Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

• Det anses vedtatt.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:42:49] (ordfører for saken): Helse- og omsorgskomiteen var på besøk hos Norsk Pasientskadeerstatning mens vi hadde saken til behandling i komiteen, og deres første ord til oss var at pasienten står alltid i fokus. Dessverre er det slik at det feiles. Det feiles der det er folk, og feilbehandling innenfor helsevesenet kan få mer dramatiske konsekvenser enn på de fleste andre steder. Og enhver feilbehandling av en pasient er en feilbehandling for mye. Målet i et drømmesamfunn må jo være at ingen skal feilbehandles. Men uansett kvalitetssystem vil det forekomme feil, selv med all verdens nye løsninger og ny kunnskap og ny innsikt.

Saken vi behandler, omhandler dem som har blitt feilbehandlet, eller mener at de har fått feilbehandling, og som på den bakgrunn har klaget sin sak inn for Pasientklagenemnda. I 2008 fikk Norsk Pasientskadeerstatning 3 400 nye saker til behandling. Bak hver sak er det et menneske, et menneske som har krav på en rask og trygg saksbehandling. 3 400 saker er mye.

Forslagsstillerne og en samlet komité deler bekymringen over at saksbehandlingstiden er for lang – 421 dager fikk vi opplyst at den var i 2008. Det er svært bekymringsfullt at Norsk Pasientskadeerstatning selv ser for seg at saksbehandlingskøen vil vokse i løpet av 2009.

Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer i innstillingen følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen om å foreta en gjennomgang av ordningen med Norsk pasientskadeerstatning for å bedre pasientenes rettigheter og vilkår.»

Regjeringspartiene og Venstre er ikke med på dette forslaget, med den begrunnelse at det har vært flere gjennomganger av NPEs virksomhet i løpet av de siste årene. Derfor ser ikke regjeringspartiene behov for flere gjennomganger. Slik vi ser det nå, kan gjennomganger fort skape mer uro og ytterligere kostnader, uten at man får gjort noe med det som virkelig er viktig, nemlig å få økt saksbehandlingskapasitet. Hele komiteen viser til Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2008–2009, der en samlet komité ber Regjeringen om i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett å vurdere behovet for økte bevilgninger for å styrke kapasiteten ved NPE og dermed redusere saksbehandlingstiden for søknader om pasientskadeerstatning. Uansett om man er for en gjennomgang, som deler av opposisjonen er, eller ikke, er komiteen enig i hovedmålet, og det er å øke saksbehandlingskapasiteten ved Norsk pasientskadeerstatning ved hjelp av flere midler, og dermed reduseres saksbehandlingstiden for den enkelte som søker.

Som jeg begynte med, er det mange som tar kontakt og søker – jeg tror det var 1 400 personer i fjor. De som har vært utsatt for feilbehandling, har krav på et raskt og ryddig løp rundt sin erstatningssak, og det gir en samlet komité uttrykk for i denne saken.

Vigdis Giltun (FrP) [12:46:26]: Norsk pasientskadeerstatnings hovedoppgave er å avgjøre om erstatningssøker har krav på erstatning, og å fastsette erstatningens størrelse. Den skal også bygge opp en database som statistisk grunnlag for helsesektorens arbeid med kvalitetsforbedringer og skadeforebyggelse, og de skal informere om pasientskadeordningen til allmennheten, pasienter og helsevesen. Slik vi ser det, er det et stort forbedringspotensial på alle tre punktene.

Komiteen har ved flere anledninger påpekt at saksbehandlingstiden i NPE er lang som følge av stor pågang av saker, og mener dette er uheldig av hensyn til dem som søker erstatning. Sivilombudsmannen har også påpekt at dette er uheldig. I dagens morgensending på NRK kunne vi høre at dette fremdeles er et stort problem, og at en saksbehandler satt med hele 90 saker.

I evalueringen av Norsk pasientskadeerstatning i 2004 framheves det at det er behov for mer direkte kontakt mellom pasienten og NPE og mer informasjon til allmennheten.

