Presidenten: Etter ønske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 30 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 30 minutter, Framstegspartiet 20 minutt, Høgre 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Senterpartiet 5 minutt og Venstre 5 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gjeve anledning til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå partia sine hovudtalarar og inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er å sjå på som vedteke.

Karin Andersen (SV) [10:03:47]: (komiteens leder):Arbeidsløsheten i Norge er rekordlav nå, og den fortsetter å gå ned. Det er 12 000 færre uten jobb nå enn det var for et år siden. Det er veldig bra. Det som også er bra, er at dette gjelder hele landet, at nedgangen faktisk er størst blant dem som har vært arbeidsløse lenge, og den går mest ned blant dem med høyere utdanning. Men til og med blant yrkeshemmede som i mange år ikke har nytt godt av at arbeidsløsheten har gått ned, er det nå en markert nedgang på 7 pst. Det er bra, men ikke nok, for fremdeles er ledigheten blant de yrkeshemmede høy.

Det er derfor det er så avgjørende viktig at den rød-grønne regjeringen nå har en like sterk satsing på tiltak som kan bidra til at flere kan komme i jobb som i fjor, da arbeidsløsheten var noe høyere. Det er også på det området en ser den aller største forskjellen mellom den rød-grønne regjeringen og den forrige regjeringen vi hadde, for den forrige regjeringens politikk gikk ut på et mye lavere antall tiltak. Vi ser veldig tydelig i de alternative budsjettene som opposisjonen har lagt fram i dag, at det er der de store kuttene kommer. Så hvis de borgerlige, med Høyre og Fremskrittspartiet i spissen, hadde styrt nå, var det mange færre som hadde fått hjelp til å komme i jobb. Næringslivet hadde gått glipp av nødvendig og god arbeidskraft, og det hadde vært et stort tap ikke minst for dem som er yrkeshemmede, og som trenger bedre hjelp.

Et av hovedredskapene for å kunne hjelpe folk tilbake i jobb er NAV-reformen. Det er mye som gjenstår for at NAV-reformen skal være fullført og fungere godt. Det ene er at en i en omorganiseringsprosess strever med å holde servicenivået godt oppe. Det andre er at det fremdeles gjenstår å gjøre en del av de regelendringene som Stortinget har gitt et positivt signal til Regjeringen om å få på plass, og som må være der for at en skal kunne individtilpasse tiltakene så godt som vi ønsker, og som vi vet er nødvendig. Det er da det blir ekstra ille når opposisjonen også kutter i NAV, som er det hjelpeapparatet som skal bistå folk som er arbeidsledige. De skal ikke bare bistå folk som er arbeidsledige, men også folk som trenger en trygd eller en ytelse å leve av. Det betyr – det er min påstand – at når en i en omorganiseringsprosess som NAV er oppe i nå, foreslår slike kutt i etaten som f.eks. Fremskrittspartiet har gjort, er det faktisk også en risiko for dem som skal ha trygden sin i tide. Det vil ikke være mulig for NAV å fungere – verken overfor dem som er arbeidsledige, eller overfor dem som trenger en trygd – med de kuttene som Fremskrittspartiet fremmer.

For at tiltakene skal virke slik at også de som har vanskeligheter med å kvalifisere seg for arbeidsmarkedet, skal få hjelp, er det viktig at tiltakene har en varighet og en kvalitet som gjør at en veier opp den mismatchen det er mellom folks muligheter og de kravene som er i arbeidslivet. Derfor er jeg veldig glad for at hele komiteen understreker dette, og at den understreker at det er viktig at NAV, når de får såpass god tilgang på tiltaksmidler som de nå gjør, sørger for å prioritere dem som har god nytte av kvalitet og varighet i tiltakene. Det er også viktig for dem som nå skal inn under den nye kvalifiseringsstønaden og få et kvalifiseringsprogram, at tiltak til denne gruppa også blir prioritert innenfor NAVs portefølje. Det er en forutsetning for at kvalifiseringsprogrammet skal kunne fungere.

Jeg og SV mener at kvalifiseringsprogrammet er et av de viktigste nye tiltakene Regjeringen har satt i gang. Der skal man altså få en ytelse som er litt høyere enn sosialhjelpa og, ikke minst, skal være en trygg inntekt over flere år – i hvert fall en mulighet til det – noe som gjør at en kan konsentrere seg om den vanskelige jobben det er å snu et liv som har gått i ball. Det kan ta tid, og man trenger denne tryggheten for å kunne få dette til på en bedre måte enn i dag.

Det er viktig for meg å si at undersøkelser som er gjort av Høgskolen i Oslo, knyttet til dem som har vært på tiltak under den gamle fattigdomsplanen, viser tydelig at det ikke bare er arbeidsmarkedstiltak som må til. Dette er mennesker med til dels store helseproblemer som trenger hjelp både til seg sjøl og til rehabilitering. Svært mange av dem har også problemer på boligmarkedet. Det betyr at innsatsen også på disse områdene må være på plass for at vi skal lykkes – ikke for at kvalifiseringsprogrammet i seg sjøl skal lykkes, men for at vi skal gi folk som trenger å få en jobb, en realistisk sjanse til det.

Arbeidslivet i dag skriker etter arbeidskraft. Det gjør det. Men fremdeles stiller det svært høye krav både til kompetanse og til at en i veldig mange yrker kan jobbe både seint og tidlig. Det krever at den hjelpen folk får som har vært ute av arbeidslivet lenge, og kanskje møtt større vanskeligheter i livet enn de fleste av oss andre har gjort, må være sammensatt, helhetlig og av en slik varighet at det de kan tilby, faktisk er etterspurt på arbeidsmarkedet. Det er krevende, og derfor er det et stykke igjen før vi er der. Som jeg nevnte helt i starten: Når det gjelder regelverksendringen innenfor NAV-systemet, er det en jobb å gjøre for oss der før vi er på plass med det.

Det vi nå fremmer forslag om, som kvalifiseringsprogrammet, som langtidsledighetsgarantien og en landsdekkende ordning med lønnstilskudd, er svært viktige tiltak som SV mener vil bidra godt, slik at de som kan og vil, skal kunne komme i arbeid. Det er uhyre viktig.

Når det gjelder satsingen mot fattigdom ellers, ligger den årlige bevilgningen nå på 3,6 milliarder kr. Det er 1,6 milliarder kr mer enn da denne regjeringen overtok. Det er mye penger. I tillegg var det vel 55 mill. kr som også ble bevilget til dette området da finanskomiteen behandlet sin innstilling – til tiltak innenfor rusomsorg og bolig. Det er veldig viktige tiltak.

Men det er fremdeles mye ugjort på dette området, og det virker kanskje enda vanskeligere for dem som er i en vanskelig situasjon, når resten av landet går så det suser. Jeg hørte noen tall på radioen i går. Julehandelen i år er estimert til at vi skal handle for ca 13 milliarder kr. Da tyder det vel på at det kanskje hadde vært mulig for oss å dele litt mer på de pengene, slik at de som ikke får noen særlig del i julehandelen, kunne tatt del i gleden.

I tillegg til de punktene som jeg nå har gått igjennom, vil jeg nevne de viktige tiltakene som Regjeringen har satt i verk når det gjelder sosial dumping. Det er viktig både for at norsk arbeidsliv ikke skal ta helsa fra folk, og for at norsk arbeidsliv også skal kunne ta imot folk som kommer fra andre land, på en måte som gjør at det regelverket som vi har i Norge, ikke smuldrer vekk. Vi vet at en av bærebjelkene for at samfunnet fungerer, er at man kan ha en jobb å leve av og leve med i Norge. Da er det viktig at Regjeringen nå har lagt fram et lovforslag som skal få på plass at slike regler også skal gjelde innenfor kommunesektoren, innenfor offentlig sektor, altså at reglene mot sosial dumping og kravene om norske lønns- og arbeidsvilkår også skal gjelde innenfor kommunal sektor. Det er viktig at hele arbeidslivet fungerer etter de reglene vi har. Det vet vi har betydd svært mye for at forskjellene i Norge ikke har økt, og for at folk ikke mister helsa når de er på jobben. Det er viktig at vi da ikke utvikler et arbeidsliv i Norge som tillater at vi utnytter folk som kommer fra andre land, på denne måten. Det vil også utkonkurrere norske bedrifter som ønsker å oppføre seg og følge norske lover og regler. De vil ikke ha en sjanse i en slik konkurranse dersom vi skulle ta lett på dette. Derfor er også Arbeidstilsynets og Petroleumstilsynets budsjetter økt.

Til slutt vil jeg bare si at Stortinget ser fram til at Regjeringen skal legge fram et lovforslag om antidiskriminerings- og tilgjengelighetslov for funksjonshemmede. Det blir av de viktige sakene for å øke muligheten for at alle skal kunne delta på like vilkår.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [10:14:16]: I sommer presenterte SSB sin levekårsundersøkelse. I den levekårsundersøkelsen kom det tydelig fram at den gruppen som kanskje regnes som den aller fattigste, er aleneboende minstepensjonister. Ifølge den undersøkelsen har de i snitt 17 000 kr mindre å leve for enn bl.a. sosialhjelpsmottakere. Ser vi på hvordan situasjonen er i dag, har vi 65 000 minstepensjonister som ikke er i skatteposisjon. Med det statsbudsjettet som er lagt fram, vil de med et forbruk på 20 000 kWh i strøm få 400 kr i økt strømkostnad. De vil få 80 kr i økte egenandeler på helse og 85 kr i økt TV-lisens bl.a. Når det gjelder helsekostnader, vet vi at 64 pst. av de aleneboende har kroniske sykdommer. Når vil SV og Regjeringen gjøre konkrete tiltak for landets minstepensjonister som lever under fattigdomsgrensen? Hvilke tiltak vil Regjeringen fremme?

Karin Andersen (SV) [10:15:28]: Representanten peker på ei gruppe i samfunnet hvor vi vet det er noen som sliter økonomisk. Dette er folk som også kan slite med dårlig helse i tillegg. Det er folk som er helt avhengig av at f.eks. kommuneøkonomien er god, slik at vi kan ha en eldreomsorg som fungerer, og at vi kan ha et høyt nivå på velferden. Regjeringen er klar over at det kan være levekårsproblemer i denne gruppa, derfor gjorde man i forbindelse med trygdeoppgjøret i vår en avtale med pensjonistenes organisasjoner om at man skal gå gjennom levekår for minstepensjonistene, og spesielt de enslige. I tillegg til det har Regjeringen sagt at den skal gå gjennom hele bostøtteordninga, for den er vesentlig viktig for dem som lever av så lave inntekter og har trygd og ikke har mulighet til sjøl å skaffe seg inntekter ved siden av. Det mener vi er en svært viktig ordning, som kan bidra veldig godt til at enslige som lever av minstepensjon alene, kan få bedre levekår.

Martin Engeset (H) [10:16:50]: På tross av en meget gledelig utvikling i antall dagpengemottakere er det svært mange som ikke får glede av de gode tidene i arbeidslivet. I samme periode som arbeidsledigheten er mer enn halvert, er antallet yrkeshemmede 10 pst. høyere. Dette er oppsiktsvekkende, særlig fordi det aldri har vært bedre muligheter til å inkludere flere yrkeshemmede i arbeidslivet. Da er det særlig urovekkende å motta rapporter om at tiltaksplasser for yrkeshemmede legges ned i flere distrikter. Samtidig kan NAV fortelle at de har problemer med å bruke opp budsjettmidlene til ordinære arbeidssøkere. Til tross for dette viderefører altså flertallet, ved de rød-grønne, bevilgningene til både yrkeshemmede og ordinære arbeidssøkere som tidligere. Er det ikke snart på tide at Regjeringen og det rød-grønne flertallet kommer på banen for å gi de yrkeshemmede et skikkelig løft, slik Høyre gjør i sitt alternative statsbudsjett?

Karin Andersen (SV) [10:17:56]: Det er underlig å få denne replikken fra en representant og et parti som har kuttet i tiltaksplassene. Representanten Engeset er svært klar over at de endringene som nå gjøres i budsjettet på dette området, gjør at man nå har én tiltaksportefølje. Komiteen har enstemmig uttalt i innstillingen at man ønsker at man skal konsentrere seg om tiltak for dem som trenger mest hjelp. Det betyr at den beskjeden som Stortinget nå gir både til statsråden og til NAV, går ut på at nettopp de gruppene som Engeset poengterer, skal få bedre hjelp. Med Engeset og Høyres forslag til statsbudsjett ville det være færre tiltaksplasser nettopp til de gruppene som Engeset nå står og sier ikke skal få hjelp med dette budsjettet. Så dette synes jeg Martin Engeset og Høyre skal gå hjem og tenke på til neste år, at de ikke skal kutte i tiltaksplassene når det er behov for dem.

André N. Skjelstad (V) [10:19:04]: Representanten Andersen er sterkt opptatt av at det er mange som har det dårlig i samfunnet. På mange måter heier Venstre på SV i en del sammenhenger når det gjelder det engasjementet. En har til og med prøvd å leve på et beløp tilsvarende sosial stønad.

Vi ser at utviklingen når det gjelder sosialstønad, på mange måter ikke har vært tilfredsstillende. Mange har fortsatt dårlige vilkår å leve under. Jeg har merket meg at Regjeringen i Soria Moria-erklæringen slår fast at den skal avskaffe fattigdommen. I innledningen til kapitlene i proposisjonen står det at de har dette som mål. Plutselig har dette blitt bare en visjon. Hva har skjedd på de to årene Regjeringen har sittet? Å slå fast – er nå bare en visjon.

Karin Andersen (SV) [10:19:58]: Målet om å fjerne fattigdommen står fast. Det jobber vi for hver eneste dag. Ett av de områdene som Regjeringen nå har sagt at den skal gå inn i, er sosialhjelpa. Slik sosialhjelpa er nå, er det veiledende satser, og det er litt uklart ut fra hva slags beregningsgrunnlag den er gitt. Det er også mangelfullt i forhold til klageadgang og i forhold til statlig tilsyn. Alle disse viktige elementene har Regjeringen nå sagt at den skal se på. I tillegg til det har denne regjeringen en solid satsing som kan hjelpe dem som kan og vil, tilbake til arbeidslivet. Det er en politikk som SV støtter fullt opp om.

Så har jeg nevnt i mitt innlegg en del områder der det trengs en bedre satsing enn i dag for å nå målet om å fjerne fattigdom. Men denne regjeringen har gjort en langt sterkere innsats på det området enn tidligere regjeringer, så vi går i riktig retning.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Lise Christoffersen (A) [10:21:13]: Kampen mot fattigdom var et av hovedtemaene i finansdebatten, og er det også i debatten om bevilgningene på vårt område.

Flertallet startet denne perioden med å øke innsatsen mot fattigdom med over en halv milliard kroner. I år økte vi med nye 700 mill. kr, til et nivå på 1,2 milliarder kr mer enn i forrige periode. Neste år foreslår Regjeringen ytterligere påplussinger opp til et nivå på 1,6 milliarder kr over forrige regjerings siste fattigdomsforslag. I Stortinget er ytterligere 55 mill. kr lagt inn fra flertallet, herunder 30 mill. kr til bedringer i bostøtten og boliger til personer som kommer ut fra fengsel. Handlingsplanene mot fattigdom og for inkludering videreføres og styrkes.

1,6 milliarder kr er mye penger. Det er så mye penger at vi nesten ikke kan forsvare å bruke dem, uten å se varige resultater av innsatsen. Om regjering og stortingsflertall kommer til å lykkes, vet vi foreløpig ikke, det skal vi innrømme, selv om opposisjonen gjør så godt den kan med å late som om de vet noe som ingen andre vet. Ord som «gedigen bløff», «reduserte mål», «svikter de funksjonshemmede» og «halvert satsing» er bare noe av det som har vært uttalt fra den kanten. Det er dristige utsagn – med tanke på de manglende resultatene i forrige periode. Under skatteletteregimet til den forrige regjeringen ble det flere fattige. Det vet vi. Så var da heller ikke skattelettelsene ment for dem. Om vi lykkes nå, vet vi foreløpig ikke, for det tar tid fra penger bevilges og tiltak iverksettes til effekten av tiltakene viser seg.

Men noen indikasjoner har vi. Det vi vet, er at 150 000 flere personer er i arbeid, at det spås en ytterligere nedgang i ledigheten – til godt under 2 pst. – at andelen eldre arbeidstakere viser en stigende tendens, at innvandrerledigheten synker, at det er færre yrkeshemmede, og at forbruket av sosialhjelp går ned. Det må jo også bety redusert fattigdom. Det må bety at noen tiltak har begynt å virke, f.eks. det faktum at der det forrige flertallet kuttet i tiltak, plusset vi på – i fjor og i forfjor – og opprettholder for andre år på rad et høyt tiltaksnivå, til tross for fallende ledighet. Fra neste år gjør vi også den endringen at vi fjerner skillet mellom ordinære tiltak og spesielle tiltak for yrkeshemmede, for å gi større fleksibilitet i bruken av tiltaksmidlene – én av en rekke endringer som skal gjøre hele velferdssystemet vårt mer brukervennlig. Det er også en illustrasjon på at fattigdomsbekjempelse ikke bare handler om å bruke mye penger, men også om å bruke pengene på riktig måte.

Men vi skal heller ikke underslå at det fortsatt finnes noe som ikke er fullt så bra, f.eks. at sysselsettingen blant funksjonshemmede ikke viser tegn til å øke, at selv om innvandrerledigheten går ned, blir ikke forskjellen i forhold til resten av befolkningen mindre, at det fortsatt skjer aldersdiskriminering i yrkeslivet, og at det fortsatt er for mange som lever på sosialhjelp over lengre perioder. Men her kommer det jo nå tiltak på løpende bånd – lønnstilskudd, tilretteleggingsgaranti, tiltaksgaranti, forenklinger i stønadssystemet og tiltak for nye grupper, bl.a. gjennom kvalifiseringsprogrammet, som fullt utbygd kan omfatte 30 000 personer som ellers ville hatt få rettigheter. Antidiskrimineringsarbeidet har fått et løft med ny ansvarlig minister. Lovarbeidet mot diskriminering pågår for fullt.

