Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hvert parti og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [15:11:19]:(ordfører for saken): Representantforslaget fra representantene Nesvik, Giltun og Fredriksen omhandler tiltak som skal øke organdonorkapasiteten i Norge, ved bl.a. registrering, kompetanseheving og DRG-koding. Det er tverrpolitisk enighet i komiteen om at det er et viktig område å satse på, og at det er nødvendig å fokusere på hvordan dette best kan gjøres.

Komiteen viser til at det er iverksatt en god del tiltak som skal bedre situasjonen, som f.eks. at det fra 1. januar 2006 er opprettet en registrering av alle dødsfall i intensivavdelinger for å avdekke potensielle donorer, og at det er ansatt en nasjonal koordinator som skal følge dette opp. Det er også etablert en arbeidsgruppe som skal styrke kompetanseutviklingen og kommunikasjonsprosesser hos helsepersonell, der et nytt opplæringsprogram skal utvikles. Temaet er vanskelig å ta opp for de involverte, og personell må sikres en god kompetanse for å møte de pårørende i de vanskelige situasjonene som dette er.

Det er i statsbudsjettet for 2007 øremerket 10,4 mill. kr til organdonasjon, og alle RHF-ene har fått sin del. Dette er også fulgt opp i oppdragsdokumentet, der tiltak som er relevante, skal følges opp. Det er viktig at det ved våre 28 donorsykehus blir avsatt ressurser til de donoransvarlige legene, og det er nå viktig at vi også følger dette videre opp og ser hva slags effekt de pengene som er bevilget, har fått.

Komiteen nevner også dette med menneskehandel, som avisene spesielt har fokusert på når det gjelder salg av organer på det illegale markedet. Dette må følges spesielt opp gjennom Regjeringens handlingsplan, som også er lagt fram i tråd med dette.

De konkrete tiltakene som er igangsatt, er nødvendige for å øke oppmerksomheten mot organtransplantasjon. Det å alminneliggjøre dette og få folk til å ta standpunkt før krisesituasjoner oppstår, er det beste. Hvordan det best kan løses, vet vi ikke helt. Det har vært mange gode ideer om hvordan dette kan gjøres, men komiteen avventer EUs forsøk med bl.a. elektroniske helsekort, for å se på om dette er en ting vi i Norge kan gjøre for å øke tilgangen.

Spørsmålet om donasjon av organer er et vanskelig spørsmål, som pårørende får i en allerede presset og vanskelig tid. At donor selv har tatt dette opp på forhånd, kan være til god hjelp, men ofte er det de pårørende som må ta avgjørelsen. Det er derfor viktig at personell har kompetanse til å ta samtalen, både for at de pårørende skal følges opp i etterkant, og for at vi skal få flere organer tilgjengelig. Komiteen er derfor enig om at Regjeringen må sørge for at helsepersonell har denne kompetansen, jf. forslag nr. 1 i innstillingen.

Når det gjelder organer fra levende donor, som nyre, er det bekymringsfullt at køene vokser. Dette hørte vi også da vi hadde høring om saken. Det står, etter det vi får opplyst fra Stiftelsen Organdonasjon, rundt 200 på venteliste, noe som er en stor utfordring. Flesteparten lever med dialyse og en hverdag hvor det er lagt opp til hyppig behandling, og fokuset bør også rettes mot hvordan vi skal få levende donorer av nyre. Helse- og omsorgsdepartementet har nå til vurdering en rapport om temaet, om antallet dialysepasienter, og denne må følges opp for å se på hvordan vi best kan møte dette i årene som kommer.

Det komiteen er noe uenig om, er kostnader knyttet til transplantasjon. Det er i dag en egen DRG-kode for uttak av organer, og statsråden har i brev til komiteen 16. november 2006 opplyst at Sosial- og helsedirektoratet har fått i oppdrag å gå igjennom det finansielle rundt dette. Mindretallet i komiteen, som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, avventer denne rapporten, som kommer snart, og vil se om det der avdekkes avvik. Jeg regner med at flertallet i komiteen, som består av Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, vil begrunne sitt forslag i den konkrete saken om DRG-kode. Uenigheten er ikke så stor. Det er tidsaspektet det her gjelder.

I høringene var det flere organisasjoner. Alle var like opptatt av å øke tilgangen på organer. Organisasjoner som Stiftelsen Organdonasjon gjør en veldig viktig jobb for å alminneliggjøre og allmenngjøre transplantasjon. For det vi vet, er at jo mer folk vet, og jo mer folk tør å snakke om vanskelige saker, jo lettere er det å få til tiltak. Holdningskampanjer og økt bevissthet er viktige ting å ta med videre, noe stiftelsen og også komiteen er opptatt av.

