Odd Einar Dørum (V) [11:09:10]: Når jeg reiser saken om de sentrale deler av Groruddalen, for det er det som er temaet mitt, i interpellasjons form og på denne måten, er det fordi jeg tror at man ikke får til løsninger med mindre man lytter godt til hverandre – og da er interpellasjonen velegnet – og tenker litt utradisjonelt.

Når jeg viser til Bjørvika, er det fordi jeg har en del livserfaring når det gjelder hva som skal til for at staten skal snakke med staten, skal snakke med staten, skal snakke med staten – og igjen snakke med kommunen. Jeg skal ikke gå inn i denne livserfaringen nå, annet enn å si at det skal betydelig utholdenhet og mye «kulturmassasje» til for at alle opptrer ryddig, skikkelig og riktig og samtidig sammenhengende og helhetlig. Når Bjørvika er tatt fram som eksempel, er det fordi at det har blitt slik der, etter en omfattende prosess, som nå går sin gang. Alternativet ville antakelig vært at vi i verste fall hadde fått en opera midt i et kryss, med noen jernbaneskinner ved siden av. Men det vil bli noe annet. Så kan det debatteres hva det annet skal være; det hører med til samfunnsdebattens områder.

Så til Groruddalen: Når det gjelder Groruddalen, er det to temaer jeg ikke berører, men som er viktige. Det ene er den arbeidsprosessen som har pågått i lang tid, som berører forskjellige partier, og som for øyeblikket berører et formelt forhold mellom Oslo by ved byrådet og de som sitter i bystyret, og Akershus fylkeskommune. Den har den lite folkelige betegnelsen «Oslopakke 3», men handler om en fornuftig samferdselsutvikling i Oslo og Akershus. Dette berører jeg ikke, men det er noe som er svært viktig for Groruddalen.

Noe jeg heller ikke berører, men som er positivt, og som har vært berørt i en interpellasjon fra min side tidligere, er at indre øst-satsningen i Oslo skal føres videre mot en Groruddalen-satsing, også sett i sammenheng med en Søndre Nordstrand-satsing. Jeg rettet en interpellasjon om dette til arbeids- og inkluderingsministeren, som viste en bred vilje når det gjelder mange viktige tiltak for livet i Groruddalen, samtidig som man ikke setter det opp mot livsviktige tiltak i Oslo Sør, på Søndre Nordstrand.

Det som er mitt anliggende i dag, og som jeg bare for min egen mentale oppklarings skyld har illustrert i form av to fargelagte kart – som jeg har tatt med meg – er de helt betydelige eiendommer som eies av NSB-selskapet ROM, Jernbaneverket og andre, fra Breivoll i Groruddalen og nesten fram til Grorud stasjon – og på Grorud stasjon vil man se det supplert med betydelige eiendomsinteresser fra NSB/ROM. Når man ser dette i en sammenheng, er det ganske meget. Min uro som norsk borger og som stortingsrepresentant er at man kan risikere en bit for bit-utvikling. Biten kan være stor, slik som den som nå er til behandling lokalt i Oslo, som gjelder Nyland Syd-alternativet, altså en ny terminal, eller den kan være mindre, lik eiendomsbitene rundt Grorud stasjon.

Når jeg reiser en interpellasjon, er det fordi jeg tror det er nødvendig å stille seg spørsmålet om det kan tas noen grep. Jeg forutsetter ingen grep som ikke skal følge noen som helst form for spilleregler. Man skal følge de spilleregler som eksisterer i form av jus og i form av sunn økonomi. Men den svakeste metode man kan bruke, er at man bringer de berørte parter sammen, slik at de er nødt til å se sine skraverte kart i en sammenheng. Det sterkeste grep som man kan ta, er det grep som er tatt rundt Bjørvika, at man lager et utviklingsselskap. Utviklingsselskapet må da basere seg på en forståelse av å tenke helhetlig.

Går vi nå inn i Groruddalens sentrale deler, vet de som nå lytter til denne debatten, at alle partier som arbeider skikkelig i Oslo, har sagt at dette må man gjøre noe med. Den sittende regjeringen har også sagt i Soria Moria-erklæringen at de vil gjøre noe med dette. Det burde være et utgangspunkt for at det skulle kunne skje noe. Men slik ble det dog talt om Bjørvika i en årrekke også, på en slik måte at ordene var vakre, men handlingene ikke alltid like målrettet. Klok av slik erfaring prøver jeg nå å reise et spørsmål om man kan få målrettede grep mellom eiendomsbesittere.

La meg starte med å si at Oslo kommune har gjort det den skal gjøre, når man nå har til behandling i bystyret en egen plan som heter «Helhetlig utviklingsplan for Groruddalen». Men livet har lært meg at planmyndigheter kan skravere kart vakkert og fargerikt, de kan lage fine modeller, men det hjelper ikke hvis ikke de som har eiendomsmakten, snakker sammen – enten snakker sammen gjennom de formelle regler som vi kjenner i markedet, eller snakker sammen på en annen måte som er legitim og skikkelig.