Det føles litt merkelig å bli kritisert for manglende effekt av administrative endringer, tiltak og lovverk som enten er under forberedelse, nettopp er iverksatt eller er klare til iverksetting fra 1. januar. Vi er jo ikke ferdige med jobben. Foreløpig er det litt over to år siden vi overtok. For den som måtte være interessert, er det fullt mulig å lese «Soria Moria-erklæringen – to år etter» – som den heter – der også status for tiltak i fattigdomspolitikken er blitt gjennomgått.

Barnefattigdom hører også med i bildet. Det er kanskje den mest urettferdige formen for fattigdom som finnes. For barna haster det. Dette handler om fattigdom som går i arv – om barn av enslige forsørgere, om barn i store familier og om barn med ikke-vestlig bakgrunn. Det handler om å bekjempe fattigdom hos foreldrene, men også om å bryte den sosiale arven – gjennom forebygging og rask inngripen i mange sektorer.

Fattigdom er en mangesidig utfordring. Årsakene er mange. Problemene er sammensatte. Det handler heller ikke bare om tiltak på Arbeids- og inkluderingsdepartementets og Barne- og likestillingsdepartementets budsjetter – det handler om å se sammenhengene på tvers av sektorer. Lettvinte løsninger finnes ikke. Jeg synes fattigdomsdebatten altfor ofte reduseres til en debatt om penger – hvem bevilger mest til hva. Altfor sjelden etterprøves resultatene av pengebruken på en systematisk måte. Her tar den sittende regjering nå grep. Nye målekriterier og styringsindikatorer er under utvikling for raskere å kunne se resultater og justere kursen, om nødvendig.

Vi har ikke fasiten – det innrømmer vi gjerne – men det har heller ikke opposisjonen. Det beviste den da den selv hadde flertall.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (FrP) [10:26:33]: Tirsdag stod det et stort stykke i Aftenposten om funksjonshemmedes kår. Det stod bl.a.:

«Vi trenger jobb, ikke flere fagre løfter og honnørord. Det vi ser, er økende avstand mellom politiske ambisjoner og realitetene, sier generalsekretær Lars Ødegård i Norges Handikapforbund.»

Under «På stedet hvil» står det:

«I dag legges det frem en ny rapport som viser at gapet mellom funksjonshemmede og «vanlige» borgere er oppsiktsvekkende stort, med stadig lavere yrkesdeltagelse. 12 000 færre funksjonshemmede er i jobb nå sammenlignet med 2001.»

Og det står videre:

«Rapporten viser at så godt som hele den offentlige innsatsen de siste årene – med nye regler, nye penger og massive ambisjoner – har gitt minimal effekt.»

Fremskrittspartiet har sammen med Høyre lagt fram et forslag der vi trekker FFO, Norges Handikapforbund og andre organisasjoner inn i en opplysningskampanje overfor arbeidsgivere som gjelder kvalifisering. Hvorfor vil Arbeiderpartiet ikke være med på en slik løsning?

Lise Christoffersen (A) [10:27:40]: Kenneth Svendsen setter fingeren på et problem som jeg henviste til i mitt innlegg, at det foreløpig dessverre ikke er mulig å spore noen økt sysselsetting blant funksjonshemmede. Flertallet har iverksatt – og er i ferd med å iverksette – en del tiltak, for nettopp å bøte på det.

For det første er ikke svaret å kutte i arbeidsmarkedstiltak, men å øke bevilgningene til den typen tiltak, slik flertallet foreslår. Ett mulig tiltak er lønnstilskuddet, som gjør funksjonshemmede til attraktiv arbeidskraft for arbeidsgivere. Et annet er tilretteleggingsgarantien, som det må informeres bedre om – og som det er iverksatt tiltak for å informere bedre om.

Selvfølgelig skal flertallet også samarbeide med organisasjonene. Vi har akkurat nå tatt opp det som kom fram i høringene i Stortinget, at vi sammen med organisasjonene er nødt til (presidenten klubber) å få ut informasjon til arbeidsgivere om funksjonshemmedes kvalifikasjoner, for å få flere i arbeid. Selvsagt skal vi (presidenten klubber) også samarbeide med dem.

Presidenten: Presidenten vil be om at taletida blir respektert.

Lise Christoffersen (A) [10:28:56]: Beklager.

Martin Engeset (H) [10:29:09]: I dagens situasjon, med en kritisk mangel på arbeidskraft i en rekke sektorer, både offentlig og privat, har vi en ventelønnsordning i staten. Den er etter mitt skjønn en anakronisme, som burde ha vært avviklet for lenge siden. I dag mottar mer enn 2 000 tidligere statsansatte denne ventelønnen. Ordningen er slik at en kan få 66 pst. av lønnen i inntil tolv år, dersom en har blitt overtallig i en statlig virksomhet. Ingen i verken privat eller kommunal sektor har en slik ordning, det er en statlig særordning som koster 400 mill. kr i året. Fra NAV har vi fått melding om at det har vist seg svært vanskelig å få disse over i arbeid, til tross for at det er mange tusen ledige jobber. I et oppslag i VG for noen dager siden uttalte representanten Christoffersen at «det er helt OK at statsansatte har særordninger, siden mange av dem er fremforhandlet». Synes virkelig representanten Lise Christoffersen at dette er en fornuftig ordning, når vi vet at den gjentatte ganger er blitt brukt av statlige arbeidsgivere til en brutal utstøting av eldre arbeidstakere?

Lise Christoffersen (A) [10:30:22]: Jeg står på det jeg uttalte til VG. Jeg ser ikke noe galt i at staten som arbeidsgiver har en romslig arbeidsgiverpolitikk overfor ansatte som blir overtallige i statlige virksomheter. Jeg har selv vært statsansatt og tillitsvalgt, og jeg vet at i mange lønnsoppgjør har statsansatte bl.a. renonsert på lønnskrav for å få en tilsvarende bedring i sosiale ytelser fra arbeidsgiver. Det er et helt normalt forhold i arbeidslivet at en inngår den typen avtaler også i forbindelse med lønnsoppgjør.

Når det er sagt, vil jeg si at flertallet har presisert at vi ikke ønsker at ordningen med ventelønn skal bli en sovepute for hjelpeapparatet. Det må ikke bli slik at en parkerer på ventelønn personer som ikke trenger tiltak fordi de allerede er godt ivaretatt. Vi har understreket gjennom våre merknader at det skal jobbes like effektivt overfor statsansatte på ventelønn for å få dem over i annen inntektsgivende virksomhet.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [10:31:35]: Jeg tror Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti er enige om at vi alltid må ha en levende ambisjon om å fjerne fattigdommen i landet, på tross av at det er en krevende oppgave, og på tross av at vi realistisk sett kanskje må regne med at det tar lengre tid enn beregnet – 2008, 2009 eller 2013 for den saks skyld. På det grunnlaget har Kristelig Folkeparti utfordret Regjeringen til å satse mer på målrettede fattigdomstiltak neste år. Vi sier ikke at vi ikke anerkjenner den jobben som er gjort, men vi vil altså gjøre mer. Det har kommet inn veldig mye penger, ikke minst de to siste årene, som burde gjøre det mulig å satse mer.

Mitt spørsmål til representanten Lise Christoffersen er: Tror hun at den målrettede satsingen i neste års budsjett er så god at fattigdomsmålsettingen i Soria Moria-erklæringen – det vil altså si i 2009 – er innen rekkevidde?

Lise Christoffersen (A) [10:32:38]: Som jeg sa i mitt innlegg, tar det gjerne litt tid fra tiltak blir iverksatt til resultatene viser seg. Det er vanskelig å spå om framtiden, men vi har selvfølgelig ambisjoner, og vi har prioritert innenfor budsjettrammene på den måten som vi mener er best.

Når Kristelig Folkeparti sier at de er villige til å satse mer på fattigdomsbekjempelse, er det bare en halv sannhet. Det vi i hvert fall ikke er enig i, er når Kristelig Folkeparti for å dekke inn forslagene til økte tiltak på noen områder salderer ved å kutte i arbeidsmarkedstiltak, kutte i AFP, kutte i dagpenger i fiskeindustri, kutte i permitteringsordning, lønnsgarantiordning, helse- og rehabiliteringstjenester for sykemeldte, og også ved skatteskjerpelser for personell i innenriksfart. Det er en type prioriteringer som vi ikke er enig med Kristelig Folkeparti i. Derfor står vi også på de forslagene vi har fremmet innenfor vår egen fattigdomspakke.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Kenneth Svendsen (FrP) [10:33:59]: I Soria Moria-erklæringen slår Regjeringen fast at fattigdom skal avskaffes. Satsingen på dette området har imidlertid vært svært mangelfull. Dette kommer også klart til syne i forslaget til statsbudsjett for 2008. De fleste av organisasjonene som arbeider med fattigdomsbekjempelse og problemer rundt det, bl.a. Velferdsalliansen og Fattighuset, har gitt uttrykk for skuffelse over den politikken som føres, og som ikke har ført til noen vesentlig forbedring for de grupper som blir rammet. Etter min mening har Regjeringen ikke tatt i bruk de virkemidler som ville kunne løse problemene for mange fattige i Norge.

Mange av de problemene som har ført svake grupper ut i fattigdom i Norge, kunne vært løst med enkle midler. Det er flere viktige tiltak som kan settes i gang for å bekjempe fattigdom. Noen viktige enkeltfaktorer for å redusere antall fattige er en reduksjon av det høye skatte- og avgiftsnivået. Det må være lønnsomt å ta i bruk sin arbeidsevne, enten denne er begrenset eller fullt ut til stede. Fremskrittspartiet mener derfor at det må stilles krav om at de som har en restarbeidsevne, skal utnytte denne. Det må også finnes hjelpe- og støttetiltak som kan medvirke og legge til rette for en overgang fra en passiv tilværelse som trygdemottager til en mer aktiv livssituasjon. Det er derfor viktig at NAV får de virkemidler som skal til for å gi effektiv bistand, rettledning og tiltak i en overgangsfase.

Undersøkelser som er gjort blant funksjonshemmede som er avhengige av trygdeytelser, viser at så mange som 40 000–50 000 ønsker en mulighet til å delta i arbeidslivet og skaffe seg sosiale kontakter. Selv om dette er et høyt tall, tror jeg det er langt flere som ønsker seg ut i arbeidslivet, men på grunn av at mange av dem som kunne tenke seg et arbeid, har møtt mye motstand, har de gitt opp. Det er synd, for både de og samfunnet ville nyte godt av deres arbeidskraft. Mange andre land, både i Europa og USA, har et stort fokus på funksjonshemmedes muligheter til å være aktive samfunnsborgere. Komiteens besøk viste oss at amerikanerne var kommet mye lenger enn oss når det gjelder universelle løsninger. I Norge har mulighetene til kvalifisering og aktivisering av denne gruppen vært dårlig utnyttet. Fremskrittspartiet mener at lønnstilskudd, tilrettelegging av arbeidsplassen, assistenter, transportmuligheter og andre tilpasninger må tas i bruk. Det er også viktig at de som ikke har mulighet til å vende tilbake til arbeidslivet, og som er avhengige av trygdeytelser til livsopphold, får rettigheter til ytelser som det er mulig å leve nøkternt av i Norge.

I tidligere nevnte undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå som det er henvist til i artikkelen på side 6 i Aftenposten den 4. desember, vises det også til at det er et stort potensial for å kvalifisere arbeidsgivere gjennom informasjon og kunnskap. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om en slik informasjonskampanje. Jeg tror det er av største viktighet at en slik informasjons- og kunnskapskampanje drives fram av dem som vet hvor skoen trykker, og de som vet det best, er FFO, Handikapforbundet og de øvrige særorganisasjonene.

Dersom flere får seg arbeid og de usosiale avgiftene reduseres, vil færre bli fattige og flere vil komme seg ut av fattigdommen. Hvis staten reduserer de byrder staten selv gjennom skatter og avgifter legger på dem som har minst, og som forsterker problemene utsatte enkeltpersoner og familier har, ville en oppnå mye. Derfor mener Fremskrittspartiet at staten som et første skritt burde starte med å senke de usosiale avgiftene.

Fremskrittspartiet var tidlig ute med ideen om etablering av en ny velferdsreform, noe som etter hvert skulle bli den nye arbeids- og velferdsreformen som ble vedtatt i Stortinget våren 2005. Ordningen, som nå er i innfasingsperioden, vil øke mulighetene til arbeidslediges deltakelse i arbeidslivet. Etter Fremskrittspartiets mening vil NAV-reformen, dersom den fungerer etter hensikten, være et av de viktigste bidrag til å forhindre fattigdom og sosial nød. Det er viktig at reformen tar opp i seg hele linjen, også ansvaret for den økonomiske sosialhjelpen, som i dag finansieres av kommunene. Dersom den økonomiske sosialhjelpen blir til et statlig ansvar, vil man unngå kasteballproblematikken mellom forskjellige nivåer og øke muligheten for å se brukerne under ett, i en helhetlig situasjon. Derfor mener Fremskrittspartiet at alle langtidsbrukere av økonomisk sosialhjelp skal ha rett til oppfølging fra NAV og et kvalifiseringsprogram basert på individuelle planer som følges nøye. Et slikt opplegg skal brukeren være forpliktet til å følge og gjennomføre for å komme raskest mulig tilbake til en yrkesaktiv tilværelse, så sant dette er mulig. For dem som ikke kan føres tilbake til arbeidslivet, er det viktig at NAV raskt fatter beslutning om permanente ytelser innenfor trygdesystemet.

Mange klager på at vi mangler arbeidskraft og roper på større arbeidsinnvandring. For det første er det bra at arbeidsledigheten er lav. Det betyr at mange klarer seg selv og ikke er til byrde for skattebetalerne. Men for å skaffe flere arbeidstakere bør vi heller gå i oss selv og se på om ikke vi har laget ordninger som skremmer bort folk som burde vært en del av arbeidsstyrken. Jeg har vært inne på dem som har en eller annen form for funksjonshemning, men det er totalt 670 000 personer med alderstrygd som har gått av med AFP-ordningen. Det er 620 000 personer som er sykmeldt, arbeidsledige, uføretrygdet, under rehabilitering eller på attføring. Jeg mener selvfølgelig ikke at alle alderspensjonistene skal ut i arbeid, men ved å fjerne avkortingen for pensjonister som er 68 og 69 år, ville langt flere velge å arbeide. Ved å stille krav om at uføre skal inn til jevnlig vurdering, vil flere komme ut i arbeid. Det ligger et utall av muligheter som vil frigjøre arbeidskraft i Norge, og vi må se med åpne øyne på disse løsningene først.

Høyt sykefravær rammer både bedrifter, enkeltpersoner og samfunnet som helhet. Høyt sykefravær kan ha mange årsaker, bl.a. kan det være et tegn på dårlig ledelse eller uakseptabelt høyt press på arbeidsplassen. Hvis sykefraværet over lang tid er høyt, vil det sette arbeidsplasser i fare. Jeg er derfor bekymret over at den inngåtte IA-avtalen ikke på langt nær har gitt de forventede resultater i form av en kraftig nedgang i sykefraværet, noe som både staten og partene i arbeidslivet gjennom avtalen om inkluderende arbeidsliv har et særdeles stort ansvar for.

Heldigvis har mange pensjonister det godt økonomisk, men det er først og fremst de som gjennom et langt yrkesaktivt løp har opparbeidet seg tilleggspensjoner, og som gjerne også sitter med nedbetalte leiligheter eller eneboliger. Men dessverre er det altfor mange pensjonister, og da spesielt minstepensjonister, som sliter økonomisk. De fleste av dem som i dag har minstepensjon, er de mange hjemmeværende kvinner som har hatt ansvaret for familie, barn og hjem. Fremskrittspartiet ønsker å gi disse og de andre minstepensjonistene et løft, slik at deres hverdag ikke skal være en kamp for å betale regninger. Pensjonen for dem som har minstepensjon, skal være på et nivå som gir dem økonomisk mulighet til å oppleve det som mange andre tar som en selvfølge. Derfor foreslår Fremskrittspartiet at minstepensjonen økes til 2 G, eller ca. 133 000 kr, noe som vil bringe minstepensjonistene og de som har uføretrygd uten tilleggspensjon, over EUs fattigdomsgrense.

Fremskrittspartiet registrerer at grunnbeløpet, og dermed pensjonsytelsene, ved de aller fleste trygdeoppgjør siden 1967 har vært underregulert. Grunnbeløpet skal etter vår mening reguleres på linje med lønnsutviklingen for yrkesaktive, og vi har foreslått at store deler av etterslepet skal innhentes, slik at pensjonistene ikke sakker ytterligere akterut i kjøpekraftutviklingen.

Det er positivt at gifte og samboende pensjonister nå er nærmere en likestilling med enslige pensjonister, etter at Fremskrittspartiet gjennom budsjettforliket høsten 2002 om budsjettet for 2003 fikk gjennomslag for en større likestilling. Dessverre er man ikke kommet lenger etter dette forliket. De som har opparbeidet seg en pensjonsrettighet gjennom et langt liv, skal ikke få redusert sin grunnpensjon, men motta sin opparbeidede og rettmessige pensjon uansett sivil status. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om at det startes en nedtrappingsplan for å avvikle avkortingen for gifte eller samboende pensjonister.

Fremskrittspartiet har som mål at de som er sykmeldt, skal komme raskt tilbake til arbeidslivet. Kjøp av helsetjenester er etter Fremskrittspartiets mening en effektiv måte å gjøre dette på. Derfor vil vi øke bevilgningene til kjøp av helsetjenester og tilbakeføre ansvaret for ordningen til NAV. Det er etter vårt syn viktig at det er NAV som foretar bestillingen, og da der det er ledig kapasitet. Å overføre midlene til helseforetakene vil kunne føre til at midlene kun blir brukt innenfor egne budsjetter, og at det vil være vanskelig å være sikker på at de blir brukt til det de skal brukes til. Det skulle i utgangspunktet være unødvendig med dette kjøpet. Med et helsevesen slik Fremskrittspartiet ønsker det, ville køene blitt borte, slik de er i mange av de land vi liker å sammenligne oss med. Dagens lange ventetid for behandling er kostbar og helt unødvendig. Den lange ventetiden fører til store problemer for arbeidstakerne som står i behandlingskøen, og den fører til mange problemer for bedriftene, både i form av dårligere produktivitet og i form av forlengede og kostnadskrevende sykmeldingsperioder.