Siden dette er en sak vi er ganske enige om, og forslaget fra komiteen for Stortinget har ganske mange sider som vi kan ta med i det videre arbeidet for å øke tilgangen på organer, ønsker vi å vedlegge forslaget protokollen.

Vigdis Giltun (FrP) [15:16:47]: Rikshospitalet har et landsdekkende ansvar og utfører alle organtransplantasjoner i Norge. Det fins et godt samarbeid med våre nordiske naboland om utveksling av organer, men det er dessverre et faktum at Rikshospitalet på grunn av manglende kapasitet tidvis har måttet sende organer ut av landet og av samme grunn ved enkelte anledninger har avslått tilbud om organer fra våre naboland, og pasienter dør på venteliste i påvente av livgivende organ.

I 2004 ble det nedsatt en arbeidsgruppe som skulle utrede forholdene med tanke på å bedre tilgangen på organer og eventuelt opprettelse av et nasjonalt register. Arbeidsgruppen gikk imot opprettelse av et organdonasjonsregister, da erfaring fra andre land viser at registre ikke bidrar til å øke tilgangen på organer. Det er dessuten kostbart å etablere og drive og vanskelig å avvikle.

Stiftelsen Organdonasjon har siden 1997 sørget for å gi allmennheten god og nøktern informasjon om hva organdonasjon er, og donorkortet, som ble innført i 2002, har vist seg å være en god måte å promotere organdonasjon på i forhold til allmennheten. Fremskrittspartiet vil derfor i budsjettene sørge for årlige driftsbidrag som setter stiftelsen i stand til å videreføre sitt opplysningsarbeid.

Arbeidsgruppens utredning gav imidlertid mange svar på hvordan forholdene ved sykehusene kan bedres, og undertegnede, Nesvik og Fredriksen har derfor med bakgrunn i denne utredningen fremmet forslag om tre konkrete tiltak, som har fått støtte både fra pasientorganisasjonene og de ansvarlige ved sykehusene.

Organtransplantasjon er i dag den eneste behandlingen som kan gi langtidsoverlevelse ved terminal svikt i hjertets, lungenes og leverens funksjon. For pasienter med nyresvikt, som vi dessverre kan forvente øker i antall, er dialyse et alternativ som opprettholder livet, men livskvaliteten blir dårligere, og kostnadene for langvarig dialyse er mange ganger høyere enn ved transplantasjon. Jeg ser nå at antallet som venter på nyre, faktisk har økt med 30 pst. siste året. Samtidig har jeg registrert at antallet transplantasjoner gikk ned, selv om det også kan benyttes levende giver. Dette var ikke hva jeg ventet meg etter å ha fulgt problematikken og drøftingene på konferanser det siste året.

Det er en vanskelig oppgave for helsepersonell å snakke med pårørende om donasjon, spesielt hvis den forulykkede selv ikke har tatt stilling til spørsmålet. Pårørende, som er preget av dyp sorg og fortvilelse, kan ha vanskelig for å akseptere at deres kjære virkelig er død, da de vanlige tegn på at døden har inntrådt, ikke er til stede. Dette stiller store krav til legens evne til kommunikasjon, empati og engasjement, og selv da vil resultatet i mange tilfeller bli et nei til donasjon. Det vil også være tilfeller hvor organene ikke er egnet, eller hvor man ikke finner en egnet mottaker på kort varsel. Det er ingen selvfølge at ethvert organ passer, og forutsetningen for en vellykket operasjon er at organet ikke frastøtes.

Når en pasient dør under omstendigheter som muliggjør organdonasjon på et donorsykehus, plikter behandlende lege å ta opp spørsmålet om organdonasjon med de pårørende, og for å sikre at dette skjer, foreslår vi at sykehusene må pålegges å føre statistikker over alle dødsfall i intensivavdelinger, hvor det klart framgår om donasjon har vært vurdert. Den langt høyere donasjonsraten i Spania skyldes vesentlig at potensielle organgivere blir identifisert og fulgt opp medisinsk, og at de pårørende blir spurt. Det blir bekreftet av sykehusene at det ikke fungerer slik hos oss i dag.

Ved positiv respons fra pårørende varsles Rikshospitalet. Rikshospitalets donorteam reiser umiddelbart til donorsykehuset, hvor de foretar uttak av organer, for så raskt å returnere til Rikshospitalet for å utføre transplantasjoner, opptil syv samtidig. Dette krever svært store ressurser, og virksomheten må ha døgnkontinuerlig beredskap året rundt.

