Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lars Peder Brekk (Sp) [10:41:30]: (ordfører for saken): Fra 1999 og fram til og med 2008 pågår det en bred satsing for å forbedre tilbudet til barn og unge med psykiske problemer. Dette er en del av en generell satsing på psykiatrien, vedtatt av Stortinget den 17. juni 1998 ved Opptrappingsplanen for psykisk helse. Planen gjaldt opprinnelig for perioden 1999–2006, men ble ved behandlingen av St.prp. nr. 1 for 2003-2004 vedtatt utvidet med to år, til 2008. Årsaken var at det fortsatt var svak måloppnåelse på enkelte områder, slik at flere av målsettingene ikke ville nås i 2006. Samtidig har data fra Samdata vist svært lav produktivitet innenfor barne- og ungdomspsykiatrien.

Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å belyse i hvilken grad barn og unge med psykiske problemer får et tilfredsstillende tilbud fra kommunene og poliklinikkene.

Revisjonen har avdekket flere kritikkverdige forhold ved barne- og ungdomspsykiatrien som det er grunn til å ta på alvor.

Jeg vil vise til at en samlet komite mener at det er mangler ved tjenestenes kvalitet både på systemnivå og på individnivå. Svært få virksomheter har utarbeidet kriterier for internkontroll, og blant de kommunale tjenestene er nettopp dette arbeidet svært dårlig. Undersøkelsen viser at det gjenstår store utfordringer for kommunene for å få til helhetlige systemer. Det kan også ta svært lang tid før pasienten får en diagnose, og mange får ikke stilt noen diagnose i det hele tatt. Konklusjonen, slik komiteen leser undersøkelsen, er at det må være vanskelig, for ikke å si umulig, å gi målrettet behandling så lenge det verken foreligger diagnose eller individuell behandlingsplan. Komiteen registrerer at det er en klar oppfatning i fagmiljøet at mange pasienter venter lenger enn forsvarlig. Det er også selvsagt slik at komiteen forventer at Regjeringen tar tak i disse forholdene.

Oppgavefordelingen mellom tjenestene er uklar, og samarbeidsavtaler og samarbeidsverktøy benyttes ikke som forutsatt. Med fraværet av individuelle planer ser jeg at samarbeidet mellom behandler og tilbud på forskjellige nivåer ikke fungerer tilfredsstillende. Jeg har merket meg at Riksrevisjonen dokumenterer at det ikke finnes data for barns og unges totale behov for polikliniske tjenester, og at ventelistedata bare gjelder de pasientene som får et tilbud, og ikke pasienter som avvises.

Det går tydelig fram av undersøkelsen at kvaliteten på offentlig helsestatistikk innen psykisk helsevern for barn og unge er for dårlig. Det kan synes som om datagrunnlaget viser at psykiatrien er lite målbar og derfor vanskeligere å måle enn deler av somatikken, noe som gjør det vanskelig å finne gode kvalitetsindikatorer.

Jeg har merket meg at det i 1995 ble utført 1,1 tiltak pr. behandler pr. dag, og at undersøkelser viser at bare omtrent 40 pst. av behandlernes tid brukes til behandling, journalføring og pasientrelatert arbeid. Opptrappingsplanen hadde som mål å øke dette tallet med 50 pst. Det er viktig her å understreke betydningen av å sikre tilstrekkelig merkantil kapasitet. Slik bistand er nødvendig for å sikre at behandlere i størst mulig grad kan konsentrere seg om å yte medisinsk bistand.

Undersøkelsen viser at målene som er satt innenfor barne- og ungdomspsykiatrien, delvis er nådd, men at ventetiden er lang og økende. Årsakene er, ifølge Riksrevisjonen, flere. Selv om kapasiteten har økt, har ikke dette utjevnet de geografiske forskjellene, og økningen i produktivitet har ikke vært så stor som forutsatt. Dessuten er det en skjev fordeling av fagårsverkene, og samarbeidet mellom de kommunale tjenestene og mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten fungerer for dårlig.

