Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ivar Kristiansen (H) [15:12:17]: (ordfører for saken):Jeg skal ikke ta noen reprise på debatten som vi hadde her den 19. juni om Ot.prp. nr. 66 for 2006-2007. Likevel er det nødvendig å tilknytte saken noen få tilleggsmerknader. Komiteen slutter seg enstemmig til Regjeringens forslag i forbindelse med kvotedirektivet. Vi følger opp opplegget som ble vedtatt i juni. Vi har fått på plass et kvotehandelssystem som er tilpasset EUs kvotehandelssystem, dog med visse unntak. Det er disse unntakene jeg vil kommentere kort. De andre partiene vil nok redegjøre for sine særstandpunkter, men det er som sagt en enstemmig komite som står bak tilslutningen til det råd som er gitt fra Regjeringens side.

Blant annet er det kommet den tilleggsopplysningen at Stortinget ikke ønsker å sette et tak når det gjelder å benytte seg av de Kyoto-baserte mekanismene. Vi har fått knesatt det resultat at vi bare i inntil 20 pst. av våre kvoter kan anvende disse mekanismene. Det kan man selvfølgelig synes er leit, men det er dog sånn, i rettferdighetens navn, at det er blant de beste av alle lands muligheter til å anvende de samme mekanismene.

Det som det er grunn til å påpeke, og som ikke er positivt, er at Regjeringen har somlet forferdelig i dette spørsmålet. Det er ikke blitt sånn som daværende miljøminister Helen Bjørnøy lovte de berørte, nemlig norsk industri, at de skulle få god tid i høringsprosessen rundt forskriftene. Regjeringen har vært forsinket hele veien, både overfor Stortinget og overfor norsk industri. Ett forhold er at man valgte en annerledes referanseperiode enn det de øvrige EØS- og EU-nasjonene har lagt opp til. At man ikke fulgte EU fullt ut her, tror jeg, etter hvert som norsk industri får kjennskap til hvordan dette kan treffe, kommer til å få mer oppmerksomhet enn det hittil har fått. Og det at man ikke gir norsk industri, altså industri som er etablert eller har utvidet sin virksomhet etter 2001, de samme muligheter til frikvoter som man gjør utenfor landets grenser, vil ikke være til gunst verken for klimaet totalt sett, for utslippsnivået totalt sett eller for konkurranseevnen til norske kvotepliktige virksomheter.

La meg også få si at jeg ikke er kjent med, i hvert fall var vi ikke det på det tidspunktet da komiteen avsluttet sitt arbeid, om saken som forutsatt er sendt ut på høring til dem som blir berørt av kvotedirektivet – og det i en situasjon hvor direktivet skal begynne å gjelde fra årsskiftet. Som kjent er det julaften ganske snart, og vi er i en situasjon hvor allokeringssystemet ikke er kjent for dem som er berørt. Det kan neppe anses som noen heldig eller lykkelig situasjon, fordi de bedriftene som blir berørt, ikke har oversikt over hva de forventede CO₂-forpliktelsene som de blir rammet av fra 1. januar neste år, vil innebære.

Det er også grunn til å understreke at man heller ikke ved Kårstø-anlegget på det nåværende tidspunkt er kjent med, hvis jeg ikke mot formodning har gått glipp av annen informasjon, hva slags system og hva slags nivå på vederlagsfrie kvoter man vil få fra årsskiftet. Så begrepet «sommel» har på alle måter sin plass i Regjeringens håndtering av denne saken.

Tore Nordtun (A) [15:18:04]: Regjeringen foreslår i denne proposisjonen at det gis samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 146/2007 av 26. oktober 2007, og jeg vil gjøre representanten Kristiansen oppmerksom på at det i dag, den 18. desember, ikke er så veldig lenge siden 26. oktober.

Når det gjelder endringer i klimakvoteloven, ble de vedtatt 22. juni i år. En EØS-beslutning ble derfor tatt med forbehold om Stortingets samtykke til etterfølgende godkjennelse i samsvar med Grunnloven § 26 annet ledd. Formålet med rettsaktene er å bidra til kostnadseffektive reduksjoner i klimautslipp ved å opprette et kvotesystem for handel med klimagasser i Europa. I proposisjonen, som er enstemmig, som saksordføreren, Kristiansen også sa, gjøres det nærmere rede for disse rettsaktene.

Så er det slik at det gjenstår en rekke forskriftsendringer før kvotedirektivet og de tilhørende rettsaktene kan anses fullt ut gjennomførbare i det norske rettssystemet. Det er det som er kjernen her. Det er også derfor Regjeringen vil utarbeide en plan for tildeling av kvoter med detaljert beskrivelse av det norske kvotesystemet, og planen er at det skal legges fram for ESA til godkjenning.