Det bør snarest etableres en DRG-kode, som blir utløst ved hver enkelt donasjon. Ved beregning av en slik kode må alle direkte og indirekte løpende kostnader regnes med. DRG-en må ikke settes for lavt. Det må også avsettes nødvendig tid til oppgavene, samt til egen kompetansehevning og opplæring både for donoransvarlig lege og dennes medarbeidere. Det må sikres at sykehusene til enhver tid har tilstrekkelig intensivkapasitet til også å utføre organdonasjonsoppgaver.

Det vil være et paradoks hvis det iverksettes tiltak og benyttes midler for å øke antallet organer og Rikshospitalet ikke samtidig har kapasitet nok til å benytte de organene som stilles til rådighet. Vi håper derfor at vi nå får støtte til Fremskrittspartiets forslag, som herved blir tatt opp igjen. Det haster med å innføre de tiltak som har vist seg å gi god effekt i land som f.eks. Spania, og vår målsetting er å bli best på dette.

Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H) [15:21:49]: Organdonasjon er et spørsmål om liv og død for mange pasienter i transplantasjonskø. Det er grunn til å berømme Fremskrittspartiet for initiativet til å øke antall organdonasjoner, og dermed redde flere liv. Det er samtidig gledelig at en del av de tiltakene som er foreslått, allerede er iverksatt, helt eller delvis. Det er ingen tvil om at både kompetansen på organdonasjon og kommunikasjon med pårørende er avgjørende for å øke antallet organdonasjoner. Det er derfor positivt at det pågår et arbeid med kompetanseutvikling på disse områdene.

Det er også avgjørende at sykehusenes virksomhet er innrettet mot å utnytte potensialet for donasjoner fullt ut. Jeg var selv med på å fremme forslag til konkrete tiltak for å øke donorkapasiteten allerede i 2001. Samarbeidsregjeringen fulgte opp dette initiativet, bl.a. gjennom opprettelse av en nasjonal koordinator for organtransplantasjon. Dette var et tiltak som allerede hadde vist seg å ha god effekt i Spania, som har lyktes med en betydelig økning i antall donasjoner. De regionale helseforetakene ble allerede i 2005 instruert av daværende helse- og omsorgsminister om å legge til rette for koordinatorenes virksomhet, og sikre at det var egne stillinger for donorleger på sykehusene. Høyre har også støttet det positive forslaget fra regjeringspartiene om økte bevilgninger til dette formålet for inneværende år. Vi stiller oss nå bak Fremskrittspartiets forslag om å innføre en DRG-kode som sikrer at helseforetakene får dekket sine reelle kostnader i forbindelse med organdonasjon.

Samarbeidsregjeringen lanserte ordningen med donorkort, som gir den enkelte en mulighet for å ta stilling til spørsmålet om donasjon før man kommer i en kritisk og akutt situasjon. Slik jeg ser det, er dette informasjonsarbeidet selve nøkkelen til å øke antall donasjoner og dermed gi flere mennesker mulighet for å leve videre til tross for en alvorlig sykdom.

Organtransplantasjon er imidlertid mer enn en biologisk prosess. For noen oppleves det som et stort privilegium å kunne få bidra til at et annet menneske reddes – som en potensiell donor sa til Haugesunds Avis den 7. oktober i 2000:

«For meg er valget om å gi organer et uttrykk for kjærlighet til livet og nestekjærlighet. Det handler om å gi av seg selv, gi et liv etter døden.»

Det må understrekes at dette selvsagt ikke er noe enkelt valg, for – som han sa videre:

«Beslutningen krever tid, omtanke og grundig gjennomtenkning.»

Valget blir ofte overlatt til de pårørende, og dette er et vanskelig valg å ta på vegne av andre. Samtidig er de fleste pårørende i en kritisk livssituasjon når spørsmålet blir aktuelt, og det er høyst forståelig at tanken på donasjon kan være vanskelig i slike situasjoner. Det er grunn til å tro at dette valget kan bli enklere dersom den som er potensiell donor, allerede aktivt har tatt stilling til spørsmålet, og informert sine nærmeste om dette. På denne måten er ordningen med donorkort og det informasjonsarbeidet som drives i den forbindelse, helt avgjørende for å øke antallet donasjoner. Dette arbeidet bør intensiveres for å sikre at flest mulig har diskutert spørsmålet om organdonasjon og reflektert over eget standpunkt i saken.

