Reidar Sandal (A) [14:30:29]:(leiar i komiteen og ordførar for saka): I nysalderinga av statsbudsjettet for 2006 har Regjeringa ein grundig gjennomgang av endringar i skattar og avgifter som har skjedd i inneverande år. I stor grad er det snakk om auka statlege inntekter i budsjettåret. I St.prp. nr. 31 for 2006-2007 blir det dessutan gjort greie for endringar i inntekter og utgifter på ei rekkje kapittel under Finansdepartementet. I dokumentet blir det dessutan foreslått diverse endringar under Kommunal- og regionaldepartementet. Det gjeld rammetilskot til kommunar, tilbakeføring av tilskot og rammetilskot til fylkeskommunar. Under Landbruks- og matdepartementet blir det fremma forslag på tre område: miljøavgifter i landbruket, totalisatoravgift og aksjar i selskap under Landbruks- og matdepartementet. Når det gjeld Statens pensjonsfond – Utland, fremmar Regjeringa forslag om endringar i overføring til fondet og frå fondet.

Det strukturelle, oljekorrigerte underskotet for 2006 har vore anslått til 65,9 milliardar kr. Det går fram av nasjonalbudsjettet 2006, tilleggsproposisjonen for 2006, som blei fremma etter regjeringsskiftet, og revidert nasjonalbudsjett 2006. Bruken av petroleumsinntekter utover forventa realavkastning av Statens pensjonsfond – Utland blei i det sistnemnde dokumentet anslått til 10 milliardar kr, mot 12 milliardar kr i nasjonalbudsjettet 2006 og tilleggsproposisjonen for 2006. Endringa må sjåast i samanheng med veksten i fondskapitalen på slutten av fjoråret.

Regjeringa informerte Stortinget tidlegare i haust om endringar i skatteinngangen. Dei samla skattane og avgiftene blir justerte opp med 2,5 milliardar kr både i 2006 og 2007. Den delen av inntektsveksten som kan førast tilbake til konjunkturutviklinga, er halden utanom. For inneverande år går dei auka skatteinntektene på 2,5 milliardar kr til kommunesektoren. Anslaget for det strukturelle, oljekorrigerte underskotet på statsbudsjettet blir følgjeleg halde på same nivå som i nasjonalbudsjettet 2007.

Det oljekorrigerte underskotet på statsbudsjettet er redusert med 13,4 milliardar kr sidan Stortinget vedtok budsjettet i fjor haust. Reduksjonen kjem i all hovudsak av auka skatteinntekter frå fastlandsøkonomien.

Dersom ein held dagpengar og renter utanom, auka utgiftene med ca. 3,4 milliardar kr frå saldert budsjett til anslaget i nysaldert budsjett. Utgiftene auka med ca. 4,3 milliardar kr som følgje av endringar i løyving i første halvår i år, medan utgiftene er reduserte med ca. 1 milliard kr i forslag fremma for Stortinget i andre halvår.

Netto kontantstraum frå petroleumsverksemda i 2006 blir no stipulert til 357,9 milliardar kr. Det er eit stort beløp. Denne summen blir overført til Statens pensjonsfond – Utland. Etter at det oljekorrigerte underskotet på statsbudsjettet er dekt ved ei overføring frå Statens pensjonsfond – Utland, blir det dermed avsett netto 300,5 milliardar kr i fondet i 2006. Renteinntekter og utbytte reknar ein med blir 49 milliardar kr. Det samla overskotet på statsbudsjettet og Statens pensjonsfond – Utland blir dermed anslått til 349,5 milliardar kr.

Nysaldert budsjett 2006 viser eit oljekorrigert underskot på 57,4 milliardar kr. Det er 13,4 milliardar kr lågare enn i saldert budsjett 2006.

Når ein tek omsyn til forslag i proposisjonen som vi no behandlar, vil inntektene samla auke med 22,2 milliardar kr sidan budsjettet blei vedteke i fjor haust. Då har ein ikkje teke med petroleumsverksemd og lånetransaksjonar.

For same periode har utgiftene auka med 8,8 milliardar kr, også her er utgiftene til petroleumsverksemd og lånetransaksjonar haldne utanfor.

Regjeringa peikar, naturleg nok, på at nysaldert budsjett vil kunne avvike frå den endelege rekneskapen. Det har samanheng med at ein ikkje kan seie eksakt kor stort det endelege forbruket vil vere på regelstyrte utgiftsordningar og på skatte- og avgiftsinntekter, og kor stort nivået blir på overførte løyvingar frå 2006 til 2007.

Innstillinga frå finanskomiteen til nysalderinga av statsbudsjettet for 2006 viser brei tilslutning til alle løyvingsforslaga frå Regjeringa. Framstegspartiet står også i denne saka for ein heilt annan kurs enn resten av det politiske miljøet. Partiet har avvikande forslag på ei rekkje punkt.

I innstillinga går Framstegspartiet inn for å halvere meirverdiavgifta på elektrisk kraft og å fjerne forbruksavgifta på elektrisk kraft i perioden 1. november–31. desember i år. Partiet legg dessutan opp til at den gjelda som bompengeselskap har i vegsektoren, skal slettast. Dette forslaget åleine har ein kostnad på 11,6 milliardar kr. Utover dette vil Framstegspartiet redusere gjelda som dei regionale helseføretaka har til staten med 1 milliard kr.

Framstegspartiet foreslår berre i den innstillinga som vi no behandlar, å bruke ca. 15 milliardar kr meir enn det dei andre partia i Stortinget går inn for. Om Framstegspartiet sitt opplegg hadde blitt vedteke, ville det utan tvil hatt store negative konsekvensar for økonomien i landet vårt.

I innstillinga peikar Framstegspartiet på at skatte- og avgiftsanslaga er auka med vel 12 milliardar kr. Partiet viser til kor mykje ulike skatte- og avgiftssatsar kunne ha vore reduserte dersom inntektsauken hadde vore brukt til reduksjonar i skattar og avgifter. På dette grunnlaget påstår Framstegspartiet at ei rekkje skattar og avgifter som partiet har foreslått redusert, kunne ha vore sette ned utan inntektstap for staten.

Som eg har peika på tidlegare i innlegget mitt, kjem oppjusteringa av skatteanslaga i stor grad av veksten i norsk økonomi. Den økonomiske aktiviteten svingar over tid, som vi veit. Inntektene til statsbudsjettet frå skattar og avgifter kan etter kvart bli lågare, slik vi f.eks. opplevde i 2002, i 2003 og i 2004. Regjeringspartia legg stor vekt på at budsjettpolitikken skal vere med på å skape ei stabil utvikling i norsk økonomi, i samsvar med handlingsregelen. Dersom meirinntekter på grunn av betra konjunkturar skulle slå ut i auka utgifter eller lågare skatte- og avgiftssatsar, ville budsjettpolitikken gi ein ekstra stimulans til økonomien i gode tider. Tilsvarande ville budsjettpolitikken vere med på ytterlegare å bremse økonomien i dårlege tider. Lågare skatteinntekter på grunn av dårlegare konjunkturar ville slå ut i høgare skatte- og avgiftssatsar eller i lågare utgifter. Framstegspartiet sin politikk vil altså verke destabiliserande på den økonomiske utviklinga. Konjunktursvingingane blir dermed forsterka. Ei slik linje bryt grunnleggjande med den politiske kursen som regjeringspartia står for.

