i rute, på andre områder ligger vi etter ruten. Derfor har vi foreslått en forlengelse av planen.

Opptrappingsplanen for psykisk helse er ingen verneplan. Det er en opptrappingsplan og en omstillingsplan. Det betyr at noe skal bygges ut, noe skal bygges ned, og noe skal definitivt ikke bygges opp, men være på det nivået det er i dag. Det er ikke slik at opptrappingsplanen har lagt til grunn av sykehjemmene skal vernes. Sykehjemmene skal bygges ned – det er Stortingets forutsetning. Men det er også Stortingets forutsetning at distriktspykiatriske sentra og boliger skal bygges opp, og at det skal være en sammenheng mellom det som bygges opp, og det som bygges ned. Det er det jeg har presisert overfor helseforetakene i det brevet jeg refererte til tidligere i dag.

Det er ikke slik som det kan framstå, når enkelte avdelingsoverleger står fram og sier at de har ikke sett noe til opptrappingsmidlene ved sin sykehusavdeling. Nei, men det har heller ikke Stortinget forutsatt. Stortinget forutsatte at ubyggingen av distriktspsykiatriske sentra og tjenester i kommunene skulle avlaste sykehusavdelingene, slik at de i større grad kunne få rom for å hjelpe de mest alvorlig syke. Det er opptrappingsplanens innhold. Da må man i debatten ikke gi inntrykk av noe annet.

Ellers vil jeg si meg helt enig med representanten Alvheim i at de beskrivelser han gav, ikke er akseptable hvis de medfører riktighet. Jeg kan vise til at vi i budsjettproposisjonen har nevnt eldre med psykiske lidelser som en spesiell gruppe som bør vies større oppmerksomhet, ikke minst når det gjelder å bygge kompetanse i tjenesteapparatet.

La meg avslutningsvis også bemerke til representanten Alvheim, som i sitt hovedinnlegg sa at sykehusreformen så langt har vært en stor suksess. Det er jeg enig i. Samtidig sa han at han var usikker på helseministerens agenda framover når det gjelder reformen. Det har han ingen grunn til. Min innsats når det gjelder å gjennomføre sykehusreformen, er knyttet til å gjennomføre de vedtak Stortingets flertall har fattet, og gjennomføre de retningslinjer som Stortingets flertall vedtar. Jeg har ingen annen agenda enn det.

Presidenten: John Alvheim har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

John I. Alvheim (FrP): Når jeg uttalte i mitt hovedinnlegg at jeg var usikker på helseministerens agenda fremover, var det fordi denne regjeringen nå for tredje året på rad fremlegger et driftsbudsjett for foretakene som ikke går i hop, og ikke vil dekke de oppgavene som helseforetakene er pålagt, verken når det gjelder somatikk eller psykiatri. Det er ikke noe mer som ligger bak enn det.

Jeg bad om ordet for å komme tilbake til representanten Bjarne Håkon Hanssen. Det var et forunderlig svar han gav på mitt spørsmål i hovedinnlegget. Jeg er overhodet ikke interessert i mitt ettermæle i dette huset. Det jeg er interessert i, og det jeg prøver å jobbe for, er å ha god samvittighet når jeg går hjem fra dette hus.

Så kunne jeg tenke meg å spørre: Fremmet Bjarne Håkon Hanssen forslag om å få tilbake gravferdshjelpen, eller gjorde han det ikke?

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg vil avlegge en liten visitt til representanten Gløtvold, som nok antok at jeg var noe på jordet i svaret mitt. Det er mulig at uklart forstått er uklart fortalt. Jeg har i hvert fall bare lyst til å gi en tilbakemelding om at det er klart at man merker en reduksjon på 40 mill. kr i Rikstrygdeverkets midler, men det skal ikke merkes på IA-arbeidet. Innretningen på dette vil vi ta opp i tildelingsbrevet, både i forhold til forenkling, omorganisering og elektronisk videreutvikling. Nå kan jeg vel trøste representanten med at jeg tror at vi faktisk var på det samme jordet, for visitten som Gløtvold gjorde til meg, var stilet til helseministeren. Men nå skulle vi være oppe på veien igjen begge to.

