Ola T. Lånke (KrF) [11:14:22]: Vi skal over til et beslektet tema.

Ytringsfriheten er stadig gjenstand for diskusjon både i Norge og i andre land, men tilnærmingen kan være noe forskjellig. Jeg tror knapt noen vil hevde at ytringsfriheten er truet i Norge, iallfall ikke ytringsfriheten som idé eller som en av bæresøylene i vårt rettssystem. Dertil er den solid forankret i menneskerettighetene, og nå også i vår grunnlov. Den største faren er imidlertid selvfølgeliggjøring, noe som jo ikke bare gjelder ytringsfriheten.

Det som imidlertid gir grunn til bekymring, er at vi synes å være lite opptatt av om ytringsfriheten virkelig er reell, og da mener jeg også om den oppleves like reell for alle i befolkningen.

Som innfallsvinkel har jeg vist til infrastrukturkravet i Grunnloven § 100, som innebærer:

«Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.»

Ifølge stortingsmeldingen som gikk forut for endringsforslaget til ny § 100 i Grunnloven, skal det offentlige rom fremme de tre «samfunnskonstituerende prosessene sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse». Det påhviler altså staten et overordnet ansvar for oppbyggingen av det offentlige rom slik at individer har en faktisk ytringsmulighet.

Ytringsfrihetskommisjonen la i sin tid til grunn at det såkalte infrastrukturkravet kan omfatte et bredt spekter av offentlige tiltak som spenner fra skole, utdanning, kunst, kultur, offentlig støtte til organisasjoner, via pressestøtte til økonomisk støtte til medier for minoritetsgrupper. Det kan selvsagt være alt dette og mer enn det.

Jeg vil her avgrense meg til medienes betydning for ytringsfriheten, og spørre kulturministeren, som er øverste ansvarlige for mediepolitikken: I hvor stor grad oppleves ytringsfriheten i Norge som reell?

Vi sier stolt at vi har en fri og uavhengig presse i Norge. Vi vet jo at for noen tiår siden var avisene i Norge eid og styrt av de politiske partiene. Det var også den gang NRK var en statsstyrt monopolinstitusjon for kringkasting, og Stortinget hadde sine årlige debatter om programinnholdet i Norsk rikskringkasting. Vi har ikke noe ønske om å gå tilbake til den tiden.

Likevel må det være tillatt å spørre om vi nå har satt oss til rette i den stikk motsatte ytterlighet. På 1960- og 1970-tallet var det i alle fall mediedebatter i Stortinget. Mange politikere var mediepolitisk engasjert. Det var naturligvis fordi debattene også dreide seg om selve det innhold mediene formidler. Ansvaret for innholdet er for lengst overlatt til redaktørene.

Men så opplever vi i dag at det tilsynelatende bare er en håndfull representanter som interesserer seg for mediepolitikk, og som deltar i disse debattene. De få debattene i Stortinget som handler om mediepolitikk, dreier seg i stor grad kun om regulatoriske enkeltspørsmål, omkring eierskap, politisk reklame i TV, reklamepauser osv. Debatt om mer overordnede prinsipper og de lange linjer er fraværende.

Hva forteller dette? Jo, at vi holder oss med det vi kan kalle et «mediepolitisk adhockrati», som ikke interesserer mer enn en liten elite. Forstå meg rett: Vi har vært med på å lovfeste Redaktørplakaten – den står fast. Jeg er ikke ute etter å ta tilbake makta fra redaktørene. Men det jeg vil si, er at dersom det er slik at pressen eller media utgjør den fjerde statsmakt, hvorfor debatterer vi den aldri lenger i Stortinget? Hvorfor tar vi oss ikke tid til å diskutere medienes rolle, deres makt og deres samfunnsansvar? I en periode hadde vi i det minste mediepolitiske redegjørelser med påfølgende diskusjon her i salen. Det er en stund siden.

Samfunnet er som kjent dynamisk. Det er i stadig forandring. Fordrer ikke det også en dynamisk mediepolitikk? Men har vi det? Forutsetningen for en aktiv og informert deltakelse i samfunnsdebatten er fri tilgang til et mangfold av informasjon og synspunkter. Mediene utgjør et institusjonalisert system av informasjonsformidling og samfunnsmakt.

Den såkalte Maktutredningen betegner i sin sluttrapport massemediene som den sentrale arenaen for kampen om politisk makt – de er mer politisk uavhengige, men

«derimot viktigere i kroning og detronisering av politiske og andre ledere. En redigert offentlighet krever at politikere og andre aktører tilpasser seg en journalistisk form og utnytter medienes særtrekk når de søker innflytelse.»

I en kronikk om politisk kultur i mediene i Aftenposten 14. august i fjor påpekte stortingspresident Thorbjørn Jagland:

«Vi trenger en styringsdyktig politisk kultur i stedet for en galluppreget politisk elite.»

Videre sier han:

«Intet oljefond kan hjelpe oss hvis vi ikke har politikere som greier å tenke helhetlig og langsiktig. Men samspillet mellom medier, meningsmålinger og opportunistiske politikere undergraver nettopp dette.»

Den statlige pressestøtten og momsfritaket utgjør en viktig del av infrastrukturkravet. Fra tid til annen dukker det opp utspill som berører disse, som vedtaket i Språkrådet om at det bør stilles krav om en nynorskandel i avisene. Den direkte pressestøtten utgjør i dag 20 pst. av statens totale bidrag, mens momsfritaket utgjør om lag 1,3 milliarder kr i året, og der de største summene utbetales til de største mediebedriftene.

Arne Finborud skrev nylig i Dagens Næringsliv om hvordan pressestøtten og momsfritaket i sin tid kom i stand i 1969. Han beskriver det som en «hestehandel på høyeste plan» og minner om at «for 40 år siden levde aviser og politikere i et skjebnefellesskap». I dag er eierforholdene endret, med såkalt profesjonelle eiere «som forsyner seg grovt av matfatet i gode tider uten å stille opp når det butter imot».

