Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvart parti.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve høve til fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare vil presidenten foreslå at dei som måtte teikne seg på talalistar utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er å sjå på som vedteke.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:34:22]: (komiteens leder og ordfører for saken): Forslagsstillerne André N. Skjelstad og Gunvald Ludvigsen fremmer i dette Dokument nr. 8:66 forslag om at det må legges til rette for at foreldre med funksjonshemmede barn kan motta en omsorgslønn begrenset oppad til 80 pst. av 6 G.

Det er en enstemmig komite som i sine merknader bl.a. viser til at kommunene i dag har plikt til å sette av midler til omsorgslønn i sine budsjetter og ikke kan avslå en søknad fordi om dette ikke er gjort. Kommunene kan derimot legge en viss vekt på sin egen økonomi i vurderingen av om det skal tilbys omsorgslønn i det enkelte tilfellet.

Vi ser stadig eksempler på store forskjeller kommunene imellom knyttet til omsorgslønn. Det kan variere med mange tusen kroner fra kommune til kommune ved helt like tilfeller. Dette er ikke holdbart fordi vi faktisk er borgere i samme land og burde ha krav på de samme rettighetene knyttet til de velferdsordningene som vi her snakker om.

Det er også svært viktig å legge merke til hva et flertall – alle med unntak av regjeringspartiene – også sier i sine merknader, der det lyder som følger:

«Flertallet viser til at det er store forskjeller fra kommune til kommune, og mener dette ikke er tilfredsstillende.»

Hvis vi faktisk mener at dette ikke er tilfredsstillende, må vi gjøre noe med det. Man må fremme forslag om endringer, eller i hvert fall støtte opp om de forslagene som er kommet.

Det er en delt komite i denne saken. Flertallet går inn for å vedlegge saken protokollen. Men så er det også to andre forslag, og jeg tar herved opp forslag nr. 1, fra Fremskrittspartiet. Forslaget går ut på at vi ikke bare kan ta ut én gruppe og si at denne gruppen skal tilgodeses nå, og så vil vi se på de andre gruppene på et senere tidspunkt. Når vi først skal gjøre denne jobben og se på omsorgslønnsproblematikken, må det være riktig av oss å verdsette andre like høyt som denne gruppen. Jeg kan nevne dette med ektefelle som har omsorg for sin ektefelle, og dette med barn som har omsorg for sine foreldre. Det er en rekke andre som også bør kunne komme innenfor denne ordningen, og da blir det galt bare å ta ut en spesiell gruppe, selv om – og det understreker jeg – dette er en gruppe som har det veldig tøft. Det er store utfordringer. Man har en knallhard hverdag for å prøve å få endene til å møtes, samtidig som man skal ta vare på sitt funksjonshemmede barn. Men dette gjelder også andre. Så det er ikke til forkleinelse for denne gruppen at vi nå fremmer forslag om at det skal foretas en helhetlig gjennomgang av ordningen med omsorgslønn, slik at like tilfeller behandles likt uansett bostedsadresse når det gjelder omsorgslønnens størrelse. Saken er bare den at vi er nødt til å se alt i en sammenheng. Vi er nødt til å få vurdert også de andre gruppene som mottar omsorgslønn, og ikke bare ta ut én. Jeg frykter at hvis så skjer, blir det med det, og så tar det lang tid før de andre kommer etter. Det kan ikke Fremskrittspartiet akseptere.

Vi håper at flere kan slutte seg til vårt forslag, for det er på høy tid å se på omsorgslønnsproblematikken generelt sett. Vi må bli kvitt forskjellene knyttet til bostedsadresse. Det er slik at i én kommune får man et visst beløp i omsorgslønn, men hvis man bare flytter over kommunegrensen, som vi også har sett eksempler på i media, kan man få flere tusen kroner mer i omsorgslønn. Dette kan faktisk ikke fortsette. Det er ikke verdig overfor innbyggerne.