Jeg vil her trekke noen paralleller til det viktige arbeidet som kreftrammede Bengt Eidem – som de fleste sikkert kjenner som tidligere politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet – og hans kollegaer gjorde for å øke antallet blodgivere og benmargstransplantasjoner. Denne kampanjen viser at det nytter, og at svært mange mennesker er villige til å ofre noe for å stille opp for medmennesker som er rammet av sykdom.

Det er imidlertid også viktig å respektere valget om at man ikke ønsker å være donor, eller at spørsmålet er for vanskelig å ta stilling til for mange. Dette er, slik jeg ser det, avgjørende for å sikre legitimitet og oppslutning om ordningen med organdonasjon.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:26:30]: Fra 1. januar i år er det opprettet en registrering av alle dødsfall i intensivavdelinger med tanke på å avdekke potensielle organdonorer. Denne registreringen foregår i Norsk Intensivregister, som er et kvalitetsregister som drives at Helse Vest RHF/Helse Bergen. Data fra dette arbeidet vil avdekke potensialet for organdonasjon i det enkelte sykehus, og dermed vil det kunne settes inn målretta tiltak der potensialet ikke er utnyttet godt nok. Det er Sosial- og helsedirektoratet gjennom nasjonal koordinator for organdonasjon som har ansvar for å følge dette opp.

I 2006 ble det etablert en arbeidsgruppe som skal styrke kompetanseutvikling og kommunikasjonsprosesser hos helsepersonell i donorsykehusene. I samarbeid med NOROD – Norsk ressursgruppe for organdonasjon – skal det utvikles et nytt opplæringsprogram med det mål å integrere opplæringen av helsepersonell på dette området i ordinære opplæringsprogram i sykehusene. Dette er veldig viktig, fordi kommunikasjon med pårørende må – som mange har vært inne på – gjøres på en måte som sikrer både verdighet og respekt, og som samtidig skaper forståelse for hvor viktig dette spørsmålet er, også for samfunnet.

Stiftelsen Organdonasjon har en særlig viktig rolle for å ivareta informasjonen til allmennheten om muligheten for å donere organer, og de gjør en veldig viktig jobb. Brosjyren med donorkort, som er distribuert til alle landets apotek – som bl.a. jeg sjøl har i lommeboka mi, og som sikkert mange andre her går rundt med i sine lommebøker – er et viktig bidrag for å alminneliggjøre det å donere organer før vanskelige situasjoner oppstår. For egen del syns jeg det nettopp er et poeng å kunne fylle ut kortet i en situasjon der jeg sjøl regner med at det ikke vil oppstå en situasjon der mine pårørende må ta et valg. Det er viktig at jeg har tenkt gjennom dette på forhånd. Det at vi kan spre informasjon om dette til andre mennesker, er en viktig rolle vi som politikere også har.

I oppdragsdokumentene for 2007 til de regionale helseforetakene blir det bl.a. sagt at det er et mål at tilgangen på organer til transplantasjoner skal øke, og at relevante tiltak derfor må gjennomføres. Så sies det at alle potensielle organdonorer må identifiseres, og at helsepersonell skal ta opp spørsmålet om donasjon. Det regionale helseforetaket gis ansvar for at det avsettes tilstrekkelig med ressurser til funksjonen donoransvarlig lege ved de sykehus som er godkjent for organdonasjon. Det regionale helseforetaket skal samarbeide med nasjonal koordinator for organdonasjon i Sosial- og helsedirektoratet for å øke antall tilgjengelige organer.

Oppmerksomhet og opplysningsarbeid rundt organdonasjon er viktig for at vi for framtida skal klare å holde en høy transplantasjonsaktivitet og holde ventelistene nede. Jeg mener også at det vil bli spennende å følge EUs forsøk med elektroniske helsekort, som er under utprøving i noen land, og se om dette kan være aktuelt for Norge i framtida. Det skjer ganske mye på det området fra Regjeringas side nå.

