Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [13:39:12]: Aller først: Når det gjelder behandlingen i komiteen, føler jeg vel at mange har prøvd å strekke seg langt for å komme til en enighet, men jeg må også si at her, som i veldig mange andre tilfeller, ønsker ikke Regjeringen å gå noe videre inn på de forslagene som er kommet – det være seg om de er fornuftige eller ikke.

Opposisjonen står selvfølgelig samlet om de forslagene som foreligger. Vi er veldig enige om viktigheten av å få på plass både rehabilitering og habilitering for personer som har fått cochlea-implantat, og vi mener at vi må få et system som følger dette fra a til å, på en måte som ivaretar den enkelte det gjelder på en god måte.

Jeg regner med at regjeringspartiene klarer å svare for sine merknader selv.

La meg først begynne med å gi full tilslutning til behovet for et bedre hørselsomsorgstilbud i Norge. I dag behandler vi et svært viktig område, nemlig systemet rundt rehabilitering og opplæring av pasienter som har vært gjennom cochlea-implantasjon. Den pasientgruppen som venter på cochlea-implantat, henvises ofte til lang ventetid både for utredning og operasjon. Dette er et problem som Fremskrittspartiet har tatt opp gjentatte ganger. I tillegg vil jeg nevne behovet for at pasienter som har nytte av implantatet på begge ører, må få et tilbud om dette – det skulle bare mangle.

Det er videre grunn til å merke seg at mange av dem som får et slikt implantat etter å ha mistet hørselen i voksen alder, kan komme tilbake i jobb og dermed unngå å bli uførepensjonert, slik mange blir når de mister hørselen. Fremskrittspartiet har derfor tidligere bedt Regjeringen fremme sak for Stortinget hvor det framlegges en tiltaksplan for å sikre at samtlige av dem som har nytte av en CI-operasjon, skal kunne få tilbud om dette innenfor fastsatte tidsrammer, og at denne gruppen blir karakterisert som rettighetspasienter uavhengig av hvilken helseregion de måtte tilhøre.

Skal vi komme noen vei videre, er det viktig at vi som samfunn forstår at både opplæring, habilitering og rehabilitering er områder som må prioriteres skal vi mene noe med et inkluderende samfunn.

Rehabilitering og oppfølging av barn og voksne som har fått CI-implantat, er særdeles viktig. Dette er en avgjørende faktor for hvorvidt behandlingen vil bli vellykket eller ikke. Det er derfor grunnlag for å hevde at CI-implantater ikke får den ønskede virkning dersom det ikke er en helhetlig og god oppfølging i etterkant av selve operasjonen. Fremskrittspartiet støtter helhjertet opp om de forslagene som er fremmet i representantforslaget, og mener det vil være en forutsetning for å lykkes i forhold til denne pasientgruppen.

Det er videre grunn til å merke seg at vi har fått signaler som tyder på at kvaliteten på og omfanget av rehabiliteringen og opplæringen av denne gruppen av pasienter er svært varierende ut fra hvor i landet den enkelte pasient har bostedsadresse. Dette er uakseptabelt. Fremskrittspartiet mener det er behov for systemendringer som både sikrer alle som har behov for det, barn og voksne, tilbud om CI-implantat på begge ører innenfor akseptable tidsfrister samt sørger for en god og adekvat behandling både i rehabiliterings- og opplæringsprosessen i etterkant. Systemendringene som bør foretas, er bl.a. endring av finansieringssystemet slik at man ikke får tilfeller der den enkelte kommunes eller helseregions økonomi er avgjørende for hvorvidt man får CI-implantat og oppfølging.

Det er på høy tid at problematikken rundt hørselsomsorgen blir tatt tak i av den sittende regjering. Fremskrittspartiet vil fortsette å være en sterk pådriver for dette i Norge. Og jeg gjentar: Vi må som samfunn bli langt mer inkluderende hvis vi skal klare å få en bred deltakelse av mange grupper med helseproblemer, herunder dem som har fått eller har et behov for cochlea-implantat.

Gunn Olsen (A) [13:44:34]: Faktisk er det sånn at cochlea-implantat hos barn og voksne også har vært på den politiske dagsordenen til Regjeringa de siste åra. Og det er jeg svært glad for. Det har, etter Arbeiderpartiets oppfatning, vært en positiv utvikling på dette området. Vi vil likevel gi ros til forslagsstillerne for å sette søkelyset på rehabilitering og habilitering for CI-opererte.