Her er et spesielt trekk at det offentlige sitter som eiendomsbesitter. Hvordan forvalter man så den offentlige eiendommen? Deler av den, som jeg ikke skal ta opp her, er Bredtvedt-området, hvor det er et fengsel, men hvor det også er betydelige muligheter til å se på hele grunnstrukturen, kulturlandskapet, osv. I de sentrale deler av Groruddalen foregår det nå en debatt om Nyland Syd-området. Jeg, og det partiet jeg representerer, mener at man ikke trenger terminalen som der er planlagt, fordi vi tror oppriktig at det ligger betydelige arealeffektiviseringsmuligheter for å sikre en nødvendig logistikk på Alnabru. Men jeg skal la det ligge. Jeg skal la det ligge, fordi uavhengig av utfallet av den saken, uavhengig av utfallet av Nyland Syd-saken, er det ganske store eiendommer vi snakker om. Når man ikke bare ser på kartet, men ser, som jeg gjorde da jeg var på tur gjennom Oslo i går, på disse delene av Oslo fra en passerende bil, ser det, selv på en solfylt dag som i går, ut som om et troll stod opp en dag, var skikkelig grettent og slengte om seg så det stod etter. Du ser henslengt ting som du ikke ville sett noe annet sted – de bare står der, midt ute på en grønn eng – det er skinner, det er jernbanevogner som hører til forskjellige tidsepoker, og du må sitte og lure på: Var det noen som plutselig fikk så mye areal at her kunne man bare putte et eller annet, i vissheten om at dette ikke var noe som folk brydde seg om? Dette er nå litt i ytterkanten, men jeg tror det er et uttrykk for hvordan dette har fått lov til å bli. Jeg tror det er blitt slik fordi alle disse juridiske matrikkelbesitterne sitter hver for seg og ivaretar det de skal gjøre. Så må vi holde dette opp mot den meget brede og erklærte vilje at man ønsker å se helhetlige grep. Så er jeg den som vet at slike grep er utfordrende. Jeg vet også at slike grep er viktige.

Det kan være ulike visjoner her. Den visjonen jeg har for disse delene av Groruddalen, i hvert fall for randsonen rundt disse betydelige eiendomsområdene, er at man har en mulighet for en fornyelse både av bolig-, nærings- og kulturutvikling her. Hvis vi går bortenfor det svære området som nå tangerer mot Nyland Syd-utbyggingen, altså går rundt Grorud stasjon, har man en helt klar mulighet for å fremme dette på en skikkelig måte. Man er også i den situasjon at man har en god infrastruktur, altså en bane. Man har mulighet for å bygge boliger for folk som vil ha stor glede av det. Man har i det hele tatt mulighet til å skape mange av de urbane strukturer som storbyen Oslo har på mange andre områder – men et eller annet har her blitt liggende i bakleksa.

Interpellasjonsformen er valgt fordi det er alltid en tid for strid, og det er alltid en tid for å prøve å sortere ut enighet. Med interpellasjonsformen prøver jeg å velge arenaen for å sortere ut mulig enighet, basert på to enkle forutsetninger som jeg har vært innom:

• 1. Her vil alle noe positivt.

• 2. Det er nødvendig at man da tar et grep. I tillegg til de grepene som skjer med Groruddalens program, som skjer med Oslopakke 3, må man ta et grep hvor eiendomsbesittere snakker sammen.

La oss ta en titt ut av vinduet: Det grepet som het Hovedstadsaksjonen, ville ikke blitt til hvis man ikke gjennom ulike matrikkelnummer – tilfeldigvis eiere som f.eks. Stortinget, staten, Oslo kommune og andre grunneiere – hadde funnet en arbeidsform som gjorde at sentrum av Oslo nå begynner å se ut som sentrum i en by og ikke bare et loslitt sted i Øst-Europa før Murens fall. Man har altså klart å løfte noe på en slik måte at en ser at min interesse er lik din interesse – egeninteressen er lik fellesinteressen. Da blir det et tankekors hvis det ikke skulle være mulig å gjøre dette – med staten som stor grunneier – i de helt sentrale delene av Groruddalen. Jeg legger til grunn at det må være mulig.

Min undring, presentert på denne måten, i interpellasjons form, og min praktiske oppfordring og spørsmål til statsråden – Regjeringen har pekt ut miljøvernministeren til å svare, det oppfatter jeg skjer på vegne av Regjeringen – er følgende: Er miljøvernministeren beredt til å vurdere opprettelsen av et utviklingsselskap når det gjelder disse betydelige eiendommene, slik at man kan få helhetlige grep som gjør at staten som grunneier opptrer på en skikkelig måte, opptrer med det totale ansvar slik som staten har gjort som grunneier her i hjertet av Oslo, og som har resultert i et opprustet Karl Johan, et opprustet Spikersuppa og en opprustet Stortingsgaten – Stortinget har selv på Wessels plass bidratt til en del av denne innsatsen – kort sagt opptrer på en slik måte at man tar et grunneieransvar som viser at man hører til der man hører til, og viser respekt for landskapet rundt?

Dette er formen jeg har valgt, og dette er spørsmålet jeg har stilt.

Statsråd Helen Bjørnøy [11:19:19]: Jeg er glad for å kunne si at Regjeringen har innledet et samarbeid med Oslo kommune som går lenger enn et samarbeid om eiendom og byutvikling. Det vil være en helhetlig satsing som tar opp tema som transport og miljø, bolig og inkludering.

Soria Moria-erklæringen varslet følgende:

«Regjeringen vil gjennomføre tiltak for områder i storbyene som har særlige utfordringer, slik som Groruddalen i Oslo.»

Regjeringen vil styrke samarbeidet med Oslo kommune om Groruddalen med mål om en bærekraftig byutvikling i Groruddalen, med bedre levekår for dalens beboere og arbeidstakere.