Alle pårørende uansett økonomisk evne skal kunne få gjennomføre en nøktern, men verdig begravelse for sine nærmeste. Gravferdsstønadens beløp ligger langt under de faktiske kostnader for en begravelse, og derfor bør den behovsprøvde gravferdsstøtten økes og innrettes på en slik måte at det i tillegg innføres et bunnfradrag.

Jeg tar herved opp de forslag som Fremskrittspartiet fremmer alene eller sammen med andre, med unntak av forslagene nr. 9, 11, 15 og 16, som er i strid med budsjettvedtaket som ble gjort i forbindelse med finansdebatten.

Vi vil subsidiært støtte forslag nr. 19, fra Kristelig Folkeparti og Venstre.

Presidenten: Representanten Kenneth Svendsen har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Eva Kristin Hansen (A) [10:43:53]: I budsjettinnstillingen hevder Fremskrittspartiet at de har stor tro på at flere skal komme i arbeid, og at man derfor kan forvente at utbetalingen av dagpenger kan reduseres kraftig som en følge av det. I den samme innstillingen skriver de at dette kommer til å skje på grunn av den store satsingen på NAV-reformen, og at kvalifiseringsprogrammet vil kvalifisere flere til arbeidslivet.

Da har jeg et spørsmål til representanten Svendsen. Hvis Fremskrittspartiet har så stor tro på NAV-reformen og på kvalifiseringsprogrammet, hvorfor kutter da Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett 125 mill. kr til selve reformen? Hvorfor kutter de 431 mill. kr til Arbeids- og velferdsetaten, som skal gjennomføre den? Hvorfor kutter de i arbeidsmarkedstiltakene? Og hvorfor vil de ikke gi en krone til kvalifiseringsstønaden? Er det ikke litt selvmotsigende å ta ut gevinsten av virkemidler man selv kutter kraftig i?

Kenneth Svendsen (FrP) [10:44:52]: Jeg er glad for det spørsmålet. I fjor kuttet vi også kraftig i dagpengene. I revidert nasjonalbudsjett for 2007 måtte Regjeringen justere seg ned på det nivået som Fremskrittspartiet allerede så i desember. Når vi stiller krav til NAV om effektivisering, regner vi med at omorganiseringen som har vært gjennom NAV og velferdsreformen, skjer av to grunner: For det første for å skape en mer effektiv behandling, og for det andre for å få flere ut i arbeid.

Når det gjelder arbeidsmarkedstiltak, er det korrekt at vi kutter på ordinære arbeidsmarkedstiltak. Det er fordi vi regner med at flere kommer i arbeid. Når det gjelder spesielle arbeidsmarkedstiltak, som gjelder de svakeste i samfunnet, øker vi med 200 mill. kr, for å gi dem en bedre mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet. Det gjør ikke Arbeiderpartiet, og det synes jeg er synd.

Karin Andersen (SV) [10:45:59]: Fremskrittspartiet har før i dag tatt til orde for en opplysningskampanje når det gjelder funksjonshemmede. Jeg tror det trengs en opplysningskampanje for folk om hva Fremskrittspartiets budsjett går ut på. Ikke bare skal de gjøre det slik at folk som har fått uføretrygd, ikke lenger skal kunne være trygge på inntekten sin, men skal kunne forpliktes til å jobbe, men den etaten som skal hjelpe folk til å komme i jobb, skal også oppleve store kutt, slik representanten Eva Kristin Hansen sa. I tillegg til det fjerner Fremskrittspartiet over 500 mill. kr, som kommunenes sosialtjeneste er nødt til å fylle opp. Da kan en lure på hva slags hjelp det skal bli til de fattige av dette, når Fremskrittspartiet bl.a. fjerner utdanningsstøtten til enslige forsørgere. Vi kan se av statistikken at det som gjør at enslige forsørgere faktisk får jobb, og at færre enn før nå går på sosialhjelp, er nettopp at denne gruppen har fått hjelp til utdanning og gjennom det kan få jobb.

Kenneth Svendsen (FrP) [10:47:05]: Det burde bekymre representanten Andersen at Norge med alle de særordningene vi har, med arbeidsmiljølov, sykemelding, ferie osv., osv., har forholdsvis dobbelt så mange uføre som man har i resten av OECD-landene og resten av Europa. Det bør være slik at de 300 000 som er uføre i dag, jevnlig bør få en vurdering, for arbeidslivet forandrer seg, man får nye yrker, og man får nye hjelpemidler. Tidligere var det industriarbeideren som ble sliten og måtte tidlig ut av arbeidslivet, i dag er det hjelpepleiere og sykepleiere som har kommet i den situasjonen. Det betyr at samfunnet forandrer seg hele tiden. Derfor må vi få en jevnlig vurdering av dem som har uførtrygd, for å se om det er noen som kan gå tilbake til å jobbe full tid, deltid eller øke sin arbeidsinnsats. Vi må få ned antallet uføre til deres eget beste.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [10:48:13]: Jeg skal sitere fra Fremskrittspartiets generelle merknader, hvor de bl.a. sier:

«Noen viktige enkelfaktorer for å redusere antall fattige, er etter disse medlemmers syn en reduksjon av det høye skatte- og avgiftsnivået. Det må være lønnsomt å ta i bruk sin arbeidsevne (…)»

Så har de også noen andre virkemidler, bl.a. å kreve at trygdede skal ut i arbeid.

Mitt spørsmål er: Mener virkelig Fremskrittspartiet – jeg er jo klar over at Fremskrittspartiet er et parti for å redusere skatter og avgifter – at det er dette som er medisinen for de funksjonshemmede som ikke har plass i arbeidslivet, og som representanten Svendsen snakket om tidligere i sitt innlegg, f.eks. den yrkesskadede verksarbeideren som går langtidssykemeldt og trenger rehabilitering og hjelp for å omskoleres? Er det skatte- og avgiftsnivået som er bøygen for at disse personene skal komme tilbake i arbeid?

Kenneth Svendsen (FrP) [10:49:15]: Jeg er så heldig at jeg er medlem av et parti som klarer å ha minst to tanker i hodet samtidig. Når det gjelder å hjelpe funksjonshemmede ut i arbeidslivet, har jeg før i dag vist til den kampanjen vi ønsker å sette i gang, fordi organisasjonene selv sier at selv med økt bruk av penger, selv med økt satsing, har man ikke fått flere funksjonshemmede i arbeid.

De aller fleste jeg kjenner, også de som er fattige, spiser mat. Når vi har betydelige avgifter på mat, og disse økes slik f.eks. Arbeiderpartiet og Senterpartiet var med på da de kom inn i regjeringskontorene, fører det til en ekstra byrde. Det er klart at avgifter rammer hardest dem som har minst. Det gjør ikke så mye om jeg får en liten avgiftsøkning på mat eller andre nødvendige ting, eller at Røkke får det, men det er de som er nederst på rangstigen, de som har minst, de som er minstepensjonister og under det, dette rammer aller hardest.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Martin Engeset (H) [10:50:46]: Norge opplever historisk gode tider. En meget fornuftig politikk i forrige stortingsperiode gir gode resultater, og har lagt grunnlaget for at vi nå har verdens heldigste regjering – en rød-grønn regjering som kom til dekket bord, og som i dag har 130 milliarder kr mer til disposisjon enn for to år siden. Dette gir dagens regjering et handlingsrom som ingen regjering før har hatt. Et slikt utgangspunkt burde vært utnyttet til virkelig å prioritere de viktigste oppgavene først.

Høyres mål er et samfunn med muligheter for alle. De aller fleste i Norge har det godt. Vi lever lenger enn tidligere, vi har mer ferie og fritid, og vi har velferdsordninger som gir trygghet når noe uforutsett inntreffer. Den beste velferden for de fleste av oss, er den frihet det gir å kunne være selvforsørgende ved eget arbeid. Muligheter for alle må ikke bety at staten har ambisjoner om å være alt for alle, men at vi skal skape et samfunn hvor hver og en skal ha frihet, samtidig som samfunnet skal ha et godt sikkerhetsnett for dem som trenger det mest, for å hjelpe til med å gi folk en ny sjanse. Dette er Høyre ideologiske tilnærming i velferdspolitikken.

Til tross for rekordstore skatteinntekter makter ikke Regjeringen å prioritere de store oppgavene. På vårt felt vises dette tydeligst på to områder, nemlig behovet for mer arbeidskraft og kampen mot fattigdom.

Utfordringen i dag er ikke arbeidsledighet, men en skrikende mangel på arbeidskraft. Regjeringen sier selv at det i nær fremtid vil være behov for flere titusener nye arbeidstakere i eldreomsorgen. Hvor skal disse hentes fra? Når næringslivet allerede opplever mangel på arbeidskraft, vil konkurransen om arbeidskraften bli enda sterkere, men Regjeringen sier lite om hvordan vi skal få flere i jobb.

Det er tre hovedgrep som må til for å øke tilgangen på arbeidskraft. Det ene er arbeidsinnvandring. Jeg ser frem til den bebudede stortingsmelding om dette, men arbeidet går for tregt. Den kritiske situasjonen er her nå. Vi har hatt mangel på arbeidskraft i flere år, og problemet er økende. Hvorfor opprettholder flertallet de meningsløse overgangsreglene med de nye landene i EU? Hva skjer med tjenestedirektivet? Hva gjøres for å tiltrekke arbeidskraft fra land utenfor EU, fortrinnsvis høyt utdannet arbeidskraft? Høyre har fremmet flere forslag om hvordan vi kan øke arbeidsinnvandringen, og vi gjentar disse i budsjettinnstillingen. Selv om flertallet er bundet på hender og føtter i budsjettet, håper jeg virkelig at statsråden vil ta med seg våre forslag i sitt videre arbeid med stortingsmeldingen.

For det andre må tilgangen på arbeidskraft økes ved å modernisere og effektivisere offentlig sektor. Denne utviklingen har stoppet helt opp med den rød-grønne regjeringen. Gjennom omstillinger og fornyelse kan mye kompetent arbeidskraft frigjøres til viktigere formål, flyttes fra byråkrati til tjenesteproduksjon, om bare Regjeringen viser evne og vilje til å gjøre noe med det. Det har den altså ikke gjort, men jeg er glad for at det er bred enighet om dette på borgerlig side.

Og for det tredje: Vi må sørge for at mange av dem som i dag lever av kontantoverføringer fra det offentlige, får en sjanse til arbeid. Det er rundt 700 000 mennesker i arbeidsfør alder som ikke deltar i arbeidslivet. Mange av disse har ett stort, brennende ønske, nemlig å komme seg tilbake til arbeidslivet. Antall uføretrygdede er sterkt økende. Denne utviklingen representerer en udetonert mine under velferdssamfunnet. Det er nemlig slik at det er verdien av vårt eget arbeid som skaper velferd og utvikling, og som skal finansiere velferdssamfunnet. Derfor er det alvorlig

• at vi har dobbelt så høyt sykefravær som i EU

• at vi ligger på verdenstoppen når det gjelder andel av befolkningen på uføretrygd

• at det uansett konjunkturer ser ut til å være om lag 120 000 mennesker som lever helt eller delvis på sosialstønad

• at vi har lange ventelister for både medisinsk behandling og for å komme på riktige attførings- eller rehabiliteringstiltak

Hørte jeg: «Det er typisk norsk å være god»?

Listen er ikke uttømmende! Jeg mener dette definitivt ikke er noe å være stolt av. Derfor gremmes jeg også når jeg hører representanter for venstresiden snakke om hvor mye mer i stønad mennesker skal få, i stedet for å snakke om

• at sykefraværet må ned, og at syke skal få rask oppfølging og god behandling

• at de med spesielle behov skal prioriteres fremfor mennesker som bør forventes å kunne finne egnet arbeid på egen hånd

• å forebygge utstøting gjennom en sterk satsing på kvalitet i skolen, gi alle en skikkelig basiskompetanse, slik at ingen elever blir hengende etter og faller fra

• å gjøre det mer lønnsomt å gå fra trygd til arbeid, slik at enhver som kan og vil jobbe, også skal motiveres økonomisk, uten å miste tryggheten det gir å kunne ha en trygdeytelse å falle tilbake på

I Høyres alternative budsjett har vi fremmet flere forslag til hvordan vi kan redusere sykefraværet, hvordan vi skal gjøre det mer lønnsomt å jobbe, og hvordan vi skal få flere fra trygd til arbeid. Flertallet har vært passivt og har verken vurdert et eneste av opposisjonens forslag eller et eneste av de mange forslag og innspill som kom fra ulike organisasjoner og grupper under budsjettbehandlingen i komiteen. Det må være et tankekors for en sosialistisk regjering at det på tross av de gode tidene er så mange tusen mennesker som ikke får delta. Dersom vi fortsetter å akseptere eller stilltiende se på at ca. 700 000 mennesker står utenfor arbeidslivet, beveger vi oss i retning av et 3/4-samfunn.

Jeg kan ikke unnlate å minne om hva de rød-grønne partiene sa om fattigdom i forrige stortingsvalgkamp. Daværende opposisjonspolitiker og SV-leder, Kristin Halvorsen, sa at fattigdommen kunne avskaffes med et «pennestrøk», og at det bare var politisk vilje det var snakk om. Etter to år som finansminister har Kristin Halvorsen åpenbart oppdaget hvor ubehagelig det er å møte seg selv i svingdøra og få den midt i fleisen.

Kampen mot fattigdom er viktig, men det finnes ingen enkle hokuspokus-løsninger. Kun systematisk, målrettet innsats over tid gir resultater. Derfor la Bondevik II-regjeringen, som den første noen gang, frem en konkret handlingsplan mot fattigdom, som i løpet av fire år summerte seg opp til 4,9 milliarder kr i målrettede fattigdomstiltak – og det altså i en periode hvor skatteinntektene til det offentlige var mer enn 130 milliarder kr lavere enn i dag.

Høyre mener at et av de mest treffsikre fattigdomstiltak er å forbedre bostøtteordningen. Derfor har vi i vår fattigdomssatsing lagt inn 90 mill. kr til en styrking av bostøtten og til å videreføre tiltaket «På vei til egen bolig», som Regjeringen har valgt å avslutte. Vi legger videre inn 20 mill. kr til barne- og ungdomstiltak, som skal sørge for at barn får et fritidstilbud og ikke skal rekrutteres til miljøer preget av rus og kriminalitet. Økt satsing på rusfeltet og gradert barnehagepris for lavinntektsfamilier vil bidra til at de svakeste får et tilbud, og at vanskeligstilte skal få en mulighet til å jobbe. Velferd handler ikke om alt til alle, men om å hjelpe dem som har falt utenfor. Høyres fattigdomssatsing gjør nettopp det.

Høyre har de siste ti årene vært opptatt av å bidra til en reform av pensjonssystemet, en reform som trygger fremtidens pensjoner og trygger velferdssamfunnet. Når utviklingen gjennom flere tiår har vært at vi starter senere i arbeidslivet, jobber kortere, går av tidligere med pensjon og lever lenger, ville ikke vårt nåværende pensjonssystem være økonomisk bærekraftig. Derfor var en pensjonsreform tvingende nødvendig. Selv om det var et meget bredt flertall bak pensjonsforliket og reformen, er det et meget skjørt politisk byggverk, i den forstand at det nå ikke er mulig å endre sentrale elementer, f.eks. knyttet til AFP, uten at det hele raser sammen.

Jeg ber statsråden merke seg dette, fordi pensjonsforliket sier at avtalefestet pensjon skal være en del av fremtidens pensjonssystem, men dagens ordning må endres og tilpasses hovedintensjonen i pensjonsreformen, nemlig at det skal lønne seg å jobbe.

Målet fremover er å få flere til å stå lenger i arbeid. Til det budsjettet som er vedtatt for 2008, har Høyre foreslått å fjerne all avkortning i pensjon også for 68- og 69-åringene. I tillegg foreslås flere tiltak som skal bidra til at seniorer vil tjene på å jobbe lenger fremfor å gå av med AFP. Dette ville bidratt til at flere i aldersgruppen 62–67 år ble værende i arbeid fremfor å gå av med tidligpensjon. Høyre har foreslått en egen skattelette på 6 000 kr pr. år for alle over 62 år. Sammen med en heving av bunnfradraget for alle lønnsmottakere bidrar dette til å gjøre det mer lønnsomt å jobbe.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten antar at representanten skal fremme forslag.

Martin Engeset (H) [11:00:59]: Jeg tar opp forslaget fra Høyre og forslaget fra Høyre og Kristelig Folkeparti i innstillingen.

Presidenten: Representanten Martin Engeset har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) [11:01:17]: Nettsidene til Høyre kan være underholdende lesning, bl.a. finner vi der en sammenligning av skattepolitikken før og nå. Høyre mener der å kunne dokumentere:

«Reduserte skatter gir mer vekst, optimisme og bidrar positivt til den enkeltes initiativ og skaperevne.»

Og «lavere skatter bidrar til å styrke velferden,» sier en herværende Høyre-representant.

I det velferdsperspektivet er det også en annen skattepolitisk sammenligning som i hvert fall undertegnede mener er vel så interessant, nemlig det gapet vi ser mellom Høyres forslag til skattelette for neste år på 3,4 milliarder kr, og Fremskrittspartiets forslag på 21,4 milliarder kr.

Finanspolitisk talsperson i Høyre, Jan Tore Sanner, har uttalt at det er helt uaktuelt for Høyre å støtte et slikt forslag.

Et spørsmål til Høyre i den forbindelse: Betyr det at ikke all skattelette styrker velferden? Og hvis svaret på det er ja, hvor går da, etter Høyres mening, grensen mellom lavere skatter som styrker velferden, og lavere skatter som gjør det motsatte? På hvilken side av den grensen mener Høyre at Fremskrittspartiet befinner seg? Litt interessant med tanke på et framtidig samarbeid.

Martin Engeset (H) [11:02:30]: Ja, det er lov å prøve seg.

Jeg er mest opptatt av å profilere Høyres politikk. De forslag vi fremmer, f.eks. i forbindelse med hvert eneste statsbudsjett, mener vi er innenfor en ansvarlig, fornuftig ramme. Med det som utgangspunkt jobber vi for å få størst mulig oppslutning om Høyres politikk. Så håper jeg at velgerne ser det samme, og bidrar til at Høyre får mest mulig gjennomslag og styrke etter en valgseier i 2009, som kan gjøre at mesteparten av Høyres politikk kan bli grunnstammen i et fremtidig borgelig samarbeid.