Forslagsstillerne har spesielt tatt for seg at det er avdekket variasjoner i hvilke muligheter CI-opererte får til å lære seg å tolke lyd og lære talespråk. Forskning viser også at barn som får en diagnose og innlemmes i habiliteringstiltak innen de er seks måneder, viser gode resultater. Blant annet med dette som bakgrunn mener forslagsstillerne det er viktig at det gis et likeverdig tilbud til CI-opererte i hele landet. Det er vi selvsagt enige i. Videre deler vi oppfatningen om at tilbudet som gis, må være av faglig god kvalitet.

I dag er det Rikshospitalet som har landsfunksjon for operasjon av CI på barn. De skal dermed også ivareta kompetansesenteroppgaver på fagområdet.

I Arbeiderpartiet er vi ikke kjent med at det i dag er problemer med ventetid for CI-operasjon for barn. Vi er kjent med at køene for barn som trenger CI, ble avviklet høsten 2006.

CI-operasjon på voksne tilbys nå på Rikshospitalet, Haukeland Universitetssykehus og St. Olavs Hospital. I 2009 skal disse tre stedene til sammen utføre 200 operasjoner. Det er fra Regjeringens side stilt krav om samarbeid mellom stedene for å redusere ventetid. Vi er sjølsagt opptatt av at Regjeringen skal følge opp en samlet komités merknad fra tidligere når det gjelder å kartlegge behov for habilitering og rehabilitering av CI-opererte barn og voksne. Det gir vi også uttrykk for i denne innstillingen.

Vi mener det er hensiktsmessig at det er Helsedirektoratet som foretar kartleggingen. De regionale helseforetakene er fra 2008 pålagt å innføre hørselsscreening av nyfødte ved landets fødeinstitusjoner. Det er selvsagt et flott tiltak for tidlig å avdekke nedsatt hørsel og dermed komme tidlig til behandling i spesialisthelsetjenesten.

Vi vil bemerke at Regjeringen har nedsatt Midtlyng-utvalget for å se på bedre læring for barn, unge og voksne med særskilte behov. De skal avslutte sitt arbeid 1. juli 2009. Utdanningsdirektoratet er gitt i oppdrag å utarbeide nasjonal veileder for å bidra til at hørselshemmede barn og unge, herunder barn med cochlea-implantat, får likeverdig opplæringstilbud. Så det jobbes på flere områder med denne problemstillingen.

Avslutningsvis vil jeg gi uttrykk for at dette er et område som Arbeiderpartiet følger nøye, og som vi er svært opptatt av. Vi er av den oppfatning at bare den beste kompetanse er god nok. Vår opplevelse er at komiteen er svært samlet i sitt syn i denne saken. Når vi ikke går inn på det siste forslaget, om å opprette et kompetansesenter nå, er det med bakgrunn i det jeg nå har sagt, og at vi mener det er mest hensiktsmessig at Regjeringen kartlegger alle behov for et slikt senter før Stortinget fatter sitt endelige vedtak.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:48:29]: Forslagsstillerne fortjener honnør for forslaget om å styrke tilbudet om habilitering og rehabilitering for barn og voksne som har cochlea-implantat. Disse implantatene er et medisinsk framskritt som gir mange mennesker en ny mulighet for å høre og dermed kunne kommunisere med andre. Men dersom pasientene skal ha full nytte av denne behandlingen, er tilbudet om habilitering og rehabilitering helt nødvendig.

Både for hørselshemmede og andre betyr habilitering og rehabilitering en ny mulighet til å mestre hverdag og jobb og til å delta i sosialt fellesskap. Særlig for barn er det viktig at de så tidlig som mulig får hjelp til å utvikle språk og kunne kommunisere.

Vi vet jo at tilbudet om habilitering og rehabilitering svikter i mange ledd. Helsetilsynet slo i 2006 alarm om omfattende svikt i habiliteringstilbudet for barn. Dette betyr tapte muligheter for mange barn med nedsatt funksjonsevne og en krevende hverdag for deres familier. Så sent som under budsjetthøringene i helse- og omsorgskomiteen i høst fikk vi dokumentert at tilbudet fortsatt er svært mangelfullt.