Allerede i januar hadde jeg sammen med kommunal- og regionalministeren, statssekretæren i Samferdselsdepartementet og statssekretæren i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, et møte med byrådet i Oslo. Vi ble der enige om å forberede samarbeidet mellom staten og Oslo kommune innenfor fire programområder. Hvert av programmene skal ledes av ulike etater i Oslo kommune, men vil få en klar forankring i ulike departement. De fire programmene – og departementene – er

• miljøvennlig transport i Groruddalen, hvor Samferdselsdepartementet er samarbeidsparter

• Alna, grønnstruktur og kulturmiljø, hvor Miljøverndepartementet er ansvarlig

• bolig-, by- og stedsutvikling, hvor Kommunal- og regionaldepartementet er ansvarlig

• sosiale forhold, skole, oppvekst og inkludering, som koordineres av Arbeids- og inkluderingsdepartementet

Kultur- og kirkeministeren har i tillegg tilbudt et samarbeid med Oslo kommune innen et eget program for kultur, idrett og fritid. Vi avventer svar på om byrået er interessert i et samarbeid også på dette området.

Så snart spørsmålet om et eventuelt femte program er avklart, vil vi altså inngå en intensjonsavtale med byrådet om samarbeidet i Groruddalen, der bl.a. varigheten av det enkelte program skal avklares. Regjeringen er innstilt på at et langsiktig perspektiv for samarbeidet må forutsettes, inntil ti år for enkelte av programmene. Statens økonomiske bidrag for de ulike programmene vil bli avklart i statsbudsjettet for 2007.

Statlige og kommunale etater og bydelene vil samarbeide om å få fram de fem handlingsprogrammene. Videre skal samarbeidet med beboere, organisasjoner, borettslag og næringslivet bygges ut i et langsiktig arbeid for å bedre både fysisk og sosialt miljø og bedre levekårene samlet sett i Groruddalen.

Samarbeidet med kommunen om handlingsprogrammet for Alna, grønnstruktur og kulturmiljø, som Miljøverndepartementet har ansvar for på statlig side, er allerede startet. Vi vil i år bidra med vel 5 mill. kr til programmet som skal foreligge i høst, sammen med handlingsprogrammet for miljøvennlig transport. De andre handlingsprogrammene vil kunne foreligge i løpet av året. Oslo bystyres behandling av byrådets forslag til helhetlig utviklingsplan for Groruddalen vil bli en viktig premiss for innretningen av samarbeidet.

Samarbeidet stat/kommune skal ledes av et årlig politisk møte mellom miljøvernministeren og byrådslederen, sammen med aktuelle statsråder og byrådet. Et administrativt samarbeidsutvalg for Groruddalen ble konstituert 7. april.

Miljøverndepartementet og Samferdselsdepartementet samarbeider allerede med Oslo kommune om Miljøsone Groruddalen. Samferdselsdepartementet vil bidra med betydelige midler til å utvikle miljøvennlig transport i Groruddalen i perioden 2006–2009, med vekt på sykkelveinettet og bedre tilgjengelighet til kollektivsystemet. Arbeidet med å forbedre miljøet rundt den banebaserte godsterminalen på Alnabru er startet. Statsbygg samarbeider med Jernbaneverket, Statens vegvesen og Oslo kommune om planer for bedre atkomst til terminalområdet for å unngå tungtrafikk i lokalmiljøet og planer for opprydding rundt godsterminalen med beplantning. Oslo kommune ønsker å åpne Alnaelva i et parkbelte med gang-, sykkel- og turvei langs terminalen for å få kontinuitet mellom Alnaparken, ovenfor Nedre Kalbakkvei og den åpne Alnaelva på Breivoll, nedenfor terminalen. Miljøtiltakene vil skje parallelt med Jernbaneverkets planer om å modernisere og effektivisere baneterminalen på Alnabru og legge bedre til rette for godstransport på bane. Jeg er glad for at godstransport på bane allerede tar markedsandeler fra godstrafikk på vei.

Det pågår også et aktivt samarbeid mellom NSBs datterselskap, ROM Eiendomsutvikling, som eier flere store eiendommer i Groruddalen, og Oslo kommune. Partene samarbeider bl.a. om å utvikle Nyland Syd-området. Dette området bør ses i sammenheng med den planlagte ombyggingen av Alnabru godsterminal. NSB ønsker å leie ut deler av tomten på Nyland til Bama til terminalvirksomhet, nært knyttet til Alnabruterminalen. En slik plassering vil medføre at mer godstransport flyttes fra et hardt belastet veinett i Groruddalen og over på jernbanen. Tomtens nære tilknytning til Alnabru godsterminal og til hovedveinettet medfører også at bomiljøet vil bli mindre utsatt for belastning enn ved dagens transportmønster. Dessuten vil utviklingen av tomten bidra til å frigjøre betydelige areal, som utvidelse av Alnaparken, og medvirke til sammenheng i grøntstruktur.

Et annet viktig område for samarbeid mellom staten og kommunen er arealer rundt Grorud jernbanestasjon. Der ligger det til rette både for opprydding og byutvikling, bedre overgangsmulighet for kollektivtransporten og bedre sammenheng i Alnaparken.

Det er altså mange tiltak som nå er på gang i disse programområdene som vi nå har satt i gang arbeidet med, og jeg er sikker på at vi ganske raskt vil se synlige resultater av samarbeidet mellom Oslo kommune og statlige myndigheter.

Odd Einar Dørum (V) [11:28:30]: Statsråden har etter min mening på en utmerket måte besvart de temaene som jeg sa at jeg ikke kom til å ta opp i min interpellasjon. Hun har kommentert det som må til dersom man skal få til aktive utviklingsmuligheter i Groruddalen. Da må man gjøre alt det som statsråden skisserte, mellom ulike departement og Oslo kommune, enten det nå gjelder miljø, kultur, bolig, transport osv.