Det er positivt at NPE har etablert et servicesenter for å styrke sin service til pasienter som søker erstatning, og at NPE tar imot dem som ønsker å møte personlig, og at en saksbehandler i enkelte saker drar på hjemmebesøk. Vedtakene kan også påklages til Pasientskadenemnda. Men som vi vet, er det mange pasienter som ikke kjenner til at de har disse mulighetene, og det er også mange som ikke tør å benytte seg av klageadgangen.

Fremskrittspartiet mener også at det er grunn til å se nærmere på om NPE kan oppleves som en slags motpart til erstatningssøkeren, stikk imot det som er hensikten. Vi vil påpeke at bruk av advokat i erstatningssakene over tid har endret seg, og at årsaken til utvidet bruk av advokatbistand skal være behov for spisskompetanse. Vi mener det vil være interessant å se nærmere på hvordan det orienteres om bruk av advokatbistand og hvem som får tilgang på slik bistand, og om endringene fra 2009, som medfører at det nå kun benyttes advokater med fast salærtakst, får negative følger for erstatningssøker. Tilbud om kyndig bistand som hjelper pasienten med å belyse sin sak, er viktig for å forhindre at det oppstår situasjoner hvor erstatningssøker ikke når fram med et berettiget krav på grunn av mangel på bistand.

NPE gjør sine medisinske vurderinger ved hjelp av egne rådgivende leger. Der disse ikke kan benyttes, innhentes uttalelser fra spesialister over hele landet med relevant medisinskfaglig bakgrunn. Det er den enkelte saksbehandler i NPE som finner fram til sakkyndige i den enkelte sak. Det er en selvfølge at den sakkyndige ikke er inhabil, men NPE tar ikke selv standpunkt til dette. Spørsmålet om habilitet blir overlatt til den enkelte sakkyndige. I særskilte tilfeller innhentes også uttalelser fra utenlandsk sakkyndig. Norske fagmiljøer innen ulike spesialiteter er i mange tilfeller små. Det er dermed stor sannsynlighet for at den medisinsk sakkyndige i en sak kjenner den eller dem som har forårsaket pasientskaden. Det er vanskelig å kritisere egne fagkolleger, og dette kan påvirke den sakkyndiges vurdering av en hendelse der det kan ha oppstått en pasientskade. Økt bruk av sakkyndige fra andre nordiske land vil være et alternativ. Vi mener også at det bør vurderes om ordningen fungerer slik at alle erstatningssøkere får lik mulighet til å nå fram med sine krav.

Ventetiden på behandling av saker er i mange tilfeller altfor lang. Det er noe vi kjenner til, og som vi har tatt opp mange ganger. En av intensjonene med å opprette et statlig forvaltningsorgan til å ivareta erstatningssaker innenfor helsesektoren var å sørge for kort behandlingstid. For personer som har vært utsatt for feilbehandling, kan lang saksbehandlingstid være en ekstra påkjenning. Det er derfor viktig at den økonomiske kompensasjonen kommer skadelidte til gode innen så kort tid som mulig. Fremskrittspartiet mener også det er grunn til å se nærmere på praksisen hvor avkorting av erstatningsbeløpet blir begrunnet med at den skadelidte har kort levetid igjen.

Det har framkommet mange enkeltsaker som viser at ordningen har svakheter, og at pasientenes rettigheter og vilkår bør forbedres. I flere saker har skadelidte en klar formening om at det skjer forskjellsbehandling, spesielt i forhold til vurderingen om skadelidte burde kjent til faren og den vurderingen som NPE foretar, hvor de konstaterer om skadelidte ville gjennomført behandlingen hvis vedkommende hadde kjent til faren. Dette blir en påstand og en vurdering som ikke alltid vil være riktig, da folk vurderer ulikt også når risiko ved en behandling er kjent.

Det har vært viktig å få på plass en helhetlig ordning som i første omgang har som oppgave å sikre pasientenes rettigheter og trygghet for erstatning når man blir utsatt for skade ved behandling i helsevesenet, og vi mener fremdeles at det er rom for forbedringer i NPE-ordningen som vil styrke den enkelte pasients rettigheter. En revidering og gjennomgang av ordningen bør derfor ha klare ambisjoner om å redusere behandlingstiden. Men det er også viktig å se på hvordan det statistiske grunnlag for helsesektorens arbeid med kvalitetsforbedringer og skadeforebyggelse er tatt i bruk for å forebygge skader i framtiden.

