Gunvald Ludvigsen (V) [13:31:55]: St.meld. nr. 21 for 1999-2000 sette i fokus bruk av tvang m.a. innanfor sosial- og helseområdet. Ein SINTEF-rapport frå juni i år har dokumentert at bruk av tvang aukar overfor pasientgrupper som psykisk utviklingshemma, psykisk sjuke og demente. Dette er etter Venstre si meining svært urovekkjande.

I Noreg trur eg mange tenkjer at vi lever i eit godt og trygt land, og at staten ordnar opp til det beste for oss alle, viss vi treng det. I det store og heile fungerer det også svært bra i Noreg i dei fleste tilfelle. Vi lever i eit godt og trygt land, skjerma for krig innanfor landets grenser, og dei fleste av oss har inntekter som innbyggjarar i andre land berre kan drøyme om. Derfor er det kanskje vanskeleg for oss å tru at det blir utført overgrep av offentlege myndigheiter. Det er noko vi koplar saman med militærdiktatur og land med dårleg utbygde statlege strukturar. Men det blir det! Vi har lege på topp i statistikken om bruk av tvang i psykiatrien. Menneskerettane blir brotne i Noreg, i særleg grad i psykiatrien. Det blir også brukt tvang mot rusmisbrukarar, mot psykisk utviklingshemma og mot demente.

Vi i Venstre er ikkje imot tvang i alle situasjonar, men det er svært bekymringsfullt at det er så mykje av det. Som eit liberalt parti meiner vi at ein grunntanke i eit samfunn er at det er borgarane som skal kontrollere staten, ikkje staten som skal kontrollere borgarane. Venstre meiner at det er eit problem at vi i Noreg har ei så uendeleg stor tru på at lovverket skal løyse alt. Verdas beste lovverk og dei aller beste pasientrettane i verda hjelper ikkje viss ikkje pasientane eller brukarane er i stand til å køyre ein rettsprosess.

Eg har lyst til å sitere Fredrikke Marie Qvam. Ho var stemmerettsforkjempar, politisk aktivist frå Venstre og ei av dei viktigaste kvinnene i vår politiske historie. Ho sa dette allereie i 1903, for over hundre år sidan:

«I det hele taget har man i Vor tid, baade Mænd og Kvinder, en saadann vidunderlig Tro paa, at Loverne skal skabe Underverker, men det er feilagtig. Det er Menneskerne som Udøver Loverne. Hvis Menneskerne er gode, saa fylder de selv mangelfulde Love med en god Aand.»

Tvang blir utført av behandlarar i helsevesenet på mange ulike nivå, og eg trur ikkje nødvendigvis at dei kvar einaste gong sit og tolkar lovteksta først. Vi må ha i fokus at menneskerettane til folk ikkje skal brytast, og det må ned på eit praktisk nivå på den enkelte arbeidsplass. Vi treng materiell, diskusjonar med utgangspunkt i menneskerettane, og vi treng at helsepersonell får undervisning om menneskerettane. Dette perspektivet vil etter Venstre si meining gjere noko for å redusere bruken av tvang. Helsepersonell rapporterer at dei kjenner seg usikre i situasjonar der det blir brukt tvang. Derfor trengst det også tryggleik rundt kvar situasjon for at tvang, når det er nødvendig, blir brukt minst mogleg og på ein så forsvarleg måte som mogleg. Det trengst betre opplæring og meir fokusering på tvangsbruk i heile tiltakskjeda.

SINTEF-rapporten som eg viste til innleiingsvis, tyder på at bruk av tvang er nært knytt til fattigdomsproblematikk og bustadløyse. Meir enn 40 pst. av pasientane under tvunge psykisk helsevern med døgnopphald har ikkje eigen bustad. Dette utgjer ca. 420 personar. I tillegg er det ein monaleg del av dei pasientane som har eigen bustad, som etter behandlarane si vurdering ikkje har eigna bustad eller tilfredsstillande busituasjon. Mange har t.d. behov for meir hjelp og tilsyn i bustaden enn dei får, og dei pasientane som det blir brukt tvang overfor, anten det er tvunge psykisk helsevern, tvangsbehandling eller tvangsmiddel, har dårlegare økonomi, lågare utdanning og svakare sosial tilknyting enn dei pasientane som blir behandla frivillig. Kort sagt er det dei svakaste i samfunnet vi snakkar om.

Mental Helse Norge meiner at det kan bety ei fornying av det psykiske helsevernet om ein fjernar behandlingskriteriet som juridisk grunnlag for tvangsinnlegging. I staden meiner Mental Helse Norge at ein skal bruke fagkriterium i betydinga at pasienten sjølv utgjer ein fare for seg sjølv eller for andre. Det er all grunn til å lytte til brukarorganisasjonen på dette punktet.