Kristelig Folkeparti og undertegnede har vært en forsvarer av pressestøtte og momsfritak, fordi hensikten med disse ordningene har vært å bidra til større mangfold i avismediene. Og fortsatt tror vi det representerer en del av svaret på det som benevnes som infrastrukturkravet i Grunnloven. Fortsatt tror vi disse ordningene bidrar sterkt til at nordmenn er et av de mest avislesende folk. Det betyr imidlertid ikke at vi er imot at det foretas en gjennomgang for å se på om denne 40 år gamle ordningen fortsatt har en innretning som tjener det egentlige formålet på en god måte. Jeg vil spørre statsråden om tiden ikke nå er inne for igjen å nedsette et nytt dagspresseutvalg.

De harde avkastningskravene i mediene er imidlertid en utfordring. I dag forventes det at investeringer i kulturinstitusjoner i prinsippet skal ha den samme avkastning som en investering i et industriselskap. Det fører til at de publisistiske hensyn lett skyves i bakgrunnen – økonomisk utarming, oppsigelse av journalister og svekket mediekvalitet blir resultatet. Denne våren er dette særlig aktuelt.

Men det er ikke bare avkastningskravene som gir grunn til bekymring. Også utilbørlig press fra utgivere mot redaktører er blitt et tema. Ifølge en undersøkelse utført av Fagpressens Redaktørforening opplevde en rekke redaktører sin situasjon så vanskelig at de vurderte å si opp sin stilling.

I dagens medievirkelighet kan det i mange tilfeller være vanskelig å tilegne seg informasjon som på en grundig måte belyser konsekvensene av politiske forslag. Innvandring og integrering er eksempelvis områder hvor det i den senere tid har vært mye debatt. Denne debatten har ofte vært preget av polarisering, bruk av ord som tilslører istedenfor å klargjøre, og tilløp til demonisering av politiske motstandere. Noen har beskrevet det som «konfrontasjonssamfunnet». Det virker som det å oppnå konfrontasjon og finne feil er viktigere enn å beskrive virkeligheten.

Her må vi som politikere feie for egen dør. Den tabloidiserte og polariserte framstilling gir kanskje en underholdningsverdi, men tjener den ytringsfriheten? Bidrar det til å gjøre den mer reell? Svaret er nei.

Og hvordan virker det inn på dem som ikke har bodd så lenge i Norge? Jeg har snakket med forskere som bekrefter at innvandrere generelt er multikonsumenter når det gjelder medier. Men mye tyder på at mye av konsumet retter seg mot de store internasjonale kanalene og ikke så mye mot de norske. Dette bidrar ikke uten videre til integreringen i det norske samfunnet. Infrastrukturkravet retter seg ikke minst mot disse nye landsmenn. Statlige myndigheter har et ubetinget ansvar overfor disse, både ved å stimulere til mer forskning omkring innvandrernes mediebruk og ved å legge til rette for tiltak som bidrar til å øke kunnskapen om og forståelsen av norsk kultur, politikk og samfunnsliv. Hva akter statsråden å gjøre med dette?

Så har kulturministeren også lansert et forslag om et medieombud og et ekspertutvalg som skulle vurdere dette. Senere har en annen variant av dette vært luftet. Jeg tillater meg å spørre hvor denne saken står. Det ble registrert motstand fra Redaktørforeningen og Norsk Presseforbund. Man fryktet at dette kunne true selvjustisordningen.

Det er forståelig at man ikke ønsker en statlig overdommer eller sensurinstans, men det var vel ikke hensikten. Jeg har merket meg at det blant journalistene ikke var like stor motstand mot en slik ordning. Jeg mener også det er av interesse å få forslaget vurdert, og imøteser resultatet.

Infrastrukturkravet er omfattende. Det pålegger myndighetene å sørge for et vidt spekter av tiltak for å sikre at alle samfunnslag har ytringsmulighet. Jeg har bare berørt noen av de mange problemstillingene.

Redaktørene i Mandag Morgen stilte følgende spørsmål i en kronikk i Aftenposten 19. september i fjor:

«De tradisjonelle massemediene nedbemanner og strammer inn. Kan de samtidig klare å bli mer åpne for kritisk dialog med leserne?»

De påpeker at debatten om hva slags medier vi trenger, må komme nå.

Når det gjelder medienes samfunnskontrakt, stod man tidligere overfor et samfunn med underskudd av informasjon, mener de, og skriver:

«Nå må vi forme en mediepolitikk for et samfunn der leseren lider av overskudd på informasjon, og underskudd på innsikt.»

Jeg mener tiden er overmoden for en politisk debatt om dette. En debatt er også viktig i seg selv, selv om den ikke fører til de store forandringer på kort sikt. En debatt kunne hjelpe oss til å reflektere og bedre forstå hvordan informasjonssamfunnet virker, og hvordan det bør utformes i framtiden. Uten debatt, heller ingen dynamisk og tidsmessig mediepolitikk.

Statsråd Trond Giske [11:24:31]: Interpellanten tar opp et viktig tema, om hvordan vi kan sikre at velgerne får ta del i en åpen og opplyst offentlig samtale, som § 100 i Grunnloven krever. Det kan synes som om bakgrunnen for interpellasjonen er noen konkrete politiske forslag knyttet til innvandrings- og integreringspolitikken, men uten et mer konkret spørsmål finner jeg det vanskelig å gå inn i det.

Interpellanten tar opp et omfattende spørsmål, som går inn i alle områder i mediepolitikken, og som det er vanskelig å svare utfyllende på i løpet av et timinuttersinnlegg. Som det framgår av forarbeidene til den nye § 100 i Grunnloven, omfatter infrastrukturkravet et bredt spekter av politikkområder som legger rammebetingelser for det offentlige rom og for de institusjonene som utgjør infrastrukturen for den offentlige samtalen.

Store deler av kultur-, medie-, utdannings- og forskningspolitikken kan derfor ses som ledd i oppfyllelsen av et infrastrukturkrav.

For det første har vi lover og forskrifter som regulerer de institusjonene som utgjør ytringsfrihetens infrastruktur. Eksempler på dette kan være folkebibliotekloven, opplæringsloven, universitetsloven, medieeierskapsloven og kringkastingsloven. Også regler om redaktøransvar, kildevern, ærekrenkelser, privatlivets fred, personvern osv. kommer inn her.