Men det er riktig som representanten Lise Christoffersen peker på, at det er en god sammenheng mellom de skattelettelsene som ble gjennomført i forrige periode, som de rød-grønne har beholdt to tredjedeler av – da kan det ikke ha vært altfor galt, selv om de bruker mye tid på retorisk å fremstille det som den store katastrofen, 24 milliarder kr er altså beholdt av disse skattelettelsene – og grunnlaget for en eventyrlig vekst i offentlige inntekter i de to siste år. Dette har i grunnen vært en kjempesuksess, og jeg takker for at jeg fikk anledning til å repetere det.

Karin Andersen (SV) [11:03:49]: Det er litt vanskelig å unnlate å minne representanten Engeset om at arbeidsmarkedspolitikken til den regjeringen hans parti satt i, hadde som kjennetegn at man hadde et veldig lavt nivå på tiltakene, både for de ordinært arbeidssøkende og for de yrkeshemmede, med det resultat at svært mange som trengte tiltak, ikke fikk det, og at behovene og mangelen på arbeidskraft også i arbeidsmarkedet økte under den regjeringen.

Nå ser vi at Høyre viderefører denne politikken ved å kutte ikke bare i arbeidsmarkedstiltakene, men også i den etaten som i dag er i en stor omstilling, og som skal håndtere både det behovet for økt arbeidskraft som arbeidsmarkedet har, og den kvalifiseringen som den ledige arbeidskraften trenger for å kunne være til nytte for arbeidslivet.

Hvordan kan Høyre forklare at det er riktig å kutte i disse ressursene, når arbeidsmarkedet skriker etter mer arbeidskraft?

Martin Engeset (H) [11:05:01]: I motsetning til mange av mine politiske konkurrenter og motstandere på venstresiden, som jeg har inntrykk av mange ganger er mest opptatt av å få flest mulig på tiltak, er vi opptatt av å få flest mulig i jobb. Den gruppen som vi er spesielt opptatt av å hjelpe, er de som har ulike yrkeshemninger og trenger ekstra bistand og hjelp. Derfor fremmer Høyre i sitt alternative forslag til statsbudsjett et forslag om å styrke antall plasser med hele 1 000 utover det som de rød-grønne foreslår. Der har vi veldig god samvittighet. I en situasjon hvor det er mange titusener ledige stillinger, ser ikke vi behovet for å opprettholde det samme nivået på ordinære arbeidsmarkedstiltak for neste år som i 2007. Det er mange av disse som uten for store problemer vil kunne skaffe seg jobb på egen hånd, uten å måtte gå mange måneder eller år på tiltak først.

Kenneth Svendsen (FrP) [11:06:13]: Det som fikk meg til å ta ordet, var replikken fra Lise Christoffersen.

Det er slik at Martin Engeset og vi har sett de forhandlingene som har vært mellom Arbeiderpartiet og SV, der SV ønsket å melde Norge ut av NATO og ønsket å stå for en helt annen utenrikspolitikk enn det som har vært gjennomført gjennom mange, mange år. Den forrige regjeringen, med støtte fra Fremskrittspartiet, fikk økt skattelette til befolkningen, som har ført til større skatteinntekter, flere folk i arbeid, mindre utbetaling av dagpenger og mer lønnsomhet i bedriftene.

Mitt spørsmål er: Når man ser på de problemene Arbeiderpartiet og SV hadde i forhandlingene, tror ikke representanten fra Høyre det er mulig i forhandlinger med Fremskrittspartiet å komme til en enighet om lavere skatter, osv., osv.?

Martin Engeset (H) [11:07:10]: Det er klart at dette er et stort tema, og noen områder i politikken er mer krevende enn andre – det skal jeg ærlig innrømme. Men jeg synes det er gledelig å konstatere f.eks. i forbindelse med den budsjettinnstillingen vi nå behandler, fra arbeids- og sosialkomiteen, at det har vært mulig å søke sammen med Fremskrittspartiet på flere punkter, at Fremskrittspartiet har søkt sammen med oss, og også Kristelig Folkeparti og Venstre på en del punkter.

Så jeg synes at mye av den uenigheten som en i hvert fall i denne budsjettdebatten forsøker å skissere opp, er oppkonstruert. Jeg må også konstatere at det midtveis i forrige stortingsperiode i hvert fall var en betydelig større uenighet mellom Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet enn det er mellom flere av de borgerlige partiene på dette tidspunktet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:08:19]: Kristelig Folkeparti fremmer et alternativt forslag til disponering av den rammen som er stilt til rådighet under rammeområde 7.

I finansinnstillingen hadde vi et alternativt budsjettforslag som gav rom for å fjerne avkorting av pensjon mot inntekt for alle mellom 67 og 70 år. Dersom regjeringspartiene hadde støttet det forslaget, ville de oppfylt statsministerens og Regjeringens løfte til landets alderspensjonister. Jeg registrerer at regjeringspartiene i denne innstillingen heller ikke sier noe om å fjerne denne avkortingen i framtiden, så da får det bli opp til dem å forklare logisk hvorfor avkorting er ufornuftig mellom 67 og 68 år, men fornuftig mellom 68 og 69 år, og deretter ufornuftig igjen etter 70 år.

Innenfor den vedtatte rammen prioriterer Kristelig Folkeparti å styrke innsatsen overfor utsatte grupper i arbeidsmarkedet. Samlet bevilgning til arbeidsmarkedstiltak økes med 33 mill. kr utover Regjeringens forslag, og innenfor dette prioriterer vi sterkere tiltak rettet mot personer med mer omfattende bistandsbehov og behov for lengre attføringsløp. Statsråden har i andre sammenhenger beskyldt Kristelig Folkeparti for å ønske at arbeidsmarkedstiltak skal være dyrest mulig. Det er selvsagt ikke tilfellet. Arbeidsmarkedstiltak er ikke ment å holde folk borte fra arbeidsmarkedet, men å kvalifisere dem for det – på varig basis. Men vi frykter at et press om å kunne få flest mulig tiltaksplasser innenfor den gitte bevilgning kan føre til at personer som faktisk har behov for lengre attføringsløp for å lykkes i arbeidsmarkedet, ikke får den oppfølging eller kvalitet i tilbudet som de trenger.

Kristelig Folkeparti er sant å si litt overrasket over at ikke engang SV mukker over kuttet i attføringspenger – hvor retten til attføringspenger etter endt attføring blir redusert fra seks til tre måneder. Under høringen fikk vi sterke reaksjoner på dette. De fleste mente at denne gruppen som har det vanskeligste utgangspunkt for å få seg jobb innenfor den knappe tidsrammen, bare har sosialstønad som alternativ. FFO opplevde forslaget som en ren levekårsinnstramming som vil virke fattigdomsfremmende.

Ekstra merkelig blir det når de samme partiene forsvarer ventelønnsordningen med nebb og klør. Da blir det tydelig hvilke grupper man er opptatt av å beskytte, og hvem det er mindre farlig med.

Siden Kristelig Folkeparti nå fremmer et disponeringsforslag innenfor rammen, får regjeringspartiene enda en mulighet til å vise i praksis at de vil gjennomføre full likestilling av selvstendig næringsdrivendes trygderettigheter i forbindelse med graviditet og fødsel med rettigheter vanlige arbeidstakere har uten at regningen betales av næringslivet selv. Vårt forslag vil føre til at flere kvinner våger å starte sin egen arbeidsplass. Det blir mer varierte arbeidsplasser. Det er god familiepolitikk, og det er god likestillingspolitikk.

Det er ikke vanlig i en budsjettinnstilling å lese at 140,4 mill. kr som er stilt til rådighet for helse og rehabiliteringstjenester, blir satt «på vent» nærmest som en reservepost direkte under departementet. Jeg er klar over at det er et skille mellom helserettet rehabilitering og arbeidsrettet rehabilitering, og at dette skillet gjenspeiler hvordan totalsummen på vel 760 mill. kr er fordelt mellom to statsråder. Men i praksis er grensen ikke knivskarp. Kristelig Folkeparti synes det er underlig at det skal være ledig kapasitet på flere rehabiliteringsinstitusjoner som er eid av private, ideelle organisasjoner, samtidig som det står personer i kø og venter på den samme typen tilbud. Disse institusjonene har altså både kapasitet, god kompetanse og god kvalitet på tjenestene. Vi oppfordrer derfor spesielt statsråden til å vurdere nærmere om noen av de 140 mill. kr kan benyttes til å øke bruken av det behandlingstilbudet som disse institusjonene gir.

Med dette vil jeg ta opp Kristelig Folkepartis og Kristelig Folkeparti og Venstres forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Åse Gunhild Woie Duesund har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Per Rune Henriksen (A) [11:13:36]: Kristelig Folkeparti ønsker å framstå som et parti for de svake grupper, og hevder de vil bruke mye mer enn Regjeringen på fattige i Norge.

Men når vi går Kristelig Folkeparti nærmere etter i sømmene, ser vi at finansieringen av Kristelig Folkepartis fattigdomssatsing er av en heller tvilsom sosial karakter. De arbeidsledige skal bidra med 54,4 mill. kr ved at det kuttes i arbeidsmarkedstiltak og strammes inn på permitteringsordninger. De som mister jobben etter konkurs, skal bidra med 46,7 mill. kr, ved at rettighetene i lønnsgarantiordningen reduseres. For helse- og rehabilitering kutter Kristelig Folkeparti 200 mill. kr. I skipsfarten er det de lavtlønte som skal bidra, med 317 mill. kr, ved at Kristelig Folkeparti endrer nettolønnsordningen til kun å omfatte offiserene på norske skip.

Synes ikke representanten Woie Duesund at det er umoralsk å la dem som på forhånd har lite, betale for Kristelig Folkepartis fattigdomssatsing?

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:14:36]: For det første er det jo feil det representanten Henriksen sier. I vårt alternative budsjett, og innenfor rammen i dag, øker vi arbeidsmarkedstiltakene med 33 mill. kr mer enn Regjeringens forslag.

Når det gjelder permittering, merker jeg meg at en har en annen tone når en er i opposisjon enn i posisjon. Når vi tidligere har fremmet kutt, har det blitt sett på som veldig usosialt. Nå kutter Regjeringen 4 uker i permitteringsreglene uten at de snakker om det i det hele tatt. Vi støtter det som Regjeringen gjør når det gjelder antall ventedager, at de skal gå ned fra fire til tre. Det samme gjør vi for fiskerne. De skal ikke ha ventedager i det hele tatt – fordi arbeidsgiver ikke gir penger i starten – slik at fiskerne kan få lønn tidligere. Når vi gjør det, er det jo nettopp for å rette opp de usosiale kuttene som Regjeringen har fremmet forslag om.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:15:56]: Alle opposisjonspartiene sier de ønsker å styrke fattigdomssatsingen. Jeg opplever nok at Kristelig Folkeparti er det eneste av opposisjonspartiene som reelt sett gjør det, så det skal Kristelig Folkeparti ha honnør for. Men som forrige replikant må nok også jeg si at jeg stiller spørsmål ved måten man gjør det på på enkelte områder. Man kommer i en situasjon hvor man tar fra de fattige for å gi til de fattige.

Så er det én problemstilling som vi har fra finansinnstillingen, hvor Kristelig Folkeparti fjerner 200 mill. kr fra ordningen «Raskere tilbake», som jo er en del av en framforhandlet avtale under IA-avtalen, og en ønsker altså at staten skal bryte avtalen mellom partene i arbeidslivet og myndighetene.

Mener ikke Kristelig Folkeparti at IA-avtalen er så verdifull at det er svært uheldig å på den måten bryte inngåtte avtaler? Jeg synes å huske at opposisjonspartiene for ett år siden hadde en ganske aggressiv tone i det som da skjedde i budsjettarbeidet.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:17:05]: Jeg vil igjen minne om at vi ikke har kuttet på arbeidsmarkedstiltakene. Vi har totalt sett økt dem med over 30 mill. kr. Vi har rettet opp det usosiale kuttet på attføringspenger i ventetid med 30 mill. kr, som denne regjeringen kuttet på. Vi har gitt mer i bostøtte.

Når det gjelder «Raskere tilbake», har vi sagt at en del av de pengene skal brukes der det er ledig kapasitet ved institusjoner som bl.a. frivillige organisasjoner driver. Jeg synes det er merkelig at representanten fra Senterpartiet ønsker at folk heller skal stå i kø enn å få hjelp ved institusjoner som har ledig kapasitet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:18:22]: Det skjer nå et stort reformarbeid innenfor sosial- og arbeidsområdet. Pensjonsreformen og NAV er blant de største reformene som er gjennomført på mange tiår. I tillegg arbeider vi nå med en tredje stor reform, i form av en ny lov om diskriminering og tilgjengelighet for funksjonshemmede, som ikke minst de funksjonshemmede selv ser fram mot med stor entusiasme. Når Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre i en merknad sier at reformarbeidet i offentlig sektor har stoppet opp, opplever jeg det som en svært dårlig begrunnet argumentasjon for de budsjettkutt som disse partiene foreslår.

Regjeringen anklages for ikke å ville reformer, men samtidig bygger en ned det apparatet som skal til for å gjennomføre reformene. Vi må tåle opposisjon, men dette er opposisjonsretorikk jeg vil advare mot å lytte til.

Så kan det hevdes at en del av dette reformarbeidet er tiltak som opposisjonen stiller seg bak, og som også den forrige regjeringen arbeidet med. Ja, det er riktig det. Men evnen til å ville reformer er ikke nok, det skal også gjennomføringskraft til for å få resultater, og vi har en regjering og et stortingsflertall som har denne gjennomføringskraften. Det er mange glade for.

Et annet trekk ved vår debatt i dag som gir grunn til ettertanke, er i hvor stor grad det har skjedd et politisk fokusskifte i velferdsdebatten. Fattigdomsdebatten er det beste eksempelet. De rød-grønne partiene har utfordret seg selv gjennom Soria Moria-formuleringen om å avskaffe fattigdom. Det er en svært ambisiøs målsetting. Vi arbeider aktivt for å leve opp til ambisjonene, og leverer penger og nye tiltak gjennom hvert budsjett. Det må vi også fortsette med.

Dette året er det kvalifiseringsprogram med kvalifiseringsstøtte som er det store løftet. På disse områdene registrerer jeg at det i mindre grad er alternativ politikk som preger opposisjonens alternativer, enn det er markeringer gjennom litt mer på enkeltposter som betales med mindre på andre poster. På ett område er jeg imidlertid svært forbauset over spesielt Fremskrittspartiets, Høyres og Venstres budsjettalternativer. Det er i forbindelse med de store kuttene i arbeidsmarkedstiltak som disse partiene foreslår. De snakker flere steder om betydningen av å hjelpe flere over i arbeid, men kutter der hvor virkemidlene settes inn. Nettopp i en tid da vi har stor etterspørsel etter arbeidskraft – nettopp i en slik tid – må det vises evne til å styrke de offentlige tiltakene som kvalifiserer for arbeidslivet, mener regjeringspartiene. Målgruppen for arbeidsmarkedstiltakene er de som trenger kvalifisering for å være attraktive i et selektivt arbeidsmarked. For ufaglærte, for funksjonshemmede, for personer som på grunn av sykdom må omskoleres, er det viktigere enn noen gang at vi har arbeidsmarkedstiltak som kan gi den assistansen som gir den enkelte mulighet til arbeid framfor ledighet eller trygd. Og det er faktisk slik at det er det som tidligere har vært rubrisert som ordinære arbeidsmarkedstiltak, som er den viktigste ressursen for nettopp disse gruppene i denne sammenhengen.

Så pekes det på at NAV ikke bruker opp pengene sine i år. De overoppfyller antall tiltaksplasser, men plassene er billigere enn budsjettrammene åpner for. Spørsmålet både NAV og vi må stille oss, er om disse billige tiltakene har vært gode nok til å gi folk en varig plass i arbeidslivet. Jeg håper det, men vi vet at det bl.a. fra yrkeshemmede er reist kritikk mot at kvalifiseringsløpene kan bli for korte til å gi god nok kompetanse til varig arbeid. Det er verken den enkelte, arbeidsgiveren eller samfunnet tjent med.

Fremskrittspartiet sier i sine merknader at «det må stilles krav om at de som har en restarbeidsevne skal utnytte denne».

Høyre sier:

«Det må stilles individuelle krav til aktivitet. Velferdssystemet, skattesystemet og ansettelsesregelverket må omformes slik at aktivitet og deltakelse blir et hovedprinsipp.»

Med dette utgangspunkt kutter Fremskrittspartiet over 800 mill. kr i arbeids- og sosialbudsjettet. Høyre kutter nær 200 mill. kr.

Ingen er imot å stille krav til den enkelte. Kvalifiseringsprogrammet representerer nettopp en slik avtale om å yte for å nyte godt av hjelpeapparatet. Problemet med Fremskrittspartiet og Høyre er at de fjerner noe av forutsetningen for å kunne yte. Det gjør man når man går så kraftig til verks i de tiltakene som skal til for virkelig å kunne stille opp for å få folk inn i arbeidslivet.

Så er det også slik at for oss i Senterpartiet er det viktig at vi også har arbeidstiltak rettet mot yrkeshemmede, f.eks. de som lever av trygd, og psykisk utviklingshemmede. Vi legger stor vekt på at de varig tilrettelagte arbeidsplassene skal videreutvikles og opprettholdes. Men det blir ikke sånn at bare å satse penger på det er det som gir folk muligheter til å komme inn i arbeid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [11:23:56]: Senterpartiet og Fremskrittspartiet var på slutten av 1990-tallet ganske enige når det gjaldt å få et løft for landets minstepensjonister. I forbindelse med trygdeoppgjøret sa også Sundsbø at man ønsket å komme tilbake i den ordinære budsjettbehandlingen for å komme med konkrete tiltak om hvorledes man kunne få bedre levestandard og bedre økonomiske vilkår for landets minstepensjonister.

Fredag den 29. juni sa hans partifelle og tidligere statsråd Ragnhild Queseth Haarstad til Dagsavisen:

«Jeg mener veien å gå er å heve minstepensjonene, men finansdepartementet mener vel at dette blir for kostbart, også stopper det opp.»

Hun sa videre:

«De lave satsene er klart kvinnediskriminerende.»

Er representanten Sundsbø enig med sin partifelle og tidligere statsråd? Eller er det hun sa til Dagsavisen den 29. juni, ikke lenger representativt for hva Senterpartiet mener?

