Lars Peder Brekk (Sp) [10:05:46] (ordfører for saken): Komiteen viser i sine merknader til at vernet mot diskriminering på grunn av kjønn og diskriminering av minoriteter er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon, i FNs menneskerettighetserklæring og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, men ikke i Grunnloven.

I FNs menneskerettighetserklæring av 1948 slås det i artikkel 1 første punktum fast:

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.»

I artikkel 2 første punktum står det:

«Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, for eksempel på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold.»

Komiteen viser til at FNs menneskerettighetserklæring ikke er rettslig bindende, men at den legger grunnlaget for senere bindende FN-konvensjoner som verner mot diskriminering, bl.a. på grunnlag av nedsatt funksjonsevne.

Prinsippet om alle menneskers likeverd er utgangspunktet for regelverk som tar sikte på å verne mot diskriminering.

Grunnlovsforslaget vi i dag debatterer, tar sikte på å innføre en egen grunnlovsbestemmelse, § 110d, om vern mot diskriminering på grunn av kjønn og diskriminering av minoriteter.

Forslagsstillerne viser til at selv om formell likestilling langt på vei er på plass i den ordinære lovgivningen, skjer diskriminering fortsatt. De understreker at vernet mot diskriminering på grunn av kjønn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, språklig eller religiøs tilhørighet, funksjonshemning, seksuell legning, leveform eller orientering, alder eller annet forhold, slik det er formulert i FNs mennskerettighetserklæring og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, ikke er nedfelt i Grunnloven.

Forslagsstillerne anser det som mest praktisk at diskriminering av minoriteter og diskriminering på grunn av kjønn reguleres i samme bestemmelse, slik som de ovennevnte konvensjoner gjør, og slik det er gjort i grunnlovene for Sverige, Finland og Island.

Da FNs menneskerettigheterklæring ble vedtatt, var det et poeng å gjøre en rekke av de diskrimineringsgrunnlag som skulle beskyttes og omfattes av artikkel 2, utvidende i sin tolkning, slik at artikkelen også ville omfatte samfunnsutvikling fram i tid. Det ble derfor på slutten av den oppramsende første setningen i artikkel 2 inkludert formuleringen «eller annet forhold». I løpet av de siste 20-25 årene har man således også i FN-sammenheng hatt en økt fokusering på lesbiske og homofile og diskriminering på grunn av seksuell legning.

I en avgjørelse fra 1994 fra FNs menneskerettighetskomite, som ivaretar klager i forhold til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, i saken Toonen mot Australia bekreftet Menneskerettighetskomiteen formelt for første gang at definisjonen også omfattet diskriminering på grunn av seksuell legning. Senere har komiteen også behandlet saken Young mot Australia, som stadfester at familiebegrepet også omfatter par av samme kjønn.

I tillegg har flere av FNs Special Rapporteurs til ulike komiteer, bl.a. Menneskerettighetskommisjonen - som fra 2006 har navnet Menneskerettighetsrådet - rapportørene når det gjelder helse, tortur, menneskerettighetsforsvarere m.fl. fokusert på den utstrakte diskriminering og de overgrep som finner sted i mange land på grunnlag av seksuell orientering, og på behovet for å styrke vernet også for denne gruppen.

Det har også i tillegg, siden den første dommen i 1981 i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, blitt opparbeidet en bred rettspraksis på ulike områder, som privatliv, familie, arbeidsliv og barn, knyttet til terminologien seksuell orientering. Et økende antall land i flere verdensdeler har gått foran Norge i å inkludere seksuell orientering i grunnlovsbestemmelser. Disse inkluderer bl.a. Sverige, Sør-Afrika, Portugal, Fiji og Ecuador.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig i at det kan være ønskelig med en mer detaljert grunnlovsbestemmelse når det gjelder menneskerettighetene og det vern disse gir mot diskriminering, men dette flertallet vil avvente innstillingen fra Diskrimineringslovutvalget og foreta en samlet vurdering av menneskerettighetenes plass i Grunnloven før det tas stilling til om og hvorledes et eventuelt vern mot diskriminering skal komme til uttrykk.

