Svein Roald Hansen (A) [11:10:06]:(ordfører for saken): Den endring vi skal gjøre i dag, er den største endring i Grunnloven i forhold til Stortinget som er gjort siden 1814, og derfor er det gledelig at det er en enstemmig innstilling vi skal behandle.

Endringen innbærer at vi etter neste valg ikke lenger deler Stortinget inn i to avdelinger, et odelsting og et lagting, ved lovbehandling. En forutsetning for dette er den endring av riksrettsordningen vi nettopp har diskutert, hvor det også foreligger en enstemmig innstilling.

Under Riksforsamlingen på Eidsvoll for 194 år siden, forelå det forslag både om et ettkammerstorting og om et tokammersystem. Prins Christian Frederik holdt på forslaget fra Adler og Falsen om en deling av Riksforsamlingen fordi han mente det ville gi større sikkerhet ved behandling av lovforslag.

Lovbehandling ville jo bli det nye Stortingets aller viktigste oppgave, i oppbyggingen av en selvstendig nasjon.

Forslaget innebar at nasjonalforsamlingen så snart den var åpnet av Kongen, skulle dele seg i to avdelinger, et lagting og et odelsting. Mens stortingsrepresentantene ellers skulle velges for to år, skulle medlemmene av Lagtinget sitte i seks år og velges etter et visst forhold mellom stiftene.

Lagmennene skulle være minst 30 år gamle, mens de øvrige representantenes aldersgrense var foreslått satt til 21 år. Lagmennene skulle i tillegg måtte eie jordgods til en verdi av 10 000 spesidaler eller ha en årlig inntekt på minst 800 spesidaler.

Den – skal vi si – mer eksklusive forsamling i Lagtinget skulle ifølge ett av forslagene også ha vetorett overfor Odelstinget.

Tankene bak forslagene om en todeling var bl.a. å innføre et element av en sosialkonservativ brems i lovgivningen. Spesielt var utsendingen Sibbern bekymret for hva senere riksforsamlinger kunne finne på. I sin dagbok skrev han at konstitusjonskomiteen fryktet at antall bønder på senere storting kunne bli så stort at de kunne få de «narragtigste» ting igjennom i samlet storting.

Jacob Aall, som støttet todelingen, forsvarte den med at man tenkte å danne et ting som i sindighet og intelligens kunne tjene som et regulativ for lovgiverne, som var mindre trent i lovgivningsvesenet og statsstyringen.

Konstitusjonskomiteen på Eidsvoll sluttet seg til tanken om en todeling, men svekket den selvstendige stillingen for Lagtinget som lå i forslaget fra Adler og Falsen. Det ble heller ikke slik at de antatt beste skulle plasseres i Lagtinget. Mange fryktet at en inndeling på et slikt grunnlag ville svekke Odelstinget. Forslaget om vetorett for Lagtinget ble også fjernet, og retten til å legge fram lovforslag ble lagt til medlemmene av Odelstinget.

Det ble en sterk debatt om denne todelingen, men resultatet – med et knapt flertall – ble den grunnlovsbestemmelsen som fortsatt gjelder, og som først i dag vil bli endret med virkning fra etter valget i 2009, 195 år etter at den ble utformet. De som stod bak forslaget om en todeling, hentet inspirasjon fra andre konstitusjoner når de besluttet den todeling ved lovbehandling vi siden har hatt. Christian Magnus Falsen argumenterte i Riksforsamlingen med at tanken om en todeling var tatt fra de beste konstitusjoner, den engelske og den amerikanske, og han henviste til teorien om «check and balance».

Debatten om todeling og styrkeforholdet mellom de to avdelingene var ikke over med vedtaket på Eidsvoll. Særlig gikk debatten høyt om lagtingsmedlemmenes mulighet til å reise lovforslag. Det kom krav fra Lagtingets medlemmer om å få møterett i Odelstinget når lovforslag de stor bak, men som var fremmet gjennom medlemmer av Odelstinget, kom til behandling. Denne striden endte med det som til i dag har vært praksis, at forslagsretten er reservert medlemmene av Odelstinget.