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:25:00]: Det er riktig at enkelte minstepensjonister er blant dem som kommer vanskeligst ut, spesielt enslige minstepensjonister, og blant dem er, som Ragnhild Queseth Haarstad viste til, de fleste kvinner. Jeg registrerer med litt forbauselse at Fremskrittspartiet i sitt engasjement ønsker å fjerne forskjellene mellom samboere, gifte og enslige minstepensjonister, og derfor ikke har særlig målrettet innsats i denne sammenheng.

Jeg er glad for at vi har fått på plass økt bostøtte gjennom det arbeidet som har skjedd med budsjettet her i Stortinget fra flertallspartienes side. Jeg tror nok også det er viktig å se fram mot det videre, og jeg er glad for at vi har en protokoll i trygdeoppgjøret som sier at departementet sammen med partene i trygdeoppgjøret skal gå igjennom tiltakene for å se på hva som er de mest målrettede tiltak for å få opp nivået for dem som har minst.

Martin Engeset (H) [11:26:14]: Jeg må få lov til å si at jeg nok synes det er noe spesielt at representanten Sundsbø i sitt hovedinnlegg her i denne budsjettdebatten stort sett utelukkende snakker om andre partiers politikk og går til angrep på den, fremfor å snakke om sin egen. Ut fra det kan jeg utlede at det sikkert er langt mer behagelig å snakke om andre partiers politikk enn egen politikk. Men det blir en litt spesiell form for politisk debatt når man på den ene side tegner et karikert bilde av en politisk motstanders politikk, og så går til angrep på den. Det blir meget skjevt og tendensiøst.

Men siden representanten Sundsbø var så veldig opptatt av dette med arbeidsmarkedstiltak, vil jeg henlede hans oppmerksomhet på side 16 i budsjettinnstillingen, hvor det fremgår under post 634 at Høyre faktisk foreslår 5 082 mill. kr til arbeidsmarkedstiltak. Det kan umulig ha gått representanten Sundsbø hus forbi. I det ligger det faktisk at vi styrker antall plasser for yrkeshemmede med hele 1 000 utover Regjeringens forslag.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:27:22]: Jeg snakket i mitt hovedinnlegg om betydningen av at vi i den situasjonen vi er i i dag, med et arbeidsmarked som etterspør arbeidskraft, setter inn målrettede ressurser, målrettede tiltak, for å hjelpe dem som er svakest stilt blant arbeidssøkerne. Det er her Høyre, Fremskrittspartiet og også Venstre svikter fundamentalt.

Jeg sa også i mitt innlegg at det å kutte så mye som man gjør i såkalt ordinære arbeidsmarkedstiltak, og flytte det over til tiltak for yrkeshemmede, er positivt for dem som er fullstendig utenfor arbeidslivet, for dem som er trygdede, for dem som er psykisk utviklingshemmede f.eks., men det betyr lite for alle dem som trenger skolering for å komme inn i det ordinære arbeidslivet. Jeg forstår ikke at man i en situasjon hvor man snakker så mye om at man skal yte for å nyte, at man skal få folk i arbeid, kutter så dramatisk i de virkemidlene som virkelig kan bidra til at vi får folk i arbeid. Det skal kvalifisering til.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:28:35]: Jeg har med interesse merket meg den tilslutning som Senterpartiet gir til forslaget om å redusere perioden en person har rett til attføringspenger etter endt attføring, fra seks til tre måneder. Det er et kutt som Kristelig Folkeparti som kjent går imot, siden vi mener at dette har en svært usosial slagside og neppe fører til at folk kommer raskere tilbake i jobb. På høringen var det også massiv motstand mot det forslaget, mot den reduksjonen. Man mente at det vil føre til at folk går inn i en passiv stønadsperiode, istedenfor å fremme arbeidslinjen, som vi også støtter.

Tror representanten Sundsbø at nivået på attføringspenger i dag rett og slett er så høyt at det er et stort problem, og at folk vegrer seg for å søke jobb, og dermed mister ytelsen?

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:29:39]: Jeg tror at både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er enige om at det er viktig at man kommer raskest mulig i jobb etter endt attføringsløp. Så er spørsmålet hvor lang ventetid man skal ha betalt med attføringspenger for å kunne oppnå det. Det er ikke med lett hjerte vi har kuttet den fra seks til tre måneder, slik det er gjort. Vi registrerer med tilfredshet at departementet sier at dette mener man å kunne forsvare fordi man skal sette inn aktive tiltak for å bistå arbeidssøkere til å komme raskere i arbeid. Får man til det, er jo det det beste av alt. Hvis man ikke får det til, hvis det viser seg at det ikke går, vil vi være villig til å se på dette når vi kommer til neste budsjett. Men målsettingen er å få folk raskest mulig i arbeid, og bruke det apparatet vi har, til å oppnå det. Det er det Regjeringen sier man nå skal legge enda større vekt på.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

André N. Skjelstad (V) [11:31:09]: Venstre vil understreke at deltakelse i arbeidslivet er et av de viktigste tiltakene for at den enkelte borger på egen hånd kan sikre seg og sin familie mot fattigdom og sosial ekskludering.

Det har vel knapt vært en bedre situasjon i arbeidsmarkedet enn i dag, der arbeidsledigheten er på sitt laveste nivå på flere tiår. Dette viser at regjeringen Bondevik II la grunnlaget for den positive utviklingen vi ser i dagens arbeidsmarked.

Det vil være viktig å ha en politikk som støtter nyskapere og gründere, samt legger til rette for forskning og utdanning. Men det vil også være av stor betydning å ha et skattesystem som ikke kveler den menneskelige skaperevnen – framtidens velferdssamfunn vil være avhengig av dette. Derfor bør en styrke satsingen overfor de yrkeshemmede som også vil kunne bidra med sitt arbeid – hvis de blir gitt en mulighet til å delta. Det er ikke alle som har de samme muligheter til å komme inn i det ordinære arbeidslivet og dermed ikke kan forsørge seg selv. Med en innføring av borgerlønn, en garantert minsteinntekt, vil mange av dem få en ny mulighet. En borgerlønn skal ikke føre til passivisering eller hindre aktiv arbeidssøking for mottakeren. Tilknyttet borgerlønnen skal det være en personlig handlingsplan som bør være vidt definert. Den enkelte bruker skal selv være med på å sette et mål for sin aktivitet, som ikke må være ensbetydende med lønnsarbeid, men som kan romme flere typer aktiviteter som gir den enkelte mulighet til å hjelpe seg selv til en bedre og mer stabil tilværelse.

En økning i inntektene til sosialhjelpsmottakere vil gi en verdighet til en gruppe mennesker som i dag altfor ofte er passive klienter. Det er tid- og ressurskrevende å gå fra kontor til kontor og hele tiden redegjøre for sine behov. En økning i denne gruppens inntekter vil gi mange mulighet til å bruke tiden annerledes, og dette i seg selv vil få positive effekter som vanskelig lar seg måle i kroner og øre. Venstres løsning med borgerlønn vil bidra til å hindre at folk føler seg som klienter, motvirke passivitet, samt gjøre det enklere å vite hva man har krav på fra det offentlige. Det vil også skape mer verdighet og rettferdighet i sosialpolitikken fordi den åpner for mer individorienterte løsninger, som er Venstres visjon. Venstre mener at borgerlønn er mer treffsikkert enn kvalifiseringsprogrammet i NAV, fordi den ikke skiller ut et A- og B-lag blant sosialhjelpsmottakerne.

Venstre har i sitt alternative budsjett omprioritert 1 milliard kr mer til fattigdomstiltak, til bl.a. borgerlønn, bostøtte, tannhelse, omsorgslønn for foreldre med funksjonshemmede barn, bostedsløse rusmiddelmisbrukere, enslige forsørgere samt økt satsing på integrering.

Blant de som har det dårligst, er mennesker som ikke har bosted, og mange av disse blir definert som uten boevne. Det store flertallet i befolkningen vil være i stand til å skaffe seg bolig selv, men en del vanskeligstilte har problemer med å bo og å komme seg inn på boligmarkedet. Barnevernsbarn på vei ut av institusjon har problemer med å skaffe seg bolig, og det samme har rusmiddelmisbrukere. Særlig for dem som har hatt problemer i en tidlig fase av livet, vil det være avgjørende å ha en egen bolig under mest mulig stabile forhold. Mange rusmiddelmisbrukere har etter opphold på avrusningsinstitusjon eller soning problemer med å skaffe seg bolig i rusfrie miljøer. Uten fast adresse er det svært vanskelig å skaffe seg arbeid og komme seg videre i livet. For å bli rehabilitert og komme seg ut av ulike typer rusmisbruk er derfor egen bolig av stor betydning. Det er et stort behov for flere boliger til vanskeligstilte både i byer og distrikter i dag, og mange står i kø for å få egen bolig. Kommunene har få utleieboliger, og det bygges i svært liten grad sosialboliger. Til tross for disse behovene har flere kommuner valgt å selge unna sosialboliger.

Blant mange som har en mer krevende hverdag enn de fleste, er nok familier med funksjonshemmede barn. En kan selvfølgelig ikke vedta at dagene skal bli enklere, men en kan bidra til et forenklet byråkrati, slik at disse foreldrene kan bruke mindre tid på å skaffe seg oversikt over hjelpeapparatets muligheter og stønader. Med en omsorgslønn for familier med funksjonshemmede barn ville dette vært en forenklingsreform som ville gjøre hverdagen lettere og gjøre at foreldrene kunne slippe noen av de vanskelighetene som dagens system legger opp til.

For å ha et godt og velfungerende velferdssamfunn er vi avhengige av en framtidsrettet næringspolitikk. Derfor vil det være viktig å sikre selvstendig næringsdrivende like rettigheter til svangerskaps- og fødselspenger som andre arbeidstakere. En rekke gründere og andre starter i det små med egen virksomhet. Det er derfor behov for at denne gruppen likestilles med hensyn til trygderettigheter for svangerskaps- og fødselspenger. En likestilling av disse rettigheter vil også legge bedre til rette for at flere kvinner vil våge å starte egen arbeidsplass for seg selv og andre.

En er fornøyd med at Regjeringen foreslår å gi selvstendig næringsdrivende rett til svangerskapspenger og foreldrepenger fra folketrygden med 100 pst. dekning med virkning fra 1. juli 2008. Jeg forstår ikke helt at en styrking av selvstendig næringsdrivendes trygderettigheter skal finansieres ved at det innføres økt trygdeavgift for den samme gruppen.

Ved en inkurie er ikke Venstre med på forslag nr. 9, fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, som Venstre kommer til å støtte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sverre Myrli (A) [11:36:05]: På samme sted på omtrent samme tid i fjor – i budsjettdebatten– gav Venstre honnør til Regjeringa for arbeidet med kvalifiseringsprogrammet som da var på tegnebrettet. Nå foreslår Venstre å kutte bevilgningene til kvalifiseringsprogrammet med 180 mill. kr og overføre dette til en ny prøveordning med såkalt borgerlønn for langtidsmottakere av sosialhjelp.

Når jeg hører det representanten Skjelstad sier i innlegget sitt nå, må jeg si at jeg ikke ser den helt store forskjellen på hva Venstre vil, og hva som nettopp er intensjonene med kvalifiseringsprogrammet.

Så spørsmålene mine til Skjelstad blir: Hva har skjedd med Venstre siden budsjettdebatten i fjor, hvor en var positiv til tankegangen som lå bak kvalifiseringsprogrammet? Og spørsmål 2: Hva er forskjellen på den prøveordningen Venstre nå vil innføre, og det vedtatte kvalifiseringsprogrammet, bortsett fra stønadsnivået på 2 G og 2,5 G?

André N. Skjelstad (V) [11:37:11]: Representanten Myrli peker på den store forskjellen på 2 G og 2,5 G. Jeg kan gå inn på det som er den reelle forskjellen. Som jeg også sa i innlegget mitt, mener Venstre at et kvalifiseringsprogram har mye bra i seg, det er ikke noen tvil om det, men i større grad enn borgerlønn vil det rette seg mot de friskeste av sosialhjelpsmottakerne. Borgerlønn vil også gjelde for dem som har det dårligst, og på den måten vil borgerlønnen være langt bedre og ha bedre treffsikkerhet i forhold til å bekjempe fattigdom.

Karin Andersen (SV) [11:37:54]: Venstre fortsetter å gjenta den feilen som de ønsker å spre om kvalifiseringsprogrammet og stønaden, nemlig at det bare skal gjelde for de aller friskeste av dem som i dag mottar sosialhjelp. Det er ikke riktig. Kvalifiseringsprogrammet skal kunne gis til alle, og skal være et bredt sammensatt tilbud til folk som står veldig langt fra arbeidslivet.

Det er oppsiktsvekkende at Venstre er det partiet som faktisk kutter mest også i tiltaksplasser, som skal kunne hjelpe folk enten til kvalifiseringsprogram eller til borgerlønn, for de skal vel også ha litt hjelp til å kunne komme ut i arbeidslivet. Det må jeg si er veldig oppsiktsvekkende. Men det som kanskje er enda mer oppsiktsvekkende i Venstres budsjett, er at de også kutter i bilstønad til funksjonshemmede. Venstre er det eneste partiet som gjør det. De øker den tiden funksjonshemmede må vente før de kan bytte ut bilen sin. Tror Venstre at dette er noe godt bidrag til økonomien eller til muligheten til å være i jobb for dem som er funksjonshemmet?

André N. Skjelstad (V) [11:39:02]: Både representanten Andersen og jeg har fått med oss at biler i dag holder vesentlig lenger enn de gjorde tidligere. En levetid for en bil i dag er ca. 19 år, og da tror ikke vi at det vil by på store problemer om man må vente i ett år til, altså i 12 år, mot i dag 11 år, før man kan bytte ut bilen.

Når det gjelder kvalifiseringsprogrammet som representanten Karin Andersen spør om, mener jeg fortsatt, som jeg også mente i fjor, at det er mer målrettet mot arbeidslinjen enn det borgerlønnen er, og dermed heller ikke vil omfatte den dårligst stilte gruppen av sosialhjelpsmottakere, som da ikke vil få den samme muligheten til aktivitet eller en handlingsplan for sitt liv framover. Derfor mener jeg at borgerlønn er mye mer treffsikkert enn kvalifiseringsprogrammet. Det som er litt spesielt, er jo at tidligere var SV – hvis jeg ikke tar feil – svært for en form for samfunnslønn som på mange måter likner på borgerlønn, men det er tydeligvis et forlatt tema.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:40:10]: Som de andre opposisjonspartiene smykker også Venstre seg med sin store satsing på økt fattigdomsbekjempelse, men som vi da også har hørt, er det finansiert gjennom Regjeringens tiltak for å hjelpe de fattigste, altså kvalifiseringsstønad, tilskudd til biler, og arbeidsmarkedstiltak. Ser Venstre at dette mer er en omprioritering av fattigdomstiltak enn ny satsing?

Så til det øvrige. Tror ikke Venstre at det er viktig å bistå og hjelpe de svakeste som står i utkanten av arbeidsmarkedet, inn på arbeidsmarkedet igjen, når de kutter så dramatisk på alle de tiltak som Regjeringen legger opp til på det området? Vi er alle enige om at de svakest stilte som ikke kan arbeide, også skal ha assistanse – trygd og sosialhjelp. Vi skal se på alt det. Men har ikke Venstre noen tro på at det nytter å hjelpe folk tilbake i arbeid?

André N. Skjelstad (V) [11:41:10]: Det må nå være en gedigen misforståelse når representanten Sundsbø ikke klarer å lese det som står. Det er korrekt at Venstre omprioriterer 180 mill. kr fra kvalifiseringsprogrammet til borgerlønn, men i tillegg til det legger vi altså på 120 mill. kr. Representanten Myrli klarte ikke helt å se forskjellen her. Jeg har prøvd å gi tydelig uttrykk for forskjellen, nemlig at ordningen med borgerlønn er en vesentlig mer treffsikker ordning for å hjelpe de absolutt fattigste.

I tillegg til det som representanten Sundsbø peker på, vil jeg bare si at vi er mer målrettet på tiltak. Vi bruker 28,5 mill. kr mer til funksjonshemmede for at de skal kunne komme tilbake til yrkeslivet, og det vil jeg kalle et veldig målrettet tiltak. I tillegg øker vi også tiltakene for bostedsløse og bostøtten mer enn det Regjeringen gjør. Som mange har sagt tidligere i debatten, er det et av de virkelig treffsikre tiltakene for å få de fattige ut av fattigdom og samtidig få dem inn i aktivitet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:42:32]: Naturlig nok har det i debatten vært mye fokusering på situasjonen i arbeidsmarkedet. Det er ingen tvil om at den situasjonen er preget av at den utfordrer oss. Den utfordrer oss i den forstand at veldig mange bedrifter melder om at det å rekruttere nødvendig arbeidskraft er den største utfordringen.

Samtidig er det også så viktig at vi er fokusert på og er klar over hvor utrolig mange muligheter den situasjonen vi nå har i arbeidsmarkedet, gir oss. Det virker jo, ut fra det enkelte har sagt i debatten så langt, som om ingenting har skjedd på arbeidsmarkedet siden regjeringsskiftet. Det er i beste fall en misforståelse. 150 000 flere har kommet i jobb på to år. Vi ser at langtidsledigheten til de grader går ned. Vi ser at ungdom kommer i jobb. Vi ser at seniorer kommer i jobb. Vi ser at stadig flere bedrifter nå har veldig aktive rekrutteringsprogram for seniorer, og at ledigheten blant seniorer går ned. Vi ser at innvandrerbefolkningen kommer i jobb. Vi ser at flere yrkeshemmede kommer i jobb. Kort sagt er utviklingen positiv for alle grupper som vi har ambisjoner om å øke sysselsettingen for. Vi er et land i verden hvor mange lever av uføretrygd, men vi er også blant de land i verden hvor en høyest andel av befolkningen er i jobb. Så det norske arbeidsmarkedet virker godt, og vi inkluderer stadig flere i det.

Men så erkjenner selvfølgelig Regjeringen at det fortsatt finnes ledige. Vi vil derfor videre, og vi satser derfor tungt i budsjettet for neste år, nettopp ved å fokusere på å få flere i jobb.