Et annet flertall, komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at selv om formell likestilling langt på vei er på plass i den ordinære lovgivningen, skjer diskriminering fortsatt. Vern mot diskriminering på grunn av kjønn og vern mot diskriminering av minoriteter, slik det er formulert i Den europeiske menneskerettskonvensjon, i FNs menneskerettighetserklæring og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, er ikke nedfelt i Grunnloven.

Dette flertallet mener det er en svakhet ved Grunnloven at diskriminering av minoriteter og diskriminering på grunn av kjønn ikke er nedfelt, slik det er gjort i grunnlovene for Sverige, Finland og Island.

Dette flertallet påpeker videre at Likestillingsombudet finner det naturlig at prinsippet om likestilling mellom kjønnene blir nedfelt i Grunnloven, og viser til at flere internasjonale organisasjoner har understreket overfor Norge at det ville være hensiktsmessig å gi grunnlovsmessig vern mot etnisk diskriminering, noe som også blir støttet av Senter mot etnisk diskriminering. Dette flertallet viser videre til at Norges Handikapforbund støtter en grunnlovfesting av forbud mot diskriminering av funksjonshemmede. Dette flertallet trekker også fram at flere FN-organer har fokusert på den utstrakte diskriminering og de overgrep som finner sted i mange land på grunn av seksuell orientering, og på behovet for å styrke vernet også for denne gruppen. Det påpekes at et økende antall land i flere verdensdeler har gått foran Norge ved å inkludere bestemmelser om vern mot diskriminering på grunn av seksuell orientering i sine grunnlovsbestemmelser.

Komiteens mindretall, medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterparitet, viser til at det er fremmet to alternative forslag til ny § 110 i Grunnloven. Disse medlemmer viser for øvrig til forslagsstillernes begrunnelse og anbefaler at forslaget i Dokument nr. 12:16 for 2003-2004 - alternativ 1 - bifalles. Forslaget lyder:

«Ingen maa udsettes for usagelig Forskjællsbehandling paa Grund af Kjøn, Hudfarve, national eller etnisk Oprindelse, spraaglig eller religiøs Tilhørighed, Funktionshemning, seksuell Lægning, Leveform eller Orientering, Alder eller Status for øvrig.»

Disse medlemmer finner det naturlig at grunnlovsbestemmelsen plasseres i en ny § 110d etter menneskerettighetsbestemmelsen i § 110c, og som en viktig utdyping og presisering av § 110c.

Jeg tar hermed opp mindretallets forslag.

Presidenten: Representanten Lars Peder Brekk har tatt opp det forslaget han refererte til.

Svein Roald Hansen (A) [10:13:28]: Saksordføreren har redegjort grundig for innstillingen, og som den viser, er det faktisk bred politisk enighet om at det er ønskelig å få inn en bestemmelse i Grunnloven om vern mot diskriminering, enten det er på grunn av kjønn eller minoritetstilhørighet, slik dette er formulert i de ulike internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Det samme gjelder en bestemmelse om likestilling mellom kjønnene. Det vil være en naturlig fornyelse av Grunnloven å få inn en slik bestemmelse som en utdypning av dagens § 110c.

Når Arbeiderpartiet i dag ikke støtter forslaget, er grunnen at Diskrimineringslovutvalget bl.a. foretar en samlet vurdering av menneskerettighetenes plass i Grunnloven. Utvalget skal være ferdig med sitt arbeid i juli neste år, og det vil da være naturlig, mener vi, å avvente utvalgets innstilling.

Grunnloven inneholder i dag et vern om menneskerettighetene og en rekke detaljerte bestemmelser om enkelte forhold som hører inn under menneskerettighetsbegrepet. En naturlig del av fornyelsen av Grunnloven på dette punktet vil være å samle disse bestemmelsene, samtidig som man fører inn bestemmelser som mer presist enn i dag reflekterer innholdet i de ulike internasjonale menneskerettighetskonvensjonene Norge har forpliktet seg på. Vi mener altså at dette best kan gjøres ved at vi får innstillingen fra Diskrimineringslovutvalget på bordet.