Jeg tar herved opp forslagene i saken.

Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Inge Lønning (H) [12:52:13]: La meg først få lov til å rette to små feil som i innspurten av avgivelsen i komiteen er oppstått for Høyres vedkommende. De skaper en viss forvirring for den som leser gjennom innstillingen.

Den ene feilen er at Høyre står inne i merknaden øverst på side 2 i komitéinnstillingen, som lyder slik:

«Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre, mener på denne bakgrunn at det ikke er behov for å pålegge Regjeringen en ekstra omgang med gjennomgang …».

Høyre skal ikke stå inne i den merknaden, og det vil den oppmerksomme leser ha skjønt, i og med at vi er medforslagsstiller til forslag nr. 1.

Den andre feilen er at Høyre ikke er oppført som medforslagsstiller til forslag nr. 2. Det skal vi være. Det fremgår også hvis man leser merknaden i samme spalte på side 2 – hvor Høyre er inne sammen med Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – som dreier seg om bruken av sakkyndige.

President! Jeg legger merke til at klokken ikke er satt i gang. Det setter jeg veldig stor pris på, men …

Presidenten: Det var for å få rettelsene på plass før innlegget begynte!

Inge Lønning (H) [12:53:49]: Glimrende! Hjertelig takk!

Så til sakens innhold. Den er en flik av et mye større problem, nemlig at vi i Norge har et svært godt utbygd lovverk om pasientrettigheter, derunder rettigheter til å klage og å få prøvd klager. Svakheten ved et stort antall rettighetsbestemmelser er at de har lett for å bygge på en implisitt forutsetning, nemlig at det dreier seg om en selvbetjeningsbutikk. Det vil si: Rettighetene er avhengig av at rettighetshaveren er i stand til å følge dem opp selv, og hvis rettighetshaveren enten ikke har tilstrekkelig kunnskap om sine rettigheter eller tilstrekkelige ressurser til å følge dem opp, vil det meget lett kunne oppstå sosiale skjevheter.

Det er en av grunnene til at vi i innstillingen har vektlagt at man bør se nøyere på hvorvidt endringene når det gjelder adgangen til å få juridisk bistand – jeg tenker på maksimum salærsatser – kan tenkes å få en utilsiktet sidevirkning i retning av at noen som kan ha berettiget krav på erstatning, faktisk ikke får det på grunn av mangelfull eller ikke tilstedeværende bistand. Det er i tilfelle helt uakseptabelt. I den utstrekning folk har berettigede krav, skal de også kunne være sikre på at de får faglig bistand, slik at kravene blir riktig prøvd.

Jeg er også enig med representanten Giltun i at enkeltsaker som har vært fremme i mediene i den senere tid, har skapt et inntrykk av at man kan risikere ikke å få innfridd sine rettigheter på basis av formodninger om at pasientens tilstand er slik at pasienten vil komme til å avgå ved døden i løpet av kort tid. Derfor brukes det som begrunnelse for at man nedsetter ganske kraftig den erstatning pasienten har rett til. Det er for folk flest ubegripelig. Det bør det også være for lovgiver, i hvert fall et stykke på vei, fordi det er en måte å argumentere på som forsterker et inntrykk som vi også har omtalt i innstillingen, nemlig at pasientskadeerstatningsordningen er en motpart til rettighetshaverne, og at hovedformålet fra statens side er å sørge for at statens utgifter blir så lave som overhodet mulig. Det er faktisk ikke det som er formålet med opprettelsen av pasientskadeerstatningsordningen. Formålet er at rettighetshaverne skal få innfridd sine berettigede krav.