Hovedbegrunnelsen bak en todeling av Stortinget ved behandling av lovsaker har vært å ha «check and balance» – en tenkepause og et nytt blikk på loven.

Siden våre to kammer velges i samme valg og i all hovedsak vil ha den samme politiske balanse, har tanken om å bygge opp en slags sosialkonservativ brems ikke hatt særlig relevans, i hvert fall ikke etter dannelsen av de politiske partier og innføringen av parlamentarismen. Dette er da også ett av argumentene forslagsstillerne viser til i Dokument nr. 12:14 for 2003-2004.

Komiteen viser i innstillingen til at flere demokratiske land har tokammersystem for behandling av bl.a. lover. Men i andre land blir de to avdelingene valgt ved ulike valg og får derfor også ulik politisk sammensetning og ulikt flertall. Hos oss er det omvendt.

Lagtinget har heller ikke egne saksforberedende komiteer. Dette forhold gjør det lite sannsynlig at Lagtinget vil ha noe vesentlig nytt å tilføre lovbehandlingen, i forhold til det som alt er oppnådd gjennom behandling i vedkommende fagkomite og i Odelstinget.

Som i hvert fall nåværende medlemmer og tidligere medlemmer av Lagtinget er klar over, har de senere års praksis utviklet seg slik at Lagtingets behandling av lovforslag framstår som mer formell enn reell. Etter en votering i forrige periode, da flertallet ved en inkurie ble et annet i Lagtinget enn i Odelstinget, har man for sikkerhets skyld også sluttet å votere.

En tokammerbehandling av lover skal sikre kvaliteten i lovgivningen. Det er et viktig hensyn, men det kan ivaretas – slik andre parlamenter uten to kammer gjør – ved å behandle lovforslag to ganger i samlet storting, slik grunnlovsforslaget innebærer. Det er i tråd med praksis i bl.a. Sverige, hvor det er to «lesninger» av lovforslag, og i Danmark, hvor det er tre «lesninger».

Den viktigste innvendingen mot dagens inndeling av Stortinget er det som vakte debatt på flere av de første storting etter 1814, nemlig at lagtingsmedlemmene er avskåret fra å foreslå lover i eget navn og fra å delta i debatten i Odelstinget. Dette har forsterket seg etter hvert som behandlingen i Lagtinget har blitt mer rituell. I dag er medlemmene av Lagtinget i praksis helt avskåret fra å delta i debatter her i huset om lovsaker.

Inndelingen skaper også problemer for komitemedlemmer som samtidig er medlem av Lagtinget. Det er vanskelig for dem å være saksordfører i lovsaker. Begge disse forhold er særlig problematiske for partier som har bare ett medlem i flere eller i alle komiteene.

En samlet komite foreslår at Grunnloven endres slik at inndelingen av Stortinget i et odelsting og et lagting ved behandling av lovsaker oppheves, og at lovforslag isteden behandles to ganger av Stortinget i plenum, med minst tre dager mellom hver behandling. Komiteen legger til grunn at førstegangsbehandling av lover i samlet storting skal foregå som ved dagens behandling i Odelstinget. Komiteen legger videre til grunn at andregangsbehandling i Stortingets plenum skal ligge innenfor den samme innholdsmessige ramme som formelt gjelder for dagens behandling i Lagtinget.

Komiteen har i innstillingen lagt premissene for den gjennomgang av Stortingets forretningsorden som blir nødvendig etter dagens vedtak. Alt tyder på at endringen blir vedtatt. Jeg går derfor ikke nærmere inn på dette her, men nøyer meg med å vise til den enstemmige innstillingen.

Endringen i organiseringen av Stortinget endrer også arbeidsoppgavene i Presidentskapet. I grunnlovsforslaget settes det opp flere alternativer når det gjelder sammensetningen av Presidentskapet i et storting som ikke er delt i to avdelinger. Komiteen er enig om at det er viktig at Stortingets presidentskap gjenspeiler den politiske bredden i Stortingets sammensetning. Dette tilsier at Presidentskapet fortsatt bør bestå av seks medlemmer. Komiteen vil derfor foreslå alternativ 4. Dette forslaget innebærer også valg av to sekretærer, slik dagens praksis er.