Fremskrittspartiet har et annet system – det er ikke til å stikke under stol. Fremskrittspartiet ønsker at staten skal overta det finansielle knyttet til omsorgslønnbiten, slik at vi nettopp kan få en lik behandling. Inntil så skjer, håper jeg i hvert fall at denne salen kan stemme for og gi støtte til et forslag om å få en helhetlig gjennomgang. Da får vi i hvert fall saken tilbake igjen, og vi får vurdert alle grupper under ett og ikke bare én gruppe.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har teke opp det forslaget han refererte til.

Gunn Olsen (A) [13:39:17]: Foreldre med funksjonshemmede barn har en svært krevende hverdag, ofte med svært belastende omsorgsoppgaver. Jeg tror ikke det er noen uenighet om at vi alle har et ansvar for å gjøre dagen lettere for disse familiene.

For Arbeiderpartiet er det viktig å legge vekt på at omsorgslønn alene ikke er et godt nok virkemiddel. Omsorgslønn alene må ikke få det utslaget at foreldre, ofte mødre, føler seg tvunget til å gå ut av sitt ordinære arbeid for å ha fulldøgnsjobb med egne barn. Selv om mange, særlig mødre, har redusert arbeidstid for å ta seg av omsorgsoppgavene i hjemmet, er det nok svært viktig at det er mulig å kombinere disse oppgavene. Svært mange gir uttrykk for at jobben utenfor hjemmet er avgjørende viktig for de oppgaver som også skal løses hjemme.

Det er en krevende omstilling for de familiene som får et funksjonshemmet barn. Det er viktig at de får anledning til å delta i samfunnsliv og arbeidsliv på lik linje med familier med funksjonsfriske barn.

Dette har ingenting å gjøre med at vi ikke ønsker en best mulig hverdag for alle foreldre med funksjonshemmede barn. Men det er viktig også å ha et likestillingsperspektiv med seg. Det er fortsatt slik at det er mødrene ofte som har de tyngste oppgavene i hjemmet.

Det er kort tid siden vi i salen behandlet omsorgsmeldingen. I meldingen var familier med funksjonshemmede barn et tema. Komiteen har i forbindelse med den meldingen pekt på de store utfordringene disse familiene står overfor. I tillegg til å være både foreldre og pleie- og omsorgspersoner er en del av livet møtevirksomhet, det å skrive søknader, innhente dokumentasjon fra ulike hjelpeinstanser osv. Legebesøk, besøk hos fysioterapeut og kontroller tar ofte mye av dagen til disse foreldrene.

Det er svært viktig for oss i Arbeiderpartiet at det fortsatt blir sterkt fokusert på avlastning og støttekontakter, men også på pleiepenger og omsorgslønn når det kan bidra til å ta vare på pårørende som har ansvar for familiemedlemmer med omsorgsbehov. Det er viktig å understreke, slik komiteen har gjort i denne saken, at kommunene i dag har plikt til å sette av midler til omsorgslønn i sine budsjetter. Men kommunen kan legge vekt på sin egen økonomi i vurderingen av det som skal gis til omsorgslønn.

Som en parallell til forrige sak vil jeg si at jeg er enig med representanten Ludvigsen i at det er veldig viktig at kommunene fokuserer på de utfordringene vi står overfor med hensyn til også denne gruppen, slik at det blir størst mulig likhet, uavhengig av hvilken kommune man bor i.

Det er arbeids- og inkluderingsministeren som koordinerer oppfølgingen av strategiplanen nå for familier med barn som har nedsatt funksjonsevne. Det gjennomføres en rekke tiltak knyttet til den planen i regi av flere departementer. Jeg føler at det er noe av det representanten Harald T. Nesvik etterlyser i sitt forslag. Vi har som mål at barn med nedsatt funksjonsnevne og deres familier skal ha samme muligheter til et selvstendig og aktivt liv. Regjeringen har varslet at de tar sikte på å revidere strategiplanen på dette området i løpet av dette året. Det er grunnen til at vi ikke støtter forslaget fra Fremskrittspartiet i dag.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:43:09]: Innledningsvis vil jeg gjøre oppmerksom på en liten endring. Høyre er ved en feiltakelse ikke kommet med i flertallet i innstillingen som tilrår at forslaget vedlegges protokollen. Der skal Høyre med.