I Noreg er vi flinke til å skrive under på lover og protokollar om menneskerettar. Det er vel og bra, men spørsmålet er om vi i tilstrekkeleg grad tek inn over oss ansvaret og pliktene dette inneber. Her trur eg ikkje noka regjering har vore flink nok. Den enkelte lærar, helsearbeidar, barnehagetilsett, politi og psykiater treng betre opplæring, heile flokken. Det at norske lover og reglar er i tråd med internasjonale konvensjonar, er ein god start, men det betyr ikkje at dette automatisk forplantar seg nedover til dei som i praktiske situasjonar skal utøve tvang. Menneskerettslova går føre norske lover og gir helsearbeidarar rett til å bryte norske vedtak der dei er til hinder for pasientane sitt menneskeverd.

Mykje tyder på at det er for lite diskusjon og refleksjon på den enkelte arbeidsplass i helsevesenet knytt til folk sine menneskerettar. Derfor ønskjer Venstre at helsepersonellet skal få betre opplæring i tvangsbruk, og at dei skal få moglegheit for større refleksjon for å kunne gjere gode nok val i dei situasjonane der tvang blir brukt eller vurdert brukt. Det må utarbeidast betre opplæringsmateriell, og vi må få praktiske hjelpemiddel knytte til menneskerettsdiskusjonar innanfor helsevesenet.

I USA finst det ein stor brukarorganisasjon som heiter World Network of Users and Survivors of Psychiatry, altså eit nettverk av brukarar av og overlevande etter psykiatrisk behandling i verda. At ein pasient og ein brukarorganisasjon brukar ordet «overlevande» på denne måten, illustrerer noko av spenninga som behandlingsfeltet står overfor.

Psykiatrien har stor definisjonsmakt, og dermed har dei stor makt over behandlingsgangen for den enkelte pasient. Talet på diagnosar aukar kvart einaste år, og vi er vel no oppe i noko slikt som over 400 ulike diagnosar. Det seier seg sjølv at det er behov for diskusjonar om dette òg i denne salen. Heldigvis er det òg innanfor fagmiljøet mange diskusjonar rundt dette temaet.

Dette bringar meg tilbake til utgangspunktet for denne interpellasjonen: Kva vil statsråden gjere for å redusere bruken av tvang innanfor helsevesenet?

Statsråd Sylvia Brustad [13:40:36]: Norsk helsepolitikk bygger på respekt for det enkelte menneskes integritet. Det enkelte menneske skal ha herredømme over sitt eget liv og skal ikke utsettes for krenkelser, verken fra myndigheter eller andre. Når tvang blir brukt, fratas det enkelte menneske noe av herredømmet og styringa over sitt eget liv. Derfor må diskusjonen om tvangsbruk pågå kontinuerlig, og vi må ha åpenhet om hvordan vi balanserer de ulike hensynene ved bruk av tvang. Unødvendig og uriktig bruk av tvang skal unngås. Jeg setter derfor pris på at representanten Ludvigsen setter søkelys på problemstillinger knyttet til dette vanskelige temaet, fordi spørsmålet om tvang reiser mange spørsmål: Er lovverket godt nok? Hva slags tilsynsordninger trenger vi? Hvordan skal vi bedre kompetansen og holdningene til tvangsbruk blant helsepersonell og på arbeidsplassene?

Jeg oppfatter at det er en slik helhetstenkning som ligger til grunn for interpellasjonen, og da med særlig oppmerksomhet på refleksjon og god opplæring av helsepersonell på den enkelte arbeidsplass.

Regjeringa er svært opptatt av spørsmålet om bruk av tvang. Jeg vil ikke hevde at myndighetene gjør alt riktig på dette området. Vi må hele tida vurdere om vi bruker de riktige tiltakene. Sosial- og helsedirektoratets arbeid og styringssignalene til de regionale helseforetakene, er viktig her. Jeg vil nevne noen sentrale forhold i arbeidet med tvang:

• Vi må legge stor vekt på holdningsskapende arbeid.

• Politikk og praksis må være basert på kunnskap og forskning.

• Politikk og praksis må være forankret i menneskerettslige forpliktelser og målet om likeverdighet.

• Rapporter fra tilsyn og kontrollkommisjoner må brukes aktivt i utviklingsarbeidet hele tida.

