Presidenten: Unnskyld stemmen, men midt i helsedebatten ble presidenten forkjølet.

Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Laila Dåvøy (KrF) [14:38:20] (ordfører for saken): Jeg håper forkjølelsen går fort over. Det er litt kjølig her inne, men vi må ta vår del av ansvaret for miljøet, vi også. Det handler om å tåle litt.

Forutsigbarhet for drift, vedlikehold og investeringer er av stor betydning også for norske sykehus. Derfor er intensjonene med forslaget fra Fremskrittspartiet bra, siden det er et ønske om nettopp å øke forutsigbarheten.

Likevel er det innenfor dagens system mulig å gi en slik forutsigbarhet. Endringer kan varsles i god tid på forhånd, før sykehusenes budsjetter legges. Dersom Stortinget hadde behandlet sykehusene gjennom en egen sykehusproposisjon, etter modell fra kommuneproposisjonen, som behandles før sommeren, er det klart at noen flere føringer nok kunne vært lagt tidligere enn hva tilfellet er i dag. Men likevel: Alle partiene, utenom Fremskrittspartiet, mener at dersom spesialisthelsetjenesten ble tatt ut og behandlet for seg, ville dette kunne svekke målet om helhetlige helsetjenester ytterligere, siden spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten ikke ville blitt sett nok i sammenheng. Dette ville være uheldig, og det er hovedgrunnen til at ingen andre partier slutter seg til Fremskrittspartiets forslag. Derfor går alle partier utenom Fremskrittspartiet inn for at representantforslaget vedlegges protokollen.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:40:02]: (komiteens leder) Spesialisthelsetjenesten er et av de største kapittelområdene i de årlige statsbudsjettene. For 2009 vil bevilgningene til de regionale helseforetakene utgjøre mer enn 102,5 milliarder kr. Endrede rammebetingelser som vil kunne bli foretatt i slutten av desember og gjøres gjeldende fra 1. januar, vil føre til at sykehusene ikke gis mulighet for langsiktig økonomistyring.

Denne sektoren har vært og er fortsatt under store omstillinger og endringer. Det vil også i framtiden være store endringer på dette feltet, spesielt sett i lys av de tekniske og medisinske framskrittene som gjøres, samt endringer i den geografiske og aldersmessige sammensetningen av befolkningen. Politiske beslutninger fra år til år vil også i stor grad påvirke hva et sykehus har av investeringer, enten det er beslutninger av finansiell art eller strukturelle endringer. Dette har medført at langsiktig planlegging og omstilling har vært vanskelig å gjennomføre i praksis, all den tid sektoren med dagens system kan risikere at det gis 14 dagers frist til å forberede seg på de endringene som vedtas i Stortinget – dette i ytterste konsekvens.

Det er behov for en egen sykehusproposisjon som hvert år legges fram før sommeren, da dette vil kunne bedre muligheten for og evnen til å planlegge de nødvendige og ønskelige endringene for påfølgende år. Ett element er ISF-andelen, som de siste årene faktisk har variert fra år til år i en periode. En sykehusproposisjon vil kunne bidra til at rekruttering til ledige stillinger, eventuelt opphør av unødvendige stillinger, for det kommende år gjøres enklere. Dagens situasjon med rekrutteringsproblemer i sektoren samt en oppsigelsestid på seks måneder ville vært mindre problematisk dersom man på forsommeren året før budsjettperioden hadde fått de nødvendige signalene til å fatte de grep som kreves for å imøtekomme det bemanningsbehovet en ser seg tjent med i det kommende år.

Når det gjelder behovet for vedlikehold, nyinvesteringer og strukturendringer på eksisterende bygningsmasse og utstyr, vil dette også være enklere å gjennomføre dersom man får på plass en egen proposisjon som avspeiler de politiske forventningene til oppnådd resultat.

