Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [12:04:44] (ordfører for saken): Diabetes er en av våre folkesykdommer, og en anslår at over 250 000 mennesker i Norge kan ha diabetes. Utfordringen er at veldig mange av disse ikke har fått sin diagnose; Norges Diabetesforbund anslår at det gjelder rundt halvparten. Dette blir også påpekt i den nasjonale strategien for diabetesområdet 2006–2010, og det er derfor et viktig mål å få avslørt flere og dermed få behandlet flere.

Med en tidlig diagnose vil en unngå senskader og dermed spare de berørte og samfunnet for mye – både av plager og av økonomiske belastinger.

At det å forebygge kontra det å reparere er billigere, tror jeg hele komiteen er enig i. Spørsmålet er hvordan dette best kan gjøres.

Flertallet i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, SV, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er enig om at forebygging av type 2-diabetes bør skje på alle de arenaer der det er mulig å fokusere på fysisk aktivitet og kosthold. Her viser flertallet til St.prp. nr. 1 for 2008–2009, der det nettopp har blitt nevnt spesielt tiltak for å få flere fysisk aktive, frukt og grønt i skolen og andre tiltak som dreier seg om et bedre kosthold i befolkningen.

En bred tilnærming til forebygging er viktig, og det dreier seg altså om mange grupper i samfunnet, og allerede fra barnsben av. Vi vet ikke hvem som er i risikogruppen før det er for sent.

Siden diabetes 2 hovedsakelig er en livsstilssykdom, må det satses på flere steder samtidig, for det er ikke slik at forebygging bare forebygger én sykdom, men det finnes mange sykdommer som har samme fellesnevnere. Vi har derfor satset på ulike tiltak som vil forebygge ikke bare diabetes, men også livsstilssykdommer som f.eks. kols og hjerte- og karsykdommer.

Komiteen er enig om at fastlegens rolle med hensyn til å avdekke diabetes type 2, er viktig. Dette er også bekreftet i møter med Diabetesforbundet, som ønsker seg gode felles retningslinjer for å avsløre flere udiagnostiserte samt bedre kompetanse hos fastlegen. Komiteen mener også at aktører som bedriftshelsetjenesten og hjemmetjenesten skal være slike viktige aktører. Det er de som møter pasientene og kan stille de rette spørsmål og ta de rette prøvene. Det å få på plass rutiner for hva det skal ses etter, og få retningslinjer, er derfor nødvendig.

Jeg vil også vise til det komiteen sier om at det må forskes mer på diabetes type 1, som ikke er en livsstilssykdom, men en livslang, kronisk sykdom som rammer mange barn og unge. Det er bekymringsfullt at Norge er på verdenstoppen når det gjelder barn og unge med debut av type 1-diabetes. Det bør fokuseres mer på å finne grunnen til dette. Type 1 diabetes har også store samfunnsmessige konsekvenser dersom ikke forebygging av senskader skjer tidlig, og mye er felles når det gjelder både kosthold og fysisk aktivitet. Fastlegens rolle vil her være viktig, der god kunnskap og ikke minst oppdatert kunnskap tilflytes fra spesialisthelsetjenesten. Mye av denne behandlingen bør ses i samhandlingens tegn.

Det er satt i gang flere gode tiltak som er nevnt i den nasjonale strategien. Jeg vil nevne Diafonen og gjenopprettingen av diabetesverkstedet på Aker. Men dette er tiltak som skjer i den andre enden, når folk har blitt syke. Målet må være at disse får mindre å gjøre, dvs. at færre får diabetes.

Et annet flertall i komiteen, dvs. de rød-grønne og Venstre, mener at en plan kun rettet mot diabetes ikke er nødvendig, men at dette må ses i en større sammenheng med folkehelseperspektiv og forebygging generelt. Mange som får diabetes, har også risiko for andre sykdommer, og det er viktig at dette ses i sammenheng, og ikke som et fragment.

Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at målene i nasjonal strategi vanskelig lar seg gjennomføre uten øremerkede penger til planen, og de viser til de mange uttalelser som er gjort om denne saken. Fremskrittspartiet viser i den forbindelse til sitt eget budsjett, der det er tatt høyde for dette.