Riksrevisjonen påpeker at spørsmål om måten produktiviteten kan måles på, kan ha tatt bort oppmerksomheten fra hva som kan gjøres for å øke andelen tid som brukes til direkte pasientrelatert arbeid, og at undersøkelsen derfor gir grunn til å stille spørsmål om de måleindikatorene som brukes til å måle produktivitet, er gyldige. Uten gyldige og pålitelige indikatorer er det etter min mening uheldig å knytte finansieringen av poliklinikkene direkte til registreringen av behandlingsaktiviteten, slik det er gjort i dagens refusjonssystem. Dette kan bl.a. gi utilsiktede konsekvenser for organiseringen av tilbudet, f.eks. virker systemet hemmende på bruken av ambulante team, som sentrale myndigheter har ønsket å stimulere. Jeg vil vise til at komiteen i sin innstilling skriver at man forventer at Regjeringen fortløpende vurderer tiltak for å sikre mest mulig treffsikre indikatorer.

På bakgrunn i dette vil jeg foreslå at dokumentet vedlegges protokollen.

Ivar Skulstad (A) [10:46:23]: Når det gjelder komiteflertallets syn, har saksordføreren redegjort for dette på en utmerket måte. Jeg vil derfor benytte min taletid til å si litt om de utfordringene vi står overfor innen barne- og ungdomspsykiatrien.

Som det framgår av Riksrevisjonens rapport, er det betydelige utfordringer forbundet med måling av resultater på dette området. Når man benytter de tre indikatorene antall pasienter, antall fagårsverk og antall tiltak pr. pasient som utgangspunkt for produktivitetsanalysen, er det innlysende at vektleggingen indikatorene imellom vil ha stor betydning for resultatet. Hvorvidt det gis et korrekt bilde av virkeligheten, er det imidlertid grunn til å stille spørsmål om. Det haster med å komme fram til mer pålitelige måter å måle produktiviteten på innen barne- og ungdomspsykiatrien.

Et annet viktig område som det må gripes fatt i, er ventetiden. Det er ikke akseptabelt når Region vest i gjennomsnitt har en ventetid for pasientene på 104 dager, slik undersøkelsen viser. Heller ikke kan det være slik at enkelte poliklinikker anser maksimalt sju dager som ansvarlig ventetid ved alvorlige psykiske reaksjoner etter traumer og kriser, mens andre klinikker hevder at ventetiden kan være opptil 90 dager. Så store forskjeller i tilbud bør vi ikke være bekjent av.

Det siste punktet jeg vil berøre, er hvorledes man på dette kompliserte feltet kan sikre gode kvalitative tilbud. I den sammenheng er det viktig å holde kontakten med brukerne av tjenestene og deres organisasjoner. Gode skrivebordsløsninger oppfattes ikke alltid likedan når man blir utsatt for dem.

I alle behandlingsopplegg spiller tid en viktig rolle. Ikke minst innen barne- og ungdomspsykiatrien er det viktig at behandlerne tar seg den tid som trengs. En enstemmig komite har derfor understreket viktigheten av at behandlere faktisk får benyttet arbeidstiden til pasientbehandling, og at f.eks. oppgaver som kan utføres av merkantilt personell, utføres av disse, og at de som står for den direkte behandlingen, på den måten blir avlastet.

Alle er enige om at barn og unge må sikres et tilfredsstillende tilbud. Jeg er trygg på at Regjeringen gjennom sin satsing på dette området vil bidra til dette, og at statsråden gjør greie for hva man allerede har gjort med de utfordringene som undersøkelsen peker på.

Vigdis Giltun (FrP) [10:49:30]: Riksrevisjonens undersøkelser er gjort i perioden 2002–2005 og avdekker store mangler og svakheter når det gjelder tilbudet til barn og unge med psykiske problemer. Det er urovekkende, men det stemmer også veldig godt overens med de signalene man fremdeles får fra andre både når det gjelder pasienter, pårørende og de som jobber innenfor feltet. Gode måleindikatorer og klare ansvarsforhold er viktige forutsetninger for å utvikle et godt tjenestetilbud. Men denne undersøkelsen viser at det fremdeles er mye som gjenstår, og det spørs om ikke dette gjelder like mye i dag. Verktøyet som benyttes til å måle produktiviteten, gjenspeiler i liten grad om det som framstår som økt produktivitet, i realiteten har ført til at flere pasienter får adekvat hjelp.