SINTEF-rapporten som representanten Ludvigsen viser til, er begrenset til bruk av tvang innen psykisk helsevern. Hoveddelen av mitt svar vil derfor bære preg av det. For å gi et helhetlig bilde vil jeg også nevne noen andre områder innenfor helse- og sosialtjenesten der det er gitt regler om bruk av tvang.

Det er helt sentralt at vi er sikre på at vilkårene for tvangsbruk, gjennomføringa av tvangen, saksbehandlinga og overprøvingsmulighetene er i samsvar med menneskerettighetene. Etter Regjeringas vurdering er tvangsbestemmelsene i helse- og sosiallovgivninga i samsvar med menneskerettighetene.

Det er svært viktig at tjenesten er opptatt av lovbestemmelser og etiske spørsmål ved bruk av tvang. I dag er dette tema i utdanninga og etterutdanninga av psykiatere og psykologer. Sosial- og helsedirektoratet skal nå gjennomgå spesialistutdanninga, bl.a. med vekt på opplæring i lovbestemmelser og etiske dilemmaer knyttet til bruk av tvang. Etiske problemstillinger har fått økt oppmerksomhet de seinere årene. Per i dag er det opprettet kliniske etikk-komiteer ved nesten alle landets helseforetak. Dette har vært et krav i styringsdokumentet til de regionale helseforetakene siden 2003. Disse komiteene skal jo bidra til å øke de ansattes kompetanse i etikk og veilede og gi råd i etiske spørsmål. Bruk av tvang er et sentralt tema i komiteenes arbeid.

Det er et helt klart mål i opptrappingsplanen for psykisk helse at det skal være mest mulig frivillighet i behandlinga, og at det skal være økt vekt på brukermedvirkning. Tiltak som økt vekt på kommunale tiltak, distriktspsykiatriske sentre med ambulante team, bedre akuttjenester og bedre oppfølging og tilgjengelighet antas å redusere tvangsbruken.

Sammenliknet med andre land har Norge en høy andel tvangsinnlagte pasienter, og en høy andel tvangsbruk overfor mennesker med psykiske lidelser. Sosial- og helsedirektoratet har fått i oppdrag å lage en plan for hvordan vi skal redusere og kvalitetssikre bruk av tvang i psykisk helsevern. Brukerorganisasjonene har vært med i dette arbeidet, og den planen har fire hovedmål:

• 1. økt frivillighet

• 2. kvalitetssikret bruk av tvang når det må benyttes

• 3. økt kunnskap

• 4. bedre dokumentasjon av tvangsbruk

Jeg vil framheve enkelte tiltak.

Ambulante akutteam ved distriktspsykiatriske sentra: Slike team gjør det mulig å følge opp pasienter med langvarige og sammensatte psykiske lidelser. Systematisk oppfølging vet vi bidrar til å få ned antall tvangsinnleggelser.

Nettverk for forskning og kunnskapsutvikling når det gjelder tvang: SINTEF leder dette prosjektet, der seks akuttavdelinger ser på brukerorienterte alternativer til tvang.

Sosial- og helsedirektoratet skal ta initiativ til en kunnskapsoppsummering om effekten av døgnbehandling med særlig vekt på tvangsbehandling.

Vi har rundskrivet til psykisk helsevernlov, som er nå er under revisjon, for å sikre at regelverket praktiseres i tråd med det som er intensjonen fra lovgivers side. Det inkluderer også de menneskerettslige forpliktelsene.

For å øke rettssikkerheten til pasienter som utsettes for tvangsvedtak, og for å kvalitetssikre kontrollkommisjonens arbeid har Sosial- og helsedirektoratet laget maler for hva som må være med i kontrollkommisjonenes vedtak, både når det gjelder klage- og etterprøvingssaker.

Som kjent har en samla helse- og omsorgskomite bedt om en vurdering av behandlingskriteriet som vilkår for etablering av tvang. Interpellanten var også inne på det i sitt innlegg. Det skjedde ved behandlinga av endringer i lov om psykisk helsevern i 2006. Bakgrunnen var, som det er redegjort for, Mental Helses innspill til komiteen om tvangsbruk og brukermedvirkning.

I forslaget til statsbudsjett for 2008 har Regjeringa varsla at det skal opprettes en arbeidsgruppe som skal belyse denne problemstillinga nærmere, slik at departementet kan vurdere om og hvordan vi skal gå videre med denne problemstillinga. Dette arbeidet skal ses i lys av den vedtatte Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern. Arbeidsgruppa skal også vurdere behovet for flere tiltak, bl.a. vilkårene for behandling med legemidler uten eget samtykke. Brukerorganisasjonene skal sjølsagt delta i dette viktige arbeidet.

