Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten gjere framlegg om at taletida vert avgrensa til 35 minutt og fordelt med inntil 5 minutt på kvart parti.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det vert gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikkar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare vert det gjort framlegg om at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det vert sett på som vedteke.

Inge Lønning (H) [12:44:54]: (ordfører for saken):Dette er åpenbart dagen for de fredelige forhold politisk. Det ble sagt fra komiteens leder under forrige sak at det var en meget høy grad av enighet i komiteen. Det kan i enda høyere grad sies om denne saken, eller annerledes uttrykt: Forskjellen mellom de to forslagene som foreligger, er egentlig minimal.

Det det er uenighet om, er at ambulansetjenesten for psykiatriske pasienter selvfølgelig skal tilfredsstille de krav som er lagt inn i forskrift om ambulansetjeneste. Komiteens flertall peker i sin innstilling på at det uttrykkelig er sagt at denne delen også er inkludert i det generelle kvalitetskrav som helseforetakene er pålagt når det gjelder ambulansetjenester. Det er altså ikke adgang for helseforetakene til å legge to forskjellige kvalitetsmål til grunn, et for ambulansetjenester for somatiske sykdommer og et helt annet når det gjelder psykiske lidelser.

Det som forslagsstillerne ønsker, og som mindretallsforslaget går ut på, er at man skal konkretisere dette dit hen at den modellen som er utviklet av Helse Bergen, og som hele komiteen er enig om er en god modell, skal være mønsteret for samtlige helseforetak. På det punkt skilles veiene, for komiteens flertall mener at dette er å anse som det man pleier å kalle «best practice», altså at det i en bransje finnes noen som går foran og finner gode og kreative løsninger. Det bør alle de andre ta til seg og vurdere om det er hensiktsmessig å gjøre det på samme måte.

Men det er ikke hensiktsmessig at man ovenfra – fra de overordnede myndigheter – binder alle til å gjøre det på nøyaktig samme måten. Det er klart at de lokale omstendigheter kan variere adskillig i dette land, bl.a. har det med bosettingsmønsteret å gjøre, og det må fremdeles være slik at det er de som sitter nærmest det stedet hvor tjenestene skal utføres, som har best grunnlag for å vurdere hvilken praktisk løsning som er den mest tjenlige på vedkommende sted.

Men, som sagt, uenigheten er av meget begrenset omfang. Derfor tror jeg at essensen i saken er at Stortinget på denne måten minner helseforetakene om den forpliktelse de er pålagt, og at det ikke skal gjelde ulike kvalitetsstandarder for ambulansetjeneste for pasienter med somatiske lidelser og pasienter med psykiske lidelser.

Vigdis Giltun (FrP) [12:48:26]: Psykiatriplanen og alle politiske signaler er entydige når de sier at psykiatrien skal sidestilles med somatikken. I tillegg har Regjeringen sagt at psykiatrien skal prioriteres for å imøtekomme behovet for faglig god behandling. Psykiatriske pasienter skal møtes med samme verdighet og tilbud til nødhjelp som pasienter med somatiske lidelser.

I Fredrikstad Blad 1. februar i år og påfølgende dager beskriver avisen problemet med at psykiatriske pasienter nå i økende grad må følges opp av politiet. Det dreier seg om personer i psykisk ubalanse, ofte kombinert med rusproblem, som ikke får hjelp, eller som stikker av fra helsevesenet.

Tall fra 2005 viser at Østfold-politiet daglig i gjennomsnitt måtte rykke ut på to oppdrag som går under kategorien psykiatri/sykdom. Totalt ble det loggført 735 slike utrykninger ved Østfold-politiets operasjonssentral i 2005. Statistikken røper også at Fredrikstad har den største andelen. Det er ikke så rart, for det er jo en by. Men i tillegg kommer alle de oppdragene som politiet har med å søke etter pasienter som har forsvunnet fra Veum psykiatriske sykehus. Her kan de lete i timevis og dagevis etter pasienter som egentlig skulle ha vært fulgt opp av helsevesenet. På landsbasis dreier det seg også om mange tusen pasienter som møter politiet i stedet for psykiatrisk ambulanse når de trenger hjelp.