Det er heldigvis slik at det i det daglige arbeidet mot diskriminering og for likestilling er to ting som er viktigere enn nye bestemmelser i Grunnloven. Det er det øvrige lovverket vi har, og praktiseringen av det, og det er kanskje først og fremst våre holdninger.

Karin Andersen (SV) [10:15:22]: Retten til likebehandling og frihet fra diskriminering er et grunnleggende prinsipp som SV mener skal være bærende i vår forfatning. Derfor mener vi at en bestemmelse som forbyr diskriminering og usaklig forskjellsbehandling på grunn av hudfarge, kjønn, nasjonal eller etnisk opprinnelse, språklig eller religiøs tilhørighet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, alder eller annen status, bør inn i Grunnloven. Alle skal være like for loven og skal uten noen form for forskjellsbehandling ha rett til lik beskyttelse av loven.

Vern mot diskriminering er også en grunnleggende menneskerett og en grunnleggende borgerrett. Slike grunnleggende borgerretter har sin naturlige plass i Grunnloven - og helst også på forståelig norsk. De internasjonale konvensjonene er ikke til hinder for dette, snarere tvert imot. Andre land har gått foran oss - Finland, Island, Sverige, Portugal, Sør-Afrika osv.

Et hovedprinsipp er at staten ikke skal forskjellsbehandle og diskriminere innbyggere. Diskriminering forekommer, og i Norge har vi mange ulike lovbestemmelser som hindrer dette i ulike lovverk. I arbeids- og sosialkomiteen behandler vi nå Ot.prp. nr. 44, om diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. I forrige periode implementerte vi rasismekonvensjonen i norsk lov gjennom diskrimineringsloven. Arbeidsmiljøloven har flere bestemmelser mot diskriminering. Likestillingsloven begynner å få noen år på baken, og det er lovbestemmelser i mange andre lovverk om dette temaet. Regjeringen utreder nå et felles diskrimineringsvern. Dette er viktig for å fjerne det hierarkiet som vi har i det praktiske diskrimineringsvernet i norsk lovverk i dag. Men vil det være tilstrekkelig?

SV mener nei. Vi mener at det trengs et grunnlovsvern. I den norske rettsstaten påhviler det staten en plikt til å legge til rette for at den enkelte borger skal inneha og ha tilgang til fundamentale rettigheter som er avgjørende for å kunne fungere som likeverdig borger. Rettene som er fastlagt i Grunnloven, dreier seg om både demokratiske rettigheter som stemmerett, ytringsfrihet, næringsfrihet, rettssikkerhet, og materielle rettigheter som rett til arbeid, rett til et rent miljø osv. I tillegg finnes det bestemmelser om innskrenkninger i myndighetenes rett til inngripen i enkeltmenneskets liv.

Grunnloven pålegger staten å respektere menneskerettighetene. Blant Grunnlovens rettighetsbestemmelser er det kanskje egentlig bare § 100 om ytringsfrihet, § 97 om forbud mot tilbakevirkning av lover og § 105 om vern av eiendomsretten som fungerer som rettigheter med praktisk anvendelse for den enkelte borger. Men uavhengig av om bestemmelsene i Grunnloven har en materiell verdi, viser bestemmelsene om arbeid, menneskerettigheter og miljø at mennesket og de menneskelige behovene står i sentrum for samfunnsbyggingen og de institusjonene som Grunnloven fastsetter. Dette er et verdivalg som vårt samfunn har gjort, og det nedfelles i Grunnloven gjennom de ulike bestemmelsene.

De områdene som har fått egne bestemmelser i Grunnloven, må anses som det samfunnet og myndighetene mener er av avgjørende betydning for å kunne ivareta både samfunnets og enkeltmenneskets interesser, og som helt grunnleggende og nødvendige faktorer som må være på plass for å realisere de målsettingene.

Det pågår en debatt om hvorvidt Grunnloven har behov for revisjon. Det er ikke det dette handler om, men noen av oss mener at den bør forandres til forståelig norsk og være i samsvar med de prinsipper som Norge faktisk styres etter. Men uavhengig av det har en grunnlovsbestemmelse mot diskriminering en naturlig plass i den norske grunnloven nettopp fordi det er en felles verdi, som jeg oppfatter at det er stor og bred enighet om i Stortinget og blant myndighetene i dag.