Statsråden var også inne på samarbeidsforhold når det gjelder enkeltetater i staten. Det som har vært mitt anliggende i dette spørsmålet, er kun ett, og det er å være helt sikker på at statens eiendomsinteresser blir sett i en total sammenheng og ikke bare departement for departement. Det fikk jeg ikke et klart svar på. Departementene vil alltid bestyre sine porteføljer. De vil alltid lage sine programmer. Det er bra, men jeg har kun én hovedvinkel, og det er: På hvilken måte sørger man nå for at det fargelagte kartet, som jeg sitter med her, og som er et resultat av Oslo kommunes utmerkede planarbeid, som altså viser planskissen over hva som er på NSBs – ROM Eiendomsutviklings – hånd, på Jernbaneverkets hånd osv., faktisk blir en helhet den dagen dette skal gjøres opp? Bit for bit presenterte statsråden at man hadde en innfallsvinkel her. Jeg synes det er positivt at man har det. Jeg tillater meg likevel å si at det ikke bare må etableres et departementsvis samarbeid mot Oslo kommune, som er bra, men jeg legger til grunn, slik jeg forstår statsråden, at de som bor lokalt, skal få stor innflytelse på dette. Det er de som har skoen på, så det er jo de som vil vite hvilke nærmiljøtiltak de trenger.

Så tilbake til mitt spørsmål: Når det gjelder summen av de eiendomsinteresser som statsråden var innom i sin grundige redegjørelse, og de spørsmål jeg spesielt tok opp, som gjelder områdene fra Breivoll, som statsråden også var innom, til områdene rundt Grorud stasjon, ville det ikke være egnet og klokt å utvikle et eiendomsutviklingsselskap som et viktig redskap, slik at statens interesser faktisk blir en helhet – ikke bare en idéfase, men også en praktisk gjennomføringsfase? Det var mitt konkrete spørsmål, og det forblir mitt konkrete spørsmål også etter at jeg har fått en solid og skikkelig redegjørelse av det som jeg regnet med var i gang, basert på Soria Moria-erklæringen og på alt det andre som er tatt opp. Men jeg har alltid uro når ulike statlige etater skal samarbeide, departement for departement. Det som har vært styrken andre steder, er at man nettopp har funnet arenaene på tvers, og at de arenaene på tvers har vært så sterke at man har fått helhetlige løsninger. Om man fullt ut skulle følge statsrådens skissering rundt Nyland Syd – jeg er selvfølgelig tilhenger av å flytte mest mulig til bane – er det fortsatt store eiendomsressurser som skal utnyttes på en klok og helhetlig måte. Så mitt spørsmål er: Er statsråden beredt til å vurdere opprettelsen av et utviklingsselskap når det gjelder de betydelige eiendomsmasser som vi her snakker om?

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Helen Bjørnøy [11:31:48]: Jeg har lyst til å forsikre representanten Dørum om at vi har et veldig sterkt felles anliggende om å få til gode resultater i Groruddalen. Det er miljøvernministeren som har det statlige ansvaret for å koordinere samarbeidet mellom de ulike departementene opp mot Oslo kommune. Jeg kan forsikre om at vi skal foreta alle de vurderingene som må til for å få gode, konkrete resultat. Men jeg er også opptatt av at skal vi få god kvalitet, og skal vi klare å oppnå konkrete resultat, må det gjøres i riktig rekkefølge. Derfor var det viktig for meg å forklare for Stortinget de ulike programmene vi er i gang med. Når programmene og samarbeidet er formalisert, og når vi vet i hvilken retning vi skal gå og hvilke tiltak vi skal sette i gang for å oppnå det beste resultatet for byens innbyggere, skal vi foreta vurderinger både når det gjelder eiendomsutvikling og de ulike eiendommene som tilhører ulike departement. Da vil vi kunne koordinere det og fatte de nødvendige beslutninger. Men vi må gjøre det i riktig rekkefølge. Før vi har fått til klare felles vedtak for de ulike programområdene, er det helt umulig å fatte vedtak knyttet til f.eks. spørsmålet om et eiendomsutviklingsselskap. Så nå skal vi ta ting i riktig rekkefølge for å få til en god utvikling i Groruddalen.

Marit Nybakk (A) [11:34:18]: La meg først gi ros til interpellanten. Jeg synes det er viktig at vi hele tiden holder debatten varm for å få til et omfattende spleiselag for Groruddalen – et spleiselag som kanskje kan bli det største utviklingsprosjektet i Oslo siden vi bygde drabantbyene.

Selv om representanten Dørum nevner veldig spesifikt ett område, vil jeg ta opp noen flere punkter. Det kreves nemlig politisk vilje fra både stat og kommune til å gjøre dette. Ikke minst krever det en forståelse også utenfor Oslo for hvorfor en Groruddalen-satsing er nødvendig.

Jeg har bladd litt i gamle papirer, og ser at den 17. mars 1999 uttalte en embetsmann fra Kommunaldepartementet til Aftenposten Aften at hvis beboerne i Groruddalen ikke var fornøyd med tingenes tilstand, ja, så kunne de i grunnen bare flytte ut av Oslo. Dette var under Bondevik I-regjeringen. Jeg mistenker ikke Dørum for å ha den samme oppfatning, og jeg forutsetter også at slike holdninger ikke lenger finnes i regjeringsapparatet.