Det største opposisjonspartiet i Stortinget vil ha endringar i skatte- og avgiftssatsane i samsvar med svingingane i konjunkturane. Det vil føre til at skattesystemet blir uføreseieleg. I sin tur vil det vere skadeleg også for dei som skal investere, og som skal drive næringsverksemd i landet vårt. Dei krev nemleg at vi skal ha eit stabilt skatteopplegg. Framstegspartiet si linje, derimot, er eit aktivt bidrag til det motsette.

I innstillinga frå finanskomiteen heiter det i ein merknad frå Framstegspartiet at

«EU-kommisjonen anbefaler Norge å fase ut engangsavgiften på nye biler ut fra hensynet til fungerende konkurranse».

Denne utsegna er direkte ukorrekt. EU-kommisjonen har aldri tilrådd norske styresmakter å fjerne eingongsavgifta. Eg minner om at skatte- og avgiftspolitikken ikkje er ein del av EØS-avtala. Av den grunn kan kommisjonen ikkje gi pålegg eller tilrådingar til Noreg på dette området.

Innstillinga som vi no drøftar, har brei tilslutning i finanskomiteen. Det er faktisk berre Framstegspartiet som har avvikande forslag. Ut frå innstillinga kan vi slå fast at det er vesentleg forskjell i økonomisk tenking og pengebruk mellom fleirtalet og mindretalet i finanskomiteen.

Ulf Leirstein (FrP) [14:41:28]: Hver desember gjør Stortinget noe merkverdig ved at statsbudsjettet justeres i tråd med hva statens kostnader og inntekter ser ut til å bli. Ingen bedrifter ville ha gjort noe slikt, men i det offentlige kan man ikke bruke penger som ikke er bevilget. Nysalderingen levnes liten oppmerksomhet, og det er synd, for her finnes en del interessante opplysninger om hva som har endret seg siden slaget om statsbudsjettet for 2006 stod for ett år siden. Hva ville konsekvensene ha vært om vi hadde brukt 8,8 milliarder kr mer på statsbudsjettet? Ville staten fått mindre å rutte med om den forhatte dokumentavgiften ble redusert med 10 pst., eller om engangsavgiftene på nye biler ble redusert med 10 pst.?

De oppdaterte tallene for 2006 viser at det oljekorrigerte underskuddet anslås til 57,4 milliarder kr, som utgjør en reduksjon av den såkalte oljepengebruken på hele 13,4 milliarder kr siden statsbudsjettet for 2006 ble vedtatt. Statsbudsjettets utgifter har samtidig økt med 8,8 milliarder kr til 665,2 milliarder kr, hvis man holder petroleumsvirksomheten utenfor. Renten har økt noe, men økonomien har altså ikke gått nedenom og hjem selv om utgiftene har økt.

For statens inntekter har anslagene også store avvik. Økte skatteinntekter fra fastlandsøkonomien er på 12,2 milliarder kr. Netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten er økt med om lag 30 milliarder kr utover anslag i statsbudsjettet for 2006. Dette burde gi handlingsrom og føre til visjoner.

Fremskrittspartiet mener det er rom for tre store grep: Bomselskapenes gjeld bør betales ned, ettersom bilistene gjennom avgifter allerede har betalt for veiene flere ganger. Deler av helseforetakenes gjeld bør nedbetales, og vi bør lette på avgiftene på strøm. Nedbetaling av bompengeselskapenes gjeld vil ikke være å betrakte som en kostnad i regnskapsmessig forstand, men som en omplassering av formue, fra omløpsmidler til anleggsmidler, altså en investering i varige verdier, ikke en reduksjon av nasjonalformuen.

Tallene i nysalderingen understreker også at det verken er mulig eller nødvendig å forsøke å finsikte økonomien, slik Stortinget i fullt alvor gjør når det gjelder budsjettbehandlingen. I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet framhever alle partiene, bortsett fra Fremskrittspartiet, nødvendigheten av ikke å bruke mer oljepenger enn det som opprinnelig er foreslått av Regjeringen, fordi det angivelig er viktig av hensyn til rente og kronekurs. Når man så ett år senere foretar en nysaldering av budsjettet, har det gang på gang vist seg at det ikke er like viktig å forholde seg til den samme stramheten som i det opprinnelige budsjettet. Det beviser bl.a. de økte utgiftene på 8,8 milliarder kr.

Handlingsregelen er tydeligvis ikke til hinder for en faktisk bruk av oljepenger som er større enn det som så fromt foreslås i ordinært statsbudsjett. Man har for 2006 noe beleilig havnet på en netto lavere bruk av oljepenger enn forutsatt i budsjettet, selv om utgiftene har økt med 8,8 milliarder kr.

Dette viser at det i realiteten ikke er så stor forskjell mellom utgiftene i Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag for 2006 og Regjeringens endelige utgifter som de øvrige partier ynder å framstille det som. Det er også verdt å framheve at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett vrir utgiftene over på investeringer, i motsetning til Regjeringen, som i større grad har utgifter til offentlig forbruk.

Tallene for skatteinntekter som framkommer i nysalderingen for 2006, indikerer dessuten at Finansdepartementet har operert med et for høyt inntektstap i beregningene de har gjort for skattelettelser. Fremskrittspartiet foreslo å redusere dokumentavgiften med 10 pst. Tallene i nysalderingen viser at dette kunne vært gjort uten inntektstap for staten i 2006.

Samlede skatte- og avgiftsinntekter øker anslagsvis med ca. 33 milliarder kr, hvorav 12,2 milliarder kr knytter seg til Fastlands-Norge. Statens inntektstap som følge av Fremskrittspartiets forslag til reduksjoner i skatter og avgifter for 2006 ville vært langt lavere enn det som er lagt til grunn i de beregningene Finansdepartementet presenterte i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2006, og følgelig er den beregnede, såkalte merbruken av oljepenger i Fremskrittspartiets alternative budsjett satt for høyt.

En rekke skatter og avgifter som Fremskrittspartiet foreslo redusert, kunne i realiteten vært redusert uten provenytap for staten.

Engangsavgiften ved kjøp av nye biler kunne vært redusert med 10 pst., slik Fremskrittspartiet foreslo, og likevel ville staten fått høyere inntekter av avgiften enn det som ble lagt til grunn i budsjettbehandlingen.