Behovet for å øke antall organdonasjoner i Norge er stort. Hvert år opplever mange familier at en av deres nærmeste blir alvorlig skadet i en ulykke, eller blir rammet av hjerneblødning eller blodpropp. Hvis livet ikke står til å redde, kan det bli spørsmål om donasjon. Legen vil da spørre de pårørende om de kjenner den avdødes holdning til donasjon, og be om tillatelse til å bruke hans eller hennes organer for å redde andre. Hele komiteen mener at det er veldig forståelig at pårørende har vanskeligheter med å ta stilling til spørsmålet om dette. I mange tilfeller har de pårørende fått en tragisk beskjed, en forferdelig beskjed, om at en av deres nære har vært utsatt for en ulykke – eller akutt dødelig sykdom – og de er naturlig nok i sjokk. I en slik situasjon sier det seg selv at de som skal spørre om de pårørende er villig til å foreta en slik donasjon så tett opp mot en tragisk hendelse, må være veldig godt rustet til å kunne ta denne samtalen midt i en sorgprosess. Det stiller voldsomme krav. Derfor er det viktig at spørsmålet blir stilt av helsepersonell med kompetanse på dette området, men også med egenskaper som gjør at de er de rette. Hele komiteen har derfor gått inn for å be Regjeringen sørge for at helsepersonell skal få faglig opplæring om det som skjer rundt en organdonasjon, og spesielt om hvordan de skal kommunisere med pårørende.

Siden det fremmes forslag om å etablere en DRG-kode for organdonasjon, har flertallet behov for å påpeke at det fins en DRG-kode for uttak av organer allerede i dag, men at det mangler registreringer. I tillegg skal Sosial- og helsedirektoratet foreta en finansiell gjennomgang av organdonasjonsvirksomheten. Statsråd Brustad har åpnet for tilleggsrefusjon for organdonasjon hvis rapporten avdekker store avvik, og dette avventer vi. Jeg syns dette er et område som det er stort trykk på, og det er mange i komiteen som er veldig engasjert i denne saken.

Laila Dåvøy (KrF) [15:32:01]: Kristelig Folkeparti er opptatt av at syke mennesker får behandling så fort som mulig for å unngå unødig lidelse. For mange mennesker som står i organkø, er det – som flere har vært inne på – livsviktig å få et nytt organ raskt. Tilstrekkelig antall organer er avgjørende for å kunne utføre livreddende transplantasjoner.

I tillegg er det en stor psykisk påkjenning å vente på nytt organ. Jeg har derfor lyst til å gi honnør til representantene fra Fremskrittspartiet for å ha satt dette viktige temaet på dagsordenen for på den måten å øke bevisstheten om dette, både blant politikere, i media og blant berørte helseinstitusjoner og organisasjoner.

Det er behov for at folk tenker gjennom en situasjon der de selv som pårørende må ta en avgjørelse om å donere en død persons hjerte, lunger, lever, bukspyttkjertel eller nyrer for å redde et annet liv. Jeg er svært glad for at komiteen ber Regjeringen sørge for at helsepersonell får faglig opplæring om det som skjer rundt en organdonasjon, og i hvordan de skal kommunisere med pårørende. Vi vet at i snitt blir tre mennesker reddet ved at ett menneske donerer bort sine organer. Det er således en svært, svært viktig sak vi debatterer her i dag.

Det er nettopp utsiktene til å redde liv som er av så stor verdi. Mange mennesker står i kø for å få organer. Til enhver tid står 250 mennesker på venteliste for å få organtransplantasjon. Vi vet at i 2004 døde 28 pasienter som ventet på nye organer. Det er en stor belastning å vente, både fysisk og mentalt. Ofte preges disse menneskene av store og livstruende plager nettopp på grunn av den alvorlige sykdommen som gjør at de må gjennom en transplantasjon. Belastende er det også å vente på beskjed om når det skal skje.

I 2004 ble det gjennomført 90 donasjoner, og 352 pasienter ble behandlet med organtransplantasjon. 25 pst. av pårørende sa nei da de ble spurt om de ønsket at avdødes organer skulle doneres. Pårørende er ofte usikre, svært usikre, på hva avdøde selv ville ha ønsket. Det er derfor viktig at man diskuterer temaet med sine nærmeste.

Videre er det viktig at det er tilstrekkelig personell på de 28 donorsykehusene i Norge, slik at disse kan stille pårørende spørsmålet når pasienter er aktuelle donorer.

Til sist vil jeg særlig framheve viktigheten av at sykehusene prioriterer nok ressurser til donoransvarlig lege. Spania ligger på topp i Europa med flest donorer målt i forhold til folketallet, og en vesentlig årsak til dette er svært god organisering på spanske donorsykehus. Kristelig Folkeparti støtter også forslaget om å sørge for at sykehusene får betalt for den jobben de utfører når det gjelder organdonasjoner – ved å etablere en egen DRG-kode.

Gunvald Ludvigsen (V) [15:35:33]: Eg vil også rette ein takk til forslagsstillarane, som har gjort at vi no får sett søkjelyset på organdonasjon. Eg trur ein open debatt vil føre til at vi får ei avmystifisering av dette svært viktige temaet. Det igjen vil bidra til at fleire blir positive til organdonasjon.