For det andre har vi økonomiske virkemidler, som f.eks. finansieringen av det offentlige skolevesenet, økonomiske tilskudd til drift av medier og økonomiske støtteordninger til kulturtiltak og kulturinstitusjoner, som også er en del av den offentlige samtalen.

For det tredje har vi lover som gir offentlige virksomheter plikt til å informere, eller befolkningen rett til å kreve informasjon, noe som også hører til i dette bildet. Det viktigste eksemplet her er antakelig offentlighetsloven. I denne sammenheng vil jeg også trekke fram statens kommunikasjonspolitikk. Fornyings- og administrasjonsdepartementet har nylig sendt et utkast til ny kommunikasjonspolitikk på høring. Her slås det bl.a. fast at målene for den statlige kommunikasjonspolitikken skal være at innbyggerne skal få god informasjon om sine rettigheter, plikter og muligheter, ha tilgang til informasjon om statens virksomhet og inviteres til å delta i utformingen av politikk, ordninger og tjenester.

Siden representanten Lånke i sitt spørsmål først og fremst viser til formidling av informasjon og debatt om politiske saker, vil jeg gå noe mer i detalj om den delen av infrastrukturkravet som gjelder mediene og mediepolitikken.

Mediene er en sentral del av infrastrukturen for offentlig utveksling av informasjon, synspunkter og debatt. For de fleste er mediene den viktigste kilden til informasjon om politiske beslutninger og debatt om politiske spørsmål. Mediene er med på å gi borgerne grunnlag for å ta informerte standpunkt til politiske spørsmål og andre samfunnsspørsmål.

Staten bidrar på ulike måter til at mediene kan fylle denne funksjonen:

• Gjennom pressestøtten og momsfritaket for avisene sikrer staten et livsgrunnlag for aviser som har gode lesertall, men som likevel ikke er bærekraftige på grunn av måten annonsemarkedet fungerer på. Da Regjeringen tiltrådte i 2005, økte den bevilgningen til produksjonstilskudd med 7,5 mill. kr. I 2006 innførte Regjeringen en ny ordning med kompensasjon for økte portoutgifter. Portokompensasjonene er senere integrert i produksjonstilskuddet, til sammen nær 13 mill. kr.

• Infrastrukturkravet innebærer et særlig ansvar for å sikre minoritetsgrupper ytringsfrihet og mulighet for demokratisk deltakelse. I 2008 ble tilskuddet til samiske aviser økt med 5 mill. kr – eller hele 35 pst. – for å stimulere til etablering av samiskspråklige dagsaviser. I 2009 ble tilskuddet økt med nye 3 mill. kr.

• Medieeierskapsloven sikrer mot at dominerende eierposisjoner på mediesektoren begrenser den reelle ytrings- og informasjonsfriheten i samfunnet og mot at eierposisjoner utnyttes for å fremme eiernes egne politiske eller økonomiske særinteresser. Regjeringen la i 2006 fram et lovforslag som reverserte Bondevik-regjeringens liberalisering av eierskapsreglene og sikret at ingen aktør kan kontrollere mer enn en tredjedel av et enkelt mediemarked på nasjonalt nivå.

• Lov om redaksjonell uavhengighet i mediene trådte i kraft 1. januar i år. Loven krever at alle nyhets- og debattmedier skal ha en redaktør som skal lede den redaksjonelle virksomheten og stå fritt og uavhengig av eierne i den løpende redigeringen av mediet.

• Gjennom kringkastingsavgiften og finansieringen av NRK sikres hele befolkningen et grunnleggende tilbud i fjernsyn og radio så vel som et innholdstilbud på nye plattformer som Internett, mobil-tv m.v. Allmennhetens forventninger til NRKs programtilbud fastsettes i NRK-plakaten som vedtas her i Stortinget, og deretter i selskapets vedtekter.

• Gjennom konsesjonsvilkår søker Regjeringen å sikre at private kringkastere påtar seg forpliktende programvilkår, slik at begrensede frekvensressurser blir brukt til beste for hele befolkningen. For eksempel blir det stilt krav om programtilbud for minoriteter som det ikke ville vært mulig å prioritere under rent kommersielle rammebetingelser.

• Ved å legge til rette for digitalisering av kringkastingsnettene vil vi sikre universell tilgang, rimeligere distribusjon og større kanalmangfold.

• Ved å sette av plass til en åpen kanal i det digitale bakkenettet, som vil slippe frivillige organisasjoner til, sikrer vi at ikke-kommersielle tilbud kan slippe til i et mediebilde som for en stor del er preget av kommersielle krefter.

Dette er noen av de tiltakene som Regjeringen har tatt initiativ til for å oppfylle infrastrukturkravet på medieområdet.

Det riktigste svaret på interpellantens spørsmål er likevel å vise til at mediepolitikken bare er en bit av bildet. Kulturløftet som sikrer et kulturtilbud til alle, bidrar i den offentlige samtalen. Styrkingen av kommuneøkonomien gjør at skolene blir i bedre stand til å legge til rette for debatter og kritisk tenkning blant elevene. En utrolig utbygging av nett til både tv, radio og Internett bidrar til at informasjonsflyten går bedre. Dette er bare noen av tiltakene – listen er uendelig lang. Hver dag er vi et skritt nærmere en fullstendig «aaben og oplyst offentlig Samtale».

Det er selvsagt en viktig debatt det interpellanten tar opp om hvordan mediene fungerer. Samtidig som vi har en redaktørplakat som sikrer redaktørfriheten, og samtidig som vi trenger en uavhengig og fri, kritisk presse, bør vi alle som samfunnsaktører delta i debatten om hvordan den offentlige samtalen organiseres og foregår. Dette er, som interpellanten selv sa, et ansvar som hviler tungt på oss selv som politiske debattanter: Hvordan fører vi våre samtaler, hvordan møter vi kritiske synspunkter, hvordan tar vi imot innspill som går på tvers av det vi selv mener? Vi bidrar også, i den grad debatten forflates, til spissformuleringer eller kanskje vrangforestillinger, som gjør at den konstruktive, opplyste debatten blir svakere. Her kan vi også bidra. Men at også mediene har et ansvar for å sørge for at opplysninger kommer fram til befolkningen, at saklig debatt og informasjon preger dagsordenen, og at underholdningssamfunnet ikke overtar på alle arenaer, det er viktige debatter, som jeg er helt sikker på at mediene selv også tar.