Manglende tilknytning til EUs kvotesystem – vi er jo ikke medlem av EU, som kjent – har gjort at Norge til nå ikke har hatt et operativt elektronisk kvoteregister. Statens forurensingstilsyn har nå etablert et elektronisk kvoteregister som skal settes i drift når beslutningen om kobling til det europeiske kvotesystemet trer i kraft.

Heldigvis viser en enstemmig komite til formålet med disse rettsaktene, og det er i hovedsak å bidra til kostnadseffektive reduksjoner i klimagassutslipp ved å opprette et kvotesystem for handel med klimagasser i Europa, noe som Norge tidligere har sluttet seg til. Det norske kvotesystemet vil fra 2008 omfatte mer enn 40 pst. av de norske utslippene av klimagasser.

Hvis vi så ser på perioden 2008–2012, skal minst 90 pst. av kvotene tildeles vederlagsfritt. EØS/EFTA-landene er gitt unntak fra denne bestemmelsen i EØS-komiteens beslutning, og jeg viser også til den.

Komiteen, som er enstemmig på nesten alle punkter, viser til at flertallet i Stortinget vedtok at det ikke skulle tildeles vederlagsfrie kvoter for ny virksomhet eller utvidelser av virksomheter etter 2001.

Så har Fremskrittspartiet og Høyre en merknad hvor de beskriver noen uheldige og diskriminerende konsekvenser av dette. Men det er verdt å merke seg, i disse tider, at i denne konkrete saken rettet Høyre og Fremskrittspartiet kritikk mot Regjeringen for å dele ut for få kvoter. I praktisk politikk er Regjeringen for streng, sier de. I media derimot rettet de samme partiene, spesielt Høyre, kritikk mot Regjeringen for ikke å være streng nok. Ja, slik er den politiske opposisjonen i Norge for tiden.

Jeg viser til at Regjeringen er på vei mot en ny og offensiv klimapolitikk for Norge. Den saken vi nå har til behandling, vil føre til en bedring av klimaet, og det er nok en sak som viser at Regjeringen følger ord med konkret handling.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:22:28]: La meg bare begynne med nærmest å be representanten Nordtun bruke et treminuttersinnlegg til å forklare kritikken mot Høyre og Fremskrittspartiet, for jeg klarer ikke å se at det har vært noen inkonsekvent holdning fra Fremskrittspartiets side i forhold til klimakvoteloven, verken da den ble vedtatt i Stortinget i juni, eller da den ble debattert i denne sal for ca. 1 1/2 uke siden – og ei heller i merknadene i den innstillingen som vi skal debattere. Så her har representanten Nordtun konstruert en virkelighet som ikke eksisterer.

Når vi ser på klimakvoteloven som Stortinget vedtok, og som er en del av den debatten som nå foregår, bærer den preg av hastverksarbeid – her er saksordførerens innlegg meget bra. Jeg konstaterer at Regjeringen ikke har levert forutsigbarhet, slik en lovte i valgkampen, og slik en for så vidt fikk inntrykk av fra representanten Nordtun at en har gjort. Veldig mye er uavklart. Det er litt rart når en vet at utenriksministeren i sin redegjørelse for Stortinget for en måned siden om aktuelle EØS-saker gav inntrykk av at en kjempet for å sikre konkurransedyktige rammevilkår for norsk industri – og så har Norge altså en klimakvotelov med de strengeste rammene, som sier at har en etter 2001 etablert noe som slipper ut CO₂, skal en ikke få konkurransevilkår på linje med sine konkurrenter. Tvert imot skal en få verre rammevilkår, som faktisk gjør at det ville være mer lukrativt å eie en industri med større utslipp, hvis den bare ble etablert før 2001, enn å investere i ny teknologi i et nytt selskap som skal konkurrere.

Eksempelet på at vi burde brukt mer tid og fått en grundigere gjennomgang, er Kårstø gasskraftverk og situasjonen der, der vi nå – mindre enn en uke før jul, mindre enn to uker før nyttår – ennå ikke vet hva slags ramme Regjeringen vil gi Kårstø gasskraftsverk i forhold til CO₂-tildeling. Skal en legge til grunn det som olje- og energiministeren har sagt, er det slik at hvis noe skal basere seg på CO₂-rensing, må det ha CO₂-rensing ved oppstart. Det har ikke Kårstø. Men det er nettopp den samme formuleringen som ligger til grunn når en skal tildele kvoter til gasskraftverk ifølge klimakvoteloven. Eller skal en definere den samme setningen ulikt, avhengig av hva slags formål en vil ha? Det er godt mulig. Jeg ville være veldig fornøyd hvis en legger helt andre meninger til grunn for hva en baserer CO₂-rensing på i klimakvoteloven, hvis det betyr at Kårstø overlever og får kvoter. Men det gir ikke akkurat forutsigbarhet for industrien.