En del av pasientene vil ha behov for behandling av psykiater, lege eller psykologspesialist. Andelen av slike spesialister varierte fra 10 pst. til 78 pst. i poliklinikkene. Dette problemet har jeg også tatt opp med Sylvia Brustad tidligere i år – det var fremdeles stor mangel. Undersøkelsen viser at mange av poliklinikkene har langt igjen før måltallet for dekningsgrad er nådd, og viser også at det er store forskjeller når det gjelder kapasitet mellom hver enkelt helseregion – men også innenfor hver region. Det kan umulig ligge rent faglige vurderinger til grunn når konsultasjonsfrekvensen varierer fra gjennomsnittlig 12 til 66 dager fra den ene barne- og ungdomspsykiatriske klinikken til den andre.

Når antallet pasienter benyttes som måleindikator for produktiviteten i poliklinikkene, viser det seg at ved å ha høy konsultasjonsfrekvens, kan klinikkene oppnå en forbedring i produktivitet på flere hundre prosent. Undersøkelsen viser også at det ikke foreligger noe data for dem som avvises, men kun for dem som får et tilbud. Hva poliklinikkene anser for å være forsvarlig ventetid, varierer fra sju dager til hele 180 dager ved tre av klinikkene. På bakgrunn av dette er det grunn til å sette et alvorlig spørsmålstegn ved om avgjørelsen om videre behandlingstilbud tas i forhold til den enkelte pasients behov.

Som det også ble sagt her, viser dagens refusjonsordning seg også å være særdeles uheldig for poliklinikkene og de ambulante teamene, så lenge de ikke dekkes opp økonomisk. Men det blir en utgift, som i neste omgang rammer tilbudet på selve poliklinikken.

Undersøkelser viser at mindre enn 3 pst. av pasientene hadde en individuell plan. Man kan spørre seg om hvor målrettet en behandling kan bli, når diagnosen i mange tilfeller også mangler. Det er spesielt grunn til bekymring om dette ansvarsforholdet fremdeles oppfattes uklart.

Kun et fåtall av de kommunale tjenesteyterne har oversikt over hvor stor del av de bevilgede ressursene til opptrappingsplanen for psykiatrien som brukes til barn og unge under 18 år. Før og nå-data finnes i liten grad. Kapasiteten varierer sterkt fra kommune til kommune, og Riksrevisjonen stiller spørsmål om brukernes behov dekkes godt nok i hele landet, spesielt gjelder det kommunene med lavest kapasitet.

Det er også grunn til å stille spørsmål om kommunene i tilstrekkelig grad prioriterer utbyggingen av tilbudet til barn og unge med psykiske problemer ved å tilføre personell med rett kompetanse. Undersøkelsen påpeker også at det er manglende kontakt med brukerorganisasjonene.

Riksrevisjonens undersøkelse konkluderer med at departementet og de regionale helseforetakenes oppfølging og styring ikke har klart å sikre et likeverdig tilbud og tilstrekkelig kapasitet alle steder. Det er knyttet stor usikkerhet til om opptrappingsplanens mål nås. Det ser vi fremdeles i dag.

Riksrevisjonens undersøkelse er omfattende og representativ, og Fremskrittspartiet ser nå en stor fare for at den opptrappingen som har funnet sted innenfor psykiatrien, ikke vil opprettholdes og videreføres når opptrappingsmidlene legges inn i rammefinansieringen fra 2009. Det er også verdt å merke seg at Stortinget i morgen kommer til å vedta en kortere ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år. Hvis ikke den totale kapasiteten økes ytterligere og at private i større grad får tilby sine tjenester, kan dette føre til at andre aldersgrupper får et dårligere tilbud. Det kan også føre til at det settes en enda høyere terskel for å få hjelp for barn og unge, eller at pasientene får færre konsultasjoner for å unngå fristbrudd. Da vil det som framkommer i denne rapporten, bli forsterket, men spørsmålet blir vel om det i det hele tatt lar seg måle med dagens indikatorer.