Det er også et samfunnsproblem at politiet med sine knappe ressurser bruker tiden sin til oppgaver som andre burde hatt ansvaret for. Politiet har dessuten ikke den nødvendige kompetansen til å håndtere alvorlige psykiatripasienter, noe som kan føre til uheldige og farlige situasjoner. Det er også en svikt at alvorlig syke pasienter ikke blir fulgt opp av sykehuset når de stikker av fra behandling.

Det er helsepersonell som har kompetanse til å håndtere disse situasjonene korrekt, og til å foreta de nødvendige vurderingene. Og det er helsevesenet som har ansvaret for å følge opp psykiatriske pasienter.

Et akutteam med psykiatrisk fagkyndige etter modell av hva som er opprettet i Bergen, bør bli et krav innenfor alle helseregioner. Politiet vil fortsatt være med på enkelte oppdrag der situasjonen er truende, men kan da kjøre bort når situasjonen er under kontroll. Tjenesten i Bergen er resultat av et godt samarbeid, og den har ført til besparelser økonomisk og til bedre forhold for både politiet, helseforetaket og pasienten. Med andre ord er det en vinn-vinn-situasjon.

Ambulansebilen er sivil, og den er utstyrt med moderne hjelpemidler. Den er også registrert som utrykningskjøretøy, slik at den kan komme raskt fram til bestemmelsesstedet. Bilen kjøres av ambulansepersonell og kan yte førstehjelp i akutte situasjoner. Det kan også være nødvendig i ulykkestilfeller hvor en slik ambulanse er det riktige å ha på stedet.

Fortsatt er det nødvendig med politiassistanse, men dette bare som et tillegg – de skal ikke komme først. Dette er et forslag om å sikre en mer skånsom og faglig riktig håndtering av pasientene fra første øyeblikk. Slik det er i dag, oppleves det både skremmende, nedverdigende og ikke minst stigmatiserende at psykisk syke blir hentet av uniformert politi. Det er ingen forbrytelse å ha en alvorlig psykisk sykdom, og disse pasientene må kunne få samme behandling av fagpersonell ved akutte tilfeller.

Det er enighet i komiteen, og det er enighet i salen, om at dette er et behov. Det det ikke er enighet om, er om det skal pålegges helseforetakene. Det har en tendens til å trekke ut, og det har en tendens til å bli skjøvet på ting når det ikke er pålagt. Det er ingen her som sier at det skal være en nøyaktig kopi. Det man sier, er «etter modell fra Helse Bergen». Og det må gjerne bli bedre, for ambulansetjenesten i Bergen er ikke døgnkontinuerlig hele uken, og det burde den kanskje være. Men denne modellen, som ser ut til å virke godt, og som alle er fornøyd med, mener Fremskrittspartiet at man nå skal opprette i alle regioner.

Derfor vil jeg gjerne på vegne av Fremskrittspartiet få fremme forslaget om at det skal opprettes psykiatrisk ambulanseteam i alle regionene.

Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har teke opp det forslaget ho refererte til.

Laila Dåvøy (KrF) [12:53:30]: Det som er spesielt positivt med dette Dokument nr. 8-forslaget, er at vi får rettet søkelyset mot en meget vellykket psykiatrisk ambulansetjeneste og transporttjeneste i Bergen. Det er ikke tvil om at denne måten å organisere tjenesten på i en by som Bergen ved behov for akutt psykiatrisk hjelp, kan stå som et godt eksempel til etterfølgelse.

Det er Helse Bergen som på eget initiativ innførte denne ambulansetjenesten for psykiatriske pasienter fra 1. mai 2005. Til tross for relativt kort virketid, ett år, har prosjektet vært positivt både for pasienter, for fagpersonale og for politiet, som tidligere brukte langt flere ressurser på assistanse enn det de nå gjør. Ikke minst for pasientene er det viktig at de møtes av fagpersoner med psykiatrisk kompetanse i akutte situasjoner. Det er også positivt at politiet i mindre grad enn før er nødvendig ved syketransport av psykisk syke i Bergensområdet.

Ved den psykiatriske ambulansetjenesten i Helse Bergen har Helse Vest løst sitt forskriftsfestede ansvar for akuttmedisinske tjenester for psykiatriske pasienter på en utmerket måte.

Det er viktig å påpeke at det er de regionale helseforetakene som er ansvarlige for nødvendig ambulansetjeneste, hva gjelder både somatisk og psykisk syke pasienter. Dette ansvaret kan organiseres på ulike måter. Det viktigste er at pasientene får et verdig og faglig godt tilbud over hele landet. Jeg er nok noe bekymret for at så ikke er tilfellet overalt – ennå. Derfor er det viktig at også statsråden retter oppmerksomheten mot dette overfor helseforetakene.