Familiemedlemmer og andre pårørende som yter omsorg for sine nærmeste, gjør en betydelig innsats både for sin familie og for samfunnet. I et samfunnsøkonomisk perspektiv vil det være hensiktsmessig å legge til rette for at slik omsorg kan ytes uten at den som påtar seg slike oppgaver, rammes av økonomiske problemer eller andre tilleggsbelastninger.

Høyre er helt enig med forslagsstillerne i at foreldre med funksjonshemmede barn bør ha en god omsorgslønn, og at hvorvidt man skal motta omsorgslønn eller ikke, ikke skal være betinget av hvilken kommune man bor i. Vi vet at foreldre som har funksjonshemmede barn, som flere har vært inne på, har et stort omsorgsansvar, og at de møter mange hindringer. Som en følge av dette får mange også problemer med å kombinere krevende omsorgsoppgaver med kravene og forventningene i arbeidslivet. Det er utfordringer på mange plan både praktisk og sosialt så vel som økonomisk.

Høyre mener det er viktig at vi finner gode løsninger på denne utfordringen, og jeg er enig i at en bedret omsorgslønn er et av flere virkemidler. Det er mange som i dag omfattes av denne ordningen, og som benytter seg av ordningen med omsorgslønn. Det er også grunn til å tro at enda flere burde omfattes av ordningen. Det kan være ulike grunner til at man ønsker å være hjemme for en kortere eller lengre periode for å ta vare på sine nærmeste. En innsnevring i forhold til funksjonskrav eller diagnose er derfor lite hensiktmessig sett fra vårt ståsted.

Høyre mener derfor det er riktig og viktig å se på hvordan vi kan gjøre ordningen bedre og mer treffsikker – ikke bare for foreldre med funksjonshemmede barn, men også for andre som har omsorgsoppgaver i familien.

Jeg vil derfor vise til forslaget som Høyre har fremmet i Stortinget, Dokument nr. 8:88 for 2006-2007, der vi nettopp anmoder Stortinget om å be Regjeringen om å

«utrede og fremme forslag om hvordan den som utfører nødvendige omsorgsoppgaver for sine nærmeste, kan sikres rett til fri fra arbeidet».

I tillegg anmoder vi Stortinget om å be Regjeringen om å

«utrede og fremme forslag om hvordan den som utfører nødvendig omsorgsarbeid, kan sikres inntekt til sitt livsopphold».

Vi er opptatt av omsorgslønn, men ikke bare det. Det kan være flere virkemidler, og det er viktig at vi ser på hele området og hele ordningen når det gjelder å legge til rette for å få en fleksibel ordning både for foreldrene og for de omsorgstrengende.

Avslutningsvis vil jeg bare gjenta at vi er med på innstillingens forslag til vedtak om å vedlegge forslaget protokollen.

Laila Dåvøy (KrF) [13:46:34]: Familier med funksjonshemmede barn må få den hjelpen de trenger for å få en så normal hverdag som mulig, med mulighet til både familieliv og arbeidsliv.

I en interpellasjon i Stortinget i januar i år tok Kristelig Folkeparti saken opp med helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad. Særlig etterspurte vi om statsråden vil sørge for at det i alle kommuner er en koordinator for familier med funksjonshemmede barn som kan hjelpe foreldrene med å bearbeide reaksjoner og få hjelp til å få svar på de spørsmål som melder seg når man får et barn som ikke er som alle andre. Støtte til foreldrene i en slik situasjon er av stor betydning. Koordinatoren i kommunen bør ha oversikt over og informere om hvilke tjenester kommunen kan tilby familien, være behjelpelig med å fylle ut søknader og å innhente nødvendig dokumentasjon, koordinere ansvarsgruppemøter og sikre at individuell plan blir en realitet. Det er unødig bruk av ressurser at alle foreldre skal sette seg inn i alt dette selv når mange problemstillinger i utgangspunktet er like.