Man hadde ikke trengt å øke merverdiavgiften for mat, og man kunne i tillegg redusert den generelle merverdiavgiftssatsen uten at staten hadde fått mindre inntekter. Arveavgiften kunne vært redusert uten inntektstap, og toppskatten kunne vært redusert. Isteden trekker staten inn milliardbeløp ekstra på disse postene for 2006.

Det interessante med disse tallene er at de viser at skatte- og avgiftslettelsene Fremskrittspartiet foreslår, er innen rekkevidde, og at når man ser på de endelige tallene, er det ikke mange oljemilliarder som skiller Fremskrittspartiet og Stortingets øvrige politiske partier.

Så en korrigering: I innstillingen fra finanskomiteen er det rett og slett en skrivefeil i vårt forslag nr. 1, som står på side 17. Det gjelder kap. 1323, post 70. Der skal datoen man viser til, være 31. desember 2005, ikke 31. desember 2006. Jeg ber om at dette blir rettet opp. Det framgår av teksten på siden foran i innstillingen hva vi la til grunn da vi framsatte forslaget.

Jeg tar dermed opp de forslag som Fremskrittspartiet har framsatt i innstillingen fra finanskomiteen.

Presidenten: Representanten Leirstein har teke opp dei forslaga han refererte til.

Jan Tore Sanner (H) [14:47:48]: I den siste debatten før jul er det fristende å forsøke å fremstå som julenisse, men jeg skal la det være. Jeg slutter meg til noen av de betraktningene som komiteens leder kom med, nemlig at nysalderingen ikke er en ny budsjettbehandling, men at det er et dokument som gir interessante opplysninger om utviklingen gjennom året.

Jeg merker meg for øvrig at representanten Leirstein nærmest ser det som et problem at man bruker mindre penger enn det som ligger til grunn for den såkalte handlingsregelen. Jeg mener at det burde glede et samlet storting. Det skaper større trygghet for pensjon for fremtidige pensjonister. Det er fortsatt et stort gap mellom de pensjonsforpliktelsene som staten har, og Pensjonsfondet. Så det at man i år har brukt noe mindre enn det som var lagt til grunn, mener jeg burde glede et samlet storting og ikke bli fremstilt som et problem.

Jeg merker meg ellers at det i nysalderingen fremkommer at skatteinntektene fra fastlandet har økt med over 12 milliarder kr siste år – utover det som var lagt til grunn – og at komiteens leder tilskriver det veksten i norsk økonomi. Det er jeg enig i. Spørsmålet er imidlertid: Hva er det som skaper den økonomiske veksten? Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har i innstillingen pekt på at den veksten vi nå ser, også kan tilskrives den økonomiske politikken som er ført. Det er ikke slik at den økonomiske veksten kommer fra oven eller skyller innover oss. Selvsagt spiller de økonomiske konjunkturene en viktig rolle, men en ansvarlig økonomisk politikk, og også vekststimulerende skattelettelser, har bidratt til etablering av flere bedrifter, flere og trygge arbeidsplasser og vekst i skatteinntektene. Dermed mener jeg at dette dokumentet fremstår som en god bekreftelse på at den nåværende regjering tok feil da man i valgkampen i fjor hevdet at valget stod mellom skattelettelser og fellesskap. Snarere tvert imot – vi har nå sett at lavere skatt har bidratt til mer penger til fellesskapet, og dermed har vi fått større mulighet til å bidra til å trygge velferden.

Etter at vi hadde debatten om statsbudsjettet for neste år, har det kommet en rekke rapporter som viser at varsellampene i norsk økonomi blinker. Jeg vil derfor avslutningsvis peke på at vi nå står overfor et år hvor faren for overoppheting i norsk økonomi er betydelig, med de konsekvenser det vil kunne få for bl.a. rentenivået, og også for veksten i norsk økonomi på litt sikt.

Fra Høyres side vil jeg varsle at det er på tide å stramme noe inn når det gjelder finanspolitikken, at det er behov for å stimulere til mer sparing, og at det er behov for flere tiltak for å øke tilbudet av arbeidskraft. Vi mener at det er galt å overlate for mye av konjunkturstyringen til pengepolitikken. Vi mener at også finanspolitikken skal spille en viktig rolle i den sammenheng, og at vi kan legge til rette for å fjerne en del av de flaskehalsene vi har i norsk økonomi.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:51:55]: Bare noen korte bemerkninger fra Kristelig Folkepartis ståsted.

I andre sammenhenger er vi blitt fortalt at denne regjeringen på to år har hatt rundt 12 milliarder kr mer å rutte med enn den avgåtte regjeringen ville ha hatt om den hadde fortsatt. Det er jo et interessant tall, særlig når man ser på denne salderingsinnstillingen. Der står det faktisk at vi for 2006 vil få 12,2 milliarder kr mer i skatteinntekter. Og så står det at det i stor grad skyldes konjunktursituasjonen. Med andre ord: Man beviser selv i sin egen innstilling at hva som fører til økt skatteinngang, ikke bare har å gjøre med å legge på skatter, men at det kanskje også har vel så mye å gjøre med hvilken økonomisk politikk man samlet sett fører, og hva som gjennom et godt fungerende næringsliv kan danne grunnlag for å skaffe inntekter til felles beste. Det er det ene jeg har lyst til å si.

Så er det én utgiftspost som jeg skal dvele ved, og det er barnevernet. Gjennom de to siste årene har man, tror jeg, både i revidert og i salderingen måttet komme med ekstra midler til det statlige barnevernet. Det kan tyde på to forhold: enten at man ikke har tilstrekkelig økonomisk kontroll med det statlige barnevernet – det skal jo evalueres, som nevnt i proposisjonen – eller så er det kanskje den mer dramatiske situasjonen at stadig flere må få hjelp fra barnevernet. Det kan for så vidt også være et gode, hvis det er slik at flere forhold avdekkes enn tidligere. Samtidig har vi nå sett over noen år at behovet for barnevernet er så sterkt økende at man virkelig kan sette noen store spørsmålstegn ved hvilken utvikling det egentlig har avdekket i alle våre kommuner. Det gjelder ikke minst i denne byen, som jeg selv representerer, hvor behovene ser ut til å være økende år for år. Jeg vil bare si fra Kristelig Folkepartis side at akkurat den evalueringen som Regjeringen nå er i gang med, vil vi følge svært nøye, fordi den kanskje sier oss noe om at selv om flertallet i dette land har det veldig bra, så er det også grupper som kanskje bør få ytterligere økt oppmerksomhet, og som må få mer enn det de får i dag.

Lars Sponheim (V) [14:55:10]: Jeg skal avgrense meg til å kommentere to forhold i denne nysalderingen. Det ene er den eksepsjonelt gode skatteinngangen, og det andre er de ytterligere faresignaler som vi nå ser for overoppheting i norsk økonomi.