Det har vært framhevet her at dersom man får på plass en egen sykehusproposisjon, vil det bl.a. være problematisk å kunne se kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i sammenheng. Videre har det tidligere i dag blitt påpekt at det blir vanskelig å styre ressursene inn mot kommunehelsetjenesten med en årlig sykehusproposisjon. Nei, det er akkurat motsatt! La oss gå noen få år tilbake i tid, til da vi hadde mindretallsregjering. Da kunne man oppleve at man i desember måned endret f.eks. ISF-andelen eller andre ting i budsjettet som fikk konsekvenser allerede fra 1. januar. Da er det vanskelig å kunne planlegge disse endringene. Derfor fikk vi også store etterslep ved å fange opp de vedtakene som ble fattet.

Saksordføreren var også inne på problemene mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Ja, det er underlig, for kommunen har jo sin årlige proposisjon, som blir fremmet før sommeren. Da ville det vært naturlig at også sykehusene hadde hatt det planleggingsverktøyet som kommunene har. Vi snakker om en svært stor virksomhet. Vi snakker om svært mange ansatte, som nærmest til enhver tid i de senere årene har vært utsatt for omstillinger. Det har også vært et ønske fra sykehusdirektører og andre i helsevesenet å få på plass et bedre økonomisk styringsverktøy. Det er manglende pr. i dag, og det hadde vært ønskelig om man hadde fått det på plass.

Jeg ser imidlertid at Fremskrittspartiet er det eneste partiet som i dag ønsker å få på plass et slikt økonomisk styringsverktøy for å kunne planlegge virksomhet og investering for framtiden. Jeg aksepterer selvfølgelig at det pr. dags dato ikke er flertall for det, men fremmer forslaget og håper at en i hvert fall på et senere tidspunkt vil kunne slutte seg til det. Jeg tror faktisk at sykehusene og helsetjenestene generelt sett har behov for flere verktøy å styre etter.

Inge Lønning (H) [14:45:34]: La meg aller først på vegne av helse- og omsorgskomiteen få ønske presidenten god bedring! De helseplagene som har rammet presidenten, bekrefter vel den sannhet at det forholder seg med helsen som med været: Jo mer man snakker om det, desto verre blir det.

Jeg antydet allerede i budsjettdebatten tidligere i dag Høyres syn på forslaget om en egen sykehusproposisjon, men vil gjerne utdype det litt. Saken er jo den at svært store deler av den norske befolkning lever i den villfarelse at helsevesenet og spesialisthelsetjenesten er to navn på samme sak. Det henger sammen med at sykehustjenesten er den del av helsevesenet som er gjenstand for kontinuerlig mediebevåkning, og som hele tiden får kriseoppslag i mediene, særlig rundt årsskiftet. Det skaper lett den feilaktige oppfatning at det er utelukkende i spesialisthelsetjenesten det finnes problemer, og at det er utelukkende spesialisthelsetjenesten som vet hvor skoen trykker. Jeg tror at vi er kommet så langt i felles erkjennelse i denne sal at vi ser nødvendigheten av å korrigere det bildet, og at vi ser nødvendigheten av å få folk til å forstå det som man har satt på den enkle formel at «sykehuskrisen» må løses utenfor sykehusene. I den sammenheng vil det å skille ut spesialisthelsetjenesten, gjøre den til gjenstand for en egen årlig proposisjon til Stortinget, være å gå i stikk motsatt retning av det det er grunn til å gjøre i dagens situasjon.

Så vil jeg understreke at grunnen til at vi bruker en hel dag på å drøfte den årlige budsjettproposisjonen, er jo nettopp at det er den som skal være styringsverktøyet, det er der Regjeringen skal trekke opp linjene både for kommende år og videre fremover, og begrunne hvorfor man ønsker å disponere midlene slik man foreslår. Det er da Stortinget har anledning til å være enig eller uenig, det er da vi har anledning til i budsjettinnstillingen å skrive inn våre egne synspunkter på den overordnede styring, derunder styringen av spesialisthelsetjenesten. Jeg tror ikke at det vil gi oss noe bedre styring eller bedre styringsverktøy hvis man så å si svekker konsentrasjonen om arbeidet med den årlige budsjettproposisjon for Helse- og omsorgsdepartementet og isteden begynner å lage særproposisjoner.