Sosialtjenesteloven kapittel 4A har regler om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med utviklingshemming. Evaluering viser at reglene har bidratt til bedre kontroll med bruk av tvang og makt, og at bruk av tvang overfor denne gruppa har gått ned. Men dessverre viser seinere tilsynsrapporter at kommunene har store utfordringer når det gjelder å unngå bruk av tvang og makt der det er mulig. De har også utfordringer med hensyn til å sikre forsvarlig håndtering når tvang og makt må benyttes. Derfor skal sosialtjenesteloven kapittel 4A evalueres på nytt med tanke på hvorvidt bestemmelsene forebygger og begrenser bruk av tvang og makt.

Fylkesmennene skal bidra til å trygge rettssikkerheten som overprøvingsinstans for kommunenes vedtak om tvang, ved omfattende veiledningsoppgaver og gjennom tildeling av midler til kompetanseoppbygging. I 2007 fikk fylkesmennene i oppdrag å gjennomføre veiledningstiltak i alle landets kommuner for å bedre rettssikkerheten for personer med psykisk utviklingshemming og personer uten samtykkekompetanse.

Sosialtjenesteloven har som kjent bestemmelser om tilbakeholdelse av rusavhengige i helseinstitusjon. Fra flere hold er det meldt om at bruk, gjennomføring og effekt av tvangsinnleggelser av rusavhengige ikke er tilfredsstillende. Jeg vil derfor sørge for at vi får en omfattende evaluering av reglene, for å få svar på spørsmål om bruk av tvang overfor rusavhengige og effekten av tvangsbruk både på kort og på lang sikt.

Jeg vil også nevne de nye reglene i pasientrettighetsloven kapittel 4A. De nye bestemmelsene skal klargjøre og utvide det rettslige grunnlaget for å gi helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse. Et annet formål er som kjent å forebygge og redusere bruken av tvang. Reglene vil bl.a. kunne komme til anvendelse overfor enkelte personer med f.eks. demens. Det tar noe tid å forberede dette tiltaket, som må være på plass før regelverket kan iverksettes. Blant annet er det stort behov for opplæringsmateriell, slik også representanten Ludvigsen var inne på. Som kjent har Regjeringa foreslått 9 mill. kr til dette i statsbudsjettet for 2008.

Bevissthet om bruk av tvang er grunnleggende for å lykkes med å etablere en godt fungerende tjeneste for psykisk sjuke og andre som kan utsettes for tvangsbehandling. Det er viktig med et godt regelverk og gode metoder basert på frivillighet. Men like viktig er det at de ansatte er bevisste på hvordan de skal unngå unødig tvangsbruk i det daglige.

Jeg vil forsikre om at jeg fortsatt vil følge nøye med på hvordan regelverket om bruk av tvang fungerer og håndteres.

Gunvald Ludvigsen (V) [13:50:26]: Eg synest det innlegget som statsråden heldt, var fint. Vi er svært einige, noko eg vil kome tilbake til i oppsummeringa heilt til slutt.

Den SINTEF-rapporten som eg viste til, peika jo på at det er svært mangelfull statistikk når det gjeld tvunge psykisk helsevern overfor barn og unge spesielt. I tillegg viser undersøkinga at pasientane i psykisk helsevern, som gruppe generelt, stiller langt svakare økonomisk og sosialt enn befolkninga elles. Av alle poliklinikkpasientane er det t.d. berre 20 pst. som forsørgjer seg sjølve ved eige arbeid, medan to tredelar lever av ei eller anna form for trygd. Blant døgnpasientane seier rapporten at det berre er 4 pst. som forsørgjer seg ved eige arbeid.

Bustadproblematikken er gjennomgåande også for denne gruppa. Det er eit betydeleg tal personar med psykiske lidingar som har udekte bustadbehov. I tillegg er det eit betydeleg tal som etter behandlarane si vurdering burde hatt meir tilsyn. Husbankens arbeid for kommunale bustadsosiale behandlingsplanar tyder på at ein tredel av dei bustadslause treng behandling eller omfattande omsorgstenester for å kunne bu i eigen bustad, ein tredel treng bistand for å bli buande i eigen bustad, medan ein tredel vil kunne klare seg sjølv. Noko av denne problematikken må vi som politikarar kunne gjere noko med, og eg vil gjerne høyre kva statsråden meiner er eigna når det gjeld auka tilsyn i bustader for denne pasientgruppa.