Dernest vil jeg avlegge en liten visitt til representanten Meltveit Kleppa. Når det gjelder ønsket om en fattigdomsplan som ikke skal betales av dem som er arbeidsledige, osv., har jeg lyst til å si at det ikke er slik at alle kutt er usosiale. Jeg har merket meg at Senterpartiet mener at 900 000 i dette landet er såkalt verdig trengende i forhold til egenandelstak og eventuelle justeringer. Jeg tror neppe at 900 000 er fattige i dette landet. I så fall har jeg registrert at det finnes noen her i denne salen også som kommer inn under egenandelstaket. Vi har satset på fattigdom fra første stund. Vi har målrettet innsatsen. Vi har brukt 2 milliarder kr nettopp i forhold til målrettede fattigdomstiltak. Det går på hjelp til dem som er langtidsmottakere av sosialhjelp. Vi ser at det virker, at flere kommer både i arbeid og på tiltak. Det er noen som ikke har et hjem, som er bostedsløse. Vi har målrettet innsatsen særlig overfor dem. Vi ser at vi kanskje også har noen utfordringer i forhold til Senterpartiet. Istedenfor å spre en del utover som favner vidt, burde vi heller diskutere hvor grensen går. Hvem er det som egentlig er fattig? Hvem er det som er verdig trengende? Vi ser at den politikken er viktig, men vi ser samtidig at den ikke hjelper dem som faktisk trenger det aller mest, at de faktisk faller utenom. I forhold til de spesielle målgruppene som jeg bl.a. nevnte i mitt hovedinnlegg, har Regjeringen vært tydelig fra første stund.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet vil gjerne stå saman med Regjeringa i kampen mot fattigdomen, men det kan vi ikkje gjera så lenge Regjeringa har vorte så smålege i innretninga av politikken sin. Dei har gått vekk frå det viktigaste i dei fem strategiane i utjamningsmeldinga, nemleg eit meir rettferdig skattesystem.

Det som eg bad om ordet for no, gjeld endå ein gong dei ressurskrevjande brukarane, og den ordninga som no vert sett i verk frå 1. januar. Det er ei ordning som har vore under kontinuerleg forbetring frå år 2000, og det er ei ordning som kommunalkomiteen i Stortinget har brukt mykje tid på. På den bakgrunnen synest eg det var underleg å lesa merknadene frå Framstegspartiet i dag, når det er dei som må ta ansvaret for at det i vår var – og det er det framleis – fleirtal for den ordninga som no vert innført, og som for mange synest svært mangelfull. Det eine som er vanskeleg, er sjølvsagt innslagspunktet. Det som er endå meir vanskeleg for kommunane, er at ordninga no er så uføreseieleg, fordi ein på landsplan opererer med gjennomsnittskostnader, og ikkje ei fast prosentmessig dekning over eit innslagspunkt.

Det er rett som Nesvik seier, at Framstegspartiet hadde eit primærstandpunkt som vart fremja i vår – innslagspunkt 400 000 kr, 70 pst. dekning av kostnadene opp til 600 000 kr, og så 90 pst. dekning over det. Det som ikkje har kome klart nok fram, er at då innstillinga frå kommunalkomiteen låg føre, var det berre Framstegspartiet, fordi dei hadde vorte einige med Regjeringa, som signaliserte at dei gjekk for Regjeringa sitt opplegg – heldigvis eit forbetra opplegg, gjort av Høgre og Kristeleg Folkeparti i kommunalkomiteen, i høve til det som Regjeringa hadde hatt ute til høyring, og som hadde eit innslagspunkt på 800 000 kr.

Lat meg seia at eg er veldig glad for at Framstegspartiet no har snudd, men det er litt seint, for no blir eit uføreseieleg opplegg for kommunane vedteke. Men det som er det beste, er at Framstegspartiet i lag med Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV er med og sikrar fleirtal for eit forslag om ei kontinuerleg evaluering, og om vidare bruk av skjønnsmidlar. Det er særdeles viktig, for det ser faktisk ut som om sosialministeren er nøgd med den ordninga som no blir innført.

Presidenten: Harald T. Nesvik har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Harald T. Nesvik (FrP): Jeg skal ikke bruke så mye av tiden på de eventuelle forhandlingene som har vært tidligere i kommunalkomiteen, men heller forholde meg til det vi debatterer i dag, altså statsbudsjettet for helse- og sosialområdet.