Vi står overfor det største teknologiskiftet innenfor mediebransjen siden trykkekunsten ble oppfunnet. Digitaliseringen har så vidt begynt. Dette kommer til fundamentalt å endre måten mediene fungerer på, og det kommer til å utvikle, forhåpentligvis, nye forretningsmodeller. Vi vet ennå ikke hvordan framtidens medielandskap kommer til å se ut. Det vi vet, er at vi bruker mer tid på mediene enn noensinne – vi fyller både jobb og fritid med inntrykk fra mediene. Derfor er også mediene viktigere enn noensinne, og derfor er disse debattene som interpellanten drar opp til, viktige debatter også i denne salen. Vi kan gjennom utdanning, etterutdanning og samarbeid med organisasjonene bidra til kvalitetsutvikling også innenfor journaliststanden, at man har gode begreper om kvalitet, om saklighet, objektivitet osv., at man forstår sitt fag og kan utvikle seg videre. Jeg tror vi har journalister i Norge som er genuint interessert i å gjøre en god jobb, og som, hvis forholdene legges til rette for det, kan gjøre den jobben på en god måte. Det å ha kritiske journalister, det å ha gode medier, er også et fundament for kvaliteten på det vi gjør i våre yrker, både i storting og i regjering. At det offentlige maktapparatet hele tiden gås kritisk etter av journalister som har ressurser og kapasitet til å grave og spørre og finne fram til ting som er skjevt eller galt, er også et fundamentalt nødvendig redskap for at vi hele tiden skal se kritisk på vår egen jobb og gjøre en best mulig jobb. Så dette er også en særdeles viktig debatt for virkemåten til det norske samfunnet.

Ola T. Lånke (KrF) [11:35:22]: Jeg takker statsråden for svaret, som jeg kanskje ikke føler traff helt nerven i det som var mitt engasjement i mitt innlegg. Men statsråden pekte på en rekke tiltak som er gjennomført i løpet av siste stortingsperiode med sikte på å oppfylle infrastrukturkravet i Grunnloven § 100, og avsluttet vel sitt innlegg med å si at vi for hver dag kommer nærmere målet om en «aaben og oplyst offentlig Samtale». Jeg er ikke sikker på om det er hele sannheten, og mitt spørsmål går likevel på dette: Er det så sikkert at alle disse enkelttiltakene, disse små regulatoriske grepene, alt fra det med å endre på portotakster og bedre rammevilkårene for samiske aviser til lovfesting av Redaktørplakaten – alt dette er veldig bra, han nevnte flere ting – alene bidrar til å svare på det spørsmålet som jeg stilte?

Situasjonen er den i dag at utviklingen går med hurtigtogsfart. Utviklingen, ikke minst den teknologiske, innenfor mediene går med rasende fart, og vi politikere har store problemer med å henge med i svingene, rett og slett for å følge med. Jeg synes det gjenspeiler nettopp den situasjonen at veldig få politikere tar seg tid til og bryr seg om å diskutere disse mediepolitiske overordnede prinsipielle spørsmålene som jeg prøvde å dra opp i mitt innlegg. Det er mulig at man kan løse en god del av disse tingene med enkelte såkalte adhockratiske grep fra regjering og storting, men i det store og hele tror jeg en debatt bør etterlyses nettopp fordi den er oppdragende. Statsråden var selv inne på det, at vi har et stort ansvar selv som politikere for hvordan vi opptrer i mediene. Det er jeg helt enig med statsråden i. Men jeg tror debatten som burde vært ført her i salen om disse store linjene, ville bidratt til å oppdra oss, og den ville bidra til en dialog med mediene, en dynamisk utvikling, som i det store og hele kanskje ville vært et enda bedre skritt i retning av å oppfylle infrastrukturkravet. Jeg registrerer da at statsråden ikke tok seg tid til å svare på de utfordringene jeg kom med. Jeg går ut fra at det delvis var fordi han hadde et ferdigskrevet innlegg og ikke hadde hørt hva jeg hadde tenkt å si, men han får en sjanse til, og den vil jeg gi ham nå: Hva med minoritetene? Hvordan skal vi legge til rette for at deres mediebruk og medievaner kan penses mer i retning av norsk kultur, norsk politikk og norsk samfunnsliv enn det som tilsynelatende er tilfellet? Hva med et nytt dagspresseutvalg? Det er snart ti år siden det siste kom, og med den raske utviklingen vi har hatt, må det snart være på tide med et nytt. Og hva med å få mediepolitiske redegjørelser tilbake til denne salen, slik vi hadde på slutten av 1990-tallet, og som jeg tror – selv om heller ikke de påkalte den store oppmerksomhet – bidrog til at man satte viktige prinsipielle spørsmål på kartet. Jeg utfordrer statsråden til å ta opp igjen disse tingene.

Statsråd Trond Giske [11:38:40]: Representanten Lånke har et brennende engasjement for mediepolitikken, og det tjener ham til ære, for det er en viktig sak som enda flere burde være engasjert i. Samtidig var jo interpellasjonen i sin skriftform langt videre og bredere enn hans innlegg fra talerstolen, som mer spesifikt kanskje gikk mer på debattkulturen og muligheten i dagspressen til å slippe til orde f.eks. ulike minoriteter.

Jeg kan jo gjenta alle disse virkemidlene – representanten Lånke kjenner dem jo godt – som momsfritak, produksjonsstøtte osv. Samtidig ser vi at medieutviklingen har to forskjellige trekk. Det ene er at man får kommersielle aktører som blir mer og mer like hverandre, hvor underholdningspresset for å selge reklame blir sterkere. Det er ikke nødvendigvis slik at et mangfold av kanaler gir et mangfold i innhold, tvert imot kan det gi mer ensretting. Desto viktigere er det da at vi slår ring om den allmennkringkasteren vi har, at vi beholder én uavhengig, sterk aktør som har et bredt tilbud innenfor radio og tv, og også Internett, og som ikke er styrt av reklameinntekter. Og i så måte er det jo særdeles viktig at ikke bare de tre rød-grønne partiene, men også store deler av opposisjonen – ikke minst representanten Lånkes parti, vil jeg håpe – står fast på kringkastingslisensen og en solid finansiering av NRK. Et NRK som ble mer avhengig av andre inntekter eller sågar ble solgt og stykket opp, slik det største opposisjonspartiet vil, ville ført til et fattigere Medie-Norge og dårligere muligheter for å sikre den mangfoldige bredden som interpellanten er opptatt av.