Nå har jeg tidligere hevdet at Venstres skattepolitikk på sikt vil føre til økt skatteinngang og dermed mer til fellesskapet, selv om vi reduserer det totale skattetrykket. Det er innretningen på skattepolitikken som er avgjørende, ikke om summen i det enkelte statsbudsjett viser en samlet skattelette eller skatteskjerpelse. Dette ble i sin tid latterliggjort av Jens Stoltenberg, som kalte en slik politikk for «voodoo-økonomi», og av finansminister Kristin Halvorsen, som i Dagbladet 22. mars i år kalte dette for «humbug».

Nå har vi altså nok en gang i dette dokumentet fått fasiten. Skatte- og avgiftsinntektene fra Fastlands-Norge anslås å bli om lag 12,2 milliarder kr, som nettopp nevnt av representanten Syversen, og det er i saldert budsjett for 2006. Tallene viser at skatteinngangen har økt hvert år de fire siste årene, på tross av en betydelig, men målrettet skattelette fram til og med 2005. Det er altså resultatene fra denne skattepolitikken som Regjeringen nå nyter godt av, og det er verken voodoo eller humbug, men en målrettet og god politikk.

Regjeringen argumenterer med at dette skyldes konjunktursituasjonen. Det er jeg heller ikke uenig i, men konjunktursituasjonen har sammenheng med den politikken som føres, og ikke minst den politikken som er ført. Det fikk vi smertelig erfare da vi overtok regjeringsmakten i 2001, med stigende rente og stigende arbeidsledighet. Og vi husker at sentralbanksjefen i sin tale i februar 2002, startet med å si at norsk økonomi var i ulage. Det var konjunktursituasjonen som innledet forrige periode. Så har vi sett at en bedre skattepolitikk for næringslivet fører til flere bedriftsetableringer, flere arbeidsplasser, og dermed økt skatteinngang og en bedre konjunktursituasjon. Det er de siste årene et bevis for.

Det er Regjeringen som er ansvarlig for å fastsette rammene for en ansvarlig finanspolitikk. Jeg har i den siste tiden blitt usikker på hvor mye av dette ansvaret Regjeringen faktisk tar inn over seg. Mye tyder på at Regjeringen overlater for mye av konjunkturstyringen til pengepolitikken. Det er bare å vise til at Norges Bank har oppjustert rentebanen/-prognosen to ganger etter valget 2005, og at renten nå er høyere enn det som ble lagt til grunn i renteprognosen som ble presentert i nasjonalbudsjettet for 2006. Regjeringens politikk med en ekspansiv finanspolitikk i kombinasjon med dårlige incentiver til privat sparing, skatteskjerpelser og utilstrekkelige tiltak for å imøtekomme etterspørselen etter arbeidskraft, vil måtte resultere i raskere og større økning i renten enn det som er strengt tatt nødvendig. Høyere rente i Norge enn hos våre handelspartnere slår normalt ut i en sterk krone, noe som svekker konkurransekraften til norske arbeidsplasser og bedrifter, og så er vi over i en uheldig rundgang, som vi har smakt på før.

Derfor har Venstre stått for en annen kurs både i budsjettet for 2006 og i budsjettet for 2007. Jeg er ikke nødvendigvis direkte uenig med finansministeren i at isolert sett betyr kanskje ikke en halv milliard eller én milliard nødvendigvis veldig mye for renten eller presset i økonomien, men signaleffekten og viljen til å justere kursen også framover, gjør det, spesielt om de som faktisk er ansvarlige for utøvelsen av pengepolitikken, sender slike signaler. Det er bare å se på effekten av sentralbanksjef Gjedrems uttalelser i forbindelse med et nettmøte hos Dagens Næringsliv torsdag i forrige uke, der markedsrentene steg kraftig etter at uttalelsene til Gjedrem ble tolket slik at renten kom til å bli økt kraftigere og sterkere. Det er derfor grunn til å utfordre finansministeren til både å vise vilje til ansvar og dermed nødvendig kursendring i den situasjonen vi nå er oppe i, og til å varsle at det blir helt nødvendig med moderate lønnsoppgjør i årene som kommer, om en skal klare å lande konjunkturtoppen på en myk måte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:59:55]: Vi behandler nå en nysaldering med store endringer, store inntektsøkninger, store utgiftsøkninger – men totalt sett en kraftig bedring av statsfinansene.

Som flere av de foregående talerne har vært inne på, er det to poenger jeg også vil gå inn på, og det er skatt og den ekspansive finanspolitikken. Vi er inne i høye internasjonale konjunkturer, og når vi kombinerer det med historisk høye investeringer i olje- og gassektoren, må det nødvendigvis gi en enestående høy aktivitet i norsk økonomi. Det er da helt naturlig at det gir økte skatteinntekter, noe som sjølsagt ikke er et resultat av Bondevik II-regjeringas skattelette. Det blir for lett når Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre sier i en merknad:

«Dermed har lavere skatt bidratt til mer penger til fellesskapet, og økte muligheter til å bygge ut velferden både i kommunene og nasjonalt.»

Historiske tall viser at sammenhengen er ikke slik. Det er konjunkturene som er mest avgjørende, og fortsatt står det enkle faktum fast at lavere skattesatser sjølsagt også gir lavere skatteinntekter.

Opposisjonen kritiserer Regjeringa for en for ekspansiv finanspolitikk. Regjeringa prioriterer kommunal velferd og samferdselsinvesteringer. Opposisjonen har tydelig og klart sagt at en prioriterer skattelette for den enkelte, slik at privat forbruk og private investeringer kan øke, og en prioriterer også en privatisering på en rekke områder, noe som en mener vil gi en bedre velferdsutvikling for befolkninga totalt.

Opposisjonens forslag i forhold til ekspansiviteten i budsjettet er etter min og Senterpartiets vurdering uten betydning når det gjelder ekspansivitet, og jeg vil understreke: uten betydning. Dersom den har betydning, er det i forhold til 2008, for dersom vi ser på konsekvensen av opposisjonens budsjettforslag nå, som har virkning først i 2008, er deres budsjettforslag langt mer ekspansivt enn Regjeringas budsjettforslag. Dette er også erkjent fra fagøkonomisk hold.

Det som må føres inn i historiebøkene fra statsbudsjettdebatten høsten 2006, er at det i budsjettet for 2007 er ubetydelige forskjeller mellom den tidligere regjeringsalliansen og den nåværende regjering, mens for 2008 er opposisjonens budsjettforslag mer ekspansivt enn Regjeringas forslag.

Alf E. Jakobsen (A) [15:03:23]: Som finnmarking med planer om å dra hjem i morgen og gå på ski har jeg sansen for at denne debatten ikke blir altfor lang. Jeg har forståelse for det. Jeg skal heller ikke lage noen lang debatt med mitt innlegg, men jeg vil likevel fokusere på noen forhold.

