Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:00:15]: Denne interpellasjonen er ikke et forsøk på å utfordre arbeidet med å utvikle CO₂-renseteknologi. Det er kun et ønske om at pengene som vi bruker på vegne av samfunnet, brukes best mulig for miljøet, for skattebetalerne og for norsk næringsliv. Det ikke en debatt om at norsk industri skal forfordeles uansett hva slags løsning de kommer med, men det er en debatt om hvordan vi skal legge til rette for at norsk næringsliv og norsk forskningsmiljø får en mulighet til å konkurrere om å bli ledende aktører i arbeidet som skjer på norsk jord.

Grunnen til denne debatten er merknaden i innstillingen fra energi- og miljøkomiteen om Mongstad. Der står det:

«Komiteen vil derfor anmode Regjeringen om at det innenfor EØS-regelverket legges vekt på norsk teknologiutvikling.»

Det bekymrer når man i etterkant har sett Teknisk Ukeblad 31/07, og leser i kommentarene der at utenlandske selskaper tar kontroll over norske renseprosjekt, og når man leser i Aftenposten den 11. april 2007 at «Senterpartiet og SV gir blaffen i om det velges norsk teknologi, bare det blir CO₂-fangst på Kårstø så kjapt som mulig», og der daværende energipolitisk talsmann i Senterpartiet, Ola Borten Moe, sier at det viktigste er rensing så raskt som overhodet mulig. «Hvis norsk industri ikke er i stand til å levere like raskt som utenlandske løsninger, er det først og fremst flaut for dem», sier han videre. Det gir signaler som ikke er i tråd med det Stortinget har sagt, og som heller ikke er til fordel for norsk næringsliv.

Hvis vi ønsker at Norge skal være blant de fremste i utvikling av CO₂-renseteknologi, må det også legges til rette for at norsk næringsliv kan delta. Norske aktører bør være sentrale, ikke bare de norske pengene.

Hvis man skal ha noen sjanser for en kommersiell suksess her, må man være tidlig ute med å utvikle både robust og kostnadseffektiv teknologi. Da kan man ikke sette absolutte tidsfrister som det viktigste premisset i denne saken, men man må vise fleksibilitet, slik at man kan velge blant de beste løsningene.

Med tanke på at Kyoto-avtalen åpner for utstrakt bruk av kvotehandel, vil knapt noen land være villige til å investere i CO₂-rensing av gasskraft før dette blir mer kostnadseffektivt enn kjøp av kvoter, og/eller å gjøre andre utslippstiltak. Det er egentlig verdt en debatt i seg selv om Norge ikke heller burde satse på rensing av kullkraft i samarbeid med andre land, men den debatten skal jeg la ligge.

Da Stortinget behandlet saken om Mongstad, la komiteen, som sagt, vekt på å legge til rette for norsk næringsliv i den grad EØS-avtalen tillater det. Regjeringens opplegg har ikke gjort dette. Medieoppslagene viser at norske aktører ikke er i hovedsetet. Det er i stedet utenlandske konkurrenter som drar fordelen av å få testet ut teknologien. Dermed brukes norske skattebetaleres penger til å subsidiere utenlandsk industri på bekostning av norske selskaper. Det er jo et paradoks når man har et uttrykt mål om at Norge skal bli verdensledende på området.

Dette er det ikke bare Fremskrittspartiet som sier. Dette er uttrykt fra LO, fra norsk industri og fra en masse aktører i brev til Regjeringen, og jeg er sikker på at statsråden kjenner til det.

Det er også uttalelser fra f.eks. Knut Aaneland i Norsk Industri i Teknisk Ukeblad 33/07, der han ber politikerne ta til vettet. Han sier:

«Vi kan ikke la japanere og franskmenn utvikle sin teknologi på bekostning av norske selskaper i Norge» … «Regjering og departement lar utenlandske selskaper» … «slippe til for å løse CO₂-utfordringene uten at norske teknologimiljøer, forskning eller leverandørindustri er med. Hvor er den industrielle tenkningen?»

Videre sier han:

«Jeg er skuffet, men gir ikke opp. Håpet er naturligvis at noen tar fornuften fangen og får med norske teknologi- og forskningsmiljøer. Det er jo underlig at Sintef blir satt til å lede EUs arbeid med CO₂-fangst og deponering, mens her hjemme er de utelatt fra det største statlige utviklingsprosjektet hittil. Dette er ingen politikk som fremmer norsk teknologi og industri».

Ledende CO₂-forsker i SINTEF, Nils A. Røkke, sier i Teknisk Ukeblad 31/07 at den utenlandske dominansen på Kårstø og Mongstad «kan være nådestøtet for norsk CO₂-renseteknologi». Og videre:

«Hvis norske teknologimiljøer ikke deltar i rensing av disse gasskraftverkene, kan det sette en stopper for utviklingen av norsk CO₂-teknologi. Det vil selvsagt være svært vanskelig for norske selskaper å komme inn i prosjekter i utlandet uten å ha et referanseanlegg. Hvem vil kjøpe et anlegg som ikke er kvalifisert til prosjekter i hjemlandet?»

