Ola T. Lånke (KrF) [10:35:04] (ordfører for saken): Stortinget har ved flere anledninger tidligere behandlet lignende forslag om endring av Grunnloven for å oppheve statskirkeordningen, og forslagene har alltid blitt avvist.

Stortingsmeldingen om forholdet mellom stat og kirke ligger nå til behandling i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. For få uker siden ble det som kjent etter forhandlinger enighet mellom alle partier her i huset om det framtidige forholdet mellom stat og kirke. Forliket innebærer at det også vil bli endringer i Grunnloven.

Forslag om dette vil bli fremmet i denne sesjonen og behandlet i neste stortingsperiode. På bakgrunn av dette har komiteen ikke funnet det naturlig å gå grundig inn i de foreliggende grunnlovsforslag. Det er derfor en samlet komite som nå avviser forslagene.

Rolf Reikvam (SV) [10:36:13]: Disse debattene i Stortinget har jo fått et visst rituelt preg. De kommer en gang hvert fjerde år, og resultatet har stort sett vært det samme hver gang. SV pluss noen andre, hovedsakelig fra Arbeiderpartiet, har stemt for å endre båndene mellom stat og kirke.

Denne debatten blir trolig den siste med et slikt rituelt preg. Om fire år skal Stortinget bryte de grunnlovfestede båndene mellom stat og kirke. For oss er dette også en bekreftelse på at et utrettelig arbeid nærmer seg en avslutning. Jeg skal ikke prøve å tillegge oss større ære enn det vi fortjener. Men å endre båndet mellom stat og kirke er en historisk nødvendighet, så det ville ha kommet før eller senere uansett. Vårt arbeid har forhåpentlig vært med på å framskynde prosessen.

Statskirken er et ektefødt barn av enevoldstiden. Allerede rett etter reformasjonen ble det knyttet bånd mellom kirkemakt og konge-/fyrstemakt, som la grunnlaget for at det senere, under enevoldskongene, ble utviklet en teologi der Kongen fikk all makt, også i Kirken, og der Kongen var innsatt av Gud, altså opptrådte på vegne av Gud. Toregimentslæren ble utviklet for å holde folk i ro og sikre at det ikke ble stilt spørsmål ved de etablerte strukturene.

Dette symbiotiske forholdet mellom kirke og konge har fortsatt helt opp til vår tid. Ikke det at kongen som person har beholdt sin makt over Kirken, men ved at de benytter alle anledninger til å framstå sammen. Det kan være alt fra kongebryllup, kronprinsbryllup eller signinger til markering av kirkehøytider. Dette er strategisk og klokt, fordi de begge representerer institusjoner som ikke er i takt med de store politiske endringene som har skjedd de siste 150 årene, med demokratiseringen av samfunnslivet. Det at statskirken og monarkiet har overlevd, tror jeg i stor grad skyldes de nære bånd som har vært mellom kirke og konge.

Grunnloven førte videre ideen fra enevoldstiden, ved at man der brukte betegnelsen «forbliver». Den evangelisk-lutherske religion skulle altså fortsatt være statens offentlige religion. Utover på 1800-tallet utviklet Kirken seg i retning av å bli en embetsmannskirke. Prester og biskoper fikk styrket sin makt. Kongen overlot til presteskapet å utøve makten. Det eneste bruddet ved den tradisjonen var konventikkelplakaten, som ble opphevet i 1842. Dette skjedde under stor motstand fra embetsmannskirken.

Så lenge embetsmannskirken hadde grep om utviklingen, var det i liten grad diskusjon om å skille stat og kirke. Det er vel for øvrig 127 år, tror jeg, siden Stortinget første gang fikk et forslag om å skille stat og kirke, men det fikk selvsagt liten oppslutning.

Etter krigen har temaet vært oppe flere ganger - og gjennom ulike utredninger.

Vi har gått fra å være et homogent samfunn til et pluralistisk. Det religiøse mangfoldet er stort. Det å knytte én religion, ett trossamfunn, til staten, slik statskirkeordningen gjør, kan derfor ikke opprettholdes. Det har et flertall etter hvert erkjent. Staten har, så langt det har vært mulig, praktisert likestilling mellom de ulike trossamfunnene. Det har vært viktig, og det har vært klokt.

Tiden for å skille stat og kirke - et grunnlovsbestemt skille - er nå altså kommet. Det vil forhåpentligvis skje om fire år. Hva resultatet av dette blir, vil man først se når den nye kirkeloven skal vedtas. Men jeg tror at å knytte nye, sterke bånd mellom stat og kirke gjennom den loven som skal vedtas om fire år, vil være umulig. Av den grunn tror jeg at vi om fire år vil kunne markere et endelig skille mellom stat og kirke slik de har framstått de siste par hundre årene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.