Fremskrittspartiet deler bekymringene som framkommer av Riksrevisjonens undersøkelser, og ser det som viktig at det utvikles gode måleindikatorer som ivaretar pasientene. Utviklingen innenfor dette feltet må også følges nøye opp av Regjeringen, og Regjeringen bør nå klargjøre hvordan intensjonene i opptrappingsplanen skal sikres og målene nås i de førstkommende årene.

Inge Lønning (H) [10:54:49]: Riksrevisjonens gjennomgang av feltet er sterk lesning. Den etterlater et inntrykk av et område hvor det meste styres av tilfeldigheter, hvor det er mangelfull kunnskap om tilbudet både kvantitativt og særlig kvalitativt, og hvor man ikke er i nærheten av å kunne garantere noen likeverdig behandling for dem som har bruk for tjenestene. Det er meget få områder innenfor norsk helsevesen hvor tilstanden kan sammenliknes med dette, heldigvis. Derfor er det nærliggende å stille spørsmålet: Hvordan er det mulig at en sektor kan bli akterutseilt så dramatisk som denne sektoren har blitt, både kvantitativt og kvalitativt?

Jeg tror forklaringen på det må søkes i det vi påpekte i den første prioriteringsutredningen i norsk helsepolitikk allerede i 1987, nemlig at alternativet til en bevisst og gjennomtenkt prioritering innenfor helsepolitikken er prioritering etter desibelmetoden. Det vil si at de områdene som har velorganiserte lobbygrupper, som er i stand til å tale sin sak gjennom mediene, får gjennomslag, mens de områdene som av ulike grunner ikke er i stand til å organisere seg som effektive lobbygrupper, ingenting får.

Det er lett å se at barn og ungdom som har psykiske problemer, ikke er noen sterk potensiell organisatorisk størrelse, og kommer heller aldri til å bli det. Det er heller ikke grunn til å regne med at de nære pårørende vil ha det helt store potensialet som velorganisert lobbygruppe. Det legger et desto større ansvar på den politiske styring når det gjelder å sørge for at området blir prioritert på den måten det fortjener.

Faglig sett ønsker vi å ha et helsevesen som er evidensbasert, dvs. basert på veldokumentert kunnskap. Når Riksrevisjonen dokumenterer at poliklinikker kan ha så ulike vurderinger av hva som er forsvarlig ventetid for behandling etter traumatiske opplevelser, at det spenner fra sju – til 180 dager, er det i hvert fall én ting som er sikkert, og det er at dette ikke er evidensbasert. Det er ikke basert på vitenskapelig dokumentert kunnskap i det hele tatt, og det er meget foruroligende.

Det er også en gåte hvorledes man år etter år, for ikke å si tiår etter tiår, kan registrere at produktiviteten i form av pasientbehandling innenfor en sektor er dramatisk lav, uten at det ser ut til å være mulig å få gjort noe med det. Her vil jeg gjerne utfordre den ansvarlige statsråd.

Vi har gjentatte ganger fra Høyres side reist spørsmålet i denne sal om å få en bedre oversikt over de totale fagressursene som er tilgjengelige når det gjelder å bedre behandlingstilbudet, uavhengig av om det dreier seg om offentlig organiserte leger eller private avtalespesialister, eller private sykehustilbud. Statsråden har lovet å fremskaffe en slik oversikt. Hittil har vi ikke sett noe til oversikten. Det er grunn til å regne med at det er betydelig tilgjengelig kapasitet dersom man er villig til å bruke den uavhengig av organisasjonsform. Til beste for pasientene burde det være mulig å oppnå enighet om at det ikke er hvorvidt en psykolog eller psykiater er offentlig ansatt eller driver privat, som skal være utslagsgivende for hvorvidt vedkommende er disponibel eller ikke, når det gjelder å dekke behovet.