Forebygging av diabetes og senskader trenger en helhetlig satsing på mange arenaer, og vi er ikke gode nok. Både innen behandling og rehabilitering mangler det tiltak som er gode nok, og heller ikke innen forebygging er tiltakene tilstrekkelige. Den psykiske belastningen ved å ha eller få diabetes, bør også være et område som vi ser nærmere på. Det er lett å legge skylden på den enkelte når diabetes oppstår eller senkomplikasjoner inntreffer, men det er flere faktorer som spiller inn – ikke alt kan forhindres, ikke alt kan forebygges, og ikke alt er noens skyld. Dette mener jeg det er viktig å ta med i debatten videre.

Statsrådens samhandlingsreform vil kanskje gi noen virkemidler, slik at partene tenker forebygging framfor reparasjon, slik at færre får sykdommen og færre får senkomplikasjoner. Målet er klart, og alle i komiteen er enige om at dersom vi gjør de rette ting til rett tid, vil færre få diabetes 2 og andre sykdommer.

Vigdis Giltun (FrP) [12:10:01]: Saksordføreren redegjorde veldig godt for hvor mange det er som har denne sykdommen, og hvor store utfordringer vi står overfor for å kunne nå fram med god behandling og god forebygging. Det det er uenighet om, er ikke omfanget eller hva det er behov for, det er at det må økonomiske midler til for å klare den oppgaven i årene som kommer.

Målsettingen for diabetesplanen da den ble lagt fram, var jo å fange opp alle de udiagnostiserte. Man regner med at det er 125 000 udiagnostiserte, og det viser seg nå – tre år etterpå – at det er like mange. Det har ikke skjedd noen ting. Da er måloppnåelsen så dårlig som den kan få blitt. Målet med å fange opp udiagnostiserte er å gi dem behandling og lære dem hva sykdommen innebærer, slik at de ikke skal få senkomplikasjoner. Der har man altså ikke kommet noen vei.

Når det gjelder de pasientene som vet om sykdommen, er det også altfor dårlig oppfølging, og et altfor dårlig tilbud fra det offentlige for å forebygge. Hvert år må om lag 500 norske pasienter amputere deler av foten på grunn av stygge fotsår, og det koster staten minimum 300 mill. kr årlig. Norge ligger langt etter Sverige når det gjelder å ta vare på mennesker med fotproblemer. For å avhjelpe her kunne man ansatt fotterapeuter ved alle sykehusene, og man burde hatt ambulante diabetesteam ved alle sykehusene i landet. Det har ikke blitt innført, det har ikke blitt stilt noe krav om det. Statsråden har jo stadig sagt at det er en målsetting, men det er opp til sykehusene hvordan og når dette skal opprettes.

Hvor blir det av de ambulante teamene? spør jeg. Selv når statsråden skriver i bestillerdokumentet at dette skal styrkes, klarer helseforetakene å kutte i disse teamene uten at det får noen følger. Fotterapeutene må altså inn i det forebyggende arbeidet.

Så må man også fokusere mer på barn med diabetes 1. Det har vist seg at barn får veldig forskjellig oppfølging. På skolene er det også veldig tilfeldig fra klasse til klasse hvordan barn med diabetes 1 blir fulgt opp. De trenger støtte, og de trenger veiledning. Her bør det være en nasjonal standard for hvordan disse barna skal ha det i skolen, og også i barnehagen.

Innvandrere er en gruppe som viser seg å ha en høy forekomst av diabetes, spesielt visse deler av innvandrerbefolkningen og særlig kvinnene. De får heller ikke behandling og oppfølging som de klarer å nyttiggjøre seg. Der er det også en stor utfordring, og der har man heller ikke kommet særlig mye lenger enn man var da man ble kjent med disse forholdene.