Bestemmelser om visepresidentenes rangering og arbeidsoppgaver må tas inn i Stortingets forretningsorden. Vi legger til grunn at Presidentskapet igangsetter det nødvendige arbeid for å innarbeide i Stortingets forretningsorden det vedtak som vil bli fattet i dag.

La meg understreke at det i den forbindelse også bør utarbeides rutiner som kan styrke den kvalitetssikring som skal ligge i at lovforslag underlegges to behandlinger i samlet storting.

Det vedtak vi i dag skal fatte, innebærer også slutten på det dilemma mange medlemmer av de første storting var opptatt av, nemlig at inndelingen gav et skille mellom tingets representanter. Noen så dette skillet som viktig og nødvendig for en forsvarlig behandling av lovsaker. Noen ønsket et slags overhus av spesielt kvalifiserte – som et vern mot de «narragtigste» ting. Noen av dem som ønsket dette skillet, oppdaget ulempene da de selv ble plassert i Lagtinget, nemlig at de var avskåret fra å kunne delta i lovgivningsarbeidet på linje med de andre.

Fra og med neste storting vil alle tingets representanter kunne delta i lovbehandling på lik linje. Samtidig må vi ta alvorlig den kontrollfunksjon som skal ligge i en tokammerbehandling. Og vi må iverksette mekanismer som setter oss i stand til å foreta en kvalitetssjekk ved andregangsbehandling av nye lover.

Med dette vil jeg anbefale komiteens enstemmige innstilling.

Carl I. Hagen (FrP) [11:19:58]:Det å fjerne Stortingets hva vi vel kan kalle noe kunstige inndeling i lagting og odelsting, er en naturlig konsekvens av omorganiseringen av riksrettsinstituttet. Jeg slutter meg til denne endringen – som vil få virkning etter valget i 2009 – av flere årsaker.

For det første har det vært urimelig at en fjerdedel av Stortingets medlemmer egentlig har vært ekskludert – det vil jeg kalle det – fra å delta i debatter her i huset om nye lover. De facto har det muligens én gang pr. år vært en reell debatt i Lagtinget om en lovsak. Meget sjelden har det vært debatter der – og kun noen store.

Vi har også sett mange eksempler på at representanter som er saksordfører, og som er medlem av Lagtinget, følgelig ikke kan presentere saken for Odelstinget – hvor den reelle politiske debatten foregår. Det har for en fjerdedel av Stortingets medlemmer vært en urimelig eksklusjon fra disse debattene.

Når man ved to gangers behandling i Stortingets plenum ivaretar tryggheten, sikrer man samtidig også det som var noe av tanken bak denne inndelingen og to gangers behandling ved lovgivning.

Etter valget i 2009 vil det skje en modernisering med virkninger for det praktiske arbeid – ja faktisk også for den praktiske inndelingen av dette hus. Debattene om hva lagtingssalen skal benyttes til etter 2009, vil bli langt livligere – og vil det være betydelig mer interesse for – enn debattene i mange år som har foregått i lagtingssalen. Jeg ser faktisk frem til de mange gode ideer om hvorledes akkurat den salen, som ligger veldig nær vandrehallen, skal kunne benyttes til noe som har med dette hus å gjøre. Selv er jeg ikke fremmed for at den kan brukes i forbindelse med media, at vi kan få litt mer stil over en del intervjuer og spørsmål fra media etter debatter i denne salen, som pr. i dag ikke er noe særlig pent skue, bl.a. etter spontanspørretimene, ute i vandrehallen. Kanskje kan det bli litt mer verdige former, ved at salen ominnredes og blir brukt til dette. Ellers kan en muligens fortsette med kurs og omvisninger og ikke røre den i det hele tatt av bevaringsverdige grunner. Det blir en interessant debatt.