Jeg konstaterer også at denne loven ble innlemmet i EØS-avtalen samtidig som det pågår en rettssak i rettssystemet: NorFraKalk har klaget inn fordi vedtaket vil ha tilbakevirkende kraft og er åpenbart diskriminerende.

EØS-avtalen er jeg for – jeg er sterkt for – men klimakvoteloven og slik Norge forholder seg i denne saken på grunn av Regjeringens politikk, er jeg sterkt imot. Det er et selvvalgt norsk opplegg med en kraftig forverring av konkurransevilkår for norsk industri. Regjeringen burde ha gjort bedre forarbeid, ført en konsekvent politikk – som ble gjennomført – og ikke bare ha en fin retorikk.

Jeg konstaterer også at miljøvernministeren, som er til stede her i egenskap av bistandsminister, har innrømmet at CO₂-messig er jo denne loven likegyldig i forhold til hvordan en tildeler. Det er en kostnadsfordeling vi diskuterer, ikke mengden kvoter. Så om vi hadde tildelt all norsk industri, også etablert etter 2001, kvoter basert på samme rammevilkår som en har generelt i EU, ville ikke det betydd større CO₂-utslipp i EU globalt netto, det ville bare betydd at kostnaden ble tatt vekk fra industrien, og at Regjeringen ikke kunne selge de samme kvotene i EU-markedet.

Det er jo litt påfallende at en regjering som skryter av at vi har en slik offensiv klimakvotelov, og dermed gir inntrykk av at det reduserer CO₂-utslippene mer enn om en ikke hadde hatt en like offensiv klimakvotelov, bruker overskuddet av klimakvoter til å selge i EU-markedet. En skal altså selge klimakvoter for 8 millioner tonn, men en skal bare kjøpe for 1 million tonn. Og så tilfører en systemet ytterligere 5 millioner tonn ved å gjøre tiltak gjennom Den grønne utviklingsmekanismen. Dette er altså ikke et tiltak for å redusere CO₂-utslipp, det er et tiltak for å fylle statskassen.

Jeg håper statsråden i sitt innlegg vil informere oss på Stortinget om hva slags kvotetildeling en nå legger opp til på Kårstø, for når det er mindre enn to uker igjen til nyttår, da må en vel ikke vente lenger.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:27:53]: Formålet med rettsaktene er, som det er sagt, å bidra til kostnadseffektive reduksjoner i klimagassutslipp ved å opprette et kvotesystem for handel med klimagasser i Europa. Det norske kvotesystemet vil fra 2008 omfatte mer enn 40 pst. av de norske utslippene av klimagasser. Norsk deltagelse i europeisk kvotehandel vil tre i kraft fra 1. januar 2008. Dette vil være et viktig bidrag for å få ned utslippene og for å stimulere til omstillinger.

Vi har nettopp vært gjennom noen historiske klimauker, først med klimaforhandlingene på Bali, som med et nødskrik endte med et veikart for veien videre. Jeg tror vi alle sammen pustet lettet ut da det endelig ble klart at det gikk i orden, og at USA ble tvunget i kne. I forrige uke deltok mange av oss på arrangementer i forbindelse med at fredsprisen gikk til FNs klimapanel og Al Gore. Endelig har FNs klimapanel fått den anerkjennelse de fortjener. Mange mektige aktører forsøker systematisk å underminere dette arbeidet, noe som har bidratt til å hindre nødvendige grep for å bremse utviklinga. De har nå fått en vanskeligere jobb – heldigvis.

Vi vet at CO₂-innholdet i atmosfæren ikke har vært høyere på 650 000 år. Vi kommer til å få en temperaturøkning som vil få uoverskuelige konsekvenser for oss. Hvis vi lar dette utvikle seg uten å sette inn nødvendige tiltak, vil dette kunne komme helt ut av kontroll. Uansett vil vi antakelig måtte venne oss til at det å få bukt med klimaproblemene vil være en av de største utgiftspostene på statsbudsjettet. I møte med klimaforandringene er vi nødt til å tenke på at vi skal få mest mulig igjen for de pengene vi investerer, i form av utslippsreduksjoner. At forurenser skal betale, er et prinsipp som hele Stortinget har sluttet seg til, og vi må gjøre ting så kostnadseffektivt som mulig.

Vi har tatt et viktig skritt forbi EU når vi har bestemt at vi ikke skal ha gratiskvoter etter 2012. Det blir viktig å jobbe opp mot EU-systemet for at det skal bli likedan der, at det ikke skal være gratiskvoter i EU-systemet etter dette tidspunktet.