Så spør interpellanten om vi trenger et dagspresseutvalg. Jeg tror ikke vi trenger et nytt dagspresseutvalg, men det vi sannsynligvis trenger i årene som kommer, er en fullstendig gjennomgang av hele mediepolitikken vår, fordi rammebetingelsene innenfor mediene endrer seg så dramatisk. Vi vet ikke engang om papiravisene overlever i framtiden. Kanskje er en 250 år gammel kobling mellom redaksjonelt stoff og annonser og kunngjøringer på papir over. Kanskje fører teknologiskiftet til at det er andre kommunikasjonsplattformer som vil bli dominerende. Vi vet at vi nå er veldig nær at det norske folk i gjennomsnitt bruker mer tid på Internett enn på tv. Det betyr at en ny plattform blir den mest brukte mediekanalen. Alt dette fører til endrede bruksområder og endrede forretningsområder.

Jeg tror de lokale avisene, regionsavisene, på papir kommer til å bestå i lang tid. Den identitets-, kultur- og lokaltilhørigheten som bygges opp rundt det, kommer til å bestå lenge. Men vi ser jo nå hvordan f.eks. løssalgsavisene sliter dramatisk, og hvordan også store, tunge avisorgan ute i verden går over fra papir til nett. Dette er ting vi må følge med på og gjennomgå etter hvert som utviklingen tegner dette bildet av framtidens Medie-Norge.

Gunn Karin Gjul (A) [11:42:13]: Først vil jeg takke interpellanten for at han reiser en prinsipielt veldig viktig debatt om ytringsfrihet og demokrati og den norske befolknings mulighet til å delta i den offentlige debatten.

Jeg må si at etter å ha lest interpellasjonen var jeg ikke helt klok på i hvilken retning denne debatten skulle gå, men nå skjønner jeg jo at det blir en mer tradisjonell mediedebatt ut av det. La meg likevel få lov til å komme med noe som kanskje ligger litt på sidelinjen, men som jeg mener er viktig, og det er den teknologiske utviklingen som utfordrer media og mediepolitikken i særdeleshet, noe også statsråden nå avsluttet med.

Vi vet at ikke minst Internett blir like mye sett på som tv i dag. Vi ser også at avisene blir utfordret av nettet. Vi kan kanskje se for oss i framtiden at vi istedenfor å sitte og lese papirutgaven, kommer til å sitte med en digital avis – en digital avis som vi laster ned, og som vi ikke trenger å få i postkassen vår om morgenen, men får direkte lastet ned på skjermen. Vi trenger ikke å sitte hjemme i vår egen stue for å motta den avisen. Vi kan være på en flyplass i London eller i helt andre deler av verden og likevel motta den digitale avisen vår. Så mulighetene og utfordringene på dette området kommer til å være betydelige de kommende årene.

Lånke nevnte at vi som politikere har et ansvar for å sørge for at vi har ytringsfrihet, og at vi har en god offentlig debatt. La meg da nevne partienes rolle for å sikre den offentlige debatten. For jeg mener at vi ikke minst gjennom utformingen av partiprogrammene våre kan invitere velgerne, befolkningen, til å være med og skape ny politikk, og være med og bidra til den politiske ytringen. I forbindelse med utformingen av Arbeiderpartiets program for neste stortingsperiode har vi prøvd å bidra til dette. Vi har bl.a. invitert til debatt gjennom bruk av nettet. Vi har hatt samråd med masse lag og organisasjoner, reist land og strand rundt, og det har altså resultert i at vi fikk inn over 8 000 forslag til Arbeiderpartiets program. Så det har ikke bare vært menige, vanlige partimedlemmer som har fått lov til å bidra her, men folk land og strand rundt.

Så ser vi at nettet nå gjør at informasjonsflyten definitivt er bedre enn noen gang. Og vi ser at en nå er i starten med sosiale medier, som en også mener vil være et veldig viktig bidrag med tanke på ytringsfrihet og muligheten for den vanlige borger til å delta i debatten og komme med sine ytringer og bli hørt. I løpet av våren har vi jo sett at alle de politiske partiene har begynt å engasjere seg sterkt i de sosiale mediene. Vi ser at både blogg, Facebook, Twitter, Orego og You Tube nå er i ferd med å bli ganske sentrale i forhold til hvordan befolkningen deltar på disse flatene, men også at de politiske partiene nå på en helt annen måte kommuniserer med velgerne på den måten.

Det som er litt interessant, er jo at det gjør at det kommer opp nye aktører. Vi opplever at 18-åringer som ellers aldri ville ha blitt lyttet til og hørt på i det norske samfunnet, plutselig i løpet av en dag kan bli en viktig enkeltaktør. Vi så jo nettopp bare for noen dager siden hvordan en 18-åring plutselig fikk en veldig sentral betydning. Det var 18-åringen Even Sandvold, som gjorde det grepet at han fikk Warner Musics irritasjon over seg, og ble kalt for en «drittunge» på Twitter av Warner Music, og det høstet global irritasjon. Det gjorde at Even Sandvold, som hadde ytret som sin mening at han syntes det var vanskelig å kjøpe plater lovlig på iTunes, fikk veldig stor offentlig oppmerksomhet og gjennom det nettsamfunnet plutselig var kjent verden over fordi han hadde irritert Warner Music, men også fordi han høstet veldig mye sympati.