Det er jo eksempler på norske selskaper som ønsker å være med på dette. Siden 2005 har Aker Kværner jobbet sammen med 13 samarbeidspartnere om Just Catch-prosjektet. Dette skal fjerne CO₂ i tillegg til å øke effekten av gasskraftverket. Aker Kværner har mange ganger sagt at de kan ha et testanlegg for gasskraftverket på Kårstø klart i 2009.

Ifølge informasjonssjef Stein Inge Liasjø i Aker Kværner haster det i så fall med en avgjørelse. Til Haugesunds Avis 20. oktober sier han:

«Dette er nybrotsarbeid, og det er enno ikkje blitt bygd eit fullskala reinseanlegg nokon plass i verda. Vår tanke er at det må vera ein fordel å kome i gang med eit testanlegg på Kårstø så raskt som mogeleg. Gasskraftverket står jo der og er i drift.»

Selskapet jobber sammen med SINTEF og NTNU om utviklingen av en kjemikalieløsning som skal fange CO₂. Basert på dette sier Aker Kværner at de kan være med og få på plass et fullskala renseanlegg på Mongstad i 2013. Ergo: Man bygger pilotanlegg på Kårstø, drar erfaringen og kan framskynde prosessen på Mongstad i 2013. Men det er ingen grunn til å tro at de skal klare det i 2012, som er Regjeringens krav.

Sargas er det andre selskapet som lenge har markert seg i Norge. De har hatt konsesjonssøknad sammen med Hammerfest Energi om et CO₂-fritt gasskraftverk i Hammerfest, og de fikk merkelig nok avslag fra Regjeringen. På Husnes jobber de sammen med industrimiljøer om å bygge kullkraftverk med CO₂-rensing og ferdig levert strømpris på rundt 30 øre, hvis det lykkes. De har ønsket å koble seg til CO₂-kjederøret som skal være fra Kårstø og Mongstad, men har ikke klart å få dialog på dette området. Det mest oppsiktsvekkende med Sargas er jo prisen. De regner med at de skal få til dette til rundt 100 kr pr. tonn, en syvendedel av det som er planlagt på Kårstø. De har testanlegg i Sverige, men de føler seg frosset ut i den norske prosessen.

Norske aktører blir altså stående utenfor både på Mongstad og på Kårstø.

Alstom har ifølge Teknisk Ukeblad tegnet en intensjonsavtale om å få etablere et fullskala anlegg. På Kårstø er det fire selskaper på lista, der Aker Kværner nevnes, men Ola Rønning, som er CO₂-prosjektleder utnevnt av Regjeringen, sier at teknologien deres ikke er moden. Man kan jo bare tenke seg: Selv om de nå får lov til å søke, er det litt vanskelig å nå fram når de ikke har moden teknologi.

Grunnen til at jeg også tar opp dette til debatt, er ikke bare at jeg mener at Stortingets intensjoner ikke er blitt fulgt opp av Regjeringen, men det er også olje- og energiministerens reaksjoner når jeg tar opp dette i skriftlige spørsmål. Når jeg har etterlyst norsk deltakelse, var svaret at StatoilHydro på Mongstad er et norsk selskap, og kan det bli mer norsk enn det? Men det har aldri på noe tidspunkt vært meningen at det skal være StatoilHydro som utvikler selve CO₂-renseanlegget. Det er forskningsmiljø og selskaper som spesialiserer seg på det. Et slikt svar fra statsråden illustrerte vel heller at norske selskaper lå dårlig an på teknologisiden.

På NRK-nyhetene i dag hørte jeg derimot litt nye toner. Jeg tar det som en gledelig respons på denne interpellasjonen, på samme måte som det plutselig ble aktivitet i Regjeringen da jeg for et par uker siden hadde en interpellasjon om biomembran – og det er hyggelig.

Nå gir Regjeringen signaler om at også selskap med uprøvd teknologi skal få delta i konkurransen. Statsrådens utspill er i så måte et skritt i riktig retning, men det er ikke tilstrekkelig. Det er ikke nok at en får lov til å være med og søke hvis en ikke klarer å innfri tidsfristen som Regjeringen har satt, og som de tviholder på. Hvis Regjeringen derimot også sier at de skal vise fleksibilitet, slik at det f.eks. er CO₂-utslippene fra Norge over en tiårsperiode som skal være retningsgivende, og ikke utslippene år for år, som Regjeringen nå har som premiss, har vi kommet fram til en enighet som Fremskrittspartiet vil være veldig godt fornøyd med.

Regjeringen må derfor vise større åpenhet og vilje til fleksibilitet slik at næringslivet i Norge kan innta en ledende rolle i dette arbeidet, og ikke bare bli en passiv tilskuer.

