Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten gjere framlegg om at taletida blir avgrensa til 35 minutt og blir fordelt med inntil 5 minutt til kvart parti.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikkar etter innlegg frå medlemer frå Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Dag Ole Teigen (A) [12:13:02]: (ordfører for saken):En avgjørelse om å avslutte livsnødvendig behandling må være en av de tyngste beslutningene noen kan ta. Omstendighetene rundt situasjonen vil alltid være tragiske, alltid være såre og alltid berøre de involverte på en fryktelig vanskelig måte.

I de aller fleste tilfeller kommer pårørende og medisinsk-faglig personell til enighet om slike spørsmål. Jeg mener at det forslaget vi diskuterer i dag, på en konstruktiv måte setter lys på tilfellene der de involverte ikke kommer til enighet, og jeg håper at debatten i dag vil gjøre det samme.

Jeg tror at de gangene pårørende og medisinsk-faglig personell ikke er enige om hvorvidt en skal avslutte eller fortsette livsnødvendig behandling, vil begge sider være tjent med et tydelig regelverk og en klar framgangsmåte å forholde seg til. Det vil helt klart være av avgjørende betydning for de pårørende å få klarhet i og visshet om at alle muligheter er vurdert og all mulig behandling utprøvd.

Når en skal vurdere hvorvidt livsnødvendig behandling skal avsluttes eller ikke, må en stille to helt sentrale spørsmål.

For det første må en vurdere hvordan pasientens helsetilstand faktisk er: Hva er realitetene omkring pasientens situasjon? En slik vurdering må først og fremst begrunnes medisinsk. Skulle det oppstå uenighet, må en ha rett til en ny uavhengig vurdering av helsetilstanden. Pasientrettighetsloven skal gi alle pasienter rett til en slik ny vurdering, en «second opinion». Dersom pasienten er i koma, forvaltes denne rettigheten av de pårørende.

Det andre som må vurderes etter at en har klarlagt helsetilstanden, er hvorvidt tilstanden tilsier at behandlingen bør avsluttes. En slik vurdering må først og fremst begrunnes etisk. I dag skal alle helseforetak ha egne etikkkomiteer. Mindretallet hevder i sine merknader at dagens kliniske etikkomiteer i sykehusene ikke er de rette organer til å vurdere slike tilfeller. Denne merknaden har flertallet ikke sluttet seg til.

Jeg tror tvert imot at det i slike saker er viktig å etablere en prosess med god kommunikasjon, og jeg tror det som hovedregel vil være en fordel at diskusjonen nettopp foretas nærmest mulig der beslutningen skal fattes, altså i helseforetakets egen etikkomite. Behandlingen i en slik komite kan få flere utfall. De involverte parter kan komme til enighet om at behandlingen skal avsluttes, eller de kan komme til enighet om at behandlingen skal fortsette. Det kan også skje at komiteen mener behandlingen skal avsluttes, til tross for at pårørende mener det motsatte. I slike tilfeller bør pårørende få mulighet til å bringe saken videre til en ny vurdering.

I brev til komiteen skriver statsråden at det f.eks. kan nedfelles kriterier for å gi pasient eller pårørende mulighet for å få saken brakt inn for en klinisk etikkomite ved et annet helseforetak. Dette vil kunne styrke hensynet til habilitet og uavhengighet.

Mindretallet i komiteen går inn for en lovendring, mens komiteens flertall i sin innstilling gir en åpen tilslutning til innholdet i brevet fra statsråden.

Jeg tror hele komiteen er enige om at begge sider vil være tjent med et tydelig regelverk og en klar framgangsmåte å forholde seg til, og jeg tror hele komiteen er enige om at det er av avgjørende betydning for de pårørende å få klarhet i og visshet om at alle muligheter er vurdert og all mulig behandling utprøvd.

Men det fins flere måter å bedre pårørendes rettigheter på. Jeg tror ikke at en lovendring nødvendigvis vil være den beste framgangsmåten, og jeg er glad for at flertallet ønsker å gi statsråden mulighet til å gå gjennom dagens regelverk og vurdere hvilken framgangsmåte som vil være den beste måten å endre regelverket på. Mye taler for at dette best kan skje uten at selve loven endres. Statsråden poengterer f.eks. i sitt brev at de tiltakene hun antyder, er tiltak som kan iverksettes raskt. En lovendring er en mer komplisert prosess, og da vil det også ta lengre tid før vi får endringene på plass.