For Høyre er det helt avgjørende at helsetjenesten gir mennesker en mulighet til å mestre hverdagen og til å delta aktivt i arbeids- og samfunnsliv. En satsing på habilitering og rehabilitering er en investering i større frihet og bedre livskvalitet for mange mennesker. Samtidig er det god samfunnsøkonomi å redusere behovet for omsorgstjenester og trygdeytelser.

Høyre fremmet i 2007 et forslag i Stortinget om en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering. Vi har foreslått om lag en halv milliard kroner til dette i våre alternative budsjetter de siste tre årene. Men disse forslagene har regjeringspartiene stemt imot, til tross for at de i Soria Moria-erklæringen lovet opptrening til alle som trenger det. Det har jo også kommet ganske sterk kritikk av Regjeringen fra pasientorganisasjoner og fagforeninger for løftebrudd på dette området.

Høyre støtter forslagene i dette representantforslaget. Det bør foretas en kartlegging av hvilket tilbud om habilitering, rehabilitering og opplæring som faktisk gis. En slik kartlegging danner grunnlag for forbedringer i tilbudet.

Dernest støtter vi forslaget om at det opprettes et nasjonalt kompetansesenter for CI-opererte. Vi mener et slikt kompetansesenter kan bidra til å styrke tilbudet. Samtidig har vi fra Høyres side merket oss innspill fra foreldre til CI-opererte barn, som påpeker at et slikt kompetansesenter må ha en tverrfaglig kompetanse som favner både medisinsk, teknisk, språklig, psykologisk og logopedisk kunnskap. Disse foreldrene understreker betydningen av at tilbudet har et helhetsperspektiv på barnas behov, noe Høyre støtter fullt ut. Videre bør det etableres et samarbeid med de regionale kompetansesentrene for hørselshemmede, slik at disse tilbudene kan utfylle hverandre på en hensiktsmessig måte.

Laila Dåvøy (KrF) [13:52:02]: I likhet med representanten Gunn Olsen vil jeg påpeke at det har skjedd fantastiske framskritt de siste årene, og ett av framskrittene innen den medisinske verden er at hørselshemmede og døve har fått anledning til å oppfatte lyd. Cochlea-implantat på enten ett eller begge ører muliggjør dette. Dette er et prioritert område, og hvert år får nærmere 40 barn og 200 voksne CI-operasjon. Det har vært en kraftig utvikling de senere årene, og det har derfor oppstått en relativt ny gruppe med nye behov.

På alle fødeavdelinger i Norge foretas det nå hørselsscreening av alle nyfødte. På den måten fanges det opp rett etter fødselen om et barn er hørselshemmet. CI-operasjoner foretas nå på babyer som er fra fem til seks måneder gamle. Det er flott. Dette er kjent stoff for mange. Det som er mindre kjent, er at når operasjonen er utført, er bare halve jobben gjort. CI-opererte vil ha behov for hjelp til å tolke lyd og til å begynne å snakke. Det må skje intensivt i starten, umiddelbart etter operasjonen, med trening ofte over mange år.

Den hjelpen som gis etter en CI-operasjon for å gjøre barnet i stand til å kommunisere, vil i starten være å anse som habilitering, siden den første tiden etter en operasjon er å anse som behandling i en habiliterings- og rehabiliteringsfase og derfor vil gå inn under definisjonen «helsehjelp» i pasientrettighetsloven.

Det viser seg at det er variasjoner i hvilke muligheter cochlea-implantatopererte får til å lære seg å tolke lyd og lære talespråk. Kristelig Folkeparti har derfor fremmet forslag om at Regjeringen foretar en kartlegging av hvilket habiliterings- og rehabiliteringstilbud barn og voksne får etter en CI-operasjon.

Det vil være en glidende overgang fra habilitering til at dette blir opplæring gjennom spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning. Det fremmes derfor forslag om at Regjeringen kartlegger den tverrfaglige oppfølgingen av barn med CI fram til skolestart.

Det er svært uheldig om barn og voksne som får operert inn CI, ikke får den oppfølging de er avhengig av. Regjeringen må derfor sikre at CI-opererte får habilitering og rehabilitering umiddelbart etter operasjonen. En slik habilitering må sikre at en individuell plan kommer på plass, og habiliteringen må så snart som mulig suppleres av det lokale hjelpeapparatet.