Jan Bøhler (A) [14:48:53]: Jeg skal være kort. Regjeringspartiene er enig i saksordførerens begrunnelse for innstillingen, og også i det representanten Lønning var inne på. Jeg vil gjerne legge til at selve formålet med representanten Nesviks forslag og innlegg i forhold til å skape forutsigbarhet osv., tror jeg hele komiteen er enig om at vi bør ivareta bedre. Men den langsiktigheten og forutsigbarheten har vi jo lagt opp til at vi først og fremst skal skape gjennom Nasjonal helseplan, som også ligger ved budsjettet denne gangen. Jeg er klar over at representanten Nesvik vil innvende at den ikke er et slikt styringsredskap slik den er utformet nå, men komiteen bør i sitt budsjettarbeid bestrebe seg på å gå nærmere inn i hvordan vi vil utvikle helseplanen som det redskapet den bør være for å skape langsiktighet i forhold til sykehusene, men også i forhold til det samlede helsevesenet, som representanten Lønning var inne på.

Når det gjelder andre store omlegginger som helsevesenet bør vite om før budsjettet kommer, og at det er for sent senhøstes, må jo det ivaretas ved at enhver regjering, når det kreves mer omfattende drøftinger og forberedelser, må ta ansvar for å legge fram stortingsmeldinger og satsinger på en annen måte enn å komme med det i budsjettet. Der har vi jo på alle sektorer stortingsmeldinger som redskap.

Det er heller ikke slik, som det var nevnt i begrunnelsen fra representanten Nesvik, at ISF-satsene har hoppet opp og ned. De har vi holdt på stabilt 40-60 i denne stortingsperioden, og det har regjeringspartiene stått for.

Så tankegangen om å skape langsiktighet er det enighet om, men jeg tror vi nå skal konsentrere oss om de redskapene vi har, og at komiteen også kan bidra mer der i neste omgang, særlig i forhold til Nasjonal helseplan.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:50:59]: Jeg føler behov for å komme med noen synspunkter på det Stortinget nå diskuterer, for jeg skjønner intensjonene bak forslaget fra representanten Nesvik m.fl. fra Fremskrittspartiet. Representanten Nesvik har i sitt innlegg et poeng når han sier at det er viktig at Stortinget får anledning til å drøfte helheten i Helse-Norges utfordringer, og jeg er enig i at det viktigste dokumentet i så måte er St.prp. nr. 1, altså budsjettet. Men vi må samtidig ta inn over oss at store deler av Helse-Norges budsjett behandles i forbindelse med kommunalkomiteens innstilling. Derfor kan man si at den debatten vi har i dag, ja den handler om Helse-Norges utfordringer, men det budsjettet vi behandler, tar ikke opp i seg Helse-Norges helhetlige utfordringer. Derfor tror jeg det er behov for at vi drøfter videre hvordan Regjeringen skal kunne invitere Stortinget til en mer helhetlig, overordnet debatt om hvilken vei Helse-Norge nå skal gå, at en f.eks. får anledning til å drøfte om de største utfordringene nå ligger i å styrke primærhelsetjenesten, hvilke deler av primærhelsetjenesten, om det skal gå på bekostning av noe annet – altså i det hele tatt å ha en litt mer overordnet, helhetlig prioriteringsdebatt. Derfor er det min intensjon å videreutvikle Nasjonal helseplan på en sånn måte at jeg i hvert fall ikke nå vil utelukke at Nasjonal helseplan neste gang f.eks. kan komme som en egen melding eller en egen proposisjon til Stortinget – ikke nødvendigvis på høsten sammen med statsbudsjettet, men i forkant av at vi tar de endelige rundene knyttet til budsjettet. Det vil da ikke være på samme måte som kommuneproposisjonen, men det vil i hvert fall være en anledning for Stortinget til å kunne delta i en overordnet helsepolitisk debatt på et noe tidligere tidspunkt enn under sluttbehandlingen av budsjettet.

Uten at jeg nå kan love noe, jobber jeg med å se på muligheten for å kunne legge fram en slik stortingsmelding eller stortingsproposisjon våren 2010, slik at vi kan få en litt mer omfattende debatt etter at samhandlingsreformen er lagt fram, så tidlig som mulig i neste stortingsperiode, slik at det kan danne grunnlaget for det vi skal gjøre med Helse-Norge i de fire årene som da kommer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.