Det er viktig å understreke at kvotesystemet bare er én av flere måter å møte klimautfordringene på. Vi må i tillegg ha et betydelig fokus på forskning og utvikling. Som bl.a. Teknologirådet har påpekt, er det nødvendig med andre og mer målrettede virkemidler for å sette fart på teknologiutviklingen i Norge. Kvotesystemet skal bidra til at utslippsreduserende tiltak gjennomføres der de gir størst mulig kutt pr. investerte krone, og kan også gjøre det mer attraktivt å investere i og utvikle teknologi. Ifølge Teknologirådets ekspertgruppe er kvotesystemets viktigste bidrag i dag spredning av tilgjengelige teknologier, mens de i liten grad bidrar til teknologisk nyvinning og inkrementell innovasjon. Årsaken er at prisen på karbon er for lav og Kyoto-avtalen for kortsiktig. Det samme problemet kan EUs kvotesystem også stå overfor. Teknologisk nyvinning krever bredere og mer målrettet virkemiddelbruk.

Bali-forhandlingene har vist at teknologiutvikling utover det kvotehandel kan initiere, vil bli avgjørende for å få på plass en ny avtale. Vi som bor i den delen av verden som har best forutsetninger for å drive fram ny teknologi, har et særlig moralsk ansvar for å gjøre nettopp dette. Jeg syns at det er på sin plass å nevne det, selv om det nå er kvotedirektivet vi debatterer.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [15:31:37]: Klimaproblemet er en av vår tids største utfordringer. Vi har nok av dokumentasjon på at dette skyldes våre menneskeskapte aktiviteter. De globale klimaendringene vil få alvorlige konsekvenser. Jeg kan nevne helsemessige, økologiske og økonomiske konsekvenser.

Så er det slik at vi har fått noen gode, faglige råd. FN har bl.a. gitt oss dette: at vi innen 2015 må klare å redusere utslippet av klimagasser i atmosfæren, for så innen 2050 å redusere utslippene med 50-80 pst. Norge har et stort ansvar. Det må vi ta inn over oss. Vi må ha effektive og omfattende nasjonale tiltak. Så må vi bruke internasjonale mekanismer, slik avtaler åpner opp for.

Forurenser betaler-prinsippet er et viktig prinsipp for Kristelig Folkeparti i vår miljøpolitikk. Dette prinsippet mener vi bør knyttes opp til en ny og mer ambisiøs klimaavtale som skal overta etter Kyoto-avtalen når dens ende kommer.

I 2004 fremmet Bondevik II-regjeringen klimakvoteloven. Et viktig prinsipp som her ble slått fast, var at det skal knyttes en pris til klimautslipp. Vi vet at vi har en stor utfordring i det å få på plass en global karbonpris som gjør det lønnsomt å rense, og at det er dyrt å forurense. På dette området må vi tenke kreativt og se på hvordan vi kan få det til, fordi vi gjennom kvotehandel kan få industri og næringsliv til å investere i miljøvennlig teknologi, som er framtiden. Men vi vet at sluttsummen, bunnlinjen, er avgjørende viktig i forhold til industri og framtidsrettet næringsliv.

Kristelig Folkeparti mener at gjennom tydelige signaler om at det skal koste å slippe ut klimagasser, vil også industrien legge om til en mer miljøvennlig retning. Men det er viktig å understreke at det må være tydelige signaler, og at det ikke finnes altfor mange smutthull.

Det er ikke noe problem å utsette sommerferien for Stortinget. Det gjorde vi i år for å vedta kvoteloven. Det at vi utsatte sommerferien med noen dager, forteller vel at Regjeringen er litt på hæla i denne saken, også når vi i dag, den nest siste dagen i høstsesjonen, behandler oppfølgingssaken til den loven vi behandlet på overtid i vårsesjonen.

Erling Sande (Sp) [15:35:18]: Verda står overfor store utfordringar som følgje av utslepp av klimagassar og etterfølgjande klimaendringar. Løysingane på desse utfordringane ligg i internasjonalt samarbeid om forpliktande utsleppsreduksjonar. Ved at vi sluttar oss til EU sitt kvotedirektiv, bidreg vi til kostnadseffektive klimagassutslepp gjennom eit kvotesystem for handel med klimagassar i Europa.

Senterpartiet sin ideologi byggjer på at politiske utfordringar skal finne si løysing på eit lågast rimeleg nivå i den offentlege forvaltninga. Sjølv om vi alle kan gjere ein innsats for å berge miljøet, er det ingen tvil om at den situasjonen vi no er oppe i, i tillegg fordrar politisk styrte endringar og forpliktande internasjonalt samarbeid. Senterpartiet sitt EU-standpunkt tør vere kjent, men det betyr ikkje at Senterpartiet ikkje ynskjer samarbeid med landa i Europa når det gjeld saker som må finne si løysing globalt.