Så til det som for mitt vedkommende kanskje er det aller viktigste i denne sammenheng, nemlig de lange ventetidene. Det er ganske uakseptabelt at ordninger av dette slag skal operere med økende ventetider og økende køer. Det skaper et enda sterkere inntrykk av at rettighetshaverne egentlig ikke blir tatt på alvor. Én ting er at man må være forberedt på at man ikke får medhold. Det må man selvsagt akseptere hvis regelverket tilsier det. Det man ikke kan forvente at noen skal akseptere, er at man skal måtte vente i mange måneder på at behandlingen av saken i det hele tatt blir påbegynt. Det påfører folk som ofte fra før av er i en traumatisk situasjon, en ytterligere belastning. Den belastningen vil jeg tro subjektivt sett må oppleves som kanskje den største, nemlig opplevelsen av at her blir man ikke tatt på alvor.

Høyre foreslo i sitt alternative statsbudsjett å øremerke 2 mill. kr, med henvisning til Sivilombudsmannens ganske sterke kritikk av ventetidene. Det hadde ikke løst problemet, men det hadde i hvert fall vært et skritt i riktig retning når det gjelder å redusere de uakseptable ventetidene.

Nå har hele komiteen lagt inn i innstillingen en ganske sterk føring overfor Regjeringen om at man kommer tilbake med en løsning av dette problemet i revidert nasjonalbudsjett. Det håper jeg kommer til å skje.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har da fjernet Høyre i oppramsingen av dem som utgjør flertallet på side 2 i innstillingen, øverst til venstre. Han har også ført Høyre inn som en av forslagsstillerne til forslag nr. 2.

Laila Dåvøy (KrF) [12:59:39]: Det er et overordnet mål for våre helsetjenester at disse er trygge og sikre. Når det skjer feil og uheldige hendelser, er det viktig at det gis en beklagelse for det som har skjedd. Videre må det gis en erstatning der det har skjedd skader.

Det er svært alvorlig, slik jeg ser det, når Sivilombudsmannen sender melding til Stortinget om at det er lang saksbehandlingstid i Norsk pasientskadeerstatning. Å vente i flere år på å få behandlet en klage og få utbetalt erstatning oppleves av mange som en ekstra belastning. Det er svært uheldig, og jeg forutsetter at Regjeringen følger dette opp i revideringen av budsjettet i mai.

Regjeringen må foreta en gjennomgang av bruken av sakkyndige i Norsk pasientskadeerstatning. I den forbindelse har vi et forslag sammen med Venstre og Fremskrittspartiet, der vi ber Regjeringen foreta en gjennomgang av bruk av sakkyndige i saker i NPE. Vigdis Giltun forklarte på en god måte begrunnelsen for dette, så jeg skal ikke gjenta det her.

Helt på tampen vil jeg gjøre oppmerksom på at det er også en feil i innstillingen på side 2, spalte 1, 3. avsnitt: Her skal Kristelig Folkeparti ikke være med på å foreslå at representantforslaget vedlegges protokollen. Dette framgår også av det som står under «Komiteens tilråding» – der er det riktig – og Kristelig Folkeparti er med på forslag nr. 1, som er identisk med representantforslaget. Dette er en inkurie som dessverre er skjedd under avgivelsen.

Presidenten: Laila Dåvøy har også foretatt en rettelse i innstillingen.

Gunvald Ludvigsen (V) [13:01:51]: Eit av dei store momenta i denne saka er jo den lange ventetida – ei uakseptabel lang ventetid når det gjeld sakshandsaming og avgjerd i sakene. Nær sagt alle som har vore involverte i dette – Sivilombodsmannen, kontroll- og konstitusjonskomiteen – er av same oppfatning. Vi i komiteen er av same oppfatning, og til og med NPE er av same oppfatning. Det er rett og slett eit faktum at alle er einige om at her må noko gjerast. Som det òg har vore sagt før i denne debatten, har ein samla komité i Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2008–2009 bede om at Helse- og omsorgsdepartementet må vurdere behovet for auka løyvingar i samband med revidert nasjonalbudsjett for 2009. Det burde vere tilstrekkeleg klare signal til departementet.