Komiteens flertall mener det skriftlige svaret fra statsråden ivaretar forslagsstillernes intensjon, og imøteser departementets videre arbeid med sakskomplekset og utfallet av de vurderinger statsråden ønsker å gjennomføre. På denne bakgrunn foreslår flertallet at dokumentet vedlegges protokollen, og jeg ber Stortinget om å gjøre vedtak i samsvar med komiteens flertallsinnstilling.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:17:47]: (komiteens leder): Bare for å ta det siste først: Det er en enstemmig komite som mener at svaret fra statsråden ivaretar forslagsstillernes intensjon. Men mindretallet ønsker å gå litt videre med saken, slik at det er sagt en gang for alle. Det står også i innstillingen som ligger på bordet i dag. Jeg tror derfor ikke at det er de store uenighetene i saken. Det er bare det at noen kanskje ønsker å gå litt lenger og ønsker noen andre virkemidler enn det flertallet legger opp til. Jeg skal prøve å tilkjennegi et par av de tingene.

Det ene går på lovfestingen. I innstillingen er det fremmet følgende forslag fra Fremskrittspartiet og Venstre:

«Stortinget ber Regjeringen sette i gang et arbeid med å lovfeste de pårørendes rett til en uavhengig fornyet vurdering der det er uenighet mellom de pårørende og det medisinske fagpersonellet om hvorvidt behandling skal fortsettes eller avsluttes.»

Forskjellen er at vi ønsker at dette skal nedfelles i lov, mens man fra flertallets side ønsker å tilkjennegi at dette kanskje kan ivaretas på en annen måte. Og bare for å ha sagt det: Dette forslaget er ikke til hinder for at man kan iverksette andre tiltak allerede nå mens man vurderer hvordan denne lovteksten skal utformes, om det skal skje i form av en egen lov, eller der det naturlig hører hjemme etter undertegnedes mening, nemlig i pasientrettighetsloven – hvis dette skal nedfelles i lov. Jeg tror ikke det er den store forskjellen, men vi ønsker å gå litt lenger.

Videre påpeker Fremskrittspartiet i sine merknader at i de tilfeller der man i Norge har et relativt lite fagmiljø, ønsker vi at det skal være mulig å få en fornyet vurdering også fra utenlandsk fagpersonell. Her tror jeg heller ikke at det er stor uenighet når det kommer til stykket, nettopp fordi vi må innse at det i en del saker kan være betydelig mer kompetanse i utlandet enn det vi faktisk har innenfor landets egne grenser.

Det er ikke til å stikke under stol at bakgrunnen for at dette forslaget er framkommet, i stor grad nettopp er den saken vi hadde i Bergen. Men vi skal også ta innover oss at det er et veldig lite antall saker det dreier seg om. I de aller fleste sakene kommer man til enighet, slik saksordfører var inne på. Spørsmålet er bare hvilket regelverk vi skal ha for å ivareta de situasjonene der man ikke kommer til enighet.

Jeg er også enig med saksordfører i at det selvfølgelig er best hvis man kommer til enighet, og at man kommer til enighet så nær som mulig der beslutningen skal fattes. Men vi vet at i en del situasjoner kan det være god grunn til å flytte saken ut fra helseforetakets egen etikkomite og over på andre. Så jeg imøteser det videre arbeidet her som statsråden skisserer i sitt brev til komiteen, som jeg mener langt på vei ivaretar intensjonene til forslagsstillerne.

Videre har Fremskrittspartiet i sine merknader påpekt at det er viktig at de pårørende har trygghet for at også deres interesser blir ivaretatt i en slik sak. Derfor sier Fremskrittspartiet at det i forbindelse med de sakene som skal til vurdering, er viktig at også de pårørende får rett til å utpeke en person som skal ivareta deres interesser, for ellers vil man kunne få en følelse av at en beslutning blir tredd nedover hodet på en.