Kvotedirektivet vil forplikte Noreg til å leggje fram femårsplanar som viser omfanget og fordelinga av kvotane. Stortinget har tidlegare slutta seg til at landbasert næringsliv vil bli tildelt vederlagsfrie kvotar tilsvarande i gjennomsnitt 92 pst. av utsleppa dei hadde i åra 1998–2001, samt at det ikkje skulle tildelast vederlagsfri kvote for nye verksemder eller utvidingar etter 2001.

Mange av innlegga i dag har gått inn i innhaldet i saka, så eg skal berre kort få seie at kvotesystemet er ein viktig reiskap for at vi skal kunne ta vår del av ansvaret med å avgrense utsleppa av klimagassar. Det er eitt av våre bidrag til den globale dugnaden som verda må setje i gang for å berge miljøet på kloden. Sjølv om vi er eit lite land, er vi eit rikt land, så i den dugnaden må vi bidra.

Gunnar Kvassheim (V) [15:37:33]: (komiteens leder): Kvotedirektivet er et viktig verktøy i klimaarbeidet. Det ser ut til at kvotehandelen nå skal brukes på stadig flere områder og overfor stadig flere utslippskilder. Det har vi fått eksempel på også i dag. Det bringer meg over til Inga Marte Thorkildsen, som påpekte at kvotehandel kan være et effektivt verktøy, men ikke er drivende når det gjelder innovasjon og teknologiutvikling. Til det er karbonprisen for lav. Inga Marte Thorkildsen sier også at det kreves en helhetlig tilnærming for å drive teknologiutvikling og få fram innovative gode løsninger. Det er jo nettopp det en står overfor når det gjelder Mongstad-anlegget, hvor en har valgt å kjøpe kvoter for noen titalls millioner i stedet for å gjøre den jobben en lovte en skulle gjøre for å drive fram dette prosjektet på en måte som representerte rensing av 100 000 tonn CO₂ fra dag én.

Venstre kommer til å slutte seg til innstillingen. Vi understreker at realitetene i dette dokumentet har vært diskutert i denne sal og bredt belyst tidligere. For Venstre er det grunnleggende viktig at en innretter politikken slik at forurenser betaler. Vi ønsker et strammere regime enn det flertallet la opp til da saken ble behandlet forrige gang. Jeg vil understreke at det er veldig viktig å få til en innstramming av regimet i neste avtaleperiode, og at arbeidet overfor EU intensiveres og holdes på et høyt nivå, nettopp for å oppnå det resultatet.

Da dette ble behandlet forrige gang, var Venstre uttrykkelig klar på at en er imot at gasskraftverk uten CO₂-håndtering skal inkluderes og få gratiskvoter. Det er grunn til å etterlyse hva som er Regjeringens politikk på dette området, slik også tidligere talere har gjort.

Vi står overfor et direktiv som skal være gjeldende om 10–14 dager, og fortsatt er det sentrale aktører som ikke vet hva de skal forholde seg til av rammeverk. Jeg håper at statsrådens innlegg vil virke avklarende i forhold til dette.

Statsråd Erik Solheim [15:40:08]: La meg starte med å rette en takk til Inga Marte Thorkildsen og Line Henriette Holten Hjemdal for at de minnet oss på hva saken dreier seg om. For når vi går inn i klimakvoter og teknikk, glemmer vi veldig fort at det det hele dreier seg om, er helt sentrale spørsmål for jordas overlevelse, det store bildet. Jeg bare sier det, for det er nødvendig at vi minner oss om det hver eneste gang, så vi ikke går oss bort i en stor krangel om relativt tekniske detaljer og glemmer hovedbildet.

Selv om det er mye teknikk, er det en stor og viktig beslutning som vi nå gjør. Jeg er glad for at vi gjør det, og jeg er glad for at Stortinget enstemmig slutter seg til det, og at Norge blir en del av EUs kvotehandelssystem. Jeg tror det på lang sikt er et helt avgjørende virkemiddel for å bekjempe klimaødeleggelse. Det er også et kostnadseffektivt system. Det er rett og slett en viktig beslutning som blir tatt, og jeg er glad for at det skjer enstemmig.

Så er det fra enkelte talere fra opposisjonen pekt på punkter de er kritiske til – nær sagt samtlige av dem hadde vi en mye større debatt om i Stortinget for bare 14 dager siden. Jeg kan selvsagt gjenta det nå. Hvis Stortinget ønsker det, skal vi gjerne gjøre det. Men la meg bare minne om det jeg sa da.