Vi i vår gruppe støtter altså forslagene om å gjøre de nødvendige endringer slik at sittende odelstingspresidenter og lagtingspresidenter samt varapresidenter blir de siste, og de går dermed over i historien som sådanne.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Inge Ryan (SV) [11:23:26]:Aller først vil jeg slutte meg til saksordførerens innlegg, som jeg syns var interessant historisk. SV deler fullt og helt de betraktningene som saksordføreren gjorde seg. Jeg syns også at representanten Hagen hadde et godt innlegg. SV er ikke klar for å konkludere når det gjelder hvordan vi skal bruke lagtingssalen. Der må vi ha en videre prosess. For øvrig kan jeg slutte meg til det representanten Hagen sa.

Jeg vil gjerne begrunne hvorfor SV er glad for at et enstemmig storting nå velger å oppheve inndelingen av Stortinget i et odelsting og et lagting. Jeg vil bare utdype litt av det de to foregående talerne sa.

Det ene er det at det er en krevende situasjon for små partier – SV regner seg som et relativt lite parti – å ha personer plassert i Lagtinget, som gjør at de er forhindret fra å delta i viktige debatter om lovsaker. Vi opplever det faktisk som et reelt problem, både når vi skal sette sammen Odelstinget og Lagtinget etter et valg, og i det daglige arbeidet i Stortinget. Vi må ta inn personer som ikke er kjent med saken, for å holde innlegg på vegne av saksordføreren i bestemte lovsaker. Derfor blir det mye lettere for representantene og for partigruppene – særlig for de små – å få dette til å fungere etter 2009.

Den andre grunnen er at den kvalitetssikringen som Lagtinget har vært, er enkelt å ivareta gjennom en ordning med to runder i Stortinget – for det er jo det Lagtinget har vært brukt til. Det har ikke vært de store politiske slagene i Lagtinget, så vidt jeg har fått med meg, de siste årene.

Så til slutt til dette med sammensetningen av Presidentskapet. Vi er glad for at man satser på å ha et bredt presidentskap, altså seks medlemmer. I dag er fem av de sju partiene på Stortinget medlemmer av Presidentskapet. Det at man har en såpass bred deltakelse fra Stortinget i Presidentskapet, gjør at også de små partiene har større muligheter til å delta. Jeg tror det er viktig at vi har et bredt sammensatt presidentskap som kan speile Stortinget så bra som mulig.

Ola T. Lånke (KrF) [11:26:00]:Dette må sies å være en merkedag for alle som har interesse for historiske milepæler. Det kan vel for så vidt sies at det hver eneste møtedag i Stortinget skapes historie, men det er et spesielt historisk sus over beslutninger som endrer de konstitusjonelle spillereglene. Da skrives det virkelig NORGESHISTORIE – med store bokstaver.

Ordningen med inndelingen i et odelsting og et lagting i Det norske storting ble fastlagt allerede i Grunnloven, som nevnt, og ble vedtatt på Eidsvoll i maidagene 1814. Ordningen har altså et solid fotfeste, og det kan sies at det er ingen spøk å avvikle en tradisjon som har vart i nærmere 200 år.

Opprinnelig var det noen av eidsvollsmennene som ønsket at Lagtinget skulle bli et slags overhus – der medlemmene ble valgt ved eget valg, og der en mer begrenset personkrets var valgbar. Slik ble det imidlertid ikke. Allerede i mai-grunnloven ble Lagtingets oppgaver og sammensetning fastsatt slik vi i dag kjenner det, og hvor de to avdelingene utpekes ved samme valg. I de fleste andre land med tokammerordning er dette helt annerledes.

På et vis kan en si at det norske tokammersystemet er et fordekt ettkammersystem. Lovforslag behandles riktignok først i Odelstinget og så i Lagtinget før det blir lov. Ved uenighet mellom de to tingene ender imidlertid en lovsak etter andre gangs behandling i Lagtinget til behandling i Stortinget i plenum. Lagtinget kan jo ikke stanse en lov helt, bare utsette og i høyden vanskeliggjøre vedtaket av den. Poenget var selvsagt at en tilbakesending fra Lagtinget skulle kunne gi tingets valgte representanter tid til å besinne seg, for lover som skal gjelde alle og for ettertiden, er ikke noe man hastebehandler. De skal modnes fram. Slik kunne dette såkalte tokammersystemet, rett brukt, ha en funksjon.

