Jan Simonsen (uav) [11:04:02]: Jeg har gleden av å stille følgende
spørsmål til utenriksministeren:
«Republikken Kina (Taiwan)
ble i fjor hardt rammet av SARS-viruset. Republikken har søkt
om medlemskap i WHO, som i sin konstitusjon
slår fast at målsettingen er å nå hele
jordens befolkning med sin hjelp, uavhengig av grenser. Avgjørelsen
vil bli truffet i nærmeste fremtid.
Vil utenriksministeren støtte søknaden
fra Republikken Kina (Taiwan) om medlemskap
i WHO, eventuelt gå inn for et assosiert medlemskap?»
Utenriksminister Jan Petersen [11:04:42]: Norge fører – i likhet med
de fleste andre land – en ett-Kina-politikk som
innebærer at Taiwan ikke betraktes som en egen
stat, men som en del av folkerepublikken Kina. Verdens Helseorganisasjon – WHO – består
av selvstendige stater, inkludert folkerepublikken Kina. Dermed
kan Taiwan ikke bli medlem av organisasjonen.
WHOs øverste organ er verdens
helseforsamling. I fjor vedtok en enstemmig forsamling å ikke føre
spørsmålet om observatørstatus for Taiwan
opp på dagsordenen. Jeg vil imidlertid understreke at Norge
innenfor rammen av ett-Kina-politikken og WHOs
regelverk støttet pragmatiske tilnærmingsmåter
for å trekke Taiwan praktisk inn i det internasjonale helsesamarbeidet.
Et eksempel i så måte
er det sendelaget som WHO utplasserte på Taiwan i 2003
for å bistå de lokale helsemyndighetene i forbindelse
med SARS-utbruddet.
Jan Simonsen (uav) [11:05:43]: Jeg er rimeligvis ganske skuffet
over dette svaret.
Det kan ikke herske noen
tvil om at Taiwan i praksis fungerer som en egen stat. De har hatt
en egen regjering, som har hatt kontroll over området med
egen hærstyrke, siden 1948, de har en egen nasjonalforsamling,
de har egen høyesterett. De har alle de organer
og alt det som hører til å være
en egen, selvstendig stat. Men det dreier seg her om et
område hvor en milliard mennesker er underlagt et diktatur.
I dette området er Taiwan en demokratisk perle, og så velger
altså den norske regjeringen å tråkke
på demokratiet og støtte diktaturet.
Republikken Kina, altså Taiwan, har
assosiert medlemskap i en rekke andre
internasjonale organisasjoner, og jeg lurer derfor på hvorfor
man ikke kan gå inn for en slik løsning også i
denne sammenhengen.
Utenriksminister Jan Petersen [11:06:40]: Akkurat det spørsmålet har
jeg allerede besvart, og jeg viser derfor til mitt svar.
Jeg forstår godt at representanten
Simonsen er skuffet. Jeg er imidlertid helt sikker på at
han ikke er overrasket, fordi dette er en politikk som
har vært ført i tiår etter
tiår. På tilleggsspørsmålet
virket det som om han for så vidt ikke var så opptatt
av selve helsespørsmålet, fordi det finner man
en pragmatisk løsning på, men av å anfekte den
ett-Kina-politikken som vi har ført i over 50 år.
Det har Stortinget drøftet en rekke ganger, og jeg forholder meg
derfor til posisjoner som Stortinget er vel kjent med.
Jan Simonsen (uav) [11:07:25]: Det er ingen tvil om at et assosiert medlemskap eller
i det minste observatørstatus vil gjøre
det lettere å finne fleksible løsninger i samarbeid
med Verdens Helseorganisasjon.
Jeg er skuffet over svaret, men håper
likevel at Regjeringen vil følge opp og gjøre
det beste for å finne praktiske løsninger.
Utenriksminister Jan Petersen [11:07:44]: Når det fokuseres på helsespørsmålene,
kan jeg bare bekrefte at vi søker nettopp
pragmatiske løsninger for å få et så bredt samarbeid
om viktige helsespørsmål som overhodet mulig.
Og hvis man greier å fokusere på det, er jeg sikker
på at man også vil lykkes i de bestrebelsene.