At det er behov for å auke talet på organ til donasjon, veit vi alle saman. Det har vi også fått høyre i denne debatten. Vi veit f.eks. at talet på dialysepasientar i Noreg no har passert tusen, og at talet veks nokså raskt. Vi veit at halvparten av desse pasientane eignar seg for transplantasjon, og at dei som får transplantasjon, vil ha ein langt større sjanse til å få eit betre liv, der dei kan delta i samfunnet på ein god måte. Ikkje minst kan dei stå i arbeid. Og vi veit jo at viss ein skal ha dialyse tre gonger i veka f.eks., med lange transportar og anna ulempe, gir det folk ein dårleg livskvalitet.

Det er også ei økonomisk side ved å finne organ og få transplantert dei til folk, f.eks. som alternativ til dialyse. Det vil rett og slett vere ei god løysing samfunnsøkonomisk. Eg er blitt fortald at berekningar viser at ein dialysepasient kostar samfunnet ein million kroner i året i offentlege utgifter, mens ein transplantert kostar samfunnet kanskje mindre enn hundre tusen kroner, pluss at han eller ho kan vere i fullt arbeid.

Ei anna side som nokre har vore inne på, er at dersom vi ser dette i eit internasjonalt perspektiv, er det viktig å sørgje for at vi har eigen og god tilgang til organ i Noreg. Vi veit dessverre at illegal handel med organ, som er ei form for menneskehandel, er i vekst. Ved å sikre våre innbyggjarar eit godt tilbod kan vi i alle fall bidra til å eliminere norsk etterspørsel i ein illegal marknad.

For at vi skal bli betre på dette, vil det i dag bli gjort vedtak om betre opplæring av helsepersonell. Det er ei viktig side. Også økonomiske incentiv er nok heilt sikkert viktig. Dette er Venstre med på.

Betre organisering og betre samarbeid mellom alle involverte har fleire vore inne på – og ikkje minst å lære av andre. Spania har jo vore nemnt før i debatten av fleire talarar, og dette er eit land som har lykkast mykje betre enn Noreg i å få opp talet på transplantasjonar og tilbod på organ. Så eg reknar med at statsråden vil sjå til f.eks. Spania – «look to Spain» – for å løyse dette betre i Noreg.

Statsråd Sylvia Brustad [15:39:27]:Jeg har merket meg engasjementet i salen, og jeg er glad for det. Mye er sagt. I likhet med de som har hatt ordet i denne debatten så langt – og helt sikkert i resten av debatten – er også Regjeringas ønske å styrke innsatsen for å øke antall donorer og organer.

Det er ingen tvil om, slik flere talere allerede har påpekt, at flere trenger organtransplantasjon og at ventelistene har vært økende. I 2005 ble det, som det har blitt sagt her, ansatt en egen nasjonal koordinator i Sosial- og helsedirektoratet. Denne personen har som hovedoppgave å få økt oppmerksomhet og ikke minst styrke opplæringa i organdonasjon ved de 28 sjukehusene som er godkjent for å drive med dette.

Det er, som flere har vært inne på, viktig at helsepersonell har kompetanse på hvordan de skal kommunisere med pårørende når spørsmålet om organdonasjon kommer opp. Den norske ressursgruppen for organdonasjon, NOROD, som er vel kjent og som ble etablert i 1992, gjør en stor innsats, ikke minst når det gjelder opplæring av helsepersonell, bl.a. i kommunikasjon med pårørende, som vi vet er vanskelig. Som kjent ble det i forbindelse med budsjettet for i år satt av over 10 mill. kr til oppgaver ved donorsjukehusene, bl.a. til opplæring. Dette mener jeg også vil være til god hjelp.

Sosial- og helsedirektoratet har i 2006 opprettet en arbeidsgruppe som skal styrke kompetanseutviklinga og kommunikasjonsprosessene blant helsepersonell i donorsjukehus, og også utvikle et nytt opplæringsprogram.

Det er refusjon i innsatsstyrt finansiering for ulike typer transplantasjoner. Gjennom refusjonene får de regionale helseforetakene dekket deler av utgiftene til transplantasjoner. De resterende utgifter skal på vanlig måte dekkes gjennom basisbevilgninga.