La oss reflektere litt over hva vi snakker om her. Vi snakker primært om at en skal utvikle CO₂-renseteknologi. Hvis rensing på Kårstø og Mongstad hadde vært viktig for å rense verdens CO₂-utslipp mest mulig, ville en – og det tror jeg alle anerkjenner – fått mye større resultat ved å bruke pengene andre steder. Det er fordi dette er et CO₂-renseteknologiutvikingsprosjekt, at det er spennende, og at en har alle bak seg. Selv om kostnadene ved de første anleggene blir dyre, bør en allikevel legge opp til at mest mulig av norsk næringsliv i hvert fall får en sjanse til å konkurrere. Og hvis det da, mot formodning, viser seg at Sargas’ teknologi ikke virker, og at Aker Kværner ikke får det til, men at Fluor eller Mitsubishi gjør det, da skal jeg være den første som sier at da er det Fluor og Mitsubishi som skal få denne jobben. Men de må ikke få jobben fordi vi som politikere nærmest har diskvalifisert det norske næringslivet fra å delta i konkurransen ved å sette tidsfrister som det ikke er mulig for dem å følge opp. Når norske skattebetalere skal bruke milliardbeløp på å finansiere dette, bør også norske arbeidsplasser kunne se en gevinst.

Statsråd Åslaug Haga [14:10:44]: Jeg setter pris på engasjementet fra representanten Solvik-Olsen. Så vil man nok forstå, etter at jeg har holdt innlegget mitt, at interpellasjonen på et vis er litt overtatt av begivenhetene. Men la meg nå sette dette inn i en sammenheng.

Regjeringa har satt seg ambisiøse mål knyttet til CO₂-håndtering. Den norske innsatsen innenfor fangst og lagring av CO₂ må ses som et viktig bidrag til å løse klimautfordringene. Det internasjonale energibyrået viser i sine analyser at så mye som 20–28 pst. av verdens CO₂-utslipp kan reduseres ved hjelp av CO₂-fangst og -lagring.

Regjeringa har levert i henhold til sine ambisjoner, og det jobbes parallelt med flere prosjekter:

• 1. fullskala rensing på Kårstø

• 2. utvikling av et testsenter for fangst av CO₂ på Mongstad.

• 3. fullskala CO₂-håndtering på Mongstad

• 4. transport- og lagringsløsninger for CO₂

Det ble i juli 2007 etablert et eget statsforetak, Gassnova SF. Dette statsforetaket vil overta det praktiske ansvaret for alle CO₂-håndteringsprosjektene som det jobbes med i dag.

Et viktig mål er å videreutvikle norsk kompetanse, slik at Norge kan bli ledende innen håndtering av CO₂. Gjennom aktiviteten på Sleipner og Snøhvit har Norge allerede betydelig kompetanse innenfor utskilling og lagring av CO₂ knyttet til petroleumsproduksjon. Videre arbeider flere norske aktører med spennende teknologier for CO₂-fangst.

Den langsiktige satsingen på forskning og teknologiutvikling gjennom CLIMIT-programmet og Gassnova legger til rette for ytterligere utvikling av kunnskap og kompetanse knyttet til teknologi for fangst og lagring av CO₂ i Norge.

På Kårstø kan vi både kutte betydelig utslipp av CO₂ og vinne viktig teknologisk erfaring. Med bygging av et anlegg for fangst av CO₂ på Kårstø vil Regjeringa gi et viktig bidrag til å videreutvikle kunnskap om CO₂-fangst og oppskalere slik teknologi. Utvikling av kostnadseffektiv teknologi er av avgjørende betydning for at CO₂-fangst skal bli et godt virkemiddel i kampen mot global oppvarming. Vi vil også høste erfaringer med transport og lagring av fanget CO₂.

Jeg vil orientere Stortinget om at Regjeringa nylig har fastsatt kriterier for prekvalifisering av leverandører for å bygge et fangstanlegg for CO₂ ved gasskraftverket på Kårstø. Kvalifikasjonsgrunnlaget er formet slik at aktører med teknologi av ulik modenhetsgrad får mulighet til å prekvalifisere seg. Dette innebærer at både norske og utenlandske aktører kan melde sin interesse. Jeg mener opplegget bidrar til gode muligheter for ambisiøse teknologileverandører.

Vi ønsker å legge til rette for å utvikle et bredt leverandørmarked innenfor fangst av CO₂. Fristen for å melde interesse er januar 2008. Regjeringa håper at mange vil bidra til en spennende teknologiutvikling. Det understrekes at kvalitetskravene vil være like høye sjøl om vi gir brei adgang til å søke å kvalifisere seg til i neste omgang å konkurrere om å få oppdraget.

Gjennom prinsippene som ligger til grunn for prekvalifisering på Kårstø, vil vi nå få mer presis kunnskap om når de forskjellige teknologileverandørene, både norske og utenlandske, vil kunne være i stand til å levere CO₂-fangstanlegget, og på hvilken måte de mener dette best kan gjøres.