Det har vært mange som har vært opptatt av tiltaksnivået. Et samlet storting har i forbindelse med St.meld. nr. 9 for 2006-2007 sagt at vi skal bevege oss bort fra skillet mellom ordinære tiltaksplasser og tiltaksplasser for yrkeshemmede. Vi skal skille mellom dem som har behov for bistand, og dem som ikke har behov for bistand i forhold til arbeidsmarkedet. Derfor legger Regjeringen nå så stor vekt på det samlede tiltaksnivået i budsjettet for 2008. Det samlede tiltaksnivået er altså på 40 000 plasser – like høyt som i år, til tross for at ledigheten har gått langt ned. Tiltaksintensiteten øker altså. Et godt eksempel på det er f.eks. kvalifiseringsprogrammet. Kvalifiseringsprogrammet gir på den ene siden retten til stønad, men først og fremst retten til aktivitet, deltakelse i tiltak, for å komme seg i en jobb som er individuelt tilpasset. For dem som deltar i kvalifiseringsprogram, er jo tiltaksplasser noe av det som er viktig. Det er avgjørende når vi nå i løpet av 2008 skal ha 5 500 mennesker over fra sosialhjelp til aktive tiltak, at vi også fokuserer på et høyt tiltaksnivå. De representanter som har det samlede tiltaksnivået som en viktig målestokk, gjør etter min mening rett.

Vi innfører også varig lønnstilskudd i hele landet. Vi ser allerede nå veldig positiv respons når det gjelder varig lønnstilskudd, ut fra det forsøket som har vært i fem fylker i år. Vi avvikler ventestønaden, men innfører en tiltaksgaranti for langtidsledige. Vi opphever inntektsprøvingen ved pensjon eller arbeidsinntekt for 67-åringer – for å nevne noen av mange eksempler på at det budsjettet som Regjeringen har lagt fram, og som Stortinget slutter seg til for 2008, er svært offensivt og aktivt for å få en enda større andel av befolkningen inn i arbeidslivet.

Det siste jeg skal nevne i innlegget mitt, er den tunge satsingen vi gjennomfører på innfasing av NAV-reformen og pensjonsreformen. Det er alltid morsomt og inspirerende å vedta reformer. Det er en tung jobb å finansiere innfasingen av dem. I budsjettet for neste år er det altså nesten 1,7 milliarder kr til gjennomføring av NAV-reformen og pensjonsreformen. Det er helt nødvendige penger, men jeg skjønner at det ikke er de pengene som har størst oppmerksomhet i salen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Engeset (H) [11:47:55]: Det er grunn til å forvente at neste års lønnsoppgjør vil bli preget av AFP. Mens fagbevegelsen og nå sist SVs landsstyre har krevd at dagens ordning skal videreføres, har Stortinget og Regjeringen, inklusiv SV, besluttet at AFP-ordningen må endres og tilpasses pensjonsreformen.

For Høyre er det helt avgjørende at Regjeringen ikke viker én tomme i forhold til pensjonsforliket. Enhver bevegelse bort fra arbeidslinjen vil sette den brede enigheten om pensjon i fare. Det er viktig at landets pensjonssystem bestemmes i Stortinget og ikke overlates til partene i arbeidslivet. Det er viktig at Regjeringen oppfyller sin informasjonsforpliktelse overfor oss som er forlikspartnere, i forhold til det som skal gjøres konkret.

Kan statsråden forsikre meg og Høyre om at han og Regjeringen vil stå fast på at AFP-ordningen skal utformes nøytralt, slik at det blir fullt ut mulig å kombinere arbeid og pensjon?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:49:05]: Egentlig kunne jeg bare ha svart ja på disse spørsmålene. Men la meg utdype med å si at vi selvfølgelig er veldig klar over at det pensjonsforliket vi har inngått i forbindelse med St.meld. nr. 5 for 2006-2007 om pensjonsreformen, er utformet slik at stortingsvedtaket på noen punkter gjør unntak fra det Regjeringen foreslo i stortingsmeldingen. For øvrig gjelder stortingsmeldingen. Stortingsmeldingen er forholdsvis presis i beskrivelsen av utfordringen når det gjelder framtidens AFP, der spørsmålet om det som ofte kalles en nøytral ordning, dvs. at man fullt ut skal kunne kombinere arbeid og pensjon, også AFP, er en viktig del av den samlede pensjonsreformen. Vi er klar over at det er en del av forliket og vil selvfølgelig ha det som utgangspunkt for vårt arbeid med prosessen rundt AFP.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:50:18]: Jeg kommer til å bruke en del av innlegget mitt etterpå i dag på manglende informasjon, kjennskap til hjelpemidler og god organisering av dem, særlig innenfor tilrettelegging for utdanning og arbeid. Jeg oppfatter at også statsråden er opptatt av dette problemet. Spørsmålet er om han har mistet troen på å få til en bedring av situasjonen.

I 2006 ble det brukt 112,7 mill. kr under dette kapitlet. For 2008 foreslås det en bevilgning på 108 mill. kr. Er den nedgangen i bevilgningen et signal om at statsråden likevel ikke ønsker å prioritere dette området? Er det et signal om at han ikke har tro på at vi får til en bedring av informasjonen og systemet?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:51:08]: Jeg tror det er veldig viktig å se den bevilgningen i sammenheng med bevilgingen for tilretteleggingstilskudd, som har fått en kraftig økning. Den samlede bevilgning for å kunne f.eks. bidra med å tilrettelegge arbeidsplasser for folk som har behov for det, er betydelig økt.

Så skal jeg gi spørreren rett i at det ikke er noen tvil om at vi har utfordringer i forbindelse med organiseringen av hjelpemiddelområdet. Noen av utfordringene har en slik karakter at vi kan gjøre noe med dem nå. Det er NAV i gang med. Men for noen utfordringer trengs det en mer grundig omorganisering av hele hjelpemiddelområdet. Derfor vil jeg sette ned et offentlig utvalg som vil ha som oppgave å gjennomgå hele hjelpemiddelområdet, og komme med forslag til ny helhetlig organisering av hele dette området.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:52:18]: Statsråden og hans medarbeidere har levert et innholdsrikt budsjettforslag med mange interessante analyser. En av disse analysene – og konkrete forslag – som Kristelig Folkeparti støtter, vil jeg sitere:

«Samtidig foreslås ordningen med ventestønad avviklet for nye tilfeller og med virkning fra 1. januar 2008 for å øke aktiviteten med sikte på overgang til arbeid blant personer med lange ledighetsperioder. Avviklingen av ventestønaden må blant annet ses i sammenheng med innføringen av langtidsledighetsgaranti, tett oppfølging av denne gruppen, og det gode arbeidsmarkedet.»

Mitt enkle spørsmål er: Hva er det som gjør at et så fornuftig tiltak plutselig blir ufornuftig hvis vi tar bort ordet «stønad» og erstatter det med ordet «lønn» – altså gjør et identisk grep i forhold til ventelønnsordningen?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:53:20]: Ventelønnssystemet er ikke en del av mitt konstitusjonelle ansvar, så jeg skal ikke gå inn på å besvare det i detalj. Men det er et faktum at ventelønnssystemet er en del av en avtale mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Mitt utgangspunkt er at når det er inngått avtaler mellom partene i arbeidslivet, så må man ha respekt for de avtalene. Jeg er i hvert fall ikke der at den type avtaler mellom arbeidsgiverorganisasjoner og staten som arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene med et stortingsvedtak, eller et pennestrøk, for å bruke en formulering som er brukt i debatten, kan oppheves. Av respekt for partene i arbeidslivet må initiativ på ventelønnssiden tas opp der.

André N. Skjelstad (V) [11:54:30]: Det kunne selvfølgelig være fristende å ta en runde i forhold til hva som ikke er på stell med når det gjelder NAV, men jeg velger å vente, for det må litt mer tid til før vi kan følge akkurat det.

Men jeg kunne tenke meg å stille statsråden følgende spørsmål: Etter at han har sittet to år i stolen og nå begynner å se progresjonen og framgangen i forskjellige ting – da med forståelse for at NAV vil ta noe lengre tid – hva synes statsråden han ikke har kommet så langt med som han hadde håpet da han satte seg ned i statsrådsstolen?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:55:22]: Det måtte kanskje ha vært å få Venstre til å forstå at borgerlønn er et feil spor, for det kan umulig være sånn at sosialhjelpsmottakere som kan jobbe, ikke skal delta i kvalifiseringsprogram, men gå på en borgerlønn. Det må jo være sånn at hvis man kan jobbe, har lyst til å jobbe, har arbeidsmuligheter, så må man over i aktive tiltak. Hvis man står så langt unna arbeidslivet at man ikke kan jobbe, skal man ikke ha borgerlønn, da skal man ha uføretrygd. Man kan ikke innføre en helt ny, varig inntektssikringsordning for sosialhjelpsmottakere som er utenfor trygdesystemet. Jeg er veldig lei meg for at jeg ikke er kommet lenger i å få forklart Venstre dette og sånn sett fått dem med på laget for kvalifiseringsprogrammet.

Robert Eriksson (FrP) [11:56:27]: Jeg registrerer av replikken til Kristelig Folkeparti at statsråden har stor respekt for inngåtte avtaler. Han viser da til den avtalen som gjelder for ventelønn. Jeg registrerer at den samme respekten ikke var til stede et år tilbake når det gjaldt inngåtte avtaler om sykelønn.

Men mitt spørsmål går på et annet tema. Det gjelder avkortingen for dem som jobber til de er over 67 år. Fremskrittspartiet har tatt opp dette forslaget flere ganger i Stortinget. Det har dessverre blitt nedstemt. Vi har hele tiden hevdet at det vil være fornuftig, og spesielt fornuftig nå når vi er i en situasjon der vi trenger flere folk i arbeid. Det virker som om Regjeringen nå har innsett at det er fornuftig, og dermed fjernet avkortingen for dem som er 67 år.

Mitt spørsmål til statsråden er: Kan han forklare meg hvorfor det fortsatt er ufornuftig å fjerne avkortingen for 68-åringer og 69-åringer? Og hvorfor må de vente til 2010?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:57:32]: Jeg skal i hvert fall med glede gjøre et forsøk, for jeg tror ikke noen fra regjeringsapparatet har sagt at det er ufornuftig å fjerne avkortingen for 68-åringer og 69-åringer. Og vi kommer jo til å fjerne avkorting for alle fra 1. januar 2010.

Men det er et budsjettspørsmål, der man innenfor en økonomisk ramme må prioritere tiltak som man tror har størst effekt i forhold til kostnaden. Regjeringen tror at vi får størst effekt i arbeidsmarkedet ved nå å fjerne avkortingen for 67-åringer. Vi tror det er lettere å få folk som står i jobb, til å fortsette i jobb den dagen de er 67, med dette tiltaket, og at vi får mindre effekt i forhold til å få folk som er blitt pensjonister, til å gå tilbake til jobb ved å fjerne inntektsprøvingen midt i pensjonistforløpet. Når vi, i motsetning til den situasjonen Fremskrittspartiet ofte står oppe i, måtte foreta prioriteringer, valgte vi å ikke prioritere å bruke de pengene som trengs for å fjerne avkortingen også for 68-åringer og 69-åringer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Robert Eriksson (FrP) [11:58:46]: For to dager siden var det en interessant interpellasjonsdebatt i denne salen som gikk på å få flere funksjonshemmede ut i arbeid. Jeg registrerer at en ny rapport viser at man de siste seks årene med tiltak ikke har kommet nevneverdig lenger. Fortsatt er det sånn at det er 40 000–50 000 med funksjonshemning som ønsker seg ut i arbeidslivet.

Jeg registrerer også de svarene statsråden kom med, og som jeg synes var forholdsvis positive. Jeg gleder meg til å følge statsrådens arbeid på dette området, og jeg håper også at statsråden kommer med klare, konkrete tiltak for å få flere funksjonshemmede ut i jobb. Jeg blir litt urolig når jeg leser hva som står i rapporten fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftsundersøkelse fra 2001. I Aftenposten tirsdag 4. desember kunne jeg lese et sitat fra rapporten som ifølge Aftenposten vakte oppsikt:

«Mennesker med funksjonsnedsettelser blir ikke sett på som en del av befolkningen, men som en gruppe som ønsker sine krav gjennomført på bekostning av den øvrige befolkningen.»

Jeg tror det er viktig at vi begynner å se på funksjonshemmede som en ressurs, en ressurs for samfunnet og en ressurs som det øvrige samfunnet ønsker å ta i bruk. Jeg håper at statsråden følger opp de svarene han gav i interpellasjonsdebatten, og at han kommer raskt tilbake til Stortinget med konkrete tiltak for å få dette på plass.

Så har jeg lyst til å snakke litt om det som har med minstepensjon å gjøre. I forbindelse med trygdeoppgjøret i sommer ble det sagt at man skulle komme tilbake med tiltak ved den ordinære behandlingen av statsbudsjettet. Riktignok står det i proposisjonen at man sammen med organisasjonene ønsker å få utredet forholdene knyttet til pensjonistene videre før man kommer tilbake.

Dette forundrer meg litt. For i sommer kom SSB med sin levekårsundersøkelse. Hva viser den levekårsundersøkelsen? Jo, den viser at vi har over 73 000 aleneboende minstepensjonister, og at de aleneboende pensjonistene har mindre enn sosialhjelpmottakere. Også når en regner inn formuesinntekt og bostøtte, har de mindre enn sosialhjelpmottakere, og de har også mindre enn EUs definisjon av fattigdomsgrensen. I tillegg vet vi at 64 pst. av de aleneboende minstepensjonistene har kroniske sykdommer. Vi vet videre at det er nærmere 6 000 av dem som har problemer med å betale kommunale avgifter eller strømregningen. Og vi vet videre at det er rundt 20 000 av dem som ikke har råd til kjøtt eller fisk annenhver dag, og at 45 000 av dem ikke har råd til å dra på ferie. Det viser levekårsundersøkelsen til SSB, presentert nå i sommer. Det er den gruppen som har det aller, aller verst.

Da blir jeg litt forundret når Regjeringen ønsker å vente med å komme med tiltak, ønsker å utrede dette videre og ønsker at SSB skal se mer på disse forholdene. Hvilke forhold er det Regjeringen ønsker at SSB skal se på? Hva er det som er uklart i den levekårsundersøkelsen som ble presentert i sommer, som gjør at man ikke kan foreta en beslutning, og at man ikke har kunnet komme med det i forbindelse med statsbudsjettet? Jeg opplever dette som en utsettelse og en liten trenering av det som man lovte i forbindelse med trygdeoppgjøret.

Jeg skulle gjerne ha ønsket at tidligere arbeiderpartistatsråd Thorbjørn Berntsen fortsatt hadde vært med i politikken og hatt en hånd på rattet når det gjelder sosialpolitikken i Arbeiderpartiet. For fredag 29. juni sier Berntsen til Dagsavisen:

«Jeg begriper ikke hvordan mange av disse kvinnene får det til å gå rundt. Pensjonen er for lav, man trenger ikke gå mange rundene i en matbutikk for å se det».

Burde ikke det også være et klart signal om at man faktisk kunne ha gjort noe nå for å få hevet minstepensjonen? Berntsen har helt rett. Derfor utfordrer jeg nok en gang regjeringspartiene til å være mer konkrete: Hva er det som skal utredes videre? Hvorfor kan man ikke komme med konkrete tiltak? Det disse minstepensjonistene får oppleve i forbindelse med statsbudsjettet i år, er nettopp økning i strømavgiften, økning på medisiner og økning av TV-lisens. Altså: De som har det vanskeligst fra før, er de som får skatteskjerpelsene og avgiftsskjerpelsene med den sittende regjering.

Thorbjørn Jagland hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [12:04:31]: Regjeringen har ambisiøse mål for arbeidet for deltakelse og likestilling. Målet er et samfunn hvor alle kan delta aktivt – ut fra forskjellige forutsetninger, men på like vilkår.

Som følge av endringer i Regjeringens sammensetning har jeg, som barne- og likestillingsminister, overtatt ansvaret for Regjeringens antidiskrimineringsarbeid. Koordinering av politikken for personer med nedsatt funksjonsevne er også blitt en del av mitt ansvarsområde. I tillegg har jeg overtatt arbeidet med den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Og sist, men ikke minst har Barne- og likestillingsdepartementet overtatt forvaltningsansvaret for diskrimineringsloven, som dekker diskriminering på grunn av etnisitet, religion, alder osv. Regjeringen ønsker med denne samordningen å styrke arbeidet for likestilling og antidiskriminering.

Norge skal bli et bedre land å bo i – for enda flere. Norge skal være et inkluderende samfunn, ikke bare for flertallet, men også for mindretallene: personer med minoritetsbakgrunn, folk med annen tro, som har en annen livsform, eller som har nedsatt funksjonsevne.

For å nå målene om et inkluderende samfunn arbeider Regjeringen langs flere linjer. Jeg vil helt kort nevne litt om tiltakene vi har satt i gang, og som vi planlegger for å forebygge diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne og å øke tilgjengeligheten i samfunnet.

For det første trenger vi et rettslig vern. Regjeringen følger opp forslaget fra Syse-utvalget i NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet, og vi tar sikte på å oversende lovforslaget til Stortinget i løpet av våren. Parallelt arbeider Regjeringen med endringer i plan- og bygningsloven. Dette arbeidet er en oppfølging av Syse-utvalgets forslag. I tillegg har vi i år nedsatt et utvalg som skal utrede en samlet lov mot diskriminering. Utvalget skal ha sluttført sitt arbeid 1. juli 2009.

Regjeringen har igangsatt arbeidet med en ny handlingsplan for økt tilgjengelighet. Målet med den nye planen er å fjerne hindringer i samfunnet og forebygge at nye hindringer skapes, og arbeidet med handlingsplanen ses i tett sammenheng med forslaget til ny lov. Det tas sikte på å legge fram planen høsten 2008.

Regjeringen har også satt i gang arbeidet med revideringen av strategiplan for familier med barn med nedsatt funksjonsevne. Det er viktig at Regjeringen bidrar til å sette disse familiene i stand til å håndtere utfordringene. Flere tiltak på flere departementers områder vurderes.

Regjeringen vil også fortsette å styrke sitt arbeid mot rasisme og etnisk diskriminering i 2008. Barne- og likestillingsdepartementet har startet et arbeid med en ny handlingsplan mot rasisme og etnisk diskriminering.

Det er videre satt i gang en bred og systematisk kartlegging av situasjonen vedrørende diskriminering i statlig sektor. Materiellet er overlevert Likestillings- og diskrimineringsombudet. Ombudet vil legge fram sine vurderinger i løpet av februar neste år.