Det er sannsynleg at vi alltid vil ha alvorlege psykiske sjukdomar som schizofreni o.l. Men det vi som politikarar kan leggje til rette for, er eigna bustader for dei som har problem med å bu. Rett tilsyn og meir tilsyn for dei som har problem i eigen bustad, vil også vere viktig. Og ein annan viktig ting: Vi må tore innrømme at det blir gjort feil innanfor psykisk helsevern, og så må vi finne måtar å handtere det på som gjer at vi kan lære av dei feila som er gjorde.

Venstre er oppteke av å ha større og meir konstruktiv vekt på brukarmedverknad gjennom dialog med pasientane, og så trur vi at det er nødvendig med ordentlege varslingsrutinar og moglegheiter for anonym varsling.

Til slutt har eg eit hjartesukk: Mange tilsette innanfor psykisk helsevern er oppgitte over alle teljingane, målingane, kontrollane og rapporteringane som skjer, tilsynelatande utan at innhaldet blir vektlagt eller kjem tilstrekkeleg i fokus. Det verkar enormt byråkratisk og tek fokus vekk frå pasientane. Registreringa av avvik må skrivast i ord, slik at det er mogleg å skilje mellom viktige og uviktige avvik. Kva er statsråden sin kommentar til dette?

Statsråd Sylvia Brustad [13:53:54]: La meg først si at jeg er helt enig i at når det gjøres feil – fordi det er mennesker overalt, og alle vi mennesker gjør fra tid til annen feil – er det veldig viktig at en lærer av de feil som blir begått. Det gjelder generelt sett i helsevesenet vårt.

Når det så gjelder spørsmålet om tvangsinnleggelser og tvangsbruk, har det i Norge ligget noenlunde stabilt på 25 pst., ifølge SAMDATAs tall når det gjelder psykisk helsevern. Men antall tvangsinnleggelser har likevel økt noe, som en konsekvens av at vi behandler flere pasienter, og det er sjølsagt bekymringsfullt. Det som også er bekymringsfullt, er at andelen tvangsinnleggelser i det enkelte helseforetaksområdet varierer fra 7 pst. til 40 pst. Det sier, syns jeg, en god del om holdninger, kunnskap og manglende frivillige tiltak, og sjølsagt at det er ulik sammensetning i forhold til hva folk har behov for.

Så syns jeg også det er interessant å se på en EU-studie som har sammenliknet lovverket i de ulike EU-landene. Den viser at lovverket i seg sjøl – den betydninga det har – er begrenset i forhold til omfanget av tvangsbruk. Det er også flere andre forhold som er avgjørende for praksisen på området. Det kan være kultur, det kan være rettslige tradisjoner, det kan være generelle holdninger overfor personer med psykiske lidelser, det er organisering, og det er administrative prosedyrer på området m.m. Derfor er jeg enig med representanten Ludvigsen i at her må vi ha en helhetlig tilnærming. Jeg trur mye ligger på opplæring, kunnskap, holdninger og den type ting.

Jeg er også helt enig i at her må vi ha en helhetlig tilnærming, f.eks. når det gjelder det som representanten her reiser som et spørsmål om boliger og boliger med tilsyn. Regjeringa har jo som kjent foreslått et nytt investeringstilskudd for neste år. Det skal brukes til å bygge sjukehjem for eldre, men det skal også brukes til å bygge omsorgsboliger, både for eldre og for yngre med ulike behov, f.eks. for mennesker med psykiske lidelser og for mennesker som trenger tilsyn. Derfor vil også det tilskuddet kunne være med på at vi får flere av den type boliger, og at vi, fordi vi styrker kommuneøkonomien, får ansatt flere mennesker som kan drive med tilsyn. Det må være slik at vi har likeverdige tjenester, uavhengig av om økonomien er dårlig eller ei. Om man ikke har noe sted å bo, skal det ikke være sånn at man av den grunn blir utsatt for mer tvangsbruk enn om man er bedre stilt. Dette er viktige problemstillinger, og fra Regjeringas side jobber vi veldig helhetlig med dette. Det betyr at vi f.eks. snakker med Kommunal- og regionaldepartementet, som har ansvaret for boliger, om hvordan vi skal greie å gjøre dette bedre, og om hvordan vi også skal greie å redusere tvangsbruken ytterligere. Så: Jeg tar med meg innspillene fra representanten Ludvigsen videre i det arbeidet.

Vigdis Giltun (FrP) [13:57:12]: Bruk av tvang mot mennesker for å bekjempe skader er en form for overgrep som man av og til ikke kan unngå.