Når det gjelder den grønne utviklingsmekanismen, vil altså norske bedrifter få en mulighet til å kjøpe den eller felles implementering i EU-systemet for 13 pst. av de forventede utslipp. Dette er identisk med hva som vil være konkurransesituasjonen også for bedrifter i EU-området, og er basert på felles beslutninger, som ikke Norge alene kan ta. Men en positiv side ved det er at slike kjøp vil gi penger til vesentlige utviklingstiltak i mange fattige land – utviklingstiltak som man ellers ikke ville fått.

Fremskrittspartiet peker på spørsmål som vi også hadde oppe for ti dager siden, spørsmål om basisperiode. La meg da igjen si det samme – jeg tror næringslivet trenger forutsigbarhet, jeg tror man trenger en basisperiode. Hvis man ikke har det og skal sjonglere med dette nær sagt til enhver tid på basis av de populistiske utspill og synspunkter som måtte komme, vil man aldri få det som er det grunnleggende her, nemlig et konsekvent incentiv og en drive i retning av å investere i ny og framtidsrettet teknologi.

Så vil forskriftene til tildelingsplanen, inkludert spørsmålet om kvotereserve, bli sendt ut på høring i aller nærmeste framtid, forhåpentligvis denne uken. I den forbindelse vil det, som jeg tidligere har sagt i Stortinget, bli gitt gratiskvoter, og en del av de bedriftene som er nevnt her, vil da selvsagt ha anledning til å søke om de gratiskvotene.

Saksordføreren og andre har kritisert Regjeringen for å «somle» – det var begrepet som ble brukt. Jeg vil ikke strekke det så langt, men jeg skal gå så langt som til å si at så mye bra som denne regjeringen har gjort, tror jeg vi kan innrømme at denne saken kunne vært håndtert noe raskere. Jeg er ikke glad for at vi så tett opp under jul ikke har fått sendt ut disse retningslinjene. Men det skyldes også at dette er uhyre tekniske spørsmål, som naturlig nok involverer en rekke departementer, og det krever presisjon i det arbeidet som må gjøres. Vi kunne ha vært raskere, og vi skal forsøke å være raskere hvis det skulle oppstå en parallell situasjon i andre saker.

Til slutt vil jeg si: Når Fremskrittspartiet hisser seg opp, må det være lov i mange andre spørsmål i Stortinget. Men Fremskrittspartiets kritikk i klimapolitikken er jo ikke lett å ta seriøst. Hvis man har brukt 20 år av sitt liv på å kritisere alle dem som syntes at klimatrusselen var et alvorlig spørsmål, ber jeg om at man må være litt moderat i språkbruken når man aksepterer at slik er det. Jeg har vært i debatt med Fremskrittspartiet på 1980-tallet – da det het at dette var noe SV hadde funnet på for å vinne stemmer. Gjennom hele 1990-tallet var dette noe som den grønne fanatiker holdt på med, og som ikke hørte virkeligheten til. Og så sent som da Nobelprisen ble tildelt FNs klimapanel for et par måneder siden, brukte Fremskrittspartiet anledningen til å så tvil ved om det virkelig eksisterte noen klimatrussel. Hvorfor i all verden skal man da ta partiet seriøst i denne debatten? Hvis man har vært hedning i hele sitt liv, så bør man ikke uttale seg om hva som er sann kristendom.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:45:03]: Det at vi diskuterer store spørsmål, er jo ingen unnskylding for å gjennomføre dårlig politikk.

Jeg skulle ønske at statsråden hadde gitt inntrykk av at det er en viss progresjon når det gjelder tidspunktet for høringssaken om tildeling, eller i hvert fall sagt at saken vil komme i den aller, aller, aller nærmeste tid – det at den vil komme i den aller nærmeste tid, har vi hørt i snart et par måneder.

Spørsmålet gjelder det som statsrådens partikollega, representanten Thorkildsen, sa i sitt innlegg, at det er bestemt at vi ikke skal ha gratiskvoter etter 2012. Vi har hørt mange utsagn fra statsråder om at Norge har ambisjon om ikke å ha gratiskvoter etter 2012, men hele veien har en vegret seg for å slå det bastant fast, fordi en vil se hva EU gjør – sannsynligvis fordi en har en viss forståelse for at en trenger konkurransedyktige rammebetingelser. Er representanten Thorkildsens utsagn en stadfesting av Regjeringens politikk? Har Regjeringen nå bestemt seg for at en ikke skal ha gratiskvoter etter 2012?

Statsråd Erik Solheim [15:46:12]: Jeg tror vi skal prøve å ha et politisk blikk på hva som skjer internasjonalt med hensyn til klimaødeleggelse og de gigantiske forhandlingene som vil pågå i to år fram til København-møtet i 2009. La oss ikke ha en revisortilnærming til dette, hvor vi tror man på prikken kan fastslå nå hva som vil være situasjonen i 2012.