Sosial- og helsedirektoratet har fått i oppdrag å vurdere om dagens ISF-system ivaretar organdonasjon på en tilfredsstillende måte. Det skal utarbeides en rapport som dokumenterer den reelle ressursbruken knyttet til organdonasjon, herunder prosessen fram til organuttaket og til selve organuttaket. Dette vil bli sammenholdt med hva dagens ISF-system faktisk dekker. Dersom det avdekkes store avvik, kan det vurderes ulike virkemidler, f.eks. tilleggsrefusjon eller høyere DRG-refusjon. Dette kommer jeg tilbake til når vi har fått Sosial- og helsedirektoratets anbefaling.

I oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene er det et uttrykt mål at tilgangen på organer til transplantasjoner skal øke. Det er presisert at det regionale helseforetaket har et ansvar for at det avsettes tilstrekkelig med ressurser til oppgaven som donoransvarlig lege ved de sjukehus som er godkjent for dette.

Jeg er glad for at det er bred politisk enighet om dette vanskelige, men særdeles viktige spørsmålet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:42:52]: Jeg skal begynne replikken på en litt underlig måte: Jeg skal faktisk begynne med å takke statsråden for at hun har tatt problemstillingen på alvor. Ting har begynt å fanges opp siden i høst.

Fremskrittspartiet fremmet dette forslaget i juni 2006. Det er rimelig lang tid tilbake, men ting har skjedd – heldigvis – underveis. Problemet er bare at vi er ikke i mål. Vi har nok en lang vei å gå. Derfor er det viktig at vi følger dette med argusøyne i tiden framover, og som vi sunnmøringer pleier å si; følg pengene, så ser du også hvordan ting fungerer.

Det er helt åpenbart at finansieringssystemet knyttet til DRG er særdeles viktig, også det registreringsmessige. Spørsmålet mitt til statsråden er: I hvor stor grad vil hun følge opp det finansieringsmessige og registrering knyttet til dødsfall ved donorsykehusene, nettopp for å kunne gjøre jobben?

Debatten der ute er veldig viktig for å få økt oppslutning om dette, og da er spørsmålet: Hva vil statsråden gjøre på dette feltet for å få debatten i gang – og slik at den fortsetter?

Statsråd Sylvia Brustad [15:44:02]: Jeg vil i likhet med de representanter som har hatt ordet i denne debatten, og som jeg vet har et bredt engasjement i saken, følge utviklinga med argusøyne på hva som nå faktisk skjer ved sjukehusene, og hva som skjer i forhold til opplæring av helsepersonell. Jeg tror det også er viktig at vi har debatter som dette, og at vi også snakker høyt om det i det offentlige rom. Det i seg selv tror jeg er et bidrag til at flere tar stilling til slike vanskelige spørsmål og kanskje setter seg ned og snakker om dette før krisen er der. Det er ett svar.

Når det gjelder finansieringssystemet, kommer jeg til å følge dette opp så fort jeg får rapporten fra direktoratet. Jeg har en veldig åpen holdning til at hvis det viser seg at det systemet vi har i dag, ikke fungerer bra nok for å få på plass det vi alle sammen ønsker, nemlig at flere får det de trenger, er jeg åpen for å endre finansieringssystemet. Det skal ikke stå på noen forsinkelse fra vår side, og jeg kan forsikre representanten om at jeg følger denne utviklinga med argusøyne.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jan Bøhler (A) [15:45:35]: Helse- og omsorgskomiteen har lenge vært opptatt av denne problemstillingen. Den ble bl.a. viet stor plass i vår budsjettinnstilling for 2007, og vi var der inne på mange av de samme tiltakene som vi diskuterer i dag. Men det er nyttig å gå videre – utdype og drøfte videre oppfølging. Jeg vil gjerne komme inn på seks punkter knyttet til det.

Det første gjelder spørsmålet om finansiering, særlig av arbeidet ved donorsykehusene. Der gikk vi i årets budsjett inn for å fordele 10,4 mill. kr til det ekstra arbeidet som ligger rundt donasjoner – opplæring, å lære seg å føre de samtalene som mange har snakket om, transport av organer, å ha team i beredskap, frikjøpe tid for donorlegene osv. Vi fordelte de 10,4 millionene ut fra erfaringstall denne gangen. Men hvis vi nå får fram en fornuftig måte å fange opp de ekstra utgiftene på i form av en DRG-kode, er det klart vi er positive til det, hvis det kan gi oss bedre innsats. Men i år blir det også veldig viktig å se hva det blir ut av de pengene – at det settes et press på at sykehusene bruker dem på en fornuftig måte til de formålene jeg har omtalt. I det beløpet som er fordelt, ligger ca. 80 000 kr pr. donasjon, hvis man hadde kommet opp i et måltall som 130 i år. Det er et høyt mål i forhold til de omtrent 76 det lå på i 2005 – og også, hørte jeg nå nylig, i 2006. Så det første punktet er å få en bedre finansiering, se hvordan pengene i år slår ut.