Sosialministeren var i sted inne på, og viste til, at 900 000 i dag kommer inn under egenandelstaket, og at det ikke finnes 900 000 fattige i dette landet. Nei, det er helt riktig. Jeg er helt enig med sosialministeren i det. Men forslaget til økning av egenandelstaket rammer også dem som er fattige, det rammer blindt, fordi en hever opp fra bunnen. Selv om færre kommer inn under egenandelstaket, må de som har minst – det gjelder ofte syke mennesker, og det er ofte dem vi henviser til når det gjelder fattigdomsproblematikken – faktisk betale en økning på 200 kr. Hadde sosialministeren fått det som hun ville, hadde disse måttet betale 2 500 kr. Det er ingen sammenheng mellom det antallet som sosialministeren viser til, og det faktum at de som har minst i dette landet, nå må betale mer i økte egenandeler. Det er et faktum.

Presidenten: Ola D. Gløtvold har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Ola D. Gløtvold (Sp): Først en kort kommentar til begrepet «verdig trengende». Jeg skulle ønske meg et samfunn hvor vi ikke hadde det begrepet. Jeg synes at det er en klassesamfunnsbeskrivelse som vi ikke burde ha.

Senterpartiet ønsker at vi skal ha minst mulig skatt på medisiner og medisinsk behandling, og vi ønsker en skattefordeling som er etter evne og inntekt, hvor det kanskje er et noe høyere skattetrykk enn det som Regjeringen uten tvil legger opp til.

Så en rettelse: Komiteens leder sa at deres parti stod bak et forslag om et grunnforskningssenter for ADHD, og tok ikke med Senterpartiet. Men vi er i høyeste grad med på det, og jeg håper at departementet tar det til følge.

Så har jeg en visitt til helseministeren om radon. Radonsatsingen er ikke videreført, på grunn av at Nasjonal kreftplan skal avvikles. Ja vel, men når Statens strålevern har innledet samarbeid med 44 kommuner i 2002, altså i fjor, og stilt folk i utsikt at man skulle få penger, synes jeg dette er å jukse folk.

Karin Andersen (SV): Det er ingen tvil om at ordningen for de særlig ressurskrevende brukerne må bedres utover det den er blitt nå. Den har blitt mye bedre, men er fremdeles ikke god nok, fordi egenandelen for kommunene er så høy at kostnadene fremdeles blir så store at mange kommuner velger, og tvinges til å velge, uønskede løsninger, slik som det er i dag.

Grunnen til at jeg tar ordet, er Regjeringens sjølros når det gjelder fattigdomssatsingen. SV har tatt seg bryet med å sette sammen tallene for hvor mye denne regjeringen har gjort for de fattige, og hvor mye de har gjort for de rikeste de siste årene. I løpet av 2002, 2003 og 2004 har de aller fattigste mistet 6,1 milliarder kr i diverse kutt, det har vi summert sammen fra de ulike budsjettene. De rikeste har fått 4,9 milliarder kr cash på labben. Det er mulig Regjeringen synes at dette er en fattigdomssatsing, men vi deler altså ikke det synet. Senest i går debatterte denne salen ytelsene og mulighetene til yrkesrettet attføring. I går fjernet vi 266 mill. kr fra de som er syke og står uten arbeid. Det synes ikke jeg og SV er særlig mye å skryte av.

Så gjelder det målrettingen av pengene. Regjeringen har vært utrolig flinke til å målrette pengene: rett til de aller rikeste. Når kritikken nå kommer om at man ikke ønsker så høye egenandeler, sier Regjeringen at det ikke er alle syke som er fattige. Nei, det er ikke det, men alle rike er faktisk rike. Regjeringen fjerner f.eks. skatt på aksjeutbytte. Det er bare å se på statistikkene, så vet vi hvem som får pengene. Det er de aller rikeste som får pengene. Det var 1,7 milliarder kr cash rett på labben, uten at Regjeringen behøvde å tenke seg om et sekund hvem som var mest verdig trengende den gangen. Det er ikke slik at denne Regjeringen har en fattigdomspolitikk som er god. De tar mer fra de fattige, og de gir ut til de rike – tar med begge hendene fra de fattige, og gir med begge hendene til de rike. At de så baketter putter på noen fattigdomstiltak til de aller mest verdig trengende, hjelper ikke. Fattigdommen i Norge øker dessverre, og det er denne Regjeringens ansvar.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er glad for at denne debatten viser at Stortingets flertall ønsker å styre sykehussektoren gjennom overordnede planer og føringer fra Stortinget, og ikke gjennom en detaljstyring ned på enkeltavdelingsnivå. Jeg konstaterer at Senterpartiet er uenig i det. Senterpartiet ønsker å styre sykehusene på avdelingsnivå fra denne sal. Jeg vil anslå at vi i Norge har noe sånt som et tusentalls sykehusavdelinger, så Stortinget skal få det ganske travelt hvis man skal leve opp til Senterpartiets styringsambisjoner. Det Senterpartiet faktisk gjør, er å plassere Stortinget i rollen som et gjennomsnitts fylkesting under det fylkeskommunale sykehuseierskap. Det var ikke intensjonen med sykehusreformen. Jeg er glad for at flertallet i denne salen ikke er med på den type premisser.