Allerede i 2006 ble det i en rapport om CI fra – den gang – Sosial- og helsedirektoratet anbefalt at det opprettes et nasjonalt kompetansesenter for å sikre at det gis et likeverdig habiliteringstilbud til alle CI-opererte barn, og at dette tilbudet er basert på kunnskap og kompetanse. Habiliteringen må fokusere på hjelp til å tolke lyd og å lære tale og tegn.

Jeg er veldig glad for at hele komiteen har sluttet seg til tre av fire forslag i denne saken. Når det gjelder forslag nr. 4, oppfattet jeg representanten Gunn Olsens innlegg slik at det arbeidet allerede er i gang, nemlig å vurdere behovet for et slikt kompetansesenter, slik det står under IV i tilrådingen fra komiteen.

Helt til slutt har jeg lyst til å fortelle om lille Ola fra Bergen. Han fikk hjernehinnebetennelse da han var fire år. Det er ikke så veldig lang tid tilbake. Han ble operert på Rikshospitalet, og ikke så veldig lenge etter operasjonen reiste han hjem til familien i Bergen. Da var det kommunen som overtok ansvaret for rehabiliteringen. Han fikk fire til seks timer opptrening pr. uke. Foreldrene oppdaget fort at det var ingen mulighet for lille Ola til å lære talespråk. Han fikk hjernehinnebetennelsen før han kunne snakke skikkelig, men fikk operasjonen da han var ca. fire år.

Jeg håper og tror – med den viljen som er til stede i hele Stortinget i denne saken – at dette ikke vil skje flere barn framover.

Olav Gunnar Ballo (SV) [13:57:07]: I utgangspunktet er det som framkommer i forbindelse med dette representantforslaget, udelt positivt. En gruppe mennesker som tidligere ikke har kunnet høre, har fått et behandlingstilbud om cochlea-implantat som gjør at de vil kunne det, forutsatt at de etter inngrepet også får et faglig forsvarlig rehabiliteringstilbud som inkluderer trening i tale.

Det var en reportasje for ikke så veldig lenge siden på fjernsynet om et barn som hadde blitt CI-operert. I reportasjen problematiserte man at det naturligvis ikke løser alle problemene, men at man også står overfor en del nye utfordringer når operasjonen har funnet sted. I dette tilfellet opplevde barnet å komme fra et trygt miljø som døv med andre døve til et miljø med hørende, der barnet i utgangspunktet ikke hadde den nødvendige tryggheten og følte usikkerhet i det nye miljøet. Det er nettopp med utgangspunkt i den typen opplevelser det blir viktig at rehabiliteringen – opptrening i tale, trening i å høre, i å oppfatte det talte ord – kommer raskt i gang.

Det er gledelig at en samlet komité og dermed også et samlet storting er enig i intensjonene til forslagsstillerne. Dette må også være et eksempel på at opposisjonen på alle måter tas på alvor med sine innspill, og at man har felles intensjoner. Det er jo en veldig liten nyanse mellom deres forslag, nr. 4, og det som regjeringspartiene har skrevet, nemlig at man ser det som «hensiktsmessig at Regjeringen kartlegger behovet for et kompetansesenter før Stortinget fatter endelig vedtak.»

Nå har vi altså fått høre at det kartleggingsarbeidet allerede er i gang. Dermed er det vel rimelig å si at alt det forslagsstillerne har vært opptatt av, er ivaretatt under behandlingen i komiteen. Det har vi alle grunn til å være glad for, ikke minst de som har nyttiggjort seg cochlea-implantatet og i tillegg skal gjennom rehabilitering.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:59:27]: Jeg vil bare løfte fram en dimensjon som ikke er blitt tatt opp i debatten til nå. I den siste fellesmerknaden vi har i innstillingen, står det:

«Komiteen vil understreke viktigheten av at barn med cochlea-implantat ikke fratas muligheten til en god opplæring i tegnspråk.»

Når vi ser på historien til tegnspråket og døvesaken, ser vi en veldig sammensatt historie, der storsamfunnet ikke alltid har den beste vandelsattest med tanke på hvordan vi har behandlet døvesaken og hvordan vi har behandlet tegnspråket i forskjellige typer sammenhenger.