Fremskrittspartiet gjør et stort poeng av at det verken er mulig eller nødvendig å finsikte økonomien, slik som det gjøres i Stortinget ved budsjettbehandlingen. Etter min mening må alle forvaltningsnivåer, enten det gjelder kommune, fylkeskommune eller stat, budsjettere ut fra den informasjonen en har på det tidspunktet budsjettforslagene behandles. Det samme må jo gjelde endringer som senere må gjøres ved revideringer, og endringer som kommer i løpet av året.

Jeg kommer selv fra en liten kommune der vi har vært nødt til å leve med usikkerhet og gjøre endringer når vi har faktisk informasjon som sier at dette er nødvendig. Dette gjelder ikke minst der en opererer med anslagsposter og usikkerhet rundt rente- og prisutvikling. På samme måte som staten justerer kommuner og fylkeskommuner kursen underveis for at budsjettet skal bli et effektivt styringsverktøy.

Jeg tror det ville være et dårlig signal dersom staten ikke skulle anse det som nødvendig å finsikte økonomien, slik jeg oppfatter Fremskrittspartiets merknader. Så skjønner jeg – og jeg skjønner det veldig godt – at det er stor forskjell på et statsbudsjett og et lite kommunebudsjett. Iallfall vet jeg at det er atskillig færre nuller i et kommunebudsjett enn i et statsbudsjett.

Hovedinnvendingen mot Fremskrittspartiets skatte- og avgiftspolitikk er at de vil ha endringer i skatte- og avgiftssatsene i samsvar med konjunktursvingningene. Det er vanskelig å forstå at dette kan være til gunst for dem som skal investere og drive næringsvirksomhet i landet. Bedriftene ønsker et stabilt og forutsigbart system.

Inntektene fra skatter og avgifter varierer. Det så vi i siste treårsperiode, fra 2002. Det kan ikke være slik at når det er gode tider i norsk økonomi, skal man på død og liv øke utgiftene eller sette ned skatte- og avgiftssatsene. Tilsvarende vil jo være at når det er dårlige tider, må man øke skatte- og avgiftssatsene eller få ned utgiftene.

Jeg har lyst til å komme inn på et par forhold som Fremskrittspartiet har tatt opp, og det gjelder bompengegjelden. Samferdselsdepartementet har regnet ut at gjelden ved utgangen av 2005 var på 11,4 milliarder kr. Så er det slik av mye av de midlene som kreves inn i bompenger, går direkte til finansiering av prosjekter som ikke er til betaling av gjeld. En avvikling av alle bompengeprosjekter vil ikke bare kreve dekning av gjelden, men staten må også ta på seg bompengeselskapenes framtidige forpliktelser.

Det kunne kanskje være interessant å høre om Fremskrittspartiet er for eller imot bomring rundt Oslo. 29 pst. av alle bompengeinntektene i 2005 kom fra bomringen rundt Oslo. Og Fremskrittspartiet i Oslo går inn for at Oslopakke 3 skal videreføres. Det er altså tidenes største bompengeprosjekt.

Så er det slik at prislappen på de endringsforslagene som Fremskrittspartiet har i innstillingen, er på 15 milliarder kr, og det må en vel på en forsiktig måte kunne si er mer enn «en pølse i slaktetida».

Høyre og Venstre har en merknad der de bl.a. viser til at rentebanen har økt, og hevder at Regjeringen driver en ekspansiv finanspolitikk i kombinasjon med dårlige incentiver til privat sparing. Det er også gjentatt tidligere i debatten av Sanner.

Når det gjelder statsbudsjettet for 2006, ble det anslått til å være om lag nøytralt i forhold til den økonomiske utviklingen. Det var altså ikke ekspansivt. Økningen i renten skyldes simpelthen at det går godt – det går veldig godt – i Norge, samtidig som renten ligger et stykke under nøytralt nivå.

Vi er enig med Norges Bank i at det er uansvarlig å drive ekspansiv pengepolitikk når det er høykonjunktur, og det gjør vi heller ikke.

Når det gjelder påstanden om utilstrekkelige tiltak for å øke arbeidstilbudene, er det kjent at Regjeringen jobber med dette på flere arenaer og tar knapphet på arbeidskraft på alvor. Det kan nevnes, som sikkert er kjent i denne salen, krav til offentlig sektor om også å ansette folk som ikke har full yteevne. Det arbeides med en strategi for innvandring både fra EØS-land og andre land. Det kan også nevnes at velferdsmeldingen har en rekke tiltak for å få folk fra trygd til arbeid.

Gjennom pensjonsreformen gir Regjeringen incentiver for å få pensjonister til å stå lenger i arbeid. Jeg vil gi Regjeringen honnør for at den tar tak i disse tingene.

Arne Sortevik (FrP) [15:09:10]: Her er det en samferdselspolitiker som melder seg på i salderingsdebatten.

Det har gått dårlig med norsk økonomi i mange år nå! Staten har måttet spinke og spare og snu hver eneste krone – særlig har det gått ut over statens veibygging. Gjennom mange år har det vært så smått med kroner i statskassen at det dessverre ikke har vært nok til å finansiere nødvendig bygging av riksveier.

Det er denne pinaktige, trange økonomien med altfor lite penger som har tvunget et flertall i Stortinget – et større flertall med flere partier enn de til enhver tid sittende regjeringspartier – til å skrive ut tvangslån til bilbrukere i enkelte strøk av landet. Ja, så vanskelig har det vært for regjering og stortingsflertall å finansiere statens veier at det ved utgangen av fjoråret, altså i 2005, var 11,6 milliarder kr, som flere har vært inne på, i samlet bompengegjeld for prosjekter som er ferdigstilt og som er igangsatt, og der tvangslån – ofte omtalt som bompenger – er en del av finansieringsgrunnlaget.

Som alle i denne sal vet, og som folk flest også inderlig godt vet, er dette bare delvis riktig. Dessverre er det riktig at bompengegjelden samlet utgjør 11,6 milliarder kr, altså målt ved fjorårets årsskifte. Mange – svært mange – bilbrukere, både privatpersoner og bedrifter, blir minnet om dette ikke bare daglig, men flere ganger om dagen. Hver gang de passerer bomstasjonen, blir de minnet om at de samtidig betaler renter og avdrag på et lån de som låntaker er blitt påtvunget gjennom statlig tvangslån.

Heldigvis er det ikke riktig at staten har dårlig økonomi og har hatt det i mange år. Tvert imot er det nettopp slik at staten er rikere enn noen gang, at rikdommen har strømmet på og nå faktisk fosser inn i statskassen. I et ferskt regneeksempel har professor Øystein Noreng med et sett rimelig realistiske forutsetninger pekt på at fondet ved utgangen av 2030 kan være på 10 000 milliarder kr. Jeg minner om at anslaget ved utgangen av 2007 er på ca. 2 200 milliarder kr.