Felles for familier med funksjonshemmede barn er at hverdagen ofte er preget av belastende omsorgsarbeid. En av foreldrene er ofte i deltidsstilling eller hjemme på full tid på grunn av barnets store hjelpebehov, og fordi det er vanskelig å kombinere familieliv med en yrkesaktiv tilværelse. Mange bruker mye tid på å skrive og følge opp søknader og klager, å innhente faglig dokumentasjon fra ulike hjelpeinstanser samt delta i omfattende møtevirksomhet med dem som skal yte familien hjelp. Koordineringen av tjenestene og oppfølginger og medisinske kontroller kan for enkelte være en heldagsjobb i seg selv.

Økt bruk av avlastning, støttekontakt, omsorgslønn og pleiepenger kan bidra til å ta vare på pårørende som har ansvar for familiemedlemmer med omsorgsbehov. Det kan også medvirke til at denne innsatsen opprettholdes og styrkes.

Regjeringen Bondevik II la fram «Strategiplan for familier med barn som har nedsatt funksjonsevne». Ett av tiltakene i den var å se på en samordning av omsorgslønn, pleiepenger og hjelpestønad. Det er et viktig poeng at de som er i arbeid, fortsatt har mulighet til det, selv om de får et funksjonshemmet barn.

Samtidig må ikke støtteordningene kun være for dem som er i arbeid. Foreldrenes valgfrihet må sikres, og derfor må det fortsatt være mulig å motta lønn for omsorgsarbeid, selv om man ikke er i arbeid utenfor hjemmet. Omsorgslønn er en ordning som gjør at foreldre og pårørende kan ta vare på sine funksjonshemmede og hjelptrengende selv. Kristelig Folkeparti støtter derfor en gjennomgang av omsorgslønnordningen med tanke på likebehandling og omsorgslønnens størrelse.

Vi mener det også må tilrettelegges for at det offentlige løfter det tyngende omsorgsarbeidet fra foreldrene og de pårørende, slik at disse har mulighet til å leve et mer normalt liv, med en god balanse mellom familieliv og arbeidsliv. Det er mulig innenfor mye av dagens regelverk, samtidig som vi ser at noen endringer bør gjøres.

Kristelig Folkeparti har også tidligere foreslått at i de tilfeller hvor omsorgstrengende familiemedlemmer dør, må det finnes en mulighet for at familien beholder omsorgslønn og eventuelle andre økonomiske tilskudd i inntil tre måneder etter at f.eks. et funksjonshemmet barn dør. I slike tilfeller bør omsorgslønn gi rett til arbeidsledighetstrygd.

«Delt glede er dobbelt glede, delt sorg er halv sorg.» Foreldre med funksjonshemmede barn bør få dele belastningene med et funksjonshemmet barn med andre, og de bør få dele gleden over å ha et spesielt familiemedlem også med andre.

Jeg gjør til sist oppmerksom på at Kristelig Folkeparti støtter Fremskrittspartiets mindretallsforslag.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:50:56]: Forslagsstillerne ønsker å gi foreldre med barn med nedsatt funksjonsevne bedre økonomiske forhold gjennom en ordning med omsorgslønn som er annerledes enn for andre omsorgslønnsmottakere.

Som vi har hørt tidligere, har kommunene i dag plikt til i sine budsjetter å sette av midler til omsorgslønn. Kom-munene kan ta stilling til hvilken tjenesteform som skal velges, når store omsorgsbehov skal dekkes. Det er også rett, som mange sier, at det er store forskjeller i omfanget av omsorgslønn fra kommune til kommune, og også at størrelsen på omsorgslønnen varierer.

Det er viktig å understreke at omsorgslønn er en av flere ytelser, og det er heller ikke lett sånn umiddelbart å sammenlikne dem, og si at det er stor forskjellsbehandling når det gjelder de totale ytelsene, fra en kommune til en annen kommune, fordi omsorgslønn altså er bare én ordning blant flere som skal sikre at foreldre med barn med nedsatt funksjonsevne er sikret rimelige ordninger.