I riksrettssaker har Odelstinget og Lagtinget hver sine selvstendige roller – Odelstinget som påtalemyndighet og lagtingsmedlemmer som del av den dømmende myndighet. I en annen sak, som allerede er behandlet i dag, vil det bli foretatt endring i riksrettsordningen, slik at denne funksjonen for Odelstinget og Lagtinget bortfaller.

Kristelig Folkeparti har i bunn og grunn en grunnlovskonservativ holdning. Vi har derfor ved tidligere anledninger gått imot å endre ordningen med lagting og odelsting. Men etter en samlet vurdering har vi kommet til at tiden nå er moden for å gå til det historiske skritt å endre Grunnloven på dette området.

Realiteten er, som det er påpekt, at Lagtinget i dag egentlig har en svært liten funksjon, og at det har vært slik ganske lenge. De oppgaver Lagtinget har ved lovbehandling og eventuelt riksrettssaker, kan dessuten fullt ut ivaretas på andre måter.

Noe av det positive ved dagens ordning er at den gir mulighet til å korrigere feil og mangler som man blir oppmerksom på i tiden mellom odelstings- og lagtingsbehandlingen av lovsaker. Det er en sikkerhetsventil. Men dette kan også ivaretas i et rent ettkammersystem, f.eks. ved å innføre en ordning med to eller flere «lesninger», slik vi finner det i land som Sverige, Danmark, Island, Estland og Latvia. Hovedtrekkene i en slik ordning bør fortsatt stå i Grunnlovens tekst.

De senere årene har lagtingsbehandling framstått mer og mer som en ren formalitet. Det er svært sjelden at lagtingsbehandlingen medfører endring av realiteten i en lovsak. Debatt og votering foregår i Odelstinget, og det er nå heller ikke vanlig at avvikende forslag fremmes til votering i Lagtinget. Medlemmene av Lagtinget utelukkes, som det er påpekt, både fra å være saksordfører for lovsaker og å delta i debatter om lovsaker. Dette innebærer at det i realiteten er en fjerdedel av Stortingets medlemmer som ikke aktivt deltar i behandlingen av en lovsak.

Hensynet til at det kan voteres feil i Odelstinget, og at lovtekst er blitt feil og må opprettes og lignende, vil bli ivaretatt ved at lovsaker får to behandlinger i Stortinget med tre dager mellom hver behandling. Det legges også opp til at behandlingsformen av lovsaker blir tilnærmet som i dag, bare at behandlingene skjer i samlet storting. Det vil også kunne bli en tredje behandling i samlet storting dersom det blir en anmerkning om at lovforslaget ikke bifalles ved andre gangs behandling i Stortinget. Anmodningsvedtak som fremmes i tilknytning til lovsaker, vil bli ført opp til behandling som egne saker, slik som det også gjøres nå.

Opphør av tokammerordningen vil også bety endringer i Stortingets presidentskap. Kristelig Folkeparti mener det fortsatt bør være seks medlemmer i Presidentskapet i Stortinget. Det er viktig at sammensetningen av Presidentskapet gjenspeiler bredden av partier i Stortinget, slik at også mindre og mellomstore partier skal kunne bli representert i Presidentskapet.

En endring av vår grunnlov som denne, som vil medføre opphør av en nær 200 år gammel ordning, setter naturligvis noen strenger i bevegelse i oss. Likevel konstaterer vi at tiden er kommet for å modernisere både Stortingets lovbehandlingsprosedyre og vår riksrettsordning. Det er ingen vei tilbake. Så får trøsten for oss som deltar nå – om det da er noen trøst – være at vi i det minste er med og skriver norgeshistorie.

Når det gjelder diskusjonen om bruken av lagtingssalen, ligger dette litt fram i tid. Vi skal jo ennå holde på der i mer enn to år. Så vi får ta den diskusjonen ved en senere anledning.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:31:36]: Den 15. januar 1932 gjorde Stortinget følgjande samrøystes vedtak:

«Regjeringen anmodes om å utrede spørsmålet om loves behandling i Stortinget, herunder også om ophevelse av Stortingets avdelinger (Odelstinget og Lagtinget) og forelegge resultatet med eventuelle forslag snarest mulig for Stortinget.»