Men når Senterpartiet så skal styre, velger de altså å gjøre fødeavdelingen på Aker, blant alle landets fødeavdelinger, til gjenstand for vedtak i denne sal. Det vil vel sikkert Senterpartiets velgere i distriktene merke seg – at Senterpartiet i denne debatten var mest opptatt av unge, friske jenter på Ullern som skulle slippe å føde i Bærum.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg skal bare be om at forslaget til vedtak XII under rammeområde 16 blir gjort om til et oversendelsesforslag.

Presidenten: Det skal bli gjort.

Statsråd Ingjerd Schou: For det første er jeg glad for engasjementet til Sosialistisk Venstreparti i forhold til å hjelpe dem som trenger det aller mest. Nå har det vært stilt spørsmål ved SVs regneferdigheter her tidligere i dag, og når SV sier at Regjeringens fattigdomssatsing utgjør 575 mill. kr, tror jeg det er viktig å ta med hele regnestykket – det er det jeg har sett av dokumentene. Det er nær innpå 1 milliard kr i satsing i 2004 – 240 nye millioner. Man må jo ta med det som er gitt i 2002 og 2003.

Jeg registrerer at SV er opptatt av å ta fra de rike, mer det enn å fokusere på dem som er faktisk svake. Når jeg ser på SVs budsjettforslag, har de en meget bredmasket fattigdomsdefinisjon, at alle som omfattes av folketrygden, synes å være i nød. Sånn er det ikke. Jeg tror også at det burde være en erkjennelse i SV av at problemet ikke er at vi har noen få som har for mye, men at vi har for mange som ikke på noen måte har tilstrekkelig.

Jeg registrerer også at SV vil at vi skal arbeide mer og få mindre, og sånn sett går ikke regnestykket i hop. Jeg ser også at SV i sitt budsjett reduserer grensen for når man skal betale såkalt toppskatt – eller kakseskatt, som det gjerne blir kalt. Jeg synes i grunnen det er litt oppsiktsvekkende når det gjelder dem som tjener 300 000 kr, for det er vel heller ikke spesielt råflott til lønn å være i dag.

Men engasjementet i forhold til fattigdomsproblematikken setter jeg pris. Det er heller ikke slik at alle sosiale kutt nødvendigvis er feil. Jeg hører at representanten Andersen sier at man tar med den ene hånden og gir med den andre. Men det er noe med å målrette – heller det enn å spre og tyne utover til de mange.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Olav Gunnar Ballo (SV): Når jeg tar ordet, er det i tilslutning til det som helseministeren kom inn på når det gjaldt Aker Sykehus. Vi hørte også at Arbeiderpartiet advarte i forhold til konsekvensene av nedleggelse av en velfungerende avdeling som har vært et alternativt tilbud for mange fødende. Det er naturligvis viktig, og det kan ikke herske noen tvil om det heller, at belegget på denne avdelingen er stort nok til at man rent faglig burde ha ivaretatt den og videreført den.

Men jeg er overrasket, spesielt over Arbeiderpartiet, som på et tidligere tidspunkt har vært helt klar på og argumentert nettopp for det samme som SV gjør, at disse beslutningene må tas inn i Stortinget, og så skal det være opp til Stortinget å bestemme strukturen før endringene skjer. Jeg ser at Helgeland Arbeiderblad den 21. november – det er ikke mange dagene siden – hadde et oppslag der Stoltenberg ifølge Helgeland Arbeiderblad har gjort

«det helt klart at helseregionene ikke kan handle etter eget forgodtbefinnende. Han sa at han oppfatter det som nå skjer enkelte steder i landet som store endringer – og som derfor skal forelegges Stortinget før man kan gå videre».

Så registrerer jeg til min store overraskelse at Arbeiderpartiet i dag ikke gir støtte til det samme når det kommer forslag om å få til akkurat det gjennom vedtak av nasjonal helseplan.