Det er skremmende at barn og ungdom i meget utsatte faser av livet ikke er sikret et bedre behandlingstilbud enn det de er i dag. Derfor håper jeg at statsråden vil kunne fortelle Stortinget hva hun akter å gjøre for å skape et bedre kunnskapsgrunnlag og et bedre faglig tilbud.

Thorbjørn Jagland hadde her overtatt presidentplassen.

Ola T. Lånke (KrF) [11:00:19]: Riksrevisjonen har i undersøkelsen sett på i hvilken grad barn og unge med psykiske problemer får et tilfredsstillende tilbud fra kommunene og poliklinikkene. Det viser seg at mange barn og unge ikke får den hjelp de har behov for. Det er brukt sterke ord fra enkelte talere, og det kan være med god grunn at de har gjort det. Ventetiden er for lang, og hvor gode tjenestene er, varierer fra landsdel til landsdel. Samarbeidet mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er heller ikke godt nok. Det foreligger ikke data som viser barn og unges totale behov for tjenester. Ventelistene registrerer ikke dem som blir avvist, bare dem som får et tilbud, osv.

Opptrappingsplanen for psykisk helse vil i 2008 være inne i sitt tiende og siste år. Det har gjennom disse årene tross alt skjedd en betydelig bedring av tilbudene til personer med psykiske helseproblemer. Det gjelder både for barn og voksne. Også i tiden som har gått etter at Riksrevisjonens undersøkelse ble foretatt, har tilbudene blitt forbedret. Fortsatt er det imidlertid langt igjen før alle får et tilfredsstillende tilbud raskt nok.

Fra Kristelig Folkepartis side vil vi særlig trekke fram viktigheten av et godt samarbeid og kommunikasjon mellom første- og andrelinjetjenesten. Det er positivt at det nå blir fastsatt en ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser og rusmiddelavhengighet. Jeg mener imidlertid at denne ventetidsgarantien må være å betrakte som et første skritt på veien til at det ikke skal være ventetider for barn og unge til psykisk helsevern, for dette er framfor alt en veldig sårbar gruppe. Denne må imidlertid ikke bare bli en papirgaranti, men må ha et reelt innhold.

La meg også understreke den viktige rolle skolehelsetjenesten har. Denne rollen er viktig, ikke minst fordi en god skolehelsetjeneste vil kunne oppdage psykiske problemer tidlig og dermed kunne forebygge at barn og unge utvikler alvorlige psykiske problemer. Slik vil det kunne gripes fatt i vanskeligheter med en gang, før de får utvikle seg til det verre. Det er derfor av stor betydning å få styrket helsetilbudet i ungdomsskolen og videregående skole. Kompetansen knyttet til barn og unge med psykiske lidelser må også styrkes i kommunene. Det er alvorlig og urovekkende at så mange barn og unge får psykiske lidelser. Hjelp til disse og forebygging må være av de prioriterte oppgavene i helsevesenet.

Riksrevisjonens undersøkelse trekker fram mange problemstillinger som det er viktig at departementet griper fatt i og følger opp. Viktigheten av at finansieringssystemet underbygger målsettingen om ambulant virksomhet og tid brukt på kompetanseoverføring fra spesialisthelsetjenesten til primærhelsetjenesten, må også understrekes.

Gunvald Ludvigsen (V) [11:03:57]: Riksrevisjonens rapport er på mange måtar trist lesing, trist i den forstand at det er så mykje som ikkje fungerer godt nok innafor hjelpetilbodet, spesielt for ei gruppe som vi i denne salen ofte har snakka om er den gruppa som vi skal satse mest på. Å få slått fast av Riksrevisjonen at hjelpetilbodet til barn og unge med psykiske problem ikkje fungerer, er eigentleg nokså sterkt.

Det positive med rapporten er at han er så tydeleg. Han seier så tydeleg frå om at det ikkje er nok med fine ord om satsing på barn og unge med psykiske problem. Eg meiner også at Riksrevisjonen her seier at det heller ikkje er pengar som er avgjerande. Vi kan ikkje gøyme oss bak løyvingar når vi skal løyse problem. Det må vere noko meir struktur bak det som blir gjort.