Dette vedtaket vart ikkje følgt opp før det blir det i dag.

Stortinget har behandla også liknande grunnlovsforslag som det vi no har til behandling, i 1932, i 1937, i 1951 og i 1954. I regelen har forslaget om å oppheva tokammersystemet vorte fremja i lag med forslag om å endra riksrettsinstituttet.

Eg skal frå Senterpartiet si side innrømma at det var nok nokre som syntest dette forslaget som representantar frå Arbeidarpartiet og SV hadde lagt fram, og som altså blir kalla Dokument nr. 12:14 for 2003–2004, var vel spenstig. Ved nærare ettertanke fann ei samrøystes gruppe fort ut at dette var det veldig gode grunnar til å gå inn for. Hovudpoenget til forslagsstillarane er jo at vårt tokammersystem er meir formelt enn reelt. I andre typisk føderale land med eit tokammersystem er det gjerne ulik politisk samansetjing i dei to kammera. Det kan jo ha si årsak i fleire forhold, f.eks. ulik valordning, direkte eller indirekte val, forskjellig lengd på valperiode, til og med forskjellig representativ funksjon, jf. f.eks. Storbritannia og USA. I Noreg blir jo medlemmene i desse to avdelingane peikte ut ved same val, og Stortinget har i manns minne vore delt på eit vis som gjer at styrkeforholdet mellom partia er det same i begge avdelingane.

Det er òg slik at i vår gruppeleiing har vi hatt dei same utfordringane ved kvart nytt val: Kven skal vera i Lagtinget, og kven skal vera i Odelstinget? Implisitt i det må nokre «finna seg i» ikkje å ha den same moglegheita som andre til å fremja lovforslag eller til å ta del i den reelle lovgivingsdebatten som føregår i Odelstinget. Vi synest no at det er klokt historisk, men òg framtidsretta, at det i dag blir gjort eit samrøystes vedtak. Vi kan vel seia det slik at det er i tråd med dansk løysing, jf. den grunnlovsrevisjonen som var i Danmark i 1953 – identiske lovvedtak skal gjerast to gonger i Stortinget, saka blir stoppa dersom forslaget blir avvist ved fyrste gongs behandling. For at dette kravet skal bli oppfylt, må lovsaka behandlast ein tredje gong dersom det fyrste vedtaket ikkje blir akseptert fullt ut ved fyrste gongs behandling. Meir utførleg viser eg til det som framgår både av innlegget til saksordføraren og av innstillinga.

Den eine grunngivinga for å ha dette tokammersystemet har jo allereie falle bort, nemleg at Odelstinget er påtalestyresmakt i riksrettssaker. Det avklarte vi i førre sak. Så er det den andre grunngivinga, lovgiving, som altså blir endra i og med denne saka.

Frå Senterpartiet si side vil eg seia at dette forslaget var eit spenstig initiativ. Det inneber ei fornuftig modernisering av Stortinget si behandling av lovframlegg i pakt med den konstitusjonelle utviklinga som er både i Sverige og i Danmark. Vi er òg tilfredse med den kompakte einigheita som det ser ut til å vera når det gjeld talet på medlemmer i Presidentskapet, seks medlemmer – og to sekretærar – som i dag.

Odd Einar Dørum (V) [11:36:56]: Venstre kommer til å stemme for grunnlovsendringsforslagene. Jeg vil knytte noen korte merknader til dem.

Det er riktig, som mange har pekt på, at Norge har hatt en annen type tokammersystem enn andre land, f.eks. i Norden. Land som Danmark og Sverige, som har hatt reelle tokammersystem, har avskaffet dem.

Det norske systemet tror jeg vi må forstå i en historisk sammenheng, ved Grunnloven av 1814 og forholdet mellom den lovgivende og den utøvende makt. I den sammenheng, og med Riksretten som et politisk virkemiddel og våpen, hadde dette stor kraft i seg. Med gjennomføringen av parlamentarismen bit for bit i tiden 1884–1905, og fullt ut ved innskriving i Grunnloven i dag, faller grunnlaget for den historiske Riksretten bort. Vi får en riksrett i en annen utgave, slik som det er beskrevet i en tidligere sak i dag. Da blir debatten om den norske varianten av tokammersystemet for lovgivningsbehandling spørsmålet.