Jeg tror det mest sannsynlige vil være at ledet av en amerikansk president med visjoner på dette området, der Kina vil slutte opp om det, og der EU vil være en drivkraft i det, vil jeg kunne glede meg over – men fra Fremskrittspartiets synspunkt kan man risikere – at man vil ha vesentlig strammere vilkår å forholde seg til i 2012. Men ingen av oss kan på prikken si dette.

Norge må forholde seg til hva som skjer internasjonalt, men vår ambisjon er å være i ledelsen når det gjelder å innføre akkurat de retningslinjene som verden trenger for å kunne ta hensyn til dette. Inkludert i det er at man ikke skal strø om seg med gratiskvoter etter 2012.

Ivar Kristiansen (H) [15:47:24]: Jeg er glad for at statsråden slutter seg til den kritikk som jeg rettet mot Regjeringen – jeg brukte begrepet «sommel». At statsråden valgte å bruke andre ord, er likevel ikke noe grunnlag for å redusere min glede over at han erkjenner at Regjeringen kunne ha arbeidet langt raskere i denne saken.

Dette illustrerer jo også litt av det som var mitt hovedankepunkt når det gjelder de nyansene i disse spørsmålene hvor man skiller lag med EU. Spørsmålet mitt går da på om statsråden synes det er greit at ny industri, industri etablert etter 2001, som sannsynligvis er den mest miljøvennlige, som investerer i ny og mest mulig miljøvennlig teknologi, skal straffes økonomisk og få en konkurranseulempe i forhold til industri utenfor landets grenser, som slipper denne straffen.

Statsråd Erik Solheim [15:48:32]: Vi hadde en ganske grundig diskusjon om dette i Stortinget for bare ca. ti dager siden, men jeg gjentar med stor glede hva jeg da sa:

Det er nødvendig med en basisperiode på dette området for ikke å komme i en situasjon hvor dette blir flytende – hvor industrien ikke vet hva den har å forholde seg til, og hvor ulike former for politisk press vil være det som avgjør. Hvilken basisperiode man så velger, er for så vidt litt tilfeldig. Denne regjeringen valgte å bruke den samme basisperiode som Bondevik-regjeringen gjorde – og å følge opp det. Så det er grunnlaget for den basisperioden.

Jeg tar klar avstand fra at dette kan være noe man sjonglerer med. Man kunne ha valgt en annen basisperiode, men det ville ha skapt akkurat de samme problemene som de som her nevnes.

Det grunnleggende og viktige er å få til et system hvor industrien vet hva den har å holde seg til, ha klare incentiver når det gjelder å forske og utvikle for å få til mer miljøvennlige løsninger – og ikke tro at man ved å utsette og vente kan komme billigere fra det.

Gunnar Kvassheim (V) [15:49:54]: Det kan sikkert diskuteres i hvor stor grad Fremskrittspartiet har skiftet politikk, men det blir bare småtteri i forhold til kursskiftet når det gjelder SV og spørsmålet om gasskraftverk.

Det startet med at SV var imot alle gasskraftverk – uansett om de hadde CO₂-rensing eller ikke. Så ble det vedtatt, etter kampvotering, på landsmøtet at en skulle være for – på den betingelse at det ble rensing fra dag én. Så ble en med i regjering – fordi gasskraftverket på Kårstø skulle ha rensing fra 2009. Så gikk en inn for Mongstad-anlegget – fordi testanlegget der skulle ha rensing fra 2010.

Nå vet vi at Kårstø-løftet er brutt. Nå vet vi at Mongstad-løftet er brutt. Og nå vurderer en jaggu om en skal gi gasskraftverket på Kårstø gratiskvoter i stor utstrekning.

Føler statsråden at han fortsatt har øyekontakt med SVs opprinnelige politikk når det gjelder gasskraftverk?

Statsråd Erik Solheim [15:50:52]: Det grunnleggende spørsmålet her gjelder utviklingen av teknologi for CO₂-fangst og -lagring.

Den teknologien har utviklet seg – igjen som jeg sa i Stortinget for ca. ti dager siden – fordi Kristin Halvorsen la seg på tverke. Det lå ingen incentiver fra Bondevik-regjeringen for å få dette til. Bondevik-regjeringen hadde f.eks. nettopp satt i gang prosjektet på Melkøya – uten å stille de samme kravene. Men så la Kristin Halvorsen og Åslaug Haga seg på tverke og sa at uten CO₂-fangst og -lagring kan vi ikke akseptere en videre utvikling på dette området.

Det vesentlige, norske bidraget internasjonalt er å få dette til. Bidrar vi til det – forhåpentligvis kan briter, amerikanere og andre også bidra – gjør vi noe som er helt grunnleggende i klimakampen, fordi vi da vil være med og utvikle en teknologi som det nesten er umulig å tro at vi kan stoppe utslippsveksten globalt uten. Og kan vi utvikle den teknologien i Norge, vil det også være viktig å spre den til fattige land på en billig måte.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.