Jeg er glad for det klare svaret som miljøvernministeren har gitt når det gjelder samarbeidet mellom Oslo kommune og staten, som går mye lenger enn et samarbeid om eiendommer og byutvikling – en helhetlig satsing som inkluderer, som statsråden sa, transport og miljø, bolig og inkludering. Samtidig er det nok riktig at de mest kompliserte gordiske knutene, særlig nederst i Groruddalen, tilhører statlige myndigheter. Det er vårt ansvar. Men også arealene rundt Grorud jernbanestasjon, som statsråden nevnte, representerer et område der det må ryddes opp og utvikles. Årvisse statlige synder i flere områder i Oslo, men særlig i Groruddalen, må være et ansvar for det offentlige, som stat og kommune tar i fellesskap.

Det er nå over ti år siden Oslo Arbeiderparti lanserte idéen om et drabantbyfond og en plan for å bedre miljøet og forbedre boligene i de eldste drabantbyene. Siden den gang har Oslo som kjent vært styrt av Høyre og Fremskrittspartiet. Oslo Arbeiderparti tok i fjor opp igjen at vi vil starte byfornyelse i eldre drabantbyer. Vi mener det er behov for en planmessig opprustning av en del boligområder for å forebygge forfall. Eksemplene på dette er installering av heiser slik at eldre kan bli boende lenger hjemme, og det er bygging av større og mer attraktive leiligheter i blokkområder som preges av to- og treroms leiligheter. Dette kan bl.a. skje ved en gjeninnføring av Husbankens midler til opprustning og byfornyelse.

Groruddalen strekker seg fra Gamle Oslo og Middelalderbyen til Furuset og bygrensen ved Gjelleråsen. Gjennom store deler av dalen renner elven Alna som Groruddalens blågrønne nerve – en av de lengste og mest utsatte elver i hovedstadsområdet.

Flerbruksplanen for Alna Miljøpark ble i sin tid etablert på grunnlag av et initiativ fra bydelen. For miljøet i dalen er det viktig å styrke de grønne lungene, åpne Alnaelven og Tokerudbekken og etablere flere gang- og sykkelstier.

Forutsetningen for et skikkelig miljøløft i Groruddalen er imidlertid at vi får redusert forurensningen fra veitrafikken. Her er lokk over E6 et viktig krav fra dalen i forbindelse med Oslopakke 3 og Nasjonal transportplan for neste periode. Det er også viktig å få til tverrgående forbindelser og ikke minst legge til rette for såkalte «park and ride»-løsninger nord i dalen, noe jeg mener har vært et krav fra folk i dalen i årevis.

La meg til slutt få si, selv om det i og for seg ikke er tema her og nå, men det er i aller høyeste grad et tema for Groruddalen og for Groruddalens framtid, at det er prisverdig at det også fra Regjeringens side satses på oppvekst og på inkludering. Det finnes bydeler i Groruddalen – og det er ikke lenge siden vi hadde en interpellasjon om Søndre Nordstrand, som også Dørum stod bak – hvor det er veldig mange minoriteter og veldig mange språk. Det å få til gratis kjernetid i barnehagene i en bydel i Groruddalen – helst flere – er et viktig avspark for en planmessig inkluderingspolitikk i Oslo. Jeg vil legge til at det å få til en god inkluderingspolitikk må være en nasjonal dugnad, enten det dreier seg om Groruddalen eller andre områder i Oslo med stor andel av minoriteter. Det er viktig at alle vi som bor her i samfunnet – og dette gjelder særlig Oslo – kan gjøre det side om side, og at alle er funksjonsdyktige i bysamfunnet Oslo.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:39:39]: Det var mange honnørord fra statsråden, men som interpellanten var inne på, besvarte hun ikke Dørums spørsmål. Det er litt skuffende. Da hun gikk opp her andre gangen, sa hun at ting måtte gjøres i riktig rekkefølge. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det som interpellanten tar opp, nemlig å se på eiendommene som en helhet, er den riktige veien å gå. Jeg håper at statsråden har et bedre svar når hun skal summere opp debatten.

Et annet punkt som jeg har lyst til å ta opp, er at det er viktig at representantene for regjeringspartiene taler med én tunge i bystyresalen og i stortingssalen. Vi har sett utallige eksempler, også i avisene, på at man har store ambisjoner i valgkampen og prediker hva man ønsker å gjøre i Groruddalen. Så kommer Regjeringens planer, og da er det veldig liten satsing. De 2 mill. kr som man klarte å få til i statsbudsjettet for inneværende år, er stusslige greier i forhold til de ambisiøse planene som ble lansert i valgkampen. Husker man to års tid tilbake, sa representanten Bøhler – over en hel side i Aftenpostens aftennummer – at man skulle ha miljølokk over E6. Vi har ikke sett noe til det.

Så til representanten Nybakk, som snakker om oppussing av boliger. Det er vel og bra. Men er det slik at det er et offentlig ansvar å pusse opp boligene til folk? Jeg tviler på det. Jeg skulle gjerne hatt noen til å pusse opp min bolig, men jeg gjør det faktisk selv. I Oslo indre øst er boligene og fasadene blitt pusset opp. Og hva har skjedd? De som bodde der, har flyttet ut, med stor fortjeneste på de leilighetene de kjøpte for en billig penge den gangen det var forfallent. Er det en offentlig oppgave? Det ser fint ut, men er det en offentlig oppgave? Jeg tviler på det.

Det er viktig å presisere at partiene i Oslo bystyre, som er de samme partiene som sitter i stortingssalen, er enige om satsing i Groruddalen. Nå har vi også fått inkludert Søndre Nordstrand. Det er opp til Regjeringens representanter å levere de varene de har lovet.