Dessverre er det riktig at staten ved ulike regjeringer og stort flertall i Stortinget likevel, til tross for den store og økende rikdommen, har grepet til utskriving av tvangslån. Det har ikke vært nødvendig, og det er ikke nødvendig. Etter Fremskrittspartiets mening er det verken nødvendig eller anstendig. Dette har staten hatt råd til å betale, og dette har staten råd til å betale – bedre råd enn noen gang! Derfor vil Fremskrittspartiet slette bompengegjelden pr. 31. desember 2005.

I hovedsak er anleggene bygd og tatt i bruk. Samfunnsøkonomi er ingen eksakt vitenskap. Men i Fremskrittspartiet føler vi oss overbevist om at norsk økonomi ikke på noen måte vil gå av hengslene dersom bommene fjernes. I Fremskrittspartiet føler vi oss overbevist om at de daglige tikronene som mange kan slippe å betale på vei til jobb, til kommunesenteret eller for å levere varer, ikke vil føre til kjøpefest og ikke vil føre til overoppheting av økonomien. Det eneste «hete» i denne forbindelse er den opphetede debatt det ofte blir når Fremskrittspartiet går imot bruk av bompenger og går inn for å fjerne dem.

Fjerning av bompenger er en del av Fremskrittspartiets helhetlige samferdselspolitikk. Fremover gjør vi ulike grep for at staten faktisk skal kunne finansiere bygging av statens veier fullt og helt. Vi gjør ulike grep for å sikre finansiering utover de tradisjonelle rammene av den nasjonale transportplanen. Vi vil ha investeringsbudsjett som en del av statsbudsjettet, for veier er investering. Vi vil ha infrastrukturfond med øremerket bruk av avkastningen. Vi vil bruke Offentlig Privat Samarbeid – en kjent metode, med gode resultater av to prøveprosjekter som er ferdigstilt. Det eneste alternativ i forhold til Regjeringens egen metode, prosjektfinansiering, er jo faktisk OPS – Offentlig Privat Samarbeid. Regjeringens egen metode er avlivet og avlyst av finansministeren, eller – mon tro –av embetsverket i Finansdepartementet. For det var jo som stortingsrepresentant, og ikke som finansminister, at representanten Halvorsen omtalte en tidligere finansminister omtrent slik: Finansministeren er som en byoriginal med penger som tyter ut av madrassen mens takrennene henger og slenger. «Det var da det og itte nå.»

Bakover rydder Fremskrittspartiet i den bompengebruken som er gjennomført, og salderingen av årets budsjett er – nettopp – en anledning til å saldere. Derfor fremmer Fremskrittspartiet også et forslag nr. 2. Vi vil ha en gjennomgang av de samferdselsprosjektene som er vedtatt i 2006, og det er ikke småtterier. Det er 10 milliarder kr – 7 milliarder kr mer i bompenger. Vi vil ikke stoppe prosjektene, men vi vil rette opp finansieringen.

En mulig alternativ metode for å slette gjelden på nylig vedtatte prosjekter er at staten rett og slett går inn i låntakers sted, reforhandler lånene og betaler ned over noen år, om det skulle knipe med pengene eller likviditeten.

Jeg har merket meg at Fremskrittspartiet har fått kritikk for at vi ikke foreslår sletting av bompengegjeld i budsjettsammenheng. Angivelig holder vi ikke det vi lover, og angivelig har vi ikke dekning. I dag er det budsjettsaldering, og vi fremmer forslag – med dekning.

Det som regjeringspartiene og delvis også andre opposisjonspartier i november 2005 fremstilte som eksakt vitenskap og med delvis enerett til å definere linjen mellom ansvarlige og uansvarlige budsjettrammer, fremstår ikke i desember 2006 som like eksakt og like klart definert. Her er det økonomisk handlingsrom.

Fremskrittspartiet avviser at alle ekstra midler skal spares til fremtidige pensjoner. En balansering mellom realplassering/realinvestering i Norge og en finansplassering/finansinvestering i utlandet tar vare på nasjonalformuen , men man kan ha ulikt syn på balansepunktet uten at man derved fremstår som samfunnsøkonomisk uansvarlig.

Fremskrittspartiets syn er at det også er viktig at dagens befolkning i hverdagen skal kunne oppleve en tydelig positiv effekt av at Norge er blitt en rik nasjon. Mange vil etter Fremskrittspartiets syn oppfatte det positivt når bomstasjonene rives og bompengene fjernes. Det er dette Fremskrittspartiet foreslår i dag, men som resten av Stortinget nok en gang avviser.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:17:19]: Jeg skal ikke forlenge debatten så veldig mye, men jeg vil knytte noen kommentarer til Fremskrittspartiets forslag om å redusere helseforetakenes gjeld til staten med 1 milliard kr.

Faktum er følgende: Stortinget har vedtatt at helseforetakene skal gå i balanse innen utgangen av 2006. Det har Stortinget vedtatt. Det eneste unntaket pr. dags dato er det regionale foretaket Helse Midt-Norge, som har fått en utsettelse på 350 mill. kr , slik at de kan gå 350 mill. kr i underskudd neste år. Andre helseforetak har fått krav på seg om å gå i økonomisk balanse.

Tall som blir innrapportert, viser at helseforetakene i løpet av 2006 styrer mot et underskudd på mellom 1 milliard kr og 1,5 milliarder kr, dvs. at det er langt fram til balansepunktet når det gjelder de regionale helseforetakene. Dette er det også vist til i forbindelse med helse- og omsorgskomiteens behandling av statsbudsjettet.

Helseforetakene har gått med underskudd i lengre tid. Dette er ikke noe som har oppstått nå, det har gått over år – ja, faktisk helt siden helsereformen ble innført. Dette har medført at det er samlet opp betydelig gjeld i de regionale helseforetakene, og man har tært på foretakenes likviditet. Dette gjør at det blir vanskelig for helseforetakene å møte utfordringene i årene framover med den gjeldsbelastningen de har – til staten – i tillegg til at de har måttet ta opp både kassakredittlån og andre lån for å betjene de daglige utgiftene. Dette er et problem og kommer til å bli et stort problem i framtiden. Kassakredittlån er som kjent kostbare lån også for helseforetakene.

Fremskrittspartiet ønsker at helseforetakene skal komme seg på beina, for igjen å kunne bygge opp likviditeten for å møte framtiden også på investeringssiden. Det er behov for betydelige investeringer i helsesektoren. Så lenge man har tynt den likviditeten man har i helseforetakene, blir dette et problem – det har allerede blitt et problem.

Fremskrittspartiet foreslår derfor å slette 1 milliard kr av den gjelden man har til staten. Man snakker ikke om det oppsamlede akkumulerte underskuddet som helseforetakene har hatt – det dekkes ikke gjennom låntaking fra staten, men vi snakker om de investeringslånene der helseforetakene er forpliktet til kun å låne penger av staten, som beløper seg til ca. 9 milliarder kr foreløpig.