Før sommeren var Gro Hillestad Thune mye i mediene etter at en SINTEF-rapport om tvang avslørte at tvangsinnleggelser, tvangsmedisinering og bruk av håndjern og fotlenker stadig økte i Norge. Norsk psykiatri må slutte å bruke så mye tvang, det er i strid med menneskerettighetene, tordnet hun. Hun gav oss en påminnelse som vi kanskje måtte ha, om at alle fine ord som skrives og framfø-res, ikke nødvendigvis fører til at overgrep ikke finner sted i stadig større omfang. Har hun kanskje rett når hun sier at vi luller oss inn i en naivitet om at overgrep og misbruk av makt kun skjer i unntakstilfeller her i landet? Vi velger å tro at vårt helsevesen er oversiktlig, og at den enkeltes rettigheter er godt ivaretatt gjennom et lovverk. Men internasjonalt er vi faktisk kjent for å benytte et høyt omfang når det gjelder bruk av tvang.

Bruken av tvang i Norge har også store geografiske variasjoner som ikke kan forklares av ulik sykelighet eller andre demografiske forhold. Dette nevnte jo også statsråden noe om. Fra 2001 til 2005 har bruken av tvang økt med nærmere 50 pst., og dette gjelder bruk av mekaniske tvangsmidler, isolasjon, men også bruk av skjerming og korttidsvirkende legemidler.

De prosjektansvarlige for den framlagte SINTEF-rapporten antok at det ville være en sammenheng mellom alvorlighetsgraden i pasientens lidelse og bruken av tvangsmidler. Andre faktorer som de mente ville vært utslagsgivende, var lav pleiefaktor. Men så viste det seg faktisk at høy pleiefaktor synes å gå sammen med hyppig bruk av mekaniske tvangsmidler, og noen sammenheng med alvorlighetsgraden var det vanskelig å finne.

Mens det i norsk helsepolitisk debatt har vært hevdet at det er en sterk kobling mellom formalkompetanse og tvangsbruk, så er det få studier som viser en slik sammenheng. Årsaken til dette kan jo være at de institusjonene som har en krevende og tung pasientgruppe, har rekruttert mest høyskoleutdannet personell. Selv om årsakssammenhengen er vanskelig å spore, så er tallenes tall klare. Vi ser en kraftig økning når det gjelder bruk av tvang, både når det gjelder antall ganger og antall timer tvang benyttes, og spesielt gjelder dette ved sterkavdelingene. Det benyttes tvang flere ganger overfor kvinner, men i flere timer overfor menn. Man ser imidlertid kun begrenset sammenheng mellom alvorlighetsgraden og institusjonens bruk av tvang. Personell med lang yrkeserfaring har ofte bedre trening i konfliktsituasjoner og tar oftere i bruk andre metoder enn tvang. Kanskje handler dette i mange tilfeller om den enkeltes trygghet i forhold til sin arbeidssituasjon. Det kan handle om holdninger, men det er ikke lett for en som er på jobb, å føle seg utrygg. Da kan det, dessverre, i mange tilfeller føre til unødig bruk av tvang. De forskjellige analysene gir ikke et entydig bilde av årsaken, men de forteller oss at det går i gal retning. Noe entydig svar på hvordan dette skal endres får vi heller ikke.

Når det gjelder transport av pasienter ved akuttinnleggelser, har det vært temaet ved flere anledninger siste året. Selv om nye retningslinjer for helsetjenesten og politiets ansvar for psykisk syke slår fast at politiet ikke kan benyttes som ren transporttjeneste, skjer det i stort omfang. Den europeiske torturkomiteen har kritisert Norge for bruk av håndjern og fotlenker i slike situasjoner. Samtidig har Helse Bergen fulgt opp denne kritikken ved å opprette en ambulansetjeneste som har hovedansvar for transport av psykisk syke. Her har man i hvert fall gode resultater fra ett område. Flere av disse tvangssituasjonene kunne faktisk vært unngått hvis det hadde vært politisk vilje til å opprette tilsvarende andre steder i landet.

Mental Helse kom i 2001 med sterke advarsler mot å nedlegge flere institusjonsplasser. Deres frykt var ikke uberettiget. Komiteens medlemmer får stadig bekymringsmeldinger i forhold til at kvalitative alternativer til nedlagte institusjonsplasser ikke er bygd opp, noe som i neste rekke lett kan føre til det motsatte av det som var målet med opptrappingsplanen. De alvorligst psykisk syke føler seg ofte utstøtt og stigmatisert i samfunnet, og bruken av tvang fortsetter å øke.