I regjeringserklæringen står det at Regjeringen vil «styrke ordningen med omsorgslønn». Derfor vil Senterpartiet vise til den merknaden fra regjeringspartiene der det står at en arbeidsgruppe ledet av Arbeids- og inkluderingsdepartementet skal legge fram forslag til tiltak, slik at man bedre skal kunne kombinere yrkesdeltakelse med omsorgsoppgaver for de nærmeste pårørende. Der vil alle ordningene bli vurdert. Vi har jo pleiepengeordningen. Vi har hjelpestønadsordningen, bestemmelser om permisjoner, og vi har bestemmelser om omsorgslønn, som jeg tidligere har nevnt. Det arbeidet som denne gruppen jobber med, er en del av en strategiplan som skal bidra til at barn med nedsatt funksjonsevne og familiene deres skal ha samme mulighet til et selvstendig og aktivt liv. Det er et viktig mål.

Senterpartiet avviser altså ikke forslaget, men vi mener det er viktig å se det helhetlige bildet for situasjonen for familier med barn med funksjonshemning, og ikke omsorgslønn isolert. Derfor vil vi avvente arbeidet i Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Gunvald Ludvigsen (V) [13:54:12]: Det som eg høyrer frå dei andre representantane her, er at ein stort sett er einig i sak, og at det her er ei gruppe som treng hjelp. Alle er sikkert einige om at familiar med funksjonshemma barn har ein tøff kvardag. Venstres forslag inneber at dei foreldra som ønskjer å ta vare på ungane heime, bør få eit tilrettelagt og godt hjelpeapparat og ei omsorgslønn som det er mogleg å leve av.

Vi har alle historier om folk vi kjenner som slit i kvardagen og nesten gir opp, fordi omsorgsoppgåvene er i ferd med å kvele dei. Eg må berre seie at eg er glad for det som har kome til uttrykk frå representantar frå andre parti om intensjonen i forslaget om omsorgslønn til foreldre med funksjonshemma barn. Vi veit at det er mange som slit i samfunnet vårt på forskjellige måtar, og at det er mange som kunne ha fortent lønn for dei omsorgsoppgåvene dei gjer.

Så er det sagt at omsorgslønn er ei ordning som er i bruk. Eg vil iallfall påstå at ho i liten grad er i bruk. Utgreiingar som er gjorde, tyder på at omsorgslønn mindre og mindre er i bruk.

Det som det kunne ha vore interessant å få vite, var kor mykje pengar ein bruker rundt omkring i norske kommunar til omsorgslønn. Eg trur ikkje det er godt å finne talet, for, så vidt eg skjøner, er det ganske uoversiktleg. Når vi skal diskutere dette viktige temaet, bør vi iallfall ha ei ordning der vi kan finne ut kva vi snakkar om, og kva midlar vi bruker. Ein kan ikkje berre vise til desse 18 milliardane, eller kva det no er. Eg trur at vi må ta tak i dette, for det er mange som høyrer om omsorgslønn og trur at dei har ein rett. Når dei så kjem til kommunen og søkjer, får dei rett og slett avslag. Det har iallfall eg høyrt frå mange hald.

Eg vil konkludere med at det er svært forskjellig nivå på omsorgslønna, og mange får altså avslag. Det er ei ukjend ordning, og eg trur også at det er eit stor byråkrati. For Venstre er det alltid eit poeng å finne løysingar som er gode for det enkelte individet og for den enkelte familien, ikkje minst på ein ubyråkratisk måte. Vi veit at dei som vel å bli heime med funksjonshemma barn, også treng noko å leve av. Vi har jo sett tak på ei ordning som skal sikre at folk skal få lik lønn over heile landet.