Heidi Sørensen (SV) [11:42:18]: Jeg vil også få lov til å takke representanten for å ha tatt opp et viktig område. La meg også få takke statsråden for et fyldig svar.

At staten er grunneier i Groruddalen, er et viktig aspekt ved den utviklingen som skal skje der. Det er riktig, som også representanten Nybakk var inne på, at staten med sin opptreden i Groruddalen og ved sin disponering av arealene der har vært med på å skape mange av de problemene som dalen sliter med i dag. Slik sett må det ikke være noen tvil om at staten har et betydelig ansvar for å ha vært med på å skape de problemene som finnes i dalen. Staten må som eiendomsbesitter også ha et betydelig ansvar for å være med og løse de oppgavene som må løses for Groruddalen. Det er viktig at vi har kommet så langt i arbeidet at vi har en helhetlig utbyggingsplan som viser at Groruddalen er mulighetenes dal i framtiden, og ikke bare et sted som stemples som stedet med mange store problemer, selv om det også er riktig.

Ressursene i dalen er enorme. Aksen fra Middelalderbyen gjennom Groruddalen og opp i marka har en spennende kultur- og naturhistorie, med et betydelig potensial for utvikling. Alnaelven har vi allerede startet opprustningen av. Det er klart at det skal et videre løft til for å få den i orden. Det er også klart at den måten staten forvalter sine eiendommer i dalen på, vil være viktig i forhold til hvor langt vi kommer.

Til det interpellanten tar opp, knyttes det mange spørsmål som er viktige for at vi skal få til en helhetlig utvikling. Jeg kommer ikke utenom å si to ord om Oslopakke 3, for jeg går med en litt nagende følelse når det gjelder hva som nå skjer. Får vi til en Oslopakke 3 som er god nok for Groruddalen? Det er klart at det løftet vi fikk til i Bjørvika, var helt avgjørende for at området skal bli til det det blir. Men uten en samferdselsløsning for Bjørvika, hadde selvfølgelig ingenting av det andre kommet på plass heller. Skal vi få til det løftet som det er bred enighet om i Stortinget, er vi helt avhengige av at Groruddalen og Groruddalens utfordringer blir prioritert høyt i Oslopakke 3. Uansett andre tiltak vil det være med og legge så tunge premisser for utvikling av dalen, så jeg håper virkelig at staten i samarbeid med de berørte fylkene får til det løftet.

Så er det også viktig i den brede sammenhengen at den satsingen som har vært i Oslo indre øst, skal videreføres i Groruddalen og Søndre Nordstrand. Vi mener absolutt at den skal være på minst samme nivå som satsingen i indre øst.

Så må jeg også få lov til å si at da vi drev valgkamp i Oslo, var det ikke så rent få som var litt skeptiske til utsiktene til at det kanskje skulle komme en kommunalminister fra Senterpartiet. Senterpartiet er som kjent ikke spesielt stort i Oslo, og mange var kanskje litt bekymret for om oppmerksomheten f.eks. mot Groruddalen kom til å bli stor nok hvis så skulle skje. I den sammenhengen har jeg lyst til å gi kommunalministeren fra Senterpartiet ros for nettopp å ha vært med på å ta et initiativ, og for at hun er opptatt av dalen. Jeg synes det lover godt for det videre samarbeidet.

Så skal vi også ha med oss at Groruddalen er et godt sted å bo. Det er et sted som har store muligheter til å bli en av de mest spennende bydelene i Oslo når det gjelder utvikling framover.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:46:58]: La meg begynne der representanten Sørensen avsluttet, nemlig med å slå fast – og det tror jeg det må være grunn til å gjøre av og til – at for mange, for de aller fleste, er Groruddalen et veldig godt sted å bo.

I den offentlige debatt er det også en finstemt balanse knyttet til dette å beskrive Groruddalen på en slik måte at man får inntrykk av at det er noe helt annet enn det det er. Det er utfordringer av miljømessig karakter, bomessig karakter osv., men det er også et kjempefint sted å bo.

Nå var statsråden og flere andre inne på bomiljøet. La oss bare se på den siste utviklingen: rehabiliteringen av boligene i regi av borettslagene på Romsås. Det gir en ytterligere heving av bostandarden i et stort område av Groruddalen. Det samme kan sies om mange andre bomiljøer.

Det er sikkert også for interpellanten – og all ros til han for å ta opp saken – litt vanskelig å sortere debatten, for det går jo delvis på konkrete tiltak: Oslopakke 3, programområdene som statsråden nevnte – forhåpentligvis fem. Og så går det på dette som jeg oppfatter at interpellanten er opptatt av: Når vi nå har alle disse gode ønskene og viljen til å gjøre noe for Groruddalen, hvordan skal vi organisere det arbeidet best mulig, slik at det blir best mulig effekt av den satsingen som skal skje?

Når vi skal ha Oslopakke 3 og de programområdene som statsråden var inne på, sier det seg selv at en god organisering av det samlede arbeidet når det gjelder arealene, er grunnforutsetningen for å få en full effekt av penger som skal legges ned i dette området. Statsråden nevnte fire programområder som man er enige med Oslo kommune om, og jeg kan ikke skjønne annet enn at Oslo kommune bør svare positivt også i forhold til det siste området.