Jeg er glad for at disse sakene har kommet på dagsordenen. Forslagsstillerne har her gjort en grundig og god jobb, for det er viktig å få avklart dette. Videre har statsråden varslet at hun vil se på saken og det regelverket som ligger der, og det ser jeg fram til. På mange måter er intensjonene oppfylt, men Fremskrittspartiet ønsker i hvert fall å gå litt lenger og vil lovfeste det.

Jeg tar herved opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Venstre.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har teke opp det forslaget han refererte til.

Inge Lønning (H) [12:22:29]: La meg begynne med å si at jeg er helt enig med komiteens leder i at det ikke foreligger noen stor eller prinsipielt betont uoverensstemmelse i komiteen om denne saken.

La meg også understreke at den konkrete saken som tiltrakk seg stor medieoppmerksomhet, og som er foranledningen til at forslaget er reist, akter jeg ikke å kommentere. Den saken foreligger til en uavhengig vurdering, og derfor gjør alle klokt i å avstå fra å ha noen formeninger om eller evaluering av det forløpet. Det får man anledning til å komme tilbake til når rapporten foreligger.

Det er grunn til å understreke at i dagens helsevesen treffes det løpende, praktisk talt daglige avgjørelser av dette slag. Det er en ny situasjon i den forstand at det først er i de seneste år man har fått et så stort og rikholdig register av teknologiske muligheter til livsforlengende behandling – eller kanskje er det riktigere enn å kalle det livsforlengende behandling, å si at vi har nesten ubegrensede muligheter til å forhale dødsprosessen for mennesker. En ansvarlig utøvelse av legegjerningen tilsier således at man langt oftere enn før er nødt til å treffe denne type vanskelige avgjørelser. Alle kan jo forstå – uten at man har vært i nærheten av den type yrkesutøvelse – at det er det mest ansvarsfulle og det vanskeligste av alt mennesker kan bli nødt til å ta ansvaret for.

La meg videre understreke at det som har vært fremme i den offentlige debatt i tilknytning til Kristina-saken, nemlig at enkelte har hevdet at dette burde det være de pårørende som treffer avgjørelser om, og ikke medisinsk personell, er et standpunkt som er veldig lite gjennomtenkt. For det første ville det moralsk sett være feilaktig å be noen pårørende om å påta seg det ansvaret, for det ansvaret ville være ekstremt vanskelig å bære. For det annet forutsetter man, når man ønsker en slik løsning, at de pårørende er enige seg imellom. I svært mange tilfeller vil det jo ikke være slik. Man kan oppleve opprivende konflikter mellom nære pårørende rundt sykesengen. Derfor må det være den dårligst gjennomtenkte av alle mulige løsninger på dette felt.

La meg også understreke at uavhengig av hva statsråden måtte komme til når hun gjennomfører den vurderingsprosess som hun i brevet til komiteen har lovet at hun vil gjennomføre, tar jeg det for gitt at man ikke kan etablere ordninger hvor et sakkyndig organ, enten sakkyndigheten går på det etiske eller på det strikt medisinske, skal kunne pålegge en ansvarlig behandlende lege å handle mot sin samvittighet eller sin faglige overbevisning. Det vil underminere selve grunnprinsippet i hele vår legeetikk, og også i den lovgivning vi pr. i dag har om helsepersonells ansvar. Det er en situasjon man er nødt til å styre utenom.

Jeg synes statsrådens svar til komiteen er et tilfredsstillende svar. Jeg tror det er svært ønskelig at man her tar seg tid til å gjennomtenke grundig både spørsmålet om det er behov for noen ytterligere lovhjemmel utover de generelle lovhjemler som pasientrettighetsloven har, om retten til «second opinion» i sin store alminnelighet og vurderingen av hvorledes ytterligere forskrifter eller regelfesting bør se ut, dersom man kommer til at det er behov for det. Jeg tror dette er et område som under ingen omstendighet egner seg for hastverksarbeid eller improvisert lovarbeid. Det man foretar seg på dette felt, bør være grundig gjennomtenkt, og alle konsekvenser bør være grundig gjennomtenkt. Derfor tror jeg komiteens flertall kommer nærmest den riktige konklusjon når man foreslår å vedlegge forslaget protokollen.