I utgangspunktet er det jo ei god ordning vi har i dette landet med denne erstatningsordninga. Alle er vel einige om at ho har fungert bra, men det er jo slik at når folk som søkjer om erstatning, aldri – hadde eg nær sagt – får svar, eller blir plassert i ei køordning som er uforståeleg, blir ho oppfatta som å vere så dårleg at dersom vi ikkje klarer å løyse dette, vil jo ei i utgangspunktet god ordning kome i vanry. Vi må rett og slett få løyst opp i dette, så her er det to ting å gjere: Sakshandsamingstida må reduserast kraftig, og køordninga som har vorte etablert, må ein rett og slett kvitte seg med.

Som òg saksordføraren var inne på, har komiteen vore på besøk hos NPE, og vi har fått god informasjon om kva som er deira kvardag. Dei har hatt sine problem, og dei seier at viss dei skal halde budsjettet i år, må dei nedbemanne – altså stikk i strid med det som eigentleg er behovet. Så her trur eg det ikkje er noko anna å gjere for Regjeringa enn å tilføre ressursar, og eg går ut frå at statsråden har det i tankane når revidert budsjett skal leggjast fram til våren.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:04:55]: Ordningen med Norsk pasientskadeerstatning – NPE – må fungere best mulig for å ivareta rettssikkerheten for den som har behov for å få prøvd sin sak. Antall nye saker har vokst med 60 pst. fra 2003 til 2006. I 2007 og 2008 har antall nye saker gått ned. Fra 2003 til 2006 økte NPEs driftsbudsjett med 35 pst. Etter det har bevilgningene til behandling av saker fra den offentlige helsetjenesten vært stabil.

Det har vært en svært høy «turn over» av ansatte i NPE i 2007 og 2008. Etaten har mistet en rekke sentrale medarbeidere, særlig jurister, selv om etaten har forsøkt å demme opp gjennom lønnspolitiske grep.

Det har dessverre bygd seg opp betydelige restanser i NPE. Nye saker er plassert i en egen køordning og er tildelt saksbehandlere etter tur. Ved utgangen av 2007 var det 1 400 saker i kø. Antallet er redusert med ca. 250 saker i 2008, og det forventes ytterligere reduksjon i 2009.

Det vil likevel ta tid før denne innsatsen blir synlig som nedgang i gjennomsnittlig saksbehandlingstid. Fram til 2008 var gjennomsnittlig saksbehandlingstid ca. to år. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid økte med over 150 dager for saker som ble ferdigbehandlet i 2008.

Den lange saksbehandlingstiden er uheldig, særlig fordi resultatet har stor betydning for søkerne. Jeg har merket meg at komiteen ved behandling av statsbudsjettet for 2009 har bedt departementet om å vurdere behovet for økte bevilgninger til NPE i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2009. En slik vurdering vil bli en del av revidert nasjonalbudsjett.

I forbindelse med oppfølging av Dokument nr. 4:1 for 2008–2009 vil departementet gi en særskilt orientering til Sivilombudsmannen om utviklingen i saksbehandlingstiden og arbeidet med å avvikle køordningen.

Når det gjelder erstatningssøkers adgang til personlig møte under saksbehandlingen, opplyser NPE at det gjennomføres flere møter i året. Det skjer i NPEs lokaler, ved hjemmebesøk, som det var ca. 100 av i 2007, og det er utstrakt personlig kontakt pr. telefon. NPE erfarer at mange pasienter er fornøyd med kun å ha skriftlig kontakt. NPE holder pasienten orientert under saksbehandlingen.

Forslagsstillerne har bedt om en gjennomgang av NPEs praksis i utmålingssaker. Dersom jeg har forstått formuleringene korrekt, mener forslagsstillerne at NPEs praksis ikke har vært i tråd med gjeldende rett i flere saker. Forslagsstillerne viser til NOU 1992:6 «Erstatning ved pasientskader» der det er listet opp ulike poster som personskadeerstatningen omfatter.

Ordningen har utbetalt mer enn 4 milliarder kr i erstatning til pasienter og pårørende siden 1988. I perioden 2006–2007 ble det utbetalt nær 1 milliard kr, og i 2008 ble det utbetalt 658 mill. kr.