Venstre er glad for at ein lever svært forskjellige liv, og at fridomen til å gjere dette er grunnleggjande for kvart menneske. Men vi veit at familiar med funksjonshemma barn i dag ikkje har den fridomen. Seks av ti kvinner med funksjonshemma barn vel å bli heime. For dei som ønskjer det, bør det leggjast til rette for gode ordningar. Men vi ønskjer sjølvsagt ikkje at dette skal fortrengje oppbygging av gode institusjonar eller andre former for tilrettelagde tilbod, slett ikkje.

Det er viktig at ordningane verkar så kjønnsnøytrale som i det heile mogleg. Mange foreldre ønskjer ikkje å vere heime, som det er sagt. Dei vil kome seg ut i arbeid, og det er ei moglegheit vi naturlegvis også må leggje til rette for, slik at folk kan vere i arbeid. Det er iallfall trist å høyre at ein del foreldre i dag bevisst flytter til gode kommunar, kommunar som har betre løysingar, i håp om å betre livssituasjonen for barna og seg sjølv.

No sa representanten Skjælaaen at det er vanskeleg å samanlikne, fordi vi har pleiepengar og eg veit ikkje kva. Men eitt er sikkert, og det er at dei som har skoen på, kan samanlikne. Dei flytter ikkje utan at det er grunn til å flytte. Så det er klinkande klart at det her er ulike tilbod, og det blir oppfatta som særleg urimeleg.

Som eg nemnde tidlegare, meiner vi at ei ordning med omsorgslønn for familiar med funksjonshemma barn er ei forenklingsreform som vil gjere kvardagen lettare, slik at foreldra slepp nokre av dei vanskane som systemet i dag legg opp til. Vi ønskjer å gi dei foreldra som vel å vere heime med funksjonshemma barn, ei anstendig lønn å leve av. Vi hadde håpt at Regjeringa ville forplikte seg til å setje ein minstestandard som var lik over heile landet.

Eg tek opp Venstres forslag, nr. 2.

Presidenten: Representanten Gunvald Ludvigsen har teke opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Sylvia Brustad [13:59:38]: Regjeringa er også opptatt av å legge til rette for at nære pårørende som ønsker det, skal kunne påta seg tyngre omsorgsoppgaver. Da er det ingen tvil om at omsorgslønn er ett mulig viktig virkemiddel. Foreldre som har unger med omfattende funksjonshemninger, er en viktig og også en sårbar målgruppe. Jeg kjenner godt til at mange av disse familiene gjør en kjempeinnsats, og at mange til tider opplever det som svært krevende å greie de tunge omsorgsoppgavene.

Vi må ta det ansvaret vi har for å få til helhetlige og gode løsninger tilpasset hver enkelt familie og de pårørende. Det er et viktig mål at mennesker som har ekstra tyngende omsorgsoppgaver, ikke skal få for store belastninger, ikke skal tape inntekt i forhold til andre familier, og ikke helt eller delvis blir presset ut av arbeidslivet.

Vi er opptatt av å finne løsninger der vi kan ta vare på omsorgsinnsatsen fra de pårørende. Det er også som kjent en viktig sak i oppfølginga av stortingsmeldinga om framtidas omsorgstjenester.

Som kjent er omsorgslønn i dag en ytelse som kan komme på toppen av vanlig arbeids- eller trygdeinntekt. Omsorgslønn kan gi en viss erstatning for eventuelt tap av arbeidsinntekt, men omsorgslønn er ikke en ordning som gir individuell rett til kompensasjon for all tapt arbeidsfortjeneste. Kommunen har som kjent ansvar for å finansiere tjenester til den som har omsorgsbehovet. Kommunen har ikke ansvar for å erstatte tapt arbeidsinntekt til omsorgsytere. Det er mye som spiller inn når kommunene skal beslutte hva slags tjenester som skal gis den enkelte etter sosialtjenesteloven. Det kan sjølsagt være spørsmål om type og grad av behov, og det kan være familie-, arbeids- og boligsituasjon og pårørendes evne, vilje og mulighet til å gi omsorg og pleie. Det vil derfor variere om det eventuelt skal innvilges omsorgslønn og i tilfelle hvor mye.