Så forslaget dreier seg rett og slett om å bedre situasjonen for foretakene for å kunne møte framtidige investeringer, fordi likviditetssituasjonen er ekstremt skjør hos de regionale helseforetakene.

Heikki Holmås (SV) [15:20:29]: Jeg føler behov for å kommentere en del av de tingene som opposisjonen har sagt her på tampen, før jul.

Både jeg, Jan Tore Sanner og Lars Sponheim burde kunne være enige om at norsk økonomi har mindre påvirkning på både amerikansk og europeisk økonomi enn omvendt. Det er altså slik at i den perioden vi har sittet og styrt, spesielt det siste året, har oljeinntektene gått opp, investeringene i oljesektoren har gått opp, og det skyldes altså ikke skattelette i oljesektoren. Etterspørselen internasjonalt har gått opp. Meg bekjent skyldes ikke den etterspørselsøkningen lokale skatteletter gitt verken av Jan Tore Sanner eller av Lars Sponheim.

Det er samtidig slik at senkning i skatt kan gi en bedret skatteinntekt isolert sett innenfor et område, men ikke større inntektsøkning enn skatteletten man samtidig har gitt. Derfor er det smart å gjennomføre effektive endringer i skattesystemet som skaper økte inntekter noen steder, og dumt å gjennomføre skatteendringer som ikke fører til en bedret effektivitet i økonomien. For eksempel har den politikken som har vært ført når det gjelder deler av omleggingen av boligbeskatningen, ført til at folk investerer mye i bolig i stedet for å investere i små og mellomstore bedrifter, plassere inntektene sine der.

Det representantene for den forrige regjeringskoalisjonen kan ta ansvaret for, er det Statistisk sentralbyrå nettopp offentliggjorde, nemlig at forskjellene mellom rike og fattige økte i løpet av de fire årene da den forrige regjeringen satt med makten. Jeg vil gjerne at de skal komme opp – ikke akkurat nå, president, men kanskje etter jul – og ta ansvar for det på en skikkelig måte. Vi får mange anledninger senere også.

Når det gjelder Fremskrittspartiets bruk av penger, vil jeg si én ting: Det er helt tydelig at skredderøkonomene i Fremskrittspartiets rådgivningsgruppe har gått amok på Fremskrittspartiets filtloft. Det er altså slik at sletting av gjeld er å bruke av den samme formuen som vi ellers ville ha spart opp av oljeinntektene. Det Fremskrittspartiet gjør, er å komme løpende i salderingen og bevilge alle disse pengene, enten som 90-poster eller 70-poster, eller 50-poster i noen sammenhenger. Det er penger som går ut. Man kan gjerne si at man gjennomfører en investering i veisektoren. Men meg bekjent har det aldri vært mulig å regne stamveien mellom Bergen og Oslo som en eiendel som lett kan omsettes på det vanlige private markedet, dersom man senere skulle trenge pengene.

Vi er helt enige om at det er fornuftig å investere i veisektoren. Vi er helt enige om at det er fornuftig å gjøre forskjellige investeringer i samfunnssektoren. Vi har hatt skam nok til å prioritere dette innenfor våre ordinære budsjetter, istedenfor å gjøre det som gjeldsslette i etterkant. For å si det veldig enkelt: Hvorfor er det rettferdig at det akkurat i forbindelse med de veiprosjektene som sist ble finansiert med bompenger, er det bilistene skal få skattelette? Hvorfor er det rettferdig? Hvorfor kunne ikke disse pengene i stedet gått ut til folk på andre måter, eller vært brukt til nye veiprosjekt andre steder, hvis man synes veiprosjekter er så viktige? Er det slik at Fremskrittspartiet i alle sine budsjettforslag fra nå og videre framover vil fullfinansiere og ikke legge opp til bompengefinansiering i det hele tatt? Hvis det er tilfellet, synes jeg det er kjempeflott, for da vil det komme tydelig fram fra Arne Sortevik og de andre i Fremskrittspartiet. Fra bystyret i Bergen kjenner jeg Arne Sortevik som en anstendig mann som brukte pengene på en ordentlig måte. Men nå kommer han som – i disse juletider ville det være rimelig å si – julenisse og deler ut penger til bilister på enkelte steder i landet der det i dag tilfeldigvis er en bompengestasjon.

Det tilsvarende gjelder den gjeldsletten som gis til noen norske sykehus. Er det rettferdig at det er akkurat de sykehusene som har opparbeidet seg gjeld, som skal få den gjeldsletten som det legges opp til her? Ville det ikke være rimelig å gjennomføre det som overføringer til sykehussektoren, istedenfor å foreta gjeldsletting nå?

Jeg er helt sikkert sist inntegnede taler, og da benytter jeg anledningen til å si at dette var en liten oppsummering i forhold til opposisjonens innspill her. Debatten om hva som er voodoo-økonomi og ikke voodoo-økonomi, hva som er voodoo-skattelette eller ikke, vil helt sikkert komme til å fortsette i årene som kommer, selv om det blir spennende å se hvor lenge Jan Tore Sanner og de andre representantene for de borgerlige partiene vil si at økningen i norsk økonomi skyldes akkurat deres skattelettelser og ikke endringer bl.a. i verdensøkonomien. Jeg synes det er fascinerende at vi nettopp i det året vi har satt opp skattene for å prioritere fellesskapet, ser at veksten i skatteinntektene er høyest.

Presidenten: Presidenten er veldig i tvil, men finn å kunne godkjenne bruken av ordet «julenisse» som eit parlamentarisk uttrykk i dag.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Jan Tore Sanner (H) [15:27:14]: På en dag som denne vil jeg kanskje starte med å peke på hva vi kan være enige om. Det er åpenbart at vi er enige om at de internasjonale konjunkturene er viktige for den økonomiske utviklingen i Norge. Vi er åpenbart også enige om – og det synes jeg er interessant – at hvilke skattelettelser man gir, er viktig i forhold til virkningene på økonomien. Det synes jeg var et interessant bidrag fra Heikki Holmås til en debatt som helt sikkert ikke kommer til å bli avsluttet i dag.

La meg dernest si at jeg er litt overrasket over at Sosialistisk Venstreparti tillegger finanspolitikken så liten betydning for den økonomiske utviklingen i Norge. Når man forsøker å argumentere mot sammenhengen mellom skattelettelser og mer penger til fellesskapet, viser man til internasjonale konjunkturer og pengepolitikken, mens man nærmest avskriver finanspolitikkens virkning og betydning for den økonomiske utviklingen i Norge. Her er det selvsagt et samspill mellom finanspolitikk, pengepolitikk og lønnspolitikk, hvor de internasjonale konjunkturene spiller inn. Vårt poeng er imidlertid at de skattelettelsene som vår regjering gav, bidrog til å legge til rette for nye arbeidsplasser og nye bedrifter, og det har vært med på å øke veksten i norsk økonomi. Så kan man selvsagt ha en diskusjon om hvor stor betydning det har, men at det er en sammenheng mellom vekstskapende skattelettelser som øker arbeidstilbudet, og som bidrar til flere lønnsomme bedrifter og vekst i økonomien, trodde jeg ikke det var veldig stor uenighet om.