Noen av de mest populære bloggene og det at vi nå har fått et helt annet nettsamfunn, andre sosiale medier, gjør at nye mennesker, nye befolkningsgrupper, har muligheter til å bli hørt på en helt annen måte. Jeg tror vi også er nødt til å ta inn over oss i den offentlige debatten om mediepolitikk framover at også sosiale medier kommer til å bli en viktig del av det. Fremdeles har man veldig mange barnesykdommer, men jeg tror at det er viktig at vi som politikere tar det på alvor og bidrar til at dette blir en viktig del av den offentlige debatten framover.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:47:41]: Representanten Lånke tar opp en meget interessant interpellasjon om en av våre viktigste verdier som skiller oss fra de samfunn som er fundamentalistiske og udemokratiske, nemlig ytringsfriheten.

Dette er jo tema som, som vi allerede merker av debatten, har veldig mange sider. Det handler om verdiforvaltning, det handler om lover, det handler om økonomiske rammebetingelser for mediebransjen, og det handler om forvaltning av konsesjoner. Jeg skal touche innom noen få av disse temaene.

Det første jeg har tenkt å ta utgangspunkt i, er hvordan vi på ledende nivå i Norge forvalter dette med verdien ytringsfrihet. Hvis vi tenker to–tre år tilbake på debatten om karikaturtegningene, var det en debatt som gikk over hele verden, og også i norske medier. I den sammenheng skulle jeg ønsket meg en kulturminister som var fanebæreren for ytringsfriheten i Norge og stod på barrikadene og fortalte om hva vi i Norge definerer som ytringsfrihet. Men i den sammenheng var vår kulturminister fraværende og usynlig – en ellers svært så synlig politiker i vårt samfunn. Tilsvarende var det da vi fikk diskusjoner rundt blasfemiparagraf og regler om religionskritikk: Den til vanlig svært så synlige kulturministeren ble plutselig usynlig og dukket ut av debatten. Man kan jo stille seg spørsmålet om hvorfor statsråden, som er svært glad i media ellers, velger å dukke unna hver gang det kommer en viktig debatt om ytringsfriheten i samfunnet vårt.

Til et annet tema: Vi er midt inne i prosessen med konsesjonstildelinger innen lokalradiosystemet, og der er det en rekke innarbeidede folkekjære lokalradioer som mister sine konsesjoner til fordel for andre som har skrevet gode søknader, og som har fått tillit hos byråkratene i Medietilsynet. En slik forvaltning av lovverket vårt setter ytringsfriheten under press, men er selvfølgelig også et enormt problem for dem som ønsker å drive seriøs næringsvirksomhet innenfor mediebransjen.

Et annet tema innenfor dette området er pressestøtten. Det er godt kjent at Fremskrittspartiet er motstander av pressestøtte, men når pressestøtten først deles ut, må det være innenfor noenlunde forutsigbare rammer og etter objektive kriterier. Det er ikke tilfellet for veldig mange innenfor denne bransjen. Man har en ordning hvor deler av støtten kommer som en momskompensasjon, deler kommer i pressestøtte, og deler er overført til Kulturrådet.

Nylig så vi at Kulturrådet fratok en rekke aviser deres pressestøtte på basis av en vurdering av at man ikke synes at innholdet holdt mål. En slik holdning til det redaksjonelle innholdet i aviser er etter min mening nærmest skandaløst og kan nærmest karakteriseres som et statlig maktovergrep mot pressefrihet og pressemarked, når folk i Kulturrådet skal sitte og være smaksdommere over forskjellige aviser.

Jeg tok opp dette overfor statsråden og brukte avisen Norge IDAG som et eksempel, hvor Norsk Presseforbunds generalsekretær Per Edgar Kokkvold advarte mot beslutningene som Kulturrådet har fattet, og sa at man skal være svært «varsom med å kneble det man ikke liker». Svaret jeg har fått fra statsråden, sier i og for seg, konklusjonsmessig, at statsråden vil holde en armlengdes avstand når det gjelder disse sakene. Det er jo et hyggelig ståsted. Men når det gjelder andre kulturvirksomheter, har jeg aldri sett statsråden ha noe særlig armlengdes avstand – vel, det er mulig han har det når han henger i baren på forskjellige kulturarrangementer rundt om i Norge. Vi er godt kjent med statsrådens meget gode kontakter i dette miljøet.

Olemic Thommessen (H) [11:53:06]: Dette er en interpellasjon med en litt åpen tilnærming, men jeg er veldig glad for at interpellanten har satt spørsmålet om mediepolitisk debatt på dagsordenen. I særdeleshet er jeg glad for at det er Kristelig Folkeparti som kommer med det, for jeg opplever jo at Kristelig Folkeparti har vært et veldig konservativt og – ha meg unnskyldt – litt tilbakeskuende parti når det gjelder virkemiddelapparatet innenfor mediepolitikken, og når det gjelder tilnærmingen til dette. Her er Kristelig Folkeparti nærmest en garantist for den tilnærmingen som jeg mener også Regjeringen står for.

Dette kunne også ha blitt en debatt i retning av ytringsfrihet som menneskerettighet, slik Fremskrittspartiet så vidt var inne på. Det kunne også blitt en delikat debatt, ikke minst når det gjelder spørsmålet om tv-reklame. Jeg velger ikke det sporet. Jeg velger mer å se på det mediepolitiske.

Vi er inne i en tid med sterke endringer. Den digitale tidsalderen er rundt oss på en måte som jeg tror svært mange av oss i denne sal kanskje ikke helt evner å ta inn over oss i det daglige. Dette er et generasjonsskifte, ikke bare med tanke på tekniske plattformer, men også på hvem som bruker dem, og hvordan de brukes. Det jeg synes må være et overordnet mål i mediepolitikken, eller kanskje et tema i denne debatten, er hvordan vi ønsker å videreføre de publisistiske tradisjoner vi er stolte av i vårt land, inn i en ny tidsalder, som åpenbart kommer til å handle om informasjonssamfunnet på helt andre plattformer og i helt andre kontekster enn det vi bruker i det daglige.

Vi mener vel at vi har en ganske god, kvalifisert debatt. Det er riktig, som representanten Lånke var inne på – og jeg tror også statsråden var inne på det – at vi lever i et informasjonssamfunn hvor mengden informasjon er enorm. Vi kommer til å ha behov for noen som kan rydde, noen som kan kvalitetssikre, og noen som kan være anførere. Da tenker jeg mer i retning av redaksjonell forstand og kvalifiserte debatter.