Når det gjelder transport, Alna, bolig- og stedsutvikling og de sosiale forholdene, er det klart at mange av disse feltene, disse ulike programområdene, griper over i hverandre. Da er jeg enig med interpellanten i at vi trenger, kanskje særskilt på arealbruken, en overbygning – i den forstand at vi vet at den enkelte etat, den enkelte institusjon, hegner om seg og sitt, og kanskje ikke alltid evner å se helheten i den satsingen som skal skje. På den måten synes jeg statsråden har signalisert positiv vilje, i hvert fall, til å imøtekomme det som Odd Einar Dørum har tatt opp, nemlig å se på modellen for Bjørvika, og som jeg mener har vært ganske avgjørende for å få en samlet positiv byutvikling der.

Så kan vi alle ha våre ønsker. Jeg og Kristelig Folkeparti har et ønske om at vi rundt jernbaneområdet på Grorud kanskje kan få se en høyskole, en avdeling av høyskolen, også fordi det har betydning for miljøet ellers og hvilke tilbud Groruddalen kan ha. Vi har sett for oss et barnemuseum i Groruddalen, også det for å utvikle området på en god måte.

Men min utfordring er også at når statsråden har tatt ting i riktig rekkefølge, som hun sa, håper jeg virkelig at konklusjonen blir at dette utviklingsarbeidet er så viktig og det er så mange aktører som skal delta i det, at man må ha en overbygning som sikrer at helheten blir best mulig til slutt. Da synes jeg faktisk det er grunn til å se på det som har vært gjort i Bjørvika på det organisatoriske planet.

Jan Bøhler (A) [11:51:58]: Jeg er glad for både interpellantens opplegg og vinkling og for ministerens svar. Jeg tror at det som Odd Einar Dørum tar opp om statens eiermakt – hvordan den kan brukes i utviklingen av Groruddalen – er et avgjørende spørsmål i forhold til å få satsingen til å bli konkret. Det er et spørsmål som det er nyttig å diskutere her, fordi det har vært såpass lite berørt til nå.

Det store prosjektet som handler om å åpne opp langs Alnaelva og frigjøre arealer der, er veldig avhengig av at man får en samlet opptreden fra statens side. Et eksempel på dette er den problemstillingen som statsråden og Dørum nevnte, om Nyland Syd. Det er et område langs Alnaelva som i planene for åpning av elva – frigjøring av grøntområder der – var et av hovedområdene man håpet å få frigjort. Det er gode argumenter for å gi plass til å utvikle godstransport på jernbane osv., men det er viktig at dette gjøres i et konsentrert område. Så én ting som da blir et tankekors når det gjelder samlet opptreden fra statlige virksomheter, som Dørum tok opp, er at Nyland Syd er eid av ROM Eiendomsutvikling AS. Men det er også en tomt som heter NRF-tomta – nå blir dette detaljert – den ligger inne på Alnabru-terminalen, helt inn mot jernbanen. Man kan få et enda mer konsentrert område for godstransport om man legger dette der, enn om man legger det på Nyland Syd-området, som nå er foreslått av ROM Eiendomsutvikling. Så mitt spørsmål og min problemstilling, som jeg vil be statsråden om å ta med seg i og med at Regjeringen har engasjert seg i spørsmålet om Nyland Syd, er om det ikke ville være klokere å vurdere NRF-tomta til å få plassert NSBs og Bamas’ behov for godstransport knyttet til jernbanen, nært inntil de andre godsaktivitetene der. Da vil man derfra kunne få en enda bedre transportavvikling opp til E6 – det planlegges nemlig nå å få en samlet veiløsning opp til E6. Jeg tror dette er et konkret eksempel på Dørums problemstilling: Opptrer der ROM for seg selv, eller er det gjennomtenkt om Postens tomt, som ligger nærmere Alnabru-terminalen, kan brukes? Den ligger i hvert fall ubrukt nå og var opprinnelig tenkt til et makeskifte knyttet til det som var den postterminalen som nå havner oppe på Lørenskog. Når det gjelder samlet opptreden fra statlige etater, angår dette også det å få til en turvei gjennom Alnabruterminalen. Nå blir jo dette igjen lokalt, men i og med at åpningen av Alnaelva og det grøntdraget er en stor sak i Groruddalen-satsingen, blir det et paradoks at man ikke er kommet lenger med denne turveien. Nå stanser den brått inn mot Alnabruterminalen og blir derfor ganske meningsløs, før man åpner opp inn mot Bryn og inn mot byen. Man kommer ingen vei videre, og da er det ingen som bruker den veien – i hvert fall veldig få. Så jeg mener at for å få til disse konkrete grepene og ikke bare la dem være tegninger i en helhetlig plan for Groruddalen, er samordnet bruk av statens eiermakt, statens rolle i Groruddalen, en veldig viktig vinkling.

Jeg vil ta et par andre eksempler på det samme. Det gjelder utvikling av E6-lokket. Jeg hørte at representanten fra Fremskrittspartiet var inne på det tidligere her i dag og reiste tvil om det blir noe av. Nå er det, så vidt jeg vet, bred enighet om dette i forhandlingene om Oslopakke 3 i Oslo bystyre, og statsministeren har gitt svært positive signaler om det. Så det er et overraskende signal hvis Fremskrittspartiet nå melder seg ut av den diskusjonen. I alle tilfelle vil et E6-lokk innebære en stor frigjøring av statlige arealer, kommunale arealer – OBOS har tomter inn mot E6 – som man i planene for en utvikling av Groruddalen bør se på. Man bør altså utrede hvordan man kan frigjøre både arealer og økonomiske ressurser ved å utvikle de områdene som blir frigjort ved et E6-lokk, og ta dette med i forberedelsene og utredningen av lokket og betydningen av det.