Dersom mange potensielle leverandører melder interesse og det blir behov for en nøyere gjennomgang av de relativt sett mindre modne teknologiene, vil dette innebære høyere planleggingskostnader enn det som ble lagt til grunn i statsbudsjettet for 2008. Særlig vil det være viktig å innhente forprosjekteringsstudier, såkalte FEED-studier, fra et bredt felt av teknologileverandører.

I statsbudsjettet for 2008 er det anslått et behov for 165 mill. kr til planlegging og forprosjektering av CO₂-fangst på Kårstø. Det samlede bevilgningsbehovet er usikkert. Vi vet ikke i dag hvor mange forprosjektstudier, altså disse FEED-studiene, som vi vil måtte gjennomføre i den videre planleggings- og anskaffelsesprosessen. Dette vil først bli klart i januar 2008, når fristen for å melde seg som potensiell leverandør til utbyggingen av anlegget på Kårstø utløper. Dersom flere leverandører enn opprinnelig antatt blir med i den videre anskaffelsesprosessen, vil dette antakelig medføre økte kostnader i planleggingsfasen. Regjeringa vil komme tilbake til Stortinget med en orientering om status og framdrift for prosjektene senest i revidert nasjonalbudsjett. Hvis det er behov for å gjøre det tidligere, kommer vi tilbake på en hensiktsmessig måte.

Staten og StatoilHydro inngikk i fjor høst en avtale om å utvikle CO₂-håndtering på Mongstad. Utviklingen vil skje i to steg. Det arbeides i dag med etableringen av et testsenter for CO₂-fangst. Videre er planen at et fullskala CO₂-håndteringsanlegg skal være på plass i 2014.

Det er inngått en samarbeidsavtale mellom Olje- og energidepartementet, DONG Energy, Shell, StatoilHydro og Vattenfall om arbeidet med testsenteret på Mongstad. Samarbeidsavtalen regulerer planlegging og forberedelser av testanlegg for CO₂-fangst, og vil løpe fram til investeringsbeslutningen for testsenteret i 2008.

Staten og StatoilHydro er forpliktet til å føre prosjektet videre etter investeringsbeslutningen, mens de øvrige partene vil ta stilling til dette ved investeringsbeslutningstidspunktet.

Samarbeidet mellom staten og industrielle selskaper på Mongstad er en milepæl innenfor arbeidet med å realisere CO₂-håndtering. Formålet er å utvikle løsninger som kan redusere kostnader og teknisk og økonomisk risiko knyttet til fullskala CO₂-fangst. Dette gir oss mulighet til å bidra til at kostnadene reduseres tilstrekkelig til at fangst og lagring blir et attraktivt klimavirkemiddel globalt. Oppnår vi dette, vil Norge ha gitt et betydelig bidrag i kampen mot globale klimaendringer.

Det legges opp til at to forskjellige teknologityper skal testes på Mongstad. Innenfor den ene typen teknologi, aminteknologi, vil f.eks. Aker Kværner være en sterk kandidat. Innenfor den andre teknologitypen, karbonatteknologi, finnes det i dag ikke norske aktører som er aktuelle for et prosjekt som på Mongstad. Jeg mener at norsk industri har gode muligheter til å konkurrere om deltakelse på Mongstad.

Parallelt med arbeidet for å utvikle teknologier for å fange CO₂ er det helt sentralt at vi også sørger for å få på plass løsninger for transport og lagring av CO₂.

Olje- og energidepartementet gav i 2006 Gassnova, Gassco, Norges vassdrags- og energidirektorat og Oljedirektoratet i oppdrag å vurdere mulige transport- og lagringsløsninger hvor CO₂ fra Kårstø og fra Mongstad ses i sammenheng. Prosjektet vil løpe til 1. mars 2008 og skal danne grunnlaget for myndighetenes beslutning om valg av transport- og disponeringsløsning.

Norske forsknings- og industrimiljøer har allerede viktig erfaring innenfor lagring av CO₂ i undersjøiske formasjoner. Det videre arbeidet med løsninger for lagring av CO₂ fra gasskraftproduksjon vil bidra til ytterligere utfordringer for norsk industri.

Så til slutt om notifikasjon til ESA. Det er rettet stor oppmerksomhet mot statsstøtterelaterte spørsmål i forbindelse med de norske CO₂-håndteringsprosjektene. Som jeg orienterte om i EØS-komiteen, er det ingen tvil om at prosessene som pågår knyttet til disse første prosjektene av sitt slag i Europa, er krevende.

Jeg vil peke på hensynet til statsstøtteregelverket også når det er snakk om ulike selskapers deltakelse i CO₂-håndtereingsprosjsektene. Det er ingen tvil om at konkurranse mellom aktørene er et viktig element i en statsstøttevurdering. Særskilte løsninger uten reell konkurranse vil neppe passe inn i gjeldende rammer for lovlig statsstøtte.