Riksrevisjonen peikar også på mange forbetringsområde, og eg skal nemne tre område som Venstre meiner det kanskje er enklast å gjere forbetringar på. Det første punktet eg vil nemne, er samhandling. Alle veit at kommunane sitt hjelpetilbod og spesialisthelsetilbodet fungerer best dersom ein får til samhandling. Det som er så merkeleg, er jo at ein ikkje har klart å få det til betre. Her må det vere mogleg for statsråden å instruere eller å kome med gode idear – eg veit ikkje korleis ein skal få det til. Det blir snakka mykje om samhandling, men vi får det ikkje til. Det er nesten utruleg at det skal vere så dårleg. Til sjuande og sist går det ut over denne pasientgruppa.

Eit anna punkt som Riksrevisjonen nemner, og som eg sjølv synest er eit område der det er ganske fantastisk at ein ikkje har kome lenger, er dette med individuell plan. Der seier rapporten at nesten ingen av desse pasientane har ein individuell plan. Og det som er endå meir fantastisk, er jo at rapporten slår fast at det er uklart kven som har ansvaret for å lage desse planane. Her må det ryddast opp på eit eller anna vis. Dette kan vi ikkje leve vidare med.

Det tredje og siste punktet som eg vil nemne, er lågterskeltilbodet. Når det gjeld skulehelsetenesta og helsestasjonen for unge, har komiteen vore einig om at det er eit satsingsområde, så det må vi naturlegvis bringe sterkare fram. Men det hjelper som sagt ikkje med fine ord. Her må i alle fall ein eller annan ta tak og få spesielt desse tre punkta til å gå i hop: å få til samhandling, å få ein individuell plan på plass og å få desse lågterskeltilboda til å bli reelt styrkte når det blir gjeve politiske signal om det.

Eg skal avslutte med riksrevisorens kommentar. Han seier følgjande:

«Det er uakseptabelt at så få barn og unge med psykiske problemer har fått utarbeidet individuell plan, og at det for mange ikke er klart hvor ansvaret for dette ligger. Det er også forbausende at samarbeidet mellom de ulike nivåene i tiltakskjeden er så dårlig at det har direkte konsekvenser for pasientene.»

Eg oppfordrar statsråden til å ta tak i dette umiddelbart.

Statsråd Sylvia Brustad [11:08:05]: La meg først få si at jeg tar rapporten på det største alvor. Jeg mener at rapporten viser til en rekke funn som er viktige for å endre på en del ting, og for å utvikle tjenesten videre.

Det har vært et overordnet mål i opptrappingsplanen – som det har vært, og er, slik jeg oppfatter det, brei tilslutning til i Stortinget – at alle kommuner skulle gi barn og unge som trengte det, likeverdige tilbud og like utviklingsmuligheter. Da er det sjølsagt alvorlig når denne rapporten viser at det fortsatt er store ulikheter kommunene imellom, og også mellom en del sjukehus og regioner. Det tar jeg på største alvor. Det er ingen grunn til at man f.eks. i Arendal, ved DPS der, har så å si ingen ventetid, mens man i andre deler av landet har ni, ti, elleve og tolv måneders ventetid. Det er en av grunnene til det Regjeringa har foreslått. Jeg håper Stortinget i morgen vil slutte seg til en ny og egen, særskilt ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år som har psykiske lidelser og/eller rusmiddelproblemer, med fastsatte tider om hvor lenge de maksimalt skal vente. Dette må gjelde hele landet.

Så tar jeg også på største alvor det som ble påpekt i rapporten når det gjelder manglende samhandling. Det er en utfordring for denne delen av helsetjenesten, som det dessverre er for andre deler av tjenesten. Sosial- og helsedirektoratet har på vegne av oss – også sammen med departementet – fått i oppdrag å finne fram til flere verktøy som gjør at det kan samarbeides bedre for dem som trenger hjelpa.