Veldig mange vil få nyresvikt og behov for dialysebehandling eller transplantasjon. Senkomplikasjoner som kommer etter 15–20 år, får veldig alvorlige følger for pasienten. Det medfører også veldig store kostnader for samfunnet. Fotamputasjonene har jeg nevnt. Tap av syn er også veldig alvorlig for dem som blir rammet av det. Disse senkomplikasjonene fører til en stor endring i pasientens liv, og det koster mindre rent økonomisk å forebygge. Det spares inn mange ganger hvis man unngår at pasientene får disse senkomplikasjonene.

Det hjelper ikke bare å snakke om frukt og grønt og om forebygging ved å se på det i et folkehelseperspektiv. Det handler også om en bevisstgjøring av pasientene. Pasientene må få vite hva det innebærer å leve med denne sykdommen, og hva det innebærer hvis man ikke klarer å regulere sykdommen og gjøre de riktige tingene. Men det handler også om at det offentlige må tilby helsetjenester for å forebygge senkomplikasjoner. Det må fotbehandlinger til, og man må kanskje se på en refusjonsordning, slik at de som har nevropati, f.eks., kan få en refusjon, så det blir fulgt opp. Man må sørge for at disse teamene fungerer ut mot sykehjemmene, hvor det er mange med diabetes som ikke blir ivaretatt. Det offentlige må også ta sitt ansvar, ikke bare ved å informere og si at folk skal leve riktig, mosjonere og spise riktig – selv om det er en viktig del av det – men det må følges opp med økonomiske midler. Planen har ikke vært fulgt opp med de midlene. Det er hovedårsaken til at den gode planen som ble lagt fram etter initiativ fra Fremskrittspartiet, ikke har noen særlig god effekt. Den vil heller ikke få noen bedre effekt i årene som kommer, hvis den ikke blir fulgt opp direkte med midler, slik at man følger opptrappingen og setter klare krav både til helseforetakene og til kommunene om at det må innføres tjenester for dem som har diabetes, slik at vi unngår de store utfordringene vi vil stå overfor i årene som kommer.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:15:12]: Jeg slutter meg helt og fullt til representanten Giltuns beskrivelse av situasjonen. Det er ingen tvil om at diabetes er en betydelig utfordring for folkehelsen, slik saksordføreren også redegjorde for. Mellom 90 000 og 120 000 mennesker har fått påvist diabetes i Norge. Man regner med at nesten like mange har diabetes uten at de selv eller helsetjenesten er klar over det. Norge og Norden ligger på verdenstoppen når det gjelder forekomst av type 1-diabetes, uten at vi kjenner årsakene til dette. Sykdommen medfører også risiko for senkomplikasjoner i hjerte, øyne, nyrer og føtter, som representanten Giltun også var inne på. Dette fører til store helseproblemer og forringet livskvalitet for dem som rammes.

Både det generelle folkehelsearbeidet og den spesifikke innsatsen mot diabetes er viktig i denne sammenheng. Samarbeidsregjeringen tok et krafttak for folkehelsearbeidet og fikk på plass en satsing som er videreført i denne perioden. Vi må forebygge diabetes og andre folkesykdommer bedre gjennom bedre informasjon om betydningen av kosthold og fysisk aktivitet. Det er imidlertid viktig å presisere at diabetes ikke bare har sin årsak i livsstilsfaktorer, men at sykdommen også skyldes genetiske forhold. Vi må begrense helseskadene som følger av diabetes, gjennom tiltak for å stille diagnosene tidligere og behandle bedre. Som nevnt i innstillingen er det allerede etablert flere tiltak, eksempelvis etablering av Diafonen, selvhjelpsgrupper og informasjonsarbeid. Men vi må gjøre langt mer på dette området.

Fra Høyres side forstår vi forslagsstillernes utålmodighet på dette området og støtter deres intensjon om å styrke diabetesplanen med økte bevilgninger. Vi mener imidlertid at dette må vurderes i sammenheng med budsjettarbeidet, slik bevilgningsspørsmål skal håndteres.