I debatten om Grunnloven skriver leder i Advokatforeningen, Anders Ryssdal, i en artikkel i Aftenposten 19. mai at når vi leser Norges grunnlov, kan vi egentlig ikke lese noe om hvilke rettigheter norske borgere har eller bør ha. Videre skriver han at det - med unntak av de paragrafer som jeg før har nevnt - er få borgerlige grunnrettigheter som er nevnt i Grunnloven, f.eks. «retten til forsvarlig rettergang, forbud mot dobbeltstraff, krav på strafferettslig behandling» og den type helt prinsipielle borgerrettslige spørsmål. Men mange av disse rettighetene finner vi i internasjonale konvensjoner - Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs regelverk. Men å bruke dem som rettskilder er en ganske krevende øvelse, tror jeg, selv for erfarne jurister. Stoffet er på engelsk og fransk og baserer seg også på en del samfunnsforhold som er forskjellige fra våre. Derfor er det etter SVs syn nødvendig og viktig for oss at vi implementerer også denne bestemmelsen i Grunnloven, slik at det blir helt tydelig at det er et grunnleggende prinsipp i vårt styresett.

Jeg oppfatter av det som har vært sagt i debatten her før i dag, og det som står i innstillingen, at det er bred enighet om at dette er grunnleggende og viktige prinsipper. Spørsmålet er om det skal stå i Grunnloven. Jeg registrerer at flertallet vil avvente utredningen, men jeg tolker det som står skrevet og det som blir sagt fra talerstolen i dag, som at man mener det er en naturlig fornyelse av Grunnloven at disse bestemmelsene faktisk kommer inn, og det synes jeg er svært positivt. Derfor vil jeg varsle at SV vil legge fram et nytt grunnlovsforslag om saken, muligens i noe endret ordlyd, for behandling i neste stortingsperiode.

Per-Kristian Foss (H) [10:21:52]: Jeg kan tiltre saksordførerens innlegg i sin helhet, bortsett fra konklusjonen. Den har jeg problemer med å forstå, fordi det er bred enighet i Stortinget om behovet for diskrimineringsvern. Knapt noe land har vært så presist med å implementere og respektere FNs konvensjoner som verner mot diskriminering, og Den europeiske menneskerettskonvensjon.

Forrige taler sa at selv gode jurister har problemer med bruk av Den europeiske menneskerettskonvensjon som rettskilde. Det er meg fremmed - absolutt fremmed. Jeg har ikke sett noen jurist hevde det synspunkt hittil at jurister skulle ha problemer med å slå opp i Den europeiske menneskerettskonvensjon eller å respektere dommer ved domstolen i Strasbourg.

Det praktiske diskrimineringsvern er derimot en utfordring. Det vil det være uavhengig av grunnlovsbestemmelser, for det er ikke alt praktisk diskrimineringsvern som kan sikres gjennom lovverk, ei heller gjennom Grunnloven. Det har skjedd mye positivt internasjonalt når det gjelder diskrimineringsvern de senere år - ikke minst det faktum at FN av og til har mannet seg opp til å slå ned på diskriminering på grunnlag av seksuell legning og på grunnlag av religion, som i mange land for tiden kanskje er den mest utbredte form for diskriminering, og som til dels har tiltatt i omfang. Men i motsetning til det jeg oppfatter som et flertall av FNs medlemsland, respekterer Norge faktisk slike antidiskrimineringsavgjørelser både på europeisk og internasjonalt plan.