Jeg tar også på største alvor det som sies her om individuell plan. Det er noe ikke bare denne delen av tjenesten deler, men også andre: Individuell plan skal brukes i hele tjenesten, også når det gjelder dette. Det kommer vi sjølsagt til å følge opp overfor de regionale helseforetakene, og også overfor kommunene.

Når det gjelder ambulante team, som flere talere har vært inne på her, mener jeg at en del av framtidas innsats innenfor psykisk helsevern vil handle mer om at spesialister må dra ut til folk der de bor, og at det ikke er de som trenger hjelpa, som nødvendigvis er nødt til å dra dit spesialistene er. Da mener jeg – og vi er i gang med det – at vi må se på både de indikatorer som brukes, de finansieringsløsninger vi har, oppmuntre dem tilstrekkelig, og gjøre det vi kan for at man skal øke bruken av ambulante team. Jeg tror det kan ligge noe der. Sjøl om hoveddelen når det gjelder ambulante team ligger i basisramma, kan det også ha noe å gjøre med finansieringssystemet.

Så til det som flere talere har vært inne på når det gjelder lavterskeltilbud. Jeg deler det fullt og helt. Regjeringa er veldig opptatt av at vi må gjøre enda mer for å drive med forebyggende helsearbeid, ikke minst innen skolehelsetjenesten. Det er sjølsagt altfor dårlig når det i gjennomsnitt er slik at det er én helsesøster pr. 1 000 elever. Her er det også store variasjoner, men det er helt åpenbart at vi vil greie å nå enda flere hvis vi greier å få tak i dem tidligere. Det jobber Regjeringa med. Der er det også en utfordring, fordi psykologer, som man prøver ut i flere kommuner, og som er i skolen, heller ikke blir telt ordentlig med i systemet, heller ikke når det gjelder finansiering. Men det er helt klart at vi på den måten hjelper mange flere, i stedet for at mange kommer sent til hjelpa. Så vi er godt i gang med å forbedre det meste av det som Riksrevisjonen har påpekt i sin rapport. Jeg har også merket meg hva komiteens medlemmer har sagt, og det tar vi sjølsagt med oss som et forbedringspotensial.

Jeg føler også behov for å si – i tråd med at et bredt storting har stått bak opptrappingsplanen – at vi tross alt har nådd ganske langt i løpet av de årene denne opptrappingsplanen har vært. Vi greier nå å gi langt flere barn og ungdommer et mye bedre tilbud enn det som var tilfellet før, slik at vi greier å innfri mange av de målsettingene som ble satt i opptrappingsplanen, ikke minst når det gjelder økonomi for det siste året i opptrappingsplanen, altså neste år. Men det betyr sjølsagt ikke at Regjeringa eller noen andre som har ansvar, sitter rolig og ser på det når det fortsatt er noe vi må gjøre noe med. Vi skal sjølsagt bidra til at vi også får gjort noe med det.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Inge Lønning (H) [11:13:08]: Den norske legeforening sier i sitt møte med helse- og omsorgskomiteen vedrørende statsbudsjettet for 2008 følgende:

«Tilbudet er mangelfullt som følge av for lav kapasitet og for lav kvalitet i det samlede tjenestetilbud.

En egen garanti med kortere frist for behandling skaper ingen nye behandlingstilbud i seg selv.»

Det siste er helt selvinnlysende riktig. Det er også et tankekors at man i mangel av andre hjelpemidler vil innføre en generell ventetidsgaranti, som det ellers har vært enighet om at vi har gått bort fra som virkemiddel i norsk helsepolitikk, fordi det var et dårlig egnet virkemiddel. I stedet var det bred enighet om at man skulle operere med individuelle tidsfrister, basert på faglig, medisinsk vurdering for den enkelte pasient. Det burde være det logiske også på dette felt. Jeg tolker vel forslaget om en generell tidsfrist som en slags avmaktsreaksjon, i mangel av andre og mer egnede og treffsikre virkemidler. Derfor vil jeg gjerne spørre statsråden direkte: Hvorledes akter hun å ta på største alvor – som hun selv sa – konstateringen av at individuell plan er praktisk talt fraværende i dette feltet? Hvor vil statsråden legge ansvaret? Riksrevisjonen påpeker jo at det er uklarheten om ansvaret for individuell plan som er den viktigste forklaring på hvorfor forsømmelsen er til stede. Hvor vil statsråden legge ansvaret for at bestemmelsen om individuell plan blir fulgt, og hvilke virkemidler vil hun ta i bruk for å sikre at dette faktisk skjer?