Jeg mener det er veldig viktig at foreldre til funksjonshemmede unger skal ha tilbud om gode og forutsigbare tjenester. Det er også svært viktig at disse foreldrene har en forutsigbar og forsvarlig inntekt. Ikke minst gjelder dette mødrene til disse ungene. Forskning viser at mødre til funksjonshemmede unger ikke deltar i arbeidslivet i samme grad som andre mødre. Vi vil være med på å legge til rette for at disse familiene også skal ha en reell mulighet til å velge å delta i arbeidslivet på lik linje med andre foreldre. Da må vi se ordninga med omsorgslønn i sammenheng med barnehagetilbud, skolefritidsordning, kommunale omsorgstjenester, pleiepengeordninga i folketrygden og permisjonsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Dette er spørsmål som arbeids- og inkluderingsministeren, kunnskapsministeren og jeg nå samarbeider om. Her vil vi også se nærmere på situasjonen til nære pårørende som yter omsorg til personer over 18 år. Med andre ord: Vi går nå også gjennom om det bør være mulig å utvide ordninga med permisjonsordninger i tilfeller der en har tunge omsorgsoppgaver, enten det gjelder for unger eller for andre nære pårørende.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:03:11]: I Innst. S. nr. 150 for 2006-2007 i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 25 for 2005-2006 uttalte regjeringspartiene at de

«ber Regjeringen utrede muligheten for å etablere en overgangsordning med inntektssikring og tilknyttet kvalifiseringstiltak til dem som mangler inntekt og kvalifikasjoner for å komme i arbeid etter langvarig omsorgsinnsats overfor pårørende».

Dette er viktig å få på plass for dem som gjør en innsats, slik at de skal få mulighet til å komme seg videre i ettertid. Spørsmålet mitt til statsråden er: Når kan en slik utredning foreligge, slik at man kan få tiltak på plass, og slik at man har den sikkerheten?

I Innst. S. nr. 249 skriver regjeringspartienes medlemmer følgende:

«Disse medlemmer vil vise til Soria Moria-erklæringen som sier at Regjeringen vil styrke ordningen med omsorgslønn.»

Tenker Regjeringen seg her bare en videreføring av dagens system, eller vil man også vurdere en statlig finansieringsordning på linje med pleiepenger, sykepenger o.l., som er statlige finansieringsordninger?

Statsråd Sylvia Brustad [14:04:23]: Som jeg også sa i mitt hovedinnlegg, er vi i gang med en gjennomgang av ulike typer ordninger rettet mot mennesker som har nær familie med tunge hjelpebehov, bl.a. omsorgslønn. Jeg kan med én gang si at Regjeringa ikke har noen planer om å statliggjøre den, men vi er jo også opptatt av det faktum som representanten Nesvik viste til i sitt innlegg, at det er veldig store variasjoner mellom en del kommuner. Det kan ha gode forklaringer, som representanten Skjælaaen sa, men det er ikke alltid sikkert at det har det. Alt dette går vi nå gjennom. Når utredning vil foreligge, tør jeg ikke å love – iallfall ikke akkurat hvilken dato – men vi jobber med dette i disse dager, og jeg håper at vi skal kunne komme langt i løpet av inneværende år.

Gunvald Ludvigsen (V) [14:05:19]: Eg oppfattar statsrådens hovudinnlegg slik at vi er nokså einige i faktabeskrivinga, at her har vi eit område der det trengst innsats. Statsråden var vel også inne på det i sitt innlegg, men iallfall nemnde eg at seks av ti mødrer sluttar i yrket sitt eller reduserer arbeidstida når dei får eit funksjonshemma barn, medan berre 8 pst. av fedrane endrar jobbsituasjonen sin. Etter kvart som borna blir eldre, aukar forskjellen i disfavør av mødrene til funksjonshemma born. Iallfall meiner Venstre at dette kan ikkje vere ei vilja utvikling.