Fremskrittspartiet mener nå at det er påkrevd at årsaken til forholdene rundt bruken av tvang i psykisk helsevern, blant psykisk utviklingshemmede og blant demente må granskes, og at målrettede tiltak må iverksettes for å reduseres bruken av tvang. Samtidig må behovet for flere heldøgnsplasser tas på alvor. Det må opprettes psykiatriske ambulansetjenester, og det må legges langt større vekt på bruk av alternative metoder innenfor helsetjenesten generelt.

Når det gjelder psykiatriboligene, er det også viktig at disse blir bemannet. Fremskrittspartiet mener at øremerkingen innenfor psykiatrien må fortsette til vi får bedre forhold enn det vi har i dag.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) [14:02:51]:Jeg vil takke representanten Gunvald Ludvigsen for at han tar opp dette viktige spørsmålet om bruk av tvang innen sosial- og helsesektoren. I mitt vesle innlegg vil jeg først og fremst fokusere på psykiatrien, der Norge gang på gang er blitt kritisert for hyppig bruk av tvang.

Så sent som i juni i år uttalte menneskerettighetsforsker Gro Hillestad Thune at norsk psykiatri bruker tvang, selv om det er i strid med menneskerettighetene. Det dreier seg om tvangsinnleggelser, tvangsmedisinering, håndjern og fotlenker. Det er ikke lenge siden en norsk behandlingsinstitusjon ble dømt for brudd på menneskerettighetene, fikk vi høre gjennom NRK. Dette er alvorlig.

En rapport fra SINTEF viste store geografiske forskjeller i bruk av tvang i psykiatrisk helsevesen her i landet. Og som representanten Ludvigsen nevnte, slo rapporten i tillegg fast at pasienter som tvangsinnlegges, har lavere inntekt, lavere utdanning og dårligere boforhold enn pasienter som er under frivillig behandling.

Organisasjonen Mental Helse har vært opptatt av den høye tvangsbruken i mange år – det nevnte jo også statsråden. De representerer en rekke brukere som har svært negative og ofte traumatiske erfaringer etter å ha blitt utsatt for tvang i den psykiske helsetjenesten. Gang på gang, år etter år, har de påpekt overfor stortingskomiteen at det såkalte behandlingskriteriet i psykisk helsevernlov må gjennomgås og utgå som grunnlag for tvangsinnleggelse.

Det har til nå vært slik at de fleste pasienter som tvangsinnlegges, legges inn med grunnlag i behandlingskriteriet, altså fare for tap av behandlingsmuligheter. Færre legges inn med grunnlag i farekriteriet.

I et brev til statsråd Sylvia Brustad fra Mental Helse og Norsk Psykologforening sier de følgende:

«En tvangsinnleggelse er en alvorlig krenkelse av en persons integritet og bør bare skje dersom det er vektige grunner for det.»

De to organisasjonene er enige om at vi må se nærmere på behandlingskriteriet som grunnlag for tvangsinnleggelse, sett i lys av menneskerettighetsprinsipper. De påpeker behovet for å se på forholdet behandling/omsorg versus retten til selv å bestemme.

Det var gledelig at helse- og omsorgskomiteen i forbindelse med revisjon av lov om endringer i psykisk helsevernlov i 2006 sluttet seg til et forslag om å be Regjeringen vurdere behovet for behandlingskriteriet i loven, sett i lys av erfaringene. Det er også positivt at statsråden har igangsatt arbeidet. Jeg har merket meg at det i Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2008 sies at det knytter seg vanskelige dilemmaer av etisk, klinisk og juridisk karakter rundt en eventuell fjerning av behandlingskriteriet. Det foreslås å nedsette en arbeidsgruppe som skal belyse problemstillingene. Etter at dette er gjort, skal det tas stilling til om det bør foretas et omfattende utgreiingsarbeid.

Etter det jeg forstår, vil hele dette arbeidet trekke ut i tid. Når vi står i en situasjon der flere instanser påpeker at Norges praksis hva gjelder tvang, er brudd på menneskerettighetene, vil jeg mene at arbeidet må forseres og prioriteres. I og med Stortingets klare holdning vil jeg innstendig be statsråden om å se nærmere på hensiktsmessigheten av å ha to løp, med to ulike arbeidsgrupper/utvalg. Av hensyn til pasienter som til stadighet opplever å bli utsatt for tvangsbruk, haster dette.

Gunvald Ludvigsen (V) [14:07:28]: Debatten har vist at dette er eit alvorleg tema. Det viktigaste vi kan slå fast, trur eg, er at vi har ei felles erkjenning av at det blir brukt mykje tvang i Noreg, og at det blir brukt mykje tvang i Noreg i forhold til land som vi ønskjer å samanlikne oss med. Og som rapporten frå SINTEF viser, går det i feil retning. Då er det alvorleg.