Det andre spørsmålet mitt er det statsråden ikke rakk å besvare i sitt innlegg, nemlig løftet om at det skal fremskaffes en skikkelig oversikt over den samlede faglige kapasitet på dette området, både private avtalespesialister, private institusjoner og de offentlige. Vil Stortinget snart få denne oversikten, slik at man vet hvordan situasjonen er?

Statsråd Sylvia Brustad [11:16:11]: Jeg merker meg at representanten Lønning fra Høyre her kaller den nye ventetidsgarantien for barn og unge for en avmaktsreaksjon fra Regjeringa. Det er det ikke. Det er et ekte og oppriktig engasjement for at de barn og unge som har ventet, og som dessverre fortsatt i deler av landet venter altfor lenge på å få behandling, skal få det raskere. Det er altså slik at jeg mener det er uakseptabelt at barn og unge som har behov for rask hjelp, venter i 9,10,11 og 12 måneder, særlig også når vi vet at en del barn og unge har stått og ventet i måneder og år før de i det hele tatt har kommet dit. Derfor er det at Regjeringa har foreslått at vi innenfor de sårbare grupper vi her snakker om, er nødt til å ha frister som gjør at vi faktisk greier å gi dem hjelp på et langt tidligere tidspunkt.

Så er jeg opptatt av at også antallet som hver enkelt behandler behandler i løpet av et år, ei uke, en måned, må bli høyere. Her er det utmerkede, flotte mennesker som gjør en stor innsats, men – igjen – det er ingen grunn til at en ved enkelte distriktspsykiatriske sentre har null ventetid og andre har måneder. Da er det også noe med hele organiseringa. Det er ikke slik at DPS-en i Arendal og andre steder i landet får ulikt med penger. Nei, de får omtrent likt med penger, men de gjør ting på ulikt vis. Derfor mener jeg også det er mulig, innenfor dette området, å ha en ventetidsgaranti, som gjør at vi greier å fange opp de barn og unge vi her snakker om, på et langt tidligere tidspunkt. I tillegg til at vi må greie å få fatt i dem enda tidligere, må vi ha en forebyggende, lavterskel skolehelsetjeneste mv. Vi går også gjennom om det er noe med finansieringssystemet som gjør at vi ikke greier å få fatt i barn og unge så tidlig som vi skulle ønske.

Når det gjelder spørsmålet om individuell plan, skal det ansvaret klargjøres. Jeg skal ta det ansvaret jeg har overfor de regionale helseforetakene. Jeg mener at regelverket på dette området er helt klart, og jeg er lei for at det ikke blir fulgt innenfor dette området, som det skjer innenfor andre områder. Det er et ledelsesansvar ned på de enheter som har ansvar innenfor dette. Det vil sjølsagt jeg følge opp, slik at det skal følges opp overfor den som trenger hjelpa.

Når det så gjelder spørsmål om oversikt over den samlede kapasiteten, privat og offentlig, er jeg i likhet med Lønning opptatt av at vi får utnyttet dette på best mulig måte til beste for dem som trenger hjelp, både de private og de offentlige. Dette jobber vi veldig aktivt med. Jeg har en nær dialog på hele dette feltet både med brukerorganisasjonene og med fagorganisasjonene. Jeg hadde senest på fredag møte med Psykologforeningen. Det er sjølsagt Regjeringas intensjon at vi skal greie å få utnyttet alle de gode krefter vi har innenfor dette området, enten de er private eller offentlige, og at vi sikrer likeverdighet i tilbudet, uavhengig av sosial status og hvor en bor i landet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 4.