Det må også bemerkes at statsråden og Regjeringen har skaffet seg en viss fallhøyde i denne saken, all den tid forebyggende arbeid mot diabetes er et viktig tema i statsrådens standardforedrag om samhandlingsreformen. Nå er det vel på dette området, som i Regjeringens helsepolitikk for øvrig, få konkrete tiltak. I de fleste sammenhenger skryter Regjeringen av hvor mye penger den har brukt på helse de siste tre–fire årene, selv om statsråden nå mener at dette ikke gjør helsetjenesten bedre. Når det gjelder tilbudet til diabetikere, kan Regjeringen ikke engang skryte av å ha økt bevilgningene i særlig grad.

Hvis statsråden virkelig er så indignert som han gir uttrykk for når det gjelder det dårlige tilbudet til diabetikere, vil den siste muligheten han garantert har for å gjøre noe med dette, være i revidert nasjonalbudsjett. Høyre ser fram til Regjeringens forslag om en styrket innsats på dette området.

Laila Dåvøy (KrF) [12:18:29]: Kristelig Folkeparti startet i 2003 det viktige arbeidet gjennom folkehelsemeldingen med å fokusere på forebygging av sykdom, særlig med tanke på kost og mosjon. I den forbindelse sa daværende helseminister fra mitt eget parti følgende:

«I det moderne samfunn sitter vi og spiser oss til sykdom og tidligere død. Livsstilsrelaterte sykdommer har enorme kostnader for den enkelte i form av redusert livskvalitet og tapte leveår, og kostnadene for samfunnet bare øker. Relativt små endringer i kostholds- og mosjonsvaner kan ha stor betydning for en bedre helse og et bedre liv.»

Dette må ligge i bunnen for ulike planer og strategier for helsepolitikken.

En diabetesstrategi er et viktig tiltak for å møte utfordringene som knytter seg til dette feltet. Utfordringene er så store at det er påkrevet også med en økonomisk oppfølging av strategien. Det legges ned et stort arbeid for å lage en strategi på et felt, ut fra vurderingen om at det er store utfordringer som det må tas tak i på nettopp dette feltet. Det er derfor svært uheldig om strategiene uteblir, eller det blir en dårlig oppfølging. Det vil også gjelde flere andre nasjonale strategier, f.eks. på kols-området, nasjonal strategi for rehabilitering og habilitering, nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse, nasjonal kreftstrategi og opptrappingsplan for rusfeltet. Det er min oppriktige mening at flere av disse strategiene ikke har fått nødvendig og helhetlig oppfølging. De har lite forutsigbarhet hva gjelder tidspunkt og økonomi for tiltak som er foreslått gjennomført. Det gir usikkerhet og liten forutsigbarhet.

Jeg har for øvrig merket meg at Regjeringen i liten grad legger fram handlingsplaner med konkrete tiltak der ansvar og rekkefølge på tiltak ofte nedfelles. I større og større grad bruker Regjeringen mer overordnede strategier i sitt arbeid, noe som blir mindre forutsigbart og skaper usikkerhet om gjennomføringsmuligheter og gjennomføringstidspunkter. Dette er nok også årsaken til at vi i dag behandler et forslag om en opptrappingsplan for å nå målsettingene i nasjonal strategi for diabetesområdet. Dette slutter Kristelig Folkeparti seg til.

Til slutt tar jeg opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:21:18]: La meg først gi ros til Norges Diabetesforbund, som er en svært aktiv pådriver overfor oss i komiteen, overfor Stortinget og overfor norsk helsevesen, for at vi skal forstå hvor alvorlig diabetesepidemien er for samfunnet, og hvor alvorlig denne sykdommen kan være for den enkelte. Diabetesforbundets argumentasjon har bidratt til at Stortinget ved de to siste budsjettbehandlingene har bevilget mer for å forebygge diabetes, for at sykdommen skal oppdages tidligere, og for å hjelpe diabetikere til bedre å mestre et liv med en kronisk sykdom.