Jeg mener at det er mange ting som kunne vært tatt opp her, for staten har mange andre eiendommer i Groruddalen. Jeg synes at forslaget til Dørum om et utviklingsselskap for å få en samlet tankegang om bruken av statens eiendommer er en positiv vinkling, som bør vurderes nærmere.

Odd Einar Dørum (V) [11:57:17]: Da får jeg være tydeligere. Jeg har seks og et halvt års statsrådserfaring, og jeg har mange års erfaring med hvordan ting fungerer, og hvordan de skal skje i riktig rekkefølge. Den erfaringen har lært meg at skal man få til noe, så må man tidlig ta tak i kontrollen med den eiendomsmakt som er til stede, og som er på statens hånd, for gjør man ikke det, risikerer man at man plutselig står overfor mulige gap mellom de idealene og de ønskene man har, og virkeligheten.

Jeg er ikke i tvil om at de utviklingsområdene som miljøvernministeren pekte på, og som går på viktige lokale enkelttiltak – enten det er nærmiljøtiltak eller kulturbyggende tiltak – kommer i gang. Selvfølgelig er jeg ikke i tvil om det. Jeg er heller ikke i tvil om at man alt i alt til slutt skal klare å løse Oslopakke 3 på en fornuftig måte. Det jeg faktisk er usikker på – det var derfor jeg fremmet interpellasjonen – er om de betydelige eiendomsinteresser som delvis eies av ROM, delvis av Jernbaneverket, osv., blir vurdert skikkelig. Nå foregår det jo faktisk en åpen debatt i Oslo – ikke om en skal en flytte transport til bane, ikke om en skal ha en fornuftig logistikkutnyttelse, men det foregår en debatt, spesifikt, som Arbeiderpartiet har sagt helt åpent at de fører, om hva som er den beste løsningen på det. I den sammenhengen har to av bystyrets partier, Venstre og SV, sagt at de mener at man kan få til denne positive utviklingen som statsråden tok til orde for – å flytte mer gods til bane – ved å effektivisere arealene på Alnabru. Mitt poeng er at uavhengig av hva man måtte mene om det, og som det er en redelig sak å diskutere, så er eiendomsmassen stor. Når det gjelder min erfaring med ulike eiendomsbesittere, ønsker jeg ikke å si noe negativt om det, annet enn at man ofte kan ha en tendens til å drive det man på organisasjonsspråket kaller suboptimalisering, altså at man ser sin egen tue for seg selv. Den risikoen er så tydelig at jeg inntil det foreligger forpliktende overbygninger, forpliktende praktiske instrument, som gjør at statlige eiendomsinteresser eksisterer koordinert, fortsatt – med all tiltro til hennes oppriktighet og vilje til å stå på – vil være en meget kritisk pådriver overfor miljøvernministeren, på samme måte som jeg i sin tid var det, på en godlynt måte, i samarbeid med gode krefter for å få til Hovedstadsaksjonen, på samme måte som jeg har vært med representanter som sitter i denne salen, for å få til Bjørvika-uviklingen. Jeg tror det er helt nødvendig, jeg tror det er svært nødvendig.

Så jeg vil oppfordre statsråden til å skaffe seg et tilleggsprogram på sin liste. Tilleggsprogrammet heter:

Hvordan kan statlige eiendomsinteresser i Groruddalen samordnes i samsvar med de helhetlige grep som Regjeringen nå på en positiv måte drøfter med Oslo kommune? Hva slags overbygninger skal man gjøre i en slik sammenheng?

Jeg vil sterkt oppfordre til at det utredningsarbeidet starter omgående, slik at man ikke risikerer at det glipper i gjennomføringen av de positive tiltakene som statsråden har skissert, og som hun skal ha ros for at hun har skissert.

Statsråd Helen Bjørnøy [12:00:52]: Jeg har først og fremst lyst til å si at jeg er veldig glad for at vi har denne debatten i Stortinget, for debatten bekrefter for meg at det er helt nødvendig at vi klarer å ta helhetlige grep hvis vi skal oppnå gode løsninger i Groruddalen. Vi må se sammenhengen mellom eiendomsutvikling og boligutvikling, transport, helse, levekår, arealutvikling osv. Jeg er også glad for at debatten har bekreftet at vi må gjøre alt vi kan, ulike aktører, for å få til et godt samspill mellom statlige myndigheter, ulike departementer og Oslo kommune.

Det er altså da slik at Regjeringen har bestemt at det er miljøvernministeren og Miljøverndepartementet som skal koordinere statens innsats. Det inkluderer både utvikling av programmer som jeg har skissert, og utvikling av samarbeidsformer mellom kommunen og statlige myndigheter. Jeg tror at vi her kommer til å se resultater av at vi klarer å utvikle samarbeidsformer som er litt utradisjonelle, der en våger å gå opp noen nye spor. Det inkluderer også – og det har jeg lyst til å bekrefte overfor Dørum – å vurdere hvilke strukturer som er hensiktsmessig for å oppnå det vi ønsker.

Jeg er veldig glad for at det finnes kritiske pådrivere i stortingssalen. Det er nødvendig for enhver statsråd og for enhver regjering, og jeg ser fram til å kunne komme til Stortinget og rapportere mer om de konkrete resultatene vi oppnår, og også hvordan vi i framtiden vil organisere oss for å få til gode resultater i Stortinget. Det vil miljøvernministeren være ansvarlig for på vegne av Regjeringen. Det inkluderer selvfølgelig også vurdering av statlige eierskapssystemer. Alle vurderingene skal vi ta på en god måte i tiden som kommer.

Presidenten: Sak nr. 2 er da ferdigbehandlet.