Jeg mener at CO₂-håndteringsprosjektene i Norge samlet legger godt til rette for videre utvikling av norsk teknologi og kompetanse, og har tro på norsk industriell deltakelse i hele kjeden for fangst, transport og lagring av CO₂.

Kvalifikasjonsgrunnlaget for CO₂-fangst på Kårstø innebærer at både norske og utenlandske aktører konkurrerer på lik linje.

Det er et klart ønske om at den norske satsingen på CO₂-håndtering skal bidra til at norsk industri bygger opp nødvendig kompetanse og blir konkurransedyktig med hensyn til lavutslippsteknologier. I dag er det for få leverandører av CO₂-håndteringsanlegg til at det er en reell konkurranse i markedet. Et viktig virkemiddel for å redusere fangstkostnader er å få denne reelle konkurransen. Klarer norsk industri å hevde seg i denne konkurransen, vil det åpne seg store markedsmuligheter også internasjonalt.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:20:31]: Jeg er lite grann mer beroliget nå enn jeg var da jeg skrev interpellasjonen. Men jeg vil ikke gå så langt som til å si at interpellasjonen nærmest er blitt overtatt av begivenhetene. Det som statsråden sier, er at kriteriene er slik at aktører med teknologi av ulik modenhetsgrad får mulighet til prekvalifisering. Og det gjør at Aker Kværner vil ha en sjanse til å søke, selv om de ikke har bevist eller testet ut teknologien. Når Aker Kværner selv sier at de tidligst vil kunne ha et fullskala anlegg oppe i 2013 på Mongstad, så vil jeg anta at det ikke går an å få det tidligere på Kårstø, fordi det vil være av samme type.

Vil statsråden åpne for at en kan skyve lite grann på tidsfrister på Kårstø, hvis man totalt sett får økte CO₂-utslipp i 2012 i forhold til om man hadde fått Fluor f.eks. til å bygge et renseanlegg allerede da, hvis man likevel får en bedre løsning som lettere kan kommersialiseres, og gjerne da med norsk teknologi fra Aker Kværner eller Sargas, og en likevel vil ha den fleksibiliteten inne, slik at de globale potensialene på lang sikt når det gjelder CO₂-utslipp, blir det viktige, og ikke punktutslippet for ett år? Jeg ønsker gjerne at statsråden sier litt om det.

Jeg ønsker også at statsråden sier litt mer om Mongstad, for i Teknisk Ukeblad – nå skal ikke jeg garantere at de har rett – antyder man i hvert fall at Statoil og Alstom har signert en intensjonsavtale der begge parter uttrykker intensjoner om å bygge et fullskala anlegg med kapasitet til å rense 2 millioner tonn CO₂. Hvis det ligger til grunn og en slik avtale allerede er signert, hva slags muligheter vil f.eks. Aker Kværner og Sargas ha for å være med i en reell konkurranse? På en måte virker det som om muligheten for å konkurrere da begrenser seg til Kårstø, og for Kårstø er det en tidsfrist som er for kort til at Aker Kværner klarer å være med. Vil en aktivt gå ut og oppfordre også Sargas til å søke, et selskap som etter samtaler vi har hatt med dem i hvert fall, føler at de nærmest har blitt viftet vekk når de har ønsket kontakt med byråkratiet?

Det siste jeg ønsker å utfordre statsråden på, er pilotanlegg. Aker Kværner har sagt at skal en ha suksess med CO₂-rensing, må en ha testet ut teknologien før en anvender den i et fullskalaanlegg. De har hatt vilje til selv å bygge et pilotanlegg på Kårstø så fort som mulig, noe som kan framskynde prosjektet på Mongstad. En kan gjerne få en liten utsettelse på Kårstø, men framskynde prosjektet på Mongstad. Allerede ved å gjøre det vil en kompensere for eventuelle økte CO₂-utslipp ved ikke å ha fullskalaanlegg på Kårstø fra 2012. Vil en vurdere dette opplegget for å vise fleksibilitet, ikke bare ved å la folk kunne søke, men for å få realisert et pilotanlegg på Kårstø så fort som mulig?

Statsråd Åslaug Haga [14:23:51]: Jeg er i hvert fall glad for at jeg har greid å bruke mine 10 minutter til å gjøre interpellanten noe roligere enn tidligere. Det er bra.

Jeg opplever at det i bunnen her foreligger et felles mål om å bidra til å utvikle norsk teknologi på dette området, noe som vil kunne være viktig i Norge, men som, ikke minst, også vil kunne være viktig internasjonalt. Det skulle bare mangle at ikke vi, med vår erfaring og vår kompetanse innenfor disse feltene, skulle kunne bidra til kloke, miljømessige valg internasjonalt, men også eventuelt bygge opp industrivirksomhet rundt dette hjemme.