Jeg er enig med de representantene som sier at det er en stund siden tokammersystemet har hatt betydning, men jeg har selv vært til stede i denne sal da det hadde det. Det var i valgperioden 1977–1981, i en debatt om unntak i arbeidsmiljølovens bestemmelser om ansettelser og om ideologiske og livssynsbaserte institusjoner, i en samarbeidssituasjon mellom den daværende arbeiderpartiregjeringen og Venstre, som ikke alle var med på, for det ble ett flertall i Odelstinget og et annet flertall i Lagtinget. Det avspeilet reelle politiske forskjeller. Så man skal ikke gå så langt tilbake for å kunne se at det har hatt en viss praktisk politisk betydning, og da ble saken løst underveis. Jeg er enig i at det i perioden etterpå er vanskelig å se situasjoner hvor tokammersystemet har hatt det.

Jeg er derfor enig med saksordføreren i at når man går bort fra vår variant av tokammersystemet og får ett kammer for å behandle lover, er det veldig viktig at man praktisk tenker nøye igjennom at lovbehandlingen i to runder ikke bare blir formell, men også reell, i den forstand at den gir muligheten til den ettertenksomheten og kvalitetskontrollen man skal ha. Det er ganske viktig, og jeg hørte at saksordføreren sa at det var viktig å komme tilbake til det. Det legger Venstre til grunn ved behandlingen i dag.

Med disse merknader kommer vi til å stemme for grunnlovsforslaget når det kommer til votering ved navneopprop senere i dag.

Berit Brørby (A) [11:39:40]: Det har vært gjort forsøk tidligere på å få lagt ned Odelstinget og Lagtinget. Det har man ikke lyktes med, og derfor er jeg stolt av å være den som på nytt initierte at Odelstinget og Lagtinget nå skulle gå over i historien. Med andre ord: Saken er moden.

Riksforsamlingen på Eidsvoll ble satt med bare ett kammer. Likeverd og samme rettigheter var en grunnleggende idé hos eidsvollsmennene i 1814. Naturlig nok møtte det derfor sterk motstand da konstitusjonskomiteen fremmet sitt forslag til § 78, den senere Grunnloven § 49, om å innføre et tokammersystem. Bestemmelsen ble, historisk nok det også, vedtatt med knappest mulig flertall – 54 mot 52 stemmer.

Norge er faktisk det eneste landet i Europa – ja, kanskje i hele verden for alt det jeg vet – som har en slik blandingsordning når det gjelder vedtakelse av lover. Ordningen med at Stortinget selv deler seg i to avdelinger – et odelsting med tre fjerdedeler av stortingsrepresentantene og et lagting med en fjerdedel av stortingsrepresentantene, og hvor lovforslagene introduseres i Odelstinget og Lagtinget på sett og vis står for kontroll i etterhånd – er et særnorsk fenomen.

I praksis har ordningen imidlertid hatt liten betydning. Bare rent unntaksvis har lovforslag vandret mellom avdelingene. Lovforslag vedtatt i Odelstinget har som regel veldig glatt vunnet fram i Lagtinget. Derfor har det nå faktisk de seneste årene gått sport i å avvikle møtene i Lagtinget raskest mulig, og det settes stadig nye rekorder, blir det fortalt om.

Delingen av de to tingene har også hatt en annen funksjon, all den tid medlemmer av Lagtinget også har vært medlemmer av Riksretten. Etter dagens møte er denne oppgaven falt bort og Lagtingets medlemmer erstattet av medlemmer oppnevnt av Stortinget.