Karin Andersen (SV): Når det gjelder SVs skatteprofil, får alle som har inntekt under 350 000 kr, skattelette med den. Alle som tjener over det, får skatteøkning. Det mener vi faktisk er en rettferdig profil, for da er vi i nærheten av dem som har dårlig råd. Høyres profil har jo vært tvert imot, at man gir skattelette, og aller mest til dem som har mest. Hvordan man får til at det skal være de mest trengende, er helt uforståelig for SV.

Ja, vi har et engasjement på dette, fordi vi mener at det er viktig – det er ideologisk viktig, selvfølgelig, men det er en plikt vi har, som har makt og innflytelse i dette landet, å være med og gi en verdighet i livet til dem som ikke har inntekter sjøl og muligheter til å ivareta dette. En viktig bit av dette er kommuneøkonomien, for det vil fremdeles være mange som har dårlig råd i Norge. Vi vil kanskje aldri kunne greie å ta bort alt. Men da må vi gjøre det sånn at det ikke blir umulig å ha dårlig råd, og veldig vanskelig, særlig for unger. Da er det viktig at skolen er så god at en ikke risikerer å bli skoletaper fordi mor og far ikke har råd til dataanlegg. Det er kjempeviktig at kommunen har en slik økonomi at den kan gi et fritidstilbud, et kulturtilbud som gjør at du kan få lov til å utvikle deg sjøl om mor og far har dårlig råd, et tilbud som gjør at du ikke må opp med lommeboka for alt du skal gjøre, noe som gjør at du føler deg utenfor i alle sammenhenger, og ikke får vært med. Dette er kjempeviktig, og her svikter Regjeringen, for den har ment at det har vært mye viktigere å dele ut disse skattelettene. Vi er dypt uenig i Regjeringens prioritering. Jeg skjønner at det i bakhodet her svirrer et eller annet om at hvis det regner på presten, drypper det på klokkeren. Det er noe slikt man tenker seg, at når man deler ut på den måten, blir det liksom mer økonomi, og så regner noe av dette ned på de fattigste. Men slik er det altså ikke. Hvis de som har minst, skal få nok til et verdig liv, er den eneste måten å få til det på, å vise politisk vilje til å tørre å fordele skikkelig. Det er det det går på.

Et område som sosialministeren ikke har ansvaret for, men som er uhyre viktig, er jo boligpolitikken – det er hjemmet. Der svikter vi også, for det er veldig mange i Norge som ikke har råd til et skikkelig sted å bo og den tryggheten det er å kunne si til ungene sine når de legger seg om kvelden, at en er sikker på at her skal vi kunne bo. Der har vi en kjempejobb å gjøre, alle som sitter på Stortinget og enhver regjering.

Presidenten: Bent Høie har hatt ordet to ganger, har bedt om ordet en tredje gang og har trukket seg fra talerlisten. Han ber nå på nytt om ordet for tredje gang, og presidenten er fortsatt i tvil om han burde få ordet. Den merknaden må bli sylkort!

Bent Høie (H): Den er helt kort. Det var Karin Andersens nye innlegg i forhold til fattigdomsbekjempelse som provoserte meg. Det er helt tydelig at det er forskjell på regjeringspartienes og SVs omfordelingspolitikk. Men en må kunne erkjenne at det er foretatt en betydelig satsing på dette området, at den sosialministeren som sitter i denne regjeringen, er den første sosialministeren etter krigen (presidenten klubber) som har lagt fram en helhetlig plan for bekjempelse av fattigdom. Hadde SVs alternative budsjett (presidenten klubber) …

Presidenten: Presidenten har klubbet. Da tar man ikke ny sats og begynner på et nytt resonnement.

Magnhild Meltveit Kleppa har også bedt om ordet for tredje gang.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Helseministeren må gjerne harselera over Senterpartiet sin sjukehuspolitikk. Men det betyr jo at han samtidig harselerer over mange av dei som i dag engasjerer seg over heile landet vårt i forhold til godt fungerande helsetilbod lokalt. Det er ei stor utfordring no å erstatta det regionale folkevalde nivået som før var oppe og stod for best mogleg sjukehustilbod i sine respektive fylke. Men det må ikkje bli slik at storting, helseminister og Regjeringa elles synest omtrent å abdisera i forhold til framleis å sikra gode og tydelege vedtak og følgja opp i forhold til den tryggleik og den tillit som den enkelte innbyggjar skal ha i det enkelte fylke. Det bekymrar meg at helseministeren ikkje har større antenner enn han har, på dette området.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.