Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Carl I. Hagen (FrP) [11:31:33]: (ordfører for saken): Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å belyse i hvilken grad Miljøverndepartementet ivaretar sitt nasjonale ansvar for en bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering etter plan- og bygningsloven. Følgende forhold er vurdert:

• i hvilken grad arealstatus og arealutvikling i Norge er i tråd med målet om bærekraftig arealdisponering

• i hvilken grad det kommunale plansystemet brukes slik at målet om en bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering kan nås

• i hvilken grad Miljøverndepartementet ivaretar sitt styrings- og samordningsansvar for en bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering

Riksrevisjonens undersøkelse viser at arealstatusen og arealutviklingen i Norge på flere områder ikke ivaretar verdier og prinsipper Stortinget har vektlagt for å sikre en bærekraftig arealdisponering.

Det er en samlet komite som viser til at bærekraftig utvikling er satt som mål for verdenssamfunnet gjennom en rekke internasjonale prosesser i regi av FN. Begrepet defineres som en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter for å tilfredsstille sine behov. Målet om en bærekraftig utvikling har vært førende for norsk areal- og ressursforvaltning siden tidlig i 1990-årene. Føre var-prinsippet og at naturens tålegrenser ikke må overskrides, skal legges til grunn for forvaltningen, og miljøhensyn skal innarbeides som premiss i all arealdisponering.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonens mål med Dokument nr. 3:11 for 2006-2007 har vært å belyse i hvilken grad Miljøverndepartementet ivaretar sitt overordnede ansvar for å sikre en bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering etter plan- og bygningsloven. Datainnsamlingen i undersøkelsen ble avsluttet i oktober 2006.

Under komiteens arbeid har komiteen delt seg i flertall og ulike mindretall. Det er et stort flertall – alle unntatt Fremskrittspartiet – og jeg regner med at eventuelle talsmenn for det flertallet vil forklare sine standpunkter.

Det er imidlertid en samlet komite som kommer med en viktig påpekning, nemlig at ansvaret for å ivareta utviklingen skal ligge og ligger hos Miljøverndepartementet.

Komiteen minner også om at vi har en streng lovgivning knyttet til arealforvaltning, jf. strandsonen og verneområder. Da er det, sier komiteen, viktig at en skiller mellom strandsoneforvaltningen i indre Oslofjord og forvaltningen i områder hvor presset er langt mindre og topografien ofte annerledes. Komiteen mener derfor at situasjonen når det gjelder å følge opp nasjonale arealmålsettinger, er noe mer nyansert enn det Riksrevisjonens rapport hevder. Rapporten fokuserer ikke tilstrekkelig på de lokale folkevalgtes store innsats for å sikre en positiv og miljøvennlig utvikling i sine kommuner.

Et mindretall, bestående av Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at i Norge tilligger arealforvaltningen primærkommunen. Dette er et prinsipp som bygger på respekt for det lokale folkestyret, og at en lokalt vet best hvor skoen trykker. Medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at bevisbyrden for å gripe inn overfor primærkommunene i deres arealforvaltning bør tilligge staten. Med andre ord: I en primærkommune hvor både de ansatte og kanskje de folkevalgte politikere har vært på befaringer og satt seg grundig inn i om det kan tillates at det bygges en hytte eller utvides en hytte, eller det bygges et hus, og de finner ut at det ikke generer noen naboer, eller at det ikke er noen som helst reelle beveggrunner mot det i lokalområdet, og kommer til at de sier ja til f.eks. en søknad om dispensasjon, bør det, etter Høyre og Fremskrittspartiets oppfatning, ikke være slik at noen hos Fylkesmannen eller i staten uten videre, med et pennestrøk, bare fordi de har sett på noen kart, kan bestemme at de overprøver avgjørelsen.