Til slutt: Jeg la merke til at Lundteigen foretok noen kjøkkenbordanalyser av opposisjonspartienes alternative budsjetter. La meg bare legge til at hvis man skal vurdere vårt alternative budsjett i forhold til den økonomiske situasjonen i 2007, må man se på hele budsjettet og hvordan det virker. Vi legger opp til å bruke mindre penger fra Pensjonsfondet. Men kanskje enda viktigere er det at vi har et omfattende program for å øke arbeidstilbudet, som er den største flaskehalsen i norsk økonomi i dag, og som vil bli forsterket til neste år. Der har vi svar i forhold til å stimulere folk til å arbeide mer, bl.a. gjennom moderate skattelettelser, stimulere folk til å arbeide lenger og stimulere til arbeidsinnvandring. I tillegg har vi forslag om å stimulere til privat sparing, noe som faktisk vil være med på å dempe veksten i det private forbruket. Det trodde jeg faktisk Senterpartiet var enig i. Det er et av våre forslag for å dempe presset i norsk økonomi, i tillegg til at vi også åpner for større bruk av private leverandører innenfor flere sektorer. Det vil også være med på å dempe presset i økonomien til forskjell fra en politikk hvor man nesten utelukkende skal bruke offentlig sektor.

Lars Sponheim (V) [15:30:35]: Vi trodde alle at det skulle bli en myk landing også i denne debatten, men representanten Holmås klarte å dra opp temperaturen på slutten. Det slo meg da jeg så Heikki Holmås på talerstolen, at her står en mann som gjerne skulle holdt nyttårstalen, og vi fikk et lite utdrag – om ikke av den som holdes på nyttårsaften, så iallfall den som holdes på 1. nyttårsdag. Jeg har behov for å kommentere noen forhold.

Jeg har ikke hørt andre representanter som har sagt noe annet enn at en vesentlig del av de økte skatteinntektene Norge har fått, kommer av konjunkturer, og at det går bra. Veldig mye av de gode tider i Norge er import av gode tider utenifra, men det er også særnorske gode tider oppi dette.

Det så vi f.eks. i den forrige debatten, hvor det ble sagt fra talere fra partier som utgjør den sittende regjerings parlamentariske grunnlag her i salen, at det har vært rekordstor vekst i de små bedriftene, tradisjonelle bedrifter og utradisjonelle bedrifter, basert på vår innenlandske økonomi når det gjelder sysselsetting. Det er et eksempel på at her er det også nasjonalt skapte gode tider, og det er kjempebra. Men det illustrerer også at en målrettet politikk over mange år for å skape grunnlag for det, de rekordmange bedrifter som etableres, er et resultat av dette.

Summen av alt dette gir selvsagt økte skatteinntekter. Det har altså vært mulig samtidig som skattesatsene har gått ned, ikke minst som en konsekvens av skattereformen, som den sittende regjering, også SV, er med og gjennomfører i 2006, selv om de var imot da skattereformen ble behandlet her i salen, hvor hele prinsippet har vært lavere skattesatser og bredere skattegrunnlag. Summen av dette har gitt – det er dokumentert i dag, og det er det mulig å si – høyere skatteinntekter for Norge. I alle fall har det vært mulig å treffe med lavere skattesatser i kombinasjon med gode konjunkturer på en sånn måte at det er mulig å øke skatteinntektene samtidig som skattesatsene er satt ned. Det er så godt dokumentert i den nysalderingen som foreligger, at jeg ikke kan forstå at det kan være mulig å ikke se det. Så får man da tro hvordan vektingen mellom de ulike årsakene måtte være. Det får vi dessverre aldri helt svar på.

Så reiser representanten Heikki Holmås en helt ny debatt, nemlig om lønnsforskjeller. Til det er å si at i en periode hvor reallønnsveksten er så formidabel som den har vært de siste årene, blir det dessverre slik at strekket i feltet blir større enn det vil være i dårligere tider. Det er slik at de som har det bra og jobber i sektorer med stor lønnsevne, evner å ta ut en stor lønnsøkning i en slik periode, og de som ikke gjør det, eller kanskje ikke har hatt arbeid, evner ikke å være med på dette. Det blir en utfordring for alle. Men jeg tror at det svaret, å gå over i dårligere tider, med økt arbeidsledighet og dårligere tider for bedriftene, er ikke noe godt svar. Det må være å jobbe med hvordan vi kan klare å få til en god inntektsutjamning.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:33:51]: Jeg har bare behov for å gi en kort saksopplysning til representanten Heikki Holmås. At innretningen på vårt forslag når det gjelder de regionale helseforetakene, er slik som det framgår av forslaget, er fordi samtlige regionale foretak har gjeld til staten. Det er de som har akkumulert underskudd, som ville kommet i den situasjonen som Heikki Holmås tok i sitt eksempel. Forslaget er nemlig innrettet slik at alle de regionale foretakene vil nyte godt av dette, slik at også de som har skjøttet sitt bo på en skikkelig måte, ikke kommer i skvis.

Inge Lønning (H) [15:34:40]: Jeg bad om ordet til en kort bemerkning til representanten Nesviks forrige innlegg.

Jeg tror ikke under noen omstendighet at Fremskrittspartiets forslag om en delvis gjeldssletting for helseforetakene er noe adekvat svar på de problemene norsk helseøkonomi sliter med. Så jeg tror ikke at det under noen omstendighet ville ha vært aktuelt å stemme for et slikt forslag.

Men jeg la merke til at representanten Nesvik la inn en premiss som forutsatte at det resultatkravet Stortinget har lagt til grunn for virksomheten ved helseforetakene i inneværende år, ikke kommer til å bli innfridd. Derfor finner jeg det nødvendig å vise til at det pr. i dag – siste møtedag i Stortinget i dette år – ikke er kommet noen beskjed fra den ansvarlige statsråd eller fra Regjeringen om at de forutsetninger Stortinget har lagt til grunn, ikke vil bli innfridd. Derfor ville det etter mitt skjønn være urimelig om Stortinget skulle legge en annen premiss til grunn for hvorledes man forholder seg til helseforetakenes økonomi. Når Regjeringen ikke har meldt at det er nødvendig å fravike eller foreta seg noe annet enn det Stortinget har forutsatt, så regner jeg med at det betyr at Stortingets forutsetninger kommer til å bli innfridd.

Presidenten: : Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 17.

Thorbjørn Jagland gjeninntok her presidentplassen.