Eg trur kanskje at det aller viktigaste med denne debatten er at vi får fokusert på dette alvorlege temaet, og så får vi alle saman prøve å bidra til nokre forbetringar. Det er jo klinkande klart at for eit land som vårt – vi liker å tru at vi er dei beste i verda når det gjeld lover, at vi er det friaste landet i verda – blir det eit paradoks at vi har ein slik frekvens når det gjeld bruk av tvang overfor nokre av våre medmenneske. Det er jo medmenneske det er snakk om, og det må vi etter mitt syn ta alvorleg.

Eg er veldig glad for det som statsråden var inne på. Statsråden seier at vi har eit lovverk vi må sjekke og gjerne forbetre, vi skal ha gode tilsyn, vi må ha god opplæring, som eg har poengtert, vi skal ha respekt, og vi skal ha høge etiske normer. Men eg trur vi må tilbake til sitatet frå Fredrikke Marie Qvam, frå 1903, noko som også statsråden var inne på; det er haldninga blant dei tilsette som vil vere det viktigaste – ikkje berre dei som er tilsette innanfor psykisk helsevern eller på sjukeheimar, men det gjeld i alle barnehagar, det gjeld lærarar, heile arbeidsstokken og ikkje minst oss politikarar som er valde inn på Stortinget. I tillegg må vi naturlegvis få betre tilbod fagleg sett, for vi veit jo at gode og raske tilbod, lettare tilgang til tilbod, også er viktig. Men eg trur at når vi har denne debatten, gløymer vi ofte at haldninga er det viktigaste, og ho må vi ta meir tak i.

Statsråd Sylvia Brustad [14:10:46]: Jeg slutter meg til representanten Ludvigsens utsagn om at holdninger knyttet til dette spørsmålet er veldig viktige. Jeg er opptatt av at bevisstheten om menneskerettighetene skal bli økt hos helse- og sosialpersonell som arbeider med spørsmålet om tvangstiltak. Derfor iverksetter vi tiltak i forhold til det.

Jeg mener at dette bør utgjøre sentrale elementer f.eks. både i spesialistutdanninga og i utdanninga av helsepersonell generelt. Sosial- og helsedirektoratet har utarbeidet en tiltaksplan for hvordan vi skal redusere bruken av tvang og kvalitetssikre dette, og har også satt i gang et arbeid for å gjennomgå spesialistutdanningene.

Så har jeg bare lyst til å si noen få ord om hva vi gjør overfor mennesker som er demente og mennesker med psykisk utviklingshemning. Opplæring i forhold til nytt regelverk i pasientrettighetsloven kapittel 4A vil bli iverksatt fra neste år. Det betyr at helsepersonell i kommunene og personer med demens vil bli vektlagt i denne opplæringa. Opplæringspermen, som heter «Tvang helst ikke», vil i 2008 inneholde opplæring i et nytt regelverk, og det vil bli laget en ny opplæringsvideo som følger opplæringsmaterialet. Andre sentrale virkemidler for å unngå bruk av tvang er jo kompetanse, kunnskapsoppbygging, organisering av tjenesten, bemanning og behandlingsmetodikk.

Så har jeg lyst til å si at når det gjelder behandlingskriteriet – som interpellanten var inne på i sitt hovedinnlegg, og som også er tatt opp av talere i denne debatten – vil en fjerning av det som grunnlag for etablering av tvungent psykisk helsevern innebære en omfattende omlegging av dagens politikk. I dag er det slik at det etableres tvungent psykisk helsevern i om lag 90 pst. av tilfellene med grunnlag i behandlingskriteriet, mens 5 pst. skjer etter farekriteriet alene. Når vi skal vurdere en slik stor omlegging, mener jeg det er viktig å bruke litt tid på det, men jeg vil understreke: ikke mer tid enn det som er nødvendig. Bakgrunnen for at Regjeringa har redegjort for dette i statsbudsjettet for neste år, er at vi ønsker innspill fra Stortinget i en så stor sak som denne – vi ønsker å få vite om det Regjeringa har foreslått, er en hensiktsmessig måte å gjøre dette på. Da vil det også være slik at Regjeringa, og jeg, vil få et bedre grunnlag for å gå videre med et så komplisert tema som dette. Hele formålet, uansett hva vi måtte ende opp med, er jo at bruken av tvang skal reduseres. Da imøteser jeg også hva Stortinget måtte mene spesielt om dette spørsmålet, og om måten vi har foreslått å organisere det på framover.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed avsluttet.