Hvordan gjør vi så dette? Her er det vrient å finne svarene, for å si det sånn. Der er nettopp debatten viktig. Det er viktig å se på hvilke aktører vi forholder oss til. For det første fordrer dette at vi i fremtiden har bærekraftige bedrifter. Jeg spør meg jo om dagens eierskapslov er en lov som tjener sine mål i denne forstand, i særdeleshet overfor de regionale eierskapsbegrensningene. Mon tro om vi ikke har behov for å styrke fundamentet til bedrifter og sånn sett må nærme oss problemstillinger knyttet til monopoler, som jeg gjerne innrømmer er ubehagelige problemstillinger, men som altså fortløpende må prøves. Vi må ha inntjeningsevne i de nye mediene. Her har vi en debatt gående om åndsverklovgivningen, om hvilke rammer man kan ha, og – jeg hadde nær sagt – hvilke porter som kan settes opp, med tanke på inntjening. Vi ser at de tradisjonelle rammene er under ganske hardt angrep, ikke minst politisk. Flere partier som er representert i denne salen, kjører jo ganske hardt på og undergraver en del av de forutsetningene som må være der for at opphavsretten skal kunne forsvares.

Det er også spørsmål om å ha en hensiktsmessig rettstilstand når det gjelder kabler, programvarer og sånne ting. Igjen er opphavsretten en sentral problemstilling. En annen problemstilling som Høyre har vært opptatt av det siste året, er spørsmålet om hvilke rettigheter kabeleieren faktisk skal ha. Vi har vært opptatt av at det skal være kortest mulig vei mellom brukeren og skaperen, altså mottakeren og innholdsleverandøren. Da er det viktig å ha en tilnærming som dreier seg om åpne nett. Vi har etterlyst en utredning om dette for tv-området, men vi mener at prinsippet også gjør seg gjeldende i en bredere sammenheng.

Statsråden sa ganske riktig at han ikke visste hvordan fremtiden så ut. Det vet ikke noen av oss andre heller. Da blir detaljregulering vanskelig. Kanskje er det viktig at vi gjennom en del av disse debattene forsøker å henge opp noen skilt langt der fremme om hvor vi vil. Det var kanskje dit interpellanten ønsket seg. Det er noe jeg absolutt deler med ham.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Trine Skei Grande (V) [11:58:33]: Det er en veldig viktig interpellasjon som interpellanten tar opp i her dag. Ytringsfriheten er helt klart den menneskerettigheten som er mest truet i vårt samfunn og i verdenssamfunnet i dag. Det er en rettighet som trues overalt, ikke bare i totalitære regimer, som Fremskrittspartiet sa. Jeg er veldig enig med Fremskrittspartiet i hvor viktig ytringsfriheten er. Men totale regimer truer også en rekke andre viktige menneskerettigheter. Det er viktig at ytringsfriheten ikke blir sett på som én kulturs menneskerettighet. Dette er en universell menneskerettighet som vi må beholde styrken av i alle kulturer.

Så til den mediepolitiske vinklingen av dette. Jeg deler mange av representantene Gjuls og Thommessens bemerkninger om at ny teknologi kommer til å være drivende på en helt annen måte i mediepolitikken enn det den har vært før. Før er det i denne sal man har gjort vedtak om hvilken teknologi som skal legges til grunn for formidling av informasjon i samfunnet. Det er det nå slutt på. Fra nå av kommer teknologien til å drive seg sjøl. Det som er vår oppgave som politikere i en ny mediehverdag, er å sette rammer for hvordan den teknologien kan brukes. Og ytringsfriheten som ledetråd i de nye rammene blir på en måte det aller, aller viktigste.

Jeg har lyst til å oppfordre alle til å gå inn og lese Venstre-landsmøtets uttalelse om digitale rettigheter i et nytt samfunn. Det er klart at fra et ytringsfrihetsperspektiv er det spesielt at man noen steder lar f.eks. private advokatfirmaer ta opp folks rett til å ha tilgang til nettet, uten at det blir drøftet som en viktig problemstilling for ytringsfriheten i et samfunn. Jeg mener det er en grunnleggende rettighet også å kunne koble seg på nettet, som en ytring, og hvis man skal bli fratatt den muligheten, er det politiet og domstolene som skal gjøre det, ikke private advokatkontor.

Med hele dette perspektivet knyttet til ny teknologi, digitale rettigheter og muligheter til å kommunisere vil man få helt andre rammer for medielovgivningen enn det vi har i dag. I dag ser norsk medielovgivning litt pussig ut – der vi holder på med eiendomsstrukturer i forhold til papiraviser og slikt, når vi vet hva som virkelig er utfordringen på ytringsfrihetssiden i mediepolitikken. Jeg tror det er på tide, som i og for seg alle partiene her i denne salen har uttalt, at vi får en gjennomgang av hele den norske medielovgivningen i forhold til en ny teknologisk hverdag, nye debattfora og nye medier i tiden.

Så er spørsmålet: Hvilken plass vil de gamle mediene ha i forhold til en ny teknologisk hverdag? De vil nok absolutt være der, men de vil nok endre seg i innhold og endre seg i rolle i forhold til de mediene vi ser i dag. Nyhetsverdien får vi kanskje i framtida levert pr. skjerm, mens de grunnleggende bakgrunnsartiklene vil vi kanskje fortsatt ha mulighet til å lese på senga eller på sofaen. Så man må slutte å ha en illusjon om at det er denne salen som bestemmer teknologiske løsninger. Denne salens jobb i framtida er å sikre ytringsfriheten ved ikke å hindre teknologi i å utvikle seg og ikke å lage private løsninger som plutselig gjør at enkeltpersoner fratas muligheten til å være med i den offentlige debatten, som vi nå ser tendenser til fordi vi ikke er oss bevisst hvordan vi regulerer de digitale rettighetene til borgerne i samfunnet vårt.

Ola T. Lånke (KrF) [12:02:55]: Jeg er glad for å høre fra samtlige som har deltatt i debatten, at dette er en viktig problemstilling. Jeg føler at jeg på en måte har satt ord på noe av det som mange kanskje egentlig ønsket å være med og debattere, nemlig hvordan vi kan sikre ytringsfrihetens kår i Norge.