Det som skjer i forhold til cochlea-implantat, er jo en revolusjon. Det er fantastisk – og alle er enige om at det er fantastisk. Men så vet man at det varierer hvor vellykket operasjonen er, og det varierer hvor mye hørsel den enkelte får. Derfor var det viktig, da vi hadde saken til behandling i komiteen, at vi også fikk med denne merknaden i innstillingen. Vi merket også under høringen at det er mange følelser i diskusjonen rundt cochlea-implantat, og ulike foreninger løftet fram forskjellige synspunkter og hadde forskjellig ståsted. Grunnen til at vi la inn denne merknaden, er at vi som samlet komité er veldig opptatt av at tegnspråket skal ha en viktig plass. Det har i år fått offisiell status – hvis jeg ikke husker helt feil – som et eget språk i Norge, og vi ser at det er viktig at man fortsatt har det. Dessverre er det slik at ikke alle som får cochlea-implantat, vil få en vellykket operasjon, og at det derfor fortsatt er behov for en god tegnspråkopplæring. Det er vanskelig å vite når operasjonen foretas, hvor vellykket den egentlig vil bli.

Gunvald Ludvigsen (V) [14:01:31]: Det er viktig at oppfølginga i etterkant av implantatoperasjon er så god som mogleg, det er vi alle einige om. Den enkeltes helsetilstand er i mange tilfelle heilt avhengig av kvaliteten i oppfølginga. Som det er sagt: Operasjonen er ein ting, men om ikkje oppfølginga er god, blir resultatet ikkje slik ein ønskjer.

Ei slik heilskapleg habilitering av ungane bør kunne følgjast opp i eit tverrfagleg samarbeid mellom Rikshospitalet, dei etablerte kompetansesentra og kommunehelsetenesten. Her er – når vi nemner alle desse aktørane – «samhandling» blitt eit skikkeleg moteord, det er det vi snakkar om å få til. Eg trur at «samhandling» er eit av dei beste orda som vi no i det heile bruker, ikkje minst innafor helsevesenet, for der er det, som vi veit, så mange aktørar. Noko som dette forslaget etterspør, er kartlegging – korleis fungerer det vi alle saman har prøvd å få til? Vi har laga gode tiltak, men veit vi om dei fungerer? Derfor trur eg det er rett og nyttig det som representanforslaget her går inn for, at vi skal kartleggje og sjekke ut det tilbodet og den oppfølginga som cochlea-implantatopererte faktisk får, og om samhandlinga faktisk fungerer.

Venstre er naturlegvis einig med forslagsstillarane i at det er viktig at ein gir eit likeverdig habiliteringstilbod til cochlea-implantatopererte i heile landet basert på kunnskap og kompetanse. Likeverd og heilskapleg opplæringstilbod er i same kategori.

Det skjedde ein del etter at kommunane tok over ansvaret for opptrening og logopedtilbod. Det hjelper jo lite å auke kapasiteten på operasjonar om ungane i etterkant ikkje kan nyttiggjere seg implantatet fordi ein f.eks. manglar tilbod om logoped. Så her er det viktig at ein har nok kapasitet i forhold til denne faggruppa.

Venstre meiner også at spørsmålet om eit nasjonalt kompetansesenter, slik det går fram av vedtaket i innstillinga, punkt IV, er viktig. Vi trur at ein bør fokusere på det. Men eg forstår det slik at her er usemja eigentleg ikkje stor mellom regjeringspartia og opposisjonen, det er vel truleg først og fremst spørsmål om nyansar.

Elles er eg einig i det som Slagsvold Vedum seier, at denne siste merknaden i innstillinga ikkje er så stor, men også for Venstre er det viktig å understreke betydinga av – og retten til – teikn for tale som eit likeverdig språk, og at ein skal anerkjenne det på same måten som talespråket, med same oppfølging og opplæringstilbod.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:05:27]: Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008–2011 ble lagt fram i statsbudsjettet for 2008 og fikk tilslutning i Stortinget. Habiliterings- og rehabiliteringsfeltet skal styrkes, og samhandling og koordinering skal bedres. I strategien understrekes betydningen av et nært samarbeid med områder som arbeid, utdanning og barn og unges oppvekstforhold generelt.