Jeg må si at det er uforståelig at samfunnet i så lang tid har satset så lite på å forebygge diabetes 2. Det er ikke på noen måte ny kunnskap som ligger til grunn for de eksemplene som helsestatsråder legger fram i sine foredrag, og når Bjarne Håkon Hanssen reiser rundt og snakker om folkehelse og samhandlingsreformen. Det lønner seg stort for samfunnet at det blir færre fysisk inaktive, og at de klart usunne elementene i kostholdet blir redusert. Akkurat den samme oppskriften kan også forebygge mange andre helseskader og sykdommer. Det er viktig at diabetes 2 blir oppdaget tidlig, slik at skader kan reduseres og kanskje helt unngås. Og så har vi den store gruppen som bare er i faresonen.

En annen stor oppgave handler om å hjelpe de over 100 000 som har diabetes, med å mestre sin hverdag og unngå komplikasjoner og skader. Jeg har med interesse lest siste nummer av Diabetes, som forteller om tilbud som gis ved en del av de opptrenings- og rehabiliteringssentrene som finnes. Det er mye positivt som oppnås der. Jeg ser fram til at vi skal få realisert alle de lokale mestringssentrene for alle med kroniske sykdommer som en del av kommunehelsereformen. Det er viktig at personer med samme plager treffes, utveksler erfaring og får råd og hjelp fra fagfolk der de bor, for å unngå at de må legges inn på institusjon. Jeg ser fram til den dagen da gode resultater fra forebyggende arbeid og mestringssentre presenteres med like stor stolthet som de mest moderne behandlingstilbud for dem som fortsatt vil trenge dette.

Jeg er glad for at det nå er stor enighet om behovet for å spare den enkelte og samfunnet for de store tap som oppstår når man ikke forebygger godt nok. Da kan vi bruke de gevinstene vi oppnår, til å gi bedre behandling til dem som trenger det mest. Jeg er glad for at personer som er i faresonen for å få diabetes, står først i køen til å bli vinnere når forebyggingsinnsatsen skal økes. Det er ikke mulig for noen å avlyse satsingen for akkurat denne gruppen nå.

Jeg er ikke like rolig med tanke på om viljen er sterk nok til å prioritere forebygging i vid forstand. Her må det settes inn en betydelig økonomisk innsats flere år før gevinsten kan innkasseres. Gevinsten vil komme på andre budsjettkapitler enn der utgiftene må settes inn. Jeg håper inderlig at vi kan bli opptatt av å få disse gevinstene i penger – gjennom flere leveår, friskere folk, større og sprekere arbeidsstokk, og ikke minst sprekere eldre, og at vi får endret stivbeinte måter å lage statsbudsjettet på.

Gunvald Ludvigsen (V) [12:24:48]: Diabetes er jo blitt ein folkesjukdom, og det er viktig at det blir satsa meir på oppbygging av spesielt lavterskeltilbod. Dei som blir ramma sterkast, treng også dialyse. Eg trur at dialyse heime i staden for på sjukehus vil vere eit godt verkemiddel i framtida. Alle har ansvar for eiga helse, men førebygging av diabetes handlar også om kosthaldsopplæring i skulane. Derfor har Venstre i sine budsjett sett av pengar til fleire kantiner og kosthaldsundervisning.

Det handlar også om trygge skulevegar, om gang- og sykkelvegar og om grøn resept. Det er svært problematisk at vi ikkje greier å få ned prisane på frukt og grønt i butikkane, samtidig som den billigaste maten er den mest usunne.

I Venstre er vi ikkje moralistar, vi vil at alle skal få moglegheit til å leve det livet dei vel sjølve, og har lyst til å leve. Men dei med dårlegast råd er ofte dei som har den dårlegaste helsa, så dette er eit problem. Valet er vanskeleg, for den sunnaste maten også er den dyraste. Det meiner vi det er viktig å gjere noko med. Viktigare enn statleg oppdraging er det at vi legg til rette for god informasjon og kosthaldslære allereie frå barnsbein av, slik at vi i størst mogleg grad er godt rusta til å leve sunt.

Saman med Høgre støttar vi forslagsstillaranes intensjon om å sikre oppfølginga av strategiplanen for diabetes gjennom auka løyvingar til formålet, men vi trur at dette må vurderast i samanheng med ordinær budsjettbehandling, og foreslår derfor at representantforslaget blir lagt ved protokollen.

Eg tek hermed opp forslaget frå Venstre og Høgre.