La meg ta et eksempel: I januar i år uttalte Truls Fyhn til avisen Nordlys:

«Vi er nødt til å hjelpe flere inn på institusjon. (…) De fleste sakene politiet er nødt til å hanskes med er transport av psykisk syke – enten til deres hjem eller til institusjoner. Vi føler oss mer som et transportbyrå enn politi.»

Han ville nå sette ned foten for generell politiassistanse i psykiatriforhold. Et kompliserende forhold var også mangelen på akuttpsykiatriske institusjonsplasser i Tromsø.

Helse Bergen har funnet sin gode måte å organisere psykiatrisk ambulansetjeneste på. Jeg er sikker på at det finnes gode eksempler også fra andre helseforetak. Det er viktig at departementet ser det som sitt ansvar å formidle de gode løsningene, slik at alle helseforetakene kan bli «lærende organisasjoner» i forhold til de ansvarsområdene de tross alt har felles overfor befolkningen.

De nye ambulante teamene som nå er i ferd med å bygges opp, vil også kunne arbeide forebyggende og sannsynligvis medføre at færre akutte tilfeller oppstår.

Kristelig Folkeparti er enig med flertallet i komiteen. Vi forutsetter at helse- og omsorgsministeren påser at helseforetakene ivaretar sin plikt til å sørge for egnede ambulansetjenester for psykisk syke.

Gunvald Ludvigsen (V) [12:56:58]: Det blei sagt før her at i denne saka er det berre nyanseforskjellar i synspunkta i komiteen.

Eg tok ordet berre for å seie at vi i Venstre meiner at vi ikkje kan detaljstyre korleis helseføretaka skal drive på dette nivået. Her har vi ein situasjon der vi faktisk har ei ganske sterk presisering i lovverket, i forskriftene. Dersom eg les det riktig – eg er ingen jurist – står det at ein viser til § 14 i forskrift om krav osb. Det verkar veldig detaljrikt når det står der, og det skulle vere eit trygt grunnlag for statsråden i sine føretaksmøte, dersom det er noko problem på dette området. Ho kan slå fast at psykiatriske pasientar skal likestillast med somatiske. Det er det som er utgangspunktet. Debatten her er nok viktig i seg sjølv, men eg trur lovverket er detaljert nok.

Men det er gledeleg at nokre helseføretak, ikkje minst i Helse Bergen, prøver ut nye ting. Det kan vere ei moglegheit for andre til å lære, og det er veldig viktig.

Ein ting som eg tenkte litt på sjølv, er at det kan verke mot si hensikt dersom ein har ei eiga ordning for nokre pasientar. Det kan kanskje verke stigmatiserande i seg sjølv. Eg trur ein heller må finne tilfredsstillande og gode ordningar saman med den ordninga som ein har innafor denne akuttmedisinske kjeda.

Eg trur òg at det aldri vil vere fornuftig ikkje å ha samarbeid mellom dei forskjellige offentlege tenestene. Spesialisthelsetenesta og anna helseteneste, sosialtenesta i kommunane og politimyndigheitene må hjelpe kvarandre når det er naudsynt. Det trur eg vi må rekne med i framtida òg, og så må vi prøve å ha ein god dialog mellom desse forskjellige. Samhandling er jo noko som vi ropar etter mange gonger. Ein bør gjere dette på ein god måte, slik at desse spesielle pasientane som vi snakkar om her, som har det vanskeleg nok frå før, ikkje skal få det endå vanskelegare når dei kjem i desse situasjonane.

Statsråd Sylvia Brustad [13:00:00]: Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse har kapasiteten blitt styrket og vesentlig flere har fått hjelp, men jeg vil understreke: Etter min vurdering er vi ikke i mål. Derfor er det slik at tilbudet til mennesker med psykiske lidelser fortsatt må styrkes. Utfordringene framover, slik jeg ser det, er bl.a. knyttet til å sikre bedre flyt i tjenesten, slik at flaskehalser og overbelegg ikke oppstår. For eksempel ser vi at en del pasienter i spesialisthelsetjenesten og akuttpsykiatriske avdelinger burde vært fulgt opp på et lavere nivå. Når flaskehalser av denne typen oppstår, bidrar det også til å skape svikt i oppfølginga av enkeltpasienter og sviktende samarbeid med andre aktører. Dette kan være noe av årsaken til at politiet i enkelte sammenhenger har uttrykt misnøye med hvordan helsetjenesten har fulgt opp psykiatriske pasienter.