Som jeg sa i forbindelse med behandlingen av forrige sak, er det slik at Helsedirektoratet følger opp med en handlingsplan for habilitering av barn og unge, som kommer 1. juli 2009. Likeverdighet i tjenestetilbudet skal stå sentralt i den planen.

En samlet komité foreslår to kartlegginger. Kartleggingen av hvilket habiliterings- og rehabiliteringstilbud barn og voksne får etter cochlea-implantatoperasjoner er allerede gitt Helsedirektoratet i oppdrag i tildelingsbrevet for 2009. Kunnskapsministeren mener det er viktig å se kartleggingen av den tverrfaglige oppfølgingen barn med cochlea-implantat får fram til skolestart i sammenheng med et annet pågående utviklingsarbeid, f.eks. oppfølging av komitémerknad fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om endringer i opplæringsloven og privatskoleloven, som er sitert i innstillingen, Innst. O. nr. 51 for 2007–2008, jf. Ot.prp. nr. 40 for 2007–2008.

Kunnskapsministeren opplyser videre at Utdanningsdirektoratet skal utarbeide retningslinjer for å bidra til at hørselshemmede barn og unge, med og uten cochlea-implantat, får et likeverdig og helhetlig opplæringstilbud. Det skal særlig legges vekt på hvordan førskolebarn og elever i skolen som har cochlea-implantat, kan sikres grunnleggende ferdigheter og en god talespråklig opplæring. Det er også nedsatt et eget utvalg for bedre læring for barn, unge og voksne med særskilte behov, det såkalte Midtlyng-utvalget. Utvalget skal 1. juli i år legge fram forslag til bedre organisering av og ressursbruk for en helhetlig tiltakskjede for barn og unge med spesialpedagogisk hjelp.

I likhet med komiteen er jeg opptatt av å sikre at CI-opererte får habilitering og rehabilitering umiddelbart etter operasjonen. Retningslinjene som utarbeides av Udanningsdirektoratet, vil være ett av tiltakene for å sikre det.

For barn som skal ha implantat, er det spesielt viktig at forholdene ligger til rette for habilitering i kommunene etter operasjonen. Helsedirektoratet har tatt kontakt med CI-teamet på Rikshospitalet for å bidra til at det utvikles en modell for samarbeid med kommunene så snart det er besluttet at barnet skal ha cochlea-implantat. Viktige verktøy er individuell plan og koordinerende enhet i kommunen.

Til forslaget om å utrede behovet for et nasjonalt kompetansesenter for umiddelbar habilitering og rehabilitering av CI-opererte barn kan jeg opplyse at Rikshospitalet jo har dette ansvaret i kraft av at de har landsfunksjonen for CI-operasjon av barn. Det statlige spesialpedagogiske støttesystemet, Statped, skal bistå skoleeiere med å legge til rette for god opplæring for barn, unge og voksne med særskilte opplæringsbehov, herunder personer med cochlea-implantat. Hvorvidt dette skal endres vil vi ha muligheten til å kunne vurdere gjennom det arbeidet som nå skjer i de regionale helseforetakene angående styring av lands- og flerregionale funksjoner og nasjonale kompetansesentre i spesialhelsetjenesten, som vi også omtalte og diskuterte grundig i forrige sak.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [14:09:40]: Når det gjelder forslag nr. 4, mener komiteens medlemmer fra regjeringspartiene at det er hensiktsmessig at Regjeringen kartlegger behovet for et slikt kompetansesenter før Stortinget fatter endelig vedtak. Er det slik å forstå at Regjeringen ikke har oversikt over behovet for umiddelbar habilitering og rehabilitering av CI-opererte barn?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:10:10]: Som jeg sa i mitt innlegg, har vi et kompetansesenter på dette området knyttet til Rikshospitalet. De har ansvaret og landsfunksjonen for CI-operasjoner av barn, og har gjennom det oppgaven som kompetansesenter.

Så er det helt sikkert slik at også på dette området kan ting gjøres enda bedre. Det har komiteen vært opptatt av. Derfor gjør vi nå nye kartlegginger, i tråd med det komiteen har ønsket seg. Og vi vil, som følge av den prosessen som en generell vurdering av et nasjonalt kompetansesenter er, vurdere om det er behov for å gjøre endringer i den modellen vi har i dag, med Rikshospitalet som et slikt kompetansesenter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 7.