Presidenten: Representanten Gunvald Ludvigsen har tatt opp forslag nr. 2.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:27:04]: Diabetes er en av vår tids store folkesykdommer. Helsedirektoratet melder at så mange som 265 000 nordmenn kan ha diabetes. Som flere har vært inne på, har halvparten av disse ikke fått stilt noen diagnose. Den sterke økningen i diabetes gjelder for svært mange land, og det er en utfordring å lage gode strategier for å bekjempe utbredelsen av denne sykdommen.

Regjeringen tar den bekymringsfulle utviklingen på alvor, og vi har satt i gang flere tiltak for å forebygge utvikling av diabetes. Diabetes er en av flere kroniske sykdommer som har sammenheng med livsstil, og det er nødvendig med innsats på mange områder for å møte utfordringene når det gjelder kroniske livsstilssykdommer. Regjeringen har satset særskilt på forebyggende tiltak innen kosthold, fysisk aktivitet og røykeslutt.

Før sommeren vil Helsedirektoratet lansere et sett av felles kliniske retningslinjer for diabetes – både for primær- og spesialisthelsetjenesten. Dette er et viktig steg for å sikre likeverdighet og helhet i oppfølgingen av pasienter med diabetes. Vi følger opp arbeidet med en informasjonskampanje som er rettet mot mennesker med økt risiko for å utvikle type 2-diabetes. Kampanjen skal etter planen lanseres samtidig med de kliniske retningslinjene.

Nasjonal strategi for diabetesområdet peker på at god samhandling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er en forutsetning for å oppnå gode resultater. Det er nødvendig med god informasjonsflyt mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, slik at pasienten blir i stand til å mestre sykdommen. I budsjettet for 2009 foreslo vi 40 mill. kr til samhandlingstiltak innen forebygging. Her forventer vi gode prosjekter som kan gi gode løft også på diabetesområdet.

Skal vi hindre utbredelse av diabetes og hjelpe dem som har fått diagnosen, må vi satse helhetlig innen forebygging, behandling og rehabilitering. Vi må tenke nytt om hvordan helsetilbudet skal bygges opp og bli bedre til å følge opp risikogruppene.

I samhandlingsreformen, som vi vil legge fram før sommeren, er målet å komme fram til juridiske og økonomiske virkemidler som gjør at det skal lønne seg for kommunene å satse på forebygging og tidlige tiltak, slik at sykdommer som diabetes type 2 ikke utvikler seg til en kronisk lidelse med livstruende komplikasjoner.

La meg bare legge til at jeg har forståelse for den utålmodighet som jeg opplever ligger i representantforslaget. Det er viktig at den type planer som Nasjonal strategi for diabetesområdet representerer, følges opp av den sittende regjeringen. Jeg mener at vi kan vise fram eksempler på at vi følger opp. Det er økte bevilgninger f.eks. til fysisk aktivitet, det er økt satsing på røykestopp, det er økt satsing på kostholdstiltak, og nå kommer det altså nasjonale retningslinjer og informasjonskampanjer, og vi ser etter denne type diabetesrettete prosjekter når vi nå skal fordele midler til samhandling.

Så kan man selvfølgelig alltids diskutere om vi skulle ha gjort enda mer, og om det vi gjør, er godt nok. Men vi går nå i forbindelse med samhandlingsreformen virkelig tungt inn i de problemstillingene som er knyttet til utviklingen av livsstilsbaserte lidelser, kroniske lidelser, hele kommunehelseperspektivet, der vi bygger ut en kommunehelsetjeneste med 50 pst. flere leger, med desentraliserte, ambulante team innen rus, psykiatri, kols og diabetes, og i det hele tatt legger om hele det økonomiske systemet – dette ut fra at det vil være lønnsomt å forhindre at folk får amputasjoner som følge av diabetes, istedenfor å være verdens beste på å amputere når det har gått galt.