Det andre punktet mitt gjelder at vi må få alle deler av helsevesenet inn i arbeidet med donasjoner, for det vil også være muligheter til å fange opp donorer utenom de 28 donorsykehusene – hvis det skjer drukningsulykker, trafikkulykker, hjerneblødninger andre steder i helsesystemet. Da må det også finnes evne til å føre disse samtalene, og finnes metoder for enten å bruke telemedisin eller andre virkemidler for å kunne få til donasjoner når det oppstår situasjoner i andre deler av systemet vårt.

Jeg vil også si som et tredje punkt at den nasjonale koordinatoren som er oppnevnt, må i større grad bli en børste i systemet, må få en sterkere rolle som pådriver, må få større mulighet til å herje rundt for å få ting til å skje når det ikke går godt nok med dette arbeidet.

Det er behov for en undersøkelse av hva befolkningen egentlig har problemer med når de sier nei, slik at vi kan få informasjonen mer målrettet mot årsakene til at folk sier nei, og ikke bare allmenn informasjon. Det er behov for å gjøre noe bedre innenfor det internasjonale samarbeidet. EU-kommisjonen har nå satt i gang et arbeid for å effektivisere og integrere arbeidet med organdonasjon i Europa. Norge bør delta veldig aktivt der og sørge for at Rikshospitalet har kapasitet til å delta fullt i det internasjonale samarbeidet.

Det siste jeg vil si, er at når det gjelder organtrafficking, som vi har sett eksempler på i media og på internasjonale nettsider, bør Norge sørge for at det blir opprettet en FN-kommisjon som kan skape et ryddig samarbeid og ikke et negativt samarbeid rundt det.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:49:12]: (komiteens leder): I motsetning til i forrige sak er jeg ikke skuffet i denne saken. Jeg er svært glad. Da får man håpe at ting har utliknet seg totalt sett.

Det kanskje viktigste som skjer, er nettopp at vi har debatten, at vi fokuserer på et særdeles viktig tema, som er særdeles viktig for dem som står i donorkø. Det er også viktig fordi man da avmystifiserer litt av debatten. Det at vi som folkevalgte i denne salen kan ta denne debatten, er veldig viktig. Jeg vil også gi ros til TV 2 som på mange måter startet en ny debatt om dette temaet for vel et år siden, da man rettet søkelyset mot alle dem som står i kø, den lidelsen som er knyttet til dette, og at vi har en faktisk utfordring som vi kan gjøre noe med.

Derfor er det viktig at vi kontinuerlig fokuserer på problemstillingen, at vi når vi nå er ferdig med denne saken i dag – når vi har behandlet den, har kommet med noen vedtak – ikke lar den ligge og ser hvordan det går. Slik kan vi ikke ha det, for da mister vi fokuset. Det vi må gjøre, er å holde dette temaet varmt. Vi må sørge for at vi nå ser på finansieringssystemet og faktisk gjør noe med det. Vi må sørge for, når dette vedtaket er fattet knyttet til kompetanseoppbygging og opplæring i sykehusene, at vi faktisk sørger for at man kan ta denne samtalen som er særdeles vanskelig – med de pårørende i en særdeles vanskelig situasjon.

Videre hadde det vært ønskelig – og jeg tar sjansen – å invitere statsråden til et samarbeid knyttet til hva vi nå kan gjøre for å få til holdningsendringer der ute. Hva kan vi gjøre for å få debatten videre? Det hadde vært ønskelig om man kanskje hadde satset bredt både politisk, fra departementets og statsrådens side, fra Stortingets side – iallfall fra min side er jeg helt åpen for det – og forhåpentligvis også kunne klart å få med oss media, selv om de er rimelig fraværende i dag, med ett unntak, for å få til en helt grei og objektiv kampanje. La oss gå ut og få i gang denne samtalen, slik at det blir lettere å få tilgang på donorer. La oss stille med åpne kort og si: Ja, vi har forferdelig mye å lære av andre. La oss høste av de erfaringene som andre kan gi oss. Vi er iallfall åpne for det, for dette er et fagfelt som er så uendelig viktig. Én ting er at det kan redusere utgiftene for samfunnet knyttet til behandling. Men tenk hvor mye glede det kan gi både dem som kan være med på å redde et liv, og ikke minst dem som kan motta et organ, som gjør at hverdagen blir uendelig mye lettere. Jeg inviterer herved til dette samarbeidet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.