Forslaget om å etablere en psykiatrisk ambulansetjeneste i samtlige regionale helseforetak må derfor ses i sammenheng med den generelle politikken på området. Et vesentlig tiltak som skal bidra til en styrking av tilbudene og helheten i tjenesten, er en systematisk etablering av ambulerende team. Som Stortinget er orientert om, er de regionale helseforetakene pålagt å etablere ambulerende team og ambulerende akutteam.

Erfaringene så langt viser at teamene bidrar til å øke tilgjengeligheten til kvalifiserte tjenester, slik at pasientene får et godt faglig tilbud. Jeg har spesielt lagt merke til at en av erfaringene med ambulerende akutteam er at innleggelser på akuttavdelingene blir redusert, og dermed reduseres også behovet for transport av psykiatriske pasienter til institusjon. Akutteamene skal ikke komme i stedet for innleggelser på døgnavdelinger, men er et viktig supplement til akuttavdelinger. Dette er en modell som bygger på erfaringer fra England, og som også tar sikte på å fange opp behovet for vurdering, øyeblikkelig hjelp og transport av pasienter til institusjon.

Samarbeidet mellom helsetjenesten og politiet er avgjørende viktig. Helsetjenesten må organisere seg slik at det også underbygger samarbeidet med andre aktører, som f.eks. politiet, når det er nødvendig. Dette samarbeidet har ikke fungert like godt alle steder, og det er nødvendig med klarere rutiner, slik jeg ser det. Sosial- og helsedirektoratet og Politidirektoratet er i disse dager i ferd med å ferdigstille et felles rundskriv som vil klargjøre ansvars- og oppgavefordelinga mellom politiet og helsetjenestene overfor psykisk sjuke mennesker. Jeg forutsetter at helsetjenesten og politiet lokalt finner fram til samarbeidsløsninger for hvordan akutte situasjoner kan løses til beste for pasientene. Samarbeidet mellom helsetjenesten og politiet i Oslo er et godt eksempel på at det er mulig å finne fram til felles rutiner lokalt. Dersom det er nødvendig å gjennomføre nødvendig tvangsinngrep utenfor institusjon, er det politiets klare oppgave. Rutinemessig bruk av politiet til ren transporttjeneste vil være feil bruk av politiets ressurser.

I Bergen har en på mange måter funnet fram til en løsning som er tilpasset lokale forhold og lokale problemstillinger. Denne erfaringen er selvfølgelig viktig å ta med seg, spesielt i forhold til de steder hvor ambulansetjenesten håndterer et stort volum av mennesker med denne typen problemer.

Departementet har bedt Sosial- og helsedirektoratet om en faglig vurdering av forslaget om egne psykiatriambulanser. Direktoratet frafråder at det fattes vedtak om en egen psykiatriambulanse på dette tidspunktet. Det vises til at det i 2005 er gjennomført forsøk med ambulerende akutteam etter modell fra England, slik jeg har orientert om, som også tar sikte på å fange opp den problemstillingen som knytter seg til den aktuelle løsningen i Bergen.

Direktoratet har anbefalt at pasienter gis en faglig vurdering av teamet med sikte på å finne riktig tiltak for hver enkelt. Formålet er at teamene skal kunne gi rask behandling hjemme eller i et distriktspsykiatrisk senter. Akutt-teamene skal sørge for transport eller følge pasienten til en akuttavdeling når det er behov for det. Vanligvis vil det i slike situasjoner ikke være behov for en ambulanse. I de tilfeller det likevel vil være behov for ambulanse, må de regionale helseforetakene selvfølgelig sørge for det. Noen steder med storbyproblematikk har helseforetakene valgt å sette inn egne spesialutstyrte ambulanser, fordi ambulansetjenesten håndterer et relativt stort volum av akutt psykisk sjukdom. Alle ambulanser skal imidlertid i utgangspunktet ha utstyr og kompetanse og være bemannet til å håndtere alle typer diagnoser. Så min konklusjon er at man må kunne organisere dette ut fra hva som passer best i hver enkelt region og i ulike deler av landet.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.