Tilskuddet til funksjonshemmedes organisasjoner, til paraplyorganisasjonene FFO, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, og SAFO, Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner, er basert på en tildelingsnøkkel som flertallet i Stortinget tidligere har gitt sin tilslutning til.

Jeg er glad for at en samlet komite slutter seg til Regjeringens forslag om å legge om tilskuddet til ferie- og velferdstilbudet for personer med nedsatt funksjonsevne og gjennom det bedrer tilbudet til funksjonshemmede barn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (FrP) [12:09:12]: Først vil jeg si at det er hyggelig å få en ny minister å forholde seg til.

Så har jeg et spørsmål, som går på arbeidsinnvandring. Det er jo et større og større krav fra mange i samfunnet om å øke innvandringen av arbeidskraft til Norge. Men samtidig har vi det problemet at vi har ca. 620 000 som enten mottar arbeidsledighetstrygd eller er sykmeldt, uføretrygdet, under rehabilitering eller på attføring. Samtidig har vi en for dårlig seniorpolitikk, for flere av seniorene som kanskje ønsker å være ute i arbeid, blir skjøvet ut. Vil det ikke være bedre å satse på tiltak for å få flere av dem som er i denne gruppen, ut i arbeid, framfor å stimulere til økt arbeidsinnvandring?

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [12:10:04]: Spørsmålet om arbeidsinnvandring er det min kollega Bjarne Håkon Hanssen som har god greie på i sitt arbeid med en handlingsplan og en stortingsmelding i forhold til arbeidsinnvandring. Men Regjeringen satser på begge deler, dvs. på aktivt å bekjempe forskjellsbehandling og på å bekjempe alle de hindringene som gjør at en god del mennesker som representanten har omtalt, faktisk står på sidelinjen av arbeidslivet. Så jeg vil forsikre om at vi vil fortsette arbeidet mot forskjellsbehandling av alle slag og arbeide aktivt for likestilling, for jeg er helt overbevist om at det vil bidra til en bedre yrkesdeltakelse.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [12:11:02]: Aller først vil jeg gratulere og ønske statsråden lykke til med sin nye gjerning.

En av de prioriterte oppgavene til statsråden vil være å legge fram forslag om en ny antidiskrimineringslov. Det er hevdet at utredningen som ble lagt fram av Syse-utvalget, ikke oppfyller kravene i FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, som Norge undertegnet 30. mars i år. Vil statsråden sørge for at forholdet til denne konvensjonen blir godt belyst, og at eventuell tvil kommer funksjonshemmedes samfunnsrettigheter til gode i det lovforslaget som kommer til å bli lagt fram?

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [12:11:49]: Jeg har stor oppmerksomhet rettet mot dette arbeidet for økt deltakelse av personer med funksjonshemning overalt i samfunnet. Regjeringen jobber i retning av en ratifisering av den konvensjonen som er nevnt. Det framstår som ganske åpenbart at på enkelte punkter vil den loven som forhåpentligvis blir framlagt til våren, ikke kunne tilfredsstille alle de kravene som konvensjonen legger opp til. Men jeg vil forsikre om at vi jobber fortløpende for å sikre at alle punktene etter hvert blir fulgt opp.

André N. Skjelstad (V) [12:12:50]: Det er hyggelig med nye bekjentskaper, så at vi har fått to statsråder, er jo hyggelig i seg selv. Men forleden i Aften uttalte lederen for Rådet for funksjonshemmede at hun var lite fornøyd med hva Regjeringen hadde fått til vedrørende universell utforming, og spesielt på tilgjengelighet. Er statsråden enig i at Regjeringen har gjort for lite i forhold til denne problematikken? For dette er jo et av de store problemområdene for funksjonshemmede når det gjelder faktisk å ha muligheten til å delta i arbeidslivet.

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [12:13:29]: Jeg har et nært samarbeid med mange av de funksjonshemmedes organisasjoner, for å bidra til at vi får et godt grunnlag, et godt regelverk, som skal bidra til den universelle utformingen. Vi fortsetter å forsterke vårt arbeid, slik jeg tidligere har nevnt. Jeg vil ellers også legge vekt på at jeg er svært fornøyd med det brede engasjementet som opposisjonen legger opp til i forhold til å styrke rettighetene til denne gruppen og bidra til at den universelle utformingen blir en realitet. Det trenger vi.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Eva Kristin Hansen (A) [12:14:35]: Vi lever i et land der de aller fleste har det veldig bra. Vi har rekordlav arbeidsledighet, og økonomien går veldig godt. De aller fleste har en jobb å gå til. Vi har ordninger som tar vare på deg hvis du blir syk. Vi har gode permisjonsordninger hvis du får unger. Vi er på god vei til å nå full barnehagedekning. Med andre ord: De aller fleste lever trygge, gode liv.

Norge er et av verdens rikeste land. Vi kommer år etter år på topp når det gjelder FNs rangeringer av hvilke land som er de aller beste å bo i. Det skal vi være glade for, men vi skal ikke slå oss på brystet av den grunn. For det er folk i Norge som ikke har fått tatt del i velstandsøkningen. Det er fortsatt mange som opplever å ha dårlig råd, og som sliter med å få endene til å møtes.

Selv om vi har lav arbeidsledighet, er det fortsatt nesten 700 000 som står utenfor arbeidsstyrken, og som mottar en eller annen form for stønad. Vårt samfunn er bygd opp rundt det at man skal være i arbeid. Arbeid skaper trygghet. Arbeid sikrer inntekt og er det beste virkemidlet vi har mot fattigdom. Da er det avgjørende at de som kan, skal ha muligheten til å få en jobb. Jeg tror at i en tid der ledigheten er så lav, er det svært krevende å være blant dem som enten er arbeidsledige, eller som ikke er en del av arbeidsstyrken fordi de lever på en eller annen stønad. Jeg tror at nettopp i en slik tid kan avstanden til arbeidsmarkedet oppleves som særdeles stor. Derfor er jeg glad for at Regjeringen fortsatt har et stort trykk på å ha et høyt nivå på arbeidsmarkedstiltakene, at vi realiserer kvalifiseringsprogrammet, og at vi holder tempoet oppe når det gjelder å få gjennomført NAV-reformen.

Jeg er også glad for at det er bred enighet i Stortinget om å gjennomføre reformen, men jeg stusser over at enkelte ikke er villige til å finansiere den fullt ut, og ikke er villige til å finansiere de virkemidlene som faktisk trengs for å avskaffe fattigdom og for å få folk ut i arbeid.

Fremskrittspartiet skriver i budsjettinnstillingen, og nå må jeg gjenta det jeg tok opp i replikken til representanten Svendsen, og som han bare delvis svarte på, at de har så store forventninger til NAV-reformen og til kvalifiseringsprogrammet at de regner med at mange flere vil bli sysselsatt. Jeg må si at jeg syns det er litt snodig at samme parti kutter kraftig til selve reformen, noe som ville ha ført til at den ville ha blitt skjøvet ut i tid. Ikke minst syns jeg det er snodig at de kutter til arbeids- og velferdsetaten som faktisk skal gjennomføre den. I sitt alternative budsjett kutter Fremskrittspartiet hele 431 mill. kr. De sier at de vil effektivisere, men kutter man i den størrelsesorden, må man si opp folk. Kanskje er det for Fremskrittspartiet å effektivisere, men smart er det i alle fall ikke.

Den summen Fremskrittspartiet kutter, tilsvarer hele 862 årsverk, og det er veldig alvorlig. Det er også alvorlig at de nuller ut hele kvalifiseringsstønaden. De skriver kr 0 i sitt budsjett. Kuttet til Fremskrittspartiet ville ha rammet hele 5 500 langtids sosialhjelpsmottakere som har behov for kvalifisering for å komme seg i arbeid.

Fremskrittspartiet er for å stille krav til sosialhjelpsmottakerne, slik at de kan finne seg en jobb, men de er mot å gi dem den hjelpen de trenger, og mot å gi dem en bedre inntektssikring. På toppen av det hele kutter Fremskrittspartiet kraftig i arbeidsmarkedstiltakene, selv om de prøver å vri seg unna det faktum. Minus 300 mill. kr står det svart på hvitt i budsjettinnstillingen. Jeg skjønner virkelig ikke logikken i å tro at man skal få flere i arbeid samtidig som man kutter i virkemidlene. Fremskrittspartiet leker en tallek som er veldig alvorlig.

Å bekjempe fattigdom og få flere i arbeid er ingen enkel operasjon. Det krever at alle på Stortinget bidrar til å få det til, både når det gjelder å få ryddet opp i regelverk som skaper problemer, og også til å være reell når det gjelder å sette av penger til det som trengs. Det er kjekt å flytte på tall, men for dem som kunne ha blitt rammet av denne tallflyttingen, er det ramme alvor. Det må man aldri glemme.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:19:12]: Ifølge St.prp. nr. 1 for 2007-2008 er andelen sysselsatte blant personer med nedsatt funksjonsevne på 45,3 pst. i andre kvartal av 2007. Det er samme nivå som i fjor. Til tross for et stort fokus og engasjement rundt dette tema er det liten framgang å spore i forhold til utviklingen.

Mange opplever å bli funksjonshemmet på grunn av de løsninger som velges for utforming av bygninger, utemiljø, produkter, tjenester og ikke minst transportløsninger. Komiteen har arbeidet mye med spørsmålene rundt tilgjengelighet og har også hatt fokus på dette i forbindelse med sine reiser. Det er ingen tvil: Vi har en fryktelig lang vei å gå. Mangel på tilgjengelighet og tilrettelegging må ta deler av skylden for at arbeidet med å få flere personer med funksjonsnedsettelse ut i arbeid ikke gir de resultater som vi ønsker oss.

Når vi vet at personer med funksjonsnedsettelse har en samlet gjennomsnittsinntekt på om lag 75 pst. av inntekten til befolkningen og samtidig ofte har store utgifter til medisiner og helse- og sosialtjenester, vil målet om å avskaffe fattigdom i stor grad omhandle denne gruppen mennesker. Da handler det om å ha en trygd det går an å leve av og lavere egenandeler.

Fremskrittspartiet har fremmet forslag om og bevilget penger i sitt alternative statsbudsjett både til unge uføre og til alle dem som lever på minstepensjon, enten som alderspensjonist eller som uføretrygdet. Videre har Fremskrittspartiet fremmet forslag om og bevilget penger til lavere egenandeler ved sykdom.

Skal barn med funksjonsnedsettelser ha de samme rettigheter og muligheter for et godt og verdig liv, samt mulighet til å arbeide i voksen alder, er det avgjørende at tiltak blir satt inn allerede i barndommen. Fremskrittspartiet har derfor også foreslått og bevilget penger til skoler som tar inn elever med særskilte behov, ekstratilskudd til skoler med blinde og svaksynte og tilskudd til elever med dysleksi. I tillegg har vi foreslått og bevilget midler til bedrifter som tar inn lærlinger med spesielle behov. Det handler om å gi denne gruppen all mulig drahjelp som er nødvendig for at flest mulig av dem kan være i arbeid i større eller mindre grad.

Både NAV og norske virksomheter mangler kunnskap om funksjonshemmede, rapporterer unge arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne. Dette framgår av en kunnskapsstatus om IA-avtalens delmål 2. Forskerne finner at det ikke er samsvar mellom ressursbruk og antall nyansettelser. Hjelpeapparatet er standardisert og lite fleksibelt. Arbeidssøkere blir gående i tiltakskjeden uten formål, og funksjonshemmede opplever at hjelpeapparatet retter oppmerksomheten mot funksjonsnedsettelse og hindringer i stedet for muligheter.

I arbeidskraftundersøkelsen om funksjonshemmede 2. kvartal 2007 oppgir 17 pst. av 271 000 ikke-sysselsatte funksjonshemmede at de ønsker å jobbe. Dette utgjør en arbeidsstokk på svimlende 46 000 personer.

Av dem som tilhører gruppen personer med funksjonsnedsettelse, og som var i arbeid, oppgav 24 pst. at de ikke hadde fått arbeidsplassen tilrettelagt, men at de faktisk hadde behov for det. 17 pst. oppgav at de hadde fått noe tilrettelegging, men hadde behov for ytterligere tilrettelegging. Dersom vi legger til andelen som ennå ikke er i arbeid, viser dette at behovet for tilrettelegging er enormt, og at dette arbeidet kanskje er det viktigste å prioritere først.

Ifølge en artikkel i Dagsavisen den 23. oktober har Danmark 10 pst. høyere yrkesdeltagelse blant personer med funksjonsnedsettelse enn Norge. Den danske regjering satte som mål å få 2 000 flere funksjonshemmede ut i arbeid i løpet av 2005. Det ble i stedet 25 000.

Den rød-grønne regjeringen i Norge satte seg et mål i 2006 om at 5 pst. av alle nyansatte i staten skulle ha nedsatt funksjonsevne. De oppnådde 1,2 pst. I stedet for å øke andelen, greide Regjeringen å halvere den. Dette viser at Regjeringen ikke gjør nok, eller gjør de riktige tingene, for å nå de mål de setter seg.

I budsjettdebatt etter budsjettdebatt i denne salen skryter de rød-grønne stortingsrepresentantene uhemmet av sin egen regjerings innsats. Litt ydmykhet i forhold til mangler bør man kanskje ha. Innenfor vårt fagfelt blir det sagt mye fint, men det er først når den enkelte opplever en forskjell, at det er grunn til å slå seg på brystet. Der er vi ikke.

Fattigdommen er ikke avskaffet, egenandelene går ikke ned, andelen personer med funksjonsnedsettelser i arbeid i stat og i arbeid generelt er ikke nådd, og informasjonen om hjelpemidler i arbeid og utdanning er ikke blitt bedre.

Per Rune Henriksen (A) [12:24:48]: I dag har vi 38 434 arbeidsledige ifølge NAVs internettside, og fokus i arbeidsmarkedspolitikken er først og fremst rettet mot hva vi kan gjøre for å mobilisere arbeidskraft. Jeg vil bruke litt tid på de arbeidslediges vilkår i denne debatten.

Det er fortsatt slik at den økonomiske nedturen er dramatisk for dem som blir arbeidsledige. Arbeiderpartiet lovet i 2005 å reversere Bondevik-regjeringens kutt i dagpengeordningene. Når 2008-budsjettet er vedtatt, har vi redusert antall ventedager fra fem til tre, og vi sørget i 2006-budsjettet for at arbeidsledige tjener opp feriepenger.

Det er forstemmende at Høyre i sitt alternative budsjettforslag foreslår å øke antall ventedager til fem. Det er gledelig å se at Høyre står alene om dette. I kravet om økt mobilitet blant arbeidsledige har imidlertid Høyre og Fremskrittspartiet funnet hverandre. Høyresidens fokusering på tvangsmidler for å få ledige ut i arbeid, kombinert med disse partienes kutt i arbeidsmarkedstiltak på henholdsvis 160 mill. kr og 300 mill. kr, framstår som et sosialpolitisk gufs fra fortiden.

Arbeidsinnvandringen som vi nyter godt av i dette landet, har en skyggeside som Regjeringen har en stødig fokusering på. Sosial dumping blir møtt med systematiske tiltak, hvor vi styrker lovverket. Vi styrker tilsynsmyndighetenes evne og mulighet til å gripe inn, og vi styrker fagbevegelsens mulighet til å ta tak i negative forhold. Jeg merker meg at høyresidens partier viker tilbake for å støtte nødvendige tiltak som påseansvar for oppdragsgivere og innsynsrett for tillitsvalgte. Fremskrittspartiets kutt i tilsynsetatenes budsjetter sier også noe om hvor dypt deres vilje til å bekjempe sosial dumping egentlig ligger.

Mangel på arbeidskraft er et problem i dagens Norge og vil være det også i framtiden. Da må vi sørge for å skape et arbeidsliv som gjør det mulig å beholde flere i arbeid lenger enn det folk holder ut i dag.

Antall dødsulykker i arbeidslivet har blitt mer enn halvert siden 1990. Det er dermed god grunn til å anta at antall ulykker generelt har hatt en tilsvarende utvikling, og det er bra. Det alarmerende er at sykefraværet er høyt, og at antall uførepensjonister øker sterkt. Faren for ulykkeshendelser i arbeidslivet blir mindre, men belastningslidelser og stressrelaterte lidelser synes å øke. Forskere mener at så mye som halvparten av sykefraværet er arbeidsrelatert. Arbeidslivet blir dermed den viktigste arenaen for arbeidet med å redusere sykefraværet og antallet uføre. I dette arbeidet trenger vi våkne og oppegående tilsynsmyndigheter.

Det er gledelig at Arbeidstilsynet er godt i gang med sin omorganisering, og jeg imøteser evalueringen av virksomheten med stor interesse. I min kontakt med arbeidslivet – både med arbeidsgivere og arbeidstakere – møter jeg en bekymring for at Arbeidstilsynet bruker for mye tid på å sjekke innholdet i internkontrollsystemer framfor å sjekke de virkelige forholdene slik de ser ut på den enkelte arbeidsplass. Det er viktig at tilsynsmyndighetene har den rette balansen mellom det å bidra til et organisert helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid og det å kunne rykke ut på meldinger om uakseptable forhold og sette tingene på plass.

Det foreligger nå rapport om bedriftshelsetjenesten med anbefalinger om å innføre godkjenningsordninger og å utvide bransjeforskriften, slik at flere arbeidstakere blir omfattet av bedriftshelsetjenesten. Bedriftshelsetjenesten har en nøkkelrolle i et systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid, og det er gledelig at det nå ser ut til at vi kan få gjennomslag for et gammelt krav på dette området.

Videre registrerer jeg også at departementet har fått utarbeidet en rapport om erfaringen med regionale verneombud i bygg- og anleggsbransjen, med sikte på å utvide ordningen til også å omfatte andre bransjer. Vi ser store behov i servicebransjene, hvor man har store helse-, miljø- og sikkerhetsutfordringer, men dessverre altfor lite systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid på arbeidsplassene. Innføring av regionale verneombud vil være et stort skritt framover i disse bransjene.

Arbeidslivet er i kontinuerlig forandring. Gamle utfordringer takles, nye oppstår. Vi må hele tiden holde våkent øye med hvordan vi sørger for at arbeidslivet blir den arena for livsutfoldelse og utvikling som vi ønsker at den skal være. Bare da vil vi få et bærekraftig arbeidsliv som sørger for å skape de verdiene som vår velstandsutvikling er avhengig av.