Eg veit at statsråden også er oppteken av likestilling. Trur ikkje statsråden at ei rimeleg omsorgslønn til foreldre med funksjonshemma barn i tillegg til hovudformålet ville vore eit godt bidrag i likestillingsarbeidet i Noreg?

Statsråd Sylvia Brustad [14:06:19]: Jeg meiner absolutt at omsorgslønn i gitte situasjoner er en god løsning, men det må vurderes individuelt hva man skal stille opp med av tilbud for øvrig, og hva som passer hver enkelt familie best.

Jeg er også enig med representanten Ludvigsen i at det er et paradoks, eller hva man vil kalle det, at det stort sett er kvinnene som mister tilknytninga til arbeidslivet – om ikke helt, så i hvert fall et langt stykke på vei. Det er Regjeringa særlig opptatt av. Vi er opptatt av at alle må ha mulighet til å kunne ta vare på sine unger eller sine foreldre i gitte situasjoner, og at man samtidig skal kunne ha muligheten til å beholde tilknytninga til arbeidslivet. Det er bakgrunnen for de gjennomgangene vi nå har av omsorgslønn og andre typer tjenester, men også av permisjonsordninger, som jeg vet veldig mange tenker på, f.eks. når unger blir sterkt skadet i ulykker og derved blir funksjonshemmet, og man ikke har muligheten til å stille opp. Dette går vi nå igjennom.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:07:31]: Jeg er enig med statsråden i at vi må se på alle ordningene som finnes i dag, at vi må ta en total gjennomgang og se hvordan vi kan finne gode og fleksible løsninger, og at det må bli en individuell vurdering. Som jeg nevnte i mitt innlegg, har Høyre fremmet et forslag om å utrede hvordan den som utfører nødvendige omsorgsoppgaver for sine nærmeste, kan sikres rett til fri fra arbeidet, og jeg kunne tenke meg å høre statsrådens vurdering av et slikt forslag.

Statsråd Sylvia Brustad [14:08:10]: Jeg tror representanten Sjøli skjønner at jeg ikke kan svare på det her og nå, men det går jo absolutt inn i det Regjeringa holder på å vurdere: Hvordan skal vi sikre at foreldre kan få fri fra jobben – med lønn – for å ta seg av noen av sine nærmeste i kritiske situasjoner eller i tider hvor det er nødvendig? Hva Høyre mener om det, har vi fått med oss i det innlegget som representanten her viser til, og vi vil selvfølgelig ha det med oss i vurderinga. Jeg opplever at det ikke er noen uenighet om å finne fram til ordninger som er mer fleksible enn det en del føler på kroppen at dagens ordninger er.

Laila Dåvøy (KrF) [14:08:58]: Jeg har et spørsmål til statsråden om dette som jeg også var inne på i mitt innlegg, at støtteordningene ikke bare bør gjelde dem som er i arbeid. Når vi diskuterer dette, legger Regjeringen i alle sammenhenger veldig stor vekt på, synes jeg, at det skal gjelde for folk som er i arbeid. Og bedre støtteordninger for dem er viktig. Mitt spørsmål er imidlertid om statsråden kan bekrefte at den gjennomgangen som nå foretas, også vil gjelde for andre. Av ulike årsaker er det jo slik at kanskje ikke alle vil være i arbeid når man får omsorgsoppgaver.

Statsråd Sylvia Brustad [14:09:31]: Jeg kan bekrefte at vi går igjennom alle sider av saken, også for dem som ikke er i arbeidslivet. Men det er vel et faktum at de fleste – i hvert fall i utgangspunktet – er i arbeidslivet, og at det er en utfordring når en får funksjonshemma unger, og kanskje spesielt sterkt funksjonshemma unger, at mødrene forblir hjemme, mens noen av dem kanskje absolutt hadde ønsket seg noe tilknytning til arbeidslivet. Så vi er nødt til å få til at en også kan ha det, og jeg vil bekrefte at vi går igjennom alle sider av det, i vid forstand.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk. Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 6.