Ja, jeg forstår jo at opposisjonens rolle er å kritisere, men jeg mener personlig at det vi nå gjør på dette området, er en gjennomgang som er uten sidestykke i nær politisk historie. Slik at kritikken om at vi ikke tar denne helseutviklingen på alvor, må jeg si jeg ikke føler meg særlig truffet av.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vigdis Giltun (FrP) [12:32:21]: Det er gledelig at statsråden også har engasjert seg i diabetessykdommen og de alvorlige utfordringene vi står overfor.

Det det er snakk om i denne saken, er økonomisk oppfølging av planen. Den blir, slik jeg ser det, ikke noe bedre om man overlater mer til kommunene gjennom rammeoverføringer, hvor den biten skal ivaretas. Det er heller ikke kommunene som tjener på at en fot ikke blir amputert, eller at en person ikke får nyresvikt, det er det helseforetakene, eller staten totalt sett, som er tjent med. Det er det helhetlige helseøkonomiske regnskapet vi vil se inntjeningen på.

Fremskrittspartiet er veldig bekymret for at denne planen faktisk ikke blir fulgt opp på grunn av manglende midler. Hvorfor vil ikke statsråden tilføre øremerkede midler for å få fulgt opp denne planen, slik som det har vært nødvendig med andre planer tidligere?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:33:21]: Jeg har jo svart på de spørsmålene som representanten Giltun her stiller, men hun nekter å høre svarene og fortsetter bare dermed å stille spørsmålene. Jeg skal nå prøve å svare en gang til.

Vi følger opp denne planen med konkrete midler. Jeg sa jo nettopp fra talerstolen at vi f.eks. nå lanserer en stor informasjonskampanje knyttet til denne planen. Så må jo representanten Giltun gjerne mene at det skulle vært gjort enda mer, men det blir litt meningsløst å fortsette debatten om at vi ikke gjør noe. Vi gjør altså noe, vi gjør konkrete tiltak for å følge opp denne planen. Så er det helt fritt fram å si at vi burde ha gjort enda mer. Men det er ikke sant at denne planen ikke følges opp. Den følges opp, og så får vi diskutere nivået på oppfølgingen.

Så synes jeg at representanten Giltun avslører en ganske urovekkende mangel på forståelse når det gjelder helheten i de helseøkonomiske incentivstrukturene vi har i Norge. Gjennom samhandlingsreformen skal vi synliggjøre at det vi nå gjør, er det viktigste vi kan gjøre, bl.a. for diabetesgruppen.

Laila Dåvøy (KrF) [12:34:34]: Jeg synes det er flott at statsråden har stor energi og kraft knyttet til samhandlingsreformen, det setter jeg stor pris på. Jeg tror mye av de tiltakene som vi håper kommer der, absolutt vil kunne bidra til en bedre helsetjeneste også på dette området, ikke minst når det gjelder forebygging.

Det tar kanskje litt tid før man kommer i gang, og i og med at vi vet at det nå kommer en stortingsmelding i juni, er mitt spørsmål til statsråden: Med tanke på at så mye skal løses gjennom samhandlingsreformen innenfor ulike områder, når ser statsråden for seg at de første endringene knyttet til en samhandlingsreform kan komme? Blir det i 2010, eller blir det senere?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:35:28]: Vi er ikke ferdig med verken meldingen eller budsjettet for 2010, men min ambisjon er at vi allerede i budsjettet for 2010 skal se klare grep i retning av det som stortingsmeldingen om samhandling vil handle om, altså oppbygging av en betydelig sterkere kommunehelsetjeneste. Nå avhenger jo dette litt av hva som skjer ved valget. Gitt at den sittende regjering fortsetter, er jo planen at vi nå systematisk skal innføre de grepene som vil bli skissert i samhandlingsreformen, gjennom neste stortingsperiode, men at det vil synliggjøres en start allerede i budsjettet for 2010.

Inge Lønning (H) [12:36:26]: Det var statsrådens svar til representanten Dåvøy som gjorde meg litt nysgjerrig.