Jeg takker også meddebattantene for gode innspill. Jeg merket meg særlig representanten Olemic Thommessens viktige spørsmål om hvordan vi i framtiden kan ivareta de gode publisistiske tradisjonene vi har i Norge. Jeg synes det på en måte er et kjernespørsmål som går helt inn til sentrum av nettopp det som er mitt engasjement også: Hvordan skal vi gjøre det? Vi er veldig opptatt av systemet, av forbedringer her og der i de ulike rammevilkårene for ulike medier. Men det det til syvende og siste dreier seg om, er hvordan vi skal sikre at denne ytringsfriheten blir mest mulig reell – ikke bare for noen få, men for alle i dette landet, også minoritetene. Det var noe av det jeg også ønsket å understreke i mitt innlegg.

Jeg registrerte med tilfredshet at statsråden tok opp igjen spørsmålet mitt om et dagspresseutvalg. Nå kan det godt hende – og jeg tror han har et poeng i det – at vi kanskje burde gjøre det videre enn det som ble gjort sist. Men la meg si at det har vært veldig viktig for meg å presisere verdien av avisene og det trykte ord. Det vi ser, ikke minst denne våren, er at de utsettes for et enormt press ikke minst fra nettmediene, men også fra ulike hold når det gjelder økonomi, avkastningskrav osv., som igjen fører til et enormt trykk innad i redaksjonene, med oppsigelser av journalister. Resultatet blir dårligere kvalitet. Jeg hadde håpet at statsråden kunne ta tak også i disse aspektene.

Statsråden nevnte at det er viktig å slå ring om vår største allmennkanal, NRK. Det er jeg helt enig med statsråden i. Og vi skal kjempe for å bevare lisensen, i hvert fall så lenge vi ser at den er den eneste realistiske måten å finansiere denne institusjonen på. Men samtidig har jeg lyst til å utfordre statsråden på en siste runde om dette med konsesjonsinstituttet, for nå har vi snart ikke noe igjen av det, i hvert fall ikke når det gjelder fjernsyn. På radio – og lokalradio – har vi dette konsesjonsinstituttet, men så vidt jeg har registrert, er det ikke utlyst noen ny konsesjon på tv – kommersielt, privat, reklamefinansiert tv. Hva skal vi gjøre med det?

Jeg kunne også ha reist andre spørsmål, men nå ser jeg lampen lyser. I morgen fortsetter debatten, da kommer jeg til å stille statsråden et spørsmål om utviklingen av DAB. Jeg imøteser et positivt og imøtekommende svar også på det spørsmålet når den tid kommer.

Som vi ser: Det er mange åpninger i dette temaet som er reist her. Det er mulig å finne flere innfallsvinkler, ulike har vært pekt på. Jeg valgte mediepolitikken fordi vi har en mediestatsråd, og jeg synes det er viktig å sette ord på det som nå er sagt.

Presidenten: Og det ble gjort!

Statsråd Trond Giske [12:06:27]: Debatten – både innlegget fra interpellanten og innleggene fra de ulike partiene – viser at dette er et svært bredt felt som berører veldig mange viktig samfunnsområder. Ytringsfrihet er fundamentalt for et demokratisk samfunn, men ytringsfriheten kan ikke bare være til stede ved at man ikke har lovskranker og hindringer for ytring, man må ha en reell mulighet til å ytre seg. Det var det jeg oppfattet er interpellantens hjertesak.

Vi vet at medielandskapet er i en enorm endring. Vi bruker mediene på en helt annen måte enn før. Det gir noen fantastiske muligheter. De sosiale mediene gjør jo at alle i prinsippet kan bli både medieprodusenter og mediekonsumenter. Muligheten til å ytre seg – fortelle sine historier og legge ut sine meninger – er helt annerledes i dag enn tidligere. Det er en demokratisering, det er en mulighet som vi skal utnytte. Samtidig gir det en enorm informasjonsflyt som gjør at det blir vanskeligere å finne fram til hva som er relevant informasjon, og hva som er irrelevant informasjon. Man kan også risikere å få digitale klasseskiller, slik at noen er med i dette fellesskapet, og andre står utenfor.

Så vet vi at den vanlige dagspressen står overfor noen fundamentale utfordringer. Det skjæres ned i så å si alle papiraviser. Man har frivillige sluttpakker, men det blir kanskje oppsigelser framover. Dette gjør også at infrastrukturen for mediene ser helt annerledes ut enn tidligere. Vi får følge med i utviklingen. Vi må hele tiden se kritisk på de virkemidlene og alle de pengene vi bruker på å legge til rette for en god mediesituasjon i Norge, for vi må legge til rette ut fra den virkeligheten som er, ut fra den teknologien som oppfinnes. Jeg er litt usikker på om Skei Grandes tilnærming, at vi bare skal la teknologien flyte og så skal vi holde oss lengst mulig unna, er en riktig strategi. Jeg tror vi må være aktive, slik at alle får ta del i teknologien og alle får være med i framtidssamfunnet.

Mulighetene for kommunikasjon – mulighetene for å meddele seg og tilegne seg informasjon – er større enn noen gang. Men rettferdigheten og likeverdigheten kan være utsatt. Vi får en sak ganske snart om politisk tv-reklame, som er en av disse problemstillingene. Jeg håper at også interpellantens parti står sammen med de rød-grønne partiene om å sikre en likeverdighet i muligheten til å ytre seg.

Helt til slutt om konsesjonsinstituttet: Med det digitale bakkenettet er det ikke lenger knapphet på frekvensressurser, som gjør at vi har noe å tilby en konsesjonshaver når det gjelder bruk av frekvenser. På radio har vi det en stund til. Men det er klart at den dagen teknologiskiftet kommer også der, og vi går over i en digital situasjon, tror jeg konsesjonsinstituttet vil være en saga blott. Det kan ha noen ulemper. Men når vi ser problemet med å håndheve konsesjonene, kan det også ha noen fordeler. Så det får vi komme tilbake til i spørsmålet om DAB i morgen.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er avsluttet.