Unnskyld – Ketil Solvik-Olsen!

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:52:20]: Jeg vil gjøre oppmerksom på at jeg bad om ordet under statsrådens innlegg.

Det er egentlig statsrådens meget arrogante opptreden på talerstolen som gjør at jeg ønsker å ta ordet. Én ting er at statsråden er uenig i Fremskrittspartiets politikk. Det lever jeg meget godt med – jeg er egentlig ganske stolt av det når jeg vet hvilken politisk bakgrunn han har. En annen ting er å tillegge Fremskrittspartiet en rekke standpunkter og harselere med dem, slik som han gjør. Jeg synes egentlig det lover dårlig når statsråden legger opp til den form for debatt som han gjør, med tanke på de to årene som er igjen.

Når det gjelder min replikk, la meg først begynne med å si: Det var ikke undertegnede som laget dette til en revisordebatt. Det var det SVs egen representant i komiteen som gjorde, ved bastant å slå fast at det er bestemt at vi ikke skal ha gratis kvoter etter 2012. Når det er bestemt, så er jo det vedtaket gjort – hvis vi skal stole på representantens ord. Så tolker jeg allikevel svaret fra statsråden slik at det på ingen måte er bestemt; det er noe en vurderer. Og det er jo slik sett veldig greit at en SV-statsråd slår i hjel en SV-representants ord. Det lever jeg også veldig godt med.

Når det gjelder klimapolitikken, viser statsråden at han har en religiøs tilnærming til klimadebatten. Du må være rettroende for å få lov til å ha en mening om tingene. Hvis du i det hele tatt peker på at det er grunn til å være i tvil om noe som helst, blir du sparket ut av det gode selskap. Jeg vet hva slags forhold SV har til en del religiøse grupper. De pleier ikke akkurat å snakke oppløftende når en har en tilnærming til religiøs tro. Og jeg synes det er trist når SV har en slik tilnærming til en debatt om et så viktig tema.

Statsråden trekker fram Fremskrittspartiets skepsis til at en har gjort Nobels fredspris til en klimapris. Da viser jeg til at dette er ikke bare noe Fremskrittspartiet synes, men jeg viser til forskning som er gjort ved norske universiteter, bl.a. ved NTNU. En kan gå inn på forskning.no og se at tre forskere ved NTNU ikke bare har gått igjennom enkeltsituasjoner, men har hatt en helhetlig tilnærming til verdens konflikter, verdens ressursgrunnlag og verdens miljøutfordringer og sier at det er ingen korrelasjon med hensyn til miljøutfordringer og -konflikter, tvert imot. Så bevisbyrden her er egentlig på statsrådens side.

Jeg vil også vise til at Fremskrittspartiet har fremmet et omfattende forslag – som i omfang er to og en halv gang tykkere enn Regjeringens egen fornybare stortingsmelding – om hvordan Fremskrittspartiet ønsker å innfri Kyoto-avtalen. Vi kommer med mer enn 30 forslag. Vi hadde jo ikke fremmet de forslagene hvis vi mente problemstillingen ikke var viktig. Men vi har andre tilnærminger, som tar hensyn til virkeligheten, og som ikke bare er symbolpolitikk. Det håper jeg at statsråden respekterer og ikke latterliggjør i framtiden.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [15:56:13]: Det var i svaret til representanten Kvassheim statsråden var litt høyt på banen, like høyt på banen som han var for ti dager siden. Statsråden sier at vårt vesentlige bidrag er å få dette – dvs. CO₂-håndtering – til. Ja, det er det, men dagens mediebilde i Norge forteller noe helt annet. Det hjalp ikke at Kristin Halvorsen la seg «på tverke», som statsråden sa.

Da vi diskuterte dette i budsjettdebatten for ti dager siden, gav jeg en historisk beskrivelse av hva Bondevik II-regjeringen la på bordet. Vi la på bordet teknologiutvikling, vi la på bordet konkrete penger for å få dette til. Jeg fikk et smil fra statsråden for ti dager siden, og jeg får et smil fra statsråden i dag. Men jeg håper at også statsråden lytter til det Bondevik II-regjeringen sa, for det er noe med at vi må kunne krabbe før vi kan gå. Slik er det i denne saken, og jeg synes at de utfordringer vi står overfor her, er så store at også vi politikere må være så store og si at vi må legge stein på stein for å komme videre, og for å klare de klimautfordringene vi står overfor.

Presidenten: Da har ikke flere bedt om ordet til sak nr. 10.

Formiddagens møte vil nå bli hevet, og nytt møte blir satt kl. 18.