Alf Ivar Samuelsen (Sp) [14:13:43]: (ordfører for saken): Også i denne saken legger komiteen fram en enstemmig innstilling.

Den Interparlamentariske Union har gjennom sitt arbeid ønsket å knytte seg nærmere til FN. Det kan være med på gi større legitimitet til FN. Vi var innom de samme tankene i fjor da vi diskuterte tilbakemeldinger fra IPU. Det som er interessant å se, er at den nyvalgte presidenten har skissert et reformarbeid hvor dette blir en del av vurderingen, og at man i FN har tatt inn over seg at dette er en mulighet som man skal se videre på.

I de to sesjonene som har vært holdt, høst- og vårsesjonen, konstaterer vi at det har vært stor allsidighet i debattgrunnlaget. Det har vært diskutert demokrati og bistandsutvikling, gjenoppretting og oppbygging av Libanon etter krigen, kritikk mot Nord-Korea for atomprøvesprengninger. Norge har framsatt er forslag om gjeldssletting i tillegg til normal bistand – uten at dette har ført fram – og et ønske om et styrket Interpol-samarbeid.

Det skal bli interessant – under henvisning til innledningen – å se hva som skjer med IPU i de nærmeste årene, og utviklingen videre.

Med disse kommentarene legger jeg fram komiteens enstemmige innstilling.

Finn Martin Vallersnes (H) [14:15:52]: Jeg har hatt gleden av å følge IPU-delegasjonens arbeid de siste seks årene og har ledet delegasjonen de siste to årene. Jeg har for så vidt ingen direkte kommentarer til saksordførerens redegjørelse av den enstemmige innstillingen, men jeg føler det riktig å komme med noen tilleggskommentarer og opplysninger.

Det reformarbeidet som saksordføreren refererte til, og som også så vidt var omtalt i forrige årsrapport, er under rask utvikling og stiller litt nye krav til oss. Det kan være greit og riktig å informere Stortinget om hvordan dette arbeidet endrer seg.

IPU er fra 1889, en gammel organisasjon. Slike gamle organisasjoner kan jo forvitre. Store organisasjoner, med mange medlemsland og store delegasjoner, kan lett utvikle seg til forsamlinger med store ord og fyldige resolusjoner som ingen husker. Slik jeg forstår noen av mine forgjengere i Stortinget, var det en del som fryktet at dette var en utvikling som etter hvert også ville prege IPU. Da er det riktig å peke på at man gjennom de siste årene har tatt tak i en reform av IPUs egen organisasjon og arbeidsmåte, og også, som representanten Samuelsen refererte til, forholdet til FN.

Når det gjelder IPUs egen arbeidsmåte, preges den stadig mer av en temarettet agenda der man forsøker å fokusere på konkrete temaer. Det preger arbeidet i komiteene ved at man har et økende antall spesialarrangementer og seminarer og økende bruk av paneldebatter med inviterte størrelser som har mer innsikt i temaene. Det har ført til et økende krav om at delegasjonene fra de forskjellige landene må trekke på kollegaer fra eget parlament som gjennom sitt daglige arbeid har spesiell innsikt i de temaene som reises i IPU. Jeg nevner dette fordi det kan få konsekvenser for den fremtidige sammensetningen av våre delegasjoner, i retning av at vi må kunne være mer fleksible i forhold til hvem som skal være med. Kanskje skulle man ha en liten kjerne som skal utgjøre kontinuiteten, og så være mer fleksible i forhold til hvem man trekker inn, etter hvilket tema man har. Dette krever litt mer fleksibilitet av oss også.

Når det gjelder det andre reformarbeidet, forholdet til FN, springer det ut av FN-reformen, som i sin tid også tok opp til debatt behovet for å involvere den parlamentariske dimensjonen i FNs arbeid. Det var litt delte meninger om dette, også fra norsk side. To hensyn talte med den gangen. Det ene var at FN fikk økt legitimitet ved å trekke på parlamentene. Det kan man jo diskutere opp og ned. Det er vel slik at parlamentene i de landene der de som styrer kanskje har svakest legitimitet i forhold til befolkningen, heller ikke har så mye å tilføre når det gjelder demokratisk legitimitet. Det var noe av beveggrunnen.

Det andre hensynet var at man ønsket at parlamentene i større grad skulle involveres i FNs arbeid, slik at man kunne følge opp hjemme, nasjonalt, det man var blitt enige om å sette på dagsordenen i FN – og for den saks skyld også å være med og sette trykk på hvordan man i hvert enkelt land aktiviserte seg for å få gjennomslag for selve FN-reformen.

Det ble først diskutert å opprette et eget parlamentarikerforum under FN. Det har man i hvert fall foreløpig forlatt og gått inn i et samarbeid med IPU, et samarbeid som er i rask utvikling. Det preger IPUs arbeid i den forstand at de temaene som er oppe i FN til enhver tid, hyppigere og raskere også kommer på IPUs agenda. IPU og FN står i økende grad som arrangører av felles arrangementer.

En resolusjon fra siste generalforsamling i FN uttrykte eksplisitt at man ønsket å utvikle samarbeidet med IPU, som et parlamentarikerforum. Det har man grepet tak i, og man kommer til høsten til å arrangere et eget forum i forbindelse med IPUs høstmøte i Genève, der representanter fra alle deltakerlandene spesielt kommer til å ha FN-saker på agendaen. For å tilrettelegge for dette har man også bestemt seg for å opprette en såkalt kjernegruppe, et rådgivende utvalg med en representant fra hver verdensdel, som fortløpende skal overvåke aktiviteten i FN nøye, være helt innforstått med hva som skjer i FN, slik at det kan bringe inn konkrete temaer til IPU fra FN, for å gjøre det mer fokusert og mer operativt. Det blir en fra hver verdensdel i den kjernegruppen. Det er avklart at fra den vestlige siden er det Norge som kommer til å fylle den posisjonen. Den norske delegasjonen kommer nok til å aktivisere seg sterkt i dette arbeidet. Vi håper at vi fra parlamentarisk side kan bidra til å få gjennomført denne reformen, i hvert fall bidra til å sette mer trykk på for å få FN-reformen gjennomført.

Vi får komme tilbake til dette siden når det gjelder hva dette vil si for sammensetning av delegasjonene i fremtiden, men det er ganske åpenbart allerede at det vil trenges flere folk for å bemanne flere oppgaver samtidig under noen av disse møtene. Vi kan også imøtese at vi kommer til å få økende behov for å trekke med oss folk fra ulike komiteer inn i arbeidet, men det tar vi opp særskilt med administrasjonen i Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Thorbjørn Jagland gjeninntok her presidentplassen.