Jeg synes det er rart at partier som Senterpartiet og Arbeiderpartiet her undervurderer sine egne lokale folkevalgte i den grad som de gjør, når de f.eks. ikke ønsker å fjerne Fylkesmannens innsigelsesrett, som vi mange ganger har foreslått. Det er jo i realiteten slik at hvis man mener at man lokalt vet best hvor skoen trykker, burde man akseptere deres avgjørelser istedenfor å skjerpe inn og gjøre det vanskeligere å få dispensasjoner, vanskeligere å få tillatelser. Det er i hvert fall Fremskrittspartiets syn at på dette området kunne vi faktisk avlaste Fylkesmannen for en del arbeidsoppgaver, oppgaver som en tidligere debatt viste at Fylkesmannen egentlig mangler ressurser til. Vi burde kunne la lokale folkevalgte organer ha den endelige avgjørelsesretten i enkeltsaker.

Ivar Skulstad (A) [11:37:42]: Plan- og bygningsloven, som er en sektorovergripende lov, er det mest sentrale virkemiddelet for å oppnå en bærekraftig arealutvikling. Loven gir kommunen myndighet til å utarbeide juridisk bindende arealplaner som skal styre arealdisponeringen i hver enkelt kommune. Dette er for at arealbruken og bebyggelsen blir til størst mulig gagn for den enkelte og for samfunnet.

Riksrevisjonens rapport setter spørsmålstegn ved om den kommunale arealplanleggingen i tilstrekkelig grad bidrar til at arealutviklingen går i retning av en bærekraftig utvikling. Det er viktig å merke seg at kommunene har anledning til å vedta reguleringsplaner som avviker fra kommuneplanen, dersom kommunen og regionale og statlige myndigheter finner at dette ikke vil være i strid med intensjonen i kommuneplanen eller nasjonale føringer.

Det er bred politisk enighet om at kommunen fortsatt skal ha en sentral rolle i planlegging og forvaltning av arealer. Dette er viktig for at det lokale folkestyret ikke skal føle seg overkjørt av forskjellige sentrale aktører.

Miljøverndepartementet har et overordnet ansvar for å samordne Regjeringens arbeid med å fastsette og følge opp de miljøvernpolitiske målene på alle nivåer og for ulike sektorer. Jeg er enig med Riksrevisjonen når de understreker viktigheten av samordning internt i departementene, samordning med fagdirektoratene og samarbeidet mellom alle miljødirektoratene. Dette er et viktig arbeid.

Det er viktig for det lokale folkestyret at de nasjonale rammene blir tydeligere og enklere å forholde seg til. Det vil gi bedre mulighet for å oppnå en tilstrekkelig overordnet og langsiktig forvaltning. Lokale folkevalgte gjør en stor innsats for å sikre en positiv og miljøvennlig utvikling i sine kommuner. I noen områder der presset er stort for arealdisponering – strandsonen er ett eksempel – kan det bli konflikt, f.eks. mellom hensynet til det miljøvennlige og hensynet til næringsutvikling. Slike konflikter legger stort press på den enkelte folkevalgte og gjør det krevende å foreta de nødvendige avveininger. I slike tilfeller er det viktig med god kontakt mellom staten og fylket og klare nasjonale føringer, slik at det blir god flyt i saksbehandlingen i den kommunen det gjelder.

Jeg finner grunn til å understreke at økonomisk og sosial bærekraft er en viktig forutsetning for å nå målet om en bærekraftig arealutvikling. Disse målene kan ikke nås på lang sikt dersom det ikke samtidig tas tilstrekkelig hensyn til grunnleggende økologisk bærekraft. Jeg er trygg på at Regjeringen følger opp undersøkelsen og arbeider aktivt for å løse de utfordringene som er synliggjort.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:41:26]: Jeg har bare lyst til å gi en kort kommentar til diskusjonen rundt geografisk differensiering, som komiteen er enig om i sin merknad.

Det er helt åpenbart at når det gjelder forvaltning av strandsonen og ulike naturområder, er det mindre press i enkelte områder av landet og større press i andre områder av landet. For oss i Senterpartiet er det viktig å understreke at det også må gi effekter på forvaltningen og planverket som må utvikles i de ulike deler av landet.