Når det gjelder opplegget for Kårstø i første omgang – la meg ta for meg det – legger vi til grunn, ut fra de kriteriene for prekvalifisering som nå er framlagt, at vi skal følge samme tempoplan som tidligere. Det innebærer at vi skal få et grunnlag for investeringsbeslutning fra Gassnova før 1. september 2009, og at det skal fattes investeringsbeslutning høsten 2009.

Når det gjelder oppstart, legger vi til grunn de samme tidsrammene som vi tidligere har hatt, og som vi har omtalt i bl.a. det budsjettdokumentet som har blitt behandlet her i salen tidligere i dag, nemlig at anlegget på Kårstø vil ha oppstart tidligst i 2011/2012.

Når det gjelder prosessen framover, vil vi gi de ulike aktørene som nå melder seg, relativt kort tid til å melde seg. I den prosessen vil de da legge fram hvilken teknologi de ser for seg å bruke, og hvilke tidsrammer de er i stand til å operere innenfor. Så skal det gjøres utvelgelse etter det. Jeg tør sjølsagt ikke framskrive hvordan den videre prosessen vil være.

Det vi har lagt til rette for nå, er å få flere aktører med. Det vil bli større konkurranse. Vi vil åpne for at de umodne teknologiene også kan være med i vurderingene senere.

Når det gjelder Mongstad – jeg beklager at jeg ikke har full oversikt over hva som står i Teknisk Ukeblad – er utgangspunktet vårt at Aker Kværner skal få gode muligheter til å være med i utviklingsarbeidet også der. Hvis det er andre som er i stand til å bidra, vil det også være åpning for det. Denne prosessen vil gå på ordinært vis, og vi ser fram til også å ha med gode norske kandidater inn i den prosessen.

Terje Aasland (A) [14:27:33]:Selv om det nå går mot fredag ettermiddag, vil jeg benytte anledningen til å takke interpellanten for muligheten til på en måte å få takket Regjeringen og statsråden for det arbeidet som er blitt gjort for å ivareta – som Solvik-Olsen riktig påpeker – det at et samlet storting har vært opptatt av å få til norsk teknologiutvikling på Kårstø. Vi har vært godt kjent med at også Regjeringen hele tiden egentlig har ønsket det.

Dette er en sak som har opptatt oss. Ikke minst har vi i Arbeiderpartiet hatt satsingen på norsk teknologiutvikling som en landsmøtesak.

Det er viktig å kunne konstatere at en i utgangspunktet og i prinsippet får lik adgang til deltakelse når det gjelder norsk teknologi på Kårstø og muligheter for prekvalifisering. Det er en glede. Det er dette norsk industri og norske kunnskapsmiljøer på en måte også har etterspurt, og det er det nå gitt åpning for. Det skal vi være svært glad for, for jeg tror det ligger mye framtidsrettet og god utvikling i akkurat det.

Jeg tror også at det innenfor de tidsrammene som foreligger, og som statsråden har understreket skal opprettholdes – til tross for at en åpner for prekvalifisering – gis åpning for at norsk industri kan delta. Det klare budskapet som har kommet fra bl.a. Aker Kværner – siden dette er trukket inn her – er at de skal klare tidsplanen en har satt for Kårstø, hvis de får anledning til å delta på anlegget og får muligheten til å prekvalifisere seg.

Helt avslutningsvis, for ikke å gjøre debatten altfor lang: Etter å ha hørt Ketil Solvik-Olsens siste innlegg er jeg litt i tvil når det gjelder Fremskrittspartiets intensjon: Er intensjonen å ivareta norsk industri – noe jeg håper og tror – er en kanskje tjent med at en ikke i detalj skal ha utredninger om tidsplaner og om avvik som eventuelt måtte komme. Jeg tror vi skal være svært glad for den tydeliggjøringen som statsråden nå gav Stortinget.

Ivar Kristiansen (H) [14:29:55]:Først av alt vil jeg si at jeg er glad for at representanten Solvik-Olsen tar opp dagens interpellasjon. Den tror jeg er nødvendig, og den er helt i tråd med det en enstemmig komite la opp til i forbindelse med vedtaket om CO₂-teknologiprosjektet på Mongstad.

Det er ingen tvil om at interpellanten har helt rett når det gjelder de forholdene han tar opp. Her er det så mange kryssende interesser som tidsmessig har problemer med å la seg forene, at det er høyst betimelig at denne interpellasjonen nå blir tatt opp.

I likhet med interpellanten ble faktisk også jeg noe beroliget etter å ha hørt statsrådens svar. Det var på mange måter veldig betryggende.

Det er ingen tvil om at vi her står foran et uttrykt ønske om å nå raskt frem til målet. Det ønsket tror jeg vi deler alle sammen. Samtidig har utviklingen på dette området vist at vi er nødt til å avpasse farten etter det terrenget vi befinner oss i, kombinert med målsettingen om at her skal vi virkelig være i stand til å utvikle norsk teknologi, som skal bli verdensledende. Det bør ikke på noen måte kunne komme på bekostning av og virke ekskluderende overfor utenlandske aktører, men det må heller ikke bli slik at vi får en prosjektplan som kjøres frem i et tempo som med motsatt favør nærmest kan virke ekskluderende overfor norske selskap.