Laila Dåvøy (KrF) [12:27:54]: Jeg er helt enig med forslagsstillerne i at pårørende må få rett til en alternativ faglig vurdering i situasjoner der det er uenighet mellom pårørende og faglig ansvarlige om å avslutte eller videreføre livsnødvendig behandling. Jeg oppfatter statsråd Sylvia Brustads svarbrev til komiteen slik at hun også er enig i dette. Statsråden har svart positivt på at departementet nå vil gjennomgå den ordningen vi har. Dersom hun finner at dette kan gjøres ved regelendringer og kriteriesetting, kan det iverksettes i løpet av kort tid. Dette er positivt.

En eventuell lovgivning vil ta lengre tid. Dessuten er også jeg noe usikker på om det er nødvendig med en lovendring for å iverksette denne retten til fornyet vurdering som alle i komiteen er enige om. Derfor ber jeg i min merknad statsråden om å vurdere om det er behov for en lovfesting av pårørendes rett til en uavhengig fornyet vurdering. Kanskje det allerede finnes en lovhjemmel som kan brukes.

Sakens kjerne ble aktualisert gjennom en tragisk pasienthistorie som ble sterkt mediefokusert, og som berørte oss alle. Den gangen gjaldt det et lite, skadet barn.

Men de etisk vanskelige avveiningene knyttet til når og om en livsnødvendig behandling bør avsluttes, gjelder også f.eks. i nyfødtomsorgen og i eldreomsorgen. Nylig leste vi i Dagsavisen at «to tredeler av de nyfødte som dør på Rikshospitalet, dør fordi legene avslutter behandlingen». Videre leste vi at «nå diskuterer helsepersonell om de oftere bør si nei til behandling, hvis barnet lider og utsiktene til å overleve er minimale». Hvert eneste av disse små barna har foreldre som så inderlig ønsker at deres barn blir reddet og får leve. Det er store og vanskelige etiske dilemmaer både foreldre og leger sammen må ta stilling til.

Også innen eldreomsorgen finner vi de samme etiske dilemmaer omkring behandlingen av døende. En sykepleier ble nylig intervjuet av Kommunal Rapport. Hun arbeider ved Fyllingsdalen undervisningssykehjem i Bergen, et sykehjem som har satt fokus på verdighet og omsorg ved livets slutt. Denne sykepleieren sier at noe av det vanskeligste er forholdet til pårørende som ikke vil gi opp håpet, og som insisterer på f.eks. væskebehandling helt i sluttfasen av livet. Samtidig sier hun at selv om det er vanskelig og vondt, går det som regel fint når personalet har kunnskap til å begrunne hva som er best for pasienten, og når personalet selv er trygge i sine råd til pårørende.

Det er et svært viktig tema forslagsstillerne har reist. Det må bli mer åpenhet og ikke minst større kompetanse knyttet til dialogen med pårørende i slike saker. Det aller viktigste er at ansvarlig behandler og pasient/pårørende sammen blir enige, og at det ikke blir nødvendig for pårørende å måtte gå til det skritt å få en annen instans til å vurdere vanskelige, uavklarte etiske spørsmål. Men dersom behovet er der, må tilbudet være der, udiskutabelt.

Jeg ser fram til at statsråden kommer tilbake med forslag til en operativ løsning som raskt kan bli innført.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [12:31:39]: Forslaget fra representantene Ludvigsen, Skjelstad og Sponheim om styrking av pårørendes rettigheter i situasjoner der det oppstår uenighet mellom pårørende og behandlende personell om å fortsette eller avslutte livsnødvendig behandling, har sin bakgrunn i en enkeltsak i Bergen sist vinter. Saken skapte samfunnsdebatt, og noen politikere kom også med svært krasse utfall mot sykehuset som forestod behandlingen, en kritikk sykehuset faktisk ikke kunne møte fordi en ikke var løst fra taushetsplikten. I etterkant formes så forslaget fra representantene fra Venstre som Stortinget i dag behandler.

Hvem skal bestemme om man skal fortsette behandlingen eller avslutte behandlingen? Det medisinske personalet på intensivavdelinger er svært bevisst på at pårørende ikke skal sitte med et inntrykk av at det er de som er med på å si ja eller nei til behandling, men at det er en beslutning som treffes av de medisinsk ansvarlige etter grundige vurderinger. Behandlende leger har ansvar for behandlingen som gis. Derfor har legene også ansvaret for å stoppe behandlingen når den ikke lenger er til nytte. Det er et ansvar som ingen andre kan ta.