Den norske ordningen kan ikke forsvares ut ifra de mest sentrale argumentene for tokammerbehandling. Lagtinget bidrar ikke til representasjon av spesielle interesser eller til sikring av særegen kompetanse i lovprosessene. Siden heller ikke Lagtinget avviker særlig fra Odelstinget rent politisk, skal det veldig mye til for å kunne gjøre ugagn i Lagtinget. All den tid Lagtinget heller ikke har noen saksforberedende komiteer, er sjansen for at Lagtinget vil ha noe vesentlig nytt å tilføre lovbehandlingen, svært begrenset. Med litt velvilje kan man likevel si at det er en innebygd sikkerhetsmekanisme i den todelte behandlingen.

Når ordningen med todeling nå oppheves, er det derfor viktig at vi ser med friske øyne på hvorledes lovforslag skal kunne kvalitetssikres på en god måte. Jeg synes det er et demokratiproblem at 42 av Stortingets 169 medlemmer så å si er ekskludert fra aktiv lovbehandling.

Ordningen med en deling i odelsting og lagting har ført til visse ulemper i Stortingets løpende arbeid. For eksempel har ikke, som tidligere nevnt, komitemedlemmer som samtidig sitter i Lagtinget, kunnet følge opp saksordføreransvaret i den reelle lovbehandlingen som faktisk har foregått i Odelstinget. Det blir det nå slutt på. Fra neste periode skal alle saker behandles i Stortinget, og alle representanter skal gis samme mulighet for deltakelse.

Bare en liten kommentar til representanten Hagens interesse for bruk av lagtingssalen i framtiden: Jeg for min del tror det kan komme mange kreative innspill, men jeg tror ikke det blir røykerom, og heller ikke pub, hvis det er dét representanten Hagen har tenkt seg.

Det er et historisk vedtak vi skal fatte i dag, det gleder meg stort, og jeg er veldig stolt av å være initiativtaker til dette.

Inge Lønning (H) [11:44:06]: Det har gjentatte ganger vært brukt adjektivet «historisk» i dag, og det kan man godt forstå. Denne saken innebærer også at dette møtet får karakter av et minnemøte. Jeg skal ikke polemisere mot Odelstingets president fra denne talerstol, men jeg synes at et minnemøte kanskje ikke bør inneholde for mange muntre innslag, og vil nok presisere at det slett ikke har gått sport i å avvikle Lagtingets møter på kortest mulig tid. Det som faktisk har skjedd over tid, er at praksis har endret seg, uten at man har endret systemet.

Opprinnelig foregikk det full lovbehandling i begge kamre. Det var jo poenget ved å instituere det på den måten Grunnloven gjorde. Da foregikk debatten begge steder, og ingen fryktet for at det ene skulle bli en reprise av det annet. Det som gradvis har forandret praksis, er naturligvis at jo mer de politiske partigrupperingene spilte en førende rolle i Stortingets behandling, og partisammensetningen stort sett var den samme proporsjonalt i begge kamre, fant man ut at det var lite praktisk å kjøre full debatt begge steder. Men det er jo ingenting i dagens ordning som forhindrer at man kan gjøre det. Det er simpelthen bare praktiske bekvemmelighetshensyn som har medført at man gjennom en slags stilltiende overenskomst mellom partiene i Stortinget er blitt enige om at man normalt kjører debatten om lovforslag i Odelstinget og ikke i Lagtinget.

Men så til det som er sakens realitet: Når riksrettsordningen ombygges slik at den ikke avhenger av noen form for todeling i Stortinget, er jo den aller viktigste begrunnelsen for nødvendigheten av å opprettholde et delt system falt bort. Da gjenstår det ett hensyn, nemlig kvalitetskontrollen og kvalitetssikringen i lovgivningsprosessen. Jeg er fullt ut enig i det som sies i komiteinnstillingen, at den kvalitetssikringen kan ivaretas akkurat like godt ved at man behandler lovforslag flere ganger i plenum. Det foreligger altså, med den endringen som gjøres i riksrettsordningen, ikke lenger noen tungtveiende grunner til å opprettholde todelingen. Da er det helt logisk at man lar den falle. Det har også de praktiske fordeler, som flere har påpekt, at da vil alle de valgte representanter stille på like fot når det gjelder muligheten til å delta fullt ut i debatten om alle typer saker som Stortinget behandler.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.