Hva er det da uenigheten går på? Det går på følgende: Man har nedsatt et utvalg som skal vurdere om og på hvilken måte diskrimineringsvern skal innarbeides i den norske grunnlov, og dette utvalg skal legge frem sin innstilling innen et års tid fra nå av, rettere sagt innen 1. juli 2009. Spørsmålet er da om man kan vente til utvalget har lagt frem sin faglige innstilling før man eventuelt inkluderer det i en ny grunnlovsbestemmelse - eller flere. Jeg kan altså ikke se noe argument som skulle tilsi at man ikke kan vente dette året på å få det faglige grunnlaget for en grunnlovsendring. Tross alt er grunnlovsendringer noe vi ikke gjør annenhver dag her i Stortinget. Vi har også en tradisjon for å ha et godt faglig grunnlag for å gjøre det. Det praktiske diskrimineringsvernet vil ikke lide av at man venter et år med en grunnlovfesting av det det er bred enighet om i dette stortinget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin Andersen (SV) [10:24:59]: Representanten Foss sier at han ikke kjenner til at noen erfarne jurister har ment at dette materialet er vanskelig. Da vil jeg bare sitere lederen i Advokatforeningen, som skriver:

«Anvendelsen av rettsstoff derfra» - altså fra Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs regelverk - «er en krevende oppgave - det vet de av oss som har hatt saker om dette i norske domstoler. Rettskildematerialet er (med unntak for et fåtall dommer som gjelder Norge) på engelsk og fransk.»

Jeg siterer videre:

«Selv erfarne jurister kan raskt bli fremmedgjort i dette rettsstoffet. Vi bør derfor nå få nevnte borgerrettigheter på forståelig norsk i Grunnloven.»

Dette skriver altså lederen i Advokatforeningen, som er en erfaren jurist. Så det er nok slik at behovet for å få dette på plass i Grunnloven er erkjent av flere. Jeg skjønner at representanten Foss også kanskje mener det, men at han vil vente til utvalget har lagt fram sin utredning. Jeg ser positivt fram til at Høyre vil være med på et slikt grunnlovsforslag i framtida.

Per-Kristian Foss (H) [10:26:13]: Representanten Andersen blander to ting - rettskildematerialet og en grunnlovsbestemmelse. En norsk grunnlovsbestemmelse om diskrimineringsvern vil ikke frita jurister fra å måtte søke i rettskilder også i dommer som er falt i Den europeiske menneskerettighetsdomstol. At det kan være komplisert, kan jeg godt se. Men for å si det slik: Det er av de utfordringene en jurist er utdannet for å ta. Det blir ikke noe lettere etter en grunnlovsbestemmelse i Norge.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Ola T. Lånke (KrF) [10:27:18]: Saksordfører Lars Peder Brekk har gjort greit rede for de ulike partienes ståsted i denne saken. Jeg finner likevel grunn til å understreke at utgangspunktet for Kristelig Folkepartis politikk er det kristne menneskesynet, som innebærer at hvert enkelt menneske har en uendelig verdi. Menneskeverdet er ukrenkelig og skal ikke være gjenstand for gradering ut fra alder, prestasjoner, kjønn, seksuell legning, bosted, hudfarge, tro eller livssyn. Bare så det er sagt. Dette er også prinsipper som er søkt ivaretatt i menneskerettighetserklæringene. Menneskerettighetene er allerede nedfelt i Grunnloven i mer generell form. Vi har også en egen menneskerettighetslov som lister opp en rekke internasjonale konvensjoner og protokoller på dette området, som skal gjelde som norsk lov.

Kristelig Folkeparti er i utgangspunktet absolutt åpen for - og flere har understreket at de ser det på samme måten - en mer detaljert grunnlovsbestemmelse om menneskerettighetene og det vern disse gir mot diskriminering. Men som flere har vist til, utreder det såkalte diskrimineringsutvalget, som skal legge fram sin innstilling innen 1. juli 2009, spørsmålet om et generelt diskrimineringsvern i Grunnloven. Vi mener derfor, i likhet med flere, at det er naturlig og riktig å avvente denne utredningen, slik at det så kan foretas en mer helhetlig vurdering av saken.

Kristelig Folkeparti vil på denne bakgrunn i dag stemme mot det foreliggende grunnlovsforslag.

Lodve Solholm (FrP) [10:29:11]: Lat meg også tiltre saksordførars utgreiing. Vi i Framstegspartiet er også stort sett einige i alt det han sa, bortsett frå konklusjonen.