Gjennom god informasjon kan pårørende føres inn i prosesser som gjør at forståelsen for beslutninger som tas av behandlende leger, gis aksept. Dette fungerer i de aller, aller fleste tilfeller svært godt, selv om en noen ganger må bruke mer tid enn det som er til pasientens beste. Det etiske dilemmaet leger står overfor når det en sjelden gang ikke er enighet med pårørende om beslutninger, er på den ene siden konsekvensene for pasienten som utsettes for en meningsløs behandling, og på den andre siden hensynet til pårørende. I samfunnsdebatten omkring den aktuelle saken i Bergen var det pårørende som var i fokus.

Jeg er glad for at flertallet her på Stortinget ikke lettvint lar en enkeltsak som offentligheten bare kjenner en liten brøkdel av, skape presedens for eventuell ny lovgivning på området. Jeg vil mene at ved uenighet om fortsatt behandling vil en klinisk etikkomite ved et annet helseforetak kunne foreta en vurdering av saken, noe som også gjøres i dag på konsultativ basis når behandlende leger står overfor vanskelige avgjørelser. Jeg tolker også statsrådens svarbrev til komiteen slik at hun vil vurdere om det eventuelt er behov for nasjonale retningslinjer for de kliniske etikkomiteene som sikrer en likebehandling når det gjelder prosedyrer når vanskelige saker foreligger, altså om ordningen kan forbedres noe.

De aller fleste pårørende gir uttrykk for at de blir ivaretatt på en god måte og blir inkludert i de problemstillinger som det medisinske personalet står overfor når det gjelder behandlingen som blir gitt til ens nærmeste. Derfor satses det veldig bevisst ved våre sykehus på å få til gode prosesser. Men det vil aldri lykkes helt ut. Uansett hvilken lovgivning vi har, er situasjonen ofte så vanskelig og menneskets emosjonelle reaksjoner så komplekse at en aldri kan unngå at det kan bli vanskelige situasjoner når en bestemmelse endelig tas.

Gunvald Ludvigsen (V) [12:36:13]: Denne saka har som vi alle veit, ein alvorleg bakgrunn, nemleg dei tilfella der det oppstår usemje mellom pasientar/pårørande og dei medisinsk-fagleg ansvarlege om å halde fram eller avslutte livsnødvendig behandling. Vi veit at det i nokre få tilfelle, som andre har sagt, dessverre oppstår grunnleggjande mistillit mellom pasientar/pårørande og behandlarane, og at dialogen rett og slett blir totalt broten. Erfaringar har dessutan vist at dagens regelverk ikkje er godt nok. Eg er glad for at statsråd Brustad har erkjent dette i brev til komiteen.

Venstre sitt framlegg om at dei pårørande bør ha krav på ei alternativ og uavhengig vurdering, ei såkalla «second opinion»-vurdering, meiner eg er eit viktig steg i retning av å gjenreise tilliten og dialogen mellom partane. Det sentrale i framlegget vårt er forholdsvis enkelt, det sentrale er å få etablert klare kjørereglar for alle partar – og eg understrekar alle partar – altså få eit tydeleg lov- og regelverk og etablere ein tydeleg framgangsmåte som alle partar kan halde seg til. Eg trur også at ei slik forbetra ordning i seg sjølv vil vere konfliktførebyggjande.

Det er gledeleg at Venstre sitt initiativ til eit betre lov- og regelverk, ikkje minst for å styrkje dei pårørande sine rettar i desse situasjonane, har fått brei støtte i ein samla helse- og omsorgskomite. Det har vore nemnt i debatten her i dag av representanten Lønning – og eg er einig med han – at det er inga prinsipiell usemje i komiteen. Den vesle usemja som finst i komiteen, går på at Venstre og Framstegspartiet vil ha ei lovfesting av dei pårørande sin rett til ei ny og uavhengig vurdering, mens fleirtalet i komiteen ikkje vil instruere Regjeringa med omsyn til lovfesting, men avvente departementet sitt vidare arbeid med saka.