For tapsutmåling er det skadeerstatningsloven som gjelder. Denne loven regulerer utmåling av erstatning også på andre samfunnsområder, både i og utenfor offentlig sektor. Dessuten har rettspraksis generelt stor betydning for erstatningsutmålingen i norsk rett.

NPEs vedtak i enkeltsaker kan påklages til Pasientskadenemnda. Det er viktig av hensyn til rettsvernet. I tillegg kan Pasientskadenemndas vedtak bringes inn for domstolene. Av de avslag som fattes i NPE, blir drøyt 40 pst. påklaget til Pasientskadenemnda. 10–15 pst. av disse blir omgjort. Et svært lite antall av sakene som havner i rettssystemet, ender opp med et annet resultat for pasienten.

Jeg deler flertallets syn om at det ikke er behov for nok en gjennomgang av ordningen med Norsk pasientskadeerstatning. Klageordningen som er etablert i pasientskadeloven, er viktig for å kontrollere om NPEs praksis er i tråd med gjeldende rett. NPEs vedtak i enkeltsaker kan påklages til Pasientskadenemnda, eventuelt også bringes inn for domstolene.

Det er ikke lenge siden det ble gjort en slik gjennomgang som forslagsstillerne etterlyser. I rapporten fra 2004 fant ikke Statskonsult «systemsvikt» i NPE. Det ble påpekt at man ikke hadde indikasjoner for å si at NPE var for strenge i sin praktisering av regelverket.

Vi følger utviklingen i saksbehandlingstiden i NPE kontinuerlig og vil komme tilbake til Stortinget med en vurdering i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i år.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Inge Lønning (H) [13:10:26]: Jeg lyttet med stor interesse til statsrådens innlegg og fant det i noen henseender imøtekommende i forhold til det komiteen enstemmig har bedt om når det gjelder en vurdering i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Jeg ville ha vært glad om statsråden også ville ha bekreftet at det betyr at det ikke bare vil komme noen ord i proposisjonen i forbindelse med revidert, men at statsråden er enig i den vurdering hele komiteen legger til grunn, nemlig at det bevilgningsnivået som foreligger etter budsjettvedtaket i høst, etter all sannsynlighet ikke vil føre til noen løsning av kø-/ventetidsproblematikken.

Så var det en tilleggsbemerkning: Statsråden kommenterte ikke at området fra og med 1. januar 2009 er ganske betydelig utvidet. Det kan også tale for at antall saker kommer til å øke ganske kraftig i inneværende år.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [13:11:42]: Når jeg sier at vi skal foreta en vurdering av dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, er det selvfølgelig med utgangspunkt i å vurdere ressurssituasjonen, altså bevilgningene til NPE. Det er ingen tvil om at komiteen har noen gode poeng, og at representanten Lønning har argumentert godt for behovet for økte bevilgninger i salen i dag. Men samtidig ber jeg om forståelse for at jeg i dag ikke greier å svare entydig ja eller nei på spørsmålet om hva som kommer i revidert nasjonalbudsjett. Vi er i gang med arbeidet med revidert nasjonalbudsjett i departementet, men vi har ennå ikke startet i Regjeringen. Denne prosessen må bare få gå sin gang. At det argumenteres godt for behovet for økte bevilgninger både fra representanten Lønning og komiteen, er det jo ingen tvil om.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gunvald Ludvigsen (V) [13:12:53]: Eg skal ikkje forlengje debatten, men eg gløymde å seie at Venstre skal inn i ein komitémerknad på side 2, tredje avsnitt, i innstillinga. Vi er einige med innstillinga i denne saka.

Det som er poenget her, og som vi har fått bekrefta i dag, er at statsråden og departementet har sett alvoret i kva som trengst, at det ikkje er nye utgreiingar, men rett og slett ressursar til saksbehandlingskapasitet. Det er det som er hovudpoenget her.

Presidenten: Representanten Gunvald Ludvigsen har i en komitémerknad på side 2 i avsnitt tre i innstillingen satt inn Venstre der Kristelig Folkeparti stod tidligere.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

(Votering se side 2295)