Når jeg understreker dette, er det nettopp under henvisning til de siste dagers hendelse med Snøhvitanlegget på Melkøya. Hastverk kan bli lastverk i dette spørsmålet. Utviklingen har vist at vi er nødt til å ha et ambisiøst tempo og en ambisiøs utvikling, men den skal være kvalitetsmessig høy.

Med de ord og den informasjon som statsråden har gitt her, om at man overhodet ikke legger opp til et tempo og en utvikling som går på bekostning av kvalitet, og som heller ikke skal virke ekskluderende på norsk deltakelse, ser jeg med forventning frem til utviklingen i denne saken.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [14:32:51]:Kristelig Folkeparti mener det er riktig å satse på å legge til rette for en teknologiutvikling innenfor håndtering og lagring av CO₂. Det er nødvendig med en slik strategi for å unngå en varig økning av utslippene av norske klimagasser. Det har vært Kristelig Folkepartis politikk hele tiden. Derfor har vi også sagt nei til å gi konsesjon til gasskraftverk uten CO₂-rensing, for så å støtte FoU, slik at vi kan utvikle ny teknologi.

I 2008, som ikke er så lenge til, går vi inn i Kyoto-perioden, og vi skal overoppfylle den med en reduksjon på 10 pst. i løpet av perioden. Det har vi statsministerens ord på. Det er også viktig å understreke at vi får noen utfordringer på dette området når vi i noen vedtak legger til rette for en politikk som gjør at vi øker CO₂-utslippene.

Kristelig Folkeparti mener at en satsing på CO₂-håndtering kan gi gode løsninger for norsk gassindustri, men den kan også være et viktig internasjonalt bidrag når det gjelder CO₂-utslipp fra kullkraftverk. En slik teknologiutvikling som vi i dag diskuterer, vil være med på å gi muligheter for en ny næringsutvikling, og den vil også gi norske bedrifter og teknologi tilgang til et stort internasjonalt marked.

Det er sunt med konkurranse med tanke på teknologiutvikling. Det finnes metoder i andre land som kanskje kan benyttes her, og så kan vi komme med andre norske løsninger som også kan brukes ute i verden generelt.

Én av utfordringene i tilknytning til den saken vi diskuterer i dag, er oppskalering i forhold til håndtering av teknologien. Under høringen som vi hadde om saken, ble det understreket fra de teknologiske miljøene at en oppskalering utover tregangen er vanskelig teknologisk. Statsråden sier i dag at det skal være to testanlegg. I høringen var det snakk om to eller tre. Nå har man landet på to. Det vil si 50 000 tonn på hvert testanlegg. Da blir oppskaleringen nokså stor når vi skal opp til et fullskala renseanlegg. Jeg og Kristelig Folkeparti har hele tiden vært bekymret for hvordan dette skal kunne gå an, samtidig som vi skal kunne være der vi må være i 2012, for å ta de nødvendige beslutningene om investeringer i fullskala driftsanlegg. Dette har Kristelig Folkeparti vært bekymret for hele tiden, og vi har tatt det opp med den tidligere olje- og energiministeren. Jeg er fortsatt bekymret, også litt med tanke på de oppslagene vi har sett om det som skjer på Snøhvit. Dette er ny teknologi, og vi vet kanskje ikke helt hvor veien går.

Det som har vært avgjørende og viktig for Kristelig Folkeparti, er at utviklingen av testanlegg og fullskala CO₂-håndtering skjer parallelt med utbyggingen av gasskraftverket. Det vil bli krevende å holde tidsskjemaet, men det må holdes i forhold til de andre internasjonale forpliktelsene vi har, i forhold til Kytoto-protokollen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:36:42]:Jeg vil først gi en kommentar til representanten Aasland, som sår tvil om mine intensjoner. Jeg synes nesten det er litt ufint, all den tid Fremskrittspartiet har hatt en veldig tydelig linje på dette hele veien. Han sa at vi må unngå detaljer, f.eks. om 2012. Men det er jo nettopp det at Regjeringen har satt en absolutt tidsfrist, at dette skal være på plass innen 2012, som gjør at det er grunnlag for å være bekymret for om norsk næringsliv rekker dette innen den tidsfristen Regjeringen har satt. Derfor ønsker jeg i dag at Regjeringen ikke bare åpner for å prekvalifisere også umodne teknologier, men sier at om nødvendig kan en gjerne gå et år over den tiden Regjeringen har satt. For det viktigste er de langsiktige resultatene av dette, ikke det man kortsiktig har måttet oppnå internt politisk.

Jeg forstår at dette vil være tungt for Regjeringen – som sa at Kårstø skulle renses i 2009, og utsatte det til 2011/2012 – som sannsynligvis får kjempemye krangling internt med SV, hvis de går utover det, for symbolpolitikken her er veldig viktig. Men for realitetene i prosjektene må det jo være det en er mest opptatt av.