Det som saksordfører har påpekt i merknaden, og som komiteen er enig i, er at vi skal skille mellom strandsoneforvaltningen i indre Oslofjord og forvaltningen i områder der presset eksempelvis er langt mindre og topografien ofte annerledes. Komiteen mener derfor at situasjonen når det gjelder å følge opp nasjonale målsettinger, er mer nyansert enn det Riksrevisjonens rapport hevder.

Jeg vil også understreke det som her sies, at en i større grad må legge vekt på lokale folkevalgtes store innsats for å sikre en positiv og miljøvennlig utvikling i sine områder. Det må også være et grunnlag for politikken framover.

Vi har stor tillit til det lokale folkestyret, og at det sørger for en ansvarlig arealforvaltning. I avveiningen mellom f.eks. næringsutvikling og arealvern er det viktig at lokale forhold tillegges stor betydning.

Statsråd Erik Solheim [11:43:23]: Jeg er glad for at Riksrevisjonen har satt søkelyset på arealplanlegging, som er så sentralt for bærekraftig utvikling. Vi har merket oss resultatene av undersøkelsen, som viser at arealplanleggingen på flere områder ikke er i overensstemmelse med de målene som Stortinget har satt for at utviklingen skal gå i en bærekraftig retning. Det er selvsagt resultater som vi vil ta svært alvorlig, og som vi vil følge opp i alt vårt videre arbeid.

Jeg merket meg også, i parentes bemerket, med glede at representanten Carl I. Hagen snakket i varme ordelag og med betydelig entusiasme om føre var-prinsippet og om naturens tåleevne. Det satte jeg pris på.

Så til det saklige innholdet i komiteens merknad. Jeg merker meg på den ene siden at det er bred enighet om at kommunene skal ha hovedansvaret for å planlegge og forvalte sine egne arealer dersom de ikke er omfattet at statlige vern. Det er ingen uenighet om utgangspunktet, at det er kommunene. Men jeg merket meg også at et bredt flertall vektlegger at de nasjonale interesser må sikres gjennom en tydelig arealpolitikk overfor kommunene, som formidler hva som er nasjonale interesser og i en del tilfeller også vil formidle hva som er norske internasjonale forpliktelser. Det er mange ofte motstridende mål, og en bærekraftig arealforvaltning kan bare oppnås gjennom god opplysning, vurdering av konsekvenser og en åpen, aktiv dialog. Jeg merket meg også det representanten Ivar Skulstad sa om behovet for en bedre samordning av de statlige instanser og etater på dette området. Det er noe vi definitivt skal ta med oss videre, og se om vi ikke kan få til.

Denne Riksrevisjonens rapport ble sluttført i 2006. Den gjelder fram til 2005, så den går noe tilbake i tid. En del tiltak er satt i verk. Regjeringen har satt i verk en ny skjerpet arealpolitikk. Vi har lagt opp til at virkningen av arealpolitikken skal synliggjøres i statsbudsjettet, et nytt resultatområde i overensstemmelse med planlegging for bærekraftig utvikling. Vi har lagt fram nye nasjonale retningslinjer for vindkraft. Vi har lagt fram – og vi vil ytterligere legge fram – tiltak for en restriktiv kjøpesenterpolitikk, for en helhetlig arealplanlegging i fjellet og for en tydeliggjøring og innstramming av strandsonepolitikken.

La meg også si meg enig i det som både representanten Lars Peder Brekk og representanten Carl I. Hagen sa på det punktet. Vi er enig i at det bør være en differensiering mellom ulike områder. Det er ikke nødvendigvis slik at det som er riktig i Kragerø eller på Tjøme, også er riktig i Porsanger eller i Sogn. Vi vil komme tilbake til Stortinget og se på om det er mulig å differensiere dette i tråd med det som er komiteens ønske.

La meg til slutt si at jeg vil snart legge fram forslag om en ny plandel av plan- og bygningsloven, der vi vil bruke erfaringene fra dagens lov fra 1985, og vil foreslå en rekke nye verktøy for kommunene. Hensikten med den er å sikre en mer bærekraftig arealforvaltning og en mer målrettet og treffsikker planlegging også i forhold til de globale utfordringene som vi står overfor med hensyn til klima.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.