Det er jo meddelt fra statsrådens side at samhandlingsreformen skal presenteres i form av en stortingsmelding, og at denne stortingsmeldingen vil bli oversendt til Stortinget i juni dette år. Det innebærer jo, så vidt jeg forstår, at dette stortinget under ingen omstendighet kommer til å komme i inngrep med saken. Den nåværende helse- og omsorgskomité kommer heller ikke til å komme i inngrep med saken. Hvis den sittende regjering skulle bli avløst som resultat av utfallet av stortingsvalget, vil den stortingsmeldingen formodentlig ikke bli behandlet av det neste stortinget heller.

Tilsier ikke det at statsråden kanskje bør tenke seg om en gang til når det gjelder tidspunktet for å presentere en slik sak for Stortinget?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:37:35]: Vi greier ikke å bli ferdig før i juni. Vi jobber nå intenst. Vi startet arbeidet med reformen i september 2008, og legger fram en stortingsmelding i juni 2009. Jeg mener det signaliserer et stort tempo.

Så er det selvfølgelig slik at vi har et demokrati, og hvis folket ikke vil ha det flertallet man har nå, får man et annet flertall som da må ta stilling til om denne stortingsmeldingen skal bli liggende eller ikke. Mitt håp er jo at selv om det skulle bli et regjeringsskifte ved valget i høst, skal kvaliteten og innholdet i den meldingen være av en slik karakter at en eventuell ny regjering forhåpentligvis vil være positiv til å la meldingen ligge i Stortinget, slik at det nye stortinget kan behandle den så raskt som mulig. Jeg opplever jo at det ikke er noen stor tverrpolitisk uenighet om i hvilken retning vi går. Jeg får først og fremst kritikk her i salen for at det går for sakte, men innretningen på reformen, slik som den diskuteres ute, er det jo bred enighet om. Dermed er det en sjanse for at en ny regjering vil la den ligge.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olav Gunnar Ballo (SV) [12:39:09]: Det har vært interessant å følge debatten. Det inntrykket man sitter med, er jo at de 265 000 som måtte ha diabetes i Norge, har det mot opposisjonens stemmer. Det høres ut som dette kunne vært løst i revidert nasjonalbudsjett, og slik er det naturligvis ikke. Det er ikke slik at antall tilfeller av diabetes har gått opp etter at vi fikk ny regjering – og gikk ned da vi hadde den forrige. Det er jo nettopp kompleksiteten knyttet til utviklingen av diabetes man er nødt til å ta inn over seg, for det finnes ingen enkle løsninger for å snu dette på kort sikt.

Det er interessant å registrere at diabetes type 2 omtrent ikke forekom i perioden mellom1940 og 1945, og dermed er jo dette et velstandsfenomen som sannsynligvis vil forsterke seg over år hvis man ikke klarer å snu utviklingen når det gjelder kosthold. Gunvald Ludvigsen var inne på at den dyreste maten er den sunneste. Det har han jo bare til dels rett i, for det er gjort en god del undersøkelser både i Norge og i utlandet som viser at det dessverre er slik at mange av dem som utvikler diabetes type 2, har et kosthold som i seg selv er relativt kostbart. Det kan være usunn mat, det kan være mat som inneholder rikelig med sukker og som også kostnadsmessig er dyr. Så det er neimen ikke sikkert at det å ha et sunt kosthold, det å spise frukt og grønt, medfører at man påfører familien større husholdningskostnader.

Så har statsråden på en god måte redegjort for de tiltak som er i ferd med å bli gjennomført. En av de virkelig store utfordringene når samhandlingsreformen skal behandles av Stortinget, vil jo være å ta den utfordringen som statsråden inviterer til, nemlig at man begynner å snu utviklingen fra et rent reparasjonssamfunn over på å tørre å forebygge i et langsiktig perspektiv der man ikke vil se resultatene om ett eller to år, men kanskje først i et ti- eller tjueårig perspektiv. De store utfordringene når det gjelder nettopp diabetes, er at det ikke er gitt at man vil se resultater i morgen av det som settes inn i dag, man er nødt til å se det i et mye lenger perspektiv. Derfor er det også fornuftig å ta seg den tiden som er nødvendig, slik at de tiltakene som gjennomføres, er målrettede, og at man slik sett skynder seg langsomt for å oppnå noe på dette området.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.