Som eg har sagt, er det sentrale i denne saka å få etablert klare kjørereglar. Uansett om det er mindretalet eller fleirtalet i komiteen som får gjennomslag for sitt syn i dag, ser eg fram til at departementet tek skikkeleg tak i denne saka fort, umiddelbart og slik at både pasientar, pårørande og medisinsk personell får eit trygt, godt og tydeleg lov- og regelverk å halde seg til i desse vanskelege situasjonane.

Statsråd Sylvia Brustad [12:39:19]: Jeg er glad for at Stortinget vier oppmerksomhet til en type saker som er blant de vanskeligste vi har å forholde oss til i helsevesenet. De fleste beslutninger om å avslutte behandling tas, som flere allerede har vært inne på, på bakgrunn av enighet mellom behandlende personell, pasienten og dennes pårørende. De tilfeller det her er tale om, er situasjoner hvor man ikke kommer til enighet.

Som jeg allerede har vist til i mitt til brev til helse- og omsorgskomiteen av 17. mars i år, har vi i dag flere lovbestemmelser som skal bidra til at de rette beslutningene fattes. Bestemmelsene skal også sikre at pasientens og pårørendes synspunkter tas hensyn til. Jeg vil her kort nevne de viktigste.

Pasienten har rett til vurdering av sin helsetilstand innen 30 dager etter at henvisningen er mottatt. Viktig i den sammenheng det her er tale om, er også retten til fornyet vurdering etter pasientrettighetsloven § 2-3. Dette kan være et hensiktsmessig virkemiddel for å få en objektiv vurdering av om det finnes behandlingsalternativer.

Videre er det bestemt i pasientrettighetsloven at pasienten har rett til å medvirke ved gjennomføring av helsehjelpen og til å få informasjon. I dette ligger bl.a. at pasienten skal tas med på råd dersom det må foretas et valg mellom ulike behandlings- eller undersøkelsesmetoder. Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. I de tilfeller hvor pasienten ikke har samtykkekompetanse, har pasientens nærmeste pårørende, som kjent, rettigheter både når det gjelder medvirkning sammen med pasienten og til å få informasjon.

Når det gjelder spørsmål om avslutning av livsnødvendig behandling hvor pårørende ønsker at behandlingen skal fortsette, reises det spesielle etiske problemstillinger. Beslutningen som skal fattes, innebærer noe langt mer enn en rent faglig vurdering av hva som er forsvarlige behandlingsalternativer. Gjeldende lovverk er basert på at det er ansvarlig medisinsk personell som har myndighet til å treffe avgjørelse i slike saker. Samfunnsdebatten den senere tid har imidlertid vist hvor vanskelig det kan være når det treffes en avgjørelse som er i strid med pårørendes ønsker.

Jeg tror de kliniske etikkomiteene i utgangspunktet er egnede organer til å drøfte håndteringen av slike saker det her er snakk om. Dette er også en type saker som rent faktisk behandles i de kliniske etikkomiteene i dag. Samtidig ser jeg at det i noen tilfeller kan reises spørsmål ved objektiviteten til den aktuelle etikkomiteen i slike saker. De kliniske etikkomiteene er stort sett sammensatt av personer som har sitt virke i det aktuelle helseforetaket.

Jeg er tilfreds med at flertallet i komiteen ønsker å gi meg anledning til å foreta en grundig vurdering av hvilke tiltak som er best egnet til å ivareta hensynet til pårørende i slike situasjoner. Ett av de tiltak jeg vil vurdere, er å gi pasient eller pårørende mulighet for å få saken innbrakt for en klinisk etikkomite ved et annet helseforetak. Dette vil styrke hensynet til habilitet og uavhengighet. Jeg vil også vurdere muligheten for et sett med nasjonale retningslinjer for de kliniske etikkomiteene, noe som også kan bidra til at man så langt som mulig unngår ulik praksis med hensyn til komiteenes håndtering av sakene.

Etter mitt syn er det viktigste å legge til rette for at uenighet mellom pårørende og helsepersonell om denne typen beslutninger unngås. Derfor er det viktig å bruke tilstrekkelig med tid. For de få tilfeller hvor det likevel oppstår en slik uenighet, vil jeg arbeide for at håndteringen av saken og de etiske, menneskelige og faglige overveielser som må gjøres i slike vanskelige situasjoner som dette, blir ivaretatt på en så betryggende, objektiv og grundig måte som mulig.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.