Sverre Myrli (A) [12:29:51]: Det går godt i kongeriket. Sysselsettingsgraden er rekordhøy. Arbeidsløsheten er rekordlav. Mange har de siste åra fått et mye bedre liv. Men la oss ikke bli så sjølforherligende at vi glemmer dem som ikke tar del i denne velstandsutviklinga. Desto verre er det for dem som står utenfor, når en ser at så mange har det godt. Og på en måte blir det vanskeligere og vanskeligere å få dem som er en del av «utenforskapet», til å bli en del av velstandsutviklinga. Derfor må det innføres målrettede ordninger, og det viktigste må være at de som har det vanskeligst, skal få det bedre. Derfor mener jeg at 1. november var en historisk dag, med innføringen av det såkalte kvalifiseringsprogrammet – en ordning som etter min oppfatning har fått altfor lite oppmerksomhet. Nå går vi altså inn med målrettede tiltak til noen av de aller svakeste i samfunnet, de som lever måneder, ja til og med år på sosialhjelp. Intensjonene med økonomisk sosialhjelp har aldri vært at folk skal leve over lang tid av den, derfor må vi nå gjøre noe. Kvalifiseringsprogrammet er et slikt virkemiddel.

Det er store tall i budsjettinnstillinga fra arbeids- og sosialkomiteen, og jeg tror vi skriver budsjetthistorie i dag. Jeg er temmelig sikker på at ett enkelt budsjettkapittel aldri før i statsbudsjettets historie har vært på over 100 milliarder kr. I 2008 er utgiftene til alderspensjon 101 milliarder kr. Det er en økning fra i år på 8 milliarder kr, fra 93 milliarder kr. Økningen til uførepensjon er fra 50 milliarder kr på årets budsjett til over 54 milliarder kr til neste år. Vi har altså bare på alderspensjon og uførepensjon fra budsjettet i år til budsjettet neste år en økning på over 12 milliarder kr. Dette er enorme beløp og vil på sikt stille velferdsstaten ovenfor store utfordringer.

Jeg er derfor glad for at det er stort flertall i stortingssalen for å innføre et nytt pensjonssystem – ikke fordi vi skal kutte i utgiftene til verken alderspensjon eller uførepensjon, men fordi vi trenger et pensjonssystem som på sikt er mer bærekraftig enn det dagens system er.

I budsjettinnstillinga knytter opposisjonspartiene mye oppmerksomhet til avtalefestet pensjon, AFP. Det virker som om en nå ønsker AFP til livs. Jeg vil minne særlig de av opposisjonspartiene som er en del av de to pensjonsforlikene, Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti, om at det i begge pensjonforlikene, både i 2005 og i 2007, er slått fast at vi skal ha en avtalefestet pensjon også i det nye pensjonssystemet. Den skal tilpasses den nye folketrygden – ja. Men vi skal fortsatt ha en avtalefestet pensjon. Jeg håper ikke dette betyr at Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti vil ha omkamp om pensjonsreformen.

La meg så til slutt knytte noen kommentarer til forslaget fra Regjeringa om at 67-åringer nå kan jobbe uten avkorting i pensjonen fra folketrygden. For første gang gjøres det noe med dette – vi får si – omstridte temaet, hvor det i dag er begrensninger. En kan jo tjene hvor mye en vil, men en får altså avkorting i pensjonen om en er mellom 67 og 70 år. Det gjøres det nå noe med for første gang. Vi tar ett av årskullene. Den forrige regjering gjorde ingenting. Men når jeg hører på debatten i dag, kan det jo virke som om det er nesten verre å ta ett årskull enn ikke å gjøre noen ting. For å billedgjøre det: La oss si at noen er på julebord, f.eks. representanten Martin Engeset. Etter middagen har han lyst til å gå i baren og bli påspandert tre drinker. Det blir han ikke, men han blir påspandert én drink. På julebordet i fjor ble han ikke påspandert en eneste drink. Det må jo være bedre å bli påspandert én drink enn ikke å få noen i det hele tatt, slik situasjonen var i fjor. Så jeg syns medlemmene fra de tidligere regjeringspartiene burde gå litt stillere i dørene i forhold til det forslaget som nå foreligger, om å stoppe avkortingen for 67-åringer.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

André N. Skjelstad (V) [12:35:28]: Det var jo en nyttig påminning om hvordan hr. Myrli ser på avkortinger. Det var for så vidt interessant.

Behovet for arbeidskraft er økende i landet. Nesten halvparten av norske bedrifter sliter med å få tak i ansatte, og hver fjerde bedrift har store problemer med å rekruttere nok folk, viser NAVs bedriftsundersøkelse. Ifølge arbeids- og velferdsdirektør Tor Saglie har det aldri før manglet så mange personer i norsk arbeidsliv som nå. Mer en 132 000 personer ønskes rekruttert inn i bedriftene.

Det er særlig bygg- og anleggsbransjen og deler av industrien som skriker etter ansatte. Vi vet at dette behovet bare vil øke framover. Samtidig er det flere grupper av mennesker som står utenfor – noen som av åpenbare grunner er syke og ikke kan jobbe, mens andre vil og orker, men kommer ikke inn. Vi har en vekst i antall uføretrygdede, spesielt blant unge, som er bekymringsfullt. Vi har et høyt sykefravær, og det er særlig mange som har muskel- eller skjelettsykdommer. Det finnes noen grupper som i større grad enn andre ikke kommer seg inn.

Det finnes mange unge gutter som i altfor ung alder havner på uførepensjon. I forrige generasjon fantes det muligheter for mer praktisk arbeid. I dag må alle gjennom teori, enten de vil eller ikke. Dette er for mange med på å ødelegge motivasjonen for å gå på skolen. Og for noen av disse er det en vei inn i en passiv tilværelse som stønadsmottaker.

Det er mennesker med ulike funksjonsnedsettelser som ikke kommer seg inn fordi en rekke forhold ved arbeidslivet hindrer dem. Det er ikke alle forhold ved arbeidslivet som lar seg lovregulere, men problemet med fysisk tilgjengelighet er et område hvor Venstre har stor tro på at lovverket kan gjøre en forskjell. Det hjelper ikke for en funksjonshemmet å ha skaffet seg et arbeid hvis det ikke er mulig for vedkommende å komme seg dit. Vi har et så høyspesialisert arbeidsliv at det i seg selv stenger mange ute. Vårt arbeidsliv er blitt så strømlinjeformet at det i liten grad tar inn over seg dem som ikke er strømlinjeformet.

Det står mange med innvandrerbakgrunn som fortsatt ikke blir innkalt til intervju fordi de har «feil» navn, og det er mange kvinner og menn med «feil» alder. Dette er en stor utfordring, som Regjeringen må legge mer vekt på. Venstre tror at arbeidsgivere nå blir tvunget til å ta inn folk enten de vil det eller ikke, fordi mangelen på arbeidskraft er såpass stor som den er.

Venstre er positive til at alle som skal få folk ut i arbeidslivet, fokuserer på hva mennesker kan, og ikke på hva de ikke kan.

Tidsubestemt lønnstilskudd tror vi er en god ordning både for å sikre dem som er i ferd med å falle ut av arbeidsmarkedet på grunn av sykdom eller av andre årsaker, og for å gi mer fleksible muligheter til dem som er ute av arbeidsmarkedet. Det er et positivt tiltak.

En rekke urovekkende undersøkelser har pekt på at arbeidsgivere og ledere i praksis i altfor liten grad ansetter folk med minoritetsbakgrunn eller funksjonsnedsettelser. Jeg tror ikke vi vil komme dette til livs bare gjennom lovgivning. Her må det holdningsendringer til hos den enkelte arbeidsgiver. Det finnes mange små bedrifter i Norge, og mange av dem er helt uvitende om de nye bestemmelsene – men det er de som ansetter folk. Derfor må vi ha kampanjer rettet mot arbeidsgivere som ikke har store administrative avdelinger og tid til å sette seg inn i alt som kommer fra Stortinget – hvis vi skal få flere ut i arbeid.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [12:38:42]: Det heter at angrep er det beste forsvar, når en selv går tom for gode argumenter. Regjeringspartiene har demonstrert den taktikken til fulle i dag ved å angripe opposisjonen hele tiden.

Jeg aksepterer denne taktikken, da det finnes usosiale kutt som regjeringspartiene må dekke over. Men jeg forlanger at man skal bruke rene våpen, i hvert fall at fakta ikke blir forvrengt. I debatten har representanter fra regjeringspartiene flere ganger hevdet at Kristelig Folkeparti kutter i arbeidsmarkedstiltakene. Vi bevilger mer til målrettede arbeidsmarkedstiltak for å få flere yrkeshemmede inn i arbeid. Vi prioriterer altså dem som trenger mer omfattende og langvarige attføringsløp. Vår totalbevilgning er altså 33 mill. kr mer enn Regjeringens. Jeg vil oppfordre regjeringspartiene, og spesielt Lise Christoffersen, til å se på side 29 i innstillingen, øverst på siden – der dette tydelig framgår. Jeg vil også utfordre henne til å svare på hvor hun finner denne påståtte reduksjonen, og til å dokumentere påstander i replikkordskiftet med meg, om at Kristelig Folkeparti kutter i AFP-ordningen. Hvor har representanten det fra? Kristelig Folkeparti har gitt full støtte til forliket om pensjonsreformen og de føringer som der er gitt for hvordan en framtidig AFP-ordning må utformes for ikke å bryte med pensjonsreformens hovedprinsipper, at det skal lønne seg å arbeide. Representanten fra Arbeiderpartiet bør vel heller stille spørsmål til sine regjeringskolleger fra SV, som egentlig er imot pensjonsreformen, og som for et par uker siden kom med en landsstyreuttalelse som reiser tvil om de egentlig vil ha en tidligpensjonsordning som stimulerer til arbeid.

Debatt er viktig, og ofte avklarende, men en kan ikke kaste ut påstander som ikke er sanne. Dette vil jeg ha en forklaring på.

Karin Andersen (SV) [12:41:17]: Jeg har behov for å si litt om antidiskriminerings- og tilgjengelighetsloven som Regjeringen nå arbeider med.

Det er viktig at vi ikke tenker at den handler bare om arbeidslivet. Den handler altså om hele samfunnet og hvordan folk skal kunne leve hele liv, sjøl om de har funksjonsnedsettelser. Det er det viktig å ha med seg.

Jeg ble litt forundret over innlegget til representanten Kjønaas Kjos, hvor hun påstod at noen hadde skrytt så voldsomt av hvordan dette samfunnet var tilrettelagt for funksjonshemmede. Jeg har aldri hørt at noen har sagt det. Tvert imot, det norske samfunnet er vel godt når det gjelder stønadsordninger og en del sosiale tiltak og hjelpemidler – der tror jeg vi ligger godt an i forhold til andre land vi kan sammenligne oss med – men når det gjelder tilgjengelighet, tror jeg nok dessverre at Norge henger svært langt etter. Derfor er det viktig å få dette på plass, og få sikre at alt vi investerer i framover, ikke er slik at det diskriminerer folk. Vi er nødt til å bruke den store kjøpekraften som det offentlige har, til å sikre at vi får likestillende og ikke-diskriminerende løsninger.

Jeg har også behov for å si at rapporten fra Nordlandsforskning, om arbeidsgiveres og NAVs holdninger til folk med funksjonsnedsettelser, at man faktisk ikke blir sett, at man faktisk ikke får relevant hjelp som gjør at man kommer i jobb, er meget viktig. Men da er det desto mer oppsiktsvekkende at de som påstår å være mer opptatt av dette enn Regjeringen, kutter så voldsomt både i antall mennesker som skal hjelpe folk tilbake til jobb, hjelpe dem i møtet med arbeidslivet, arbeidsgiverne og tilpassingskrav og i de tiltaksmidlene som skal til, for vi vet at dette trengs i forhold til både kvalifisering og arbeidstrening.

Så har jeg lyst til å rette søkelyset mot noen tiltak som vi vet noen arbeider med. Det ene er et initiativ som heter Pøbelprosjektet. Det er et prosjekt der man søker samarbeid med private arbeidsgivere, ungdom som faller ut av skole og arbeidsliv og som har sosiale vansker. Der tilbyr man altså en pakke med både opplæring og arbeidstrening, og de forsøkene som er gjort her, har fungert svært bra. Så jeg oppfordrer Regjeringen til å se på hvordan den skal kunne sørge for at disse gode prosjektene kommer i gang. I tillegg til det har jeg behov for å vise til det forsøket som nå også jobbes ut mellom IT Norge og arbeidsmarkedsbedriftene, knyttet til å bruke moderne mobiltelefonteknologi i attføring av særlig ungdom. Det har vist seg å være effektivt. Og jeg tror det er behov for å gå noen nye veier hvis vi skal lykkes med at alle skal kunne komme i jobb.

Robert Eriksson (FrP) [12:44:53]: Representanten Eva Kristin Hansen var to ganger i sitt innlegg inne på dette at Fremskrittspartiet foreslår effektivisering innenfor Arbeids- og velferdsetaten.

Ja, Fremskrittspartiet mener det er mulig med effektiviseringstiltak innenfor denne etaten. Jeg vil bare vise til det som stod i Dagens IT for en tid siden, om innfasingen av EDB-systemer. Hvis man i sin tid hadde ventet med det til man hadde fått vedtatt pensjonsreformen, ville man ha kunnet spare 50 mill. kr bare i IT-løsninger. Leser man Riksrevisjonens rapport, Dokument nr. 1 for 2007-2008, står det på side 38 om etatens regnskap for i fjor at det er avdekket «uavklarte differanser som utgjør ca. 200 mill. kroner». Det må jo bety at her er det et effektiviseringspotensial.

Så har jeg lyst til å si noe om kjøp av helsetjenester, som jeg håper at Regjeringen kan ta med seg videre, og som jeg håper at også statsråden vil jobbe mer målrettet for. Det er ingen tvil om at kjøp av gode helsetjenester vil kunne føre til at folk raskere kan komme tilbake i arbeid.

Jeg håper at man også kan bli mer åpen for å utnytte den rehabiliteringskapasiteten som eksisterer. Jeg vil i så henseende vise til LHL, som i flere notater til komiteen har påpekt at de har 100 ledige senger. Hvorfor utnytter man ikke de 100 sengene – gir noen mennesker rehabilitering – når vi vet at av dem som får rehabilitering i løpet av kort tid, vil 70–90 pst. komme i en arbeidssituasjon igjen, mens de som ikke får rehabilitering, vil havne på uføretrygd? Jeg håper at man vil føre en langt mer målrettet politikk på dette området.

Dette er egentlig et veldig godt eksempel på hvordan man kan satse for å begrense antall trygdede. Dette har også vært en av Regjeringens fanesaker: færre på trygd og flere i arbeid. Ved å ta slike grep vil man faktisk få flere tilbake til en arbeidssituasjon, mens veldig mange, ved at Regjeringen ikke satser offensivt nok på dette og utnytter den ledige kapasiteten, dessverre vil havne over på trygdeordninger, noe som jeg synes er direkte uheldig for de menneskene dette gjelder. Og det er også uheldig for samfunnet som sådant.

Lise Christoffersen (A) [12:47:52]: Jeg ble utfordret av representanten Woie Duesund til å redegjøre nærmere for mitt svar i forbindelse med replikkvekslingen tidligere i debatten – hvor vi har våre informasjoner fra når det gjelder kutt i Kristelig Folkepartis alternative budsjettforslag. Det skal jeg gjerne gjøre.

Det som var hovedpoenget i den replikkvekslingen, var det som også representanten Dagfinn Sundsbø var inne på i et av sine innlegg her i dag, nemlig at Kristelig Folkeparti finansierer veldig mange av sine påplussinger ved å flytte penger internt på budsjettet – fra én post til en annen – og at det ofte er poster som er rettet inn mot bekjempelse av fattigdom. Det jeg gjorde, var ikke å gå inn på alle plussforslagene til Kristelig Folkeparti, men det jeg prøvde å vise, var hvordan Kristelig Folkeparti finansierer sine påplussinger.

Når Kristelig Folkeparti plusser på til spesielle arbeidsmarkedstiltak, reduserer de antallet ordinære arbeidsmarkedstiltak. Det er foreslått et mindre tilskudd til AFP enn det regjeringspartiene har foreslått. Det er innstramminger når det gjelder dagpenger, fiskeindustri, permittering og lønnsgarantiordning. Det flyttes også penger fra helse- og rehabiliteringstjenester for sykmeldte og fra nettolønnsordningen. Denne listen er framkommet ved å gå igjennom alle postene i Kristelig Folkepartis budsjett.

Mitt hovedpoeng var å vise at vi hadde vår prioritering. Vi var for så vidt villige til å si at mange av forslagene til Kristelig Folkeparti er gode, men vi var altså ikke enig i måten Kristelig Folkeparti finansierer dem på.

Da håper jeg at dette er oppklart. Og skulle det noe sted på denne listen ha sneket seg inn en feil, skal vi selvfølgelig sørge for å rette det opp i et senere innlegg – og eventuelt beklage det. Det er i hvert fall denne listen vi har utarbeidet, med utgangspunkt i Kristelig Folkepartis egne tabeller.

Når jeg først står her oppe og har lite grann taletid igjen, har jeg lyst til å kommentere det som veldig mange har vært inne på, nemlig reduksjonen som gjelder attføringspenger i ventetiden på arbeid, fra seks måneder til tre måneder. Det er en ordning som har blitt endret i flere omganger. I forrige periode ble den endret fra ett år til seks måneder – det var vel kanskje en tanke bak det den gangen også. Når vi nå foreslår å redusere ordningen fra seks måneder til tre måneder, mener vi at det er forsvarlig, med bakgrunn i den statistikken vi har for hvordan det går med folk som er ferdig med et attføringsløp. 40 pst. er i en eller annen form for arbeid etter tre måneder, 40 pst. er på en eller annen form for ny trygdestønad, og resten er på en blanding av sosialhjelp og privat forsørging.

Det er vår oppriktige mening at dersom en ikke har fått jobb tre måneder etter et attføringsløp, skal en ikke fortsette å gå på en passiv stønad. Da skal en tilbake i aktive tiltak eller over på en annen trygdestønad.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 1086)