Lat meg også rose forslagsstillarane, for eg synest for så vidt det er fornuftig og riktig at vi med tid og stunder også får grunnlovfesta ein menneskerettsparagraf. Når vi no er i den situasjonen at det utvalet som går grundig gjennom dette, nesten er i mål, trur eg - også med bakgrunn i at det tar lang tid å endre Grunnlova - at det vil vere fornuftig å avvente dette utvalet si utgreiing. Når vi først går til det skrittet å gjere noko som faktisk eit samrøystes storting ser ut til å meine, iallfall med den samansetjinga det har i dag, bør vi gjere det korrekt. For som sagt: Det tek litt tid. Og dersom vi må endre det igjen, vil det gå over eit stortingsval før vi kan gjere det. Det er nok å vise til at noko av det første denne komiteen gjorde då han vart sett ned etter stortingsvalet sist, var faktisk å endre på skrivefeil, som då tok litt tid. I det same møtet laga vi eit grunnlovsendringsforslag som igjen krev at vi endrar det, kanskje i neste stortingsperiode, fordi det var nokre skrivefeil som ikkje var i tråd med den språkforma som Grunnlova er laga i.

Lat meg då som ein digresjon seie at eg er av den meininga at vi kanskje burde revidere heile Grunnlova og få ho på eit språk som er naturleg for Noreg i dag - gjerne på nynorsk, for å seie det sånn, men også på bokmål. Så hadde eg personleg kunne sett for meg at Stortinget 17. mai 2014 kunne vedta ei ny grunnlov som er språkriktig, sett i forhold til dagens. Det er nok meir draumar enn verkelegheit så langt, trur eg. Men det kan då vere ei sak som kanskje kan såast no og spire fram litt seinare - etter at vedkomande har slutta i Stortinget.

Øystein Djupedal (SV) [10:31:33]: La meg først replisere til representanten Solholm at i spørsmålet om Grunnlovens utforming og tekst finnes det mange synspunkt. Der representerer jeg det motsatte standpunkt. Jeg mener at man skal beholde den tekst og den språkform Grunnloven har, og jeg ser ikke fram til at man i 2014 skal revidere dette. Jeg tror tvert imot at det ligger en viss - skal vi si - symbolsk og historisk betydning i at man velger å beholde språkføringen, om enn snirklete og gammeldags. I dette spørsmålet tror jeg at de fleste partier vil være delt, eller at de ulike representantene vil ha ulikt syn. Dette knyttes ikke til partifarge, men knyttes mer til hvordan man opplever at Grunnloven skal fungere.

Så til grunnen til at jeg tok ordet.

Dette er en veldig positiv debatt. At man da i dag ikke får flertall for det forslaget som ligger der, er etter mitt skjønn ikke av avgjørende betydning. Jeg har stor forståelse og respekt for dem som mener at man skal avvente Diskrimineringslovutvalgets innstilling, som kommer neste sommer. Det er det god grunn for, og mange her i salen har gitt en god begrunnelse for hvorfor det er viktig å vente. For når man setter ned et utvalg, skal man selvfølgelig avvente utvalgets konklusjon. Det er også en lang prosedyre, og det er lang tradisjon for at Grunnloven skal ha en ordentlig gjennomgang. Man gjør ikke dette nærmest ved benkeforslag i Stortinget.

Fra samtlige partier har det i denne saken vært uttrykt forståelse og sågar støtte for innholdet i den lovparagraf som Lars Peder Brekk på vegne av mindretallet på en aldeles utmerket måte la fram. Det betyr jo at i neste runde vil det i denne salen forhåpentligvis være et bredt flertall som ønsker at de bestemmelser som vi i dag får nedstemt, skal føres inn i Grunnloven. Det at vi nå legger dette fram til votering, henger også sammen med at disse grunnlovsbestemmelsene skal behandles i løpet av de første tre år av et storting, og ikke i siste sesjon. Dette forslaget er, som alle er kjent med, levert inn i forrige periode, og det ville være unaturlig for oss ikke å ta dette fram til votering, selv om vi ser at det vil bli nedstemt. Men utgangspunktet mitt er at det har vært en veldig positiv debatt knyttet til dette, og at man i neste storting vil ta det historiske skritt å få en egen bestemmelse i Grunnloven knyttet til diskrimineringsvern av minoriteter, som vil være et stort og betydelig skritt for vår nasjon.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.