Ønsket om norsk teknologi er drivkraften min. Det har det vært hele veien. Det kom tydelig fram da vi behandlet Mongstad, det har kommet tydelig fram i forslagene Fremskrittspartiet har hatt på Stortinget, og det har kommet tydelig fram i vårt forslag om hvordan vi skal innfri Kyotoprotokollen.

Det var signalene fra Senterpartiet og SV som gjorde meg spesielt bekymret, for de sa at tidsrammen her var viktigere enn norsk teknologi. Nå forstår jeg at statsråden modifiserer det betydelig, og det er viktig. Hun har likevel ikke avkreftet at tidsrammen her vil bli fastholdt. Det kunne jeg ha ønsket at det i hvert fall kom et signal om senere, selv om det ikke betyr at en har gitt opp 2012 som en målsetting – det bør bare ikke være en absolutt målsetting. Én ting er å åpne for konkurranse i prinsippet, slik som representanten Aasland sa, noe annet er aktivt å tilrettelegge for konkurranse, slik at norske selskap har en reell mulighet til å nå opp.

Jeg sier ikke at vi skal forfordele norsk industri – det skal være de beste teknologiene som vinner, for det er det som miljøet tjener på – men en skal i hvert fall gi dem en reell mulighet. Alt jeg har hørt fra Aker Kværner, tyder på at 2012 er urealistisk, med mindre en får testet ut anlegget i en pilotskala. Da er den konkrete utfordringen til statsråden: Hvis Aker Kværner og Saga, eventuelt andre norske aktører som vi i dag ikke ser for oss, ber om en utsettelse på – la oss si – et halvt eller ett år for å kunne være med og levere et mer konkurransedyktig tilbud, vil statsråden i det hele tatt være åpen for å se på tidsfristen her? Det er et signal som gjør at jeg får sove veldig godt i natt, istedenfor bare å blunde – ganske tungt.

Statsråd Åslaug Haga [14:40:00]: Representanten Solvik-Olsen kan sove rimelig godt til natta. Han kan ikke sove riktig så godt som han gjerne sjøl hadde sett at han kunne, for jeg gir ingen andre signaler enn at den tempoplanen som er definert, skal holdes. Så blir det, når vi får meldingene fra Aker Kværner, eventuelt andre, spennende å se om de greier å holde den, om de er i stand til å spille etter de reglene som er definert. Det får vi komme tilbake til når vi ser dette. Det spørs jo også om andre – enten de heter Mitsubishi, Fluor eller hva de heter – er i stand til å levere. Det vet vi heller ikke før vi får papirene.

Jeg må bare si at det er en ydmyk olje- og energiminister som håndterer disse spørsmålene. Det er et ambisiøst arbeid Regjeringa har lagt opp til. Det er krevende tidsløp. Det er omfattende teknologiutvikling som skal gjøres mens vi går. Derfor er det klokt å møte dette med ydmykhet. Jeg syns at representanten Kristiansen også har med seg et viktig tankekors når han ser hen til Snøhvit. Dette er krevende, og det må vi ganske enkelt forstå. Samtidig er det meget viktig. CO₂-fangst og -lagring er et av de store grepene som kan tas for å få CO₂-utslippene ned. Det internasjonale energibyrået snakker om så mye som et sted mellom 20 og 28 pst. av de totale utslippene. For å si det slik: Vi bare må lykkes med dette, og jeg er av den klare overbevisning at dette er et av de tiltakene som skal ta oss fra den fossile tidsalder og over til den fornybare.

La meg bare til slutt ytterligere legge til at vi har utfordringer internasjonalt i å skape forståelse for hvor viktig dette arbeidet er. Det er gledelig at Det internasjonale energibyrået er så tydelige som de nå er, men vi vet at det er mange som stiller spørsmål ved CCS. Et av de viktigste spørsmålene er: Er dette sikkert nok? Det er mange som spør om vi faktisk greier å lagre CO₂ på en slik måte at det er trygt i tusenvis av år. Jeg forstår at det spørres om det. Vi har erfaring etter ti år på Sleipner, hvor vi har hatt en veldig god faglig oppfølging, og mener vi kan bevise at dette er trygt. Men dette må vi fortsatt snakke med folk i det internasjonale samfunn om, og vi må skape forståelse for at dette er trygt. Vi må være villige til å forske på dette, så vi hele veien kan dokumentere at det er trygt.

I tillegg er det et annet spørsmål som reises, som det for så vidt også går an å forstå, hvor man spør: Er det ikke slik at CCS kun vil bidra til å utsette overgangen til fornybarsamfunnet? Jeg tenker at det er viktig at vi sier til dem som spør om det, at verden vil være avhengig av olje og gass i mange år framover. Da er det viktig at vi sørger for at olje, gass og kull kan brukes på en mest mulig miljøvennlig måte.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.